Norrøne heltesagn og eventyr

Fra heimskringla.no
Revisjon per 20. jun. 2016 kl. 09:29 av JJ.Sandal (diskusjon | bidrag)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Norsk.gif


Eddadiktene

Norrøne heltesagn og eventyr

gjenfortalt for ungdommen

av

Alexander Bugge

Kristiania 1911



Frøya og smykket hendes; Hjadninge-kampen

Frøya var søster til guden Frøy og datter av Njord i Noatun. Hun var den gjæveste av alle gudinderne og den fagreste av dem allesammen. Hendes sal het Sessrumne, den var stor og fager. Naar hun var ute og reiste, kjørte hun med kattene sine, og sat selv i vognen.

Ikke langt fra Frøyas gaard var det en sten, og i den bodde det fire dverger, som var de flinkeste smeder. En dag da Frøya gik ut, stod stenen aapen og hun saa dvergene sitte inde i den og smie paa en guldsølje, som næsten var færdig. Frøya syntes godt om dette smykket, og dvergene syntes godt om Frøya. Hun vilde kjøpe søljen av dem, og bød dem guld og sølv og andre gode saker for den. Men dvergene sa at de ikke trængte til gods. De vilde gi søljen til hende, sa de, bare hun vilde love at være litt glad i dem saa. Det lovte Frøya. Da søljen var færdig, gav dvergene den til hende, og hun tok den med hjem til huset sit.

Ved denne tid var Loke kommet til Odin og var blit hans mand. Loke var saa underfundig at det nær sagt ikke var den ting som han ikke hadde næsen sin i. Paa den visen fik han ogsaa snust op at Frøya hadde faat smykket av dvergene og hvad hun hadde git for det. Dette fortalte han til Odin. Da Odin fik vite det, sa han at Loke skulde se at faa tak i smykket og gi det til ham. Loke svarte at det var uraad; «for stuen til Frøya er saa sterkt bygget og vel tillaast, at ingen kan komme ind i den uten hendes vilje.» Men Odin sa at Loke skulde gaa sin vei, og at han ikke vilde se ham for sine øine, før han hadde faat tak i smykket.

Loke gik da til Frøyas hus, men det var laast. Han prøvde at komme ind, men fik ikke gjort det. Det var koldt ute, og han begyndte snart at fryse. Da gjorde han sig om til en flue, og flakset rundt om alle laaser og alle sprækker; men han fandt ikke et hul, som han kunde slippe ind gjennem. Til slut fandt han helt oppe ved mønet et hul, som ikke var større end at en kunde stikke en naal gjennem det; det smøg han sig ind gjennem. Da han kom ind i stuen, spilte han op øinene og fór saa stille som mulig for ikke at vække nogen. Men da han opdaget at alle sov i stuen, gik han bort til sengen hvor Frøya laa, og saa at hun hadde smykket om halsen paa sig, og at krokene vendte nedover. Loke gjorde sig da om til en loppe og satte sig paa kinden til Frøya og stak hende, saa hun vaaknet og snudde paa sig og sovnet igjen. Derefter drog han loppehammen av sig, lokket smykket av Frøya, fik op døren til stuen og gik bort og gav smykket til Odin.

Da Frøya vaaknet om morgenen, saa hun at døren var aapen, men ikke brutt op, og at den gode søljen hendes var væk. Hun skjønte da hvem som voldte dette. Straks hun hadde klædd sig paa, gik hun bort til hallen til Odin og sa, at han gjorde ilde i at stjæle klenodiet hendes, og bad ham gi det tilbake til hende. Men Odin sa at hun aldrig skulde faa det igjen, hvis hun ikke kunde faa to mægtige konger hvem andre 20 konger tjente, til at slaas uavladelig, slik at de som faldt straks reiste sig igjen og kjæmpet videre. Det lovte Frøya.

Den kamp som Frøya fik istand, er kaldt Hjadningekampen. Om ophavet til den fortælles det at det var en konge ved navn Hogne. Han hadde en datter som het Hild. Hun blev tat i hærfang av en konge som het Hedin Hjarrandesson. Hogne var dengang faret i kongestevne; men da han fik vite at det var herjet i hans rike, og at hans datter var røvet, fór han med sin hær for at lete efter Hedin, og fik høre at han fór nordover langsmed landet. Da kong Hogne kom til Norge, spurte han at Hedin var seilet vesterover havet. Hogne seilte da efter ham til Orknøerne, til han kom til en ø som heter Haaøy; dér traf han Hedin og hans mænd. Hild gik da til møte med sin far og bød ham fra Hedin et smykke i forlik; men i andet fald, sa hun, var Hedin rede til at slaas, og hun la til at Hogne ikke hadde nogen skaansel at vente av ham. Hogne var ubøielig og svarte sin datter at han ikke vilde ta imot noget forlik. Hild gik da tilbake til Hedin og fortalte ham dette og bad ham gjøre sig rede til at kjæmpe. Begge kongerne rustet sig nu og gik op paa øen og fylket sine mænd. Da ropte Hedin paa sin maag Hogne og bød ham forlik og meget guld i bøter. Men Hogne svarte: «For sent bød du dette, om du vil ha forlik; for nu har jeg draget sverdet Daainsleiv, som dvergene gjorde: det volder altid en mands bane, hver gang det blottes; det stanser aldrig i hugget, og de saar som det gir, gror aldrig.» Da sa Hedin: «Du roser dig av dit sverd, men du har ikke rost dig av at du har vundet seier endda. Det sverd er det bedste som er sin herre tro.» De begyndte da den kamp, som kaldes Hjadninge-kampen, og kjæmpet hele dagen; om kvelden gik kongerne til skibene sine. Men Hild gik om natten til valen og vakte med sin troldom til live alle dem som var døde. Næste dag gik kongerne igjen til kampvolden og kjæmpet, og likesaa alle de som var faldt dagen i forveien. Paa denne vis gik det den ene dag eller den anden, at alle de som faldt og alle vaaben og skjold blev til sten; men om dagen stod alle de døde mænd op og kjæmpet, og alle vaabnene var like gode igjen. Paa denne maate holder de paa like til Ragnarok.


Loke og dvergene; guderne faar sine klenodier

Loke hadde engang været saa underfundig at han klippet alt haaret av Siv, konen til Tor; da Tor blev det var, grep han Loke, og sa at han vilde knuse hvert ben i ham, hvis han ikke lovte at faa svartalverne til at gjøre av guld nyt haar til Siv, som kunde vokse som andet haar. Det maatte Loke love. Derefter fór han til nogen dverger som heter Ivaldes sønner. De gjorde haaret og skibet Skidbladne og spydet Gungne, som Odin eide. Loke veddet nu om hodet sit med dvergen Brokk om at hans bror Sindre ikke kunde gjøre tre klenodier som var jevngode med disse. Da de kom til smien, la Sindre et svineskind i essen, og bad Brokk blaase og ikke holde op før han selv tok ut det han hadde lagt i essen. Men straks han var gaat ut av smien, kom det en flue og satte sig paa haanden til Brokk og stak ham; men han blaaste allikevel videre, indtil smeden kom og tok ut av essen; det var en galt med børster av guld.

Dernæst la Sindre guld i essen og bad sin bror holde ved at blaase, like til han kom tilbake. Derefter gik han bort. Men da kom fluen igjen og satte sig paa halsen til Brokk og stak ham en gang til saa haardt som forrige gang. Men han holdt allikevel ved at blaase, til smeden kom tilbake og tok ut av essen en guldring som heter Draupne. Saa la Sindre jern i essen og bad Brokk blaase, og sa at arbeidet vilde mislykkes, hvis han holdt op. Men da kom fluen og satte sig mellem øinene hans og stak øienlaakene, saa blodet randt og han ikke kunde se. Brokk skyndte sig da at jage fluen væk med haanden, mens han et øieblik la belgen ned. Men i det samme kom smeden og sa at han nær hadde ødelagt alt det som var i essen. Med disse ord tok han en hammer av essen og gav alle klenodierne til sin bror Brokk og bad ham dra til Aasgaard med dem for at løse sit veddemaal.

Brokk og Loke bar nu sine klenodier frem, og æserne satte sig paa dommerstolene; avtalen var at den dom skulde staa som Odin, Tor og Frøy avsa. Da gav Loke spydet Gungne til Odin. Til Tor gav han hodehaaret, som Siv skulde ha, og til Frøy gav han Skidbladne, og fortalte hvordan det forholdt sig med disse klenodier, at spydet aldrig blev kastet i miss, men haaret grodde fast straks det kom paa hodet til Siv, og Skidbladne hadde bør saasnart seilet kom i luften, men en kunde vikle skibet sammen som en duk og stikke det i sin pung, om en vilde.

Dernæst bar Brokk frem sine klenodier. Han gav ringen til Odin og se at hver niende nat vilde det dryppe otte like saa tunge ringer av den. Men til Frøy gav han galten og sa at den kunde rende gjennem luft og hav nat og dag fortere end nogen hest, og aldrig var det saa mørkt om natten eller i mørkheimen, at det jo ikke var lyst nok der hvor den fór; slik lyste det av børsterne dens. Dernæst gav han hammeren til Tor og sa at han kunde slaa saa haardt han vilde med den og hvad som end var foran ham, uten at hammeren gav efter; hvis han kastet den, vilde han altid træffe, og aldrig fløi den saa langt at den jo ikke søkte tilbake til haanden hans, og hvis han vilde, saa blev den saa liten at han kunde ha den i skjorten sin; men det var den lyte paa den at skaftet var temmelig kort.

Det var gudernes dom at hammeren var det bedste av alle klenodierne, og det bedste vern mot rimtusserne, og de dømte at Brokk hadde vundet veddemaalet. Loke tilbød da at løse sit hode, «men det var det ikke nogen von om,» sa dvergen. «Ta mig da,» sa Loke. Men da Brokk vilde ta ham, var han langt borte. For Loke hadde skor som han kunde gaa med gjennem luft og hav. Dvergen bad da Tor om at ta ham, og det gjorde han. Da vilde dvergen hugge hodet av Loke. Men Loke sa at han hadde ret til hodet, men ikke til halsen. Da tok dvergen rem og kniv og vilde stikke hul i læberne til Loke og sy sammen munden; men kniven bet ikke. Han sa da at sylen til hans bror vilde være bedre, og straks han nævnte den, var sylen dér og bet læberne. Han sydde da munden sammen, men Loke rev sømmen ut.


Kvernen som maler paa havsens bund

Det var engang i Danmark en konge som het Frode. Han skal ha levet paa den tid da keiser Augustus la fred over hele verden, og da Jesus blev født. Frode var den mægtigste av alle konger i Norderlandene. Han bød over hele sit rike en fred som varte i 30 aar og efter ham blev kaldt Frode-freden. Ingen mand voldte dengang en anden skade, om han end møtte sin fars eller sin brors banemand, løs eller bundet. Det fandtes ingen tyv eller ransmand, og det var saa trygt at kong Frode la en guldring paa Jellinge-heien, og dér laa den længe. Men til slut endte allikevel Frodes fred. Det gik slik til. Frode drog engang til Sverige for at gjeste en konge som het Fjølne. Dér kjøpte han to trælkvinder ved navn Fenja og Menja; de var av jetteæt og var store og sterke. Dem hadde han med sig hjem igjen til Danmark.

Det var ved den tid i Danmark to kvernstener som var saa svære at ingen mand var saa sterk at han var kar om at dreie dem. Men kvernen var slik beskaffen at den malte alt det som den som malte paa den, sa at den skulde male. Denne kvernen het Grotte. Kong Frode satte Fenja og Menja til at male paa kvernen og bad dem male guld. Det gjorde de. Først malte de guld og siden fred og lykke for Frode. Men Frode gav dem ikke længer hvile eller søvn end gjøken gol eller den tid de trængte til at kvæde en vise. Da sang de en sang som heter «Grottesangen». De sang og de svinget de rullende stener, saa at Frodes mænd alle sovnet. «Vi maler rigdom for Frode,» sang de, «vi maler lykke og gods i mængde paa lykkekvernen. La ham sitte paa rigdom, la ham sove paa dun, la ham vaakne til lyst! Da er det vel malet.» Saa fortalte de om freden som Frode hadde paabudt. «Men du var ikke saa klok som du burde, Frode, da du kjøpte trælkvinder. Du valgte dem efter deres styrke og utseende, men efter deres æt spurte du ikke. For vi stammer,» sa de, «fra de mægtige bergriser Rungne og Tjasse.» Slik sang de videre og fortalte at de, mens de var unge, hadde levet mellem jetterne. Siden kom de mellem folk; i Sverige skar de brynjer sønder, brøt skjold i stykker og kjæmpet i krigernes flok. Men siden blev de fanget og gjort til trælkvinder, og til slut var de kommet til kong Frodes gaard.

Det var mørk nat mens de malte. Da saa de et ildskjær i øst. Jettemøerne skjønte hvad de hadde malet til Frodes gaard, og sang: «Ild ser jeg brænde østenfor borgen, kampbud viser sig, varder tændes. Snart vil det komme hit en hær og brænde gaarden for kongen.» Og de fortsatte, idet de talte til Frode, som sov og ikke visste om nogen fare: «Du skal ei holde Leires stol,[1] røde ringer eller de mægtige kvernstener. La os, Fenja, ta fastere om haandtaket!» Saa malte de unge møer, og prøvde sin styrke - de var unge i jettevrede -, de malte saa haandtaket skalv og kisten som kvernstenene stod i, skjøt sig unda, og Frodes høie hal brast sønder.

Samme nat kom en sjøkonge ved navn Mysing og dræpte kong Frode og tok meget hærfang dér. Da var det slut med Frode-freden. Mysing tok med sig kvernen Grotte og Fenja og Menja og sa at de skulde male salt. Midt paa natten spurte de om han ikke syntes det var nok salt nu. Men han bad dem male videre. Det gjorde de; men det varte ikke længe før skibet sank. Dér hvor sjøen falder ind i kvernøiet, er det et svelg i havet. - Det er malstrømmen i Pentlandsfjorden mellem Orknøerne og Skotland. - Siden den tid er havet salt.


Tors færd til Utgard-Loke

Tor og Loke var engang ute og kjørte med bukkene sine. Om kvelden kom han til en gaard og bad om nattely dér. Da det led et stykke ut paa kvelden, tok Tor begge bukkene og slagtet dem; derefter tok han og flaadde dem og la dem i gryten. Da de var kokt, satte han sig til natverdsbordet og indbød bonden og hans kone og barna deres til at spise med sig; - bonden hadde en søn som het Tjalve, og en datter som het Roskva -. Men før de begyndte at spise, la Tor bukkeskindene ved ilden og sa, at bonden og hans folk skulde kaste benene paa dem. - For naar de bare gjorde det, stod bukkene op igjen like friske næste morgen. - Men gutten Tjalve ænset ikke hvad Tor sa, han tok laarbenet til den ene bukken, sprættet det op med kniven sin, og brøt ut margen.

Tidlig næste morgen stod Tor op og klædde sig; derefter tok han hammeren Mjølne, svinget den og viet bukkeskindene. Bukkene stod da op igjen; men den ene bukken var halt paa det ene bakbenet. Da Tor saa det, blev han sint og sa, at bonden eller hans husfolk hadde faret uvorrent med bukkebenene; for han kjendte at laarbenet var brukket. En kan vite hvor ræd bonden blev da han saa hvor sint Tor var, og at han lot brynene sige nedover øinene. Men da han saa øinene paa Tor, trodde han at han skulde daane. Tor klemte saa fast om hammeren at knokerne blev hvite. Bonden og hans husfolk faldt paa knæ og bad Tor saa vakkert de kunde om ikke at være sint, men la naade gaa for ret; de bød ham alt hvad de eide i bøter. Da Tor saa deres rædsel, gik vreden av ham. Han blev blid igjen og tok i forlik begge deres barn, Tjalve og Roskva. De blev hans tjenestefolk og har siden stadig fulgt ham. Tor lot bukkene sine bli igjen hos bonden. Selv drog han østover til Jotunheim. Han kom ut til det dype havet; det satte han over og gik i land paa den anden side i følge med Loke og Tjalve og Roskva. - Tjalve var raskere tilbens end nogen anden; han bar nisteskreppen til Tor. - Da de hadde gaat en liten stund, kom de til en stor skog; den gik de gjennom hele dagen til det blev mørkt. Da søkte de et sted hvor de kunde være om natten. Til slut fandt de en svært stor stue; paa den ene enden av den var det en dør som var likesaa bred som selve stuen. Dér gik de ind og la sig til at sove. Men midt paa natten blev det et stort jordskjælv; jorden gik i bølger under dem, og huset skalv. Tor stod da op og kaldte paa sine følgesvender, de søkte at komme ut, men fandt et sidehus midt paa den høire stuevæggen, og dit gik de ind. Tor satte sig i døraapningen og de andre indenfor ham. De var saa rædde at de hverken turde nyse eller hoste. Tor holdt hammeren i haanden og tænkte at verge sig med den. Da hørte de stor støi og gny.

Men da dagen kom, gik Tor ut. Da fik han et litet stykke borte i skogen øie paa en mand som ikke var liten; han laa og sov og snorket sterkt. Da skjønte Tor hvorfra laaten var kommet om natten. Han spændte styrkebeltet om sig, og hans guddomskraft vokste. I det samme vaaknet manden; men da betænkte Tor sig denne ene gangen paa at slaa til ham med hammeren, og spurte hvad han het. Manden kaldte sig Skryme. «Men ikke er det nødvendig at spørre dig om dit navn,» sa han; «jeg vet at du er Aasa-Tor.» - «Men hvad har du gjort av hansken min?» la han til. I det samme bøide han sig og tok op hansken. Da saa Tor at det var den han hadde hat til hus om natten. Men sidehuset var tommeltotten i hansken.

Skryme spurte om Tor vilde ha følgeskap med ham. «Ja,» svarte Tor. Før de gik videre, tok Skryme og løste op nisteposen sin og gav sig til at spise dagverd; men Tor og hans fæller satte sig et andet sted og spiste. Siden foreslog Skryme at de skulde ha matfællesskap; det sa Tor ja til, og Skryme bandt hele nisten sammen i én bylt. Den tok han paa ryggen sin og gik foran hele dagen og skridtet ikke litet ut. Sent paa kvelden kom de til en stor ek: dér valgte Skryme natteleie til dem. Han sa til Tor at han vilde lægge sig til at sove; «men Dere kan ta nisteposen og holde natverd.» Det varte ikke længe før Skryme søvnet og snorket høit. Men da Tor tok nisteposen og skulde løse den op, var han ikke kar for at faa løst en eneste knute eller at faa tat op en eneste remende. Da han saa det var uraad at faa aapnet nisteposen, blev han sint, grep hammeren Mjølne med begge hænder, gjorde et skridt fremover og slog til Skryme i hodet. I det samme vaaknet Skryme og spurte om det faldt et løvsblad i hodet paa ham. «Men nu har Dere vel faat mat og er færdige til at sove,» sa han. Tor sa at nu skulde de lægge sig til at sove.

De gik da hen under en anden ek; men sandt at sige, var de rædde for at sove. Midt paa natten hørte Tor at Skryme snorket, saa det durte i skogen. Da stod Tor op, gik hen til Skryme, svinget hammeren høit og slog den midt i skallen paa Skryme; han kjendte at hammernebbet sank dypt ned i hodet. I det samme vaaknet Skryme og sa: «Hvad er det nu? Faldt det en ekenøt i hodet paa mig? - Men hvad er det med dig, Tor?» Tor skyndte sig tilbake og sa, at han netop var vaaknet. Det var midnatt, sa han, og tid til at sove endda en stund. Tor tænkte da paa, at kunde han bare komme til at faa slaat til Skryme tredje gangen, skulde han aldrig mere se dagens lys. Han laa nu og passet paa om Skryme sovnet ind. Litt før dag hørte han at Skryme snorket. Da stod han op, løp bort til ham, svinget hammeren av al sin kraft og slog den i tindingen paa ham, saa hammeren sank i like til skaftet. Men Skryme satte sig op, strøk sig om panden og kindet og sa: «Mon det er nogen fugler som sitter i træet over mig. Jeg syntes, da jeg vaaknet, at det faldt noget tros av kvistene ned i hodet paa mig. - Men er du alt vaaken, Tor? Det er nok tid til at staa op nu; Dere har ikke langt igjen til borgen Utgard. Jeg har hørt at Dere har hvisket mellem Dere om at jeg ikke var liten av vekst. Men Dere skal faa se større mænd dér, naar Dere kommer til Utgard. Nu vil jeg gi Dere et godt raad. Vær ikke altfor hovne, naar Dere kommer dit; for Utgardelokes hirdmænd vil ikke taale at slike pattebarn ypper sig. Ellers faar Dere vende om, og det tror jeg er det bedste for Dere. Men hvis Dere vil gaa videre, saa stevn østover; jeg maa nu ta veien nordover til de fjeldene som Dere ser derborte.» Dermed tok Skryme nisteskræppen og kastet den paa ryggen og snudde ind i skogen. Men det fortælles ikke at æserne ønsket ham vel møtt igjen.

Tor og hans fæller gik fremover like til middag. Da saa de en borg ligge paa sletten, og de satte nakken i veiret, før de fik set over den. De gik hen til borgen; det var en grind foran borgledet, men den var stængt. Tor gik bort til grinden, men fik ikke lukket den op; til slut maatte de smyge sig ind mellem spilerne i grinden, og paa den maate kom de ind. De saa da en stor hal og gik dit; døren var aapen, og de gik ind. De saa mange mænd sitte paa to bænker; de fleste var store nok. De gik frem for kongen, Utgarde-Loke, og hilste paa ham. Han saa sent paa dem, smilte saa hele tandgaren syntes, og sa: «Det er sent at spørre tidende om lange veier. Eller er det anderledes end jeg tænker, siden denne pilten er blit Ake-Tor? Eller kanske du er større end du synes mig. Men hvad idrætter er det du og kameraterne dine skjønner Dere paa? Ingen faar være her hos os som ikke kan en eller anden kunst fremfor andre mænd.» Da svarte han som gik sidst av dem - det var Loke -: «Jeg kan den idræt som jeg straks er rede til at vise, at ingen herinde kan spise sin mat hurtigere end jeg.» «Det skal vi straks friste,» svarte Utgarde-Loke og ropte utover mot enden av hallen og sa at han som het Loge, skulde komme frem og friste sig mot Loke. De tok da et trug, fuldt av kjøt, og bar det frem paa gulvet. Loke satte sig ved den ene enden av det og Loge ved den anden; begge aat saa fort de kunde og møttes midt i truget; da hadde Loke spist op alt kjøtet, men Loge hadde ætt baade kjøtet og benene og truget med. Da hadde Loke tapt.

Utgarde-Loke spurte nu Tjalve hvad denne unge manden kunde. Tjalve svarte at han vilde friste at løpe omkap med en som Utgarde-Loke fik til det.

Utgarde-Loke sa at dette var en god idræt; men han maatte være rap paa foten, om han skulde øve denne idræt. Med disse ord stod han op og gik ut. Dér var en slet vold, som var godt skikket til kapløp. Utgarde-Loke kaldte paa en gut som het Huge, og bad ham løpe omkap med Tjalve. I det første rend kom Huge saa langt foran at han fik snudd sig om mot Tjalve, da denne kom til maalet. Da sa Utgarde-Loke: «Du maa lægge mere ut, Tjalve, om du skal vinde i leken; dog er det sandt at det ikke er kommet nogen hit som synes mig raskere paa foten end du.» I det andet rend kom Huge til maals og snudde sig om, men da var det et langt pileskud til Tjalve. Da sa Utgarde-Loke: «Tjalve er flink til at løpe; men ikke tror jeg at han vinder. Men nu skal vi prøve, naar de løper tredje gang.» De tok da paany til at løpe, og Huge kom til maalet og snudde sig om; men da var ikke Tjalve kommet halvveis. Da sa alle at nu hadde de prøvet nok av denne lek.

Utgarde-Loke spurte nu Tor hvilken idræt han vilde vise dem, saa store frasagn som det gik om hans storverk. Tor svarte at han helst vilde drikke omkap med en. Utgarde-Loke sa at det var bra, og gik ind i hallen, og lot hente et horn som hirdmændene pleide at drikke av. En skutilsvend kom med hornet og rakte det til Tor. «Det er vel drukket,» sa Utgarde-Loke, «hvis en tømmer dette hornet i ett drag, men nogen tømmer det i to, men ingen er saa liten kar til at drikke at han ikke tømmer det i tre.» Tor saa paa hornet, og det syntes ham ikke stort, men det var temmelig langt. Men han var svært tørst. Han tok da og drak i store slurker, og tænkte at han ikke skulde behøve oftere at bøie sig mot hornet. Men da han var færdig og skulde se paa hornet, syntes han at det næsten ikke var nogen mon lavere i hornet nu end før. Da sa Utgarde-Loke: «Det er vel drukket, men ikke altfor meget. Men ikke hadde jeg trodd det, om folk hadde sagt mig det, at Aasa-Tor ikke kunde drikke mere. Dog vet jeg at du vil tømme det anden gang.» Tor svarte ikke, men satte hornet for munden og tænkte at nu skulde han drikke sterkere. Allikevel saa han at enden av hornet ikke kom saa høit op som han likte; og da han tok hornet av munden, syntes han at det var endda mindre mon end første gang; dog kunde en nu godt bære det uten at spilde. Da sa Utgarde-Loke: «Vil du drikke én gang til, Tor, saa har du spart det meste til slut. Men ikke kan du her hos os kaldes saa stor mand, som æserne kalder dig, om du ikke gjør mere av dig i de andre leker end i denne.» Da blev Tor vred, han satte hornet for munden, og drak saa hvast og tok saa lang slurk som han kunde. Men da han saa i hornet, saa var det dog nu blit nogen mon; da rakte han hornet bort og vilde ikke drikke mer. Da sa Utgarde-Loke: «Det er let at se at din styrke ikke er saa stor som vi trodde. Men vil du friste flere leker? Du ser at det ikke nytter noget med denne.» Tor svarte: «Ja, jeg kan friste nogen leker til. Men underlig skulde det være om de hjemme hos æserne vilde ha kaldt slikt litet drukket. - Men hvilken lek vil du nu by mig?» Utgarde-Loke svarte: «Unge gutter her som er litet til karer, pleier at løfte katten min fra gulvet. Men ikke vilde jeg ha kunnet foreslaa Aasa-Tor slikt, om jeg ikke hadde set at du er mindre for dig end jeg trodde.» I det samme løp en graa og temmelig stor kat frem paa gulvet i hallen. Tor gik til og grep med haanden midt under buken paa den og løftet den op. Men eftersom Tor rettet haanden, bugtet katten sig. Og da Tor hadde strekt haanden frem saa langt han kunde, løftet katten paa den ene foten. Tor fik da heller ikke utført denne lek. Da sa Utgarde-Loke: «Denne leken gik som jeg trodde; katten er temmelig stor, men Tor er laag og liten mot slikt storfolk som her er.» Da sa Tor: «Saa liten som jeg er, saa kan hvem som vil komme og ta tak med mig; for nu er jeg sint.» «Jeg ser ingen mand her inde som ikke vilde synes at det var litet ved bare at ta tak med dig,» svarte Utgarde-Loke og saa nedover bænkene. «Men la os se; jeg vil kalde ind den gamle kjærringen, min fostermor Elle. Hende kan Tor ta tak med, om han vil. Hun har fældet de mænd som ikke syntes mindre sterke end Tor.» Derefter kom det en gammel kjærring ind i hallen, og Utgarde-Loke sa at hun skulde ta tak med Aasa-Tor. Men jo mere Tor tok i, des fastere stod hun. Derefter tok kjærringen til at bruke knep; da blev Tor løs paa foten, og det blev en haard brytekamp; men det varte ikke længe før Tor faldt i knæ med den ene foten. Da gik Utgarde-Loke til og bad dem holde op og sa at det var ikke nødvendig at Tor tok tak med flere mænd i hans hird. Nu var det ogsaa blit nat. Derefter viste han Tor og hans kamerater til sæte; de var der om natten, og det blev stellet godt for dem.

Om morgenen, saa snart det blev dag, stod de op, klædde sig og gjorde sig reisefærdige. Utgarde-Loke kom da og lot sætte bord frem for dem, og det skortet ikke paa god kost, mat og drikke. Men da de hadde spist, drog de avgaarde. Utgarde-Loke fulgte dem ut av borgen. Men da de skiltes, spurte han Tor hvordan han var fornøid med sin færd, eller om han hadde truffet mænd som var mægtigere end han selv. Tor svarte ut han kunde ikke negte for at han hadde høstet stor skam i dette møte, men det likte han litet at de skulde si han var litet for sig. Da sa Utgarde-Loke: «Nu skal jeg si dig sandheten, siden du er kommet vel ut av borgen. Og lever jeg og kan raa, saa skal du aldrig oftere komme ind i den. Men det vet min tro at aldrig hadde du kommet ind i den, om jeg hadde visst at du hadde saa stor kraft; for du hadde nær bragt os i stor ulykke. Jeg har bare synkvervet dig. Første gang da jeg kom til møte med dig i skogen og du skulde løse nisteposen, saa hadde jeg bundet den med tryllebaand, saa at du ikke fandt hvor du skulde løse den op. Dernæst slog du mig tre ganger med hammeren. Det første slaget var mindst, men dog saa haardt at det vilde være blit min bane, hadde jeg ikke, uten at du saa det, skutt det berget som du saa ved min borg fremfor mig. Men de tre firkantede dalene som du saa i det, den ene større end de andre, det var dine hammerspor. Likedan med de lekene som I prøvde med mine hirdmænd. Først var det den som Loke gjorde. Han var sulten og aat fort; men Loge var den uutslukkelige ild; han brændte baade truget og kjøtet. Men den Huge som Tjalve løp omkap med, det var min hug eller tanke; og det var ikke at vente at Tjalve skulde være fortere end den. Men da du drak av hornet og syntes det gik sent, - det vet min tro ut det var et under saa stort at jeg næsten ikke kunde tro mine egne øine. Enden av hornet var ute i havet; men det saa du ikke. Men naar du nu kommer til sjøen, vil du se hvor du har tørdrukket den;» - det kaldes nu fjære -. Og fremdeles sa Utgarde-Loke: «Da du løftet katten med den ene foten, blev vi alle rædde. For denne katten var Midgardsormen, som ligger rundt jorden. Men du løftet den saa høit at det var saavidt at hode og hale rørte jorden og den var like op mot himmelen. Da du tok tak med Elle, var det ogsaa et stort under at du ikke faldt mere end i knæ med den ene foten. For det er ingen som Elle ikke faar til at falde, naar han blir gammel.» - Elle betyr ælde, alderdom - «Nu skal vi skilles, og det er bedst for os begge om Dere ikke gjester mig oftere. Jeg vil næste gang verge min borg med lignende kunster eller andre, saa Dere ikke faar vold over mig.» Da Tor hørte denne tale, grep han sin hammer og svinget den i luften og vilde slaa Utgarde-Loke; men da saa han ham intetsteds. Derefter vendte han tilbake til borgen og agtet at bryte den ned; men da saa han bare vide og fagre sletter, men ingen borg. Han maatte da dra hjemover igjen og kom til Trudvang. Men sandt at si, hadde han tænkt at se om han ikke kunde træffe Midgardsormen en gang til. Og slik gik det ogsaa.[2]


Tors kamp med Rungne

Engang da Tor var redet østerpaa for at slaas med trollene, red Odin paa sin hest Sleipne til Jotunheimen, og kom til en jette som het Rungne. Da Odin kom ridende, spurte Rungne hvad dette var for en mand med guldhjelm paa hodet, som red gjennem luft og hav, og sa at det var fælt saa god hest han hadde. Odin sa at han vilde vedde hodet sit paa at det ikke fandtes nogen jevngod hest i hele Jotunheimen. Men Rungne svarte at vel var hesten hans god, men han hadde selv en hest som het Guldfakse; og den kunde skridte ut endda mere, sa han. Da Odin ikke trodde paa dette, blev Rungne sint; han løp op paa hesten sin, satte efter Odin og tænkte at lønne ham for hans store ord. Odin kjørte paa Sleipne, saa han hele tiden var et godt stykke forut for Rungne; men Rungne var kommet i slikt trollsinne at han ikke sanset sig før han var utenfor grinden til Aasgaard. Da han kom til hallens dør, bød æserne ham ind til drikkelag. Rungne gik ind i hallen og bad om at faa noget at drikke. Guderne tok da de skaalerne som Tor pleide at drikke av, men Rungne tømte dem alle sammen. Men til slut blev han drukken, og da skortet det ikke paa store ord. Han skulde rykke op hele Valhal, sa han, og flytte det med sig til Jotunheimen og sænka Aasgaard og dræpe alle guderne undtagen Frøya og Siv; dem vilde han ta med sig hjem. Frøya var den eneste som turde skjænke for ham; han sa at han skulde nok drikke op alt øllet for æserne.

Til slut blev æserne leie av alt skrytet hans og ropte paa Tor. Straks kom Tor ind i hallen; han svinget hammeren og spurte hvem det var som gav jetter lov til at drikke i Valhal, og hvorfor Frøya skulde skjænke for Rungne som ved æsernes gilder. Rungne svarte - det var ikke med venneøine han saa paa Tor - at det var Odin som hadde budt ham ind og tilsagt ham fred. «Den indbydelsen skal du nok angre paa før du kommer ut,» sa Tor. Men Rungne sa at det var liten hæder for Tor om han dræpte ham vaabenløs; «det vil være modigere av dig om du tør slaas med mig ved landegrænsen paa Grjotunagaardene, men det var dumt av mig,» sa han, «at jeg glemte igjen hjemme skjoldet mit og heinen[3] min; hadde jeg vaabnene mine her, skulde vi nu med det samme prøve holmgang; men dræper du mig nu som jeg er vaabenløs, sier jeg at du er hver mands niding.»

Tor vilde for ingen pris la være at komme til den enekamp som han var stevnet til; for det var første gang nogen hadde stevnet ham til slikt. Rungne drog da avgaarde og kjørte paa hesten sin alt det den orket, helt til han kom til Jotunheim. Jetterne syntes det var en svært gjæv færd han hadde gjort, og mest det at han hadde stevnet Tor til holmgang. Men de syntes ogsaa at det kom meget an paa hvem av dem som vandt seir; for de hadde ondt i vente av Tor om Rungne blev dræpt, for han var den sterkeste av dem. Jetterne gjorde da paa Grjotunagaardene en mand av lere; han var 9 mil høi og 3 mil bred under armene; men de fik ikke et hjerte som var stort nok til ham, før de tok hjertet av en mær, men det hjertet vilde ikke slaa rolig, da Tor kom. Rungne hadde derimot et navngjetent hjerte; det var av haard sten og trekantet. Hodet hans var ogsaa av sten, og likeledes skjoldet; det var bredt og tykt.

Rungne hadde skjoldet fremfor sig da han stod paa Grjotunagaardene og ventet paa Tor. Han hadde en hein til vaaben og svinget den over akselen, og saa ikke blid ut. Paa den anden siden av ham stod lerjetten, som het Mokkurkalve; han var forfærdelig ræd; det fortælles at han meg da han saa Tor. Sammen med Tor drog Tjalve til holmstevnet. Tjalve sprang frem mot Rungne og sa: «Du staar uvarlig, jette; du har skjoldet frem for dig; men Tor har set dig og er faret ned i jorden; han kommer mot dig nedenfra.» Da Rungne hørte det, skjøt han skjoldet under føtterne paa sig og grep heinen med begge hænder. I det samme saa han at det lynte, og hørte store tordenbrak. Da saa han Tor komme i al sin guddomskraft; han fór fremover, svinget hammeren og kastet den langt borte fra mot Rungne. Rungne tok heinen med begge hænder og kastet den mot Tor. Men hammeren møtte den i luften, saa heinen brast sønder; den ene delen faldt ned paa jorden, og derav kommer alle heinbergene; den anden kom i hodet paa Tor, saa han faldt fremover paa jorden. Men hammeren Mjølne kom midt i hodet paa Rungne og knuste skallen hans i smaa biter; han faldt fremover og like over Tor, saa foten hans blev liggende over halsen til Tor.

Imens hadde Tjalve kjæmpet med Mokkurkalve, og Mokkurkalve faldt med liten hæder. Derefter gik Tjalve bort til Tor og vilde løfte væk foten til Rungne, men han fik ikke rokket den. Da æserne hørte dette, kom de alle sammen til og prøvde at ta bort foten, men ingen var kar for at gjøre det, før Tors søn Magne kom til. Han var søn av Tor og en gygr som het Jernsaksa, og var bare tre dage gammel. Han tok og kastet Rungnes fot av som ingen ting og sa: «Det var stor synd, far, at jeg kom saa sent; jeg tror jeg skulde ha slaat ihjel denne jetten med næven min, hadde jeg truffet ham.» Da stod Tor op, takket sin søn og sa at han vilde bli meget for sig, naar han blev stor, og gav ham til tak hesten Guldfakse, som Rungne hadde eiet. Men Odin sa at Tor gjorde galt, som gav en saa god hest til søn av en gygr og ikke til sin far.

Efter dette drog Tor hjem til Trudvang, men heinen stod fremdeles i hodet paa ham. Da kom de til en spaakone som het Groa, kone til Aurvandil den frøkne. Hun gol galdrer over Tor, til heinen løsnet. Da Tor merket det og trodde han skulde faa væk heinen, tænkte han at han skulde lønne Groa for lægedommen og glæde hende. Han fortalte hende da at han hadde været nordpaa og vadet over Elivaagerne og baaret Aurvandil i en meis paa ryggen nordenfra Jotunheimen. Det var vidnesbyrd derom, sa han, at den ene taaen til Aurvandil hadde stukket ut av meisen og var skamfrosset, saa Tor hadde brutt den av og kastet den op paa himmelen; derav hadde han gjort en stjerne; den kaldes siden Aurvandils taa. Tor sa at det vilde ikke vare længe før Aurvandil kom hjem. Da Groa hørte det, blev hun saa glad at hun ikke husket flere galdrer. Stenen blev da ikke løsere, og den staar fremdeles i hodet paa Tor. Derfor er det forbudt at kaste brynestener tvers over gulvet; for da rører heinen sig i hodet paa Tor.


Trym stjæler hammeren til Tor

Tor la sig engang til at sove. Men da han vaaknet, kunde han ikke finde hammeren sin, Mjølne. - Det var den han brukte, naar han slos med jetterne. - Da blev Tor sint; hans skjeg ristet, og haaret skalv; han lette rundt omkring; men ingen hammer fandt han. Da sa han til Loke, som stod like ved: «Hør nu, Loke, hvad ingen vet, hverken paa jorden eller i himmelen. Hammeren min er stjaalet.» Loke visste straks raad. De gik til Frøyas gaard og bad hende laane dem fjærhammen sin, saa Tor kunde finde igjen hammeren sin. Frøya svarte at hun gjerne skulde laane den bort, hadde den end været av guld eller sølv. Loke tok fjærhammen paa sig og fløi saa det duret ut fra Aasgaard, og helt til han kom til Jotunheim. Langt om lenge kom han til gaarden hvor han bodde Trym, tussernes drot. Da Loke kom flyvende, sat Trym paa haugen utenfor gaarden sin og flettet guldbaand til sine hunder og klippet manen paa sine hester. Da han fik se Loke komme, spurte han: «Hvordan er det med æser? Hvordan er det med alver? Hvorfor er du alene kommet hit til Jotunheim?»

«Ilde er det med æser, ilde er det med alver,» svarte Loke. «Har du gjemt Tors hammer?» «Ja,» sa Trym, «jeg har gjemt hammeren til Tor, otte mil under jorden. Ingen mand skal hente den tilbake, uten han fører mig Frøya til kone.»

Da Loke hørte dette, fløi han tilbake, saa fjærhammen duret, bort fra Jotunheim, og helt til han kom til Aasgaard. Tor møtte ham midt i Aasgaard og bad ham fortælle nyt dér han fløi i luften. Loke svarte: «Jeg har utrettet mit erende. Trym, tussernes drot, har din hammer; ingen mand henter den tilbake, uten han fører ham Frøya til hustru.» Loke og Tor gik da paany til Frøya, og Tor sa: «Bind om dig brudelin, Frøya! Vi to skal kjøre til Jotunheim.» Da Frøya hørte disse ord, blev hun saa sint at hun fnyste, og hele salen rystet, og søljen hendes, det navngjetne Brisinge-smykke, faldt ned. «Da vilde jeg synes mere mandfolkegal end nogen anden,» sa hun, «om jeg kjørte med dig til Jotunheim.»

Carl Larsson: Tor som Frøya

Da æserne hørte at Frøya ikke vilde gifte sig med Trym, visste de ikke hvad de skulde gjøre, og alle guderne og gudinderne møttas paa tinge og raadslog om hvordan de skulde faa fat paa Tors hammer. Ingen kunde finde paa raad; men til slut sa den hvite Heimdal, for han var klok og fremvis: «La os binde brudelin om Tor, og la ham faa det store Brisinge-smykke paa brystet. Vi skal klæ ham i kvindfolkeklær, hænge nøkler ved hans belte og brede stener paa brystet hans og sætte skaut paa hans hode.» Tor var ikke huget paa dette. Han sa at æserne vilde kalde ham et kvindfolk, om han hængte brudelin om sig. Men Loke sa: «Ti stille, Tor! Det vil ikke vare længe før jetterne bor i Aasgaard, hvis du ikke henter hammeren din.» De bandt da brudelin om Tor og lot ham faa det store Brisinge-smykke; ved beltet lot de nøkler klirre, og kvindfolkeklær lot de falde ned over knærne; paa brystet satte de ædelstener og paa hodet hans et fint skaut. Og Loke sa: «Jeg vil være med dig, Tor, som din tjenestejente; vi to skal ake til Jotunheim.»

Derefter drev de bukkene frem, spændte dem for skaglerne og kjørte avgaarde, saa berge brast og jorden stod i lue. Slik aket Odins søn til Jotunheim. Da Trym saa dem komme, bad han jetterne staa op og lægge halm paa bænkene; for nu førte de ham Frøya til hustru. «Der gaar,» sa han, «guldhornede kjør og kulsvarte okser hjemme paa gaarden til glæde for jetten, jeg har nok av klenodier, nok av smykker; Frøya er det eneste som jeg synes jeg mangler.»

Det var tidlig paa kvelden, da Tor og Loke kom til Tryms gaard. Derfor bar de øl og mat frem for dem og jetterne. Tor aat alene en hel okse, otte laks og alle de søtsaker som kvindfolkene skulde hat; dertil drak han tre tønder mjød. «Aldrig har jeg set en brud bite hvassere eller en mø drikke mere mjød,» sa Trym. Men Loke som sat som tjenestejente ved siden av Tor, fandt svar og sa: «Frøya har ikke spist paa otte dage, slik længtet hun til Jotunheim.»

Trym bøide hodet ind under brudelinet og vilde kysse bruden. Men han blev saa ræd at han skvat tilbake til den andre enden av salen. «Hvorfor har Frøya saa hvasse øine?» spurte han; «jeg synes det brænder ild av øinene hendes.» Men den kloke tjenestejenten visste at svare paa det ogsaa. «Frøya har ikke sovet paa otte nætter,» svarte hun, «slik længtet hun til Jotunheim.» I det samme kom Tryms fæle søster ind og bad om brudegave og røde guldringer, hvis bruden vilde vinde hendes venskap. Og Trym sa: «Bær ind hammeren for at vie bruden, læg Mjølne i møens knæ og vi os sammen i egteskap!» Da Tor fik øie paa hammeren, lo hugen i hans bryst. Han grep Mjølne og dræpte først Trym, tussernes drot, og lemlæstet hele jettens æt. Saa slog han ihjel Tryms gamle søster, hun som hadde vaaget at be om brudegave. Hun fik slag for skillinger, men hammerhugg for ringers mængde. Slik kom Tor atter til hammeren sin.


Jetten Tjasse

Det var engang at de tre guderne Odin, Loke og Høne drog hjemmefra og fór over fjeld og ødemarker, hvor det var ondt for mat. Langt om længe kom de ned i en dal; der fik de øie paa en okseflok og tok en av okserne, slagtet den og satte den over ilden. Da de tænkte at oksen var kokt, tok de den op og kjendte paa den; men da var den endda ikke kokt. Da en stund var gaat, saa de efter paany; men da var den heller ikke kokt. De talte da sig imellem om hvad vel dette kunde komme av. Da hørte de en røst i eken over hodet paa sig. Røsten sa at den som sat dér, voldte at kjøtet ikke blev kokt. Da de skulde se op, saa de at det sat en ørn i træet, og den var ikke liten. Da sa ørnen: «Vil Dere gi mig saa meget av oksen at jeg blir mæt, saa skal maten nok bli kokt over ilden.» De lovte det. Da fløi ørnen ned av træet og satte sig over varmen og la straks op til sig begge laarene av oksen og begge bogene. Da blev Loke sint og tok en stor stang og svinget den av al sin kraft og slog efter ørnen med den. Men i det samme snudde ørnen sig og fløi op, og stangen hang fast ved ryggen paa den; men Lokes hænder blev hængende fast ved den anden ende av stangen. Loke blev slæpt avsted over stok og sten og ur, og han trodde mest at armene skulde slites ut av akslerne. Han ropte og bad saa ynkelig ørnen om naade. Men ørnen sa at Loke aldrig skulde slippe løs, hvis han ikke lovte og svor at han skulde faa Idun og eplerne hendes ut fra Aasgaard. - Det var de eplerne som gjorde at guderne altid holdt sig unge. - Da Loke hadde lovt dette, slap han løs og vendte tilbake til reisekameraterne sine. Siden drog æserne hjem igjen til Aasgaard. - Denne ørnen var i virkeligheten ikke nogen anden end jetten Tjasse. Han var søn av en jette som het Ølvalde. Ølvalde var saa rik paa guld, at da han døde og sønnerne hans skulde skifte arven efter ham, saa maalte de guldet paa den maaten at hver av dem skulde ta like mange mundfulde av det. - Da den tiden kom som Loke og Tjasse her var blit enige om, lokket Loke Idun ut til en skog utenfor Aasgaard. Han sa at han hadde fundet nogen epler som hun vist vilde synes var gilde, og bad hende ta med sig sine egne epler, saa hun kunde sammenligne dem og de andre. Idun gjorde som han bad om, og fulgte med Loke ut til skogen, men i det samme kom Tjasse flyvende i ørneham, tok Idun og fløi bort med hende til sin gaard Trymheim.

Da Idun var blit borte, blev det ikke godt for guderne; det varte ikke længe før de blev baade graahaarede og gamle. De holdt ting og spurte hverandre om hvem som sidst hadde set noget til Idun. Det kom da op at det sidste nogen hadde set til hende, var at hun gik ut av Aasgaard i følge med Loke. Da guderne fik vite det, tok de Loke, førte ham frem paa tinget og truet ham med død eller pinsler. Men da blev Loke ræd og sa at han skulde lete efter Idun i Jotunheim, hvis bare Frøya vilde laane ham falkehammen sin. Den fik han, og saa fløi han nord til Jotunheimen, og langt om længe kom han til gaarden hvor jetten Tjasse bodde. Tjasse var rodd ut paa sjøen, men Idun var alene hjemme. Loke skapte hende om til en nøtt og satte hende mellem klørne paa sig og fløi avgaarde saa fort han kunde.

En stund efter kom Tjasse hjem og savnet Idun; han tok da ørnehammen sin og fløi efter Loke, saa det suste i luften. Da æserne saa falken komme flyvende med nøtten i klørne og ørnen efter den, skyndte de sig ut under volden rundt Aasgaard og bar byrder av høvlspaan dit. Da falken var kommet ind i borgen, lot den sig falde ned ved borgvæggen. I det samme tændte æserne varme paa høvlspaanen, men ørnen kunde ikke stanse og fløi like ind i ilden. Varmen slog op i fjærene paa den, saa den ikke kunde flyve. Da kom æserne til og dræpte Tjasse indenfor Aasgrinden.

Tjasse hadde en datter som het Skade. Da hun fik vite at æserne hadde dræpt hendes far, tok hun hjelm og brynje og hærvaaben og drog til Aasgaard for at hevne sin far. Men æserne bød hende forlik og bøter, først at hun skulde faa vælge sig en mand av æserne; hun skulde bare se føtterne, men ikke mere og vælge efter dem. Da saa hun en mand som hadde ualmindelig fagre føtter, og sa: «Denne vælger jeg, det er ikke noget stygt paa Balder.» Men det var bare Njord fra Noatun. Siden tok Odin begge øinene til Tjasse og kastet dem op paa himmelen og gjorde to stjerner av dem.

Njord og Skade kom ikke godt ut av det med hverandre. Skade vilde bo oppe i fjeldene paa den gaarden som hendes far hadde eiet. Men Njord vilde bo nær sjøen. De blev da enige om at de skulde være ni nætter i Trymheim og de næste ni nætter paa Noatun. Men da Njord kom tilbake fra fjeldet til Noatun, sa han: «Jeg er lei av fjeldene; jeg var ikke længe dér. Ulvenes tut tyktes mig fæl imot svanernes sang.» Men da Skade hadde været paa Noatun, sa hun at hun ikke kunde sove nede ved sjøen for fuglenes skrik; maakerne vækket hende hver morgen. Hun fór da op paa fjeldet igjen og bodde i Trymheim; dér gik hun meget paa ski og skjøt vilde dyr.


Odin hos kong Geirrød

Odin gjestet ofte menneskenes boliger. Mest vandret han om alene med spyd i haanden, hatten dypt ned over ansigtet, langt skjeg og enøiet. Han voldte mere ondt end godt og folk syntes ofte at han var ond og svikefuld, og at han voldte mange helters død; for han vilde samle kjæmper i Valhall til den sidste kamp ved dagenes ende. Om disse Odins besøk hos menneskene er det mange fortællinger.

Det var engang en konge som het Raudung. Han hadde to sønner. Den enn het Agnar, den anden Geirrød. Agnar var ti aar gammel, og Geirrød var atte aar. Saa var det en dag de rodde ut i en baat for at dorge fisk. Da drev vinden dem til havs. I natmørket brøt de baaten sin mot land. Dér gik de op og kom til en liten gaard og blev dér om vinteren. Kjærringen opfostret Agnar, men manden fostret Geirrød og lærte ham gode raad. Om vaaren gav manden dem et skib. Men da de skulde reise og manden og kjærringen fulgte dem ned til stranden, talte manden i enrum med Geirrød. Saa seilte de avgaarde. De fik god bør og kom like til sin fars baatstød. Geirrød var fremme i skibet. Han løp iland og drev skibet ut igjen og sa: «Far du dit hvor troll kan ha dig!» Skibet drev da ut i havet igjen. Men Geirrød gik op til kongsgaarden. Der tok de vel mot ham. Hans far var da nylig død. Geirrød blev nu tat til konge, og blev en navngjeten mand.

De som hadde fostret Geirrød og Agnar, var i virkeligheten Odin og hans hustru Frigg. Saa en dag sat Odin og Frigg i Lidskjalv og saa ut over alle verdener. Da sa Odin: «Ser du din fostersøn Agnar, hvordan han har barn med gygren i hulen, men min fostersønn Geirrød er nu konge og raader over land?» Frigg svarte: «Han er en slik matnidding at han piner gjesterne sine, om han synes det kommer for mange av dem.» Odin sa at dette var den største løgn, og det veddet de om.

Frigg sendte nu sin æskemø Fulla til Geirrød, og hun bad ham ta sig ivare for en troldomskyndig mand som var kommet dit til landet; en kunde kjende ham paa det, sa hun, at ingen hund var saa mandvond at den turde løpe paa ham. I virkeligheten var det den største løgn at Geirrød var karrig paa mat. Allikevel lot han gripe denne manden, som hundene ikke turde gi sig i lag med. Han spurte hvem han var. Manden kaldte sig Grimne, men mer vilde han ikke si, uagtet han blev spurt. Kongen lot da pine ham, for at han skulde tale, og satte ham mellom to ilder. Dér sat han otte nætter. Geirrød hadde en søn som var ti aar gammel og het Agnar efter hans bror. Agnar gik bort til Grimne og gav ham et horn at drikke og sa at hans far handlet ilde, som pinte denne sakesløse mand. Grimne drak av hornet. Da var ilden kommet saa langt at kappen brændte av Grimne. Han tok nu til orde og sa: «Otte nætter sat sig mellem ilde her, uten at nogen bød mig mat uten Agnar, Geirrøds søn, som ene skal raa over goternes land. Hil dig, Agnar! Veraty (saa kaldte Odin sig) ønsker dig til lykke. Aldrig skal du faa bedre løn for en drik.» Derefter fortalte Odin ham om de boliger som guderne hadde, og især om Valhall, hvor Odin bor. Dér er salen tækket med skjold og bænkene klædd med brynjer; 640 dører er det i Valhall, og 960 einherjer kan paa én gang gaa ind gjennem hver av dørene. Saa regnet han op alle de navn han selv hadde hos guder og mennesker, og talte til Geirrød om hans daarskap, at han hadde vaaget at fængsle og pine selve Odin. Og til slut sa han: «Nu er dit liv ledet. Nu kan du se Odin; nærm dig til mig, om du tør!»

Geirrød sat og hadde et sverd, halvt draget, liggende over knærne. Men da han hørte at det var Odin som var kommet dér, stod han op og vilde ta ham fra ildene. I det samme gled sverdet ut av haanden paa Geirrød, og haandtaket viste ned. Kongen snublet og styrtet fremover og faldt like paa sverdet. Men sverdet gik gjennen ham og han døde. Da forsvandt Odin. Men Agnar var konge længe siden.


Loke og hans barn

Loke var av jetteæt. Han var søn av en jette som het Faarbaute. Men han var i tidernes morgen blit tat op mellem æserne og hadde blandet blod med Odin og var blit hans fosterbror, saa Odin hadde sagt at han ikke vilde drikke øl, uten det blev baaret frem for dem begge. Loke var vakker av aasyn, men ond av sind. Han var mere slu end nogen anden og brukte list og svik hvor han kunde. Han bragte æserne op i mange vanskeligheter, men ofte løste han dem ogsaa ut av dem med sine underfundige raad. Lokes hustru het Sigyn. De hadde en søn som het Nare eller Narve.

Desuten hadde Loke tre barn med en gygr i Jotunheim som het Angrboda; det ene var Fenresulven, det andet Jormundgand eller Midgardsormen og det tredje Hel. Da guderne visste at disse tre søsken blev opfostret i Jotunheimen, og da spaadommene hadde sagt dem at de vilde volde guderne meget ondt, saa sendte Alfader eller Odin bud til guderne, at de skulde ta barnene og føre dem til ham. Da de var bragt til Odin, kastet han ormen i den dype sjø som ligger rundt alle land. Dér vokset den saa meget at den ligger midt i havet i en kreds rundt hele jorden og biter sig i halen. Hel kastet han ned i Nivlheim og gav hende herredømme over ni verdener, for at hun skulde anvise boliger til dem som blev sendt til hende; alle som dør av sott og alderdom, kommer til Hel. Dér har hun store bosteder; hendes gaarder er overmaade høie og grindene store.

Eljudne heter hendes sal, Hunger hendes fat, Sult hendes kniv, Ganglate og Ganglaat eller «sen i vendingen» heter hendes træl og trælkvinde; hendes terskel heter styrtende dyp for den som gaar ind, hendes seng sykeleie, hendes sengeomhæng truende sorg. Hun er halvt blaa, halvt med almindelig hudfarve; derpaa er hun let at kjende; hun er krumbøiet og grum av sind.

Æserne opfødte ulven hjemme hos sig, og Ty var den eneste som turde gaa bort til den og bringe den mat. Men da guderne saa hvor meget ulven vokste for hver dag, og da alle spaadomme sa at den vilde volde de ulykke, saa gjorde de en sterk lænke. Den bar de bort til ulven og bad den prøve sin styrke paa lænken. Ulven tænkte at dette ikke var mere end den magtet, og lot æserne gjøre med som de vilde. Men straks den spændte til, brast lænken isønder. Dernæst gjorde æserne en anden lænke, som var én gang til saa sterk, og bad ulven prøve den; de sa at den vilde bli navngjeten for sin styrke, om slikt et smie ikke kunde holde den. Ulven tænkte paa at denne lænken nok var sterk, og paa det med at den selv var vokset i styrke, efter at den hadde brutt over den første lænken, og den kom i hug at den maatte lægge sig i sælen om den vilde bli navngjeten; derfor lot den lægge lænken paa sig. Men da æserne sa at de var færdige, saa rystet ulven sig, slog lænken mot jorden, spændte og rykket til, saa lænken brast og stykkerne fløi lang vei.

Da æserne saa dette, blev de rædde for at de ikke skulde faa bundet ulven. Odin sendte da bud til nogen dverger og bad dem gjøre en lænke som ikke kunde slites isønder. De gjorde et baand som heter Gleipne, av seks forskjellige saker: av kattens trin, av kvindens skjeg, av bergets røtter, av bjørnens sener, av fiskens aande og av fuglens spyt. Derav kommer det at kvindfolk ikke har skjeg, at det ikke høres naar katten løper, og at det ikke er røtter under berget. Lænken var glat og bløt som et silkebaand, men saa sterk som vi nu skal høre.

Da lænken blev bragt til æserne, takket de sendemanden vel for hans erende. Derefter drog æserne ut til en holme i et vand og kaldte med sig ulven. De viste ham silkebaandet og sa at det var noget sterkere end de andre lænkerne hadde været. Den ene av guderne rakte det til den anden og prøvde at slite det, men ingen av dem var kar om det; dog sa de at ulven nok kunde gjøre det. Ulven svarte: «Dette baandet ser slik ut at jeg ikke synes jeg kan vinde nogen navnkundighet om jeg sliter et saa mykt baand over. Men hvis det er gjort med svik og list, og det bare ser ut som det er litet, saa kommer ikke dette baandet paa mine føtter.» Æserne sa da at ulven snart kunde slite isønder saa mykt et silkebaand, den som før hadde brutt over svære jernlænker. «Men faar du ikke slitt det over,» sa de, «saa vil du ikke kunne skræmme guderne, og da skal vi løse dig.» Men ulven var allikevel ræd for at guderne skulde narre den, og sa at den hadde liten lyst til at lægge dette baandet paa sig. «Men heller end at Dere skal sige at jeg ikke tør, saa kan en av Dere lægge haanden sin i munden paa mig til pant paa at dette er gjort uten svik.»

Æserne saa paa hverandre og visste ikke hvad de skulde gjøre, og ingen vilde række frem haanden sin, før Ty gik bort til ulven og la sin høire haand i munden paa den. Ulven spændte i og søkte at slite baandet, men det blev bare haardere og haardere, og jo mere den slet i det, des strammere sat det. Da lo alle æserne uten Ty; han lot sin høire arm. Da æserne saa at ulven var forsvarlig bundet, saa drog de enden av baandet gjennem en stor helle og fæstet den langt ned i jorden. Derefter tok de en svær sten og skjøt endda længere ned i jorden og brukte den til at binde enderne av baandet rundt. Ulven spilet gapet op og glefset og vilde bite; men æserne skjøt et sverd ind i munden paa den, saa haandtaket stod fast ved underkjæven og sverdspidsen ved overkjæven. Dette sverdet spiler op gapet til ulven. Den brøler stygt, og det renner sikkel av munden paa den; det blir til en elv som heter Vaan. Slik skal den ligge til verdens ende.


Frøy og Gerd

Det var engang en jette som het Gyme. Hans kone het Aurboda; hun var av riseæt. Deres datter var Gerd; hun var den fagreste av alle kvinder. Saa var det en dag at guden Frøy, som var søn av Njord og Skade, hadde satt sig i Lidskjalv og saa ret ut over alle verdener. Men da han saa nordover til Jotunheimen, fik han paa en gaard øie paa et stort og fagert hus. Dit gik en kvinde, men da hun løftet armene og skulde lukke op døren for sig, lyste det av armene hendes, saa det gav gjenskin i luft og hav. Slik hevnet det sig paa Frøy, at han hadde vaaget at sætte sig i det hellige sæte Lidskjalv, hvor bare Odin og Frigg hadde lov til at sitte; for han gik bort fuld av sorg. Han fik stor hugsott, og da han kom hjem, talte han ikke. Han vilde hverken sove eller spise og drikke, og ingen turde sige et ord til ham. Da kaldte Njord og Skade Frøys skosvend Skirne til sig og bad ham gaa til Frøy og spørge hvem det var han var saa vred paa, siden han ikke vilde tale med folk. Skirne svarte at han bare hadde vondord i vente av deres søn, om han gik og spurte hvem Frøy var saa vred paa; men han skulde gjøre det allikevel. Han gik da til Frøy, hilste ham og sa: «Sig mig, Frøy, noget som jeg gjerne vilde vite: Hvorfor sitter du, min herre, saa alene i salene om dagen?» Frøy svarte: «Hvorfor skulde jeg fortælle dig, unge mand, om min sorg? Solen lyser alle dage, men dog ikke til glæde for mig?» Skirne bad ham allikevel fortælle hvad som laa ham paa hjerte: «For vi to har været sammen fra de første tider av; vi kunde gjerne stole paa hverandre,» sa han. Frøy fortalte da at han i Gymes gaard hadde set en ung pike han var blit glad i; «det lyste av armene hendes, saa det gav gjenskin i luft og hav.» For hendes skyld var han saa sorgfuld. «For ingen, hverken av æser eller av alver, vil at vi to skal faa hverandre,» sa han; men han vilde ikke leve længer om han ikke kunde faa Gerd. «Men nu skal du dra og beile til hende for mig og ha hende med dig hit, hvad enten hendes far vil eller ikke; jeg skal lønne dig vel for det,» la han til. Skirne svarte at han skulde fare denne sendefærd; «men da skal du gi mig din hest, som kan bære mig over den mørke troldomslue og dit sverd, som svinger sig av sig selv mot jetternes æt.» Frøy sa at dem skulde han faa, og gav Skirne hesten og sverdet. Skirne tok da farvel med sin herre og sa at de begge skulde komme tilbake, eller ogsaa tok den mægtige jette dem. Saa red han avgaarde. Det var mørkt ute. Skirne red nu til jetteheimen og kom til Gymes gaard. Der var olme hunder bundet ved skigardsledet som var omkring salen til Gerd. Skirne red dit hvor han saa en fæhyrde sitte paa en haug, hilste ham og sa: «Sig mig, hyrde, du som sitter paa haugen og vogter alle veier, hvordan kan jeg komme til samtale med den unge mø for Gymes hunder?» Hyrden svarte og spurte ham om han var en feig[4] mand eller en gjenganger, siden han vaaget at komme dit. «Du skal aldrig,» sa han, «faa tale med Gymes gode datter.» «For den som har lyst til farlige færder, er det bedre at vaage end at klynke,» svarte Skirne; «enhvers dødsdag er bestemt i forveien.»

Inde i stuen hos Gerd hørte de støi og mandfolkerøst, og Gerd spurte hvad det var for en frygtelig støi; jorden skalv, og alle Gymes gaarder rystet. Tjenestekvinden svarte at det var en mand ute som var steget av hesten. Gerd sa at hun skulde be ham komme ind i stuen og drikke mjød, skjønt hun var ræd for at det var hendes brors banemand som var utenfor. Skirne kom, og Gerd spurte hvem han var om det var en av alvene eller av æserne eller av de vise vaner[5] som var kommet til hendes sal, og hvorfor han var redet alene over den flammende ild. Skirne svarte at han hadde elleve guldepler som han vilde gi Gerd, om hun vilde sige at hun var glad i Frøy. Men Gerd svarte at hun vilde aldrig ta imot epler for at bli glad i en mand, og at hun ikke, saa længe hun levde, vilde gifte sig med Frøy. Da Skirne hørte det, sa han at han vilde gi hende ringen Draupne, som var lagt paa baal med Balder; hver niende dag dryppet det otte likesaa tunge ringer av den. Men Gerd sa at det var nok av guld i hendes fars gaard. Da truet Skirne med at han vilde hugge hodet av hende, hvis hun ikke vilde føie sig. Men Gerd sa at hun aldrig vilde tvinges til at gifte sig med en mand, og naar hendes far kom hjem, saa var han nok ikke ræd for at slaas med Skirne. Da viste Skirne hende sverdet sit og sa at for dets egg skulde den gamle jette, hendes far, miste livet. Han truet med at han vilde slaa hende med en tryllevaand, saa hun skulde sitte paa en ørnetue og bli til et vidunder at se paa; og hun skulde bli gift med et troll med tre hoder nedenfor likgrinden. Til slut tok han frem sin tryllevaand og ristet paa den mægtige runer som skulde binde og forgjøre Gerd. Da blev hun ræd, rakte bægeret fuldt av mjød til Skirne og ønsket ham velkommen, skjønt hun sa at hun aldrig hadde trodd at hun skulde bli glad i Frøy. Hun lovte, at om ni nætter vilde hun komme til en ø som heter Barre, og dér skulde hun holde bryllup med Frøy. Da Skirne hadde faat dette svar, red han hjem. Frøy stod ute, ønsket ham velkommen og spurte om nyt: «Sig mig, Skirne, før du stiger av salen paa hesten, hvad har du utrettet i jetteheimen til glæde for dig eller mig?» Skirne svarte: «Barre heter, som vi begge vet, en lund for lønlige møter, dér vil om ni nætter Gerd holde bryllup med Frøy.» Frøy sa: «Lang er én nat, lange er to. Hvorfor skal jeg længes i tre? Ofte har en maaned syntes mig mindre end denne halve nat jeg har længtet.»

Men Skirne hadde maattet la Frøys gode sverd bli igjen i jetteheimen. Derav kom det at Frøy var vaabenløs, da han slos med jetten Bele, saa han maatte dræpe ham med et hjortehorn. Endda mer vil Frøy savne sverdet sit ved verdens ende.


Balders død

Balder var søn av Odin og Frigg. Om ham er det bare godt at sige. Han var saa fager av aasyn og saa bjart at det lyste av ham. - En urt er saa hvit at den kaldes Balderbraa eller Balders øienbryn. - Balder er den viseste av æserne, den mest veltalende og milde. Men den natur følger ham at ingen av hans domme kan holdes. Han bor i Breidablik (d. e. den vidt og bredt blinkende), paa himmelen. Dér maa intet urent findes.

Det er at fortælle at Balder drømte store og farlige drømme om sit liv. Men da han fortalte dette til æserne, saa møttes de alle, baade guder og gudinder, paa tinge og raadslog om hvad dette varslet. Op stod da Odin, la sal paa sin hest Sleipner og red ned til Nivlheim; dér bodde de døde. Ved indgangen møtte han en hvalp som kom fra Hel. Den var blodig fremme paa brystet og gjødde længe mot Odin. Men han red videre, saa det drønnet, indtil han kom til Hels hus. Dér gik han østenfor indgangen; for han visste at der laa en vølve begravet. Han kvad mægtige tryllesange, saa den døde til slut blev vækket av sin søvn. Nødtvungen reiste hun sig, talte dødes tale og spurte: «Hvad er det for en ukjendt mand som har øket min besværlige vandring? Jeg var dækket av sne, pisket av regn, drivvaat av dugg, død var jeg længe.» Odin sa at han hette Vegtann, og bad hende fortælle sig fra Hels rike, saa skulde han fortælle hende fra de levendes verden; han vilde gjerne, sa han, vite for hvem bænkene hos Hel var strødd med ringer og gulvet dækket med guld. Vølven svarte: «Her staar alt mjøden brygget til Balder; men æserne er uten haab; nødtvungen sa jeg det; nu vil jeg tie.» Men Odin fortsatte: «Ti ei, vølve, jeg vil spørre dig til jeg vet alt: hvem skal bli Balders banemand?» Vølven svarte: «Hød skal volde Balders død og røve Odins søn livet; nødtvungen sa jeg det; nu vil jeg tie.» Men Odin fortsatte at spørre hende og sa at han vilde vite hvem som skulde hevne den skrækkelige daad paa Hød og bringe Balders banemand paa baalet. Vølven svarte: «Rind føder Vaale i Vestersale. Den søn av Odin skal kjæmpe én nat gammel. Han tvætter ikke sin haand og kjæmmer ikke sit hode før han paa likbaal faar baaret ham som skjøt Balder; nødtvungen sa jeg det, nu vil jeg tie.» Men Odin fortsatte at spørre hende. Da svarte vølven: «Du er ikke Vegtam, som jeg trodde, men du er Odin, den gamle gud.» «Du er ingen vølve eller vis kone,» svarte Odin; «men du er mor til de tre tusser (nemlig Hel, Midgardsormen og Fenresulven!» «Rid du bare hjem, Odin, og vær stolt,» sa vølven, «mig skal ingen mand mere besøke, før Loke blir løst av sine baand og verdens ende kommer.»

Efter dette blev æserne enige om at de skulde be om grid for Balder mot al slags fare. Og Frigg tok ild og vand, jern og alslags malm, stener, jorden, trærne, sygdommene, dyrene, fuglene, edderen og ormene i ed paa, at de ikke skulde gjøre Balder noget vondt. Men da dette var gjort, saa moret Balder og de andre æserne sig med at stille ham op paa tinge; dér skjøt de efter ham, hugget til ham og kastet sten paa ham. Men hvad de end gjorde, saa skadet det ham ikke. Men da Loke saa at det ikke var noget som kunde skade Balder, saa likte han det litet. Han gjorde sig da om til en kvinde og gik til Frigg i Fensaler. Frigg spurte om denne konen visste hvad æserne holdt paa med paa tinge. Hun sa at de skjøt efter Balder allesammen; men det var ikke noget som skadet ham. Da Frigg hørte det, sa hun: «Ikke kan vaaben eller træ skade Balder; for jeg har tat ed av dem alle.» Da spurte konen: «Har alle ting avlagt ed paa at skaane Balder?» Frigg svarte: «Østenfor Valhall vokser det et skud som heter Misteltein; det syntes jeg var for ungt til at kræve ed av.» Da konen hadde hørt det, forsvandt hun. Men Loke tok og rykket op mistelteinen og gik til tinget.

Hød stod ytterst, ute i mandringen; for han var blind. Loke gik bort til ham og sa: «Hvorfor skyter ikke du paa Balder?» Han svarte: «Fordi jeg ikke ser hvor Balder staar, og desuten er jeg vaabenløs.» Da sa Loke: «Du kan dog gjøre som de andre og vise ære paa Balder. Jeg skal vise dig hvor han staar. Skyt du paa ham med denne vaand!» Hød tok mistelteinen og skjøt paa Balder efter Lokes tilvisning; men skuddet fløi gjennem Balder og han faldt død til jorden. - Dette er den største ulykke som er hændt guder og mennesker. -

Da Balder var faldt, svigtet mælet æserne, og de kunde ikke røre hænderne for at ta ham op. Men alle hadde de samme hug til den som hadde utført verket. Allikevel kunde ingen ta hevn; for det var fredhellig dér. Da æserne prøvde paa at tale, kom dog graaten først op, saa ingen kunde faa ord til at fortælle den anden om sin sorg. Men Odin følte dette tap mest; for han hadde bedst greie paa hvor stort et tap æserne hadde lidt ved Balders frafald.

Da guderne kom til sans og samling igjen, spurte Frigg hvem av dem som vilde vinde hendes gunst og kjærlighet og ride Helveien og friste at finde Balder og by Hel løsepenger, om hun vilde la Balder komme hjem igjen til Aasgaard.

Det var én som var villig til at paata sig denne færd; han het Hermod og var søn av Odin. De tok da Sleipne, Odins hest, og ledet den frem, og Hermod steg op paa den og kjørte avgaarde.

Æserne tok nu Balders lik og flyttet det til sjøen. Balder hadde et skib som het Ringhorne. Det vilde guderne sætte frem og gjøre Balders baalfærd paa. Men skibet var ikke til at rokke. Da sendte de bud til jetteheimen efter en gygr som het Hyrokkin. Hun kom ridende paa en ulv med en hugorm til tømmer og sprang av hesten sin; men Odin ropte paa fire berserker, at de skulde passe paa hesten hendes: men de fik ikke holdt den uten at de kastet den overende. Da gik Hyrokkin frem til forstavnen av skibet og skjøv det frem i første taket, saa det stod ild fra lunnerne og hele jorden skalv. Da Tor saa det, blev han sint og grep hammeren og vilde ha knust hodet paa hende, hadde ikke alle æserne bedt om fred for hende.

Saa blev Balders lik baaret ut paa skibet; men da hans kone, Nanna Neps datter, saa det, brast hendes hjerte av sorg, og hun døde. Hun blev da ogsaa baaret ut paa skibet, og det blev tændt ild paa det. Tor stod ved siden av og viet baalet med Mjølne. Men for føtterne paa ham sprang en dverg som het Lit. Tor sparket til ham med foten, saa han fór ind i ilden og brændte op. Til denne baalfærd kom det mange slags folk. Først er at nævne Odin; med ham kom Frigg og valkyrjerne og ravnene hans. Frøy akte i en kjærre som blev trukket av en galt som het Gyldenbørste. Heimdal red paa hesten Guldtop, og Frøya kjørte med kattene sine. Der kom ogsaa meget folk av tusser og bergriser. Odin la ringen Draupne paa baalet; den ringen var siden slik at hver niende nat dryppet det otte likesaa tunge ringer av den. Hesten til Balder blev ogsaa ledet ut paa baalet med fuldt saltøi.

Om Hermod er det at fortælle at han red ni nætter gjennem mørke og dype daler, saa at han ikke saa noget, før han kom til Gjallaraaen og red over Gjallarbroen; den er tækket med det lyse guld. Den mø som vogtet broen, het Modgunn. Hun spurte ham om hans navn og æt og sa at dagen i forveien red det fem fylkinger av døde mænd over broen; «men allikevel drønner den likesaa meget under dig alene, og ikke har du døde mænds let.» «Men hvorfor rider du her paa Helveien?» la hun til. «Jeg skal ride til Hel og lete efter Balder,» svarte han; «men har du set noget til Balder paa Helveien?» Hun svarte at hun hadde set Balder ride over Gjallarbroen; «men nedefter og nordefter ligger Helveien.» Hermod red da videre til han kom til Helgrinden. Dér steg han av hesten og spændte salgjorden fastere. Saa steg han op igjen og kjørte til hesten med sporerne. Men hesten løp saa høit over grinden at den ikke rørte ved den. Hermod red nu like bort til hallen, steg av hesten og gik ind. Der saa han sin bror Balder sitte i høisætet og blev der om natten. Om morgenen bad Hermod Hel om at Balder skulde faa lov til at ride hjem med ham, og fortalte hvor meget graat det var blandt æserne. Hel svarte at først vilde hun prøve om Balder var saa elsket av alle som det blev sagt. «Men hvis alle ting i verden, baade levende og døde, graat over Balder, saa skal han fare tilbake til aaserne; men er det nogen som taler imot eller ikke vil graate, saa skal han bli hos Hel.» Hermod stod da op, men Balder ledsaget ham ut av hallen og tok ringen Draupne og sendte den til Odin til mindegave; men Nanna sendte Frigg et hodeskaut og endnu flere gaver, og til Fulla sendte hun et fingerguld. Hermod red nu tilbake samme vei han var kommet, og kom til Aasgaard og fortalte om alt det han hadde set og hørt.

Efter dette sendte æserne erendsvender rundt i hele verden for at be alle ting om at graate Balder bort fra Hel. Men alle gjorde som de bad, baade menneskene, dyrene, jorden, stenene, trærne og alslags malm, og endnu kan du se dem graate, naar de kommer fra frost i hete. Men da sendemændene drog hjemover med vel utført erende, kom de til en hule hvor det sat en gygr. De bad hende om ogsaa, at graate Balder ut fra Hel. Men hun sa: «Tøkk vil graate tørre taarer over Balders baalfærd. Hverken levende eller død har jeg hat nogen glæde av denne manden. La Hel beholde det hun har.» Saa blev det allikevel ikke noget av at Balder kom hjem igjen til æserne. Men folk tror at denne gygren ikke var nogen anden end Loke, som har voldt mest ondt mellem æserne.




Fotnoter

  1. Leires stol vil sige kongestolen i Leire paa Sjælland, hvor kongerne i Danmark bodde i gamle dage.
  2. Tor møtte Midgardsormen paa en færd til jetten Hyme.
  3. Hein, d. e. brynesten.
  4. Feig vil sige en hvis død er nær forestaaende.
  5. Vanerne var likesom æserne en del av guderne; til vanerne hørte Njord og hans barn Frøy og Frøya.