Å grave i andres graver. Om det unaturlige i å åpne gravhauger

Fra heimskringla.no
Hopp til: navigasjon, søk
Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Norsk.gif


Å grave i andres graver
Om det unaturlige i å åpne gravhauger

av Atle Omland

© 2002


Grav og bli homo. Ved å åpne gravhauger kunne man bli definert som marginal i samfunnet. Bildet viser «Tussehaugen» på Bygstad, Sunnfjord. Haakon Schetelig; Vestlandske graver fra jernalderen 1912

... fortæl aldrig herefter om et gilde [bryllup],
gravhøjbryder, selv om du erfarer syv om dagen...
Kormak (ca. 930-970),
islandsk skald.

Arkeologer er en av de få yrkesgrupper som lever av de døde. De dødes graver er en viktig kilde for kunnskap om forhistorien, og i arkeologien er det derfor normalt å undersøke graver. Men har det alltid vært slik? Gravhaugåpning krysser på mange måter grensene for det aksepterte og normale. I vikingtiden kunne den som åpnet en gravhaug anklages for homoseksualitet. I bondesamfunnet på 1800-tallet var gravhaugåpning en farefull handling som kunne føre til stor ulykke for haugåpneren.


Om å undersøke det unormale

Ritualer, tabu og regler omkring døden, de døde og de dødes bolig er kjent i de fleste kulturer. Dersom man ikke følger disse, setter man seg gjerne utenfor fellesskapet hvor normene deles. I flere ikke-vestlige kulturer kjenner vi godt til at arkeologers gravundersøkelser bryter med de lokale normene, noe det oppstod en heftig debatt omkring i arkeologien på 1980-tallet [1]. Arkeologenes gravhaugåpning ble av flere urbefolkninger ansett som «unormalt». Dette ble også en strid med sterke politiske fortegn da vestlig vitenskap kom på kollisjonskurs med urbefolkningsgrupper som krevde at benene til deres dødes forfedre skulle gjenbegraves. I dagens Australia og USA tilbakeføres flere av de døde og deres graver til stammene, og vi har eksempler fra Norge der samiske levninger er tilbakeført til samene.
   De norske gravene er ikke gjenstand for tilsvarende debatter. Arkeologien er en vitenskap, og den døde er et kildemateriale som skal bidra til å gi svar på akademisk orienterte spørsmål. Dessuten er det viktig å framvise de døde i arkeologiske museer, utstilt som materiell kultur fra fortiden. Nåværende direktør for Universitetets Oldsaksamling i Oslo ironiserte for noen år siden omkring slike utstillinger: «Graver med de døde, omgitt av gjenstander slik de ble funnet av arkeologene ved utgravningen. Dette er museenes pendant til tivolis spøkelsestog. Med riktig lyssetting kan virkningen bli riktig effektfull» (Mikkelsen 1988:18).
   I stedet for å forfekte den gjengs oppfatningen om at det er vitenskapelig korrekt å åpne gravhauger, ønsker jeg å vise at undersøkelser av gravhauger kan sees på som unormalt fra andre ståsteder. Jeg retter blikket først mot synspunkter på gravhaugåpning i vikingtid og tidlig middelalder, hopper deretter til 1800-tallet, og avslutter med noen korte bemerkninger om dagens synspunkter på gravhaugåpning.


Haugbrott i vikingtid og tidlig middelalder

Fra vikingtid og middelalder kilder kjenner vi ulike former for interaksjon mellom de biologisk levende og de døde som sosialt sett fortsatte å leve i haugene. I denne sammenhengen vil jeg peke på det særegne ved å åpne en gravhaug. De første antikvarer og arkeologer observerte at flere hauger tidligere var åpnet, kanskje ikke så lenge etter at den døde ble stedt til hvile. De trodde at åpningen skjedde for å finne dyrebare gjenstander i haugene. Fra og med midten av 1900-tallet beveget arkeologene seg bort fra å se på haugåpning som ren skattegraving, og andre motiver ble diskutert. I 1945 skrev arkeologen Anton Wilhelm Brøgger en nærmest klassisk artikkel om haugbrottet i Oseberghaugen (Brøgger 1945). Fra nå av ble de ideologiske motivene for gravhaugåpning i større grad vektlagt, og disse er støttet i senere behandlinger av haugbrott motivet [2]. Brøgger vektla spesielt to motiver: (1) behovet for å tilintetgjøre den døde for å hindre gjengangen, (2) ønsket om å fa tak i den dødes kraft som kunne være i deler av gravgodset. Skattegraving kunne forekomme, men dette var trolig ikke den viktigste motivasjon for haugbrottet.
   Hvilken betydning har disse synene på haugbrott? Påstanden om at gravhaugåpning var en svært spesiell affære er viktig å fremheve. Gravhaugene ble ikke sett på som rene skattegjemmer som det bare var å sette spaden ned i. Derimot måtte det foreligge spesielle ideologiske motiv for å åpne haugene, og gravhaugåpneren måtte gjerne inneha spesiell kunnskap eller styrke. Ifølge Snorres Ynglingesaga hadde Odin hemmelig kunnskap til å åpne gravhauger:
   Odin visste også om alt jordgravd gods, og hvor det var gjemt; og han kunne sanger som fikk alt til å lukke seg opp for ham: jord og berg og stein og hauger, og han bandt med bare ord dem som bodde der inne, og gikk inn og tok det han ville (Ynglingesaga kap. 7).
   I flere sagaer framstilles Odin som en hjelper som under ulike navn åpenbarer sin kunnskap om gravhaugene. Et godt eksempel er hentet fra Grettes saga hvor islendingen Grette kommer til Haramsøy. På Haramsøy ser han en ild brenne på et nes hvor Kår Gamle ligger gravlagt. Kår går igjen og jager bort folk på øya, men Grette får hjelp av Audun - tolket som Odin (P. Fett 1947:6) - til å bryte haugen, hogge hodet av den døde, ta ut gull og et dyrebart sverd (Grettes saga 1989:43-46).
   Et annet eksempel har vi fra sagaen om Olav Tryggvason. Kong Olav er i gjestebud på Avaldsnes. En gammel og klok enøyd mann (dvs. Odin) forteller kong Olav om kong Ogvald som neset er oppkalt etter. Mannen forteller at både Ogvald og kua som han dyrket ligger gravlagt ved gården (Snorre Sturlason 1998:172-73). I en annen versjon av sagaen åpner kong Olav de to haugene, og han finner menneskebein i den ene haugen og kubein i den andre (Odd munk Snorreson kap. 45-46).
   Foruten motiv og kunnskap for å åpne gravhaugen, var haugbrottet en farefull handling. Flere fortellinger beretter om prøvelsene haugbryteren går gjennom og det mot som kreves for å trosse kreftene og bryte grensene for de menneskelige evner.
   Når Grette går inn i Kår sin haug er det tidlig på morgenen. Det er mørkt i haugen og det lukter vondt. Haugbuen tar tak i Grette og de to begynner å slåss. Under den lange slåsskampen går mye av det som ligger i haugen i; filler, men Grette klarer å få den døde i bakken, og han hugger til slutt hodet av ham.
   Beretningen om farene som truer finner vi også i historien om brottet i haugen til Olav Geirstadalv. Fortellingen finnes i flere varianter, og den lengste av dem er nylig oversatt til norsk (Spurkeland 1997). Her fortelles det om Rane som i drømmen får besøk av Olav Geirstadalv. Olav forteller at Rane skal åpne hans egen haug for å hente ut et belte, en ring og et sverd, og gjennom navneoppkalling og disse tre gjenstander knyttes en sterk relasjon mellom Olav Geirstadalv og Olav den hellige [3]. Haugen brytes på natta, det lukter fælt og bare Rane tør å gå inn. Inne i haugen tar Rane med seg gjenstandene og hugger uten kamp hodet av den døde, men lyset han har med seg slokner. Det blir bråkete i haugen og de som står utenfor blir redde, tror trollene skal drepe dem og flere løper av gårde men Rane kommer seg uskadet ut av haugen (Spurkeland 1997:22).
   Likevel var de verste farene som truet haugbryteren ikke fysiske, men sosiale. Haugbryteren kunne være gjenstand for de mest ødeleggende beskyldninger. Det verste skjellsord som kunne rettes mot en mann på norrønt hevdes ofte å være ergi (substantiv) eller argr (adjektiv): det vil si at han lot seg bruke seksuelt av en annen mann (Solli 1998:10-11). Beskyldninger om at en mann var argr, kunne ramme den mest mandige, deriblant den mektige guden Odin.
   Arkeologen Brit Solli har diskutert de skeive sidene ved Odin. Odin hadde ikke bare kunnskap til å åpne gravhauger, men han var også den mektigste seidmannen i et samfunn der det ble sett på som umandig å seide og seiding kunne føre til anklager om å være den passive part i et homoseksuelt forhold [4]. Liknende beskyldninger ble haugbryteren utsatt for.
   Et godt eksempel på beretninger om hva en gravhaugbryter kunne beskyldes for, finner vi i et vers av den islandske skalden Kormak (ca. 930-970). Kormak gir tydelig uttrykk for sitt syn i et vers der han sverter en annen manns omdømme og sier at denne mannen ikke kan skryte på seg bryllup fordi han åpner gravhauger: «fortæl aldrig herefter om et gilde [bryllup], gravhøjbryder, selv om du erfarer syv om dagen» (Jonsson 1908:74). Mannen som svertes har trolig innehatt en hemmelig kunnskap til å åpne gravhauger, men ved å åpne haugene marginaliseres han og blir, som Brøgger peker på; «[...] arg, en niding og alt som umenneskelig er» (Brøgger 1937:148).
   Beskyldninger om at en mann som åpner gravhauger er argr, finner vi også på skandinaviske runeinnskrifter. Disse runeinnskrifter har forbannelsesformularer, også kalt verneformler, for å hindre at noen forstyrrer gravens fred. Den danske filologen Lis Jacobsen har tolket slike forbannelser mot gravskjending på runesteinene. Hun beskriver ordrikt alle anklagene som venter gravskjenderen:

[han er] udstødt af ordentlige menneskers samfund, hører hjemme blandt tilværelsens uhumske væsener, sejdmænd, hexe, underverdenens gespenster og troldpak. Men der var en særlig måde, på hvilken argskaben manifisterede sig hos mænd en egenskap som gang på gang betegnes som argskab, det er: sexuel umandighed, pæderasti (Jacobsen 1935:56).

I diskusjonen om haugbrottet framhever også Brøgger runesteiner som inneholder forbannelser om argskap. Disse beskyldninger var i Brøggers samtid fortsatt så ille at han ikke forklarte begrepene på godt norsk, men på latin: «I gammelnorsk brukes arg som umandig, uvirksom (ignavus) i kjønnslig henseende, og videre om en som gir seg av med trollskap, det vil si den slags trollskap og seid som settes i forbindelse med inertissimae artis ignominia,» eller den skammelige passive kunst (Brøgger 1945:23).
   Disse eksemplene viser at det å åpne en haug var omhyllet av ritualer. Det var en handling som brøt grensene for det normale i datidens samfunn. Flere gravhauger ble åpnet en tid etter at de ble anlagt, men disse haugåpningene hadde trolig en ideologisk og rituell rolle. Haugåpneren kunne stigmatiseres ved å få de verste beskyldninger over seg. Han ble skjøvet ut på siden av fellesskapet. Haugåpneren ble hva vi i dag gjerne kaller skeiv [5].


Haugbrott på 1800-tallet

Spranget i tid og kultur er stort fra vikingtiden til 1800-tallet. Likevel lå gravhaugåpning fortsatt i grenselandet for det normale og aksepterte. 1800-tallet var en periode da et stort antall graver ble fjernet, noe arkeologer både da og siden har beklaget. Fantes det likevel på 1800-tallet synspunkter på gravhaugene om at det var unormalt å åpne dem? Dette unormale trenger ikke å være beskyldninger om å foreta homoseksuelle handlinger, men kan dreie seg om at gravhaugåpneren går på tvers av andre normer og fremstår som marginalisert.
   På 1800-tallet ble gravhaugene i hovedsak skadet av tre årsaker: (1) skattegraving, (2) arkeologiske undersøkelser og (3) nydyrking. I hvilken grad gravhaugåpningen ifølge disse beveggrunner ble sett på som naturlig, varierte fra hvilket ståsted man befant seg, lokal bonde eller arkeolog. Når det gjelder nydyrking er bildet noe mer vanskelig, og jeg vil diskutere dette momentet til slutt.
   To viktige kilder til 1800-tallets arkeologi i Norge som belyser synet på gravhaugåpninger er tidsskriftet Urda og årsberetningen til Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers Bevaring (forkortes heretter til Ab.). Urda ble utgitt av direksjonen for Bergens Museum og utkom i tre bind, som inneholder flere hefter, mellom 1834 og 1847. Fortidsminneforeningen ble stiftet i 1844, og foreningens årsberetning kommer ut årlig fra 1845 og fram til i dag. I hvilken grad folkelige oppfatninger gjengis i publikasjonene er preget av den enkelte skribents syn på folkelig tro. Ofte mener skribenten at de folkelige oppfatninger er usanne og må argumenteres imot, andre ganger aksepteres de som overtro hos bøndene.
   For den moderne arkeolog fremkaller de få folkelige fortellingene gjerne en god latter, kanskje i tillegg undring, men historiene er ikke verdt å ta for seriøst. Eller er de ikke det? Kan noen av historiene være kilder til kunnskap om 1800-tallets normaliteter og unormaliteter knyttet til åpning gravhauger?


Skattegraving - normalt eller unormalt?

Ideen om at det finnes skatter i gravhauger sto, og står fortsatt sterkt, både blant menigmann og arkeologer. Arkeologer og lokalbefolkning forestiller seg likevel ulike skatter i haugene. Gjenstander som sverd, spenner, leirkar, osv., er skatter for den arkeologisk interesserte, men de folkelige skattesagn forestiller at haugene er gjemmer for gull og sølv.
   1800-tallets antikvarer og arkeologer så med stor skepsis på folketroen om at gravhauger inneholdt kostbare skatter. Skattegravere som kun søkte gull og sølv var et problem for den fremvoksende arkeologiske vitenskapen. Skattegraverne var ikke interessert i oldsaker av jern, tre, lær, osv., men ødela dem eller solgte dem til oppkjøpere. Gang på gang beklager derfor arkeologene skattegravingen, og de tilbakeviser folketroen om at haugene er gjemmer for skatter.
   Som et skrekkeksempel på skattegravernes skader, fremhever Urda i 1847 to navngitte bønder. De to bøndene åpnet en grav, men selv om de fant en mengde oldsaker som var skatter for arkeologer, ble bøndene skuffet over at de ikke fant noe som for dem var en riktig skatt (Urda 1847:80-83).
   Historier om skatter kunne også sjelden bekreftes, og kun en sjelden gang hørte man om en levende eller navngitt person som skulle ha funnet skatter. Arkeologiinteresserte som biskop Neuman (1772-1848) i Bergen, som tilhørte kretsen rundt Bergens Museum og Urda, var derfor ofte usikre på om de kunne tro på skattehistoriene når de aldri fikk se skattene (Neuman 1842a:131).
   En sjelden gang identifiseres skattegraverne, men i disse tilfeller setter bøndene ofte skattegraverens identitet i et negativt lys: Skattegraverne er mennesker som ikke tilhører bygda, men befinner seg på utsiden av bygdefellesskapet. Eksempler på dette finner vi flere av, og jeg tør gjette at de omreisende arkeologene hørte langt flere benevnelser enn dem de skrev ned: På Sunnmøre skulle nordfarerne ha undersøkt gravrøysene (Neuman 1842a:131), i Nordland fant fremmede fiskere skatter i gravhauger (Nicolaissen 1885:3), i Hordaland gravde austmenn i haugene (Ross 1886:48), omreisende fanteflokker fant rask i haugene da de gravde på nettene (Bendixen 1897:19), hallingdøler framsto som haugåpnere i Eidsfjord (Bendixen 1892:21), og på Østlandet var skattegraveren oftest en svenske (Hougen 1933).
   Fortellingene om at skattegraverne kom fra et annet sted - og dermed sto utenfor bygdas fellesskap - kan være et utslag av ønsket om å gi skylden over på andre for ikke å bli mistenkeliggjort av de omreisende embetsmenn. Men hvorfor skulle bøndene gi skylden over på andre? På 1800-tallet var det ikke noe kriminelt forbundet med å grave i haugene, ingen kulturminnelov som beskyttet fornminner.
   Til tross for fraværet av legal beskyttelse, fantes det holdninger i lokalsamfunnet mot at bøndene skulle grave i haugene, selv om de trodde det var en skatt i dem. I Urda og Ab. finner vi flere beretninger om bønder som i likhet med vikingtidens Grette så et blått lys, haugild, brenne over gravhauger. Denne ilden var en indikasjon på at haugen skjulte en skatt, men likevel nevnes det sjelden at haugilden ledet folk til å grave i haugene. I den ovenfor nevnte beretningen i Urda om to navngitte bønder som undersøkte en haug, var det riktignok haugilden som, lokket dem til å undersøke haugen (Urda 1847:81).
   I livlige innberetninger skrevet av Anders Lund Lorange, konservator ved Bergens Museum fra 1873, fremgår det at lokalbefolkningen fortalte Lorange hvilke hauger det brant haugild over, hvorpå han undersøkte haugene [6]. Slike gravinger ble fulgt med spesiell interesse fra eierne som var svært engstelige for at arkeologen skulle reise av gårde med skatten. Skuffelsen ble stor da arkeologen ikke fant noen skatt, og forklaringene på hvorfor skatten ikke kom til rette var mange. Bøndene som selv undersøkte haugen det brant haugild over, antok de ikke fant skatten fordi de ikke arbeidet i full taushet, noe de skulle ha gjort (Urda 1847:81). Eieren av en annen gravhaug mente haugen ventet på at den rette personen skulle grave i den, og at arkeologen Lorange ikke var den rette (Lorange 1869:67).
   Andre historier om skattegraving kom 1800-tallets arkeologer for øre, og disse bygger videre opp om det mystiske sløret som innhyller gravhaugene. Forbannelser mot å skade gravfreden holdt fortsatt på 1800-tallet grepet på folk. Gravhaugbrytere ble ikke beskyldt for homoseksuelle handlinger, men de kunne stigmatiseres og settes utenfor bygdas fellesskap ved at de ble fattige og mistet alt de eide; sykdom rammet folk og dyr på gården, gården brant ned.
   I 1842 skriver biskop Neuman at det på Karmøy fortsatt ble fortalt om en skremmende 150 år gammel hendelse. En mann brøt opp en haug, «men Hougbryderen kom ilde fra denne Gjerning, thi han blev paa een Gang lam og afsindig!?» (Neuman 1842b:2l4). I Borgund på Sunnmøre prøvde noen en gang å åpne Kongshaugen, men da de gravde ned i haugen «mødte der en saa ulidelig Stank, at man i alle Maader forskrækket lod al videre Undersøgelse fare» (Fylling 1847:avsnittXI).
   Nicolay Nicolaysen, antikvar i Fortidsminneforeningen fra 1860 til 1904 og en av de arkeologene på 1800-tallet som tar sterkest til orde mot folketroen, nevner flere eksempler hvor undersøkelser av gravhauger kunne gå galt. På en gård i Romsdalen ville folk kaste opp en gravrøys, «men da de holdt paa med arbeidet, saa de husene staa i lys lue og skyndte sig hjemover, hvor det naturligvis viste sig, at branden havde været synkverving; siden vilde de ikke røre haugen» (Nicolaysen 1870:159). En liknende historie hørte også andre arkeologer: «Der er gravet lidt i dens [gravhaugens] top for lang tid siden; men arbeiderne maatte ifølge sagnet standse med udgravninger, da «de saa gaarden staa i lue» (Nicolaissen 1885:9).
   I graven til kong Rollag i Buskerud forteller Nicolaysen «at en endnu levende mand for endel aar siden grov i haugen og derved fik øje paa en messingkjedel, men i det samme var det, som om hele aasen vilde falle nedover ham, og der kom en oxe, som 'beljede' saa fælt, at han blev ræd og strøg sin vej» (Nicolaysen 1871:139). Andre fortellinger beretter at gravhaugåpnerne ble forledet til å snakke, noe de ikke måtte gjøre, da gamle koner, hodeløse hester eller løse vogner for forbi (Nicolaysen 1874:121-22).
   Disse, og flere andre historier om gravhaugåpninger, viser hvordan gravhaugene var innhyllet av mystikk for de mennesker som arkeologene møtte. Det var mulig å finne skatter i haugene og få disse hjem, men da måtte gravhaugåpneren følge visse ritualer eller regler for å få del i skatten, ikke så ulikt Odins kunnskap om haugbrott. Arkeologene kjente også til denne folketroen om at prøvingen måtte foregå i taushet på en torsdagskveld, men at de onde makter - de døde - gjorde fortsatt alt for å hindre gravingen (Nicolaysen 1874:121).
   Fortellinger om skatter fra haugene ble det spunnet sagn omkring; finneren kunne bli rik og heve seg over sin bondestand, men også miste alt han eide. Samtidig ble de som gravde i haugene gjerne beskrevet som at de ikke tilhørte bygdas fellesskap, men trosset maktene og trosset grensene for det normale da de åpnet haugene.


Arkeologiske undersøkelser - normalt eller unormalt?

Foruten austmenn, fanter, fiskere, osv., var arkeologene en av de grupper av mennesker som ikke hørte hjemme i bygdesamfunnet, men som trosset makter og normer ved å bryte haugene. Arkeologene på 1800-tallet likte svært godt å undersøke gravhaugene, og det var her de fant kildene som kunne kaste lys over den grå oldtiden.
   Biskop Neuman forteller om sin glede over å undersøke gravhauger da han i 1838 besøkte sokneprest Bruun. Bruun hadde fått råderett over to gravhauger, og nå skulle Neuman få velge hvilken av disse to han ville grave. Neuman forteller om gaven og åpenbarer nærmest et gravhaugbegjær: «Sognepræst Bruun, der kjendte min Houglyst, havde her beredt mig en venlig Morgengave. [...] Jeg valgte, for at undgaae Stigningens Besværlighed, den Sidste» (Neuman 1847:53).
   Nicolay Nicolaysen var den mest kjente gravhaugåpneren på 1800-tallet. Ifølge ham selv gravde han ut over tusen gravhauger, og ettertiden har omtalt ham som den største av Nordens skattegravere (H. Fett 1935:13).
   Arkeologene fulgte visse metoder for hvordan gravhaugene skulle undersøkes - ikke ulikt til Odins kunnskap om gravhaugåpning eller 1800-tallets bønders forestilling om at undersøkelsen måtte skje i taushet på en torsdagskveld. Direksjonen for Bergens Museum trykket i 1836 tusen eksemplarer av en «Anviisning til paa den letteste og nøiagtigste Maade at undersøge gamle Gravhøie», inspirert av tysk gravemetodikk, og sendte denne ut gratis (Urda 1837:369-72). Denne metoden reviderte Nicolaysen senere (Nicolaysen 1874:125-29).
   For arkeologene var deres vitenskapelige metode normdannende for å undersøke gravhauger. Men hvordan ble arkeologenes gravhaugåpninger sett på av lokalbefolkningen? Ble den akseptert? Urda og Ab. belyser dårlig dette spørsmålet, noe som er forståelig siden det var arkeologene som skrev bøkene. Ut fra troen på vitenskapens viktige rolle og fremme, kunne ikke bønders synspunkter på arkeologisk praksis tas sterk til etterretning. Kritiske bemerkninger mot arkeologene kommer likevel noen ganger fram. Lorange skriver i 1882 at tidligere antikvarer på grunn av overtro ble hindret i å åpne gravhauger i Kvinnherad (Lorange 1882:62). Nicolaysen fikk gjerne spørsmålet om hvorfor man skulle forstyrre gravene og om museene ikke allerede hadde nok oldsaker (Nicolaysen 1874:122). De fleste nevnte innvendinger mot undersøkelser hadde likevel et langt mer dagligdags og praktisk preg: Kvinnene på en gård i Hordaland ønsket ikke at haugen skulle graves ut fordi den ble brukt som utsiktshaug (Ross 1886:48); eiere av gravhauger lot ikke arkeologene åpne gravhaugene før de var sikre på at de fikk betaling for skattene i dem [7]. Disse innvendingene stikker likevel ikke dypt inn i folkemytologien om gravhaugene.
   Når vi leser Urda og Ab., får vi likevel inntrykk at arkeologenes prosjekt var å bekjempe mye av den overtro om fornminner og oldsaker som fantes blant bønder. Overtro omkring gravhauger møtte flere av 1800-talls arkeologene, og de stilte seg generelt sett kritisk til bønders fortellinger og overbevisninger omkring gravhauger og oldsaker.
   Et svært godt eksempel på behovet for å bekjempe overtroen er en artikkel skrevet av Wilhelm Frimann Koren Christie (1778-1849), grunnlegger av Bergens Museum og redaktør av Urda. I Urdas første hefte skriver Christie om en overtro blant bønder som kompliserte innsamlingen av oldsaker (Christie 1837). I store overskrifter sier Christie klart om sin holdning til denne overtro: «Overtroe hos Almuen, en Hindring for Oldsagers Indsamling».
   Ifølge Christie trodde bøndene at oldsakene som de fant i gravhauger eller i jorda bidro til å helbrede mennesker og dyr, eller til å lette fødsler. Christie ville at disse oldsakene skulle inngå i samlingen til Bergens Museum, men bøndene hadde liten lyst til å skille seg av med dem. I de fleste tilfeller klarte Christie å overtale eierne til å gi ham oldsakene, men i ett tilfelle var det umulig å få tak i en oldsak, og bøndene ville ikke uttale seg om den fantes eller hvor den var.
   Det er uklart i hvor stor grad slik overtro var alminnelig på Christies tid. Betydningen av å bekjempe slik overtro fremstår likevel klart når vi tar i betraktning at Christies artikkel er den første faglige artikkelen i det første bindet i det første allmenne arkeologiske tidsskriftet i Norge.
   Andre arkeologer på 1800-tallet mente også det var viktig å bekjempe bønders overtro om oldtidens minner. Spesielt fremstår Fortidsminneforeningen gjennom Nicolaysens nøkterne artikler i vitenskapens tjeneste når han gang på gang argumenterer mot folkelig tro.
   I lys av disse kritiske holdningene til folkelige oppfatninger, er det ikke usannsynlig at flere av dem som tilhørte kretsen rundt Urda og Fortidsminneforeningen underkommuniserte lokalbefolkningens holdninger. Trolig var det fortsatt holdninger i bondesamfunnet som så på arkeologenes inntreden som gravhaugåpnere i et negativt lys, blant annet ved at arkeologene brøt bøndenes forestillinger da gravhaugene ble brutt opp. Eksempler på dette har vi fra andre kilder.
   Arkeologen Haakon Shetelig publiserte i 1911 en uvanlig artikkel om folketro om gravhauger i tidsskriftet Maal og minne. Shetelig skriver om frykten folk tidligere hadde mot å undersøke gravhauger, noe han selv opplevde en gang. Den yngre eieren av en gravhaug hadde ingen betenkeligheter mot at Shetelig undersøkte haugen, men den gamle kona på gården mente det ville føre til ulykke over gården (Schetelig [Shetelig] 1911:210-11).
   Shetelig antar at for en menneskealder siden hadde trolig alle arkeologer erfaringer med at folk fryktet undersøkelser i haugene. Denne erfaringen fremgår ikke tydelig i beretningene i Urda eller Ab., men muligheten er til stede for at den ble underkommunisert. Arkeologien bidro til å gi overtroen et dødsstøt, og gravhauger ble undersøkt ved å følge det som var normalt for arkeologien; den vitenskapelige metode for gravhaugundersøkelser.


Jordbruk og tilkomsten ov et kulturminnevern

Graving i gravhauger for å finne gjenstander kan tolkes som en handling som for noen, og i ulike sammenhenger, grenset mot det normale. Imidlertid er det en annen faktor som i større grad ødela gravhauger, og som forstyrrer bildet atskillig endringer i jordbruket.
   Når man leser i den arkeologiske litteraturen, er det ikke vanskelig å finne beklagelser over alle de gravhauger som har forsvunnet, og fortsatt forsvinner, på grunn av endringer i jordbruket. Eksempelvis finner vi klart uttalte tilfeller der arkeologene bevisst ønsket å statuere et bevaringseksempel overfor bøndene ved å la gravhaugene restaurere etter undersøkelser (Lorange 1875:36), noe som likevel neppe var vanlig etter de fleste utgravninger. Imidlertid fremstår synspunktene både i Urda og Ab. mer blandete til at endringer i jordbruket bidro til en akselerering av gravhaugødelegger.
   Muligheten er til stede for at oppdyrking av gravhauger ble sett på som naturlig og normalt, både for bønder og arkeologer. I Urda og Ab. fremgår det ikke at bønder prøver å skjule at de dyrker opp haugene. Dette står i motsetning til skattegraverne som gjerne befant seg utenfor bygdas fellesskap. For bøndenes del ble det viktig å ivareta deres næring, og de kan ha sett på seg selv som tradisjonsbærere ved å være produktive, en holdning som fortsatt fører til skader på kulturminner [8].
   Oppdyrking av gravhaugene var nok ikke ønskelig for arkeologene, men ble i en viss grad akseptert og sett på som naturlig. Eksempelvis representerte Fortidsminneforeningen en konservativ retning som ikke aksepterte innskrenking av den private eiendomsretten (Trøim 1999:33). Fortidsminneforeningen ønsket derfor ikke noen lov som hindret privat råderett over eiendommer med fornminner (Fortidsminneforeningen 1871:176). Selv om verdiskifter bidro til å ødelegge kulturverdier, bidro også nydyrkingen til at oldsaker kom for dagen, og disse ble forhåpentligvis sendt inn til de arkeologiske museene.
   Dette liberale synet på ødelegging av fornminner har spesielt etter den første kulturminneloven av 1905 endret seg. Gjennom kulturminnelovgivningen og fremveksten av et sterkere forvaltningsapparat av fornminnene, ble gravhaugene domenet til en spesialisert yrkesgruppe arkeologene. I kulturminneloven får arkeologene monopol over restene etter de mennesker i Norge som er døde før 1537: Arkeologer bestemmer i hvilken grad gravene skal bevares; arkeologene forvalter de dødes rester og gravgods på museer; og ikke minst forvalter arkeologene kunnskapen om de døde.
   Fremveksten av et ekspertvelde kan ha bidratt til at folk flest ble fremmedgjort for fornminnene og at de mistet sin verdi (Hansen & Olsen 1997:42). Jeg har tidligere foreslått at arkeologenes haugbrott, ved at de brøt lokale tabu og regler, førte til en akselerering av den lokale ødeleggelsen av gravhauger (Omland 1999:94). Dette synspunktet må trolig nyanseres, men muligheten er til stede for at interaksjonen mellom arkeologer og lokalbefolkning ikke bare var positiv for bevaringen.
   Vitenskapen og vårt moderne samfunn har skapt nye normer, og i dag er dette et av de vanlige spørsmålene arkeologene får: Hvorfor undersøker ikke arkeologer flere gravhauger, for å finne ut hva som er i dem og samtidig få dem bort fra jordbruksarealer? I dag ønsker arkeologene å bevare de gjenværende gravhaugene, og kulturminneloven representerer det moderne tabu mot å skade dem. Den som setter seg utenfor rettssamfunnets normer og skader en gravhaug uten arkeologens tillatelse blir kriminalisert, og han eller hun befinner seg på utsiden av det aksepterte og normale i samfunnet.




Noter:

1) Se f.eks. Layton 1989 og Vizenor 1996.
2) Jf. Brendalsmo og Røthe 1992; Myhre 1994.
3) Jf. Brendalsmo og Røthe 1992:100, Røthe 1997.
4) Jf. Solli 1998 og Solli 1999
5) Jf. Dowson 2000 om skeiv teori og arkeologi.
6) Lorange 1869:67; 1878:94-95.
7) Se f.eks. Lorange 1882:64.
8) Jf. Rustad 2000:111, 130.




Litteratur

  • Bendixen, B. E. 1892. «Fornlevninger i Hardanger» i Ab. 1891: 13-51.
  • - 1897. «Fornlevninger i Søndhordland» i Ab. 1896:18-45.
  • Brendalsmo, Jan A. og Gunnhild Røthe 1992. «Haugbrot eller de levendes forhold til de døde - en komparativ analyse» i META (1-2): 84-119.
  • Brøgger, A. W. 1937- «Gullalder» i Viking I: 137-195.
  • - 1945. «Oseberggraven - haugbrottet» i Viking IX: 1-44.
  • Christie, Wilhelm Frimann Koren 1837. «Om en hos Almuesmænd paa Landet herskende Overtroe, som gjør at de ikke ville skille sig ved jordgravede Oldsager, og om en sjelden Antiquitet, som, formedelst saadan Overtroe, holdes skjult» i Urda 1: 19-26.
  • Dowson, Thomas A. 2000 (red.). «Queer archaeologies» i World Archaeology 32(2).
  • Fett, Harry 1935. «Nitti år. Tale ved foreningens nittiårs-fest» i Nitti år, s. 1-28. Fortidsminneforeningen/Grøndahl, Oslo.
  • Fett, Per 1947. «Grette på Haramsøy» i Sunnmøre historiske lags tidsskrift. 1-8.
  • Fortidsminneforeningen 1871. «Aarsberetning for 1870» i Ab. 1870. 169-180.
  • Fylling, Peder 1847. «Historisk-antikvariske Bemærkninger over Borgunds Præstegjeld paa Søndmør» i Urda 3: 1-40.
  • Grettes saga 1989. Grettes saga. Oversatt av Ludvig Holm-Olsen. (Norrøn saga. Bind V). Aschehoug, Oslo.
  • Hansen, Lars Ivar og Bjørnar Olsen 1997. «Tradisjon og modernitet i kulturminnevernet» i Ottar (3): 38-47.
  • Hougen, Bjørn 1933. «Fortidsminner og folketro i gårdnavn på Romerike» i Maal og minne. 54-60.
  • Jacobsen, Lis 1935. Forbandelsesformularer i nordiske runeindskrifter. Kungl. Vitterhets historie och antikvitets akademiens handlingar. Bind 39:4. Akademiens Forlag, Stockholm.
  • Jonsson, Finnur 1908 (red. og overs.). Den Norsk-islandske skjaldedigtning. Bind B:1. Gyldendal, København.
  • Layton, Robert (red.) 1989. Conflict in the archaeology of living traditions. One World Archaeology. Unwin Hyman, London.
  • Lorange, Anders Lund 1869. «Student A. Loranges Udsigt over hans antikvariske Virksomhed i 1868» i Ab. 1868: 39-84.
  • - 1875. «Indberetning til Filialafdelingens Direktion i anledning en antiqvarisk Reise til Søndmøre» i Ab. 1874: 34-39.
  • - 1878. «Indberetning om en reise paa Lister 1877» i Ab. 1877 90-104.
  • - 1882. «Antikvariske undersøgelser i Søndhordaland 1881» i Ab. 1881: 48-67.
  • Mikkelsen, Egil 1988. «Museumsutstillinger - form og virkemidler» i Nicolay (50): 10-19.
  • Myhre, Bjørn 1994. «Haugbrott eller gravplyndring i tidlig kristningstid?» i Jan Ingar Hansen & knut G. Bjerva (red.) Fra hammer til kors. Schibsted, Oslo.
  • Neuman, Jacob 1842a. «Antiqvariske Exkursioner paa Søndmør» i Urda 2: 129-159.
  • - 1842b. «Oldtidsminder paa Karmøen» i Urda 2: 213-240.
  • - 1847. «Antikvariske Exkursioner i Søndhordlehn og Hardanger» i Urda 3:41-54.
  • Nicolaissen, O. 1885. «Undersøgelser i Nordlands Amt i 1884» i Ab. 1884: 1-23.
  • Nicolaysen, Nicolay 1870. «Tillægg til Norske Fornlevninger m.m.» i Ab. 1869: 117-169.
  • - 1871. «Tillægg til «Norske Fornlevninger m.m.» i Ab. 1870: 134-161.
  • - 1874. «Noget om vore faste Fornlevninger fra Hedendom, især om Begravelser og deres Undersøgelse» i Ab. 1873:108-129.
  • Odd munk Snorreson 1977. Soga om Olav Tryggvason. Oversatt av Magnus Rindal. (Norrøne Bokverk. Bind 46). Samlaget, Oslo.
  • Omland, Atle 1999. «Kulturminnevern og demokrati: problematikk omkring meningskontroll og vestliggjøring av kulturminner» i Primitive tider. 82-98.
  • Ross, I. 1886. «Undersøgelser i Søndhordaland og Ryfylke 1885» i Ab. 1885:44-58.
  • Rustad, Mona 2000. Landbrukets kulturlandskap - børs eller katedral? Konkurrerende syn på kulturminners menings- og verdiinnhold.. Hovedoppgave. Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet.
  • Røthe, Gunnhild 1997. «Fra Olav Geirstadalv til Olav den hellige. En religionshistorisk kommentar til tåtten om Olav Geirstadalv» i Gokstadhøvdingen og hans tid s. 25-42. Redigert av Tore Frost. Sandefjordmuseene, Sandefjord.
  • Schetelig [Shetelig], Haakon 1911. «Folketro om gravhauger» i Maal og minne. Festskrift til H. F. Heiberg. 206-212.
  • Snorre Sturlason 1998. Snorres kongesagaer. Oversatt av Anne Holtsmark og Didrik Arup Seip. 5. utgave. Gyldendal, Oslo.
  • Solli, Brit 1998. «Odin - the queer? Om det skeive i norrøn mytologi» i Universitetets Oldsaksamling Årbok1997/1998: 7-42.
  • - 1999. «Odin - 'den skeive' i norrøn mytologi» kronikk i Aftenposten.
  • Spurkeland, Terje 1997- «Historien om kong Olav Digerbein» i Etter AM 75 e fol., supplert ved Am 49 fol. og 65 fol» i Gokstadhøvdingen og hans tid Redigert av Tore Frost. Sandefjordmuseene, Sandefjord.
  • Trøim, Isa 1999. Arkeologisk forskning og det lovregulerte fornminnevernet: en studie av fornminnevernets utvikling i perioden 1905-1978. Varia 49. Universitetets Oldsaksamling, Oslo.
  • Urda 1837- «Anvisning til paa den letteste og nøiagtigste Maade at undersøge gamle Gravhøie» i Urda 1: 369-372.
  • - 1847. «Beretninger om Fund af Oldsager i Norge, især i Bergens Stift» i Urda 3: 63-86.
  • Vizenor, Gerald 1996. «Bone courts: the rights and narrative representation of tribal bones» i Contemporary archaeology in theory, s. 662-663. Redigert av Rober W Preucel og Ian Hodder. Blackwell, Oxford.




Artikkelen er tidligere publisert i "DIN - Tidsskrift for religion og kultur" 1/2002. Utgiver: Novus forlag.