Sagaen om Gunlaug Ormstunge
| Velg språk | Norrønt | Islandsk | Norsk | Dansk | Svensk | Færøysk |
|---|---|---|---|---|---|---|
| Denne teksten finnes på følgende språk ► |  |
 |
 |
 |
||
|
|
Sagaen om Gunlaug Ormstunge
Oversat av Charles Kent
Utgit efter tiltak av Riksmaalsvernet
Forlagt av
H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard)
Torstein het en mann; han var sønn av Egil Skallagrimssønn, sønn av Kveldulv herse fra Norge; Torsteins mor het Åsgerd Bjørnsdatter. Torstein bodde på Borg i Borgarfjord. Han var en rik mann og en mektig høvding, han var forstandig og saktmodig og sindig i alt han tok sig for. Noen særlig stor eller sterk mann, slik som faren, Egil, var han ikke, men likevel en mann som merket sig ut, og godt likt av almuen. Torstein var en vakker mann, med lyst hår og vakre øine. Han var gift med Jofrid; hun var datter av Gunnar Livssønn.
Jofrid var atten år, da Torstein fikk henne; hun var da enke, — hennes første mann var Torodd, sønn av Tunge-odd. Med ham hadde hun en datter som het Hungerd og blev fostret op hos Torstein på Borg. Jofrid var en drivende kvinne; hun hadde mange barn med Torstein, men det er få av dem som kommer denne sagaen ved. Den eldste av sønnene het Skule, den annen het Kollsvein og en tredje Egil.
Det er sagt at en sommer kom det et skib inn i Guvå-oset. Styresmannen var norsk; han het Bergfinn og var litt ut i årene og både klok og rik. Torstein bonde red tilskibs, — det var gjerne så at han rådet mest, hvor det var kjøpestevne, og slik var det dennegang òg. Austmennene tinget sig inn rundt på gårdene; styresmannen fikk hus hos Torstein, fordi han bad om det. Bergfinn var fåmælt vinteren igjennem; men Torstein holdt ham vel. Austmannen likte godt å tyde drømmer. En dag utpå våren spurte Torstein Bergfinn, om han vilde ri med ham op under Valfjell; der hadde borgfjordingene tingsted dengang, og Torstein hadde spurt at veggene i tingboden hans hadde falt ned. Det vilde han visst, sa austmannen, og samme dagen red de avsted tre i følge og noen av huskarene til Torstein, og kom op under Valfjellet til en gård som heter Grenjar; der bodde det en småkårsmann som het Atle og var leilending under Torstein. Torstein bad Atle om å være med og hjelpe dem med hakke og spade, og det gjorde Atle. Da de kom til bodtomtene, tok de alle til å arbeide og vølte veggene. Det var hett solskinn, og da de hadde reist veggene, såtte Torstein og austmannen sig ned på tomten, og Torstein sovnet og bar sig ille i søvne. Austmannen satt ved siden av ham og lot ham drømme; da Torstein våknet, var han rent utkjørt. Austmannen spurte hvad han hadde drømt, siden han bar sig så ille, mens han sov. Torstein svarte: «Det er ikke verd å merke på drømmer». Men da de red hjemover om kvelden, spurte austmannen en gang til hvad han hadde drømt. Torstein svarte: «Hvis jeg sier dig drømmen, så skal du tyde den, slik den er til». — Han skulde prøve på, sa austmannen; og så fortalte Torstein: «Jeg drømte at jeg var hjemme på Borg og stod utenfor stuedøren og så op på taket; der på mønet satt en ven og vakker svane. Den var min, syntes jeg, og jeg var svært glad i den. Da så jeg det kom en stor ørn flyvende ned fra fjellet; den fløi til gårds og såtte sig hos svanen og var kjærlig og blid mot den, og den lot til å like det godt. Jeg så at ørnen hadde svarte øine og klør av jern, og staselig tok den sig ut. Efter det så jeg en annen fugl; den kom flyvende sønnenfra. Den fløi til Borg den med, og såtte sig hos svanen og vilde gjøre sig venner med den. Det var en stor ørn, det òg. Den ørnen som var der før, blev vill, straks den andre kom, og de sloss hvasst og lenge. Jeg så de blødde, begge to, og leken endte slik at de falt ned på hver sin side av mønet og var døde. Men svanen satt igjen, svært stur og sorggiven. Da så jeg det kom en fugl flyvende vestenfra. Det var en falk. Den såtte sig hos svanen og var kjærlig mot den; og siden fløi de bort isammen, og da våknet jeg. Men noe å legge merke til er ikke denne drømmen», sa Torstein; «det kommer vel til å møtes storvær i luften fra de kantene jeg så fuglene fly fra». «Jeg tror ikke det er så», sa austmannen. «Tyd drømmen, som du mener det er likt til da, og la mig høre», svarte Torstein. Austmannen sa: «Fuglene, de må være menneskefylgjer. Husfruen på Borg venter sig vel nu, og kommer til å føde et gildt og vakkert møbarn. Og du skal bli meget glad i barnet. Men så skal det komme gjæve menn fra de kantene du så ørnene kom flyvende, og beile til møen. Begge vil de elske henne meget og kjempe om henne og falle i kampen begge to. Men efter det kommer det en tredje mann og beiler til henne; han kommer fra den kanten du så falken fly, og med ham blir hun gift. Nu har jeg tydet drømmen, og jeg tenker det vil slå inn». Torstein svarte: «Ille og uvennlig har du rådet drømmen, men jeg tror nu ikke du er mann for å råde drømmer». «Du kommer til å prøve om det slår inn», sa austmannen. Siden bar Torstein agg til austmannen; men han fór bort om sommeren, og dermed er han ute av sagaen.
Om sommeren skulde Torstein fare til tings; men før han drog hjemmefra, sa han til Jofrid: «Det er jo så, at du er med barn; føder du et møbarn, da skal du sette det ut; men er det en gutt, skal du fø det op». Det var skikk dengang, da hele landet var hedensk, at fattige menn, som hadde mange å syte for, satte barnene ut; men det gjaldt likevel alltid for ille gjort. Da Torstein hadde sagt dette, svarte Jofrid: «Dette er ikke ord som høver en mann som dig. Du kan da ikke la folk se at du gjør slikt, — en rikmann som du er». «Du kjenner mig så godt», sa Torstein, «at du vet det blir ille for dig, gjør du ikke som jeg sier». Siden red han tiltings, og mens han var borte, fødte Jofrid et uvanlig vakkert møbarn. Konene vilde bære det til henne, men hun sa det var ikke verdt, og sendte bud efter smalemannen på gården, som het Torvard. Til ham sa hun: «Du får ta min hest og sale den og føre dette barnet vest til Hjardarholt til Torgerd Egilsdatter; be henne fostre det op hemmelig, så ikke Torstein får vite det. For jeg ser på dette barnet med slik elsk, at jeg visst ikke nenner å sette det ut. Her er tre merker sølv, som du skal ha for umaken; men Torgerd skal hjelpe dig ombord på et skib og ut av landet, og kost på reisen skal hun gi dig». Torvard gjorde som hun sa; han red til Hjardarholt med barnet og gav det i Torgerds hender. Hun lot en av leilendingene sine fostre det op; han bodde på Løisingestad i Kvamsfjord. For Torvard tinget hun rum på et skib som skulde seile fra Skjeljavik nord i Steingrimsfjord, og nistet ham ut for reisen. Han fór utenlands med det skibet, og dermed er han ute av sagaen.
Da Torstein kom hjem fra tinget, sa Jofrid at barnet var satt ut, som han hadde sagt, og at smalemannen var rømt og hadde stjålet hesten hennes. Torstein sa hun hadde gjort rett, og tok sig en annen smalemann. Nu led det seks år, uten at dette kom op. Men da hendte det engang at Torstein red til gjestebuds vest i Hjardarholt, til mågen sin, Olav På. Olav Hauskuldssønn var den stormann som det stod mest vyrdnad av på den tid der vest. Torstein blev vel fagnet, som ventelig var. En dag under gildet satt Torgerd i høisætet og talte med broren, Torstein; men Olav talte med andre menn. På benken rett imot satt det tre småmøer. Da sa Torgerd: «Hvad synes du, bror, om disse møene som sitter rett imot oss»? Han svarte: «Svært godt; men den ene er likevel allervakrest. Hun har Olavs venhet, men den lyse leten og ansiktsdragene efter oss Myramenn». «Det er sant som du sier, bror», svarte Torgerd, «at hun er lyslett som vi og har våre ansiktsdrag; men Olavs venhet har hun ikke, for hun er ikke hans datter». «Hvordan kan det ha sig», sa Torstein, «hun er da din datter?» «Sant å si, frende», svarte Torgerd, «så er denne fagre møen din datter og ikke min». Og så fortalte hun ham alt, som det var tilgått, og bad ham tilgi henne og konen sin at de hadde satt sig ut over hans pålegg. Torstein sa: «Jeg kan ikke gi dere sak for dette. Det går alt, dit det vil. Og De gjorde vel i å bøte på min uforstand. Jeg liker denne møen så godt, at jeg synes det er en lykke at jeg har så fagert et barn; men hvad heter hun?» «Helga heter hun», sa Torgerd. «Helga den fagre», sa Torstein; «nu får du stelle det, så hun kan fare hjem med mig», og det gjorde hun. Torstein blev leid ut med gode gaver og red hjem, og Helga med ham. Hun blev fostret op der på Borg, og faren og moren og alle frendene vyrdet og elsket henne meget.
Den tid bodde Illuge Svarte, sønn av Hallkel Roskelsønn på Gilsbakke oppe i Kvitåsiden. Hans mor var Turid Dylla, datter av Gunlaug Ormstunge. Illuge var den største i Borgarfjord næst efter Torstein Egilssønn. Han hadde store eiendommer og var en hårdlynt mann, men god å være venn med. Han var gift med Ingebjørg, datter av Asbjørn Hørdsønn fra Ørnulvsdal; Ingebjørgs mor var Torgerd, datter av Midtfjordsskegge. Ingebjørg og Illuge hadde mange barn sammen, men det er ingen av dem som kommer denne sagaen ved. En av sønnene het Hermund, en annen Gunlaug; de emnet sig til dugelige menn begge to, men var såvidt voksne på denne tid. Om Gunlaug er det sagt, at han blev tidlig voksen og stor og sterk; han hadde vakkert, lysebrunt hår, sorte øine og et godt ansikt, men nesen kunde vært penere. Han var midjesmal og herdebred og meget velbygget. Av lynne var han stortenkt, og tidlig vâr om æren, stri og hård støtt og en god skald, glad i å gjøre nidviser, — derfor blev han kalt Gunlaug Ormstunge. Hermund var mer vennesæl og hadde stormannssvipen. Da Gunlaug var femten år gammel, bad han faren om utrustning til en reise; han sa han vilde fare utenlands og se andre folks sed. Illuge bonde drog på det, — det var ulikt å sende ham utenlands, for det var snaut han rådde med ham herhjemme, sa han. Kort efter dette gikk Illuge bonde ut tidlig en morgen og fikk se at stabburet stod åpent; noen varesekker var lagt ut, og likeens kløvgreier. Som han stod og undret sig, kom det én leiende med fire hester. Det var Gunlaug. Han sa: «Det er mig som har lagt ut sekkene». Illuge spurte, hvorfor han det hadde gjort. Han svarte at det var til reisen hans. «Til den får du ingen hjelp av mig», sa Illuge, «og ingensteds skal du reise, før jeg vil»; og dermed kastet han varesekkene inn igjen. Da red Gunlaug av gårde og kom til Borg om kvelden; Torstein bonde bad ham være der, og det tok han imot. Han fortalte Torstein hvordan det hadde båret til mellem ham og faren. Torstein bad ham være der, så lenge han vilde, og han blev der det året og lærte lovkyndighet av Torstein og var vel likt av alle på gården. Ofte moret han og Helga sig med å leke tavl. De var omtrent jevnaldrende og de fikk snart godhug til hverandre, som det siden synte sig. Helga var så fager, at folk som har greie på gamle hendinger, sier at det aldri har vært vakrere kvinne på Island. Hun hadde et hår så stort, at hun kunde hylle sig i det hel og holden, og så fagert som lyst gull. Og hverken i Borgarfjord eller i andre bygder vidt omkring var det noe gifte som kunde lignes med Helga, syntes folk.
En dag, folk satt i stuen på Borg, sa Gunlaug til Torstein: «En ting i loven er det du ikke har lært mig: å feste mig en kvinne». «Det er ikke vanskelig», sa Torstein og lærte ham rette adferden. Da sa Gunlaug: «Nu skal du se, om jeg har nemmet det rett; nu skal jeg ta dig i hånden og late, som om jeg festet Helga, din datter». «Det tror jeg ikke trenges», sa Torstein. Gunlaug tok ham straks i hånden og sa: «Gjør mig den gleden». «Som du vil da», sa Torstein; «men det skal De vite, som er her tilstede, at dette skal være som usagt, og at det ingen underfundighet skal være i det». Gunlaug nevnte sig da vidner og festet Helga, og spurte siden Torstein, om det nu var gjort så det holdt. Torstein svarte at det var det, og dette hadde de megen moro av, de som var tilstede.
Anund het en mann som bodde sør ved Mosfell. Han var en styrtrik mann og hadde godord der ute på nessene. Han var gift med Geirny Gnupsdatter. Gnups far var Molda-Gnup som tok land syd i Grindevik. Anund og Geirnys sønner var Ravn, Torarin og Eindride. De emnet sig til storkarer alle tre; men Ravn var den ypperste av dem på alle måter. Han var stor og sterk og så godt ut, skald var han òg. Såsnart han var voksen, tok han til å fare landimellem, og fikk godt ord, hvor han kom. Sør på Hjalle i Ølfus bodde dengang Torodd Øyvindssønn den spake og hans sønn Skafte, som på den tid var lovsigemann på Island. Skaftes mor var Ranveig, datter av Gnup Molda-Gnupssønn. Skafte og Anundsønnene var søskenbarn, og det var stort vennskap mellem dem foruten frendskapen. Ute på Raudamel bodde på samme tid Torfinn, sønn av Seltore; han hadde syv sønner som alle var gode mannsemner. Tre het så: Torgils, Øyolv, Tore; gjævere menn enn dem var det ikke derute. Disse menn som nu er nevnt, levde alle på samme tid.
Og nu hendte det som er det gledeligste som har båret til på Island: landet blev kristnet, og hele folket gav op den gamle troen. Gunlaug Ormstunge, som før er nevnt, var nu i tre år stundomtil på Borg hos Torstein og stundomtil hos faren, Illuge på Gilsbakke. Han var nu atten år, og han og faren kom vel overens. Det var en mann som het Torkell svarte; han var en av hjemmemennene til Illuge og en nær frende, og var fostret op der på Gilsbakke. Så falt det en arv til ham på Ås nord i Vatsdal, og han bad Gunlaug ri med sig for å hente den, og det gjorde han. De to red sammen til Ås, og Gunlaug støttet Torkell, så de som hadde midlene i forvaring, greide ut til ham det han skulde ha. Da de red sydover igjen, gjestet de en rik bonde som bodde på Grimstunge. Om morgenen tok smalemannen hesten til Gunlaug og red den, så den var skumsvett, da de fikk den igjen. Da slo Gunlaug til smalemannen så han seg i uvit. Dette likte bonden ille, og krevde bot for slaget. Gunlaug bød ham en mark sølv. Det syntes bonden var altfor lite, men da kvad Gunlaug en vise:
Maktløs mann får være
glad for marken jeg byr ham;
nødes du skal til å ta den,
nok av rikdom du eier;
angre det vil du, øder
av den lyse havglans (1),
om du ormeleiet (2)
ut av pungen lar glide.
De blev da forlikt om det Gunlaug bød; og så red han og Torkell hjem.
En stund efter bad Gunlaug annen gang faren om lov til å reise. Illuge svarte: «Nu skal det bli som du vil; for nu er det blitt folk av dig, mot slik det var før,» og Illuge red straks avsted og kjøpte halvparten i et skib til Gunlaug; eieren var Audun Festargram, og skibet stod på land i Guvå-oset. Da Illuge kom hjem, takket Gunlaug ham. Torkell svarte rustet sig til å fare med Gunlaug, og varene deres blev flyttet tilskibs; men Gunlaug var på Borg mens de gjorde skibet seilferdig, og lot til å være gladere i å tale med Helga enn å streve i lag med kjøpmennene. En dag spurte Torstein Gunlaug, om han vilde ri med ham op til hestene hans i Langvatsdalen, og Gunlaug sa, det vilde han. De to red da, til de kom til Torsteins seter, som heter Torgilsstad Der gikk et stodlag, tre hopper og en hingst, alle røde av let. Hingsten var et prektig dyr, lite brukt. Torstein bød Gunlaug hingsten tilskjenks; men han sa han trengte ikke hest nu, han skulde fare utenlands. Så red de til et annet stodlag. Der var en grå hingst med fire hopper, og det var den beste hingsten i Borgarfjord. Torstein vilde gi Gunlaug den; men han svarte: «Jeg vil ikke ha den mer enn den andre; men hvorfor byr du mig ikke det, som jeg vil ta imot?» — «Hvad er det?» spør Torstein. Gunlaug svarer: «Helga den fagre, datter din». Torstein sa: «Den sak lar sig ikke avgjøre så brått», og vendte talen bort på noe annet, og så red de hjem langs Langåen. Da sa Gunlaug: «Jeg vil vite, om du gir mig ja eller nei på frierordet». «Jeg enser ikke fjaset ditt», sa Torstein. «Dette er ramme alvoret, det er ikke fjas», sa Gunlaug. «Du skulde da først vite, hvad du selv vil; står du ikke på farten ut av landet, og later likevel som du tenker på å gifte dig? Du er ikke noe høvelig gifte for Helga, sålenge du er så ustø i rådene, og derfor regner jeg ikke dette frieriet for setende». «Hvor tenker du å få en frier fra til datter din, når du ikke vil gi henne til sønn av Illuge svarte?» sa Gunlaug; «eller hvor i Borgarfjord finnes den som er gjævere enn han?» «Jeg gir mig ikke inn på noen mannjevning»; svarte Torstein «men var du slik en mann som Illuge svarte, så blev du visst ikke vraket». Gunlaug spurte: «Hvem vil du gifte datter din med heller enn med mig?» «Her er både stort og godt mannevalg», svarte Torstein; «Torfin på Raudamel har syv sønner, og Anund på Mosfell har tre, og det er godt mannskap i alle sammen». Gunlaug sa: «Hverken Anund eller Torfin kan måle sig med min far; der blir du òg for stutt, det er synbart. Eller hvad kan du sette imot det at han gikk imot Torgrim gode Kjallakssønn og sønnen hans på Tornestinget og vant alt det striden stod om?» «Jeg skremte bort Steinar, sønn til Anund Sjane», sa Torstein, «og det syntes folk var nokså godt gjort». Gunlaug svarte: «Dér nøt du godt av Egil, far din; ellers skal det visst nytte få bønder å vrake mig som måg». «Du kan gå frem med trugsmål mot dem oppe i fjellet», sa Torstein; «men her ute på Myrene kommer du ikke langt med slikt». Om kvelden kom de hjem. Og om morgenen red Gunlaug op til Gilsbakke og bad faren ride utover med sig og være målsmann for ham på Borg. Illuge svarte: «Du er en urådsmann — her rår du dig til å fare utenlands, og så later du som du vil avsted og fri. Slikt er ikke efter Torsteins hug, det vet jeg». Gunlaug sa: «Jeg tenker mig ut likevel; men jeg blir ikke glad, uten du støtter mig i dette». Efter det red Illuge selv tolvte hjemmefra og ut til Borg, og Torstein tok vel imot ham. Tidlig om morgenen sa Illuge til Torstein: «Jeg vil tale med dig». Torstein svarte: «La oss gå op på haugen og tales ved der», og det gjorde de. Gunlaug gikk med dem. Da sa Illuge: «Gunlaug, min frende, sier at han har bedt dig om Helga, din datter. Og jeg vil nu vite, hvilket endskap den saken skal få. Du kjenner ætten hans og hvad vi eier. Og vi skal ikke spare på gård til ham eller på godord, om det kan hjelpe på saken». Torstein svarte: «Jeg har det å si på Gunlaug, at jeg synes han er en urådsmann; var han dig lik i lynne, da skulde jeg ikke holde igjen». «Dette vil slite vennskapet vårt», sa Illuge, «om du ikke holder oss gode nok». Da sa Torstein: «For dine ord og vårt vennskaps skyld skal Helga være lovet til Gunlaug, men ikke festet til ham, og bie i tre år. Men Gunlaug skal fare utenlands og lære sig gjæve menns sed. Men jeg skal være løst fra avtalen, om han ikke kommer til den tid eller jeg misliker lynnet hans». Dermed skiltes de. Illuge red hjem, og Gunlaug red tilskibs. Og da de fikk bør, stakk de tilhavs og tok land i Nordnorge og seilte inn gjennem Trondheim til Nidaros, og lå i havn der og losset.
På den tid rådet Erik Jarl Håkonssønn og hans bror Svein for Norge. Erik bodde på ættegården Lade og var en mektig høvding. Skule Torsteinssønn var hos jarlen dengang, han var hans hirdmann og vel likt av ham. Det er sagt at Gunlaug og Audun Festargram gikk med ti mann inn til Lade. Gunlaug var klædd i grå kjortel og hadde hvit sokkebrok. Han hadde en svull nedpå vristen, som det rant blod og våg av, når han gikk. Slik gikk han frem for jarlen, og Audun med, og hilste ham sømmelig. Jarlen kjente Audun og spurte efter nytt fra Island, og Audun fortalte det som var. Jarlen spurte så Gunlaug hvem han var, og han sa hvad han het og hvad ætt han var av. Jarlen sa: «Skule Torsteinssønn, hvad slags mann er denne på Island?» «Herre», sa han, «ta vel imot ham, han er sønn av en av de beste menn på Island, Illuge svarte på Gilsbakke, og min fosterbror». «Hvad feiler det foten din, islending?» sa Jarlen. «Det er en svull, herre», sa han. «Men du halter ikke, likevel?» «Ikke skal en gå haltende, så lenge begge føtter er jevnlange», svarte Gunlaug. En hirdmann som het Tore, sa da til jarlen: «Han er stor i munnen, denne islendingen, det var vel om vi prøvet ham litt». Gunlaug så på ham og sa:
I hirden går én,
som er bare til mén.
Tro ham vârt,
han er ond og svart.
Da tok Tore efter øksen. «Hold fred!» sa jarlen; «slikt skal en aldri ense. Men hvor gammel er du, islending?» Gunlaug svarte: «Jeg er atten år». «Da spår jeg, at du ikke blir atten til», sa jarlen. Gunlaug sa nokså lavt: «Si ikke ondt over mig; si heller noe godt over dig selv». Jarlen spurte: «Hvad sa du nu, islending?» Gunlaug svarte: «Jeg sa, som jeg syntes: at det ikke høver at du sier ondt over mig, men at du ber om noe du selv trenger til». «Hvad er det?» sier jarlen. «At du ikke må få slik dødsdag som din far, Håkon jarl», sa Gunlaug. Jarlen blev rød som blod og bad dem ta denne galmannen og det fort. Da gikk Skule frem for jarlen og sa: «Herre, gi mannen grid for min skyld, og la ham fare bort med en gang». Jarlen sa: «Vil han ha grid, så får han dra avsted med det samme, og aldri komme i mitt rike mer». Da gikk Skule ut med Gunlaug og ned til bryggene. Dèr lå en englandsfarer seilferdig og der fikk Skule rum for Gunlaug og Torkell, frenden hans. Men Gunlaug gav Audun skibet sitt i varetekt og det godset han ikke tok med sig. Gunlaug og skibsfellene seilte så over Englandshavet, og ut på høsten kom de til Londonbryggene, og der såtte de skibet op.
Dengang rådet kong Adalråd Jatgeirsønn for England. Han var en god konge. Han satt i London den vinteren. Gunlaug gikk straks op til kongen og hilste ham vel og sømmelig. Kongen spurte hvad landsmann han var. Gunlaug fortalte det. «Og derfor har jeg søkt Eder, Herre, at jeg har gjort et kvede om Eder og jeg vilde gjerne I hørte det.» Kongen sa, at det skulde han gjøre. Gunlaug sa frem kvedet vel og flytende; det var en dråpa, og omkvedet var slik:
Hele hæren, som følger
Englands gavmilde, djerve
fyrste, som Gud ham frykter,
folket bøier sig for ham.
Kongen takket ham for kvedet og gav ham i bragelønn en skarlagens kappe, foret med skinn av beste slag og gullsydd helt ned til skjøtene, og gjorde ham til hirdmann. Gunlaug blev hos kongen den vinteren og var i akt og ære der. En morgen tidlig møtte Gunlaug tre menn på gaten, og han som var den øverste av dem het Tororm. Han var stor og sterk og vrang av sig. Han sa: «Lån mig noen penger, nordmann.» Gunlaug svarte: «Det er ikke rådelig å gi sitt gods i ukjent manns verge». Han sa at han skulde greide det ut på en viss dag. «Så skal jeg våge det», sa Gunlaug, og lot ham få pengene. Litt senere møttes Gunlaug og kongen, og Gunlaug fortalte da om lånet. «Nu så du dig ille for»; svarte kongen; «denne Tororm er en slem ransmann og viking, ha ingenting med ham å gjøre. Jeg skal gi dig de pengene». «Da er det ille stelt for oss som er Eders hirdmenn»; svarte Gunlaug; «vi går på sakløse menn, men lar slike sitte og holde pengene våre tilbake. Det skal aldri hende!» Litt senere traff han Tororm og krevde ham for pengene; men han sa at han ikke vilde greide dem ut. Gunlaug kvad da denne visen:
Uråd er det, sverdsangs
gud (3), for dig å ta mitt
gull — med kunster du tvinger
ikke sverdsoddens farver (4).
Vit, det var aldri for intet,
«Ormetunge» jeg kaltes;
ung fikk jeg navnet i eie.
Verre det nu skal sannes.
«Nu vil jeg by dig opgjør efter loven», sa han; «enten greider du for dig, eller du går på holm med mig efter tre dagers frist.» Da lo vikingen og sa: «Det har ingen budt mig før du, å gå på holm med mig, — så arm en lott mangen mann fikk, som prøvet sig med mig! Det er jeg mer enn villig til». Dermed skiltes de for den gang. Gunlaug sa kongen det som var hendt. «Nu er det rent ille», sa kongen; «denne mannen kan døive alle våben. Nu skal du fare frem efter mitt råd. Her er et sverd som jeg vil gi dig; med det skal du slåss. Men vis ham et annet». Gunlaug takket kongen. Da de nu var ferdige til å gå på holm, spurte Tororm, hvad slags sverd han hadde. Gunlaug drog det ut og viste ham det; men kongsgaven hadde han bundet til armen med en løkke om håndtaket. Da berserken så sverdet, sa han: «Det er jeg ikke redd for», og langet ut efter Gunlaug med sitt sverd og hugg næsten hele skjoldet av armen hans. Så hugg Gunlaug med kongsnautet, og berserken gad ikke dekke sig, for han tenkte det var samme sverdet Gunlaug hadde vist ham, og Gunlaug gav ham banehugg med det samme. Kongen takket ham for verket, og han fikk stort ry av det i England og vidt omkring annetsteds. Om våren, da skibene tok til å fare landimellem, bad Gunlaug kong Adalråd om orlov til å gjøre en reise. Kongen spurte, hvor han tenkte sig hen. «Jeg vil gjøre det som jeg har lovet», svarte Gunlaug, og kvad denne visen:
Enda jeg tre konger
og to jarler skal gjeste.
Lovet har jeg landenes
høie fyrster å komme.
Stevner du mig tilbake,
kommer jeg, rikdomsgiver,
du som til ærme for hærmann
røde ormeseng (5) skjenket.
«Da skal du også fare», sa kongen og gav ham en gullring som veiet seks ører; «men så skal du love mig å komme tilbake til mig til høsten; for jeg vil ikke slippe dig, slik dugelig kar som du er».
Siden seilte Gunlaug fra England nord til Dublin med kjøpmennene. Dengang rådet kong Sigtryg Silkeskjegg for Irland; han var sønn av Olav Kvaran og dronning Gormlad, og hadde nylig tatt ved riket. Gunlaug gikk frem for kongen og hilste ham vel og vyrdelig, og kongen tok sømmelig imot ham. Gunlaug sa: «Jeg har gjort et kvede om Eder, og jeg vilde I skulde høre det». Kongen sa: «Ennu har ingen budt sig til å bære frem et kvede til mig, og jeg skal visst høre på». Gunlaug kvad da en dråpa; omkvedet gikk slik:
Sigtryg i krig
før ulv med lik.
Og dette er litt av dråpaen:
Vel jeg det vet:
Kvaran kongen het,
om hvis sønn sig nu
lovord vil snu.
Kongen mot mig
gavmild viser sig.
Gullring ei han sparer;
slik han skalden svarer.
Sige fyrsten mig,
om han kvad om sig
mere praktfullt fikk
dråpabygget slik.
Kongen takket ham for kvedet og kalte til sig fehirden og sa: «Hvordan skal jeg lønne kvedet ?» «Som du vil, herre», svarte han. «Er det god lønn», spurte kongen, «om jeg gir ham to knarrer?» Fehirden svarte: «Det er for meget, herre; andre konger gir i bragelønn gode og dyre ting, et godt sverd eller en god gullring». Kongen gav ham av sine egne klær en ny skarlagens kjortel, utsydd med gull, og en kappe, foret med kostelig skinn, og en gullring som veiet en mark. Gunlaug takket ham vel og blev der en kort tid, men så fór han derfrå til Orknøene.
Dengang rådet Sigurd Lodvessønn jarl for Orknøene, og han tok sig alltid av islendinger. Gunlaug hilste jarlen og sa at han hadde et kvede å bære frem for ham. Jarlen sa at han vilde høre kvedet, så god ætt som Gunlaug var av på Island. Gunlaug sa frem kvedet; det var en flokk og vel diktet. Jarlen gav ham en bredøks med sølvinnlagt skaft til lønn for kvedet og bad ham være hos sig. Gunlaug takket for gåven og for tilbudet; men sa, at han måtte fare øst til Sverige. Derefter gikk han ombord på et kjøpmannsskib som skulde til Norge og kom øster til Kongehelle om høsten. Torkel, frenden hans, var med på hele ferden. I Kongehelle fikk de sig følge helt op til Vestergautland og kom til den kjøpstaden som heter Skara.
Der rådet en jarl som het Sigurd; han var noe tilårs. Gunlaug gikk frem for ham og hilste ham sømmelig og sa han hadde gjort et kvede om ham. Jarlen vilde gjerne høre det, og Gunlaug sa frem kvedet; det var en flokk. Jarlen takket og lønnet ham vel og bad ham være der vinteren over. Sigurd jarl holdt et stort gjestebud i julen. Dagen før jul kom det sendemenn nord fra Erik jarl i Norge, tolv i tallet; de fór med gaver til Sigurd jarl. Jarlen tok vel imot dem og gav dem sæte nærmest Gunlaug. Der var megen skjemt ved drikken. Gautene talte om at ingen jarl var større og navnkundigere enn Sigurd; men nordmennene mente Erik jarl var den største av dem. Om dette trettet de; men så blev de enige om å ta Gunlaug til opmann i saken. Gunlaug kvad da denne visen:
Mangt I sier om denne
jarl til sverdets svinger (6),
høie bølger så han,
grånet er han i kampen;
enda flere bølger
blå har seireren Erik
sett på stormfullt østhav
stige mot bølgehesten (7).
På begge sider var de vel nøid med avgjørelsen. men nordmennene best. Da julen var over, fór sendemennene derfrå med gode gaver fra Sigurd til Erik jarl. De fortalte da Erik om Gunlaugs ord. Jarlen syntes at Gunlaug hadde vist ham ærlig vennskap, og lyste at Gunlaug skulde ha fredland i hans rike. Gunlaug spurte siden det jarlen hadde lyst. Sigurd jarl gav Gunlaug følge øst til Tiundaland i Svitjod, som han bad om.
På den tid rådet kong Olav svenske for Svitjod. Han var sønn av kong Erik seiersæl og Sigrid Storråde, datter av Skoglar-Toste. Han var en mektig konge, men vilde vises ære òg. Gunlaug kom til Uppsala om våren straks før sviarnes ting-tid. Han fikk kongen i tale og hilste ham, og kongen tok vel imot ham og spurte hvem han var. Han svarte at han var fra Island. Kongen sa: «Ravn, hvad folk er han av på Island?» Da steg det en stor og kjekk mann op fra benken på den andre siden av skålen, og gikk frem for kongen og sa: «Herre, han er av en av de beste ættene hjemme, og selv er han en meget kjekk mann». «La ham da sette sig ved siden av dig», sa kongen. Gunlaug sa: «Jeg har et kvede å bære frem for Eder, og jeg vilde gjerne at I lot mig gjøre det og hørte på». «Gå først og sitt», sa kongen, «det er ikke tid nu til å høre på kveder». De gjorde så. — Gunlaug og Ravn tok da til å tales ved og fortalte hverandre om ferdene sine. Ravn sa at han hadde faret fra Island til Norge siste sommer og tidlig på vinteren, øst til Svitjod. De kom snart vel overens. En dag, da tinget var over, stod de begge for kongen, Gunlaug og Ravn. Da sa Gunlaug: «Nu vilde jeg gjerne, at I hørte kvedet mitt, herre». «Ja, nu kan det høve», sa kongen. «Nu vil jeg bære frem mitt kvede», sa Ravn. «Gjerne det», sa kongen. «Da vil jeg si frem mitt først», sa Gunlaug, «om I så vil». «Jeg har retten til å kvede først, herre», sier Ravn, «eftersom jeg kom til Eder først». «Hvor var det, at min far stod bak din?» sa Gunlaug; «det var ingensteds, og slik skal det være med oss òg». Ravn svarte: «La oss syne så megen folkeskikk at vi ikke slåss om dette, men lar kongen rå». Kongensa: «Gunlaug skal kvede først; for han blir arg, får han det ikke som han vil». Gunlaug kvad da den dråpa som han hadde gjort om kongen. Da han var ferdig, spurte kongen: «Nå, Ravn, hvordan var kvedet gjort?» «Vel, herre», sa Ravn; «det er storordig, men ufagert og noe stivt, som Gunlaug selv». «Nu skal du bære frem ditt kvede, Ravn», sa kongen. Han gjorde så, og da han var ferdig, spurte kongen: «Nå, Gunlaug, hvordan var dette kvedet gjort?» «Vel, herre», svarte Gunlaug; «det er et fagert kvede, som Ravn selv er å se på; men lite merkelig. Men hvorfor kveder du en flokk om kongen, Ravn? Mener du ikke han er verd en dråpa?» Ravn sa: «La oss ikke tale om dette lenger; det kan vi få høve til siden», og dermed skiltes de. Litt siden blev Ravn hirdmann hos kong Olav og bad om lov til å fare bort. Kongen gav ham lov til det. Da Ravn var reiseferdig, sa han til Gunlaug: «Nu skal det være ute med vennskapet oss imellem, fordi du vilde sette mig ned hos den som makten hadde. En gang skal jeg svivyrde dig like så meget som du prøvde å skjemme mig her». «Jeg er ikke redd for trugsmålet ditt», sa Gunlaug, «og det sted finnes ikke der jeg får mindre vyrdnad enn du». Kong Olav gav Ravn gode gaver, da de skiltes, og så fór han bort.
Ravn fór vestover om våren og kom til Trondheim og gjorde skibet sitt ferdig og seilte til Island om sommeren. Han la tillands i Leiruvåg under Heien. Frender og venner blev glad, da de så ham; og han var hjemme hos faren den vinteren. Om sommeren traff han frenden sin, Skafte lovsigemann. Da sa Ravn: «Jeg vilde gjerne ha dig til målsmann nu jeg akter å be Torstein Egilssønn om datteren hans, Helga». Skafte svarte: «Er ikke hun alt lovet bort til Gunlaug Ormstunge?» «Er den ikke leden nu, den tiden som var avtalt dem imellem?» sa Ravn; «ellers er han vel nu så stor på det, at han hverken enser eller husker dette». «Gjør da som du vil», svarte Skafte. Siden gikk de med mange i følge til Torstein Egilssøns bod. Han tok vel imot dem. Skafte sa: «Ravn, min frende, vil be om Helga, din datter. Du vet hvad ætt han er av og at han hverken mangler rikdom eller manndom og heller ikke god støtte av frender og venner». Torstein svarte: «Hun er alt lovet bort til Gunlaug, og jeg vil stå ved avtalen oss imellem i ett og alt». Skafte sa: «Er de ikke ledne nu, de tre vintrene som De var forlikte om?» «Jo», sa Torstein, «men sommeren er ikke leden ennu. Og han kan komme før den dét er». «Men hvis han nu ikke kommer til vinternatt, hvad for et svar kan vi da vente på det vi ber om?» sa Skafte. Torstein svarte: «Vi treffes vel her til sommeren igjen. Da kan vi finne ut hvad som er rådeligst. Men nu er det ingen món i å tale mer om dette». Dermed skiltes de, og folk red hjem fra tinget. Det spurtes snart at Ravn hadde bedt om Helga.
Gunlaug kom ikke ut til Island den sommeren. På Altinget næste sommer la Skafte og Ravn all den makt de vant på saken, og sa at Torstein var løst fra all avtale med Gunlaug. Torstein svarte: «Jeg har få døtre å gifte bort, og jeg vil nødig at noen mann skulde få noe å si på dem. Nu vil jeg først treffe Illuge svarte». Og det gjorde han. Da de såes, sa Torstein: «Synes du ikke jeg er løst fra all avtale med Gunlaug, sønnen din?» Illuge sa: «Det er nok så, om du vil. Jeg kan ikke si større til eller fra om den ting, eftersom jeg ikke vet, hvad Gunlaug tenker på». Torstein gikk da til Skafte, og de blev forlikt om, at det skulde bli bryllup på Borg ved vinternattstid, dersom Gunlaug ikke kom den sommeren. Men hvis Gunlaug kom og stod ved trolovelsen, skulde Torstein være løst fra all avtale med Ravn. Efter det red folk hjem fra tinget, og tiden gikk, men Gunlaug kom ikke. Helga var ille ved — hun likte ikke denne avgjørelsen.
Nu er det å si om Gunlaug, at han fór fra Svitjod til England samme sommeren Ravn fór til Island, og fikk gode gaver av kong Olav ved avskjeden. Kong Adalråd tok vel mot Gunlaug, og han var hos ham den vinteren som en av kongens gode menn. På den tid rådet Knut Sveinsson den mektige for Danmark; han hadde nylig tatt ved farsarven, og truet jevnlig med å herje på England, fordi hans far, kong Svein, hadde vunnet sig et stort rike i England, før han døde der vest. Den tid var det en stor dansk hær der i landet; høvding for den var Heming, sønn av Strut-Harald jarl og bror av Sigvalde jarl, og han holdt det riket under Knut som kong Svein hadde vunnet. Om våren bad Gunlaug kongen om orlov til å fare bort. Han svarte: «Det sømmer sig ikke, at du farer fra mig, slik ufred som det nu lager sig til her i England; er du ikke min hirdmann?» «I skal råde, herre», sa Gunlaug, «men gi mig lov å fare til sommeren, hvis ikke danene kommer». «Vi får se når den tid kommer», sa kongen. Nu led den sommeren og vinteren med, og danene kom ikke. Og efter midtsommer fikk Gunlaug lov av kongen å fare. Han fór øst til Norge og traff Erik jarl på Lade i Trondheim. Jarlen tok vel imot ham og bad ham være hos sig. Gunlaug takket for tilbudet, men sa han likevel først vilde fare ut til Island og treffe festemøen sin. Jarlen sa: «Nu er de borte alle de skibene som skulde til Island». Da sa en hirdmann: «Hallfred Vandrådeskald lå her igår ute under Agdenes». Jarlen sa: «Det kan nok være; han seilte herfrå for fem netter siden». Erik jarl skaffet da Gunlaug skyss ut til Hallfred, og han tok imot ham på beste måte. De fikk bør med en gang og det var stor glede på dem. Dette var langt ut på sommeren. Hallfred spurte Gunlaug: «Har du hørt at Ravn Anundssønn har bedt om Helga den fagre?» Gunlaug sa han hadde hørt om det såvidt. Hallfred fortalte det han visste, og la til at mange mente at Ravn ikke var dårligere kar enn Gunlaug. Gunlaug kvad da en vise:
La bare østenvinden
leke kraftig med sjøens
ski (8) en uke til ende —
nu er børen den beste.
Ei til lenge å leve
stunder jeg, men til å vite
at mig ingen kaller
mindre enn Ravn i mannsferd.
Hallfred sa: «Det var godt for dig, om du kom bedre fra det med Ravn enn jeg gjorde. Jeg kom med skibet mitt til Leiruvåg for fem år siden. Jeg var skyldig en av huskarene til Ravn en halv mark sølv, og den vilde jeg ikke ut med. Men da red Ravn ned til oss med seksti mann og hugg ankertauet over, så skibet drev inn på leiren og holdt på å slå sig istykker. Jeg måtte gi Ravn selvdømme og fikk greide ut en hel mark. Dét er det å si om mitt møte med ham». Nu kom de til å tale om Helga, og Hallfred hadde mange lovord om hvor vên hun var. Gunlaug kvad da denne visen:
Fåfengt vil den tause
Odens-stormens vekker (9)
søke å vinne kåpens
jord (10) under linet, det hvite;
ti i mine unge
år jeg ofte lekte
på det gull-lands (11) lyse
gullskinnende odder (12).
«Det var en velgjort vise», sa Hallfred. De tok land i Raunshavn nord på Melrakkesletten, en halv måned før vinternattstid, og trakk skibet op der.
Det var en mann som het Tord og var sønn av en bonde der på sletten. Han tok ryggtak med kjøpmennene, og de kunde ikke stå sig mot ham. Så skulde han og Gunlaug brytes. Men natten før hadde Tord bedt Tor om seier for sig. Og da de møttes dagen efter og det bar ihop med dem, spente Gunlaug krok for Tord og felte ham hårdt i bakken; men den foten Gunlaug stod på gikk av ledd med det samme, så han falt, han med Da sa Tord: «Kan hende det ikke går dig bedre i en annen sak, heller». «Hvad da?» spør Gunlaug. «Saken med Ravn», sa Tord; «hvis han får Helga den fagre ved vinternattsleite. Jeg var tilstede på Altinget, da det blev avtalt». Gunlaug svarte ikke. Foten blev trukket i ledd igjen og omslag lagt på. men den trutnet svært. Gunlaug og Hallfred red med ti mann og kom ned på Gilsbakke i Borgarfjord samme lørdagskveld, som de drakk bryllup på Borg. Illuge blev glad, da han så Gunlaug, sønnen sin, og reisefellene. Gunlaug sa han vilde ride ut til Borg med det samme; men Illuge mente det var uråd, og det sa alle andre òg, men Gunlaug holdt på sitt. Likevel blev det ikke noe av ferden, for han var ufør for fotens skyld, enda han ikke vilde være ved det. Hallfred red hjem om morgenen til Hreduvatn i Norderådalen. Der rådet Galte, en bror av ham, for eiendommene deres. Det var en staut mann.
Nu må vi fortelle om Ravn at han satt i bryllupet sitt på Borg, og det sier de fleste at det var ikke stor gleden å se på bruden. Det er sant som det er sagt, at fast sitter det en ung nemmer; så gikk det henne nu. På dette gildet fridde Sverting, Havr-Bjørns sønn, til Hungerd, Jofrids datter med Torodd og Torsteins stedatter. Bryllupet skulde stå på Skånø efter jul den vinteren; der bodde Torkell Torvessønn, en frende av Hungerd, sønn av Torve Valbrandssønn. Mor til Torve var Torodda, søster av Tunge-Odd. Ravn fór hjem til Mosfell med Helga. Og da de hadde vært der en kort tid, var det en morgen, før de stod op, at Helga lå våken; men Ravn sov og bar sig ille i søvne. Da han våknet, spurte Helga, hvad han hadde drømt. Ravn kvad da en vise:
Ormleiets ø! (13) Jeg drømte:
huggen på armen din lå jeg.
Sengen din, brud, var rød av
blodet mitt som flommet.
Dog fikk sig begrets Njorun (14)
ei til å binde for såret.
Løkenes lind (15) kanhende
likte, om drømmen blev sannet.
«Det skulde jeg ikke gråte over», sa Helga. «Ille har De visst sveket mig, for nu er Gunlaug nok kommet hjem», sa hun og gråt sterkt. Litt senere spurtes det at Gunlaug var kommet hjem. Da blev Helga så stri mot Ravn at han ikke kunde holde henne hjemme der, men måtte følge henne hjem til Borg igjen, og stor gleden hadde han ikke av samlivet med henne. Nu gjorde folk sig ferdig til å fare til gjestebudet som skulde stå om vinteren. Torkel fra Skånø hadde bedt Illuge svarte og sønnen. Da Illuge stelte sig istand til å fare, satt Gunlaug i stuen og stelte sig ikke. Illuge kom og spurte: «Hvorfor steller du dig ikke istand, frende?» «Jeg esler mig ikke til å fare», sa Gunlaug. «Visst skal du fare», sa Illuge; «vold dig ikke den ulykken, at denne ene kvinnen binder hugen din. Lat som du ikke enser det. Kvinner er det nok av alltid». Gunlaug gjorde da, som faren sa; de kom til gjestebudet, og Illuge og sønnen fikk plass i det første høisætet, men Torstein Egilssønn og Ravn og brudgommens følge i det andre, rett imot Illuge. Kvinnene satt på pallen og Helga den fagre satt næst efter bruden, og gløttet ofte bort på Gunlaug. Det gikk som det sies, at har en kvinne en mann i sinne, kan ikke øinene lenge det løine. Gunlaug var vel klædd; han hadde de gode klærne som kong Sigtrygg gav ham, og var i mange måter den første, syntes folk: både i styrke og i venhet og i vekst. Stor glede var det ikke i gildet. Den dagen gjestene gjorde sig ferdig til å fare bort, og konene gikk hver til sin kant for å gjøre sig istand til reisen, gikk Gunlaug til samtale med Helga, og de taltes ved en god stund. Da kvad Gunlaug en vise:
Ormstunge hadde ingen
glad dag under fjellenes
sal, siden Helga den fagre
Ravns viv skulde hete;
lite enset den usle
far, hun har, min tunge, —
Seig er sverdregns-guden (16) —
ung blev hun gift med penger.
Og videre kvad han:
Gullets jord (17), du stanset
gledeflommen i skalden;
vakre du, det verste
har jeg din far å lønne;
han og din mor fikk laget
fagreste mø under åklæe;
haugfolket (18) hente den kunsten
mann og kone øvet.
Det var da Gunlaug gav Helga kappen Adalrådsnaut; det var en kostelig ting å ha, og hun takket ham meget for gaven. Da Gunlaug gikk ut, var det kommet hester som stod salet og bundet ute på tunet; det var mange vakre dyr iblandt. Gunlaug kastet sig op på en hest som stod der, og red i løp over tunet og dit hvor Ravn stod, så han måtte vike unda. «Du trenger ikke vike unda», sa Gunlaug; «du har ikke noe å være redd for denne gangen. Men du vet, hvad du har gjort dig fortjent til». Ravn svarte og kvad en vise:
Sårflammens gud (19), som vekker
valkyrjens storm (20), — det var ille,
skulde for kjortel-disen (21)
fiender vi bli i livet;
hærmann, syd for havet
finnes det mange slike
gode kvinner, det vet jeg;
hør på havhestens styrer! (22)
Gunlaug svarte: «Det kan så være, at der er mange; men ikke synes jeg det». Da løp Illuge og Torstein til og sa de ikke måtte egge hverandre. Da kvad Gunlaug en vise:
Nu må jeg høre om Ravn, at
han skal hete min like,
enda han for penger
fikk den letfagre, smykkede,
mens jeg hos gjæve Alråd (23)
tapte min tid med å vente
våbenstorm, — det er derfor
uglad jeg går her og stille.
Efter det red folk hjem hver til sitt, og alt var rolig og tidendeløst om vinteren. Siden Helga hadde truffet Gunlaug, hadde Ravn ingen glede av samlivet med henne.
Om sommeren red det meget folk til tings: Illuge svarte og sønnene Gunlaug og Hermund; Torstein Egilssønn og sønnen Kollsvein; Anund fra Mosfell og alle hans sønner og Sverting Havr-Bjørnssønn. Skafte hadde lovsige-ombudet enda. En dag, det var meget folk på lovberget, esket Gunlaug lyd, efterat retten var sluttet, og spurte: «Er Ravn Anundssønn her?» Ravn svarte at det var han. Gunlaug Ormstunge sa da: «Du vet at du har tatt min festemø fra mig og gjort oss til fiender; derfor vil jeg by dig holmgang her på tinget med tre netters frist på Øksaråholmen». Ravn svarte: «Det er et bra tilbud, som ventelig var av dig, og jeg er mer enn villig, såsnart du vil». Dette syntes begges frender ille om; men det var loven dengang, at den som mente han hadde lidt urett, kunde by den annen holmgang, og da tre døgn var ledne, var de ferdige til holmgangen. Illuge svarte fulgte sønnen til holmen med meget folk, og med Ravn fulgte Skafte lovsigemann og faren og andre frender. Før de gikk ut på holmen, kvad Gunlaug denne visen:
Sverdet jeg drog av slire,
ferdig til kampen går jeg
ut på Altings-øren, —
unne mig Gud å seire!
Kløve jeg skal med blank-sverd
lokkenes sæte på Helgas
hete elsker og hugge
uslingens hode av halsen.
Ravn svarte og kvad dette:
Skald, du vet ei, hvem av
skalder seiren vinner;
sår-sigder (24) er dragne
ferdig i ben å bite;
blir det enn mig som får bane,
spørre fra tinget skal smykket
kvinne — viv eller enke:
modig stod mannen i striden.
Hermund holdt skjoldet for Gunlaug, og Sverting Havr-Bjørnssønn for Ravn. Den som blev såret, skulde løse sig av holmen med to merker sølv. Ravn skulde hugge først, eftersom han var stevnet til holmen, og han hugg og traff øverst i skjoldet til Gunlaug, og sverdet brast itu ved hjaltet, så hårdt var hugget. Sverdsodden spratt op fra skjoldet og traff Gunlaug i kinnet, så det blev en ørliten rift. Da løp Anund og Illuge imellem og mange andre òg. Gunlaug sa: «Nu mener jeg, at Ravn har tapt, eftersom han er våbenløs». «Og jeg sier at du har tapt», sa Ravn, «for du er såret». Gunlaug var rent styrløs av vrede og sa at de ikke hadde fått prøve sig; men Illuge svarte at de ikke skulde prøve sig lenger denne gangen. Gunlaug sa: «Det vilde jeg, at Ravn og jeg møttes en annen gang, når ikke du, far, var der og skilte oss». Dermed gikk de fra hverandre for den gang, og folk søkte hjem til bodene. Dagen efter blev det satt i loven av lagretten at fra den dag skulde det være slutt på all holmgang, og dette blev gjort med alle de forstandigste menns råd som var der tilstede, og det var de klokeste menn fra hele landet. Og det var den siste holmgangen som blev fremmet på Island, den hvor Ravn og Gunlaug sloss. En morgen, da brødrene Gunlaug og Hermund gikk ned til Øksaråen for å to sig, kom det mange kvinner gående på den andre siden av åen, og blandt dem var Helga den fagre. Hermund sa: «Ser du vennkonen din, Helga den fagre, der på andre siden av åen?» Gunlaug kvad da denne visen:
Menneskers barn til uferd
fødtes møen den fagre;
alltid var det min lengsel
gullprydet viv å eie;
nu er det fåfengt å stirre
efter den svanefagre
gullringens dis (25) — det svir i
mine sorte øine.
Så gikk de over åen, og Helga og Gunlaug taltes ved en stund. Og da de gikk øst over åen igjen, stod Helga og stirret efter Gunlaug. Han så da tilbake over åen og kvad denne visen:
Øienvippenes måne (26)
skén under brynenes lyse
himmel og strålte mot mig
blank som høkens øie;
og denne glans fra gullsmykt
kvinnes øien-måne
vil for mig og henne
vende alt til uferd.
Kort efter dette red folk hjem fra tinget; og Gunlaug var på Gilsbakke. En morgen, da han våknet, var alle de andre stått op; han lå i en skapseng innenfor benken. Da kom det inn i skålen tolv mann og alle væbnet: det var Ravn Anundsønn. Gunlaug sprang op og trev våbnene sine; men Ravn sa: «Vær ikke redd. Nu skal du høre i hvad ærend jeg kommer her. Du bød mig holmgang i sommer på Altinget, men syntes ikke den blev fullprøvet. Nu vil jeg by dig, at vi farer bort fra Island og utenlands begge to i sommer og går på holm i Norge. Der vil ikke frendene våre stå i veien for oss». Gunlaug svarte: «Talt som en mann! Og det tilbudet tar jeg gjerne imot. Og vil du, så bli her og ha det som du vil». Ravn svarer: «Det er et godt tilbud, men dennegangen får vi ride bort straks», og dermed skiltes de. Frendene på begge sider syntes meget ille om dette, men kunde ikke gjøre noe ved det, så hårdt de tok det, begge to. Og så måtte det vel gå som det var laget.
Nu er å si om Ravn, at han gjorde skibet sitt ferdig i Leiruvåg. Blandt dem som fór med Ravn er nevnt to menn, Grim og Olav, søstersønner av hans far, gilde menn begge to. Alle frendene til Ravn syntes det var ille, at han fór. Men han sa at han hadde budt Gunlaug holmgang, fordi han ikke hadde noen glede av å være gift med Helga; og så fikk den ene av dem falle for den annen, sa han. Så stakk han tilsjøs, så snart de fikk bør, og kom med skibet til Trondheim og var der om vinteren. Gunlaug spurte han ikke til den vinteren, og sommeren over ventet han, og andre vinteren med var han i Trondheim, et sted som heter Levanger.
Gunlaug Ormstunge tinget sig rum på skibet til Hallfred Vandrådeskald nord på Sletten; men det drog ut, før de blev ferdig. Da de fikk bør og stakk til sjøs, kom de til Orknøene, og da var det straks vinter. Sigurd jarl Lodvessønn rådet da over øene, og til ham fór Gunlaug og var der om vinteren, — i akt og ære. Om våren rustet jarlen sig til hærferd; Gunlaug fulgte ham og de herjet den sommeren vidt omkring på Suderøene og i Skotlandsfjordene og holdt mange slag. Hvor de kom var Gunlaug den djerveste mann til å gå på, og hard og kald i kampen som ingen annen. Sigurd jarl snudde hjem tidlig på sommeren; men Gunlaug gikk ombord på et skib med noen kjøpmenn, som seilte til Norge, og skiltes fra Sigurd jarl i stort vennskap. Gunlaug fór nord til Trondheim til Erik jarl på Lade, og kom dit først på vinteren. Jarlen tok vel imot ham og bød ham å være hos ham, og det tok han imot. Jarlen hadde alt spurt det som hadde gått for sig mellem ham og Gunlaug, og han sa til Gunlaug, at han forbød dem å slåss i hans rike; Gunlaug sa at det rådde jarlen for. Han var der om vinteren, men var fåmælt hele tiden. En dag om våren gikk Gunlaug ute og Torkel, en av frendene hans, med ham. De gikk bort fra gården og kom til en voll med en mannring. Inne i mannringen stod det to menn med våben og fektet; den ene kalte de Ravn og den andre Gunlaug. De som stod omkring sa, at islendingene var smålåtne folk og sene til å hugse det de lovte. Gunlaug merket at dette var gjort på spott og at det var stor hån over ham, og gikk bort uten et ord. Men kort efter sa han til jarlen, at han ikke lenger tålte å være til spott for hirdmennene for denne saken med Ravn, og bad jarlen gi ham følge til Levanger. Jarlen hadde hørt at Ravn var faret fra Levanger og øst til Svitjod, og derfor gav han Gunlaug lov til å fare og to mann til følge på ferden.
Gunlaug fór nu fra Lade selv syvende og inn til Levanger. Samme dag som han kom dit om kvelden, var Ravn faret om morgenen med fire mann. Derfra fór Gunlaug op til Verdal og kom hver kveld dit som Ravn hadde vært natten før. Gunlaug fór til han kom til den øverste gården i dalen, som heter Sul. Derfrå var Ravn faret om morgenen. Gunlaug stanset da ikke der, men fór straks om natten, og om morgenen i solrenningen så de hverandre. Ravn var da kommet et sted det var to vann og mellem vannene en slett voll; det heter Gleipnesvollene. Ut i det ene vannet går det et lite nes som heter Dinganes. Der stanset Ravn og mennene hans på neset; de var fem i følge, og blandt dem Grim og Olav, frendene hans. Da de møttes, sa Gunlaug: «Det er vel, vi har funnet hverandre». Ravn vilde ikke si imot, sa han. «Og nu kan du velge, hvad du vil», sa Ravn: «at vi slåss alle, eller bare vi to; men like mange skal det være på hver side». Da sa Grim og Olav at de ikke vilde stå hos, mens de sloss; og det samme sa Torkel svarte, Gunlaugs frende. Da sa Gunlaug til dem jarlen hadde gitt ham med: «De skal sitte og se på, så De kan gi frasagn om dette møte».
Og det gjorde de.
Så gikk de løs på hverandre, og slåss gjorde de kjekt, alle sammen. Grim og Olav gikk begge mot Gunlaug alene; men det endte med at han drepte dem begge, og selv var han usåret enda. Dette sanner Tord Kolbeinssønn i det kvede, som han gjorde om Gunlaug Ormstunge:
Gunlaug la i marken
Olav og Grim, før han nådde
med sitt sverd, det kvasse,
kampglade Ravn å tvinge,
harm han stod i striden,
tre modige hærmenn
hugg han, — med blodige hender
mennene han felte.
Imens sloss Ravn og Torkel svarte, Gunlaugs frende. Torkel falt og lot livet der, og tilsist falt alle Gunlaugs og Ravns menn. Så bar det ihop med de to, og de hugg store hugg og gikk hardt på hverandre, og var like ville begge to. Gunlaug brukte sverdet Adalrådsnaut, og det var et overlag gildt våben. Gunlaug traff omsider Ravn med et veldig hugg, som tok foten av ham. Han falt ikke likevel, men trakk sig bort til en trestubbe og støttet sig på den. Da sa Gunlaug: «Nu er du kampufør, og jeg vil ikke slåss med dig lenger, nu du er lemlestet.» Ravn svarte: «Det er så, at jeg er ille medfaren; men enda kunde jeg vel holde ut en stund, fikk jeg litt å drikke.» «Svik mig ikke da», sa Gunlaug, «om jeg gir dig vann i hjelmen min.» «Jeg skal ikke svike dig», sa Ravn. Gunlaug gikk da bort til en bekk, og tok vann i hjelmen og gav ham. Han tok imot den med venstre hånd, men med høire hugg han til Gunlaug i hodet med sverdet, så han fikk et gapende sår. «Nu svek du mig stygt», sa Gunlaug; «og æreløst fór du frem mot mig som trodde dig.» Ravn svarte: «Det er sant, som du sier; men jeg kunde ikke annet, — jeg unte dig ikke Helga den fagres favntak.» Så sloss de påny hårdt og kvasst, men det endte med at Gunlaug vant over Ravn, og der lot Ravn livet. Da kom følgemennene fra jarlen frem og bandt om såret Gunlaug hadde i hodet. Han satt imens og kvad denne visen:
Venner, sverdmenn gjeve!
Ravn som alltid visste
spydenes storm å vekke,
møtte mig nyss i striden;
heftig som våbenregnen
som imorges, hærmenn,
på det stenete nesset
strømmet over Gunlaug.
Siden jordet de dem som var døde, og Gunlaug satte de på hesten hans og fikk ham helt ned til Levanger. Der lå han i tre døgn og fikk full tjeneste av presten, før han døde. Han blev jordet ved kirken der. Alle fant det var stor skade at det skulde gå slik med Gunlaug og Ravn, og at de skulde late livet på den måten.
Om sommeren, før denne tidende spurtes ut til Island, drømte Illuge svarte hjemme på Gilsbakke, at Gunlaug kom til ham tilsølt av blod og kvad denne visen for ham — Illuge mintes den, da han våknet, og kvad den siden for andre:
Ravn mig hugg med brynjens
klingende fisk (27), — men den kvasse
sverd-egg, jeg lot blinke,
bet ham selv i foten;
da fikk grådig valravn
vasse gjennem sårmyr (28);
valkyrjens høie kampstav (29)
kløvet Gunlaugs hode.
Samme natten hendte det syd på Mosfell, at Anund drømte, at Ravn kom til ham, blodig over det hele, og kvad denne visen:
Rødt blev sverdet, da sverdgud (30)
såret mig hinsides havet;
skjold-troll (31) rente mot skjoldet,
prøvet sig på dets runding.
Blodige blod-gåsunger (32)
stod i blod over hodet,
ennu en gang fikk sårgrisk
sårfugl i sårsjø (33) vade.
På Altinget sommeren efter sa Illuge svarte til Anund på lovberget: «Tenker du å gi mig bot for sønnen min, som din sønn svek mot ord og avtale?» Anund svarte: «Langt er det fra min tanke å bøte for ham, så sårt som jeg har sørget over det møtet deres; men heller ikke vil jeg kreve bøter av dig for min sønn». «Vil du ikke bøte, så skal snart noen av dine frender eller ættmenn få undgjelde for det», sa Illuge. Han var meget uglad hele sommeren efter tinget.
Så er sagt, at om høsten red Illuge fra Gilsbakke med tredve mann og kom til Mosfell tidlig på morgenen. Anund og sønnene hans kom sig unda til kirken; men Illuge tok to frender av ham — den ene het Bjørn, ham drepte de, og den andre het Torgrim, ham hugg de foten av. Efter det red Illuge hjem, og dette fikk Anund ikke hevnet. Hermund Illugessønn sørget meget over broren Gunlaug og syntes ikke han var fullhevnet med det som gjort var. Anund på Mosfell hadde en brorsønn som het Ravn; han var en stor kjøpmann og eide et skib som stod på land i Hrutafjord. Om våren red Hermund Illugessønn alene hjemmefra og nordover Holtavardeheien til Hrutafjord og ut på Bord-øren til kjøpmannsskibet; det var da næsten seilferdig. Ravn styresmann var på land og mange mann med ham. Hermund red bort til ham og la spydet gjennem ham og red sin vei med en gang. Men alle Ravns reisefeller stod håndfalne og lot ham ride. Det blev aldri lagt noen bøter for dette drapet; og dermed var det slutt på striden mellem Illuge svarte og Anund på Mosfell.
Da en tid var gått, giftet Torstein Egilssønn bort datteren Helga til en mann som het Torkell, sønn av Halkell; han bodde ute i Raundal. Helga fór hjem med ham og blev der; men noen elsk til ham fikk hun ikke, for hun kunde ikke glemme Gunlaug, enda han var død. Likevel var Torkell en kjekk mann, rik og en god skald. De hadde mange barn sammen. En sønn het Torarin og en Torstein; det var flere barn også. Den største gleden Helga hadde, var å bre ut kappen Gunlaugsnaut og se lenge på den. Engang kom det en stor sott på gården hos Torkell og Helga, og mange lå der og led lenge. Helga blev også syk, men holdt sig oppe. En lørdagskveld satt Helga i ildskålen og støttet hodet mot husbondens kne. Da lot hun dem hente kappen Gunlaugsnaut, og da den kom, rettet hun sig op, og bredte den ut foran sig og så på den en stund; så seg hun bakover i husbondens fang og var død. Da kvad Torkell denne visen
I min arm jeg sorgfull
la min gode hustru,
Gud lot døden komme
til min lyse lin-dis,
jeg har lidt det tyngste
noen mann kan lide — —
Helga blev ført til kirke og jordet. Torkell bodde der efter henne. Helgas død syntes alle var et stort tap, som ventelig var.
Og her ender sagaen.
Noter:
1. Havets glans er gullet (ved Ægirs gjestebud for guderne besørges belysningen ved strålende gull.) Øder eller eier av gullet er en stående «kenning» for mann.
2. Ormens leie er gullet (i folketroen optrær slangen, dragen, gjerne som vokter av en skatt. Jfr. Sigurdsagnet.)
3. Sverdenes sang er kampen, dens gud er krigeren, her: Tororm.
4. ɔ: Krigeren: jeg.
5. ɔ: Gullet.
6. ɔ: Krigeren: Gunlaug.
7. ɔ: Skibet.
8. ɔ: Skibet.
9. Odens (krigsgudens) storm er kampen. Vekker av kamp er «kenning» for kriger, her Ravn.
10. Kvinnedraktens eller smykkets jord er en «kenning» for kvinne (den forbindende idé er jordens fruktbarhet); her: Helga.
11. ɔ: Kvinnens: Helgas.
12. ɔ: Helgas armer.
13. ɔ: Kvinne!
14. Njorun er et gudinne-navn. Begrets gudinne er «kenning» for kvinne, her: Helga.
15. Navn på et tre, som er hunkjønn, er «kenning» for kvinne; her: Helga.
16. Sverdets regn er kampen, dens gud er krigeren; her Helgas far.
17. ɔ: Kvinne : Helga.
18. ɔ: Trollene.
19. Sårets flamme er sverdet, dets gud krigeren.
20. ɔ: Kampen.
21. ɔ: Kvinnen: Helga.
22. ɔ: Sjøfareren: mig.
23. Kong Adalråd.
24. ɔ: Sverd.
25. ɔ: Kvinne.
26. ɔ: Øiet.
27. ɔ: Sverdet.
28. ɔ: Blod.
29. ɔ: Krigeren: Ravn.
30. ɔ: Krigeren: Gunlaug.
31. ɔ: Sverd.
32. ɔ: Ravner.
33. ɔ: Blod.
