Nord i tåkeheimen - Forfaldet av de norrøne bygder i Grønland

Fra heimskringla.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Norsk.gif


Nord i tåkeheimen

Forfaldet av de norrøne bygder i Grønland


av Fridtjof Nansen


Med originale illustrasjoner


Jacob Dybwads Forlag

Kristiania, 1911.



Vignett av Fridtjof Nansen.

Østerbygden og Vesterbygden på Grønland synes, som nævnt, at ha hat en hurtig vekst straks efter opdagelsen av landet og den første bosætning der. De hadde sin blomstringstid i det 11., 12., og tildels 13. århundrede; men i det 14. synes de at ha gåt hurtig tilbake; efterretningene om dem blir stadig knappere, indtil de efter 1410 helt ophører, og i de følgende hundredår synes det norrøne folk at ha forsvundet helt. Grundene til denne nedgang har været flere[1]. Man har ment at det væsentlig skulde skyldes en masse indvandring til Grønland av Eskimoer, som efterhånden har overmandet og utryddet Nordboene; men dette er det, som senere skal vises, ingen grund til at tro; om det end kan ha været små fiendtlige sammenstøt mellem dem, så kan de ikke ha været av megen betydning.

Først og fremst må nedgangen skyldes forandringer i forholdet til Norge. Bl. a. av Kongespeilet ser vi at Grønlændingene vistnok måtte delvis klare sig uten europæiske varer som mel og brød; de levde væsentlig av fangst og fiskeri, og også av fædrift, som gav dem melk og ost. Men flere nødvendige ting, som jern til redskaper og våben, og delvis også træ[2] til større båter og skibe, måtte de få fra Europa, foruten den opmuntring og støtte som på mange måter lå i forbindelsen med utenverdenen. For folk som levde avsondret under såvidt harde livskår, på randen av mulighetene for en europæisk kultur, var dette ikke det mindste; det skulde lite til for at bringe vegtskålen til at synke. Det er derfor let forståelig, at så snart forbindelsen med hjemlandet forfaldt, blev livskårene der oppe så lite lokkende, at de som hadde anledning til det, flyttet andetsteds hen, og vel da helst til Norge.

Men det kommer sikkerlig også et fysiologisk moment med. For en Europæers sunde ernæring er melspiser (kulhydrater) nødvendig, og det er ikke tvilsomt at lange tiders ensidig ernæring med kjøt og fett vil for de fleste Europæere nedsætte livskraften, og ikke mindst forplantningsevnen. Dette stemmer med mine egne erfaringer og iagttagelser under forskjellige forhold, bl. a. under sammenhængende 10 måneders utelukkende kjøt- og fetternæring. Det bekræftes også ved fysiologiske eksperimenter på altædende dyr. Grønlændingene var henvist til at leve av fangst, fiske, og fædrift; melken har ved sit melkesukker været deres væsentligste erstatning for kulhydratene i melspiser; desuten har de vel samlet krækling, kvanne, og andre grønsaker; men dette har ikke engang i den korte sommer kunnet bli tilstrækkelig til at opveie mangelen av mel. Det er derfor sandsynlig at deres forplantningsevne er gåt sterkt tilbake, og de er blit et lite frugtbart folk. Eskimoene har hat årtusener for tillempning til den ensidige kjøtkost ved det "naturlige utvalg" (survival of the fittest), idet de av dem som var bedst skikket for den, først og fremst kom til at formere sig; det er sikkerlig megen forskjel på menneskene i den henseende, nogen av os er av naturen mer planteætere mens andre er mer kjøtætere. Det er derfor sandsynlig at de nulevende Eskimoer skulde egne sig bedre for dette liv med den ensidige kost; men ikke desto mindre er det påfaldende at frugtbarheten også blandt dem er liten.

Når nu Grønlændingenes forbindelse med Norge tok mer og mer av, så er til slut al tilførsel av korn og mel ganske ophørt. Deres fædrift måtte da også komme i forfald, idet det blev lite anledning til at få buskapen fornyet eller få anden slags forråd, når uår indtraf så mestedelen måtte slagtes ned eller døde av sult. Folkene blev følgelig endnu mer avhængige av fangsten; og fædriften måtte derved forsømmes. På den vis blev kosten enda ensidigere, idet melken måtte savnes, deres forplantning blev ytterligere hemmet. Dertil kom at deres gjennemsnitlige fangerdygtighet, i begyndelsen ialfald, vel ikke kunde måle sig med Eskimoenes, og at de manglet salt til opbevaring av fangsten, som derfor måtte tørres eller fryses. De har således ikke kunnet lægge op store forråd, og har været mer eller mindre avhængige av hvad de til enhver tid kunde fiske eller fange. Det er da let forståelig at deres motstandsevne har ikke været stor, når dårlige fangsttider indtraf, eller om de har fåt herjende farsotter. Det er derfor ikke underlig om folkemængden har tat av.

Ophøret av forbindelsen med Island og Norge kom på følgende vis: I årene mellem 1247 og 1261, i Håkon Håkonsson's regjeringstid, underkastet Grønland sig frivillig den norske krone, mens det tidligere hadde været en fristat lik Island. I 1294 blev handelen på Norges skattande, og deriblandt også Grønland, erklært for et slags kongelig monopol eller privilegium, som kongen kunde bortforpagte til norske undersåtter. Dette førte til, at bare kongens skibe —og derav var det som regel bare ett, kaldt "knarren" hadde lov til at seile dit for at handle[3], og det blev begyndelsen til enden. Allerede før den tid var forbindelsen med Grønland sparsom. I Kongespeilet heter det således, at det var sjelden at folk reiste dit. Men nu, da den kongelige "knarr" praktisk talt blev alene om denne seilas, skulde det bli meget værre. Den brukte ofte flere år til hver tur. Når det så også gik nogen tid mellem hver reise, så vil det forstås at forbindelsen kunde ikke, i bedste fald, bli livlig. Men når dertil kom at "knarren" stundom forliste, blev det endnu værre. At forbindelsen må ha været dårlig allerede ved begyndelsen av det 14. århundrede, sees av et brev fra biskop Arne i Bergen til biskop Tord på Grønland, fra 22. juni 1308, hvori det forutsættes at kong Erik's død 9 år før, i 1299, endnu ikke var kjendt på Grønland. I midten av det 14. århundrede kom "knarren" f. eks. hjem til Bergen 1346 i god behold og med overmåde meget gods; men kanske først i 1355 reiste den ut igjen, og vi hører ikke noget om at den er vendt tilbake før 1363 (?). I 1366 hører vi, at "knarren" igjen blir rustet ut; men den forliser nordenfor Bergen året efter, sandsynligvis på utreisen. Det derpå følgende år må en ny knarr virkelig ha nådd frem med den nye biskop Alv; men det oplyses, at da hadde ikke Grønland hat nogen biskop på 19 år. I 1369 synes Grønlands-knarren igjen at ha sunket ved Norge[4].

Det ser ut til at disse "knarrens" reiser blev stadig sjeldnere, indtil de ved begyndelsen av det 15. århundrede (1410) formodentlig ganske ophørte, ialfald hører vi ikke mer om dem, selv om farten på Grønland kan ha lønt sig, så kostet det penger at ruste ut "knarren", og når en kanske var sterkt optat på andre kanter, var det ikke altid let at skaffe de nødvendige kontanter. En av grundene til nedgangen var også Hanseaternes voksende indflydelse og magt over handelen og skibsfarten i Norge. Sammen med Victualiebrødrene og den fangne svenske konge Albrekfs tilhængere, indtok og plyndret de Bergen i 1393. I 1428 blev byen igjen indtat av Hanseaterne. Det er let forståelig, at den slags begivenheter har hat en forstyrrende og kanske helt lammende virkning på farten til Grønland, som hadde sit hovedsæte i denne by. Desuten var Norge allerede tidligere sterkt svækket ved den sorte død, som kom til landet i 1349. Den raste særlig sterkt i Bergen; men det er ingen meddelelse om at farsotten kom til Grønland; dette er kanske blit skånet, fordi "knarren" først reiste dit i 1355, og noget andet skib har vel ikke været der i mellem tiden. I 1392 var det også en slem farsott i hele Norge, og mange mennesker døde. Det år forliste desuten en hel del skibe. Der var således meget av ulykker på denne tid, og en hadde nok med at tænke på sit i Norge. Ugunstig for forbindelsen med Grønland var det også at Norge blev forenet med Danmark, og for en stund med Sverige. Regjeringens hovedsæte blev derved flyttet til Kjøbenhavn, og dens interesse for Norge, og særlig for dettes såkaldte skatlande, blev end videre sterkt mindsket ved at det blev så meget andet at tænke på i Danmark og Sverige.

Det er rimelig at under slike forhold måtte bygdene i Grønland, som var blit omtrent helt avskåret, komme i forfald; forholdsvis få er det vel som har kunnet få skibsleilighet, og efterhånden har utvandret; men folkene har tat av i antal og er gåt over til fuldstændig eskimoisk levesæt, og har blandet sig med Eskimoene, som kanske samtidig har utbredt sig i større mængde sydover langs Grønlands vestkyst. Det blev i forrige kapitel antydet at da de kom til landet, åbenbart så ned på de stenalderske, trollagtige Skrælinger, som de frit kunde drive jagt på og mishandle; med sine jernvåben, sine krigstilbøieligheter, og sine større skuter, kunde de kanske til nogen grad opretholde denne indbildte overlegenhet gjennem den første tid, så længe de endnu hadde nogenlunde tilførsel utenfra. Men det er klart at dette forhold måtte grundig ændres, når denne forbindelse litt efter litt ophørte, og de blev henvist til uten nogen støtte fra Europa at slå sig igjennem i landet; da måtte Eskimoenes virkelige overlegenhet i disse omgivelser komme til sin fulde ret, og Grønlændingene måtte begynde at se på dem med helt andre øine. Det er derfor ganske naturlig at netop fra det 14. århundrede er det indtrådt en grundig ændring i forholdet mellem Nordboer og Skrælinger. At så er skedd synes da også på flere måter at komme frem i de sparsomme efterretninger vi kjender.


Gisle Oddsson's Annaler


I biskop Gisle Oddsson's Annaler, skrevet på Island på latin før 1637, heter det om året 1342 (G. Storm, 1890, ss. 355 f.; Grønl. hist. Mind. bd. III, s. 459):


Grønlands indbyggere faldt frivillig fra den sande tro og de kristnes religion, og efter at ha avlagt alle gode seder og sande dyder, vendte sig til Amerikas folk (ad Americæ populos se converterunt); nogen mener òg at Grønland ligger meget nær ved verdens vestlige lande. Derav kom det at de kristne begyndte at avholde sig fra den grønlandske seilas.


Det er ukjendt hvorfra Gisle Oddsson har tat denne meddelelse. Da uttrykket "Amerikas folk" (Americae populi) er påfaldende, og da de meddelelser som i bispens annaler følger efter det ovenfor gjengitte, er fuldstændig sagn og digt tat fra Lyschander´s "Grønlands Chronica" (men oprindelig stammende fra Saxo og Adam av Bremen), anså Storm den hele beretning for uegte og uten nogen middelaldersk kilde. Idet han merkelig nok opfatter "ad Americæ populos se converterunt" som at mene at Grønlændingene hadde utvandret til Amerika, tænker Storm sig at det kan være en hypotese "skabt for at forklare den gamle norsk-islandske Kolonis Forsvinden fra Grønland". Men meddelelsens indhold kan vel neppe opfattes anderledes end som ovenfor oversat, at Grønlændingene hadde faldt fra kristendommen, opgit alle gode seder og dyder, og omvendt sig til de amerikanske folks (d. e. Skrælingenes) tro og seder. Amerikas folk må være et skruet uttryk bispen har brukt for at betegne de hedenske Skrælinger (som bebodde Grønland og de amerikanske lande) i motsætning til de kristne Europæere. Grønland opfattedes hyppig på Island i hine tider som en del av Amerika. Hans Egede mente f. eks. at Grønlands indfødte var "Americaner". Med andre ord, beretningen vil da ganske enkelt indeholde at det i 1342 var kommet meddelelse om at Grønlændingene pleide venskabelig omgang med de hedenske Skrælinger (hvilket den tids kirkelove forbød), og hadde begyndt at opta deres levevis; altså noget som er høist sandsynlig.

Spørsmålet er da hvorfra Gisle Oddsson kan ha fåt dette, som ikke kjendes fra nogen anden kilde? Storm anså det for utelukket at det kunde være fra Lyschander (hvorfra samme annaler har så meget andet); men dette er vel ikke så helt sikkert. Efter at ha fortalt om vulkanske utbrudd og ulykker på Island i 1340 (som Gisle Oddsson også gjengir) fortsætter Lyschander:


"Norrig og Sverrig og Grønland ogsaa
De kunde herefter vel skiønne oppaa
Sligt skeede dem ey til fromme.
De Riger de kom udi Danis Haand,
Og Grønland forvildes udi den Strand,
Ey langt efter disse Tiide".


Hvad det end kan være ment med dette skruede uklare uttryk om Grønland (skulde strand være trykfeil for stand?), så kunde det vel ialfald fortolkes som at dets indbyggere hadde omvendt (forvildet) sig til hedensk tro (Amerikas folk); "ey langt efter disse 'Tiide" (d. e. efter 1340) kan da være gjort til 1342. Men opgivendet av dette bestemte årstal som forøvrig også kan passe godt for den tid da Grønlændingene i større utstrækning gik over til at bli Eskimoer, ialfald i Vesterbygden (jfr. Ivar Bårdsson's beskrivelse, se senere) kan muligens tyde på at det virkelig ligger en eller anden gammel kilde til grund for meddelelsen, kanske også for de gjengitte linjer hos Lyschander. Finn Magnusen (Gr. h. M. III, s. 459) mener at Gisle Oddsson kan ha fåt mange oplysninger fra arkivet og boksamlingen i Skålholdt domkirke, som brændte 1630.

Kirkeruin ved Kakortok i Østerbygden (efter Th. Groth).

Hvad enten egte eller uegte kan denne meddelelse skildre de grønlandske bygders skjæbne. Svigtet av moderlandet, og overlatt til sig selv, er Grønlændingene blit nødt til at opta Eskimoenes levevis, og har blandet sig med dem. Dette har først været tilfælde i den nordligste og tyndest befolkede Vesterbygd, og senere også i Østerbygden. Eskimoene med sine kajaker og fangstredskaper har været Grønlændingene overlegne i fangst (hvilket fremgår av beretningen om Bjørn Jorsalafarer), og deres levevis har været bedre skikket for de grønlandske forhold; ved et sammenstøt, under ellers like forhold, mellem deres kultur og den europæiske, er det derfor utænkelig at ikke deres skulde seire, selv om de også kunde lære enkelte ting av Europæerne, særlig jernets bruk[5]. Grønlændingenes bestand av storfæ, gjeiter, og sauer er desuten, som nævnt, ved den lange avsondrethet gåt meget tilbake, og de er også av den grund blit nødt til at gå mer over til eskimoisk levevis. Men da var deres opholdssteder inde i fjordene, langt fra fangstpladsene, ikke længer fordelagtige, og de har efterhånden gåt helt over til Eskimoenes mer omflakkende liv langs den ytre kyst. Dertil kom at Eskimo-kvinderne vel ikke var mindre tillokkende for den tids Nordboer end for nutidens, og der opstod således efter hånden en sterk blodblanding. Barnene kom til at tale eskimoisk, og tok straks helt eskimoisk levevis, liksom nu for tiden barn av Danske og Eskimoer på Grønland, gjør det samme. Da Nordboene på den tid også må ha været Eskimoene meget underlegne i antal, måtte de efterhånden gå over til at bli helt Eskimoer både i sind og skind; og da landet blev gjenfundet i det 16. og 17. århundrede, var det bare Eskimoer der, mens alle spor av den norsk-grønlandske kultur syntes forsvundet.

La os tænke os at vi kunde gjenta eksperimentet og utsætte f. eks. på Baffins Land en flok europæiske fangstmænd med deres kvinder, sammen med endnu fler Eskimoer, og så avskjære al forbindelse med den civiliserte verden. Kan vi være i tvil om hvad for kultur vi vilde finde om vi kunde komme tilbake dit efter to hundred år? De vilde alle være Eskimoer og vi vilde finde få spor av den europæiske kultur.

Det kunde vistnok synes rimelig at de med Eskimoene opblandede efterkommere av de gamle Nordboer i Grønland, som blev truffet i det 16. og 17. årh., skulde i sit ydre ha vist tegn på denne avstamning; men desværre findes ingen beskrivelser av dem fra den tid, som det kan sluttes noget fra i så måte. Hans Egede sier vistnok (1741, s. 66) at Eskimoene i Grønland "have breede Ansigter og tykke Læber, ere Brak-næsede og af en brunagtig Coleur; dog ere endeel ret smukke og hviide"; men derav kan intet sikkert sluttes, og i tiden efter Egedes ankomst er de indfødte på vestkysten blit så sterkt opblandet at det nu er håbløst at lete efter nogen av oprindelig rase. Merkelig er det imidlertid at Graah fandt i 1829—31 Eskimoer på Østkysten av Grønland, hvorav flere slog ham ved at ligne Nordboer i utseende, hvilket man har villet forklare ved at der kan ha for list europæiske sjøfolk.

Men om det nu vanskelig lar sig gjøre ad denne vei at bevise de indfødtes delvise norrøne avstamning på Grønlands sydlige vestkyst, så måtte det ventes at det var mange levninger i deres sagn og eventyr som fortalte derom. Så er det netop også. Tidligere mener jeg at ha påvist talrige drag i deres eventyr som har likhet med den norrøne sagnverden, og som må være kommet derfra; og endnu mange fler kunde trækkes frem. Likhetene er såvidt mange at de tyder på en ganske intim åndelig berøring, og står i fuld overensstemmelse med hvad som måtte ventes. Men merkelig kan det synes at deres religiøse forestillinger ikke viste sig mere påvirket av de kristelige, særlig da vi ser at endnu så sent som i 1407 var kristendommen i Østerbygden så kraftig at en mand skal være brændt for ved hekseri at ha forført en andens kone. Imidlertid er der flere drag i forestillingene om en anden verden, som Egede fortæller om, og som synes at måtte være av kristelig oprindelse; desuten må vi tro at den kristelige oplysning i Grønland i slutten av det 14. årh. har ståt meget lavt, og er snart ganske forfaldt.

Laksefangst i Vazdal ved Ketils-fjord i Østerbygden hvor "bjerkeskogen" er op til 20 fot høi. Efter fotogr. av av læge Th. N. Krabbe (A. S. Jensen 1910).

I de grønlandske Eskimoers sprog på den sydlige vestkyst er det bare påvist nogen få ord som kan være av norrøn oprindelse. Allerede Hans Egede fremholdt følgende: kona (= hustru, oldnorsk kona), sava eller savak (= sau, oldn. sauðr, gen. sauða), nisa eller nisak (= nise, oldn. hnisa), kuanek (= kvanne, oldn. hvǫnn, plur. hvannir). Disse ord forekommer tildels også i Labrador-eskimoisk, men kan være ført dit av de Herrnhutiske missionærer fra Grønland. Nævnes kan endnu det navn Eskimoene i syd-Grønland bruker om sig selv karālek eller kalālek, som kan komme av ordet Skræling (som overført til eskimoisk skulde bli sakālek). Dette, fortalte Eskimoene Egede, var det navn de gamle Nordboer hadde brukt om dem; ellers kalder Eskimoene sig selv inuit (= mennesker); og kalālek brukes merkelig nok ikke av Eskimoene i nord-Grønland; derimot kjendes det av Labrador-Eskimoene, men dit kan det være ført av missionærerne, skjønt disse påstod at det var kjendt da de kom. Værre er det at ifølge H. Rink et lignende ord (kallaluik, katlalik eller kallaluch, for høvding eller sjaman) skal forekomme i Alaskadialekter.

Gjennem alle efterretninger om Grønland og forholdene der, særlig fra geistlige kilder, går det efter det 14. århundrede et nødrop om frafald, som varsler om denne blanding av Nordboene med Skrælingene: vi ser det i den tvilsomme meddelelse fra 1342 om fra faldet til "Amerikas folk"; litt senere skulde efter Ivar Bårdsson's beretning de hedenske Skrælinger herske i Vesterbygden; endvidere utrustes knarren i 1355 for at hindre at kristendommen skal "nederfalle" (Grøn. hist. Mind. 111, s. 122); Bjørn Einarsson's beretning (se senere) slutter med, at da han var der (1386) "var biskopen i Gardar nylig død, og en gammel prest . . . . besørget alle biskoppelige indvielser" (Grønl. hist. Mind. 111, s. 438); ingen bisper kom efter den tid til Grønland; og endelig beskriver pavebrevet fra 1492—93 Grønlændingene som et av bisp og prester forlatt folk, hvorfor de fleste har faldt fra den kristne tro, men de skulde allikevel endnu ha minder om den kristne gudstjeneste[6]. Det kan alt peke i samme retning: at Nordboene i Grønland har mer og mer gåt over til at bli Eskimoer.

Selvfølgelig kan det stundom ha været fiendtlige sammenstøt mellem Eskimoer og Nordboer i Grønland, særlig da de sidste, som i forrige kapitel fremholdt, sikkert ofte har fart hårdhændt frem hvor de hadde magten. Men at Eskimoene skulde ha ført en formelig utryddelseskrig, som hadde først Vesterbygdens og senere Østerbygdens fuldstændige undergang til følge, slik som det like til det sidste har været almindelig antat, —det er ikke tænkelig for den som kjender Eskimoene, og overlægger, hvad deres livskår har været. Hvor skulde de ha utviklet denne krigerske tilbøielighet som senere har været dem fremmed, og hvor skulde de ha fåt øvelsen i krigsførsel? Denne forestilling om bygdenes undergang ved krig, er opståt væsentlig ved tre meddelelser om Grønland, hvorav den ene er meget usandsynlig og på flere punkter umulig, den anden handler muligens om et virkelig overfald, og den tredje er bevislig falsk. Vi må her se litt nærmere på disse efterretninger.


Ivar Bårdsson´s beretning fra Østerbygden


I 1341 sendte biskop Håkon i Bergen en prest Ivar Bårdsson til Grønland. Han var i en række år forvalter på bispesætet Gardar, og skal også ha besøkt Vesterbygden. Vi vet ikke nøiagtig, hvor længe han var på Grønland, men 1364 optræder han igjen i Norge (jfr. G. Storm, 1887, s. 74). Der findes på dansk en beskrivelse, særlig av Østerbygdens fjorder, som, efter dens egne ord, må for en væsentlig del stamme fra denne Ivar's mundtlige fortælling. Den må oprindelig være nedskrevet av en anden Nordmand, på norsk, og er derfra igjen oversat til dansk (jfr. F. Jónsson, 1899, s. 279). Det er således dobbelt mulighet for, at det i den tredje hånds gjengivelse som vi kjender, er mange misforståelser og feiltagelser, hvilket den da også bærer synlige tegn på. Efter at fjordene i Østerbygden er omtalt, heter det om Vesterbygden og reisen dit[7]:


Item frann Østerbygt och till Vesterbygt er en tølt siøes och alt ubygt, och da fram vdj Vesterbøgt stander en stoer kierche som heder Stensness kierche den kierche vor ein stund domkierche och biskop sedet[8]. Nu haffuer Skrellinge all Vesterbygden vd (eller inde) da er der noch heste geder nød, fór alt villdt og inngen follch Christen eller heden.

Item dette alt som for sagt er, sagde oss Iffuer bort (eller Bardsen) Grønlender, som var forstander på biskobsgaarden, i Gardum på Grønnland vdj mange år, at han haffde alt dette seett och hand vor en aff dennem som vor vdneffender aff lagmanden at fare til Vesterbygden emod de Skrelinge att vddriffue de Skrelinge, vdaff Vesterbygd, och da de komme didt da funde de ingen mand endten christenn eller hedenn vden noget villdt fæ och faaer, och bespissede sig af det villdt fæ, och toge så meget som shiuene (skibene) kunde berre och zeylede så der med hiemb (d. e. til Østerbygden) och fornevnte Iffuer vor der med.

Item da norden lenger frå Vesterbygde liger ett stortt fjeld som heder Hemelrachs felld (eller Himinrabz fjall, och lenger aff end till dette fielld maa ingen mand zeylle, som liff vill behollde for de mange haffsuællge, som der lige om alt haffued" (d. e. havsvelg som der ligger om hele havet).


Merkelig nok har ingen forfatter fremsat tvil om denne skildrings troværdighet, uagtet den, slik som den almindelig er opfattet, indeholder en umulighet, som må slå enhver ved nærmere eftertanke. Fremdeles opfattes det gjerne, som at Ivar Bårdsson skulde ha fundet hele Vesterbygden ødelagt av Eskimoer[9]. Men hvis så var, hvordan kunde han da finde vildt fæ, naut og sauer (også hester og gjeiter). Hele Vesterbygden måtte da være ødelagt samme sommer som han var der; for det vilde fæ kunde umulig ha livnært sig vinteren over på Grønland; det har tydeligvis den med grønlandske forhold ukjendte forfatter ikke tænkt på. Desuten, vil nogen som kjender Eskimoene kunne tænke sig, at de hadde slagtet ned menneskene, men ikke slagtet ned fæet? Dette var for dem mat, og det var vel helst det de først hadde gåt løs på. Det sies ikke, hvilken fjord i Vesterbygden det var Ivar skulde ha besøkt; men det kan vel ialfald ikke tænkes at det var alle fjordene, som altså samtidig skulde være ødelagt. Den slutning at Ivar skulde ha fundet hele Vesterbygden lagt øde blir derfor i hvert fald ugrundet; det kan i høiden ha været en fjord, eller kanske bare en gård (?). Hvis det virkelig skulde ligge noget historisk til grund for skildringen av Ivar Bårdsson's reise, da kan det muligens opfattes på helt forskjellig vis. Folkene i Vesterbygden, som hadde meget hårdere kår for fædrift end syd i Østerbygden, har sikkerlig tidligere end Østbygdingene blandet sig med Eskimoene og gåt over til deres levevis. Dette kan det også sigtes til i den muligens omtrent samtidige meddelelse fra 1342, som før er gjengit, og som sier at Grønlændingene "vendte sig til Amerikas folk". Det er mulig at det netop har været det samme forhold, som har været grunden til Ivar's sendelse for at utdrive de Skrelinge utav Vesterbygd. Da han om sommeren kom til den fjord, han muligens har besøkt, kan derfor folkene på Eskimo-vis ha været på fangst et eller andet sted ute ved havkysten og har levd i telter, mens fæet gik ute og fødde sig selv hjemme ved gården[10]. Det vil forklare, hvordan det kunde bli fundet levende. Østbygdingene har så med eller mot bedre vidende stjålet og ført bort de halveskimoiske Vestbygdingers eiendom under deres fråvær, og da disse kom tilbake senere har de fundet sine garder plyndret, ikke av Eskimoer men av Grønlændinger. Men det er vel et stort spørsmål, om den hele beretning om denne reise er synderlig historisk. Meddelelsen om havsvelgene er jo allerede sagn, som tyder på at de mente at være nær verdens ende, og i den umiddelbart derefter følgende skildring er likt og ulikt blandet sammen på en vis, som er skikket til at vække tvil. Det heter således:


Item vdj Grønland ehr noch sølffbierrig (som ikke findes der), huide biørnne haffuendis røde fleche vdj houedett (sic!) Item vdj Grønnland kommir aldrigh store stormeveder. Item sne kommer megen vdj Grønland, der er iche så kalldt som i Issland eller Norge, der vogxer på høye nellden och nedre vnder de aalldes (eller oldenn, d. e. træfrugt, epler, e.l.; oldnorsk: aldin) frugt så store som nogre eble och goede att ede, ther voxser den beste huede som verre maa.


Som det vil sees, den ene urimelighet værre end den anden. Det kan indvendes, at da det ikke sies, at denne sidste del stammer fra Ivar Grønlænder, så kan det være tilføiet senere; men det er deri blandet meddelelser som må være fra Grønland, f. eks. de hvite bjørner, hvaltænder (av hvalross og narhval), hvalrosshuder, malmersten (d. e. klebersten), hvorav de gjør potter, gryter, og store kar, der sies også, at «der er noch rendyer", og sandsynligst er det vel, at det alt stammer fra samme upålitlige kilde.

Fra islandsk handskrift fra 14. årh.

Til hvad her er sagt vil vel nogen indvende, at om end denne såkaldte Ivar Bårdsson's beskrivelse bærer synlige merker på at være unøiagtig, så viser den ialfald at det i Norge, da den blev nedskrevet, var den opfatning at Vesterbygden var ødelagt ved Skrælingenes angrep. Men noget slikt står det jo egentlig ikke i beretningen; og den muligens samtidige meddelelse (fra 1342?) som tidligere er nævnt viser at på Island var det, ialfald i det 17. årh., den motsatte opfatning, hvis en da ikke vil forklare denne meddelelse som opståt ved en misforståelse av Lyschander.

Om 1379 har den såkaldte Gottskalks Annall (fra sidste halvdel av det 16. årh) en meddelelse som ikke kan ansees sikker da den ikke findes i de andre islandske annaler, men som kan være tat fra ældre kilder. Den lyder (G. Storm's utg. av Islandske Annaler 1888, s. 364):


Skrælingar herivdv a Grænlendinga og drapv af Þeim XVIIJ menn og toku IJ sueina og Þrælkudu. (Skrælingene herjet på Grønlændingene, og dræpte 18 mand av dem og tok 2 gutter og gjorde til træler.)


Det er mulig at dette kan ha noget historisk til grund, og det gjælder vel da et eller andet sammenstøt eller overfald, kanske på sjøen, hvor Eskimoene har været overlegne, og Grønlændingene har bukket under, hvilket sidste er grunden til at vi har fåt høre noget om det, i motsat fald var det vel ikke blit fortalt. At Eskimoene tok to gutter kan tænkes hvis de var ganske unge, så de kunde opdras til fangere, det kunde da bli økning av samfundets kapital. Det er ikke urimelig at rygter om et og andet sammenstøt som dette, kan ha bidrat til forestillingene i Norge om Skrælingenes farlighet[11], samtidig med at der også har været forestillinger om hvordan de flygtet for Europæerne, som kommer frem i omtalen av Pygmæene (jfr. brevet til paven omkr. 1450, og Walkendorf i foregående kapitel). Om det nævnte sammenstøt fandt sted i Vesterbygden eller i Østerbygden (eller kanske i Norðrsetur?) vet vi ikke. Skal vi fæste nogen lit til Ivar Bårdsson's beskrivelse må vi tro at Vesterbygden og dens skjæbne var lite kjendt på den tid.


Bjørn Jorsalfarer´s beretning


Men at det senere også i Østerbygden kan ha været et venskapelig forhold mellem Grønlændinger og Eskimoer synes at fremgå av beretningen om den vidfarende Islænding Bjørn Einarsson Jorsalafarer's ophold i Grønland fra 1385 til 1387. Han kom, på reise til Island i 1385, i havsnød, og blev fordrevet til Østerbygden med fire skibe, som alle kom velbeholdne til Island i 1387[12]. Det synes som at det store mandskap har hat vanskeligheter for mat, men Bjørn skulde ha fåt Eiriksfjords syssel overdrat mens han var der (?), og fik som gavetold 130 par saueboger (?). Det fortælles også en fabel om at da han kom dit og gik til sjøen for at lete efter fangst, kom han til at se på en tvekamp mellem en isbjørn og en hvalross, "som jamt slåss når de møtes[13], og han nedla dem siden begge."


Dernæst fik Bjørn bonde det til underhold for sine folk, at det kom en av de største rørhvaler drivende iland, med merkeskud (d. e. merket harpun) tilhørende Olav Isafjording på Island, og tilsidst var det også av betydning, at han hjalp to troll (d. e. Eskimoer), unge søskend, fra et floskjær (d. e. som står under vand ved flo). De svor ham troskapsed, og det skortet ham ikke på fangst fra den tid; for de dugde til alskens veideskap, hvad han så vilde ha eller trængte. Det syntes trollpiken var mest grumt, når husfruen Solveig tillot hende at bære og leke sig med den gut som husfruen da nylig hadde født. Hun vilde også ha skaut lik husfruen, men laget sig det av hvaltarmer. De dræpte sig selv, og kastet sig i sjøen fra bergene efter skibene, da de ikke fik seile med bonden Bjørn, sin elskede husbond, til Island.


Bjørn Einarsson's reiseskildring er fuld av eventyrligheter, og er alt andet end pålitlig; men hans og de fire skibes ophold på Grønland er sikkert historisk; og skildringen av de to Eskimo-søskend, har flere træk, som er så typisk eskimoiske, som pikens barnekjærhet, at hun laget skaut av hvaltarmer, liksom den overlegne fangedygtighet, at de viser med sikkerhet, at det på den tid har været samkvem med Eskimoene i Østerbygden.

Av et opbevart kongelig dokument fra 1389 fremgår det, at da Bjørn og hans fæller kom fra Island til Bergen i 1388, blev de sat under tiltale for ulovlig handel på Grønland, hvilket var kongelig monopol; men de blev frikjendt, fordi de var drevet dit i stor nød og var blit tvunget til at handle for at få mat (Gr. h. M. III, ss. 139 f.).

Et aktstykke, som har været tillagt meget værd, er et opbevart pave-brev fra Nicolaus V, fra 1448, til Islands to biskopen Det heter der om Grønland bl. a. (Grønl. hist. Mind. III, s. 170):


Fra hedningenes tilgrænsende kyster kom for tredve år siden barbarerne med en flåte, angrep de der (i Grønland) boende folk ved et grusomt indfald, og ødela således fædrelandet og de hellige bygninger med ild og sværd, at på øen (Grønland) bare ni sognekirker blev tilbake, som sies at være længst borteliggende, til hvilke de ikke kunde komme for bratte fjeld. De ynkværdige indbyggere av begge kjøn, især dem som de anså for sterke og skikket til at påta sig bestandige trældomsbyrder, som vel passende for deres tyranni, førte de som fanger til sit eget land. Men fordi, som den samme klage[14] tilføier, i tidens løp de fleste er kommet tilbake fra det førnævnte fangenskap til sine egne hjem, og har hist og her utbedret sine boligers ruiner længes de efter at oprette og utvide gudstjenesten igjen, så vidt mulig... (Deretter følger en længere omtale av deres religiøse nød, og hvad der kunde gjøres for at av hjælpe den, uten at det skulde koste den rike pavestol noget.)


Da barbarerne her utvilsomt må mene Eskimoene, har man anset det for en historisk kjendsgjerning at disse omkring 1418 gjorde et ødelæggende angrep på Østerbygden, og dette dokument er der ved blit en vigtig støtte for den almindelige opfatning, at de grønlandske bygder er bukket under for en eskimoisk utryddelseskrig. Men selve brevet viser en så iøinefaldende uvidenhet om grønlandske, og særlig eskimoiske forhold, at det ikke kan hænge rigtig sammen med den klage, hvorpå det er bygget. Det er allerede i og for sig urimelig at de fredelige og ukrigerske Eskimoer, som ingen øvelse kan ha hat i krigsførsel, da de tidligere ingen har hat at slåss med, uten hvalross og bjørn, skulde ha kommet med en "flåte" og gjort et organisert angrep i store masser, og ødelagt folk og hus og kirker i Østerbygden, selv om de ved mishandling fra Grønlændingenes side kunde egges til motstand eller endog hevn, kanske også kunde ha hat lyst på deres jernredskap, så er det en umulighet at de har organisert sig til felttog. Men dertil kommer at de skulde ha bortført indbyggere av begge kjøn for at bruke dem til træler; til hvad arbeide? Til fangst var de selv overlegne, til at berede skind og mat var deres kvinder overlegne; og andet arbeide hadde de ikke. For en grønlandsk Eskimo vilde det være en fuldstændig absurd tanke at føde på unødige træler, og den røber selv sit helt europæiske utspring. At det efter angrepet bare var ni sognekirker igjen, røber også uvidenhet; som av Storm fremholdt, var det aldrig, selv i bygdens velmagtstid, mer end tolv, og omkring 1418 har det sikkert ikke været ni i alt. Hertil kommer, at brevet ikke er rettet til Islands to virkelig fungerende biskopper, men til de to bedragere, tyskeren Marcellus, og hans fælle Mathæus, som ved falske foregivender hadde lokket pave Nicolaus V til at vie sig til islandske biskopper (jfr. G. Storm, 1892, s. 399). Det sandsynlige er, at de to bedragere selv har forfattet den grønlandske klage, som var årsak til pavebrevet, og som altså først nådde paven 30 år efter det angivelige overfald; hensigten har vel været at opnå flere fordele. Den pavelige skrivelse fra 1448 må derfor helt slettes som historisk dokument for så vidt dens meddelelser om Grønland angår. En klage tidligere sendt paven, men som var falsk, som senere skal vises.

Det er følgelig bare beretningen om Skrælingenes "herjing" i 1379, som blir tilbake som mulig historisk, til at vise at Eskimoene er gåt angrepsvis tilverks; men derav kan det vel i høiden bare sluttes at der en gang har været et sammenstøt mellem Eskimoer og Grønlændinger. Det har også været anført at Eskimoene på Grønland har et par sagn om kamp med de gamle Nordboer, og et sagn om hvori det fortælles om, hvordan den sidste av Nordboene blev dræpt. Det bør imidlertid erindres at disse sagn er nedtegnet i forrige århundrede, da Eskimoene hadde påny været i berøring med Europæere i flere hundred år, og da Nordmænd og Dansker hadde bodd i landet over hundred år. Nogen av sagnene handler sikkert om sene sammenstøt med Europæere, og det er ikke let at si, hvad værdi de andre kan tillægges som bevis for en utryddelse av de sidste Nordboer. Det er også det at merke, at Nordboene, eller de Langskjeggede, ikke omtales med uvilje i disse sagn, men snarest med sympati, hvilket er vanskelig at forstå om der hadde været et slikt hat, som var nødvendig for en utryddelseskrig. Dertil kommer også, at netop det sammenstøt, som førte til at den sidste Langskjeg blev forfulgt og dræpt, opstod, efter fortællingen, ganske tilfældig, hvilket vanskelig kan tænkes om det var slutten av en længere utryddelseskrig, hvorved gard efter gård og grænd efter grænd var blit herjet og lagt øde. Eskimoenes sagn kan derfor ikke sies at tale for sandsynligheten av nogen slik krig.

Det har været sagt, at selv om en slik krigersk fremfærd vilde være fuldstændig uforenelig med den grønlandske Eskimos nuværende naturel, lynne, og tænkesæt, så kan det ha været anderledes lynne før i tiden. Men nogen lang tid kan det ialfald ikke ha hengåt mellem Østerbygdens endelige såkaldte undergang, kanske omkring 1500, og Grønlands gjenopdagelse i det 16. århundrede. Det er ikke sandsynlig at Eskimoene skulde så fuldstændig ha forandret sin natur i de få mellemliggende år; de som opdagerne dengang traf synes, efter beretningene, at ha været slående lik dem vi træffer senere. Og hvis en læser Hans Egede's skildringer av de Eskimoer han levde og virket blandt, synes det likefrem umulig at det samme folk vel 200 år tidligere skulde ha ført en grusom utryddelseskrig mot de sidste Nordboer.

Der er jo vistnok, som dr. Bjørnbo har gjort mig opmerksom på, en mulighet at den raseblanding, som efterhånden er foregåt mellem Eskimoer og Nordboer, kan for en stund ha frembragt en blandingstype, som har hat et mer stridbart lynne end de rene Eskimoer, og kan ha arvet Nordboenes mindre fredsommelige vaner, og på den vis kan f. eks. et mulig overfald i 1379 forklares. Men dette kan alene ha været i den begyndende raseblandings tid, og har igjen forandret sig efterhvert som det eskimoiske element i rase og kultur er blit overveiende[15].

Den tidligere gjengitte omtale av Pygmæene på Grønland i brevet til Nicolaus V (i foregående kapitel), gir os også Eskimoene som vi er vant til at se dem; og skildringen av disse små mænd en alen lange, som flygter i flok og følge, når de ser fremmede mennesker, gir sikkert et sandere billede av Skrælingene end når de fremstilles som krigerske og farlige barbarer. Meddelelserne om Pygmæene hos Claudius Clavus lar os også forstå, hvordan Nordmændene stundom har behandlet Eskimoene, idet de har fanget dem "på havet i en skindbåt, som nu hænger i domkirken i Trondhjem; der er også en lang båt av skind (d. e. konebåt) som også en gang blev tat med slike Pigmæer i."

Men at disse små Pygmæer, en alen lange, var opfattet som farlige krigere, ifærd med at utrydde Nordboene, er vanskelig at tro[16], selv om Michel Beheim tillægger dem krigerske egenskaper. Walkendorf, som så omhyggelig hadde samlet alle traditioner om Grønland, skildrer (omkr. 1520) Skrælingene som et "ukrigersk" og ufarlig folk. Det er umulig at forene dette med en tradition om en utryddelseskrig.

Det er derfor god grund til at anta at Arne Magnusson har truffet så nogenlunde det rigtige, når han i 1691 sa (Grønl. hist. Mind. 111, s. 138): "Det er troligt at det formedelst Isens daglige Formerelse og Nedrivelse fra Polo, ogsaa saaledes er gaaet med Grønland og de christne Indbyggere enten døde af Hunger, eller været nødt til at bruge det samme Vitæ genus som de Vilde, og saaledes degenereret til deres Natur."


Sidste kjendte reise til Østerbygden


I året 1406 blev Islændingene Torstein Helmingsson, Snorre Torvason, og Torgrim Solvason på et skib fordrevet til Grønland. "De seilte ut fra Norge, og eslet sig til Island. De blev der (på Grønland) i 4 vintre" (jfr. Isl. Annaler ved Storm, 1888, s. 288).

Under dette ophold blev året efter (1407) "en mand på Grønland, som het Kolgrim, brændt for den gjerning at han lå med Torgrim Solvason's kone, som var datter av en meget anset lagmand på Island. Denne mand fik hendes vilje ved svartekunst; han blev derpå brændt efter dom; kvinden var heller aldrig siden ved fuld forstand, og døde litt senere."

I 1408 giftet den ene av Islændingene sig på Grønland, hvilket har interesse derved at flere dokumenter, som bevidner egteskapet, er opbevart. I 1410 "seilte Torstein Helmingsson og Torgrim Solvason, og Snorre Torvason, og deres øvrige skibsfolk til Norge". Om det var i deres eget skib, vet vi ikke; men da de seilte til Norge og ikke til Island, er det vel helst rimelig at deres skib har været ødelagt, og at de har måttet vente de fire år på skibsleiligheten til Norge. I 1411[17] forliste en liten skute på kysten av Island; med den kom Snorre Torvason fra Norge. Hans kone, Gudrun, var under hans lange fråvær blit gift med en anden mand i 1410. Hun "red nu i møte med ham. Han tok venlig imot hende." Snorre tok sin kone til sig på ny, men de levde bare en liten stund sammen før han døde, og hun giftet sig da igjen med Gisle" (den anden mand).

Dette er den sidste sikre meddelelse vi har om nogen reise til Grønlands gamle bygder. Efter den tid stanser alle efterretninger. Som Holberg sier (Danm. Hist. I, 531), fik efter dronning Margreta's tid de efterfølgende konger så meget at bestille, at de ikke kunde få tid til at tænke på det gamle Grønland[18].

I 1431 klaget kong Erik av Pomern til den engelske konge Henrik VI over den ulovlige handel som de engelske hadde drevet i de sidste 20 år (altså siden 1411) på "Norgis Lande og Insler": Island, Grønland, Færøene, Shetland, Orknøene, Helgeland, og Finmarken, og over de voldsomheter og røverske indfald med rov, brand, og ild de i denne tid hadde tillått sig, hvorved de hadde borttat mange skibe med fisk og andet gods, og mange folk var omkommet[19]. Allerede 1413 hadde kong Erik's gesandt for den engelske konge Henrik V, gjort kraftig indsigelse mot al fremmed og uprivilegert handel på disse lande. Julekvelden 1432 blev en traktat indgåt mellem de to konger; ved den forpligtet Henrik VI sig til at erstatte al skade som de engelske hadde tilføiet kong Erik's undersåtter i de nævnte lande, og alle de folk som i de 20 år var blit bortført med vold, skulde ved den engelske konges foranstaltning, hvor de end måtte findes i hans lande, få betaling for sin tjeneste, og frit vende tilbake til sine hjemsteder. Endvidere blev det gamle forbud mot handel i de norske skattande fornyet. Det samme forbud blev fornyet og indskjerpet fra de engelskes side av Henrik VI, i 1444, og ved en ny traktat mellem ham og Christiern I, sluttet i Kjøbenhavn den 17. juli 1449; men den skulde da bare gjælde til Mikkelsdag 1451. Efter den tid synes de engelske kjøpmænd, som vel for en del var Nordmænd bosat i Bristol, at ha revet næsten hele den islandske handel til sig, og fór ofte voldsomt frem der oppe. Men i 1490 blev denne handel helt frigit på visse betingelser.

Disse underhandlinger gir os et indblik i, hvordan forholdene var i de nordiske farvand på den tid. Samtidig var det vanskelig heter med Hanseaterne, som søkte at rive al handel til sig.

Blandt disse såkaldte norske skatlande var Grønland, som også nævnes i klagen av 1431; men om det vil si at de engelske utstrakte sine handelstog, som ofte gik over til røvertog, også dit, vet vi ikke; det er ialfald ikke utelukket, om end selvfølgelig farten på Island med dets rike fiskerier var meget vigtigere. Vi vet at denne særlig blev drevet fra Bristol, hvor som nævnt mange Nordmænd var bosat.

De meddelelser om Grønland som indeholdes i pavebrevet av 1448 var, som vi har set, falske. Synderlig mer vegt kan vel heller ikke tillægges fortællingen, i Peyrere's "Relation du Groenland" (Paris 1647), om at Oluf Worm i Kjøbenhavn hadde, i et gammelt dansk håndskrift, fundet omtalt at det omkring 1484 skulde ha været mer end førti erfarne mænd i live i Bergen, som pleide at fare på Grønland hvert år, og føre hjem kostelige varer; men da de ikke vilde sælge varene til Hanseaterne, hevnet disse sig ved at indby dem til et kveldslag, og dræpte dem alle om natten. Dette skulde da være slutten på Grønlands-farten, som siden måtte høre op fordi ingen mere kjendte kosen dit (jfr. Grønl. hist. Mind. 111, ss. 471 f.). Historien som den her lyder, er i flere henseender usandsynlig; men selv om de mer end 40 mand og den årlige fart er overdrevet, er det andre tegn på, at det omkring denne tid kan ha været en eller anden forbindelse med Grønland eller landene i vest, som senere skal bli omtalt. Det kongelige monopol på handelen med Island hadde ikke længer kraft, og dette kan også ha gjældt Grønland. Det er da tænkelig at kjøpmænd har reist dit; og hvis de har gjort gode forretninger, hadde de al grund til at holde det mest mulig hemmelig, for at ikke andre skulde gå dem i næringen. Det er derfor forklarlig, at slike mulige reiser ikke er blit omtalt i de historiske kilder. Netop dengang var det også urolige tider med en slags kaperkrig mellem England og Danmark-Norge som først blev sluttet ved det foreløbige forlik i 1490; det var da mange sjørøvere og kapere i de nordlige farvand, som vel leilighetsvis kan ha utstrakt sin virksomhet til det avsidesliggende og ubeskyttede Grønland, hvor de har kunnet plyndre endnu mer ustraffet end på Island, og de har kanske øket nedgangen i bygdene der.

Av stor interesse er et brev fra pave Alexander VI[20], fra hans første år, 1492—1493, som er skrevet i anledning av at en Benediktiner-munk Mathias hadde søkt paven om at bli valgt til bisp i Grønland, og erklært sig villig til personlig at gå dit som missionær for at omvende de frafaldne. Der heter det, i oversættelse:


Som vi har erfaret er kirken i Gade (d. e. Gardar) beliggende ved verdens ende i landet Grønland hvor menneskene av mangel på brød, vin og olje, lever av tørfisk og melk; og derfor, samt formedelst den ytterst sjeldne skibsfart som har pleid at finde sted til nævnte land, hvorfor vandenes voldsomme isfrysning angis som grund, tror man at ikke noget skib siden otti år tilbake har landet der; og hvis den slags sjøreiser skulde finde sted, så mener man at de i hvert fald alene kan finde sted i august måned når de samme iser opløser sig; og desformedelst heter det at ved denne kirke sådan i en otte år eller deromkring ingen bisp eller prest har bodd der, Derfor og fordi der ikke er katolske prester, hænder det at de fleste menighetslemmer, som før var katoliker, har (o, hvilken sorg!) fornægtet det ved disse modtagne hellige dåps sakrament; og at indbyggere i dette land ikke har andet til minde om den kristne religion end en corporale (alterduk) som vises frem en gang om året, og hvorover Kristi legeme blev konsekreret for hundred år siden av den sidste prest som var der.

Av denne grund "for at skaffe dem en skikket hyrde" hadde pave Alexanders forgjænger, Innocens VIII, utnævnt Benediktiner-munken Mathias til bisp i Gade (Gardar) og han "gjorde sig med stor gudelig nidkjærhet rede til at føre fornegternes og de fravegnes sind tilbake til den evige frelses vei og utrydde hin slags vildfarelser."o.s.v.

Derefter følger formaninger til curien, kanselistene og alle geistlige skriverkarle at de under bands straf skal la samme Mathias, på grund av hans fattigdom, slippe for alle avgifter og sportler forbundet med utnævnelsen og brevveksling o. s. v.


Brevets meddelelser stemmer merkelig godt med, hvad andre historiske kilder antyder. I 1410, altså 82 år før brevet, kom det sidste skib fra Grønland til Norge, hvorom vi har nogen etterretning. Dette stemmer med brevets utsagn at intet skib er kommet dit på 80 år. I 1377 døde den sidste fungerende biskop på Gardar, og seks år senere kom efterretningen til Norge, altså 109 år før brevet. Det stemmer med at alterduken skulde være brukt for hundred år siden av den sidste prest (ultimo sacerdote, her kanske ment bisp?) ved utdelingen av alterens sakramente. Den påstand at Grønland først i august blev så isfrit at reiser dit kunde finde sted, viser også et visst stedlig kjendskap; for det var først sent på sommeren, helst i august, at knarren pleide at seile fra Bergen til Grønland.

Om det da dette blev skrevet, nylig var kommet efterretninger fra Grønand, fremgår ikke av brevets ord, og kan ikke, efter min opfatning, utledes derav, skjønt Storm (1892, s. 401) mente det. Det eneste som kunde tyde på det er historien om at alterduken fremvises en gang om året; men dette kan jo være en tradition stammende fra sidste skib for 80 år siden.


Piratene Pining og Pothorst


Imidlertid dukker det på andre kanter op dunkle meddelelser om en mulig forbindelse med Grønland på denne tid. På et kart over Island, trykt i Paris 1548 av Hieronymus Gourmont[21] er det nordvest for Island en klippeø med en kompasrose, og en latinsk påskrift. Denne, som A. A. Bjørnbo har gjort opmerksom på[22], har interesse; den heter i oversættelse:

"Det store fjeld kaldt Witsarc, på hvis top det er laget et sjømerke av de to pirater (piratis) Pinnigt og Pothorst for at advare sjømændene mot Grønland."

Kartet er en bearbeidet kopi av Olaus Magnus's kjendte store sjøkart fra 1539, hvor øen med kompasrosen findes, men derimot ikke påskriften.


Del av Gourmont's kart fra 1548, med nordvestkysten av Island og klippeøen Hvitserk.


Det er muligens en fyldigere utforming og omdigtning av indholdet i denne påskrift, eller av kilden hvorfra den er tat, som gjenfindes i Olaus Magnus's verk om de nordiske folk, fra 1555, hvor det, i oversættelse heter om "den høie klippe Huitsark, som ligger midt i havet mellem Island og Grønland":


På den bodde omkring det Herrens år 1494, to berygtede sjørøvere (piratae), Tining og Pothorst med sine medskyldige, liksom til trods og foragt for alle riker og deres krigsmagt, da de, ved de nordiske kongers meget strenge befaling, var blit utelukket fra alt menneskelig samfund og erklært fredløse for sine ytterst voldsomme røverier og mange grusomme handlinger mot alle seilere som de kunde få fat på enten nær eller fjern. På hin meget høie klippes top har de førnævnte Tining og Pothorst av en betydelig runding, ved kredser og linjer dannet av bly, laget istand et kompas; derved er leiligheten blit gjort bekvemmere for dem, som vil gå ut på rov, da de således fik anvisning om i hvad retning de skulde gå til sjøs for at søke betydelig bytte.


Klippen Hvitserk, kamp med grønlandsk Pygmæ. (Olaus Magnus 1557).


Det kan være uttrykket piratae, som kunde brukes både om en almindelig sjørover, og om en kaper eller fribytter, som har forledet Olaus Magnus til at utforme denne røverhistorie. Allerede det at han, både på sit kart fra 1539 og i sit verk fra 1555, gjør Hvitserk, som jo var på Grønland, til en klippeø ute i sjøen mellem Grønland og Island hvor ingen ø findes, er skikket til at rokke troen på denne underlige beretnings pålitlighet. Hans uforståelige historie om det der lagede kompas, gjør det ikke bedre. G. Storm (1886, s. 395), mente den kunde være kommet istand på den vis at Olaus Magnus, som ikke var nogen stor sjømand eller geograf, har på et kompaskart læst en notis om Pining's Grønlandsreise, og har i nærheten derav set navnet Hvitserk og en kompasrose ute i sjøen; og uten at forstå dennes virkelige betydning har han så laget den til en ø, og git den sin forklaring. Bjørnbo og Petersen (1909, ss. 250, 251) har vistnok fremholdt at noget lignende fortælles om Nordkap av Sivert Grubbe, som fulgte Kristian IV på hans Finmarks-reise, og som skriver i sin dagbok (på latin) 12 mai 1599: "Vi seilte forbi Nordkappen. På toppen av dette fjeld er et kompas indhugget i klippen." Men da de "seilte forbi" kan ikke Grubbe ha været oppe og set dette kompas; det kan derfor tænkes at en lignende feiltagelse ligger til grund for denne usandsynlige meddelelse; nogen værdi for sjøfarende kunde et slikt kompas vanskelig få. Men uanset Olaus Magnus's fantastiske historie kan Pining og Pothorst virkelig ha været på Grønland. Den første må være den norske adelsmand Didrik Pining, som sammen med Pothorst ("Pytchehorsius") under Christiern I.'s senere år skal ha utmerket sig "ikke mindre som kyndige sjømænd end som makeløse fribyttere" (piratae). Han blev meget anvendt av Christiern I og kong Hans, mot Englænderne og tildels mot Hanseatene, og er nævnt i flere historiske kilder[23]. Han synes også at ha leilighetsvis utstrakt sin virksomhet til Spaniere, Portugisere, og Hollændere, for omkr. 1484 borttok han, under den engelske kyst eller ved Bretagne og i den Spanske Sjø, tre spanske eller portugisiske skibe og bragte dem til kongen i Kjøbenbavn. I et forlik som sluttedes mellem kong Hans og Hollænderne i 1490 heter det uttrykkelig at Didrik Pinning og en Busch kom til at stå utenfor dette forlik. Didrik Pining omtales som høvding over Island, eller kanske bare over den østlige og sydlige del, i 1478: men ved Christiern I.'s død 1481, blev en anden ansat som hirdstjore (eller statholder) og det heter i forleningsbrevet, utstedt av rådsmøtet i Bergen 1481, at Pining var "fart ut av Island"; men nogen år senere omtales han igjen som hirdstjore der. Da kong Hans i 1487 satte sig i besiddelse av Gotland fulgte Pining ham dit, vistnok som chef for den dansk-norske eskadre; han kaldes "skipper Pining", hvilket svarer til vor tids kommandør eller admiral (jfr. Christiern ll.'s "skipper Clemens"). I juli 1489 var Didrik Pining blandt de norske adelsmænd som i Kjøbenhavn hyldet kongssønnen Christiern (II) som Norges rikes arving; og i august og september 1490 var han med ved avgjørelsen av en stor arvesak i Bergen; men i to islandske lover eller forordninger fra denne tid, 1489 og 1490, de såkaldte "Piningsdomar", betegnes han som "hirdstjore over hele Island", og en senere chronist omtaler ham som en av de berømteste mænd på Island og sier at "han var på mange måter en nyttig mand og rettet på mangt som fór ilde." Det må være den samme Didrik Pining som i 1490 nævnes som befalingsmand på Vardøhus, og det kan tænkes at han har hat overkommandoen tilsjøs og tillands i de nordlige farvande.

Om Pining, og hans fælle Pothorst, fortælles det i en gammel (islandsk?) beretning som, sammen med Ivar Bårdsson's beskrivelse av Grønland, blev fundet i en gammel regnskapsbok på Færøene, og som i engelsk oversættelse kom ind i Purchas his Pilgrimes (London, 1625, bd. III) hvor det heter: "Item Punnus (forvanskning av Pinning) og Pothorse har bodd på Island i flere år og har somme tider gåt til sjøs og har drevet handel (had their trade) på Grønland. Punnus gav også Islændingene deres love og lot dem nedskrive, hvilke love fortsætter til denne dag på Island og kaldes ved navnet Punnus love."

Da det sidste stemmer med de to nævnte "Piningsdomar", kan det også ha sin rigtighet med reisene til Grønland. En uventet bekræftelse på denne mulighet kom det nylig, ved et dokument som blev fundet av Louis Bobé (1909) i Kjøbenhavn; det er et brev, dateret 3. mars 1551, fra borgermester Carsten Grip i Kiel, til kong Christiern III. Grip er, som brevet sier, kongens kommissionær for indkjøp av bøker, malerier o.l. Han meddeler nu kongen at han ikke har fundet nogen værdifulde bøker eller passende malerier, derimot sender han to verdenskarter:


... av hvilke deres kongelige majestæt kan se, at deres kg. majestæts land Grønland på begge karter strækker sig hen mot den nye verden og de øer, som Portugaleserne og Hyspanierne har fundet, så at man kan komme over land derhen fra Grønland. Likeledes at man fra Lampeland (d. e. Lapland) fra slottet Vardøhus kan komme over land dit o. s. v.[24] Det er i dette år også utkommet kart i Paris i Frankrig over deres kg. majestæts land Island og over de vidundere man der kan se og er fare; der bemerkes det at Island er dobbelt så stort som Sicilien, og at de to skippere (sceppere, d. e. kommandører el. admiraler) Pyningk og Poidthorsth, som av deres kg. majestæts herr bedstefar kong Christiern den Første efter opfordring av kg. majestæt av Portugal etc. blev utsendt med nogen skibe for at opsøke nye lande og øer i norden, på klippen Wydthszerck (Hvitserk), beliggende foran Grønland og mot Sniefeldsiekel på Island mot havet, har opreist et stort sjømerke for de grønlandske sjørøveres skyld som med mange små skibe uten kjøl (szunder bodem) i stor mængde anfalder andre skibe o.s.v.


Det her omtalte kart fra Paris synes, som dr. Bjørnbo har fremholdt[25], at kunne være det ovenfor nævnte av Gourmont fra 1548. Men Grip's brev gir oplysninger om reisens utsendelse og om Eskimoenes kajaker som ikke kan være tat fra påskriften ved Hvitserk på dette kart. Meddelelsen om Eskimoene (de grønlandske sjørøvere) minder om hvad Ziegler fortæller i sit skrift Scondia (1532) om Grønlands indbyggere at "de bruker ellers lette skindbåter, sikre ved omtumling på hav og skjær; idet de således arbeider sig frem anfalder de andre skibe" (Grønl. hist. Mind. 111, s. 499). Det har også nogen likhet med hvad Olaus Magnus fortæller i sit senere verk fra 1555, om de grønlandske "sjørøvere som benytter sig av skindbåter og en vilkårlig sjøfartsmåte, idet de ikke anfalder kjøpmandsskibenes øverste deler; men efterstræber dem ved at gjennembore skroget undenfra, nede ved kjølen." o.s v.

Disse uttalelser kan gå tilbake til sagnagtige meddelelser om Eskimoene i Grønland, som er kommet på en eller anden måte vi ikke kjender. Noget slikt kan jo også ha ståt på et nu ukjendt kart, som Grip kan ha fåt det fra; men hans omtale av de to skipperes utsendelse av Christiern I, viser ialfald at det på den tid har været en tradition om Pining's og Pothorsfs færd. Vi må da anta at de er blit sendt ut på opdagerfærd av Christiern I (i årene før 1481 da han døde), sandsynligvis efter opfordring av den bekjendte kong Alfonso V av Portugal (1438—1481). Da Hvitserk må være på Grønlands kyst, synes de, i overensstemmelse med den anden nøkterne meddelelse hos Purchas, virkelig at ha nådd Grønland, kanske flere ganger, og de har drevet tuskhandel med de indfødte, hvilket, som ofte senere, kan ha endt med skjærmydsler på grund av Europæernes overgrep. Dette sidste vil forklare Grip's uttalelse om anfaldet av de grønlandske sjørøvere i de mange små skibe uten kjøl, og likeså Ziegler's og Olaus Magnus's sagn-meddelelser. At Pining kan ha sat op et eller andet sjømerke der er jo heller ikke umulig. Alt dette lyder mer sandsynlig end Olaus Magnus's røverhistorie. Men allikevel forekommer det mig ikke at de nu kjendte kilder gir os ret til helt at forkaste denne sidste og årstallet 1494. Da det i 1491 omtales en ny hirdstjore på Island, må vi tro at Pining enten er død eller har forlatt øen; sammenstilles hermed at Pining kom til at stå utenfor det forlik som kong Hans i 1490 sluttet med Hollænderne, altså på en vis blev utlæg overfor disse, og at det samme år også kom til foreløbig forlik med kongen av England, hvorefter naturligvis ethvert fribytteri mot engelske undersåtter fra norsk-dansk side blev strengt forbudt, så kan det muligens skimtes en sammenhæng. Pining og Pothorst har ikke kunnet avholde sig fra gammel vane, og har derved fåt både den engelske konge og sin egen, foruten Hollænderne, mot sig, og har som fredløse måttet rømme landet. Dette vilde også stemme med Olaus Magnus's ord at de ved de nordiske kongers strenge bud (aquilonarium regum severissimo edicto) var blit utlæg. Det kan da tænkes at de, lik den fredløse Eirik Raude 500 år tidligere, har tat sin tilflugt til det avsidesliggende Grønland som de kjendte fra før. Men tilslut kan de ha bukket under; for blandt de mange "sjørøvere" som "fik en ynkelig død, idet de enten blev dræpt av sine venner eller blev hængt i galgen eller de druknet i havets bølger" nævner Paulus Eliæ også "Pyning" og "Pwthorss"[26].


Johannes Scolvus´s reise til Grønland 1476


Endnu må her nævnes nogen dunkle meddelelser om en anden nordisk sjøfarer, Johannes Scolvus (Jòn Skolv?), fra denne tid[27]. Den spanske forfatter Francesco Lopez de Gomara,' som levde omkr. 1550 som prest i Sevilla, og utgav sin "Historia de las Indias" (d. e. Amerika) i 1553, sier der om la Tierra de Labrador: "Hit er også kommet folk fra Norge med lodsen (piloto, d. e. styrmand, navigatør) Joan Scoluo og Englændere med Sebastian Gaboto."

Da, efter Storm's påvisning (1886, s. 392), Gomara traf Olaus Magnus "i Bologna og Venezia" (kanske omkr. 1548), og selv sier at denne hadde fortalt ham meget om de nordlige farvand og sjøveien fra Norge, så kan meddelelsen om Scolvus også stamme fra ham.

Et engelsk statsdokument sandsynligvis fra 1575, og skrevet i anledning av forberedelserne til Frobisher's første reise (1576) gir en kort oversigt over tidligere forsøk på at finde nordvest-passagen og nævner også Scolvus, hvilket de historikere som har skrevet om ham ikke har været opmerksom på. Efter omtale av at Sebastian (skal være John) Cabotte blev utsendt av kong Henry VII av England, i 1496 (skal være 1497) for at finde passagen fra Nordhavet (d. e. Atlanterhavet) til Syd-havet (d. e. Stillehavet), og at "en Gaspar Cortesreales, en lods (pilot) fra Portingale" var ved disse øer ved Nordamerikas nordkyst, i 1500, fortsættes det:


Men for at finde passagen fra Nord-havet til Syd-havet, må vi seile til den 60. grad, det er fra 66 til 68. Og denne passage kaldes den Trange Sjø (the Narowe Sea) eller de Tre Brødres Stræde (d. e. de tre brødre Corte-Real's) i hvilken passage det ikke pleier at findes is på nogen tid av året. Grunden er den rivende strøm frå sjø til sjø. På nordsiden av denne passage var John Scolus, en lods fra Danmark, i året 1476.


Derefter følger en historie om en Spanier som i 1541 skulde ha været på sydsiden av denne passage med en trop soldater, og skulde der ha fundet nogen skibe som var kommet dit med varer fra Cataya (Kina). Fuldstændige umuligheter, som denne sidste historie, er altså blandet sammen med meddelelser med sikkert historisk grundlag, som Gaspar Corte-Real's reise. Da meddelelsen om Scolus eller Scolvus indeholder ting som ikke findes hos Gomara, synes den at stamme fra en anden kilde; særlig er årstallet merkelig. At Scolus er en lods fra Danmark mens lodsen Scolvus hos Gomara kom fra Norge, er kanske mindre at hefte sig ved, da jo Norge og Danmark var under en fælles konge, som bodde i Danmark.

På et engelsk kart fra 1582, (efter Frobisher's reiser), som tillægges Michael Lok, er det nordvest for Grønland et land hvorpå det står: "Jac. Scolvus Groetland." Da navnet her er skrevet Jac. Scolvus er det ikke sandsynlig at det kan stamme fra det nævnte dokument fra 1575. På det tilsvarende land, på Mercators kart fra 1569 står det "Groclant, insula cuius incole Suedi sunt origine" (ø hvis indbyggere er Svensker av herkomst). Det kan synes som at også denne indskrift har forbindelse med Scolvus, og vi får altså her det tredje nordiske land som hans hjemsted; men dette ord Suedi kan stamme fra Olaus Magnus, som netop ofte brukte det i betydningen Skandinaver, d. e. Svensker og Nordmænd.

I 1597 omtaler Nederlænderen Cornelius Wytfliet i sin beskrivelse av Amerika (Continens Indica) at dets nordlige del blev først fundet av "frislandske" fiskere (d. e. fra Zeno-kartets opdigtede Frisland) og derpå nærmere undersøkt omkr. 1390 under brødrene Zeno's reise (som er en digtning).

"Men fortsætter han hæderen for dets anden opdagelse fik Polakken Johannes Scoluus (Johannes Scoluus Polonus) som i året 1476 seks og otti år efter den første opdagelse seilte hinsides Norge, Grønland, Frisland, trængte ind i det Nordlige Stræde, under selve polkredsen, og kom til landet Labrador og Estotiland."

Estotiland er også et opdigtet land på det berygtede Zeno-kart (et fabrikat efter flere tidligere karter). Fraset denne indblanding av Zeno-reisen indeholder meddelelsen ikke noget som ikke allerede er git hos Gomara og i det engelske dokument fra 1575, med undtagelse av at Scolvus kaldes Polonus (Polak), men dette må, som G. Storm har fremholdt (1886, s. 399), skyldes en feillæsning av Polonus for piloto[28]. Da Norge nævnes først blandt de lande reisen gik hinsides, kan den hos Wytfliefs kilde ha utgåt derfra[29].

På L'Ecuy globusen, fra 16. årh., står det, på latin, mellem 70° og 80° n. br. og på 320° længde[30]: "Disse er de folk til hvem Dansken Johannes Scovvus nådde, år 1476." Betegnelsen av Scolvus som Danske kan røbe samme kilde, som den engelske omtale fra 1576[31].

Endelig må nævnes at Georg Horn i sit verk "Ulysses peregrinans" (Löwen, 1671) efter at ha omtalt reiser av Islændinger (Thylenses) til "Frisland eller Finmarken" (sic!), til Island, Grønland, Skotland og Gotland under "auspiciis Margaretæ Semiramis Dan., Sued., Norv." og dernæst Zeniernes reiser år 1390, sier han: "Joh. Scolnus Polonus opdaget under Christian I Danernes konges auspicier Anian-strædet og landet Laboratoris år 1476."

Anian-strædet var det sagnstræde, mellem Asien og det nordvestlige Amerika, som det blev fortalt om og som optrådte på kartene mer end hundred år før Bering-strædet blev opdaget av Russeren Deshenev i 1648. Men navnet kan stundom være blit utstrakt til hele det stræde, ovenfor s. 386 kaldt de Tre Brødres Stræde, som antokes at gå til Stillehavet nordenom Amerika. Horn's meddelelse indeholder det nye at reisen skulde ha foregåt under Christiern I's auspicier; det kan tænkes at han har kjendt såvidt meget til Danmarks historie, at han har trukket denne slutning fra årstallet 1476.

Dette er hvad det fra gamle kilder kjendes om denne Scolvus og hans reise. Det bør erindres at navnet Labrador (i forskjellige former) blev på kartene fra det 16. århundrede brukt både for Grønland og Labrador, og var kanske oprindelig navn for det første.

Det er derfor sandsynligst at meddelelserne om Scolvus's reise fra først av har gjældt Grønland, som så i den første del av det 16. århundrede er blit kaldt Labrador.


__________


Sammenfattes hvad ovenfor er meddelt, så har vi: at på den ene side er der oplysninger, fra helt forskjellige kilder, om en eller flere reiser til Grønland under Pining's og Pothorsfs ledelse, i Christiern I´s tid, d. e. før 1481; på den anden side er der meddelelser, sandsynligvis fra flere, men mindst fra to av hinanden uavhængige kilder, om en reise, også til Grønland, med lodsen Johannes Scolvus, fra Danmark eller mest sandsynlig fra Norge, i Christiern I's tid, og den sættes endog til et bestemt år 1476. Det ligger da nær at slutte, som G. Storm allerede har gjort, at det her handler om samme reise eller reiser til Grønland, som har været under ledelse av de to "skippere" og fribyttere Pining og Pothorst, med Johannes Scolvus (Jón Skolv?) som lods eller navigatør. I nogen kilder av nordisk oprindelse er reisen blit knyttet til de virkelige lederes navne, mens den i sydlige kilder er blit knyttet til lodsens eller navigatørens, på lignende vis som at f. eks. Willem Barentsz' navn blev knyttet til de reiser han deltok i, istedenfor Hemkerck's og de andre lederes. Det synes således at være ganske gode historiske dokumenter for at mindst en reise har nådd Grønland i sidste del av 16. årh., muligens utsendt av Christiern I i 1476, og kanske har der været flere. Det er da mulig at det var rygter om denne nye forbindelse med Grønland som har vakt lysten hos munken Mathias til at gå dit som bisp.

Men så hører vi ikke mer om det. Endnu en tid utnævnes det fremdeles biskopper til Grønland, et land som ingen længere kjendte og disse bisper selv aller mindst. Slik slutter historien om de gamle grønlandske bygder. Efterretningene blir stadig sparsom mere, og med lange mellemrum, indtil de efter denne tid helt forstummer, og vi vet ikke mer om de gamle Nordboers skjæbne der.


"Bauten på høien har intet tegn,
og Saga har glemt hvad hun visste."

Fotnoter

  1. At det skulde skyldes forandringer i klimatet, som nogen har ment, er ikke tilfælde. De gamle skildringer av seilasen dit og av drivisen (jfr. bl. a. Kongespeilet) viser nøiagtig de samme forhold som nu.
  2. Den rækved som drev iland langs kystene, kunde umulig forslå til skibsbygning; men trævirke hentet de vel også fra Markland.
  3. Opbevarte kongelige skrivelser viser at forbudet mot at handle på disse skatlande blev påny sterkt indskjærpet av Magnus Smek i 1348, og av Erik av Pommern i 1425.
  4. Jfr. Islandske Annaler ved Storm, 1888, s. 228.
  5. Dette viser det sig også efter Solberg's undersøkelser (1907) at de har gjort.
  6. Som nævnt sier også Jacob Ziegler (omkr. 1532) at folket i Grønland "næsten er faldt tilbake til hedenskapet" o. s. v. Skjønt sagnagtig viser det en lignende tradition.
  7. Jfr. Grønl. hist. Mind. 111, s. 258; F. Jonsson, 1899, s. 328.
  8. Dette lyder høist tvilsomt, det er ikke kjendt at det nogensinde bodde bisp i Vesterbygden.
  9. Dette står det jo vistnok ikke i beretningen, det sies bare at Skrælingene hadde hele Vesterbygden inde, og at Ivar og hans følge ikke fandt nogen folk der, hverken kristen eller hedning, bare vildt fæ; og det kan jo være tvilsomt, om det dermed har været ment at hele bygden var lagt øde ved røverisk overfald.
  10. Denne forklaring har rigtignok den vanskelighet, at det ikke vilde passe for melkefæ; men melkingen kan de under denne levevis ha måttet opgi.
  11. Forestillinger om Skrælingene som farlige motstandere eller angripere finder vi hos Michel Beheim i 1450 (Vangensten, 1908, s. 18), Paulus Jovius i 1534, Jacob Ziegler i 1532, Olaus Magnus i 1555, o. fl. Men det er åbenbart at disse forestillinger for en vsesentlig del skyldes sagn og overtro.
  12. Jfr. Islandske Annaler ved Storm (1888), ss. 365 f., 414 f.; Grønl. hist. Mind. III ss. 135 ff., 436 ff.
  13. Efter min erfaring undgår bjørnen hvalrossen, og jeg har aldrig set tegn til at de nogensinde skulde slåss på land eller på isen.
  14. En klage tidligere sendt paven, men som var falsk, som senere skal vises.
  15. Endnu bør nævnes to momenter, som dr. Bjørnbo har fremholdt for mig. Det er mulig, at mens flertallet av Nordboene er blit nødt til at gå mer og mer over til Eskimoenes levevis for at opholde livet, kan enkelte mer karakterfaste blandt dem, og nogen ivrige prester ha strittet hardt imot, og det kan ha ført til kampe, som sagnene kan ha fortalt om. Det bør også holdes for øie, at Eskimoenes hensynsløshet pleier at tilta overfor individer som bare tynger samfundet uten at gavne det, og i en slik stilling kan jo enkelte av Nordboene være kommet efter stansningen av tilførselen utenfra, idet de har været Eskimoene underlegne i fangedygtighet.
  16. Vistnok nævner Clavus de vantro Karelers krigerskarer på Grønland; men dette er åbenbart sagn eller digtning (jfr. kap. XIII).
  17. Efter en anden kilde skulde det først ha været i 1413. lalfald ser det ut til at en tok sig god tid på reiser dengang.
  18. Som bevis på, hvordan forholdene var, kan nævnes at det i Islandske Annaler (Storm, 1888, s. 290) for 1412 heter: "kom ingen tidender fra Norge til Island. Dronningen, fru Margreta, døde . . ." Når forbindelsen selv med Island var så hensygnet da er det forståelig at den helt ophørte med Grønland.
  19. Grønl. hist. Mind. 111, ss. 160 ff.
  20. Se G. Storm, 1892, ss. 399—401. Brevet er for nogen år siden fundet i det pavelige arkiv, av en prest fra Dalmatien, dr. Jelic. Jfr. også Jos. Fischer, 1902, s. 49.
  21. Offentliggjort av J. Metelka (1895).
  22. A. A. Bjørnbo, Berlingske Tidende, 1909; Bjørnbo og Petersen, 1909, s. 249.
  23. Jfr. L. Daae, 1882. Foruten de av Daae nævnte kilder se også Scripiores serum Danicarum II, s. 563, hvor "Puthorse" nævnes som "pirata Danicus" sammen med Tynning". Jfr. også Grønl. hist. Mind. 111, ss. 473 ff.
  24. Dette var almindelig fremstilling på den tid; jfr. Ziegler's kart fra 1532.
  25. A, A. Bjørnbo. Berlingske Tidende, Kjøbenhavn, 17. juli 1909; Bjørnbo og Petersen, 1909, s. 249.
  26. Monumento Historiæ Danicæ, utg. av Holger Rørdam, I, Kjøbenhavn, 1873, s. 28; L. Daae, 1882.
  27. Jfr. G. Storm (1886). B. T. de Costa (1880, s. 170) gjør opmerksom på at Hakluyt sier at denne sjøfarers reise er omtalt av Gemma Frisius og Girava. Gemma Frisius utgav bl. a. en omarbeidet utgave av Petrus Apianus's "Cosmographicus Liber" i 1529. Girava utgav 1553 "Dos Libros de Cosmographia", Milano 1556. Jeg har ikke hat adgang til at undersøke disse kilder; den første kan altså, hvis det er rigtig, ha git oplysninger om Scolvus tidligere end Gomara. De Costa sier også at på Rouen-globusen (d. e. L'Ecuy-globusen, se s. 387) i Paris, fra omkr. 1540, er det nær nordvest-kysten av Grønland en indskrift som meddeler at Skolnus (Scolvus) nådde det punkt i 1476.
  28. Lelewel's antagelse (1852, IV, s. 106, anm. 50, 52) at Scolvus het Scolnus, og var fra en liten polsk by inde i landet nær grænsen av Østprøissen, er som av Storm påvist (1886, s. 400) urimelig.
  29. Storm (1886, s. 399) mente at Wytfliet kunde ha lånt fra Gomara, og dertil selv ha opdigtet årstallet 1476, for at forringe Spaniernes og Portugisernes anseelse som opdagere; men Storm kjendte ikke at dette årstal, som set, nævnes i en tidligere engelsk kilde.
  30. Jfr. Harrisse, ss. 286 ff., 658. Indskriften lyder: "Quii populi ad quos Johannes Scowus danus pervenit. Ann. 1476."
  31. . Netop som ovenstående skal trykkes, mottar jeg et ark av dr. Bjørnbo's nye verk (1910, ss. 256 ff.) hvorav fremgår, at den ovenfor meddelte indskrift allerede findes på Gemma Frisius's globus gravert av Gerard Mercator, sandsynligvis 1536—1537 (fundet i Zerbst, og for første gang gjengit i Bjørnbo's verk). Indskriften står på polarkontinentet, nordvest for Grønland og lyder: "Quij populi ad quos Joés Scoluss danus peruenit circa annum 1476." Bjørnbo oversætter det: "Quij folkene til hvem Danskeren Johannes Scolvuss (Scolwssen?) naadde omkring Aar 1476". (Tydningen av ordet "Quij" som folkenavn tør være sandsynlig, særlig da som av Bjørnbo fremholdt samme ord forekommer som folkenavn på Vopell's verdenskart fra 1445). Dette blir følgelig den ældste hittil kjendte beretning om Scolvus's reise, og det kan se ut som at denne muligens har nådd et land vestenfor Grønland, skjønt lite sandsynlig. L'Ecuy eller Rouen globusen (av kobber) er åbenbart en kopi av Frisius-Mercator-globusen, og har de samme indskrifter. Det kan være til samme kilde (eller et samtidig skrift av Gemma Frisius) at Hakluyt sigtet, og derfra synes også flere meddelelser i det nævnte engelske dokument fra omkr. 1575 (s. 386) at stamme. Da Gomara kalder Joan Scolvo "piloto", som ikke står på globusen (men derimot i det engelske dokument!), og han desuten ikke har årstallet kan han muligens ha hat en noget forskjellig kilde. Av interesse er hvad Bjørnbo påviser, at Frisius-Mercator globusen synes at røbe portugisiske forbindelser, og dens meddelelse om Scolvus kan da også være kommet fra Portugal.