Arne paa Botn

Fra heimskringla.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Dansk.gif


Carl Chr. Th. Andersen
(1828-1883)
Islandske Folkesagn og Eventyr

Arne paa Botn
i dansk oversættelse ved
Carl Andersen
1864


Den elendigste Hytte i Helgafellsbygden hedder Botn, i den sees hverken Sol eller Sommer. Der boede engang en Mand, Bygdens allerdaarligste Karl, som hed Arne og blev kaldt Arne paa Botn.

Engang lavede han sig til med Reisefoder og nye Sko, læssede paa sine Ralliker og drog saa afsted til Sønderlandet, saa langt sydpaa, at Ingen der kjendte Arne paa Botn. Han kom endelig til en stor og anseelig Præstegaard, hvor han overnattede. Præsten havde en ung og smuk Datter.

Da Arne slog sine Øine op den næste Morgen og kigede efter Veiret, sagde han til sig selv: »Monstro mine Baade skulde roe ud idag?« Dette eller noget Lignende sagde han tre Morgener i Træk. Præsten og hans Datter, som bemærkede det, begyndte saa smaat at faae en Smule Mistanke om, at de her husede en stolt og rig Herre fra Vesterlandet. Vi kunne fatte os kort og berette, at Arne friede til Præstens Datter og fik Ja, hvorpaa et Par stolte Stadsheste bleve sadlede til dem, og paa dem droge de nu afsted til Vesterlandet. Men hvergang de kom til en stor Gaard paa Veien, sagde hun til sin Husbond: »Er dette din Gaard, mit Hjerte?« »Endnu ikke,« svarede han. Saa ride de videre, og blive ved at ride, indtil de en bælmørk Aften komme til en Hytte, der laa halvt nedgraven i Jorden.

»Er dette din Gaard, dennehersens, mit Hjerte?« spurgte hun. »Ja,« svarede Arne.

Nu bankede Arne paa Døren, og hans Moder, en sølle gammel Kjælling, kom ud og spurgte den Kommende om Navn. Arne nævnede sit Navn, og da man ikke kunde see en Haandsbred for sig i dette kulsorte Mulm, raabte han ind ad Døren: »Tænd Lyset i Guldstagen.« »Ikke kan jeg det,« svarede Kjællingen. »Saa tænd da Lysene i Sølvlysekronen.« »Ikke kan jeg det,« svarede Kjællingen. »Saa tænd mig da den fordømte Tællepraas,« raabte han. »Ja, det skal jeg gjøre,« svarede Kjællingen, hvorpaa hun løb ind og fik tændt Lys.

Men hvorledes Arne og Præstens Datter levede sammen, derom tier Historien stille.