Ludvig Daae biografi

Fra heimskringla.no
Revisjon per 19. apr. 2021 kl. 07:41 av Knut (diskusjon | bidrag)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Norsk.gif


Ludvig Daae (1834 - 1910).
Biografisk oversigt

Ludvig Daae
(1834 - 1910)



Ludvig Daae (født 7. desember 1834 på Aremark prestegård, død 17. mars 1910 i villaen «Elvestrøm» i Kristiania) var en norsk historiker. Ludvig Daae var universitetsbibliotekar 1869–1876 og professor i historie ved universitetet i Kristiania fra 1876 til sin død. Som historiker var han først og fremst opptatt av Norges historie under foreningen med Danmark. Han sto for et konservativt og danskvennlig syn, i motsetning til hans samtidige Ernst Sars’ negative syn på dansketiden.

Fra barnsben av hadde Daae en forkjærlighet for latinen, for Ludvig Holberg og for den dansk-norske humanistiske tradisjonen. Dette dannet grunnlag for en livslang kjærlighet til Danmark.

Han var også kjent for sin personlighet. Alt i levende live var han blitt en legende; anekdoter grodde frodig i hans spor – sanne og oppdiktede. Han var «en mand med sterke sympatier og antipatier».

Som politiker kastet han seg inn i 1870- og 1880-årenes strid på de konservatives side, skrev polemikk i Morgenbladet, og reiste omkring som folketaler. I sine senere år var han en populær universitetslærer.

Daaes interesse for latin ble vekket alt i barneårene; han skal ha fått en latinsk grammatikk av sin stefar på 8-årsdagen. Han fikk interesse for historie ved lesning av blant annet Falsens "Norges Historie", Jacob Aalls oversettelse av Snorre og Jens Krafts "Norges topografisk-statistiske Beskrivelse". I 1844 kom han inn på borgerskolen i Flekkefjord, men for at han skulle få en skikkelig utdannelse ble han i 1846 sendt til Christiania for å gå på katedralskolen der. Selv om han utmerket seg i latin måtte han gå ett av klassetrinnene om igjen, før han i 1852 kunne ta examen artium med laud.

Etter anneneksamen begynte Daae å studere til filologisk embetseksamen ved universitetet. I disse årene la han grunnlaget for sin klassiske dannelse ved utstrakt lesning av greske og latinske forfattere. Han deltok i Studentersamfundet og var en periode redaktør for Samfundsbladet.

Daae tok filologisk embetseksamen med laud i 1859 og begynte straks som vikar i Riksarkivet, før han overtok en stilling som lærer ved Drammens offentlige skole. Han bestemte seg nå for å slå inn på en vitenskapelig løpebane som historiker. Det foregikk på denne tiden et generasjonsskifte i norsk historieforskning. Daae fikk et stipend og var 1860–61 i København for å lete etter kildeskrifter til norsk historie. Han søkte på - og fikk - et adjunktstipendiat ved universitetet i Christiania i 1863. For å spe på inntektene begynte han å undervise ved Christiania katedralskole.

I 1869 overtok Daae stillingen som universitetsbibliotekar. Som bibliotekar sørget han for at universitetsbiblioteket begynte å ta vare på norske avisutgivelser. Ellers brukte han mest tid på innkjøp, regnskap og katalogisering. Under sin daglige gang blant bokreolene skaffet han seg dessuten enorme bibliografiske kunnskaper.

I 1876 ble Daae utnevnt til professor i historie ved universitetet, etter at Oluf Rygh var gått over til et professorat i arkeologi. Gjennom 25 år holdt han forelesningene i historie til anneneksamen, men fra 1903 utelukkende forelesninger for historiestudentene. Til 70-årsdagen i 1904 ble han hedret med et festskrift, og til 75-årsdagen i 1909 ble det opprettet et fond som bar hans navn og skulle understøtte Historisk Tidsskrift. På dette tidspunktet var han alt rammet av sykdom, og samme år måtte han oppgi forelesningene ved universitetet. Han døde året etter etter et langt sykeleie. Hans etterfølger som professor i historie var Halvdan Koht.

Daae var sterkt knyttet til Danmark, både av tradisjon og på grunn av vennskap han hadde skaffet seg under sine besøk i København. Alexander Bugge mente at «Danmark neppe eier nogen bedre venn i Norge». Som ung ble han knyttet til den danske historikeren Erik Christian Werlauff, som hadde opplevd den danske gullalderen. Han kom i den danske Studenterforeningen og Athenæum, og gjorde seg kjent i Gehejmearkivet og på Det Kongelige Bibliotek. Blant hans danske venner var Holger Rørdam, overbibliotekar Chr. Bruun, riksarkivar Bricka og historikeren Edvard Holm.

Daaes historiske arbeider består av monografier og av artikler i Historisk Tidsskrift og andre steder. Yngvar Nielsen kaller ham «Manden for de lærde Monografier». Derimot kom han aldri til å skrive noen større verk. Han hadde i 1867 satt seg som mål skrive et stort verk om Danmark-Norges historie, men rakk det aldri. I 1869 var han med på å stifte Den norske historiske forening, og var siden i mange år medlem av styret.

I sin gjerning som historiker var Daae mest opptatt av Norges historie under foreningstiden (1319–1814), men han var også innom den norske middelalderen, for eksempel med en artikkel om kong Sverre. Spesielt utførte han et banebrytende arbeid når det gjelder eneveldets tid; han påviste at Christian III faktisk hadde begått statskupp i 1536. Han utforsket også de lite påaktede århundrene i Kalmarunionens dager, og fremhevet den sterke svenske innflytelsen på Norge på denne tiden. Avhandlingen Christiern I.s norske Historie skaffet ham et æresdoktorat ved Københavns Universitet i 1879.

Foruten rikshistorien var Daae også aktiv på flere andre områder av historieforskningen. Han skrev en rekke biografier; for eksempel leverte han bidrag til Dansk biografisk Lexikon. Som prestesønn var han også interessert i kirkehistorie, og skrev de fleste norske bispedømmenes historie. Som en forlengelse av hans interesse for dansk-norsk humanisme kom hans interesse for skole- og universitetshistorie. Hans første historiske avhandlinger handlet om Christiania Kathedralskole, og like før sin død ble han bedt om å skrive universitetet i Kristianias historie til jubileet i 1911. Innenfor lokalhistorien bidro han med "En Krønike om Kvinesdal", to bind "Norske Bygdesagn", samt hans meste populære verk, "Det gamle Christiania 1624–1814". Han skrev også bøker beregnet på det store publikum, som "Daae og Drolsums Verdenshistorie" i seks bind.

Som historiker var Daae sterkt subjektiv. Han avstår ikke fra å felle en moralsk dom over personene han behandler, som når han skriver om «Christiern den Andens lave og feige Sjæl, hvem intet Forsvar er istand til at redde fra en streng Dom». Han følte at han sto i et personlig forhold overfor fortidens mennesker. I sitt arbeid var han alltid interessert i detaljer, og var nøye med kildehenvisninger. Han likte å grave frem utrykte materialer fra arkivene, spesielt personlige kilder som brev og dagbøker, som kunne fortelle ham om fortidens mennesker. Tidsperioder hvor kildematerialet ikke var rikt nok til at han kunne lære personlighetene å kjenne, brydde han seg mindre om.

Av natur var Daae konservativ. Han foretrakk å gjøre ting på gammel vis. Francis Bull forteller at han likte å tenne pipen sin med brennglass i stedet for fyrstikker, og mener han var den siste nordmann som brukte verbenes flertallsform i tale. Wilhelm Munthe har beskrevet hvordan han selv på begynnelsen av 1900-tallet gikk kledd i gammeldags skjøtefrakk, med halsbind og fadermordere. Politisk sluttet han seg til den mest konservative fløyen av Høyre. Han mislikte demokratiet, og avskydde bondepolitikken.

Daae ble i 1879 utnevnt til æresdoktor ved Københavns Universitet. Han var medlem av Videnskabs-Selskabet i Christiania fra 1864, av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1871, av Det kongelige danske Selskab for Fædrelandets Historie og Sprog fra 1881, og av De Maatschappij der Nederlandsche Letterkunde te Leiden fra 1885. I 1890 ble han ridder av St. Olavs Orden, og fikk kommandørkorset av 2. klasse i 1905. Han var også ridder av Nordstjerneordenen og Dannebrogordenen. Ludvig Daaes gate på Rosenborg i Trondheim er oppkalt etter ham.


- Redigert fra norsk Wikipedia