Vis kilden til Strandhugg på Orknøyene

{|class="toccolours" border="1" width="100%" cellpadding="4" style="border-collapse:collapse"|- style="background-color:#e9e9e9"  
!align="center" valign="top" width="40%" | '''Velg språk''' !!align="center" valign="top" width="10%" | Norrønt !!align="center" valign="top" width="10%"| Islandsk !!align="center" valign="top" width="10%"| Norsk !!align="center" valign="top" width="10%"| Dansk !!align="center" valign="top" width="10%"| Svensk !!align="center" valign="top" width="10%"| Færøysk
|-
! Denne teksten finnes på følgende språk ► !!  !!  !! [[Fil:Norsk.gif|32px|link=Strandhugg på Orknøyene]] !!  !!  !! 
|-
|}


[[Fil:Knut Rage.png|thumb|120px|<center>Knut Rage<br>Tysnes</center>]]

<center>

<big><big>'''Strandhugg på Orknøyene</big><br>Hellige menn og frekke runeinnskrifter'''</big>

<br>'''Knut Rage''' 

Tysnes<br>© 2019</center>





Trettende dag jul i det Herrens år 1153 var en flokk menn på vei over Orknøyene, fra Stromness til Firth. Det var blåst opp til et kraftig uvær. En voldsom storm, kanskje med regn eller tett snøvær, pisket dem i fjeset og tvang dem til å sette ned farten. Til slutt hadde de ikke noe annet valg enn å stanse og søke ly. De tok seg inn i en gressvokst haug i det flate landskapet. Om de tok seg ned gjennom et hull på toppen, slik det gjerne blir fortalt, eller fant veien inn gjennom den ti meter lange trange passasjen, skal være usagt. Men inn i haugen kom de. De befant seg i et kammer, et rom med vegger og nisjer av nøye oppstablet stein. De må ha sett seg forundret omkring i det store kammeret så snart øynene vennet seg til mørket i det svake skinnet fra lykter eller fakler, eller fra dagslyset utenfor, som fant veien gjennom taket. Hvordan vet vi ikke - det vi vet, er at de var der. 

De var kanskje de første menneskene som satte sine ben i dette kammeret på mer enn tusen år. Og her skulle de etterlate seg runer med innhold som gjør oppholdet deres levende for oss i dag.


'''Gener fra Norge'''

[[Fil:Ring of Brodgar Orkney.jpg|thumb|Landskapet på Orknøyene er flatt og åpent med vide lyngheier. I bakgrunnen det forhistoriske anlegget Ring of Brodgar, bestående av en ring av megalitter som trolig har hatt astronomiske siktemål. Foto: Knut Rage.]]  DNA-undersøkelser viser at 25% av befolkningen på Orknøyene kan spores til Norge. Også trekk ved den lokale dialekten peker på det samme. Filologen Ragnhild Ljosland ved Centre for Nordic Studies ved Orkney College i Kirkwall peker på slektskapet<ref>Orkney Islanders are 25 percent Norwegian.  Science Norway https://sciencenorway.no/dna-forskningno-history/orkney-islanders-are-25-percent-norwegian/1418228</ref>. Ikke minst kommer dette frem ved bruk av vokaler (her sier man f.eks. båt med «å» som i moderne norsk og ikke boat som i engelsk). Arven etter norrønt kommer også frem i stedsnavn og navn for fugler og dyr - «skarv» heter «scarfe» på Orknøyene,  «teist» heter «tistie» og «lomvi» heter «loomie».

Orknøyene ble trolig kolonisert av vikinger mot slutten av 700-tallet og utetter første halvdel av 800-tallet. I følge Snorre rømte endel av Harald Hårfagres motstandere til Orknøyene etter slaget ved Hafrsfjord. Herfra drev de plyndringstokter mot Skottland og Norge. Det endte med at Harald omkring 875 samlet en stor flåte og la Orknøyene og Shetlandsøyene under seg. Begge øygruppene ble gjort til et jarledømme under Ragnvald Mørejarl. Etter hvert gikk jarledømmet over til andre dynastier, og fortsatte å være et jarledømme frem til 1400-tallet.


'''Kristnet med makt'''

Jarlenes stilling blir godt illustrert i [[Olav Tryggvessons saga]] og i Flatøybok-varianten av Orknøyingesaga. Her blir det fortalt at Olav Tryggvason, etter en omstendelig monolog i Flatøybok-varianten, uttrykker sitt ønske om at både Sigurd jarl og alle andre øyboere skal la seg kristne:


<blockquote>''Siden seilte han til Orknøiene. Sigurd jarl Lodvesson lå da i Asmundvåg på Ragnvaldsøy med et langskib og tenkte å fare over på Katanes. Da kom Olav med flåten sin seilende vestfra til øiene og la til havn der, for Pettlandsfjorden var ikke farende. Men da kongen fikk vite at jarlen lå der, lot han kalle jarlen til å tale med sig. Men da jarlen kom til kongen, hadde de ikke talt lenge, før kongen sa at jarlen og alt landsfolket hans skulde la sig døpe, eller også skulde han straks dø, og kongen sa at han vilde fare med ild og sverd over øiene og øde landet, om folket ikke lot sig kristne. Men således som jarlen nu var faren, valgte han det å ta dåpen; han blev da døpt med alt det folk som var der med jarlen. Siden svor jarlen kongen eder og blev hans mann, gav ham i gissel sønnen sin, som het Hvelp eller Hunde, og ham hadde Olav med sig til Norge.''<ref>Kap. 47 i Olav Tryggvessons saga. Gustav Storms oversettelse, revidert av Alexander Bugge. Gyldendal Norsk Forlag. Oslo, 1929.</ref>.</blockquote>


Her går det tydelig frem at jarlens makt er stor, men akk så begrenset i møte med kongen.


'''Den hellige Magnus'''

[[Fil:St Magnus Church Birsay 20110523 east window.jpg|thumb|St Magnus Church på Birsay, Orknøyene. Østvinduet med St. Magnus under slaget på Anglesey og i bønn i Kristkirken på Birsay. Commons, Otter 2011.]]Kristendommen slo raskt rot på Orknøyene. Og her reiste den mektige katedralen i Kirkwall seg fra 1137, med sine karakteristiske murvegger i rød sandstein. Kirkwall-katederalen er vigslet til den hellige St. Magnus, bygget av Ragnvald Orknøyjarl, en nevø av Magnus.

St. Magnus-katedralen i Kirkwall vitner, ved siden av Kirkjubæ på Færøyene, om en ganske annerledes kirkelig og for den saks skyld verdslig geografi i norrøn middelalder, som religiøse tyngdepunkter i det norrøne kulturområdet, ved siden av Nidarosdomen og andre «signalbygg» i moderlandet Norge.

Om den hellige Magnus blir det fortalt både i Orknøyingesga og i helgensagaen Magnús saga eyja-jarls<ref>Se under Andre helgensagaer på [[Heilagra Manna Sögur]]</ref>. Magnus Orknøyjarl er en like sentral skikkelse i Orknøyenes historie som St. Magnus-katedralen er et sentralt byggverk, vigslet til nettopp hans ære.

Magnus Erlendsson var innfødt orknøying, av norsk ætt. Han ble født 1076 og var sønn av Erlend jarl.  Magnus fikk en god skolegang og lærte å lese de hellige skriftene.

Men noen fredens mann var heller ikke han.  Da det senere brøt ut en heftig maktkamp på Orknøyene og hans fetter Håkon ble jaget og flyktet til Norge og Sverige, innebar det slutten på en rolig periode for orknøyingene, som hadde levd i fred under Erlend og hans tvillingbror Pål. Til slutt lyktes det Håkon å få med seg Magnus Barfot til Orknøyene, for å gjøre hans far Pål til enhersker i jarledømmet. Men slik gikk det ikke. Magnus Barfot kom dit i 1098, tok begge jarler til fange og sendte dem til Norge. Så innsatte han sin åtte år gamle sønn Sigurd til jarl over øyene, med norske rådgivere som skulle styre i hans sted. De tre jarlesønnene, inkludert Magnus, fikk rang av skutilsveiner.

Magnus skal ha befunnet seg i en religiøs krise på det tidspunktet. Da kongen tvang ham med på tokter mot skottene og walisierne og i England, nektet Magnus å slåss mot dem. En tid senere rømte han til Skottland og fikk bo hos kong Edgar, som ikke var mindre religiøs. I 1105 giftet Magnus seg med Ingarth, en ung kvinne av fornem slekt. De avla begge kyskhetsløfte og levde sammen som bror og søster, i det minste om vi skal tro helgenlegenden. "Ti år levede han sammen med hende uden at krænke den kødelige lyst hos nogen af dem, og var ren og uplettet af alle skørlevnedssynder; når han følte fristelsen hos sig gik han i koldt vand og bad Gud om hjælp. Mange andre ting og herlige dyder viste han Gud, men holdt skjult for menneskene," fortelles det i Orknøyingesaga"<ref>Kap. 45 i Ægedius´ovs.</ref>.

Så lenge Magnus Barfot levde kunne ikke Magnus vende tilbake til Orknøyene. På Bartholomeusnatten 1103 falt Magnus Barfot på sitt andre vesterhavstokt. Kongssønnen Sigurd, senere viden kjent under tilnavnet Jorsalfare, vendte tilbake til Norge og lot seg hylle til konge, og utnevnte Håkon Pálsson, som var søskenbarnet til Magnus,  til jarl på Orknøyene.

Dermed vendte Magnus tilbake og gjorde krav på sin farsarv. Han hadde mange slektninger og venner som støttet ham, så Sigurd hadde ikke noe annet valg enn å dele jarledømmet med ham, og da Magnus reiste til Norge for å be om kongenes godkjennelse fikk han det av kong Øystein (Sigurd var reist på Jerusalemsferd). Med Magnus fulgte fredelige år på Orknøyene. Men ikke alle var like begeistret for hans strenge kristne livssyn. Vikingånden var langtfra død, og han skaffet seg flere fiender blant bøndene da han nektet dem å dra på plyndringstokter. Det blåste også opp til en hard konflikt med Håkon.


'''Stukket i hjel på en langfredag'''

[[Fil:St. Ragnvald-kapellet i St. Magnus-katedralen, Orknøyene.jpg|thumb|St. Ragnvald-kapellet i østenden av St. Magnus-katedralen. Fra v. Kol Kalesson, Ragnvalds far, som hadde ledelsen av byggearbeidet, St. Ragnvald med en modell av St. Magnus-katedralen i hendene og biskop Vilhelm den gamle. Legg merke til vikingskipet. Foto: Knut Rage]]Her er det interessant å merke seg hvordan historien i det følgende blir fortalt som en parallell til Kristi lidelseshistorie. I fastetiden 1115 møttes Magnus og Håkon på tingstedet Hrossay, hvor de gjorde en avtale om at de i den stille uke skulle møtes igjen på Egilsey for å diskutere seg frem til en endelig avtale.

Magnus kom dit med det avtalte antall skip og menn, så dukket Håkon opp skjærtorsdag med hele åtte skip. Magnus ga sine menn befaling om å kjempe mot overmakten, men folkene hans våget ikke. Samtlige, unntatt tre menn, forlot Egilsey. Magnus våket gjennom hele natten, som Kristus våket i Getsemane, og langfredag morgen tok han imot nattverden. Da Magnus møtte Håkon tilbød han seg å forlate Orknøyene for godt, han ville reise til Roma eller Jerusalem for å gjøre bot for begges synder. Men Håkon sa nei. Da tilbød Magnus seg å gå i fangenskap i Skottland på livstid. Men Håkon sa atter nei. Magnus ba så om å bli blindet eller lemlestet så Håkon ikke skulle få hans liv på samvittigheten. 

Her forteller Orknøyingesagaen videre, i Jens Peter Ægedius' oversettelse [[Orknøboernes saga (Ægidius) - Sagatekst]], kap. 49 og 50:


<blockquote>''Da erklærede Håkon Jarl: »Det forslag godtager jeg, og jeg stiller ikke yderligere krav.»

''De ledende mænd sprang nu op og sagde til Håkon Jarl: »Nu dræber vi én af jer; fra denne dag skal I ikke være to om at styre land og rige.« Da svarer Håkon Jarl: »Dræb så hellere ham, for før vil jeg styre land og rige end dø så hastigt.» Således beretter Holdbode, en sanddru bonde fra Syderøerne, om deres ordskifte. Han var sammen med Magnus da de pågreb ham, som den ene af hans to mænd.''

''Fornøjet som var han budt til gilde var den ærværdige Magnus Jarl. Han udtalte sig hverken med afsky eller vrede. Og efter denne samtale knælede han i bøn og lagde hovedet i hænderne og udgød mange tårer for Guds åsyn. Da det nu var besluttet at Magnus Jarl den Hellige skulde dø, så befalede Håkon sin bannerfører Ofeig at dræbe jarlen; men han afslog det meget vredt. Så beordrede han sin kok, Livolf, til at give Magnus dødsstødet: men han tog til at græde i vilden sky. »Du skal ikke græde over det her,« sagde jarlen, »for det giver berømmelse at udføre sådan noget. Vær du kun trøstig, for du vil få mine klæder som skik er, og efter de gamles lov, og du skal ikke frygte da du jo gør det mod din vilje; den som beordrer dig til det forbryder sig mere end du.» Og da jarlen havde udtalt dette trak han sin kjortel af og gav Livolf den. Derefter bad han om lov til at bede, og det blev tilstået ham. Han knælede ned og overgav sig til Gud, idet han bragte ham sig selv som offer. Ikke alene bad han for sig selv og sine venner, men tillige også for sine fjender og drabsmænd, og tilgav dem af fuldt hjerte hvad de forbrød sig imod ham, han bekendte sine misgerninger til Gud og befalede sin ånd i Guds hånd og bad Guds engle komme hans sjæl i møde og føre den til paradisets hvile.''

''Nogle siger at han modtog nadverens sakramente medens messen blev sunget for ham. Da denne Guds ven blev ført til retterstedet udtalte han til Livolf: »Stil dig foran mig og hug mig et stort sår i hovedet, for det sømmer sig ikke at halshugge herskere ligesom tyveknægte. Fat mod, du arme, for jeg har bedt for dig til Gud at han vil vise dig miskundhed.« Derefter tegnede han korstegn for sig og bøjede sig under hugget, og hans ånd fór til himmels.''</blockquote>


'''Æret som en helgen'''

[[Fil:Kirkwall Orknøyane St Magnus katedralen.jpg|thumb|Midtskipet i St. Magnus-katedralen. Foto: Knut Rage.]]Hans mor Thora fikk så lov av Håkon til å flytte legemet dit hun ville. Magnus ble således stedt til hvile i Kristkirken i Byrgesherad (Birsay). Ganske snart begynte folk å valfarte til hans grav, både pilegrimer fra Orknøyene, Shetland og Skottland. Det gikk historier om mirakler, og folk regnet ham som en martyr og helgen. Riktignok foregikk dette i smug mens Håkon levde, og biskop Vilhelm kalte det overtro, men da relikviene ble overført til Olavskirken i Kirkwall i 1135 deltok biskopen selv.

I 1919 fant man to skjeletter innmurt i pillarene i koret. Det ble da antatt at det var levningene etter Magnus og Ragnvald, som også ble regnet som hellig. Etter en undersøkelse konkluderte man med at den ene hodeskallen hadde kvestelser som kunne tyde på at det samsvarte med skadene Magnus var blitt påført. Skjelettene ble deretter lagt til hvile i katedralen.

Skjønt, en professor ved navn Don Brothwell, arkeolog og palaeoecolog, forårsaket en viss oppstandelse i 2004, da han etter grundige studier av rapporten som ble skrevet i 1925 pekte på at hodeskadene i den antatte hodeskallen til St. Magnus ikke samsvarte med de skadene sagaen beretter om. Men man konkluderte med at de to sagaene om Magnus, Orknøyingesagaen og den lange Magnús saga eyja-jarls, var motstridende og ikke helt pålitelige i sine beskrivelser, og at hodeskallen trolig var den rette, og alle kunne dermed trekke et lettelsens sukk.

Magnus har sin egen minnedag på den norske primstaven, hans dødsdag 16. april. Det ble bygget flere kirker som ble viet St. Magnus, både i Norge og England. Men det var faktisk ikke før i 1898 at Magnus ble offisielt saligkåret av pave Leo XIII.

For noen år siden kom artikkelforfatteren til St. Magnus-katedralen en søndag morgen, da den var bortimot tom. Og i mangel av bedre ord ble det en stund av andakt og historiesus, der jeg sto fremme i koret og lot blikket gli nedover den tyste katedralen, nesten svevende under hvelvingene og likevel så solid plantet på jorden i all sin velde; og deretter, med blikket festet på alteret i St. Ragnvald-kapellet, med sine historiske figurer og vikingskip, var det ikke lenger noen tvil: jeg befant meg i en norsk kirke, på gammel norsk jord.


'''Sagaens Orkahaug'''

Men tilbake til sagaens Orkahaug, for oss kjent som Maeshowe (eller Maes Howe, skrivemåtene varierer), og til Harald jarl og hans følge som søkte ly her for mer enn 860 år siden. Det var ikke så mange år etter at St. Magnus-katedralen var reist og vi befinner oss altså i kristen tid, selv om mennene som banet seg vei ned (eller inn) i haugen som oftest blir omtalt som «vikinger».

Om denne hendelsen forteller Orknøyingesaga, her i nok et  utdrag fra [[Orknøboernes saga (Ægidius) - Sagatekst]], kap. 93:


<blockquote>''Harald Jarl begav sig af sted til Orknøerne til jul; han havde fire skibe med og hundrede mand. To nætter lå han ved Grimsø. De landede i Havnevåg på Rossø. Derfra gik de trettende dag jul til Fjord. De var i Orkahøj medens en byge stod på, og dér var der to af deres mænd som blev sindsforstyrrede, hvilket voldte en stor forsinkelse på deres togt. Natten var gået da de kom til Fjord.''</blockquote>


Mange spor peker mot at Orkahaug må ha vært Maeshowe, en av de mest spektakulære fortidslokaliteter i Nord-Europa, riktignok ikke på grunn av sin prakt eller størrelse, men for sin høye alder.

Sagaen om jarlene på Orknøyene hører til de eldste islandske sagaene, og Anne Holtsmark skriver i sitt forord til sin oversettelse av Orknøyingenes saga<ref>Orknøyingenes saga. Ovs. Anne Holtsmark. Aschehoug. Oslo. 1970.</ref> at den etter sin art hører hjemme blant kongesagaene. Trolig er sagaen skrevet mellom 1214 til 1231, altså midt i kongesagaenes storhetstid. Snorre skrev sagaen om Olav den hellige i disse årene, Sverres saga ble fullført litt før. Forfatteren er ukjent. Det har riktignok blitt pekt på biskop Bjarne som forfatteren, men uansett er sagaen skrevet i sin helhet av en islending, sannsynligvis for norske oppdragsgivere (en eller flere). Sagaen er et samlingsverk som bygger på forskjellige kilder. Første del er en skaldetradisjon som handler om Torv-Einar og hans vers, så følger en del som handler om strid mellom ætlinger, før sagaen forteller om Magnus den hellige. Siste del handler om de to heltene jarlen Ragnvald Kale, og Svein Åsleivson, «den siste viking». Om Ragnvald hører vi i det følgende.

Orknøyingenes saga var populær på Island og finnes i flere håndskrifter. Vi finner den også igjen i Flatøybok, men her er den innarbeidet i de norske kongesagaene og således spredt gjennom hele verket.

Forøvrig viser jeg til Jens Peter Ægedius's fyldige redegjørelse for Orknøyingesagas teksthistorikk: [[Orknøboernes saga (Ægidius) - Indledning]].


'''5000 år gammel haug'''

[[Fil:Maeshowe1.jpg|thumb|Maeshowe. Gjennom den ti meter lange, lave inngangen skinner solen ved vintersolverv 22. desember og lyser opp et smalt felt på bakveggen inne i haugen. Følget av nordmenn i 1153 som gjenoppdaget haugen, sagaens Orkahaug, etterlot seg den største samlingen av runeinnskrifter utenfor Norden. Foto: Knut Rage.]]Mitt første møte med haugen har jeg en klar erindring om - det var i august og en bitende kald vind feide over lyngheier og gustne gresstrå. Men det var en ordentlig brakende vinterstorm som for mer enn 860 år siden feide over det åpne landskapet og tvang Harald jarl og hans menn til å søke ly.

Hvor lenge Maeshowe da hadde ligget urørt er umulig å si. Selve gravhaugen ble visstnok påbegynt ca. 3000 år f. Kr. og har siden da blitt bygget i flere stadier. Slik haugen fremstår i dag er det en jordhaug på 35 meter i diameter og cirka 7 meter høy. Haugen inneholder et indre kammer med «hyller» eller små rom, og har hatt en ytre voll og en vanngrav rundt. Det antas at den nåværende konstruksjonen er fra ca. 1500 f. Kr.

Den unge arkeologen fra England i vårt følge hadde på forhånd skildret Maeshowe som det mest interessante fortidsminnet i Europa - ja, mente han, det sto i verdensklasse på linje med pyramidene i Egypt. Det ble derfor en aldri så liten nedtur da vi fikk øye på noe som ikke var annet enn en gressgrodd haug i det flate, forblåste terrenget (det var som nevnt jamrende kaldt og surt til en augustdag å være) med en liten, oppmurt inngang som de fleste med klaustrofobiske tendenser ville betakket seg for å krabbe inn i.

Men inn kom vi. Alt som het klaustrofobi vek til side for eventyrlyst. Etter ca. ti meter kunne vi rette ryggen og reise oss. Vi var kommet inn i et stort kammer som lett rommet 20-30 personer. Kammeret var rundt, bygget opp av tusenvis av fint tilhugde steiner, med små kammer langs sidene. I kanskje tre tusen år hadde haugen ligget urørt, fortalte arkeologen, bortsett fra ved en anledning da vikinger hadde trengt seg ned gjennom taket og holdt til der. Vi  kunne selv se runene de hadde skriblet alle steder, tydelige streker som var risset inn i steinene.

Kort sagt - det var en overveldende stund. Jeg kunne nesten ha tatt hele den lange turen til Orknøyene bare for denne haugens skyld. Men så fortalte den entusiastiske arkeologen en enda merkeligere historie. Haugen er konstruert slik, sa han, at en gang i året, i selve midtvintertiden, skinner de siste strålene fra solen som synker bak den slake åsen i vest rett inn gjennom den ti meter lange inngangen og lyser opp bakveggen i kammeret. Hvorfor nettopp da, og hvorfor her? Vi kan gjøre oss mange tanker om det. Kanskje den svinnende midtvintersolen markerer livet som har dødd og er blitt gravlagt her? Kanskje det hadde med en fruktbarhetsrite å gjøre? Eller kanskje tenkte man seg at de siste strålene bar med seg sjelene til de døde - eller vendte tilbake med dem? Ingen vet.


'''"Sardi pulte" - friske fraspark i Maeshowe'''

I Orknøyingesaga blir det fortalt at Harald jarl kom dit med et følge på hundre mann. Noen av mennene i følget var korsfarere, på vei til det hellige land - her var Jorsalamenn, forteller sagaen. Foruten Harald jarl kan kanskje dermed også jarlen Ragnvald Kale ha deltatt i følget. Sagaen forteller  at han dro til Jerusalem sammen med blant andre Erling Skakke i 1150. I så fall var kanskje også de øvrige Jerusalemsfarerne kommet tilbake fra korstoget, og var ikke på vei dit.

Så mange som hundre mann ville det ikke være plass til inne i Orkahaug, så enten måtte resten av følget finne ly annet steds, eller så var de færre enn hundre. Sagaen forteller også at de oppholdt seg der i bare én natt, og at to av mennene ble sinnssyke, noe som ytterligere sinket dem.

Trolig må noen ha vendt tilbake til Orkahaug ved senere anledninger og holdt til der. Mengden av runeinnskrifter er såpass stor at det kanskje var et fast tilholdssted, dvs. at runeinnskriftene kan ha blitt risset ved forskjellige anledninger, og ikke bare mens de var der og ventet på at vinterstormen skulle avta.

Visse sider ved innskriftene tyder på at kammeret kan ha vært brukt til festing og sex.  Dette var rett og slett vikingenes festplass. Runene skryter av deres bedrifter og handler om damer og seksuelle erobringer, som kanskje foregikk i siderommene i gravkammeret. «Thorni pulte. Helgi skrev,» heter det i en innskrift. Det norrøne «Þorny sarð» forteller at det var kvinnen som var den mest seksuelt aktive parten. Teksten føyer seg pent inn i rekken av utallige meddelelser fra norrøn tid som handler om samleier, fyll og fest<ref>Et par saftige eksempler: «Herlig er fitta, måtte pikken skjenke den!» (Bryggen i Bergen, midten av 1200-tallet). Også homoseksualitet er representert:  «Ole er utørka bak og pult i ræva!» (Gamlebyen i Oslo rundt 1200)</ref>.

I turistguider, og av guidene selv, blir de direkte ordene som regel omskrevet, eller til og med utelatt eller fortiet, evt. merket med et stjernetegn: ordet «fuck» blir til «f*ck». Forfatteren av denne artikkelen opplevde selv en omviser som nøyde seg med å si at innskriftene var så grove at de ikke kunne gjengis, og det var alt man fikk vite om den saken! (Det er da riktignok heller ikke for vikingenes skyld at turister flest besøker Maeshowe.) I eldre verker er de groveste runeinnskriftene knapt nok å finne, f. eks. i Magnus Olsens bok  «Tre Orknøske runeindskrifter» fra 1903 - det ble vel heller ikke ansett som noen alvorlig forbigåelse, all den stund det finnes mer stuerene innskrifter å ta av.


'''Den største samlingen av runeinnskrifter utenfor Skandinavia'''

[[Fil:Runeinnskrift maeshowe.png|thumb|Runeinnskrift fra Maeshowe. Her står det: Þisar runar rist sa maðr er runstr er fyrir uæastan haf, dvs. «Disse runer ristet den mann som er runekyndigst vestenfor havet». Etter Magnus Olsen, 1903.]] Samlingen av runeinnskrifter i Maeshowe er unik. Det er den største samlingen av runeinnskrifter samlet på et så konsentrert område<ref>Professor Terje Spurkland ved UiO i et intervju med Dagbladet 1. juli 2008. </ref>. Og det er definitivt den største samlingen av runeinnskrifter utenfor Skandinavia. Det er forresten ikke bare runetegn på veggene, her ser man også en tegning av en siklende hund og kvinnenavnet «Ingigerth». Hva nå meningen kan ha vært med det. Men til tross for de forholdsvis rå meldingene (etter vår målestokk) er de ikke utført uten mål eller mening. Tvert imot, mennene som risset i veggene var runekyndige og la vekt på at de var det. Det kan nesten virke som de har konkurrert om hvem var best. En av innskriftene forteller nettopp det: «Disse runer er risset av den runekyndigste mannen vest i havet.»

I  gravkammeret finner man tredve innskrifter. Sagaen forteller at Harald jarl og hans følge kom dit i 1153. Det stemmer overens med den filologiske  dateringen av innskriftene.  Trolig var de også nordmenn.  Interessant er det også at en av runeristerne var en kvinne. I en innskrift står det nemlig:  «Jerusalem-farere brøt seg inn i Orkhaug. Liv, jarlens husholderske, risset.»

Man kan selvsagt lese disse mer enn åtte hundre og femti år gamle meldingene for det de er, men for fullt ut å forstå dem, eller i det minste nærme seg en forståelse av innholdet, er det nødvendig med både grundig kunnskap til norrønt og ikke minst kjennskap til norrøn historie og deres samtid og kultur.

Den ovenfor nevnte seksuelt pågående Thorni er ikke den eneste kvinnen som blir omtalt som den aktive part. I en annen innskrift heter det nemlig: «Ingebjørg den fagre enka. Mang en kone har gått bøyd inn her. Veldig hovmodig. Erling».

Hvordan skal dette tolkes? En mulighet kan være at «mang en kvinne» kan tolkes som en løsaktig kvinne, og at runeristeren hadde erotiske fantasier og drømte om enken Ingebjørg. Det kan også handle om en kvinne som er underkastet i seksualakten<ref>Professor Terje Spurkland ved UiO i et intervju med Dagbladet 1. juli 2008.</ref>.

Jeg tar med et utvalg innskrifter som forteller om dem som var her:

:Ofram sønn av Sigurd ristet disse runene. 

:Hærmund Hardøks ristet disse runene. 

:Disse runene ble ristet av den dyktigste runeristeren vest i havet. 

:Tholfir Kolbeinsson ristet disse runene høyt oppe. 

:Vermund ristet i denne haugen. 

:Benedikt skar dette korset. 

:Arnfithr Matr risset disse runene med øksen til Gauk Trandilsson i Sudrlandet. 

:Tryggr risset disse runene. 

:Thorir sønn av Orke sier (noe) i runene han rister.


Det er kanskje ikke så mye å si om disse innskriftene som de ovenfornevnte, og dette er også et utvalg, men likevel forteller hver enkelt av dem sin egen historie - vi får navn på noen av dem som oppholdt seg i Maeshowe, og med fantasien til hjelp aner vi også omrisset av levende personer anno 1153.


'''En skjult skatt'''

[[Fil:Maeshowe, Orkney - KMB - 16000300014382.jpg|thumb|Detalj av en runeinnskrift i Maeshowe.  Innskriften lyder i sin helhet: «Det er ganske sant når jeg sier at skatten ble fraktet vekk. Skatten ble båret bort for tre netter siden.» Commons, 1998.]]Men det er mer. To av innskriftene er lange og detaljerte og forteller spennende historier.


<blockquote>''Korsfarere brøt seg inn i Maeshowe. Lif, jarlens kokk, ristet disse runene. I nordvest er det skjult en stor skatt. Det er lenge siden en skatt ble begravd her. Lykkelig er han som kan hende finner den store skatten. Håkon var alene om å bære skatten fra denne haugen. Undertegnet Simon Firth.''</blockquote>


Det er i utgangspunktet ingen grunn til å tvile på at innholdet i innskriften er sann.  Den store skatten har vist seg å bli en gåte som mange har forsøkt å finne svar på. En av teoriene går ut på at Maeshowe ble brukt som gravhaug for en vikinghøvding i den første norrøne koloniseringen av Orknøyene, og at gravkammeret på forhånd var blitt tømt for gravgods fra tidligere tider. Og kanskje skatten besto av nettopp dette - gravgods?<ref>Orkneyar the heritage of the Orkney islands http://www.orkneyjar.com/history/maeshowe/maeshtreasure.htm%3C/ref%3E%3C/ref%3E}{http://www.orkneyjar.com/history/maeshowe/maeshtreasure.htm</ref>

Påstandene om skatten blir fulgt opp i en annen innskrift:


<blockquote>''Det er ganske sant når jeg sier at skatten ble fraktet vekk. Skatten ble båret bort for tre netter siden. / Det er meg fortalt at skatten er meget godt skjult. Sier noen som Odd.''</blockquote>


Og, som en ganske overflødig bemerkning, skatten er aldri funnet...


<center>__________</center>


Her tar vi farvel etter et strandhugg på Orknøyene, denne vesle øygruppen nord for Skottland, med sin mange tusenårige historie og skiftende kulturer. Den spektakulære steinalderlandsbyen Skara Brae er ikke nevnt, heller ikke de mange "brochs" - rundborger fra jernalderen som trolig ble tatt i bruk og dels bebodd av norske vikinger. Heller ikke Ring of Brodgar er tatt med her, en steinsetting fra 2500 f. Kr. med åpenbare astroarkeologiske trekk, som kan sammenlignes med Stonehenge i England, i det minste slik anlegget en gang fremsto. Den norrøne epoken utgjør bare en periode i Orknøyenes lange historie.

Idet vi går ombord i den moderne bilfergen tilhørende North Link Ferry og setter kursen sørover mot Skottland, er det med et stille vemod vi skuer inn mot Kirkwall, som snart bare er en liten klynge av hus i det fjerne, og sier på gjensyn.


'''Litteraturliste'''

:*[[Olav Tryggvessons saga]]. Gustav Storms oversettelse, revidert av Alexander Bugge. Gyldendal Norsk Forlag. Oslo, 1929.
:*[[Orknøboernes saga (Ægidius)]]. Jens Peter Ægedius’ oversettelse. Odense Universitetsforlag, 2002. 
:*Orknøyingenes saga. Ovs. Anne Holtsmark. Aschehoug. Oslo. 1970.
:*Orknøyingesagaen. I Flatøybok bind 1, Saga Bok 2015.
:*Olsen, Magnus: ''Tre Orknøske runeindskrifter''. Utg. i commission hos Jacob Dybwad. 1903.
:*Reportasje og intervju med professor Terje Spurkland ved UiO  i Dagbladet 1. juli 2008.
:*St. Magnus Cathedral Orkney. Harald Mooney, forf. Jarrold Publishing 1995. 
 

== Fotnoter ==
<references/>

[[Kategori:Alfabetisk indeks]]
[[Kategori:Tekster på norsk]]
[[Kategori:Artikler]]
[[Kategori:Knut Rage]]