Norrøne gude- og heltesagn - Heltesagnene

Fra heimskringla.no
Revisjon per 5. aug. 2021 kl. 13:52 av Jesper (diskusjon | bidrag) (Tilbakestilte endringer av Jesper (brukerdiskusjon) til siste versjon av August)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Norsk.gif


Norrøne gude- og heltesagn


Heltesagnene


P. A. Munch
ved Magnus Olsen



Kristiania 1922




Innledning

57. Efter den opfatning som var den almindelige under romantikken, var heltesagnet på én gang mytisk og historisk, og sluttet sig altså nær til gudemyterne. Den nyere forskning, som bare i ringe utstrekning regner med hjemlige sagnoverleveringer fra eldgammel tid, er derimot kommet til et ganske annet syn. Nu for tiden studeres heltesagnene ikke bare efter sitt innhold, efter sine motiver; som helhet betraktet eksisterer heltesagn bare i og med en heltediktning, og der må således på heltesagnene tillempes en egen, litteraturhistorisk metode, forskjellig fra den som følges i mytologien, idet diktningen om guderne fremtreder i vekselvirkning med gudedyrkeIsens faste, sterkt stedbundne ceremonier.

Heltediktningen har til emne menneskeskjebner som har kunnet gripe en dikter fordi de var hevet over det dagligdagse. I sin mest koncentrerte form, med hovedinteressen samlet om viljesterke personligheter som de formes i livets store stunder, møter vi heltesagnene i de korte episke kvad som vi kan følge tilbake til folkevandringstiden, og som i førkristelig tid har vært utbredt til alle germanske stammer. Sådanne heltekvad, i den renere, gamle skikkelse eller i litterære nydannelser på norrøn grunn (dialogiske dikt uten direkte fortelling), er hovedmengden av den eldre Eddas heltedikt. I historisk tid fortsettes hos nordmenn og islendinger denne heltediktning i de såkalte fornaldarsaga er (fornaldarsǫgur) som er sagamessige fortellinger med emne fra fornǫld, fra den forhistoriske, hedenske tid. Sagnstoffet i disse sagaer beror ofte på prosagjengivelse av gamle heltedikt (Hervarar saga § 60, Vǫlsunga saga § 62 anm.): men nytt stoff kommer til i vikingetiden, og en ny smagsretning begynner å gjøre sig gjeldende (heltens krigerliv og elskovseventyr, som i Ragnar Lodbroks saga [§ 81], en typisk vikingetidssaga). Disse heltesagaer, som ikke har de gamle heltedikts faste utformning, er utsatt for innvirkning fra allehånde vandremotiver, f. eks. eventyrmotiver, og til sist får vi endog en hel gruppe av fornaldarsagaer som likefrem blir å betrakte som fri diktning om vilkårlig opfunne personer hvis liv er henlagt til småkongenes tid før Norges samling (således visstnok Friðþófs saga, § 83)[1].

Om heltesagnene som helhet gjelder det at man ikke lenger, som historikerne for et par mannsaldrer siden gjorde, må søke historie i dem. Poesien har tatt makten over de historiske momenter og forbundet dem på en måte som trotser al historie og kronologi. Hvad der er historisk i en sådan sagndiktning, kan vi altså ikke finne ut når vi bare har sagnene å holde oss til; vi må ta sikre historiske kilder, utenlandske pålitelige historieskrivere, til hjelp for å nå frem til dette, som ved sagnene om Ragnar Lodbrok og hans sønner. Men resultatet biir da i regelen at sagnene ikke gir annet historisk utbytte enn det som allerede er kjent fra de fremmede kilder. Ved en hel del sagn har vi heller ikke denne utvei å ty til da den troverdige historie aldeles tier om de begivenheter som sagnene inneholder; således er det f. eks. med Helgesagnene, og disse sagns oprinnelse er det da vanskelig eller umulig å utrede. Andre sagn er endelig kommet til Norden fra nabolandene, f. eks. sagnene om Volsunger og Gjukunger; men også de viser sig å ha undergått mange endringer i sin form i den nye jordbunn som de er biitt flyttet over i.

Av heltesagnene står ofte flere i innbyrdes forbindelse med hverandre, og man sier da at de utgjøren sagnkrets; andre står derimot isolert uten å slutte sig til noget annet. Det viser sig også at sagndiktningen har en sterk tilbøielighet til i tidernes løp å bringe flere oprinnelig fremmede sagn i forbindelse med hverandre og således danne sagnkretser. Blandt de store sagnkretser er Volsungernes og Nivlungernes eller Gjukungernes den fornemste. Av de enkeltstående sagn utmerker sig del om Vòlund smed, om Frode og hans terner, om Hjadningekampen m. fl.

Vòlund

Bodvild rekker den forkrøplede Volund sitt ødelagte smykke, tegning av Johannes Gehrts (1883).

58. Sagnet om Vòlund lyder således: Der var tre brødre ved navn Slagfinn, Egil og Vòlund (Slagfiðr, Egill, Vǫlundr); deres far var finnernes konge. Engang gikk de ut på ski for å veide dyr og kom til et sted som het Ulvdaler, ved vannet Ulvsjø; der bygde de sig hus. En morgen tidlig så de tre fagre kvinner som satt på sjøstranden og spant kostelig lin; ved siden av dem lå deres svanehammer. Derav kunde brødrene skjønne at de var valkyrjer. De førte dem med sig hjem til huset og holdt bryllup med dem. Slagfinn fikk Ladgunn Svanhvit, Vòlund fikk Hervor Alvitr, og Egil fikk Ǫlrun; de to første var døtre av en konge Lodve, den tredje av kong Kjår i Valland. Da de hadde levd sammen i syv år, lengtet valkyrjerne igjen efter strid, og fløi bort mens brødrene var ute. Så drog Egil og Slagfinn avsted for å lete efter sine hustruer; bare Vòlund blev tilbake hjemme i Ulvdaler hvor han syslet med kostelig smedearbeid. Han innfattet edelstener i gull og gjorde herlige ringer, mens han ventet på at hans hustru skulde komme tilbake. Dette spurte den onde og griske Nidud (Niðuðr), njarernes konge. En natt da månen var i ne, drog han avsted med en væbnet flokk, og kom til Vòlunds hus i Ulvdaler mens han selv var ute på jakt. Da hadde Vòlund smidd 700 ringer, som alle sammen hang på bånd; en av dem tok Nidud av, og ventet så i bakhold på at Vòlund skulde vende hjem. Vòlund kom og satte sig ved ilden til å steke sig bjørnekjøtt, og under dette talte han alle sine ringer. Da han savnet en av dem, trodde han at hans hustru sikkert måtte være kommet tilbake; men som han satt og grunnet over det, sovnet han. Han våknet med tunge lenker om hender og føtter og spurte hvem der hadde voldt ham dette. Da ropte Nidud til ham og spurte hvorledes han torde forgripe sig på hans skatter i Ulvdaler, men Vòlund svarte at hvad han hadde, var hans med rette. Nidud lot nu Vòlund føre til sin gård, tok selv hans kostelige sverd og gav ringen til sin datter Bodvild (Bǫðdvildr). Men Niduds dronning fryktet hevn av Vòlund og advarte sin mann. "Hans øine gnistrer som en orms hver gang han ser sverdet og får øie på Bodvilds ring," sa hun; "du skal la senene skjære over på ham og sette ham ut på holmen Sævarstø." Sa blev også gjort; Vòlunds sener blev skåret over ved knærne, og han blev satt ut på holmen, hvor han smidde alskens klenodier for kongen, og ingen uten kongen selv måtte besøke ham. Her klaget Vòlund ofte sin nød; han sov ikke, men smidde uavladelig, og grunnet stadig på å lønne Nidud for hans svikefulle ferd. Til sist hadde han også lykken med sig. Niduds to unge sønner kom engang ut til holmen og bad om de måtte få se hans kostbarheter. Han lukket op en kiste og viste dem mange herlige saker; næste dag skulde de komme igjen ganske hemmelig, og da vilde han gi dem det alt sammen. De kom virkelig, uten at nogen på kongsgården visste om det. Vòlund lukket atter sin kiste op, og mens de så ned i den, lot han det tunge kistelokk falle så det skar av deres hoder. Legemene gjemte han under gulvet, men deres hjerneskaller innfattet han i sølv og sendte Nidud dem som drikkekar; øiestenene brukte han som edelstener i smykker til dronningen, og av tennene gjorde han brystsmykker til Bodvild. Det hendte så, at Bodvild kom til å knekke den gullring Nidud hadde gitt henne. Hun torde ikke la sin far vite det, men snek sig hemmelig ut til Vòlund for å få ham til å bøte den. Det lovte han og var meget vennlig mot henne. Derfor hadde hun ingen mistanke, da han rakte henne en drikk; men drikken var sterk, den gjorde henne tung og ør, og hun blev et lett offer for ham. Da tok Vòlund på sig en fjærham og fløi med den inn til Niduds gård, hvor han satte sig å hvile på gjerdet. Nidud satt søvnløs og grublet på sine sønners skjebne; han ante at Vòlund hadde voldt deres død, og spurte efter dem. Vòlund fortalte nu hvorledes alt var gått til, hvorledes kongens sønner var drept, klenodier smidd av deres hjerneskaller, øine og tenner, og hvorledes Bodvild var vanæret. Leende fløi så Vòlund avsted, og Nidud måtte i avmektig harme stå og se på det. Han lot Bodvild kalle til sig, og spurte henne om det var sant at hun og Vòlund hadde sittet sammen på holmen. "Ja, det er sant," sa Bodvild; "vi satt sammen i en skrekkelig time, jeg maktet ikke å stå ham imot."


Anm. Fortellingen er hentet fra det gamle Eddakvad Vǫlundarkviða, og det er alt hvad der i norrøne sagn vites om Vòlund. Kvadet er meget kortfattet, med flere utelatelser, som er betinget i den poetiske form; for å forstå det, må man utfylle det efter andre gamle overleveringer. Således er det ved sammenligning med de bekjente eventyr om svanemøer[2] klart, at Vòlund og hans brødre fikk makt over de tre valkyrjer ved å ta deres svanehammer til sig og gjemme dem; men efter syv års forløp må valkyrjerne ha funnet sine svanehammer igjen mens brødrene var borte på jakt, og de har da straks tatt dem på sig og fløiet bort. Likeledes ser man at Vòlund alt lenge må ha hatt sin fjærham ferdig, men ikke har villet bruke den før han hadde fullbyrdet sin hevn på Nidud.

Sagnet om Vòlund var også utbredt over andre germanske land hvor det til dels har vært satt i forbindelse med andre sagnkretser. Vòlunds tyske navn er Wieland (Weland, Welent), og man har vidtløftige fortellinger om ham i den store såkalte Didrik av Berns saga, som er en gammelnorsk oversettelse av nedertyske sagn om Nivlungerne og kong Didrik av Bern. Efter denne saga er Velent (Vòlund) en sønn av risen Vade og sønnesønn av Vilkin; han har lært smiekunsten av smeden Mime og nogen dverger i Hunaland. Lærlingen overgikk sine mestre, og de strebte ham efter livet; derfor drepte han dem og drog med deres skatter til Danmark, hvor hans far hadde bodd. Ned ad Weserfloden seilte han på en uthulet trestamme, men drev i land ved Jylland, hvor kong Nidung i Þjóð (Ty) blev hans fiende og gikk frem mot barn som det ovenfor er fortalt. Dog skildres alt i Didriks saga med flere biomstendigheter enn i det gamle kvad, men også med betydelige merker på nyere tilsetninger. Efter sagaen er det Vòlunds bror Egil, også kalt Ólruns-Egil (Ǫlrúnar-Egill), som skaffer ham fjærhammen. Velents og Bodvilds sønn var den bekjente Vidga (Witich, Vldrik), en av de berømteste kjemper hos kong Didrik av Bern. Vidrik Verlandsson forekommer også ofte i de gamle kjempe-viser. — Også angelsakserne i England kjente sagn om Vòlund. Således heter det i Déors klage, et lite lyrisk-episk dikt som er bevart i Exeter-boken fra 11te årh., men åpenbart er langt eldre: Weland levde i landflyktighet; han utholdt møie i et hull hvor det vrimlet av ormer, og var ene med sin sorg og lengsel i vinterens kulde. Ofte følte han kval efterat Níðháð hadde lammet hans sener. Beadohild sørget mindre over sine brødres død enn over sin egen skjensel. I det angelsaksiske dikt "Waldere" kalles Widia, Welands sønn, for Níhaaaðes mæg, d. e. Niduds dattersønn. I et diplom fra 955 nevnes Welandes smidde, Vòlunds smie, og i et diplom fra 903 omtales i det nuværende Buckinghamshire et sted ved navn Welandes stocc jfr. Vòlunds trestamme, som i Didriks saga kalles stokkr). Angelsakserne kalte ypperlige våben og klenodier for "Vòlunds verk" (Welondes geweorc), likesom våre forfedre sa om en fortrinlig smed: "han var en Vòlund i håndferdighet" (Vǫlundr at hugleik). Ennu den dag i dag gis der i England sagn om Vòlund smed (Wagland Smith), hvilket Walter Scott har benyttet i sin bekjente fortelling "Kenilworth". Endog i Frankrike talte man om våben fra Galans's (d. e. Vòlunds) smie.

Den sproglige betydning av navnet Vǫlundr, angels. Weland, Welond, er ikke sikkert funnet; det synes ikke å kunne forklares av vél, kunst, list, knep. Derimot har Sophus Bugge visst riktig forklart Slagfiðr (= finnr) som "den smedende finn" (av slag, det å slå, hamre). Også navnene Nílðuðr og Bǫðvildr er klare: av nid, nid, ondskap, og hǫðr, kamp, og av hǫð, kamp (angels, beado), og hildr, kamp, valkyrje. Lodve (Hlǫðvér) har man opfattet som det frankiske kongenavn Ludvig (Chlodewich); derimot er Kjår (Kiarr) ennu dunkelt. — Se om disse og en rekke andre hithørende spørsmål Sophus Bugges avhandling "Det oldnorske Kvad om Vǫlund (Vǫlundarkviða) og dets Forhold til engelske Sagn" Arkiv f. nord. filol. XXVI s. 33 — 77). Her behandles også billedlige fremstillinger av Vòlund-sagnet på et gammelt engelsk skrin av hvalben.

Det skal tilføies at sagnet om Vòlund viser påfallende likhet med de gamle grekeres fortelling om Dædalos, den første kunstner. Likesom Vòlund blir Dædalos innestengt for å smi klenodier til en tyrann. og han befrir sig fra fengslet på samme måte, ved å gjøre sig vinger og fly bort. Allerede våre forfedre var opmerksom på overensstemmelsen; de kalte Labyrinthen, som Dædaios hadde bygd, Vǫlundarhús. I Vòlunds lamhet finner man også en overensstemmelse med det som grekerne og romerne forteller om Vulkan.


Hjadningerne

59. Sagnet om Hjadningernes kamp fortelles i den yngre Edda således: Kong Hogne (Hogni) hadde en datter ved navn Hild. Henne fanget kong Hedin Hjarrandason engang da Hogne var faret i kongestevne. Da Hogne siden spurte at hans land var herjet og hans datter røvet, drog han avsted med sine krigsfolk for å lete efter Hedin. Han hørte at Hedin var faret nordefter, men da han kom til Norge, fikk han vite at han alt hadde seilt vest over havet. Hogne seilte efter ham like til Orknøiene og traff ham ved Håøi (Háey). Hild gikk til sin far og tilbød ham forlik i Hedins navn, men i motsatt fall kamp på liv og død. Hogne vilde ikke ta mot forlik. Begge konger gikk da op på øen med sine stridsmenn og fylket dem. Ennu en gang søkte Hedin å få forlik i stand; han ropte til sin svigerfar og tilbød ham en mengde gull i bot; men Hogne svarte: "Det er for sent; jeg har alt draget sverdet Dåinsleiv, som dvergene smidde; det må volde en manns bane hver gang det biir blottet; det stanser aldri i hugget, og de sår det gir, gror aldri til." "Du roser dig av ditt sverd," sa Hedin, "men derfor er det ikke sagt at du kommer til å rose dig av seiren; det beste sverd er det som ikke svikter sin herre." Nu begynte de slaget, som kalles Hjadningekampen. De sloss hele dagen, og om natten gikk kongene til sine skib. Men Hild gikk om natten op på valplassen og vakte ved trolldom alle de falne kjemper til live. Næste dag gikk kongene op og begynte kampen på ny; likeså alle de som dagen forut var falt. Således holdt de striden gående den ene dag efter den annen. Alle de som falt, og alle våben og skjolder som lå på valplassen, blev til sten; men når det daget, reiste de falne sig med sine våben i fullgod stand. Slik skulde Hjadningerne kjempe til Ragnarok.


Anm. Hjadningar er avledet av mannsnavnet Hedin. Sagnet var almindelig kjent, og mange poetiske omskrivninger er hentet derfra; således kalles brynjen "Hedins serk", striden "Hjadningernes storm", o. s. v. I det gamle skaldekvad Ragnarsdråpa, som efter den norrøne overlevering er diktet av Brage Boddason i 9de årh., omtales Hjadningekampen, som det synes, i vesentlig overensstemmelse med den sagnform som ovenfor er gjengitt efter Snorres Edda. - - Sterke avvikelser fins derimot i den sene Sǫria þáttr (se s. 72), hvor sagnet om Brisingesmykket vilkårlig synes å være satt i forbindelse med Hjadningekampen: Odin vilde bare gi Frøia Brlsingesmykket tilbake på det vilkår, at hun fikk to overkonger med sitt hærfolk til å stride uavladelig mot hinannen, inntil en kristen mann våget å gjøre ende på striden. Først efter Fred-Frodes tid fant Frøia leilighet til å opfylle vilkåret. 24 år efter Frodes død drepte den oplandske konge Sorle (Sǫrli) den danske kong Halvdan, men sluttet siden fostbrorskap med hans sønn Hogne. Da Sorle senere var falt på et tog. blev Hogne mektig og navnkundig; 20 konger var hans undergivne. Ryktet om ham nådde også den veldige Hedin Hjarrandason, Serklands (Afrikas) konge, som også hadde 20 konger under sig. Engang traff Hedin i en skog en fager kvinne som gav sig ut for valkyrjen Gondul og egget ham til å måle sig med Hogne. (Gondul var da vel neppe nogen annen en Frøia selv.) Hedin seilte til Danmark, og da han hadde prøvd sig i alskens ferdigheter med Hogne, sluttet han fostbrorskap med ham. Men kort efter, da Hogne var dratt ut på tog, og Hedin var blitt tilbake, traff han igjen Gondul; hun gav ham en trylledrikk som bragte ham fullstendig fra sans og samling. Han lot sig lokke av henne til å drepe Hognes dronning og seile bort med hans datter Hild. Ved Håøi fikk han motvind, og Hogne, som hadde satt efter ham, innhentet ham. Her begynte da striden — den skildres omtrent som i Snorres Edda, dog med den forskjell, at Hild satt rolig og så på, uten å bruke trolldom. Striden varte i 143 år, inntil kong Olav Tryggvason landet ved øen. En av hans menn, Ivar Ljome, gikk i land om natten og møtte Hedin, som fortalte ham sin sørgelige skjebne og bad ham gjøre ende på kampen ved å drepe ham selv og Hogne og alle deres menn. Ivar Ljome gikk inn på dette, og det lyktes ham således å gjøre ende på Hjadningekampen.

Saxo forteller sagnet på en tredje måte, dels (hovedsakelig) efter norrøne, dels efter danske overleveringer: Den unge kong Hedin (Hithinus) i Norge hjalp Fred-Frode i kampen mot hunnerne. Han og Hild (Hilda), den jyske kong Hognes datter elsket hinannen, uten at faren visste det. Både Hogne og Hedin drog sammen ut på tog; men da krigen mot hunnerne var endt, fikk Hogne nyss om forståelsen mellem Hedin og Hild, og onde tunger påstod endog at den var utilladelig. Hogne festet tro dertil og angrep Hedin, men blev slått. Siden dømte Frode mellem dem; Hedin fikk rett og ektet Hild. Allikevel blev Hogne ved å fordre datteren tilbake, og Frode bød ham til sist å avgjøre saken ved tvekamp. Her tapte Hedin da Hogne var langt sterkere; men Hogne hadde ondt av ham og lot ham beholde livet. Syv år efter møttes de igjen ved Hedinsøi (Hithinsø), gav sig atter i strid og drepte hinannen. Men Hild vakte av lengsel efter sin mann de falne til live ved tryllesanger, og således blev kampen ved bestandig.

Fortellingen i Snorres Edda indeholder sagnet i den eldste og reneste skikkelse. Dog har Saxo, fra dansk overlevering, visstnok bevart en oprinneligere stedfestelse, til Hiddensee (Hithinsø) ved Rygen. Hogne og Hedin nevnes sammen i det angelsaksiske dikt Wiðlíð, som opregner germanske stammer med deres konger i folkevandringstiden: "Hagena hersket over holm-rygerne, og Heoden over glommer." Holm-rygerne er det folk som Jordanes (6te årh.) omtaler ved Weichscl-munningen under navnet Ulmerugi, og "giommerne* må være et nabofolk til rygerne eller rugierne. Det er således tydelig, at sagnet om Hogne og Hedin fra først av har hørt hjemme syd for Østersjøen, i egner som ligger nær Hithinsø, og at sagnet må være meget gammelt. Dette sees ennvidere derav, at også Hjaðningar har tilsvarende i gammel angelsaksisk diktning (Heodeningas). Først I vikingetiden kan Hjadningekampen være henlagt til Orknøiene (Háey, d. e. den høie ø, den nuværende ø Hoy, den høieste innen øgruppen). Denne vestlige skueplass har også folkevisen "Hildinakvadet", som er diktet over samme emne, og som i 18de årh. er optegnet på Shetland; sproget i denne er Shetlands-norsk, det såkalte "norn" (d.v.s. norræna), som utdøde ved den nevnte tid; visen er utgitt og belyst av Marius Hægstad (Hildinakvadet. Kr.a 1900). - Dáinsleif betyr likefrem "Dåins levning;" Dáin nevnes i Vǫluspá blandt dvergene. Ellers betyr dáinn en avdød.

Den nyeste og grundigste utredning om sagnet er den av B. Symons i innledningen til hans utgave av det middelhøityske dikt "Kudrun" (2. Aufl., Halle 1914). Dette dikt har optatt i sig stoff som i forholdsvis sen tid er lånt fra Danmark.


Tyrving-sagnet

60. Et annet sverd, make til Dáinsleiv, var Tyrving. Dvergene Dulin og Dvalin smidde det nødtvungent for den tapre Svavrlame (Svafrlami), Odins sønnesønn. Svavrlame hadde truffet dem utenfor en sten og skyndte sig ved tryllemidler å hindre dem fra å komme inn i den. Han truet nu med å drepe dem hvis de ikke smidde et sverd til ham, med hjalt og håndtak av gull. Sverdet skulde aldri ruste og alltid bringe seier; det skulde bite jern som klæde. Dvergene måtte love det, og de hadde det også ferdig til fastsatt tid; men da Dvalin hadde rakt det til kongen og ennu stod i stenens dør, sa han: "Ditt sverd blir en manns bane hver gang det drages, og med det skal tre nidingsverk øves; det skal også volde din død.* Svavrlame hugg efter dvergen, men traff ham ikke. Siden hadde han sverdet lenge og vandt med det mangen seier i slag og enekamp.

Der bodde på øen Bolm en stor berserk ved navn Arngrim som for vide i viking. Engang herjet han på Svavrlaines rike og kjempet med ham. Svavrlame hugg efter Arngrim med Tyrving, men traff bare skjoldet som han hugg et stykke av, så Tyrving blev stående i jorden. I samme øieblikk hugg Arngrim hånden av Svavrlame, grep Tyrving og kløvde ham endelangs. Således var alt en del av dvergens spådom opfylt. Arngrim tok nu Svavrlames fagre datter Øifura (Eyfura), førte henne med sig til Holm og giftet sig med henne. De hadde tolv sønner som alle var store, sterke og stridbare og fra sin tidligste alder lå ute i viking og vant et stort navn. Den eldste het Anganty (Angantýr); han var et hode høiere enn de andre og så sterk som to av dem; de andre var Hervard, Hjorvard, Sæming, Rane, Brame, Barre, Reivne. Tind, Bue og de to Haddinger som var tvillinger. Anganty fikk Tyrving (Tyrfingr), Hervard hadde sverdet Rotte (Hrotli), Sæming Misteltein. Til tider kom berserkgangen over dem; da hendte det sig et par ganger at de drepte sine egne folk, men forat det ikke skulde skje mer, gikk de under berserkgangen alltid op på land og sloss med store stener eller skoger. Ingen konge nektet dem hvad de krevde; så fryktet var de for sin villhet og grusomhet.

En juleaften skulde kjemperne på Bolm avlegge løfter ved bragebegeret. Arngrim lovte at han vilde eie den fagre Ingebjorg, kong Yngves datter i Uppsala. Næste sommer drog brødrene til Yngves gård og gikk inn i hallen; Anganty fortalte sitt løfte og bad om svar på stedet. Da trådte Hjalmar den Hugstore frem. Han hadde lenge hatt vinterophold hos Yngve og gjort ham de største tjenester. Alt dette minte han nu kongen om og bad ham heller gi Ingebjorg til sig enn til så ond en berserk som Anganty var. Yngve sa at Ingebjorg selv fikk råde, og hun valgte Hjalmar; men Anganty utfordret ham til holmgang på Samsøi. Hjalmar lovte å komme til holmstevne næste sommer, og brødrene for hjem. Om våren drog Arngrimssønnene først til Bjartmar jarl, og Anganty holdt bryllup med Svåva, jarlens datter. Til fastsatt tid seilte både Hjalmar og Arngrimssønnene til Samsøi; med Hjalmar fulgte hans våben-broder den navnkundige og veldige nordmann Orvar-Odd (Ǫrvar-Oddr, d. e. pile-Odd). Hjalmar valgte å kjempe med Anganty, men Odd med alle de 11 brødre. Nu begynte kampen, og Odd felte lykkelig alle de elleve; men da han skulde se til hvorledes det var gatt Hjalmar, så han at Anganty nok lå drept for hans føtter, men Hjalmar selv satt dødblek på en tue. Odd spurte hvorledes det var gått ham; han sa: "Jeg har seksten sår, min brynje er slitt, og Tyrving traff mig like under hjertet; dra nu denne ring av min finger og bring den tilbake til Ingebjorg til tegn på min kjærlighet." Så døde han. Odd lot alle berserkene hauglegge med sine våben, men førte Hjalmars lik med til Sverige. Ingebjorg døde av sorg og blev begravet med Hjalmar i én haug.

En tid efter fødte Svåva, Angantys hustru, en datter som blev kalt Hervòr (Hervǫr) og blev fostret av Bjartmar. Hun var stor og fager, men tidlig voldsom og stridig; hun tyktes bedre om å bruke sverd og skjold enn om kvindelige arbeider. Da hun var voksen, drog hun avsted for å besøke sin fars haug på Samsøi og ta Tyrving ut av den. Hun klædte sig i mannsdrakt og kalte sig Hervard, slo sig i følge med vikinger og landet ved Samsøi. Her gikk hun alene op på land da hennes ledsagere var bange for de gjengangere og ménvetter som skulde holde til der. Virkelig traff hun også meget spøkeri; det så ut som om haugene stod i lys lue; men hun var like modig og skred tvert gjennem ilden like til berserkenes hauger. Der ropte hun på Anganty og hans brødre med mange besvergelser, og tvang således sin far til å svare. Anganty sa, at hun var rasende som vakte døde menn av deres dvale; han vilde ikke gi henne Tyrving, og påstod at han ikke hadde sverdet. Men hun krevde det ennu heftigere og sa at æserne ikke skulde unne ham ro i graven så lenge han nektet sitt eneste barn hennes arv. "Vokt dig for Tyrving," sa Anganty; "det vil spille all din ætt; det ligger under mine skuldrer og er hyllet i ild: jeg kjenner ingen mø på jorden som tør ta det i sin hånd." "Jeg reddes ikke eders ild," sa Hervor. Omsider blev Tyrving kastet ut i hennes hånd, og hun takket meget for del. "Jeg vilde heller eie Tyrving," sa hun, "enn råde over hele Norge." Men Anganty gjentok sin illevarslende spådom; hun sa hun ikke brydde sig om hvorledes det gikk hennes sønner. Han sa:


Lenge skal du eie
Hjalmars bane,
lenge den bære,
men bruk den varsomt:
rør ei dens egger,
eiter er i begge,
verste mén
som en mann kan treffe.
Farvel, datter,
dig er givet
tolv menns liv,
hvis tro mig du kan:
evne og styrke,
alt det gode,
som Arngrims sønner
efterlot."


Så gikk hun derfra; men vikingene var alt blitt skremt bort av alt spøkeriet. Hun måtte derfor komme avsted på et annet skib, og besøkte siden kong Gudmund på Glasisvoll og blev bos ham om vinteren, ennu stadig i mannsdrakt. Gudmund var gammel, og hans sønn Hovund (Hǫfundr) rådet egentlig for riket. Engang mens hun hjalp Gudmund med sjakkspill og hadde lagt Tyrving fra sig, trakk en av hirdmennene det ut og beundret dets blanke egg; men straks sprang Hervor til og gjennemboret ham med sverdet; det krevde manneblod når det engang var draget. Hervor fikk dog fare uhindret bort til hun traff andre vikinger, og med dem drog hun på hærferd en stund; men da hun hadde fått nok av det, for hun hjem til sin morfar og sømmet og broderte som andre møer. Der gikk stort ord av hennes fagerhet. Hovund fridde til henne og fikk henne til hustru. De hadde to sønner, Anganty og Heidrek. Anganty var blid og vennlig, og faren elsket ham mest; Heidrek, som blev fostret av den vise kjempe Gissur, var ondskapsfull og morens yndling; begge var de store, sterke og fagre menn. Engang var det stort gilde hos Hovund, men Heidrek og Gissur var ikke budne. Det blev Heidrek opbragt over, han kom like full til gildet og vakte sådan strid mellem et par av gjestene at den ene drepte den annen. Hovund, som var en meget rettferdig mann, lyste Heidrek utlæg; men Heidrek vilde gjøre sin far den største sorg han kunde ut-tenke, han drog Tvrving, som hans mor hadde gitt ham, og drepte Anganty. Det var det første nidingsverk som blev øvet med Tyrving. Da Heidrek for bort, gav Hovund ham gode råd; de vilde bringe ham lykke hvis han fulgte dem. Det var: 1) at han aldri skulde hjelpe en mann som hadde sveket sin rettmessige herre; 2) at han aldri skulde gi den mann fred som hadde myrdet sin stallbror; 3) at han ikke skulde la sin kone besøke sine slektninger altfor ofte, hvor meget hun så bad om det; 4) at han ikke skulde være sent ute hos sin frille og fortelle henne store hemmeligheter, kan tilføies efter sagaens senere gang; 5) at han ikke skulde ri på sin beste hest når han hadde hastverk; 6) at han aldri skulde fostre barn av større folk enn han selv var; 7) at han aldri skulde ta imot en gjest med spøk; 8) at han aldri skulde sette Tyrving ved sine føtter. Men Heidrek trodde at Hovunds råd var ille ment, og sa at han ikke vilde følge dem. Så gav han sig i følge med vikinger; men først hadde han dog funnet leilighet til å løskjøpe fra døden to misdedere, en som hadde sveket sin herre, og en som hadde myrdet sin stallbror.

Heidrek var nu vikingehøvding. Han kom til Harald, konge i Reidgolaland, og seiret over to jarler som hadde herjet landet. Til lønn fikk han Haralds fagre datter Helga og halvdelen av hans rike. Heidreks og Helgas sønn het Anganty, og jevngammel med ham var en sønn som Harald fikk i sin alderdom, ved navn Halvdan. Engang blev det en hård dyrtid, og da de kloke menn søkte gudernes råd, fikk de det svar at de skulde blote den høibyrdigste svenn i landet til soning. Nu vilde hver mann redde sin sønn. Harald sa at Anganty var av høiest byrd, og Heidrek at Halvdan var det; til slutt blev de enige om at den vise og rettferdige Hovund skulde avgjøre saken. Heidrek drog selv til sin far, og Hovund dømte at Anganty virkelig var den høibyrdigste, men lærte ham også et knep så han kunde slippe å fullbyrde dommen. Da han kom hjem til Reidgotaland, sa han at han var villig til å blote sin sønn, hvis hver annen av Haralds menn først vilde sverge ham fullkommen lydighet og troskap. Det blev gjort; men Heidrek utnyttet dette til å åpne strid mot Harald og Halvdan; Odin vilde få hvad han krevde, sa han, hvis han fikk kongen, hans sønn og mange av hans kjemper til blot. Som sagt, så gjort; striden begynte, og Heidrek felte selv sin måg Halvdan med Tyrving. Det var det annet nidingsverk. Haralds og Halvdans blod blev strøket på gudernes alter, og Heidrek vigde til Odin hele den falne val. Men dronning Helga, som ikke kunde leve efter dette, hengte sig i Disarsalen.

Heidrek la nu hele landet under sig og herjet på mange fremmede land. Han seiret over Hunalands konge Humle, fanget hans datter Sivka og hadde henne hos sig en stund, og sendte henne så hjem til hennes far, hvor hun fødte sønnen Lòd (Hlǫðr). Siden giftet han sig med kongen av Sakslands datter, men skilte sig fra henne fordi hun på et av sine hyppige besøk hos sin far hadde vært ham utro. Han tenkte fremdeles på hvorledes han skulde handle tvert imot sin fars råd, og derfor drog han til den mektige kong Rollaug (Hrollaugr) i Holmgard i Gardarike og tilbød å fostre hans sønn Herlaug. Rollaug tok imot dette, og Herlaug for bort med Heidrek. Engang kom Heidrek i besøk til Gardarike: hans frille Sivka og Herlaug fulgte med ham. Heidrek var en dag ute på jakt sammen med Herlaug, men kom hjem alene; under taushetsløfte fortalte han Sivka at han var kommet til å dra Tyrving og derfor hadde måttet gjennembore Herlaug med sverdet. Sivka kunde ikke bære på hemmeligheten, men fortalte den til Herlaugs mor, og straks blev det stort opstyr; Heidrek og hans menn blev overfalt, og han selv blev lagt i lenker, og ingen var ivrigere ved dette enn to menn som viste sig å være de to misdedere han hadde løskjøpt. Heidrek skulde nu bli ført ut i skogen og hengt der: men han blev frelst av en flokk av sine menn, som han hadde vært forutseende nok til å gjemme derute. Så drog han hjem til Reidgotaland, utrustet en mektig hær og skjente og brente i Rollaugs rike, og nu først kom det op at Herlaug slett ikke var blitt myrdet, men tvertimot var i god behold hos Heidrek. Rollaug bød forlik, og Heidrek mottok dette og ektet hans datter Hergjerd: i medgift fikk han Vindland, som ligger tett ved Reidgotaland. (En kveld da Heidrek på sin beste hest skulde bringe hjem Sivka, som satt med ham i sadelen, styrtet hesten nettop som de kom til en å, og Sivka brakk benet.) Heidrek og Hergjerd fikk en datter som blev opkalt efter farmoren Hervor, og blev salt til opfostring hos jarlen Ormar. Heidrek sluttet nu med å fare i hærferd og la megen vinn på å ordne lov og landsrett. Han forbød all strid innenlands og valgte ut tolv vise menn til å dømme i alle saker. Han ofret helst til Frøi og lot til hans heder ale op en galt som næsten blev så stor som en okse, og så fager at hvert hår syntes å være av guli. Hver julekveld svor kongen og hans menn eder ved galten; de la den ene hånd på hodet av den og den annen på busten. Kongen lovte engang at hvad en mann enn forbrøt, skulde han allikevel nyde de tolv vismenns rettferdige dom, og han skulde få lov til å fri sig fra straff om han vilde fremsette gåter som kongen ikke kunde gjette.

Der bodde i Reidgotaland en mektig mann som het Gestumblinde. Han var falt i unåde hos kongen og blev derfor stevnet for de tolv menns domstol. Da han nu fryktet det verste, blotet han til Odin for å få hjelp. En aften kom Odin virkelig til ham og lovte å hjelpe ham og gå i hans sted til Heidrek. Gestumblinde skjulte sig, men Odin tok hans skikkelse på sig og drog til kongen. Her blev han spurt om han vilde by kongen gåter; men det vilde Gestumblinde (Odin) nødig. Til slutt gikk han dog inn på det, og nu fremsatte han en mengde gåter, de fleste om ting i naturen, nogen få fra gudelæren, men Heidrek gjettet dem alle. Her er nogen prøver på disse gåter:


Gestumblinde: Hjemmefra drog jeg,
hjemmefra for jeg,
så på min vei veier:
vei var under,
vei var over,
vei var allevegne.
Heidrek konge, hitt nu på gåten.


Heidrek: God er gåten din,
Gestumblinde,
gjettet er den:
fugl fløi over dig,
fisk svam under dig,
selv for du på en bro.


Gestumblinde: Hvad er det for drikk
som jeg drakk igår?
det var ei vann, ei vin,
mjød eller øl,
mat var det ikke,
og dog gikk jeg utørst derfra.
Heidrek konge,
hitt nu på gåten.


Heidrek: God er gåten din,
Gestumblinde,
gjettet er den:
i solen gikk du,
i skyggen hvilte du;
der falt dugg i dale;
der nød du av natteduggen,
og svalte så ditt svelg.


Gestumblinde: Hvad er det for tegner [menn]
som rir til tings,
skarer biir sendt så hist, så her,
hjemmet vel å vokte.
Heidrek konge,
hitt nu på gåten.


Heidrek: God er gåten din,
Gestumblinde,
giettet er den:
Itrek og Andad [den hvite og den sorte konge]
år ut, år inn spiller glade sjakk:
enige deres skarer
i skuffen ligger,
men på brettet brikkerne strides.


Gestumblinde: Fire går,
fire henger,
to viser veien,
to verger mot hunder; en dratter efter
alle tider,
den er oftest uren.
Heidrek konge,
hitt nu på gåten.


Heidrek: God er gåten din,
Gestumblinde,
gjettet er den: det dyret vel
vet du om:
har fire føtter,
fire jur,
hornene verger,
halen henger baktil.


Gestumblinde: Hvem er de tvenne
som til tings farer?
tre syn har de sammen,
ti føtter,
men ett tagl begge,
og løper så landimellem.
Heidrek konge,
hitt nu på gåten.


Heidrek: God er gåten din,
Gestumblinde,
gjettet er den:
Odin sitter på Sleipne og rir;
han har ett øie,
men hesten tvenne;
Odin har to ben,
men åtte har Sleipne;
hesten alene har hale.


Endelig spurte Gestumblinde — Odin — det samme spørsmål som han engang målbandt Vavtrudne med:


Si nu bare dette,
da selv du tror dig
klokere enn andre konger:
hvad sa Odin
i øret på Balder
førenn på bål han blev håret?


Men da blev Heidrek vred:


Ondskap og argskap
og alverdens skjensel,
vås og vev og gjøgl!
Ingen vet dine ord
uten du selv,
usle, onde vette!


Dermed trakk han Tyrving og vilde hugge Odin; men han skapte sig om til en falk, og sverdet traff bare i halen og hugg et stykke av den; derfor har falken stutt stjert. Men Odin sa: "fordi du svek ditt løfte og trakk sverdet mot mig, skal dine verste træler volde din bane." Og dermed fløi han bort.

Kort efter blev kongen myrdet av ni træler; de hadde vært frie menn i silt hjemland, men var blitt hærtatt av Heidrek. Trælene brøt sig om natten inn i kongens soverum og drepte ham med Tyrving. Sverdet utførte således det tredje nidingsverk, og dermed var det løst fra forbannelsen. Nu blev Anganty, Heidreks sønn, konge. Han gav sig straks ut på leting efter trælene, og kom til slutt over dem mens de satt og fisket i en båt på Gravåen. En av dem skar hodet av en fisk med Tyrving, og Anganty hørte at han spøkte og sa: "det får gjedden i Gravåen bøte for, at Heidrek blev drept under Harvadafjellene." Siden om natten drepte Anganty dem og tok Tyrving. Nu hadde han hevnet sin far, og han gjorde et stort arveøl på sin kongsgård Dan pars tad i Arheimer.

Da hans halvbror Lòd hørte om sin fars død, drog han til Arheimer, hvor Anganty ennu feiret arveølet og satt ved drikkebordet. Anganty bød ham til sæte, men Lòd sa: "Vi er ikke kommet for å fylle vommen, men for å kreve arv; jeg vil ha halvdelen av alt hvad Heidrek eide, av sy og av odd, av skatter, ku og kalv, kvern, tyende og træl og deres barn, av grenseskogen Mørkved, av den hellige grav i goternes land, av den fagre sten i Danparstad, halvdelen av krigsborger, land og folk, lyse gullringer." Anganty svarte: "Før skal skjolder brake og spyd krysse hverandre og mangen mann bite i gresset, før jeg skulde dele Tyrving med dig, Humlung (d. e. Humles dattersønn i, eller gi dig halv arv; jeg skal gi dig gods og guli, tolv hundre menn, tolv hundre hester, tolv hundre skjolddragere; hver mann skal få rike gaver; hver mann gir jeg en mø, hver mø et smykke om halsen; jeg skal hylle dig med sølv når du sitter, og dynge gull op om dig når du står, så ringer velter til alle kanter; du skal rå over en tredjedel av goternes land.* Dette hørte Heidreks gamle fosterfar Gissur Grytingalide, som ennu levde, og sa: "dette kan nok tyendebarnet være bekjent av å motta." Men Lòd blev rasende over disse ord og skyndte sig hjem til sin morfar Humle, og begge utrustet nu en veldig hær mot Anganty. Da den var ferdig, drog de avsted over grenseskogen Mørkved til Gotalands ytterste sletter, hvor Angantys søster og hennes fosterfar Ormar skulde verge en grenseborg mot hunerne. Hervor øinet en morgen tidlig en stor støvsky; siden så hun strålende gylne hjelmer og skjønte da at det var hunehæren. Hun valgte å kjempe uten å fly; hun verget sig tappert, men falt i kampen med mange av sine menn. Ormar flyktet og red dag og natt til Årheimer, og her fortalte han Anganty om striden med hunerne og Hervors fail. Det rykte smertelig om Angantys munn, og han sa: "ubroderlig blev du sveket, herlige søster"; han så omkring sig i hirden med de ord: "mange var vi da vi satt og drakk; nu er vi få da vi skulde vært mange: ingen ser jeg i min hird som vil ri til hunerne og by dem strid, om jeg enn lover ringer til lønn." Da sa Gissur gamle: "jeg vil ri og kreve hverken gods eller gull." Han for i hærklærne og svang sig i salen rask som en yngling:


Hvor skal jeg huner
hærstrid byde?


Anganty svarte:


Byd dem til Dylgja
og til Dunheden,
byd dem til strid under Jòsurfjell:
der goter ofte
glade kjempet
og fagre seire
fikk med ære.


Gissur gjorde som Anganty bad ham, og bød hunerne kamp på Dunheden: "feig er eders fyrste," sa han, "og Odin late spydet således flyve som jeg nu sier." Lòd vilde la ham gripe; men Humle satte sig imot, og Gissur sa: "Vi reddes ikke, huner, for eders hornbuer." Anganty møtte hunerne med sin hær; de var dobbelt så mange som goterne. Men dag og natt strømmet hærfolk til Anganty fra alle kanter i hans rike, og efter en dagelang kamp fikk goterne overhånd. Anganty gikk frem fra Skjoldborgen og hugg med Tyrving både menn og hester. Han skiftet hugg med sin bror, og både Lòd og Humle falt, og så mange falne hadde hunerne at elver blev stemmet og daler fylt av lik. Anganty fant sin døde bror. "Jeg bød dig gods og rikdom," sa han, "men du vilde ikke ta imot; nu har du intet, hverken land eller lyse ringer. Forbannet er vår slekt, jeg er blitt din bane: ond er nornernes dom."


Anm. Sagnene om Tyrving og Arngrims slekt utgjør innholdet av Hervararsaga eller Hervors saga, en fornaldarsaga, som er forfattet i 13de årh.; sagaen er dog rikelig utfylt med bruddstykker av dikt som henfører sagnenes oprinnelse til en langt tidligere tid. Disse kvad handler hovedsakelig om kampen på Samsøi, om Heidriks og Gestumblindes gåtekamp og om striden mellem Anganty og Lòd. Sagaen er overlevert i flere bearbeidelser, som avviker ikke så lite fra hverandre, bl. a. i bestemmelsen av de handlende personers hjem. Viktigst er de to gamle håndskrifter, Hauksbók [H] og Gammel kongelig samling 2845, 4to [R], som Sophus Bugge har utgitt i "Norrøne Skrifter af sagnhistorisk Indhold", 3dje hefte, 1873, men hvor manglende partier til dels har måttet utfylles ved yngre papirhåndskrifter. Den foregående gjenfortelling følger H, som er det fullstendigste håndskrift: dog er ved fortellingen om Heidreks galt tatt hensyn også til R. Ifølge H er Arngrim en dattersønn av Starkad Åludreng (Jfr. § 76), og Bolm henføres her til Hålogaland (det er i virkeligheten et sted i Småland, Bolmso i sjøen Bolmen). R lar Sigrlame, konge i Gardarike, få Tyrving av dvergene, og har intet om at han nedstammet fra Odin; Sigrlame gav sverdet til Arngrim. hans ypperste høvding, som var gift med hans datter Øifura. — Om kampen på Samsøi er også fortalt i Ǫrvar-Odds saga (se § 77). Også Saxo kjenner dette sagn; han lar Arngrim kjempe med finnerne for å vinne Fred-Frodes vennskap, hvilket også lyktes ham, og han ektet Øifura (Ofura) som her gjøres til en datter av Frode. På et annet sted omtaler Saxo en Gestumblinde (Gestiblindus) som goternes konge, men uten å nevne noget om gåtekampen. Arngrim, Øifura og deres sønner omtales også i Eddadiktet Hynduljóð ("øst i Bolm"). I det 17de årh. skal der på Samsøi ha vært fortalt sagn om vikingeholmgangen.

Sagaen faller i flere avsnitt som grupperer sig om de nevnte bruddstykker av kvad. Det første er fortellingen om kampen på Samsøi og om Hervors galder ved farens gravhaug; begge beretninger er støttet til vers. Dernæst kommer Heidreks historie som inneholder vers bare i episoden om gåtekampen. Den danner overgangen til det siste avsnitt om kampen mellem Anganty og Lòd, som igjen støtter sig til en rekke vers (av nyere forskere kalt "kvadet om hunerslaget"). Men hele denne sagnrekke synes ikke oprinnelig å ha dannet nogen enhet. Sagnene om Arngrimssønnene, kampen på Samsøi og Hervors liv skildrer vikingetidslivet; skueplassen er Østersjøen og omgivende land: begivenhetene er uhistoriske. Derimot synes stedsnavnene i den siste del av sagaen å vise hen til ganske andre tider og steder. Heidrek, heter det, hersker i Reidgotaland. som i versene kalles Goðþjóð. Dets naborike er Hunaland, hvorfra det skilles ved grenseskogen Mørkved (Myrkviðr). Da Lòd drager avsted for å kreve sin arv, rir han mot vest for å treffe Anganty, og da Hervor skal verge borgen mot hunerne, ser hun mot syd efter dem. Hunaland har altså vært tenkt i sydøst for Gotaland, og der må være tale om goter og huner i folkevandringstiden. Til sydøstlige egner henvises vi også ved navnet Danparstaðir hvis første ledd er det gamle navn på floden Dnjepr (Danapris), og ved Harðadafjǫll som må være det germanske navn på Karpaterfjellene. Om enkeltheter hersker der uenighet blandt forskerne. Se om disse spørsmål den siste behandling av Otto von Friesen, Rakstenen (Stockholm 1920) s. 108 ff., hvor viktigere eldre litteratur citeres. O. v. Friesen (som i meget felger Gudm. Schfittes avhandling "Anganty-kvadets Geografi" i Arkiv f. nord. filol. XXI s. 30 ff.) tenker sig Hervararsagaens goter som bosatte i Weichsel-dalføret, og får derved overensstemmelse med det angelsaksiske Wídslið-dikt: skalden (Wídsíð har besøkt Wyrrahere (d. e. Ormar) da Kædernes hær (jfr. navnet Reidgotaland) ved Weichsel-skogene verget sin gamle odel mot Atles folk (d. e. hunerne, se § 68). Efter v. Friesens opfatning er der da tale om en kamp mellem hunerne og et (øst)gotisk rike nord for Karpaterne som de gamle historiske forfattere ikke omtaler. Ifølge eldre forskere (Heinzel, Über die Hervarar-Sage, i Sitzungsberichte d. Akad. d. Wiss. in Wien. Phil.-hist. Cl. 114, 1887) siktes der til slaget på de katalauniske sletter. — De senere fortellere og nedskrivere av sagnet har imidlertid tydelig vært i forlegenhet ved å bestemme skueplassen for begivenheter som lå så langt tilbake i tiden. Mange av de stedsnavn som forekommer i sagaens siste del. var dem ukjente, og de henlå derfor begivenhetene til ganske uriktige egner. I en senere tid forstod man ved Reidgotaland det danske fastland, og derfor sier den ene bearbeidelse av sagaen at Reidgotaland "nu heter Jylland". Derved kom man også til å søke Danparstad i Danmark, og av dette stedsnavn dannet man så "Danp", som i Eddadiktet Rígsþúla og hos Snorre nevnes blandt de eldste danske konger. — Ifølge tyske forskere (Heusler og Ranisch, Eddica minora, Dortmund 1903, s. VII ff.) når "kvadet om huner-slaget" op til Eddadiktenes tid, mens de citer Finnur Jónsson (Litt. hist. II, 1 s. 142) er betydelig yngre.

Gåtekampen i sagaens midtparti minner meget om Eddadiktet Vafþrúðnismál (§ 52), som vel har dannet forbilledet; det avgjørende spørsmål er i begge dikt det samme. Sagaen består altså av en rekke innbyrdes uavhengige sagn som er kjedet sammen ved hjelp av Tyrving-motlvet; lignende motiver er brukt i Volsungesagnkretsen, sverdet Grum og Andvareskatten. Denne forbindelse er sikkert eldre enn sagaens avfattelsestid, da Tyrving forekommer i alle de eldre diktbruddstykker som sagaen har benyttet. Et holdepunkt for tidfesteisen av denne sammenkjedning har man i Hervors ord (i et vers), at hun heller vilde eie Tyrring enn herske over "hele Norge"; her biir vi henvist til en tid yngre enn Norges samling til ett rike. I denne sammenheng kan påny minnes om gåtediktet, som synes å forutsette Vafþrúðnismál.

Volsunge-sagnene. Helge Hjorvardsson

61. Likesom Tyrving-sagnene er sagnkretsen om Volsungerne (Vǫlsungar) kjedet sammen av en rekke enkeltsagn. Disse har til skueplass både nordiske og mellemeuropeiske land, og fins hos alle folkeslag som hører til den store germanske stamme. Eddakvadene begynner sagnkretsen med fortellingen om Helge Hjorvardsson.

Der var en konge i Norge ved navn Hjorvard; han gjorde det løfte at han vilde eie den fagreste kvinne på jorden. Allerede hadde han fått tre koner, som hadde født ham en sønn hver, og både han selv og alle hans menn trodde at de var de deiligste i verden. Men engang gikk Atle, en sønn av Hjorvards jarl Idmund, ut og kom til en lund. Der satt en fugl i et tre, og den hørte Atles menn si at ingen kvinne på jorden var fagrere enn Hjorvards koner. Fuglen kvidret og spurte Atle om han hadde sett Sigrlinn, kong Svåvnes datter; hun var den deiligste av alle møer. Atle bad fuglen si hvad den visste om henne, og den lovte at kongen skulde få Sigrlinn hvis han vilde bygge hov og mange horger til den og blote mange gullhornete kyr. Atle fortalte Hjorvard dette, og kongen sendte ham avsted til Svåvne for å be om Sigrlinns hånd. Men hennes fosterfar, jarlen Frånmar, overtalte Svåvne til å si nei, og Atle måtte dra hjem med uforrettet sak. Nu vilde Hjorvard selv avsted, og Atle fulgte ham. Imidlertid hadde en annen mektig konge, ved navn Rodmar, fridd til Sigrlinn, men likeledes fått nei, og i sin harme over dette hadde han drept Svåvne og herjet landet; men Frånmar gjemte Sigrlinn med sin datter Ålov i et avsidesliggende hus, skapte sig selv om til en ørn og voktet møerne med trolldom. Da Hjorvard og Atle kom op på fjellet og Svåvaland lå åpent for dem, så de overalt brand og ødeleggelse; de drog ned og tok sitt natteleie ved en å ikke langt fra det hus hvor møerne var skjult. Ørnen satt på taket og var sovnet; Atle drepte den med sitt spyd, og gikk så inn, fant møerne og førte dem til Hjorvard. Kongen tok Sigrlinn til hustru, og Atle Ålov. Hjorvard og Sigrlinn fikk en stor og fager sønn; men han var stum, og intet navn festedes ved ham.

Engang satt kongssønnen på en haug. Da så han ni valkyrjer som kom ridende, og en var langt herligere enn de andre. Hun sa: "Hvis du, Helge, vil alltid tie stille, da kommer du sent til å rå over gullringer og vinne heder." Da talte Helge: "Hvad gir du mig i navnfeste, lyse mø?" sa han; "jeg tar ikke mot navnet hvis jeg ikke får dig selv." "I Sigarsholm ligger seks og firti sverd," sa hun; "ett er bedre enn de andre; det er prydet med guil, har ring i hjaltet, mod i midten og skrekk i odden, langs eggen ligger en blodplettet orm, den slår sin hale om håndplaten." Valkyrjens navn var Svåva, kong Øilimes (Eylimi) datter; hun var siden Helge ofte til stor hjelp i striden.

Nu gikk Helge til sin far Hjorvard og bad om hærfolk for å gå imot Rodmar og hevne Svåvne, sin morfar. Hjorvard gav ham folk, og Helge opsøkte sverdet som Svåva hadde vist ham til; så drog han ut sammen med Atle og felte Rodmar. Mange heltegjerninger utførte de fra den tid av. Helge drepte den mektige jotun Hate da han satt på et berg; siden seilte Helge og Atle inn i Hatefjord, hvor Rimgerd (Hrímgerðr), Hates datter, vilde skade dem ved trolldom; men Atle som holdt vakt om natten, visste så listig å holde henne op med snakk at hun glemte å skjule sig for den opgående sol, og hun blev forvandlet til en sten. Derpå drog Helge til kong Øilime og fikk Svåva til hustru; de holdt uendelig meget av hinannen, men hun vedblev dog å være valkyrje som før.

Helges eldre halvbror Hedin var hjemme hos sin far i Norge. En julekveld da han var alene ute i skogen, møtte han en trollkvinne som red på en ulv og hadde ormer til tøiler; hun bød ham sitt følge, men han sa nei dertil. Da sa hun: "det skal du undgjelde ved bragebegeret." Om kvelden, da bragebegeret blev drukket og der skulde avlegges løfter på storgalten, svor Hedin at han vilde eie Svåva, sin bror Helges kone. Men straks angret han det så bittert, at han gikk ut på ville stier sydover i landene inntil han traff sin bror Helge. Helge blev glad over å se ham, spurte ham om nytt fra Norge og om han var fordrevet fra landet siden han kom så alene. Hedin fortalte ham sin nød, og hvorledes trollkvinnen hadde forgjort ham til å avlegge løftet om Svåva. Men Helge trøstet ham og sa at løftet nok kunde gå i opfyllelse; "mig," sa han, "har Rodmars sønn Alv stevnet til kamp om tre dager, og jeg tviler på at jeg kommer levende derfra." Helge ante sin feigd: trollkvinnen hadde ikke vært nogen annen enn hans egen fylgje. Alv og Helge kjempet på Sigarsvoll ved Frekastein (ulvestenen); der stod et stort slag, og Helge fikk banesår. Han sendte Sigar til Svåva for å be henne skynde sig å komme til ham før han døde. Helge bad henne at hun efter hans død skulde gifte sig med Hedin og skjenke ham sin kjærlighet; men hun sa at hun hadde svoret, da hun trolovet sig med Helge, at hun ikke vilde gifte sig med nogen annen efter ham. Både Helge og Svåva blev født påny, som Helge Hundings-bane og Sigrun (§ 63).


Anm. Disse sagn er fortalt efter Eddadiktet Helgakviða Hjǫrvardssonar. Avsnittet om Himgerd, som er i et versemål forskjellig fra det som er brukt ellers i Helgekvadet, har visstnok egentlig utgjort et selvstendig dikt. — Jfr. S. Bugge, Helge-Digtene i den ældre Edda, Kjøbenh. 1896. s. 218 ff.


Volsung, Siggeir, Sigmund, Sinfjotle

62. De egentlige Volsungesagn begynner med fortellingen om Odins sønn Sige, som blev landflyktig fordi han hadde drept en annen mektig manns træl, men siden vant sig et kongerike i Hunaland. Han blev sveket og drept av sine egne svogre. Hans sønn Rere blev konge efter ham, hevnet hans død og vant et stort navn på sine krigstog. Rere og hans hustru sørget meget over at de var barnløse, og de bad guderne inderlig om å skjenke dem barn. Frigg og Odin hørte deres bønn, og Odin sendte sin valkyrje Ljod (Hljóð), jotnen Rimnes datter, med et eple til kongen. Dronningen spiste av det, og deres ønske blev opfylt. Men i 6 år kunde hun ikke føde barnet til verden; kongen døde, og trett av livet lot dronningen sig skjære op for å frelse barnet. Det var en stor og fager sønn; han kysset sin mor førenn hun døde; han fikk navnet Volsung og blev konge i Hunaland efter sin far. Med sin hustru Ljod, som hadde bragt Rere eplet, hadde han datteren Signy og ti sønner; eldst og ypperst av dem var Sigmund, Signys tvillingbror. Volsungerne, så kaltes de, overgikk alle andre i alskens dyktighet og idrett. Kong Volsung lot gjøre en stor og prektig hall; midt i den stod et stort tre, som strakte sine frodige grener ut over taket; dette tre kalte de Barn-stokken.

Den mektige kong Siggeir av Gautland beilet til Signy og fikk Volsungs og sønnenes tilsagn om hennes hånd, skjønt hun selv var uvillig. Bryllupet stod med megen prakt i kong Volsungs hall. Under gildet den første kveld kommer en gammel enøiet mann med sid hatt på hodet inn i hallen og stikker et sverd han hadde med, inn i Barn-stokken like til hjaltet, med de ord at den som kan dra det ut, skal få det til gave og for visst skal sanne at han aldri så et bedre sverd. Derpå gikk han ut igjen, det var Odin i forklædning, uten at nogen visste hvor han kom fra eller hvorhen han gikk. Gjestene prøvde alle på å rykke sverdet ut, men forgjeves; endelig kom Sigmund til, og det gikk løs straks. Alle roste sverdet og sa at de aldri hadde sett noget så godt. Siggeir bød Sigmund tre ganger dets vekt i guil; men Sigmund sa: "du kunde jo ha dratt det ut likeså godt som jeg; jeg selger det ikke for all verdens gull." Siggeir blev forbitret over dette og tenkte straks på hevn.

På samme måte som de norske ynglingene og de danske skjoldungene nedstammer Volsungene fra Odin. Men Odin er ikke bare stamfar, han griper også inn i sagaen: hjelper sine, gir råd og bringer sverdet Gram og Sigurds hest Grane inn i fortellingen. Her Gram, illustrert av Emil Doepler (1905).

Dagen efter sa Siggeir at han vilde reise mens været ennu var godt, men innbød kong Volsung og hans sønner til sig om tre måneder; da skulde de, som han sa, ta igjen hvad der nu manglet på bryllupsgildet. Signy sa til sin far at hun nødig vilde fare med Siggeir, og at hun ventet stor ulykke av dette giftermål; men Volsung snakket det bort og trøstet henne så godt han kunde. Siggeir reiste, og tre måneder efter drog Volsung og hans sønner avsted på tre skib med godt mannskap. De kom til Gautland sent om kvelden, og Signy gikk dem skyndsomt imøte for å la dem vite at Siggeir hadde samlet en stor hær og vilde svike dem. Volsung vilde allikevel ikke høre noget om flukt, men gikk op i landet og møtte Siggeirs hær, som straks rykket imot ham. Volsung og hans sønner kjempet tappert; åtte ganger gikk de gjennem Siggeirs fylking; men den niende gang blev de overmannet, Volsung falt, og hans ti sønner blev fanget. Siggeir vilde la dem drepe, men Signy fikk ham til å sette dem ut i skogen, med føtterne bundet ved en stokk, at hun dog en stund kunde glede sig ved å se dem. Siggeir lot henne få sin vilje, men om natten skapte Siggeirs gamle tryllekyndige mor sig om til en ulvinne, bet en av brødrene ihjel og åt ham op; således gikk det hver natt inntil bare Sigmund var tilbake. Signy, som hadde menn ute så hun kjente til alt, lot Sigmunds ansikt innsmøre med honning. Da ulvinnen kom og luktet honningen, gav hun sig til å slikke den av, og da hun kom til hans munn, bet Sigmund henne i tungen og holdt henne fast. Ulvinnen vilde slite sig løs og stemte føtterne mot stokken; men da sprang stokken i stykker, tungen blev slitt ut av munnen på ulvinnen så hun døde derav, og Sigmund var fri. Signy fikk bud om dette, hun gikk selv ut til ham og avtalte med ham at han skulde gjøre sig et jordhus der i skogen og holde sig skjult: Signy skulde sende ham alt hvad han trengte. Siggeir trodde nu at alle Volsungerne var døde.

Signy og Sigmund grunnet på hevn. Hun hadde to sønner med Siggeir, og da den eldste var ti år gammel, sendte hun ham ut til Sigmund, om han skulde ønske hans hjelp. Sigmund bad ham en dag kna deig til brød mens han selv var efter ved, og gav ham en melsekk. Da Sigmund kom tilbake, hadde gutten intet gjort; han torde ikke røre ved sekken fordi der lå noget levende i den. Nu forstod Sigmund at gutten ikke hadde mot nok, og fortalte sin søster det. "Drep ham da," sa Signy; "han fortjener ikke å leve." Sigmund gjorde så. Året efter sendte Signy sin annen sønn, men ham gikk det ikke bedre. Hun fikk nu en trollkvinne til å bytte ham med sig og gikk ut til sin bror, som ikke kjente henne. Hun blev hos ham i tre netter, og så gikk hun hjem og byttet sin gamle skikkelse til sig igjen. En tid efter fødte hun en stor, sterk og fager sønn, ved navn Sinfjotle; han lignet Volsungerne i alt. Da han var ti år gammel, sendte hun ham til Sigmund. Hun prøvde ham på samme måte som hun hadde prøvd de andre sønnene: hun sydde deres kjortel fast til armene gjennem hud og kjøtt; de to eldre sønnene hadde da ynket sig, men Sinfjotle lot som intet. Hun rev kjortlen av ham så skinnet fulgte med ermene, men han enste det ikke: "det er småting for en Volsung", sa han. Da han kom til Sigmund, blev han satt til å kna deigen likesom hans eldre brødre. Da Sigmund kom hjem, hadde Sinljotle alt bakt. Sigmund spurte om han ikke hadde funnet noget i melet. "Jo, jeg syntes nok i førstningen at der var noget levende," sa Sinfjotle, "men jeg har knadd det alt sammen." "Der har du knadd den verste eiterorm," sa Sigmund, "og du kommer nok ikke til å spise av det brød i kveld." Der var den forskjell mellem far og sønn, at Sigmund kunde spise eiter uten at det skadet ham, Sinfjotle derimot tålte eiter bare utenpå legemet, men ikke å ete eller drikke det.

Sigmund syntes at Sinfjotle ennu var for ung til å hjelpe til med hevnen, og han vilde først venne ham til fare og møie: derfor lå han i nogle somrer ute med ham på røveri. Ennu visste han ikke annet enn at det var Siggeirs sønn, og han undret sig over at Sinfjotle så ofte minte ham om å ta hevn over Siggeir. Engang fant de i skogen et hus og to menn sovende derinne, med store gullringer: det var kongssønner som var blitt omskapt til ulver; bare hver tiende dag kunde de komme ut av ulvehammene; nu var det nettop en sådan dag, og ulvehammene hang over dem. Sigmund og Sinfjotle for i ulvehammene, og nu lå de i lang tid ute i ulveskikkelse og gjorde meget skade i Siggeirs rike. Hver tiende dag var de mennesker. Engang kom Sigmund til å bite Sinfjotle så hårdt i strupen at han lå som død; da forbannet han ulvehammen, men fikk i samme øieblikk se en røiskatt som bet en annen ihjel og vakte den til live igjen ved et blad. Sigmund gjorde likeså med Sinfjotle, og straks blev han levende; de gikk op til jordhuset, bidde til hamskiftingens tid kom og brente op ulvehammene som de nu hadde fått nok av.

Da Sinfjotle var så vidt voksen, gikk Sigmund med ham til Siggeirs gård for å søke hevn. De skjulte sig i forstuen og avtalte med Signy at hevnen skulde gå for sig om natten. Imidlertid gikk Signys og Siggeirs to småbarn på gulvet i hallen og lekte med gullringer. En gullring trillet ut i forstuen hvor Sigmund og Sinfjotle satt, og gutten som løp efter ringen, fikk øie på to store og stygge menn med side hjelmer og blanke brynjer. Han sprang inn til sin far og fortalte hvad han hadde sett. Straks fattet Siggeir mistanke; men Signy tok begge de små ut i forstuen og bad Sigmund drepe dem forat de ikke skulde fortelle mer. Det vilde ikke Sigmund, men Sinfjotle drepte dem begge og kastet dem inn i hallen. Kongen stod op og bød å gripe de menn som satt i forstuen, og efter et langt og tappert forsvar blev Sigmund og Sinfjotle fanget og bundet og satt ned i en stor haug av sten og torv, således at en stor helle som blev reist på kant midt i haugen, skilte dem. Nettop som de siste torvstykker skulde legges over haugen, kom Signy til og kastet et fang halm ned til Sinfjotle. Men i halmen var et stykke flesk, og i det lå Sigmunds sverd innstukket; det bet sten så godt som tre. Sinfjotle fortalte det til Sigmund, og han blev meget glad over det. Så stakk Sinfjotle sverdsodden frem ovenfor hellen, og Sigmund grep fatt i den; således ristet de hellen i to stykker ovenfra nedad, og nu var de sammen i haugen. Dernæst skar de lenkene over og skar sig ut av selve haugen. Nu gikk de like til kongshallen, bar ved omkring den og tendte ild på; hallen stod snart i lys lue uten at nogen derinne merket det. Endelig våknet Siggeir og så hvad der var på ferde. Sigmund bad Signy gå ut, men hun sa: "Nu har jeg til fulle fått hevn for at Siggeir drepte min far Volsung; jeg lot drepe våre barn, jeg gikk til Sigmund i trollkvinne-skikkelse, og Sinfjotle er min og hans sønn. Jeg har gjort alt mitt for å skille Siggeir ved livet; nu skal jeg dø med ham likeså glad som jeg levde med ham nødig." Hun kysset Sigmund og Sinfjotle, gikk så inn i hallen og lot sig innebrenne med Siggeir og hele hans hird. Sigmund og Sinfjotle fikk sig folk og skib og drog så til det rike Volsung hadde rådet over. Sigmund tok ved riket og blev en mektig og navnkundig konge.


Anm. Det som her er fortalt, fins ikke i Edda-diktene, men i den såkalte Vǫlsunga saga (fra 13de årh.), som utførlig forteller om de nordiske Volsungesagn og for størstedelen må betraktes som en prosaisk omskrivning av gamle kvad. Sikkert går fortellingen om Signy tilbake på et dikt; et lite vers av dette (om hvorledes Sigmund og Sinfjotle skjærer hellen over) er optatt i sagaen. Det forutsatte kvad om Signy synes å ha lånt flere motiver fra Eddadiktene om Gudrun (§ 68). — Derimot grunner visstnok fortellingene om Sige og om Volsung sig på sagn i prosaisk form. Om Sige-sagnet har S. Bugge uttalt formodninger i Arkiv f. nord. filol. XVII s. 41 ff. Navnet Volsung (Vǫlsungr) er efter sin form fra først av et ættenavn som en yngre overlevering har misopfattet som et virkelig mannsnavn. Det ser vi av det angelsaksiske dikt Béowulf, hvor Sigmund kalles Wælses eafera, d. e. Volses sønn eller ætling. Den egentlige stamfar blir således "Volse", angels. Wæls (mulig beslektet med det gotiske adjektiv walis, ekte, utvalgt). Forklaringen av navnet Sinfjǫtli er usikker. Det har vært brukt som mannsnavn i Norge, likesom i Tyskland det tilsvarende oldhøityske navn Sintarfizilo. En kortere form av navnet er det angelsaksiske Fitela, som forekommer i Béowulf; det heter at Sigemund Wælsing med sin søstersønn Fitela utførte store bedrifter og nedhugg mange jotner. I danske folkeviser haves Sinfjotles navn i formen Sven Feiding.


Helge Hundingsbane

63. Sigmund fikk til hustru Borghild av Brålund og hadde med henne to sønner, Helge og Håmund. Om Helge heter det i Eddakvadet:


Var olds ophav,
der ørner skrek,
fløt hellig regn
fra Himmelfjell:
da blev Helge
den hugprude
båren av Borghild
i Brålunde.
Natt blev i gård.
nornerne kom,
som den edling
alder satte:
bød ham blive
boldest høvding
og blandt helter
herligst aktes.
Lagde med makt de
livsens tåtter [tråder]
mens borg blev brutt
i Brålunde;
ut de strakte
strenger gylne,
festet midt dem
i månens sal.
Øst og vest blev
de ender gjemt,
lå der drottens
land imellem:
slynget mot nord
Neres frenke [ɔ: nornen]
éne festet.
fast bad det holde.


Ravnene som satt i trærne, gledet sig alt til at Helge skulde bli voksen og gi dem mange lik å ete. Sigmund hadde vært ute i strid; da han kom hjem, gikk han til sin sønn med en løk og gav ham dermed navnet Helge og i navnfeste Ringstad, Solfjell, Snefjell, Sigarsvoll, Ringstø, Håtun og Himmelvang, og dertil et godt sverd. Helge blev opfostret av en mann ved navn Hagal. Sigmund førte krig med kong Hunding. Da Helge var femten år gammel, sendte Sigmund ham forklædt til Hunding for å utspeide hans hird. Alt gikk godt for Helge, men da han for bort fra Hundings kongsgård, kunde han ikke bare sig for å nevne sitt virkelige navn. Han bad en gjætergutt si til Herning, Hundings sønn, at den som de hadde hatt hos sig og holdt for Hamal, Hagals sønn, var ingen annen enn Helge. Hunding sendte folk til Hagals gård for å lete efter ham, og han hadde bare den utvei å ta en trælkvinnes klær på og gi sig til å dreie kvernen. En av Hundings menn syntes riktignok at trælkvinnen hadde hvasse øine og malte med dyktig kraft; men Hagal svarte at det var intet under, siden hun hadde vært skjoldmø før Helge hærtok henne. Siden drog Helge avsled på hærskib; han kjempet med Hunding og felte ham, og fikk derav tilnavnet Hundingsbane. Efter kampen lå han med flåten i Brunavåg. Da kom valkyrjen Sigrun, kong Hognes datter, ridende gjennem luften til hans skib og gav sig i tale med ham. Hun spurte ham om hans navn, og hun fortalte at hun allerede visste hvad han hadde utrettet; "jeg så dig før," sa hun, "på langskibene, da du stod i den blodige stavn og de kolde bølger lekte." Sigrun drog bort; men Hundings fire sønner bød Helge til kamp for å hevne sin far, og han felte dem alle ved Logafjellene. Trett av striden satte han sig under Arastein (ørnestenen) for å hvile. Da kom Sigrun atter ridende til ham, kastet sig om hans hals og kysset ham og klaget ham sin nød. Hennes far, Hogne, hadde festet henne til den forhatte Hòdbrodd, kong Granmars sønn av Svarinshaug. Helge lovte å fri henne fra dette og samlet en stor flåte mot Hòdbrodd; også Sinfjotle fulgte med. På havet fikk de livsfarlig uvær. Da kom lynild over dem, og stråler stod i skibene; de så i luften at Sigrun kom ridende med åtte andre valkyrjer, og hun stilte stormen så de kom frelste til land. Kong Granmars sønner satt på et berg ved Svarinshaug da skibene kom seilende. En av dem, Gudmund, kastet sig på en hest og red for å speide på berget ved havnen; da lot Volsungeme seilene falle. Gudmund spurte hvem de var, og Sinfjotle svarte ham med å heise et rødt skjold op ved råen. Mange ukvemsord blev vekslet mellem dem, inntil Helge kom til og sa at det sømmet sig langt bedre å stride enn å munnhugges. Gudmund red hjem med krigsbud, og Granmarssønnene samlet en hær. Mange konger kom da sammen, blandt dem Hogne, Sigruns far, og hans sønner Brage og Dag: dessuten Alv den gamle. Striden stod ved Frekastein (ulvestenen). Alle Granmårs-sønnene falt, og alle deres høvdinger undtagen Dag; han fikk fred og svor Volsungerne troskap. Sigrun gikk efter kampen ut mellem de falne og fant Hodbrodd døden nær. Hun takket Helge for hans dåd. Helge tyktes det sårt at han hadde voldt hennes fars og brors død, og hun gråt; men han trøstet henne med at ingen kunde stå imot skjebnen. Helge blev gift med Sigrun og la under sig Granmars rike. Men han blev ikke gammel. Dag, Sigruns bror, blotet til Odin for å hevne sin far, og Odin lånte ham sitt spyd. Med det gjennemboret han Helge ved Fjòturlund, og derpå red han hjem til Sigrun og fortalte henne drapet. Sigrun minte om de hellige eder som han hadde svoret Helge, men nu brutt; de skulde ramme ham, og hun la til:


Skride det skib ei
som skrider med dig,
står enn efter
en ønske-bør!
renne den hest ei
som renner med dig,
skal du dig frelse
for fiender enn!
Bite det sverd ei
som svinges av dig.
uten dig selv det
synger om hode!
Da hevn dig traff
for Helges død,
om varg du var
i villen skog
med savn av gods
og gammen alt -
fant ei føde,
fylte ei lik dig!


Dag sa at hans søster var avsindig siden hun forbante sin bror; han gav Odin skylden for alt og bød henne røde gullringer og det halve rike; men hun sa at intet kunde veie op Helges død. Der blev kastet op en haug over Helge, og da han kom til Valhall, bød Odin ham råde med sig, men Helge bød Hunding utføre de laveste sysler (se s. 50). En aften gikk Sigruns terne forbi Helges haug og så at han red til haugen med mange menn; hun spurte om hun bare så syner, eller om Ragnarok var kommet siden de døde var ute og red, eller om heltene hadde fått hjemlov. Helge sa at hjemlov var unt dem, og ternen gikk med det bud til Sigrun. Sigrun gikk i haugen til Helge og jublet over å se ham igjen; "men," spurte hun, "hvorfor er håret rimet, du selv blodsprengt, og henderne iskolde?" "Du alene volder det," sa han, "ti du gråter så bitre tårer hver aften før du går til hvile; hver tåre faller på mitt bryst, iskold, sviende, kummertynget; men fattes oss enn fryd og lande, så skal vi dog drikke sammen kostelig drikk, og ingen mann skal kvede sørgesanger om han ser sår på mitt bryst." Sigrun redte en seng i haugen for å hvile i hans arm, og han sa: "nu er intet umulig siden du, lyse, levende kongsdatter, hviler i mine, den livløses armer; men nu er det tid for mig å ri den rødnende vei; vest skal jeg over himmelbro før Salgovne (hanen i Valhall) vækker seierfolket (einherjerne)." Helge red bort, men den næste aften ventet Sigrun ham forgjeves. Kort blev Sigruns liv for sorg og gremmelse.

Helge Hundingsbane og Sigrun var Helge Hjorvardsson og Svåva Øilimesdatter, gjenfødte i andre legemer. Men også Helge Hundingsbane og Sigrun blev, er det sagt, fødte påny. Han het da Helge Haddingjaskate, og hun Kåra Halvdansdatter.


Anm. Om Helge Hundingsbane fortelles i de to Eddakvad Helgakviða Hundingsbana in fyrri og Helgakviða H.ǫnnur (og derefter i Vǫlsunga saga). Det første handler utførlig om Helges fødsel, nornernes spinn, ferden til Logafjell. Gudmunds og Sinfjotles munnhuggeri ved Svarinshaug og striden ved Frekastein; det annet forteller om Helges besøk hos Hunding, hans samtale med Sigrun i Brunavåg, striden ved Frekastein, Helges fall og hans møte med Sigrun i gravhaugen.

Helges og Sigruns gjenfødelse som Helge Haddingjaskate og Kåra omtales i et prosatillegg til Helgakviða H. Her nevnes også et kvad, Káruljóð, som skal ha handlet om Helge og Kåra. men dette kvad er nu ikke lenger til (jfr. også anm. til § 80). Helge Haddingjaskate forekommer også i det bekjente genealogiske skrift Fundinn Noregr: Hadding, Raums sønn, Nors sønnesønn, var konge over Haddingjadal (Hallingdal) og Telemarken; hans sønn var Hadding, far til Hadding, far til Hogne den Røde, efter hvem der igien hersket tre Haddinger; med en av dem var Helge Haddingjaskate.

Også hos Saxo treffer man Helge Hundingsbane; men her er han den samme som Helge Halvdansson, Rolv Krakes far (§ 75). At dette er det historisk riktige, søker S. Bugge å vise i sin bok om Helgediktene (§ 61 anm.).


Sinfjotle

64. Sinfjotle, Sigmunds sønn, lå stadig ute på hærtog. Engang fikk han se en fager kvinne og fridde til henne; men det samme gjorde også hans stemor Borghilds bror, og der opstod fiendskap mellem dem; enden blev at Sinfjotle drepte sin medbeiler. Da han kom hjem, vilde Borghild jage ham bort; men Sigmund bød henne bøter for hennes bror, og hun måtte gå til forlik. Hun gjorde nu et stort arveøl efter broren, og mange gjæve menn blev innbudt. Hun rakte Sinfjotle et stort drikkehorn; men hun hadde blandet drikken med eiter for å drepe ham. Han så ned i hornet, vendte sig mot Sigmund og sa: "Drikken er grumset". Sigmund, som tålte alskens gift, tok hornet og tømte det. Borghild rakte Sinfjotle et annet horn; men han merket atter uråd, og Sigmund drakk for ham. Tredje gang rakte hun ham hornet og bad ham drikke hvis han hadde Volsungernes mot. Sigmund, som nu var meget drukken, sa: "du kan sile drikken gjennem skjegget." Sinfjotle drakk, men falt straks død ned. Sigmund tok sønnens lik og bar det lang vei bort inntil han kom til en smal fjord; der lå en liten båt med en mann i. Mannen bød sig til å sette Sigmund over; men da liket var lagt ned i båten, kunde den ikke bære mere, og Sigmund skulde gå omkring til den annen side. Men ikke før hadde mannen satt fra land, før han blev borte med båten. Sigmund gikk hjem og jaget Borghild bort. Hittil hadde han, så lenge han var gift med henne, bodd i Danmark, hennes rike; men nu drog han syd til det rike han hadde i Frankland og tok bolig der.


Anm. Sagnet om Sinfjotles død er fortalt både i Volsungasaga og i den eldre Edda, men ikke i noget kvad, kun kortelig i ubunden stil. Ferjemannen som forsvant med Sinfjotle, var rimeligvis Odin selv; på den måte søkte han å sikre sig den gjæve helt, som kanskje ellers vilde ha kommet til Hel når han ikke var falt i kamp.


Sigmunds død

65. Der var en mektig og stor konge ved navn Øilime (Eylimi); til hans fagre datter Hjordis beilet Sigmund efterat han hadde forskutt Borghild. Til henne beilet også kong Lyngve, Hundings sønn, som var sluppet bort fra kampen ved Frekastein. Øilime lot sin datter velge, og hun foretrakk den navnkundige Sigmund, så gammel han enn var. Han ektet Hjordis og drog hjem med henne, og hennes far Øilime fulgte med. Da samlet Lyngve og hans brødre en hær, drog imot Sigmund og bød ham kamp. Sigmund var straks villig; men Hjordis lot han kjøre inn i en skog med en terne og meget gods, så hun kunde være skjult for fienden. Sigmund gikk djervt frem i kampen, og ingen kunde stå sig mot ham førenn der kom en gammel enøiet mann i Lyngves hær med sid hatt, en blå kappe om sig og et spyd i hånden. Han gikk mot Sigmund og holdt spydet imot hans hugg, og straks brast Sigmunds ypperlige sverd. Nu vendte lykken sig, og enden blev at Sigmund og Øilime falt med de fleste av sine folk. Lyngve skyndte sig til kongsgården for å ta Hjordis fangen, men fant hverken henne eller noget av godset; han måtte nøie sig med å legge riket under sig, og drog så hjem. Men natten efter kampen gikk Hjordis ut på valplassen og fant Sigmund ennu i live. Hun spurte om han kunde læges. Men han vilde ikke engang prøve på det da hans lykke var svunnen; "dog vil du føde en sønn," sa han, "som skal bli den ypperste av vår ætt; gjem de to stykker av mitt sverd til ham; av dem kan der bli smidd et godt sverd, og det skal hele Gram: det skal han bære og øve mangen stordåd." Hjordis satt over Sigmund inntil han døde; så tok hun sverdstykkene, byttet klær med sin terne og gikk ned til sjøen; der lå nettop nogen vikingeskib som Alv, kong Hjalpreks sønn av Danmark, styrte. Han tok vel imot dem, og ternen fortalte om Sigmunds fall og viste ham hvor skattene lå; så seilte han til Danmark med dem, og trodde hele tiden at Hjordis var terne og ternen kongsdatter. Men hans mor la merke til at Hjordis var fagrere enn den annen og hadde et fornemmere vesen, og Alv vilde nu sette dem begge på prøve. Han spurte dem engang: "Hvad merke har dere på at det lir mot morgen når dere ikke kan se måne eller stjerner?" Ternen svarte: "Jeg var som barn vant til å drikke meget i otten, og derfor våkner jeg stadig på den tid: det er mitt merke." Kongen lo og sa: "Ille var kongsdatteren vant." Hjordis sa: "Min far gav mig en gullring som er slik at den blir kold i otten på fingeren min: det er mitt merke." Kongen sa: "Der var fullt op av gull, hvor trælkvinner bar det; men nu skjønner jeg nok at du har narret mig, og det hadde du ikke hatt nødig; allikevel skal du bli min hustru når du har født ditt barn." Hun fortalte nu all og tok gjerne mot hans tilbud.


Anm. Den eldre Edda forteller bare at Sigmund falt, og at Hjordis blev gift med Alv, Hjalpreks sønn; den utførlige fortelling fins i Volsungasaga, men der hentydes dog dertil i flere Eddakvad. I den yngre Edda er Hjalprek konge i Þjóð, d. e. Ty i Jylland; derimot konge i Frankland ifølge Nornagests þáttr [§ 78] hvor Lyngves to brødre er nevnt ved navn, Alv og Herning. Den gamle enøjede manu som voldte Sigmunds fall, var Odin. Han kunde hente Sigmund til sig som einherje i Valhall nu da en ennu ypperligere helt snart skulde fødes i samme ætt.


Sigurd Fåvnesbane

66. Hjordis fødte en sønn som blev kalt Sigurd. Han hadde arvet farens hvasse øine, og efter som han vokste til, viste det sig at ingen var hans like i vekst og legemsferdighet. Han blev opfostret hos kong Hjalprek. Hans fosterfar het Regin, en kyndig smed, forfaren i alskens idretter, hemmelige runer og tungemål, og i alt delte blev Sigurd oplært.

Regin var sønn av den rike Reidmar (Hreiðmarr), og han hadde brødrene Oter (Otr) og Fåvne eller Fadme (Fáfnir eller Faðmir, d. e. den favnende). Oter skapte sig ofte om til en oter og fanget laks i en foss ikke langt fra Reidmars hus. Fossen kalles Andvarefoss, fordi dvergen Andvare holdt til der i en gjeddes skikkelse. Engang var Odin, Loke og Høne ute på ferd. De kom til fossen og så der en oter som spiste en laks; det gjorde den med lukkede øine, for den tålte ikke å se på at det minket. Loke tok en sten, kastet den mot oteren og slog den ihjel. Han roste sig av at han hadde fått en laks og en oter i ett kast. De tok fangsten med sig og gikk inn til Reidmar; de bad om natteleie og viste ham sin fangst. Men Reidmar kjente straks oterskinnet som de hadde flådd av, og ved Regins og Fåvnes hjelp fikk han æserne fanget og bundet. Æserne bød for sitt liv alt det som Reidmar vilde kreve, og han sa at de skulde fylle oterskinnet med gull og enda hylle det aldeles til utvendig. De lovte det under ed, og blev så løst. Loke for til Rån og fikk lånt hennes nett, og med det gikk han til fossen og fanget dvergen Andvare. Han truet med å drepe ham hvis han ikke kom frem med alt det gull han eide. Det måtte nu dvergen gjøre. Men Loke la merke til at han holdt en liten gullring tilbake, og også den skulde han komme frem med. Det hjalp ikke alt hvad dvergen bad; Loke fikk også den, og dvergen smuttet inn i sin sten, men sa i åpningen: "Dvergens gull skal bli tvenne brødre til hane og åtte edlinger til strid: ingen skal nyde godt av mitt gods." Således blev en forbannelse knyttet til gullet og især til ringen — likesom til Tyrving [§ 60] —, og Loke gledet sig over at det ikke skulde bringe Reidmar hell. Han kom tilbake med skatten, og Reidmar fyllte først skinnet og reiste det op, og hyllet det så til utvendig; til det gikk alt gullet med, undtagen ringen som Odin gjemte for sig selv. Men Reidmar opdaget et hår ved munnen som ennu ikke var skjult. Så måtte Odin frem med Andvare-ringen, og Loke gjentok forbarmelsen over dvergens gull.

Regin og Fåvne bad sin far om en del av gullet i brorsbot; men han nektet det, og Fåvne drepte ham mens han sov. Fåvne tok nu alt gullet efter sin far; men Regin, som intet fikk, flyktet til kong Hjalprek og blev hans smed. Fåvne eide også en redselsbjelm og et kostelig sverd, Rotte (Hrolti). Han skapte sig om til en eiterorm og gjorde sig et leie på Gnitahei, og der ruget han stadig over skatten.

Regin egget Sigurd til å drepe Fåvne og ta skatten og således vinne sig stor heder. Av Hjalprek fikk Sigurd den ypperlige hest Grane, av Sleipnes ætt, som ingen før hadde ridd på, og Regin smidde til ham et sverd. Men da Sigurd skulde prøve sverdet og hugg med det i Regins ambolt, sprang det i to stykker; slik gikk det også med et nytt sverd som Regin smidde. Da gav hans mor ham stykkene av Sigmunds sverd, og dem lot han Regin smie sammen til et herlig sverd, Gram. Gram utholdt amboltprøven; Sigurd kløvde ambolten like til foten, uten at klingen fikk noget skår. Siden gikk han med sverdet ned til Rinen. Han lot en ulldott drive med strømmen mot sverdseggen, og Gram skar den over.

Nu bad Regin ham straks dra ut mot Fåvne; men først vilde Sigurd hevne sin far. Han søkte råd hos den vise Gripe, dronning Hjordis’s bror, og av ham fikk han vite hele sin skjebne. Så bad han Hjalprek om skib og mannskap for å dra mot Hundingssønnene. Han fikk alt hvad han ønsket, og hans skib var praktfullt å skue da han seilte ut. De fikk et hårdt uvær og lå utenfor et nes. Der stod inne på fjellpynten en mann og ropte ut til skibene og spurte hvem der seilte. Regin svarte at det var Sigurd, spurte om hans navn. Han sa at han het Nikar (Hnikarr), men de kunde kalle ham Bergkallen eller Feng eller Fjolne, hvad de vilde. Han blev tatt ombord, og straks fikk de den aller beste bør. Sigurd spurte ham hvilke varsler var best for den som skulde i kamp; han svarte: "Da er det godt å ha den sorte ravn til følge. Det er godt å møte når du tar avsted, to helter med hug til ry. Det er godt hvis du hører ulven tute under asketreet; du får hell mot hærmenn hvis det er du som først ser dem. Men ingen skal stride med aftensolen i øinene; ti de nyder seiren som kan se å kjempe. Og det er et stort uhell om du snubler når du stevner til strid. Kjemmet og tvettet og mett skal enhver være om morgenen; ti det er uvisst hvad aftenen bringer." De for videre, og Sigurd hadde en blodig strid med Hundings sønner. Lyngve blev fanget, og hans brødre drept. Der blev ristet blodørn på Lyngves rygg, det vil si: ribbenene blev skåret fra ryggen og lungene dratt ut.

Sigurd Fåvnesbane; detalj fra «Hylestad I-portalen». John Erling Blad (2009).

Derpå drog Sigurd med Regin op på Gnitahei for å drepe Favne. Regin rådet ham til å grave en grav tvert over den vei som Fåvne pleide å krype efter vann; Sigurd gjorde så, men Regin skjulte sig av redsel. En gammel langskjegget mann kom da til Sigurd og viste ham at han burde grave flere graver; han skulde sitte i en, mens ormens eiter fløt i en annen; ellers kunde det gå ham ille. Her lærte Sigurd for første gang å forstå at Regin hadde svik i sinne mot ham. Han grov flere graver og gjemte sig i en, og da så Fåvne kom, sprutende eiter og veltende sig så hårdt at jorden rystet, skyndte Sigurd sig å stikke sverdet i ormens venstre side like til hjaltet. Sigurd for op, og ormen, som følte den hadde fått banesår, spurte ham hvad han het; for kunde den få det å vite og forbanne banemannen med navns nevnelse, vilde den hevne sig selv. Sigurd vilde først skjule sitt virkelige navn, men da Fåvne egget ham, sa han det. Fåvne gjentok forbannelsen som hvilte over de skatter som nu skulde komme i Sigurds eie. Sigurd gjorde Fåvne flere spørsmål fra gudelæren, og da Fåvne hadde svart på dem, døde han. Mens Sigurd stod og tørret Fåvnes blod av sverdet, kom Regin til og ønsket ham til lykke med hans store dåd, men han lot også falle ord om at Fåvne var hans bror, og at Sigurd derfor skyldte ham noget i bot; han bad om Fåvnes hjerte, som Sigurd skulde sleke til ham. Nu skar Regin hjertet ut av ormen med sitt sverd Ridil, drakk så av Fåvnes blod og la sig til å sove. Sigurd tendte op ild og gav sig til å steke hjertet på en ten; han tok på det med fingren for å prøve om det var fullstekt, og han brente sig da og stakk fingren i munnen; men da Fåvnes hjerteblod kom på tungen hans, merket han at han skjønte fuglenes røst. Han hørte at meisene kvidret i krattet: "Sigurd gjorde klokere om han spiste hjertet selv; han burde drepe Regin, som tenker på å svike ham, og han burde ta Fåvnes skatt og ri bort med den." Sigurd gjorde så, hugg hodet av Regin, spiste Fåvnes hjerte og drakk hans blod. Da hørte han at fuglene sa videre: "han skulde ri op på Hindarfjell, til en sal med ildsluer omkring; dit inn skulde han trenge og vekke en skjoldmø som lå i en tryllesøvn der. Sigurd gikk nu til Fåvnes leie, som var et hus med bjelker og dører, alt av jern. Gullet lå gravet ned i jorden: han tok det alt sammen, også Fåvnes andre skatter, redselshjelmen, en gullbrynje og sverdet Rotte. Han fylte to store kister og la dem i kløv på Grane; han vilde drive hesten foran sig, men den rørte sig ikke før han selv salte sig op. Sigurd blev fra denne tid av kalt Fåvnesbane (Fáfnisbani).


Anm. Alt dette er fortalt både i Eddadikt (Gripisspá, Reginsmál og Fáfnismál), i den yngre Edda og i Volsungasaga; utførligst i sagaen, kortest i den yngre Edda. Enkelte ubetydelige uoverensstemmelser fins hist og her. Dessuten gir Nornagests þáttr (§ 78) et uttog av fortellingen. Som det er meddelt i den yngre Edda, brukte skaldene efter disse sagn å kalle gullet "oters bot", "æsernes løsepenger", "Fåvnes bol", "Gnitaheiens malm", "Granes byrde". Disse omskrivninger og andre lignende som er hentet fra de samme sagn, treffer man i mengder i de gamle skaldekvad. Hrotl er beslektet med det angelsaksiske sverdnavn Hranting" i Béowulf-kvadet.


Nivlungerne. Sigurds drap

67. Sigurd red nu syd mot Frankland og op på Hindarljell. På fjellet så han et stort lys som om der brant en ild; da han kom nærmere, så han at der stod en skjoldborg, og et merke op fra den. Han gikk inn i Skjoldborgen og fant der en kvinne som lå og sov i full rustning. Han vilde ta rustningen av henne; men brynjen satt fast som om den var grodd til kjøttet, og han måtte derfor skjære den op med Gram. Hun satte sig op og spurte ham hvem der vakte henne av den dype søvn. Han nevnte sitt navn og spurte henne igjen om hvad hun het. Hun kalte sig Sigrdriva, og var valkyrje; men engang da hun hadde felt en konge som Odin hadde lovt seier, hadde Odin til straff slukket henne med søvntorn og sagt at hun aldri mer skulde vinne seier i strid, og at hun skulde komme til å gifte sig. Men hun gjorde det løfte derimot at hun aldri skulde ekte nogen mann som kunde føle redsel. Derpå var hun sunket i sin dype tryllesøvn, og først Sigurd vakte henne. Sigurd bad henne lære sig visdom, om hun visste tidende fra hver en verden. Hun tok da et horn med mjød, vendte sig mot Dagens sønner og Nattens døtre, æserne og åsynjerne og bad om deres yndest; så rakte hun ham drikken og sa: "Jeg bringer dig en drikk, stridskjempe, blandet med kraft og heder; den er full av sanger og styrkende tegn, av gode galdrer og gammensruner.

Seierruner skal du riste når du vil ha seier, nogen på klingen, nogen på festet, og nevne to ganger Ty (d. e. navnet på runen for T).

Ølruner skal du kunne om du ikke vil at en annens viv sviker dig trygg i tro; rist dem på hornet og på håndbaken, og merk på neglen "naud" (d e. runen for N). Begeret skal du signe, mot svik dig vokt og legg i drikken løk; da kan aldri mjøden bli dig blandet med mén.

Bjergeruner skal du kunne om du hjelpe vil og bære fra kvinne barn; rist dem på håndflaten, spenn henderne om kvinnens liv og bed så diserne bjerge.

Brimruner skal du kunne om du vil bjerge skib på sjø; rist dem på stavnen, på styrebladet og brenn dem inn i åren; da er bølgen aldri så bratt eller sjøen så sort at ikke du farer frelst av hav.

Limruner (kvistruner) skal du kunne om du vil være læge og skjønne dig på sår; rist dem på barken og på stammen av et tre med grener som luter mot øst.

Målruner skal du kunne om du vil at ingen skal lønne dig harm med hevn; dem du vinder, dem du vikler, dem du snor alle sammen, der på tinge hvor tingmenn skal fare til fulltallig dom.

Hugruner (tankeruner) skal du kunne om du vil være klokere enn alle andre; dem uttenkte Odin, — fra saften som var sivet av Heiddraupnes haus og av Hoddrovnes horn. På bjerget han stod med Brimesverdet og med hjelm på hodet. Da talte Mimes hode for første gang visdomsord og sa sanne tegn: de var ristet på skjoldet som står for den skinnende gud, på Årvaks øre og Alsvinns hov, på hjulet under Rognes (Odins) vogn, på Sleipnes tenner og på sledens fjetrer, på bjørnens labb og på Brages tunge, på ulvens klør og på ørnens nebb, på blodige vinger og på bryggespord, på forløsende hånd og i lægende spor, på glas og på gull og på lykketing, i vin og vørter og på gammenssæte, på Gungnes odd og på Granes bryst, på nornens negl og på uglens nebb. Alle som var inn skåret, blev av skavet, blandet i hellig mjød og sendt på vide veier; somme er hos alver, somme hos æser, somme hos de vise vaner, somme hos manneslekt. Det er bokruner, bjergeruner, ølruner og herlige gagnruner for hver den som kan nytte dem uvilte og uspilte. Nyd dem om du nemmet dem, gjennem alle tider. Velg nu selv enn videre mellem tale og taushet; ti alt mén har sitt mål." — "Jeg flykter ikke om du enn visste mig feig," sa Sigurd, "ti jeg er ikke født med frykt." Da blev hun ved å tale: "Vær uten lyte i din ferd mot dine frender, og hevn dig ikke om de har forbrutt sig. Sverg aldri mened. Trett ikke på tinge med tåper; ti uklok mann sier ofte verre ord enn han selv vet, og alt er farlig hvis du tier til det; da tykkes du fryktsom, eller påsagnet sant: nei drep ham annen dag, og lønn så folk for løgn. Ta aldri inn hos en heks selv om natten kommer brått på. La ikke fagre kvinner dåre dig. Strid aldri med drukne menn. Men med djerve skal du stride, heller enn å la dig innebrenne. Lokk ingen mø eller manns kone. Begrav de døde på sømmelig vis. Tro ikke den som har mistet en frende for din hånd: ulv er i ung sønn, selv om han har tatt gull i bot. Vokt dig for venners list.

Fra Hindarfjell drog Sigurd til den mektige Heime i Lymdalene, og der var han en tid. Han så her Brynhild, kong Budles datter og Heimes fosterdatter, og blev grepet av en heftig kjærlighet til henne. Hun var skjoldmø, og da Sigurd beilet til henne, svarte hun at skjebnen ikke vilde unne dem å leve sammen; men hun gav dog omsider efter, og han satte And vare-ringen på hennes finger. Hun fødte ham siden — efter et sent sagn (§ 81) — en datter Aslaug.

Derpå red Sigurd videre, inntil han kom til kong Gjuke som hadde rike syd for Rinen. Gjukes barn, Gjukungerne, var fagre og sterke fremfor andre; de het Gunnar, Hogne, Guttorm og datteren Gudrun. Gjukes hustru var den tryllekyndige Grimhild. Sigurd var her en velkommen gjest, og Grimhild ønsket intet heller enn at han måtte bli hennes svigersønn; men han elsket Brynhild for høit og tenkte alltid på henne. Derfor prøvde Grimhild tryllemidler; hun laget til en glemselsdrikk og rakte Sigurd den. Aldri så snart hadde han drukket av den før han aldeles glemte Brynhild, og snart fattet han kjærlighet til Gudrun, ektet henne og sluttet edsbrorskap med hennes brødre. Sigurd gav Gudrun å spise av Favnes hjerte, som han førte med sig, og hun blev nu meget grummere enn før.

Grimhild rådde nu sin sønn Gunnar til å beile til Brynhild Budles datter. Kong Budle hadde intet imot det, og Gjukungerne (som også kalles Nivlunger) drog sammen med Sigurd avsted til Lymdalene hvor Brynhild ennu var. Heime tok vel imot dem, men sa at Brynhild skulde få velge selv. Omkring hennes sal brant en luekrets (vafrlogi), og hun hadde lovt at hun bare vilde gifte sig med den som kunde ri gjennem luen. Men da Gunnar drev sin hest Gote mot ilden, vek den tilbake. Sigurd lånte ham Grane, men den vilde ikke av stedet. Da skiftet Sigurd og Gunnar utseende, og Sigurd satte sig op på Grane i Gunnars skikkelse med Gram i hånden og gullsporer på føtterne. Nu løp Grane avsted mens ilden æste, jorden skalv og luen slo op mot himlen. Sigurd gikk inn i Brynhilds sal og holdt bryllup med henne, men la om natten sverdet Gram mellem sig og henne. De vekslet ringer således at Sigurd fikk Andvare-ringen igjen, og han gav henne en annen ring i stedet. Da tre netter var til ende, red han ut igjen og hyttet atter skikkelse med Gunnar. Brynhild gav [Heime sin og Sigurds datter Aslaug til opfostring og fulgte dem siden til Gjukes rike hvor bryllupet stod. Men Sigurds svik hevnet sig; nu mintes han de eder han hadde svoret Brynhild, men han lot sig ikke merke med noget.

Engang gikk Brynhild og Gudrun ut i Rinen for å vaske sitt hår. Brynhild vadet lenger ut og sa at hun som hadde den modigste mann, ikke vilde vaske sig i det vann som rant fra Gudruns hår. Gudrun gikk ut i åen efter henne og sa at hun hadde størst rett til å stå øverst da ingen mann kunde måle sig med Sigurd Fåvnesbane. "Det var dog ennu mere," sa Brynhild, "at Gunnar red gjennem ilden, men Sigurd vågde det ikke." Gudrun lo og sa: "Tror du det var Gunnar som red gjennem luen? nei, det var Sigurd; han gikk til sengs med dig og tok Andvare-ringen av din hånd, og her kan du se den.* Brynhild kjente igjen ringen på Gudruns hånd og forstod det hele; hun blev blek og sa intet. Om kvelden og den næste dag var Brynhild taus og motfallen. Gudrun bad henne være glad, men Brynhild sa: "Du er altfor grusom mot mig." "Hvad feiler dig da?" spurte Gudrun. "Du skal undgjelde," sa Brynhild, "at du har fått Sigurd, og ikke jeg; for jeg unner dig ham ikke." "Du er bedre gift enn du er verd," sa Gudrun. "Jeg kunde være tilfreds", sa Brynhild, "hvis du ikke hadde en gjævere mann enn jeg, og Sigurd har ikke sin like; han vant over Fåvne, og det er mere verdt enn hele Gunnars rike. Han drepte ormen, og det vil spørres så lenge verden står, men Gunnar torde ikke ri gjennem ilden." "Det var Grane som ikke vilde røre sig under Gunnar," sa Gudrun; "men han selv hadde mod nok.* Brynhild svarte: "Det er alt sammen Grimhilds skyld; men gid du så sant må nyde godt av Sigurd som jeg ikke har vært ute for svik."

Brynhild la sig syk, og Gunnar gikk for å trøste henne; han bad henne åpne sitt hjerte for ham, men hun vilde ikke. Da bad han Sigurd prøve; han talte med henne, tilstod henne sin kjærlighet og lovte endog å forskyte Gudrun og ekte henne. Men til det var hun for stolt, og Sigurd sørget således at brynjeringene brast om hans sider. Heller enn å gifte sig med ham på denne måte vilde hun se ham død, så hverken Gudrun eller hun skulde nyde mere godt av ham. Hun egget Gunnar til å drepe Sigurd; han hadde, sa hun, sveket dem begge. Gunnar var lett å lokke, og han søkte råd hos sin bror Hogne; men Hogne var imot at de selv la hånd på Sigurd som de hadde svoret sig i brorskap med: han rådet til at de skulde få den unge, tankeløse Guttorm til det, og han var ikke bundet av eden. Først vilde de gjøre ham riktig modig og gav ham en orm og ulvekjøtt å spise. Da blev han så grum at han straks var rede til nidingsverket. Han overfalt Sigurd, som sov ved Gudruns side, og gjennemboret ham med et sverd. Sigurd hadde alltid sitt sverd Gram hos sig; det kastet han da han følte såret, med sådan kraft efter Guttorm at det skar ham over på midten. Sigurds og Gudruns unge sønn Sigmund blev også drept.

Da Gudrun satt over Sigurds lik, kunde hun ikke gråte, men hennes hjerte var nær ved å briste. Kvinner og menn gikk frem for å trøste henne, men de maktet intet. Først da Gullrond, Gjukes datter, drog det klæde av Sigurd som de hadde lagt over ham, og Gudrun atter så hans øine brustne og hans hode blodig, sank hun gråtende tilbake; tårene strømmet stride, og hun fant ord for sin klage. Men Brynhild lo da hun hørte om Sigurds død, og hele gården gjenlød av hendes latter:


"Lenge I nyde
land og svenner,
der djerve drott
I døden gav."


Og videre sa hun: "Jeg levde hedret og lykkelig hos min bror Atle; jeg vilde ingen mann ha, før Gjukungerne kom ridende i gården; da trolovet jeg mig med den helt som satt på Granes rygg; han var en annen mann enn du, Gunnar. Det skal du nu vite at Sigurd aldri var dig troløs; sverdet Gram, hvis egg er herdet i eiter, la han mellem mig og sig; men du har sveket din ed. Nu vil jeg ikke leve mer, ti Sigurd var min eneste kjærlighet, og fortvilelsen drev mig til alt; min bror Atle skal vite å hevne hvad jeg har lidt, og han blir mektigere enn du." Gunnar bad henne inderlig om ikke å søke døden; men Hogne sa at intet kunde holde henne tilbake, for hun var født til ulykke. Brynhild tok da et sverd, rettet odden mot sin side og segnet ned i hynderne. Før sin død bad hun Gunnar legge henne og Sigurd på ett bål og tjelde over det med tjeld og skjold, med praktklær og træler: "Brenn," sa hun, "på Sigurds annen side mine svenner, prydet med smykker, to ved hodet, to ved føtlerne og to høker; legg ennu engang Gram imellem oss, som det lå hin bryllupsnatt. Da biir Sigurds ferd prektig; når så mange folk, fem trælkvinner og åtte svenner, følger ham, da slår ikke hallens porter i på hans hæler." Bålet blev bygget som hun bod, og der blev hun og Sigurd brent. — Brynhild for ad Hel-veien på en prektig vogn. En gyger på veien vilde nekte henne å komme videre og lot henne høre meget ondt for hennes ferd i livet; men Brynhild gav Gudrun all skylden; hun hadde egget henne til det, da hun løi på henne og Sigurd.


"Altfor lenge
liv vil friste
mann og kvinne
i kvide tung;
Leve skal vi
vårt liv sammen
Sigurd og jeg.
Synk du, troll-kjønn!"


Anm. Alt dette fortelles temmelig kort i den yngre Edda, men fullstendig i en rekke Eddakvad (Sigrdrifumál. Sigurðarkviða in skamma, bruddstykker av en Sigurdarkviða, Helreið Brynhildar, og Guðrunarkviða og i Volsungasaga som bygger på disse. Om det innbyrdes forhold mellem sagaen og dens kilder kan henvises til en avhandling av Andreas Heusler ("Die Lieder der Lücke im Codex Regius") i "Germanistische Abhandlungen Hermann Paul dargebrucht", 1902. Her gives også en ypperlig karakteristikk av de forskjellige Sigurdsdikt; disse er Ikke samtidige, men gjenspeiler forskjellige tiders litterære smag og syn på sagnstoffet.

I Sigrdrifumáls runeavsnitt møter vi spor både av det virkelige livs runemagi og av mytiske forestillinger om runenes ophav; se herom M. Olsen, Norges (udskrifter med de ældre Runer III s. 128 ff. — Arvak og Alsvinn er solens hester.

Sigurd Fåvnesbane kalles undertiden i de nordiske sagn Sigurd Svein, i danske folkeviser er hans navn blitt til Sivard Snarensvend. og det heter om ham at han vant stolt Brynhild fra Giarbjerget. Brynhilds bur med dets "vafrlogi" er altså blitt til et av de fra mange eventyr kjente glar- eller glasbjerg, hvor der fins fortryllede mennesker som på en overnaturlig måte befries. Til Fåvne svarer eventyrenes lindorm er, fryktelige, kjempestore trollslanger.

Fortellingen om Sigurds møte med Sigrdriva er gjengitt efter Sigrdrifumål, det følgende inntil dronningenes trette efter Volsungasagu. Denne saga har også fortellingen om hans møte med valkyijen på Hindarfjell; men her er valkyrjen Brynhild selv. og Sigurd trolover sig med henne allerede på fjellet. Men på den måten får sagaen to møter og to forlovelser mellem dem, og deri må stikke en feil. Hvordan den eldre Edda, som ikke gjør Sigrdriva og Brynhild til samme person, har skildret det første møte mellem Sigurd og Brynhild, har vi ikke direkte oplysning om da der efter Sigrdrifumål mangler flere blad av håndskriftet. Efter all sannsynlighet bygger dog Volsungasagaen på et Eddadikt som har fortalt om møtet hos Heime, og til dette møte hentydes der forøvrig også i de bevarte Eddadikt. — Snorres Edda forteller siett ikke om Sigurds besøk hos Heime; her heter valkyrjen Hild, og hun identificeres med Brynhild. Det omtales ikke at Sigurd trolovet sig med henne, og Grimhild behøver derfor heller ikke å gi ham nogen glemselsdrikk. Da han i Gunnars skikkelse rir gjennem luekretsen til Brynhild. gir han henne Andvare-ringen til morgengave og får en annen i stedet av henne. Da dronningene siden har sin trette ved åen, er det Brynhilds egen ring som Gudrun viser frem. — I Volsungasaga og Snorres Edda synes der altså å foreligge to forskjellige sagnformer, hvorav den første fremstiller Sigurd og Brynhild som trolovet innen heltens ankomst til Gjukes hoff, mens den siste ikke kjenner noget dertil. Hvilken er den oprinnelige, er vanskelig å avgjøre. Hvis det er sagaens, er det imidlertid visst at den foruten feilen i beretningen om de to møter og den gjentagne trolovelse må inneholde ennu en feil, nemlig fortellingen om at Aslaug var en frukt av Sigurds og Brynhilds forbindelse, da dette rent ut strider mot Eddadiktene. Sagaens fremstilling er imidlertid fulgt i vår gjengivelse av sagnet, da Snorres Edda her er særdeles kortfattet og ikke innlater sig på nogen enkeltheter om dette avsnitt av Sigurds liv: den omtaler forresten også Aslaug som en datter av Sigurd.


Atle

68. Nu tok Gunnar og Hogne alle Sigurds skatter efter hans død. Men Atle, Brynhilds bror, påstod at de hadde voldt Brynhilds død, og truet dem med krig. Der blev dog sluttet forlik mellem dem, således at Atle skulde få Gudrun til hustru. Gudrun hadde født en datter, Svanhild, straks efter Sigurds død og var flyktet til Tora Håkons datter i Danmark, hvor hun opholdt sig i syv halvår. Hennes mor Grimhild og hennes brødre drog nu dit og søkte å overtale henne til å gifte sig med Atle, men hun nektet tvert; da gav Grimhild henne glemselsdrikk og fikk henne til å samtykke. Gudrun hadde to sønner med Atle, Erp og Eitil. Atle vilde gjerne få tak i sine svogres store rikdommer, og han sendte til dem sin listige svenn Vinge eller Knevrød for å be dem til gjestebud. Men Gudrun forstod at der lå svik under; hun lot sendebudet ta med til brødrene runer som hun hadde ristet for å advare dem, og sendte dem samtidig en ring med et ulvehår knyttet i. På veien leste Vinge runene, han endret dem så de kom til å si det motsatte, og bragte dem så til Gunnar og Hogne. Brødrene holdt et prektig gilde, og de lovte å fare avsted med det samme til Atles gjestebud. Men om natten da alle var gått til sengs, tok Kostbera, Hognes kloke hustru, frem runene og så at der fra først av hadde stått noget ganske annet enn der nu stod. Hun fortalte Hogne dette, men han vilde ikke tro henne. Glaumvór, Gunnars hustru, drømte den samme natt redselsfulle ting, og også hun rådet sin mann fra å fare; men han holdt likeså fast på sitt som broren, og således kom ferden til Atle i stand. Før de drog hjemmefra, gjemte de dog Fåvnesgullet i Rinen. Da de kom til Atles gård, møtte han dem straks som fiende; det kom til en hård kamp, Nivlungerne verget sig tappert mot overmakten, men til sist blev de overmannet, og begge brødrene fanget. Atle gikk dit bort hvor Gunnar satt adskilt fra broren, og vilde få ham til å si hvor skatten var skjult. Gunnar sa: "Før skal Hognes hjerte ligge i min hånd, blodig og skåret ut av heltens bryst." Atle gikk tilbake og lot skjære hjertet ut av en træl; men da Gunnar fikk det å se, sa han: "Her har jeg Hjalles, uslingens, hjerte, ulikt Hogne den djerves hjerte; sterkt det skjelver der på brettet det ligger, det skalv dobbelt så sterkt i trælens bryst." Nu lot Atle virkelig skjære hjertet ut av Hogne, og han lo da de skar ham til hjertet. Gunnar kjente det da det blev båret til ham; "men," sa han, "nu vet jeg alene hvor gullet er, og Rinen skal råde for skatten." Fåvnes guli fant ingen siden, og Atles svik var forgjeves. I sin harme lot han Gunnar sette i en ormegård og binde henderne på ham; men Gudrun sendte sin bror en harpe, og han spilte så herlig på den med tærne at ingen hadde hørt make til spill, og alle ormene sovnet på én nær; den grov sig inn i hans bryst og hugg hans hjerte.

Da Gudrun fikk høre om brødrenes død, lot hun sig ikke merke med noget, og det så ut som hun tok imot forlik og mannebøter av Atle. Hun gjorde arveøl efter sine brødre, men tenkte i sitt hjerte på å ta grum hevn. Først drepte hun de to små sønner hun hadde med Atle, gjorde drikkekar av deres hjerneskaller og lot kongen drikke derav vin som var blandet med guttenes blod, og lot ham spise av deres hjerter. Siden åpenbaret hun det alt sammen, og han sørget dypt over sine sønner og var forferdet over hennes grumme sinn. Men hun gikk videre i sin hevn. Hogne hadde efterlatt sig en ung sønn, og sammen med ham gikk hun om natten til Atles leie; hun støtte et sverd i kongens bryst, og brorsønnen hjalp til. Atle våknet ved såret, og mann og hustru hadde en samtale med hinannen før han døde. Gudrun sa at hun aldri hadde kunnet elske ham; bedre dager hadde hun hatt hos Sigurd, som var en større helt, men dog skulde hun gi ham en prektig begravelse. Hun holdt sitt løfte, men hans hall lot hun sette ild på, og således fant også Atles menn døden.


Anm. Om Atle er fortalt utførlig i Snorres Edda og i Volsunga-saga, som her grunner sig på Eddadikt som ennu kjennes, og disse — Gùdrunarkvddida II, Atlakviða og Atlamál in grærnlenzku — biir da våre egentlige kilder. Særskilte små episoder, som ikke er medtatt her, inneholdes i Gúdrunarkviða III og Oddrunargråtr.

I Gúðninarkviða II klager Gudrun over sin skjebne for kong Tjodrek (Theodorik), som efter tapet av alle sine menn opholder sig ved kong Atles hoff. Hun forteller om Sigurds død, om sitt ophold hos Tora Håkonsdatter, og hvorledes de der broderte Sigurds og Gjukungernes bedrifter; hvorledes Grimhild kom med glemselsdrikken og flkk henne til å gifte sig med Atle. Glemselsdrikken var kold og bitter: i hornet var dunkle, blodfarvede runestaver, og i drikken var mange urter, brente ekenøtter, arnens sot, offer-innmat, kokt svinelever; alt dette døvet hennes harm.

I Gúðninarkviða III beskylder Atles tjenestekvinne Herkja Gudrun for å være altfor fortrolig med Tjodrek; men Gudrun frigjør sig for beskyldningen derved, at hun uskadd tar et smykke op fra bunnen av en kjele fylt med kokende vann, og da så Herkja skulde gjøre det samme, brente hun sig og blev druknet i en myr. Dette er et forholdsvis sent sagn uten oldtidsaktig preg.

Oddrunargrátr, Oddruns gråt, inneholder Oddruns, Atles søsters, klage over at hun ikke var blitt gift med Gunnar som hun elsket.

Atlakviða', et av de aller eldste Eddakvad, handler om Atles svik og Gudruns hevn. Herom fortelles langt utførligere i det meget yngre dikt Atlamål "det grønlandske". Dette tilnavn oplyser om hvor Atlamål er blitt til; der er også forskjellige ting I selve diktet som henviser til Grønland (f. eks. Kostberas drøm om en isbjørn, hvltabjǫrn).

I Nornagests þáttr (jfr. § 78) fortelles at Gjest i Olav Tryggvasons hall spilte på harpe og til sist slo Gunnarsslagr, hvorved sikkert må menes en slått (Gunnars harpeslått i ormegården) ikke et dikt. Som navn på et dikt tilhører Gunnarsslagr en meget sen tid: så heter et dikt som bevislig er forfattet av den islandske prest Gunnar Pálsson (død 1793), men som i begynnelsen av 19de årh. feilaktig blev optatt i utgaverne av Eddakvad (jfr. S. Bugges Edda-utg. s. XI,IX).

Atle, som kalles hunernes konge, er heltediktningens omformning av hunnerkongen Attila. Om Attila forteller goternes historieskriver Jordanes efter en eldre forfatter at han døde av blodstyrtning natten efter sitt bryllup med Ildlco (453). Sannsynlig har dette navn vært båret av en germansk kvinne, egentlig Hildico, hvilket tør ansees for et gotisk diminutiv av navnet "Hild". Man har derfor med støtte i navneleddet "hild" identificert det historisk overleverte navn på Attilas hustru med den tyske heltediktnings Kriemhild (se § 71), hvilket igjen er formelt identisk med Grimhild i de nordiske sagn: i Norden har Sigurds og Atles hustru fått et nytt navn (Gudrun), og navnet Grimhild er overført til Gudruns mor. Vi kan følge Atle-sagnets utvikling et stykke fremover gjennem senere forfatteres beretning om at Attila skulde være blitt drept om natten av den nevnte kvinne. Ingen historisk kilde forteller dog noget om at Attila var gift med en germansk kongsdatter. — Gunnar kalles i Eddadiktene i almindelighet goternes konge, men på ett sted (Atlakv. 18) burgundernes konge; dette er det oprinnelige, og han optrer som sådan i den tyske diktning. Hans navn fins også i historien. I året 437 blev en burgundisk konge Gundlcarius med sitt folk tilintetgjort av hunnerne, som dog ikke ved den leilighet stod under Attilas anførsel. Denne begivenhet som foregikk ved Rinen, har altså diktningen grepet og forlagt til en annen tid og et annet sted. — kong Attilas hoff i Ungarn. I en burgundisk lov fra 6te årh. nevnes Gibica, Godomar, Gislaharius og Gundaharius (d.s.s. Gundicarlus) som tidligere burgundiske konger. Her har man da navnene Gjukc, Guttorm og Gunnar, samt Giselher, som i den tyske diktning er en av brødrene. Hognes navn kan derimot ikke gjenfinnes, og han er hos tyskerne heller ikke Gunnars bror, men hans vasall, hvilket altså rimeligvis er det oprinneligste. Sagndiktningen viser sig således å ha sine emner fra historiske begivenheter; men disse har diktningen omformet efter sine lover.


Jormunrekk

69. Da Gudrun nu hadde fullbyrdet sin hevn, vilde hun ikke mer leve, men kastet sig i havet. Hun druknet dog ikke, men bølgene bar henne over fjorden til kong Jonakers land; her blev hun kongens hustru. De hadde tre sønner, Sorle (Sǫrli), Hanide (Hamðir) og Erp. Jonaker lot også hente til sig Svanhild, Sigurds og Gudruns datter, og hun blev fostret der hos ham. Hun slektet sin far på i fagerhet, og hadde de samme øine hvis hvasse blikk ingen kunde utholde.

Ryktet om hennes fagerhet nådde også den mektige kong Jòrmunrekk (Jǫrmunrekkr), og han sendte sin sønn Randve (Randvér) og sin rådgiver Rikke for å beile til henne. Gudrun ytret vel frykt for at dette ekteskap vilde bli ulykkelig; men Jonaker syntes at en mann som Jormunrekk ikke burde vises tilbake, og således blev Svanhild sendt avsted med Randve. På veien begyndte den onde Bikke å snakke for Randve om at en så gammel mann som Jormunrekk siett ikke passet for den unge og fagre Svanhild, og at det var langt rimeligere om Randve fikk henne, for han var ung likesom hun. Randve syntes nok at Bikke kunde ha rett i det. Men så snart de var kommet hjem, fortalte Bikke dette til Jormunrekk, og han blev så forbitret at han bød Bikke å la Randve henge. Da Randve blev ført til galgen, tok han sin høk, plukket fjærene av den og sendte den til sin far. Jormunrekk forstod tegnet: gammel og sønneløs som han var, stod han nu, som en ribbet fugl, uten all hjelp og støtte. Straks bød han at Randves liv skulde spares, men det var for sent; Bikke hadde skyndt sig å la ham henge. Nu vendte Jormunrekks forbitrelse sig mot Svanhild som han trodde hadde voldt hele ulykken. Da han kom ridende fra jakten med sin hird og Svanhild salt ved borgeledet med sitt hår utslått i solen, lot han hestene trampe over henne. De vågde i førstningen ikke å røre henne da de var sky for hennes hvasse blikk; men Bikke lot dra en sekk over hennes hode, og således lot hun sitt liv.

Da Gudrun spurte dette, egget hun sine sønner til a ta hevn over den grumme Jormunrekk. De gjorde sig rede til ferden, og hun gav dem med så sterke brynjer og hjelmer at jern ikke bet på dem. Hun gav dem det råd at når de kom til Jormunrekk, skulde Sorle og Hamde hugge hender og føtter av ham, men Erp hodet. På veien spurte de to andre Erp hvad hjelp han vilde yde dem. "Så stor hjelp," sa han, "som hånden yder hånden, eller foten foten." Det syntes de var ingen hjelp, og de drepte ham. Men straks efter snublet Hamde og tok sig for med hånden, og likeså Sorle, som fikk støttet sig mot fallet ved den ene fot; da skjønte de at den ene hånd og den ene fot nok kunde hjelpe den annen, og at de hadde gjort ille mot Erp. De kom til Jormunrekk ved nattetide mens han sov, og hugg henderne og føtterne av ham. Han våknet og kalte på sine menn; da sa Hamde: "av hadde nu hodet vært om Erp hadde levd." Hirdmennene stod op og fant dem, men maktet intet med sine våben; da kom en gammel enøiet mann og sa at de skulde stene dem ihjel, og så blev gjort. Begge to lot sitt liv, og da var det ute med Gjukes hele ætt.


Anm. Dette sagn fortelles i de gamle Eddakvad Guðnrúnarhvǫt (Gudruns egging) og Hamðismál, og av et nedertysk dikt om Jormunrekks død som kjennes fra et flyveblad fra det 16de årh. (se B. Sijmons, Zeitschrift für deutsche Philologie 38, s. 145 ff.), kan man slutte sig til et eldgammelt tysk heltedikt som har vært vesentlig identisk med Hamðismál. Fra sagnene om Jonakers sønner er mange diktomskrivninger hentet. Således kalles brynjen "Hamdes serk" og "Sorles klæde", og stenene "Jonakers sønners barm". I Ragnarsdråpa, som tillegges skalden Brage den gamle, fortelles også om Hamdes og Sorles angrep på Jormunrekk. Likeledes kjenner Saxo (som her gjengir et norrønt sagn) denne konge, men kaller ham Jarmerik og gjør ham til hersker i Danmark og Sverige. Han nevner hans onde rådgiver Bikke, og forteller hvorledes kongen av skinnsyke lot sin sønn Broder (ikke Randve) henge og sin fagre hustru Svanilda trampe ihjel av hester. Han blev siden angrepet av hennes "hellespontiske" brødre som hadde fått magisk hjelp hos en heks Gudrun; men Odin voldte brødrenes undergang ved å lære Jarmcriks folk å bruke sten mot dem da jern ikke bet. I Jormunrekk gjenfins en historisk person, den bekjente gotiske konge Ermanarik (angels. Eormenric) som i midten av det 4de årh. hersket over østgoter, vestgoter, gepider, slaver, anter og vender, like fra Østersjøen til det Sorte hav. Den samtidige romerske historieskriver Ammianus Marcellinus forteller om ham at han drepte sig selv (i året 375) av frykt for hunnerne, som han en stund hadde søkt å verge sig mot. Men hos den senere gotiske forfatter Jordanes heter det at han blev hårdt såret av to brødre av "rosomonernes" folk Sams og Ammius, hvis søster Sunilda han hadde latt sønderrive av ville hester; han døde siden i en høi alder av dette sår og av kummer over hunnernes angrep. De navn som disse søsken bærer, svarer tydelig til Sorle, Hamde og Svanhild. Jordanes forteller dog intet om at Ermanarik var gift med Sunilda, og setter heller ikke disse begivenheter i forbindelse med nogen annen sagnkrets.


Åslaug

70. Med Jormunrekk og Jonakers sønners død slutter denne sagnkrets i den eldre Edda. Den yngre Edda nevner ganske kort Sigurds og Brynhilds datter Aslaug, som blev fostret av Heime, og i Volsungasaga og den dertil knyttede Ragnar Lodbroks saga har vi en utførlig fortelling om hennes skjebne (jfr. § 81 og s. 138).

Efter Sigurds og Brynhilds død ventet Heime at der vilde bli sendt folk ut for å lete eller deres datter Aslaug og ta henne av dage. Han lot da gjøre en harpe så stor at han kunde skjule både den lille mø og hennes kostbarheter i den, og med harpen og Aslaug for han så omkring forklædt som fattig spillemann. Når han kom til avsides liggende strømmer, tok han henne frem og vasket henne, men skjulte henne igjen når han ferdedes i bygdene. Han gav henne et slags kraftig løk å spise så hun ikke trengte annen næring, og når hun gråt, spilte han for henne på harpen. Omsider kom han til Spangereid i Norge og gikk inn på en liten gård hvor lo gamle folk levde, ved navn Ake og Grima. Mannen var nettop ute i skogen, men Grima var hjemme. Heime bad henne om nattely. Hun nektet ham det ikke og tendte en ild for ham så han kunde varme sig, men da fikk hun øie på nogen frynser av dyrebare klær som stakk frem gjennem en sprekk i harpen, og opdaget en kostbar gullring på hans arm under fillene. Hun skjønte nu at han ikke var den han gav sig ut for, og hun satte sig for å slå ham ihjel og røve skattene hans. Hun viste ham natteleie ute i en byggløe; for, sa hun, hun og hennes mann pleide å snakke lenge sammen når han kom hjem. Der la Heime sig til å sove og hadde harpen hos sig. Da Åke kom hjem, hadde konen ikke på langt nær fått ferdig hvad hun skulde, og han skjente på henne for det, men hun svarte: "Vær ikke vred; her kan vi nu med ett slag skaffe oss mere enn nok for hele vår levetid;" hun fortalte ham om Heime og om hvad hun hadde i sinne. Åke vilde nødig svike sin gjest; men det var konen som rådde i huset, og han hadde bare å lyde, og så måtte han da gi Heime banehugget mens han sov. Heime var så stor og sterk at huset styrtet sammen og jorden skalv ved hans dødskamp. Nu vilde konen ta harpen op, men det vilde ikke gå for henne, og enden blev at de måtte bryte den i stykker. Da de fikk se Aslaug, blev de noget slukøret; men de fant dog også rikdommer nok. Åslaug vilde ikke si sitt navn og ikke engang åpne munnen; de trodde derfor lenge at hun ikke kunde tale. De fant på at de skulde gi henne ut for sin egen datter, og alt det verste arbeide skulde hun ha; de vilde ikke at nogen skulde få se hvor fager hun var, og således komme på den tanke at det ikke hang riktig sammen med slektskapet, og derfor klipte de håret av henne, smurte hodet inn med tjære og gav henne en sid hatt og usle klær. De kalte henne Kråka efter Grimas mor. — Om hennes giftermål med Ragnar Lodbrok skal der siden bli fortalt (§ 81).


Anm. Dette sagn, som ikke kjennes fra Eddadiktene, danner bindeleddet mellem Volsungerne og Ragnar Lodbrok. Fra Ragnar Lodbrok utledet flere stormannsætter sin herkomst, og disse kom gjennem Åslaug til også å nedstamme fra den ypperste av alle helter, Sigurd Fåvnesbane. — På Spangereid er i 17de årh. optegnet et sagn om en liten pike "Oddlau" (også skrevet, på latin, "Otlougam vel Aatlougam"), eller Kråka som var drevet i land her i "Guldvig", og efter hvem Kråkebekken skulde ha navn; se Moltke Moe i "Norges land og folk", X. 1 s. 489. Sagnet danner grunnlaget for en (tapt) norsk vise, hvorfra et par senere danske folkeviser nedstammer. Man har ment, at "Oddlau" skulde være Oddlaug. Der kan dog visst ikke være tvil om at det er en unøiaktig gjengivelse av en uttaleform Åtlau eller Atlu; denne siste form har navnet Åslaug nu i den egn hvortil sagnet fra gammelt er stedfestet (Jfr. K. Liestøl, Maal og minne 1917 s. 105 f.).


Tyske sagn om Sigfried og Nibelungerne

71. Også tyskerne kjente Volsungesagnene og utformet dem på flere måter. Hovedkilden er her det bekjente heltedikt Nibelungenlied. Dette dikt er bygd på eldre folkeviser som nu ikke mer er til. Det skriver sig fra omtrent år 1200, og fremstillingen har tapt meget av det eldgamle preg idet sagnene er blitt lempet efter middelalderens ridderliv. Således er der tale om ridderborger og turneringer; heltene er blitt kristne riddere, ikke hedenske kjemper. Mange av de enkelte begivenheter er også fremstillet i en form som er helt forskjellig fra den nordiske diktning. Flere sagn som denne bare løselig berører, er der vidtløftig behandlet, f. eks. om kong Tjodrek, østgoternes berømte Theoderik av Verona, som i de tyske sagn kalles Dietrich av Bern. Navnene har en annen form og er til dels aldeles forskjellige. Innholdet av Nibelungenlied følger her i all korthet.

Sigfried var sønn av Sigmund, konge i Xanten i Nederlandene, og dronning Sigelind. Fra sin tidlige ungdom av utmerket han sig ved tapperhet i mange farlige kamper. Han felte således en drage i hvis blod han badet sig; derved blev han usårlig undtagen på ett sted, hvor et lindeblad hadde klebet sig fast. Han overvant kong Nibelung og tilegnet sig den umåtelige Nibelungeskatt og sverdet Balmung, og tok fra dvergen Alberich hans usynliggjørende kappe ("Tarnkappe"). I Worms holdt burgundernes konge Gunther holf; hans mor var Uote, og han hadde to brødre, Gernot og Giselher. Kongenes søster var KriemhiId, som var berømt for sin skjønhet. Om henne hørte Sigfried, og drog til Worms for å beile til henne. Han blev mottatt med den største vennlighet av kongene, men blev i Worms et helt år uten at han kunde få Kriemhild å se. Da brøt der ut en krig, og burgunderne seiret ved Sigfrieds hjelp; for første gang så helten henne ved seiersfesten efter sin hjemkomst. Han vågde ikke å håpe på å vinne henne, men allikevel lot han sig overtale til å bli lenger.

Da fikk Gunther høre om dronning Brunhild av Island og hennes vidunderlige skjønnhet; hun hadde for skikk å prøve sine beilere i kampleker, og lot dem drepe så snart de blev overvunnet av henne. Gunther hadde satt sig for å beile til henne, men han stolte ikke på sin egen dyktighet i ridderlige idretter og bad derfor Sigfried om hjelp. Sigfried gikk inn på det mot løfte om Kriemhilds hånd som belønning. Fra sin borg Isenstein så Brunhild kongene og deres følge nærme sig, og hun trodde at det var Sigfried, hvis ry var nådd til henne, som kom for å vinne hennes hånd; hun blev nu høilig skuffet da Gunther fremførte sitt ærend. Sigfried optrådte som Gunthers vasall, stod usynlig ved hans side i prøven og hjalp ham til seier. Både Gunthers og Sigfrieds bryllup stod så i Worms; men Sigfried måtte atter usynlig hjelpe Gunther i den siste prøve, og ved den leilighet tok han Brunhilds ring fra henne. Med sin hustru reiste Sigfried derpå hjem til sitt rike. Brunhild holdt ham fremdeles for sin manns vasall og undret sig over at han ingen lenspiikter opfylte; hun ante en hemmelighet, og for å komme på spor efter den overtalte hun Gunther til å innby Sigfried og Kriemhild til et besøk i Worms. Som burgundernes dronning vilde hun la dem føle sin storhet, og ved en kirkegang kom det til en strid mellem begge dronninger om forrangen. Da uttalte Kriemhild hånende ord til Brunhild, hun åpenbaret det bedrageri som var øvet, at det var Sigfried som hadde overvunnet henne, og lot henne se ringen som bevis. Beskjemmet og harmfull over det forræderi som var øvet mot henne, tenkte Brunhild straks på hevn og vant Hagen, en slektning av kongehuset og en av Gunthers ypperste vasaller, til å medvirke til Sigfrieds død. Gunther, som trodde at hans ære var forrådt av Sigfried, gikk motstrebende inn på planen, og Hagen fikk lokket ut av Kriemhild hvor på legemet Sigfried var sårbar; han kunde da så meget bedre verne om ham i en forestående krig. På en jakt i Odemvald blev Sigfried gjennemboret av Hagens spyd da han våbenløs bøide sig ned for å drikke av en kilde, og Gunther var vidne til mordet. Hagen lot om natten liket ligge utenfor Kriemhilds dør, og dronningen ante straks sammenhengen. Trotsig beskyldte hun broren og Hagen for udåden, og levde fra nu av i dyp sorg i Worms uten nogensinne å tale et ord med Gunther. Nibelungeskatten som Sigfried hadde eflerlatt henne, blev bragt til Worms, og Krieinhild brukte den til ved gavmildhet å vinne sig venner; da lot Hagen, soin nærte mistanke til henne, skatten nedsenke i Rinen.

I tretten år hadde Kriemhild ruget over sine hevnplaner, navnlig mot Hagen. Da kom der gesandter fra Etzel, hunnernes konge, for å beile til henne på hans vegne. Full av sorg over Sigfried avslo hun først tilbudet, og enn ikke hennes yndlingsbror Giselher, som alltid hadde vist sig som Sigfrieds venn, kunde overtale henne til å ta imot det. Men så gikk det op for henne at hun nu kunde få en leilighet til hevn, og hun gav sitt samtykke. Bryllupet stod i Wien, og Etzel førte henne derfra til sitt rike, hunnernes land (Ungarn). År gikk. Da overtalte hun Etzel til å innby hennes brødre og Hagen på besøk. Hagen som ante hennes planer, rådet ifra, men da Giselher talte om feighet, var han straks rede til ferden; han fikk da satt igjennem at Gunther skulde opby alle sine menn til følge. Kriemhild mottok bare Giselher vennlig og lot navnlig Hagen føle sin vrede. Hagen var blitt advart av sin gamle venn Dietrich av Bern, som levde i landflyktighet ved Etzels hoff: men han optrådte allikevel så utfordrende mot Kriemhild at han for hennes øine bar Sigfrieds sverd Balmung og åpent vedkjente sig mordet. Dronningen vant da Etzels bror Blodel, og han begynte kampen med burgunderne. Hagen svarte ved å hugge hodet av Etzels og Kriemhilds sønn Ortlieb, og burgunderne stod nu ikke mere til å redde. Dronningen tilbød vel sine brødre fred hvis de vilde utlevere Hagen; men selv Giselher var imot et sådant forræderi, og en voldsom kamp begynte i gildesalen. Dietrich og hans goter gjorde omsider ende på striden. Gernot og Giselher falt, Gunther blev fanget og bundet, og endelig avvæbnet og bandt Dietrich selv Hagen. Gunther blev drept på Etzels bud, og Kriemhild støtte selv sverdet i Hagens bryst. Da sprang Dietrichs gamle våbenmester HiIdebrand til og gjennemboret hennes bryst, oprørt over hennes villhet. — Et annet heltedikt "Die Klage" gir en utsikt over de gjenlevendes skjebne. Uote døde av gremmelse, og Briinhild med sin og Gunthers sønn var de siste av burgundernes kongeætt.


Anm. "Nibelunger" er i begynnelsen av Nibelungenlied navn på den av Sigfried betvungne kong Nibelungs folk; i dets siste del er det også et annet navn på burgunderne. Det kommer av det tyske ord nebtel (altså "mørkets barn") og har oprinnelig visstnok betegnet skattens underjordiske eiere. Når det også er brukt om burgundernes kongesett, beror dette sannsynlig på en feilslutning ut fra diktningens formelaktige vending "Nibelungeskatten", hvori man søkte navnet på skattens siste eiere. — Blödel eller Blödelin er Attilas bror Bleda.

Sagnet om Sigfried kjennes også fra diktet "Hörnen Seyfrid". Dette haves bare i en meget sen bearbeidelse, trykt i 16de årh., men viser allikevel hen til en meget gammel sagnform hvad heltens ungdom angår. Det har flere spesielle likheter med de nordiske sagn. Sigfried er i lære hos en smed hvis ambolt han kløver. Han dreper en drage og brenner den på bål med mange andre ormer. Disses hornhud smelter i heten og flyter som en bekk; han bader sig deri, og hans hud blir da hård som horn. Dette dikt nevner kong Gibich (Gjuke), som ikke omtales i Nibelungenlied. Sigfried vinner hans datter Kriemhild derved, at han består nok en kamp med en drage som hadde bortført henne; men han blir drept av sine svogre som var misunnelige over hans berømmelse. Deres navn er Gunther, Hagen og Gernot. Hagen er den som utfører mordet.

Endelig er tyske sagn bevart i et norrønt skrift, "Didrik av Berns saga" (Þiðriks saga). Den er forfattet i Norge i det 13de årh. og inneholder en rekke løst forbundne sagn "efter tyske menns fortelling". Om Sigurds ungdom fortelles her nogenlunde i overensstemmelse med "Hörnen Seyfrid" og Eddadiktene; behandlingen av hans senere liv og Nibelungernes siste kamp stemmer derimot mer med "Nibelungenlied". Navnene har de tyske former; Sigurd kalles både Sigurðr og Sigfriðr (den siste — "Sigfried" og forskjellig fra "Sigurd"); kongemoren heter Oda, datteren Grimhild; brødrene er Gunnar, Guttorm, Gernoz og Gisler. Hogne er deres halvbror. Grunnlaget for sagaen er nedertyske sagn som tyske handelsmenn fortalte i Norge.


Volsunge-sagnkretsens utvikling

72. Som allerede påvist, har Volsungesagnene for en stor del dannet sig om begivenheter som foregikk blandt tyske folk i den historiske tid. Sagnene må da oprinnelig høre hjemme i Tyskland; når de tillike fantes i Norden, kan dette ikke forklares av at de engang skulde ha vært felleseie for de tyske og nordiske stammer før de splittedes ad, men løsningen må være den, at sagnene er vandret fra Tyskland til Norden. Men når dette er skjedd, er vanskelig å bestemme. Da de historiske forhold er sterkt endret i heltediktningen, kan de tyske sagn ikke ha dannet sig før en rum tid efter Attilas død (453). På den annen side har Volsungesagnene vært kjent i Norden alt tidlig i vikingetiden; Eiriksmål (fra 950-årene) nevner således Sigmund og Sinfjotle, og ennu tidligere fins hos skaldene omskrivninger som grunner sig på de samme sagn. Altså må sagnene være kommet til Norden i tiden mellem 6te og 8de årh. De hadde århundreder til å utvikle sig uavhengig hos de forskjellige germanske folk, og dette kan gjøre det forståelig at der fins så store forskjelligheter mellem den tyske og den nordiske fremstilling både med hensyn til sagnkretsens omfang og i sagnenes enkeltheter. Men å utfinne i hvilken form sagnene oprinnelig er kommet til Norden, lar sig neppe gjøre, da navnlig den utførligsle tyske fremstilling (Nibelungenlied) skriver sig fra en temmelig sen tid, 12te årh.

Den norrøne diktning begynner med Odin og hans sønn Sige, og følger så Volsungernes skjebne helt ned til Ragnars-sønnenes dager. Nibelungenlied besynger derimot bare begivenhetene fra Sigfrieds første optreden i Mainz, til burgundernes undergang hos Etzel. Men fra først av har sagnkretsen ikke omfattet det uhyre sagnstoff som nu fins optatt i de norrøne bearbeidelser. Både den tyske og den norrøne diktning viser sig å ha en tilbøielighet til å forbinde sagn som oprinnelig er hverandre fremmed, til en større enhet, og man må derfor ved sammenligning søke å utfinne hvor meget der fra begynnelsen av hørte sagnkretsen til. Når således Nibelungenlied lar sagnene om Didrik av Bern spille inn i begynnelsen av burgundernes undergang mens Eddadiktene ikke tar Didrik med blandt de optredende helter, er det sannsynlig at han har vært fremmed for Volsungesagnene da disse kom til Norden[3]. På samme måte kan man av den nordiske diktning utskille en hel del sagn som senere er knyttet til. Først og fremst viser det sig at Åslaugsagnet med urette er føiet til Volsungesagnkretsen. Åslaug nevnes slett ikke i Eddadiktene, og fortellingen om at hun skulde være Sigurd Fåvnesbanes datter, strider likefrem mot Eddadiktenes fremstilling av forholdet mellem Sigurd og Brynhild (jfr. s. 142). Likeledes forholder det sig med Jormunrekksagnet. Jordanes, som først omtaler dette, sier intet om at Sunilda skulde være Sigurds datter, og han angir en ganske annen grunn til at Ermanarik lar henne lide døden, enn den som de nordiske dikt inneholder.

Også i sagnkretsens første avsnitt fins lignende, men ennu mer løse tilsetninger. Således er sagnet om Helge Hundingsbane en utelukkende nordisk diktning som man har knyttet til Volsungediktningen ved å gjøre Helge til Sigurds eldre halvbror. Og ennnu svakere er forbindelsen mellem Volsungesagnene og sagnet om Helge Hjorvardsson; denne Helge lot man gjenfødes som Helge Hundingsbane. Når alt dette bortskjæres. blir der ennu igjen sagnrekken fra Sige ned til Sigmund Volsungsson som eiendommelig for den nordiske fremstilling. Hvor meget de ikke-nordiske sagn har kjent herav, lar sig vanskelig si; men da også Beowulf-diktet omtaler Wæls, Sigmund og Fitela, viser dette at ialfall Volsung, Sigmund og Sinfjotle har vært besunget av andre germanske folk, så meget mer som del merkelige navn "Sinfjotle" vel gjenkjennes i det gammeltyske mannsnavn Sintarfizilo. Måskje har sagnet fra først av ikke strakt sig lenger tilbake enn til Volsung (se s. 12G), og fortellingene om Sige og Rere blir da senere tilknyttede norrøne sagn. Hvad de ikke-nordiske sagn om Sigurds far og bror har inneholdt, har vi bare svake og dunkle antydninger om i Beowulf-diktet. Det må imidlertid antages at fortellingen om Siggeir og Volsungernes hevn over ham er av senere, nordisk oprinnelse. Signys forhold til hennes mann Siggeir og til hennes bror Sigmund minner nemlig inntil i enkeltheter så sterkt om Gudruns forhold til Atle og til brødrene Gunnar og Hogne, at det må regnes for visst at det ene av disse sagn er en efterligning av det annet, og da den form det nordiske Gudrunsagn har (som det senere skal vises) rimeligvis er eldre enn den tyske sagnform om burgundernes undergang, er det sannsynlig sagnet om de to søskens hevn over Siggeir som blir efterligning.

I de sagnpartier som nu viser sig å være felles for den nordiske og den tyske diktning, er der ennu mange forskjelligheter hvad de enkelte begivenheter angår, således som det kan sees av den foregående korte gjengivelse av innholdet av Nibelungenlied.

I den nordiske fremstilling er der tillagt Andvareskatten en viktig rolle; den skal, likesom Tyrving i Hervararsaga, være det poetiske bindeledd som skal holde de enkelte sagnpartier sammen, ved den forbannelse som er knyttet til den. I Nibelungenlied er Sigfrieds skatt derimot så godt som overflødig for handlingens gang; hans død har intet med skatten å gjøre, men er bare en følge av hans forhold til Brynhild. Og dette torde også måskje være det oprinnelige. Ti heller ikke i den nordiske diktning viser det sig at Sigurds død er nogen umiddelbar følge av at han hadde tilegnet sig den skjebnesvangre skatt; også der er det i virkeligheten hans forhold til Brynhild som medfører hans død, og den betydning som den nordiske sagnform vil tillegge gullet, kan da neppe være noget gammelt trekk i Sigurdsagnet.

En annen forskjell mellem tysk og nordisk sagn har man i forholdet mellem Sigurd og Brynhild. Nibelungenlied kjenner ingen tidligere forbindelse mellem dem, mens næsten alle nordiske kilder forteller om eller ialfall forutsetter en trolovelse mellem dem forut for ekteskapet mellem Brynhild og Gunnar. Hvordan den poetiske Edda har fremstillet dette første møte mellem dem, vet vi ikke gjennem direkte oplysninger (jfr. s. 141 f.) da der på dette sted desverre mangler et stort stykke av håndskriftet. Dog kan man av flere antydninger i andre bevarte dikt se at Sigurd virkelig har kjent Brynhild før han besøkte henne i Gunnars sted. Og Volsungesagaen, som for den vesentligste del beror på eldre dikt, forteller utførlig om deres møte hos Heime; dette må da ha vært skildret i et av de tapte dikt. Men når Volsungesagaen også forteller om et ennu tidligere møte mellem dem idet den identifiserer Sigrdriva med Brynhild, må dette vel betraktes som en uoprinnelig fordobling av ett enkelt sagnmotiv. Fortellingen om Sigrdriva danner nemlig en avsluttet episode i den poetiske Edda; Sigrdrifumál nevner intet om nogen trolovelse, og ingen av de øvrige dikt antyder nogen identitet mellem valkyrjen og Brynhild, med undtagelse av Helreið Brynhildlar alene; men dette dikt er så forvirret i sin fremstilling og synes å være av så sen oprinnelse at det ikke kan tillegges noget verd. Det kan imidlertid være mulig at hele fortellingen om trolovelsen mellem Sigurd og Brynhild ikke oprinnelig hører hjemme i sagnet, men først er blitt til i Norden; for Nibelungenlied melder intet derom, og den er heller ikke nødvendig for forståelsen av heltens skjebne. I den nordiske diktning beslutter Brynhild hans død i fortvilelse over at det nettop er han, hennes elskede og den ypperste helt, som har virket med ved den svik som er øvet mot henne; det er skinsyke likeoverfor Gudrun og bittert nag mot Sigurd som driver henne til handlingen. I Nibelungenlied er det harmen over å se sig overlistet som er motivet til Brunhilds hevn, idet hennes vrede over bedrageriet også økes ved følelsen av at det var bedrageren, Sigfried, som var henne overlegen, og bare den største helt hadde hun holdt for verdig til sin kjærlighet. Både den nordiske og den tyske diktnings motiv er fyldestgjørende, og det kan vanskelig avgjøres, hvilket der er det oprinnelige.

Den siste store forskjell mellem Nibelungenlied og den nordiske diktning fins i fortellingen om burgundernes undergang. Det tyske dikt lar Kriemhild hevne sin mann; i Eddadiktene hevner hun sine brødre ved å drepe Atle. Her har rimeligvis det nordiske sagn bevart det oprinnelige. Det er omtalt at diktningen om burgundernes undergang er bygd på historiske reminisenser, burgundernes nederlag mot hunnerne i året 437, og det er altså Eddadiktene som her best har bevart de historiske forhold idet de fremstiller Atle som brødrenes fiende, mens Nibelungenlieds Etzel intet ondt vil tilføje dem og meget mot sin vilje drages inn i striden. Og den nordiske fremstilling har dessuten et antikt, ekte germansk preg. Gudrun er den elskende og sørgende hustru, men hun er også den trofaste søster; trots den store forurettelse brødrene har tilføid henne, viser hun sig i den avgjørende prøve tro mot det helligste forhold de gamle germaner kjente, kjærligheten mellem søskende, samhold innen ætten.


Anm. Minne om Volsungediktningen er videre bevart i folkeviser fra Norge, Færøiene og Danmark og i billedlige fremstillinger fra Norge og Sverige. På kirkedøren fra Hylestad kirke i Setesdal fins utskjæringer som forestiller innholdet av Reginsmál og Fáfnismál samt Gunnar i ormegården. Innholdet av de samme to dikt er også fremstilt på kirkeportalen fra Vegusdal (Aust-Agder). Fra Lardals kirke, Vestfold, stammer visstnok en portal med billeder som forestiller: boten for Oter, Regin smier sverdet, og Fåvnes drap. På en dørplanke fra Austad kirke (Setesdal) ses scener av Atlakviða: hjertet skjæres ut av Hogne, og Gunnar i ormegården. En dørplanke fra Opdals kirke (Numedal) har fremstilling av Gunnars død; likeså en stol fra Hove i Telemarken (oprinnelig i Hitterdals kirke) og en døpefont fra Norum kirke (Bohuslen). På en annen stol i Hitterdals kirke ses "Gunnar og Sigurd, der bærer Andvare-ringen, ridende til Brynhild i vafrlogen" (L. Dietrichson, De norske stavkirker, Kr.a 1892 s. 75 ff.; jfr. K. Liestøl. Maal og minne 1917 s. 98). I Sverige fins fremstillinger av Sigurd og Regin i ristningene på Ramsundsberget og på Göks-stenen (runeminnesmerker). Om sagnkretsens utvikling, særlig i Tyskland, se Andreas Heusler, Nibelungensage und Nibelungenlied, Dortmund 1921.


Hadding

73. Om Hadding tales der på flere steder i de gamle sagn. Egentlig synes man dermed å ha ment en hel konge- eller fyrste-slekt; ti i slektregistrene over fyrster i oldtiden heter det at Hadding, Raums sønn, konge i Haddingjadal (Hallingdal), hadde sønnen Hadding; dennes sønn het også Hadding, dennes sønn het Hogne den Røde, og efter ham fulgte tre Haddinger, den ene efter den annen: hos en av dem var Helge Haddingjaskate (se s. 129). Det er ikke vanskelig å forstå hvorledes navnet Haddingr kunde komme i bruk om en mann av edel byrd: haddr betyr fagert og langt hovedhår, og hos flere germanske kongeslekter (navnlig blandt frankerne) var det skikk og bruk at deres medlemmer lot håret vokse, mens menigmann klippet det kort. Om en av Haddingerne forteller Saxo følgende sagn, som utvilsomt er av norrøn oprinnelse:

Kong Gram i Danmark var blitt drept av den norske konge Svipdag, som la under sig både Danmark og Svitjod. Han efterlot sig to sønner, Guttorm og Hadding, hvis fosterfar flyktet med dem over til Svitjod og betrodde dem til jotnerne Vagnhovdes og Havlides varetekt. Guttorm lot sig siden overtale av Svipdag til å bli hans skattekonge i Danmark. Hadding var under Vagnhovdes og hans datter Hardgreips omsorg vokset op til en herlig og i alskens våbenferd øvet yngling; han vilde ikke vite noget av forlik, men tenkte stadig på hvorledes han skulde få hevnet sin far. Hardgreip elsket ham og bad ham om å bli hennes mann, og han føiet henne heri. Da han kort efter drog ut på eventyr, fulgte hun ham i mannsklær og vernet omhyggelig om ham. En natt lå de i et hus hvor bonden nylig var død og ennu lå på likstrå. Hardgreip sa at hun vilde kalle den døde for nogen øieblikker tilbake til livet og få ham til å forutsi deres fremtid; hun ristet tryllegalder på en spån og lot Hadding legge den under den dødes tunge. Den døde våknet op, men forutsa at hun som vågde å forstyrre hans ro, til straff skulde bli et bytte for uvetter. Næste natt tilbragte de i en løvhytte som de i hast hadde opført i en skog. Om natten blev de vekket ved at en kjempestor hånd famlet omkring i hytten. Hardgreip, som kunde gjøre sig stor eller liten som hun ønsket, tok nu hele sin jotunstyrke på sig, grep fatt i hånden og holdt den fast inntil Hadding fikk hugget den av. Av såret fløt mer eiter enn blod. Men Hardgreip, som på den måte hadde sveket sin egen slekt, blev straks til straff ynkelig sønderrevet av nogen gygrer.

Hadding var nu overlatt til sig selv. Han møtte en gammel enøiet mann (Odin) som fikk ham til å slutte fostbrorskap med vikingen Liser. Hadding og Liser førte nu i fellesskap krig med Kurlandskongen Loker, men blev slått på flukt. Så møtte Hadding igjen den gamle mann, som satte barn på sin hest, førte ham til sitt hus og styrket ham ved en oplivende drikk. Han forutsa at han skulde bli fanget av Loker og kastet for et vilt dyr som Loker pleide å la sønderrive sine fanger; men når han modig gav sig i kamp med dyret, skulde han vinne over det og drepe det; så skulde han ete dets hjerte, og han vilde derved bli langt sterkere enn før; om natten skulde den gamle mann la en dyp søvn falle på vokterne, og Hadding kunde da slippe ut. Han satte nu igjen Hadding hos sig på hesten, slo sin kappe om ham og førte ham til det sted hvor han hadde funnet ham. På veien så Hadding gjennem kappens rifter til sin forbauselse at hesten travet over havet. Alt gikk som den gamle mann hadde forutsagt. Hadding blev fanget av Loker og kastet for dyret, men felte det, fortærte hjertet og slapp ut. Siden gjorde han en mengde tog til Østerveg. På et av disse traff han Svipdag ved Gotland, angrep ham og felte ham. Derpå for han skyndsomt til Danmark og tok riket i arv efter Gram. Men Svipdags sønn Åsmund samlet en hær mot Hadding for å hevne sin far. Det blev en meget hissig kamp mellem dem. Åsmunds sønn Henrik falt først. Da blev Åsmund så rasende at han kastet skjoldet på ryggen og styrtet sig inn i Haddings hær og felte folk til alle kanter. Hadding anropte nu sin fosterfar Vagnhovde om hjelp: han kom straks til, og således lyktes det Hadding å gjennombore Åsmund med et krokspyd, dog ikke førenn han selv hadde fått et sår i foten som gjorde ham halt for alle tider. Asmunds lik blev brent ved Uppsala; hans hustru Gunnhild drepte sig selv og blev lagt på bålet med ham.

Nu fremstod Åsmunds sønn Uffe for at hevne sin far, og gav Hadding fullt op å gjøre. Hadding gjorde et krigstog mot ham som varte i fem samfulle år, og hans hær led omsider sådan nød at de måtte slakte og spise hestene; til sist åt de endog menneskekjøtt. Hadding tapte i et slag og måtte flykte til Helsingland. Her kom et udyr mot ham mens han badet sig ved stranden: han drepte det og bar dets kropp som seierstegn tilbake til leiren; men på veien møtte han en kvinne som sa at han hadde drept en av selve guderne som hadde tatt dyreskikkelse på sig, og nu skulde ulykken følge ham til han hadde sonet sin brøde. Således gikk det også. Han vilde seile hjem: men flåten blev splittet av storm. Hvor han søkte husly, blev huset ødelagt. Endelig måtte han gjøre et høitidelig blot av sorte offerdyr til Frøi: da var forbannelsen brutt; denslags blot, "Frøblot" som det kalles, blev således innstiftet av ham.

Det spurtes siden at en fæl jotun vilde tvinge sig inn på den fagre norske kongsdatter Ragnhild. Dette vilde Hadding hindre. Han skyndte sig til Norge og felte jotnen, men blev hårdt såret. Ragnhild selv helbredet ham; men for å kunne kjenne ham igjen siden, la hun en ring inn i et av sårene på hans fot før det grodde til. Så kom den tid da hun skulde gifte sig. Hun fikk av sin far lov til å velge mellem en hel del ynglinger, blandt dem Hadding; men før hun valgte, vilde hun føle på deres føtter. På den måte kjente hun Hadding igjen og fikk ham til mann. Mens Hadding opholdt sig her, hendte der ham noget merkelig. En dag han satt og spiste, steg en kvinne op gjennem gulvet med grønne urter i sitt skjød. Da Hadding hadde lyst til å vite hvor der vokste slike urter ved vintertid, innhyllet hun ham i sin kappe, og de sank ned i underverdenen. Efterat de hadde vandret et stykke i telt tåke, kom de til en solbeskinnet eng hvor urtene vokste. Dernæst traff de på en strid elv som fløt med allslags våben; over den førte en bro. På den annen side så de to kjempende hærer: det var krigere som var falt i kampen og efter døden fortsatte sitt livs bedrifter. En uoverstigelig mur stanset endelig deres vandring, og da kvinnen ikke kunde komme over den, slet hun hodet av en hane og kastet den over muren; den kom da straks til live og galte. Efter denne ferd i underverdenen drog Hadding med sin dronning til Danmark.

Imidlertid hadde Uffe kunngjort at han vilde gi sin fagre datter til den som drepte Hadding. Dette lokket Tuning, Bjarmelands fyrste, til å gi sig i kamp mot ham. Hadding seilte ham i møte. Utenfor Norges kyst kom han forbi et nes hvor der stod en gammel mann som med sin kappe gjorde tegn til at han ønsket å komme ombord. Hadding tok ham med, og den gamle lærte ham til gjengjeld å opstille hæren i svinefylking. Da slaget begynte, tok den gamle en bue frem og skjøt med den ti piler ad gangen, og hver pil felte sin mann. De tryllekyndige bjarmer vakte nu et heftig regn vær som slo Haddings folk like i øinene; men gamlingen, som ikke var nogen annen enn Nikar eller Odin (se s. 134), spredte regnværet, og Hadding seiret. Så gikk den gamle bort, med den spådom om Hadding at han ikke skulde falle for fiendehånd, men selv ende sin dager.

Endelig lyktes det Hadding å overvinne og felle Uffe. Han lot ham hauglegge med stor prakt, og satte hans bror Hunding til underkonge i Svitjod; han vilde ved edelmodighet vinne dem som han hadde undertvunget. Nu levde han lenge i ro oppe mellem fjellene i sin hustrus hjem; men til sist blev han kjed derav og kvad, likesom Njord sa til Skade, at fjellene og ulvenes tuting bød ham imot. Ragnhild svarte som Skade, at sjøen og måkenes skrik var likeså utålelig for henne. Men snart fikk han leilighet til ny kamp. Voldsmannen Toste, som hadde gjort sig til herre over Jylland, åpnet krig med ham. Hadding blev slått og frelste sig ved flukten i en båt, efterat han hadde boret hull i de andre farkoster som lå ved stranden. Toste søkte riktignok å sette efter ham, men måtte opgi det da vannet styrtet inn i skibet. Han tok nu et nytt helt skib og halte sterkt inn på Hadding: men Hadding hadde alt fått tilstrekkelig forspring, han veltet båten og frelste sig ved svømning. Toste trodde at han var druknet, og vendte om. Hadding samlet folk i hast, og mens Toste var optatt av sitt bytte, overfalt Hadding ham og jaget ham bort. Toste flyktet til Bretland, slo sig sammen med vikingen Kolle og angrep Hadding på nytt, men blev drept av ham i tvekamp.

Siden døde hans hustru Ragnhild; men hun åpenbaret sig for ham efter døden i en drøm for å advare ham mot datteren Ulvhild. Hun var gift med en mann ved navn Guttorm, som hun søkte å lokke til å svike Hadding. Guttorm lot sig overtale, og en hirdmann skulde på hans vink ved given leilighet overfalle og myrde kongen. Men Hadding blev påny advaret i en drøm, og forræderen blev i rette tid slått ned. Men ryktet var kommet ut at Hadding var drept, og Hunding i Svitjod gjorde i stand til et stort arveøl efter ham. En mengde mjød blev brygget og helt i et stort kar. Da Hunding skulde se efter om alt var i orden, snublet han, og falt op i karet og druknet. Dette blev meldt Hadding, og nu visste han ikke på annen måte å gjengjelde Hunding den heder han hadde vist ham, enn ved å henge sig i hele folkets påsyn.


Anm. Til grunn for Saxos beretning har efter Axel Olriks undersøkelser (Kilderne til Sakses oldhistorie II, Københ. 1894, s.1 ff.) utvilsomt ligget en norrøn fornaldarsaga (jfr. § 57), som visstnok har vært utsmykket med enkelte mytiske trekk (ferden til dødsriket; rittet på Sleipne med Odin), men tydelig har hatt en vikingekonge til hovedperson. Sannsynlig tør man ved Madding (likesom ved Ragnur Lodbrok, § 81) tenke på en historisk person. Man har på grunn av navnelikheten gjettet på den store vlikingehøvding Hasting som i annen halvdel av 9de årh. herjet i Frankrike[4]. Olrik betegner Haddings saga som "en digtning over et religiøst problem (jættetro overfor asatro), ligesom Orvaroddssaga og Frltjofssaga". "Hanegalet bag helmuren forkynder livets sejr over døden; og dette optrin er det nærmest, der har båret sagaen ned gennem kristen tid." — Fra et gudedikt om Njord og Skade (se s. 17) er lånt Haddings og Ragnhilds vekselkvad. — Vagtihovde, Havlide ("Haphlius" Saxo) og Hardgreip ("Harth-grepa") omtales i navneramser i Snorres Edda. De slektregistre hvor Maddingerne nevnes, er de som er omtalt § 32 anm.


Fred-Frode og hans kvern

74. Kong Frode i Danmark var sønn av Fridleiv som igjen var sønn av Odins sønn Skjold. I hans barndom blev landet styrt av tolv fornemme menn med brødrene Koll og Vestmar i spissen, men så slett at det sank i den yderste nød. Kolls onde hustru Gautvòr og hans og Vestmars sønner forstyrret freden i hjemmene og endog ved selve hoffet. Frode blev holdt som i umyndighetsstand; hans egen hustru blev lokket til utroskap av Vestmars sønn Greip, som allikevel hadde den frekkhet å beile til kongens søster Gunnvor. Brødrene Eirik og Roll (Roller, Rollerus hos Saxo) fra Rennesøy i Ryfylke spurte hvor ille det stod til i Danmark, og vilde nytte leiligheten til å vinne makt i landet. De seilte til Danmark med tre skib, og felte først Odd, føreren av Frodes flåte. Så landet Eirik med et av skibene ved Sjælland for å utspeide Frodes hoff, og gikk op i landet med sin bror Roll. Greip red imot ham og overveldet ham efter sedvane med skjellsord; men den vise Eirik blev ham ikke svar skyldig, og da Greip følte sig overvunnen i denne ordkamp, skyndte han sig hjem for å reise nidstang mot Eirik og således holde ham borte. Ved en bro skulde nidstangen stå, og den hadde et hestehode festet til toppen. Men Eirik hadde før han drog fra Norge, spist en tryllerett som hans stemor Kråka hadde laget av orme-eiter, og derved var han med ett blitt så vis at han endog forstod dyrenes sprog. Nu falt det ham lett å besverge dette hekseri. Han fikk hestehodet til å falle fra nidstangen ned på den mann som bar den, således at han fikk sin bane. Eirik gikk videre, like til Frodes gård, hvor han blev mottatt med alle slags grove løier, skrål, støi og fornærmelser; men han bare lot som han intet merket. Han hadde med sig en isklump, og den sa han var hans gave til kongen; alle trodde det var en edelsten. Han rakte så sin gave over ilden til Koll; men da kongens mann nettop skulde gripe om den, lot Eirik den behendig falle, og påstod nu at Koll hadde vært uforsiktig og mistet gaven ned i ilden. Til straff blev Koll hengt. I gåtefulle vendinger fortalte Eirik kongen alt hvad der var hendt ham på ferden, og sluttet med å åpenbare hvad der hemmelig var mellem dronningen og Greip. Dronningen tilstod alt og bad om nåde; men Greip vilde gjennembore Eirik; Roll kom ham dog i forkjøpet og drepte Greip som efter al rett og rimelighet lå på sine egne gjerninger. Greips brødre utfordret Eirik til kamp, og han felte dem alle sammen ved list; deres mor Gautvòr overvant han i ordkamp, og felte omsider Vestmar selv i brytekamp. Frode syntes nu at det gikk for vidt, for Eirik hadde på snedig vis tvunget ham til å feste ham sin søster Gunnvor, og der var intet annet for Eirik enn å flykte; først hadde han dog løsnet enkelte bord i Frodes skib. Da nu kongen satte efter ham, sank skibene; men Eirik var straks ved hånden og fikk ham trukket op av vannet. Frode var i førstningen så nedbrutt over sin ulykke og skam at han bad Eirik ta livet av ham; men Eirik opreiste hans mod igjen, lovte å tjene ham trofast med all sin visdom og fulgte ham tilbake til hans gård; der holdt nu Eirik bryllup med Gunnvor, og Roll med dronningen som kongen hadde forskutt. Eirik blev kongens jarl, fikk hoffet renset fra det unyttige sleng, og orden gjenoprettet i landet, og fra nu av begynte lykken å følge Frode i alt han foretok; han blev rik, mektig og ansett; han overvant slaverne, russerne, hunerne, briterne og irerne og la under sig størstedelen av Norge og Sverige. Han gav efter Eiriks råd mange ypperlige lover som han med strenghet våket over, og fremfor alt trygget han eiendomsretten, så ingen torde stjele; på Jællingeheden i Jylland og på Frodeåsen ved Tunsberg hang gullringer som ingen vågde å røre. Da han hadde fått nok av strid, påbød han en almindelig fred over hele sitt vidtstrakte rike. Denne fred kalles Frode-freden og varte i 30 år. Våre gamle forfedre, som fullt og fast trodde på disse sagn, satte Frode-freden i forbindelse med freden i det romerske rike under Augustus, og holdt det for en høiere styrelse at der således hersket fred både i Norden og i Syden på den tid Kristus blev født.

Fjolne detter i mjødkaret. Erik Werenskiold (1898).

Frode var en god venn av kong Fjolne i Uppsala, Frøis sønn. Engang var han til gjestebud hos ham og kjøpte der to store og sterke trælkvinner av jotunætt, ved navn Fenja og Menja, og førte dem med sig til Danmark. Siden besøkte Fjolne Frode og blev rikt bevertet hos ham; men en natt da Fjolne var overstadig drukken, falt han ned i et stort mjødkar og døde således. Sine trælkvinner satte Frode til å male på en håndkvern han hadde fått av en mann ved navn Hengekjeft. Kvernstenene var så tunge at ingen mann i Danmark maktet å dreie dem; men de hadde den egenskap, at de skaffet til veie alt det som det blev pålagt dem å male. Fenja og Menja orket å dreie Grotte, så het kvernen, og de måtte nu male for kongen både gull, fred og lykke. Han gav dem ikke lengre rist eller ro enn de kunde kvede en vise. Da de hadde malt en stund, kvad de til sist den såkalte Grottesang, som ennu er bevart: de ønsket at Frode måtte bli overfalt og drept, og således gikk det også. Den selvsamme natt kom sjøkongen Mysing, overfalt Frode og drepte ham, og gjorde således ende på Frode-freden. Mysing tok Grotte og begge søstrene med sig. Han satte dem straks til å male salt, og de malte så lenge til skibene sank i Pellandsfjorden; siden den tid er der en malstrøm hvor sjøen styrter ut og inn gjennem øiet på kvernstenen.


Anm. "I den nordiske sagndigtning findes to konger Frode, til hvem Frodefreden i flæng henføres. Den ene har plads forrest i Skjoldungrækken og udmærker sig særlig ved rigdom, han maler guld på en kværn; den anden findes længer hen i rækken, sagnene dvæler i det hele stærkest ved hans retsorden og hans riges omfang. Islændingene skelner dem fra hinanden ved at kalde den første Fred-Frode, den anden Frode den fredsomme (i dansk hedder han: Frode den fredgode).

I sagnoverleveringen kæmper stadig hver af disse to skikkelser for at blive regnet for den egentlige Frode-freds-konge. Islændingene vælger sig meget tydelig den første, de henfører udtrykkelig navnet Frodefreden til ham, og ligeså sagnet om retssikkerheden; derved træder Fróði hinn friðsami tilbage på en mere borgerlig plads. De norske kystsagaer (hos Sakse) har derimod lige så skarpt valgt sig den anden kong Frode; den første Frode er omdannet til en vikingekonge. Endelig har den danske overlevering fuldstændig udslettet den første kong Frode og kender alene den anden, hin frithgothæ.

Ingen af kongerne Frode kan vi skille os af med; begge er guldaldersherskere. Men deraf følger atter — ti en guldalder er kun én — at de to Froder i grunden er den samme." (Axel Olrik, Danmarks heltedigtning I s. 278 f., hvor også sagnet om Grotte inngående behandles.)

Det er i de her nevnte norske kystsagaer vi finner sagnet om Eirik fra Rennesøy. Fra en fornaldarsaga om Eirik (visst fra 11te årh.) har Saxo lånt den utførlige beretning som her er gjengitt i sterk forkortelse. I norrøne kilder nevnes Eirik den Målspake i Flateyjarbók I 25 og i Snorra Edda I 522; men der fortelles her intet om ham. — Saxo forteller om sin Frode den første at han lot strø finmalt gull på sin mat. Dette står tydelig i forbindelse med sagnet om Fenja og Menja som ikke fins hos Saxo.

Hele Grottesangen, et av de prektigste oldkvad (visstnok fra 10de årh.), er overlevert i Snorres Edda, og sagnet må ha vært vel kjent, da gullet så ofte av skaldene kalles "Frodes mel" eller "Frodes terners maling".

Malstrømmen i Petlandsfjorden (Pentland Firth) kaltes i det gamle sprog Svelgr (Orkneyinga saga), ennu bevart i formen "the Swelki". På Orknøiene lever likeledes minnet om de to kvinner som drog kvernen, Crotti-Fenni og Grotti-Menni som de her kalles. Sagnet om hvorfor havet er salt, har optatt motiver fra det utbredte eventyr om ønskekvernen (jfr. f. eks. Asbjørnsen og Moe, Norske folkeeventyr nr. 50).

Helge og Rolv Krake

75. Den danske konge Halvdan, Frode den Frøknes sønn, blev drept av sin bror, den herskesyke Frode. Han efterlot sig tre barn, datteren Signy, den eldste, og sønnene Helge og Roar (Hroarr). Signy var allerede gift med Sævil jarl; men Helge og Roar var smågutter og blev av sin fosterfar Regin ført ut til den gamle Vivil som bodde på en ø. Frode utspurte alle spåkvinner og trollmenn i det hele land om hvor guttene var, men forgjeves. Endelig bød de ham gjennemsøke Vivils ø, og han gjorde så, men kunde ikke finne dem; for Vivil hadde avtalt med guttene at når han ropte på sine hunder Hopp og IIo, skulde de skjule sig innerst i et jordhus han hadde innrettet. Siden sendte Vivil dem forklædte til Sævil jarl da han selv ikke lenger vågde å beholde dem; der blev de satt til å gjæte, og ikke engang Signy kjente dem før en dag hun og hennes mann red til gilde hos kongen, og de to gjæterguttene var med i deres følge: da falt hetten av Roar, og hun kjente ham igjen på hans fagre hår. Ved dette gilde lyktes det brødrene med Sævil jarls hjelp å brenne Frode inne, og de tok nu ved landets styre. Roar vant sig et rike i Northumberland og hersket der; men Helge rådet for Danmark og lå idelig ute på krigstog. Sævil jarl og Signy hadde en ond sønn Rok (Hrukr), som efter farens død ikke alene fordret fedrenearv, men også en ring Roar eide, et arvestykke i ætten. Han drog til Northumberland, hvor Roar tok vel imot ham. Engang da han og Roar var ute i båt sammen, bad han Roar om ringen. Roar nektet å gi ham den, men tillot dog at han betraktet ringen; da kastet Rok den langt ut i sjøen. Til straff lot Roar hugge foten av ham; men Rok blev snart frisk igjen, samlet folk fra sitt jarledømme, overfalt og felte Roar. Rok vilde tvinge Ogn (Ǫgn), Roars enke, til å ekte sig, men hun sendte bud til Helge og bad ham om hjelp. Han var straks rede til å hevne sin bror; han for imot Rok, fanget ham og lot brekke sønder armer og ben på ham. Ogn fødte sønnen Agnar. Han kunde alt i sitt tolvte år dukke ned og hente op ringen; det hadde før ham mange forsøkt med alskens kunster, men forgjeves.

Helge kom på et av sine vikingetog til Saksland. Dronningen i landet het Olov (Ólǫf). Han syntes så godt om henne at han straks beilet til henne, men hun hånte ham bare. Til straff overfalt han henne senere, tok henne til fange og beholdt henne hos sig en stund; siden fødte hun datteren Yrsa. På et senere tog traff Helge Yrsa, uten å vite at det var hans egen datter; hun blev hans hustru og fødte ham sønnen Rolv. Bedre hevn kunde dronning Olov ikke ønske sig, og få år efter åpenbaret hun det hele forhold. Yrsa kom nu tilbake til sin mor og blev derpå gift med kong Adils i Uppsala. Men Helge for til Uppsala for å bortføre Yrsa. Hun ønsket å forlike begge kongene og gjorde et prektig gilde for Helge; men den lumske Adils samlet i stillhet en hær og overfalt Helge, som efter et tappert forsvar blev overmannet og drept.

Rolv, Helges og Yrsas sønn, blev konge efter sin far; han var en ypperlig mann, gjorde store og ærerike krigstog og samlet ved sitt hoff i Leire (HIeiðrar) Nordens ypperste kjemper. Helge efterlot sig også en datter, Skuld, som han hadde hatt med en alvkone: hun var grum og underfundig og blev gift med Hjorvard, en av Rolvs skattekonger. Blandt Rolvs kjemper utmerket sig især nordmannen Bodvar Bjarke, som undertiden viste sig i bjørneham, og Hjalte, som i førstningen het Hott (Hǫttr) og var en ussel stakkar som de andre hirdmenn hadde til spott og spe, inntil Bjarke tok sig av ham og lot ham drikke blodet av et grumt rovdyr: da blev han en ypperlig kjempe og fikk navnet Hjalte den Hugprude. Hos Rolv var også Vogg (Vǫggr). Som en liten fattig svenn var han kommet inn i hallen og hadde gitt sig til å stirre pa kongen; da Rolv spurte hvad han så efter, svarte han at ryktet hadde løiet siden det utgav Rolv for a være så stor; han var jo bare en liten krake (et vantrevent tre, en stakkar). Rolv beholdt tilnavnet Krake og gav Vogg en gullring. Vagg lovte til gjengjeld å drepe Rolvs banemann, og kongen sa leende: "over lite er Vogg glad". Rolv levde i god forståelse med sin stefar Adils og lånte ham sine kjemper i et slag Adils holdt på Væner-isen med den norske kong Åle (Áli) den oplandske. Adils seiret og skulde efter tidligere løfter skjenke Rolv til belønning tre av sine største kostbarheter, hjelmen Hildegalt, brynjen Finnsleiv og ringen Sviagris; men han brøt løftet, og Rolv, som ikke vilde la sig bedra, drog til Uppsala med sine kjemper selv trettende for å tvinge Adils til å utlevere kostbarhetene. Adils tok tilsynelatende vennlig imot ham, men søkte dog ved list å la ham av dage; han lot bære så meget ved på ilden i hallen hvor Rolv og kjempene var, at klærne blev svidd av, og spurte nu Rolv om det var sant at han og hans kjemper hverken flydde ild eller jern. Rolv sa:


"La oss enn ilden
hos Adils øke;
den flyr ei ild,
som over den løper."


I det samme kastet han og hans menn skjoldene på ilden, sprang over den og tok hver sin mann av Adils’s folk og kastet dem på ilden. Derpå stormet de ut; Yrsa skyndte sig å gi Rolv et helt horn fullt av gull, deriblandt Sviagris, og nu sprengte de avsted over Fyrisvollene. Men Adils satte efter dem med en veldig hær, og Rolv var i den største fare for å bli innhentet; han reddet sig ved å så gullet på veien, og det sinket sviarne, som ikke kunde motstå lysten til å sanke gullet op. Allikevel var Adils ennu en gang nær ved å innhente Rolv; da kastet Rolv ringen Sviagris, og Adils stanset, høide sig ned og tok den op med spydet. Rolv sa: "svinbøid har jeg nu den ypperste blandt sviarne!" og dermed skilles de.

Efter denne ferd satt Rolv og hans menn lenge hjemme i fred. Men hans undergang nærmet sig. Hans onde søster Skuld egget sin mann Hjorvard til at han skulde sette sig op mot sin overkonge og svoger, og Hjorvard lot sig omsider lokke dertil. De bad Rolv om utsettelse med skatten i tre år, og i denne tid brukte de pengene til å hverve sig mange tilhengere i all stillhet. De drog så med en stor hær til Leire, og her lå de i telter utenfor borgen. Det var juletid, og Rolv og hans kjemper tenkte bare på lystighet og gilde. Den eneste som omsider ante uråd, var Hjalte. Han merket at Hjorvard hadde mistenkelig mange brynjeklædte menn med sig, og ilte til kongen for å advare ham. Rolv og hans berserker sprang da alle op, drakk sammen for siste gang og gikk så ut mot fienden. Bare Bod var Bjarke manglet. Men en veldig bjørn fulgte kong Rolv i kampen og knuste alt som kom i dens vei. Hjalle fant omsider Bodvar og nødte ham ved eggende tale til å følge med i striden. Da forsvandt bjørnen — det var i dens ham Bodvar hadde kjempet —, og nu vendte mannefallet sig til Rolvs hær. Den seidkyndige Skuld brukte tryllekunster, og til sist falt Rolv og de elleve av kjempene. Bare Vogg overlevde ham. (Saxo forteller om hvordan Vogg holdt sitt løfte og drepte Rolvs banemann. Hjorvard ønsket at kjempen skulde gå i hans tjeneste, og Vogg var villig dertil; men da kongen skulde feste ham ved å rekke ham et draget sverd, støtte Vogg det gjennem ham, og falt siden for Hjorvards folk.)


Anm. Om de danske konger av Skjoldunge-ætten haves sagn i en rekke gamle overleveringer, hvorav de viktigste er:

A. Ikke-norrøne. 1. De angelsaksiske heltedikt Béowulf og Widsið: Roar, Halvdans sønn, og hans brorsønn Rolv, Helges sønn, hersker samtidig og har kamper med danernes grensefolk i syd. hadbarderne: der antydes nær forestående stridigheter innenfor kongehuset. Utvilsomt historiske personer som har levd omkring år 500.

2. Det danske kvad Bjarkemål, antagelig fra ca. 900, som Axel Olrik har rekonstruert vesentlig på grunnlag av Saxos latinske prosagjengivelse. Det handler — i vekselstrofer mellem Hjalte og (Bodvar) Bjarke — om Rolvskjempernes siste kamp i Leire, og omtaler hare disse to av Rolvs krigere. Dette "gamle" Bjarkemål, som danner utgangspunktet for ny sagndannelse. var vide kjent. Vi finner gjenklanger av det bl. a. i Sigvatsarve-dråpa over Olav den Hellige. Best kjent er det fra kongesagaens skildring av Stiklestadslaget: Tormod Kolbrunarskald kveder Bjarkemål før kampen for kongen og hans menn.

2. Danske sagn hos Saxo. Her fins fortellingen om Helges og Roars barndom på et annet sted enn i ovenstående gjengivelse som grunner sig på norrøne kilder (se under B i det følgende). Saxo identifiserer Helge med Helge Hundingsbane med tilslutning av nyere forskere, § 63 anm.). Han kjenner sagnet om Yrsa, men kalier hennes mor Tora. Om Rolv forteller han utførlig.

B. Norrøne. 1. Det yngre Bjarkemål. antagelig fra 12te årh., hvorav bare enkelte strofer er bevart.

2. Den tapte Skjǫldunga saga (ca. 1200) som vi kjenner fra islendingen Amgrim Jonssons uttog på latin fra ca. 1000 og fra Snorres Edda.

3. Hrólfs saga kraka som foreligger fra 14de årh., men bygger på gamle kilder og hl. a. inneholder en prosagjengivelse av det "gamle" Bjarkemål, — Se om alle disse kilder A. Olriks fortrinlige utredning i "Danmarks heltedigtning" I.

I det foregående er de norrøne kilder fulgt, hovedsakelig Rolvs saga (B 3). Fortellingen om Vogg (som Saxo kalder Viggo) og om Uppsala-ferden er lånt fra Snorres Edda.

Rolv var en av oldtidens navnkundigste konger. Hans minne blev hedret således at hans skål blev drukket ved høitidelige leiligheter (Heimskringla I 68), og Olav den Hellige sa engang at om han skulde ligne nogen av de gamle hedenske konger, måtte det være Rolv Krake (Flateyjarbók II 134). — Fra Rolvs historie blev hentet poetiske omskrivninger for "gull": "Fyrisvollenes sæd" eller "Krakes utsæd".

Helges, Roars og Rolv Krakes historie er, som bekjent, i nyere tid blitt behandlet av Oehlenschläger i hans "Helge", "Hroars Saga" og "Hrolf Krake".


Starkad den Gamle

76. Næst Sigurd Fåvnesbane er Starkad[5] heltesagnenes største kjempe, og mange overnaturlige bedrifter og egenskaper tillegges ham. Hans farfar skal også ha hett Starkad, med tilnavnet Åludreng; han bodde ved Ålufoss (Álu-forsar, Ulefoss), stammet av jotunætt, hadde 8 armer og kunde stride med 4 sverd på en gang. Hans (den eldre Starkads) festemø het Ogn (Ǫgn) Alvesprenge; henne røvet Hergrim Halvtroll engang da Starkad var faret nord over Elivågene. Hergrims og Ogns sønn var Grim, far til Arngrim på Bolm (§ 60), som Anganty og Hervor stammet fra. Da Starkad kom tilbake, utfordret han Hergrim til holmgang og felte ham, men Ogn drepte sig selv. Siden røvet Starkad den fagre Alvhild, kong Alvs datter fra Alvheimer, og hadde med henne datteren Baugheid som blev gift med Grim Hergrimsson. Kong Alv anropte guden Tor om å skaffe ham Alvhild tilbake: Tor drepte Starkad og førte Alvhild hjem til hennes fars hus. Hun fødte kort efter sønnen Storvirk, som var fager, sorthåret, større og sterkere enn andre. Med årene blev han en stor viking og lot sig opta i hirden hos den mektige kong Harald på Agder. Harald gjorde ham til sin landevernsmann og gav ham den vakre ø Truma (Þruma) eller Tromøy utenfor Agder. Der bodde Storvirk og foretok ofte store vikingeferder. På en av disse røvet han en hålogalandsk jarledatter som han tok til hustru, og hadde med henne sønnen Starkad, den yngre Starkad, som de følgende sagn handler om. Jarlens sønner hevnet sig ved å brenne Storvirk inne med hele hans hus. Starkad, som ennu var ganske liten, undgikk dog denne fare, og blev nu opfostret ved kong Haraids hird. Harald hadde en sønn ved navn Vikar, noget eldre enn Starkad.

På denne tid hersket i Hordaland den mektige konge Hertjov, sønnesønn av den navnkundige Fridtjov den Frøkne og Ingebjorg den Fagre. Hertjov overfalt engang plutselig kong Harald, drepte ham og la hans rike under sig, men bortførte Vikar og de fornemste menns sønner som gisler. Blandt Hertjovs menn var der en som het Grane, også kalt Rosshårsgråne (Hestehårsgrane): han bodde på gården Ask på Fenring (Fenhring, Askø); han fikk Starkad som krigsbytte og førte ham hjem med sig; da var Starkad bare tre år gammel. Hos Rosshårsgrane var han nu i 9 år og blev kjempestor og sterk, men lå dog alltid i gruen som en bytting, uten å ta sig noget til. Kong Hertjov lå lange stunder ute på krigstog, og da blev der igjen herjet meget i hans rike; for å hindre det bygget han vedvarder på fjellene, og satte Vikar til å passe dem på Fenring. Vikar nyttet leiligheten til å besøke Starkad; han reiste ham op av asken, skaffet ham våben og klær og avtalte med ham hvorledes de skulde ta hevn over Hertjov. Vikar skaffet sig et skib og fikk flere raske kjemper til å følge sig; de var tilsammen tretten, og overfalt Hertjov som verget sig i sin befestede borg, men omsider måtte bite i gresset. Så la Vikar under sig Hertjovs rike, tok skibene hans og seilte til sitt fedrenerike Agder og Jæren, og der blev han nu tatt til konge. Således hersket han over hele det sydlige Norge. Han utførte siden mange storverk, og Starkad var den største kjempe i hans hær. Vikar vant en stor seier ved Vænern over en konge Sisar, som blev fellet av Starkad; dernæst overvant han Hertjovs bror Geirtjov, konge på Oplandene, og Fridtjov, konge i Telemark, og la deres riker under sig. Kong Vikar skjenket Starkad en gullring som veide tre mark. Starkad gav ham til gjengjeld øen Truma. Starkad var femten somrer hos Vikar.

Engang hendte det at Vikar seilte fra Agder til Hordaland og måtte legge sig mellem nogen holmer for motvind. Han og hans menn rådspurte da guderne på den vanlige måte, ved de såkalte blot- eller offer-spåner, og svaret falt, at Odin vilde ha en mann av hæren; de skulde velge ham ut ved loddkastning og la ham henge. Loddet traf Vikar selv, og alle blev så forferdet over det at de fant det best ikke å gjøre noget før næste dag. Men midt om natten kom Rosshårsgrane til sin fostersønn Starkad, vakte ham og bad ham følge med sig. De rodde over til en annen skogvokset ø, gikk op på den og kom inn i skogen til en rydning hvor en mengde folk var samlet til ting; der satt 11 menn på hver sin stol, og den tolvte stol var tom. På den satte Rosshårsgrane sig, og alle hilste ham som Odin. Altså var det Odin som i en annen skikkelse hele tiden hadde fostret og ledsaget Starkad; de andre 11 var de 11 hovedguder: Odin bød dem å dømme Starkads skjebne, og Tor sa straks: "Hans farmor Alvhild valgte en jotun til far for sin sønn heller enn Åsa-Tor; derfor skal Starkad hverken få sønn eller datter, og hans ætt skal utdø med ham." "Han skal til gjengjeld leve tre mannsaldrer," sa Odin. "I hver mannsalder skal han øve et nidingsverk," sa Tor. "Han skal eie de hestevåben og hærklær," sa Odin. "Han skal hverken eie land eller grunn," sa Tor. "Han skal eie overflødig løsøre," sa Odin. "Han skal aldri tykkes å eie nok," sa Tor. "Jeg skjenker ham seier og kampferdighet i enhver strid," sa Odin. "Han skal i hver strid få farlige sår," sa Tor. "Jeg skjenker ham skaldskap, så han dikter likeså hurtig som han taler," sa Odin. "Han skal ikke minnes siden hvad han har diktet," sa Tor. "De gjæveste og beste menn skal høiakte ham," sa Odin. "Men hele almuen skal hate ham," sa Tor. Alt dette bekreftet dommerne i den dom de avsa, og de hevet tinget. Det er uvisst om Starkad mest skulde gremme eller glede sig over disse gaver. Odin, eller Rosshårsgrane, og Starkad rodde over igjen til holmen. "Nu skal du lønne mig den hjelp jeg ydet dig," sa Rosshårsgrane; "du skal sende mig Vikar, og jeg skal hjelpe dig med det." Starkad lovte det, og Odin gav ham et spyd som han sa vilde se ut som en rørsprote; forresten lærte han ham hvorledes han skulde bære sig ad. Dagen efter rådslo kongens rådgivere, og der var enighet om at de skulde gjøre antydning eller efterligning av blotet, og Starkad sa dem hvorledes det skulde gå for sig. Tett ved var en furu, under den en høi stubb, og langt nede på furuen en tynn kvist. Starkad gikk op på stubben, bøide kvisten ned og knyttet til den tarmene av en nyslaktet kalv. "Nu er din galge ferdig, konge," sa Starkad, "og den ser ikke nettop farlig ut." Vikar som heller ikke fant det, gikk op på stubben, og Starkad la løkken om halsen på ham. Så gikk Starkad ned, stakk med rørsproten på kongen og slapp kvisten med de ord: "nu gir jeg dig til Odin." I samme øieblikk blev rørstokken til et spyd som stod gjennem kongen; stubben falt, tarmene blev et sterkt taug, og kvisten vippet høit op med kongen, som således lot sitt liv. Dette var Starkads første nidingsverk, og han blev nu så forhatt av almuen at han måtte forlate Hordaland. Han selv gremmet sig dypt over sin udåd; han drog til Uppsala til Ynglingekongene Alrek og Eirik og fulgte dem på deres krigstog. Han var tung i sinn og taus, og ofte måtte han høre bebreidelser av de tolv berserker som tjente i kongens hird.

Da Ålrek og Eirik slo sig til ro, drog Starkad i krigsferd på egen hånd med det skib Ålrek hadde gitt ham, bemannet det med nordmenn og svensker og utstod mange eventyr. Engang slo han sig i lag med den norske viking kong Hake, som angrep Hugleik i Uppsala, Alreks sønnesønn, og vant hele Uppsalariket. Hugleik hadde i sin hær to veldige kjemper, Svipdag og Geigad; Geigad satte hårdt inn på Starkad og gav ham et slag i hodet som han aldri forvant. Mens Hake så satt i ro som konge i Uppsala, var Starkad ute på nye vikingetog; han vant seire i Kurland og Samland, felte den russiske berserk Visin (Wisinnus, Saxo), og siden to andre østerlandske kjemper, Tanne og Vase. Endelig led han skibbrudd på den danske kyst og mistet alle sine menn. Han kom alene til kong Frode den Frøknes gård, og der fikk han en ærefull mottagelse og trådte i kongens tjeneste. I Frodes hær virket Starkad med til en viktig seier over sakserne som vilde fri sig fra Danmarks overherredømme; han gikk mot saksernes største kjempe Hame og felte ham, men fikk dog også denne gang et farlig sår. Frode blev sveket og drept av tyskekongen Sverting; hans sønn Ingjald (Ingellus), Starkads foster-sønn, blev konge efter ham. Ingjald slo sig til alskens bløtaktighet og overdåd, men lot krigsferd fare; derfor blev han foraktet og forhatt, og Starkad fant opholdet ved hans hoff så utålelig at han gikk i tjeneste hos en svensk konge Halvdan. Men da Starkad var borte, gikk alt ennu verre enn før; Ingjald glemte således sig selv at han endog ektet Svertings datter og tillot en gullsmed å beile til sin søster Helga. Da Starkad fikk det å vite, ilte han tilbake til Danmark for å bringe den forvillede konge til fornuft og oprette hans falne anseelse. Han gikk forklædt til gullsmedens hus, hvor kongsdatteren nettop var, så her med egne øine hvilke friheter beileren torde tillate sig med henne, og jaget ham med hån bort. Dermed syntes han for det første å ha utrettet nok og begav sig atter til Sverige; Helga fattet aktelse for sig selv, og fikk snart en verdig beiler i en norsk kongssønn Helge, som kom med et prektig utrustet skib og bad om hennes hånd. Ingjald hadde intet imot det, men krevde bare at Helge skulde vise sin kampferdighet ved å stride mot enhver medbeiler som utfordret ham; men straks ved festerølet blev han utfordret av den veldige Anganty som tidligere forgjeves hadde beilet til henne. Helge mottok utfordringen, og lovte endog å kjempe med Anganty og alle hans åtte brødre på en gang; men det løfte var så vågelig at han angret det, og efter sin festemøs råd drog han til Sverige for å få Starkad til hjelp. Starkad var også villig og bad Helge reise til Danmark igjen; han skulde nok selv i betids komme efter. Helge tok avsted og var tolv dager underveis: den tolvte dag reiste Starkad, men allikevel drog han og Helge på en gang inn ad grinden til Ingjalds gård.

Her blev der nu drukket bryllup, og Anganty og hans brødre for hånlig frem mot den gamle Starkad. Da Helge og Helga gikk til sengs, stilte Starkad sig på vakt utenfor brudekammeret. Morgenen efter skulde holmgangen stå; Helge våknet tidlig, stod op og klædde sig på, men da det ennu ikke var ganske lyst, la han sig på sengen og falt i søvn igjen. Starkad kom inn da det var blitt dag, men nennet ikke å vekke ham, og gikk avsted alene for å møte kjempene. Han satte sig i en bakkeskråning, like mot vinden, og trakk klærne av for å fange lopper skjønt det både snedde og haglet. Imidlertid kom de ni brødre fra den annen kant og fant Starkad nedsnedd like til halsen. Han sprang op, og da de spurte om han vilde kjempe med en for en eller med dem alle på en gang, valgte han det siste. Kampen begynte, og han fikk snart gjort det av med de seks, men de øvrige tre var vanskelige å få bukt med. Han drepte dem nok, men fikk 17 farlige sår, og innvollene hang ut av livet på ham. Utmattet som han var, krøp han hen til en sten og hvilte sig mot den; siden kunde en se inntrykket av hans legeme i stenen. Der kom flere folk gående forbi og tilbød å hjelpe ham, men han viste dem alle fra sig; for en var fut og levde av andres nød, en annen hadde tatt en trælkvinne til kone og var i tjeneste hos hennes husbond for å kjøpe henne fri, en tredje var trælkvinne og burde heller være hjemme og stelle sitt barn: alle dem foraktet han for meget til at han vilde ha noget med dem å gjøre. Endelig kom en bonde kjørende; av ham tok han mot hjelp og lot ham binde om såret med vidjekvister. Bonden kjørte Starkad hjem til Ingjalds gård, og Starkad gikk inn og buldret på døren til Helges brudekammer. Men Helge hadde av Helga fått vite hvilken mottagelse Starkad ønsket sig; han for like løs på ham og hugg ham i pannen; så kunde Starkad se at Helge ikke var redd for å våge en dyst, og han kunde trygt gi Helga i hans varetekt. Nu drog Starkad tilbake til Sverige; men ryktet om Ingjalds bløtaktighet kalte ham ennu engang til Danmark. Han kom forklædt til Ingjalds gård med en stor sekk kull på ryggen og satte sig ved den nederste bordende. Den tyske dronning, Svertings datter, møtte ham med den største forakt; men Ingjald, som senere kom hjem, kjente straks sin fosterfar igjen, og nu søkte både han og dronningen å gjøre godt igjen hvad hun ved sin fornærmelige opførsel hadde gjort ondt. Men det hjalp alt sammen ikke. Den overdådige levemåte ved bordet, de mange utenlandske skikker og det nymodens vesen gjorde ham rent rasende; han utgjød sig i heftige, straffende kvad, og til sist egget han Ingjald således at den unge konge straks styrtet løs på Svertings sønner og drepte dem. I varme, kraftige ord ønsket Starkad ham til lykke med hans dåd. — Starkad er også satt i forbindelse med en kong Ragnvald (Regnaldus), i hvis hær han kjempet på Sjælland i et stort slag, men for første gang i sitt liv tok flukten. Men først og fremst er Starkad den navnkundige vikingekonge Hakes mann.

Hakes bror Hagbard, som også var en stor vikingekonge, kom på et av sine tog til kong Sigar på Sjælland og fattet kjærlighet til hans fagre datter Signy. Hun gjengjeldte også hans kjærlighet; men mellem ham og hennes brødre opstod der uvennskap så han ikke åpenlyst kunde beile til henne. Forklædt som kvinne fikk han adgang til hennes jomfrubur, og Signy, som kjente sin fars sinnelag mot ham, gav ham det hellige løfte at hun ikke vilde overleve ham hvis døden skulde bli hans lodd. Men Hagbard var blitt røbet av en tjenestekvinne, og Sigars menn innfant sig og fanget ham efter en tapper motstand. Hagbard blev ført til tings og dømt til å henges. Da Signy fikk det å vile, besluttet hun å sette ild på jomfruburet og la sig brenne inne med alle sine terner, som trofast vilde følge henne i døden. Hagbard vilde før han døde, gjerne få visshet om Signys troskap. Han bad derfor bøddelen først henge hans kåpe op i galgen. De som så dette i frastand, trodde det var Hagbard selv, og Signy stakk straks ild på huset. Da Hagbard så luen slå ut av Signys jomfrubur, brøt han ut i gledeskvad over hennes troskap; snart skulde han nu forenes med henne, og han stundet mot døden. Således lot han sitt liv. Hans bror Hake vilde hevne hans død og drog ut med sin flåte; men Starkad, som hadde nydt gjestfrihet hos kong Sigar, vilde ikke følge med. Derfor gikk det også mindre heldig med Hake. Han vant nok en seier og felte Sigar; men Sigars sønn, Sigvalde, fordrev ham fra øen og ødela en del av hæren som han hadde latt tilbake. Hake blev siden overfalt ved Uppsala av Jorund, kong Hugleiks frende, og falt i striden.

Endelig er Starkad knyttet til den norske konge Åle den Frøkne som stod i forbund med den mektige Sigurd Ring. Sigurd Ring var underkonge i Sverige under farbroren den danske Harald Hildetann. Da Harald var blitt gammel og blind, ønsket han heller å falle i strid enn å dø sottedød, og derfor sendte han bud til Sigurd Ring, at han skulde utruste en sterk hær av hele sitt rike; Harald vilde på sin side også utruste en; så skulde de holde et stort slag. Syv år gikk med til utrustningen; da møttes hærene på Bråvollene i Östergötland, og der holdtes et slag som vel er det navnkundigste i hele den nordiske sagnhistorie. Harald Hildetann hadde folk fra Danmark, Saksland og de slaviske land; Sigurd fra Sverige og Norge. I Sigurds hær var Åle den Frøkne med Starkad og mange kjemper. I Haralds hær gikk Ubbe friseren, skjoldmøen Vebjorg og Hake hårdt frem. Ubbe drepte 16 almindelige krigere og 6 kjemper før han blev skutt ihjel av Telemarkens bueskytter. Vebjorg møtte Starkad og hugg ham over haken så den hang løs ned, og han bare kunde holde den oppe ved å bite i skjegget. Siden blev hun drept av Torkel Trå. Starkad felte mange danske kjemper og hugg hånden av skjoldmøen Visma som bar Haralds merke. Siden møtte han Hake, som blev ham en hård hals; han drepte ham nok, men da hadde han fått svære sår, ett på halsen så en kunde se inn i livet, ett i brystet så en lunge hang ut, og en finger hadde han mistet. Kong Harald Hildetann satt selv på sin stridsvogn og kjempet tappert uaktet sin blindhet; endelig falt han for et kølleslag fra hans egen tjener Brune, som skulde være Odin i forvandlet skikkelse. Da begynte de danske å flykte, og Sigurd Ring blev seierherre. Han la Danmark under sig; Sjælland og Fyn fikk Åle den Frøkne til landsstyrer. — Siden kom Sigurd Ring i strid med Gjukungerne, mens Sigurd Fåvnesbane ennu levde. Han sendte sine svogre, Gandalvs sønner i Alvheimer, mot dem med en hær fordi han selv lå i strid med kurer og kvæner. Starkad var i hæren, og i det slag som nu stod, møtte han Sigurd Fåvnesbane selv. Her fant han dog sin overmann, og Sigurd drev ham på flukten efter at han hadde slått ham med sverdshjaltet i munnen så to jeksler løsnet.

Starkad opholdt sig nu fremdeles hos Åle den Frøkne, inntil den hårde dom Tor hadde felt over ham, også her bragte ham i ulykke. Tolv danske høvdinger sammensvor sig mot Åles liv, og Starkad lot sig med 120 mark gull kjøpe til å myrde kongen. Han overfalt ham i badet; først blev han skremt tilbake ved Åles hvasse blikk som ingen kunde stå imot; men Åle følte at hans time var kommen, han holdt hånden for øinene og lettet således Starkad verket. Starkad gjennemboret ham og utførte således sitt tredje nidingsverk[6]. Men han angret straks sin udåd og drepte i harme flere av dem som hadde lokket ham til den. Så vandret han sorgfull ut i verden, med de penger han hadde fått for sitt forræderi bundet om halsen; med dem vilde han kjøpe sig en banemann. Han var så gammel og svak at han gikk med to staver, men hadde to sverd om livet. Omsider traff han en ung høibyrdig mann ved navn Hader (Hatheras). Ham fikk Starkad ved gull og overtalelser til å halshugge ham. Starkad sa at kunde han springe mellem hodet og kroppen før legemet segnet til jorden, skulde han aldri siden kunne såres. Men det var igjen hans gamle ondskap, Tors ulykkesgave, som ytret sig. Hader hugg raskt hodet av ham, men lot springet være; for han skjønte at gjorde han det, vilde han bli knust av Starkads kjempekropp. Så vill en kjempe var Starkad, at hodet bet i gresset efterat det var avhugget.

Starkad besang sig selv i mangfoldige kvad, og her var han heldigere enn Tors dom egentlig medførte; ti glemte han enn selv sine sanger, var der dog andre som mintes dem, og således kjente oldtidens menn de fleste av dem, fremfor alt hans kvad om Bråvallaslaget.


Anm. Starkad nevnes i en rekke gamle kilder, både danske og norrøne: men ingensteds er hans liv berettet i sammenheng således som her i det foregående. Fortellingen om hans ophold hos Rosshårsgrane, Vikar og Uppsala-kongene fins i den uhistoriske Gautreks saga, en fornaldarsaga fra 14de årh.; i denne saga meddeles diktet Vikarsbalken, som er lagt Starkad i munnen (antagelig forfattet i 12te årh. på Bergens-kanten). Om Starkads avstamning gis, foruten i Gautreks saga, også meddelelser i innledningen til Hålfs saga. — Om Starkads deltagelse i slaget mellem Hugleik og Hake fortelles i Snorres Ynglinga saga. som her bygger på den nu tapte Skjoldunga saga fra ca. 1200). På det samme verk grunner sig også den skildring av hans bedrifter i Bråvallaslaget, som haves i det såkalte Sǫgubrot (Fornaldar sögur I 363 ff.). Endelig hører vi om hans kamp med Sigurd Fåvnesbane i Nornagests þáttr (se § 78). Der fins også en del mindre notiser om Starkad og hentydninger til hans kampe spredt omkring i den norrøne litteratur forøvrig.

Den viktigste kilde til Starkad-sagnene er dog Saxos Danmarkshistorie, hvor Starkads bedrifter har ftinnet en bred plass, særlig i partiene om Frode og Ingiald. Her hører han hjemme sammen med de oprinnelige hadbardekonger Frode og Ingjaid, de danske Skjoldungers motstandere (i den senere danske overlevering føiet inn i kongerekken): han er visst egentlig identisk med "den gamle spydkjempe" som i Ingjalds bryllup med en dansk kongedatter egger til fredsbrudd (fortalt i det angelsaksiske heltedikt Beowulf). Overensstemmende hermed har Sophus Bugge tolket navnet Starkaðr eller Stǫrkuðr som Stark-hǫðr, d. e. den sterke had(bard); dog er hǫðr ("kamp") i forhistorisk tid et almindelig ledd i mannsnavn, så denne forklaring er siett ikke sikker. I den danske heltediktning i 10de årh. inntar Starkad en fremtredende plass. Vi kjenner fra Saxos latinske gjengivelse IngjaIdskvadet (fra ca. 950; Starkad egger den blødaktige Ingjaid til dåd og farshevn) og Helgakvadet (litt yngre; om Starkad i gullsmedens hus). Dessuten har man i Danmark omkring år 1000 hatt prosafortellinger om Starkads kamp med Anganty og hans brødre. Men den videre utforming av Starkad-sagnene har gått for sig på norsk område, og bærerne av denne utvikling har vært: 1) Bråvallakvadet, ifølge S. Bugge og Olrik diktet år 1066 av en mann fra Telemark; 2) Starkads dødskvad, fra slutningen av 11te årh., likeledes sannsynlig diktet av en telemarking. da kvadet viser telemarksk synskrets (Starkad kommer engang ille ut for Telemarks smeder); dessuten formoder Olrik 3) et norsk kvad om Starkads ungdomsbedrifter ("ungdomskvadet". Som nr. 1 i rekken av norske Starkad-dikt kommer den ovenfor omtalte Vikarsbalk som, i motsetning til de tre foregående, er bevart i sin oprinnelige sprogform.) Det er i Norge, i 11te og 12te årh., at Starkads vikingeliv og nidingsverker er blitt det centrale i diktningen. De norske sagnformninger har i stor utstrekning funnet veien til Saxos Danmarkshistorie, hvor således eldre danske dikt og fortellinger og yngre norske sagn har fått plass ved si len av hinannen. Om denne utviklingsgang kan henvises til Axel Olriks inngående utredning i "Danmarks heltedigtning" Il (Starkad den gamle og den yngre Skjoldungrække).

Av eiendommelige enkeltheter hos Saxo fortjener særskilt å merkes: Saxo lar Starkad bli født langt i østerled, hvorved ifølge Olrik menes Jotunheimene; Starkad var jo efter de norske sagn av jotunætt — Aludrengr, hans farfars tilnavn, kan henvise til et oprinnelig vanntroll, en fossegrim (jfr. nynorsk åla f. "dyprenne i elv")[7] —, og det er da naturlig at han har fått Tor til fiende. — Videre henfører Saxo Hakes kamp med Hugleik til Irland.

I det islandske Skáldalal nevnes Starkad som skald. Dette er lett forståelig eftersom flere Starkad-kvad er lagt i denne kjempes munn. På lignende måte teller islendingerne også Ragnar Lodbrok med blandt skalder på grunn av diktet Krákumål (§ 81). Efter Starkad har versemålet Starkadarlag fått navn.

Av andre minner om Starkad fra senere tid kan nevnes Starkads tann. Det var en av de jeksler som Sigurd Fåvnesbane slo ut på Starkad, og den veide ifølge Nornagests þåttr 6 ører: "den henger nu i klokkestrengen i Lund". Det er nok den samme tann av Starkad, 6 tommer lang som den tyske ridder Henrik Æmeltorp i 1253 skal ha bragt med sig fra Danmark til Tyskland og fremvist som en merkverdighet (Rydårboken). — Dessuten er flere stedsagn knyttet til Starkad. Efter Saxo ligger han begravet på Roljung (ved Ronnca sydligst i Halland, nordøst for Kullen), hvor han felte Anganty.

Om Vikars fødsel har Halfs saga en beretning som avviker fra Gautreks saga. Vikars far hadde to hustruer. Signy og Geirhild, som forliktes så ille at han ikke kunde beholde mer enn en av dem. Den som brygde det beste øl til ham når han kom hjem fra leding, vilde han beholde, men forskyde den annen. Signy kalte Freia til hjelp, Geirhild derimot Odin; han spyttet i hennes bryggekar, men fordret til gjengield det som var mellem henne og karet. Hun lovte ham det; ølet blev ypperlig, og kongen beholdt henne, men sa dog: jeg ser alt i tankene din sønn sveve i en galge, ofret til Odin. Kort efter fødte hun Vikar. — Sagnet om Hagbard, som er løst knyttet til Starkadsagnene, var både i gamle dager og er ennu almindelig utbredt i Norden. Helt fra Nord-Norge til ned i Danmark fins det mange steder som utgis for Signys bolig. Saxo, som forteller sagnet utførlig, setter begivenheten til Sjælland, hvor man ennu tror å finne Sigars og Signys hjem ved Sigersted. Den islandske Landnåmabok forteller at Sigar skal ha bodd på Steig på Engel øy i Hålogaland; efter en annen kilde (Flateyjarbok 1 25) skal han ha vært dattersønn til Grjotgard, konge på Møre, og brorsønn til Siggeir, Volsungernes fiende (§ 62). Ennu viser man på Engeløy Signys bur og brann m. m. Sagnet henføres også til Dragsmark i Bohuslen, til Sigersvoll på Lista, til Urnes i Sogn. Av sagnet om Hagbard er mangt og meget optatt i diktersproget; således kaldes galgen på et sted "Sigars hest", på et annet "Signys elskedes svale ganger". — Om forholdet mellem oldtidsdiktnigen om Hagbard og Signe og den derav fremgåede folkevise se Axel Olrik. Folkelige Afhandlinger 1919) s. 96 ff.

Orvar-Odd

77. Orvar-Odd (Ǫrvar-Oddr) er tidligere nevnt under Tyrving-sagnene (§ 60). Hans farfar Kjetil Høing (d. e. hanlaks) var sønn av Hall bjørn Halv troll og sønnesønn av Ulv Uarge. Kjetil vokste op på farens gård på øen Ravnista (Hrafnista, nu Ramsta) i Naumdølafylke og var som gutt lite likt av faren; han lå stadig og rotet i ilden uten å ta sig noget for. Han vant sig dog omsider farens aktelse ved en heldig dragekamp og forskjellige andre bedrifter. På en ferd i Finnmark drepte han finnekongen Guse og fikk tak i hans tre piler, som hadde den egenskap at de alltid traff sitt mål og av sig selv vendte tilbake når de var skutt ut. De gikk siden i arv i slekten. Hans sønn Grim Loddenkinn bodde på Ravnista efter faren og utførte likeledes mange vidunderlige bedrifter. Han var gift med Lofthøna, datter av hersen Harald i Viken. Deres sønn Odd blev født på gården Berrjod (Berurjóðr) på Jæren; her hadde foreldrene lagt til land på en ferd til Viken. På Berrjod blev Odd opfostret hos farens venn In gjald sammen med Ingjalds sønn Åsmund som blev hans bestevenn. Odd blev tidlig en ypperlig bueskytte. En volve spådde ham engang at hans fosterfars hest Fakse skulde volde hans død om 300 år. For å gjøre spådommen til skamme drepte Odd hesten og grov den ned i en dal tett ved Berrjod. Han drog siden med Asmund hjem til sin far, og fikk av ham Guses piler; med dem utførte han store bedrifter og fikk derav navnet Orvar-Odd (d. e. Pile-Odd). Odd for nu vide om på eventyr. I Bjarmeland tok han og hans feller en mengde sølv ut av en haug, men kom i stor knipe ved bjarmernes overmakt; de blev dog frelst ved Odds tapperhet; med sin kølle voldte Odd et stort mannefall i bjarmernes hær. Efter mange kamper mot jotner og vikinger kom han i Sverige i strid med vikingen Hjalmar den Hugstore; det endte med at de gjorde fostbrødrelag, og siden hjalp de hinannen trofast i mange kamper. Den merkeligste var striden på Samsøi med Arngrimsønnene (se s. 108), hvor Hjalmar falt. Odd drepte her de 11 av brødrene med sin kølle. Sin venn Asmund hadde Orvar-Odd mistet allerede tidligere på et tog i Irland. Odd hevnet hans død på irerne og vilde med vold bortføre kongens datter Òlvòr (Ǫlvǫr); men hun fikk ham til å dra bort for et år, så skulde hun gi ham en skjorte som jern ikke bet på, og som vernet ham mot ild, sult og annet ondt. Et år efter kom Odd tilbake, fikk skjorten og tok kongsdatteren til hustru for tre år; de hadde en datter Ragnhild. Efter Hjalmars død for Odd vide om i vest og syd, også langt øst i Russiand. I Syden lot han sig kristne, og ektet siden kongsdatteren Silke siv hvis far han hadde hjulpet. Da han var blitt meget gammel, fikk han lyst til å se sin fedrenegård igjen og seilte med to skib til Ravnista, hvor hans datter Ragnhilds sønn bodde. På tilbakeveien gikk han i land ved Berrjod for å se sin fosterfars gård. Der fant han en gammel hodeskall av en hest. "Det skulde vel aldri være Fakses hodeskall?" sa Odd og slo på den med sitt spyd. Da krøp der en orm ut og bet ham ihjel. Således opfyltes volvens spådom.


Anm. Om Kjetil Høing, Grim Loddenkinn og Orvar-Odd forteller tre sagaer (fornaldarsögur, jfr. § 57), som er høist eventyrlige og fulle av ensformige beretninger om kamper med jotner og vikinger. Ǫrvar-Odds saga er eldst, sannsynlig nedskrevet i 13de årh., de to andre visstnok fra begynnelsen av 14de årh. Kjetil Høing og Grim Loddenkinn, Ravnista-ættens stamfedre, omtales i Landnåmabok og Egils saga som historiske personer. Merkelig er det at den russisk-varegiske fyrste Oleg's død fortelles på samme måte som Orvar-Odds. — Berrjod ligger egentlig ikke på Jæren, men i Sokndal i Dalene. Om hesten Fakse skal her like til nyere tid være bevart et minne i "Faxatiorn" (Fakses tjern) som fins omtalt i Arne Magnussons Brevveksling med Torfæus, udg. av Kålund (Kbh. 1916) s. 49, 293. Orvar-Odd skal ha vært 12 alen høi. Også ham har således sagnet tillagt overmenneskelig høide, krefter, alder. Lignende fortaltes om Starkad; om Sigurd Fåvnesbane heter det i Volsungsa saga, at når han red gjennem den høieste rugaker, nådde det høieste aks bare til doppskoen på hans sverd. Silke overdrevne forestillinger om fortidens sagnhelter er felles for alle folkeslag. Spor av sådan overtro fins hos de gamle grekere og romere; endog nu til dags er det en almindelig tro at de gamle kjemper var langt høiere og sterkere enn folk i nyere tider.


Norna-Gjest

78. I Olav Tryggvasons tredje regjeringsår kom der en mann til kongen og bad om lov til å få være i hans hird. Han var ualmindelig stor og sterk og noget til års. Han sa at han het Gjest (Gestr) og var sønn av en dansk mann Tord Tinghusbit, som hadde bodd på gården Groning i Danmark. Skjønt han ikke var døpt, men bare primsignet, gav kongen ham plass blandt sine gjester. Kong Olav fikk en dag en kostelig ring av en av sine menn, og alle hirdmennene beundret den meget, med undtagelse av Gjest som lot forstå at han nok hadde sett ennu bedre gull. Det viste sig også riktig; for han tok frem et stykke av en sadelspenne, og alle måtte medgi at den var av bedre gull. Kongen bad ham fortelle hvorledes han var kommet til dette smykke, og Gjest berettet da mange av sitt livs hendelser. Han fortalte om hvorledes han var dradd til kong Hjalprek i Frankland og her var gått i Sigurd Fåvnesbanes tjeneste; han hadde fulgt Sigurd i kampene mot Hundingssønnene (se s. 133 f.) og mot Gandalvs sønner (se s. 176). Ringstykket hadde Sigurd gitt ham en gang da Granes brystgjord var sprunget. Efter Sigurds død hadde han en kort tid vært hos Ragnar Lodbroks sønner da de aktet sig mot Rom. Siden hadde han opholdt sig hos kong Eirik av Uppsala og hos Harald Hårfagre; hos kong Lodve av Saksland var han blitt primsignet. Til sist fortalte han om hvorledes han hadde fått navnet Norna-Gjest. Da han ennu lå i vuggen, var tre volver eller norner kommet til hans fars gård Groning og hadde spådd barnets skjebne. Den yngste av nornerne tyktes at de to andre tok for lite hensyn til henne, og vilde tilintetgjøre deres løfter om lykke for barnet; hun spådde at han ikke skulde leve lenger enn en kjerte brant, som stod tendt ved vuggen. Den eldste norn slukket da straks kjerten og bad moren gjemme den vel. Da Gjest var blitt voksen, hadde han selv fått den i forvaring, og han viste kongen den. Siden lot Gjest sig døpe på kongens opfordring. Da han var blitt 300 år gammel, spurte kong Olav ham hvor lenge han ennu vilde leve. "Bare en kort tid," svarte Gjest og tendte sin kjerte og beredte sig til døden. Da lyset var brent ut, var Gjest død.


Anm. Om Norna-Gjest handler Nornagests þáttr, som er forfattet av en islending omkring år 1300 og er optatt som en episode i Olav Tryggvasons saga i Flatøboken. Den gir et kort utdrag av fortellingene om Sigurd Fåvnesbanes liv og død; flere av de gamle dikt citeres. Fortellingene om nornernes spådom minner om den greske myte om Mclcager.


Asmund Kjempebane

79. I Sverige hersket en mektig konge ved navn Budle. Til ham kom engang to menn som kalle sig Olius og Alius; de roste sig av å være ypperlige smeder, og kongen bød dem derfor at de skulde smi til ham et sverd hver, og de sverdene skulde bite alt det han hugg i. Det sverd Alius smidde, stod for alle prøver som kongen gjorde med det; men odden på Olius’s sverd bøide sig litt. Budle bød da Olius smi et nytt som var bedre; smeden gjorde det, men uvillig, og spådde da det var ferdig, at det skulde bli kongens to dattersønner til bane. Kongen hugg i vrede efter ham; men begge smedene var med ett borte. Budle vilde nu gjøre spådommen til skamme og lot sverdet senke i Mælaren ved Agnafit.

Kong Hildebrand i Hunaland hadde en stridbar sønn Helge, som beilet til Budles datter Hild. Budle tok imot hans tilbud, og hadde siden en god støtte i Helge da han begynte å bli gammel og hadde vanskelig for å verge sitt rike. Helge og Hild fikk en sønn som blev kalt Hildebrand; han blev sendt til opfostring hos sin farfar, og det tegnet tidlig til at han vilde bli en stor kjempe. Mens Helge engang var ute på et hærtog hvor han satte livet til, blev Budles land utsatt for overfall; den danske kong Alv drog med en stor hær inn i Sverige og felte den gamle konge. En av Alvs djerveste menn, Åke, fikk til lønn for sin tapperhet kongsdatteren Hild, og de hadde sønnen Asmund, som tidlig blev en stor viking. Åsmunds halvbror Hildebrand hadde da faret vide om og øvet mange storverk, og derfor bar han tilnavnet Hunekjempe. Han spurte sin morfar Budles fall og drog til Danmark for å ta hevn over Alv. Åke og Åsmund var da ute i viking, nettop som kongen mest trengte deres hjelp; for ingen kunde stå sig mot den veldige Hildebrand, som i berserkraseri gjennembrøt Alvs fylking. Kongen selv falt i denne strid og efterlot en datter Æsa. Da Åke og Åsmund kom hjem, var Hildebrand allerede borte, og alt var nu rolig en stund.

Åsmund fridde til Æsa, men fikk en medbeiler i Øivind Skinn hall, en rik og mektig mann. Æsa lovte å gifte sig med den som næste høst kunde vise hende de vakreste hender. Øivind gav sig den sommer hen i velvære og lot aldri hansken komme av sin hånd; men Åsmund lå ute i viking og vant sig heder og hærfang. Om høsten møtte de begge for Æsa og viste frem sine hender. Øivinds var hvite og vakre, Åsmunds derimot fulle av arr og skrammer, men hans armer var prydet med gullringer helt op til akslene. Æsa dømte at Åsmunds hender var de vakreste, og hun lovte å gifte sig med ham hvis han vilde hevne hennes fars død på Hildebrand Hunekjempe. Han skulde, sa hun, skaffe sig det sverd som var senket i vannet ved Agnafit; for det var det eneste sverd som kunde stå sig mot Hildebrands. Åsmund drog avsted og traff ved Agnafit en gammel bonde som ennu mintes stedet hvor sverdet var senket ned, og med hans hjelp fikk han det hentet op fra dypet. Hildebrand hadde under dette bragt Saks lands hertuger i stor nød. Hvert år lot han sine berserker utfordre hertugernes menn til kamp, og hver gang skulde det gjelde en gård hvis sakserne tapte. På den måten mistet de både sine menn og sine gårder, og til slutt hadde de bare 12 gårder igjen. Nu kom Åsmund dem til hjelp og lovte å ta kampen op mot Hildebrand. Da tiden for holmstevnet var inne, sendte Hildebrand en av sine berserker mot Åsmund, som straks kløvde ham midt over. Næste dag sendte Hildebrand to berserker mot ham; men de fikk samme skjebne. Hildebrand øket så efterhånden tallet inntil 8; men stadig fikk Åsmund seier. Rasende sendte da Hildebrand de 11 berserker han hadde igjen, på en gang mot ham, og også dem fikk han omsider hugget ned. Da Hildebrand fikk høre dette, kom berserkgangen over ham, og han drepte i sitt raseri sin egen sønn. Siden drog han op langs Rinen for selv å trelle Åsmund; på hans skjold var der tegnet så mange menn som han hadde drept i sitt liv. Åsmund møtte ham, og de kjempet lenge og drabelig. Endelig brast Hildebrands sverd mot Åsmunds hjelm, og han selv hadde da mange sår. Da fremsa han et kvad som åpenbaret for Åsmund at de var brødre, født av samme mor, og bad ham om at han måtte bli begravet i Åsmunds klær. Efter dette døde han, og Åsmund var lite glad over sitt verk. Han for straks hjem til Danmark, hvor Æsa hadde fått en ny beiler. Hun tok med glede mot Åsmund, og da han hadde felt sin medbeiler, fikk han henne til hustru, og øket siden sin navnkundighet.


Anm. Sagnet er fortalt efter Åsmandar saga kappabana (ca. 1300). Det har flere mindre oprinnelige trekk som røber påvirkning fra andre sagn; således minner det skjebnesvangre sverd om Tyrvlng, og kong Hudles sverdprøve om Sigurd Fåvnesbane. Videre kan merkes navnene Alius og Olius, som bærer et sent, ikke-nordisk preg. Endelig fortjener det opmerksomhet at der er en indre motsigelse i sagaens fremstilling: Olius spår at sverdet skal bli kongens to dattersønners bane, men senere viser det sig at spådommen bare gjelder Hildebrand. Kjernen i sagnet må dog være gammel; ikke bare foreligger sagnet i en nærstående dansk overleveringsform hos Saxo, men dets bærende motiv gjenfins i gammel sydgermansk diktning om Hildebrand, en av Didrik av Berns menn.

Hos Saxo fortelles sagnet således: En svensk mann. den stridbare Gunnar, gjorde innfall i Norge og herjet skrekkelig på Jæren. Den norske konge Hognald skjulte da sin datter Drota i en underjordisk hule. og gjemte også der nogen ypperlige sverd, mens han selv gikk mot vikingen. Men kongen falt. og Gunnar opdaget Drotas skjulested og førte henne bort med sig; dog sverdene fant han ikke. De fikk en sønn Hildiger, som tidlig viste sådan voldsomhet at faren omsider måtte forvise ham. Den danske kjempe Borkar drepte Gunnar og hevnet således Regnalds død; han fikk Drota til hustru og hadde med henne sønnen Halvdan, som blev en meget tapper mann. Borkar falt i en kamp, og Halvdan fikk ved samme leilighet et sår tvert over munnen som aldri vilde gro igjen og skjemte hans ansikt stygt. Allikevel beilet han til en kongsdatter Guritha, og da han blev avvist, lovte han å utføre sådanne bedrifter at hun skulde komme til å glemme hans utseende. Av sin mor fikk han de prektige sverd Lysing og Hviting, og gikk så i krigstjeneste hos "ruthenerne" (russerne), som da førte krig med kong Alv (Alverut) i Sverige. I den svenske hær var Hildiger. Han hadde drept en mengde fiender, og utfordret ennu flere. Halvdan trådte da frem; men Hildiger kjente sin bror, og uten å gi sig til kjenne nektet han å slås med ham. Halvdan utfordret nu en annen svenske og felte ham; næste dag gjorde han det av med to, og så fremdeles, inntil han den 8de dag drepte 11. Da måtte Hildiger selv møte ham, men også han fikk sitt banesår. Før han døde, åpenbaret han i et kvad deres slektskap; han sa også at alle hans storverk var avbildet på hans skjold, men i dets midte såes hans eneste sønn som han med egen hånd hadde drept. Derefter døde han, og Halvdan vendte tilbake til Danmark. Et rykte var kommet ut om at Halvdan var død, og Guritha skulde nu gifte sig med en fornem sakser ved navn Sigvard. Halvdan kom imidlertid tidsnok hjem, drepte sakseren og ektet Guritha. Deres sønn var den berømte Harald Hildetann.

Hos Saxo svarer altså Regnald til sagaens Budle, Drota til Hild, Gunnar til Helge, Hildiger til Hildebrand, Borkar til Åke, Halvdan til Asmund, og Guritha til Æsa; den siste kongsdatter har på begge steder en Alv til far. Men skjønt navnene er forskjellige, er der dog meget som viser at det er samme sagn. Brødrenes kamp skildres på begge steder ens; tallet på de berserker som faller den siste dag, er således elleve. Det dikt som Saxo anfører, stemmer tildels ordret overens med det som fins i sagaen; Hildebrands skjold omtales i begge dikt, og likeså sønnedrapet, og det uaktet Saxo i sin fortelling aldeles ikke har nevnt dette. En merkelig overensstemmelse mellem Saxo og sagaens kvad (men ikke med prosafortellingen i sagaen) er, at kvadet har navnet Drott istedenfor Hild. Her er Saxo oprinneligere enn sagaen. Et viktig navn har dog sagaen bevart bedre, nemlig Hildebrand.

Hildebrand må være den tyske helt av samme navn som kjennes fra Nibelungenlied (ses. 151). Han var Dietrich av Berns våbenmester og levde med sin herre ved hunekongen Etzels hoff. I det bevarte bruddstykke av det gamle merkelige tyske dikt "Hildebrandslied" (fra 8de årh.) fortelles om den gamle Hildebrand: han hadde fått orlov av Dietrich for å se til sitt hjem, og møtte på veien sin sønn Hadubrand, som han sist hadde sett som liten gutt. De nevnte sitt navn for hinannen; men Hadubrand trodde at den gamle mann vilde spotte ham da han kalte sig hans far, og det kom til kamp mellem dem. Da diktet ikke er fullstendig bevart, kan man ikke se hvad kampens utfall blev. Efter Didriks saga, som bygger på sene tyske fortellinger, skal Hildebrand ha seiret over sin sønn (han kalles her Alebrand), men uten å drepe ham, og derpå drog de sammen hjem. Derimot sies det både hos Saxo og i sagaen at Hildebrand hadde drept sin eneste sønn, og det ser derfor ut til at sagnet oprinnelig (og altså vel også "Hildebrandslied") har latt kampen få en sørgeligere utgang. Nogen kamp mellem Hildebrand og en halvbror av ham kjenner de tyske sagn ikke, og fortellingen derom synes først å være opstått i Norden da man holdt på å glemme den rette sammenheng; derved blev også utfallet av striden anderledes. Et dunkelt minne om at Hildebrand hadde drept sin eneste sønn, vedblev dog også å leve; det står hos Saxo uten forbindelse med det øvrige, mens sagaen gjør et høist uheldig forsøk på å motivere denne handling.


Romund Greipsson

80. En mektig bonde Greip og hans hustru Gunnlòd, en datter av Rok den Svarte, hadde ni kjekke sønner; den ypperste av dem het Romund (Hromundr). Engang drog de alle ut i viking med kong Olav av Garder og traff ved Ulve skjærene seks hærskib som en fryktelig viking Rongvid (Hrǫngviðr) rådde for. Kampen blev hård og kongens menn mistet rent modet; men da Romund omsider fikk felt Rongvid, måtte fiendene gi tapt. Rongvids bror Helge den Frøkne (d. e. tapre) fikk fred av Romund, som lot hans sår helbrede, og Helge drog da til Sverige og blev landevernsmann der. Efter seiren seilte kong Olav vestover til Suderøiene, og hans menn gjorde strandhugg. En gammel mann hvis kveg de hadde røvet, sa at det var ussel ferd, og viste dem til anderledes store rikdommer. Han fortalte dem at en stor berserk Tråin, som hadde vært konge i Valland, lå begravet i en haug med store rikdommer; han ruget over skatten som draug, og den skulde de hente. Romund takket ham for hans råd og fikk beskjed om veien, og så seilte de alle avsted til Valland. Haugen fant de lett; men Romund var den eneste som hadde mod til å trenge inn i den. Han vant over draugen i en skrekkelig kamp og kom ut igjen med store skatter og Tråins sverd Misteltein. Ved denne bedrift blev han navnkundig, og kastet efter hjemkomsten sine øine på kongens søster Svanhvit. Men hans fiender for med baktalelser, og det endte med at både Romund og hans brødre måtte rømme fra kongens hird.

Snart efter blev kong Olav utfordret til kamp på Vænerns is av en svensk konge ved navn Hadding; hos ham var det Helge den Frøkne da opholdt sig. Svanhvit tvilte om at hennes bror vilde ha lykken med sig i denne kamp, og opsøkte derfor i stillhet Romund og bad ham straks komme kongen til hjelp; det lovte også Romund. Både han og hans åtte brødre drog avsted; men over svenskernes hær fløi en trollkvinne Kåra i svaneham, og hun voldte ved sin galder kong Olavs menn stor skade; hun var Helges elskede. Det lyktes Helge å feile alle Romunds brødre. Da støtte endelig Romund og Helge sammen; Helge løftet sitt sverd til hugg, men rammet derved svanen i benet så den styrtet død ned. "Nu er det ute med din lykke, Helge!" ropte Romund og kløvde hans hode med Misteltein. Selv hadde han fått 14 sår; men allikevel fortsatte han kampen inntil fiendene tok flukten. Svanhvit sydde hans sår sammen, og sendte ham så til en bonde Hag al; bondens kone var klok i mangt og meget, og hos dem blev han helbredet.

Kong Hadding hadde en rådgiver, Blind den Onde. Blind fikk nyss om at Romund var skjult hos Hagal, og meldte det til kongen, som straks bød ham å gripe denne farlige fiende. Blind gjennemsøkte Hagals hus; men konen hadde skjult ham under en stor kjele, så Blind ikke så noget til ham. Da sendemennene alt var på hjemveien, falt det dog Blind inn at han hadde glemt å se under kjelen, og han vendte plutselig om igjen. Men Hagals kone hadde ant dette og hadde gitt ham kvinneklær på og satt ham til å dreie kvernen. Romund så hvast på dem mens de søkte; men de var ute for synkverving, og kjente ham ikke. Først på hjemveien gikk det op for Blind hvem ternen var: men han skjønte nu at han ikke kunde stå sig mot den gamles kunster, og vendte hjem med uforrettet sak. Året efter samlet kong Olav igjen en hær for å hjemsøke Hadding, og Romund var med. De overrasket Hadding mens han lå i sin seng; han blev drept av Romund, og Blind blev hengt. Romund fikk Svanhvit til hustru, og fra dem nedstammet store ætter.


Anm. Om Romund er der en høist eventyrlig saga (Hrómundar saga Greipssonar), som dog har optatt i sig gamle sagn. Helge den Frøkne er den samme som Helge Haddingjaskate, og trollkvinnen Kåra i svaneham er hans elskede, valkyrjen Kåra; om dem har det tapte dikt Káruljǫð handlet ses. 129. Også et annet sagntrekk som gjenfins i Eddadiktene, er kommet inn i denne saga. I Helgakviða Hundingsbanaǫnnur fortelles det at Helge Hundingsbane blev fostret hos Hagal, og at han av Hagal blev frelst fra kong Hundings utsending Blind derved, at fosterfaren satte ham til å dreie kvernen i kvinnedrakt. Sagaen er altså sammensatt dels av gamle sagnmotiver, dels av de fortellinger om eventyrlige hendelser som var så yndet i en senere tid. — I Landnåmabok nevnes en Romund Greipsson som skal ha levd i Telemark; han sies å ha vært stamfar til Ingolv og Leiv, de første som bosatte sig på Island. I Sturlunga saga (Kålunds utg. I 22) berettes at Rolv av Skalmames i et gilde på Reykjahólar på Island år 1119 fortalte en saga "om Rongvid viking og om Olav lidsmannakonge, om innbruddet i Tråms haug og om Romund Greipsson, og deri var mange vers. Men denne saga blev (siden) fortalt for kong Sverre til tidsfordriv, og han sa at slike lyvesagaer var de morsomste. Dog kan folk føre sin tett tilbake til Romund Greipsson. Denne saga hadde Rolv selv satt sammen". Den korte Innholdsfortegnelse viser tydelig at det er vår saga talen er om; men sagaen har sikkert ikke så tidlig vært til i skriftlig form, og dens nuværende skikkelse kan ikke ha vært den oprinnelige; herfor taler den omstendighet, at der nu ikke fins nogen vers i sagaen.


Ragnar Lodbrok og hans sønner

81. Herrød, jarl av Gautland, hadde en fager datter Tora, med tilnavnet Borgarhjort. Hun fikk av sin far en liten lyngorm som hun gjemte i en eske, og la gull under den. Da ormen vokste, vokste også gullet; men ormen blev omsider så stor at den ikke kunde rummes i hennes jomfrubur, men la sig i en ring om hennes hus. Den blev da så vond å komme nær at ingen torde nærme sig den undtagen den mann som gav den føde, og han måtte bringe den en okse til hvert mål. Jarlen syntes dette blev for ille, og lovte sin datter til den mann som torde drepe linnormen, og alt gullet i medgift; men allikevel dristet ingen sig til å forsøke.

Kråka malt av Mårten Eskil Winge.

Kong Sigurd Ring i Danmark hadde en sønn Ragnar. Han var stor og vakker og utmerket sig tidlig ved tapperhet og bedrifter. Han fikk høre om jarlens løfte og for med sine menn til Gautland. I forveien hadde han latt gjøre en lodden kappe og lodne bukser, som han lot koke i bek. I denne drakt gikk han tidlig en morgen i land; han drog til jarlens gård og stakk sitt spyd i ormen. Linnormen blåste eiter imot ham, men det skadet ikke Ragnar som hadde sin tykke drakt til vern. Således fikk han dyret drept og ektet Tora, og med henne hadde han to sønner, Eirik og Agnar. Tora døde snart, og Ragnar sørget så over henne, at han forlot sitt rike og flakket om på hærtog. Han kom da en sommer til Spangereid i Norge og lå der i havn en natt. Om morgenen sendte han sine matsvenner i land for å bake brød. De kom til en liten gård hvor Åke og Grima bodde — de samme folk som hadde drept kong Heime, og som nu hadde hos sig Sigurd Fåvnesbanes datter Åslaug eller, som hun her kaltes, Kråka. Matsvennene fikk hjelp til sitt arbeid av den fagre Kråka; hun hadde vært ute og badet sig, men det hadde Grima forbudt henne fordi hun ikke vilde at nogen skulde se hvor fager Kråka var. Kråka hadde løst sitt lange hår som hun hadde latt vokse under tjærehatten; det var som den fineste silke og nådde helt ned til jorden når hun stod. Matsvennene som skulde bake sammen med henne, tapte rent sans og samling over hennes skjønnhet, og brødet deres blev brent. Ragnar vilde nu vite årsaken til det, og han fikk høre hvor fager Kråka var. Han sendte sine menn op for å be henne komme til sig; men han vilde også prøve hvor klok hun var, og lot si at hun skulde komme hverken klædd eller uklædd, hverken mett eller umett, hverken alene eller med noget menneskes følge. Kråka klædde sig av, hyllet sig i et nett og svøpte håret om sig som et klæde, bet i en løk og tok gårdshunden med sig. Således løste hun den vanskelige opgave, og Ragnar blev så inntatt av hennes skjønnhet og forstand at han straks vilde ha henne med sig. Men hun vilde ikke samtykke før næste gang han kom tilbake fra det tog som han hadde fore; hvis han da ikke hadde skiftet sinn, men ennu beilet til henne, skulde hun bli hans hustru. Ragnar kom virkelig igjen, og Kråka fulgte med ham på skibet; hun hadde sagt sine pleieforeldre at hun kjente godt til deres udåd, men brydde sig ikke om å ta hevn over dem. Ragnar holdt et prektig bryllup med henne da han kom hjem til sitt rike, og hun fødte ham sønnene Ivar Ben løs, Bjørn Jernside, Hvitserk og Ragnvald. De tre yngste blev kraftige og tapre, men Ivar hadde brusk istedenfor ben og kunde ikke gå; han lot sig bære omkring med sine brødre, og da han overgikk dem i kløkt, fulgte de alltid hans råd. Han var også den av dem som først tenkte på å vinne ære i viking; han egget til et tog til Hvitabø (Hvitabær), og de inntok byen, men Ragnvald falt.

I Sverige hersket en konge Øistein, som var en stor blotmann. Fremfor andre guddommer dyrket han en ko, Sibilja, som i slaget gikk i spissen for hans hær og inngjød fiendene en panisk skrekk. Kong Øistein og Ragnar Lodbrok var gode venner og besøkte hinannen ofte. Engang da Ragnar var i gilde hos Øistein, skjenket Øisteins fagre datter i for kongene, og Ragnars menn fikk sin konge overtalt til å feste sig henne til brud og forskyde den simple bondedatter Kråka. Kong Øistein gikk ogsa inn på forslaget, og det blev avtalt at Ragnar skulde komme igjen og hente kongsdatteren. Han bød sine menn ikke å si noget om planen til Kråka; men tre fugler hadde røbet hemmeligheten til dronningen, og da han kom hjem, bebreidet hun ham hvad han hadde i sinne. Først nu åpenbaret hun sitt rette navn og sin virkelige herkomst for ham. Hun skulde nu føde et barn, sa hun, og det vilde bli en sønn som skulde ha billedet av en orm i sitt øie; dette skulde være bevis på at hun var Sigurd Fåvnesbanes datter. Det gikk som hun spådde, og sønnen fikk navnet Sigurd orm i øie. Men kong Øistein blev forbitret over at Ragnar hadde brutt sitt ord til hans datter, og blev fra nu av hans fiende. Ragnars eldste sønner Eirik og Agnar samlet da en hær for å herje i Sverige, men det gikk uheldig for dem; Agnar falt, og Eirik, som ikke vilde motta livet av Øistein, valgte den død å bli kastet på spyd som var stukket fast i jorden. En av hans menn bragte hans ring til dronning Aslaug, og hun egget straks sine sønner til å hevne ham. De seilte til Sverige med en hær og felte kong Øistein i et slag eflerat det var lykkes Ivar Benløs å drepe Sibilja. Siden for de om på hærtog i Syden og vant stort ry. De ødela det sterke Vivilsborg, inntok Luna og tenkte ikke å stanse før de nådde Rom. Da kom der en gammel mann til dem i Luna, og de spurte ham om hvor lang veien til Rom var. Han viste dem et par jernsko han gikk med, og et annet par som han bar på ryggen; begge par hadde han slitt ut på veien fra Rom til Luna, sa han. Da skjønte Lodbrokssønnene at de måtte opgi planen mot Rom.

Imens hadde Ragnar sittet hjemme i sitt rike. Han fikk nu høre om det ry som hans sønner vant, og vilde ikke stå tilbake for dem. Han lot bygge to veldige knarrer (handelsskib), så store at han på dem alene kunde føre en hel hær over havet til England. Åslaug rådet ham til å fordele hæren på flere mindre skib for landgangens skyld; men Ragnar vilde ikke høre hennes gode råd. Hun gav ham da ved avskjeden en skjorte som kunde beskytte ham mot alle slags sår, og han drog avsted. Men ved Englands kyst strandet hans to store skib, og skjønt han fikk sitt mannskap i land, var han nu avskåret fra hjemferd. I England hersket kong Ella. Ved ryktet om Ragnars tog hadde han samlet en veldig hær, og med den ødela han nu fiendene som var underlegne i tall. Ragnar selv blev fanget, og Ella lot ham kaste i en ormegård. Men skjorten vernet ham mot ormenes bitt, og først da den var tatt av ham, bragte de ham døden. Før han døde, sang han et kvad, og her sa han de ord: "Grynte vilde grisene, om de visste hvad galten lider."

Ragnars sønner var imens kommet tilbake til Danmark, og Ella lot sendemenn fare for å melde dem farens død; de skulde legge nøie merke til hvordan hver av brødrene optok budskapet. Sendebudene fant Ivar sittende i høisætet, mens Hvitserk og Sigurd spilte tavl, og Bjørn laget et spydskaft. Mens mennene fortalte, rystet Bjørn spydskaftet så at det brast i to stykker, Hvitserk knuget en tavlbrikke så at blodet sprang frem under hans negler, og Sigurd, som satt og skavde sine negler, skar sig med kniven like inn i benet ulen å røre en mine. Bare Ivar spurte sendebudene nøie ut og talte rolig med dem, og det eneste merke på hans sinnsbevegelse var at han skiftet farve og snart var blodrød, snart dødblek. Da Ella fikk høre om dette, sa han: "Ivar har vi grunn til å frykte, ellers ingen." Brødrene talte nu om å hevne sin far; men Ivar rådde fra og foreslo å ta mot bøter av Ella. Da blev de andre sint og samlet en hær. Ivar fulgte med dem til England, men uten mannskap, og han tok heller ikke del i et slag som brødrene tapte. Alene opsøkte han Ella og krevde en ringe bot for farens drap: så meget land som han kunde omspenne med en oksehud. Ella syntes at han gjerne kunde innrømme ham dette; men den listige Ivar lot en utbløtt hud skjære i strimler, så den på den måte kom til å omfatte en stor slette. Der lot han bygge hus og en sterk borg, og stedet fikk navnet Lundunaborg (London). Han hadde svoret Ella at han aldri skulde stride mot ham; men han brukte sin fedrenearv til å lokke de mektigste menn i landet fra kong Ella, og da han syntes at alt var efter ønske, lot han det bud gå til brødrene, at de skulde stevne til sig en stor hær. De gjorde så, og for til England. Ella kunde ikke stille meget folk på grunn av stormennenes troløshet. I den avgjørende kamp blev han fanget, og på Ivars råd blev der ristet blodørn på hans rygg. Således lot han sitt liv. Ivar lot nu sine brødre beholde Ragnars rike: selv tok han England, og styrte der til sin død. Hvitserk blev fanget på et tog til Østersjølandene, og valgte den død å brennes på el bål av menneskehoder. Bjørn hersket siden i Sverige, og Sigurd orm i øie i Danmark.


Anm. Om Ragnar Lodbrok og hans sønner handler to islandske sagaer, Saga af Ragnari konungi Loðbrók ok sonum hans, som er forbundet med Volsunga-sagaen, og Þáttr af Ragnars sonum. Den siste går, likesom det latinske utdrag i islendingen Arngrim Jonssons "Rerum Danicaruni fragmenta" (ca. 1600), tilbake på en tapt saga om de danske konger, Skjǫldungasagu. Dessuten kan nevnes Ragnars dødskvad Krákumál (fra 12te årh.). Også Saxo har (9. bok) mange og tildels avvikende beretninger om Ragnar. Han lar Ragnar ha ikke mindre enn 10 sønner, blandt dem en Ubbe. De islandske kilder fremhever især Ragnars to giftermål og hvad dermed står i forbindelse, og enn videre hans ulykkelige Englandstog; de tillegger hans sønner de store bedrifter. Saxo derimot skildrer også Ragnar selv som en fryktet viking og en stor erobrer.

Som Axel Olrik har påvist, bygger Saxo i sin Ragnarshistorie i stor utstrekning på norrøne sagn. Dette er således tilfellet i fortellingen om Ragnars første hustru Lathgertha, hvor Saxo følger et trøndsk lokalsagn: Frø, konge i Sverige, den samme som guden Frøi, har felt Norgeskongen Sivard, Ragnars farfar, og hærtatt kvinner av kongeslekten. Ragnar tar hevn herover, og i kampen mot Frø får han hjelp av flere norske kvinner; i spissen for dem går Lathgertha, en kampvant mø, med utslått hår over skuldrene. Senere vandrer han ene til hennes bolig i "Gølerdal" (Guldal); en bjørn og en hund er bundet foran inngangen; han støter den ene ned og flenger gapet på den annen. Så går han inn og får møen "til lønn for den overståtte fare".

Ved fortellingen om Jormunrekk har vi talt om sagndiktningens tilbøielighet til å knytte oprinnelig adskilte sagn sammen til en større sagnkrets. Likesom Jormunrekk er også Ragnar Lodbrok på denne måte kommet med i den store sagnkrets om Volsungerne gjennem sitt giftermål. Ragnars død i ormegården hadde så stor likhet med Volsungesagnene at den kunde dra ormekampen efter sig; Ragnar har altså trekk til felles både med gjukungen Gunnar og med Sigurd Fåvnesbane.

Sagnene om Ragnar og Lodbrokssønnene går for en stor del tilbake på historiske begivenheter. Disse er imidlertid i den islandske saga blitt utsmykket med forskjellige romantiske motiver som tilhører den frie diktning: Ragnars saga er således langt fra å være historie. Det historiske grunnlag må man søke å utfinne i fremmede forfatteres skrifter, franske og engelske krøniker. — Det fortelles i samtidige frankiske annaler at en Ragnar i året 845 seilte op gjennem Seinen like til Paris, hvor han plyndret, og at en annen høvding Bjørn (av en senere forfatter kalt Bier ferreæ costæ ɔ: Bjørn Jernside) ad samme vei trengte langt inn i landet og holdt sig i Frankrike i flere år. I engelske annaler berettes at en hær under brødrene Halvdan, Ingvar og Ubbe i 855 hjemsøkte England. 866 kom Ingvar og Ubbe igien, og slo i 867 to northumbriske konger ved York; begge kongene, hvorav den ene het Ella, falt i slaget. De holdt sig i flere år i landet og drepte i 870 den østangliske konge Eadmund. Ingvar døde snart, men hæren kriget fremdeles i flere år i England, inntil Ubbe falt. Kildene nevner dog intet om at dette tog i 866 skulde være nogen hevn for deres fars død. En Sigfred, bror til en dansk konge Halvdan, omtales ved 873. — Dei sies imidlertid ikke i nogen av de samtidige kilder at disse brødre var sønner av den først nevnte Ragnar eller av nogensomhelst mann av dette navn. Først den normanniske historieskriver Vilhelm av Jumieges (ca. 1070) kaller den nevnte Bier ferreæ costæ for sønn av "kong Lothroc" (han kaller ham ikke Ragnar Lodbrok), og først i engelske kilder fra 12te årh. nevnes Ingvar og Ubbe som Lodebrochs sønner. (Fra slutningen av samme århundre stammer en runeinnskrift i den eldgamle gravhaug Maeshowe på Orknøiene, hvor det heter: sia hǫuhr war laþin hælr loðbrokar synir hænar þæir uǫro huater, d. e. "denne haug blev opført før enn Lodbroks; hennes sønner de var raske." Ifølge Sophus Bugge tør man ikke med Munch og G. Storm av hænar slutte at loðbrokar her er navn på en kvinne; hænar er brukt fordi loðbrokar grammatisk er hunkjøn; jfr. i våre bygdemål "ho" om "ei kjempa".) Navnet Ragnar Lodbrok forekommer i danske kilder for første gang i en krønike fra ca. 1150, og i islandske først hos Are Frode (ca. 1130). Om nogen av brødrene virkelig har gjort tog inn i Middelhavet og erobret Luna i Toskana, er også uvisst; dette fortelles om Bjørn Jernside for første gang av Vilhelm av Jumléges; men denne forfatter er meget upålitelig i sin fremstilling av vikingetogenes historie. Sikkert er det iallfall at de aldri har erobret Vivilsborg (ɔ: Wifisburg eller Avenches i Schweiz. Også Nornagests þáttr har fortellingen om deres erobring av disse to byer; den gamle mann som lar dem til å avstå fra toget mot Rom, kalles der Sónes; efter S. Bugge er dette navn fremmed, vel romansk, og sagnet om dette tog er rimeligvis kommet til Norden utenfra.

Jfr. Johannes Steenstrup: Normannerne I (1876) s. 81—127; Gustav Storm: Kritiske Bidrag til Vikingetidens Historie (1878) s. 35—132; Axel Olrik, Kilderne til Sakses oldhistorie II (1894) s. 102—133, jfr. Aarbøger f. nord. oldkynd. 1894 s. 94—96, 147 ff. (Arngrim Jonsson); S. Bugge: Den ældste Skaldedigtnings Historie (1894).


Hjòrleiv og Halv

82. Samtidig med Vikar, som nevnes i Starkad-sagnet, skal kong Hjòr (Hjǫrr) av Rogaland ha levd. Hans sønn var Hjòrleiv, som hersket både over Rogaland og Hordaland. Hjòrleiv blev på grunn av sine mange ekteskaper kalt den kvinnekjære. Først var han gift med Æsa den Lyse fra Valdres, og derpå ektet han på et tog til Bjarmeland Hild den Slanke fra Njardøy (nu Nærøy) ved Namdalen. I Kongehelle blev han siden en god venn av Here (Heri), sønn av Sjællands konge Reidar. Reidar bød Hjòrleiv hjem til sig, og besøket endte med et giftermål mellem Hjòrleiv og kongens datter Ringja. På overfarten til Norge blev Ringja syk og døde, og hennes lik, som blev skutt overbord, drev tilbake til hennes fars naust. Der fant Here kisten og trodde at Hjòrleiv hadde drept henne. Samme høst fanget to fiskere en havmann, som de bragte til Hjòrleiv. Kongen lot ham godt behandle ved hirden; men ingen kunde få et ord av ham. Engang kom dronning Hild til å velte et fullt horn ut over Æsas kappe, og kongen slo henne; hun skjøt skylden på hunden Floke som var kommet henne i veien, og Hjòrleiv slo også til hunden. Da lo havmannen, og da kongen spurte hvorfor, svarte han: "Fordi du nu handlet tåpelig; de to skal frelse ditt liv." Kongen tilbød ham friheten, hvis han vilde forutsi flere viktige ting, og mens de drog nedover mot sjøen, kvad havmannen flere vers hvori han spådde at den danske konge snart vilde komme og bringe blodig kamp med sig. Hjòrleiv søkte da å samle en hær; men Reidar, som vilde hevne sin datter, overrasket ham om natten og slo ring om gården. Da gjødde Floke som den pleide når den merket fare, og Hjòrleiv styrtet ut og skjøt et spyd mot fiendene; det blev Heres bane. Hjòrleiv kom sig vekk til skogen, men måtte se at hans gård blev brent; de to dronninger og meget bytte blev bortført av Reidar. Senere samme høst snek Hjòrleiv sig alene inn i Reidars gård, hvor han bad sin hustru Æsa hjelpe sig til hevn; men hun, som ikke elsket ham, forrådte hans plan, og Reidar lot ham henge op i hans egne skoremmer mellem to ilder. Nu fikk han hjelp av sin annen hustru Hild; hun dempet heten ved å slå øl på ilden, og da Reidar var falt i søvn under drikkelaget, løste hun Hjòrleivs bånd. Hjòrleiv drepte da sin fiende og lot liket henge i den galge han selv var blitt frelst fra. Han drog så hjem med begge sine hustruer, og folket dømte på tinget at Æsa skulde druknes i en myr; men Hjòrleiv lot sig dog nøie med å sende henne med sin medgift hjem til Valdres. Kong Hjòrleiv fant døden på et vikingetog. Hans sønn med Æsa var Oblaud; med Hild hadde han to sønner, Hjorolv og Halv.

Hild blev siden gift med en konge Asmund, og hos ham blev hennes to sønner opfostret. Da Hjorolv var tretten år gammel, vilde han forsøke sin lykke i viking. Han samlet om sig så mange menn som mulig; men han tok bare hensyn til folketallet og så ikke på om hans menn dudde noget og hadde ordentlig utrustning; snart kom han galt fra det, og måtte vende hjem igjen med spoll og skam.

Næste vår blev Halv tolv år, og han vilde da også dra på hærtog. Han hadde bare ett skib; men det var nytt og ypperlig utrustet, og i valget av sine kjemper var han meget vanskelig. Ingen skulde være yngre enn 18 år, og den som skulde bli med, måtte løfte en stor sten som lå i kongsgården; ingen måtte klage eller fortrekke en mine om han blev såret. Halvs fremste rådgiver var Stein, en sønn av jarlen Alv den Gamle på Hordaland. Stein hadde en tolvårs-gammel bror som også het Stein; men han var for ung til å bli med. Steins søskenbarn Rok (Hrókr) den Svarte og Rok den Hvite var blant kjempene, som bare var 23 i tall. Den første kveld de la i havn, regnet det stygt, og Stein vilde derfor tjelde; men kongen spottet: "vil du ennu tjelde hus som hjemme?" og fra nu av blev han kalt Innstein. Dagen efter da de i hvast vær rodde forbi et nes, stod der en ute på neset som vilde med ombord. Det fikk han lov til; men han skulde, sa kongen, stå ved roret like til kvelds. Den fremmede syntes det var et godt tilbud siden han da fikk en plass nær kongen. Snart viste det sig at det var den yngre bror Stein som var kommet ombord: han fikk navnet Utstein. Halvs menn kaltes for Halvsrekkerne (d. e. Halvs kjemper), og de var aldri over 60 i tall. De hadde strenge lover. Ingen måtte ha sverd som var lengre enn en alen; så nær skulde de gå fienden på livet. Aldri måtte de hærta kvinner og barn. Ingen måtte forbinde sine sår før et døgn var gått. Ikke måtte de tjelde ombord, og aldri reve seil i storm, og skulde de ligge stille, måtte de ikke søke havn, men ligge utenfor selv de verste nes. Med slike kjemper drog Halv på tog i 18 år og hadde alltid seier. Engang fikk de en overhendig storm, og tok da det råd at loddet skulde avgjøre hvem der skulde springe overbord for å lette skibet; men nogen loddkastning blev der ikke av, for de kaptes med hverandre om å springe overbord under utropet: "Stråløst er det fremfor stokkene" (d.v.s. at de ikke kom til å dø strådød, når de sprang over relingen). Halv seilte så til Hordaland, og hans stefar kong Åsmund gav sig under ham; han svor ham troskap og bød ham med halve mannskapet hjem til gilde. Innstein trodde ikke Asmund; han hadde hatt illevarslende drømmer og bad Halv ta alle sine menn med sig; men kongen vilde ikke høre på hans forsiktige råd og tok bare halvdelen med sig. Gjestebudet var prektig, og drikken så sterk at Halvsrekkerne sovnet. Da lot kong Åsmund sette ild på hallen. En av Halvsrekkerne våknet og sa: "Det ryker om haukene i kongens hall." Så la han sig igjen til å sove. En annen våknet og sa: "Det drypper nok voks av sverdene våre" (en hentydning til at vokset som sverdene var innsatt med, smeltet av varmen). Endelig våknet Innstein og kalte på Halv. Kongen stod op og vekte alle sine menn, og de løp så hårdt mot veggen at novene gikk av tømmerstokkene, og de slapp ut av hallen. Men Åsmunds overmakt blev dem for sterk, og Halv selv falt. Mannskapet fra skibet kom nu til, og Innstein holdt striden gående til aften; da falt han, og da var også mange andre av Halvsrekkerne drept. Utstein var såret, men kom sig igjen og undslapp til Danmark; han og Rok den Svarte felte siden Asmund og hevnet således sin herre, og Halvs sønn Hjor blev da konge over Hordaland.


Anm. Kilden er den sagnhistoriske (islandske) Hálfs saga, som visst er forfattet omkring 1300 eller litt tidligere, men bygger på eldre sagnstoff. Kjernen er en gammel beretning om Halv og hans kjemper; allerede i skaldediktet Ynglinga tal (9de årh.) hentydes i en poetisk omskrivning til Halvs innebrenning. Fortellingen om Halv og Halvsrekkerne er tydelig blitt påvirket av sagaen om Rolv Krake (§ 75). Forøvrig har Halvs saga episoder som tilhører eventyrdiktningen, og den er sterkt preget av gamle slektsrekker; således kan nevnes at Innstein også fins omtalt i det genealogiske Eddadikt Hyndluljóð som en sønn av Alv den Gamle og som far til den Ottar som diktet egentlig handler om. Jfr. A. Le Roy Andrews’ "innledning til hans utgave av Hálfs saga ok Hálfsrekka" (Altnordische Saga Bibliothek bd. 14 Halle 1909). Halvskjempene stod i gammel tid høit i ry, og flere islandske stormannsætter utledet sin oprinnelse fra Halv og hans menn. Om Halvsagnet er oprinnelig norsk, er ikke sikkert. Det fortjener opmerksomhet at Hálfr efter formen kan være samme navn som Haþuwulafs ("kamp ulv") på en svensk runesten fra 7de årh. (Stentoften Blekinge), og denne sten har også et mannsnavn Haeruwulafs ("sverd-ulv"), som inneholder det samme navneledd som Hjǫrr, Hjǫrleifr og ledd for ledd svarer til Hjǫrolfr.

Fridtjov

Vilhelm II av Tyskland finansierte denne statuen av Fridtjof den frøkne. Den er utformet av billedhugger Max Unger fra 1910 til 1912 og er oppført på Vangsnes, Vik kommune i Vestland.

83. Kong Bele i Sogn hadde tre barn, sønnene Helge og Halvdan og datteren Ingebjorg. Rett imot Beles kongsgård Sy(r)strand lå gården Framnes, hvor kongens gode venn, hersen Torstein Vikingsson, bodde. Torsteins sønn var Fridtjov; på grunn av sin dyktighet i alskens idretter fikk han tilnavnet den frøkne (d. e. tapre). Beles dronning døde tidlig, og Ingebjorg blev opfostret hos en mektig bonde i Sogn, Hilding. Hos ham blev også Fridtjov opfostret, og de to fostersøsken begynte snart å elske hinannen høit. Da Bele blev gammel, var Torstein og Fridtjov hans beste støtter, og da kongen merket at døden nærmet sig, la han sine uerfarne sønner på hjerte, at de skulde slutte sig til disse prøvede venner. Noget efter døde Torstein, eflerat han hadde bedt sin sønn lempe sig efter kongssønnenes sinn, da de var hans overmenn. Han blev efter sitt ønske hauglagt likeoverfor sin gamle venn Beles gravhaug.

Fridtjov vant sig snart ry for sin tapperhet og vennesælhet; de unge konger derimot var lite avholdt, og de fattet derfor nag til ham. Enn verre blev det da de merket at Ingebjorg syntes godt om ham, og da Fridtjov til slutt bad om hennes hånd, sa de tvert nei. Fridtjov svarte da at de aldri måtte regne på hans hjelp, og det fikk de også snart føle. Ryktet om den voksende uenighet mellem kongene og deres fornemste mann nådde til den mektige kong Bing på Ringerike. Han sendte derfor sendemenn til Sogn som forlangte at brødrene skulde underkaste sig ham og betale ham skatt. De gav riktignok et trossig svar og rustet sig til å møte ham på Jæren; men da de nu måtte savne Fridtjovs hjelp, blev de betenkelige likeoverfor Rings overmakt og forlikte sig med ham før det kom til slag. De måtte gå inn på Rings fordringer og love ham Ingebjorg til ekte. Nær ved Sy(r)strand var der på Balders hage et stort hov, hvor mange guder, men især Balder dyrkedes; dette hov var en stor helligdom, og kongene hadde før de drog hjemmefra, latt Ingebjorg føre dit forat de kunde vite henne sikker for Fridtjov. Men Fridtjov aktet Ingebjorgs kjærlighet for mere verd enn gudernes vrede, og rodde over fjorden for å besøke henne. De gjentok da sine løfter til hinannen; Fridtjov gav Ingebjorg en herlig ring som han hadde arvet efter sin far, og fikk en annen igjen av henne. Da kongene kom hjem igjen fra Jæren, blev de høilig forbitret ved å høre hvad der var skjedd; men de vågde ikke å angripe ham da han hadde samlet sine menn om sig. De søkte da å bli ham kvitt ved list. Hilding blev sendt til ham med det forslag, at han skulde fare til Orknøiene for å kreve den skatt som jarlen Anganty hadde forholdt dem siden Beles død; så skulde han få tilgivelse. Fridtjov gikk også inn på det, mot løfte om at hans gård og eiendommer skulde få være i fred mens han var borte. Men ikke før var han reist, før kongene brente hans gård og rante hans gods, og derpå kjøpte de to seidkvinner til å seide en slik storm over ham at han skulde omkomme. Fridtjov og hans menn var imidlertid seilet ut gjennem Sognefjorden på hans prektige skib Ellide, som hadde den natur at det kunde forstå manns tale. Ved Sulenøiene kom der over dem en så forferdelig storm at selv Fridtjov opgav håpet om å slippe fra det. Da fikk han øie på en hval som hadde lagt sig i ring om skibet, og på ryggen av den satt to trollkvinner. Han bød nu sitt skib seile like på hvalen, og Ellide lød hans bud og knuste ryggen på den ene mens han selv drepte den annen. Da var trolldommen brutt, stormen la sig, og de kom til land i Evjesund på Orknøiene. Jarlen Anganty, en gammel venn av Torstein Vikingsson, tok vel imot Fridtjov, og sa at han vilde gi ham en sum penger, så kunde han gjerne kalle det for skatt om han vilde. De blev hos ham om vinteren. Imidlertid var kong Ring efter avtale kommet til Sogn, hvor han holdt bryllup med Ingebjorg. Han så da Fridtjovs ring og forbød henne å bære den; hun gav den til Helges kone og bad henne gi Fridtjov den igjen. Ring reiste så hjem med sin hustru, og han elsket henne meget.

Næste vår kom Fridtjov tilbake og fant sin gård brent. Han fikk høre at kongene holdt diseblot i Baldershage, og besluttet sig straks til hevn. Han lot sine menn hugge hull i alle skibene som lå ved stranden, og selv gikk han alene inn i hovet, hvor kongene satt i drikkelag og bare hadde få folk om sig. Der satt kvinner og smurte gudebilledene og tørket dem av med duker, mens andre vannet dem ved ilden. Fridtjov gikk frem foran kong Helge og sa: "Nu vil du vel ha skatten?" I det samme slo han pengepungen så hårdt i ansiktet på ham at to tenner falt ut, og Helge tumlet sanseløs ned fra høisætet så Halvdan måtte gripe ham at han ikke skulde falle i ilden. Da Fridtjov vilde gå ut, så han sin ring på Helges hustrus hånd da hun satt og varmet Baldersbilledet ved ilden. Han grep henne om hånden så gudebilledet falt i ilden, og drog henne ut imot døren for å ta ringen fra henne. Halvdans kone tok fatt i henne for å holde igjen; men derved falt også hennes gudebillede i ilden, begge de smurte billeder stod straks i lys lue, og hele huset fattet ild. Men Fridtjov fikk sin ring igjen og seilte bort, og da kongene vilde forfølge ham, kunde de ikke bruke skibene. De gjorde nu Fridtjov fredløs, og Halvdan lot igjen opbygge Fraranes og tok bolig der, mens Helge blev boende på Sy(r)strand.

Fridtjov for nu i tre år ute som viking og samlet sig meget gods. Da forlot han sine menn i Viken og drog til Oplandene til kong Ring for å gjense Ingebjorg. Han forklædte sig som en gammel mann, lot en hette henge ned over ansiktet og kom således inn i kongens gård hvor han satte sig ytterst i hallen. Ring lot spørre hvem den store mann var. "Tjov heter jeg; hos Ulv var jeg i natt, og i Anger[8] blev jeg opfostret," svarte den fremmede. Ring blev forundret over det dunkle svar, bød ham komme hen til sig og spurte hvor han hadde hjemme. "Min lyst drev mig hit, og mitt hjem er ingensteds," svarte den underlige gjest, og sa at han var saltkoker. "Du har nok vært i skogen i natt," sa Ring, "for der fins ingen bonde i nærheten som heter Ulv; og når du sier at du intet hjem har, så kan det vel være at din lyst til å dra hit gjør at du ingen pris setter pa det." Dronningen viste ham til sæte i gjesteskålen, men kongen bød ham kaste kappen og sette sig ved hans side. Den fremmede gjorde så, og stod da prektig klædd med sverd ved side og sin store ring på hånden. Dronningen så den og blev blodrød, men sa ikke et ord. Kongen var meget munter og sa: "Du må nok ha kokt salt lenge for å få en slik ring." Tjov blev der om vinteren og var vel likt av alle; dronningen talte sjelden med ham, men kongen var alltid vennlig mot ham.

Engang skulde Ring og hans dronning dra i gjestebud, og Fridtjov fulgte med dem. De kjørte over utrygg is tross Fridtjovs advarsel. Da brast den endelig under dem; men Fridtjov rykket hest og slede op med kongen og dronningen siltende i. "Det var et godt tak, Tjov!" sa Ring, "selv Fridtjov den Frøkne vilde ikke ha talt kraftigere i om han hadde vært her." I gjestebudet hendte der forresten intet merkelig. En dag orn våren bød kongen sin hird fare med ut i skogen da han vilde glede sig i naturens skjønnhet. Det falt sig da så at Ring og Fridtjov blev alene sammen. Kongen sa at han var blitt søvnig og vilde legge sig ned og sove litt. "Far da hjem, konge!" sa Fridtjov, "det sømmer sig mere." Men kongen sa nei og la sig til hvile, og det syntes snart som om han sov fast. Tjov satt i nærheten; han drog sitt sverd ut av skeden og kastet det langt bort. Litt efter reiste kongen sig og sa: "Var det ikke så, Fridtjov, at mange tanker nu falt dig inn, og at du vant seier over dem? Nu skal du bli her og hedres høit. Jeg kjente dig straks den første kveld du kom i min hall." "Jeg må nu snart bort," svarte Fridtjov. Da de kom hjem blev det snart bekjent for alle at det var Fridtjov den Frøkne som hadde vært der om vinteren.

Tidlig en morgen banket det på døren der hvor kongen og dronningen sov. Kongen spurte hvem det var, og fikk til svar at det var Fridtjov som vilde ta avskjed. Han kom inn og takket dem begge for den gode mottagelse de hadde gitt ham; til sist rakte han Ingebjorg sin ring og bad henne bære den. Kongen smilte da og sa: "Så fikk dog hun bedre takk enn jeg skjønt hun ikke har vist dig mere vennskap enn jeg." De drakk sammen, og kongen sa: "Jeg skulde ønske du vilde bli her, Fridtjov; for mine sønner er små, og jeg er en gammel mann som er lite skikket til å ta på mig rikets forsvar om det skulde trenges." Fridtjov avslo det sørgmodig. Da tilbød Ring ham alt det han eide, og dronningen med; for, sa han, han følte døden nærme sig. Nu mottok Fridtjov tilbudet; han fikk jarlsnavn og skulde styre riket til Rings sønner var voksne. Kong Ring levde bare en kort tid, og hans død vakte stor sorg i hans rike. Hans arveøl blev drukket under stor stas, og samtidig stod Fridtjovs og Ingebjorgs bryllup. Men kong Helge og kong Halvdan blev forbitret over at herrens sønn hadde ektet deres søster. De samlet en stor hær mot sin svoger; men han slo dem og felte Helge. Halvdan tilbød han fred hvis kongen vilde underkaste sig ham, og Halvdan hadde ingen annen utvei. Fridtjov blev således konge over Sogn, hvor han hersket efterat Rings sønner selv hadde tatt styrelsen over Ringerike. Siden la han også Hordaland under sig. Blandt Fridtjovs og Ingebjorgs barn nevnes sønnene Gunntjov og Huntjov. Huntjov hadde sønnene Hertjov, Geirtjov og Fridtjov: men ætten nevnes ikke meget i de gamle kilder.


Anm. Friðþófs saga er en av de yngre fornaldarsagaer (§ 57), bygget over et elskovsmotiv. Eiendommelig for den er dens næsten fullstendige mangel på overnaturlige trekk, dens kunstneriske komposisjon og den etiske grunntanke som er fortellingens røde tråd. Den er islandsk og sannsynlig forfattet omkring år 1300 (eller litt tidligere). Den tør visstnok betraktes som fritt opdiktet; i hvert fall lar der sig ikke påvise nogensomhelst historisk kjerne i den. Se Hj. Falk, Arkiv f. nord. filol. VI (1890) s. 60 ff. — Selve navnet Friðþjófr, d. e. fredtyv, er et bevis for at dets bærer ikke er en historisk person. Det er ut fra sagaens sammenheng fritt dannet efter andre navn på Þjófr (Valþjófr, Geirþjófr o.s.v.); men i disse eldre navn er Þjófr sannsynlig ikke ordet "tyv", men en tillempning efter det angelsaksiske péow og det gammeltyske dio "træl", hvormed flere personnavn er sammensatt. Se S. Bugge, Arkiv VI s. 224 ff. — Systrand (i gamle norske kilder Systrǫnd, mens sagaen, visstnok mindre riktig, har Syrstrand) brukes ennu som navn på Leikanger sogn. — Framnes må søkes på Vangsnes. Om Fridtjovs far Torstein Vikingsson har vi en egen saga, som er full af eventyrlige trekk. Den forteller om Torsteins herkomst (hans stamfar var kong Håloge av Hålogaland), om hans strid og senere vennskap med kong Bele, og om hvordan de erobret Orknøiene og her innsatte en viking Anganty til jarl.


Fotnoter

  1. En hel del av fornaldarsagaene danner grunnlaget for folkeviser. Herom kan en gang for alle henvises til K. Liestøl: Norske trollvisor og norrøne sogor. Kr.a 1915.
  2. Jfr. Helge Holmström. Studier over svanjungfrumotivet i Vòlundur-kvida och annorstädes (Malmö 1919).
  3. At Tjodrek (Didrik) nevnes i prosainnledningen til Guðrunarkviða II som den for hvem Gudrun klager sin sorg, har intet å si da han ikke forekommer i selve diktet; dettes innledning viser bare at diktenes samler kjente de tyske sagn. På lignende måte går Guðrunarkviða III, som handler om Gudruns og Tjodreks forhold, tilbake på yngre meddelelser som er kommet inn utenfra. Se G. Storm, Sagnkredsene om Karl den Store og Didrik af Bern s. 87; G. Neckel, Beiträge zur Eddaforschung s. 221.
  4. Hadding og Hasting kan ikke sproglig være samme navn. Almindelig opfattes Hasting som det nordiske navn Hásteinn.
  5. Dette er den riktige form se anm. til denne paragraf; ikke "Stærkodder".
  6. Det første nidingsverk var Vikars død: om det annet er intet overlevert.
  7. I sene islandske håndskrifter av Hervarar saga (fra 17de årh.) sies Starkad å ha bodd vid Åluforsa. Derved menes vistnok Ulefoss i Holla, Telemark (S. Bugge, Norsk Sagafortælling og Sagaskrivning i Irland, Kr.a 1901—08, s. 127; jfr. Norske Gaardnavne VII s. 172 f.
  8. Et ordspill, da ordet kan bety både "sorg" og "fjord". Sannsynlig hentydes til en bestemt fjordbygd — en saltkokerbygd, hvorfra ringerikingene i gammel tid har hentet salt —, nemlig til Sande på Vestfold, som tidligere hadde navnet Angr (d. e. fjorden). Jfr. M. Olen i "Studier tillegnade Esaias Tegner" (Lund 1918), s. 214—222.