Hildinakvadet

Fra heimskringla.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Norsk.gif


Knut Rage

Hildinakvadet
En shetlandsk folkevise
Knut Rage


Tysnes
© 2021





Norn - det gamle målet i vesterveg

Så sent som midt på 1900-tallet levde det gamle norrøne talemålet norn i manns minne på noen av Shetlands-øyene. Fremdeles lever det gamle mennesker på øya Foula som kan huske en tilårskommen kvinne som lærte dem ord og uttrykk av forfedrenes talemål, som ennå ble talt da hun var barn. I 1958 fremsa en mann "Ørnens sang" for dem, og de glemte det siden aldri. Sangen begynte slik:


"A’nti padua sat ən skūa
padua sat ən grūa…"


"En ørn flyr avgårde med et barn, som er blitt lagt utenfor et hus. Da barnet begynner å skrike løper moren ut og knytter en knute på en hyssing, en magisk knute som hun håper vil drive ørnen vekk..."

Det skal ha vært den aller siste gang som man vet at norn var i bruk[1].

Men selv om norn ikke lenger var i bruk blant beboerne på vesterhavsøyene, lever språket videre i det daglige talemålet blant folk flest. En shetlender forteller: "Jeg sto en gang i kø i en temapark i Danmark da jeg hørte noen velkjente stemmer bak meg, og jeg snudde meg i den tro at de var shetlendere, men så viste det seg at det var en gjeng nordmenn!" En annen forteller: "Jeg sto en gang på fisketorvet i Bergen sammen med to andre shetlendere og diskuterte hva som ville være det beste utstyret for å dra torsk. Da kom en ung ekspeditrise bort til oss og sa at hun kunne høre at vi ikke var nordmenn, men likevel var det nesten som vi snakket norsk"[2].

Norn ble ikke nedtegnet før på 1700-tallet, etter å ha vært i bruk som talemål på Orknøyene og Shetland i flere hundre år, og man vet ikke når språket skilte lag med det gamle norrøne talemålet og utviklet seg til et eget norrønt språk, som færøysk og islandsk. De eldste skriftlige nedtegnelsene på norrønt går tilbake til 1100- og 1200-tallet, både i form av runer og dokumenter, etter at norske vikinger hadde erobret øyene så tidlig som på 800-tallet. Det er uklart om befolkningen relativt snart gikk over til å bli rent norsk, eller om det ennå levde en rest av den opprinnelige befolkningen på øyene, som fremdeles holdt på sine gamle skikker og sitt eget språk. Eller kan det ha utviklet seg en egen lokal variant av norrønt, en egen "vesterhavs-dialekt", blant dem som levde der, også blant de norske jarlene? Uansett ville de ikke ha benyttet lokale ord og uttrykk i skriftlige dokumenter, som i den offisielle korrespondansen med den norske kongen, som så sent som i 1231 ble anerkjent som øyrikets kongelige overhode. Skrivere fra Orknøyene og Shetland fikk trolig sin formelle utdannelse i Norge. Vesterhavsøyene ble også innlemmet i den såkalte Kalmarunionen i 1380, og fra da av ble gammelnorsk erstattet av dansk i alle offentlige dokumenter. Så sent som i 1607 var dansk fremdeles i bruk i offentlige dokumenter på Shetland[3].

Hild og Hjaðningavig. Detalj fra Stora Hammar-steinen på Gotland. Man tror at den første halvdelen av historien, inntil Hilluge dukker opp på scenen, stammer fra den germanske legenden om Hjaðningavíg. (Foto: Berig, 2008. Commons).

Talemålet blant den opprinnelige norrøne befolkningen på Orknøyene og Shetland, nemlig norn, ble aldri nedtegnet. I tillegg begynte skotsk å gjøre seg gjeldende på vesterhavsøyene på 1300-tallet, som en konkurrent til det norrøne talemålet, først og fremst på Orknøyene. Shetlandsøyene var såpass fjerntliggende og isolerte at de for en stor del unngikk den "skottlandiseringen" som gjorde seg gjeldende da skotsker jarler overtok etter rekken av norske jarler. Skottenes språk var gælisk. Det tok lang tid før de skotske jarlene fikk fotfeste på Shetlandsøyene som den danske kongens representanter, ikke før på 1500-tallet. De eldste bevarte dokumenter på skotsk er fra 1433 på Orknøyene, og 1525 på Shetland. Øyene var på det tidspunktet pantsatt til den skotske kongen og lagt inn under den skotske tronen. Skotsk ble dermed det offisielle språket på øyene (selv om dansk også ble brukt). Norn ble for alvor henvist til de nedre lag av folket, det var de fattige fiskernes og småbrukernes språk. Bedre ble det ikke etter reformasjonen, som nådde øyene i 1560. Det ble da opprettet almueskoler, hvor undervisningen foregikk på engelsk, som også var det språket som ble brukt av skotske prester. Det ble dermed bare et spørsmål om tid før norn ville forsvinne ut av folks talemål for godt.

På øya Foula ble dette simple dagligspråket kalt "Da Dansk"[4]. Etter tradisjonen skal det ha dødd ut som talespråk i løpet av to generasjoner. Besteforeldrene ville ikke lenger lære det bort til sine barnebarn. Det hadde for en stor del med den engelske bibelskolen som ble opprettet på øya i 1740 å gjøre, for å utbre kjennskap til kristen tro.

Til tross for at orknøyingene og shetlenderne var under skotsk styre, hadde øyfolket tette bånd til Norge, spesielt til Bergen og Sunnhordland, i form av den såkalte "hjeltahandelen". Her hentet de i første rekke tømmer og båter som ble levert som "IKEA-pakker", dvs. ferdig bygde elementer som ble "flatpakket" og tatt med over til vesterhavsøyene, hvor de ble satt sammen - disse båtene gikk under navn av "hjeltabåter". Det ser ut til den språklige kommunikasjonen mellom de norske vestlendingene og øyboerne fra vest var overkommelig; folk sa gjerne at de "skåtet" (snakket skotsk) med "skotteskipperne".

Norn var forlengst gått over i en dialekt som hovedsaklig besto av engelske ord, ispedd gamle "norske" ord og vendinger, og i 1773 regnet man med at rendyrket norn var fullstendig utdødd. Men noen steder levde det videre, på avsidesliggende og fjerne øyer som Foula i vest, og Unst, Fetlar og Yell i nord. Men i siste halvdel av 1800-tallet var det praktisk talt utdødd også her.

Interessen for norn blant språkforskere og folkeminnesamlere ble ikke vekket før språket var nesten helt borte. I 1770-årene nedtegnet den skotske presten George Low den shetlandske norn-versjonen av "Fadervår", samt "Hildinakvadet" og en kort liste med ord og uttrykk[5]. I 1866 skrev T. Edmonston en etymologisk ordbok, "An Etymological Glossary of the Shetland and Orkney Dialect"[6]. I dag er dette verket en skattkiste for den som gir seg ut på en oppdagelsesreise i det rikholdige ordforrådet i dette underlige, foraktede språket som ble kalt norn, ikke minst når man går på jakt etter reinspikka norrøne ord for å lete opp arven etter "dansk tunge", det språket vikingene talte.

I 1901 ble det utgittt et viktig arbeid av den færøyske filologen og folkeminneforskeren Jakob Jakobsen: "Shetlandsøernes stednavne", og i årene 1908 -1921 "Etymologisk ordbog over det norrøne sprog på Shetland" (engelsk utgave 1928–1932)[7]. Materialet hans inneholdt en rekke tekster, som små dikt, gåter, vuggeviser og fragmenter av dagligtale, samt en ordbok på 10 000 ord. Noen få år senere, i 1929, utga Hugh Marwick fra Orknøyene ordboken "Orkney norn", som inneholdt 3000 ord med norrøne røtter[8].

Selv om både selve gloseforrådet og eksempler hentet fra folks hverdagslige bruk av språket viser et tydelig rendyrket norrønt opphav, kan man også spore et iøynefallende innslag av skotsk. Sannsynligvis har det skotske språket sneket seg inn og blandet seg med den lokale varianten av norrønt inntil resultatet ble den særegne utgaven av norn som ble samlet inn av av folkeminneforskere og språkfolk først fra 1700-tallet av. Da hadde oppløsningen av det norrøne språket på vesterhavsøyene pågått gjennom flere århundrer. Til slutt var man kommet frem til et punkt der brukerne av språket oppga det fullstendig og gikk over til å snakke skotsk-engelsk, bortsett fra i enkelte små avkroker, som på Foula.

Særlig gjennom Jacobsens arbeid ble det påvist at det hersket visse dialektforskjeller i norn. Man taler gjerne om "Orkney norn" og "Shetland norn". Noe annet ville nesten ikke vært å vente, ettersom disse øygruppene ligger forholdsvis langt fra hverandre. De lokale dialektforskjellene er like fremtredende på Orknøyene som på Shetland. Ikke minst mellom de mange øyene, og enten de er lokalisert i sør eller i nord.

Også på Caithness, det norrøne Katanes, i den nordøstre delen av Skottland var norn i bruk i norrøn tid og senere, likeens på Hebridene. Begge steder forsvant den siste rest av språket på 1500-tallet, eller senest på 1600-tallet. På Hebridene ble norn oppslukt av gælisk. På Man fant en lignende prosess sted.

I en kort artikkel som denne, der emnet er Hildinakvadet, vil det føre for langt å gå mer detaljert inn på selve på språket, på glossar og grammatikk. Men under Kilder vil den interesserte finne nettadresser til videre personlige studier.

Til slutt skal nevnes "‘’nynorn’’", et prosjekt som har hentet navn og ikke minst mønster og inspirasjon fra nynorsk. Nynorn er et forsøk på å gjenskape norn til et levende språk, slik det fremdeles kunne ha blitt talt om det hadde fått leve og utvikle seg uhindret i århundrenes løp. Det er et visst håp om at det kan være mulig, ettersom ikke bare rent konkrete ord som ble brukt om f.eks. verktøy og gårdsredskaper, og om vær og vind og fiske, men også mer abstrakte ord og vendinger, som ‘’ober’’ (ansvarlighet), ‘’afgeng’’ (resultat), ‘’skatt’’ (skatt), ‘’soind’’ (investering), ‘’upphald’’ (vedlikehold), ‘’vokster’’ (initiativ) osv. er bevart - faktisk flere tusen ord. Lengre tekster som Hildinakvadet og Fadervår gir også et godt innblikk i den grammatiske strukturen. I tillegg kan man dra god nytte av å se på den språklige utviklingen på Færøyene og Island, og selvfølgelig tilføre ny-ord. Dette ble gjort da HBO-serien "Beforeigners" ble filmet med norrøne historiske skikkelser som beveger seg i dagens Oslo. Da trengte man å skape norrøne ord for f.eks. "mobiltelefon". Naturligvis vil det hele bare være rent hypotetisk, en akademisk lek, og enn så lenge eksisterer "nynorn" kun i det virtuelle rom[9].

Marius Hægstads korreksjon

I 1900 utga språkforskeren Marius Hægstad "Hildinakvadet, med utgreiding um det norske maal paa Shetland i eldre tid". Det var da gått 126 år siden skotten George Low skrev opp sine "specimens of the Norn language" på Shetland i 1774, fra øya Foula, som inneholdt det gamle Hildinakvadet, den eneste lengre tekst som er bevart på det gamle shetlandsk-norske målet norn. Kvadet skal opprinnelig ha blitt til på Orknøyene.

Den opprinnelige avskriften som George Low laget i 1774 holdt ikke mål for senere språkforskere. Low var prest, ikke filolog. Om dette skrev Hægstad i innledningen til hans egen tekstkritiske versjon av balladen:


William Henry heitte ein gamall bonde fraa Guttorm paa Foula (utt. Fula) - den vestlengste av Shetlandsøyarne - som i 1774 sa fram eit kvad paa norn (&#596: norrønt maal) for George Low, ein vitskapsmann fraa Skottland, som det aaret gjorde ei ferd til desse øyarne. Low skreiv upp diktet — Hildinakvadet med engelsk rettskrivning. Sidan sette Low saman ei bok baade fraa denne ferdi og ei ferd han gjorde til Orknøyarne. Handskrifti til dette verket vart fyrst ferdug fraa Low si hand i 1777. I denne handskrifti hev Low ført inn kvadet, som han kallar "The Earl of Orkney and the King of Norway's Daughter: a Ballad", og dette er den einaste upphavsskrift til dette diktet me no veit av. Handskrifti er i The Advocate's Library, Edinburgh.


Hildinakvadet inneholder en versjon av sagnet om Hild. Jarlen av Orknøyene røver Hildina mens hennes far er borte. Faren kommer hjem og tar opp jakten på jarlen. Hilluge, en av farens menn, forpurrer et forslag til forlik og dreper jarlen for selv å få Hildina, men blir natten etter drept av henne. En enkel historie som fanget sjelene og trolig ble sunget mens man danset til.

"I min ungdom (hausten 1869) gjorde eg ein freistnad med aa tolka dette kvadet etter prof. V. A. Munchs avtrykk i Samlinger til det norske Folks Sprog og Historie," forteller Marius Hægstad i innledning til sin avhandling. Og han fortsetter:


Daa eg fekk meining i sumt, vaaga eg syna fram ein landsmaalsumsetnad av kvadet til prof. Sophus Bugge. Dette hadde for meg personleg den verknaden at eg fekk uppmoding til vitskaplegt arbeid; men tolkningi kom ikkje lenger og var det helder ikkje verd, daa ho var for grannbygd og let altfor mange stader staa i det same myrkret som fyrr. Fraa den tidi hev eg daa helder ikkje faast med dette emne fyrr i vetter. Eg hadde leset dei gamle diplomi fraa Shetland og Orknøyarne og Jakobsens bok um Det norrøne sprog paa Shetland, og tok til aa granska Lows prøvor av Shetlandsmaalet for maalføret si skuld. Daa vakna den gamle hug til aa faa greida paa den maalgaata Hildinakvadet hev voret, og eg gav meg til med det paa nytt lag.


Til arbeidet med den kritiske gjennomgåelsen av Hildinakvadet hadde Hægstad et så moderne teknisk hjelpemiddel for sin tid som lysbilder av Lows egenhendige manuskript, som ble avfotografert i Edinburgh av Johan Storm, etter en tilskyndelse av professor Sophus Bugge. Men Hægstad strevde med avskriften, som "somme stader var vanskeleg å tyda (-) og ogso andre bokstavar (som e og o, o og n) kann stundom vera vrange nok". Det resulterte i alternative lesemåter en rekke steder, som medførte et vell fotnoter som følger Hægstads tekst. Disse fotnotene er ikke tatt med her, da de bare vil ha interesse for spesialister og kun vil virke forvirrende på den alminnelige leser.

Om Lows avskrift skriver han videre:


Som eg sidan skal syna, er kvadet noko uheilt; det vantar stundom rader av dei versi som bid, og sumstad synest ogso vers vera burte. Men her er nok til aa faa meining og samanheng av. Um den gamle mann som kvad diktet, fortel Low i eit brev fraa 27/2 1776 at han "could neither read nor write, but had the most retentive memory I ever heard of." Heile bygnaden av diktet synest visa at William Henry ogso maa ha skyna i alle fall det meste av kvadet. Low sjølv hev i det heile skrivet upp grannvart det som han høyrde; han hev gjort seg umak og gjevet seg tid; han fortel i det brevet eg nyst nemnde, at William Henry "repeated and sung the whole day". Men det framande ljodverket hev voret vandt aa greida med engelske Ijodteikn, og han kan vel ikkje helder ha havt noko sers godt øyra, daa han ofte hev skrivet den same ljod med ymise teikn, og umvendt. (-) Low kan ikkje ha skyna noko større av det heile naar me tek undan sernamni og nokre faa andre ord (som fy, fruna, frinde og sume andre) hev visst alt voret honom ei gaata. Dette er daa grunnen til mange mistak som gjer diktet vandt aa tyda.


Et kort utdrag av balladen (vers 22) illustrerer forskjeller og likheter:


George Low´s versjon
Nu fac an Jarlin dahuge:
Dar min de an engine gro
An east ans huge ei
Fong ednar u vaxhedne more neo.
Marius Hægstad's korrigering
Nu fac an Iarlin dahuge
– dar minde an engin gro –.
An cast ans huge ei fong ednar,
u vaks hedne mere meo.
Norrøn versjon
Nú fekk hann jarlinn dauðahøggit
– þar myndi hann engan grœða –.
Hann kastaði hans hǫfði í fang hennar,
ok óx henni meiri móðr.


I sin mastergradsoppgave om Hildinakvadet i norrøn filologi ved UiB 2016 konkluderer Bjarni Steintún om George Lows transkipsjon av Hildinakvadet (slik det blir presentert i sammenfatningen av oppgaven):


Lite av forskning er gjort i Hildinakvadet spesielt vedrørerende det morfologiske kasussystem. Språket i kvadet har likskaper med vestskandinavisk, men det er usikkert om det representerer Shetland Norn. Jeg har analysert alle kasusformene i kvadet og funnet at alle fire kasus er representert, men ikke uten morfologisk utjevning, spesielt mellom nominativ og akkusativ. Dette systemet som ligner på norrønt indikerer at hjemmelsmannens kunnskaper i Norn var bedre enn man før har trodd, som så indikerer at de siste Norn talerne døde omkring 1800.[10]


I sitt bokverk tok Hægstad med en ordliste som inneholdt alle Lows prøver på norn, samt en grammatikk. Det er en rent vitenskapelig utgave, med en vrimmel av fotnoter med henvisninger til en rekke kilder og andre filologiske ressurser; de er ikke tatt med i denne forholdsvis korte tekstutgaven.

Avtrykk av kvadet er forøvrig å finne i History of the Orkney Islands by Dr. Barry; 2. utg. ved James Headrick, London 1808 og Samlinger til det norske Folks Sprog og Historie, 6te band 1ste hefte, ved P. A. Munch, Christiania 1 S5B (M).

Hildinakvadet - en ballade om kjærlighet og hevn

"Hildinakvadet" forteller en historie om kjærlighet, blodsutgytelser og hevn mellom ledende ætter på Orknøyene og i Norge. Balladen åpner med at jarlen av Orknøyene røver Hildina, datteren til den norske kongen. Kongen i Norge sverger at han skal ta hevn. Kongsdatteren erklærer sin kjærlighet til jarlen og bønnfaller ham om å slutte fred med kongen. Jarlen etterkommer hennes bønn og tilbyr kongen en medgift, men hans rival Hilluge lokker med en enda større sum. Hildina spår at noen vil komme til å dø om ikke saken blir ordnet opp, og det skjer da virkelig også da Hilluge og orknøyjarlen utkjemper en tvekamp. Jarlen blir drept, og triumferende kaster Hilluge rivalens hode i Hildinas fang. Den norske kongen går med på å la Hilluge få datteren, men advarer ham om at det spår dårlig for ham. Under bryllupsfesten heller Hildina et søvndyssende middel i vinen, og drar både faren og alle de andre bevisstløse gjestene ut av hallen, så setter hun fyr på borgen og lar Hilluge brenne inne, og mens han dør lover hun at han aldri mer skal få gjøre henne eller kongens barn noe vondt.

Man tror at den første halvdelen av historien, inntil Hilluge dukker opp på scenen, stammer fra den germanske legenden om ‘’Hjaðningavíg’’, som blant annet omhandler bortførelsen av valkyrien Hildr, av prinsen Heðinn, og Hildrs far Hǫni. Motivet går igjen i en rekke sagn, mellom dem i "Skáldskaparmál", den islandske tåtten "Sörla þáttr", "Gesta Danorum" nedtegnet av Saxo Grammaticus, og det germanske heroiske diktet "Kudrun" (ogs kjent som "Gudrunlied" eller "Gudrun"). Det må ha vært kjent på Orknøyene, ettersom det er en refranse til diktet i "Háttalykill inn forni", som Orknøyingasoga tilskriver Ragnvald jarl og islendingen Hallr Þórarinsson[11].

Den andre delen av Hildinakvadet har imidlertid ingen likhet med legenden om "Hjaðningavíg", bortsett fra kanskje de siste partiene av "Kudrun". Men det finnes en klar parallell til det islandske skaldekvadet "Guðrúnarkviða hin forna", det andre Gudrunkvadet, der diktets heltinne Gudrun blir presset til å gifte seg med kong Atle[12], mannen som har drept hennes elsker Sigurd. Det er også som et ekko av innebrenningen av Hilluge da kong Atle dør for Gudruns hånd; også her blir borgen der bryllupet fant sted brent ned.

Fra Orknøyene fant Hildinakvadet altså veien til Shetland, der det ennå på øya Foula hadde holdt seg så friskt og levende i manns minne at kvadet fremdeles var i god behold da George Low fikk høre det i 1774, mange hundre år senere, og skrev balladen ned på papiret som den lengste gjenlevende teksten fra et utdødd språk.

I min norske oversettelse av Hildinakvadet er det ikke tatt sikte på annet enn å overføre teksten til moderne norsk, via div. engelske oversettelser, med støtte i originalteksten og den norrøne versjonen som er å finne på nettstedet til prosjektet Norn, the ancient language of Orkney and Shetland. Det kan se ut som det noen steder er både bokstavrim og enderim i visa, men dette er i såfall langtfra konsekvent gjennomført og heller ikke her.

Underveis i teksten forekommer det flere "sceneskift", i tillegg mangler det åpenbart både verselinjer og hele vers noen steder:

  • Mellom v. 3 og 4: Et vers mangler (?). Historien forflytter seg fra Orknøyjarlen til kongen i Norge.
  • Mellom v. 6 og 7: Et vers mangler (?). Historien "hopper" fra Norge til Orknøyene.
  • Mellom v. 9 og 10: Historien "hopper" inn i samtalen mellom jarlen og kongen.
  • Mellom v. 12 og 12b: Verselinje mangler. Nå kommer Hilluge, jarlens rival, inn i samtalen.
  • Fra v. 16: Jarlen henvender seg til Lady Hildina.
  • Mellom v. 17 og 18: Vers mangler (?). Scenen skifter til bakken der tvekampen finner sted.
  • Mellom v. 22 og 23: Vers mangler (?) Jarlen er nå død. Hilluge taler til kongen.
  • V. 23: Kongen taler til Hilluge.
  • V. 25: Scenen skifter til Hiluges og Hildinas bryllupsforberedelser. Da får Hildina sin hevn.


Her er Hægstads korrigerte versjon, samt gjengitt på moderne norsk:


1. Da vara Iarlin o Orkneyar
for frinda sīn spirde ro,
whirdì an skildè meun
or vannaro eidnar fuo –
Or glasburyon burtaga.
2. “Tega du meun our glasburyon,
kere friendè min,
yamna meun eso vrildan stiendi,
gede min vara to din.”
3. Yom keimir eullingin
fro liene;
burt asta vaar hon fruen Hildina,
hemi stu-mer stien.
4. “Whar an yaar e londen
ita kan sadnast wo,
an scal vara heindè wo osta tre,
sin reithin rìdna darfro”.
5. “Kemi to Orkneyar Iarlin,
sante Maunis vilda mien,
i Orknian u bian sian,
i lian far di an”.
6. An gevè Drotnign
kednpuster onde kin;
fir sane furu tworone
wo edner whitranè kidn.
7. In kimer in Iarlin
u klapa se Hildina onde kidn;
“Quirto vult doch fiegan vara
moch or fy din?”
8. “Elde vild-a fiegan vara
fy min u alt sin ans namn u wo;
so min yach u ere min heve
Orkneyar lingè ro."
9. "Nu di skall taga dor yoch wo and
u ria dor nir to strandane
u yilsa fy minu avon blit;
an earni cumi i dora band."
10. No swara an Konign
- so mege gak honon i muthi -:
“Whar ear di ho gave mier
i daute-buthe?”
11. “Tretti merkè vath ru godle,
da skall yach ger yo
u allde vara sonnaless,
so linge sin yach liva mo”.
12a. Nu linge stug an Konign,
u linge wo an swo:
“Wordig vaar dogh mugè sonè;
yach askier fare moga so."
12b. ----------
-----————
“so minde yach angan ufrien rost,
wath com an mier to landa”.
13. Nu swara Hilluge
- hera geve honon scam -:
“Taga di gild firre Hildina
sin yach skall lega dor fram:
14.Estin whaar u feur-fetign
a gonga kadn i sluge, -
estin whaar u feur-fetign
sin gonga kadn i pluge."
15. Nu stiender in Iarlin
u linge wo an swo:
“Dese mo eki Orknear,
so linge san yach lava mo”.
16. “Nu eke tegar an san sot,
Koningn fyrin din;
u alt yach an Hilhugin
u garedin arar widn.”
17. Nu swarar an frauna Hildina
u dern san idne i fro:
“Di slo dor a bardagana,
Dar comme ov sin mo!”
18. Nu Iarlin an genger i vadlin fram
u kadnar sìna mien,
gever skeger i Orkneyan
----------
19. “Han u cummin
in u vodler din;
frinde hans lever
velburne mien.”
20. Nu fruna Hildina
on genger i vadlin fram:
“Fy di yera da ov mandum dora,
di spidla ikì mire man”.
21. Nu sware an Hilluge
- erego gev ana scam -:
“Yayer an Iarlin frinde
din an u fadlin in”.
22. Nu fac an Iarlin dahuge
- dar minde an engin gro -.
An cast ans huge ei fong ednar,
u vaks hedne mere meo.
23. “Di lava mir yugna,
yift bal yagh fur o landi;
gipt mir nu fruan Hildina
vath godle u fasta bande."
24. “Nu billon heve day alty uadn è borè,
u da kadn sina kloyna bera;
do skall hon fruna Hildina
verka wo sino chelsina villya”.
25. Hildina liger wo chaldona
uo dukrar u grothè;
min du buga til bridlevsin,
hon lothir u duka dogha.
26. Nu Hildina on askar
feyrin sien:
“Di gava mier live ou skinka vin,
ou guida vin”.
27.“Du ska skinka vin
u guida vin;
tinka dogh eke wo Iarlin,
an gougha here din.”
28. “Wath a skilde tinka wo Iarlin
an gouga herè min,
hien mindi yagh inga forlskona bera
fare kera fyrin min”.
29. Da gerde on fruna Hildina,
on bar se mien ot;
on sover in fest fysin,
fysin u quar sin sat.
30. Da gerde un fruna Hildina,
on bar dim ur hadlin burt;
sien on laghdè gloug
i otsta jath a port.
31. Nu iki visti an Hilluge
ike ov till do
eldin var commin i lutustor
u sìlkìsark ans smo.
32. Nu lever en fram Hilluge
—————
“Du keresta fraun Hildina,
du geve mir live u gre”.
33. “So mege u gouga gre
skall dogh swo,
sin shall lathì min heran
i bardagana fwo."
34. "Du tuchta da lide undocht yach
swo etsa ans bugin bleo;
dogh casta ans huge i mit fung,
u vexe mir mìre meo”.
35. Nu tachtè on heve fwelsko ans
bo vad mild u stien.
“Dogh skall aldè mirè Koningnsens
vadne vilda mien”.
Det var jarlen av Orknøy
han søkte frenders råd
om han skulle berge den fagre møy
med manndoms dåd
fri fra hennes sorg
"Om I redder jomfruen fra hennes nød,
o, du min aller kjære frende,
for all tid ditt navn vil bli husket
inntil verdens ende."
Hjem kom kongen
hjem med skatter på sitt skip
Lady Hildina, hun var vekk
og bare sin stemor der han fant
"Hvor enn han er, i hvilket land,
sann mine ord!
Henges han skal fra det høyeste tre
som noensinne har vokst på denne jord."
"Om jarlen bare kommer til Orknøy
Sankt Magnus vil gi ham ro og rast,
og på Orknøy han vil forbli -
jag etter ham i hui og hast!"
Kongen sto frem for sin dame
en ørefik hun fikk så det smalt
og over hennes liljehvite kinn
tårer smakte som det bitreste salt.
Herren han sto foran Hildina,
og ga henne et klapp på kinn, -
"O, hvem ville du helst sett død,
Din fader kjær eller jarlen din?"
"Jeg ville heller sett min far møte den visse død
og hele hans hoff, mann og møy
om jeg så bare med min egen jarl
for alltid får herske på Orknøy."
"Sett deg så på din stolte ganger
og ri så ned til havets strand
og hils min herre blidelig
og gladelig vil han trykke din hand."
Kongen kom med sitt tilsvar -
Så såre besviken og lei -
"Til gjengjeld for min datter
Hva vil du så gi til meg?"
"Tredve merker gull
er hva jeg vil gi til deg
og du skal aldri mangle en sønn
så lenge det er liv i meg."
Nå lenge sto kongen,
og lenge han så:
"Å, du er verd så mang en sønn
velsignet er du nå."
—————
—————
"så jeg behøver ikke å frykte at noen fiende
kan komme til dette land."
Nå svarer Hilluge: "Min herre,
I burde ikke gjøre ham noe vondt.
I kan ta imot den passende medgift
for Hildina, som jeg vil legge frem."
"Hver en hest og firfot
som følge kan en sti
hver en hest og firfot
som trekke kan en plog."
Nå sto jarlen fremfor ham
lenge, og stirret:
"Dette må aldri vederfares
Orknøy, så lenge som mitt liv varer."
"Ikke vil han enes med meg,
kongen din far.
I stedet tykkes meg at Hilluge
vil vinne, om han er noe til kar."
Nå svarer Hildina
fra borgens hall til sist:
"Noen vil dø om I kjemper,
det er ganske så visst."
Jarlen han stiger nå frem
og på kamp-plassen taler han
til det tapre folk på Orknøy
—-------
Han har kommet til valen
alle hans frender er der
velbårne menn
av kongeætt.
Nå stiger Lady Hildina
på vollen frem:
"Fader min, legg bånd på dine krefter,
la ikke en tapper mann dø."
Men Hilluge han svarer:
"Måtte Guds straff ramme ham
da vil jarlen din venn
ganske snart ligge død."
Jarlen han fikk et dødelig stikk
som ingen der kunne lege
Hilluge slengte hans hode
i Hildinas fang, til hennes bunnløse sorg.
"I ga meg Eders løfte om ekteskap
om jeg nå reiser fra Eders land
la meg nå få Hildina som min viv
med medgift og ektepakt."
"Nå vil I lide i mang en måned
til et barn blir født, som bærer
dets egen drakt, da skal Lady Hildina
handle etter sin egen vilje."
Hildina ligger på sitt leie
med tårevåte kinn
mens bryllupsfesten stelles istand
hun heller gift i drikken inn.
Så spør Hildina sin fader:
"Gir I meg lov
til å skjenke vin
til alle våre gjester?"
"Du kan skjenke vin
og by frem vin
tenk ei mer på jarlen
din mann er nå død."
"Hvorfor skulle jeg tenke på jarlen
min kjære avdøde mann?
Og jeg vil ei skjenke forgiftet vin
til min fader, nei, minst av alle til han."
Lady Hildina, hun skjenker drikk
til alle menn i hallen
sin fader og alle deres gjester
hun sender inn i søvnens rike.
Lady Hildina, hun sleper
Sin far og alle gjester
ut av borgens hall
tenner en ild ved hallens port.
Hilluge, tung av søvn, han våkner ikke
før det er altfor sent
da ilden flammet over porten
og hans silkeskjorte sto i fyr.
Da reiser Hilluge seg i sin velde
og roper med et skrik til Hildina:
"Min aller kjæreste Hildina
gi meg grid og la meg være!"
"Den grid skal du få
som du selv ga din avdøde make
da du gikk fra ham på valplassen.
og lot ham ligge og blø."
"Du tenkte ikke mye på det da
selv om jeg også så ham forblø
du kastet hans hode i mitt fang,
og lot meg sørge tifold mer."
Nå har hun avdekket hans falskhet
både med jord og stein
"Adri mer skal du gjøre kongens barn
den minste skade mer."

Kilder og referanser

Collingwood, W. G. (1908). "The Ballad of Hildina". Orkney and Shetland Miscellany of the Viking Club. 1908.

Edmondston, Thomas: An Etymological Glossary of the Shetland and Orkney Dialect. A. and C. Black, Edinburgh. 1866. Tilgjengelig på nett

George Low: A tour through the islands of Orkney and Schetland : containing hints relative to their ancient, modern, and natural history, collected in 1774 / by Gerge Low, with illustrations from drawings by the author, and with an introduction by Joseph Anderson.

Jakob Jakobsen: Etymologisk ordbog over det norrøne sprog på Shetland. København, Vïlhelm Priors kgl. hofboghandel, 1921. Engelsk utgave: An Etymological Dictionary of the Norn Language in Shetland. David Nutt (A.G. Berry). London, 1928. Tilgjengelig på nett

Kershaw, N.: Stories and Ballads of the Far Past. Cambridge: Cambridge University Press. 1921.

Marwick, Hugh: The Orkney Norn (1926 University of Edinburgh D.Litt. Thesis, 1929 Oxford University Press.

Munch, P. A.: Samlinger til det norske Folks Sprog og Historie. 1839.

Norn, the ancient language of Orkney and Shetland. Nettside:

Steintún, Bjarni: The Hildina Ballad, A linguistic analysis of the case system Master thesis. Mastergradsoppgave i norrøn filologi vårsemester 2016. UiB.

Visen finnes på CD´en "I Vesterveg", innspilt av Harald Foss. You Tube-versjon.

Fotnoter

  1. The Foula Heritage web page.
  2. Sitert fra Norn, the ancient language of Orkney and Shetland.
  3. Etter at Norge i 1397 ble en del av Kalmarunionen kom landet under dansk overherredømme. Og da Christian I's datter Margrethe ble forlovet med Jacob III av Skottland trengte han penger til medgiften, og i 1468 ble både Orknøyene og Shetland pantsatt til skottekongen, uten det norske riksrådets vitende. Til tross for en klausul om at øyene kunne løses inn på et senere tidspunkt, samt en rekke fremstøt fra dansk-norsk side på 1600- og 1700-tallet, ble alle tilnærmelser avvist.
  4. "Dansk tunge" kalte man språket vikingene talte, enten de var dansker eller nordmenn.
  5. A tour through the islands of Orkney and Schetland : containing hints relative to their ancient, modern, and natural history, collected in 1774 / by Gerge Low, with illustrations from drawings by the author, and with an introduction by Joseph Anderson. Low, George, 1747-1795.
  6. Edmondston, Thomas. A. and C. Black, Edinburgh. 1866. Tilgjengelig for nedlasting på denne adressen https://archive.org/details/etymologicalglos00edmo
  7. Etymologisk ordbog over det norrøne sprog på Shetland. København, Vïlhelm Priors kgl. hofboghandel, 1921. Engelsk utgave: An Etymological Dictionary of the Norn Language in Shetland. David Nutt (A.G. Berry). London, 1928.
  8. The Orkney Norn (1926 University of Edinburgh D.Litt. Thesis, 1929 Oxford University Press
  9. For en mer detaljert fremstilling av arbeidet med "ny-norn", se prosjektets hjemmeside http://nornlanguage.x10.mx/index.php?nynorn
  10. Steintún, Bjarni: The Hildina Ballad, A linguistic analysis of the case system Master thesis. Mastergradsoppgave i norrøn filologi vårsemester 2016. UiB.
  11. Kap. 81.
  12. dvs. hunnerkongen Attila