Myten om Vinland det gode
| Velg språk | Norrønt | Islandsk | Norsk | Dansk | Svensk | Færøysk |
|---|---|---|---|---|---|---|
| Denne teksten finnes på følgende språk ► |  |
Myten om Vinland det gode
Knut Rage
© 2021
Innhold
- 1 Kilder om Vinland
- 2 Vinlandssagaene
- 2.1 Eirik Raude - en jærbu flytter til verdens ende
- 2.2 Bjarne Herjolsfssón oppdager nytt land
- 2.3 Leiv Eiriksson utforsker landene
- 2.4 Tyrker finner vintrær
- 2.5 Torvalds ferd
- 2.6 Torfinn Karlsevnes ferd
- 2.7 Vinland i Grønlendingesaga
- 2.8 Vinland i Eirik Raudes saga
- 2.9 Kommentarer til Vinlandssagaene
- 3 Hvor lå Vinland?
- 4 Kilder og litteratur
- 5 Fotnoter
Kilder om Vinland
Kildene om Vinland er mange. De to mest fullstendige skriftlige kildene er Grønlendingesaga og sagaen om Eirik Raude, men det finnes også en rekke andre gamle skrifter som kan ha en og annen opplysning å bidra med - foruten kart, hvor diskusjonen for enkelte karts vedkommende har gått høyt.
Det aller eldste skriftlige kildestedet skriver seg fra Adam av Bremen, gjerne datert til ca. 1070. Han oppholdt seg en tid i Danmark, hvor han må ha fått sine kunnskaper. Adam forteller om en øy som er oppdaget i storhavet, her vokser det ville druer som gir den beste vin, og det vokser også usådd korn. Den korrekte ordlyden er artig å få med seg: "Han fortalte at det var en annen øy i det havet som var oppdaget av mange og som ble kalt Vinland, fordi vinranker vokser vilt der og gir utmerket vin, og dessuten vokser det selvsådd korn i overflod. Vi har ikke fått kjennskap til dette gjennom fantasifulle forestillinger, men gjennom troverdige rapporter fra danene."
Den første norrøne beretningen finner vi i Íslendingabók[1], som ble skrevet av Are Frode (født 1067). Han levde jo nær opp til begivenhetene, og skulle nok ha bedre kjennskap til landene i vest enn de fleste sagaforfattere. Onkelen hans, Torkel Gellison, som selv hadde vært på Grønland, kunne fortelle følgende: "Både øst og vest i landet fant de boplasser, båtrester og steinredskaper, hvorav man kan slutte seg til at det hadde ferdes slike folk der som holder til i Vinland og som grønlendingene kaller skrælinger..." Her hører vi altså om de innfødte, skrælingene, og det på en måte som vitner om at kunnskapen om Vinland må ha vært levende for folk flest.
I Landnåmabok[2] fra 1000-tallet blir det fortalt om en viss Are Mårsson som råker ut for en storm og havner i Kvitmannaland (Irland). Her blir det fortalt at landet "ligger vest i havet nær Vinland det gode. Det er seks døgns seilas dit." Dette er første gang vi hører uttrykket "Vinland det gode." I samme bok blir det også opplyst at det var Torfinn Karlsevne som fant Vinland det gode.
Kristnisaga[3], som altså er (som navnet sier) en saga om innføringen av kristendommen på Island, forteller at det var Leiv Eiriksson som fant Vinland det gode, mens det i Eyrbyggjarsaga[4] heter seg at Snorre Torbrandsson fòr til Vinland det gode sammen med Torfinn Karlsevne og ble drept av skrælingene der. I Grettis-saga[5] hører vi om Torhall Gamlesson, som blir omtalt som "Vinlending".
Et interessant skrift til kunnskap om Vinland er de islandske annaler[6], bevart i håndskrifter fra 1300-tallet. Her får vi den underlige opplysning at "Eirik biskop av Grønland dro av gårde for å oppsøke Vinland" (fór at leita Vinlands). Dette skal ha skjedd året 1121. Det var da gått lang tid siden Torfinn Karlsevnes mislykkede forsøk på å opprette en koloni der borte. Eller var det kanskje ikke så mislykket likevel? Var noen av følget blitt værende igjen, eller hadde en ny ekspedisjon dratt dit? Mye taler for at biskop Eirik kan ha bodd i Vesterbygden, på den samme gården som Torfinn Karlsevne. Ellers er det lite man vet om ham, han er bare et navn, en skygge som glir ut av historien, som Helge Ingstad uttrykker det. Hva han egentlig skulle i Vinland blir således bare ren gjetning. Noen har ment at han reiste for å omvende de innfødte til kristendommen, men det høres ærlig talt lite sannsynlig ut. Etter det vi har hørt om de norrøne menneskenes møter med de innfødte ville det vært en farlig, for ikke å si en håpløs oppgave. I alle fall blir det fortalt at han oppholdt seg i Vinland over et lengre tidsrom, og det er slett ikke urimelig å anta at det har bodd norrøne mennesker der, enten i en eller flere bosetninger.
Fra året 1347 finnes det opplysninger i de islandske annaler som tydelig vitner om at Nord-Amerika var vel kjent for folk flest: "Da kom også et skip fra Grønland som var mindre enn små islandsfarere. Det var uten anker. Det var sytten, noen sier atten, mann om bord, de hadde seilt til Markland, men ble siden stormdrevet hit."
Fra 1400-tallet er det flere håndskrifter som nevner Vinland. I et av dem, som kanskje stammer fra den viden bereiste abbed Nikolas av Munka-Tverå som døde i 1159, heter det seg: "Fra Bjarmeland går ubebodde land mot Norden til Grønland begynner. Sør for Grønland ligger Helluland, dernest kommer Markland, så er det ikke langt til Vinland det gode som noen mener henger sammen med Afrika, og hvis så er må uthavet falle inn mellom Vinland og Markland."
Her går det altså helt klart frem at det finnes tre (kjente) land i den nye verden, nemlig Helluland, Markland og Vinland, og at det ikke er langt fra Markland til Vinland. Men her finner vi også innbakt en annen og veldig interessant opplysning, nemlig at disse landene later til å være etablert og flettet inn i det norrøne verdensbilde. Først kommer altså et sammenhengende polarland som strekker seg fra Kvitsjøen (Bjarmeland) til Grønland (i disse områdene bor det en slags trollaktige vesener, får vi ellers vite), og så kommer altså de tre landene i vest på rekke og rad, Helluland, Markland og Vinland. Rundt hele verden går uthavet, men mellom Markland og Vinland gikk det en kanal, Ginnungagap - et gløtt av det store havet.
Leiv Eiriksson - Vinlands oppdager - roste landet han hadde funnet. Det samme gjorde alle som fulgte i hans spor (med unntak av Torhall veidemann, som vi siden skal høre). Landet fikk tilnavnet "det gode". Det må ha vært et usedvanlig godt land, ikke minst sett med grønlandske øyne. Her kunne dyrene beite fritt hele året, her var massevis av fisk og vilt, det var nok av tømmer og man kunne til og med dyrke vinbær. Et drømmeland.
Likevel slo forsøkene på kolonisering ufravikelig feil. Leiv selv vendte aldri tilbake dit.
Det er således ingen tvil om at Vinland faktisk har eksistert. De skriftlige vitnesbyrdene er mange og åpenbart pålitelige. Siden i alle fall på 1960-tallet har det, takket være Anne Stine og Helge Ingstads store innsats, av mange - men slett ikke alle - blitt godtatt som en selvfølge at Vinland lå på Newfoundland-kysten, nærmere bestemt i det området som bærer det klingende navnet L'Anse aux Meadows. Arkeologiske funn, dvs. hustufter, redskaper osv. som tydelig daterer seg tilbake til norrøn tid skal tjene som bevis for at dette en gang var det sagnomsuste Vinland.
Men var dette egentlig Vinland…? Eller var Vinland noe mer, en betegnelse på et større område - kanskje så diffust at det også ble mer av en myte enn et konkret sted eller område, noe av et drømmeland?
Fra 1569 stammer et kart som er uhyre interessant - det såkalte Mercator-kartet. Gerardus Mercator (latin for Gerhard Kremer) var en flamsk kartograf som levde fra 1512 - 1594. I 1568 utviklet han et system som blir kalt Mercator-projeksjonen, dvs. den første vinkeltro kartprojeksjon som blir brukt bl.a. til tegning av sjøkart.
Mercator utga flere store verdenskart, bl.a. det store verdenskartet fra 1569. Kart-eksperten Per Lillieström peker i boken "Ingen grenser" (sammen med Thor Heyerdahl) på en underlig detalj ved Mercators store verdenskart. Da Mercator tegnet dette kartet hadde angivelig ennå ingen europeer satt sin fot i det indre av Amerika eller Canada. Først i 1535 reiste den franske oppdageren Jacques Cartier nedover St. Lawrence-elven frem til det stedet han kalte Montreal. Underveis passerte han en øy hvor det vokste tett i tett med vinranker som bugnet av ville druer. Cartier kalte øya opp etter vinguden Bacchus, og slik står den avmerket på Mercators kart (i dag heter øya Isle of Orleans). Bacchus-øya og Vinland, høres det ikke likt ut? Det som gjør dette enda mer interessant er at Mercator også har tegnet inn et stort ferskvannshav omtrent på samme breddegrader som Lake Superior (som ikke ble oppdaget før i århundret etter, i 1641!) Og enda mer underlig: sør og vest for Grønland er det tegnet inn en øy som kalles Groclant, der det er skrevet: Suedi sunt origine. Dvs. at innbyggerne på denne øya er svensker! Det later til at Mercator må ha bygget på norrøne kilder. Noen annen forklaring er ikke så lett å finne, mener Lillieström.
I 1965 ble det offentliggjort et kart som førte til en meget skarp diskusjon både mellom leg og lærd, det såkalte Vinlandskartet. Det har i mange år vært stor uenighet om dette kartets ekthet, og i dag heller nok majoriteten av forskere til at kartet er et falskneri (men Ingstad går så sent som i 1996 mer eller mindre god for kartets ekthet, se "Oppdagelsen av det nye land", s.183). Likevel gjenstår det å bevise det ene eller det andre. Historien om Vinlandskartet er både morsom og spennende som en hel roman, men vil ikke bli nærmere omhandlet her.
Her og nå skal vi kikke nærmere på tre historiske kart som hver for seg og til sammen gir oss verdifulle opplysninger til vår viten om Vinland: Skålholt-kartet, Resen-kartet og Ungarn-kartet.
De fleste forskere har vært av den oppfatning at Skålholt-kartet er tegnet på grunnlag av innholdet i Vinlandssagaene, og at det av den grunn er uten geografisk verdi. På den annen side er det ikke mange kart fra denne tidsalderen som gir et så virkelighetstro bilde av områdene i Nord-Amerika. Dessuten er Vesterbygden og Austerbygden riktig plasert, og det er interessant i og med at Austerbygdens beliggenhet gikk i glemmeboken. Man trodde lenge at den lå på østkysten av Grønland - men her er det altså tegnet riktig inn. Ingstad mener at disse forholdene tyder på at kartet har rot i gammel tradisjon.
På den lange odden i vest står det skrevet: Promontorium Winlandiæ. Etter Ingstads oppfatning peker dette mot Newfoundland, som har den samme langstrakte og smale formen. Andre vil si at dette er nokså søkt - enda et eksempel på Ingstads hang til å trekke et poeng ut i det urimelige for å få det til å samsvare med hans egne teorier. For eksempel har kartet en dyp fjord lengst i vest, den finner man ikke på Newfoundland. Først et par hundre år senere oppdaget man stredet mellom Newfoundland og Labrador - Strait of Belle Isle. På den annen side kan man ikke utelukke at de norrøne sjøfarerne ikke kjente til dette stredet.
I begynnelsen av 1950-årene tegnet dansken Carl Sølver om kartet i rett forhold mellom lengde- og breddegrader ("Vestervejen, om vikingernes sejlads", 1954) etter Mercators system og konstaterte flg.: Den gamle ruten til de grønlandske bygdene fra Hernar i Norge til litt nord for Grønlands sørspiss blir etter et moderne sjøkart 1373 nautiske mil - og etter Skålholt-kartet nøyaktig det samme! Fra sørspissen av Grønland til nordspissen av Newfoundland er det 640 nautiske mil - Skålholt-kartet viser 622 nautiske mil.
Dette er forbløffende. Dersom det er slik at en eller annen har moret seg med å tegne et Vinlandskart etter å ha lest Vinlandssagaene, hvordan kunne man da treffe den omtrentlige lengden til Newfoundland uten at det bygget på faktiske opplysninger fra sjøfolk som selv har seilt dit? spør Thor Heyerdahl.
Det såkalte Resen-kartet, tegnet av Hans Poulsen Resen i 1605, er ikke så helt ulikt Skålholt-kartet. Her finner vi, akkurat som på det første kartet, den samme odden med påskriften Promontorium Winlandiæ. Resen-kartet er imidlertid neppe en kopi av Skålholt-kartet, ettersom det har en latinsk tekst som med ettertrykk fremhever at det bygger på et kart som er noen hundre år gammelt. Kan begge kart stamme fra samme kilde?
Det tredje kartet har fått navnet Ungarn-kartet, ettersom det ble funnet i Ungarn (!) Dette kartet er ikke så ulikt de to før nevnte kartene. Kartet hørte til privatsamlingen til en museumsdirektør i Ungarn, og ble offentliggjort for første gang i 1965 av Helge Ingstad. Blekket er meget gammelt, av den typen som var i bruk på 1600-tallet, og det samme gjelder papiret. Noe av dekoren på kartet kan være kommet til senere, årstallet 1599 likeså, selv om kartet også kan ha blitt laget da. Ser vi på årstallene for de tre kartene er de omtrent samtidige, 1590, 1599 og 1605. Noe av det merkverdigste ved dette kartet er at det er benyttet ungarske runer som går tvers over Atlanterhavet, samt i venstre marg.
Runene over Atlanterhavet: TENGAR (ungarsk for hav). Runene i venstre marg: NORDSJØ(VEI), SÅ VED/LANGS NORDLIG VERDEN/(EUROPA?) OG NORDLIG NYVERDEN, DERPÅ TIL YORK OG WINLANDIÆ
Oversetteren, professor Knut Bergsland, mener at språket er et slags germansk med innslag av engelsk. En annen runeekspert er av den oppfatning at det dreier seg om elementer av et sjømannsspråk som viser til fastlandet i Nordvest-Europa, dvs. Holland og Tyskland.
Det mest interessante for oss er å ta en nærmere titt på den lange odden hvor Promontorium Winlandiæ er avmerket. Her er det en forskjell fra Skålholt-kartet. På det ungarske kartet har den nordligste spissen av odden fått en avmerking. Navnet Winlandiæ er skrevet tvers over som for å markere at Vinland ikke omfatter hele odden, men bare den nordligste delen som er avmerket. Ingstad tolker fremdeles dette dithen at det er Newfoundland det må være snakk om. På kartet er det også tegnet inn en "hoyerweg", sannsynligvis betyr det hovedrute. Ruten går fra England til Norge og videre vestover til Island, Grønland, Helluland, Markland og Vinland.
Hva betyr dette? Betyr det at det virkelig fantes en fast rute til Vinland, og at det var en større eller mindre trafikk denne veien, eller er Vinland bare et land i det fjerne, noe man bare hørt om og som kommer med på kartet som en antagelse?
Det er umulig å si. Det ungarske kartet er åpenbart satt sammen over et lengre tidsrom, som tilføyelsen av det prangende tittelkomplekset. Men Ingstad peker på at det også har sine autentiske trekk som ikke kan være funnet på senere, og grunnlaget må være et kart av Skålholt-typen. Uansett har vi med et veldig gammelt kart fra Europa å gjøre. Det kan som sagt skrive seg fra en kopi av det islandske Skålholt-kartet, men det kan også stamme fra en kilde som det kan ha hatt felles med det islandske. Kan kartet - i dristigste fall - ganske enkelt bety at man i Europa hadde et bedre kjennskap til de norrøne rutene enn vi hittil har vært klar over?
Ser vi på disse tre kartene under ett er det ingen tvil om at de må ha bygget på eldre kart som har gått tapt og som har hatt sin rot i islandsk tradisjon.
Vinlandssagaene
Av interesse for oss i denne sammenhengen er de sagaene som omhandler oppdagelsen av landene i vest, de såkalte Vinlandssagaene: Grønlendingesaga[7] og Eirik Raudes saga[8]. I tillegg kommer andre skrifter som i større eller mindre grad gir oss utfyllende opplysninger om Vinland og de andre landområdene i vest: Íslendingabók, Landnåmabok, Kristnisaga, Eyrbyggjarsaga, Grettis-saga, og dessuten det eldste kildestedet til opplysning om Vinlandsferdene, nemlig Adam av Bremens beretning fra ca. 1070. Disse skriftene forteller på hvert sitt vis om utforskningen og forsøkene på bosetting av kystene vest for Grønland - Helluland, Markland og det sagnomsuste Vinland. De forteller om dristige menn som til all tid vil høre hjemme blant de store oppdagere: Bjarne Herjólfsson, Leiv Eiriksson, broren Torvald og Torfinn Karlsevne.
Grønlendingesaga, sagaen om grønlendingene, er bevart som en del av Olav Tryggvasons store saga, og er tatt med i den berømte codex, Flatøybok, som for det meste ble skrevet av den islandske presten Jón Tórdarson på slutten av 1300-tallet. Eirik Raudes saga finnes i to versjoner, dvs. den er bevart i to håndskrifter. Det ene hører til den store codex Hauksbók som ble nedtegnet av Haukr Erlendsson en gang før 1334. Haukr var født omkring 1265, og bodde i Bjørgvin hvor han var lagmann, ridder og medlem av det norske riksråd. Ovenikjøpet nedstammet han fra Torfinn Karlsevne og var veldig stolt av det, noe man kanskje bør ha i mente når man vurderer sagaen hans. Det andre skriftet er den såkalte Skálholtsbók, som ble skrevet i siste halvdel av 1400-årene. Beretningene er stort sett de samme som i Hauksbók, men har en annen uttrykksmåte og en annen vinkling.
Det er en vesentlig forskjell mellom Grønlendingesaga og Eirik Raudes saga. Den førstnevnte er mest opptatt av Eirik Raudes familie og slikt som ellers måtte interesse grønlendingene (og det ligger således snublende nær å tro at innholdet bygger på en grønlandsk kilde). Det er i denne sagaen vi får utbrodert Leiv Eirikssons ferd - som blir fremstilt som en planmessig ekspedisjon som tok sikte på å finne det landet som Bjarne Herjólfsson hadde sett før ham. Men vi får også høre om søsknene hans, Torvald, Torstein og Frøydis, som alle sammen la i vei til Vinland (Torstein var den eneste som ikke nådde frem), og også om Torfinn Karlsevne. Torfinn er hovedpersonen i Eirik Raudes saga, mens Leiv Eiriksson bare blir avspist med noen få linjer. Bjarnes ferd er ikke engang nevnt. Torvald og Frøydis opptrer her som deltakere i Karlsevnes ekspedisjon.
Kan forskjellen mellom de to sagaene skyldes noe så enkelt og menneskelig som rivalisering mellom to navngjetne slekter om hvem som skulle få æren for oppdagelsene? For Torfinn Karlsevnes islandske slekt kan det nok ha vært et motiv - slekten besto av en rekke innflytelsesrike menn, blant annet flere biskoper, mens slekten til grønlendingen Leiv Eiriksson forsvinner med sønnen hans. Karlsevne ble således Islands store helt, mens de nokså fjerne grønlendingene hadde mindre interesse. Slik kan det ha gått til at andre Vinlandsberetninger gled inn i sagaen om Torfinn Karlsevne, og ble til et nasjonalt helteepos.
Det har vært diskutert i det vide og det brede om hvilken av de to versjonene som er den mest pålitelige. Sannheten er vel at de hver for seg gir verdifulle opplysninger om ferdene til Vinland. Og fremdeles gjenstår spørsmålet: hvor lå egentlig Vinland?
Siden Anne Stine og Helge Ingstads utgravninger på L'Anse aux Meadows har det vært opplest og vedtatt at sporene etter norrøn bosetning her er det samme som sagaenes Vinland. Ingstad har i årenes løp opparbeidet seg en posisjon, i det minste i sitt hjemland Norge, som en autoritet man neppe ønsker å kritisere. Men ikke alle er enige i hans konklusjoner. Mange mener at Vinland fremdeles ikke er funnet, blant dem en av de virkelig store klassikerne innen norrøn filologi, islendingen Magnus Magnusson, som i boken "The Norse discovery of America" stiller seg kritisk til Ingstads tolkning av ordleddet "vin" i betydningen "gress, grønne bakker, rikt beite". For Magnusson betyr det nettopp det det sier - nemlig vin, dvs. et sted der det vokste vindruer. Etter hans mening kan Vinland derfor neppe ha ligget så langt nord som der Ingstad gravde ut tufter etter norrøn bosetning. Vindruer fantes ikke nord for den nåværende staten Maine. Dermed kan Vinland umulig ha ligget på så nordlige breddegrader som Newfoundland - og det nytter dessverre ikke, sier Magnusson, å drive med filologisk hokuspokus og ønsketenkning slik Ingstad har gjort. Og for å sette en slags stopper for alle videre innvendinger, fortsetter Magnusson med en viss ironi, så fastslo Ingstad like godt at man neppe ville finne spor etter andre norrøne bosetninger andre steder i Amerika. Dette forringer imidlertid naturligvis ikke de funnene som ble gjort. Det kan selvsagt også ha forekommet sjøferder og emigrasjonsvirksomhet som disse to sagaene ikke nevner (de to sagaene forteller for eksempel ingenting om den mislykkede ferden til Snæbjorn Galti).
Som Magnus Magnusson påpeker i "Funn og fakta om vikinger i vesterveg": De to Vinlandssagaene er ikke geografi, de er biografi - historier om mennesker som har kastet seg ut i det store vågestykket, ja, kanskje det største og mest risikofylte av alle eventyr og bedrifter i vikingtiden. Sagaforfatterne er først og fremst opptatt av hvordan disse menneskene reagerte overfor dette store vågestykket, hvordan man forholdt seg til hverandre og til den ekstreme situasjonen de hadde begitt seg ut på, og de har "etterlatt oss et levende portrettgalleri av menn og kvinner hvis karaktertrekk kom til syne under prøvelser, de tapre og de feige, de gode og de grusomme, de edle og de nederdrektige". Kunsten å skrive en biografi er forskjellig fra geografi, det er viktig å huske i denne sammenhengen. Dette er ikke ment som rene faktabøker, hevder Magnusson, her er også et mer eller mindre fremtredende element av "underholdning".
Vinlandssagaene gir oss en av de mest fascinerende beretningene i oppdagelseshistorien, nemlig hvordan det gikk til at dristige norrøne sjøfolk fant Amerika mange århundrer før Columbus. På sitt sparsommelige og lakoniske vis gir de uttrykk for den store overraskelsen det må ha vært å finne enorme ubebodde landområder. Sagaene forteller om hvordan det gikk til at Eirik Raude, som var blitt gjort til en lovløs på Island, grunnla en islandsk koloni på Grønland, om hvordan en ivrig, ung handelsmann ved navn Bjarne Herjolfssón på vei til Grønland med lasteskipet sitt kom ut av kurs og ble drevet tvers over Atlanteren hvor han støtte på ukjent land, og vi får høre om hvordan det gikk til at Leiv den hepne femten år senere dro av gårde for å finne dette landet som Bjarne hadde fortalt om - og hva fant han ikke? Et land hvor vindruene vokste i overflod, hvor det krydde av vilt og fisk, elver som sydet av kjempedigre laks, enger fulle av vaiende vill hvete og et klima som var så mildt at det nesten ikke fantes frost - ja, til og med duggen smakte søtere enn noe de hadde kjent før. Og den heldige Leiv fikk tilnavnet den hepne, fordi han hadde hatt hellet med seg. Landet fikk navnet "Vinland" - landet der det vokste vindruer.
Leivs ferd ble etterfulgt av flere ekspedisjoner ledet av brødrene hans. Men det viste seg snart at det lovede land hadde en viss ulempe - det bodde folk der fra før, villmenn som grønlenderne kalte skrælinger. Det kom til blodige voldshandlinger. Til slutt hadde de ikke annet å gjøre enn å gi opp og dra sin vei. Men ikke alle var like skvetne. Den rike islandske kjøpmannen Torfinn Karlsevne dro i vei dit, med ett formål for øye - å grunnlegge den første europeiske kolonien på det amerikanske kontinent.
Så vidt vi vet lyktes det ikke.
Eller - hva er det sagaene eventuelt ikke forteller? Kan det likevel tenkes at den norrøne emigrasjonen til det nordamerikanske fastlandet har vært større enn vi hittil har trodd? Og kan de norrøne menneskene ha trengt mye dypere inn i landet, så langt sør som i det nåværende USA, enn hva man hittil har antatt?
Spørsmålene er mange, og det kommer kanskje noen svar etter hvert.
Det kunne være fristende å fortsette med Bjarne Herjolfssón, Amerikas virkelige oppdager, men for å holde en viss orden på stoffet, la oss ta for oss historien om mannen som koloniserte Grønland og fostret de mennene som senere prøvde å kolonisere Vinland - Eirik Raude.
Eirik Raude - en jærbu flytter til verdens ende
Eirik Raude er en mann man rent umiddelbart føler en viss motvilje mot, men samtidig ikke kan unngå å føle en dyp beundring for - sympatisk virker han ikke; han er den typen mann man gjerne dyrket i vikingtiden, sterk og tøff og handlekraftig. Og det er sikkert - tøff var han. En av vikingtidens - og norgeshistoriens - aller største og djerveste oppdagere, en mann som kom seg på bena igjen fra det ene nederlaget etter det andre og til slutt gjorde en bragd få eller ingen har gjort ham etter: han oppdaget og koloniserte et helt nytt land.
Eirik Raude kommer inn i den norrøne historien som et skudd. Sammen med faren måtte han rømme fra Jæren på grunn av noen drapssaker, ca. 970. Hva disse drapssakene dreide seg om sier soga ingenting om. De tok som så mange andre i deres situasjon veien nord til Island. Vel fremme ryddet de seg land på Hornstrendene ved Drangar. Her døde faren og forsvinner dermed ut av historien. Eirik giftet seg med Tjodhild, og med sin nye kone flyttet han lenger nord og ryddet land i Haukadal. Gården ga han navnet Eiriksstad.
Men han hadde ikke bodd der lenge før ulykken var ute. Trellene hans kom til å utløse et skred som raserte en nabogård, og dermed dukket en frende av den uheldige bonden - Øyolv Saur het frenden - opp og drepte trellene. Eirik på sin side svarte med å drepe Øyolv, og dermed var spetakkelet i gang. Vi mer enn aner at Eirik er en hard mann som heller tyr til vold og mord enn å la det bli med munnhuggeri og krangel, for å si det med Helge Ingstad. Eirik er en handlingens mann som ikke nøler med å ta de mest kontante midler i bruk. Det endte med at han ble dømt til å flytte fra Haukadal.
Dermed ble det å rydde enda en gård. Han fant et par øyer og bodde på Suderøy den første vinteren. Her lånte han vekk benkestokkene sine til en mann ved navn Torgjest, men da han senere på vinteren kom og ba om å få stokkene tilbake fikk han dem ikke, og dermed røk Eirik på ham. De sloss som noen villmenn ute på tunet. To sønner av Torgjest og noen andre ble drept under tumultene. Våren 982 ble Eirik og mennene hans på grunn av dette lyst fredløse på det lokale tinget.
Fra nå av var han fritt vilt. En venn skjulte ham mens Torgjest og karene hans red omkring og lette etter ham. Samtidig ble skipet hans rustet til langferd, i all hemmelighet.
Det var i denne situasjonen han fikk den storslagne ideen som for evig og alltid skulle gjøre ham til en av norgeshistoriens store skikkelser.
"Han tenkte på å lete etter det landet som Gunnbjørn, sønn til Ulv Kråka, så da han kom på rek vestover havet, den gangen han fant Gunnbjørnskjær. Og fant han dette landet, ville han prøve å komme tilbake til frendene sine", heter det i sagaen.
Ved langilden om vinterkveldene må islendingene ha snakket mye om de historiene som gikk om sjøfarere som stormen hadde slått ut av kurs, slik at de hadde sett nye kyster og opplevd selsomme ting, skriver Ingstad. Noen ganger var det vel kanskje mest fantasien som var på ferde, mens andre beretninger virker ekte nok for oss i dag. En av disse var Gunnbjørn, som ble drevet vestover i et stormvær og fant noen øyer som han kalte Gunnbjørnskjær (dette må ha vært omlag året 900). Senere fant også et par andre menn veien dit - ja, det ble til og med gjort et par mislykkede forsøk på bosetting. Mye tyder på at det kan ha vært østsiden av Grønland de hadde funnet.
Hvor mange menn Eirik tok med seg på ferden sier sagaen ingenting om. Men han skulle bli borte og seile omkring i hele tre år. Det var litt av et vågestykke han hadde begitt seg ut på. Her var det bokstavelig talt snakk om å reise med livet i neven. Kursen han fulgte førte ham til fremmede kyster. Det var et goldt og ugjestmildt land; men inne mellom fjellene, inne i fjordene, fant de grønne lier med gress og vidjer - ja, fjellbjørk dekket dalsidene mange steder. Noen steder var livsvilkårene til og med bedre enn på Island. Den første vinteren lå han på en øy, Eiriksøy, om lag midt i Austerbygden. Våren etter gikk han i land inne i en fjord og bygget seg et sted å bo der. Den sommeren seilte han til den øde Vesterbygden og satte navn på mange steder. Den tredje sommeren dro han helt nord til Snæfjell og inn i Ramnsfjorden.
Det var nok en loslitt båt som omsider kom tilbake til Island. Folk må ha gjort store øyne da han dukket opp igjen etter å ha vært borte så lenge. Enda en gang røk han opp i slåsskamp med Torgjest, men etterpå forlikte de seg. Men nå var Eirik rastløs. Han ville tilbake til det nye landet han hadde funnet, og han ville ha med seg folk dit - mange folk. Han kalte landet for Grønland, fordi som det heter i sagaen: "han mente at folk ville få mer lyst til å dra dit når landet hadde et godt navn" - altså et skikkelig PR-stunt.
Ekspedisjonen kom raskt i stand. Allerede samme sommeren kunne han sette kursen nordover igjen i spissen for en flåte på fem og tyve skip. Bare fjorten kom frem. Noen ga opp og snudde, andre ble borte.
Det må ha vært en broget forsamling av individer. Ingen kan ha brutt opp fra stedene der de bodde og kuttet alle bånd med lett hjerte. Men likevel, for mange har det neppe vært noe vanskelig valg ettersom de knapt har hatt andre alternativer. Folk kom strømmende til fra hele Island for å få vite mer om dette store, folketomme landet i nord. Eirik viste frem kart. Han har sikkert smurt godt på når det gjaldt å fremheve landets gode kvaliteter. Noen satt så smått i det at de hadde lite å tape. Andre var kjørt til veggs i de evinnelige ættefeidene. Og atter andre var fulle av eventyrlyst, for igjen å sitere Ingstad. Men likevel - å bryte alle broer, å selge gård og gods og gull, å ta farvel med slekt og venner... Eirik var en mann som behersket kunsten å overtale.
Sommeren 985 dro flåten til havs. Knarrene var fullastet med alt de trengte i den nye verden. Ettersom man også hadde med kvinner, barn og treller, sauer og kyr og alle mulige slags redskaper og husgeråd, var dette noe langt mer komplisert enn en vanlig vikingferd. De var på vei mot et av de farligste farvannene i verden. Sjøreisen tok flere uker. Sommervær var det neppe særlig mye av - været var surt og kaldt, og hele tiden må de ha vært plaget av den pirrende spenningen som ingen våget å snakke høyt om: ville de få se land noen gang?
Nei, mange gjorde ikke det. Som sagaen beretter ble flere skip ganske enkelt bare borte underveis, dvs. de kom på rek og folkene om bord sultet i hjel, eller de forliste og alle om bord druknet. Til slutt, etter at de hadde seilt med den ytterste forsiktighet mellom isflakene, nådde halvparten av flåten frem til Grønlands kyster.
Så underlig det må ha vært da de hoppet i land! Man trenger ikke mye fantasi for å forestille seg den merkelige følelsen det må ha vært å sette foten på fast grunn. Den lange tiden på det tomme havet, spenningen, dramatikken, redselen. Og her sto de, velberget, alt det vonde er glemt, det er over, ligger bak dem, nå er det øyeblikket, her og nå, som teller.
I boken "Landet under Leidarstjernen" ser Helge Ingstad for seg hvordan det hele må ha gått til: Ungene springer av gårde med skrik og skrål, ingen er vel så glade for å ha kommet i land som dem. Dyrene beiter grådig i det grønne gresset, mannfolkene vurderer landskapet med granskende og kyndige blikk. Oppe i haugene springer villreinflokker, de bryr seg nesten ikke, uvante som de er til mennesker, her kunne man jakte omtrent som man ville, som det blir fortalt i Egil Skallagrimssons saga (i en annen sammenheng), dyrene var trygge og rolige på veideplassen.
Ganske snart er det på tide å skille lag. Høvdingene drar med hvert sitt folk til hver sin fjord, for nå gjelder det om å komme seg i hus før vinteren. Gårder med fjøs og uthus skal reises, småbåter blir bygget i en fei av rekved og annet rusk slik at man kan dra ut på fjorden og fiske, og jegerne stryker til fjells med pil og bue for å jakte på villrein. Her er mer enn nok å henge fingrene i for dem alle sammen - og det må de, om de skal berge livet.
Eirik Raude er en type som har gjort seg umulig overalt. De jaget ham fra Jæren, og de jaget ham fra Island. Men her - i det nye landet - lykkes han endelig.
Han skaper et nytt samfunn med seg selv som den selvfølgelige autoritet. Koloniseringen av Grønland kan uten videre kalles en suksess. Det varte ikke lenge før flere nybyggere fulgte etter. Livsvilkårene her oppe i det ytterste nord var slett ikke så ille. Ikke minst må den rike jakten ha virket forlokkende. Her var det ellers ikke bare maten som betydde noe, men også de økonomiske verdiene som jakten ga - hvalrosstenner, skinn, pelsverk, dun og spekk var varer som sto høyt i kurs på det europeiske markedet. Etter få år kom det i stand permanente handelsruter. Frakteskip gikk fast fra Grønland til Island og Norge. Men de hadde ett problem - trevirke var en mangelvare i landet. Husene måtte de bygge av stein og torv. I den første landnåmstiden var det stort sett islendinger som kom dit for å slå seg ned og skape seg et nytt liv. Men etter hvert kom det nordmenn også. Vi vet ikke så mye om det, selv om sagaene forteller et og annet herfra - Snorre likeså.
Eirik Raudes egen gård fikk navnet Brattalid. Tuftene etter stedet kan man se den dag i dag. Kona Tjodhild var kristen, forteller sagaen. Tjodhild var en sterk kvinne som sto på sitt, og den gamle hedningen Eirik hadde ikke noe annet valg enn å bøye seg for hennes vilje. I alle fall sørget Tjodhild for at det ble bygget en kirke på Brattalid. Om dette forteller sagaen: "Eirik ville nødig skille seg av med sin gamle tro, men Tjodhild var straks villig, og hun lot sette opp en kirke et stykke fra husene. Den ble kalt Tjodhildskirken. Der bar hun frem bønnene sine, og det samme gjorde de mennene som tok imot kristendommen, og de var mange."
Det var sønnen Leiv som sørget for at kristendommen ble offisielt innført på Grønland, etter påtrykk fra Olav Tryggvason (i følge Eirik Raudes saga, selv om det er reist tvil om denne beretningen, se avsnittet om Leivs ferd). Med tiden ble det oppført ikke mindre enn 16-17 sognekirker, og det ble bygget to klostre. Alt i alt har man funnet spor etter anslagsvis 280 gårder på det meste. At det fantes så mange kirker forteller sitt om samfunnsstrukturen. I 1126 fikk grønlendingene sin egen biskop, og fra 1152 ble den grønlandske kirken lagt inn under erkebiskopen av Nidaros.
Det er et velfungerende samfunn som utfolder seg her gjennom middelalderen. Både skriftlige kilder og arkeologiske funn vitner om et folk som lever i harmoni med hverandre og med naturkreftene, skriver Ingstad. (Helge Ingstads murstein av en bok, "Landet under leidarstjernen", kan ellers anbefales på det varmeste for den som ønsker å vite mer om det norrøne samfunnet på Grønland. På nærmere 600 sider gir Ingstad en levende og detaljert skildring av den norrøne bosetningen - den dramatiske historien som landnåmet og den første nybyggertiden var, om Vinlandsferdene og samkvemmet med omverdenen, men også om det jevne hverdagsslitet, om hus og redskaper, folk og fe.)
Det er altså herfra at ferdene til Vinland utgår. Ikke så rart når man tar en titt på kartet - som det sjøfarende folket de norrøne menneskene var, ville det vært nesten underlig om de ikke utforsket sjøområdene og landet videre mot vest. Det er ikke større avstand over til Newfoundland enn det er til Island, for ikke å snakke om den lange sjøreisen til Norge. Sant nok var dette kjente og velprøvde ruter, men når gikk en ekte viking av veien for å prøve ut en ny kurs? Det var jo nettopp slik Grønland ble oppdaget.
Leiv, den nest eldste sønnen til Eirik Raude, var av samme støpning som faren. I følge Eirik Raudes saga skyldtes det et rent slumpetreff at han støtte på Vinland: "Han drev lenge omkring på havet, og han fant slike land som han aldri hadde visst om. Det var selvsådde hveteåkrer og vintrær der…"
Det er en dramatisk historie som vi skal ta for oss mer utfyllende, men aller først beretningen om en annen stor norrøn sjøfarer, mannen som er den egentlige oppdageren av Amerika: Bjarne Herjolsfssón.
Bjarne Herjolsfssón oppdager nytt land
I Flatøybok leser vi (i sammendrag ved forfatteren):
På sensommeren før kristendommen ble innført på Island, dvs. året 985, kommer en ung mann tilbake til hjemlige kyster. Navnet hans er Bjarne Herjolfssón. Helt siden ungdommen hadde han seilt vidt og bredt omkring. Ganske snart hadde han vunnet seg både rikdom og et godt ry, han var blitt en dyktig handelsmann og eide sitt eget skip. Og nå kom han tilbake til Island etter å ha vært innom Norge; skipet var fullastet med varer fra fjerne land.
Han gledet seg til å tilbringe vinteren sammen med foreldrene. Men så får han høre at faren hans, Herjolf, og moren, Torgerd, har reist sin vei. De har slått følge med Eirik Raude og dratt til et nytt land i nord som ble kalt Grønland (faren ryddet seg en gård der som het Herjolfsnes). Det er en god stund siden de seilte av gårde med et følge på fem og tyve skip, får han høre - på vårparten, for flere uker siden.
Bjarne ble skuffet da han hørte dette. Bekymret også. Hva var dette for slags påfunn, og hva var det for et land det var snakk om? I en fart bestemte han seg for å følge etter. Han tok seg ikke engang tid til å losse båten. Mannskapet ble ganske forvirret og spurte ham om hva han tenkte på. Bjarne svarte at han ville seile med det samme og lete etter foreldrene, hvor det nå enn kunne ha blitt av dem. "Jeg vil føre skipet til Grønland", sa han til dem, "hvis dere vil følge meg". Alle sammen svarte at det ville de. Bjarne advarte dem om at det kunne bli en risikabel ferd, ettersom ingen av dem kjente farvannene så langt nord. Men like fullt var det ingen av karene hans som trakk seg, og dermed dro de av gårde så snart skipet var seilklart igjen. De seilte i tre dager før de mistet landet av syne. Ganske snart ble det sterk vind og skodde, og ingen hadde noen anelse om hvor strømmen tok dem.
Slik fortsatte ferden i mange døgr.
Langt om lenge ble himmelen klar igjen, og solen skinte. De heiste seil, og mot kvelden den dagen så de plutselig land i det fjerne. Naturligvis ble det mye snakk om bord om hvilket land dette kunne være, Bjarne sa han håpet det var Grønland. De satte kursen mot landstripen i horisonten. Men da de kom så langt at de kunne seile langs kysten så de at landet slett ikke var slik som folk på Island sa at Eirik hadde beskrevet det som - her var ingen høye fjell og dype fjorder, men en kyststripe med tett skog og små knauser. Etter å ha seilt enda et par døgr oppdaget de et nytt land. Nok en gang spurte mennene Bjarne om han trodde at dette var Grønland, men han sa at han ikke trodde at dette var Grønland mer enn det første landet hadde vært, for det ble sagt at det var store isbreer på Grønland, og det var det ikke her. Da de kom nærmere land så de at landskapet var flatt og dekket av skog. Vinden ble borte, så karene foreslo at de like godt kunne stoppe og gå i land. Men Bjarne ville ikke.
Mennene mente at de begynte å mangle både ved og vann. "Ja, men dere mangler ennå ikke noen av delene," svarte Bjarne, og dermed var den diskusjonen avgjort. De satte kursen ut på sjøen igjen, og i tre døgr seilte de med en sørvestlig vind i seilene.
Da oppdaget de et tredje land.
Dette landet var fullt av høye fjell med isbreer. Men Bjarne ville ikke stoppe og gå i land her heller, ettersom det ikke så ut som landet var godt for noe som helst. Uten å ta ned seilet dro de rundt landet og konstaterte at det var en øy, og enda en gang seilte de videre med en sterk vind i råseilet. Etter fire døgn oppdaget de et fjerde land.
Mannskapet spurte Bjarne om han trodde at dette var Grønland, og til det svarte Bjarne at dette var det landet som svarte best til beskrivelsen av de landene de hadde sett hittil, så de fikk gå nærmere kysten og se, og ganske riktig - der fant de frem til stedet der faren hans hadde slått seg ned.
Så langt beretningen i Flatøybok.
Uten å vite det hadde Bjarne funnet frem til yttergrensene av det veldige landområdet som senere skulle bli kjent som Nord-Amerika.
Beretningen er kortfattet, som det meste i sagalitteraturen, men fortjener likevel et nærmere studium. Opplysningene om at Bjarne ble så bekymret over hvor det var blitt av foreldrene og straks ville dra for å lete etter dem - ja, at han ikke tok seg tid til å losse handelsvarene i båten sin - gir beretningen et autentisk preg. Videre går det tydelig frem at mannskapet må ha hatt stor tiltro til ham. Dermed fikk de nye forsyninger med ferskvann og proviant ombord i en fart og heiste seil så fort det lot seg gjøre.
Sagaen forteller at de seilte i tre døgr før de mistet Island av syne. Dette tyder på at de må ha seilt nordover langs kysten fra Eyrar, hvor Bjarne landet da han kom fra Norge (det står nemlig i sagaen), og de må da ha kommet til det nordvestligste punktet på Island. Derfra er avstanden til Grønland kortest. Dette var ikke bare den mest naturlige og tryggeste ruten, men også den mest naturlige kursen som man kjente til på den tiden. Det var denne veien Eirik Raude tok da han forlot landet etter å ha blitt jaget derfra, og ingen andre enn Eirik og mannskapet hans hadde på denne tiden vært så langt vest som vestsiden av Grønland. Eller sagt med andre ord, islendingene visste ikke om noen annen vei til Grønland enn den ruten Eirik hadde forklart for dem, og det samme gjaldt naturligvis opplysningene om vær og vindforhold og hvordan det så ut langs kysten av Grønland. Uten en nøyaktig beskrivelse er det neppe tenkelig at en erfaren sjømann som Bjarne ville sette sitt verdifulle skip, fullastet av handelsvarer som han hadde brukt det siste året på å tilegne seg, i noen som helst fare ved å ta en annen vei enn den ruten Eirik hadde sagt var trygg.
I mange døgr seilte de med sterk vind og tykk skodde. Tåken gjorde det umulig å si med sikkerhet at kursen var noenlunde rett. Sannsynligvis hadde Bjarne tenkt å føre skipet sitt slik at de landet på østsiden av Grønland (sagaen forteller om en sterk nordenvind), men uten sol og andre hjelpemidler har de gradvis, uten at de selv merket det, begynt å seile sørover med en vestlig vind. Så lang tid gikk det på denne måten at sagaen ikke fastslår et begrenset antall dager, men sier at det var "mange døgr". Da er det ikke det minste rart at man til slutt ikke vet hvor man er, selv om man tross alt kanskje innbiller seg at man har et visst grep på tingene.
Endelig klarnet været. Nå gjaldt det om å finne ut i hvilken retning de skulle seile. Sagaen sier ingenting om hvilken retning de valgte, men ettersom det blir fortalt at de fikk øye på land etter bare ett døgr er det klart at Bjarne hadde bestemt seg for å seile vestover. Det kan skyldes det enkle faktum at han kanskje hadde en mistanke om at de kunne ha seilt i sirkel alle disse dagene uten sol, ettersom Grønland hele tiden hadde befunnet seg mot vest etter at de forlot nordvestkysten av Island, og dermed ble det å fortsette i samme retning. Og etter ett døgn med denne kursen oppdaget de altså land. Det var ingen høye fjell der, men småknauser og mye skog.
Bjarne hadde selvsagt ingen anelse om hvor han befant seg. Men han kunne danne seg et visst begrep om lengdegraden ut fra solens høyde, og dermed var det for så vidt ingen heksekunst å slå fast at de befant seg altfor langt mot sør i forhold til Grønlands beliggenhet. Dessuten tydet jo også selve den frodige vegetasjonen på det. Bjarne hadde fått med seg Eiriks beskrivelse før han forlot Island, og dermed hadde han fått vite at det slett ikke så slik ut på Grønland, hvor det meste av landet var dekket av is og snø. Dessuten var han en meget bereist mann som visste at vegetasjonen ble frodigere og været mildere jo lenger sør man kom. Bjarne hadde det travelt med å finne Grønland. Han ville se igjen foreldrene sine, og den unge kolonien trengte varene hans.
Enkelte forskere har ment at det første landet han så var Cape Cod, men forfatteren av boken "Norsemen before Columbus", J. Kr. Tornøe, som til dels er lagt til grunn for dette avsnittet, går skarpt i rette med disse og hevder at det umulig kan være tilfelle av flere grunner. For det første, sier han, tyder Bjarnes beskrivelse av det tredje landet på at han har passert Baffin Island. Dette blir også bekreftet av både Leiv Eiriksson og Torfinn Karlsevnes beskrivelser av det samme landet, selv om det er oppgitt forskjellig lengde på sjøferdene, hevder han videre. Andre har ment at Bjarne først nærmet seg kysten av Labrador, men i så fall ville Bjarne bare ha oppdaget to land, Markland og Helluland. Bjarnes første land, sier Tornøe, var Leiv Eirikssons og Torfinn Karlsevnes tredje land, hvor de gikk i land og fant vindruer - ergo må Bjarnes første land ha befunnet seg sør for Gulf of St. Lawrence, og det peker mot Nova Scotia.
Helge Ingstad ser derimot slik på det (i "Vesterveg til Vinland"): Det første landet Bjarne så passer ypperlig til Newfoundlands nordkyst. Bjarne ville da ha tilbakelagt ca. 1350 nautiske mil fra Eyjar på Island. Det neste landet, som var flatt og skogkledd, kan passe på Labrador-kysten. Det tredje landet kan ha vært Loks Land nær de veldige isbreene på sørkysten av Baffin Island - altså samsvarende med Tornøes teorier.
Johannes Kristoffer Tornøe foretok selv disse reisene til sjøs for å etterprøve sine teorier. Han skrev en rekke artikler for tidsskrifter og aviser om ekspedisjoner til arktiske strøk. I 1931 var han på Grønland med ishavsskøyta "Signalhorn", og ville bl.a. prøve å stedfeste navn på Øst-Grønlandskysten som forekom i de gamle beretningene. Senere engasjerte han seg i spørsmålet om norrøn utforskning av Amerika og skrev flere bøker om dette (dessuten tok han opp spørsmålet om Columbus kunne ha benyttet seg av de norrøne sjøfarernes kunnskaper da han "oppdaget" Amerika). Tornøe har den dag i dag et godt navn innen norsk-amerikansk norrøn forskning. Han representerer dessuten et slags ytterpunkt sett i forhold til Ingstad når det gjelder for eksempel spørsmålet om Vinlands beliggenhet.
Tornøe mener å kunne føre bevis for at Bjarne og mennene hans befant seg langs kysten av Nova Scotia, på et punkt hvor kystlinjen går i nordøstlig retning. Herfra kunne han seile øst-nordøst, i trygg avstand fra klippene og skjærene lenger inne mot land, mens de ventet på en anledning til å dreie nordover. Så snart Bjarne mener at det er trygt nok har han altså gitt ordre om å endre kursen i en mer nordlig retning. De fikk snart øye på nytt land - denne gangen som de første europeere som fikk se Newfoundland (i følge Tornøe) - og ble tvunget til å seile i en mer østlig retning, uten å gjøre noe forsøk på å gå nærmere kysten. Bjarne har uten tvil vært i stand til å regne ut at de ikke bare har seilt altfor langt mot sør, men at de dessuten har drevet altfor langt mot vest, og dermed var det bare å vente på en sjanse til å seile nordover så snart horisonten i nord tok slutt.
Da de nærmet seg det andre landet spurte mennene ivrig om han trodde at dette landet var Grønland. Bjarne svarte på ekte sagavis at han ikke trodde at dette landet var Grønland mer enn det første landet de hadde sett - "for det er sagt at det er veldig store isbreer på Grønland," heter det i sagaen. Dette kan bety at de hadde sett noen isbreer før de kom nær kysten, men ikke så store at det kunne tyde på at de befant seg på Grønland. Det finnes ikke fast is på Nova Scotia om sommeren. Derimot er det isbreer på nordsiden av fjellene på Newfoundland i sommerhalvåret. Det er godt mulig at Bjarne og mennene hans kan ha sett disse isbreene da de passerte Newfoundland og at de nå nærmet seg sørkysten av Labrador, vest for Belle Isle. Det finnes ingen andre steder de kan ha sett isbreer, bortsett fra i den nordlige delen av Newfoundland. Dersom de fulgte kysten av Newfoundland med en kurs litt vest for nord ville de finne det nordligste punktet på den digre øya (110 681 kvadratkilometer), her er kystlinjen lav og skogkledd. De ville ha sett de mer enn 1300 fot høye fjellene på Labrador-kysten, noen og førti kilometer unna. Det innebærer at de har befunnet seg langt ute fra kysten, og for ikke å miste kontakten med land kan de ha endret kursen i en enda mer vestlig retning. De må også ha fått øye på Belle Isle, som de har passert til sør på behørig avstand.
Bjarne og mennene hans har mest sannsynlig satt kursen mot Chateau Bay, øst for fjellene. "De nærmet seg snart dette landet," heter det videre. Det innebærer at de må ha hatt en god, sterk bris fra sørvest. Da de nærmet seg kysten slakket den gode vinden av. Det kan bety at de var kommet inn i Chateau Bay hvor fjellene sørvest for bukta har skjermet dem for den sterke vinden fra sørvest. Det betyr også at de har befunnet seg inne i selve bukta. Her mente mennene hans at det kunne være fornuftig å stoppe for å gå i land. Men Bjarne ville ikke. I stedet seilte de videre uten stans, denne gangen med en vind fra sørvest, i tre døgn. Dette førte dem til et tredje land, med høye fjell og isbreer. Beskrivelsen av dette landet passer veldig godt på Baffin Island, hevder Tornøe. Synet av isbreene fortalte dem samtidig at de nå måtte befinne seg langt nok mot nord igjen. De tok ikke ned seilet, men dro videre oppover langs kysten til de så at det var en øy de hadde passert.
Uttrykket "de så land" er ellers et begrep vi ikke bør tolke altfor bokstavelig, fremhever Tornøe. Det betyr ikke alltid at de befant seg langt til havs og plutselig oppdager land i det fjerne. De norrøne sjøfarerne utviste stor forsiktighet så sant det var mulig. En kystlinje var det eneste de hadde for å sikre seg mot sine gamle fiender skodde og storm, da gjaldt det om å komme seg inn til land fortest mulig. Ikke minst i dette tilfellet, etter at Bjarne og mannskapet hans allerede hadde opplevd en mange dager lang periode hvor de hadde seilt i blinde. Det er neppe sannsynlig at de uten videre ville utsette seg for en slik risiko en gang til. Nå begynte det å blåse opp for alvor, og med en sterk, sørvestlig vind i seilet dro de videre i fire døgn. Nå så de et fjerde land - Grønland - og her fant de altså stedet der faren hans hadde slått seg ned.
Akkurat denne delen av beretningen har vært omdiskutert. Mange har funnet det nokså underlig at Bjarne skulle lande nøyaktig på det stedet der faren bodde. Ja, enkelte mener at denne episoden må være oppdiktet, ettersom det virker fullstendig usannsynlig. Men bak gården Herjolfsnes reiser et høyt fjell seg opp mot himmelen. Det er det første landemerket man ser når man kommer seilende ute på havet, og det er godt mulig at det var derfor Bjarne satte kursen hit, uten å vite at det faktisk var der faren bodde.
Nyheten om de landene Bjarne og mennene hans hadde oppdaget spredte seg raskt. Men Bjarne selv var ikke interessert i flere ferder. Etter denne siste sjøreisen ga han opp sjømannslivet og karrieren som reisende handelsmann for godt. Han slo seg ned på farens gård og bodde sammen med foreldrene så lenge de levde, og siden bodde han på Herjolfsnes resten av sin egen levetid. Men likevel reiste han en tur til Norge ikke lenge etter at han hadde funnet de nye landene. Han bodde hos Eirik jarl, og her fortalte han nøye om reisene sine og de landene han hadde sett. Men det var ikke så mye han egentlig hadde å fortelle, han hadde jo ikke vært i land noe sted. Folk flest syntes at han hadde vært lite vitebegjærlig, og han fikk mye kritikk for det. Bjarne ble hirdmann hos jarlen, og seilte hjem igjen til Grønland sommeren etter.
Bjarne ga ikke noen av landene navn, og han satte heller ikke sin fot på land noen av de stedene skipet passerte. Det kan jo virke litt underlig at en mann som er overbevist om at han har oppdaget ikke bare ett, men flere nye land ikke bryr seg om å gå i land for å undersøke dem nærmere, for eksempel for å se om det bor noen der, eller om det er noe av verdi å hente med seg. Men Bjarnes skip var allerede fullastet, og når han i tillegg ikke visste ordentlig hvor han var og hvor langt de hadde igjen å seile før de fant frem til Grønland, er det kanskje ikke så rart at han ikke ønsket å bruke tid på å gå i land.
I følge Tornøe så Bjarnes rute dermed slik ut:
- Nova Scotia forbi Newfoundland til den sørøstlige delen av Labrador, ca. 600 nautiske mil på 2 døgn - Oppover langs Labradorkysten til Loksland (Baffin Island), ca. 700 nautiske mil på 3 døgn - Fra Loksland til Grønland, ca. 600 nautiske mil på 4 døgn.
Dette gir til sammen 1900 nautiske mil med en gjennomsnittsfart på 8.8 knop.
Helge Ingstad opererer med en noe annen rute:
- Fra Island til nordkysten av Newfoundland, ca. 1350 nautiske mil på "mange døgr" - til Cape Porcupine på kysten av Labrador, ca. 200 nautiske mil på to døgr - til sørkysten av Baffin Island, ca. 500 nautiske mil på tre døgr - og herfra til Grønland, ca. 570 nautiske mil på fire døgr.
I og med at det her opereres med en kortere rute enn hos Tornøe stemmer de to utregningene bra overens. Det kommer for en stor del også an på hvor lang tid man skal legge i ordene "mange døgr". Ingstad har ellers den kommentaren om denne sagaen at den er ført "som en nøktern skipsjournal og har troverdighetens preg".
Så kan man spørre: hvor autentisk er egentlig denne beretningen? Er det slik, som enkelte kritikere har hevdet, at disse opplysningene ikke er til å stole på - ja, at det hele kan være diktet opp av en sagaforfatter på Island hele fire hundre år senere? Som en kuriositet kan nevnes at Fridtjof Nansen avviste alle Vinlandsberetningene som "eventyr".
I nyere tid har man seilt denne ruten og sett at de tidsangivelsene som er oppgitt i sagaen holder stikk. Videre virker opplysningene både om Bjarne selv og det han så og oppdaget på ferden autentiske nok. Sant nok ble disse farvannene oppdaget og kartlagt sent på 1400-tallet, men det er lite trolig at det ville ha kommet inn i sagalitteraturen.
La nå dette være som det vil. Om vi skal følge Tornøes argumentasjon vil det bety at Bjarne ikke kan ha befunnet seg lenger sør enn Nova Scotia. Var dette sagaens Vinland?
Sannsynligvis ikke. Mens Helge Ingstad peker på L'Anse aux Meadows som stedet hvor Vinland lå (altså på Newfoundland) har Tornøe lansert en ganske annen lokalisering: Cape Cod, et godt stykke sør for Nova Scotia.
Leiv Eiriksson utforsker landene
De to sagaene som danner hovedkildene for det vi vet, eller mener å vite om Vinlandsferdene, Grønlendingesaga og Eirik Raudes saga, gir til dels vidt forskjellige - og motstridende - beskrivelser av den store oppdagelsen Leiv gjorde.
I den sistnevnte sagaen er det ikke stort vi får vite. Her heter det seg at Leiv hadde reist til Norge, hvor han hadde bodd hos Olav Tryggvason i Trondheim. Her var han i hirden til kongen. Olav hadde stor sans for Leiv.
En dag kom kongen til Leiv og spurte: "Tenker du på å seile til Grønland i sommer?" "Det gjør jeg, om det er din vilje," svarte Leiv. "Jeg tror det kan være godt," nikket kongen. "Du skal reise i mitt ærend og innføre kristendommen på Grønland." Leiv var forsiktig og svarte diplomatisk: "Dette får kongen råde over, men jeg er redd det ikke vil bli noe lett ærend." "Å, det er vel ingen som skulle være bedre egnet til en slik oppgave enn nettopp deg," mente kongen. "Jeg er sikker på at du kommer til å ha hellet med deg i dette, som i alt annet."
"Da må det være fordi jeg nyter godt av din lykke, herre konge."
Og sagaen forteller videre:
"Så la han til havs straks han var ferdig. Han drev lenge rundt på havet, og han fant slike land som han aldri før hadde visst om. Det var selvsådde hveteåkre og vintrær, det var dessuten slike trær som heter masur, og han tok med seg noen prøver av hvert slag. Noen trær var så store at det var byggevirke i dem. Leiv fant noen menn på et skipsflak. Han tok dem hjem med seg og ga dem hus for vinteren. Han viste på den måten mye både av storsinn og godhet, han kom med kristendommen til landet, og han berget mennene - han ble kalt Leiv den hepne (heldige)."
I følge Ingstad virker det hele nokså usannsynlig. Det er lagt vekt på at denne ferden var en misjonsferd, han var pålagt av kongen å innføre kristendommen på Grønland. Det er heller ingen geografiske detaljer fra ferden (selv om dette kan skyldes at Leivs ferd etter hvert ble av mindre interesse for sagafortellerne på Island, i den forstand at de kom i skyggen av Torfinn Karlsevnes bedrifter).
Interessant er det å merke seg det arbeidet som professor Jón Jóhannesson har gjort i denne henseende ("Aldur Grænlendinge Saga" 1956, omtalt i Magnusson: "The Norse discovery of America"). Jóhannesson mener at misjonsferden på vegne av kong Olav aldri fant sted i det hele tatt, men at det skyldes en tilføyelse til sagateksten som er kommet til på et langt senere tidspunkt, en rent oppdiktet historie som ble fabrikert av en islandsk munk ved navn Gunnlaug Leifsson, som var satt til å skrive en biografi om Olav. Jóhannessons argumentasjon er relativt innfløkt, men den koker ned til tallet på de landene som de eldste historieskriverne forteller at Olav kristnet, nemlig de fem rikene Norge, Island, Orknøyene, Shetland og Færøyene - ikke ett ord om Grønland, det kom altså først til senere. Men i middelalderen aksepterte man likevel en slik påstand uten å blunke. Ikke så rart, i og med at alt som kunne forherlige kong Olav nå var en prestisjesak for kirken. Man vet at Gunnlaug skrev sin Olav Tryggvasons saga på latin i året 1200, det finnes bevart enkelte fragmenter.
Forfatteren av Grønlendingesaga har tydeligvis ikke kjent til denne historien, hvilket innebærer at den sannsynligvis må ha blitt skrevet før Gunnlaug skrev sin tilføyelse. Vedkommende som satte sammen sagaen om Olav Tryggvason i Flatøybok var oppmerksom på ulikheten mellom de to sagaene. I et forsøk på å glatte over det satte han inn et kort avsnitt hvor det ble fortalt at Leiv var blitt døpt i Norge og at han ville evangelisere på Grønland, hevder Jóhannesson.
Forfatteren av Eirik Raudes saga hadde det samme problemet - den livfulle og detaljerte - og tydelig ekte - skildringen i Grønlendingesaga satt opp mot Gunnlaugs kirkelige propaganda. Dermed blir beretningen om Bjarne Herjólfssons ferd utelatt, noe som igjen betyr at Leivs ekspedisjon til Vinland ikke kan ha vært planlagt (slik det står i Grønlendingesaga), men at han oppdaget det nye landet ved en ren tilfeldighet, slik vi nettopp har lest. På den annen side skal vi ikke bare hekte oss opp i det som er motstridende ved disse to sagaene - det er heller ingen tvil om at de utfyller hverandre. Man kan på en måte si at de ser det samme fra forskjellige vinkler, rent litterært sett. De rent faktiske opplysningene om det landet som Leiv fant, med selvsådde hveteåkre, vintrær osv. er også stort sett de samme.
La oss nå følge ferden slik den står beskrevet i sagaen om grønlendingene.
Bjarnes oppdagelser var snart på alles lepper. Nyheten om de landene han hadde sett spredte seg som ild i tørt gress over hele det norrøne kulturområdet, ikke minst på Island og i Norge. Alle snakket om å legge ut på oppdagelsesreiser. Opplysninger om ruten han hadde fulgt gikk fra munn til munn - det var vel også dem som prøvde å rite opp kart for å skaffe seg et enda bedre oversyn. Men det ble nok bare med snakket - i alle fall kjenner vi ingen slike ferder.
Det er lite vi vet om Leiv Eiriksson. Som de aller fleste personer fra denne tidsepoken kjenner vi til hans bragder, de begivenhetene som har gjort navnet hans kjent, men vi vet lite om ham som person, bortsett fra det som blir fortalt om ham i sagaene. Her heter det et sted at han var "stor og sterk, den ypperligste mann å se til, dertil klok og måteholden i alt og respektert" - altså en idealmann både etter den tids og vår tids begreper. Han hadde også som nevnt tilnavnet "den heldige", den som alt lyktes for. Et sted får vi også den høyst personlige observasjonen at han var mer skarpsynt enn mannskapet sitt. Men bortsett fra det vet vi ingenting om når han ble født eller døde, heller ikke hvor han ble født. Han kan ha vært født på Island eller på en av farens reiser, for det var slett ikke uvanlig at man tok med seg konen på lange ferder. Eirik reiste neppe fra konen Tjodhild den gangen han ble lyst fredløs på Island og dro til Grønland, hvor han seilte omkring langs kysten i hele tre år. Dersom Leiv ble født på denne turen vil han ha vært omtrent tyve år gammel da han dro på sin Vinlandsferd; på den tiden var det en voksen alder. Uansett vokste han opp på Grønland, og var slett ikke den nordmannen (eller til nød islendingen) som nordmenn gjerne vil gjøre ham til. Her vokste han opp i et barskt klima, hvor man lærte å kjenne alle sider ved sjømannskap og hvor dette med å dra på oppdagelsesreiser nærmest var noe arvelig.
I følge skriftlige kilder reiste Leiv til Norge 14 år etter at faren hadde dratt av gårde for å bebygge Grønland, han var da i Olav Tryggvasons hird og fikk av kongen det oppdraget (som vi har hørt) å kristne det nyoppdagede landet. I Fostbrødre saga blir det fortalt at Leivs sønn Torkel var høvding i Eiriksfjord og bodde på Brattalid, det må bety at Leiv ikke levde lenger - og man har da kommet til at han må ha dødd før 1025.
I Eirik Raudes saga får vi et pussig nærbilde fra Leivs liv. På vei fra Grønland til Olav Tryggvason i Norge kom båten hans på rek og han havnet på Suderøyene. Her gikk mennene i land og ble værende utover sommeren. Leiv forelsket seg i en ung kvinne som het Torgunna. De hadde ikke vært lenge sammen før han skjønte at hun var kyndig i trolldom. Da stunden omsider var inne for å dra videre kom Torgunna og sa at hun ville være med ham til Grønland. Leiv dro på det. Han spurte om folket hennes ville samtykke i det. Nei, det trodde hun ikke, men det samme kunne det være for henne, hun brydde seg ikke. Men Leiv betakket seg - han sa at han ikke kunne hærta en kvinne i et fremmed land med alt det bråket det ville føre med seg, hun var dessuten av stor ætt.
"Da sier jeg deg," sa Torgunna, "at jeg går ikke alene. For jeg er med barn, og skylden for det legger jeg på deg. Jeg tipper at det er en gutt. Ikke vær redd, jeg skal oppdra ham og sende ham til deg på Grønland så snart han blir gammel nok til å slå følge med andre menn."
Leiv ga henne en grønlandsk kappe og en gullring og et tannbelte til avskjedsgave. Og sønnen kom virkelig til Grønland med tid og stunder, han het Torgils. Leiv anerkjente ham som sin sønn - sagaen forteller at det fulgte trollskap med ham.
Et litterært grep? Dikterisk fantasi eller ikke, andre kilder til viten om Leiv Eirikssons livsløp har vi ikke.
Kanskje det hele kokte ned til noe så enkelt som tømmer. Trevirke var mangelvare på Grønland. Det var lite de hadde å hjelpe seg med i så måte - knudret fjellbjørk og rekved som var blitt ført over polhavet fra flodene i Sibir. Og Bjarne hadde fortalt om lange kyststrekninger med store skoger, ikke så mange døgns reise fra Grønland - ja, godt under fjorten dager hver vei. For sjøfarende vikinger som kunne seile på direkten fra Grønland til Norge var det ikke lang vei. Om det var slik Bjarne sa, kunne de reise og hente tømmer, så mye de bare trengte! Leiv oppsøkte Bjarne og snakket med ham for å få mest mulig detaljerte opplysninger, og det endte med at han kjøpte handelsskipet som Bjarne hadde brukt på ferden. Et godt mannskap fikk han også fatt på, fem og tredve mann i alt.
Men Leiv ville ikke reise alene. Hvem ville egne seg bedre til leder for ekspedisjonen enn hans egen far, den sagnomsuste hardhausen Eirik Raude, mannen som hadde tatt sitt livs sjanse og våget livet den gangen han seilte nordover i ukjente farvann? Ville ikke han være den rette til å utforske de landene som Bjarne hadde oppdaget?
Eirik unnslo seg. Han var blitt for gammel til slikt nå, mente han, en slik ferd innebar mer slit enn han trodde at han ville orke. Men Leiv ga seg ikke, han maste på faren og prøvde å overtale ham alt det han var god for. Til slutt begynte Eirik å gi etter, og så snart de var reiseklare svingte de seg opp på hestene sine og red av gårde. Da de var kommet bare et kort stykke fra der hvor skipet lå snublet plutselig hesten under Eirik. Han ble kastet av og skadet foten så stygt at han ikke kunne gå.
"Nei, det er nok ikke min lagnad å finne flere land enn det vi nå bor i," sukket Eirik. "Vi kommer nok ikke til å fare lenger sammen."
Et minneverdig fyndord av det slaget som sagaforfatterne er så glade i! Nok et litterært grep?
Leiv fulgte den samme ruten som Bjarne hadde beskrevet, bare omvendt vei, dvs. at de kom først til det landet som Bjarne hadde sett sist. Her kastet de anker, satte ut båten og rodde i land. Men det viste seg å være en stor skuffelse, om de hadde ventet å finne noe av interesse her - landet var goldt og uten gress, med store jøkler oppe i høydene og ellers bare nakent berg, som en eneste helle. Men de hadde i det minste gått i land, noe Bjarne ikke hadde brydd seg om - hadde han dét gjort, kunne han ha spart dem for bryet. "Det har i hvert fall ikke hendt oss som det hendte Bjarne med dette landet, at vi ikke har vært i land der," sier Leiv tørt. "Nå vil jeg gi dette landet et navn, det skal hete Helluland."
Så dro de om bord igjen.
De seilte videre til det andre landet. Her var forholdene atskillig bedre, det var flatt og skogkledd med en hvit sandstrand som skrånet slakt ned mot sjøen. Leiv døpte dette landet også, han ga det navnet Markland, dvs. Skoglandet.
Herfra seilte de videre i to døgn. Nok en gang så de land. De seilte inn hit og kom til en øy som lå nord for landet. Der gikk de opp og så seg omkring. Været var godt, og det var dugg i gresset. Noen av dem tok dugg i hendene og smakte på det - og aldri hadde de smakt noe så søtt.
Senere dro de tilbake til skipet og seilte inn gjennom et sund som lå mellom øya og det neset som gikk ut fra landet mot nord. De seilte vestover, forbi neset - og det viste seg snart at det var veldig langgrunt der ved fjære sjø. Skipet ble stående på grunn. Men nå var de alle sammen så ivrige etter å komme i land at de ikke orket å vente på at det skulle flø igjen, derfor løp de i land et sted hvor en elv fosset ut i et vann. Så snart det ble flo sjø hentet de skipet opp i elven og videre opp til vannet. Her kastet de anker. Landet var så ypperlig at de ikke behøvde å reise lenger. Hva skulle det være godt for - her hadde de alt de trengte. Ivrige bar de i land skinnsekkene sine og gikk straks i gang med å bygge hus for å få tak over hodet - store hus, forteller sagaen. De hadde bestemt seg for å bli der vinteren over.
Tyrker finner vintrær
Inntrykket av at det var et godt land de hadde kommet til viste seg å holde stikk. Livsvilkårene her var mye bedre enn hjemme på Grønland, mindre enn fjorten døgn unna. For det første manglet det ikke på laks, hverken i elven eller vannet, og laksen var mye større enn noe de hadde sett før. For det annet behøvde de ikke engang høste vinterfór til dyrene, for her var vinteren så mild at buskapen kunne gå ute og beite hele tiden. Det var nesten ingen frost. Dessuten var døgnet mer jevnt enn på Grønland.
Etter hvert kom husene på plass. Den hektiske byggeperioden var over og livet gikk over i en mer jevn hverdag. Nå mente Leiv at tiden var inne til å dele opp mannskapet i to flokker og utforske den veldige villmarken som omga dem. Den ene flokken skulle holde seg ved husene og ta seg av de daglige gjøremålene, mens den andre flokken skulle gjøre seg bedre kjent med landet. Men de måtte aldri dra lenger vekk enn at de kunne komme seg hjem om kvelden.
Og slik ble det. Den ene flokken dro av gårde mens den andre holdt seg hjemme. Neste dag byttet de på det. Leiv gjorde det samme, han holdt seg skiftevis med den ene flokken, andre dager med den andre, dro på dagsturer i terrenget eller var hjemme og stelte gården.
En kveld manglet en mann. Det var Tyrker, en sydlending som var med på ferden. Leiv ble veldig urolig. Han var glad i Tyrker, som hadde vært i farens tjeneste helt siden Leiv var liten, ja, i den grad at han kalte ham "fosterfar". Tyrker hadde en bratt panne og et lite ansikt som var fullt av fregner, forteller sagaen. Blikket var unnvikende, øynene flakket hele tiden. Ellers var han nokså puslete av seg, men en dyktig håndverker. Leiv ga de andre i følget det glatte lag for at de ikke hadde passet bedre på. Sammen med tolv mann strøk han av gårde for å lete etter trellen.
Men de hadde ikke kommet langt fra husene før de fikk øye på ham. Leiv skjønte straks at Tyrker bare ville holde dem litt for narr og hadde gjemt seg, og alle sammen ble glade da de så ham.
"Hvorfor er du så sen?" ropte Leiv til ham. "Hvorfor holdt du ikke følge med de andre?"
Tyrker snakket først lenge på tysk, rullet med øynene og skar grimaser. Ingen begrep et kvekk av hva han sa. Men endelig begynte han å snakke på norrønt mål, og det som nå kommer ut av munnen hans her langt ute i den øde villmarken er en av de mest berømte flora-oppdagelser i Norgeshistorien: "Nei, jeg gikk ikke stort lenger vekk enn dere andre, jeg. Men jeg har noe nytt å fortelle dere." "Å, hva da?" "Jeg har funnet vintrær... og druer." "Er det sant, fosterfar?" "Javisst er det sant. Jeg er født et sted hvor det hverken mangler vintrær eller druer."
Neste dag sendte Leiv folkene sine for å se etter. Halvparten av flokken ble satt til å plukke druer, mens resten av karene jobbet med å felle tømmer. Skipet ble lastet med tømmer, mens etterbåten ble fylt med druer. Neste vår dro de derfra.
Leiv ga også dette landet navn. Han kalte det Vinland.
Torvalds ferd
Om det hadde vært mye snakk om Bjarnes oppdagelser, så ble ikke iveren etter å reise ut for å utforske disse nye landene mindre nå da Leiv og mennene hans vendte tilbake fra Vinland. Broren Torvald dristet seg til og med til å kritisere Leiv for at han hadde utforsket et altfor lite område. Til det svarte Leiv: "Da får du bare låne skipet mitt og reise til Vinland selv." Dermed rustet Torvald seg til ferden med tredve mann. Leiv ga ham råd om hvor han skulle seile. Selve overfarten var fullstendig begivenhetsløs, og de kom seg fint frem til Vinland og fant husene som Leiv og mennene hans hadde bygget, Leivsbuene. Her slo de seg til for vinteren, og fisket det de trengte til mat.
Så snart våren kom tok noen av dem skipsbåten og fór vestover langs kysten for å utforske landet nærmere. De syntes det var et fagert land. Det var mye skog der, tettvokste, dype skoger som gikk helt ned til sjøen. Men det var også lange strekninger med hvite sandstrender, mange øyer og grunner. Det var bare én hake ved det hele - de var ikke de første menneskene der. På en øy i vest fant de noe man har tolket fra norrønt som en kornstakk av tre. Det satte en støkk i dem - det var folk her! Men hvor? Og hvem...?
De dro videre langs kysten, mer vaktsomme nå. Øynene speidet hele tiden etter tegn til bosetninger. Men de fant ingenting. Om høsten vendte de tilbake til Leivsbuene uten å ha sett flere tegn til menneskeverk.
Sommeren etter tok Torvald storskipet og seilte nordover for å utforske landet fra den kanten. De fikk uvær underveis, og det gikk ikke bedre til enn at skipet braste på grunn og knakk kjølen. Dermed ble de værende her ganske lenge mens de reiste opp kjølen på et nes som de døpte Kjalarnes - Kjølsneset.
Da de hadde fått reparert båten seilte de østover, inn i det nærmeste fjordgapet og til et nes som stakk frem. Det var helt skogkledd her. De fortøyde skipet helt inntil neset og la ut landgangsplanken, og Torvald gikk i land sammen med mannskapet. Det var et virkelig flott land, det beste de hadde sett så langt. Torvald bestemte seg straks for at han ville bygge en gård her og slå seg ned.
Men de hadde ikke gått lenge omkring i området rundt neset før de plutselig oppdaget at de slett ikke var alene der. På stranden innenfor neset fikk de plutselig øye på tre skinnbåter. Under hver båt lå det tre mann. Torvald og karene hans gikk til aksjon uten å nøle, de omringet båtene i en fart og tok de fremmede mennene til fange, bortsett fra en som kom seg unna med båten sin, han padlet så det fosset rundt baugen og forsvant ut av syne. De drepte de andre åtte mennene og dro tilbake til neset, bare for å oppdage noen hauger ute i fjorden som de mente var boplasser.
Da mørket falt på gikk de til ro og sovnet, alle som en, selv om de visste at det ville være utrygt. Og ganske riktig, plutselig lød det et rop over dem så alle våknet: "Våkn opp, Torvald og alle folkene dine om dere vil berge livet! Dra med alle mennene dine om bord i skipet og kom dere vekk herfra så fort dere kan!"
I det samme dukket det opp et utall av skinnbåter inne fra fjorden med kursen rett mot dem. Torvald ropte til mennene sine at de skulle forskanse seg om bord i skipet og forsvare seg selv som best de kunne, men angripe minst mulig, og det gjorde de. De innfødte skjøt løs på dem en stund med pil og bue, men til slutt ga de opp og flyktet.
Så snart det var blitt stille igjen ropte Torvald til karene sine for å høre om noen av dem var blitt såret. Men alle sammen hadde kommet seg helskinnet fra angrepet.
"Jeg har fått et sår under armen," sa Torvald. "En pil fløy mellom skipsbordet og skjoldet og inn under armen. Her er pilen og den vil bli min bane. Mitt råd er nå at dere gir dere på hjemvei snarest. Men meg skal dere først føre til neset, der jeg syntes det skulle bli så gildt å bygge mitt hjem. Kan hende var det sannhet i de ordene som kom meg i munnen at jeg skulle bo der om en tid. Begrav meg der og sett et kors ved hodet og føttene mine, og kall så alltid senere stedet for Korsneset (Krossanes)."
Slik døde Torvald.
Resten av mannskapet dro tilbake til Leivsbuene. De ble der om vinteren og samlet vindruer og vintrær som de lastet om bord i skipet. Så snart våren kom vendte de tilbake til Eiriksfjord på Grønland med den tunge nyheten til Leiv og brødrene at Torvald var død.
Broren Torstein bestemte seg straks for å seile til Vinland for å hente liket av Torvald. Med fem og tyve mann og konen Gudrid dro han av gårde, men kom på rek og drev omkring på havet i ukevis. Til slutt oppdaget de land - de var kommet til Vesterbygden på Grønland...
Med dette er likevel ikke siste ord om Torvalds grav sagt. Enkelte mener å ha funnet graven i det nåværende New Hampshire. På begynnelsen av 1970-tallet ble det foretatt en rekke undersøkelser av det man mente kunne være stedet der Torvald ble gravlagt.
Torfinn Karlsevnes ferd
Det desidert mest dramatiske kapitlet i beretningen om Vinlandsferdene er uten tvil Torfinn Karlsevnes ferd. Versjonen i Grønlendingesaga er sannelig dramatisk nok, men det er i Eirik Raudes saga at den litterære dramatikken virkelig tar av, her er nær sagt alt man kan ønske seg av en røverroman - heltemot, fantastiske eventyr, underlige figurer med bare ett ben, indianerangrep og til og med kvad i beste sagastil. Det er i tillegg en murstein av en beretning til en Vinlandssaga å være. I det følgende har jeg gjort et forsøk på å kombinere de to sagaene så godt det lar seg gjøre.
Samme sommer som Torstein hadde foretatt sin mislykkede Vinlandsferd kom det et skip fra Norge til Grønland. Skipperen het Torfinn Karlsevne. Han var en meget velstående mann, og tilbrakte vinteren på Brattalid som gjest hos Leiv Eiriksson - faren Eirik Raude var nå død av en farsott som hadde herjet på Grønland kort tid etter at Leiv kom tilbake fra sin Vinlansferd. Her forelsket Torfinn seg i Gudrid, enken etter Torstein som hadde dødd om sommeren, og det varte ikke lenge før han fridde til henne. Men Gudrid var i stuss - dette måtte Leiv svare på, sa hun, det var han som var familiens overhode nå. Leiv hadde imidlertid ingenting imot det, dermed ble de trolovet og bryllupet ble feiret samme vinter.
Gudrid var, som vi skal høre senere, en svært usedvanlig kvinne. Begge sagaene fremhever at hun var meget vakker. Ja, mer enn bare vakker. "Gudrid var en kvinne med et oppsiktsvekkende utseende," forteller Grønlandssagaen. Men ikke bare det: "Hun var svært klok og visste godt hvordan hun skulle oppføre seg blant fremmede." Det samme heter det også i Eirik Raudes saga. Ikke rart at Torfinn falt pladask for denne intelligente, dannede og tiltrekkende enken.
Selvsagt ble det pratet mye om Vinland i de lange vinterkveldene. Det var en rolig tid nå midtvinters. De hygget seg innendørs med brettspill, fortalte sagaer og fant på annet tidsfordriv. Men stadig vekk vendte de tilbake til dette fantastisk flotte landet der vest. Både Gudrid og de andre ivret veldig for at Torfinn skulle dra dit selv. Og Torfinn hadde ikke noe imot disse planene, han var ikke særlig vanskelig å overtale. Dermed bestemte de seg for å utruste skipet og dra så snart det lot seg gjøre, dvs. til våren eller sommeren. Men denne gangen skulle de, i motsetning til de foregående Vinlandsferdene, dra med tre skip. Det ene skipet ble ført av en viss Bjarne og Torhall, med tilnavnet "veidemann". Han hadde vært lenge i Eiriks tjeneste, både som fangstmann og annet. Han var en storvokst mann, svart og fælslig, noe til års, ikke så rent lite vrang av seg, sa ikke stort og var alltid full av vondord og lite vennesæl. Han brydde seg heller ikke noe større om kristentroen. Like fullt hadde Eirik alltid hatt stor tiltro til ham.
Torfinn skaffet seg et mannskap på seksti mann, og dessuten tok de fem kvinner med på ferden. Avtalen var at de alle sammen skulle dele utbyttet av ferden likt mellom seg. Om det viste seg å være mulig aktet de dessuten å opprette en permanent bosetning i Vinland, derfor tok de også dyr med seg - alle slags husdyr. Torfinn spurte Leiv om han kunne få de husene han hadde satt opp der. Men det var Leiv lite villig til. Han kunne alltids gå med på å låne dem bort, men gi dem vekk ville han ikke.
Til sammen var de 160 mann som seilte av gårde. Mannskapet besto først og fremst av islendinger, men sagaen forteller at det også var mange grønlendinger med - Torfinn Karlsevne var jo gjennom giftermålet med Gudrid giftet inn i en av de aller mest fornemste slektene på Grønland.
Underveis passerte de Helluland¸ hvor de gikk i land og fant mye hvitrev. På en øy råket de på en bjørn og passerte også Markland - skoglandet. Et sted fant de kjølen av et skip og ga stedet navnet Kjalarnes, jfr. fortellingen om Torvald. Også strendene fikk navn - de kalte dem Furdurstrandir, dvs. de merkelige strendene. Så ble landet med ett innskåret av bukter, og her seilte de inn.
Og dermed er det duket for det første av denne beretningens mange merkelige innslag: de to skottene Hake og Hekja. Det hadde seg nemlig slik, blir det fortalt i Eirik Raudes saga, at den gangen Olav Tryggvason ba Leiv om å innføre kristendommen på Grønland, så hadde han sendt med ham et skotsk ektepar, mannen Hake og konen Hekja. Kongen hadde sagt til Leiv at disse to kunne være gode å ha hvis det var noe som hastet, for de kunne springe fortere enn dyr. Leiv hadde lånt dem vekk til Torfinn for denne ferden.
Da de hadde seilt forbi Furdurstrandir satte Torfinn skottene på land og ba dem løpe sørover i landet og undersøke mulighetene der. Innen tre dager måtte de være tilbake. Skottene var kledd i et klesplagg som kaltes bjafal, det var laget slik at det hadde en hette øverst, var åpent i sidene og hadde ingen ermer, men var knappet sammen mellom bena med knapp og hempe - ellers var de nakne.
De kastet anker og ga seg til å vente.
Da de tre dagene var gått dukket skottene opp igjen. Den ene av dem holdt druer i hånden, mens den andre rakte frem vill hvete.
Denne episoden er ikke nevnt med et ord i Grønlendingesagas versjon av ferden. Her heter det bare at man seilte fra Grønland og kom frem til Leivsbuene i god behold. Innslaget med de to skottene kan virke som noe som er diktet til senere, som et rent litterært virkemiddel. På den annen side virker ikke historien helt usannsynlig heller. Imidlertid later det til å være satt inn som et eventyrmotiv for å gjøre historien mer spennende og underholdende for leseren.
"Kom frem til Leivsbuene i god behold…" I Eirik Raudes saga står ikke Leivsbuene nevnt med et eneste ord. I stedet blir det gitt en ganske detaljert beskrivelse av den videre ferden. Etter at de hadde tatt skottene ombord seilte de inn i en fjord som skar dypt inn i landet. Utenfor lå en øy, og det var sterk strøm rundt den - de kalte derfor øya for Straumøy. Der var det så mye ærfugl at det nesten ikke var plass til å sette foten mellom eggene. Fjorden ga de navnet Straumfjord. Innerst i fjorden gikk de i land med folk og fe og forberedte seg på å slå seg ned. Det var et fint land de hadde kommet til, med både høye fjell og grønne gressganger.
Men det skulle snart vise seg at vinteren ble mye hardere enn de hadde regnet med. De hadde samlet lite forråd, og det ble smått med både jakt og fiske - og ganske snart begynte de å sulte. De dro tilbake til Straumøy i håp om at det kunne være mulig med bedre jakt og fiske der, men heller ikke her var det mat å finne. Til slutt ble situasjonen så desperat at de ba til Gud om at han måtte hjelpe dem med å finne noe å ete, men de ble ikke bønnhørt.
En dag var Torhall sporløst borte. Noen av mennene la ut for å lete etter ham. De lette i tre dager uten å finne ham. Først den fjerde dagen oppdaget de ham sittende på en berghammer, han stirret opp i luften og gapte både med øyne, munn og nese, klorte og kløp seg selv mens han mumlet uforståelige ord. De ville vite hva som gikk av ham, men han svarte at de ikke skulle bry seg, det raket ingen av dem, han hadde levd så lenge at han klarte seg selv! Etter mye om og men fikk de ham til slutt med seg tilbake til leiren.
En hval kom drivende inn til stranden. De gikk straks i gang med å skjære den opp. Det var en merkelig hval. Torfinn mente at han hadde god greie på slikt, men en slik hval hadde han aldri sett før.
Alle som spiste av hvalkjøttet ble syke.
Bedre ble det ikke da Torhall dukket opp og ropte: "Var det ikke så at den rødskjeggete Tor alltid var mye sterkere enn deres Krist? Dette har jeg altså igjen for skaldskapen min! Og jeg som trodde fullt og fast på Tor, sjelden har han sviktet meg!"
Da folk hørte dette mistet de den siste rest av appetitt på hvalen, om de ikke hadde mistet den før. De kastet resten av hvalen utfor et berg og la nok en gang saken i Guds hender.
Endelig bedret været seg så det ble mulig å ro ut og fiske.
Våren kom, de jaktet på land og fisket i sjøen, og livet var atter levelig. Nå begynte de å legge planer for den videre ferden. Torhall veidemann, den gamle hedningen, ville seile nordover forbi Furdurstrandir og Kjalarnes og lete etter Vinland der. Torfinn ville dra sørover. Han var sikker på at landet ville bli større jo lenger sør de kom, men uansett ville det ikke skade om de utforsket landet i begge retninger.
En dag Torhall bar ferskvann ut til skipet sitt (han ville ikke ta mer enn ni mann med på ferden nordover) tok han en slurk av vannet og kvad så dette verset[9]:
- Skjoldtings skadevolder
- skænk mig loved’ herlig
- (drøjt jeg dadler landet)
- dengang på færd hértil.
- Bøtten må Bild-hattens
- bedende Tyr svinge;
- vin jeg sjældent smagte,
- snarest drak vi brøndvand.
Nei, Vinland hadde de ikke funnet, ikke en dråpe av den lovede vin hadde kommet over hans lepper! Var det bare bløff og fanteri alt sammen, som den gangen Eirik, faren til Leiv, hadde lokket med seg folk fra Island til det grønne landet? Som far, så sønn - var alt dette snakket om vin bare ren løgn?
Torhall hadde for sin del fått nok. Idet han satte til havs kvad han:
- Ud vi atter stævner —
- hjem, hvor landsmænd findes;
- nu skal knarren kende
- køl-Vales sandhimmel.
- Lad de stovt i malmstormen
- stedte, som priser landet,
- på Furdestrand fortsat
- flokkes om hvalkogning.
Og dermed forsvinner gamle Torhall veidemann ut av soga. Legenden vil ha det til at skipet kom på rek og endte opp i Irland, her ble han og mennene hans tatt til fange og gjort til treller.
Man kan jo undre seg over hvilket forbitret kvad han diktet i den anledning...
Vinland i Grønlendingesaga
Som nevnt gir de to Vinlandssagaene helt forskjellige versjoner av hva som egentlig skjedde på disse ferdene - de er så forskjellige at det for ordens skyld kanskje er lurest å fortelle dem hver for seg. Beretningen i Grønlendingesaga er nøktern, her er lite av de eventyrlige innslagene som vi finner i Eirik Raudes saga, selv om møtet med de innfødte - skrælingene - er dramatisk nok. Denne beretningen virker også på et vis mer realistisk enn de nesten skremmende skildringene vi får i Eirik Raudes saga. Dette kan, som før nevnt, bunne i en viss grad av rivalisering mellom grønlendinger og islendinger. Forfatteren av Hauksbók - den ene av de to versjonene av Eirik Raudes saga - legger som som sagt vekt på at forfattaren selv var i slekt med Torfinn Karlsevne, og dermed er han av enkelte forskere blitt mistenkt for å ha smurt litt tykt på.
La oss ta for oss disse to bøkenes omtale av Torfinns opphold i Vinland i tur og orden.
I Grønlændinge saga blir det fortalt slik:
Torfinn Karlsevne og følget hans fant frem til Leivsbuene uten problemer. De hadde ikke før kommet dit før en hval drev på land, den var både stor og god, de skar den opp og alle fikk spise seg mette (jfr. den langt mer dramatiske hval-historien i Eirik Raudes saga!).
Husdyrene ble ledet på beite. De hadde tatt med en stut, og det varte ikke lenge før gradyrene ble helt ustyrlige og laget mye bråk. Mennene gikk straks i gang med å felle tømmer som de ville laste i skipet og ta med tilbake til Grønland, men først la de det til tørk på et berg. Ellers var det ikke måte på alt landet hadde å by dem, her var vindruer, alt mulig slags vilt, et rikt fiske og alt hva de ellers kunne ønske seg.
Alt var fryd og gammen.
Bortsett fra én ting.
Skrælinger.
En dag utpå sommeren året etter at de hadde kommet dit dukket en flokk fremmede mennesker frem fra skogen. Buskapen som gikk og beitet der ble skremt, stuten tok til å brøle og belje, og da de innfødte hørte den bråsnudde de og flyktet det beste de hadde lært. De slengte fra seg alt de hadde gått og båret på - gråverksskinn, sobel og andre skinnvarer - og så forskrekkede var de ved synet av stuten at de satte kursen rett bort til husene og ville inn. Men Torfinn fikk stilt opp vakter ved dørene og stoppet dem.
Møtet mellom indianer og hvit gikk fredelig nok for seg. Det var bare det at ingen av partene skjønte hverandres språk. Likevel fikk de gjort seg forstått. De innfødte bød frem skinnvarene sine. I bytte ville de helst ha våpen, men Torfinn nektet mennene sine å selge våpen til dem. I stedet fant han på noe annet. Han ba kvinnene om å bære ut melk til skrælingene. Noe slikt hadde de aldri smakt før. Det ble en øyeblikkelig suksess, og dermed fikk grønlendingene skinn i betaling mot at de innfødte drakk så mye melk de orket.
Etter dette dro de innfødte sin vei.
Det er ikke godt å vite hvor lenge de innfødte hadde holdt øye med inntrengerne, eller hva de mente om dem. I alle fall tyder denne beretningen på at de ikke har hatt voldelige hensikter. Det samme gjelder den gangen Torvald og hans følge hadde oppdaget mennene som lå skjult under skinnbåtene sine. At Torfinn og hans menn senere ble angrepet var vel kanskje ikke så rart, i og med at det var de selv som hadde innledet voldshandlingene.
Ikke desto mindre sørget Torfinn for at det ble bygget en høy skigard rundt gårdshusene. Han tok nok ingen sjanser med de innfødte. På denne tiden fødte konen hans, Gudrid, for øvrig et barn som fikk navnet Snorre.
Men de innfødte dukket ikke opp mer.
Ikke før utpå vinteren kom de, denne gangen mange flere enn sist, og også nå kom de for å handle på fredelig vis. "Bær frem de sakene som det var mest rift om forrige gang," sa Torfinn til kvinnene, "men ikke noe mer enn det."
Nå fletter sagaen inn en episode som virker åpenbart fiktiv: Gudrid satt i døråpningen ved vuggen til Snorre, den vesle gutten som var født i det nye landet, da en skygge plutselig falt over henne. Hun kikket opp. En liten kvinne kledd i en svart, trang kjole kom inn i huset. Rundt hodet hadde hun et bånd, håret var lysebrunt, hun var veldig blek og hadde så store øyne at Gudrid aldri hadde sett så digre øyne hos noe menneske. Den fremmede kvinnen gikk rett bort til Gudrid og spurte:
"Hva heter du?" "Jeg heter Gudrid. Hva heter du?" "Jeg heter også Gudrid." Med ett lød det et voldsomt brak, og den fremmede kvinnen var borte vekk.
I samme øyeblikk ble en av de innfødte drept av Torfinns menn fordi han hadde prøvd å stjele våpen. Da flyktet resten av de innfødte i hui og hast, og det i en slik fart at både klær og skinnvarer ble liggende igjen etter dem. Torfinn likte det lite. Nå var gode råd dyre. Det ville neppe vare lenge før skrælingene dukket opp igjen for tredje gang, og da ville de sikkert komme med så mange folk at Torfinn og folket hans ikke ville ha noen sjanse. Det gjaldt om å bruke hodet. Torfinn klekket ut en plan.
"Ti mann går frem på neset og viser seg der," sa han. "Alle dere andre går inn i skogen og hugger en rydning for buskapen, der kan den gå når de innfødtes hær dukker frem fra skogen. Og så skal vi ta stuten vår og la ham gå foran oss."
Stedet hvor de planla å møte de innfødte lå slik til at det var et vann på den ene siden og skog på den andre. Og ganske riktig - ikke lenge etter dukket skrælingene opp nøyaktig der Torfinn hadde planlagt at slaget skulle stå. Det kom til en heftig kamp, mange av de innfødte falt. Mellom skrælingene var det en praktfull kar som Torfinn ganske riktig mente måtte være høvdingen. En av skrælingene hadde plukket opp en øks. Han stirret på den en stund, så svingte han den plutselig mot en av hans eget folk så mannen falt død om med det samme. Høvdingen rev øksen ut av hånden på ham og slengte den så langt ut på vannet han bare kunne. Deretter rømte hele styrken til skogs igjen, og det var slutten på kampen. (I sagaen om Eirik får vi høre at økser var et ukjent redskap for de innfødte, de visste ikke hva de skulle bruke dem til. For de norrøne menneskene var øksen et av de aller viktigste redskapene, både til nytte og som våpen, og de kunne være av ypperste kvalitet, dette var noe vikingene forsto seg på. Noen av de innfødte prøvde en øks på et tre, og alle sammen var forundret over denne fantastiske tingen som hugget så godt. Men så prøvde de den på en stein. Øksebladet knakk. De syntes ikke den var noe tess likevel og slengte øksen fra seg.)
Av alt dette er det nærliggende å trekke den konklusjonen at de innfødte - i alle fall fra begynnelsen av - egentlig ikke ønsket ufred, men at det faktisk kunne ha vært mulig for begge grupper å leve i en fredelig sameksistens i den dype villmarken. Selv om sagaforfatterne gjerne fremstiller skrælingene som noen feiginger som bare stikker sin vei så snart det begynner å gå hett for seg, forteller vel dette mer om de norrøne menneskenes krigerske og voldelige sinnelag. Når vi får høre at skrælingene var snare til å trekke seg tilbake, tyder kanskje dette mer på klokskap enn feighet?
I alle fall kunngjorde Torfinn at han ikke ville være der lenger. Det virker som ingen av dem liker tanken på å ha de innfødte i nærheten. Så snart våren kom seilte de dermed tilbake til Grønland, fullastet med vintrær, druer og skinnvarer.
Vinland i Eirik Raudes saga
Etter at Torhall hadde diktet sitt ironiske Vinlandskvad og stukket nordover bestemte Torfinn seg for å dra i motsatt retning. De seilte lenge. Til slutt nådde de frem til en elv som løp inn i et vann og derfra ut i havet. Ved elvemunningen var det store sandbanker, så de måtte vente på flo sjø om de ville videre denne veien. De seilte inn i elveosen og la til her, og ga landet navnet Hop (dvs. en bukt eller elv med et kort utløp, hvor tidevannet går inn og ut). Her fant de både selvsådd hvete og vintrær. I skogen var det mengder av alle mulige slags dyr, og fisk kunne de ganske enkelt fange ved å grave ut graver der hvor sjø og land møttes ved høyvann - og så snart det ble fjære sjø var det hellefisk i gravene.
Kort sagt, et bra land. Alt tydet på at de hadde funnet det landområdet som Leiv hadde besøkt. I alle fall slo de seg ned her og hadde ingen planer om å utforske kysten videre med det første.
Men freden skulle ikke vare lenge.
Tidlig om morgenen en dag da de var ute og så seg om oppdaget de plutselig ni hudkeiper - skinnbåter - ute på sjøen. Mennene i båtene veivet med trestokker - med solen - som ga fra seg en svisjende lyd.
De fremmede kom roende helt inn til stranden. Sagaen gir et bilde av hvordan de så ut, et ikke særlig smigrende bilde: de var små og svarte og stygge, med uflidd hår, store øyne og brede kinn. De innfødte og Torfinn og hans menn sto der en stund inne på land og undret seg over hverandre, så hoppet de innfødte opp i båtene, rodde rundt det nærmeste neset og ble borte.
Vinteren kom. Det falt ingen snø, alt feet gikk ute og beitet. Torfinn og folkene hans hadde satt opp en rekke buer som de bodde i.
Dagene kom og gikk.
Utpå våren, tidlig en morgen, dukket de innfødte opp igjen. Denne gangen var det så mange båter at det så ut som hele bukta var svart som kull. Mennene om bord veivet med stokker som sist - med solen.
På samme måte som forrige gang foregikk møtet mellom de to folkene i fred og fordragelighet. De innfødte hadde kommet for å bytte varer. Aller helst ville de ha rødt klede i bytte mot pelsverk. Det røde tøyet brukte skrælingene til å binde rundt hodene sine. Slik gikk handelen en stund. Det var Torfinn og mennene hans som profiterte på handelen, for etter hvert som det begynte å minke på det røde kledet skar de det opp i strimler for å få det til å vare, uten at de innfødte betalte mindre i skinn for det av den grunn.
Men så ble freden med ett brutt.
Stuten til Torfinn kom plutselig springende mot dem mens den brølte av full hals. Skrælingene ble livredde, hoppet opp i båtene og forsvant med lynets hastighet.
De så ikke mer til dem på tre uker.
Men da kom de til gjengjeld tilbake med brask og bram.
De innfødte kom fra sør - det var en hel strøm av båter. Som tidligere veivet de med stokkene sine, men denne gangen mot solen - og de hylte med skingrende stemmer. Det var ingen tvil om at de hadde vondt i sinne. Torfinn og mennene hans reiste de røde kampskjoldene sine og gikk mot dem. De innfødte hoppet i land fra båtene sine, og dermed braket de sammen. Det kom til en hissig skuddveksling, om man kan kalle det det. Begge parter brukte pil og bue, men skrælingene var i tillegg bevæpnet med steinslynger. Og ikke bare det, de satte også opp stenger med en slags blåsvart ball-lignende gjenstand, mer eller mindre lik magen på en sau, som de slynget innover land mot de hvite inntrengerne. Ballen laget en slik fæl låt når den falt at Torfinn og mennene snudde seg for å flykte oppover elven, for de trodde at skrælingene hadde omringet dem på alle kanter. Først da de hadde klatret opp på noen fjellrabber som ga dem dekning i ryggen snudde de seg og gjorde motstand.
En av kvinnene i følget, Frøydis - søster av Leiv Eiriksson - kom ut av huset og så Torfinn og de andre flykte med halen mellom bena.
"Hei, hvorfor flykter dere for disse skarvefolkene?" ropte hun etter dem. "Så storveis som dere er, skulle jeg jammen trodd at dere ville ha slaktet sånne naut! Å, hadde jeg bare hatt våpen så skulle jeg kjempet mye bedre enn noen av dere."
Men ingen av dem brydde seg om henne. Ikke desto mindre satte Frøydis etter dem. Men det gikk ikke så fort ettersom hun var gravid. Inn i skogen bar det, med de innfødte i hælene.
Plutselig snublet hun over liket av en mann som lå utstrakt på stien. En flat stein hadde boret seg inn i skallen hans. I en fart grep hun den døde mannens sverd for å ha noe å verge seg med. De innfødte kom springende rett mot henne. Frøydis dreide om på hælen, flerret opp serken foran og blottet den melkesprengte barmen. Hun brynet sverdet på de nakne brystene og gikk mot forfølgerne. Da ble skrælingene så livredde at de snudde og flyktet det beste de hadde lært. En stund etter var de på vei ut fjorden i båtene sine.
Frøydis fikk mye ros for det motet hun hadde vist. Mennene skjønte at de hadde vært reddere enn det egentlig hadde vært noen grunn til - men en stund hadde de hatt et sterkt inntrykk av at skrælingene var mange flere enn de i virkeligheten var.
I Grønlendingesaga får vi høre mer om Frøydis. Hun vender nemlig tilbake til Vinland i selskap med to brødre - de reiser med to skip. Dette er den siste kjente Vinlandsferden. Sagaen forteller ingenting av interesse når det gjelder overfarten fra Grønland. Vi får bare høre at de seilte til Leivsbuene og slo seg ned der. Med andre ord virker det som ruten var godt kjent. Denne ferden er ellers en beretning med svært mye uhygge. Frøydis satte mennene opp mot hverandre, det kom til kamp og mange ble drept - hun fremstår som en brutal, hard og farlig kvinne. Men som reiseskildring og som hjelp til å finne ut hvor Vinland egentlig lå er fortellingen av mindre interesse.
Og mens vi er inne på de kvinnene som fulgte med på Torfinns Vinlandsferd må for all del ikke hans kone Gudrid glemmes - hun var, om enn på en ganske annen måte enn Frøydis, en kvinne av stort format. Når man leser om henne kan man godt forstå at en verdensvant og mektig mann som Torfinn Karlsevne falt for henne.
Kvinnene som fulgte med på Torfinn Karlsevnes ekspedisjon var i høyeste grad oppdagere, de også. I dag har mange gitt Gudrid den æren hun har fortjent. Historien om Gudrid er også historien om de mange navnløse kvinnene som fulgte med vikingene på deres ferder. Men Gudrid var ganske spesiell. Hun fødte det aller første europeiske barnet som har kommet til verden i Nord-Amerika, Snorre (født muligens i 1004). Tilbake på Island ble hun, som enke, omvendt til kristendommen og gikk fullt og helt inn for den nye religionen. Det endte med at hun gikk i kloster og ble nonne. I en tidsalder da en kvinne aldri reiste noe sted alene la Gudrid ut på en pilegrimsreise for å besøke paven i Roma. Hun krysset hele Europa til fots, møtte paven og ga ham en rapport om forholdene for de kristne på Grønland. Gudrids uskrevne saga er på mange måter enda mer spennende enn sagaen om mannen Torfinn eller Leiv Eirikssons saga. I året 2000 ble det reist en støtte til minne om denne usedvanlige kvinnen på Island, det er også skrevet et skuespill og en roman om livet hennes, med underittelen: "Den mest bereiste kvinne i middelalderen".
Selv om det var et godt land de hadde funnet var Torfinn redd for at det bare ville komme til å følge frykt og ufred med de innfødte, så dermed brøt de opp og ville dra hjem til sitt eget land.
Sagaen forteller videre om ferden tilbake oppover langs kysten, som imidlertid er av mindre interesse for oss i denne sammenhengen. Men likevel en kort oppsummering:
På hjemveien støtte de på enda flere innfødte. Først kom de over fem skrælinger som lå og sov ved sjøen i skinnklærne sine, tre av dem hadde beholdere av tre som inneholdt dyremarg blandet med blod, får vi opplyst - de ble fluksens drept. Senere dumpet de over enda fem innfødte, en mann med skjegg, to kvinner og to barn. Disse menneskene hadde ikke hus, men levde i huler og hellere. De voksne ble drept, men Torfinn tok de to barna, to gutter, med seg tilbake til Island, lærte dem norrønt språk og sørget selvsagt for at de ble døpt i den kristne tro. Guttene fortalte at de voksne hadde fortalt dem om et land rett overfor deres eget. Her gikk folk omkring i hvite klær og ropte høyt, bar stenger og gikk med flagg, landet ble kalt Kvitmannaland og var det samme som Irland. Det spørs om ikke også denne biten av sagaen bør avskrives som et "litterært knep" (den samme beretningen finnes også i den islandske Landnåmabok og i Eyrbyggja saga).
Ellers manglet ikke hjemreisen dramatikk og fantastiske innslag, som for eksempel historien om "einføtingen" som kom hoppende ned til stranden og skjøt en pil mot båten som drepte en mann. Mer realistisk virker det når sagaen forteller at noen av mennene la an på de gifte kvinnene og at det ble mye bråk av det. Sagaen er ellers full av en rekke filologiske merkverdigheter, som for eksempel lån fra annen sagalitteratur. Skal man bruke den som et noenlunde pålitelig historisk dokument må man sannelig holde tungen bent i munnen.
Kommentarer til Vinlandssagaene
Selv om Vinland er nevnt i en rekke skrifter fra tidlig middelalder og åpenbart har vært et utbredt begrep, er det imidlertid Vinlandssagaene - Grønlendingesagaen og Eirik Raudes saga - som er våre hovedkilder til kunnskap om dette fjerne, lokkende landet.
Som nevnt er sagaene ganske ulike i sin fremstilling, selv om de forteller den samme historien. Ikke bare i rent konkrete opplysninger og enkeltheter, men i selve fremstillingen skiller de to sagaberetningene seg fra hverandre. Mens Grønlendingesagaen er relativt kortfattet, er Eirik Raudes saga full av fantastiske innslag som åpenbart er rent litterære innskudd, et produkt av en senere og mer litterær epoke enn Grønlendingsagaen, for å sitere Magnus Magnusson.
Fridtjof Nansen mente at det aller meste, for ikke å si alt, av innholdet i begge Vinlandssagaer var oppdiktet og hentet fra klassisk gresk litteratur og irske sagn. Som eksempel på det siste nevner han den blåsvarte, ulende ballen som skrælingene kastet mot Torfinn Karlsevne og flokken hans:
"I sagaens beskrivelse af skrællingeslaget kaster skrællingerne med bombelignende kugler, som eksploderer med stort smeld. Noget sligt har imidlertid de indfødte i Vinland naturligvis ikke kunnet præstere. Derimod stemmer dette godt med, hvad den islandske literatur andensteds fortæller om den saakaldte hærbrest (hærsmeld, krigssmeld), som simpelthen er krudt. Selve kuglekastningen peger forresten hen paa et irsk sagn, som oprindelig stammer helt tilbage fra beretningen om kykloperne i Odysseen."
Nansen trekker også frem Oydyssen som litterær modell for Torhalls kvad i Eirik Raudes saga, der han klager over at han aldri fikk den vin han var blitt lovet. I det hele tatt spekulerte han på om ikke hele ideen om Vinland var ren fantasi.
Det er ikke vanskelig å være enig med Nansen i at historiene om Tyrker og einføtingen, Gudrids syn og det som blir fortalt om Kvitmannaland er rene litterære innslag, av en type som går igjen i sagalitteraturen. Det samme gjelder kanskje for det som blir fortalt om viltvoksende vinduer. Men på den annen side inneholder begge sagaer beskrivelser som sagaforfatterne neppe ville nedtegnet dersom slike reiser ikke hadde funnet sted, som de detaljerte skildringene av skrælingene som synes å peke mot nordamerikanske indianere, eller Leivs solobservasjon.
Magnus Magnusson spør om det er en litterær parallell mellom de to sagaene, mellom Tyrker i Grønlendingesaga, som ble beruset på vindruer, og Torhall i Eirik Raudes saga, som slett ikke har fått den vinen han er blitt lovet, og Grimhild, konen til Torstein fra Lysefjord i Grønlendingesaga og den mye lysere og vennligere Sigrid i Eiriks saga. Det er tydelig at disse historiene har sprunget ut av en opprinnelig skriftlig eller muntlig tradisjon, som så er blitt "spunnet" videre på.
Som eksempel tar jeg med disse avsnittene:
"Tidligt på vinteren udbrød der sygdom i Torstein Eriksons mandskab, og mange af hans rejsefæller døde. Torstein bad om, at der blev lavet kister til de døde, og at de blev ført til opbevaring på skibet, "— for jeg vil lade alle ligene føre til Eriksfjord til sommer." Nu varer det ikke længe, før sygdommen når Torsteins husstand, og hans kone — der hed Grimhild — blev først ramt. Hun var umådeligt stor og stærk som et mandfolk, men alligevel fik sygdommen tag i hende. Kort tid efter blev Torstein Erikson ramt, og de lå begge syge samtidig, og Grimhild — Torstein den Sortes kone — døde. Da hun var død, gik Torstein ud af stuen for at hente et bræt til at lægge liget på. Da sagde Gudrid: "Bliv ikke længe væk — kære Torstein!" Det lovede han. Da sagde Torstein Erikson: "Nu opfører husfruen sig underligt. Hun rejser sig op på albuerne og stikker sine fødder ud over sengekanten og famler efter sine sko." I det samme kom Torstein Bonde ind, og Grimhild lagde sig straks ned, og det knagede højt i hver en planke i stuen. Nu laver Torstein en kiste til Grimhilds lig, og han førte det ud og begravede det. Han var en både stor og stærk mand, men han måtte give sig fuldt ud, før han fik hende ført væk fra gården."Grønlændernes saga
"Da vinteren næsten var gået, skete det, at der udbrød sygdom på deres gård. Forkarlen dér hed Gardar. Han var ikke nogen afholdt mand. Han ramtes først af sygdommen og døde. Derefter varede det ikke længe, før den ene efter den anden døde. Så blev Torstein Erikson syg, og ligeledes hans navnes kone — Sigrid. En aften ville Sigrid gå til lillehuset, der fandtes lige over for yderdøren. Gudrid fulgte hende, og de vendte tilbage mod indgangen. Da skreg hun højt — Sigrid. Gudrid sagde: "Vi har båret os uforsigtigt ad, og du tåler ikke at blive kold. Lad os straks gå ind igen." Sigrid sagde: "Det er ikke til nu. Her står hele flokken af de døde foran døren. Også Torstein — din mand — og dér genkender jeg mig selv. Den slags er skrækkeligt at se." Da dette var gået over, sagde hun: "Lad os gå nu — Gudrid! — nu ser jeg ikke flokken." Da var Torstein væk. Det forekom hende, at han før havde haft en pisk i hånden og ville slå de andre. Derpå gik de ind, men før det blev morgen, var hun død, og der blev lavet en kiste til liget. Denne samme dag agtede folkene at fiske, og Torstein fulgte dem på vej, og ved skumringstid gik han ned for at se på fangsten. Da sendte Torstein Erikson bud til sin navne, at denne skulle komme til ham, og sagde, at der ingen ro var på, og at husfruen gik igen og ville under dynen til ham. Da han kom tilbage, var hun kommet op på sengekanten. Han greb fat i hende og slog hende i brystet med en buløkse." Erik den Rødes saga
Det finnes flere slike eksempler. Et annet spørsmål er: I hvor stor grad endret forfattereren av Hauksbok, Haukr Erlendsson, seilingsangivelsene fra de eldre tekstene han har hatt som grunnlag for sin egen saga? Hadde han andre kilder til informasjon om seilingene? Og i så fall, prøvde han å gjøre dem mer autentiske? Eller trakk han fra de eldre kildenes opplysninger for å få dem til å stemme overens med hans egne geografiske kunnskaper? Det er også umulig å avgjøre i hvor stor grad han ønsket å stille Gudrid og hennes familie i et best mulig lys, eller om målet hans var å skrive en best mulig saga.
Så kan man spørre: hvilken av de to sagaene, Grønlandssagaen i Flatøybok, skrevet i 1380-årene, og Eirik Raudes saga fra 1320-årene, er mest autentisk? Helge Ingstad bemerker: "Vi må regne med at de to sagaer hver for seg har bevart viktige tradisjoner", og viser til A.W. Brøgger som konkluderer med at det ikke finnes noen særlige grunner til å konkludere med at den ene er mer upålitelig enn den annen:
"Tvertimot er disse to sagaer, der delvis behandler det samme emne, saa uafhængige af hinanden, at den naturligste forklaring synes at være, at de er skrevet omtrent samtidig, men i hver sin landsdel…"
Hvor lå Vinland?
Som nevnt blir det fortalt ganske uttrykkelig i Grønlendingesaga at Torfinn Karlsevne og hans ekspedisjon nådde frem til buene som Leiv hadde satt opp i Vinland, i god behold. Ellers er det ikke mye vi får vite, annet enn at det var et bra land, men at de fikk bråk med skrælingene.
I Eirik Raudes saga er beskrivelsene langt mer detaljert. Her er en åpenbart realistisk skildring av ferden og møtet med de innfødte fortalt side om side med fantastiske innslag som f. eks. den mystiske kvinnen Gudrid møtte i huset - altså en blanding av fakta og eventyr i skjønn forening. Leivs Vinland blir derimot ikke omtalt - i det minste ikke med rene ord, selv om motivet med selvsådd hvete og vindruer går igjen også her. Helge Ingstad har kommentert dette med å fremsette den teorien at et rivaliserende moment kan ha spilt inn, dvs. at Torfinn Karlsevnes etterkommere bevisst eller ubevisst underslo det faktum at Torfinn slo seg til i husene som grønlendingen Leiv Eiriksson, landets egentlige oppdager, hadde satt opp. J. Kr. Tornøe peker på et helt annet moment i denne forbindelse - nemlig at både Flatøybok (Grønlendingesagaen) og Hauksbók (Eirikssagaen) bare er fragmenter av en større og endelig utgave av Eirik Raudes saga som er gått tapt, og at denne boken kan ha behandlet både Leiv Eirikssons oppdagelse og Torfinn Karlsevnes ferd og beretningen om Vinland på en mer fullstendig og detaljert måte.
Ingstad konkluderer ellers med, etter å ha fulgt reiseruten punkt for punkt slik den er gjengitt i Eirik Raudes saga, at Torfinn Karlsevne etter all sannsynlighet slo seg til i Leivsbuene ved nordkysten av Newfoundland, på L'Anse aux Meadows, hvor Ingstad sammen med sin hustru Anne Stine gravde ut tufter hvor man bl.a. fant et spinnehjul av kleberstein av utpreget norrøn type. Det viser at det må ha bodd kvinner der, og Ingstad peker i den forbindelse på kvinnene som var med på Torfinn Karlsevnes ekspedisjon og den ferden som Frøydis senere foretok.
Likevel er det mange uklare punkter her. Ingen av de to sagaene virker særlig vederheftige.
Tornøe viser til Torhall veidemann som en nøkkelfigur. Torhall hadde i mange år vært en av Eirik Raudes mest betrodde menn. Han bestyrte Eiriks gård om vinteren, og ledet jaktlagene om sommeren. Han var sannsynligvis skipper ombord når de var ute og jaktet på hvalross, sel og hval, og sikkert også isbjørn. Følgelig må han i årenes løp ha kjent de øde kyststrekningene like godt som sin egen bukselomme. En dyktig og erfaren mann som Torfinn Karlsevne ville nok aldri ha lagt av gårde på en såpass vågsom ekspedisjon om han ikke hadde hatt med seg de beste losene som var å oppdrive - som nettopp Torhall. Det er også ikke så lite usannsynlig at han har tatt med menn som hadde fulgt både Bjarne Herjolfssón, Leiv Eiriksson og broren Torvald på ferdene deres. Med andre ord, menn som visste hvordan de best skulle ta strake veien til Vinland.
Sagaen forteller at de kom til et land med masse hvitrev, men at landet bare var som en eneste stor helle og at de kalte det Helluland, nøyaktig som Leiv Eiriksson hadde gjort. Etter en rask inspeksjon av landet seilte Karlsevne i to døgn før han fulgte en vind fra nord. Deretter endret ekspedisjonen kurs fra sør til sørøst, mener Tornøe. På grunn av navigasjonsforandringen kan man trekke den konklusjon at de allerede hadde krysset Hudson-stredet og befant seg ved det nordligste punktet av Labrador (Markland). De ville neppe ha forandret kurs med mindre de ble tvunget til å gjøre det, på grunn av Labradorkystens sørøstlige retning.
Den videre tolkningen av reiseruten bygger på Tornøe, sammenholdt med Ingstads reisebeskrivelse.
Fra Cape Dyer til Labrador er distansen ca. 360 sjømil. Dersom vi deler det på to døgn, 48 timer, finner vi at gjennomsnittshastigheten har ligget på ca. 7.5 knop. Det stemmer bra overens med at de kan ha nådd Labrador på to døgn og dermed ble nødt til å forandre kurs. Fra Cape Dyer til sørspissen av Cumberland-sundet går kysten til en viss grad i sørvestlig retning, men fra det punktet og til Labrador måtte kursen være sørlig, som antydet i sagaen. Denne delen av beretningen viser at Torfinn Karlsevne har vært i stand til å få korrekte observasjoner fra solen før og etter at han forandret kurs.
Den nye kursen førte dem forbi et skogrikt land med mange ville dyr - Markland (Labrador). I en av de håndskrevne variantene blir det fortalt at de fant et land dekket av mange digre trær, noe som tyder på den sørlige delen av Labrador, hvor det fremdeles finnes skoger med veldig store trær. Her fant de øya med bjørner som de døpte Bjarney. Tornøe mener at dette er den samme øya som dagens Belle Island. Det finnes nemlig ingen annen øy utenfor Labradorkysten som svarer til beskrivelsen.
Dette er den samme kysten hvor Leiv Eiriksson gikk i land og kalte landet for Markland, og den samme kysten som Bjarne seilte forbi uten å stoppe. Det kan godt hende at de jaktet på isbjørn her, selv om sagaen ikke nevner noe om det.
Men hvor gikk ferden videre? Seilte de inn i St. Lawrence-elven, eller langs østkysten av Newfoundland? Dersom de tok veien gjennom Belle Isle-stredet ville de ha oppdaget at Newfoundland ikke hang sammen med Labrador. I så tilfelle ville de ha sett på det som enda et nytt land, og føyd det til listen sammen med Helluland, Markland osv. Men de skriftlige overleveringene forteller ingenting om dette. Dessuten, om de hadde fortsatt inn i St. Lawrence-elven ville de også ha oppdaget at Markland og Vinland hang sammen, at de ikke var to separate land, men ett. Sagaen nevner ingenting om dette heller. Altså får vi går ut fra at Torfinn seilte langs østkysten av Newfoundland, slik Bjarne og Leiv må ha gjort før ham.
Derfra seilte de sørover langs kysten en lang tid inntil de kom til et nes, Cape Race på Newfoundland. Landet lå på styrbord side. Det tyder på at de må ha trodd at Labrador og Newfoundland var et sammenhengende land, og at de seilte sørover langs østkysten av Newfoundland. De kan ikke ha seilt på vestsiden av Newfoundland ettersom de hadde kysten på styrbord side. At de seilte slik lenge kan ha betydd strekningen fra Belle Isle til Cape Race. I følge sagaen seilte de i to døgn på denne måten - da fikk de øye på land, som de straks satte kursen mot. Det var et nes de kom til, et øde sted med lange sandstrender. I følge Tornøe kan dette bare bety én ting, nemlig at de hadde nådd frem til kysten av Nova Scotia, det samme stedet som Leiv Eiriksson i følge hans beregninger nådde frem til. Tornøe peker på at det ville være den klokeste og mest naturlige ruten å følge.
De hadde fortsatt land på styrbord side. Av dette kan man trekke den slutningen at de seilte videre sørover langs kysten av Nova Scotia. Her stoppet de ved et nes, senket en mindre båt på sjøen og gikk i land, hvor de fant kjølen på et skip. Torfinn ga neset navnet Kjalarnes. Det var det samme navnet som Torvald hadde gitt neset etter at de grunnstøtte og knakk kjølen nettopp her. Stedet ble markert ved at de reiste den brukne kjølen som et seilingsmerke, det første i Amerika, skriver Tornøe. Alt tyder på at Torfinn Karlsevne på forhånd må ha fått nøye instrukser om hvor han skulle finne dette stedet, eller han kan også ha hatt - som før nevnt - med seg noen av de gamle medlemmene av Torvalds mannskap som kjente disse farvannene. Ingstad har derimot en helt annen forklaring på opprinnelsen til dette navnet. Han viser til strendene sør for Hamilton Inlet, hvor Cape Porcupine skyter et godt stykke ut i havet. Neset har form som en omvendt båt, slik at "Kjølneset" er en meget betegnende beskrivelse av det man ser.
De kalte denne kystlinjen for Furdurstrandir - de merkelige, eller underlige strendene, ettersom det tok så lang tid å passere dem. Ordet strand betyr den dag i dag en lang eller kortere strekning langs kysten som ikke blir brutt av for eksempel en fjord, en elveos eller annet. En strand er den ubrutte linjen fra ett slikt punkt til et annet. -strandir er en flertallsform, så det må altså ha dreid seg om to eller flere slike strekninger. Etter Tornøes oppfatning begynte den første stranden ved det nordligste punktet på Cape Cod og ender ved Monomoy Point. Det er en distanse på ca. 55 km med jevn kystlinje som må ha virket ubrutt når de så den fra skipene. På Grønland fantes det ingen strender som var så lange. I Norge er det bare Jæren som kan sammenlignes med Cape Cod.
Fra Monomoy begynner en ny strand, som sett fra havet virker ubrutt helt ned til Falmouth. Lengden på denne stranden er 45 km, så det er ikke det minste rart at Torfinn Karlsevne kaller dem "de underlige strendene". I sagaen heter det ordrett: Þeir kölluðu ok strandirnar Furðustrandir, því at langt var með at sigla. Þá gerðist landit vágskorit. Þeir heldu skipunum í einn vág. Vágskorit betyr det samme som "innskåret av våger", dvs. smale bukter. Det kan stemme godt med Falmouth. Sagaen nevner at de fant Furdurstrandir rett etter at de hadde forlatt Kjalarnes - det betyr at de merkelige strendene må ha ligget sør for Cape Cod. I teksten heter det om da Torhall skilte lag med de andre: "De seilte nordover forbi Furdurstrandir og Kjalarnes." Det bekrefter at strendene var lokalisert et eller annet sted sør for Cape Cod. Torvald, på vei nordover, passerte likeledes de samme stedene. Kjalarnes (Cape Cod) var det eneste punktet hvor de kunne endre kurs fra nord til vest.
Neste stopp på ruten er Leivs buðir - Leivsbuene. De må ha befunnet seg ved East Falmouth på sørsiden av Cape Cod, mener Tornøe. Dette er ganske mye lenger sør enn det stedet som Ingstad angir som Vinland, nemlig Newfoundland. Ingstad derimot mener at forholdene tyder på at Torfinn slo seg til i Leivsbuene på nordkysten av Newfoundland (det var her det ble funnet spinnehjul av kleberstein, som Ingstad setter i forbindelse med Frøydis og Gudrid og de andre kvinnene som var med på ferden). Herfra la Torfinn ut på en ny ekspedisjon som gikk sørover. I likhet med Tornøe mener Ingstad at de må ha seilt langs østkysten av Newfoundland. I sagaen heter det at de tok skipet opp en elv og inn i et vann på flo sjø og bygget hus der - stedet het Hop. Ingstad vil ikke spekulere på hvor det kan ha vært, han skriver bare at "det er så mange slike steder langs Nord-Amerikas kyster".
Kan Torfinn Karlsevne ha seilt så langt sør som til det smale sundet rundt Manhattan, New York?
De første new york´ere?
Etter en lang reise kunne Torfinn Karlsevne og mennene hans endelig gå i land og ta det med ro. De hadde funnet frem til Vinland. Dyrene fikk omsider gå og jafse i seg så mye grønt gress de bare ville. Mennene dro på jakt. Fisk og vilt var det ingen mangel på.
Men det var ikke noe blivende sted i lengden. Sant nok hadde Leiv sagt at de kunne leve der og bo i husene hans. Ettersom Leiv hadde hatt med seg et mannskap på ca. 35 mann kan vi tenke oss omtrent hvor mange hus det må ha vært. Saken var imidlertid den at det ikke bare var husene i seg selv det dreide seg om. Grunnen til at Leiv ikke ønsket å gi fra seg husene til Torfinn, men bare ville låne dem vekk, kan være enkel nok. Han hadde ikke bare satt opp husene der, men også gjort krav på landet som sitt. Dette vet vi selvsagt ikke, men uansett er det en mulighet vi må ta i betraktning, nemlig at Leiv hadde fått tinglyst landområdet rundt Falmouth som sin eiendom på det grønlandske tinget. I så fall ville Torfinn aldri bli noe annet enn en gjest der. Ettersom mye av hensikten med reisen hans var å grunnlegge en norrøn koloni i Vinland sier det seg selv at han ikke ville slå seg til akkurat her. Han hadde dessuten 160 mann med seg. De trengte dyrket land, og skulle noen dyrke det måtte de gjøre det selv.
Dermed måtte Torfinn lete lenger sør for å finne tilstrekkelig jordbruksland til dem alle sammen.
Sagaen forteller at landet ble vágskorit så snart de hadde forlatt Vinland. Det må ha vært ved Newport, Rhode Island. De la til inne i en vág. Her sendte de i land de to underlige skottene som kunne løpe så fort. Vi har tidligere omtalt dette innslaget i sagaen som et rent eventyrmotiv, men sett nå at noe av det holder stikk? Skottene dukket opp igjen med druer og vill hvete. Torfinn bestemte seg for å seile i den retningen de hadde pekt ut.
I 1930 ble det gjort et interessant arkeologisk funn på Grønland av dansken Aage Roussell. Da han gravde ut restene etter gården Sandnes fant han en kullklump av typen antrasitt av samme sort som er typisk for Rhode Island. Her ligger forekomsten helt oppe i dagen ved sjøkanten. Et slikt kull finnes overhodet ikke på Grønland. Det er en mulighet for at Torfinn Karlsevne tok dette kullet med seg hjem igjen som et minne fra ferden til Rhode Island.
I nærheten av det som sannsynligvis var Torfinn Karlsevnes bolig på Grønland er det forøvrig gjort et annet like interessant funn, nemlig en pilspiss av kvartsitt, og det av en type som er ukjent i det ellers meget omfattende eskimo-materialet fra Grønland. Den danske arkeologen Jørgen Meldgaard slo i boken "Fra Brattalid til Vinland" definitivt fast at det dreide seg om en pilspiss av ren indiansk type (gjengitt i Ingstad: "Vesterveg til Vinland"). Her har vi med andre ord et konkret bevis for Vinlandsferdene. Kan pilspissen stamme fra en av de heftige kampene med skrælingene? Skriver den seg fra en av de døde som ble ført tilbake for å begraves i kristen jord?
Sagaen forteller videre: Þeir silgdu inn á fjörð einn. Þar lá ein ey fyrir útan. Þar um váru straumar miklir. Því kölluðu þeir hana Straumey. Svá var mörg æðr í eynni, at varla mátti ganga fyrir eggjum. Þeir kölluðu þar Straumfjörð.
Det betyr at de seilte inn i en fjord, og at det lå en øy utenfor. Dette mener Tornøe må ha vært Block Island. Videre heter det i den ene varianten: þar um váru straumar miklir - som betyr det samme som at der var det sterke eller lange strømmer. I den andre varianten er det presisert: Ok voru þar straumar miklar ok um eyna - dvs. at det også var lange eller sterke strømmer rundt øya. Av den grunn kalte de øya Straumsey. Men er det en helt korrekt oversettelse å snakke om strømmer?
Tornøe peker på at det like gjerne kan bety et sund. ”Straumar miklar” slik det blir brukt i den islandske teksten betyr neppe det samme som at det er snakk om sterke strømmer. Straumar miklar kan bare bety lange eller trange sund, eller elvestrømmer som East River og Harlem River. Tornøe mener at sagaforfatterne neppe ville ha skrevet det slik om det bare var vanlige strømmer det gjaldt - det forteller oss i grunnen ingenting, sterke strømmer er det jo overalt. Men straumar miklar, oversatt som lange sund, forteller oss derimot noe. I dette tilfellet refererer det seg antagelig til det lange, smale sundet rundt Manhattan, i New Yorks havn. Manhattan har slike lange sund eller elvestrømmer rundt seg. Navnet de ga stedet, Straumsey, er treffende. Det er mye som taler for at sagaens Straumsey er det samme som dagens Manhattan, men noe endelig bevis for det er det selvsagt umulig å gi.
Ordet mikil betyr det samme som stor, svær. Man snakker ikke om store eller svære strømmer, men om sterke strømmer. Derimot kan man godt bruke mikil om et langt sund, eller en strøm som flyter gjennom et sund. I sagateksten blir det i tillegg brukt i flertallsform, straumar. Det betyr med andre ord at det er snakk om flere strømmer, eller trange passasjer mellom to land, to øyer osv. I Norge er det mange eksempler på at man bruker ordet straum om slike sund langs kysten på den måten, som Saltstraumen og Moskenesstraumen.
Landet som er beskrevet i sagaen kan meget vel ha vært det samme som det området som i dag er dekket av storbyen New York. Manhattan (57 kvadratkilometer) var på den tiden, som i dag, det mest sentralt lokaliserte punktet på den amerikanske østkysten. Herfra kunne man seile nær sagt så langt man måtte ønske over store avstander og i nesten alle retninger. Ved å følge Hudson River kunne de komme til rike jaktmarker på begge sider av elven. Langs de såkalte strømmene hadde de adgang til store deler av New Jersey, og langs Long Island-sundet var det gode muligheter for både jakt og fiske. På Manhattan og de andre mindre øyene ville det være en enkel sak å utrydde dyrebestanden for å gjøre det trygt for husdyrene å beite. Det var også mer enn nok av tømmer og godt jordbruksland. I tillegg bød East River på en meget godt beskyttet havn. Sagaen forteller også at det var "fjell og et fagert utsyn".
Her ville de ha en god base for videre oppdagelsesferder. Men som vi har hørt ble det en tøff opplevelse. De hadde ikke sørget for nok forråd til vinteren, og vinteren var hard. Sant nok hadde landet ypperlige beitemarker å by på, vi får vite at det vokste høyt gress der, men følget brukte hele sommeren til å dra ut på mindre oppdagelsesferder. Men det førte til at de ikke hadde tenkt på hverken fór til dyrene eller å legge seg opp et proviantlager til eget bruk. Etter at de hadde hanglet seg gjennom vinteren sviktet både jakt og fiske dem om sommeren, og folket sultet.
Vinteren på Manhattan er alltid hard, på grunn av de iskalde vannmassene som flommer gjennom East River. Merkelig nok hadde de valgt et av de aller kaldeste stedene på østkysten. Vinteren på Manhattan kan være så arktisk at det etter alt å dømme ble for mye, selv for grønlendingene. Tornøe peker på at Manhattan sannsynligvis er den eneste øya på østkysten hvor norrøne mennesker ville legge vekt på at vinteren var hard. Dersom vinteren var ekstra hard kan Manhattan ha blitt frosset inne slik at de ikke fikk ut båter gjennom isen, og dermed ikke fikk muligheten til å fiske. Det kan godt være grunnen til at de sultet, og kanskje også den helt konkrete årsaken til at Torfinn bestemte seg for å flytte enda lenger sør før den neste vinteren satte inn.
Nøyaktig hvor på Manhattan bodde de, i så fall? Innsjøen midt på øya, i Central Park (ved Guggenheim Museum), må ha vært av den aller største betydning for de norrøne nybyggerne. Her var de sikret ferskvann sommer som vinter. Innsjøen må således ha dannet et naturlig sentrum for alle deres aktiviteter, og det er naturlig å tenke seg at de kan ha bygget husene sine ved elven som flommet ut i vannet, skriver Tornøe. Senere kan de også ha bygget hus i området rundt Central Park eller andre steder hvor de tok seg land. Uansett bygget de aldri hus dersom det ikke var tilgang til ferskvann like i nærheten.
Fisket betydde mye. De har sikkert foretrukket å fiske i Long Island-sundet. På den tiden var det en innfløkt affære å salte fisk eller kjøtt, de måtte i så fall utvinne salt ved å koke saltvann, så den vanligste preserveringsmetoden var å røke eller tørke fisken. Men klimaet her kan være nokså fuktig om høsten, dermed ble det ingen enkel sak å holde fisken tørr nok.
For Torhall veidemann ble det første møtet med Amerika en gedigen skuffelse. Han var blitt lovet vin, men vann var alt han fikk å drikke.
Men Torfinn og de andre karene bestemte seg for å bli en stund til. Torfinn ville utforske landet enda lenger mot sør.
Det blir fortalt at de seilte lenge. Hensikten med ferden var å finne et bedre sted enn Straumsey, sett med deres øyne. Dvs. et land med bedre klima, bedre muligheter for jakt og fiske, bedre beite. Et slikt land finner man ikke før man når frem til Chesapeake Bay. Da har man dessuten seilt lenge. Men det finnes også en annen indikasjon på at Hop var å finne et sted i området rundt Chesapeake Bay.
Det blir nemlig fortalt i sagaen at Torfinn, etter at han hadde vendt tilbake fra Hop til Straumsfjord, tok et skip og dro på leting etter Torhall veidemann. Han passerte Kjalarnes (Cape Cod), hvor de så dype, øde skoger så langt øyet rakk, så tettvokst at det nesten ikke fantes åpninger i skogen. Derfra seilte de videre i lang tid, inntil de fikk øye på en fjellkjede lenger inne i landet. De diskuterte litt sammen hva slags fjell dette kunne være, og de mente at disse fjellene tilhørte den samme rekken av fjell som de hadde sett ved Hop. De hadde også en formening om at det var like stor avstand fra Straumsfjord til Hop som det var fra Straumsfjord til disse fjellene i nord. Vi kan ha i mente at Torfinn og hans menn nettopp hadde reist over begge disse avstandene, slik at de hadde begge deler friskt i minne og dermed ville være i stand til å bedømme det bedre.
Fjellryggene i nord kan ikke ha vært andre enn fjellene i Maine, nær Portland, sier Tornøe. Et raskt blikk på kartet forteller oss at avstanden fra Portland til New York er den samme som avstanden fra New York til Norfolk (Chesapeake Bay). De hadde sett de samme fjellene da de reiste opp Hudson River, Delaware River, Susquehanna River og Potomac River i løpet av de fire årene de hadde utforsket Amerika. For norrøne oppdagere var det vanlig å følge elver - jfr. vikingferdene gjennom Russlands indre.
De tilbrakte vinteren på Hop, og det falt ikke snø der. Dyrene gikk ute og beitet hele året. Dette er også et tegn på at de kan ha befunnet seg så langt sør som Chesapeake Bay. Området består av et enormt kompleks av fjorder, helt ideelt for de båtene de norrøne oppdagerne brukte. Det var rett og slett ikke nødvendig å reise videre, her hadde de funnet nøyaktig et slikt sted de lette etter. Her bygget de sine hus og slo seg ned. Jorden var lett å dyrke, klimaet var mildt, det var sel i sjøen, og lenger inne i landet var det gode jaktterreng. Det blir også fortalt at de fant vill hvete og vindruer i åsene (holt). Holt betyr små, skogkledde åser, og slike åser finner man nord for Patuxent River. Men som sagt - intet paradis uten en slange. Da indianerne dukket opp kom de fra sør og passerte et nes. Tornøe mener at dette neset må ha vært Cedar Bay. Indianerne trakk seg også tilbake mot sør.
I Flatøybok går det frem at Torfinn Karlsevne hadde seksti menn og fem kvinner med seg om bord i skipet sitt. Dersom de andre skipene hadde femti menn hver blir summen totalt 160 menn, slik det blir sagt i Hauksbók. Her blir det videre fortalt at til å begynne med var det bare Torfinn Karlsevne, Snorre og førti menn som dro sørover med ett skip, og at Bjarne og Gudrid ble igjen på Straumsey med ett hundre mann. Det blir til sammen ett hundre og førti mann. Selv om åtte mann dro sin vei med Torhall har vi 10-12 mann igjen som det ikke står noe om. De kan ha vært igjen i Falmouth for å ta seg av Leiv Eirikssons hus. Det var viktig for dem å dyrke nok mat, ikke minst dersom de skulle få enda flere nybyggere til å komme over fra Grønland. Derfor er det meget sannsynlig at de trengte en flokk i Falmouth til å fiske og jakte og tørke fisk og kjøtt om vinteren og dyrke opp jorden for å produsere hvete om sommeren. Vi må anta at det dreide seg om en ekspedisjon som det var meningen skulle bli fulgt av flere, siden det var så mange menn og bare fem kvinner med. Det er sannsynlig at de aller fleste av disse 160 mennene var gift og at de hadde kommet hit for å gjøre alt klart før familiene deres, koner og barn osv. fulgte etter.
For å finne land til nyrydningene - la oss si, opptil 150 gårder - måtte de jo nødvendigvis utforske et stort område for å finne det beste landet, og det forklarer hvorfor de må ha utforsket de store elvene helt opp til fjellene. Som sagt mente de at fjellene hang sammen fra Maine til Hop - dette kan de ikke ha diktet opp. De visste at fjellene fantes der. De hadde sett dem fra elvene. I løpet av en treårsperiode må Torfinn Karlsevnes ekspedisjon ha tilegnet seg et meget godt kjennskap til Amerika, fra Nova Scotia til Chesapeake Bay, mener Tornøe. Da Torfinn først kom til Amerika landet han på Cape Cod, hvor Torvald hadde reist kjølen på skipet som et seilingsmerke. Torfinn fortsatte deretter til Falmouth hvor han stoppet en tid. Etterpå utforsket han fjordene rundt Rhode Island, og fortsatte forbi Block Island via Long Island-sundet til Manhattan, hvor han ble værende ett år. Fra Manhattan utforsket han og førti andre menn landet nedover til Chesapeake Bay, hvor han valgte dette stedet som han kalte Hop som den nye kolonien for ekspedisjonen. Om høsten seilte han tilbake til Straumsey (Manhattan) og hentet resten av folket, og dermed seilte han til Hop for annen gang. Da han forlot Hop seilte Torfinn for fjerde gang langs kysten fra Chesapeake Bay til New York. Og så seilte han nordover med ett skip for å lete etter Torhall veidemann, forbi Cape Cod til Maine og sannsynligvis Nova Scotia. Alt dette i følge Tornøes beregninger.
Torfinn seilte deretter tilbake til Manhattan, hvor han ble værende med ekspedisjonen til sommeren etter, da de alle sammen returnerte til Grønland. Alt tyder på at indianerne hadde gjort livet for surt for dem. Med andre ord må de ha kjent kysten og landet veldig godt.
Torfinn Karlsevne er uten tvil - i den grad man kan lite på de skriftlige overleveringene - en av våre aller største oppdagere, større enn Leiv Eiriksson etter min mening, og fullt på høyde med både Nansen og Amundsen - i den grad vi nordmenn overhodet kan trykke ham til vårt bryst. Han var jo tross alt en norrøn islending som seilte ut fra Grønland. Sant nok gikk hans store prosjekt, en norrøn koloni - ja, et nytt norrønt rike - i det enorme landet der vest, i vasken. Men dette var kanskje ikke siste forsøk likevel.
Et moment vi vet lite og ingenting om er den opplysningen vi har om den grønlandske biskopen Eirik Gnupsson, som i 1121, lang tid etter at Torfinn Karlsevne og hans folk forlot Vinland, reiste for "at leita Vinlands". Hvorfor gjorde han det? Fantes det en menighet i Vinland, hadde noen av Torfinns følge blitt igjen der borte og dannet et norrønt samfunn? Eller har noen reist dit senere?
Både Tornøe og islendingene Magnus Magnusson og Herman Pálsson kaster frem en annen spennende tanke, som det imidlertid vil gå for langt å komme nærmere inn på her, nemlig denne: dannet Torfinn Karlsevnes og de andre norrøne oppdagernes ferder grunnlaget for at Christopher Columbus seilte til Amerika over Atlanteren i 1492? Kan det tenkes at han slett ikke oppdaget Amerika ved en tilfeldighet i den tro at han var kommet til India (derav navnet "indianer" for de innfødte), men at han tvert imot visste nøyaktig hva han gjorde - dvs. at han kjente til de norrøne sjøfarernes reiser? Det er til og med blitt spekulert seriøst på om Columbus kan ha vært på Grønland. En spennende tanke, uten tvil. Interesserte lesere kan for eksempel ta for seg Tornøes bok "Columbus in the Arctic?"
Noen ord om hvordan det gikk til slutt.
Torfinn Karlsevnes ekspedisjon vendte tilbake til Grønland i 1006. Året etter reiste han hjem til Island, til ættegården sin på Glaumbær i Skagafjord. Her finner man den dag i dag godt bevarte gårdshus av stein og torv som skriver seg fra det åttende århundre. Men moren hans syntes at han hadde fått et heller dårlig gifte og var ikke hjemme den første vinteren, skjønt da hun etter hvert fikk syn for at Gudrid var en flink og ferm kone reiste hun hjem likevel, og senere kom de godt ut av det med hverandre. Torfinn og Gudrid fikk enda en sønn, som de kalte Torbjørn. Han ble bestefar til en biskop. Etter Torfinns død gikk Gudrid som før nevnt i kloster, og vandret senere til fots gjennom Europa for å få foretrede for paven.
Det blir fortalt at Torfinn senere reiste på en handselsferd til Norge. Her solgte han varer han hadde samlet seg i Vinland.
Men fremdeles gjenstår spørsmålet: hvor lå egentlig Vinland?
Newfoundland...?
.jpg)
Helge Ingstads store prosjekt har vært å føre bevis for at Vinland lå på Newfoundland. Ikke alle er enige med ham i det. Noen mener (som Tornøe) å ha lokalisert Vinland til en helt annen geografisk beliggenhet, mens atter andre (som Magnus Magnusson) hevder at det er umulig å si hvor Vinland en gang har ligget, ja, at det kanskje like mye er en frukt av sagaforfatternes fantasi. Atter andre kan ha andre steder i tankene, eller de kan komme opp med mer eller mindre fantastiske teorier, som den amerikanske amatørhistorikeren Peter Sjolander som hevder å ha bestemt Vinlands lokalisering ut fra runetegnene på Kensington-steinen, som ble funnet (eller påstått funnet) i Minnesota 1898..
Likevel er det Ingstads teorier som gjelder. Det skyldes selvsagt flere årsaker. Helt siden funnet av de norrøne tuftene på L'Anse aux Meadows ble lansert i National Geographic Magazine i 1964 under tittelen: "Vinlandsruiner beviser at vikinger fant den nye verden" har Ingstads meninger om denne saken gått over fra å være teorier til å få full offisiell status. Han har store deler av det akademiske miljøet i ryggen, bøkene hans har ligget på bestseller-listene, og helt siden midten av 1960-tallet har han hatt status som en av den norske nasjonens store helter. Det skulle da forresten også bare mangle. Uansett hva man måtte mene er Ingstads innsats udiskutabel.
La oss se nærmere på Ingstads påstander.
Han hevder altså at sagaens Vinland var å finne på Newfoundland. Her ble det gravd ut et helt lite norrønt samfunn, et omfattende arbeid som ble ledet av hans kone Anne Stine, som var utdannet arkeolog. Ingstad mente at dette måtte være det konkrete beviset for Vinlands beliggenhet. Han fører en lengre argumentasjonsrekke for dette, med poenger som enkeltvis går på:
- at sagaenes og andre skriftlige kilders beskrivelser av seilasene peker hen mot Newfoundland (Adam av Bremen peker på at Vinland var en øy)
- tolkning av gamle kart som viser at omrisset av Winlandiæ tilsvarer de geografiske konturene av Newfoundland
- at ordleddet -vin betyr ikke vin, men gress
- at sagaenes opplysninger om selvsådd hvete = strandrug som man finner på Newfoundland-kysten
- at solmålingen som Leiv Eiriksson foretok kan peke hen mot Newfoundland
- at skrælingene må/kan ha vært eskimoer
- at det ble funnet spor av norrøn bosetning på L'Anse aux Meadows, Newfoundland, inkl. et spinnehjul som tyder på at det må ha vært kvinner med på ferden (jfr. sagaens Frøydis og Gudrid m.fl.)
- div. andre spor fra senere ferder, "faste" ruter til Labrador og Newfoundland
I boken "Vesterveg til Vinland" gir Ingstad en skildring av hvordan han etter lang tids leting langs Nord-Amerikas kyster nærmest ved et slumpetreff fant frem til de gamle tuftene.
Ingstad hadde en tid vært på en hvileløs vandring langs hele Nord-Amerikas østkyst - og andre steder med - på jakt etter det sagnomsuste Vinland, sikker på at det ville være å finne et sted, forteller han. Ingstad kjente den amerikanske villmarken som få. Han hadde vakt atskillig oppsikt da han i 1926 solgte sakførerforretningen i Levanger for å slå seg ned i villmarken, mutters alene. Senere slo han seg ned blant indianere. Det forteller ikke så rent lite om Ingstad som person at han bare ruslet bort til en gruppe meget fiendtligsinnede apache-indianere, sa morn og satte seg makelig til rette. De godtok ham straks.
Nå var han på jakt etter tufter - Leivs buer.
Men hvor...?
Etter flere tusen kilometer med båt, fly og til fots, fra Rhode Island i sør til Newfoundland i nord, med de gamle islandske kartene for sitt indre øye, støtte han en dag på en mann og stilte ham det samme spørsmålet som han automatisk stilte til alle mennesker han traff. Han forteller videre:
"Tufter," sa han og klødde seg i nakken. "Jo jeg synes da å ha hørt om noe slikt borte på L'Anse aux Meadows. Men det er det nå bare George Decker som har greie på, han er basen der." Det var som å få en laks på kroken. Riktig nok hadde jeg tidligere opplevd bitre skuffelser med slike lovende opplysninger, men her var mulighetene annerledes løfterike. Ikke bare lå L'Anse aux Meadows på nordkysten, men på fremtur hadde jeg som nevnt særlig heftet meg ved det flate, innbydende landet der. Og tankene dvelte ved det karakteristiske navnet Meadows, som på engelsk jo betyr gressmarker, nettopp det vikingene var på utkikk etter. På tilbaketuren skulle "Gould" innom L'Anse aux Meadows, og av George Decker ville jeg da i hvert fall fått rede på tuftene, men denne forhåndsopplysningen fra fiskeren virket som et solstreif i en mørketid."
Det skulle vise seg at det var her - en liten fiskerlandsby som het L'Anse aux Meadows (fransk-engelsk) på nordkysten av Newfoundland.
Stedet er perfekt. Ingstad forteller videre:
"Jeg ser utover sletten og nordover mot øyene og havet. I det fjerne skimter jeg Belle Isle og Labradors blånende kyster hvor Vinlandsfarerne kom seilende sydetter. Det er som en slags gjenkjennelse ved det hele. L'Anse aux Meadows har så meget som minner om det jeg har sett ved norrøne gårder på Grønland: den grønne marken, den rislende elven, det åpne landet, utsynet mot sjøen og kanskje noe mer som ikke er så lett å gripe. Her måtte folk fra polarøya ha følt seg hjemme."
Men ennå er alt på det uvisse, bare utgravninger kan gi svaret.
Det skulle vise seg at Ingstad hadde rett. Det hadde kommet sjøfarere hit, og de hadde gått i land og bodd her og bygget hus.
I 1953 startet utgravningene, under faglig ledelse av hans kone Anne Stine. Det de fant forbløffet en hel verden.
Utgravningene pågikk over mange år (og gjør det for så vidt fremdeles). Området som Ingstad og hans kone bestemte seg for å undersøke minner minst av alt om det Vinland man gjerne fremkaller i fantasien. Tuftene ligger en ti minutters gange fra fiskerlandsbyen L'Anse aux Meadows. Her vokser hverken vinranker eller vill hvete, her er ingen elver fulle av spretten laks. Stedet har ikke engang noen naturlig havn. Dersom dette var sagaens Vinland må det veldige ryet ha vært en gedigen bløff.
Men nettopp her gravde man ut et helt kompleks av ruiner som så avgjort er norrøne.
Anlegget besto av i alt åtte bygninger, pluss levninger av noe som kan ha vært fire eller fem båthus avdelt med skillevegger. Alle bygninger var laget med vegger av torv, og man delte dem inn i tre kategorier. Den første kategorien besto av et hus med fire rom (som til slutt skulle gi det eneste virkelige betydelige funnet fra utgravningene), videre en bygning med et rom som kan ha vært et kjøkken, og et lite hesteskoformet byggverk uten noe ildsted, muliges et sauekve med tak. "Kjøkkenhuset" var den første bygningen som ble ferdig utgravd, i 1961. Her fant man et dyktig konstruert ildsted, en skiferbesatt kokegrop som var full av kull og brente steiner, samt en steinbesatt ildgrop full av trekull. En slik ildgrop brukte de norrøne kvinnene til å oppbevare glørne fra ildstedet om natten for å holde liv i dem til daggry.
Den andre kategorien av hus var enda mindre. Her fant man bygninger av islandsk type, et hus med tre rom og en liten bygning med bare ett rom hvor det fantes et ildsted som tyder på at det var brukt som kjøkken. I huset fant man et brent stykke av en bein-nål og en bit av kopper.
Bygningene som tilhørte den tredje kategorien var de største. Her fant man blant annet et hus med hele seks rom, som imidlertid også kan ha bestått av en gruppe med atskilte hus. Veggene var laget av torv, og man fant spor etter stolpehull til støtte for taket. Nær veggene fantes det spor etter en renne som kan ha vært brukt til å slå planker ned i når de laget det indre panelverket. Det ble også funnet en lampe - en stein av bergkrystall med en fordypning til tranen som forsynte veken med brennstoff. Det var også her man fant det berømte spinnehjulet av steatitt. Nå hersket det absolutt ingen tvil om at tuftene måtte være norrøne, for spinnehjulet var av umiskjennelig nordisk type, og det var etter funnet av spinnehjulet at Ingstad gikk ut med en triumferende artikkel i National Geographic Magazine og hevdet at nå var Vinland funnet!
To år før hadde man gjort like overbevisende funn som tydet på at det virkelig var spor etter norrøne mennesker som hadde bodd her. I 1962 ble det nemlig funnet en liten smie med en ødelagt steinambolt som var satt ned i jordgulvet, foruten mange hundre klumper med jernslagg og mange biter av myrmalm. På Grønland og Island var det vanlig med slike smier, de fleste gårdene hadde slike.
Radiokarbondatering av trekullbiter viste at de stammet fra tiden ca. 890-1060, pluss minus. Det stemte godt overens med prøver tatt fra torv-veggene, som ga omtrent de samme dateringene. Og som om ikke alt dette var nok fant man også en ringhodet bronsenål av norrøn type.
Altså hadde dette vært en permanent norrøn bosetning. Men likevel er det grunn til å stille seg skeptisk: var dette Vinland?
Ja, mente Ingstad.
Nei, sier mange andre.
Det finnes ikke noe direkte bevis for at man hadde husdyr (kveg) med seg hit. Søppeldyngene er likeledes såpass beskjedne at oppholdet må ha vært av kortere varighet. Kan det være at de tre husgruppene representerer ankomsten av forskjellige norrøne ekspedisjoner ut gjennom 1100-tallet? Mange arkeologer er i dag av den mening at dette stedet kan ha blitt benyttet som en base for videre ekspedisjoner lenger sørover langs kysten. Det blir også spekulert på om stedet ble brukt til å reparere skip, ja, at man til og med bygget skip her. Biter av butternut-tre (valnøtt) - som ikke finnes på Newfoundland, men som derimot fantes i den nordlige delen av Nova Scotia og New Brunswick - er også blitt funnet. Det tyder på at de norrøne sjøfarerne må ha brakt slike tresorter opp hit fra sørligere strøk, og er nok et bevis for at L'Anse aux Meadows utgjorde en base.
Etter tyve års utgravninger kan man si nokså sikkert at dette var et samfunn med en relativt kort levetid. Det er ikke funnet rester etter fjøs eller stall, ingen låver, ingen gravplasser, veldig lite søppel. Med andre ord kan det neppe ha levd folk her særlig lenge. Hvor er i så fall alle disse småtingene som man normalt ville ha funnet? Kan det hende at sagaene overdrev når de skrev om de store Vinlandsferdene, var fortellingene om vindruene og den selvsådde hveten bare en myte, en fantastisk vikingdrøm om et fjernt og uoppnåelig paradis?
Det er kanskje naturlig å se funnene ved L'Anse aux Meadows i sammenheng med et annet interessant funn i Quebec-provinsen, på Ungava-halvøya, hvor kanadiske arkeologer har studert en rekke merkelige husprofiler som har norrøne trekk. I tillegg til en stor steinbygning med tre rom er det også funnet tre varder nede ved stranden. Hvem reiste disse vardene? Betyr vardene at det fantes norrøne gårder her? Var det flere bosetninger i området? Har L'Anse aux Meadows bare vært en av mange slike plasser som i dag er sunket i jorden?
Islendingen og spesialist på norrøn kultur Magnus Magnusson gir følgende knusende dom over Ingstads lokalisering av Vinland til L'Anse aux Meadows (i "Funn og fakta om vikinger i vesterveg") :
"Bare én ting er absolutt sikkert: bostedet ved L'Anse aux Meadows kan ikke være sagaenes Vinland. Vinland, i det minste i sagaforfatternes fantasi, lå mye lenger mot sør, i land hvor det vokste ville druer. Disse interessante bygningene på Newfoundland kan umulig være "Leivs hus" fra Grønlendingesaga. De er heller bevis på vikingenes gode sjømannskap og dristighet, og at de fortsatte å besøke Nord- Amerikas kyster lenge etter pionérreisene til Bjarni Herjolfssón, Leiv den hepne, og Thorfinn Karlsefni. Dådstrangen og den utemmede energien som sendte vikingene i svermer vestover havene, ble endelig uttømt på kystene av Nord-Amerika. Den fikk ikke noe varig resultat der, men den har gitt verden en uforglemmelig arv av heroisme og eventyr.
... eller Falmouth?
Men dersom Vinland ikke lå på Newfoundland-kysten, hvor lå det da? Et nøkkelord her er vin. Et annet er hvete. Et tredje er skrælingene - hvem kan de ha vært, eskimoer eller indianere? Et fjerde moment er den solobservasjonen som Leiv Eiriksson gjorde. Hvor kan det ha vært?
Tolkningene er mange. Ingstad har sine forklaringer, andre forskere har andre forklaringer. Vi skal ta disse punktene for oss i tur og orden.
Men aller først, la oss nok en gang følge J. Kr. Tornøes tolkning av sagaenes reisebeskrivelser. Tornøe mener å ha fulgt Torfinn Karlsevne og de andre sjøfarerne så langt sør som til New York og kanskje enda videre. Det er dristige teorier, men de er godt belagt - ikke minst med grunnlag i Tornøes egne ferder i de samme farvannene og hans praktiske kjennskap til sjømannskap. Hva mener han om Vinlands beliggenhet?
Alt tyder på at Leiv seilte fra sin gård på Brattalid og fulgte Bjarnes rute, bare i omvendt rekkefølge. Etter Tornøes mening seilte de direkte til Baffin Island, og ikke til Newfoundland. Grunnen til dette var enkel nok - det ville være den enkleste veien å ta. Sant nok var Leiv en dyktig sjømann som hadde seilt fra Grønland til Norge, som befant seg enda lenger unna enn Newfoundland. Men det er en stor forskjell mellom disse sjøreisene. Da han seilte til Norge fulgte han lengdegradene, med kursen rett mot øst. Om han derimot ville sette kursen direkte mot Newfoundland ville han trenge et kronometer for å beregne lengdegradene, et instrument som ennå ikke fantes i omløp. Av den grunn ville det være mye vanskeligere å seile nordover eller sørover enn vest eller øst. I dagslys kunne de styre etter solen og prøve å holde en mest mulig stø kurs i østlig retning, om natten hadde de kun Nordstjernen å holde seg til. De seilte til de fikk øye på land, og dermed var det ikke nødvendig å ta observasjoner av lengdegradene. Leiv visste at det ville være enklere å seile til Baffin Island enn til Newfoundland.
Et annet moment som taler mot Newfoundland og til fordel for Baffin Island er Leivs skildring av Helluland, hevder Tornøe. Han forteller at det ikke vokste gress der. Newfoundland, derimot, er et godt jordbruksland med massevis av gressmarker og skoger. Det er heller ingen isbreer. Det er det derimot på Baffin Island.
Ettersom Leiv hverken hadde kart eller kompass var det bare naturlig at han ville velge den aller korteste ruten fra Grønland til Baffin Island. Avstanden fra Brattalid til Resolution Island er ca. 500 nautiske mil. Fra Vesterbygden til Baffin Island er det snakk om en distanse på ca. 350 nautiske mil. Fra Holstensborg i nord til Cape Dryer er avstanden bare 200 nautiske mil. Sunn fornuft tilsier at Leiv meget mulig vil ha valgt å seile nordover langs kysten av Grønland før han begynte på selve overfarten. Det er ikke utenkelig at det allerede hadde vært jaktekspedisjoner i samme retning.
Tornøe slår fast at Helluland må ha vært Baffin Island. Å anta noe annet vil være å forskyve proporsjonene i sagaen.
Bjarne gikk som vi husker aldri i land for å ta det tredje landet nærmere i øyensyn. Det gjorde imidlertid Leiv, og han mente at Helluland kunne være et passende navn. Herfra krysset de etter hvert Hudson-stredet til Labrador, Bjarnes annet land. Nok en gang ankret de opp og rodde i land. Det var hvite sandstrender i alle retninger, med tett vegetasjon og skog. Dette landet fikk navnet Markland - og det bærer en slående likhet med dagens Labrador. Tornøe mener det er lite sannsynlig at de ga dette navnet til en del av landet, og at de kalte en annen del av landet for Vinland. For Leiv må Newfoundland og Labrador ha tatt seg ut som en ubrutt landstrekning. De hadde ingen mulighet for å vite at det ikke var det.
Leiv fulgte altså Bjarnes rute. Men når de hadde seilt så langt sør som til Belle Isle-stredet kan det være et spørsmål om han ikke avvek fra denne ruten, og i stedet seilte gjennom Belle Isle-stredet og fortsatte langs kysten av Quebec mot St. Lawrence-elven. En del forskere har vært av denne oppfatningen, men i følge Tornøe skyldes det at de ikke har skjønt hva som var ment med Bjarnes tre land, og at de dermed har tatt feil av den ruten han fugte - noe som er selve nøkkelen til å forstå Vinlandsekspedisjonene.
Vi vet at Leivs mål for ferden var å finne det første og sørligste av de tre landene som Bjarne hadde oppdaget, det landet som senere skulle få navnet Vinland. Han må ha fått ruten grundig forklart før han forlot Grønland. Hvorfor skulle Leiv gi seg i kast med å finne en annen rute til Vinland?
De kunne ikke vite at Belle Isle-stredet var noe annet enn en fjord. Selv om de gjettet på at det var et sund kunne de ikke vite hvor det ville føre dem hen. Ettersom Bjarne hadde seilt langs østkysten av Newfoundland og trodde at det tilhørte det andre landet, da kunne de ennå ikke befinne seg ved det sørligste punktet av Markland, men utenfor kysten, et sted omtrent halvveis. Hvorfor i all verden skulle de prøve å finne en rute vestover gjennom Bjarnes annet land når de forsto at det første landet han hadde oppdaget lå mye lenger mot sør enn der de befant seg akkurat nå, og at det var en åpen havstrekning mellom de to landene? Tornøe finner det nokså usannsynlig at de skulle begynne å eksperimentere med problemet med å finne en alternativ rute gjennom Markland all den stund det slett ikke var nødvendig. Dessuten fantes det overhodet ingen sikre indikasjoner på at dette sundet, dersom det i det hele tatt var et sund, ville føre dem til Vinland.
Det er også andre ting som tyder på at de ikke seilte gjennom Belle Isle-stredet. Dersom de hadde gjort det og hadde fulgt kysten til St. Lawrence-elven ville de nemlig ha oppdaget at Markland og Vinland hang sammen og at det ikke dreide seg om to separate land. At Leiv ikke visste dette blir bevist av det faktum at han sammen med broren Torvald planla å seile rundt Vinland, som de mente måtte være en øy på linje med England og Irland. Torvald håpet for eksempel å seile rundt Vinland fra nord, på nordsiden av Nova Scotia. Dette viser at ingen av dem hadde seilt ned til St. Lawrence-elven, for da ville de ha oppdaget at den nordlige delen av Markland (dvs. Labrador) og Vinland hang sammen. Det var på denne ferden at Torvald ble drept av innfødte før han var kommet nord for Nova Scotia, og dermed fant de aldri frem til Vinland. De trodde fremdeles at det dreide seg om to atskilte land.
Etter at Leiv hadde forlatt Markland med nordøstlig vind seilte han i to døgn og nådde en øy som lå nord for det neste landet (dvs. Vinland) - Scatari Island. Det finnes ingen andre øyer i dette området som det ellers kunne ha vært. Sagaen forteller at Leiv og mennene hans gikk i land her. Man kan saktens spørre seg om hvorfor de gikk i land på denne ubetydelige øya i stedet for å utforske fastlandet nærmere. Tornøe peker på sagaens opplysning om at de seilte for en sterk nordøstlig vind. I så fall ville høye bølger gjøre det vanskelig, for ikke å si umulig, å komme inn til den steinete kysten, full av stupbratte klipper. For å danne seg et bilde av landet og vegetasjonen har de således slått seg til tåls med å ta øya nærmere i øyensyn. Herfra kunne de skue over til Nova Scotia, som utgjorde den nordlige delen av det landet som senere skulle få navnet Vinland (i følge Tornøe). På Scatari Island er det en bukt på sørsiden som ville ha vært en naturlig landingsplass for dem.
Vi kan tenke oss at de kanskje benyttet oppholdet på Scatari Island til å diskutere hvilken retning de skulle fortsette - enten vestover langs nordkysten av Nova Scotia, eller sørover langs østkysten. Med nordøstlig vind ville de få god bør enten de tok den ene eller andre veien. Men i nordlige strøk er det alltid slik at tanken på å dra lenger sørover er desidert mest forlokkende, og Tornøe mener det er mest trolig at det forholdt seg slik med Leiv også. Han la av gårde med det samme og fortsatte til de nådde frem til et sund som lå mellom øya og neset som gikk nord for fastlandet.
Ettersom Bjarne bare hadde sett den østlige enden av Nova Scotia var Leiv og mennene hans de aller første europeerne som fikk se den amerikanske kysten fra Halifax til Falmouth. De seilte forbi New Brunswick og Maine uten å gå i land. Leiv speidet etter en naturlig havn.
Det bar stadig lenger sørover. Til slutt nådde de et nes. Herfra stevnet de vestover. Síðan fóru þeir til skip síns ok sigldu í sund þat, er lá milli eyjarinnar ok ness þess, er norðr gekk af landinu, stefndu í vestrætt fyrir nesit. Þar var grunnsævi mikit at fjöru sjávar, ok stóð þá uppi skip þeira, ok var þá langt til sjávar at sjá frá skipinu... - dvs "Og de seilte inn i sundet som lå mellom øya og det neset som gikk nordover fra fastlandet..."
Tornøe argumenterer for at de til slutt stevnet inn i Vineyard-sundet (Falmouth). Fra East Falmouth er avstanden kort over til Martha's Vineyard. Den omtalte innsjøen (elven/vannet) som Leiv brakte skipene inn i kan godt ha vært Waquiot Bay, en lagune som er nøyaktig lik den "innsjøen" som er beskrevet i sagaen. Her flyter det en elv ut i sjøen.
Her hadde de flere bukter å ankre opp i. Her sprang laksen, større og fetere enn noe annet sted de hadde vært på. Her vokste det druer, vindruer.
Her, konkluderer Tornøe, lå Vinland det gode.
Leivs solobservasjon
Leiv Eiriksson var på sett og vis Amerikas første astronom. Skjønt, han hadde hverken kronometer, kart eller kompass. Han visste at jordkloden dreide fra vest til øst. De norrøne sjøfolkene kjente selvsagt midnattsolen. Leiv var klar over at dersom han iakttok solens høyde midt på dagen, eller ved soloppgang eller solnedgang, så kunne han avgjøre den omtrentlige breddegraden for et bestemt sted. Noe av hensikten var å rapportere observasjonene til Olav Tryggvason, slik at kongen og hans menn kunne sammenligne Leivs observasjoner med lignende observasjoner i Norge, England, Frankrike og Russland, hvor kongen hadde oppholdt seg en tid. På den måten kunne de prøve å finne Vinlands posisjon. Av denne grunn alene var Leivs observasjon av solen meget viktig. Vi kan gå ut fra at han foretok slike observasjoner kontinuerlig, ikke bare på den korteste dagen i året. Kanskje denne dagen blir nevnt i sagaen fordi den er så lett å forstå og lett å huske?
I Grønlandssagaen heter det: Meira var þar jafndægri enn á Grænlandi eðr Islandi; Sól haföi þar eyktarstad ok dagmálastad um skamdegi- dvs. at døgnet var mer jamndøgn der enn på Island og Grønland. Solen hadde der "eyktarstad" og "dagmålarstad" på "skamdagen".
Dette fortjener en utdypende forklaring. I all korthet betyr det at solen var oppe over de gamle merkene både for eykt (non) og frokost på årets korteste dag. Men hva betyr så dette igjen?
Opplysningen blir oppfattet som vederheftig. Ettersom de norrøne sjøfolkene ikke hadde klokker tok de peiling på solens stilling i forhold til fjell og kløfter, oppbygde steiner og lignende som tilsvarte en bestemt inndeling av dagen, ofte tilknyttet måltidene. Til hjelp for å forstå denne observasjonen har man benyttet seg av tradisjonen mellom norske bønder. I Snorres Edda heter det for eksempel at høsten varer fra høstjevndøgn til solen går ned i eyktarstad. Og i den islandske lovboken Grágás står det at det er eykt når utsuðrs ætt er delt i tre deler og solen har gått to luter og det er én igjen.
For et moderne menneske er dette gresk. Selv forskerne er ikke riktig sikre på hva det betyr. Vitenskapsmennene Gustav Storm og H. Geelmuyden kom til at utsuðrs ætt er den oktanten av horisonten som har utsuðr, dvs. sørvest i midten, og det er da eykt når solen har passert to tredjedeler av denne. På grunnlag av dette beregnet man Vinlands beliggenhet til å være 49° 55´ n.br. - dvs. i den nordlige delen av Newfoundland (jfr. Ingstad). Almar Næss har i boken "Hvor lå Vinland? En studie over solobservasjoner i de norrøne sagaer" derimot kommet til at eyktar-stedet må ha ligget 60 grader vest for sør, 36° 54´ n.br. og han har således beregnet Vinlands beliggenhet til Chesapeake Bay i Virginia (jfr. Tornøes lokalisering av Hop noe lenger nord, i det samme området er det forøvrig faktisk et lite sted som bærer navnet Vineland).
Andre forskere er kommet til forskjellige resultater:
M. Wormskiold: 49° n. br. C. C. Rafn og Finn Magnusson: 41° 24', Th. Bugge: 41° 22' L. M. Turner: 48° 75' E. Tengstrøm: 31° H.R.Holand 42°
Av dette kan man raskt trekke den slutning at Leivs solobservasjon har vært gjenstand for de forskjelligste spekulasjoner med de forskjelligste konklusjoner - alt fra Georgia i sørstatene til Newfoundland langt oppe i nord. Ingstad peker også på at det slett ikke er sikkert at solobservasjonen skriver seg fra Leivsbuene (Vinland), men fra et sted Leiv kom til under en av sine oppdagelsesferder. Man kan også argumentere mot Ingstad ved å hevde at han omgår denne opplysningen fra sagaen fordi den ikke later til å uten videre stemme overens med hans lokalisering av Vinland til Newfoundland. Ingstad kaller solobservasjonen "primitiv" og mener at den er "farlig å bygge for meget på", selv om han på den annen side skriver at den er en "uomtvistelig vederheftig del av sagaen".
Men likevel, la oss gå litt tilbake og se nærmere på noen av de forsøkene på beregning av solobservasjonen som er blitt gjort.
Et viktig spørsmål er: når på dagen var eykt? Det har det vært skrevet mye om. Allerede på 1600-tallet foreslo islendingen Arngrimur Jónsson at eykt var det samme som det latinske non, nona hora - den niende timen, eller klokken tre om ettermiddagen (den katolske kirkes nona hora, den niende time, gikk ut fra at dagen begynte kl. 6 om morgenen). Det vil dermed si at den korteste dagen ved Leivsbuene var seks timer, noe som vil plasere beliggenheten til 58° 20´ - dvs. Labrador. En annen person som også levde på 1600-tallet, nordmannen Tormod Torfæus, bet seg merke i følgende lov i Grágás: þá er eykt er utsuðrs - ætt er deilld i þridiunga ok hefir solinn geingna tvo luti enn einn ogeingin. Det betyr at eykt var klokken fire om ettermiddagen, og den korteste dagen ved Leivsbuene vil da ha vært åtte timer. Det betyr da at Leivsbuene må ha befunnet seg på Newfoundland.
På grunnlag av Snorres kalender, som sier at høsten varer fra 21. september til solen går ned i eyktarstad (21. oktober), at vinteren varer til 21. mars, våren til 21. mai og sommeren frem til 21. september, har man imidlertid prøvd å gjøre alternative utregninger.
Hos Snorre er klokkeslettet for eykt halv fem om ettermiddagen, målt på hans egen gård Reykholt på Island. Eyktarstad er det punktet på horisonten hvor solen gikk ned 21. oktober slik Snorre observerte det fra sin gård på Reykholt. Dersom man måler vinkelen på horisonten til dette punktet finner man 67.5 grader. Da Leiv observerte solnedgangen ved Leivsbuene fant han at solen traff eyktarstad (67.5 grader fra sør) ikke den 21. oktober som på Island, men 21. desember, årets korteste dag. På samme måte som Snorre hadde markert vinterens første dag, markerte Leiv vintersolverv. For å gjøre en så presis observasjon må solnedgangen ha vært over havet. Dersom man legger en tolkning som denne til grunn, kan observasjonen ha skjedd i Falmouth, nøyaktig det stedet der Tornøe mener å ha lokalisert Vinland. Stranden på sørsiden av Barnestable-halvøya er det eneste området på østkysten der dette er mulig, hevder Tornøe. Her kan man se solen stige opp fra havet og se den gå ned i havet. Leiv kunne på denne måten finne meridianen retning nord-sør av denne posisjonen ved å dividere vinkelen til horisonten fra dagmálastad (soloppgang) til eyktarstad (solnedgang). Eller han kunne finne eyktarstad ved å rette inn en vinkel på 135 grader til horisonten fra soloppgang. Man regner da med at både Snorre og Leiv tok utgangspunkt i den øverste delen av solskiven, enten den steg eller sank.
Man vet ikke hvordan Leiv kan ha foretatt en slik observasjon uten instrumenter, men han kan ha gjort det på denne måten: han kan ha laget et sentrum for observasjonene ved å stikke en pinne i bakken. Herfra kunne han peile inn solen, og stikke en ny pinne i bakken på en gitt avstand fra den første - fremdeles med peiling mot solen. Ved hjelp av et tau eller lignende kunne han finne vinkelen mellom pinnene og dermed danne seg et bilde av meridianen. Det ville være enklere enn å observere solens høyde ved non. Han kunne bruke andre pinner til å bestemme forskjellen mellom punktene i horisonten for soloppgang og solnedgang dag for dag, for eksempel fra høstjevndøgn til vintersolverv. Etter den dagen ville solen begynne å bevege seg tilbake dag for dag etter hvert som dagene ble lengre, helt til midtsommerdag. Ikke minst midt på sommeren ville det være lett å notere seg at dagene var mye lengre på Grønland og Island enn i Vinland. "Meira var þar jafndægri enn á Grænlandi eðr Íslandi..." Dette utsagnet alene er mer enn nok for Tornøe til å slå fast at Leivsbuene må ha ligget mye lenger sør enn Labrador eller Newfoundland.
Ser man på et moderne kart vil man konstatere at Reykholt befinner seg på 64° 40´, mens Falmouth ligger på 40° 33´. Et kronometer vil fortelle oss at solen beveger seg ca. 15 grader på 1 time. Eyktarstad (67.5 grader) betyr 4.5 timer eller 16.30 på Island, på lengdegrad 64° 40´ 21. oktober. I Falmouth betyr eyktarstad 4.5 timer eller kl. 16.30 på årets korteste dag, 21. desember. Denne dagen er årets desidert korteste dag i Falmouth. Kan Leiv ha gjort sine observasjoner i dette området?
Og i så fall, lå Vinland her?
Eller kanskje i Chesapeake Bay, helt nede i Virginia?
I 1954 - i boken "Hvor lå Vinland? En studie over solobservasjoner i de norrøne sagaer" - hevdet dr. Almar Næss at Vinlands beliggenhet var å finne nettopp her, i Chesapeake Bay. Næss' bok er et meget overbevisende stykke arbeid som kan anbefales til nærmere studium. Gjennom nitidige utregninger og inngående historiske kunnskaper mener Næss å ha løst gåten om Vinland. Det vil føre for langt å gjøre detaljert rede for den inngående og brede argumentasjonen i boken, selv om det arbeidet som Næss har lagt ned er så stort og verdifullt at det kunne fortjent en bredere omtale. Men hans vidløftige regnestykker har sine ulemper. Sto observatøren på en haug? Hadde han fri horisont? Hvor nøyaktig var hans lokalisering?
Som nevnt hadde man lenge spekulert på hvor Leivsbuene kunne ha ligget ut fra opplysningene i sagalitteraturen. Men det var først den før nevnte Gustav Storm som slo fra seg tanken om at eyktarstad var et klokkeslett. I stedet lanserte han teorien om at eyktarstad var et punkt i horisonten.
Det var M.M. Mjelde som brakte dette arbeidet inn i et nytt spor. Han var enig med Storm i at eyktarstad var en viss stilling i horisonten, men hevdet at Storms utgangspunkt var galt. Mjelde viste til at de gamle nordmenns solpeilinger kunne føres tilbake på en seks-deling av horisonten. Eyktarstad var med andre ord en sjettedel av horisonten vest for sør. Mjelde var hverken akademiker eller forsker, men han visste godt hva han snakket om. Han hadde nemlig gjennomgått Sjøkrigsskolens tre nederste klasser før han tok artium og var altså både navigasjons- og sjøkyndig, i tillegg til at han var sterkt historisk interessert. Selv publiserte han aldri noe, han la i stedet frem sine idéer til den engelske Vinlandsforskeren G.M. Gathorne-Hardy. Mjeldes utgangspunkt var at solen gikk ned i eyktarstad. Han viste ved sine beregninger at stedet for observasjonen (Vinland) må ha ligget ganske langt mot sør. Arbeidet hans ble aldri fullført. Poenget er at han med dette la frem en idé.
Næss bygget videre på denne idéen. Mjelde hadde regnet seg frem til at Vinland, eller den korrekte eykjarstad-posisjonen, må ha befunnet seg 60 grader vest for sør. Næss, som selv var ekspert på denne type beregninger, kunne bekrefte dette. I likhet med Mjelde kom han frem til at Chesapeake Bay måtte være det rette stedet (36( 54´ nord). Dette så Næss på som den absolutt nordligste grensen for Vinland, og tilføyer at Vinland muligens, kanskje meget sannsynlig, lå enda lenger sør.
I så fall oppstår det et problem - Leiv Eiriksson kan umulig ha foretatt en observasjon så langt sør. Sant nok hadde Leiv vært langt av gårde og reist hus på endestasjonen, men Torfinn Karlsevnes ekspedisjon varte mye lenger, i tre år. Han nådde frem til steder som Straumsfjord og Hop etter lange sjøferder. Gathorne-Hardy mente således at sagaen om Torfinn Karlsevne måtte ha blitt arbeidet inn i sagaen om Leiv, inkludert eyktarstad-observasjonen, og at den som satte sagaene sammen til en helhet to hundre år senere må ha trodd at alle sjøferdene gikk til de samme stedene. Men Leiv kan ikke ha rukket å seile så langt sør som Torfinn gjorde. Det var Torfinn som fant det forjettede land.
Leiv Eiriksson var aldri i Vinland...
Sier Næss.
Næss peker på at Hop er det viktigste stedet i Vinlandsferdene. Som han skriver: "Hop er i engere forstand det virkelige Vinland." Med andre ord konkluderer Næss med at Leiv Eirikssons Vinland er det samme landet som Torfinn Karlsevnes Hop.
Skrælingene
Et viktig spørsmål for om mulig å finne ut av hvor Vinland kan ha vært, er de opplysningene vi får om urinnvånerne som de norrøne følgene støter på - "skrælingene", et tydelig nedsettende uttrykk. Kan de ha vært nordamerikanske urinnvånere, indianere, eller arktiske urinnvånere, eskimoer?
Egentlig ville jo nettopp det gitt oss svaret på gåten om hvor Vinland i virkeligheten lå – men akk, opplysningene er såpass sparsomme og overflatiske, og i tillegg preget av en slik fordomsfull motvilje, at det i grunnen ikke forteller oss noe som helst. Av interesse er det likevel å legge merke til hvordan det første møtet mellom hvite og ”rødhuder” gikk for seg – fredelig nok i begynnelsen, men så ender det snart som det også gikk i nyere tid, det bryter ut full krig. I denne omgangen var det skrælingene som seiret. Vikingene ønsket tross alt å dyrke jorden og fiske i havet i fred, uten at de behøvde å bekymre seg om å få en pil i ryggen.
Torvald var den første som støtte på de innfødte. Han fikk øye på tre skinnbåter med tre mann under hver båt, en av dem kom seg unna i en faderlig fart mens de resterende ble drept. Skinnbåter kan tyde på eskimoer, en annen sak er at eskimoenes farkoster var så små og beregnet på enmannsbruk at tre mann aldri ville få plass under en slik båt. Torvald så også noen små hauger inne i fjorden som han mente kunne være boplasser. Også dette tyder på at det kan ha vært eskimoer. Derimot tyder det på at det kan ha vært indianere på ferde når det senere heter at de fant en kornstakk bygget av tre. Kunne det være de pyramideformede teltstengene etter en forlatt teepee? Også opplysningene om at skrælingene handlet med skinnvarer tyder på at det må ha vært indianere. Eskimoer jaktet ikke på pelsdyr i den forstand. Under en av kampene med de innfødte blir det fortalt om en svær blåsvart ball som ble slengt mot Torfinn Karlsevnes flokk med en fæl låt – dette er et kampvåpen som ble brukt av indianere.
Det er ellers ikke mye konkret man har å gå etter. Vi får riktignok høre at de innfødte var svarte og stygge karer og hadde stygt hår på hodene, at de hadde store øyne og brede ansikter, og at de var tyvaktige og virket upålitelige, men det forteller oss ikke mye. Et underlig innslag er fortellingen om de to skrælingeguttene som forteller om et annet land der folk går kledd i hvite klær og bærer hvite flagg – nok et litterært innskudd, som vi kjenner ?
De norrøne sjøfarerne har uten tvil hatt kontakt med de innfødte mange steder langs den vidstrakte kysten av Nord-Amerika på sine tokter, og selv om de kjente eskimoer fra Grønland har de vel neppe sett noen større forskjell på dem. Som Ingstad skriver: "De har alle vært skrælinger, underlig utseende, farlige mennesker."
"Skrælinger" var jo ellers velkjente nok fra Grønland. Selv om det eksisterte noe byttehandel mellom de to folkene, hadde de ingen sameksistens utover det. De norrøne bygdene hadde eksistert i et par generasjoner (eller mer) før det i det hele tatt var snakk om noen kontakt i det hele tatt. Og slik sagaforfatterne skildrer skrælingene er det åpenbart at de overhodet ikke har noen interesse av "kulturutveksling" - og selvsagt må de også ha sett på dem som potensielle fiender, om de ikke alt var det.
I "Studier over Vinlandsreiserne" bemerker Gustav Storm at av det sparsomme materialet man har av skælingenes språk (historien om de fem skrælingene, en skjegget mann, to kvinner og to barn som bodde i huler, og som Torinn Karlsevnes følge fant på hjemreisen fra Vinland), synes å tyde hen mot et utdødd indiansk språk:
"Efterretninger er jo meget mangelfulde, ikke mindst fordi disse Sproglevninger har gaaet gjennem mange Munde, inden de optegnedes. Alligevel synes saa meget at være tydeligt, at i sin optegnede Form kan de ikke være Eskimoiske. (-) Overhovedet er den bløde Velklang i disse Skrælingeord ganske forskjellig fra de haarde Strubelyde i Eskimoisk. Man er altsaa henvist til at udlede disse Ord fra de indianske Folk, som vi fra nyere Tid kjender i disse Egne. De Beboere, som Opdagerne i 16de Aarhundrede fandt paa Newfoundland og som kaldte sig selv Beothuk (d. e. Mænd), fik af Europæerne Navnet red indians, fordi de besmurte sig med Okkerfarve; de er nu udryddede dels af Europæerne, dels af Micmac-lndianerne, som i forrige Aarhundrede indvandrede fra New Brunswick til Newfoundland. Af deres Sprog er kun faa og smaa Levninger bevarede, men dog saa mange, at man faar en noksaa god Forestilling derom."
Storm fremkaster tanken om disse innfødte kan ha tilhørt det utdødde Beothuk-folket, eller Micmac-folket, som holdt til i Nova Scotia og New Brunswick. Micmac-folket dro gjerne på sesongfiske ved kysten av Newfoundland, og bodde da i huler eller hellere, eller andre mer improviserte boliger, og de norrøne følgene kan da ha støtt på dem som vekselvis handelsfolk og krigere.
"Det er kun indirekte — af Oplysningerne om det vilde Korn — at vi kan slutte, at disse Skrælinger ikke dyrkede Jorden; de har altsaa, da Nomadeliv ikke findes i Amerika, enten været Fiskere eller Jægere. Hvis det havde været Eskimoer, skulde man vente det første, hvis det var Indianere det sidste. Skrælingerne opdagede efter Sagaen Kolonisterne om Høsten og nærmede sig i sine Baade for at udspejde dem, men trak sig derpaa tilbage og vendte først tilbage om Vaaren, og da havde de med sig sine Handelsvarer, nemlig Pelsværk. Dette Træk synes mig tilstrækkeligt til at vise, at Skrælingerne var Indianere, ikke Eskimoer," konkluderer Storm.
Sagaene forteller at skrælingene var utstyrt med pil og bue, slynger (valslöngur) , og steinøkser (hellusteinn), og at de var kledd i skinnklær. Dette kan passe like godt på eskimoer som indianere. Opplysningene om at de innfødte kom roende eller padlende i skinnbåter (huðkeipar), passer imidlertid bedre på eskimoer enn indianere.
Den franske Jacques Cartier (1491-1557) forteller om indianerfolket ved Miramichi-bukten: "Da vi var en halv mil fra nevnte pynt, så vi to rekker med båter, mer enn førti eller femti, med ville som dro over fra det ene landet til det andre. Fra den ene rekken sprang det i land en stor mengde, som med høye skrik gjorde tegn til oss om å gå i land, idet de viste oss sine skinnvarer."
Det samme opplevde Cartier andre steder, opptil to hundre mennesker på en gang. "De har ingen annen bolig enn båtene sine, som de trekker på land og vender, slik at de sover under dem."
Dette er et trekk vi kjenner igjen fra Vinlandssagaene. Storm konkluderer med at: "Overhovedet vil man have vanskeligt for at værge sig mod den Tro, at Vinlands Skrælinger er de samme som Micmac-Indianerne i det sydvestlige Nova Scotia."
Helge Ingstad trekker frem en interessant detalj ved Vinlandssagaenes beretninger som pekler mot at skrælingene kan ha vært nordamerikanske indianere. I "Landet under leidarstjernen" trekker han frem det som blir fortalt i sagaen om Karlsevne, nemlig at indianerne brukte en "valslynge" under kampen, en stor svart kule på en stang. Det blir fortalt at den ble slengt av gårde, og låt stygt. Slike kampvåpen ble brukt av Algonquin-indianerne, som holdt til i den østlige delen av Canada.
Insgstad trekker også frem andre opplysninger fra Grønlendingesaga som peker en mot indianere og har "troverdighetens preg", men konkluderer med at selv om de norrøne følgene har vært så langt sør langs Nord-Amerikas kyster at de har støtt på indianere, så "hjelper de oss ikke til en nærmere bestemmelse av Vinlands beliggenhet."
Striden om vin eller -vin
Ble det nye landet kalt Vinland fordi det vokste vindruer der? Eller har man med ordleddet vin å gjøre, som kan bety noe ganske annet? Opplysningene om vindruene har vært det mest kontroversielle punktet i sagaenes beretninger. Hvordan man enn snur og vender på det, så er det ikke til å komme forbi at de skriftlige kildene uttrykkelig fremhever at det vokste vintrær i landet.
På Newfoundland vokser det ikke vintrær. Ergo mente Ingstad at ordleddet -vin måtte tolkes på en annen måte, og avskrev sagaenes fortellinger som litterær fiksjon.
Mange har hevdet det samme. Både eventyrgranskeren Moltke Moe og Fridtjof Nansen mente allerede på begynnelsen av 1900-tallet at disse innslagene var ren fantasi - ja, Nansen gikk som nevnt så langt som til å spekulere på om ikke hele ideen om Vinland var et rent fantasifoster. Andre forskere har vært inne på det samme, som Gustav Storm da han i 1887 publiserte "Studier over Vinlandsrejserne", hvor han hevder at dette med vintrær er en gedigen misforstålse. Han hevder at det egentlig dreier seg om navnet på en type tømmer de fraktet med tilbake til Grønland. Atter andre forfattere og forskere har spekulert på om det ikke ganske enkelt dreide seg om bær av en eller annen sort som feilaktig ble kalt druer. Denne siste teorien har hatt mange tilhengere.
For Ingstad dreide det seg ikke om bær i det hele tatt. Han lette ikke i geografien, men i filologien.
Ingstad viser til at de norrøne sjøfarerne oppkalte de nyoppdagede landene etter de mest fremtredende geografiske og naturlige trekkene, som Helluland (et goldt landskap med steinheller) og Markland (skoglandet). Hvorfor kalte de da det tredje landet for Vinland? Jo, sier Ingstad, fordi det vokste gress her, og om det var noe de hadde stor interesse av, så var det å finne landskap med godt beiteland. Slike navn finner man i Norge, som for eksempel Vinås eller Vinje. Sant nok har mange språkforskere påpekt at ordet "vin" i betydningen "gressmark" ikke lenger var i bruk i vikingtiden, men på den annen side betyr det ikke det samme som at man uten videre kan sette noen tidsbegrensning for bruken av et bestemt ord. Ordleddet -vin er vanlig for mange stedsnavn i Norge, som Granvin, Hovin, Bjørgvin osv. Det samme fenomenet finner vi også på Shetlandsøyene og i Sverige, men derimot hverken på Færøyene eller Island. Noen forskere har fremhevet at dette kan skyldes at man i disse områdene har manglet slike strøk som svarer til den geografiske bruken av ordleddet -vin. Det er godt mulig at ordet levde på Grønland. Glem ikke at faren til Leiv Eiriksson, Eirik Raude, kom fra Jæren, hvor det er forholdsvis mange vin-navn.
Det er videre temmelig påfallende, sier Ingstad, at det ikke et eneste sted, hverken i Vinlandssagaene eller i andre islandske kilder, direkte blir sagt at navnet Vinland har noe med vindruer å gjøre.
"Leiv ga landet navn etter dets muligheter, kalte det Vinland," heter det i Grønlandssagaen. Muligheter - det tyder kanskje hen på noe ganske annet enn muligheten for å drikke seg full på vin, kanskje muligheten for et godt beite? Interessant er det også å merke seg teksten på Skålholt-kartet: "Her ligger Vinland som man for jordens fruktbarhets skyld og andre nyttige tings skyld har kalt Vinland det gode." Jordens fruktbarhet, det var det viktige.
I denne fruktbarheten inngikk også den selvsådde hveten. Det kan ha vært mais eller vill ris, men Ingstad mener at det ligger nær å tenke på strandrug. Både i Labrador og på Newfoundland finnes det store områder med strandrug som kan se ut som en hveteåker. De norrøne brukte strandrugen til å lage mel av, det var en velkjent plante for dem.
Så dermed blir fortellingene om landet med vindruer bare ren og skjær fantasi?
Ja, mener Ingstad. Han viser til at det senere i historien kan dokumenteres at oppdagelsesreisende i Nord-Amerika nevner vin og hvete hvor noe slikt bevislig aldri har eksistert, og hvorfor skal vi ikke anta at de norrøne sagaskriverne (som dessuten skildret sjøferder som lå et par hundre år tilbake i tiden) kan ha gjort det samme? På sagaforfatternes tid verserte det mange slike fabler om land med vindruer. Sant nok forteller Torhalls kvad om en bitter skuffelse over at han slett ikke hadde fått smake en eneste dråpe vin - men det kan jo også ha bygget på fullstendig falske forventninger. Det kan jo også hende at de norrøne sjøfolkene hadde funnet fremmede bærslag som de trodde var vindruer, for eksempel squash-berries. Både i Trøndelag og Sverige, som i Nord-England og Skottland, har man hatt rips som har gått under navnet av vinbær, eller wineberries. På Grønland og Island kjente man bare blåbær, krekling og skinntryte, så uansett må funn av søte fruktbær ha gjort inntrykk.
Ingstad konkluderer altså med følgende:
- Ordleddet -vin betyr "gressmarker" og har ingenting med vindruer å gjøre. Likevel er det godt mulig at de har funnet "vinbær" underveis. Hvem har ikke laget vin av forskjellig slags bær? På Newfoundland vokser det røde, velsmakende bær som er litt større enn rips, de blir brukt til å lage vin av. Kjennskapet til å lage berusende drikker av ville bær skal ha vært kjent av indianere nord i Labrador.
- Sagaens innslag med Hake og Hekja og Tyrker er rent litterære virkemidler for å øke underholdningsverdien. Tyrker er den som går god for at det virkelig er vindruer han har funnet: "Det er sant, for jeg er født et sted der man hverken mangler vintrær eller vindruer," sier han til de skeptiske nordboerne. Man bruker altså en sydlending som bevismiddel siden en norrøn mann neppe ville vite hva vindruer er. De to skotske løperne Hake og Hekja har mye av den samme funksjonen. Etter tre dagers speiding dukker de opp igjen med vindruer og hvete. Smaker det ikke litt av eventyr?
- Om de norrøne sjøfarerne skulle ha funnet vin på ekspedisjonen må de ha reist minst 2000 nautiske mil sør for Newfoundland. Det gjorde de neppe, mener Ingstad.
- Likevel er det ikke til å komme forbi at Vinlandssagaene taler veldig mye om vindruer. Så mye at det er en vesentlig side ved beretningene. Det er muligens plausibelt å anta at fortellingene om Tyrker og de to skottene kan ha blitt skutt inn i teksten som et rent eventyrmoment, men hva med opplysningene om at ekspedisjonsdeltakerne samlet vintrær og druer som last for skipet? Det blir opplyst at dette skjedde om vinteren. Kunne man sanke vindruer vinterstid?
Ingstad viser til de folkelige forestillingene som alltid har knyttet seg til vindruer, vin og vill hvete. Det har alltid stått som symboler på et lands rikdom, for eksempel fabelen om Isidors lykkelige øyer, hvor det grodde ville vinranker og kornåkre. I irske legender finner vi igjen fortellingen om Tyrker.
Ingstads metode er den totalt omvendte av den fremgangsmåten som andre forskere har benyttet seg av (som Tornøe og Næss) . Ingstad finner først en norrøn boplass for så å tolke kildene dithen at dette må være det riktige Vinland! Tornøe prøvde derimot ved hjelp av kildene og historiske kunnskaper å resonnere seg frem til et sannsynlig sted. En stor svakhet ved hans og andres bevisførsel er at det til syvende og sist bare dreier seg om antagelser - de funnene som er gjort i disse områdene har alle vært av en tvilsom eller i alle fall diskutabel karakter, for eksempel finnes det den dag i dag ruiner av et høyt "middelaldertårn" litt lenger sør for Tornøes eyktarstad, som "bevis" for at det var et levende vikingsamfunn nettopp her - og dermed en bekreftelse på at Tornøes lokalisering er rett.
Det vokser for øvrig vindruer der... Navnet Martha's Vineyard sier jo også sitt.
Magnus Magnusson er helt kategorisk i sin avvisning av Ingstads tolkninger. Magnusson slår fast at når sagaen forteller om vindruer, så er det nettopp det som menes og intet annet - "ingen filologisk hokuspokus eller ren og skjær ønsketenkning kan forandre på dette faktum. Det samme gjelder for spørsmålet om tolkningen av vín og vin - det er noe alle og enhver på Island vet forskjell på og som ingen norrøne mennesker eller moderne islendinger ville finne på å rote sammen," skriver han (i "The Norse Discovery of America". Kort sagt, konkluderer han med - vin er vin, i dag som for tusen år siden!
Kilder og litteratur
- Binns: Viking voyagers (Heinemann, 1980)
- Brøndsted: Vikingene (Gyldendal, 1960)
- Brøndsted: Norsemen in North America before Columbus (Smithsonian Institution, 1954)
- Chapman: Norumbega: A Norse Colony In Rhode Island (The Ancient American, 1994)
- Drange: Tysnes Gards- og ættesoge band 4 (Tysnes Sogelag,1991)
- Espeland: Nordmenn i Amerika I midalderen (Norsk Folkekulturs Forlag, 1930)
- Gathorne-Hardy: The Norse discoverers of North Amerika. Oxf. 1921.
- Grønlands historiske mindesmærker (udgivne af Det Kongelige Nordiske Oldskrift-Selskab, Kjøbenhavn 1838-1845)
- Heggland: Tysnes, det gamle Njardarlog, band 1 (Tysnes Sogelag, 1963)
- Heyerdahl/Lillieström: Ingen grenser (Stenersen, 1999)
- Historisk leksikon (Cappelen, 1999)
- Holand: A pre-Columbian crusade to America (Twayne Publ., 1962) Houston Chronicle (24.9 1994)
- Ingstad: Landet under leidarstjernen (Gyldendal, ny utg. 1995)
- Ingstad: Oppdagelsen av det nye land (Stenersen, 1996)
- Ingstad: Vesterveg til Vinland (Gyldendal, 1965)
- Islandske Annaler indtil 1578 / udgivne for det Norske historiske :Kildeskriftfond ved Gustav Storm (Norsk historisk kjeldeskrift-institutt, 1977)
- Iverslie: Gustav Storms Studier over Vinlandsreiserne. Minn. 1912
- Lönnroth: Omtale av nyutgivelse av The Vinland map and the Tartar relation (Alvismál nr. 7, 1997)
- Magnusson: The Norse Discovery of America (Penguin 1965)
- Magnusson: Funn og fakta om vikinger i vesterveg (Luther, 1973)
- Meldgaard: Fra Brattalid til Vinland (Naturens Verden, Kbh. 1961)
- Næss: Hvor lå Vinland : en studie over solobservasjoner i de norrøne sagaer (Dreyer, 1954)
- Riotor: Jacques Cartier et le voyage au Canada. Chronique de la :Nouvelle-France (La vie des grands découvreurs). Édition Roger, Paris 1937.
- Skelton: The Vinland map and the Tartar relation (Yale University Press,1965)
- Storm: Studier over Vinlandsrejserne. Aarbøger for Nordisk Oldkyndighed og Historie, 1887.
- Sølver: Vestervejen - om vikingernes sejlads (Weilbach, København 1954)
- Titlestad: Kampen om Nordvegen (Fagbokforlaget, 1996)
- Tornöe: Norsemen before Columbus (Universitetsforlaget, 1964)
- Tornöe: Columbus in the arctic? (Bokcentralen, 1965)
- Wahlgren: The vikings and America (Thames & Hudson, 2000)
- Wilbur: Early Explorers of North America (1989)
- Sagaer:
- Erik den Rødes saga oversat af Jesper Lauridsen Heimskringla.no © 2014
- Grønlændernes saga oversat af Jesper Lauridsen Heimskringla.no © 2014
Fotnoter
- ↑ Íslendingabók (Finnur Jónsson)
- ↑ Landnámabók
- ↑ Kristni saga
- ↑ Soga um Øyrbyggjerne
- ↑ Grettis saga
- ↑ Islandske Annaler
- ↑ Grønlændernes saga oversat af Jesper Lauridsen Heimskringla.no © 2014
- ↑ Erik den Rødes saga oversat af Jesper Lauridsen Heimskringla.no © 2014
- ↑ Dette og følgende vers: Erik den Rødes saga oversat af Jesper Lauridsen Heimskringla.no © 2014
