Forskjell mellom versjoner av «Landet med de mørke skibene - Storm over Europa»

Fra heimskringla.no
Hopp til navigering Hopp til søk
 
(3 mellomliggende revisjoner av 2 brukere er ikke vist)
Linje 1: Linje 1:
 
 
{| class="toccolours" border="1" width="100%" cellpadding="4" style="border-collapse:collapse"
 
{| class="toccolours" border="1" width="100%" cellpadding="4" style="border-collapse:collapse"
|- style="background-color:#e9e9e9"  !align="center" valign="top" width="40%" | '''Velg språk''' !!align="center" valign="top" width="10%" | Norrønt !!align="center" valign="top" width="10%"| Islandsk !!align="center" valign="top" width="10%"| Norsk !!align="center" valign="top" width="10%"| Dansk !!align="center" valign="top" width="10%"| Svensk !!align="center" valign="top" width="10%"| Færøysk
+
|- style="background-color:#e9e9e9"   
 +
!align="center" valign="top" width="40%" | '''Velg språk''' !!align="center" valign="top" width="10%" | Norrønt !!align="center" valign="top" width="10%"| Islandsk !!align="center" valign="top" width="10%"| Norsk !!align="center" valign="top" width="10%"| Dansk !!align="center" valign="top" width="10%"| Svensk !!align="center" valign="top" width="10%"| Færøysk
 
|-
 
|-
! Denne teksten finnes på følgende språk ► !!  !!  !! [[Fil:Norsk.gif|32px|link=Landet med de mørke skibene - Storm over Europa]] !!  !!  
+
! Denne teksten finnes på følgende språk ► !!  !!  !! [[Fil:Norsk.gif|32px|link=Landet med de mørke skibene - Storm over Europa]] !!  !!  !!  
 
|-
 
|-
 
|}
 
|}
  
  
[[Fil: Omslag til Landet med de mørke skibene.png|thumb|200px|<center>Omslag til Landet med de mørke skibene, 1938.]]
+
[[Fil: Omslag til Landet med de mørke skibene.png|thumb|150px|<center>Omslag til Landet med de mørke skibene, 1938.]]
  
<center>'''[[Landet med de mørke skibene|Landet med de mørke skibene]]'''</center>
+
<center>'''[[Landet med de mørke skibene]]'''</center>
 
<br>
 
<br>
  
Linje 175: Linje 175:
  
  
[[Fil:Vinbåten på mosel.png|thumb|Vinbåten på Mosel. Fra et gravmæle i Mosel-landet. Romersk keisertid. Museet i Trier.]]Reisende av mange slags tok sig frem gjennem landene. Krig var en fare for kjøpmannen, han hadde meget å miste. Men kunstneren og tryllekunstneren eide ikke så meget og kunde av flere grunner ferdes tryggere; for morsomme folk, med forstand på medmennesker, var det mulig å klare sig overalt; egentlig aktet var ikke gjøgleren, men han hadde et stort publikum.
+
[[Fil:Vinbåten på mosel.png|thumb|400px|Vinbåten på Mosel. Fra et gravmæle i Mosel-landet. Romersk keisertid. Museet i Trier.]]Reisende av mange slags tok sig frem gjennem landene. Krig var en fare for kjøpmannen, han hadde meget å miste. Men kunstneren og tryllekunstneren eide ikke så meget og kunde av flere grunner ferdes tryggere; for morsomme folk, med forstand på medmennesker, var det mulig å klare sig overalt; egentlig aktet var ikke gjøgleren, men han hadde et stort publikum.
  
 
Ved inngangen til middelalderen tilstår en østromersk kristen forfatter at han synes hans medkristne dyrker besynderlige samtale-emner; det er et evindelig pjatt, sier han, om alleslags tvilsomme teaterfolk, deres ord, deres kropp, deres klær, deres avstamning og livsvaner - som om det var høist viktige ting!
 
Ved inngangen til middelalderen tilstår en østromersk kristen forfatter at han synes hans medkristne dyrker besynderlige samtale-emner; det er et evindelig pjatt, sier han, om alleslags tvilsomme teaterfolk, deres ord, deres kropp, deres klær, deres avstamning og livsvaner - som om det var høist viktige ting!

Nåværende revisjon fra 6. okt. 2020 kl. 16:33

Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Norsk.gif


Omslag til Landet med de mørke skibene, 1938.
Landet med de mørke skibene


Storm over Europa


av Fredrik Paasche
Med illustrasjoner fra boken


H. Aschehoug & co.

Oslo, 1938.





Ved Rhinen og Donau verget romerne sin keiserstat mot germanske stammer, gjennem 400 år klarte de kampen.

Keiserlandene med grøden og gullet lokket germanerne. Krigen mot Rom blev ingen lek for dem; men fare og mot i fare hørte livet til, det ene germanske folk gav ikke det andre fred, stammene var stadig ute efter jord, mere eller bedre jord.

Til slutt fikk germanerne over sig hunnerne, ville horder som kom fra Asia. Da brøt de for godt grenselinjen ved Donau og Rhinen, de store folkevandringene over romersk riksområde begynte.

I Asia hadde romerstaten til granne storriket Persia. Bortenfor lå Kina, med sin mur langs nordgrensen. Muren var reist til vern mot nomadefolkene som fra ørkenland og fjellmarker og stepper truet kulturrikene.

Gang på gang har flakkende asiatiske folkestammer tatt veien over Volga og vestover. Langt ute i det 4. århundre e. Kr. red hunnerne over steppene i Syd-Russland og frem mot germanerne ved Svartehavet - østgoter under kong Ermanarik. Østgoterne blev slått og drevet på flukt. De næste til å tape, bli skremt og flykte var vestgoterne nord for Donau.

De satte over elven og stod nu på romersk grunn. To år efter hadde de slått keiserhærene og drept keiseren. Siden herjet de Hellas og Italia, i 410 toget de inn i selve Rom; så bar det nordover med dem igjen og vestover til Gallia og Spania.

Her møtte de frender, andre germanerstammer. I 406, siste natten i året, var vandalene gått over Rhinen - på isen; vestgoterne fant dem syd for Pyreneene. Ved denne tiden blev det gitt en romersk lov som satte dødsstraff for å lære barbarene skibsbygging. Men vandalene skaffet sig en flåte og seilte over sjøen, grunnla et rike i romersk Afrika og blev fredsforstyrrere på Middelhavet. Vestgoterne fikk makten i Syd-Gallia og over det meste av Spania til slutt.

For annen gang kom de ut for hunnerne. Hordene fra Asia var trengt inn i Mellem-Europa, steppene i Ungarn var blitt deres land, og germanerstammene vidt omkring, østgoterne og andre, tjente dem. Attila, hunnernes konge, truet til sig skatt av den vestromerske keiser i Italia og den østromerske keiser i Konstantinopel og var ikke nådig mot sendebud som kom fra keiserne og skulde bortforklare en eller annen pliktforsømmelse.

I 436 hadde hunnisk hærmakt veltet et germansk rike ved Rhinen, burgunderriket som kong Gundihari av Gibikung-ætten styrte. Femten år senere gikk Attila selv over Rhinen.

Vestgoterne, i forbund med romermakt, stanset ham på "de kataluniske marker" og tvang ham til å vende. Attila døde snart efter. Hans sønner trettet om arven, men germanerne ved Donau fikk den, de reiste sig og drev hunnerne østover igjen, den vei de var kommet.

Germanske krigerflokker som hadde gitt sig i romersk tjeneste, avsatte i 476 den vestromerske keiser. Fra da av var det keiseren i Konstantinopel som representerte romerriket - eller forestillingen om at dette riket ennu bestod.

I det 1. århundre e. Kr. var det hendt i Rom at germanske sendedud som blev tatt med i teatret og vist til sete på almindelige plasser, nektet å være der; de hadde sett at utsendinger fra østerlandske konger satt mellem de fornemste i riket; og nu vilde de ikke, sa de om sig selv, være ringere folk enn de andre gjestene - for det var de ikke! Selvfølelsen hos germanerne vokste i folkevandringstiden. Stammene hadde allikevel en viss respekt for romerkulturen og nogen trang til å få del i den. En gotisk fyrste som kom til Konstantinopel i det 4. århundre en gang, skal ha stirret på keiserens by som på et under. Vestgoterkongen som førte sitt folk til Gallia, sa at det først hadde vært hans mening å "slette ut romernavnet" og gjøre romerriket til et gotisk rike; men senere hadde han skjønt at hans selvådige goter forstod sig for dårlig på et ordnet samfundsliv, og derfor var det blitt hans plan å bruke gotisk kraft til å gjenreise romersk stat. Mange av germanerkongene innenfor romersk riksområde gikk med på å stille sig under overhøihet av riket, i keiserens navn tok de land fra keiseren.

Ved år 500 rykket østgoterne inn i Italia og fikk herredømmet der. Teoderik den store, deres konge lot det se ut som om han styrte landet på vegne av romermakten, av keiseren i Konstantinopel. Da kom det en imperator som tok Rom-tanken på alvor - det var Justiman. Hans feltherrer slo vandaler, østgoter og vestgoter og vant tilbake for riket Afrika, Italia og deler av Spania.

Men det næste blev at nye flokker av germaner, langobarderstamrnen, gikk over Alpene og erobret storparten av Italia. Det var lite allikevel mot det som fulgte: araberne, muhamedanerne, ny storm over Asia. Perserriket falt sammen, romerriket tapte til araberne landene øst og syd for Middelhavet - og tapte herredømmet på sjøen. Riket hadde vært et Middelhavsvelde hittil; fra det 7. århundre av var det den østlige utpost i Europas kamp mot asiatisk makt.

Vaktholdet i Lilleasia og ved sundene inn til Svartehavet blev vanskelig for keiserne; de hadde fiender i ryggen også - bulgarer og sydslaviske folk.

Fra sitt hjem øst for Karpatene hadde slavene bredt sig vestover, gjennem land som var forlatt av de germanske folkevandringsstammene. I nord kom de til Elben og lenger; i syd gikk "sydslaverne" over Donau og frem til Adriaterhavet. Dermed var det drevet en kile inn mellem keiserstaten og Italia; det østromerske rike - med slaver i vest og araber i øst - blev i virkeligneten et gresk rike, det "bysantinske" keiserrike.

Keiseren fikk akte på de nærmeste naboene, sjelden hadde han leilighet til mer, han og folkene i det vestlige Europa blev nokså fremmede for hverandre etter hvert.

Vestpå blev Rom, for annen gang, makten som samlet. Denne gang var det pavens Rom. Kirken førte kristen romersk kultur til land der ingen romersk keiser var kommet, gjennem kirken blev Europa - fra syd til nord - åpnere enn før, noget av en virkelig enhet. Riktignok tok det tid; Rom blev ikke bygget på en dag, ikke romerkirken heller.


__________


Germanerhode. Fra et gravmæle i Mosel-landet. Romersk keisertid. Museet i Trier.

"Rom går under!" blev det sagt i keiserriket da barbarene kom; verden går under. De kristne hadde tatt makten i riket og fikk nu ta skylden for motgangen, de og deres gud - dette ingenting! Det var galskap, sa mange, at romerstaten opgav sin gamle, gode religion.

Augustin, kirkefaderen, hørte denne "evige bebreidelse" og svarte at de gammeltroende kunde ha grunn til å takke "vår Kristus": da goterne herjet Rorn nu nylig, flyktet både hedninger og kristne til kirkene, og for Kristi skyld var fienden barmhjertig og lot skarene der inne få være i fred.

Goterne og mange andre av germanerfolkene hadde tatt imot kristendommen kort tid før de stormet riket. Det var heldig for romerlandene, det var kanskje den viktigste årsak til at ødeleggelsen ikke blev enda verre enn den blev. Hedenske germanerstammer - angler og sakser - erobret i det 5. og 6. århundre det østlige Britannia, romersk-keltisk land; og der var erobringen utryddelseskrig: romer-kelterne flest, og byliv og latin og kristendom, forsvant fra det av Britannia som blev angelsaksisk.

Augustin trodde ikke på Roms undergang; snarere, mente han, var goterplagen en prøvelse Rom kunde trenge. Andre i den nødstedte keiserstat, en bekostelig stat for folket - og en tvangsstat, satte likefrem sitt håp til barbarene. Keiserlige utsendinger til Attila traff mellem kongens hunner og østgoter en greker som sa at han likte sig bedre hos de fremmede folkene enn hjemme; her ute, forklarte han, var rettferdigheten større og den enkelte mere aktet. En prest i Gallia skrev ved denne tiden: Mange av våre flykter til fienden; de vil heller leve som frie under fangenskaps skinn enn være fanger under skinn av frihet; de søker hos barbarene romersk menneskelighet, siden de hos romerne finner barbarisk umenneskelighet.

For kirken blev det en oppave å vinne de nve folkene. De kristnede av dem var ikke kristnet som de skulde, de hadde fått en kjettersk tro. Da hendte det - ved år 500 - at Klodvig, konge over hedenske germaner, over frankerne i Gallia (Frankrike), lot sig døpe til den romerske, rette bekjennelse. Og frankerne blev et mektig folk, det varte ikke lenge før de bøide under sig de fleste av germanerstammene øst for Rhinen. Med kristendommen i dette store frankerriket gikk det allikevel langsomt, og enda langsommere gikk det med arbeidet for å få skikk på kirken - romersk skikk.

På omveier hadde Rom frem med sitt. Ved år 600 hadde pave Gregor den store sendt misjonærer til angelsakserne i Britannia, nogen tiår efter var folket kristnet. Og i det 8. århundre lyktes det angelsakseren Bonifatius, som kom til frankerriket, å omvende hedninger, tale med kjettere og få geistligneten i riket til å love "troskap mot det katolske samfund, lydighet mot den romerske kirke".

Frankerriket hadde nylig vist tilbake et angrep av Muhammeds folk, i vest som i øst truet araberne Europa. Fra Afrikakysten var de seilet over til Spania, der hadde de slått vestgoterne og drevet dem op i fjellandskapet Asturia; men nord for Pyreneene hadde frankerhæren, ført av riksforstanderen Karl Martell, stanset muhammedanerne.

Pippin, sønn av seierherren Karl, styrtet den siste av en kongeslekt som lenge hadde vært dådløs og maktløs, og blev selv konge over frankerriket; mot arveretten som forgjengeren hadde, satte han den dyktigeres rett og fikk for større sikkerhets skyld paven til å si et ord om denne retten. Hjelpen blev vel lønnet; kong Pippin verget paven og Rom mot langobarderstammen i Italia og gav paven land å styre, slik opstod "Kirkestaten".

Pippins folk var stolt av sin kraft og sin kristendom. En frankisk tekst fra det 8. århundre priser frankerne; folket er berømt, av guddommelig utspring, tappert i krig og sterkt i fred, klokt i råd, det er av edel, lysende skikkelse, dristig og utholdende, det er omvendt til den katolske tro og uflekket av vranglære. Dette folk har rystet av sig åket som romerstaten la på det, og har smykket med gull og kostbare stener de hellige martyrer som romerne brente, halshugget eller kastet for ville dyr.

Karl den store, sønn av Pippin, fjernet langobarderkongen og Ia hans rike til sitt eget. År 800 blev Karl kronet til keiser, paven kronet ham i selve Rom. Det kaltes "fornyelse av romerriket". I virkeligheten fortalte pavens handling mest om frankermakten og om fremtidshåp som blev satt til forbundet mellem den og romerkirken.

Karl førte krig mot araberne i Spania og mot det hedenske sakserfolk ved Elben og Nordsjøen. Han overvant sakserne, blev deres herre og tvang dem til kristendom. Men det tok ham en lang rekke av år å få brutt motstanden; og før han blev ferdig med sakserne, var det meldt til ham nu og da at sjørøverskuter med "nordfolk" ombord - hedensk mannskap hadde vist sig ved kysten av kristne land.


__________


Germanerfolkene som kom på vandring og bygget op riker og så riker falle sammen, fikk noget å fortelle. Tidlig blev det heltesagn og heltekveder av det. Angelsaksisk og gammeltysk diktning, og historieverker fra folkevandringstiden og hundreårene efter, har tatt vare på mange beretninger som engang var sagn og sang hos goter, langobarder, franker og andre av de førende folkene.

Meget av det sydgermanerne fortalte og gjerne gav versform til, blev fortelling og diktning i nordiske land også. De norrøne Eddaskaldene nevner sydgermanske folk og hunnerne, de vet om kong Ermanarik og hans goter, kong Gundihari og burgunderne ved Rhinen, og Attila og Teoderik og andre av dem som ruvet i germanernes heltediktning rundt om i landene.

"Hvor er Gud?" skal germanerkongen Odovakar ha ropt, da Teoderik den store - med brudd på sin ed - falt over ham og stakk ham ned. Så oprørende meningsløs har vel skjebnen tatt sig ut for flere av dem som mistet rike og liv under kampene og bedragene i folkevandringstiden. Men det kvalfulle utbrudd "Hvor er Gud?" var kanskje ikke det som sømmet sig for en "helt". I hvert fall har de som diktet, gitt helten til opgave å trosse død og dødsfrykt; det er hans faste rolle; dikterne tok historien til inntekt for et ideal.

Den gammelgermanske heltediktning handler ikke om romerrikets forfall, heller ikke forteller den stort om de veldige sammenstøt mellem stammer som stredes på livet; det dikterne har hatt bruk for først og fremst, er de dramatiske enkeltskjebner - og frihten til å heve det heroiske høit over det tragiske.

Et av de norrøne kvadene slutter med fortellingen om krig mellem goter og hunner, det kommer til stort slag mellem folkene - minnet om avgørelseskampen på de katalauniske marker kan være gjemt i beretningen. Europas skjebne har iallfall ikke optatt dikteren, han lar slaget avgjøre striden mellem to gotiske kongesønner, to brødre; den ene av dem har hunnerkongen fostret, og det er for å hjelpe fostersønnen han fører sitt folk gjennem "Mørkskog" og vestover, til nederlaget.

Det hender allikevel, og nettop ved hunnerfolket, at diktningen er inne på andre motsetninger enn den mellem mann og mann.

Der gikk det sagn mellem hunnerne at veien inn i Europa - op av myren i Syd-Russland - var vist dem av en hind som forsynet sendte. Goterne hørte om hinden, men holdt den for djevelskap; ophavet til hunnerne, fortalte de, var "urene ånder" som eide ødemarken, og hekser som en gotisk konge i fjern fortid hadde drevet dit ut.

I den natten kong Attila døde, fikk romerkeiseren i Konstantinopel et varsel det fulgte befrielse med; Gud viste sig for ham i drømme og pekte på hunnerkongens bue, den var knekket!

I Eddadiktningen går noget av angsten for hunnerne igjen. Attila (Atle) har fanget Gundihari (Gunhar) og kaster ham i ormegården; det er list og grusomhet bare, ikke den seier som en helt trår efter. Hunnerkongen kan virke fremmed mellem sagnkongene; og skildringen av hans folk - "Langskjeggs kjemper i røde pelser" - gjemmer vel følelsen germaner engang hadde av noget fremmed ved folket.


__________


Når en romersk borger av de velstilte reiste gjennem keiserriket, som det var før germanerne slo det istykke, kom man allevegne til sitt eget. Kulturen han forlot i Italia eller Hellas, fant han igjen i Syria og Afrika, i Gallia og Britannia, det vil si i byene og på storgodsene - overalt hvor det ikke var langt til det romerske veinett. Han fant religionene og de former for gudsdyrkelse han kjente fra før. Han hørte sitt latinske sprog eller det greske, og dikt og skuespill han var vant til å høre, han så bygninger og billedstøtter og småkunst av det slags han var vant til å se. Redskaper og husgeråd også, luksusvarer og klær, kunde være som der hjemme; industrien og handelen i riket var i høi grad "mellemfolkelig".

Handelen søkte ut over riksgrensene. Araber bragte varer fra fjern orient til Syria og Egypt; eller kjøpmenn fra disse landene hentet varene selv - diamanter, perler, parfymer, speserier, som blev betalt med gull og med sølvarbeider, med viner, slaver og slavinner. Romerske skib kom til India og lenger, en tid hadde romersk handel forbindelse med havner i Kina.

Også ved grensen mot germanerne, og langt bortenom grensen, var romerske kjøpmenn ute, tillands og tilvanns drev de handel. Dyreskinn og dun og rav - og slaver - hørte til det de søkte; i bytte gav de viner og smykker og nytteting av metall og glass. Disse varene hadde nordiske land; Norge fikk sin del av dem, mest fikk Danmark.

En gang i keiser Neros dager drog en romer av pengeadelen op til Østersjøen, den lange veien fra Donaugrensen, fra en garnisonsby nær Wien. Han skaffet så svære mengder av rav at keiseren kunde bruke den skinnende varen til ramme om en festforestilling i Rom; rav var strødd over hele arenaen hvor villdyrene kom, og satt i hver knute på nettet som gav tilskuerne vern.

Det romerske kjøpmenn og romerske soldater fikk vite om landene lengst mot nord, fortalte de romerne i riket; "Skadinavia", "Skandia", og navn på nogen av stammene der oppe, kom med i litteraturen.

Gammel var fortellingen om Thule, landet med de Iyse netter - den skriver sig fra Pytheas, en gresk astronom som levde i det 4. århundre før Kristus, i Aleksander den stores dager. Pytheas kjente av selvsyn kyster ved Nordsjøen. Fra sitt hjem i en sydgallisk by som greske kolonister hadde grunnlagt, kom han til Britannia; derfra, sier han, var det seks dagers seilas nordover til Thule. - "Barbarene viste oss hvor solen hviler sig. For i disse strøk hendte det at natten blev ytterlig kort, somme steder to timer, andre steder tre; solen gikk ned, og en stund etter gikk den op igjen."

I romertiden var det de som mente at Pytheas hadde reist i fantasien bare; og ingen romer, ser det ut til, hadde så langt mot nord som til landet hvor sommersolen knapt får "hvile sig". I årene omkring Kristi fødsel hendte det at romerske krigsflåter krysset langs tysk nordsjøkyst og dansk. Og folket i Jylland lot sig skremme av det, men slapp med skrekken og en gave til keiseren; det store hav og "en annen, ukjent verden" satte naturlige grenser for romersk erobringslyst.

Så kom de tider da opgaven blev den å verge riket mot germanske stammer. Germaner hjalp til med det, germaner tjente i den romerske hær og i keiserens livvakt. Det kan vel ha forekommet at menn fra nordiske land var med blandt dem som uroet riket - og dem som skulde holde det oppe. Utenlandske sverd av romersk type, keisermynter av gull og store romerske medaljonger av gull er funnet i nordisk jord, i norsk også; slike skatter kan skandinaver i krigstjeneste ha skaffet sig ved grensen av romerriket.

Ved år 500 var det ikke lenger nogen keiser i den vestlige del av riket, det var mange germanske konger der, og blandt dem østgoterkongen Teoderik, flere av de andre germanerfyrstene støttet sig til ham og hans hærmakt. Og en hersker langveisfra besøkte ham. Jordanes het en goter, som først var i tjeneste hos en slektning av kong Teoderik, siden skrev han goterfolkets historie; der regner han op navn på norske stammer og sier om Rodulv, konge over en eller flere av stammene, at han ringeaktet sitt eget rike, hos østgoterkongen fant han det han ønsket sig.

Kanskje er det Rodulv som har gitt beskjed om folket i Norge, kanskje er det andre; flere enn han var på ferde. Den greske historieskriver Prokop, som lenge var sekretær hos den største av keiser Justinians feltherrer, hørte forundret på beretninger om "Thule", der det midt på sommeren er dag hele døgnet og midt på vinteren endeløs natt. Å komme dit, sier Prokop, og få se underne med egne øine, har han ikke opnådd, så gjerne han vilde; "men jeg har spurt dem som er kommet derfra og til oss, og de gav mig sann, troverdig kunnskap".

I en tid som var fjern nu, hadde store skarer søkt bort fra nordiske land; og fra slike utvandrerskarer stammet enkelte av folkene som angrep romerriket. Omkring år 200 e. Kr. stod goterne ved Svartehavet; men før hadde de bodd i kystlandet syd for Østerssjøen, og dit var de kommet fra svensk grunn. Goterne er gått ut fra "øen Skandza" (Skandia), sier Jordanes.

I det 6. århundre hendte det at en del av herulerstammen ved Donau drog nordover og inn i "Skandza", som var stammens oprinnelige hjem. Tilbakevandring til Norden, eller innvandring av stammer som var nye deroppe, kan ha foregått mangen gang. Til rugier og haruder i sydligere land svarer i Norge ryger og horder, det er de samme folkenavn. Og flere ting kan tyde på innvandring til "Rogaland" og "Hordaland" i det 5. århundre - i de dager da hunnerne brydde germanerne og Attila bredte sin makt like til "øene i oseanet".


__________


Germanerstammene som erobret land på romersk riksområde, overtok i nogen utstrekning romersk lov. Og sitt sprog opgav de efter hvert for latinen (eller utøpere av den), forholdsvis lite av ordforrådet i fransk stammer fra frankisk. Selv de største av follkegruppene som trengte inn i keiserriket, har kanskje ikke vært på mer enn omkring 100 000 mennesker; det var naturlig at erobrerne til slutt smeltet sammen med det romerske riksfolk i en felles "romansk" kultur.

Samfundslivet tok former som hadde sine forutsetninger både i det germanske og det senromerske. Aristokratiet steg i makt, blev en godseierklasse med undergivne bønder og blev "léns-adel" i kongestaten, fikk landområder å styre og nytte ut. Storgods og avhengige bruk, rike og len og forleninger av lenet: - det nye samfund var bygget på personlige forpliktelser mellem mann og mann, på tillitsforhold og troskapsforhold. Det blev ikke den fasteste bygning; tillit og troskap var forgjengelige.

En omlegning i det økonomiske liv oplevde romerlandene under selve kampen med germanerne; og nederlaget gav nydannelsen varighet.

Vanskelighetene for keiserriket var store i det 3. århundre allerede. Borgerkrig raste i riket, samtidig som germaner og persiske hærer trengte på; bondejord lå øde, skatteinntektene sank, mynten blev dårlig, handelen tok av. Tilstandene tæret på mellemklassen, de fattige og ufrie blev mange; rikdom var for de få. Og frihet var knapt for nogen til slutt, tvangsstaten avløste borgerkrigsstaten.

Den holdt germanerne ute for en tid, men lyktes ikke med det i lengden. Anarki fulgte, i erhvervsliv som i statsliv. By efter by blev stormet og plyndret av barbarene, mange byer lå i aske efter dem og reiste sig ikke mer. Tidvis var all samferdsel truet; handelsskibene på Middelhavet møtte vandalenes sjørøverskuter; og kjøpmenn som brukte de romerske veiene, kunde miste sine varer til flokker av ransmenn eller til germanske krigerflokker. Selvforsyning, i små samfund, blev en utvei; gården, godset, grenden, bymarken, fikk skaffe grunneiere og arbeidsfolkene det de trengte til å leve. Produksjonen fortsatte så godt det vilde gå, men vareutveksling, kjøp og salg, blev det forholdsvis smått med.

I den østlige del av romerriket, hvor keiserdømmet og Konstantinopel hevdet sig, hadde byliv og handel bedre vilkår, Fra Donaudalen og Syd-Russland, men først og fremst fra orienten, kom kostbare varer til keiserbyen; undersåtter av Justinian var på kjøpferd i Etiopia og langt mot sydøst i Asia.

Keiseren i Konstantinopel sendte silketøier og edelstener vestover, i gave til kirker og germanerkonger, det holdt liv i ryktene om all den herlighet som skulde omgi ham.

Uten betydning for landene i Vest-Europa blev ikke industrien og handelen i øst. I det 5. århundre klager en romersk kirkelig forfatter over kremmerne fra Syria, de tjener uforskammet store penger i en verden som har det ondt. Syriske og jødiske kjøpmenn solgte i folkevandringsrikene luksusvarer fra østerland: silke og purpurtøier, juveler, elfenben, røkelse, det gikk til verdslige og geistlige stormenn. I byer hvor en konge eller biskop holdt hoff, blev det alltid litt kunsthåndverk - gullsmeden spilte tidlig en rolle i Paris - og litt handel og fjernhandel. På 800-tallet var bøker fra Rom og orientalske speserier å få kjøpt i Mainz; og allerede drog tyske handelsmenn til Venedig, byer ved Middelhavskysten søkte å holde vedlike importen fra keiserlandene i øst.

Det falt vanskelig ofte; det arabiske verdensrike hadde reist sig og gjorde det trangt for østromersk handel, på Middelhavet også. Araberne selv drev handel, både over det veldige område som var blitt deres, og bortenom grensene, araber kom til Volga-egnene, til India og Kina. Men kristne stater levde i krig med muhammedanerne. Til Italia seilte araberne for å herje, sjelden for fredelig vinnings skyld.

Et centrum for sjøveis handel hadde dannet sig ved det sydlige hjørne av Nordsjøen, på nederlandsk kyst, hvor frisernes stamme bodde. I løpet av det 8. århundre kom stammen under frankisk herredømme, men fortsatte å seile og handle. Angelsakseren Alkuin, lærdomsmann og poet, sier i 781 om kjøpmennene i friserbyen Duurstede at de eier ikke sans for poesi, det er inntekter de vil ha.

På Rhinen fraktet friserne varer ut til kysten og derfra seilte de skutene sine til handelsplasser i vest og nord. Litt før 800 blev det anlagt en by i svearnes rike: Birka ved Mälaren. Friser fra Duurstede var med, ser det ut til, både der og ved anlegget av Hedeby (Slesvig) på østkysten av den jyske halvø. Skandinaver og friser bodde side om side i disse nordiske byene.

Over Hedeby gikk meget av handelen mellem Nordsjølandene og Østersjølandene; Østersjøhandelen igjen hadde tilknytning til arabisk handel, arabiske mynter i titusenvis er funnet i svensk jord. Volga var til en begynnelse den viktigste av kjøpmannsveiene sydover. Ved Volgas nedre løp bodde det tyrkiske folk kasarerne, og jøder som det kristne Øst-Rom hadde jaget fra sig; jødene blev lærere for kasarerne og formidlet sammen med dem vareutvekslingen mellem araber i syd og Østersjøfolk i nord.


__________


Vinbåten på Mosel. Fra et gravmæle i Mosel-landet. Romersk keisertid. Museet i Trier.

Reisende av mange slags tok sig frem gjennem landene. Krig var en fare for kjøpmannen, han hadde meget å miste. Men kunstneren og tryllekunstneren eide ikke så meget og kunde av flere grunner ferdes tryggere; for morsomme folk, med forstand på medmennesker, var det mulig å klare sig overalt; egentlig aktet var ikke gjøgleren, men han hadde et stort publikum.

Ved inngangen til middelalderen tilstår en østromersk kristen forfatter at han synes hans medkristne dyrker besynderlige samtale-emner; det er et evindelig pjatt, sier han, om alleslags tvilsomme teaterfolk, deres ord, deres kropp, deres klær, deres avstamning og livsvaner - som om det var høist viktige ting!

Skuespillere og sangere og musikanter, taskenspillere og fektere, og folk som har lært op dyr til å gjøre kunster - hæren av slike farende "lekere" går gjennem oldtid og middelalder, er hos hedninger og kristne, hos romer og germaner og alle mulige raser. Lekeren måtte finne sig i mange alvorsord og blev jaget iblandt, men holdt ut og kom igjen; han var uovervinnelig.

Germaneren Stiliko, feltherre hos romerkeiseren, fikk på et av sine vanskelige krigstog stort følge av mannlige og kvinnelige artister, til glede for ham selv og soldatene, heter det. Ved Attilas hoff optrådte en narr, og en dverg fra Marokko som moret umåtelig med å stamme frem en blanding av latin, gotisk og hunnisk. En romersk statsmann i tjeneste hos Teoderik den store sier i en embedsskrivelse at komedien er god trøst i en verden som plages av tunge sorger.

Teoderik selv holdt komikere ved sitt hoff; og frankerkongen Klodvig bad ham i brev om å skaffe tonekunstnere til det frankiske kongehoff. I Karl den stores dager fikk gjøglere holde til hos biskoper, abbeder og abbedisser i frankerriket, kongen skred inn mot det til slutt, med tvilsomt hell. Ludvig den fromme, Karis sønn, skydde artister; men folket måtte få sin glede, citarspillere og komikere optrådte ved fester hvor Ludvig var tilstede - der satt han, men lo ikke med, "hans skinnende hvite tenner syntes ikke."

Det hendte at kjøpmannen eller gøgleren som reiste, møtte pilgrimen og den reisende misionær. Jerusalemsfarere var det mange av allerede; og flokkevis av kristne hadde "gitt sig i utlendighet for Kristi skyld," det vil si for å omvende til troen. Forkynnere fra østromersk område virket tidlig i Etiopia, Yemen, Persia, India, Kina. I det 7. og 8.århundre var det munker og prester fra Irland og England som utretteligst misjonerte i frankerriket, hos de hedenske og halvhedenske stammer øst for Rhinen og ved Nordsjøen.

Så mange som det blev til å bære bud mellem landene, gikk det an å følge med i det som hendte vidt omkring. I 531 la frankerne under sig thüringer-riket (i Tyskland); en kongedatter fra dette riket kom til Gallia, en kongesønn tok tjeneste i den østromerske hær; og ved siden av en samtidig gallisk beretning om rikets undergang står ganske riktig en østromersk. Kirkens menn vekslet brev med hverandre over svære avstander, misjonæren skrev til venner i hjemlandet og fortalte nytt - slike brev er bevart i mengde.

Med reisene av alle slags vokste den geografiske kunnskap. Kjøpmannen Kosmas fra Alexandria forfattet i det 6. århundre, i keiser Justinians tid, en beretning om fjerne kyster i Afrika og Asia. Til klosteret på Øen lona, en av Hebridene, kom i slutningen av det 7. århundre en frankisk biskop som egentlig ikke hadde aktet sig dit, han kom fra Jerusalem og Rom og skulde hjem - sjøveien til en havn i Vest-Gallia - men så hadde stormen tatt skibet, og nu måtte pilgrimen være på lona vinteren over, der fortalte han flittig om orienten, abbeden for klosteret fikk stoff til en hel bok. Alfred den store, angelsaksisk konge og forfatter, hentet kunnskap om Østersjølandene hos en mann som kjente dem fra egne reiser; og den norske kjøpmann Ottar oplyste kongen om nordnorsk kyst og Hvitehavet.

Kjøpmannen Kosmas fra Alexandria beretter om romerske sjøfolks frykt for det åpne, ukjente hav. Mørknet himmelen, og fløi albatrossene høit over skibet som duvet i sjøen ved kysten av Afrika langt i syd, da ropte mannskap og reisende at skipperen skulde holde nordover igjen: tydeligvis var det kort til storhavet hvor ingen kan bestå.

Men irer la ut på havet i nordvest og hadde Island. Norrøne menn hadde så langt, og enda lenger. Det blev lagt merke til det i Europa, men heller ikke mer; de nærmeste folkene hadde nok med sitt eget, de hadde blandt annet vanskelighetene som "vikinger" voldte dem - slektninger av mennene som trosset storhavet og fant Amerika.


__________


I gamle fortellinger om vikingtog og vikingtid møter vi igjen de mange farende. Misjonæren og pilgrimen er der, nordiske pilgrimer til slutt; og gjøgleren er der, han gleder kong Harald Hårfagre.

Men oftest er det krigeren vi ser. Kanskje er han kolonist også, eller kjøpmann eller begge deler. Kolonisering blev vanlig, og handel fulgte av sig selv, nordisk handel måtte bli omfattende, i en tid da så mange nordiske skib seilte mellem havnene, med ranet gods ombord. Nok av gammel litteratur forteller om kjøpmann-krigeren, og gravfunn kan illustrere fortellingen; et særskilt tydelig billede gir funnene fra en skibsbegravelse på en av Hebridene, vikingen hadde fått med sig i skibet sin øks, sitt sverd og en skålvekt.

For fredelige kjøpmenn blev det bekymringsfulle tider. I 830-årene herjet vikinger fra Danmark gang efter gang i Duurstede, byen som bar den frisiske handel på nordiske land. Og det kan ha vært brødnidd i ødeleggelsen: handelen skulde vikingene klare selv! På et ting i Birka, nogen år senere, stod det frem en gammel mann og talte om de tider da han og andre av svearne nokså trygt kunde seile til Duurstede; "men nu er veien gjort farlig for oss, sjørøverne angriper oss".

Oldsaker som er funnet i nordisk jord, tyder på handelsforbindelse mellem nordiske kyster og vesteuropeiske i folkevandringstiden og enda tidligere. Krigstog nordfra, sjøtog fra Danmark (eller Sverige og Danmark) til frisisk og frankisk strand, forekom i det 6. århundre, det blev ferder som endte med nederlag - minnet om det ene av togene levde lenge og fant vei til angelsaksisk heltediktning.

Men handelen mellem kystene i nord og vest har knapt hatt videre stort omfang så tidlig; og de krigerske sammenstøtene kan ikke ha vært mange; vikingtogene kom overraskende på Vest-Europa.

Ved år 730 skrev angelsakseren Beda et verk som gir fyldig beskjed om Englands skjebne ned til hans egne dager; Beda nevner danene, men bare så vidt, de er langt borte, de vedkommer ikke ham og hans folk. Og i 793, da vikinger hadde herjet et kloster på kysten av Nortumberland, skrev Bedas landsmann Alkuin: "Nu har vi og våre fedre levd i dette vakre land i 350 år, eller så nær det; og aldri har slike frykteligheter forekommet i Britannia - ikke maken til dem vi har utstått nu, ved et hedensk folk; og ingen trodde at en seilas som denne var mulig."

Angelsakserne var jordbrukere først og fremst; de drev nok litt sjøveis handel; men noget som lignet en krigsflåte, hadde de ikke. Alfred den store lot bygge en flåte til slutt, men stod oprådd for sjøvant mannskap. Alfred måtte ta friser ombord. Ikke irerne heller skjønte sig på krig tilsøs - før nøden Iærte dem op.

Ingen hadde ventet "en seilas som denne", derfor blev herjingen mulig, skandinavene var de overlegne; samferdselen på en kyst som den norske, eller mellem skilte kyster som i Danmark, hadde tvunget frem den gode båt og vennet folket til sjøen. Med båten til hjelper gikk det an å komme langt og kjøpe; med båten til hjelper gikk det an å herje også. Da de første forsøkene var gjort og somme var lykkes, blev det fristende å sette inn med større makt, med bedre skib, flere skib, til sist gikk svære flåter over sjøen.

I et brev som Alkuin skrev i 799, da plyndringer var meldt fra frankisk kyst, stillet han op mot hverandre den onde nye tid - med det bra "frembrudd" av hedningfolk - og de gode gamle dager da kristenheten ikke var utsatt for slikt. Kanskje berodde det på kristenheten selv, at "frembruddet" fra nord kom da det kom, nettop i årene før 800; kanskje var de første herjingene svaret på et "fremkrudd" fra syd av kristen, frankisk makt. Frankerne hadde erobret Frisland og fortsatte nordover.

Beda forteller ensteds om to angelsaksiske prester som i tiden ved år 700 drog til de hedenske saksers bygder ved Weser og Elben og vilde misjonere. Til en bonde som tok vennlig imot dem, sa de at de ønsket å treffe hans herre, de kom med et godt budskap; og bonden lovte å sende dem til høvdingen. Men det varte ikke lenge før "barbarene" merket at de fremmede hadde en annen religion enn de selv, og denne opdagelse gjorde dem urolige. De tenkte at traff disse mennesker høvdingen, fikk de kanskje lokket ham til å bli en kristen, "og så vilde hele landet litt efter litt opgi sin gamle gudsdyrkelse for en ny". For sikkerhets skyld slo bøndene sine gjester ihjel.

Den nye gudsdyrkelse og frankermakten hørte nøie sammen. Og i årene før 800 kom de to forbundne Norden nær; sakserne, danenes naboer i syd, blev undertvunget av Karl den store og tvangsomvendt. Seierherrene tenkte sig lenger. "Fortell mig om det er noget håp om danenes omvendelse!" skrev Alkuin i 789 til en venn som drev misjon blandt sakserne - angelsakseren Alkuin var i tjeneste hos frankerkongen.

Nogen tiår i forveien hadde danene jaget ut en angelsaksisk misjonær som besøkte dem. Nu var deres frihet og hedenske tro i fare; saksiske flyktninger som berget sig inn i Danmark, hadde ondt nytt å fortelle fra sitt hærtatte land. Bøndene blev sendt under bøddeløksen eller fradømt retten til sin jord, og alle vegne var kristne prester ute, det stod dødsstraff på å unddra sig dåpen.

Slike nyheter må ha egget og kan ha virket med til "frembruddet" fra nord; det var ingen grunn til å holde fred med de kristne, de selv gav ikke fred, deres hærer truet, deres prester og munker kunde komme. Når vikingene særskilt gjerne hjemsøkte kirkene og klosterne i kristne land, var det god økonomi, men god hedendom også.

De første angrepene rammet - nogenlunde samtidig - alle landene som bar misjonskulturen: Irland og irske nybygder, England og Karl den stores rike. Når dette riket, førermakten mellem statene, slapp lettest foreløbig, berodde det på at kong Karl sørget for vakthold, han organiserte et kystforsvar.

Det var kjent i kristne land at "nordfolket" som kom, egentlig var flere folk. Men denne bedre kunnskap hadde ikke så stor praktisk interesse, det falt naturlig å se vikingene under ett, hedensk tro og hedensk ferd og hjemstavn i nord var felles for dem. Så blev de i regelen felles om navnet også. De fikk hete "daner", alle sammen, efter det ene av folkene. Eller de kaltes kanskje "nordmanni". Her kunde navnet på folket i Norge ligge til grunn; men "nordmanni" betyr antagelig "nord-menn", ikke "nordmenn". Det står i bøker fra vikingtiden: "Daner og svear som tysktalende folk, i sitt sprog, kaller northman, det vil si menn fra nord ." "Folket i nord som grekerne kaller russer, men vi nordmanner ."

Ofte blev blev det brukt et uttrvkksfullere samlingsnavn. "Hedningene" var ordet som avsky og angst grep til.

Angelsaksisk lovgivning tra vikingtiden regner med ustøhet i kristen tro, lovgiverne tar hardt på mulige tilbakefall til hedenske seder. I flere land hendte det virkelig at kristne skilte lag med sine egne og slo sig til fiendene, hedningene, kirkelige forlattere i tiden nevner det med gru - det er en mellem mange bitre klager som høres.

Europa var ferdig med det verste uføre. Det frankiske storrike så ut til å stå fast, og romerkirkens arbeide hadde stvrket grunnlaget for kulturtellesskap mellem folkene; da kom vikingtogene, og med dem en ny krise og en ny angstens tid; hedningene førte sin krig på en skremmende måte. Kristenheten var vant til noget av hvert, handel med slaver blev drevet i kristne land, plyndringer og drap hørte til under feider stammene imellem eller stormenn imellem; men ingen plage var som vikingplagen, ingen annen pågikk sa lenge og rakk så langt, ingen rammet så tilteldig eller var så nådeløs. Hvor "de hedenske skib" la til, var det ute med all trvggnet; stormannen kunde vente sig slavekår, helligdommen blev herjet, tjenerne i helligdommen myrdet.

Vikingene holdt sig i førstningen til kyster og elvebakker; stundom våget de - på stjålne hester - rittet bort fra skibene og inn i landet. De kom om våren og forsvant når det blev vinter, slik var det lenge. Men ved midten av det 9. århundre, eller noget før, begynte de å overvintre i landene de hjemsøkte. Det næste blev kolonisasjon, store innvandrerskarer kom nordfra, vikingriker reiste sig - det gikk som i folkevandringstiden, herjetog først, så erobring og riksdannelse.

Fra syd også var den kristne verden truet; araberne ødela på kysten av Frankrike og Italia og tok det meste av Sicilia, en tid holdt de Alpepassene besatt. Men farligst blev vikingene; i 880-årene kunde det se ut som om vesterlandet var bestemt til undergang, de fremmede var herrer over store deler av England og førte en veldig hær frem og tilbake gjennem frankerriket, som erobreren Karl hadde styrt et par menneskealdrer i forveien.

Det var nu klager blev til brennende bønn: "I din høieste milde nåde, vern og bevar vårt liv. Fri oss, Gud, fra det ville nordfolk som ødelegger våre riker! Det myrder hoper av gammelt folk og av unge menn og kvinner, ja, av barn."

De kristne riker stod sig. Paris slo tilbake hedninghæren som angrep og angrep et år igjennem; her og der bar kristne fyrster seieren hjem fra en storkamp; eller uår kunde komme og tvinge vikingene vekk. Men det avgjørende blev - den nordiske kolonisasjon; den førte efterhvert til fredelig samkvem mellem vesteuropeerne og innflytterne og gav dem i nogen monn felles interesser, det blev forholdsvis vanlig at de fremmede hjalp til med å verge kystene mot nye vikingskarer. Litt efter litt blev de vunnet for kristendommen, og med tiden gikk de op i folkene de engang hadde vært en "fryktelighet" for; som germanerstammene på romerrikets grunn var gått op i riksfolket.

For Vest-Europas fremtid fikk vikingtogene mangeslags følger. Kolonisasjonen virket splittende først, den sinket fremveksten av nasjonalstatene. Og herjingene og opløstheten satte tilbake den kirkelige kultur; for en god del hadde klosterne båret den, det var først og fremst i klosterne skole blev holdt og bøker skrevet og avskrevet; men hedningstormen la øde, og klosterne brukte tid på å komme sig igjen.

Et opsving tok handelen - og ikke bare nordisk handel. Gamle sydengelske lovbestemmelser gir en forestilling om hvor ensomt det engang levdes i angelsaksernes England: "Om en mann langveis fra, eller en fremmed, ferdes gjennem skogen og utenfor veien, og han hverken hujer eller blåser i horn, skal han bli regnet for tyv, man kan slå ham ihjel eller ta løsepenger av ham." Med den nordiske bosetning fulgte handel og byliv; og angelsakserne lærte av innflytterne, ny angelsaksisk lovgivning Ia an på å hjelpe op handelsplassene, samferdselen tok til, det var i vikingtiden London blev en by av betydning.

Vikingtogene og den overveldende fare satte ny energi i vestfolkene, de reiste borger og voller og verget sig, de bygget flåter og la ut på vikinghavet. Hvor meget eller lite blodblandingen med innflytterne har gitt dem av "folkekraft", kan ingen vite. Nogenlunde tydelig er bare historien om blandingsfolket fra Normandie, et flakkerfolk som ikke spurte efter fedreland, men søkte dit det så en mulighet for sig: til England, til Italia, så til østerland; ætlinger av "det ville nordfolk", av mennene på "de hedenske skib", blev førere i kristenhetens angrepskrig mot de vantro.

For landene nordfolket var kommet fra, fikk vikingtogene meget å si, de virket på det økonomiske liv og den politiske utvikling. Og "nu var det blitt den tiden da blotskapen og blotmennene skulde få sin dom, i steden kom hellig tro og rette seder".

Olav Haraldsson hadde vært viking, før han blev misjonær og blodvidne og "Norges evige konge".