Forskjell mellom versjoner av «Shetland - vikingenes Hjaltland»

Fra heimskringla.no
Hopp til: navigasjon, søk
 
Linje 97: Linje 97:
 
Men skrev jeg forresten at vikingtiden var forbi? På langt nær! Ingen steder utenfor Norden, med et mulig unntak av York i England, er den norrøne tiden så nær. Den siste tirsdagen i januar hvert år går den spektakulære ildfestivalen Up Helly Aa av stabelen, med en rekke «squads» som marsjerer gjennom gatene i vikingkostymer som ser ut som de hører hjemme i en Wagner-opera, med  flotte dekorerte skjold for hvert lag. Høydepunktet er ildspåsettelsen av et vikingskip nede i havnen i Lerwick.  Rundt omkring i samfunnshus og andre forsamlingslokaler finner man de lokale skjoldene hengende på veggene. Selv om Up Helly Aa er en klar feiring av vikingtiden er det imidlertid en midtvinterfest som hadde sitt opphav i 1881. Feiringen har en klar referanse tilbake til bombardementet som Lerwick opplevde under Napoleonskrigene, som igjen førte til at den århundrelange kontakten med «moderlandet» Norge ble brutt, så slik sett kan man føre en direkte linje fra Shetlands moderne Wagner-vikinger til det norrøne vikingsamfunnet som eksisterte her. Idag er Up Helly Aa spredt til tolv festivaler over hele Shetland. Og også en egen kvinne-squad! Hverken i Norge eller Danmark, eller noen andre steder, leker så mange barn og voksne vikinger som på Shetland!
 
Men skrev jeg forresten at vikingtiden var forbi? På langt nær! Ingen steder utenfor Norden, med et mulig unntak av York i England, er den norrøne tiden så nær. Den siste tirsdagen i januar hvert år går den spektakulære ildfestivalen Up Helly Aa av stabelen, med en rekke «squads» som marsjerer gjennom gatene i vikingkostymer som ser ut som de hører hjemme i en Wagner-opera, med  flotte dekorerte skjold for hvert lag. Høydepunktet er ildspåsettelsen av et vikingskip nede i havnen i Lerwick.  Rundt omkring i samfunnshus og andre forsamlingslokaler finner man de lokale skjoldene hengende på veggene. Selv om Up Helly Aa er en klar feiring av vikingtiden er det imidlertid en midtvinterfest som hadde sitt opphav i 1881. Feiringen har en klar referanse tilbake til bombardementet som Lerwick opplevde under Napoleonskrigene, som igjen førte til at den århundrelange kontakten med «moderlandet» Norge ble brutt, så slik sett kan man føre en direkte linje fra Shetlands moderne Wagner-vikinger til det norrøne vikingsamfunnet som eksisterte her. Idag er Up Helly Aa spredt til tolv festivaler over hele Shetland. Og også en egen kvinne-squad! Hverken i Norge eller Danmark, eller noen andre steder, leker så mange barn og voksne vikinger som på Shetland!
  
Den norrøne tiden lever også i form av en rekke arkeologiske artefakter og boplasser, i stedsnavn og i Shetlands eiendommelige norrøne dialekt, `'norn''.
+
Den norrøne tiden lever også i form av en rekke arkeologiske artefakter og boplasser, i stedsnavn og i Shetlands eiendommelige norrøne dialekt, ''norn''.
  
  

Nåværende revisjon fra 29. nov. 2019 kl. 12:01

Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Norsk.gif


Knut Rage
Tysnes

Shetland - vikingenes Hjaltland
Lyngheier, sauer og norrøn arv


Knut Rage

Tysnes
© 2019






Kart over Shetlandsøyene. Commons, Finlay McWalter 2005.
Det er midt i august, en varm solskinnsdag, og jeg rusler på en liten sandstrand og tenker noen underlige, svimlende tanker. Bortsett fra det gamle fyrtårnet på Muckle Flugga på en holme der ute i enden av fjorden, befinner jeg meg på Storbritannias aller nordligste punkt - i alle fall på den aller nordligste stranden. Her slutter Storbritannia! Herfra er det Nordsjøen som rår - og ute i havet ligger Norge, Færøyene og Island.

Den andre tanken er nesten enda mer underlig. Det var her, på denne stranden, at Robert Louis Stevenson skal ha fått ideen til det som skulle bli tidenes største sjørøverroman: «Treasure Island»[1]. Mens jeg går der med våt tare under føttene, den friske lukten av saltvann i neseborene og lyden av måkeskrik over meg, spinner jeg videre på enda en spennende tanke: Trolig var det hit, til øya Unst, den nordligste av shetlandsøyene, at de norske vikingene kom seilende og gikk i land for å rydde seg gårder. Her på Unst opprettet de hva man tror var det første tingstedet på Shetland, vikingenes Hjaltland.


Replika av Gokstadskipet

Og litt senere på dagen får jeg syn for sagn. For ganske overraskende støter jeg på - et vikingskip!

Så viser det seg altså at vikingskipet bærer det stolte navnet «Skibladner» og er en replika av Gokstadskipet, som man tror kanskje ble bygget i den tiden da Harald Hårfagre styrte landet. Og det var nettopp hit til disse strendene kong Harald kom, i 875. Om dette forteller Snorre[2]:


(Kap 22) I den ufred, da kong Harald søgte at lægge alt land under sig i Norge, fandtes og byggedes lande ude i havet, Færøerne og Island. Da var ogsaa megen færd til Hjaltland, og mange stormænd fra Norge flyede fredløse for kong Harald og fór i vesterviking; om vinteren var de i Orknøerne eller Suderøerne, men om somrene herjede de i Norge og gjorde stor skade der paa landet.


(Kap 33) Kong Harald spurgte, at vikinger herjede vidt om i Midtlandet, de som om vintrene var vestenfor havet. Han havde da leding ude hver sommer og ransagede øer og udskjær, men naar vikingene blev hans hær var flyede de alle, de fleste ud i havet; men da kongen blev lei af dette, saa var det en sommer, at kong Harald seilede med sin hær vester over havet; han kom først til Hjaltland og dræbte der alle de vikinger, som ikke flyede unda.


En kopi av Gokstadskipet på stranden i Haroldswick på Unst, den nordligste øya på Shetland. Foto: Knut Rage.
Dette skjedde altså i strevet med rikssamlingen i Norge på slutten av 800-tallet, og etter tradisjonen var det nettopp her i Haroldswick - Haraldsvika - at Harald Hårfagre landet med sine skip for å tukte vikingene på Hjaltland - og forsåvidt ikke bare her, men også på Orknøyene og andre vikingreir i vesterled.

Men det virker som forholdene på Shetland relativt raskt ble stabilisert, underlagt jarlen av Orknøyene, som igjen var underlagt den norske kongen, om vi da ser bort fra perioder med ustabilitet og ufred. Hjaltland er lite omtalt hos Snorre, og det er vel da nærliggende å tenke at det dermed heller ikke var så mye å fortelle.

Shetland befant seg et par døgns seilas fra Norge. De første vikingene som slo seg ned her skal ha kommet fra kysten av Trøndelag og Møre, senere kom de fra Agder-fylkene, eller i alle fall fra den sørlige delen av Norge. Det virker lite trolig at Shetland skal ha vært tomt for mennesker da de fant frem til øyene, selv om det ikke finnes spor etter andre kulturer enn den norrøne befolkningen fra denne perioden[3]. I utgangspunktet var det fredelige bønder som levde her etter at Harald Hårfagre hadde utryddet vikingreirene, men den forholdsvis store mengden av våpen som er funnet ved utgravninger tyder på at de var forberedt på ufred.

I dag er «Skibladner» en populær turistattraksjon på Unst. Det er bare å klatre ombord og få en opplevelse av hvordan det er å befinne seg ombord i et vikingskip, selv om det ligger på land.


Langhus fra vikingtiden

Fra utgravningene ved Underhoull, som ble utført av arkeologer fra universitetet i København eller som her, Bradford University. Commons, Mike Pennington, 2008.
Men vikingskipet i Haroldswick er langtfra alt. Som en del av tilbudet til besøkende er det også bygget et langhus etter mønster fra vikingtiden som er åpent for publikum i sommersesongen.

Faktisk er det gjort en rekke spennende funn fra norrøn tid på Unst, blant annet konturene av to langhus som har dannet grunnlaget for den rekonstruerte bygningen som står her i dag. En interessant ting er at disse langhusene ikke var helt like, snarere ulike, så det var altså ikke snakk om noen standardisert byggemåte. Det viser også kartlegging av langhus andre steder på Shetland. Håndverkerne som reiste rekonstruksjonen måtte lære vikingenes byggemetode, både sammenføyning av rammeverket, legging av stein og tekking av tak før det ble lagt gress på taket (som forøvrig ble donert fra en tennisbane i nærheten).

På Unst finner man de tydelige restene etter langhuset på Hamar, som blir omtalt som det best bevarte langhuset i Skottland[4].

I 1950-årene og noe før ble det også gjort utgravninger i Underhoull, like ved en velbevart «broch», som trolig også ble tatt i bruk til tjenlige formål. Utgravningen av det øverste langhuset, det såkalte Upper Underhoull longhouse, avdekket interessant informasjon[5].

Huset var tydeligvis brukt over et langt tidsrom, og bygget på og bygget om en rekke ganger, med uthus, annekser og avløpskanaler. Mot sjøen er det en dobbelt mur. Arkeologene mener at den doble muren ble bygget rett og slett for å imponere fra sjøsiden. Baksiden av langhuset var imidlertid tettet med en solid jordvoll for å holde vind og kulde ute. Det ble også funnet rester av et tregulv med drenering under for å holde tømmeret tørt. Man fant også en rekke forseggjorte bruksgjenstander som hadde tilhørt huset.

Restene av langhus fra vikingtiden på Belmont, Unst. Det er dekket til med fiskenett for vinteren i påvente av videre utgravninger. Commons, Mike Pennington, 2008.
Til slutt finner vi restene etter langhuset på Belmont. Det ligger på toppen av et høydedrag, og er et noe merkelig sted å bygge et så stort hus, for noe særlig brukbart jordbruksland kan dette stedet umulig ha vært. Ikke desto mindre er Belmont Longhouse kanskje den mest interessante lokaliteten på Unst, og på Shetland for den saks skyld[6].

Merkelig nok ser det ut for at det har vært en storgård, tross alt, over et lengre tidsrom, med stadige forandringer. På selve plassen er det merker i berget fra bronsealderen. Langhuset har en tydelig skipsform. Under utgravningene fant man rester etter benker, ildsteder, stolpehull, brønner og hellelagte områder, i tillegg til et verksted på utsiden.

Bakkene opp mot huset ble benyttet som beitemark, men man slo også høy her. Ikke mindre enn ett tusen gjenstander er funnet på Belmont. De aller fleste av disse gjenstandene er av norrønt opphav.

Alt i alt levde ikke vikingene, og senere norrøne kristne, noe dårligere liv på Unst eller resten av Shetland enn de ville ha gjort i Norge eller på de andre vesterhavsøyene, om man da ser bort fra den stadige ufreden i vikingtiden, men det var jo ikke befolkningen her alene om. Vi ser for oss kyr og ikke minst sauer som beiter ute mesteparten av året, og et rikt fiske og jakt på sel.

Vi vet ikke i hvilken grad de benyttet seg av treller hentet fra den opprinnelige befolkningen, eller om de også levde side om side med dem som bodde her fra før, slik tilfellet var på Man. Befolkningstallet var heller ikke stort.

På bilfergen som tar oss fra Unst og sørover til øya Yell, hvor en ny fergetur til Mainland venter oss, stopper jeg foran et skilt og en plakett. Skiltet forteller at fergen er bygget i Norge. Og på plaketten står det: «Með lögum skal land byggja.»


Gammelt norsk land

"Med lov skal landet bygges..." Disse ordene fra den gamle norske Frostatingsloven pryder veggen i rådhuset i Lerwick. Foto: Knut Rage.
Shetland var mitt første møte med det gamle norrøne kulturområdet i vesterled, og det er også her jeg har vært oftest. Det har naturligvis å gjøre med den hendige beliggenheten fra Vestlandet og Bergen. Selv om den første turen gikk med båt, ble det senere fly fra Bergen - en relativt grei flyreise om en takler landingen, der flyet brått stuper ned mot sjøen og lander på en bilvei (som selvfølgelig er stengt for biltrafikk mens landingen pågår).

Selv om jeg naturligvis befinner meg i den nordligste utkanten av Storbritannia, er jeg på så mange slags vis fremdeles i Norge - det gamle Norge. Shetlendinger pleier å si at den nærmeste jernbanestasjonen befinner seg i Bergen. Og den som tar en tur innom rådhuset i Lerwick vil kunne se det praktfulle bildet på veggen, hvor det står: «Með lögum skal land byggja.» Som nordmann blir man alltid ekstra godt ivaretatt.

Og Shetland var virkelig norsk. Vikinger bosatte seg her på slutten av 800-tallet, og øyene var en del av jarledømmet under Orknøyjarlen. Men på 1400-tallet mistet Norge øyene til Skottland gjennom en kjede av uheldige omstendigheter. Etter at Norge i 1397 ble en del av Kalmarunionen kom landet under dansk overherredømme. Og da Christian I's datter Margrethe ble forlovet med Jacob III av Skottland trengte han penger til medgiften, og i 1468 ble både Orknøyene og Shetland pantsatt til skottekongen, uten det norske riksrådets vitende. Til tross for en klausul om at øyene kunne løses inn på et senere tidspunkt, samt en rekke fremstøt fra dansk-norsk side på 1600- og 1700-tallet, ble alle tilnærmelser avvist.

Men like fullt, befolkningen på Shetland kjente seg fremdeles som norske. Selv i dag møter man ofte folk på gaten som sier at de gjerne kunne ha sett at Shetland igjen ble en del av Norge. Ja, også oljeindustrien har vi felles! Østsiden av Shetlandsbassenget er et av Europas største oljefelter, og oljen som utvinnes her sendes til oljeterminalen i Sullom Voe (norrønt for Solheimavágr). Den offentlige velstanden har kommet shetlenderne til gode, blant annet i form av flotte veier, skoler og svømmebasseng, og mange lever av gode oljeinntekter. De 70 000 - 80 000 sauene fordelt på 22 000 innbyggere er ikke lenger Shetlands økonomiske ryggrad, selv om sauehold fremdeles gjør seg sterkt gjeldende.

Detalj av Carta Marina, 1539. Et nokså unøyaktig kart over Shetland, laget av den svenske katolske erkebiskop Olaus Magnus (1490-1557).
Shetland blir av og til omtalt som en del av det gamle norske Vestlandet. Ikke minst var kontakten med Sunnhordland tett, særlig Tysnesøy, der det ble bygget såkalte hjeltabåter i «flatpakket» stand, som ble solgt til shetlendinger og fraktet til Shetland hvor båtene ble klinket sammen. Tømmerhandelen med selve Skottland, Orknøyene og ikke minst Shetland var et årvisst innslag for folk i Sunnhordland gjennom lange tider, da skipene kom over Nordsjøen for å kjøpe tømmer, ofte i bytte mot varer som tøystoffer, klær, vin og brennevin. Den språklige kommunikasjonen var det ingenting å si på. Hjaltlendingene snakket sin egen variant av norrønt mål, norn, og om ikke det hjalp, «skåtet» man, dvs. pratet skotsk. Det oppsto et eget slags «skåtespråk», variert med sunnhordlandsord og norn. Det var også gjennom denne skottehandelen at kvinner i Sunnhordland ble gjort kjent med bruk av rokker. For Tysnes sitt vedkommende ble kontakten med Shetland ekstra sterk, ettersom den adelige Haard-familien og den søkkrike skogeieren, skotten Anders Mowat, som en tid tjenestegjorde som dommer i Scalloway, den gamle hovedstaden på Shetland, hadde en sterk tilknytning til øyene i vest. Både Haard- og Mowat-familien hadde eiendommer på Shetland, hvor noen av familien fra Tysnes tidvis bodde.

Under den engelske blokaden av Danmark og Norge, den såkalte barkebrødstiden 1807-1814, ble det definivt slutt på det livlige handelssamkvemmet mellom hjaltlendingene og sunnhordlendingene. Med det var den siste rest av den livlige kontakten med Shetland, som hadde eksistert siden vikingtiden, forbi.

En squad med unge "vikinger" i Scalloway. Alle bygder på Shetland har sine egne vikinglag med egne skjold som viser hvor de hører hjemme. Foto: Knut Rage.
Under den annen verdenskrig ble den såkalte Shetlandsfarten en uunnværlig kanal til den frie verden - med fiskebåter, og etter hvert fartøyer fra den amerikanske marine, blant dem jageren «Hitra», hvor artikkelforfatteren var ombord for noen år siden og hilste på etterkommerne til Shetlands-Larsen, den mest berømte av disse krigsheltene. Da krigen tok slutt hadde shetlandsbussene transportert 192 agenter og hele 383 tonn med våpen og forsyninger til Norge, samtidig som de hadde hjulpet 73 motstandsfolk og 373 flyktninger ut av landet. Men det hadde også sin pris - 44 sjøfok mistet livet.  Hovedkvarteret hadde de i Scalloway, den gamle norrøne havnen Skálavág.

Men skrev jeg forresten at vikingtiden var forbi? På langt nær! Ingen steder utenfor Norden, med et mulig unntak av York i England, er den norrøne tiden så nær. Den siste tirsdagen i januar hvert år går den spektakulære ildfestivalen Up Helly Aa av stabelen, med en rekke «squads» som marsjerer gjennom gatene i vikingkostymer som ser ut som de hører hjemme i en Wagner-opera, med flotte dekorerte skjold for hvert lag. Høydepunktet er ildspåsettelsen av et vikingskip nede i havnen i Lerwick. Rundt omkring i samfunnshus og andre forsamlingslokaler finner man de lokale skjoldene hengende på veggene. Selv om Up Helly Aa er en klar feiring av vikingtiden er det imidlertid en midtvinterfest som hadde sitt opphav i 1881. Feiringen har en klar referanse tilbake til bombardementet som Lerwick opplevde under Napoleonskrigene, som igjen førte til at den århundrelange kontakten med «moderlandet» Norge ble brutt, så slik sett kan man føre en direkte linje fra Shetlands moderne Wagner-vikinger til det norrøne vikingsamfunnet som eksisterte her. Idag er Up Helly Aa spredt til tolv festivaler over hele Shetland. Og også en egen kvinne-squad! Hverken i Norge eller Danmark, eller noen andre steder, leker så mange barn og voksne vikinger som på Shetland!

Den norrøne tiden lever også i form av en rekke arkeologiske artefakter og boplasser, i stedsnavn og i Shetlands eiendommelige norrøne dialekt, norn.


Norn - det norrøne språket som levde lengst

Norn er ikke bare en norrøn dialektform på Shetland, men også på Orknøyene. Fram til Norge ga slipp på Shetland var norn det språket som ble benyttet blant hjaltlendinger inntil skotsk talemål og engelsk skriftspråk overtok fra 1400-tallet, men særlig på Shetland overlevde norn blant en del av befolkningen fram på 1800-tallet. Ja, lenger enn det: Det finnes vitnesbyrd om at norn ikke var helt utdødd før i midten av det 20de århundre. Mange av de gamle prøvde å lære bort norn til den oppvoksende generasjon, senest på øya Foula i 1958. Det skal ha vært den siste gangen noen hørte rendyrket norn bli talt[7]. Med utgangspunkt i det velkjente Fadervår kan vi danne oss et inntrykk av norn:


Normalisert norrønt
Faþer vár es ert í himenríki, verði nafn þitt hæilagt
Til kome ríke þitt, værði vili þin
sva a iarðu sem í himnum.
Gef oss í dag brauð vort dagligt
Ok fyr gef þu oss synþer órar,
sem vér fyr gefom þeim er viþ oss hafa misgert
Leiðd oss eigi í freistni, heldr leys þu oss frá öllu illu.
(-)
Shetlandsk norn[8]
Fy vor or er i Chimeri. Halaght vara nam dit.
La Konungdum din cumma. La vill din vera guerde
i vrildin sindaeri chimeri.
Gav vus dagh u dagloght brau.
Forgive sindorwara
sin vi forgiva gem ao sinda gainst wus.
Lia wus ikè o vera tempa, but delivra wus fro adlu idlu.
For do i ir Kongungdum, u puri, u glori, Amen.


En annen prøve, fra øya Yell på Shetland:


Normalisert norrønt
Myrkt er í ljóra,
ljóst er í lyngi,
tími er at gestr(inn) gengr.
Shetlandsk norn
Mə'rka lōra,
lestra liŋga,
tämra gεstra gɔŋgəra[9].


I dag blir det gjort iherdige bestrebelser på å gjenoppvekke norn som talespråk, i form av «nynorn», etter mønster av det norske «nynorsk». Målet er å rekonstruere en mulig utvikling av norn slik det kanskje ville lyde i dag, om språkutviklingen hadde fått pågå uhindret.


Norrøne stedsnavn

Den norrøne fortiden er nærværende overalt på Shetland, som her på gateskilt i hovedstaden Lerwick. Foto: Knut Rage.
Det er som nevnt ikke bare ruiner og arkeologiske funn som vitner om vikingtiden på Shetland. Også i et utall av stedsnavn lever den norrøne fortiden som et klart vitnesbyrd om hvordan vikingtid og norrøn kristen tid artet seg på øyene. Man glemmer, eller overser, så altfor ofte at stedsnavn er like viktige historiefortellere som ruiner eller funn av gjenstander. Listen over stedsnavn av norrønt opphav er lang. Endelser som -wick (vik), -land, -ness (nes), -settr (seter), -wall (voll), -firth (fjord) osv. går igjen (alfabetisk):

Bakka, Bakkasetter, Bratta Breck, Bratta Field, Breiholm, Breitoe, Breiwater, Breiwick, Bretto, Brimness, Brugarth, Bruray, Buness, Busta, Calstad, Collafirth, Dale, Dalsetter, Djuba Wick, Djupa Gill, Feideland, Forso, Gallagarth, Grimista, Grimsetter, Hamar, Hamarness, Hamarsland, Hamna Field, Hamnadale, Hamnavoe, Haroldswick, Heimarwater, Helga Water, Hellibergs Wick, Herra, Hestaford, Hestaness, Hestinsetter, Hogaland, Holmsgarth, Houlland, Hoversta, Hundi Stack, Kettlaness, Kirka Ness, Kirkabister, Kirkholm, Kurkigarth, Lambaness, Lerwick, Lilla Pund, Liora Field, Lit Lunga Water, Muckla Loch, Muckle Lunga Water, Norby, Norwick, Oddsta, Olasvoe, Olligarth, Olnafirth, Otters Wick, Ramsness, Sandness, Sandvatn, Sandvoe, Sandwick Holm, Sandwick, Scarf Stack, Setter, Silwick, Skogadale, Skudasound, Steinswall, Stoura Clett, Stoura Pund, Stovabreck, Stromness Voe, Swartaskerry, Tangwick, Toft Ness, Trondavo, Trondray, Troswick, Ulsta, Valla Dale, Vatsland, Vatsness, Wester Hævdi, Westerwick, Whalwick.

Stedsnavn som referer til fugl og fisk finner vi i navn som Laxfirth, Foglaskerry, Foulawick, Fuglaness, Fuglastack, Fuglawater, Laxdale, Laxfirth, Laxovoe.

Av norske personnavn som ble brukt i de shetlandske bygdene ennå på begynnelsen av 1900-tallet var Olla eller Ollaw, Magnus, Sigurd, Erik, Tervel (Torvald), Brita og etternavn som Ollason, Magnason osv. Lenge holdt også skikken med patronymer seg for mange kvinner, som Magnusdaughter (Magnusdotter) osv. Flere steder på øyene finner vi navn som forteller litt om hvem som bodde der: Colbinstoft, Finnister, Finsteg, Gunnista, Gunnister (av Gunnarr, Gunnhildotter), Haraldsdal, Haraldswater, Ollaberry, Sweyn Holm.

Som alle andre steder der vikingene bosatte seg opprettet de ting. Det shetlandske tingstedet Tingwall lå ikke så langt fra Lerwick. Like ved finner vi Gremista (Grista), trolig av norrønt Griðastaðr, som betyr en fredlyst plass. På holmen i Tingwallvannet satt dommerne når tinget var samlet. Før den tid lå tinget på Unst, den nordligste øya, hvor vi begynte vår historiske Shetlandsreise i denne artikkelen. Trolig var det her de norske vikingene først bosatte seg. På Tingwall sto Tingvollskirken senere, som var viet til St. Magnus, og var som en slags domkirke å regne. Til hovedtinget i Tingwall lå det bare på Mainland i alle fall syv mindre ting, og for fem av dem er navnene gjemt i Sandsting (Sandsþing), Aithsting (Eiðsþing), Delting (Dalaþing), Lunziesting (Lundeiðisþing) og Nesting (Nesþing).


Bosetningen på Jarlshof

Mellom de forfalne ruinene av "lairdens" herskapshus finnes det enda eldre ruiner, fra bronsealder til 400 års bosetning i norrøn tid. Foto: Knut Rage.
Historien om Jarlshof, like ved flyplassen Sumburgh, er fantastisk og hører på sitt vis hjemme i romantikken, der stedet også har fått sitt navn. Det var romanforfatteren sir Walter Scott som ga navn til borgruinene[10], som var høyeste mote i den romantiske perioden, og har altså ingenting med den norrøne tidsepoken å gjøre, slik mange gjerne tror. Men det synet som møtte godseieren Mr. Bruce etter en voldsom storm som raste over stranden og klippene rundt Jarlshof på slutten av 1800-tallet, var ikke mindre enn fantastisk. Den sterke vinden hadde feid med seg hauger av sand og avdekket grunnmurer etter en mengde bygninger som hadde ligget skjult i århundrer.

I 1925 ble stedet overdratt til staten. Og i årene som fulgte ble det gjort grundige arkeologiske undersøkelser og utgravninger, både før og etter krigen. Et større område ble avdekket, hvor det hadde vært bosetninger gjennom flere tusen år, fra bronsealderen, jernalder og norrøn tid, middelalder og til moderne tid. Sir Walter Scotts romantiske borg «Jarlshof» ble bygget som et «laird´s house» på 1600-tallet.

For besøkende flest er det nok den avdekkede landsbyen fra jernalderen som er mest spennende. Her kan man rusle omkring mellom de høye steinveggene i det som en gang var hus og virkelig kjenne seg hensatt til en fjern fortid, mens den store gården fra vikingtiden ikke kan konkurrere om oppmerksomheten på samme måte. Men tar man seg tid og vandrer mellom restene av husmurer, som alle er godt merket med informasjonsskilt, vil man etter hvert danne seg et levende overblikk - og innsyn - i det norrøne samfunnet som satte sitt preg på denne delen av Shetland gjennom hundrevis av år.

Den norrøne bosetningen på Jarlshof spredte seg over et forholdsvis stort område. Foto: Knut Rage.
De eldste bygningene ble oppført mellom 850 og 900. Da ble det bygget et hus med ett rom og et kjøkken, som i byggestil skiller seg ut fra senere bolighus. Like ved fant arkeologene en horg (eller kanskje et badehus), en smie, et fjøs og en bygning som trolig huset gårdens treller.

Etter hvert som det vokste frem barn og barnebarn etter de første nybyggerne, ble det omkring 950 bygget enda et bolighus samt et tydelig tun, og fjøs og bolig kom under samme tak. Horgen (eller badehuset) var på det tidspunktet gått ut av bruk og blitt innlemmet i en stall. De neste femti årene kom det opp et tredje bolighus, samt en ny løe sør for smien. Et nytt uthus ble bygget vegg i vegg med boligen. Flere av de opprinnelige bygningene på gården er nå revet eller gått ut av bruk.

Midt på 1000-tallet har det kommet enda et tun. Mellom seks og åtte generasjoner norrøne hjaltlendinger har nå levd og dødd på gården. Stort sett er lite forandret, men fra 1100-tallet av skulle det komme store forandringer. Enda flere bolighus blir bygget, det kommer kveginnhegninger og enda et nytt fjøs. Det ser også ut som det skjer en forandring i den lokale økonomien. Fiske ser ut til å ha fått en økende betydning, og keramikk er nå i bruk. Det kommer også en endring i selve gårdens struktur, som nå har forandret karakter fra vikingtid til å være en middelaldergård. Alt i alt ser man i dag hvordan gården sprer seg over et relativt stort område og snarere må ha vært en landsby. Men det trenger ikke å bety at det kom nye tilflyttere hit, det har sannsynligvis vært den samme slekten gjennom de mer enn 400 årene, før gården stagnerer ca. 1275.


Det norrøne samfunnet på Shetland

Langhus fra vikingtiden på Jarlshof. Commons, Otter 2008.
Det norrøne samfunnet skilte seg i hovedtrekk ikke fra levemåten i Norge, eller fra andre norrøne samfunn i vesterled, selv om det later til å ha vært relativt fåtallige innbyggere. Årstidene ble fulgt etter et mønster som shetlendingene beholdt i århundrer siden. Og som for shetlendinger både før og etter dem var det først og fremst sjøen som skaffet innbyggerne mat, foruten et jordbruk som var ganske karrig, slik det var også på Orknøyene og Hebridene. I tillegg til ordinært fiske må selfangst ha stått sentralt. Men de norrøne shetlendingene hadde også sauer og kyr, noen griser og hester. I løpet av det tidsrommet da det norrøne samfunnet besto var klimaet forholdsvis mildt, selv om det ble noe forverret mot slutten på 1200-tallet.

Den rike selfangsten kan ha innebåret at det fantes formelle handelsforbindelser i form av byttehandel mot andre varer. Særlig på Jarlshof er det funnet en rekke gjenstander som må ha kommet utenfra, som nåler til å feste en kappe med, seletøy, øksehoder, ljåer og annet verktøy. Mye av dette stammer trolig fra Dublin, som viser at shetlendingene må ha vært i regelmessig kontakt med andre norrøne samfunn vestpå. Imidlertid tilvirket de kokekar o.l. selv. 24 km nord for Jarlshof kan man den dag i dag se restene av et klebersteinsbrudd hvor det har vært stor aktivitet. Først på 1100-tallet dukker det opp krukker av keramikk, importert utenfra.

Gjennom funnene som er gjort kan vi danne oss et noenlunde detaljert bilde av livet på Jarlshof og Shetland forøvrig i norrøn tid. Det ble sådd og høstet bygg, som den eneste kornsorten. Kornet ble malt i små kvernhus, som blant annet finnes ved en elvestrøm nord for Jarlshof.

Inngangen til fjøset på vikinggården på Jarlshof. Commons, Otter 2008.
Rester av bein etter sauer avdekker at sauene ble slaktet som enten lam eller som gamle, noe som forteller at ull og melk fra dyrene må hatt større betydning enn kjøttet. Også fra kyrne fikk de melk, så vi kan tenke oss at det ble laget ost.

Det er funnet nåler til bøting av garn og fiskesøkker av stein, fiskekroker av både bein og jern. Det ble også jaktet på sel og sjøfugl, ikke minst på Shetlands «nasjonalfugl» puffin med det karakteristiske krumme røde nebbet - lundefugl - som fremdeles hekker i et stort antall like ved Sumburgh, nærmest i gangavstand fra Jarlshof.

Spinnehjul forteller at det ble spunnet garn og tilvirket ullklær. Det er også funnet vevlodd av kleberstein - veving må ha vært en viktig del av tilvirkingen av tekstiler. I smien på gården har det vært stor aktivitet. I restene av trekull er det funnet spor av en rekke tresorter, blant annet furu og eik. I dag er det kun lyngheier på Shetland, og det reiser spørsmålet om hvor mye skog som vokste på øyene og om det var den norrøne befolkningen som avskoget landet. Ordet «Shetland» tilsvarer det norske stedsnavnet «Hetland», som igjen betyr «hasselskog». Torv har inntil i dag vært den vanligste brenselen på Shetlandsøyene, som i norrøn tid ble brukt som en del av bygningsmaterialet til steinhus. Det er ellers funnet lamper av kleberstein hvor man har fått lys fra selolje eller hvalolje. Og kanskje det var i skinnet fra oljelampene at man brukte de lange vinterkveldene til å sy sko eller bruksplagg av lær, eller et forkle til smeden, mens noen kastet terning ved et brettspill og lyttet til vinterstormen som kastet frådende bølger inn over stranden...


__________


Fra Jarlshof er det bare et kort stykke til flyplassen. Og dermed avslutter vi denne vesle reisen i Shetlands norrøne historie her. Flyet til Bergen venter. Om det letter, da - artikkelforfatteren opplevde en gang å bli sittende værfast da tykk skodde bredte seg over øyene og gjorde det umulig for flyet å ta av. I så fall får man vente på neste fly... om noen dager. Og har man det ikke travelt, er det slett ingen ulykke. Eller kanskje letter skodden likevel...

Fra luften får man et godt overblikk over disse øyene som har ført en relativt beskjeden rolle i sagaene og Norgeshistorien, men som i dag er det øyriket i vesterled som desidert har holdt den norrøne arven mest vedlike, og der fotefarene etter våre norrøne forfedre og -mødre er mest synlige, både bokstavelig talt og i overført betydning. Det er det beste utgangspunktet for en reise i det gamle norrøne kulturområdet.

I en kort artikkel som denne er det svært mye som det ikke ble plass til å ta med. Det gjelder ikke minst kirker og annet fra norrøn kristen tid, men også funn og lokaliteter fra vikingtid. Jeg håper likevel at jeg på denne reisen fra nord til sør på Shetland har tatt med de viktigste lokalitetene som man gjerne besøker. Spesielle henvisninger er lagt inn under fotnoter. Ellers har jeg benyttet meg av mer generell litteratur som følger i listen under.


Litteraturliste

  • The Shetland Guide Book (Charles Tait Guide Books).
  • Jarlshof. A walk through the past. Historic Scotland. 2002.
  • Aðalsteinsdóttir, Málfríður: I vesterveg : a collaboration beetween artists and museums in Shetland, Faroe Islands, Denmark, Iceland and Norway 2010.
  • Andersen, Per Sveaas: Vikings of the West. Tanum, 1971.
  • Brøgger, A.W.: Den norske bosetningen på Shetland-Orknøyene. Dybwad, 1930.
  • Cowie, Robert: Shetland. Desciptive and historical. Glasgow, 1874.
  • Imsen, Steinar: Rex Insularum : the King of Norway and his "Skattlands" as a political system c. 1260-c. 1450. Fagbokforl., 2014.
  • Jareg, Kirsti MacDonald: Øyene i vest. Hebridene, Orknøyene, Shetland. Cappelen Damm, 2011.
  • Reynolds, Hans: I vesterveg. Oslo 1912.



Fotnoter

  1. Brødrene David og Thomas Stevenson, faren til Robert Louis, bygget fyrtårnet på Muckle Flugga i årene 1854-1858. Med dem på en av reisene dit var altså den senere så berømte forfatteren Robert Louis Stevenson, som brukte Unst som modell for det kartet han tegnet over Skattøya i sjørøverboken «Treasure Island» (1883).
  2. I Gustav Storms oversettelse, 1899.
  3. Jarlshof. A walk through the past s. 12. Historic Scotland.
  4. The Hamar Trail. Shetland Amenity Trust. https://www.shetlandamenity.org/assets/files/Viking%20Unst/Trail%203%20Hamar.pdf
  5. Underhoull Trail. Shetland Amenity Trust. https://www.shetlandamenity.org/assets/files/Viking%20Unst/Trail%204%20Underhoull.pdf
  6. Viking Belmont. A thriving farm. Shetland Amenity Trust. https://www.shetlandamenity.org/assets/files/Viking%20Unst/Trail%202%20Belmont.pdf
  7. http://nornlanguage.x10.mx
  8. Nedtegnet 1774. Hans Reynolds: I vesterveg. Oslo 1912.
  9. The Cunningsburgh phrase. http://nornlanguage.x10.mx/index.php?shettxt/65cunn_phrase
  10. I romanen "The Pirate" fra 1822.