De norske kjøpmennene i Tristan og Isolde - Revisjonshistorikk

Jesper på 24. jan. 2022 kl. 17:00

2022-01-24T17:00:22Z

Jesper på 24. jan. 2022 kl. 16:59

2022-01-24T16:59:26Z

Jesper på 24. jan. 2022 kl. 16:48

2022-01-24T16:48:54Z

Jesper på 24. jan. 2022 kl. 16:46

2022-01-24T16:46:27Z

Jesper på 24. jan. 2022 kl. 16:36

2022-01-24T16:36:47Z

Jesper på 23. jan. 2022 kl. 09:54

2022-01-23T09:54:00Z

Jesper på 23. jan. 2022 kl. 09:44

2022-01-23T09:44:26Z

Vis endringer

Jesper på 19. jan. 2022 kl. 20:48

2022-01-19T20:48:01Z

Vis endringer

Jesper på 19. jan. 2022 kl. 06:19

2022-01-19T06:19:18Z

Vis endringer

Jesper på 18. jan. 2022 kl. 05:26

2022-01-18T05:26:51Z

← Eldre revisjon		Revisjonen fra 24. jan. 2022 kl. 17:00
Linje 1:		Linje 1:
−	[[Fil:~~Chertsey_2~~.~~jpg~~\|~~thumb~~\|~~right\|420px~~]]	+	{\| class="toccolours" border="1" width="100%" cellpadding="4" style="border-collapse:collapse"
		+	\|- style="background-color:#e9e9e9"
		+	!align="center" valign="top" width="40%" \| '''Velg språk''' !!align="center" valign="top" width="10%" \| Norrønt !!align="center" valign="top" width="10%"\| Islandsk !!align="center" valign="top" width="10%"\| Norsk !!align="center" valign="top" width="10%"\| Dansk !!align="center" valign="top" width="10%"\| Svensk !!align="center" valign="top" width="10%"\| Færøysk
		+	\|-
		+	! Denne teksten finnes på følgende språk ► !! !! !! [[Fil:Norsk.gif\|32px\|link=De norske kjøpmennene i Tristan og Isolde]] !! !! !!
		+	\|-
		+	\|}

← Eldre revisjon		Revisjonen fra 24. jan. 2022 kl. 16:59
Linje 1:		Linje 1:
−	~~{\| class="toccolours" border="1" width="100%" cellpadding="4" style="border-collapse:collapse"~~	+	[[Fil:Chertsey_2.jpg\|thumb\|right\|420px]]
−	~~\|- style="background-color:#e9e9e9"~~
−	!align="center" valign="top" width="40%" \| '''Velg språk''' !!align="center" valign="top" width="10%" \| Norrønt !!align="center" valign="top" width="10%"\| Islandsk !!align="center" valign="top" width="10%"\| Norsk !!align="center" valign="top" width="10%"\| Dansk !!align="center" valign="top" width="10%"\| Svensk !!align="center" valign="top" width="10%"\| Færøysk
−	\|-
−	~~! Denne teksten finnes på følgende språk ► !! !! !!~~ [[Fil:~~Norsk~~.~~gif~~\|~~32px~~\|~~link=De norske kjøpmennene i Tristan og Isolde~~]] ~~!! !! !!~~
−	\|-
−	\|}

@@ Linje 99: / Linje 99: @@
 Da grønlenderne begynte å utskipe hvalrosstenner, ble noe av dette materialet brukt til å lage sjakkbrikker (Liebgott 1985, Roesdahl 1995, 2005). I dag finner vi slike sjakkbrikker spredt rundt i museer i hele Europa. De mest kjente er sjakkbrikkene som ble funnet på øya Lewis i Hebridene i 1831. Da disse brikkene anses å være blant de fineste gjenstandene i den europeiske kulturarv, har det også vært fremmet en rekke (nasjonalistiske) teorier om deres opprinnelse. Irer, englendere og kanskje spesielt skotter har gjort seg bemerket. Andre har trukket en sammenlikning mellom sagaene og brikkenes norrøne ikonografi og form, og endt opp med å anse Island som stedet der brikkene ble laget (Madden 1832, Taylor 1978, Stratford 1997, Robinson 2004, Caldwell, Hall, and Wilkinson 2010).<ref>Det står også mye om disse sjakkbrikkene her: [http://www.chesscafe.com/text/skittles399.pdf] og her [http://www.chessbase.com/newsdetail.asp?newsid=7695]</ref>
-I 1990 ble det så publisert tegninger av en delvis ødelagt sjakkbrikke fra Trondheim. Denne ble funnet i 1890, og er nå tapt. Tegningen var imidlertid så god at det kunne fastslås at den hadde vesentlige fellestrekk med Lewisbrikkene - de er laget samme sted. Siden det ble skipet hvalrosstenner til Nidaros, det fins bevart håndverk av liknende karakter og det fantes håndverkere med ferdigheter til å utføre slike utskjæringer, anses det nå som svært sannsynlig at dette er stedet der Lewisbrikkene ble laget (McLees and Ekroll 1990).
+I 1990 ble det så publisert tegninger av en delvis ødelagt sjakkbrikke fra Trondheim. Denne ble funnet i 1890, og er nå tapt. Tegningen var imidlertid så god at det kunne fastslås at den hadde vesentlige fellestrekk med Lewisbrikkene — de er laget samme sted. Siden det ble skipet hvalrosstenner til Nidaros, det fins bevart håndverk av liknende karakter og det fantes håndverkere med ferdigheter til å utføre slike utskjæringer, anses det nå som svært sannsynlig at dette er stedet der Lewisbrikkene ble laget (McLees and Ekroll 1990).
 Også i Irland fins en brikke — Clonarddronningen — som har den samme form som Lewisdamene (National Museum of Ireland et al. 2007, 40). Om vi setter dette sammen, gir det oss en skisse av handelsruten Nidaros-Lewis-Dublin. Dette blir kanskje det viktigste aspektet ved hele episoden i Tristan og Isolde: Den gir oss en mulig — tom. sannsynlig forklaring på hvordan de 78 sjakkbrikkene kunne ende på øya Lewis: De skulle til Dublin og ble mellomlagret. Det er en ikke uvesentlig detalj at i dette scenarioet får vi også en mulig siste datering av Lewisbrikkene: De ville ikke blitt fraktet langs denne ruten etter at Dublin falt i hendene på Anglo-normannerne. I så fall blir 1171 siste år for når de ble lagret på Lewis. Også brikker andre steder har så mange fellestrekk med Lewisbrikkene at de antas å ha vært laget på samme verksted eller av samme håndverkere.<ref>Se bildeseriene av brikker som er vist fra linkene i note 35.</ref> Spredningen av disse brikkene mere enn antyder at de var handelsvarer. Siden de fleste av dem har liten eller ingen proveniens, kan vi ikke trekke noen sikre konklusjoner, men om vi bruker ruten slik vi antar kjøpmennene i Tristan seilte, vil det også gi den enkleste forklaringa på funnene i Frankrike av figurative sjakkbrikker laget etter skandinaviske forbilder. Dette stemmer også med at det ikke fins slike brikker i Flandern og Nederland.
@@ Linje 165: / Linje 165: @@
 * Robinson, James. 2004. ''The Lewis chessmen''. London: British Museum Press.
 * Roesdahl, Else. 1995. ''Hvalrostand, elfenben og nordboerne i Grønland''. [Odense]: Odense universitetsforlag.
-* Roesdahl, Else. 2005. «Walrus ivory - demand, supply, workshops, and Greenland.» In, S. 182-191 : ill. Tórshavn: Føroya Froðskaparfelag.
+* Roesdahl, Else. 2005. «Walrus ivory — demand, supply, workshops, and Greenland.» In, S. 182-191 : ill. Tórshavn: Føroya Froðskaparfelag.
 * Sagaen om Laksdølene, Sagaen om Øyrbyggjene , Eirik Raudes saga , En saga om Grønlendingene , Sigmund Brestessons saga. 1953. Edited by Didrik Arup Seip, Sigurd Angell Wiik and Anne Holtsmark. Vol. 3. Oslo: Aschehoug.
 * Scott, Walter. 1833. ''Sir Tristrem''. Edinburgh [u.a.]: Cadell [u.a.].

← Eldre revisjon		Revisjonen fra 24. jan. 2022 kl. 16:46
Linje 25:		Linje 25:
	Sagaene forteller lite fra områdene i Irskesjøen, men det fins en rekke episoder som gir noen glimt. ''Orkneyinga Saga'' er den sagaen som forteller mest fra Irskesjøen. Av islendingesagaene er ''Soga om Gunnlaug Ormstunge'', kap. 8, ''Laksdøla'', kap. 21, og ''Njålssaga'', kap. 154-57 de viktigste. John Kennedy nevner at Irland omtales i til sammen 11 sagaer samt ''Landnåmabok'' (Kennedy 2006). I samtidssagaene forsvinner derimot Irland fullstendig, da islendinger ikke seilte dit lenger. Av kongesagaene er Olav Tryggvassons, Magnus Berrføtts og Håkon Håkonssons sagaer de viktigste.		Sagaene forteller lite fra områdene i Irskesjøen, men det fins en rekke episoder som gir noen glimt. ''Orkneyinga Saga'' er den sagaen som forteller mest fra Irskesjøen. Av islendingesagaene er ''Soga om Gunnlaug Ormstunge'', kap. 8, ''Laksdøla'', kap. 21, og ''Njålssaga'', kap. 154-57 de viktigste. John Kennedy nevner at Irland omtales i til sammen 11 sagaer samt ''Landnåmabok'' (Kennedy 2006). I samtidssagaene forsvinner derimot Irland fullstendig, da islendinger ikke seilte dit lenger. Av kongesagaene er Olav Tryggvassons, Magnus Berrføtts og Håkon Håkonssons sagaer de viktigste.

−	Det var vel bare fra Magnus Berrføtts herjinger i 1098 til navnebror Lagabøters fredsavtale i Perth i 1266 øyene var en del av selve kongeriket, og knapt nok da. Om vi trekker en analogi til Orknøyene og hvordan de forskjellige jarlenes forhold til den norske kongen kunne arte seg der, ser vi at noen underkastet seg kongedømmet, mens andre hadde et noe løsere forhold til den slags - og at flere av dem vendte kappen etter vinden (Orknøyingasoga 1929). ''Krønikene fra Man'' (Broderick 2004) gir litt innblikk i forholdene lengre sørpå, og vi vet også fra andre kilder. Etter at Magnus Berrføtt tydelig hadde markert de norske kongenes overhøyhet i området (1098-1103), ble Hebridene og Man — ''The Kingdom of the Isles'' — splittet igjen i 1156. Hvem av partene som var kongetro, varierte de neste hundre årene.<ref>En rekke historikere omtaler denne kulturen som «Hiberno-Norse» — med rette: De norske kolonistene ser ut til å kun i begrenset grad ha bragt med seg kvinner. Kvinner fra lokalbefolkningen ble både røvet og inngiftet som ledd i strategiske allianser. Da tilsiget av nye emigranter fra Norge avtok, ble derfor «Ostmennene» i større og større grad en blandingskultur. Det er dog mitt poeng her at den fortsatte å være hovedsakelig norrøn i sitt språk og sine skikker inntil de irske bystatenes fall — på øyene mye lenger.</ref> Da Godfredssonene var kongetro, var Sumarlideslekten det ikke — og omvendt: Godfredssons var på kongebesøk i Norge flere ganger. Og samtidig ble en Sumarlide-etterkommer utnevnt til fyrste av den norske kongen så seint som i 1249 (Beuermann 2007, 2010). Dublin var en del av kongeriket Norge bare kort tid under Magnus Berrføtt. Lenge før var det også heimstaden til Olav Tryggvason — før han ble norsk konge.<ref>Fra ''Olav Trygvasons Saga, Heimskringla:'' Kap. 46. «Haakon jarl faar noget høre om, at det skulde være en mand vestenfor havet, som kaldte sig Ole, og som de holder for konge … Tore Klakka (ble sendt av) Haakon jarl vester over havet, bad ham at fare i kjøbfærd til Dublin, ''som dengang mange brugte'', og undersøge … (om) ... det var Olav Trygvesøn ...» (min uth.). Blant mange andre eksempler på forbindelsene, kan nevnes at Harald Gille angivelig var født der.</ref> Hudson mener det er grunn til å anta at han styrte Dublin, og at det i løpet av hans styringstid både ble inngått en handelsavtale med den engelske kongen og preget mynter, noe som begge deler vitner om omfattende handel (Hudson 2005, 84-85).	+	Det var vel bare fra Magnus Berrføtts herjinger i 1098 til navnebror Lagabøters fredsavtale i Perth i 1266 øyene var en del av selve kongeriket, og knapt nok da. Om vi trekker en analogi til Orknøyene og hvordan de forskjellige jarlenes forhold til den norske kongen kunne arte seg der, ser vi at noen underkastet seg kongedømmet, mens andre hadde et noe løsere forhold til den slags — og at flere av dem vendte kappen etter vinden (Orknøyingasoga 1929). ''Krønikene fra Man'' (Broderick 2004) gir litt innblikk i forholdene lengre sørpå, og vi vet også fra andre kilder. Etter at Magnus Berrføtt tydelig hadde markert de norske kongenes overhøyhet i området (1098-1103), ble Hebridene og Man — ''The Kingdom of the Isles'' — splittet igjen i 1156. Hvem av partene som var kongetro, varierte de neste hundre årene.<ref>En rekke historikere omtaler denne kulturen som «Hiberno-Norse» — med rette: De norske kolonistene ser ut til å kun i begrenset grad ha bragt med seg kvinner. Kvinner fra lokalbefolkningen ble både røvet og inngiftet som ledd i strategiske allianser. Da tilsiget av nye emigranter fra Norge avtok, ble derfor «Ostmennene» i større og større grad en blandingskultur. Det er dog mitt poeng her at den fortsatte å være hovedsakelig norrøn i sitt språk og sine skikker inntil de irske bystatenes fall — på øyene mye lenger.</ref> Da Godfredssonene var kongetro, var Sumarlideslekten det ikke — og omvendt: Godfredssons var på kongebesøk i Norge flere ganger. Og samtidig ble en Sumarlide-etterkommer utnevnt til fyrste av den norske kongen så seint som i 1249 (Beuermann 2007, 2010). Dublin var en del av kongeriket Norge bare kort tid under Magnus Berrføtt. Lenge før var det også heimstaden til Olav Tryggvason — før han ble norsk konge.<ref>Fra ''Olav Trygvasons Saga, Heimskringla:'' Kap. 46. «Haakon jarl faar noget høre om, at det skulde være en mand vestenfor havet, som kaldte sig Ole, og som de holder for konge … Tore Klakka (ble sendt av) Haakon jarl vester over havet, bad ham at fare i kjøbfærd til Dublin, ''som dengang mange brugte'', og undersøge … (om) ... det var Olav Trygvesøn ...» (min uth.). Blant mange andre eksempler på forbindelsene, kan nevnes at Harald Gille angivelig var født der.</ref> Hudson mener det er grunn til å anta at han styrte Dublin, og at det i løpet av hans styringstid både ble inngått en handelsavtale med den engelske kongen og preget mynter, noe som begge deler vitner om omfattende handel (Hudson 2005, 84-85).

@@ Linje 21: / Linje 21: @@
 '''SJØRIKET'''
-Vikingetida innledet en periode med nordisk ekspansjonstrang som seinere ikke har hatt sin like. Det var nok av røvertokt og kriger, men også handelsferder, utvandring og kolonisering. Landnåm og handel strakk seg over så store områder at vi i dag sitter storøyd tilbake: Fra Vinland i vest til Volga i øst, fra Kvitsjøen i nord til Middelhavets kyster (Price and Brink 2008, 339-617).<ref>En detalj som har fått meg til å fundere er at norrønt som eneste europeiske språk har det arabiske ordet «fil» som betegnelse for elefant. Hvordan det enn har skjedd, så viser det at det må ha vært vedvarende kontakt.</ref> Om vi ser på et kart<ref>Alle kartene er fra eget arkiv, i sin tid arkivert uten at jeg tok vare på referanse for dem.</ref> som viser ferdselsrutene fra Norge kun mot sydvest, ser vi at reisene kunne gå ned til den engelske kanal, men også inn i Irskesjøen. Det siste innebar kortere etapper på åpent hav, og i åpen båt er det å foretrekke. Slik gikk det til at fra begynnelsen av 800-tallet ble Shetland og Orknøyene, deler av Skottland, Hebridene og Man kolonisert fra Norge. Ser en på stedsnavnkart, er det klart at Shetland, Orknøyene og ytre Hebridene ikke bare ble kolonisert, de ble fullstendig overtatt: Alle de eldste stedsnavnene på disse øygruppene er av norrønt opphav (Fellows-Jensen 2008, 396-98, Oram and Adderley 2010, 132)<ref>For Hebridenes del blir denne overtakelsen bekreftet også av at de irske annalene begynner å omtale øyene som Innse Gall — de fremmedes øyer — allerede tidlig på 800-tallet.</ref>. Stedsnavnsoversikter viser tydelig at bosettingen også i England var omfattende: Områdene nord for Chester og opp til Lake District har en så stor tetthet av norrøne stedsnavn at bosettingen må ha hatt betydelig omfang (Harding 2002). I Irland gikk det annerledes: Her møtte de avvisning og sterkere motstand. Følgen ble at de bosatte seg i små befestede områder, som vokste fram til å bli Irlands første byer — Dublin, Waterford, Wexford, Cork og Limerick. Og så å si all handel og skipsfart på Irland kom i norske hender (Valante 2008). En kan si at de ikke koloniserte land, men hav.<ref>The Irish Sea was a veritable «Viking Lake».(Wallace 1987, s. 239)</ref> Om vi regner disse områdene inn under ''Norgesveldet'', kan det ikke anses være et rike i tradisjonell forstand. Crawford og Imsen bruker termen ''thalassokrati'', en betegnelse for stater som består av maritime besittelser forbundet via sjøruter. Dette sjøriket var som en paraply der de enkelte delene hadde stor selvstendighet (Imsen 2010, 21-23, Crawford 1987, 11).
+Vikingetida innledet en periode med nordisk ekspansjonstrang som seinere ikke har hatt sin like. Det var nok av røvertokt og kriger, men også handelsferder, utvandring og kolonisering. Landnåm og handel strakk seg over så store områder at vi i dag sitter storøyd tilbake: Fra Vinland i vest til Volga i øst, fra Kvitsjøen i nord til Middelhavets kyster (Price and Brink 2008, 339-617).<ref>En detalj som har fått meg til å fundere er at norrønt som eneste europeiske språk har det arabiske ordet «fil» som betegnelse for elefant. Hvordan det enn har skjedd, så viser det at det må ha vært vedvarende kontakt.</ref> Om vi ser på et kart<ref>Alle kartene er fra eget arkiv, i sin tid arkivert uten at jeg tok vare på referanse for dem.</ref> som viser ferdselsrutene fra Norge kun mot sydvest, ser vi at reisene kunne gå ned til den engelske kanal, men også inn i Irskesjøen. Det siste innebar kortere etapper på åpent hav, og i åpen båt er det å foretrekke. Slik gikk det til at fra begynnelsen av 800-tallet ble Shetland og Orknøyene, deler av Skottland, Hebridene og Man kolonisert fra Norge. Ser en på stedsnavnkart, er det klart at Shetland, Orknøyene og ytre Hebridene ikke bare ble kolonisert, de ble fullstendig overtatt: Alle de eldste stedsnavnene på disse øygruppene er av norrønt opphav (Fellows-Jensen 2008, 396-98, Oram and Adderley 2010, 132)<ref>For Hebridenes del blir denne overtakelsen bekreftet også av at de irske annalene begynner å omtale øyene som Innse Gall — de fremmedes øyer — allerede tidlig på 800-tallet.</ref>. Stedsnavnsoversikter viser tydelig at bosettingen også i England var omfattende: Områdene nord for Chester og opp til Lake District har en så stor tetthet av norrøne stedsnavn at bosettingen må ha hatt betydelig omfang (Harding 2002). I Irland gikk det annerledes: Her møtte de avvisning og sterkere motstand. Følgen ble at de bosatte seg i små befestede områder, som vokste fram til å bli Irlands første byer — Dublin, Waterford, Wexford, Cork og Limerick. Og så å si all handel og skipsfart på Irland kom i norske hender (Valante 2008). En kan si at de ikke koloniserte land, men hav.<ref>The Irish Sea was a veritable «Viking Lake». (Wallace 1987, s. 239)</ref> Om vi regner disse områdene inn under ''Norgesveldet'', kan det ikke anses være et rike i tradisjonell forstand. Crawford og Imsen bruker termen ''thalassokrati'', en betegnelse for stater som består av maritime besittelser forbundet via sjøruter. Dette sjøriket var som en paraply der de enkelte delene hadde stor selvstendighet (Imsen 2010, 21-23, Crawford 1987, 11).
 Sagaene forteller lite fra områdene i Irskesjøen, men det fins en rekke episoder som gir noen glimt. ''Orkneyinga Saga'' er den sagaen som forteller mest fra Irskesjøen. Av islendingesagaene er ''Soga om Gunnlaug Ormstunge'', kap. 8, ''Laksdøla'', kap. 21, og ''Njålssaga'', kap. 154-57 de viktigste. John Kennedy nevner at Irland omtales i til sammen 11 sagaer samt ''Landnåmabok'' (Kennedy 2006). I samtidssagaene forsvinner derimot Irland fullstendig, da islendinger ikke seilte dit lenger. Av kongesagaene er Olav Tryggvassons, Magnus Berrføtts og Håkon Håkonssons sagaer de viktigste.
@@ Linje 31: / Linje 31: @@
-Da byene falt i engelskmennenes hender rundt 1170, snakket de ennå norrønt: Funn av runeinnskrifter fra 1100-tallet under utgravingene av Dublin viser dette (Wallace 1987, 225). Dessuten kunne ikke så mange stedsnavn i Irland ha blitt anglifisert etter mønster fra de norrøne navnene — ikke etter de irske — om de ikke lenger hadde snakket norrønt da engelskmennene kom. Og de norsk-irske byene må ha vært den delen av det norrøne språksamfunnet som var sterkest utsatt for press. Språkforskere har da også fastslått at det ble snakket en norrøn språkform på deler av de britiske øyer i flere hundre år framover, lenge etter at de ikke lenger var en del av kongeriket Norge (Haugen 1976). Kanskje mest betegnende for eksistensen og spredningen av denne kulturen, er at det fins minst 16 kjente Tingvoll-navn rundt på de britiske øyer (Holman 2007, 164-65, Fellows-Jensen 2001, 110). Neste samtlige ligger i områder som ble kolonisert fra Norge. Det må innebære at også gamle norrøne styre- og rettstradisjoner var i bruk.
+Da byene falt i engelskmennenes hender rundt 1170, snakket de ennå norrønt: Funn av runeinnskrifter fra 1100-tallet under utgravingene av Dublin viser dette (Wallace 1987, 225). Dessuten kunne ikke så mange stedsnavn i Irland ha blitt anglifisert etter mønster fra de norrøne navnene — ikke etter de irske — om de ikke lenger hadde snakket norrønt da engelskmennene kom. Og de norsk-irske byene må ha vært den delen av det norrøne språksamfunnet som var sterkest utsatt for press. Språkforskere har da også fastslått at det ble snakket en norrøn språkform på deler av de britiske øyer i flere hundre år framover, lenge etter at de ikke lenger var en del av kongeriket Norge (Haugen 1976). Kanskje mest betegnende for eksistensen og spredningen av denne kulturen, er at det fins minst 16 kjente Tingvoll-navn rundt på de britiske øyer (Holman 2007, 164-65, Fellows-Jensen 2001, 110). Nesten samtlige ligger i områder som ble kolonisert fra Norge. Det må innebære at også gamle norrøne styre- og rettstradisjoner var i bruk.
@@ Linje 48: / Linje 48: @@
 Størstedelen av teksten til Thomas er tapt — det fins kun seks korte fragmenter igjen, ca 3300 vers (Gottfried von, Haug, and Scholz 2011, bd.2).<ref>Det antas at dette utgjorde ca.1/6 av Thomas’ versjon.</ref> Bortføringa er en av de delene som er vekk. Det fins imidlertid oversettelser. Vi kan derfor med rimelig nøyaktighet rekonstruere det tapte. Oversettelser fra middelalderen er dog ofte så frie i forhold til originalene at de med god grunn kan anses å være nye verker. Slik også her, og en nøyere sammenlikning mellom tekstene er nødvendig.
-[[Fil:Chertsey_2.jpg|thumb|right|420px|'''Tristan spiller sjakk med den norske kjøpmannen'''<br>Chertsey tiles Tristram series<br>&#169; The Trustees of the British Museum]]Det fins tre innbyrdes uavhengige versjoner basert på Thomas: En engelsk, en norrøn og en tysk. Den engelske er kjent som ''Sir Tristrem'', en versifisert romanse på 3344 linjer skrevet rundt 1290. Fortellingen følger den høviske tradisjon, men er sterkt forkortet. Bortføringen er dog med (Scott 1833, Thomas and Kölbing 1882). Den norrøne versjonen er også noe forkortet, skrevet av Bror Robert på oppdrag av kong Haakon IV Håkonsson i 1226 — ''Tristrams saga ok Ísöndar.'' Denne (prosa)versjonen er den eneste som inneholder hele historien. Sagastilen tro ble dog alt som ikke bærer handlingen fjernet (Rindal 2003). I vår sammenheng er det viktig å merke seg at bortføringen også er en del av denne versjonen. Den tidligste gjendiktinga var tysk, ''Tristan und Isolt'' av Gottfried von Strassburg, noe før 1210. Det regnes av mange som det betydeligste verket i tysk middelalderlitteratur. Dette diktet er på nesten 20.000 verselinjer. Episoden er også med her, og det er kapitlet i denne teksten som danner grunnlaget for min analyse. Gottfried skrev selv i sin prolog at Thomas var hans kilde (v.150 og 328). Han forklarte også at han distanserte seg fra de mindre høviske versjonene (Gottfried von, Haug, and Scholz 2011). Sammenlikning av overlappende tekststeder viser at Gottfried trofast har gjengitt hendelsene, men samtidig lagt til kommentarer. Eugen Kölbing, som var den første til å gjøre grundige sammenlikninger mellom de forskjellige versjonene, skrev:
+[[Fil:Chertsey_2.jpg|thumb|right|420px|'''Tristan spiller sjakk med den norske kjøpmannen'''<br>Chertsey tiles Tristram series<br>&#169; The Trustees of the British Museum]]Det fins tre innbyrdes uavhengige versjoner basert på Thomas: En engelsk, en norrøn og en tysk. Den engelske er kjent som ''Sir Tristrem'', en versifisert romanse på 3344 linjer skrevet rundt 1290. Fortellingen følger den høviske tradisjon, men er sterkt forkortet. Bortføringen er dog med (Scott 1833, Thomas and Kölbing 1882). Den norrøne versjonen er også noe forkortet, skrevet av Bror Robert på oppdrag av kong Haakon IV Håkonsson i 1226 — ''Tristrams saga ok Ísöndar.'' Denne (prosa)versjonen er den eneste som inneholder hele historien. Sagastilen tro ble dog alt som ikke bærer handlingen fjernet (Rindal 2003). I vår sammenheng er det viktig å merke seg at bortføringen også er en del av denne versjonen. Den tidligste gjendiktinga var tysk, ''Tristan und Isolt'' av Gottfried von Strassburg, noe før 1210. Det regnes av mange som det betydeligste verket i tysk middelalderlitteratur. Dette diktet er på nesten 20.000 verselinjer. Episoden er også med her, og det er kapitlet i denne teksten som danner grunnlaget for min analyse. Gottfried skrev selv i sin prolog at Thomas var hans kilde (v. 150 og 328). Han forklarte også at han distanserte seg fra de mindre høviske versjonene (Gottfried von, Haug, and Scholz 2011). Sammenlikning av overlappende tekststeder viser at Gottfried trofast har gjengitt hendelsene, men samtidig lagt til kommentarer. Eugen Kölbing, som var den første til å gjøre grundige sammenlikninger mellom de forskjellige versjonene, skrev:
@@ Linje 59: / Linje 59: @@
 '''OM TEKSTENS HISTORISKE KILDEVERDI'''
-Hele hendelsen med bortføringa er lagt inn i fortellingen av litterære, fortellertekniske årsaker. Jeg mener at det viktigste motivet i så måte er å bringe Tristan inkognito og ved en tilfeldighet til Cornwall - på en troverdig måte for samtidens tilhørere/lesere.
+Hele hendelsen med bortføringa er lagt inn i fortellingen av litterære, fortellertekniske årsaker. Jeg mener at det viktigste motivet i så måte er å bringe Tristan inkognito og ved en tilfeldighet til Cornwall — på en troverdig måte for samtidens tilhørere/lesere.
 Else Mundal har i artikkelen ''Barneutbering'' drøftet forskjellige teksters historiske kildeverdi. Hun påpeker der at (fiksjons)litteratur der temaet blir brukt som litterært motiv er den dårligste historiske kilden. Hennes innvendinger er de feilkilder som kan føres tilbake til den kunstnerlige funksjonen til de litterære motivene, samt lange tidsavstander og andre skikker og tro (Mundal 1987, 1-15). Hennes gjennomgang er eksemplarisk, men jeg mener at i dette tilfellet blir disse faktorene minimert:
@@ Linje 81: / Linje 81: @@
-<blockquote><blockquote><blockquote>Videre: «… skandinaviske rans- og handelsmenn var tungt involvert i den middelalderske slavehandelen. Gjennom sine maritime forbindelser synes de å ha etablert et effektivt forsyningsnett med slaver som ble omsatt på lukrative markedsplasser over hele Nordvest-Europa.»(Wyatt 2009, 338).</blockquote></blockquote></blockquote>
+<blockquote><blockquote><blockquote>Videre: «… skandinaviske rans- og handelsmenn var tungt involvert i den middelalderske slavehandelen. Gjennom sine maritime forbindelser synes de å ha etablert et effektivt forsyningsnett med slaver som ble omsatt på lukrative markedsplasser over hele Nordvest-Europa.» (Wyatt 2009, 338).</blockquote></blockquote></blockquote>
@@ Linje 113: / Linje 113: @@
 Noe av det gåtefulle ved Lewisbrikkene — at de ble funnet på en øde strandstrekning på en øy ut mot havgapet — får en form for forklaring: De var på vei mot Dublin — og antakelig for noen av dem, videre ned på kontinentet til Frankrike. Denne teorien forklarer da også hvorfor det er funnet flere figurative sjakkbrikker etter skandinaviske forbilder i Frankrike. Den peker også mot ''terminus ante quem'' for når brikkene ble laget — noe som ikke er klarlagt pr. i dag: Denne farveien forsvant med den engelske invasjonen i 1169-71: Dublins fall gravla også brikkene.
-Det skal også nevnes at om denne episoden ses i lys av samtidige kilder, virker det som om den kan være et mulig kriterium for siste datering også av Thomas opprinnelige fortelling om Tristan og Isolde: Den må være skrevet før den invasjonen av Irland.
+Det skal også nevnes at om denne episoden ses i lys av samtidige kilder, virker det som om den kan være et mulig kriterium for siste datering også av Thomas opprinnelige fortelling om Tristan og Isolde: Den må være skrevet før invasjonen av Irland.

@@ Linje 135: / Linje 135: @@
 * Grimbert, Joan T. 1995. ''Tristan and Isolde : a casebook.'' New York: Garland Pub.
 * Harding, S. E. 2002. ''Viking Mersey : Scandinavian Wirral, West Lancashire and Chester.'' Birkenhead: Countyvise.
-* Haug, Walter. 1997. "Reinterpreting the Tristan Romances of Thomas and Gotfrid: Implications of a Recent Discovery." ''Arthuriana'' no. 7 (3):45-59. doi: 10.2307/27869275.
+* Haug, Walter. 1997. «Reinterpreting the Tristan Romances of Thomas and Gotfrid: Implications of a Recent Discovery.» ''Arthuriana'' no. 7 (3):45-59. doi: 10.2307/27869275.
 * Haugen, Einar. 1976. ''The Scandinavian languages : an introduction to their history''. Cambridge, Mass.: Harvard University Press.
 * Hofmann, Gisela. 1957. «Falkenjagd und Falkenhandel in den nordischen Ländern während des Mittelalters.» ''Zeitschrift für deutsches Altertum und deutsche Literatur'' no. 88 (2):115-149.

← Eldre revisjon		Revisjonen fra 18. jan. 2022 kl. 05:26
Linje 13:		Linje 13:

	av Morten Lilleøren<br>		av Morten Lilleøren<br>
−	© ~~2013~~</center>	+	© 2012</center>