Fortællingen om Halv og kjæmperne hans

Fra heimskringla.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Original.gif Norsk.gif Svensk.gif


Norrøne fornaldersagaer


Fortællingen om Halv og kjæmperne hans.


gjenfortalt for ungdommen av

Alexander Bugge

Kristiania 1911


1. Kong Aalrek og kong Vikar.

For elleve-tolv hundrede aar siden begyndte den tid som vi pleier at kalde vikingetiden. Nordmænd, svensker og dansker drog paa utfærd til fremmede land; ofte røvet og herjet de, brændte klostre, dræpte munker og røvet kvinder og var ikke bedre end sjørøvere. Men da en tid var gaat, blev herjetogene til virkelige erobringstog. Folk begyndte at utvandre til de fremmede land, likesom nordmænd nu utvandrer til Amerika, og de satte bo og grundet nybygder rundt om i Vesterlandene. Og selv om vikingerne ofte herjet og røvet, saa kjæmpet de dog helst i aapen kamp, og at vinde hæder og vise manddomsmod syntes de fleste av dem var gildere end at vinde gods og guld. Det var mange gjæve kjæmper og uforfærdede krigere i Norge ved denne tid. Men det var ingen som i førstningen av vikingetiden hadde et større navn end de mænd som kom fra fjordene paa Vestlandet, især fra Hordaland og fra Rogaland. - Hordaland var navn paa landet mellem Sognefjorden og Hardangerfjorden, det som nu heter Søndhordeland og Nordhordeland, og Rogaland var omtrent det samme som Jæderen og Ryfylke. - De første vikingeskibe som i 780-aarene viste sig ved kysterne av England, var fra Hordaland, fortælles det. Og det ældste navn som irerne kjendte paa de nordiske lande, er ogsaa en omformning av navnet Hordaland. Den navngjetneste av alle kongerne i Hordaland og Rogaland var Halv Hjorleivsson. Om ham og kjæmperne hans, Halvsrekkerne, som de kaldtes, gik det store frasagn langt ned gjennem tiderne, baade i sagn og i digt. Men ogsaa om forfædrene til Halv og om de ældre konger i Hordaland og Rogaland fortaltes det mange eventyr. Og dem skal vi først høre litt om.

Den første konge som nævnes i Hordaland, het Aalrek. Han bodde paa Aalreksstad[1] og var gift med Signy, en datter av kongen paa Voss. Men engang Aalrek var i Sogn, fortalte en av hirdmændene hans ved navn Koll kongen om en vakker jente som han hadde set, mens hun stod og brygget øl. Hun het Geirhild Drifsdatter, hende skulde kongen heller gifte sig med, sa Koll. Koll hadde nok i hemmelighet avtalt med Geirhild at han skulde se at faa laget det slik at kong Aalrek giftet sig med hende. Geirhild paakaldte Odin, som var gudernes konge, og bad ham hjælpe sig. Naar Odin gjestet menneskene, brugte han gjerne at ha paa hodet en sid hat som gik dypt ned over panden, og at se ut som en gammel, enøiet mand med langt skjeg. Han kaldte sig da Hatt. Odin kom til Geirhild, mens hun stod og bredde ut lærret, og avtalte med hende, at hun skulde faa kong Aalrek til mand; men til gjengjæld skulde hun love aldrig at paakalde nogen anden av guderne end Odin. - For de gamle guderne var noksaa skinsyke paa hverandre, og de likte ikke at menneskene dyrket én gud fremfor de andre. -

Da kong Aalrek var paa hjemveien, laget det sig slik at han fik se Geirhild; han syntes godt om hende og giftet sig med hende med det samme. Hirdmanden Koll, som først hadde fortalt kongen om Geirhild, lønnet han vel for hans troskap og gjorde ham til sin jarl og gav ham Kollsøy søndenfor Hardangerfjorden.

Vi mindes at kong Aalrek var gift i forveien og hadde endda en kone ved navn Signy. Men hun og Geirhild kunde slet ikke forlikes, saa Aalrek blev til slut nødt til at skille sig ved én av dem. Han vilde nødig at nogen av dem skulde reise, men til slut avtalte han at den av dem som hadde brygget det bedste øllet, naar han kom hjem om høsten fra hærfærd, skulde vedbli at være konen hans. Begge kvindfolkene la sig i sælen saa godt de kunde. Signy bad Frøya om at hjælpe sig, men Geirhild bad til Odin eller Hatt. Han gav hende sit spyt istedenfor gjær; men til tak for hjælpen sa han at han vilde ha det som var mellem hende og bryggekarret, og det lovte hun. - Men det var i virkeligheten det barn som Geirhild bar under brystet. - Da kong Aalrek kom hjem og smakte paa øllet, syntes han at det som Geirhild hadde brygget, var det bedste, og sa:

«Geirhild, gente!
godt øl er dette,
hvis bare ingen
ulemper følger.
Jeg ser hænge
i høie galge
sønnen din, kvinde,
solgt til Odin.»

Ikke længe efter fødte Geirhild en søn som fik navnet Vikar. Mens Vikar endda var gut, kom det en mægtig konge ved navn Hertjov og vandt det rike som hans far hadde, og dræpte kong Aalrek selv. Gutten Vikar tok han derimot med sig hjem og opfostret ham ved sin hird. Likesaa tok han med sig Vikars fosterbror Starkad Storvirksson og satte ham til opfostring hos en mægtig mand ved navn Grane eller Rosshaars-Grane[2], som bodde paa gaarden Ask paa Askøen. Kong Hertjov var en stor kriger og laa stadig ute i leding; derfor var da hans rike meget utsat for overfald av fremmede fiender. Det var ikke let at vite naar fienden kom til landet, og ofte var det vanskelig at faa samlet folk. Derfor lot kongen rundt om ved kysterne av sit rike sætte op varder; naar fienden kom, skulde det tændes baal paa dem; de kunde sees langveisfra og varslet folk. Paa Askøen lot han ogsaa reise en slik varde, og den satte han Vikar til at vogte. Engang mens Vikar laa ved varden, gik han bort til gaarden Ask for at se til sin fosterbror Starkad; han var nu tolv aar gammel. Da Vikar kom til gaarden, laa Starkad ved ilden og bakte sig. Han var en svær og sterk plugg, men han saa ut som en trækloss, træg og doven som han var. Vikar reiste ham op, gav ham vaaben og klær, og tok ham med sig ned til skibet sit. Siden fik de samlet de andre kjæmper og holmgangsmænd og kom uforvarende over kong Hertjov, mens han sat hjemme paa sin gaard. Det blev en haard kamp, for Hertjov hadde sytti hærmænd i sit følge. Men allikevel endte det med at Vikar og hans følgesvender dræpte kong Hertjov og tredive av hans mænd. De andre flygtet eller overgav sig og bad om naade. Derefter blev Vikar tat til konge og vandt tilbake det rike som far hans hadde hat. Vikar blev en stor hærmand og laa hver sommer ute i viking.

Han herjet i Viken og i Gautland, og ved Venern vandt han en stor seier over kong Sisar fra Kønugard[3].

Kong Vikar hadde mange og store og navngjetne kjæmper i sit følge. Men den gjæveste av dem alle var hans fosterbror Starkad. Kongen gav ham mange gaver; mellem dem var ogsaa en stor guldring. Til gjengjæld gav Starkad kongen Tromøen, som hans far hadde eid.

Da Starkad hadde været hos Vikar i femten aar, hændte det engang at kongen var paa vei hjem fra Agder til Hordaland; da fik de motvind og blev liggende stille utenfor nogen holmer. Da de ikke kunde komme videre, fældte de til slut blotspaan[4] for at faa bør. Men blotspaanen faldt slik ut at det viste sig at Odin vilde ha en av dem; han skulde hænges som offer til Odin. - De som blev ofret til Odin, blev nemlig hængt og gjennemboret med spyd. - Da de skulde kaste lod om hvem som skulde ofres, traf loddet kong Vikar selv. Hans mænd blev forfærdet over dette og blev enige om at holde raad næste dag, før de opfyldte gudernes vilje. Men om natten kom Starkads fosterfar Rosshaars-Grane og vækket Starkad og tok ham med til en skogbevokst ø, som laa ikke langt borte. De kom til en rydning i skogen, og dér sat det elleve dommere hver paa sin stol; - det var guderne selv som var kommet for at holde dom. - Den tolvte stolen stod tom, indtil Rosshaars-Grane kom og satte sig paa den, og nu viste det sig at Rosshaars-Grane i virkeligheten ikke var nogen anden end selve Odin. Odin sa til guderne at de skulde dømme om Starkads skjæbne. Selv gav han ham mange gaver; mellem dem var at Starkad skulde leve i tre menneskealdere, at han skulde ha rigdom paa gods og ypperlige vaaben, og vinde seier i kamp og yndest hos høvdinger. Men Tor var sint og la bare forbandelser paa Starkad; han skulde altid være barnløs og hjemløs, og aldrig skulde han være tilfreds; han skulde faa haarde saar og bli forlatt av folket; i hver av de tre mandsaldrene skulde han øve en niddingsdaad, og ingen skulde mindes hans kvad.

Denne avgjørelse stadfæstet dommerne, og dagen efter øvde Starkad paa Odins anvisning sin første niddingsdaad. Han foreslog at de bare skulde late som de hængte kong Vikar, for paa den maate at omgaa gudernes vilje. Men ved Odins troldomskunster blev den tynde kvisten som de hængte Vikar op i, til en tyk gren, og tarmerne av en nyslagtet kalv blev til et sterkt taug som kvalte kongen; samtidig blev det rør som Starkad holdt i haanden, til et spyd som gjennemboret Vikar. Paa denne maaten fik Odin kong Vikar, som alt var blit lovet ham av Vikars mor Geirhild. Men Starkad maatte efter denne niddingsdaad forlate landet, og han drog til Danmark. Der blev han ogsaa en stor kjæmpe og øvde mangen daad som det fortaltes om ned gjennem tiderne.


2. Kong Hjorleiv.

Ved denne tid var det i Rogaland en konge som het Josur. Han hadde store kampe med kongerne i Hordaland, baade med Aalrek og med hans søn kong Vikar. Men til slut hændte det engang at Vikar kom uforvarende over Josur og dræpte ham og alle bønderne i herredet dér, saa bare kvinderne blev tilbake. Derfor blev det siden kaldt Kvinnherred. Josur hadde en søn som het Hjor. Han blev konge efter sin far og kjæmpet længe mot kong Vikar. Snart hadde den ene seier og snart den anden, men til slut blev de forlikt og enige om at den som levde længst, skulde arve den anden. Det endte med at Hjor og hans ætmænd blev konger baade i Hordaland og i Rogaland.

Hjor blev en mægtig konge og døde sottedød og blev hauglagt i Rogaland. Hans søn het Hjorleiv; han var ogsaa en svært mægtig konge. Han blev kaldt Hjorleiv den kvindekjære. Han var gift med Æsa den lyse, som var datter av Øystein jarl i Valdres. Kong Hjorleiv var meget gavmild og delte ut alt det gods og guld han eide til sine mænd, saa han til slut ikke hadde mere igjen. Derfor lot han bygge skibe og bestemte sig til at gjøre et tog til Bjarmeland[5]. For bjarmerne hadde ord for at være rike paa guld, men de var troldomskyndige. Paa veien la Hjorleiv ind til Njardøy, utanfor osen av Namdalselven. Der raadde en mægtig høvding som het Hogne den rike. Han tok vel mot Hjorleiv. Hogne hadde en vakker datter som het Hild den myke. Da kong Hjorleiv fik se hende, blev han straks glad i hende, og han hadde ikke været mere end i tre dage paa Njardøy, før han holdt bryllup med Hild og tok hende og hendes bror Solve med sig nordover. I Bjarmeland kjæmpet han med bjarmerne ved mundingen av Dvina og vandt meget guld baade i krigsbytte og ved at bryte op gravhaugene. Paa hjemveien la han til ved kysten av Finmarken. Da hans mænd skulde i land og hente vand, saa de et stort troll som stod ved ilen, saa de ikke kunde faa noget vand. Men Hjorleiv var ikke ræd og skjøt spydet sit i enden paa trollet, saa det rendte ind i berget. Hjorleiv efter og skjøt ut begge øinene paa trollet og kjærringen hans. Derefter reiste han videre, og til slut kom han hjem efter mange eventyr. Alle var glade ved at se ham igjen, undtagen Æsa, den første konen til Hjorleiv.

Da en tid var gaat, drog Hjorleiv til Konghelle ved Gøtaelven. Dér pleide konger i Norderlandene at møtes, og dér blev det holdt et stort marked. Reidar, som var konge paa Sjælland, kom ogsaa dit, og hans mænd satte sine boder ved siden av Hjorleivs. Reidar hadde en søn som het Here; han og Hjorleiv blev gode venner, og Here bad sin far om han ikke vilde indbyde Hjorleiv, til at følge med dem hjem til Danmark. Kong Reidar hadde ikke videre lyst til dette; for han mente det bare vilde bli til ulykke. Men til slut sa han ja, og de seilte sammen til Danmark. Dér blev det holdt stort gjestebud, og ved det fik Hjorleiv se Reidars datter Ringja. Hun var den vakreste kvinde en kunde se, og Hjorleiv blev straks glad i hende og beilet til hende. Here raadet til at Hjorleiv skulde faa hende. Det gik som han vilde, og brylluppet blev drukket med stor stas. Ringja fik i medgift et skib med fuld ladning. Siden seilte kong Hjorleiv og hans nye hustru hjemover. Men da de kom ut i havet utenfor Jylland, fik de vindstille, og skibene laa og duvet. Det var henimot solopgang. Da saa Hjorleiv som et høit fjeld stige op fra bølgerne og komme bortover mot skibene. Fjeldet blev til en svær menneskeskikkelse, som sa følgende ord: «Jeg ser Ringjas gravhaug reist og Here falde for hvasse spyd. Jeg ser Hjorleivs lænker skaaret over og galgen hugget til for Reidar.» Derefter blev skikkelsen borte. Da skibene ikke vilde gaa, sa Hjorleiv at de skulde ta til aarerne. I det samme kjendte Ringja, at hun blev syk. De la da aarerne op. Ikke længe efter døde hun og blev lagt i en kiste. Kisten blev sænket overbord, og straks fór den sydover saa fort som om den blev rodd paa et skib med seks par aarer. Kisten fløt nedover til Danmark og drev i land like ved skibsnøstene til kong Reidar. Dér fandt Here den en dag og sa til sin far at kong Hjorleiv vist hadde myrdet Ringja.

Samme høst som dette hændte, rodde en dag en mand som het Hande, og sønnen hans ut paa fiske. Dér fik de en liten havmand paa kroken og drog ham op og førte ham til kong Hjorleiv. Kongen gav dem til tak en gaard med en træl og en tjenestejente. Men havmanden gav han til en hirdkone og bad hende stelle vel med den; men ingen kunde faa et ord ut av havmanden. Om kveldene tok kjertesvendene tak og slukket lysene. I det samme slog Hild et horn med øl ut over kappen til Æsa. Kongen blev sint og slog til hende, men Hild sa at det var hunden som laa paa gulvet, som var skyld i det. Da slog kongen til hunden; men da lo havmanden. Kongen spurte hvorfor han lo. «Fordi du var dum nu,» svarte han; «for de to skal frelse livet dit.» Kongen spurte ham ogsaa om flere ting; men han svarte ikke paa noget av dem. Til slut sa kongen at han vilde la ham sætte ut paa sjøen igjen, og bad ham si om han visste noget som kongen kunde ha nytte av at vite. Da havmanden blev ført nedover til sjøen, sa han: «Jeg ser at det lyser langt syd i havet; den danske kongen vil hevne sin datter; han har ute et utal av skibe. Han byr Hjorleiv til holmstevne; du er klok, hvis du tar dig ivare. - Nu vil jeg tilbake i sjøen.» Havmanden fortalte ogsaa mere om den hær som skulde komme fra Danmark og herje i Hjorleivs rike. Da han var færdig, lot kongen sine mænd løfte havmanden overbord. Men før han var kommet ned i sjøen, grep en mand ham i armen og spurte: «Hvad er det som er bedst for et menneske?» Havmanden svarte: «Koldt vand for øinene, kvae for tænderne, lerret for lik. La mig komme tilbake i sjøen. Aldrig skal nogen mere dra mig op i skib fra havsens bund.»

Kong Hjorleiv sendte nu budstikken rundt i sit rike for at samle sine mænd. Men samme nat kom kong Reidar og slog ring om kong Hjorleivs gaard. Da gjødde hunden til kongen stygt, og den gjødde aldrig, uten naar den visste at dens herre var i fare. Da Hjorleiv hørte hunden, løp han ut og slog sig igjennem mandgarden og satte til skogs. Paa veien snudde han sig om og skjøt tilbake paa Reidar og hans mænd. Da hørte han at de ropte at Here var faldt. Fra skogen saa Hjorleiv at kongsgaarden brandt, og at kong Reidar seilte hjem med meget hærfang; deriblandt var ogsaa begge dronningerne til Hjorleiv, Hild og Æsa.

Samme høst kom Hjorleiv med et eneste skib til Danmark og landet om natten ved kong Reidars gaard. Han gik i land og kom op til buret hvor kvindfolkene sov. Men alle kvinderne var borte undtagen Æsa. Kongen bad hende hjælpe sig til at finde Reidar. Hun lovte det og gjemte ham i dragkisten hvor hun hadde klærne sine. Men siden fortalte hun det til kong Reidar og sa at Hjorleiv var kommet dit. Reidar lot da Hjorleiv gripe, og efter Æsas raad hængte han ham op ved hans egne skotvinger mellom to ilder. Hirdmændene var endnu oppe og drak; men kong Reidar sat i høisætet og sov, og Æsa sat paa fanget til ham. Imens passet Hild paa varmen og øste øl paa den, saa den ikke brændte Hjorleiv. Til slut sov de allesammen inde i hallen; da tok Hild et sverd og hugget skobaandene over, saa Hjorleiv blev fri. Han gik like bort til høisætet og gjennemboret kong Reidar. Derefter skyndte han sig ned til skibet sit og hentet sine mænd. Da de kom tilbake til kongsgaarden, sov alle fremdeles. Hild hadde vist blandet noget i drikken, saa de var sovnet. Hjorleiv lot alle Reidars hirdmænd binde; men han tok ikke livet av dem. Den døde Reidar lot han derimot hænge i den galgen som var tiltænkt Hjorleiv selv. Siden la han under sig hele det rike kong Reidar hadde eid, og satte Hilds bror Solve til at styre dér. Derefter seilte han hjem og hadde med sig begge de tidligere konerne sine, Æsa og Hild. Da han var kommet hjem, stevnet han bønderne til ting. Dér dømte landsfolket at Æsa skulde druknes i en myr. Men Hjorleiv sparte hendes liv og sendte hende hjem med det utstyr hun hadde hat med sig, da hun ble gift. Hild beholdt han derimot hos sig.

Hjorleiv og Hild hadde to sønner, den ældste het Hjorulv, den yngste het Halv. En tid efter at dette var hændt, faldt kong Hjorleiv i viking. Hild giftet sig siden med en konge som het Aasmund, og hos ham vokste de to sønnerne hun hadde med Hjorleiv, op.


3. Kong Halv og kjæmperne hans.

Da Hjorulv var tretten aar gammel, vilde han dra i viking. Han hadde med sig alle skibe, han kunde faa tak i, baade store og smaa, nye og gamle, og alle som vilde være med, tok han med sig, baade frimænd og træler. De hadde mange slags vaaben: stænger og staver, klubber og kroker. Derfor kalder folk det siden en «Hjorulvsfærd», naar det er en færd som er uvittig og daarlig forberedt. Men da Hjorulv kom dit hvor vikingerne var, saa stolte han paa sit folketal og la til kamp. Men hans mænd var ikke vant til kamp og hadde daarlige vaaben; derfor faldt mange av dem, og nogen flygtet. Om høsten kom han tilbake med skammen, og det blev ikke videre av ham.

Næste aar var Halv tolv aar gammel. Ingen var saa stor og sterk som han. Halv gjorde sig nu rede til at dra i hærfærd. Han vilde bare ha et eneste skib, - men det var nyt og vel utrustet. Paa denne tid var det i Hordaland en jarl som het Alv den gamle; han var gift med Gunlod, datter av Romund berserk, og de hadde to sønner som begge het Stein. Den ældste Stein var Halvs raadgiver; han var da atten aar gammel. De bestemte at ingen skulde faa være med paa færden som var yngre end Stein. Det stod en stor sten paa gaarden. Ingen skulde være med som ikke kunde lette den fra jorden. Heller ikke skulde nogen faa være med som klynket sig eller talte frygtsomme ord eller fortrak læberne, naar han var saaret. Allikevel var det mange som vilde være med Halv, og det var bare gjæve kjæmper. De var tilsammen 23 mand. Den yngre Stein, bror av den vi før har nævnt, som var Halvs raadgiver, fik ikke lov til at være med; for han var ikke mer end tolv aar gammel.

Saa seilte de avgaarde. Den første natten da de la til havn, regnet det og var stygveir. Stein bad da om at de skulde tjelde[6] teltene. Men kong Halv svarte: «Vil du fremdeles bo i hus, nu som hjemme?» Siden kaldte de ham Innstein. Næste dag rodde de i hvasst veir forbi et nes som stak frem. Det stod en mand paa nesset og bad om at faa være med. Det fik han, men kongen sa at han skulde staa ved styrestangen til om kvelden. Han sa at det var vel talt, for da syntes han at han hadde faat plads nær ved kongen - Høvedsmanden paa skibet pleide nemlig at sitte litt høiere end de andre agterut i skibet. - Det viste sig at denne manden var Stein den yngre. Han blev siden kaldt Utstein.

Halv og hans mænd herjet viden om i landene og hadde jevnlig seier. De hadde graa hjelmer paa hodet, og det siges at de gik gjennem ni folkland. I kampen hugget Halv med begge hænder, og aldrig hadde han skjold til vern foran sig. Ingen mænd var modigere end Halv og Halvsrekkerne, og ingen av dem hadde mindre styrke end tolv almindelige karer. I de lovene de hadde var det sat forbud paa mange ting, for at de skulde bli des vældigere kjæmper. Ett var at ingen skulde ha sverd som var længere end en alen langt; saa nær ind paa livet skulde de gaa sin fiende. De lot sig gjøre tveeggede sverd, for at huggene skulde bli des større. Fik de saar, skulde de ikke forbinde dem før næste dag. Hvis en av dem faldt i kampen, skulde de ikke vise sorg over ham, og ingen skulde tale rædde ord. Aldrig hærtok de kvinder eller barn, og aldrig skulde de ta nogen mø uten hendes fars vilje. Ingen blev optat i laget som hadde mindre mod og styrke end her er sagt.

Kong Halv var atten sommere i hærfærd. Han var 12 aar gammel, da han første gang drog ut, og 30 aar, da han faldt. Han og hans mænd hadde for skik altid at lægge til om natten foran utnessene, for dér var veiret haardest. Likeledes hadde de for sed aldrig at tjelde paa skibene og aldrig ta rep i seilene for uveir. De blev kaldt Halvsrekker, og aldrig var det flere mand ombord paa skibet end seksti.

Engang som kong Halv seilte hjem til riket sit fra hærfærd, fik de sterk storm, saa de ikke kunde faa øst skibet. De blev da enige om at de skulde kaste lod om hvem av dem som skulde springe overbord, saa de kunde lette baaten. Men det trængtes ingen lodkastning, for alle bød sig til av sig selv at gaa i sjøen. Men idet de sprang overbord, sa de: «Straaløst er det foran stokkene» (det vil si: vi dør ikke straadød, naar vi springer overbord).

Da kong Halv kom til Hordaland, kom hans stedfar kong Aasmund til møte med ham og blev hans mand og svor ham eder og bød ham til gjestebud hos sig med halvdelen av hans følge. Men næste morgen, da kongen gjorde sig rede og sa at halvdelen av mandskapet skulde bli tilbake paa skibene, sa Innstein: «Vi vil alle sammen gaa fra skibene og dræpe Aasmunds mænd og brænde hans følge.» Men kongen svarte: «Halvdelen av os skal i fred og vel forlikte dra op fra sjøen; Aasmund har budt os røde ringer; dem vil vi ha.» Innstein søkte allikevel at holde Halv tilbake og sa: «Du ser ikke Aasmunds hug; høvdingen har svik i brystet. Hvis vi kunde raa, saa skulde du ikke stole paa din stedfar.» Halv indvendte at Aasmund hadde svoret eder og git pant paa sin troskap; han var saa god en konge at han nok ikke vilde svike dem. Men Innstein sa: «Da er Odin blit dig gram, hvis du tror altfor vel paa Aasmund; han vil svike os alle, hvis du ikke tar dig ivare for ulykken.» «Du har altid lyst til at tale rædde ord,» sa Halv. Men Innstein svarte at han hadde drømt at ilden brandt Halv og hans mænd. «Hvad tror du den drømmen varsler om, konge?» spurte han. Halv bare sa: «Jeg vil gi enhver av mine mænd som vil følge mig, en guldprydet hjelm, da ser det ut som om ilden leker rundt vor flok, naar vi drar avgaarde.» Innstein søkte allikevel at holde Halv tilbake og sa at anden gang drømte han at ilden brændte rundt akslerne paa dem. «Det var bare brynjerne som skinte rundt herderne paa krigerne,» sa Halv. Men Innstein blev ved og sa at tredje gangen drømte han at Halv og hans mænd druknet paa sjøen; det varslet store tidender. Da blev Halv sint og sa at han ikke mere vilde høre paa drømmene hans. Innstein søkte ogsaa at advare Halvs mænd. Men Utstein sa til sin bror: «La kongen raa for hvor vi skal dra hen, og la os hvis han liker det saa, vaage livet sammen med ham.» Da Innstein saa at det ikke nyttet noget, sa han: «Ofte har kongen, naar vi var ute paa færd, lyttet til mine raad. Nu vil ingen længer høre paa mig, efter at vi er kommet hit.»

Halv drog nu op til kong Aasmunds gaard med halvdelen av sine mænd. Dér var i forveien en stor mængde folk samlet, og det blev holdt et prægtig gjestebud. Men drikken var saa sterk at Halvsrekkerne snart faldt i dyp søvn. Da de sov allesammen, tok kong Aasmund og hans mænd og tændte varme paa hallen. Først da hallen var fuld av røk, vaaknet en av Halvsrekkerne og sa: «Det ryker rundt høkene i kongens hal.» Derpaa la han sig ned og sovnet igjen. Saa vaaknet en anden av dem og saa at hallen luet og sa: «Det drypper nok voks av sverdene vore» (det vil si: sverdene vore smelter som voks). Med disse ord la han sig ned igjen. Til slut vaaknet ogsaa Innstein. Han skjønte at Aasmund hadde tændt varme paa hallen, og sa: «Nu er det tid, Halv, til at lønne din maag for hans gaver.» Halv stod da op, vækket sine mænd og bad dem væbne sig. Derefter løp de mot væggene saa haardt at naglerne gik løs av tømmerstokkene. Paa den vis kom de ut. Men utenfor stod kong Aasmund og alle hans mænd, og det var en stor overmagt. Det blev en haard kamp, men til slut faldt Halv og de fleste av hans mænd. I det samme kom de av Halvsrekkerne som hadde været ved skibene til og fortsatte kampen, indtil Innstein ogsaa faldt. Hans siste ord var: «Det kan folk sige for sandt at kong Halv døde leende.»


4. Halvsrekkerne.

Gunlod, som var gift med Alv jarl, som vi før har nævnt, gik til valen om natten for at lete efter sønnerne sine. Hun fandt Innstein død, men Utstein var haardt saaret, og likeledes Baard og Bjørn, to andre av kjæmperne til kong Halv. Hun fik kjørt dem hjem til gaarden sin og forbandt deres saar og læget dem i hemmelighet; siden sendte hun dem syd til Sverige. Baard og Bjørn drog til kong Solve, morbror til kong Halv, men Utstein drog til Danmark, til sin frænde kong Øystein. Dér øvde han mange storverker og dræpte blandt andre i enkamp de otte sønnerne til Ulv den røde, som var kong Øysteins raadgiver. De var misundelige paa Utstein for det ry som det gik av Halvsrekkerne, og eglet sig ind paa ham. Men Utstein drømte at kong Halv kom til ham og lovte at hjælpe ham, og i holmgangen dræpte han alle sønnerne til Ulv. En av de gjæveste kjæmperne til kong Halv var Rok den svarte; han var søn av Haamund herse og hadde en bror som het Rok den hvite. Han var ogsaa en av Halvsrekkerne, men brændte inde i kong Aasmunds hal. Rok den svarte hadde mange og store saar, men han kom sig allikevel væk fra kamppladsen og kom frem til en skogkarl som bodde i en hytte ute i vildmarken. Dér blev hans saar forbundet, og siden flyttet manden ham nord til Sogn, til hans farbror Geirmund herse. Dér var han i skjul til næste høst. Da drog han til Oplandene og videre til Gøtaland, og til slut kom han til kong Hake i Skaane og var hos ham om vinteren, men han gav sig ikke tilkjende, og ingen visste hvem han var. Kong Hake hadde en datter ved navn Brynhild. Til hende beilet en konge ved navn Svein den seiersæle; men Hake sa nei. Da avla Svein løfte om at han skulde bli den mands bane som fik Brynhild tilegte, og likeledes at han skulde dræpe hendes far. Kong Hake hadde en jarl ved navn Hedin, han hadde en søn som het Vivill. Han beilet til Brynhild og fik løfte paa hende, om han kunde verge landet mot kong Svein. Men det blev det ikke noget videre av.

Imens sat Rok den svarte langt nede paa gjestebænken, og ingen ænset ham eller tænkte paa at han kanske kunde være noget til kar. Saa var det en dag at hirdmændene red ut for at jage dyr, men kvinderne gik til nøtteskogen. Da saa kongsdatteren Brynhild at det stod en stor mand ved en ek og snakket med sig selv. Hun hørte at han talte om hvor ulike menneskenes lod var. «Min far,» sa han, «var en større kjæmpe end eders Hake, og ingen hjemme hos Haamund, selv ikke en gjætergut, vilde bry sig om at kappes med Vivill. Aldrig saa jeg nogen som var ræddere end Hedins søn. Jeg hadde det meget bedre,» fortsatte han, «dengang da vi fulgte kong Halv. Vi hadde alle ett sind og herjet over hvert land. Vi gik med graa hjelmer paa hodet gjennem ni fuldstore folkland. Jeg saa Halv hugge med begge hænder; aldrig vil nogen, selv om han farer viden om, finde en mand med bedre hjerte eller stoltere hug.» Siden talte han om Halvsrekkerne og de storverker de hadde øvet, og om de strenge lovene de hadde. «Men al min sorg vilde lette, om jeg kunde faa hevnet kong Halv og stikke mit sverd i brystet paa Aasmund.» Kongsdatteren hørte ogsaa at han sa, at møttes han og kong Svein, skulde de se hvem som vandt. Siden snakket han om Brynhild og sa ved sig selv at aldrig hadde han møtt nogen mø som han likte bedre. Kongsdatteren Brynhild lyttet til mandens ord, og da hun kom hjem, fortalte hun sin far hvad hun hadde hørt, og sa at det vist var en av Halvsrekkerne som var kommet dit. Men da kongen fik høre det, ledet han Rok frem til høisætet og gav ham sæte dér, ved siden av sig. Rok blev nu længe hos kong Hake og kom i stort venskap med ham, og det endte med at han blev gift med kongsdatteren Brynhild. Næste vaar drog Rok med en hær mot Svein den seiersæle og kjæmpet med ham; i kampen faldt Svein, og Rok vendte tilbake med seier. Om sommeren samlet kong Hake og kong Solve, Halvs morbror, og Rok den svarte en hær, og til dem sluttet kong Øystein og Utstein sig. De drog til Norge og hadde kamp med kong Aasmund og fældte ham. Rok og Utstein var siden længe i viking og var de navngjætneste mænd.


5. Haamund og Geirmund Helskind.

Kong Halv hadde en søn som het Hjor; han blev siden konge paa Hordaland. Engang mens han var borte i kongsstevne, fødte dronningen hans tvillinger; den ene kaldte hun Geirmund og den anden Haamund. De var begge to svarte og forfærdelig stygge. Men paa samme tid fødte ogsaa en av tjenestekvinderne hendes en søn som blev kaldt Leiv. Han var det vakreste en kunde se. Dronningen skammet sig sig for at vise kongen sønnerne sine og byttet dem med barnet til tjenestejenten. Og da kongen kom hjem, viste hun frem Leiv og sa at det var hendes søn. Næste gang kongen drog i leding, var gutterne tre aar gamle. Leiv var ræd av sig, som barn pleier at være. Men Geirmund og Haamund var kjække og støiet og var ordvise.

Saa hændte det at Brage skald[7] kom paa besøk til kongsgaarden. - Han var den navngjetneste skald paa den tiden og en vis mand. - En dag var alle karerne paa gaarden ute paa jagt, men kvindfolkene var og plukket nøtter, og det var ingen andre hjemme end Brage. Han hadde sat sig paa en bænk i hallen. Dronningen var ogsaa inde i hallen, men hun hadde gjemt sig bak et klæde. Smaagutterne var likeledes i hallen. Leiv sat i høisætet, og lekte med en guldring. Haamund og Geirmund laa nede i halmen paa gulvet. Men det varte ikke længe før de fór paa Leiv og skjøv ham ned fra sætet og tok alt guldet fra ham, saa han satte i at graate. Da stod Brage op og gik bort til det sted hvor dronningen hadde gjemt sig, og sa:

«To er her inde;
jeg tror begge vel,
Haamund og Geirmund,
sønner av Hjor;
men Leiv, den tredje,
Loddenhats søn,
den fyren ikke
fødte du, kvinde.»

Da tok dronningen og byttet sønnerne sine tilbake med tjenestekvinden. Men da kong Hjor kom hjem, bar hun gutterne til ham og sa at de var hans sønner. «Bær dem bort,» svarte kongen, «aldrig saa jeg slike Hel-skind;» og saa blev de kaldt siden.

Baade Geirmund og Haamund Helskind blev navngjetne krigere og hadde mange kampe med Harald Haarfagre, da han samlet Norge. Til slut flyttet de begge til Island; dér blev de ogsaa store høvdinger, og mægtige ætter nedstammet fra dem.




Fotnoter:

  1. Aalreksstad var en gammel kongsgaard som laa ikke langt fra der hvor Bergen siden blev grundlagt.
  2. Rosshaars-Grane vil si Hestehaars-Grane.
  3. Kønugard er det gamle navn paa byen Kijev i Rusland.
  4. At fælde blotspaan vil si at de ofret til guderne, og blodet av offerdyret sprøitet de rundt med kvister, for paa den maate at faa vite gudernes vilje.
  5. Bjarmeland laa ved mundingen av elven Dvina ved Hvitehavet.
  6. De gamle vikingeskibene var aapne baater og hadde ikke noget dæk. Derfor brukte de at tjelde eller sætte op telt, naar de laa stille, og det pleide de gjerne om natten; for langs kysterne kunde de bare seile om dagen.
  7. Skald, det vil si digter.