Svartedauen i sagn fra Vestlandet

Fra heimskringla.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Norsk.gif


Knut Rage

Svartedauen i sagn fra Vestlandet

Med bilder og tekst fra
Theodor Kittelsens bok "Svartedauen"[1]



Knut Rage

Tysnes
© 2021




Innledning

Hvem kommer dernede
i blodrødt skjørt,
fillet og traset,
styg og fæl.
Fjæset gustent,
gult og rynket
fuld af blaalige
svarte flækker.
Øinene dybt
i dødningeskallen,
ruller, rinder
skjeler og stikker
hvast som syler,
lyser og ser i
mørket som katten.
Pesta kommer
over berg og dal,
skog og eng,
sjø og elv,
fjord og fjære.
Labber,
skvabber,
knæerne skrangler.
Rager og river
soper, feier.
Riven tar mange,
limen alle.


"Pesta kommer". Illustrasjon fra "Svartedauen" av Theodor Kittelsen.

De to siste årene har nok en pest, en pandemi, rast over verden og krevd hundretusener, ja, millioner, av menneskeliv. Så lenge det har eksistert mennesker har den ene pandemien etter den andre feid som en vind over land og strand.

Den aller største pandemien i vårt lands historie dukket opp i begynnelsen av 1350-årene - "Svartedauen". I ettertid har man prøvd å gjøre et anslag over hvor mange dødsofre pesten krevde, det varierer fra et veldig forsiktig tall på en tredjedel av befokningen, til halvparten, noen mener mer. Etterpå lå landet med brukket rygg; Norge mistet sin selvstendighet, og det gikk minst et par hundre år før befolkningen kom seg på bena igjen.

Den eneste form for historiefortelling fra denne grufulle perioden har nedfelt seg i en rekke vandrehistorier som ofte har fått eventyrets preg - det vi kaller ‘’sagn’’. Det er historier om den gamle kona, "Pesta", som feide tun etter tun tomt for menneskeliv med sopelima si, om ødegårder og gutter og jenter som er de eneste som lever igjen i bygda etter at alle andre er døde.

Arbeidet med Andreas Fayes Norske Folke-Sagn inspirerte meg til å lete frem sagn om svartedauen fra min egen landsdel, Vestlandet, og presentere et utvalg som godt kan sees på som en historisk fortsettelse av min artikkel Olav den hellige i sagn og folketro på Vestlandet.

I år er det 120 år siden den norske kunstneren Theodor Kittelsen ga ut sin bok "Svartedauen", som siden er blitt en klassiker og har gitt liv til de mange sagnene da den store manndauen herjet fra nord til sør. Generasjoner av norske barn har grøsset ved synet av "Pesta" og dødningeskaller i morkne senger der mus og rotter herjer. Jeg tenkte derfor at dette kunne være en passende anledning til å markere "bok-jubileet med noen av Kittelsens fantastiske tegninger og utdrag av noen av tekstene i "Svartedauen".


Knut Rage


Jostedalsrypa

Hei —da flyr en liden jente,
som en opskræmt rypeunge,
ind imellem birkeskogen.
Alle til at fange hende,
springer efter vesle Rypa,
rundt omkring paa alle kanter,
for at ringe hende inde.
Rypa foran som en pil.
Og med store, skræmte øine
bryder hun igjennem krattet,
river sig tilblods og stuper
sanseløs af skræk og træthed.
Med hodet skjult dypt nede i græsset
hører hun, de kommer alt;
hjertet hamrer vildt af angst.
Kvister knækker, blader rasler,
tunge skridt og høie rop.
Rypa skriker. Hun er fangen,
Rypa skriker mens de spørger,
Sparker spænder for sin frihed,
til hun intet mere magter.
I den store ensomheden
har hun ganske glemt at tale.
Vesle Rypa bare graater.
Minderne med al sin rædsel,
al sin sorg og ensomhed,
barndomshjemmet — friheden,
strømmer ind i barnesjælen,
slaar paa tusen ømme strenge
vokser som en nypetorn
deilig fuld af knop og roser.
Rypa, det blev hendes navn.
Men fra hende, rypeungen,
stammer der en hædersæt,
fuld af store, gjeve navne
lige ned til vore dage.


"Jostedalsrypa". Illustrasjon fra "Svartedauen" av Theodor Kittelsen.

Da Pesta feide over landet, så ikke et eneste menneske kunne kjenne seg trygg, rømte mange av de rikeste og fornemste mennene opp i Jostedalen, blir det fortalt, som lå ensomt og langt av lei. De tenkte at her kunne ikke den forferdelige farangen nå dem. Her kjente de seg trygge, siden de hadde avtalt med venner og slektninger og alle de kjente at ingen måtte oppsøke dem i den avsides Jostedalen så lenge pesten sto på. Om noen ville skrive, kunne de legge brevene sine innunder en stein nederst i dalen, og på samme sted ville de finne svar. Steinen ble siden hetende "Brevsteinen", og heter det ennå.

Men heller ikke her oppe i dalen var det trygt. Etter kort tid nådde pesten også hit opp, og snart raste den så ille at alle folk i dalen døde.

Alle, så nær som ei lita jente som bodde på gården Bjørkhaug.

Gårdene lå snart øde. Om ikke lenge fór krøtteret til fjells og drev omkring i fjellet inntil den ene flokken etter den andre kom ned i nabobygdene, i Vågå og Lom. De få som hadde overlevd pesten tok til å undre seg over disse eierløse flokkene, og tenkte snart at det måtte stå galt til i Jostedalen. Noen av dem la i vei over fjellet for å se hvordan det sto til med jostedalsfolket. Her fant de husene tomme, og til sist ga de opp håpet om å finne en levende sjel. Men på hjemveien skimtet de en jentunge som løp skremt fra dem i utmarka ovenfor Bjørkhaug.

Mennene ropte etter henne, men så redd og sky var hun at hun rømte dypt inn i skogen og ble borte for dem, som en villfugl. Langt om lenge fikk de tak i den folkesky jenta, men ingen fikk et ord ut av henne, hun svarte dem bare med noen uforståelige lyder, så det var rent umulig å skjønne hva hun sa. Siden hun var så vill fikk hun tilnavnet "Rypa".

Mennene tok henne med seg hjem, og her ble hun oppfostret og skikket seg vel.

Da Rypa var kommet til skjels år og alder dro hun tilbake til hjembygda si. Nå var det atter folk på gårdene, og det varte ikke lenge før hun ble gift. Fra henne stammet det en slekt som gjennom lange tider hørte til blant bygdas beste folk, og ble kalt "Rypeætta" etter henne. Ja, så sent som for hundre års tid siden levde det fremdeles folk som mente at de nedstammet direkte fra Rypa.[2]


Andre har fortalt sagnet annerledes, og mer dramatisk, som i denne varianten som ble nedtegnet av Olav Sande i 1892:


"Husa stod tome, og mange av dei avlidne var ikkje gravlagde. Dette var vel om hausten. Dei fór gjennom heile dalen, men dei såg ikkje røyk frå ei einaste stove og fann ikkje eit einaste liv. Då dei kom fram i Mjelvesdalen, såg dei i nysnøen far etter eit menneske. Dei følgde det, og på garden Bjørkahaug såg dei ei lita jente. Med det same ho vart var dei, la ho til sprangs, inn i bjørkeskogen. Men dei var god til å taka henne. Dei spurde henne om ymist, men ikkje skjøna ho dei og ikkje dei henne, så nær som nokre ord: "Mor – vetle rjupa." Dei fortel at då mora hennar døydde, sette ho mat att på bordet, då smette vesle jenta inn i ei fjørseng og stakk mat nedi der, så ho i alle fall ikkje skulle svelte i hel. Då dei fann henne, var det vakse fast fjør på henne. Mennene tok jenta med seg heim, og ho vart ei skikkeleg og bra jente. Somme fortel at ho sidan vart gift og budde på Bjørkahaug, der ho sidan vart verande til sin døyande dag. Men fleire seier at ho busette seg på Runnøy i enden av Gaupnefjorden, der jostedølane køyrer til sjøs. Dei kalla henne Jostedalsrypa etter det mora hennar hadde sagt, då ho stakk henne ned i fjørsenga. Og slekta hennar, som vart gjæv og mektig, kalla del rypeslekta. Den slekta skulle ha det til merke framfor andre, at ho hadde "fuglahold", det vil seia store, opne sveittehol i holdet og huda etter den duna som var byrja veksa på henne. Somme har fortalt at ho vart gift med ein storkar frå Danmark, og at ho flytta derned med han.[3]"


Det var Olav Sandes versjon av sagnet som i alle år senere ble stående som standardversjonen av fortellingen om Jostedalsrypa i lesebøker og sagnsamlinger. Han var selv i Jostedalen i 1887, hvor han nedtegnet både dette og flere andre lokale sagn. Men sagnet om Jostedalsrypa var da allerede tatt med i Andreas Fayes samling av norske sagn, "Norske Sagn" utgitt i 1833[4], hvor det fikk en fremtredende plass i kapittelet som omhandlet sagn om "Den sorte død".

Jostedalsrypa har mer enn noen annen for all ettertid personliggjort svartedauen i vår bevissthet, gjennom fortellinger, bøker og film - til og med en musikal. Fortellingen rommer dramatikk nok til det.

Bjørgvin, 1349

Vinden hyler, regnen pidsker,
paa de store øde vidder.
Over myrsøk og blandt stene,
humper der et dødningtog.
Mand og kone dingler døde,
bunden fast til hesteryggen.
Skjælvende af regn og kulde,
Som en klump paa fire ben,
sjangler hesten om i drømme -
gulp i gulp, den traar i myren.
Reisen gaar til dødens land,
med de endeløse vidder
fuld af fagre hvide blomster,
Regnen pidsker vinden hyler,
ravnen skriker efter aadsel.


"Mand og kone dingler døde." Illustrasjon fra "Svartedauen" av Theodor Kittelsen.

Pesten er nevnt flere steder i de samtidige Islandske Annaler, men det er særlig en nedtegnelse i annalene som kort og konsist forteller om når og hvordan pesten kom til Norge. For tidskolorittens skyld gjengir jeg teksten på norrønt, slik den ble skrevet ned på Island for året 1349[5]:


"Drepsotinn kom fyrst i Rabilon a Serklandi sidan for hon til Iorsala lannz ok eyddi Iorsala borg þa for hon yfir hafid ok higat til pafa garz. þa uar Clemens sextus hann uigdi ana Rodanum ok uoru þar a bornir daudir menn er eigi matti iarda sidan for hon um Franz ok Saxland sua nordr um sio til Einglannz ok eyddi þar sua at eigi uar fleira manna i borginni Lunndun en xiiij. Þa vigldi .i. kuggr til Biorguiniar ok uard eiqi ruddr ok do af allt folkid en þegar gozid kom upp i bæinn þa do þegar folkid. for þa drepsottin um allan Noreg. fioldi skipa sock nidr med farmi ok urdu eigi rudd. Sidan for hon um Hialtland Orkneyar Sudureyar Færeyar. Þat uar kyn sottarinnar at menn lifdu iij dægr med hardan stinga þa toku menn blodspyu ok for þar med onndin. fyrr nefndr pafi setti moti þersi drepsott messo er sua byriaz recordare domine et cet. ok gaf þar med pardun rietskriftudum .cc. ok .Ix. daga. þar med dictadi hann eina bæn er sua hefr benediccio dei þatris. ok med i uppgiof .dc. daga ok iiij karinur"


"På denne tiden kom den store drepsotten over den nordlige delen av verden, og aldri hadde det kommet noe slikt så lenge noen hadde levd. Først kom sotten til Babylon i Serkland, så ut i Afrika. Siden fór den like til Jorsalaland og Jorsalaborg, og la nesten hele landet øde. Og så raste den nordover Jorsalahavet og over Romerriket og så nordover landet og til pavegården. Og la nesten alt øde," blir det fortalt. Videre blir det berettet at manndauen også nådde London, og også her var det mange som døde.

"På den tiden seilte en kogge fra England. Det var mange folk ombord da den la inn til havn på vågen i Bjørgvin. Her ble den losset. Siden døde alle ombord på skipet. Og ikke før var godset fra båten kommet opp i byen, så døde folk i byen. Derfra fór sotten over hele Norge og la alle bygder øde så det knapt levde en tredjedel igjen av folket i landet."

Nedtegnelsen med sine enkle forklaring på at opphavet til pesten i Norge kom med ‘’ett’’ skip er i seg selv blitt en myte - eller sagn, om man vil. Det ‘’kan’’ ha vært slik, men mest sannsynlig kom smitten inn flere veier, ikke bare via den sentrale havnen i Bergen. Ikke desto mindre er det denne fortellingen om at "Det kom et skip til Bjørgvin i 1349", for å sitere tittelen på en barnebok[6] (også brukt som overskrift for kapittelet om svartedauen i "Historien om Norge" av Karsten Alnæs) som blir sett på som den historiske forklaringen på hvordan pesten kom til landet.

De islandske annalenes skildringer av "blodspye" er uhyggelge. Og dramatisk var det. I det minste de lærde hadde som vi ser i annalene god greie på pestens vandring gjennom verden, men ‘’hvorfor’’ og hva som forårsaket den eksplosive smitten visste de lite og ingenting om. Selv klærne til de syke var smittsomme. De som tok i dem ble syke selv og døde et par dager senere.

Årsaken til pesten var ein bakterie, ‘’Yersina pestis’’, som levde i blodet til lopper, som på sin side tok smågnagere som vertsdyr, og derfra spredte basillen seg raskt i den europeiske rottebestanden. Når pesten fikk så stort omfang skyldtes det den nære kontakten mellom lopper, rotter og mennesker i middelalderen. Loppene kunne også holde seg i live uten vertsdyr og bli fraktet over store avstander, ikke minst i kornlaster.

Pesten artet seg i to former, som byllepest og lungepest. De vanligste symptomene ved byllepest var hovne lymfeknuter i armhuler, hals og lyske, og det var relativt små sjanser for å overleve. Men lungepesten var enda verre. Den ble spredt med dråpesmitte direkte fra menneske til menneske, som utviklet lungebetennelse. Og da var døden ganske viss - og forferdelig. De som levde i to eller tre dager hadde ofte fått sotten som en voldsom feber, så kraftig at det som regel satte den som var rammet ute av stand til å snakke og til slutt gjorde den syke så utmattet at de gled inn i en tilstand av besvimelse eller bevisstøshet. Noen ble først angrepet i lungene og spyttet blod - det var derfor det ble kalt for "blodspye" i de islandske annaler. Tungen ble svart og blodfylt, og ofrene led av en voldsom tørste.


"Noen ble overordentlig urolige og ute av stand til å sove. I de fleste tilfelle brøt det ut pestflekker over hele kroppen. Alle som ble syke, følte seg nedtrykte ‐ når de første tegnene viste seg mistet menneskene alt håp om bedring, da ga de seg selv opp som håpløse. Denne håpløsheten gjorde at de ble enda mer utsatte for sykdommen og den fremskyndet døden. Men det hendte også at noen av de syke forbausende nok kunne komme seg igjen, og av disse ble ingen senere angrepet på ny. Sykdommen var meget smittsom av natur; de som stelte de syke ble syke selv. Mange familier døde alle sammen," heter det i en samtidig øyenvitneskildring skrevet av den østromerske keiseren selv."</ref>Gjengitt fra Yngvar Ustvedt: Svartedauen. Utg. Gyldendal. Oslo. 1985.


Svartedauen rammet hardest i tynt befolkede områder. Men hvem var det som ble rammet av pesten? Prestene var naturlig nok blant dem som var mest utsatt. Det gjaldt også munker og høye geistlige. Av dokumenter fra middelalderen ser vi at mange av rikets mest fremtredende menn forsvinner fra brevmaterialet etter 1349, sannsynligvis revet bort av drepsotten. Høyst sannsynlig ble de revet bort av mannedauen.

Som alle naturkatastrofer i middelalderen fikk også svartedauen eventyrets preg. Det het seg at pesten hadde oppstått som følge av jordskjelv i Østen, og at den hadde vært fulgt av et styrtregn av ormer og padder, forgiftede tåker og de mest skremmende tegn på himmelen. I de islandske annalene blir det fortalt om "snøfall og islegging så ingen mintes maken, om drepsott og mannefall i Norge og utlandet, så ingen visste døme på slikt siden Noas flod. Både byer og gårder, festninger og handelsplasser ble lagt øde så fort at nesten ingen fikk gjort regning med det."[7]

For mange var det en forferdelig opplevelse å bli frarøvet muligheten til bot og anger og syndsforlatelse. Sykdommen ble av mange sett på som en straff for den enkeltes syndige gjerninger.

Kong Magnus Eriksson innførte et påbud om offentlige bots- og bededager, og prestene påkalte helgener som kunne hjelpe dem å bekjempe pesten. I Bergen herjet sotten på ny i 1355. Biskop Olav ga påbud om å bønnfalle Sankta Anna og andre helgener ved bønner. Den hellige Anna, jomfru Marias mor, var spesielt kjent for å kunne drive bort pesten og lege dem som var rammet av den.

Folk ga gaver til kirken som aldri før, de testamenterte både jord og eiendeler for at prestene skulle synge sjelemesser og dødsmesser. I de islandske annaler blir det fortalt at pave Clemens hadde diktet en latinsk botsmesse som skulle stanse drepsotten i Norge.

Biskopen i Bjørgvin og domkapitelet kunngjorde tiltak som skulle i vare fem dager i sammenheng for å hindre pesten i å spre seg: messer, almisser, prosesjoner, faste og altergang, og fastsatte hvor messen skulle holdes hver enkelt av dagene[8].

Man kan lett tenke seg lyden av kirkeklokker og lukten av røkelse som hang i stretene mellom byens steinkirker, Mariakirken, Olavskirken, Kristkirken, Nikolaikirken og de mange andre av byens ca. tredve kirker. Folk sto klumpet sammen på de kalde steingulvene, med lys som de hadde kjøpt for en penning, bekjente sine synder og gråt bitterlig. Den siste fastedagen var folk flest så matte og utsultede at de ravet avgårde fra kirke til kirke.

I hus etter hus lå det døde ofre for pesten, mann og kone, mor og datter, far og sønn, unge som gamle - ja, hele familier. Nede ved havnen lå tomme skip. Et uhyggelig mørke hadde senket seg over landet.

Ut av dette mørket oppsto det underlige beretninger.

Vandrehistorier og sagn

Han kjender hvert skritt,
hver stub og træ.
De samme spor,
de samme tanker.
Den veien har han trasket
i mange aar.
Tanken er blit
en ensformig sang:
"Jeg kjender hver busk,
jeg kjender hvert blad,
hver lyd, hvert skridt,
hver solstreif i skyggen."
Veien er lang —
lang.
En hakkespæt trommer
paa en raadden stamme.
En kraake skriger.
Et ekorn rasler lidt.
Ellers er alt
saa blikkende stille
saa stilt at bække-
duren skræmmer.
Kommer der nogen? —
var det ikke det
han syn's.
Deroppe i svingen
kommer en gammal
kroget kjærring,
med rive og lime.
Hun rokker med hodet,
kommer lige paa ham.
Ser ham ind i synet
med stikkende, skjelende,
onde øine.
Gir ham en vissen
skjælvende haand,
bare skind og ben,
gulgraa og fuld af
blaasorte flækker.


"Fattigmanden". Illustrasjon fra "Svartedauen" av Theodor Kittelsen.

Utover det som finnes i kirkelige og offentlige dokumenter finnes det lite av samtidige skildringer og dokumentasjon fra årene da pesten raste gjennom verden. Riktignok oppsto et litterært storverk som "Decameronen" i Italia, en novellesamling med 100 historier skrevet i 1350-årene, men det må ses på som et unntak, og bortsett fra rammehistorien om adelsfolkene som flykter fra pesten i Firenze, handler ingen av historiene om svartedauen.

Selv om norske fortellinger, som fikk karakter av sagn, fra drepsottens tid har versert som muntlige og ikke skriftlige fortellinger, og er blitt fortalt på forskjellig vis alt etter hvem som fortalte og hvor de ble fortalt, kan man like fullt se på dem som litteratur.

Det ble skrevet historiske beretninger ‘’før’’ pesten, og ‘’etter’’ pesten, men fra selve svartedauen sitter vi igjen med tåkete vandrehistorier. De få skriveføre mennesker som fantes hadde forstummet helt i disse årene. Etter pesten er det en fattig tid for all litterær virksomhet i Norge, også på 1400-tallet. Det tok lang tid før landet kom på fote igjen.

Selv om de fleste av sagnene fra svartedauen har en tydelig karakter av vandrehistorier, kan man likevel spørre seg selv om det ligger en kjerne av historisk sannhet i dem.

Sammenlignet med den totale mengden av norske sagn, om alle mulige slags emner, utgjør sagnene om "den sorte død" et betydelig mindretall. Så også på Vestlandet, som ellers i landet. De fleste sagnene handler om mennesker som har overlevd pesten og finner hverandre igjen. Ellers hører vi om hvordan pesten raste i bygdene, om ødegårder, om folk som feiret messe på egen hånd, om morløse barn - og Pesta med sopelime som vandrer gjennom bygdene feier bort alt liv på sin vei.

I det følgende er det et utvalg av vestlandske sagn om svartedauen som blir presentert, som et framhald av min tidligere artikkel Olav den hellige i sagn og folketro på Vestlandet, men jeg vil likevel tro at dette vesle utvalget av sagn fra pestens tid også vil ha stor relevans for resten av landet. Nå i disse pandemi-tider kan de også være en nyttig historisk påminning.

"Pesta". Illustrasjon fra "Svartedauen" av Theodor Kittelsen.

Jeg har valgt å illustrere denne artikkelen med tegninger hentet fra Theodor Kittelsens bok "Svartedauen", som ble utgitt i året 1901. For generasjoner av norske lesere er Kittelsen kjent og kjær som den som har gitt kunstnerisk liv til Asjørnsen & Moes folkeeventyr, med sine uforglemmelige illustrasjoner. Hvem kunne tegne tusser og troll, nøkken og huldrer som Kittelsen? Kittelsens fremstilling av svartedauen har også i høyeste grad bidratt til den populærkulturelle oppfatningen av svartedauen som også bøker og dramatiske fremstillinger av sagnet om Jostedalsrypa er en del av.

Kittelsen tok til med arbeidet til billedeserien "Svartedauen" i årene 1894-1895, men boken kom som nevnt ut noen år senere. Boken er både en illustrert diktsamling og en billedserie, i alt 45 små og store tegninger og 15 dikt, for en del holdt i tradisjonell folkevisestil.

Modellen til den hesilge "Pesta" fant han i sin egen hjembygd på Skåtøy, en gammel kvinne han møtte der, mens landskapene er hentet fra flere steder i landet. Både bygninger og klesdrakter er, som i eventyrene, både anakonistiske og tidløse på samme tid, og det står en egen uhygge av bildene. Et påfallende trekk er at mange tegningene er laget fra ‘’barnets’’ synsvinkel, med et perspektiv som svarer til et barns høyde.

Det var ikke ‘’bare’’ svartedauen som dannet bakteppet for billedserien. Bare noen få tiår i forveien hadde koleraepidemien herjet blant befolkningen og krevd mer enn 2000 menneskeliv i 1830-årene, og også senere.

Kittelsen-biografen Arnhild Skre forteller[9] at presten Andreas Fayes samling av norsk sagn ga ham det stoffet han trengte, og da i særdeleshet kapitlet Den sorte Død. Hvilken utgave av sagn-samlingen Kittelsen leste er usikkert, men det var her Kittelsen fant sagn og faktaopplysninger som ga ham det utgangspunktet han trengte, som tradisjonen om "Pesta", "en gammel gusten Qvinde, der foer om i Landet med en Rive og en Lime."

Kittelsen fulgte Faye tett i flere tekster, nærmest som direkte illustrasjoner til "Norske Folke-Sagn", mens han i andre tegninger fabulerer litt friere. Det blir neppe feil å si at Kittelsens verk nærmest kan sees på som om han har laget illustrasjoner til Fayes folkesagn, på samme vis som han illustrerte våre folkeeventyr.

Pesta med sopelime

Hvem er det som kommer der?
Ligner mest den stygge fæle
søppelhaugen bag om huset —
kræker som en bylt af filler,
sent, men sikkert, som en lus.
Nu er stygga helt ved bækken,
trør forsigtig paa den gamle,
raadne, sprukne, plankebroen.
Sopelime under armen, —
og en rive har hun med sig.
Stygge fugle flakser om
og klyper hende
bag i nakken. —
Aa huttetu! Nu blir de rædde,
alle stuper ind til mor:
„Mor, mor!
Skynd dig og kom ud.
Nede ved bækken
kommer der en kjærring
saa styg og saa fæl,
at vi aldrig saa mage.
Aa vi er saa ræd
den stygge kjærringen!
Lad os stænge døren
og gjemme os under sengen!
Se, nu glor hun op mod huset
med de grønne onde øine.
Kanske vil hun gaa forbi?
Se nu tar hun til at sope —
soper slig at grus og blade
fyker om til begge sider!


"Mor der kommer en kjærring." Illustrasjon fra "Svartedauen" av Theodor Kittelsen.

Pesta med sopelimen, som så mesterlig portrettert av Kittelsen, opptrer også i vestlandske sagn, som i disse prøvene fra Nordfjord og Romsdal:


Da Svartedauen kom til Gloppen i Nordfjord, så folk ham i skikkelse av en mann og en kone. Mannen gikk med en rive, og kjerringa med en ‘’sovl’’ (sopelime). På de gårdene der mannen brukte riva si, kom det til å leve folk igjen. Men der kona hans brukte sopa, der døde alle.[10] I Romsdalen skulle det være en mann med ei rive og ei kone med ein ‘’sopling’’ som fór med Svartedauen. Folk så at de dro gjennom bygdene, og tok inn både her og der i annet hvert hus. Noen steder raket mannen med riva over gulvet, der tok ikke sotten alle. Men i noen av husene sopet kona etter med soplingen, og der strøk de med alle sammen, hvert et liv i huset.[11]

Svartedauen i bygdene

Gamla tar fram en bok saa stor,
aa huj aa hei!
Spytter paa fingren og blar og glor,
aa jøja mei!
"Saa sandt som jeg maa over dette vand"
i huj aa hei!
"At spare dit liv gaar ikke an"
aa jøja mei!
"Jeg tar hvad jeg kan, med lov og ret"
i huj aa hei!
"Men du skal faa daue ganske let,"
aa jøja mei!
(-)
Per la sig paa pallen døsig og træt
aa huj aa hei!
Han sovned ind i døden med et
aa jøja mei!


"Gamla tar fram en bok saa stor". Illustrasjon fra "Svartedauen" av Theodor Kittelsen.

Det finnes sagn fra navngitte bygder med en tilnærmet historisk gehalt, selv om vandrehistoriene er til stede også her, som i disse fortellingene fra Rogaland:


Etter svartedauen var det bare en mann igjen på Sandeid og en på Elleflåt i Skjold. Fra Blikrafjellet så mannen på Sandeid at det steg røyk opp på Elleflåt. Av dette skal Elleflåt ha fått navnet sitt.[12] I Sirdalen (i Bakke prestegjeld) blir det fortalt om en stor berghule som het Nykhelleren eller Tolvku-helleren, som ble brukt til kirke før Svartedauen. Den har det ene navnet sitt av at bøndene hadde gitt bispen tolv kyr for vigselen. De som soknet til den, var fem gårder som lå helt for seg selv mellom fjellene; men de som bodde på dem, døde ut alle sammen i Svartedauen.[13]


Fra Sunnmøre har Andreas Faye nedtegnet dette sagnet[14]:


Paa Søndmør rasede Pesten frygtelig. I Jørgensfjord uddøde alt Folket med Undtagelse af en Qvinde, Jørund, efter hvem Prestegjeldet siden skal have faaet sit Navn. Nogen Tid derefter landede her nogle Englændere eller Skotlændere. De nedsatte sig i Standal og udbredte sig siden saaledes, at de ansees for Stamfædre til de fleste af Prestegjeldets Indbyggere. Flere Bygder bleve ved Pesten næsten øde. I Roken ved Drammen fandtes kun tilbage en Kone paa Vear, i Skaanervik kun en gammel Mand paa Millie og i Aakre Annex kun en gammel Kone. I Gravens Prestegjeld levnedes alene en Gut og en Pige, som giftede sig og satte Bo paa Nesheim. I Overhalden langs Namsen Elv uddøde alt Folket, undtagen paa 3 Gaarde, I Opdalen ved Dovre fandtes kun 5 og paa Hitteren kun 2 rygende Skorsteenspiber. (Strøms Beskr. over Søndmør 2, 317 og mundtligt. Budst. 7, 356, 6, 356)


Ødegårder

Tommetykt laa støv og rusk.
Spindelvæv i sorte folder
hang omkring fra tag og vægger.
dækked halvt en brusten bue
og en gammel fillet trøie,
muggen gjennemædt af møl.
Midt paa jaren stod en gammel
halv forirret kobberkjedel,
raadne nøster, spindetene,
og en hel del andre saker,
laa omkring paa bord og bænker.
Fælt var alt som øiet mødte,
værst var dog den kvalme lugten
som fra hundre tusen aar.
Op til loftet stod en stige,
sprukken ledeløs af alder.
Gudbrand maatte op og se.
Herregud saa stigen jamred,
knark og sutred for hvert trin,
som han Gudbrand tog forsigtig.
Huttetu — hvad han fik se
fik hans tænder til at skrangle!
Fast i væggen stod der senger
tømret helt af svære bjælker,
seng for seng der laa en benrad
gren og gabte i en vrimmel —
ja i tusendvis af mus!


"Seng for seng der laa en benrad Og gren". Illustrasjon fra "Svartedauen" av Theodor Kittelsen.

Ødegårder er et kjent begrep fra svartedauen. Mange steder døde hele familier, og gård og grunn ble liggende øde, husdyrene ble overlatt til seg selv og innmarka grodde etter hvert igjen. Noen gårder ble liggende øde i lang tid, andre steder ble de rett og slett borte og innlemmet i andre gårder; minnene om dem levde videre i gamle navn på utmark, og noen steder der driften ble tatt opp igjen heftet seg ødegård-navnet seg til mannens navn som etternavn, som i min egen familie.

Mange sagn handler om disse ødegårdene, som dette sagnet fra Suldal:


"Her nede på Kvarven (samling av gårder) lå det i eldgammel tid en gård som het Mæland," blir det fortalt. "Det skal ha vært den eldste gården i Kvildal. Men så hendte det at hele ætten døde ut, trolig på grunn av svartedauen. Senere sto gården til salgs på tinget i år etter år, men det var ingen som bød på den. Til slutt var det fire gårder som kjøpte hver sin part av Mæland; det var Bakka, Lofthus, Steinbru og Sukka. Det er eldgamle segner og ‘’drøsjer’’ (segner), skal du vita.[15] Sagnet forteller at svartedauen for svært hardt frem på Strand i Ryfylke. Det heter seg at bare tre dager etter at pesten dukket opp i Botnsfjorden, lå det ni likbåter i Barkavika. Videre ble det fortalt om en mann på Barka og ei kone i Åsen. De giftet seg siden. På Tungland levde det igjen bare ei jente, hun het Ingrid. I nordre Strand kom det bare røyk fra tre skorsteiner; det var på Tau, Nerhus og Geitaskjer. Mange gårder ble liggende øde. Så sent som i 1567 var dette tilfellet med Vatland, Tveit, Nes, Langeland, Tungland, Jøssang og Botne.[16]


Sagn om kirker

Som han standser for at lytte,
basker det med fuglevinger
oppe i en gammel skjæggran.
Skytten speider; hørt deroppe
sætter sig en mægtig fugl,
bruser stolt med sine fjedre.
Og han sigter — pilen hviner,
stolt og uskadt flyver fuglen.
Men i mørke skogen lyder
saa forunderlig en klang
der hvor hans pil blev borte.
Klagende en klokkeklang
toner i den store stilhed,
som om pilen havde saaret
ensomhedens stille hjærte.
Skytten lytter høit forundret.
Med en hellig gysen søger
han at finde stedet,
bryder gjennem krat og busker.
Skimter noget stort og mørkt, —
taarn og tag og brede fløie. —
Mellem gran og furustammer
ligger der en gammel kirke,
sunken sammen og forladt
i den vilde ensomhed.
Tys! — Han hører aandedrag.
Foran alteret derborte
ligger noget svart og loddent.
Skytten nærmer sig forsigtig.
Bamse Brakar!
Skogens konge.
slumrer sødt ved alterets fod.
Smasker, patter trygt paa labben.
drømmer i sit vinterhie.


"Foran alteret derborte ligger noget svart og loddent." Illustrasjon fra "Svartedauen" av Theodor Kittelsen.

Prestene sto sentralt i byer og bygder der sotten raste, og de var mer utsatt for smitte enn de fleste. Mange av kirkens menn bukket da også under for drepsotten. Det var prestene som mottok skriftemål fra de døende, ga dem den siste olje, og fulgte dem både til graven og tok del i gravølet. Fra de pårørende, og folk som håpet at Vårherre ville spare deres liv om de ga fra seg sine eiendeler til kirken, tok presten også imot gaver og arvegods, og også på dette området var de utsatt for livsfarlige loppebitt.

I et brev til paven fra 1357 beretter biskopen i Bjørgvin at det nesten ikke fantes en eneste prest igjen i bispedømmet.

Kirken sto sentralt i ethvert menneskes liv i middelalderen. Man kan da lett tenke seg den uhygge som spredte seg når presten ble borte, og ikke bare hele bygdelag lå øde med døde mennesker i nesten hvert et hus, men også ‘’kirkene’’ var tomme, uten hverken menighet, klokker eller prest.

Det finnes mange sagn om disse "ødekirkene".

Til sagnet om Jostedalsrypa knytter Andreas Faye et annet sagn til Jostedalen, om "Kirken i Justedalen":


Da Justedalens Nybyggere efter den sorte Død skulde bygge en ny Kirke, valgte de dertil en Slette tæt ved Prestegaarden, som endnu kaldes Kirkestein; men Alt hvad man byggede om Dagen, blev om Natten nedrevet og fundet paa en nærliggende Bakke, hvor man da til sidst blev enig om at bygge Kirken. Da man begyndte at rydde Skoven, stødte man hæl uventet paa den gamle Kirkeklokke, som endnu findes i Kirken. Anm. Mundtligt. (Thaarups Magazin 2, 40), Lignende Sagn ere meget almindelige over det hele Land.


I noen av disse sagnene blir det fortalt at bygdefolket selv forettet messen i mangel av prest, eller også som i denne beretningen fra Peder Claussøns "Norriges oc Omliggende Øers sandfærdige Bescriffuelse" (skrevet i 1613, utgitt i 1632), som kanskje ligger litt på siden av emnet for denne artikkelen, men som jeg tror forteller hvordan endel kanskje innrettet seg i avsides bygder når de ikke lenger kunne reise til kirke:


Paa Gaarden Findnes’s Grund i Siredalen, Mil fra Gaarden selv, blandt vilde og øde Fjelde fandtes i gamle Dage 5 beboede Bondegaarde. Da Indbyggerne irmidlertid vare for faa og fattige til at holde en Prest eller bygge en Kirke, valgte de en stor Hule, for i denne at holde deres gudelige Sammenkomster, bede og udenfor begrave deres Døde. Bispen indviede denne Hule, som blev kaldet Tolvkjørhellen, fordi Bønderne gave Bispen 12 Kjør for Indvielsen. Den er saa stor, at 100 Mennesker kunne rummes i den. Den kaldes endnu som oftest "Tolvkjørshelleren" og skal efter Sagnet have tjent 5 Gaarde, hvis Beboere uddøde i den sorte Død, til Kirke. Anm. Mundtligt. Peder Claussens Norriges Beskr. P. 33. Ramus 119. Top. Journal 13, 103. Kraft 4, 108.


I andre av disse sagnene om "ødekirker" blir det også fortalt om en engel som varsler en ny pest:

Oppå Landet i Romsdal var det en kirke som de ikke fant igjen før 300 år etter svartedauen. Da lå det benrangler rundt omkring på benkene. Salmebøkene lå oppslått foran dem, på salmen "Naar vi i største Nøden staar". Dørene slengte på hengslene. Og det gikk en bjørn der inne og lusket. Den gangen skulle de få se et syn på himmelen - en engel. Og de hørte en stemme som sa at det skulle komme en slik død enda en gang.[17]


Morløse barn

Høstkvælden mørkner,
saa raa og kold,
skaadden synker
blandt svarte graner.
Uglen uler
stygt derude
Det piber, det hviner
rusker og river.
Det rasler og banker
som dødningeknoker,
ude i mørket
i regn og rusk.


Mange steder døde foreldrene fra barna sine. Om slike morløse barn er det fortalt i flere sagn.


I Graven prestegjeld i Hardanger døde alle så nær som en gutt og ei jente; siden giftet de seg begge to og satte bo på Nesheim, lyder en typisk fortelling av dette slaget.[18]

Gjenlevende finner hverandre

De sagnene det finnes flest av, er de fortellingene som vi gjerne kan gi merkelappen "Gjenlevende finner hverandre". De handler vanligvis om en kvinne eller mann, eller jente eller gutt, som er de eneste som har overlevd den store manndauen, og da de får summet seg legger de ut på vandring for å lete etter andre overlevende, og som regel finner de en av det motsatte kjønn som de får en mengde barn med og atter gjør bygdene befolket.

Mange, sikkert de fleste, av disse sagnene er vandrehistorier uten noen historisk kjerne, mens noen av fortellingene kanskje bærer i seg en viss historisk sannhet.

I de to følgende sagnene finner vi en slags varianter av sagnet om Jostedalsrypa:


"Etter svartedauden var det berre att eitt menneske her i Eksingedalen (Vaksdal i Hordaland). Det var ei lita jente på Bergo. Då folk kom over fjellet frå Teigdalen, såg dei nokon nedpå Bergo. Men då dei kom fram, kunne dei ikkje finna nokon. Jenta hadde smotte opp på loftet og gøymt seg under allslags rap. Då dei fann henne, spurde dei kva ho heitte, men ho kunne ingenting seia anna enn Ingeri. Ho var redd og mannstygg, og difor fekk ho namnet Ingeri Rjupa. Dei tok seg no av henne, men eg er ikkje god til å hugsa korleis det var, anten dei tok henne med frå dalen eller ikkje. Truleg tok dei henne med seg, men eg hugsar ikkje kva gard dei tok henne med til."[19] I Stryn tok sotten livet av hele bygda. Den eneste som levde igjen var ei jente på Stauri som het Siri; navnet har fulgt Stauri-gården senere. I Hornindalen var det også bare ett eneste menneske som levde igjen etter manndauen. Det skulle være en gutt, og han het Jon. Han syntes nok det var lite kjekt å være igjen i Hornindalen mutters alene. Så en dag tok han ut på leting for å se om det ikke skulle finnes folk i nabobygdene. Da han kom opp på fjellet Gullkoppen og kunne se ned til Stryn, så han at det kom røyk opp fra pipa på Stauri. Han var ikke sen om å komme seg ned dit. Men da han var kommet inn på gården kunne han ikke skjønne hvem det var som hadde kveikt ild; det ikke liv å se noe sted. Det tok litt tid før han ble var ei jente som hadde gjemt seg under en ‘’bryggjeså’’ (bryggekar). Det var hu Siri. Hun hadde blitt folkesky, ettersom hun hadde vært så mye alene. Men til sist ble de venner og vel forlikte og mer enn det; segna forteller at folket i Stryn ættet fra disse to, Siri og Jon.[20]


"Hun farer landet rundt." Illustrasjon fra "Svartedauen" av Theodor Kittelsen.

Noen sagn handler om at de eneste gjenlevende etter svartedauen ga navn til fjell og landskap:


Måndalen (dvs. "manndalen") skal ha fått navnet sitt fordi det etter svartedauen bare levde en mann igjen i hele bygda. I Tresfjord var det bare ei taus igjen. Både mannen i Måndalen og tausa i Tresfjord gikk opp på fjellet for å finne far etter folk, og så møttes de på Lågfjellet. De slo seg i hop, og fra disse to er det at folket i Måndalen nå ætter.[21]

Bertil, den øverste gården i Innfjorden, skal ha fått navnet sitt av at de bar ild (‘’eill’’) i ei gryte fra Langedalen (Valldalen) og hit. Det var etter mannsotten. Folket nede i bygda var utdødd, og på Berill hadde de ikke vært gode nok til å passe på ilden sin. Og så måtte de over til Sunnmøre for å få tak på ild igjen. [22]

På Onarheim på Tysnes i Sunnhordland herjet svartedauen så fælt at det til slutt bare var ei jente som het Ili som levde igjen. Etter at hun hadde lagt familien sin i jorden bestemte hun seg for å gå og se om det fantes liv andre steder. Hun gjorde seg klar til å gå over folket for å se etter folk, og en tidlig morgen la hun i vei. Da det nærmet seg kveld og tok til å bli mørkt kom hun frem til en utsiktsplass på nordsiden av øya. Hun fikk se at det lyste nede i bygda, og der fant hun en gutt som levde alene. Fjellet som Ili gikk ned fra ble siden hetende Ilefjellet, og det heter det den dag i dag. Jenta ble værende sammen med gutten, og de kalte gården Lande, fordi det var ‘’Landet’’ Ili hadde sett da det lyste.[23]

I Eikedalen var det mange som rømte til fjells da svartedauen kom til dalen. Der livberget de seg av jakt og fiske. Ennå den dag i dag kan man se spor etter gravhauger etter dem. Her var det også en kar som het Brynjulf; han rømte unna for sotten oppover Eikedalsvatnet. Han slo seg til under en heller som siden den tid har båret navnet Brynjulfsteinen. Oppover vannet rodde han i ei ‘’eikje’’, og etter den har dalen fått navnet sitt.[24]


Dette sagnet fra Suldal ‘’kan’’ ha en historisk kjerne:


Da svartedauen hadde feid over en bygd gikk de som overlevde opp på høye åstopper der de kunne skue vidt omkring, for å se om det kom røyk opp fra ljorene eller ikke. Der de så røyk skjønte de at det fantes folk som ennå levde, og der det ikke kom røyk visste de at folk måtte være døde.

På nordsiden av Hylsfjorden, på en gård som het Fatland, fortelles det at det var et par gutter som dauen ikke hadde tatt. På sørsiden var det en gård som het Teigen, og der så de aldri røyk. Så tenkte de med seg selv at da kunne de ro dit bort og gravlegge likene. Her fant der alle døde, så nær som ei jente som lå og pattet på den døde mor si. De tok også alt annet de så monn i, og reiste tilbake så snart likene vart gravlagte,

Jenta ble fostret opp på Flatland, og da hun var voksen ble hun gift med en av guttene der. De fikk mange barn, men det var jentebarn alt sammen. Men på nordsiden av fjorden hadde flere gutter vokst opp; det så ut som sotten tok mindre på barn. De fant ingen jenter i sin egen bygd, så de ble etter hvert gift med jentene på Fatland, og slik ble det sittende koner fra Fatland på alle de største gårdene rundt fjorden.

Men da det led så langt at alle gårdene på nordsiden av fjorden var gjenoppbygd, ble det trette om hvem som skulle eie Teigen på sørsiden av fjorden. De visste at den gamle bestemoren deres hadde vokst opp der, den gangen hun var barn. Da ble de forlikte om å dele gården mellom seg, slik at alle fikk hver sin del; Teigsliene var så store at de rakk ut etter hele fjorden, og det ble ikke noe lite stykke på hver.

Heimejorda på Teigen ble lagt til Fatland. Husene var da råtnet ned og alt lå øde, som ventelig var. Ennå den dag i dag er Teigen en husmannsplass under Fatland den dag i dag.

Før pesten bar Teigen navnet Eikjesås. Her skal de ha funnet kvernsteiner som er så gamle at de fanten den gangen gården først ble ryddet.[25]


Opphav til navn

Til slutt et sagn fra Nedstrand i Ryfylke som åpenbart er formet mer som et folkeventyr enn et sagn, samtidig som det skal forklare opphavet til et slektsnavn:


En mann som het Tormod Ness var den eneste gjenlevende på Nedstrand i Ryfylke etter den store manndauen. Han hadde en hvit hest. En gang satt han på en stor stein som ble kalt Gafarstolen og så over mot Ombo. Her så han det steg opp røyk, det ble kalt Røykjenes. Han rodde over dit og fant en enke som han giftet seg med.

Så kom en gang den danske dronningen til Stavanger. Torstein samlet sammen alt hva han hadde av gods og gull og sølvsaker, og reiste sør til Stavanger og ga alt til kongen. Kongen bød ham til bords og klappet ham på skolten og sa:

- Koll er, Du Koll skal du hete og Koll skal hele din slekt hede.  

Dette er opphavet til familienamnet Cold.[26]

"Pesta drager"

Stille, stille
Vil jeg fare.
Nu er der bare
sten og hav.
Havets store
graa linje
ligger ensom
kold og trist.
Hvide knokler,
dødningben,
smuldrer mellem
grus og sten.
Sungen er
sidste tone
af en gravsang.
Paa den store
glemselslinje
langt derude
svinder draaber
stille, stille
i de svundne
tusender.


"Pesta drager". Illustrasjon fra "Svartedauen" av Theodor Kittelsen.

Det skulle ta lang tid før den store manndauen omsider ebbet ut. I utgangspunktet tenker vi på svartedauen som den enorme pandemien som rammet Norge i 1349-1350. Men i årene som fulgte kom det en rekke nye pestutbrudd både i Norge og Europa ellers. Det eneste landet som ble skånet for pesten var Island, men også der skulle man til slutt bli hjemsøkt. I 1402–1404 kom pesten også dit. To tredjedeler av befolkningen skal ha blitt revet bort.

Omsider vendte tilværelsen tilbake til en normal hverdag for de fleste - en hverdag som kunne være vanskelig nok. Og pest ble avløst av krig og sult og savn.

Men det er en annen historie…

Kilder

Kilder er gjengitt løpende i fotnotene. Noen av disse henviser videre til mine to hovedkilder for sagnstoffet:

  • Norsk Folkeminnesamling. Eventyr og sagn,
  • Segner på Vestlandet. Høgskulen på Vestlandet.

I tillegg har Andreas Faye: Norske Folkesagn (utg. 1948.) Norske Folke-Sagn - Den sorte Død vært en viktig kilde.

Og ikke minst må nevnes Theodor Kittelsens "Svartedauen" som har vært til stor inspirasjon.

Fotnoter

  1. Bilder og tekst som er hentet fra Theodor Kittelsens bok "Svartedauen" er kopiert fra førsteutgaven 1901 som er i Public Domain: "Du kan kopiere, endre, spre, vise og fremføre dette verket, selv for kommersielle formål, uten å spørre om tillatelse."

  2. Sagnet er gjengitt etter Jan Jørgen Alnæs: Norske sagnb. 2. Cammermeyer, 1947.
  3. Sande, Olav. (1892). Segner fraa Sogn. (Bd. 2). Bergen: Mons Litleré.
  4. Norske sagn. Trykt i N.C. Halds Bogtrykkerie af L.A. Krohn 1833.
  5. Annalbrudstykke fra Skálholt (1328-72)
  6. Thorill Thorstad Hauger: Det kom et skip til Bjørgvin i 1349. Gyldendal, 1980.
  7. Sitert fra Norges historie. Bokklubben Nye Bøker, 1987.
  8. Diplomatarium Norvegicum nr. 431.
  9. "Th. Kittelsen - Askeladd og troll." Aschehoug 2015.
  10. Louise Storm Borchrevink. Norsk folkeminnelag.
  11. Olav Rekdal. Norsk folkeminnelag.
  12. Delglobe. Norsk folkeminnelag.
  13. Sagnet er gjengitt etter Jan Jørgen Alnæs: Norske sagnb. 2. Cammermeyer, 1947.
  14. Her gjengitt fra Andreas Faye: Norske Folke-Sagn. Utg. Paa Guldberg & Dzwonkowskis Forlag. 1844.
  15. Nedtegnet av Lars Lofthus. Norsk Folkeminnesamling.
  16. Holger Barkved: Soga um Strand, 1975.
  17. Nedskriver Olav Rekdal. Norsk folkeminnelag. Se også under avsnittet Svartedauen i bygdene.
  18. Sagnet er gjengitt etter Jan Jørgen Alnæs: Norske sagnb. 2. Cammermeyer, 1947.
  19. Rigmor Frimannslund. Informant Lars J. Nesheim. Norsk Folkeminnesamling.
  20. Louise Storm Borchrevink. Norsk folkeminnelag.
  21. Olav Rekdal. Norsk folkeminnelag.
  22. Olav Rekdal. Norsk folkeminnelag.
  23. Brottetveit: Segner frå Tysnes. Ingelin Røssland m.fl..
  24. Olav Rekdal. Norsk folkeminnelag.
  25. Etter Rasmus Løland. Norsk Folkeminnesamling.
  26. Delglobe. Norsk Folkeminnesamling.