Biskop Laurentius´saga

Velg språk	Norrønt	Islandsk	Norsk	Dansk	Svensk	Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ►

Bispesagaer på norsk

Biskop Laurentius´saga

Laurentius saga Hólabiskups

oversatt av Knut Rage

Heimskringla.no

© 2022

---

Tekstgrunnlaget for denne oversettelsen er Biskupa sögur, Hið íslenzka bókmentafélag, Kaupmannahöfn, 1858 - 1878

---

Innledning

Biskop Laurentius´ saga hører hjemme blant de islandske bispesagaene, som ikke må forveksles med den religiøse litteraturen, som helgensagaene, men snarere må sees på som historiske sagaer vedrørende kirken. Den er i tillegg den siste av de egentlige bispesagaene. Disse sagaene er samlet i det store verket Biskupa sögur. Ludvig Daae kaller Laurentius´ saga for "den sidste historiske Saga i den islandsk-norske Literatur" og skriver videre at "Fortællingen er alligevel saa rig paa interessante Skildringer af de geistlige Forhold i Nidaros, at den i denne Henseende ikke har noget Sidestykke i vor hele Middelalder". Sagaen inneholder en rekke interessante historiske opplysninger om striden mellom erkebiskop Jørund og domkapitlet i Nidaros i årene 1287-1309, og gir ellers et høyst levende nærbilde av kirkelig liv og levnet, og fra folkelivet ellers, både i Trondheim og ikke minst på Island.

Sagaen forteller om islendingen Lavrans Kálfsson, som var biskop på Holar på Nord-Island i perioden 1324 til 1331. Fortatteren er ukjent, men det er gjettet på at det kan ha vært presten Einar Haflidason, som omkring 1350 skrev sagaen på grunnlag av muntlig tradisjon om Laurentius, i tillegg til at han hadde vært hans nære venn mens han levde.

Finnur Jónsson skriver i "Den islandske litteraturs historie" at "denne saga er i historisk henseende særdeles værdifuld, fordi dens forf. er så vel underrettet. Denne er sikkert ingen anden enn præsten Einarr Haflidason (1307-93), en af sin tids mest ansete gejstlige og vist en af de få, der rejste udenlands, 1345-46 traf han den daværende pave i Avignon. Einar var biskoppens fortrolige ven og forelæser; men det mest direkte bevis for hans forfatterskab er det indre slægtskab mellem sagaen og Einars annalværk. Einar fortæller meget jævnt og ædrueligt, så upartisk som muligt og i et ret godt og flydende sprog. Sagaen er vistnok forfattet omkr. 1340." Det skal også tilføyes at Einar var en nær venn av Laurentius, og opptrer i sagaen som diakonen Einar.

Selv om sagaen er ufullført, blir den betraktet som en av de best skrevne av de tidligste islandske biografier, og er i mangt og mye et produkt av den nord-islandske benediktinerskolen.

Sagaen er bevart i to ufullstendige håndskrifter, som ikke er helt like:

A. Nedskrevet på Holar ca. 1530, muligens av sira Tómas Eiríksson, som er brukt som tekstgrunnlag for denne oversettelsen.

B. Også nedtegnet på Holar, ca. 1500.

Disse håndskriftene må begge ha bygget på en eldre og mer fullstendig versjon. Ca. 1640 ble det skrevet en mer helhetlig versjon, som prøver å sammenfatte de to eldre versjonene.

Sagaen har, særlig i den første halvdelen, innslag fra Lögmannsannáll (ásamt Nýjaannál), som hører hjemme blant de Islandske Annaler hvor Einar Haflidason er en kjent kronikør. Disse partiene i Laurentius´saga er sakset herfra. Noen ville kanske ha klippet dem vekk for å skape en bedre flyt og helhet i sagaen, eller evt. satt disse partiene i klamme (som var min første tanke) - jeg har imidlertid valgt å la dem stå slik de opprinnelig ble skrevet inn i sagateksten.

Jeg har ellers ikke alltid fulgt originalteksten ordrett dersom det ville skape en dårligere gjengivelse på moderne norsk, men skrevet forsiktig om så det passer bedre på vårt språk og lesere av i dag. Dette er imidlertid bare gjort noen få steder. Gjengivelse av islandske stedsnavn på norsk vil også alltid være gjenstand for diskusjon.

Sluttelig kan anføres at jeg har hatt stor nytte av Kjell Arild Pollestads bok "Kirkeliv i nord før Svartedauden: Biskop Laurentius' saga" og ‘’Messuskyringar’’ når det gjelder kirkelige ord og uttrykk, samt "The Life of Laurence, bishop of Hòlar in Iceland (Laurentius Saga)".

Tekstgrunnlaget for min oversettelse har vært Biskupa sögur, utg. Kbh. 1858 - 1878. Tillegget Viðbætir som gjengir sagaen etter håndskriftet B er ikke tatt med her.

Knut Rage

__________

BISKOP LAURENTIUS´ SAGA

1. Da den apostoliske fader Urban, den fjerde ved det navnet, var den alminnelige kristne kirkes overhode, og pave i Rom; da herr Håkon, erkebiskop av Nidaros kirke, og Jørund Torsteinsson, biskop av Holar kirke, var en aktet herre i Nordlendingefjerdingen, og da den nådige herre, vår herre kong Magnus Håkonsson, styrte med verdslig makt i Norge, ble denne historien, som vi nå med Guds hjelp skal ta fatt på, først skrevet, til glede og skjemt, men også til kunnskap og nytte, til minne om herr Laurentius biskop av Holar. Det var han selv som formanet meg om å gi akt på alt han hadde å fortelle av smått og stort om sitt livsløp før han ble biskop på Holar. Men hans liv deretter var velkjent for den som tjente biskopen natt og dag i hans hus mens han var biskop på Island, inntil hans død.

Illustrasjon fra "The life of Laurence, bishop of Hólar in Iceland (Laurentius saga)". Translated from the Icelandic by Oliver Elton. Rivingtons, 1890.

Her er også tatt med, etter opptegnelser i de annaler som forekommer oss best opplyst, om ymse hendelser som fant sted i forskjellige land, og det er også tatt med beretninger om biskoper og andre mektige stormenn som levde samtidig med at denne beretningen utspiller seg. Og selv om det kan være en ganske unyttig beskjeftigelse å samle sammen slike fortellinger, som det vil bli nærmere gjort rede for i denne beretningen, er det dog enda verre å høre og more seg over sagaer om hedninger. Måtte Gud skjenke velferd til både helse og sjel til alle dem som låner øre med god vilje, mens de som farer med sladder og avindsyke måtte bli ille lønnet.

2. Biskop Laurentius´ far het Kalv. Han var søstersønn av den høyt ansette presten sira Torarin, med tilnavnet "tønne", som han ble kalt; han satt i et embete på Vollar i Svarfardal. Sira Torarin Tønne var en dyktig klerk, som var særdeles dyktig i skrivekunst, som man ennå kan se av de mange bøker som han skrev for kirkene på Holar og Vollar. Sira Torarin ga bort mye eiendom til sine fattige slektninger, og brukte mye av almissene til de fattige til å kjøpe opp jord, både i Svarfardal og også andre steder, selv om noe av den ikke lenger blir stelt, men er blitt glemt og vanskjøttet.

Moren til Laurentius het Torgrima Einarsdatter; hun kunne regne sin ætt, og dermed også ætten til Laurentius, tilbake til en prest som het Illuge, eller med et annet navn Ilarius, som det blir fortalt om i sagaen om biskop Jon på Holar i Hjaltedal, at han måtte gi fra seg odelen til landet på Holar i Hjaltedal, for at den hellige biskop Jon skulle sette sin bispestol der som den siden har stått. Den selvsamme Ilarius fór senere til Vesterhop, til Breidabolstad; der hviler hans legeme, mens hans sjel er hos Gud i evig glede. Det gikk også siden slik til at da Laurentius som aller verst var forfulgt av sine uvenner og var blitt fratatt all sin eiendom, at hans kjæreste venn sira Havlide tok seg av den gode kvinnen Torgrima så lenge hun levde. Hennes legeme hviler på det nevnte stedet på Breidabolstad, og Laurentius ga, til gagn for hennes sjel, de vakreste messeklær til kirken på stedet.

Mange merkelige drømmer kom til denne Torgrima mens hun gikk med Laurentius; vi skal fortelle en av dem. Hun drømte at hun var kommet til kirken på Holar en høytidsdag, da mange hadde søkt dit; det var såvidt hun klarte å komme innenfor kirkedøren i trengselen. Da syntes hun at hun så en merkelig mann gå ut av kirken og ta henne i hånden og føre henne frem foran høyalteret; og denne mannen la noe hardt i håndflaten hennes, inntullet i et linklede, og talte slik til henne: "Dette skal du eie, Torgrima, og gjemme godt." Så kvarv mannen bort; men hun drømte også at hun viste denne verdifulle gjenstanden til sin slektning sira Torarin på Vollar, og løsnet på kledet; der lå et stort bispesegl, med et inngravert bilde av en biskop. Så syntes hun at hun etterpå gjemte seglet og skattet det høyt.

3. Da Kalv og Torgrima bodde i Øvre-Ås i Hjaltedal, var Torgrima gått langt over tiden for da hun skulle føde barnet sitt. Sira Torarin ba Torgrima, som var hans nevøs hustru, hjem til sin gård nord på Vollar. Det kom noe tungt over henne så hun knapt kunne stå oppreist, og like før Lavransmesse ble hun syk og falt om på gulvet, og kunne ikke føde. Det ble fremsagt mange bønner over henne, men det var ingen tegn til bedring.

Før messe på Lavransdagen gikk sira Torarin inn og sang over henne, og med Guds nåde fødte hun et guttebarn; men det fantes ingen livstegn i barnet, det man kunne se. Da ga Torarin det løftet at den vesle pjokken skulle hete Laurentius, og dersom St. Laurentius skjenket pjokken liv, så skulle han resten av sitt liv faste på vann før Lavransdag, om han fikk alder og helse til det. Og etter at dette løftet var blitt fremsagt og bekreftet av sira Torarin, kom det straks tegn til liv i tassen; så ble guttebarnet døpt og gitt navnet Laurentius. Da han var blitt en mektig mann holdt han fremdeles sitt løfte; og etter at han var blitt biskop på Holar feiret han Lavransmesse som en stor kirkefest; han holdt gjestebud og ga mange almisser.

I det året da Laurentius ble født fant disse hendelsene sted i andre land: Håkon, erkebiskop i Nidaros, og junker Olav døde begge. Kong Karl av Puglia dro på korstog til Jerusalem; det samme gjorde hans bror Ludvig, frankernes konge. Da ble Maria Magdalena funnet og gravlagt i St. Maximin-kirken. I det andre året av Laurentius´s liv ble Jon salvet til erkebiskop av Nidaros. Konrad ble beseiret av kong Karl ute ved Rimini, og flyktet til Benevento, hvor han ble halshugget. Så døde jarl Gissur, Sigvard biskop i Skålholt og biskop Gaute på Færøyane. I det tredje året av Laurentius´s liv samtykket islendingene i å betale skatt til kong Magnus. Arne ble vigslet til biskop på Skålholt, og Erlend på Færøyene. I det fjerde året av Laurentius´ vedtok islendingene lover som kong Magnus ga dem. Kong Ludvig skattla kong Karl. De følgende kongene døde av den gift som ble kastet i brønnene: Sultanen av Tunis, Teobald av Navarra. Jakob reiste til Jerusalem. Dronning Margrete og Peter, biskop av Bjørgvin, døde. I det femte året av Laurentius´s liv ble Filip kronet til frankernes konge, og norske lover gjaldt på Island. I det sjette året av Laurentius´s liv var det ingen pave fire år på rad. Klemens var den neste paven etter Urban. I det syvende året av Laurentius´s liv ble Gregor, den sjette i rekken med det navnet, valgt til pave. Kong Magnus og Valdemar, konger av Sverige, møttes til forhandlinger. Biskop Jørund reiste til Norge, og biskopene Arne, Rafn og Torvard kom til Island. Det var nå stor disputt mellom prester og legfolk om kirkens eiendommer. Henrik, kongen i England, døde. I det åttende året av Laurentius¨s liv arrangerte pave Gregor et konsil i Lyon for å refomere grekernes tro. Så døde Jakob, erkebiskopen i Lund, i Danmark. Edvard, konge over folket i England, ble kronet. Erkebiskop Jon kom til landet, og en bit av vår herre Jesu Krist´s tornekrone ble sendt til kong Magnus fra Filip, kongen i Frankrike. I det niende året av Laurentius´s liv kom Eirik, sønn av hertug Birger, fra Danmark med en flokk krigere og kjempet mot Valdemar, sin bror, hjulpet av sin bror hertug Magnus, og Valdemar flyktet til Norge. Det kom så mye hagl fra himmelen i Trøndelag Lavransdag at de største haglkornene veide femten øre. I det tiende året av Laurentius´ s liv døde pave Gregor, og pave Innocens og pave Adrian, som ikke var prest, men den fremste av kardinalene, og ble kalt octobonus. Johannes XXI ble valgt til pave. I Tønsberg ga kong Magnus tittelen jarl til Magnus, hans sønn, jarlen av Orknøyene.

Nå, mens vi har snakket om disse tingene til å begynne med, bodde Laurentius hos presten Torarin på Vollar, og ellers med sin far og mor, der som de bodde; og nå fikk han undervisning. Det viste seg snart at han var en ivrig elev.

4. En gang skjedde det at skoleguttene bråket i kirken på Vollar; og noe som Laurentius kastet traff statuen av Vår Frue og brakk av et blad på scepteret hun holdt i hånden. Da herr Torarin kom til kirken i den syvende time sladret guttene om det gale Laurentius hadde gjort; han ble veldig sint da han hørte det og lovte at han skulle gi ham stryk med pisken neste morgen. Ettersom Laurentius visste at straffen ville bli satt ut i livet slik det var sagt, søkte han hjelp der hjelpen ville være å finne; han kastet seg gråtende på gulvet foran statuen av Vår Frue og bønnfalt henne om tilgivelse og at hun måtte redde ham, og i særdeleshet at hans frendes hjerte måtte mildnes mot ham.

Neste morgen tilkalte presten Torarin sin frende Laurentius til seg og spurte om han hadde bedt noen bønn for å slippe å bli pisket. Han sa at han hadde bedt til himmeldronningen Maria.

"Det er nok grunnen," sa sira Torarin, "for i natt ble det fortalt meg at det var Vår Frues vilje at du ikke skulle bli pisket for dette, og at jeg skulle la reparere skaden som du har forårsaket." Dette var et tegn på at at hans påkallelser og bønner i hans barneår til Gud og hans milde Moder, ville bli desto mer bønnhørt siden, for slik var det allerede da han var barn.

Etter at sira Torarin var falt fra, tok Kalv det så tungt at han knapt klarte å holde seg oppreist, og det gikk ikke lang tid før han ble hentet til saligheten. Han etterlot seg lite av eiendom, og alt var vanrøktet; Torgrima og hennes mann hadde da levd lenge på jord som hørte inn under bispestolen på Holar. Den velærverdige biskop Jørund tilbød gutten Laurentius å komme og bo i huset hans på Holar og bli satt til boklig lærdom, for han sa at han trodde at denne gutten Laurentius ville klare å tilegne seg stor forståelse av både innsikt og kunnskaper i bøkene.

År etter år gikk mens Laurentius fordypet seg kunnskap og visdom, og han var den beste av alle sine jevnaldrende elever. Herr Ublaud Hallvardsson var skolemester på denne tiden, og han likte den unge Laurentius så godt at han alltid lot ham være på skolen og stille spørsmål til de andre klerkene da han satt til bords og åt og drakk med biskop Jørund. Herr Ublaud var en nær slektning av biskopen, og hadde tidligere vært utenlands og var høyt elsket av biskopen i Nidaros; og også den velærverdige biskop Jørund næret stor kjærlighet for sin frende sira Ublaud. Ofte når de andre skoleklerkene drev med leker eller var opptatt med andre lettsindige sysler, ble Laurentius sittende igjen, beskjeftiget med å forbedre sitt sinn, studere i bøker eller å undervise andre. Det vanket mye ondsinnet erting fra de andre elevene for dette: der kom et biskopemne, sa de, og flirte og lo av ham, men han fortsatte bare med å forbedre sine kunnskaper. Han mottok snart kirkens forskjellige vigslinger i tur og orden, fordi han var blitt mer lærd enn de andre. Og da han ble viet infra sacrum officium ble han skikket hjem til Holar og var diakon der. Da Laurentius hadde fylt to og tyve år ble han vigslet til prest, og han underviste på skolen. Så dyktig var han til å dikte vers, at han kunne lage vers like fort som en annen mann talte latin.

5. La oss vende tilbake de hendelsene som skjedde både her i landet og andre steder:

Da Laurentius var elleve år døde pave Johannes. Kong Magnus ga lendmennene tittel av baron. Ravn ble slått til ridder. Kong Magnus og erkebiskop Jon fikk i stand en fast avtale mellom kirken og kronen, og bekreftet den med håndtrykk og segl. I det tolvte året av Laurentius´s liv krevde kong Magnus leidang til Gautelv. Det ble inngått en overenskomst mellom biskopene Arne og Jørund. Benene til Odd, sønn av Torarin, ble fraktet til kirken på Skålholt. Året etter reiste biskopene Arne og Jørund utenlands. Ravn kom hjem, og Lode fra Bakka ble lovsigemann. Abbed Vermund fra Tingøre døde. Året etter døde pave Nikolaus, og også Magnus Håkonsson; kong Eirik ble kronet. Biskopene Jørund og Arne, Lodin Lokk og Jon lagmann med nye lover, kom hjem. Bjarne ble vigslet til abbed på Tingøre. Året etter ble Martin valgt til pave. Lodin Lokks reiste til Norge fant sted. Eirik, kongen i Norge, giftet seg med dronning Margrete, datter av kongen i Skottland. Det skjedde også i det året at husene i Nidaros brant ned. Herr erkebiskop Jon døde øst i Skara etter at han var blitt forvist fra Norge samme år. Året etter kom herr Ravn og herr Erlend lagmann til Island og gjorde krav på en utestående arv. Så kom en stor pest over Island. Det oppsto også en heftig strid mellom Ravn på den ene siden, og biskop Arne og de som bodde på arvegodset. Feet omkom, og mange mennesker døde av sult på Island, og mange gårder ble lagt øde. Året etter ble tittelen av jarl gitt til herr Alf og Audun Hestakorn. Året deretter sendte kong Eirik Gudmund Hallsson til Island for å kreve menn til en leidang. Den samme Gudmund kom med den kledningen som kong Eirik hadde skjenket til St. Jon, biskop av Holar. Det hendte seg at kong Eirik skulle reise til et møte med andre konger, men fikk ingen bør; det ble bedt til mange helgener, men de ble ikke bønnhørt. Så kom herr Gudmund til kongen og sa: "Herre, be til Jon, biskop av Holar; han er alltid snar til å lytte til bønner. Tilby ham dine beste kledninger av den aller fineste pels." "Så skal bli gjort, herre prest," svarte kongen, "og sørg nå for at han ikke somler, som islendinger pleier å ha for vane." Da ble det straks helt vindstille. Herr Gudmund ba dem heise seil med det samme; en frisk og god vind blåste opp, og på fire dager nådde kongen frem til havnen som var hans bestemmelsessted. Heretter æret han St. Jon. biskop av Holar, all sin levetid. Av klærne som ble sendt til Holar ble det gjort flere dalmatikaer. Året etter kom Jørund til Island, nyvalgt biskop i Nidaros. Hallkjell Kråkedans ble valgt til døden. Alf ble forvist fra landet og gjort fredløs; og dronning Ingebjørg døde.

6. Året etter kom biskop Jørund og herr Torvard til Island. Som tidligere fortalt var Laurentius nå ordinert til prest; og han var nå to og tyve år gammel. Her var han prest i tre år, og også skolemester. Da Laurentius var fem og tyve år ga biskop Jørund ham et beneficium nord på Hals i Fnjoskedal. Han var der ett år, men ga opp stedet fordi driften av gården ga ham lite å leve av. Han ble så sendt tilbake til Holar.

I det andre året av herr Laurentius´s tid som prest sendte kong Eirik Rolf til Island for å lete etter Nylandet. Biskop Jørund av Holar dro omkring i biskop Arnes bispedømme for å kreve inn gods som tilfalt ham, biskop Jørund. I det påfølgende året reiste biskop Jørund utenlands og tilbrakte to år i Norge: i løpet av denne tiden fungerte herr Halldor Grimsson som officialis over Holar bispedømme, og herr Havlide var gårdsforvalter på Holar. Herr Havlide var den beste administrator i verdslige domssaker; han hadde før dette oppholdt seg i Norge, og hadde i noen år vært kong Eriks og dronningens kapellan.

Laurentius og herr Havlide sto på god fot med hverandre og var meget vennskapelige; det hendte mangen gang siden at Laurentius bevitnet at ingen hadde vært en mer trofast venn enn sira Havlide. I Laurentius´s tredje år som prest ville Rolf ha med seg menn fra Island på en ferd til Den nye verden. Det oppsto også en heftig strid mellom erkebiskop Jørund og korsbrødrene i Nidaros.

I det følgende året kom herr biskop Jørund og biskop Arne, herr Kristoffer og flere andre til Island med brev fra kongen. Det oppsto en ny strid om kirkens jordegods. Sigurd bosatte seg på Li, på Mødruvellir, i Horgádal, og hevdet at jorden var hans ved arv. Dette mislikte herr Jørund biskop, som ga ham flere advarsler, men Sigurd var ikke til å rikke. Det endte med at biskopen truet med å lyse ham i bann. Han ba herr Laurentius om å dra nord til Mødruvellir med et bannlysingsbrev som han skulle forkynne for Sigurd, dersom han fremdeles nektet å gi fra seg jorden. Laurentius tok ærendet tungt, så han tok turen nordenom Hedinsskaret, og hadde med seg en mann; så kom han frem til Mødruvellir og snakket til bonden Sigurd, og forklarte ham at dersom han nektet å adlyde og rette seg etter biskopens påbud, så ville det få alvorlige følger for ham.

Sigurd svarte tvert på ordene hans, og sa at han ikke brydde seg uansett hva Laurentius kom med. Dagen etter, da det var helligdag, leste sira Laurentius opp biskopens skriv etter evangeliet under messen, så høyt og tydelig at både Sigurd og alle andre i kirken kunne høre hvert ord. Og dette var innholdet i brevet, at biskop Jørund lyste Sigurd i bann og nektet ham nadverd som andre kristne mennesker.

Larentius ble møtt med skjellsord og trusler fra Sigurd og hans menn, og de gjøv på ham så ille at det knapt var trygt for ham å forlate kirken. Sigurd dro straks vest til Holar med en stor del av sitt følge. Han sa først, i en bitter tone, at det sømmet seg dårlig for biskopen å fare så hardt frem mot frie menn. Og, spurte han, ville biskopen vedkjenne seg at han hadde bedt Laurentius fare frem på en slik måte?

Til det svarte biskopen at Laurentius ikke hadde gått frem slik han var bedt om. Enden på det hele ble at Sigurd inngikk et forlik med biskopen; biskopen ga Sigurd betaling, men til gjengjeld skulle kirke og biskop ha fri råderett over jorden for all fremtid. Laurentius kom først da Sigurd hadde ridd fra Holar. Fra denne ferden fikk Laurentius mye kritikk og problemer; hat og forakt fra Sigurd, og liten heder fra biskopen. Dette var opphavet til konflikten mellom biskop Jørund og Laurentius; for Laurentius syntes at han hadde fått mye kjeft for et oppdrag som han selv mente at han hadde utført på beste vis. Han fikk lyst til å forlate Island, for han var redd for at han ville få lite velvilje fra biskop Jørunds side etter dette, og mange av biskopens slektninger oppførte seg også avmålt mot ham.

7. Neste sommer, etter flyttedagene, kom herr Peter fra Eide til Island. Han var utnevnt av kongen til sysselmann over hele Nordlandet. Herr biskop Jørund inviterte ham til Holar, og her bodde han om vinteren. Sira Laurentius og herr Peter ble gode venner. Laurentius ordnet det slik at han reiste med ham om sommeren, og pratet og spurte ham ut om en mengde ting på en spøkefull måte. En gang spurte Laurentius Peter om hvordan folk så ut og oppførte seg når det var grov sjø. "På så mange vis," sa Peter, "mer vil jeg ikke fortelle deg nå."

Sommeren etter red sira Laurentius sør til Skålholt. Det er verdt å merke seg at herr biskop Arne Torlaksson, som den øverste av alle der, ba ham sitte ved hans side. Mange undret seg over at han ga en fattig klerk et høyere sete enn fornemme folk. Men biskopen svarte at en dag ville han ikke lenger ha det laveste sete; han sa også at det aldri var feil å sette dem høyt som hadde det beste hodet. Etterpå kalte herr biskopen Laurentius inn på sin skrivestue og satte en lesepult foran ham, så fant han frem en bok om kirkerett og ba ham hygge seg med den. Da sa Laurentius til biskopen: "Min edle herre, måtte Gud belønne Dem for den ydmykhet De viser meg, så fattig, så navnløs."

Til det svarte biskopen: "Hvis du fullt ut skal forstå kirkeretten, så må det bli din hovedbeskjeftigelse heretter. Du vil også måtte komme til å utholde mange prøvelser før din tid er omme."

Laurentius pleide siden å si at han hadde sett en helgens åsyn kun hos to menn: hos biskop Arne Torlaksson og hos abbed Bjarne på Tingøre. Biskop Arne og Laurentius tok farvel i all vennskapelighet. Samme sommer gikk Laurentius ombord på et skip med kurs for Norge i Gåsøre sammen med den før nevnte herr Peter, etter at han først hadde innhentet tillatelse fra biskop Jørund. Da de kom ut på sjøen ble Laurentius ille plaget av sjøsyke. Da kom herr Peter bort til ham og sa med et flir: "De, prest, spurte meg på Holar i vinter om hvordan folk så ut og bar seg når de ble sjøsyke, og nå skal du få svar på ditt spørsmål, enda så grå i fjeset og blek om nebbet du er, sira Lavrans." Laurentius ble nå dobbelt pint - av herr Peters erting og av sjøsyken. De fikk god bør til Norge og nådde frem dit i god behold.

I det året var det et stort jordskjelv på Island før Gregorsmesse, og mange hus ble jevnet med jorden. Det var uroligheter i Roma, og i Peterskirken ble flere menn myrdet.

8. Nå må vi fortelle hvordan herr Peter og sira Laurentius kom til Norge. Kong Eirik satt da i Bjørgvin. Kongen tok imot herr Peter på beste vis, for han var en kjær venn av kongen. Herr Peter sa at han ønsket å gifte seg med en kvinne som var en slektning av kongen, som bodde øst i Vik, og ba kongen om å skrive til henne. Kongen sa at herr Peter skulle la skrive et brev på latin, så skulle han sette sitt segl på det. Herr Peter tilkalte Laurentus og ba ham skrive brevet på den beste latin han kunne. Sira Laurentius unnslo seg og sa at han ikke var dyktig nok til det. "Men," fortsatte han, "selv om jeg ikke er særlig flink til slikt, er jeg likevel forpliktet til å gjøre som du ønsker."

Dagen etter viste han herr Peter brevet, som var skrevet på latin. Kongen ga meget stor ros for både håndskriften og stilen det var skrevet i, og spurte hvem som hadde gjort det. Peter svarte at en viss islandsk prest hadde skrevet brevet, en som han hadde tatt med fra Island. Kongen ba ham fortelle presten at han skulle sitte ved hans bord den dagen. Laurentius så gjorde, og det ble ordnet slik at han skulle sitte fremst blant de andre gjestene, og den dagen åt og drakk han sammen med kongen. Dagen etter kom en svein til sira Laurentius og sa at kongen gjerne ville se ham. Han gikk til kongen i kongens sal og sa god dag. Kongen tok blidt imot ham og spurte om han var den presten som hadde skrevet herr Peters latinske brev, og han svarte at så var det. Kongen spurte om han ville gå i hans tjeneste. Sira Laurentius takket kongen for tilbudet, men svarte at biskopen hadde latt ham reise for å dra på en pilgrimsferd til St. Olav i Nidaros. "Kom til oss," sa kongen, "når du vender tilbake, og bli med på den store julefesten og alle høytidsdagene, og hva du ellers måtte ønske."

Hele vinteren var han således i hallen med kongen, men bodde også tidvis med herr Peter. Kong Eirik var omgitt av mange mektige menn fra flere forskjellige land, og som var dyktige i mange ting. Blant dem var en mann som het Trond med tilnavnet "Brak"; han kunne mange finurlige knep og kunster, mest etter sin mor enn av noen som helst trolldom; han var flamlender. Sira Laurentius ble venn med denne mannen og samtalte med ham om mange forskjellige emner, for som unge menn flest var han meget vitebegjærlig, men hadde alltid holdt seg unna trolldom og heksekunster. Under julefeiringen fyrte Trond smellsaker av sprengsmell; det eksploderte så kraftig at få tålte å høre det, kvinner som var med barn fikk fremskyndet fødselen, menn falt av setene sine og ramlet på gulvet, eller ble skremt på annen måte. Trond sa at Laurentius skulle holde seg for ørene når smellet kom. Mange menn kunne ikke oppholde seg i hallen da smellet kom. Trond forklarte for Laurentius hva som trengtes for å lage et slikt smell: Ild, svovel, pergament og stry. Slike sprengsmell ble ofte brukt i krig, for at de ikke som ikke var vant til det skulle flykte i alle retninger.

9. Da våren kom reiste Laurentus nord til Trondheim der erkebiskop Jørund residerte. Mellom ham og domkapitlet var det mange konflikter. Erkebiskop Jørund var en god herre, en meget lærd mann og en trofast venn, svært raus og gavmild mot folk, og en staut kar på alle vis. En tid før hadde en meget lærd mann, flamlenderen Jon, kommet dit. Han hadde oppholdt seg lenge i Paris og Orleans, hvor han hadde studert, og var så vel bevandret i lovverket at det ikke fantes hans make i Norge, og erkebiskopen fant god støtte i ham så lenge han var der, ikke minst i hans strid med kannikene. De sendte stadige henvendelser til en paven, og fikk mange brev fra den pavelige kurie som la en rekke byrder på erkebiskopen. Så erkebiskopen var glad for å finne en lærd mann når han kunne. Jon Flamlender var en dyktig forhandler for erkebiskopen, for han kunne ikke snakke norsk norsk mål, og folk kunne ikke forstå han språk; alt han snakket var latin, fransk eller flamsk.

På denne tiden kom Laurentius til Trondeim og ba om tillatelse til å tale med erkebiskop Jørund, og da han hadde fått det viste han erkebiskopen reiseløyvet som han hadde fått av biskop Jørund på Holar, der han ga Laurentius lov til å oppholde seg hos erkebiskopen så lenge han måtte ønske. Erkebiskopen ble veldig glad for det, og talte således: "Vi gir biskop Jørund mange takk for at han sendte deg til oss. Du skal være velkommen til oss i Herrens navn; men kom til oss i morgen og vis oss håndskriften din, og om du kan skrive et brev på latin."

Neste dag kom sira Laurentius til erkebiskopen med en pergamentrull i hånden. Erkebiskopen så på den og ga ham ros for håndskriften, og sa: "Les høyt for oss hva du har skrevet." Han leste fra versene som han hadde laget til fru Hallbera, abbedisse på Stad.

"Er hun en god kvinne," spurte erkebiskopen, "siden du har lovpriset henne slik?"

"Folk på Island er av den mening," svarte Laurentius.

"Men nå blir det slutt på på skrive dikt," sa biskopen. "Nå bør du heller konsentrere deg om kirkerett. Kjenner du ikke til at versificatura nihil est nisi falsa figura?."

"Da vet du nok," sa Laurentius, "at versificatura nihil est nisi maxima cura ?"

Erkebiskopen tilkalte Jon Flamlender og sa til ham: "Vi gir deg denne mannen, sira Laurentius, i din varetekt, og ber deg om å gjøre deg flid med å undervise ham i kirkerett. Vi skal lønne deg godt for det. Men hvorfor går du kledd i rødt," sa han henvendt til sira Laurentius, "som det er forbudt for presteskapet å bruke?"

"Fordi jeg ikke har noen andre klær," svarte han.

Kongen hvisket til en av sveinene, som skyndte seg avgårde og kom tilbake litt senere med fine brune klær, som erkebiskopen selv hadde brukt. Så sa han til Laurentius: "Bruk disse klærne på høytidsdager, men be gårdsforvalteren om å gi deg penger så du kan kjøpe en svart drakt som du kan bruke daglig, og gi de røde klesplaggene til tjeneren din. Du skal sitte ved bordet på gårdsforvalterens benk sammen med Jon Flamlender."

10. Nå er det å fortelle hvordan sira Laurentius, etter at han kom i erkebiskop Jørunds tjeneste, daglig gikk for å studere kirkerett, og hvordan biskopen noen ganger sendte ham for å tale hans sak i konflikten med kannikene, som fremdeles pågikk. Ganske snart ble Laurentius den som erkebiskopen satte aller mest pris på, for han fremsto som en ganske listig, velinformert og viljesterk ung mann, og en dyktig debattant.

Om vinteren, i langfasten, tilkalte erkebiskopen Laurentius i kapellet etter messen. "Denne søndagen er en merkedag, for nå vil vi gi deg St. Olavskirken her i byen, ettersom den er ledig."

Laurentius takket ham for alle de velgjerninger han hadde gjort mot ham. Det vitner om den kjærlighet som erkebiskopen hadde til ham, at han minnet seg selv om, og ubedt, å gi ham den kirken som mange menn ønsket.

I dette året, som vi allerede har omtalt, ble Adrianus heremita viet til pave på Sancti spiritus dag under navnet Selestinus. Ti spedalske sto ved hans side, og ved et Guds under ble de alle renset. Selestinus ble ikke sittende på pavestolen så lenge som til jonsok. Da sa han fra seg det pavelige embetet og gikk tilbake til å være eneboer. Så ble Benedikt, en av kardinalene, valgt og viet, og han tok navnet Bonifatius. Eirik, danenes konge, og hertug Kristoffer tok erkebiskopen av Lund og kastet ham i fangehullet. Danmark ble lyst i bann. Biskop Jørund på Holar grunnla et korherrekloster på Mødruvellir i Horgádal. Så døde Ljote, abbed på Munkatverå. En stor stor stim av hval kom inn ved Nordlandet. På denne tiden grunnla biskop Jørund også et nonnekloster på Stad i Røynenes. Året etter utnevnte biskop Jørund Teit som prior på Mødruvellir. En skrekkelig byllepest spredte seg over Island, og tolv bønder avla ed i Skåholt sogn på at deres gårder ble overdratt som kirkegods.

11. Nå fortsetter vi beretningen om da Laurentius var i tjeneste hos erkebiskopen i Nidaros og fikk undervisning i kirkerett av mester Jon Flamlender. De var også gode venner seg imellom. Laurentius hadde stor moro av Jons forsøk på å lære å snakke norsk, uten at han kom noen vei. En gang sa Jon Flamlender til Laurentius: "Jeg ville gjerne at du spør din herre at han ga meg Mariakirken her i byen, for den er nå ledig."

Til det svarte Laurentius: "Hvordan skulle det gå til, når du ikke engang kan snakke norsk?"

"Jeg kan det som behøves," sa Jon, "og jeg får sagt det som trenger å sies."

"Nå," sa Laurentius, "la oss anta at langfasten står like foran døren. Det er da din plikt å forklare menigheten hvordan langfasten skal overholdes."

"På dette viset," sa Jon Flamlender: "Nå lente kommer... hver kristen mann komme til kirke... han gjøre skrifte... sin kone kaste ut... ikke lage krangel. Nonne sufficit dominie?"

Laurentius lo og sa: "Folk skjønner ikke hva lente er." Han foralte erkebiskopen det, og de hadde stor moro av dette. Men de gikk til en viss grad med på det Jon ba om, for han kunne legge for dagen et meget hissig temperament om ikke ting gikk den veien han ønsket.

12. En gang kom det et tallrikt reisefølge på vei til Island innom Trondheim, og det var mange islendinger blant dem. Sira Lauentius ønsket å stå til tjeneste for dem alle sammen. I følget var det en mann som ble kalt Kleng Støper, og som var en slektning og sambygding av ham. Da Jon Flamlender så det ville han gjerne vise den nyss ankomne oppmerksomhet; han henvendte seg til Laurentius på latin og sa: "Lær meg å hilse på kameraten din på norsk."

Laurentius tenkte han ville ha litt moro, og svarte: "Da skal du hilse ham med ´Dårlig å hilse på deg, kamerat´."

"Jeg forstår," sa Jon, "at dette er en god hilsen, for gaudium er glede, og laus betyr lovprisning."

Så gikk han bort til Kleng, klapper ham på skulderen og sa: "Dårlig å hilse på deg, kamerat."

Den andre så skarpt på ham og sa: "Dårlig, kamerat."

Da sa Jon Flamlender til Laurentius: "Jeg skjønner at du driver gjøn med meg, for denne mannen ble irritert og spydig."

Jon Flamlender hadde en frille som var så heslig og motbydelig at det skulle godt gjøres å finne en som var verre. Sira Laurentius spurte en gang Jon Flamlender hvorfor han holdt seg med en så heslig kvinne. Til det svarte Jon: "Jeg er en varmblodig mann, og jeg ville ikke tatt det nådig opp om noen skulle narre tjenestejenta bort fra meg, derfor tok jeg denne kvinnen, fordi ingen andre vil ha henne."

13. Det blir nå sagt at konflikten mellom erkebiskop Jørund og kannikene vokste i et slikt omfang at det brøt ut i åpent hat. Hans hovedmotstandere var Sigvat Islending og Eiliv, som siden ble erkebiskop i Nidaros, og sira Audun Raude, som senere ble biskop i Holar på Island. De appellerte til pave Bonifatius, og enden på det hele ble at erkebiskop Jørund ble innkalt til paven, så han reiste ut av landet og kom til Paris, der han ble syk av sott, og lenger kom han ikke. Han sendte et brev til paven, og fikk embetet tilbake. Han var der et helt år før han kom tilbake til Nidaros. I løpet av denne tiden var Laurentius i Nidaros som prest ved Olavskirken, som før fortalt, og ble glad da erkebiskopen kom tilbake, for han ga Laurentius det øverste ansvar for tienden som ble gitt til St. Olav, helgen og konge, og å være pænitentiarius. Erkebiskopen viste ham større heder enn før, fordi han hadde skjøttet alle sine verv og også sin kirke i hans fravær.

Dette året gikk biskop Arne Torlaksson bort; han ble gravlagt på Munkeliv i Bjørgvin. Året etter døde kong Eirik Magnusson sexto idus Julii. Kongetittelen ble gitt til hans bror Håkon, som ble kronet og vigslet i Trondheim av erkebiskop Jørund. Dit kom alle de fremste menn i Norge, og fra andre land, vidt og bredt. Det hadde aldri vært maken til en slik samling av fornemme menn i de nordiske land. Det var nærmest ikke mulig å støte på en eneste mann på veien fra Øren til Kristkirken utan de var antrukket i hermelin, silke og brokade. Kong Håkon holdt et storslått gjestebud og skjenket mange privilegier og rettigheter til den hellige kirke. Kong Håkon fikk også i stand en fredsslutning mellom erkebiskopen og domkapitlet. Men det varte bare en kort stund, for med det samme kong Håkon hadde forlatt byen, så blusset det gamle fiendskapet og den gamle krangelen opp på nytt. Slik var tilstanden et års tid. Så fremsatte biskopen alvorlige beskyldninger mot dem, men de ga ikke etter. Alle folk i byen, på latinskolen og på Holmen sto på deres side. Enden på det hele ble at ingen lærd mann våget å følge noen av erkebiskopens påbud dersom kannikene var imot.

14. En dag tilkalte erkebiskopen Laurentius og sa: "Her er et brev som Jon Flamlender har skrevet på vår befaling. Dette brevet skal du lese opp mot kannikene i Kristkirken i morgen tidlig, da det er en stor høytidsdag."

Laurentius svarer: "Mektig er min herres ord; jeg må utføre hva det enn er som er Deres vilje. Men én ting er sikkert, om kannikene har vært lite glade i meg fra før, så blir det neppe bedre etter dette."

Følgelig, under høymessen neste dag, mens kannikene satt i koret, og da det var minst ventet, reiste sira Laurentius seg opp i koret som biskopen hadde befalt ham, og leste brevet: "Rumor pestiferus"!". Innholdet i brevet - som en følge av de mange og tungtveiende grunner som ble oppgitt - endte med at kannikene Eiliv, Audun Røde og Sigvat Islending ble lyst i bann, og dersom de ikke straks nedla sine embeter ville gudstjenesten opphøre. Laurentius leste så høyt og tydelig at de kunne høre hvert ord.

Da svarte Sigvat Islending: "Det er ingen grunn til å rope så høyt, islending, vi hører alle hva du sier." De gikk alle hjem til sine bosteder. Fra den dagen kunne Laurentius aldri føle seg trygg for kannikene når han gikk ut.

Dette året hendte det på Island at en så voldsom ild kom opp av fjellet Hekla at det ble delt i to, som man vil kunne se så lenge Island består. I denne brannen sprutet det opp så mye glødende kull, og så tett at de smalt med en styrke som kunne høres over hele Nordlandet og enda lengre avgårde. Så kom skyer av så mye lava, og pimpestein falt ned over en gård i Nevraholt slik at taket ble svidd av på alle bygningene. En vind kom fra sørvest og fraktet med seg sand over landet, fra Vatnskard til Øksfjordhei, i så tykke lag at det ble helt mørkt, så ingen, enten de befant seg innendørs eller utendørs, visste om det var natt eller dag, inntil sanden falt ned på jorden som en regnbyge, og jorden ble dekket av et lag med sand. Neste dag virvlet sanden slik i luften at det nesten ikke var råd å famle seg frem. Ingen av disse to dagene kunne man ro på sjøen, på grunn av mørket som lå over Nordlandet. Dette skjedde 13. juli. Samtidig blusset ilden opp på Sicilia og to bispedømmer ble lagt i aske. Likeledes kom det, den sjette julenatt, et jordskjelv over landet i sør så voldsomt at landet ristet vidt og bredt. En gård raste sammen i østre Skard. I kirken var en stor jerngryte festet til mønsåsen på kirkebygningen. Den ristet så kraftig mot kirketaket av skjelvet at den gikk istykker. På Nevraholt sto kister i forstuen. De ble slengt mot hverandre med en så stor kraft at begge ble knust til fine hvite smuler. Og alle annaler bevitner at det denne dagen var gått tretten århundrer siden vår Herre Jesu Kristi fødsel.

15. La oss fortsette historien der vi slapp. Laurentius ble utsatt for mange bakholdsangrep. Ved en anledning sprang kannikene frem for å ta ham. Han tok bena på nakken og løp opp til Kristkirken og grep tak i jernringen på døren. Så kom de løpende etter ham. Plutselig rev de av ham kappen og ville hale ham med seg fra kirken; så dukket erkebiskopens karer opp for å berge ham, for de hadde hørt at han hadde ropt om hjelp.

En annen gang falt det seg slik at en mektig frue i byen, som hørte hjemme i Olavskirkens sogn, døde; det ble sunget tidebønner for den avdøds sjel, slik skikken var, og det brant i vokslys og kjerter. Sira Laurentius sang tidebønnene sammen med sine kolleger. Da dukket det opp en flokk skoleklerker og stakk avgårde med vokslysene og kjertene. De var den sterkeste parten, og han hadde ingen mulighet for å forsvare seg. Neste morgen sendte erkebiskopen karene sine, slik at han fikk sunget messen og begravd den døde i fred.

Sira Laurentius måtte tåle så mange fornærmelser og hånlige ord fra skoleklerkene og deres kamerater etter at han hadde lest opp det før nevnte brevet i kirken, at det vil føre for langt å fortelle alt sammen. Nå er det å fortelle at erkebiskop Jørund sto høyt i kurs hos kong Håkon; erkebiskopen skrev brev til ham og forklarte alle de konfliktene og alt det bråket som kannikene hadde lagt for dagen, og bønnfalt kongen om han selv ville komme og kue dem med sin kongelige autoritet. Og kong Håkon gjorde det: han kom til Trondheim med stor flokk både av lærd og leg, og holdt ting. Han innkalte både erkebiskopen og alle kannikene, som var hans motstandere, og alle andre betydningsfulle menn i byen. Tinget ble holdt i sommerhallen.

I kong Håkons følge var det en stor doktor som ble kalt Aki, som hadde studert i utlandet, og som var en av de fremste og ypperligste av lærde menn, og han fikk i oppdrag å tale på kongens vegne. En lesepult ble satt frem for ham, og han sto foran kongens høysete. Det var i denne orden: Kongen og erkebiskopen satt ved siden av hverandre, og på kongens side kom riddere og de fremste menn i kongedømmet, og på erkebiskopens side satt lydbiskoper og abbeder, og kannikene etter dem. På gulvet satt prester og almue. Blant dem satt sira Laurentius og andre av erkebiskopens menn.

Herr Aki ropte med høy stemme at forsamlingen skulle lytte. Først holdt han en fremragende tale på latin, hvor han sa at både kirkelige og verdslige autoriteter har en forpliktelse til å adlyde den myndighet som står over dem; talen varte både vel og lenge. Deretter oversatte han talen til norsk talemål og fremsa den klart og tydelig, og formanet dem alle om å være lydige mot sine overordnede, ikke bare mot dem man mente var gode og rettferdige, men også mot dem som ikke alltid går like plettfritt frem, som apostelen Paulus sier; han gjorde det klart for dem alle hvilken synd man gjør seg skyldig i når man sammensverger seg mot sine overordnede, og sa at det var en like grov synd som avgudsdyrkelse. Så hardnet talen hans, da han fortsatte med å si hvilken grov forseelse kannikene hadde gjort seg skyldige i ved å sammensverge seg mot deres herre erkebiskopen; han sa også rett ut at de risikerte legemlig straff og at brachium seculare med all rett burde gå på dem med kongens sverd og autoritet. Og så skarpt og høyt talte denne mannen at mange av kannikene og deres medløpere skalv i skjortene.

16. Etter herr Akis tale reiste kong Håkon seg og talte både på latin og norsk, og enden på den var at han ga dem et hardt valg; enten skulle de kannikene som var blitt bannlyst av erkebiskopen forlate Norge og alle norske besittelser, både de og deres følgere, eller de kunne kaste seg på kne foran erkebiskopen og legge sin sak i hans hender, og etter kongens og de fremste menn i rikets avgjørelse; ingen av dem ville slippe ustraffet ut av hallen dersom de ikke adlød kongens befaling. Nå da kannikene skjønte hvilken stor ulykke som befant seg mellom dem og døren, reiste de seg straks opp og falt på kne foran erkebiskopen og underkastet seg hans vilje.

Dagen etter kom det i stand et forlik mellom erkebiskopen og kannikene. Hver part sluttet fred og forsonet seg med den annen part og deres menn. Denne overenskomsten ble lojalt fulgt opp de neste to årene og sira Laurentius kunne nå leve i fred og ro, og hadde et godt forhold til erkebiskop Jørund; han var også pænitentiarius, og hadde det øverste tilsyn med offergaver til den hellige Olav.

Vi vil ikke unnlate å fortelle hva som skjedde utenlands i disse årene. Det blir fortalt at en rik fyrste kjempet i selveste Rom, men sluttet siden fred med pave Bonafatius og tok hans niese til hustru. Og paven gikk så langt for å bevare kirkefreden at han selv velsignet deres ekteskap og ga tillatelse til å spise kjøtt på palmesøndag, men forbød at noen skulle gjøre det for deres egen fornøyelses skyld. Dette året døde kansler Bård; Krok-Alf kom fra Island og han fikk to tredjedeler av Island under seg som sitt syssel, i nord og øst. Så kom Lodin til Island, lovsigemannen, med et brev fra kongen. Året etter ble Audun Hestekorn hengt, og Margrete, som skrøt av at hun var kong Eiriks datter, og hennes mann ble brent. Handselsfolk på sjøen så en komet ved Mikkelsmesse; den så ut for dem som større og mindre lyssterk enn andre stjerner, og fór over himmelen med halen først fra nord til øst. Også sør i landet ble en komet observert en halv måned i vinternettene, det samme synet så man også i Bjørgvin før fasten og Rom før påske. Herr biskop Jørund på Holar innstiftet korsang i den nye kirken som han hadde fått bygget på Mødruvellir i Horgádal. Krok-Alf kom til Norge og fortalte kong Håkon om de mange endringene på Island. Året etter det før nevnte år døde pave Bonifatius; Benedikt ble viet til pave, og Arne Helgason ble vigslet til biskop på Skålholt. Turid, datter av Arne fra Borgund, fikk en gutt med sira Salomon, som ble kalt Bård. Året etter døde pave Benedikt, og Klemens ble salvet i hans sted.

17. Krok-Alf kom fra Norge til Island med mange brev fra kongen og hadde mye nytt å fortelle. Med disse brev og tidender fartet han omrkring over hele Island og lyste mang en god bonde fredløs. På tinget i Hegranes og også på tinget i Oddøre gikk folk til angrep på ham. På Hegranestinget ble han så redd at han ikke visste hvor han skulle gjøre av seg. Landstrykere og tiggere huiet og skrek og hyttet med skjoldene mot ham; han ble kun reddet fra å bli slaktet ned av herr Tord fra Mødruvellir og andre gode menn som verget ham med skjoldene sine. Det var en kar som het Berg Erle, en bonde, en ganske stor tosk og temmelig tykk i hodet; han var også den fremste i flokken av frie menn som ville jage Alf fra Hegranestinget. Og da herr Jørund var på visitas på Hov i Hovdestrand, og satt til bords om kvelden, kom Berg Erle brasende inn og kastet seg ned foran biskopens føtter og sa: "Jeg legger mitt liv i Guds og Deres hender, herr biskop!"

Biskop Jørund spurte: "Hva er i veien, Berg?"

"Jeg har falt i den største synd," sa Berg, "i dag slo jeg i hjel Krok-Alf på Hegranestinget."

Til det spurte biskopen: "Hvordan gikk du til angrep på Alf?"

"Herre, jeg gjennomboret Alf med et sverd, og nå godtar jeg hvilken straff De enn ilegger meg."

"Berg, reis deg opp," svarte biskopen. "Du har sett feil, for du har ikke drept Krok-Alf, og han lever ennå. Sett deg til bords og få deg mat; jeg vil ikke ilegge deg noen straff, for du er ingen drapsmann."

"Dette vet De nok bedre enn meg, biskop, men jeg har nok råket ut i større vanskeligheter enn som så, for jeg har drept enda en mann."

"Lukk nå munnen, og sitt ikke der og lyv om deg selv som en annen tosk," sa biskopen. "Alle og enhver vet at du ikke er den djerveste blant menn, ei heller hverken heltemodig eller særlig god til å slåss; nei, vi ser nok heller på deg som en feiging som skygger unna strid når det kommet til stykket."

Nå, mens biskopen og Berg hadde snakket sammen på dette viset, begynte det å samle seg folk i stuen som hadde vært på tinget den dagen, og de kunne fortelle Alf var i live og hadde reist videre til Tord, og at han ville dra videre over heiene til Nordlandet. I det øyeblikket da Berg så at folk kom inn i huset tok han bena på nakken og flyktet inn i kirken, og inn i koret og inn under forhenget, og der gjemte han seg inntil biskopen kom til kirken og fikk pratet såpass mye mannsmot inn i Berg at han til slutt fikk han avgårde med resten. For all tid siden ble Berg sett på som en enda større tosk enn ellers.

Alt biskop Jørund hadde sagt viste seg å stemme, for det ble med sannhet sagt om ham at han var listigere og skarpere i tankene enn noen annen mann på Island i hans levetid. Krok-Alf fór nord til Dynhage og bodde der om vinteren, til etter jul. Så fikk han en sykdom og døde av den, og ligger gravlagt på Mødruvellir i Horgádal. Det ble fortalt til kong Håkon at islendingene hadde drept Alf, men det var mange som under ed kunne stadfeste at det ikke var riktig.

18. For å vende tilbake til vår historie: Sira Laurentius bodde i Trondheim, i Nidaros, godt understøttet, som vi før har fortalt, av erkebiskop Jørund, men det var mange som var misunnelige på all den gunst erkebiskopen viste ham. En dag hendte det seg at erkebiskopen holdt capitulum med kannikene og andre fremstående geistlige. De erklærte for erkebiskopen at det var på tide for ham å sende en av kollegiet på visitas til Island, og at den mest passende kandidaten ville være sira Laurentius, ettersom han var en lærd mann og dessuten selv islending. Erkebiskopen sa seg enig i denne uttalelsen og kalte frem sira Laurentius, og sa at det var hans vilje å sende ham på offisiell visitas til Island som repesentant for erkebiskopen. Han ba ham komme tilbake dagen etter, og han så gjorde.

Erkebiskopen sa det samme som sist, og at det var hans vilje at han skulle reise til Island. Laurentius svarte på erkebiskopens ord: "Herre, De vet meget godt at jeg gladelig gjør Deres vilje i ett og alt; men jeg kjenner også min egen begrensning i alle slike saker, særlig i det at jeg har liten erfaring med å forkynne Guds ord for folk, så om De ønsker å sende meg ut på et slikt oppdrag, da send også med meg en prest som er vel vant til å preke for større forsamlinger. Jeg har allerede snakket med broder Bjørn om saken, og han er villig til å følge med meg om De gir Deres tillatelse, men bare dersom han får den samme makt og myndighet som meg."

Til det svarte erkebiskop Jørund: "Du ser ikke så klart, sira Lavrans, hva som gagner deg mest, men du vet godt hva Vår Herre sa, at quod omne regnum nise divisum desolabitur; ja, det hender ofte at et kongedømme som er i strid med seg selv står for fall, og en mann er sjelden helt enig med den andre, og jeg tenker at du senere vil komme til å angre på at du har tatt en prekebror med deg i følget ditt, for slikt vil være lite å stole på i rettsstridigheter og i alt annet kompaniskap."

Kannikene mente derimot - mer som et spark i siden til Laurentius enn at det var ment som et godt råd - at han aldri ville angre på at han tok broder Bjørn med på ferden. Så var planen avgjort, at broder Bjørn og sira Lavrans ble utnevnt til erkebiskopens sendemenn til Island med like stor myndighet; likevel sto erkebiskopen nærere og viste sira Lavrans mer hengivenhet enn han gjorde for broder Bjørn, men begge fikk med seg fullmaktsbrev som ga tydelig uttrykk for den myndigheten de begge hadde på oppdraget. Erkebiskopen viste sin kjærlighet til sira Lavrans ettersom han sendte med ham tre membranas, med åpent innsegl - disse brevene er slik at de er ubeskrevne innvendig, selv om de bærer segl. Den som blir betrodd et slikt brev kan dermed selv skrive det han måtte finne for godt, etter at han først har avlagt en ed på at han ikke vil skrive noe som kan skade ham som har gitt ham tilliten, eller noe som kan skade Kirken.

Sira Laurentius sverget denne eden, og pergamentbladet ble forsvarlig satt inn med segl, med to pålitelige menn til stede. Erkebiskopen skrev også brev til biskopene Jørund og Arne i en kjærlig tone og ba dem gi de to nevnte sendemennene all hjelp og støtte så langt deres fullmakter strakte seg. Så gikk de to visitatores ombord i et skip til Island, og tok en hjertelig avskjed med biskopen.

19. Nå er det å fortelle at visitatorene fikk en god overfart og kom i land på Øren sør i landet, red videre opp til Skålholt og fikk en høvelig velkomst av biskop Arne. Han ba dem bo hos ham så lenge de ville, og de tok med glede imot invitasjonen. Dagen før Torlaksmesse om sommeren sa Laurentius til broder Bjørn: "I morgen samler folk seg fra hele Island, og du broder Bjørn, bør forberede en sermon til messen, særlig til ære for Torlak, biskop og helgen, for det er nå flest folk møtes.

Til det svarte broder Bjørn: "Dere islendinger er et merkelig folk, som kaller mange menn som har vokst opp her for helgener, mens folk i andre land aldri har hørt om dem. Dere islendinger må sannelig ha høye tanker om dere selv når dere ser på en mann som helgen som erkebiskostolen i Nidaros ikke holder minnedag om. Nei, i kveld, når prestene kaller inn til aftensang, må jeg reise meg i koret og forby biskopen og alle prestene å synge om denne Torlak, inntil han er formelt godkjent av erkebiskopen og av alle biskopene som hører til i provincia Nidarosiensis ecclesie. Og jeg forlanger at du gjør det samme, ettersom du har fått de samme fullmakter som meg."

"Hold nå fred med dette," sa Laurentius, "og ikke la denne toskeskapen gå videre, for alle menn, både her til lands og mange andre steder vet at St. Torlak er en ekte helgen, og at han har gjort mange mektige mirakler, og fremdeles gjør det; og han vil visselig straffe deg om du ikke slutter fred med Gud og denne velsignede biskop."

Samtalen endte med at begge holdt på sitt. Broder Bjørn tilkalte kokken sin og ba ham lage mat til ham på Skålholt, dagen før Torlaksmesse, noe som virket ganske underlig. Om kvelden da det ble ringt inn til høytid kom en mann i all hast til Laurentius og sa at broder Bjørn ba ham komme snarest. Han gikk inn i rommet der broder Bjørn lå, og fant ham liggende på sengen, stønnende mens han hulket av smerte.

"Venn," sa broder Bjørn til Laurentius, "hva skal jeg gjøre? Jeg er blitt forferdelig syk; det kjennes som noe har gjennomboret hjertet mitt, og om dette ikke gir seg er jeg sikker på at jeg snart vil dø."

"Det er ikke det minste underlig," sa Laurentius, "for dette har rammet deg fordi du sa noe veldig tåpelig tidligere i dag, ettersom du ikke ville tro på helgenverdigheten til den gode Guds tjener, den hellige biskop Torlak, som har utført mange mektige mirakler; og som de fleste vet er han barmhjertig mot dem som kaller på ham, og like nådeløs mot dem som trosser ham. En gang var det en viss mann i England som tenkte han ville gjøre narr av biskop Torlak. Han tok en pølse av sauefett og holdt den opp foran et bilde av St. Torlak og spurte: "Vil du ha denne, din feitlending? Du som har kommet fra Island?" Den hånlige spotten ble hevnet så raskt at armen som holdt pølsen ble stiv som en trestokk; og slik ble han stående, med hånden løftet høyt i været, inntil fromme menn ba for ham, og han angret sin synd, først da ble han fri."

"Ja, jeg angrer," sa broder Bjørn, "og jeg tror heretter på ethvert ord som er sagt om hans hellighet og helgenverdighet, om han bare vil ta bort min sykdom og gjøre meg frisk igjen; måtte Gud gjøre dette på hans forbønn! Og i morgen vil jeg preke for det gode folket om hans hellige liv og mirakler."

Og da han på dette viset hadde gjort sin bekjennelse ble han straks kvitt alle sine plager, slik at han kunne stå opp sunn og frisk og holde en god preken om biskop Torlak for menigheten neste dag, og fortalte bramfritt og ærlig om hva som hadde hendt ham. Av denne hendelsen ble St. Torlak ble æret og holdt hellig, som det var ham verdig, i alle deler.

Etter Torlaksmesse tok visitatores fatt på sin visitationem, og reiste først til sørfjordingenes og deretter vestfjordingenes fjerding. Sira Laurentius så nøye etter prester som utførte sin kirkelige tjeneste på en måte som vitnet om dårlig eller slett ingen kunnskaper. Mange av dem hadde således lite lærdom. Blant dem var en prest som ble kalt Eiliv i Guvedal i Vestfjordene. Visitatorene fulgte nøye med da han holdt messesang og lesning, og slo fast at han visste ikke særlig mye om noen av delene.

"La oss høre ham i sangen Audite," sa Laurentius, og det gjorde de. Og det viste seg at han var usikker på hvordan Audite skulle leses.

"Det er lite jeg kan gjøre," sa presten Eiliv, "når dere eksaminerer meg i det vanskeligste emnet dere kan finne."

"Du har sjelden lest feriales liturgias," sa Lauentius, "det er i alle fall lett å skjønne."

Visitatorene tok både messesangen og all prestetjeneste fra Eiliv, inntil han kunne det som trengtes, eller inntil han hadde studert nok til å bli bli verdig et slikt embete. Det var også andre prester som de slo ned på, på grunn av deres manglende kunnskaper, og som mistet retten til si frem messen. Om sommeren besøkte de bispesetet i Skålholt og besøkte alle klostrene og alle de større kirkene; de møtte ingen motstand i bispedømmet, for biskop Arne var en omgjengelig og smålåten mann. Samme sommer kom herr Bård til Island med brev og lovendringer fra kongen.

Den kirkelige inndelingen av Island i middelalderen med bispedømmets utstrekning. Kartet er hentet fra Image Nordische Fahrten - Island und die Faröer. Skizzen und Studien, av Alexander Baumgatner, 1889. British Library.

20. Nå er det å fortelle at da visitatorene hadde besøkt bispestolen i Skålholt red de videre til Holar og møtte biskop Jørund. Han tok høflig imot dem, men var langt vennligere mot broder Bjørn. Laurentius oppdaget snart at biskop Jørund hadde invitert broder Bjørn til å tilbringe vinteren der, men ingen invitasjon kom til Laurentius. Broder Bjørn tok imot biskopens invitasjon og tilbrakte vinteren på Holar. Sira Laurentius fór nordover over heiene, etter en kjølig avskjed med biskop Jørund. Biskopens frender gjorde ikke annet enn å hånle og spotte ham og bebreidet at han ikke hadde vært noe annet enn en fattiggutt som biskopen hadde tatt til seg og satt på skolen, og nå kom han hit og hevdet at han hadde myndighet og makt over dem som erkebiskopens utsending, og til og med kunne avsette biskopen om han ville. Mange menn som var fulle av forakt for ham fortalte hverandre løgner. Laurentius fór til Øyrefjord, og herr Tord inviterte til å bo vinteren over hos ham. Han tok imot invitasjonen, og tilbrakte vinteren der med en tjener. Herr Tore var abbed på Munkatverå den gangen.

21. Om våren året før hendte det at Solveig Loptsdatter, kona til Torvald Geirsson, som bodde i Langeli i Horgdal, dro til gudstjeneste på Bøgeså skærtorsdag morgen sammen med en annen kone. Mens de vandret til fots skjedde det at de begge falt i Horgelva og druknet. Liket av husfru Solveig ble funnet senere, og en tid etterpå tok Torvald Geirsson sin kones legeme med til Munkatverå og ga en stor offergave til klosteret; men hun eide et gravsted ved Bøgeså hvor det den gangen bodde en prest som het Hildebrand Grimsson. Det hadde aldri vært noen hengivenhet mellom sira Hildebrand og Torvald, dessuten hadde det alltid vært et kjølig forhold mellom ektefellene Solveig og Torvald; presten måtte jevnlig trøste henne med råd og oppmuntring. Det var ingen liten offergave som Torvald hadde gitt til klosteret på Munkatverå, men til presten på Bøgeså ga han bare tolv alner for jordfestelsen.

Om våren klaget sira Hildebrand til biskop Jørund, men det førte ikke til noe. Etterpå gikk Hildebrand til sira Laurentius i Øyrefjord og klaget over at han mente at han hadde en rett på offergavene og jordfestelsen, dessuten at han hadde krav på å gravlegge liket på kirkegården ved Bøgeså, og påpekte at det i følge både hennes egen vilje og testamentarium ikke uttrykkelig gikk frem at hun ønsket å bl gravlagt noe annet sted enn i hennes egen sognekirke ved Bøgeså.

Laurentius skrev et brev til Torvald med en formaning om at han skulle ta sin hustrus legeme med tilbake til Bøgeså, eller komme til en forståelse med presten og yte en passende offergave til kirken for hennes sjel, mens hennes legeme, med Hildebrands tillatelse, burde få en gratis jordfestelse i Munkatverå. Torvald reagerte kjølig på brevet og ga uttrykk for at han ikke brydde seg om hva som ble sagt, men mente at biskop Jørund fikk ha det siste ordet i denne saken.

Etter dette fór Hildebrand til Munkatverå og gjorde krav på legemet, og forlangte at det skulle bringes tilbake til til det gravstedet der det hørte hjemme; etterpå krevde han at visitatorene skulle lytte til hans sak og gi ham den retten han hadde krav på. Sira Laurentius formanet abbeden og brødrene om at de enten frivillig skulle gi fra seg legemet eller inngå et forlik med presten. Abbeden og brødrene svarte tvert nei og appellerte til biskop Jørund, og sa at de ikke brydde seg det minste seg det minste om hva Laurentius sa.

Da han kom hjem igjen til Mødruvellir skrev Laurentius et brev og dro tilbake til Munkatverå, og på en helgens dag gikk han frem i koret og la frem en domsavgjørelse i form av et åpent brev, nemlig at liket av Solveig Loptsdatter rettelig skulle gravlegges ved Bøgeså, og nedla forbud mot at det skulle avholdes sjelemesser for henne i klosterets kirke så lenge hun fremdeles lå gravlagt der. Abbeden og de andre munkene forlangte å få en copiam av brevet med domsavgjørelsen, og han svarte at de skulle få det dersom de rettet seg etter domsavgjørelsen, ikke ellers, og med dette skiltes de.

Siden skrev abbeden et brev til biskop Jørund og broder Bjørn, og de ga løyve til at det kunne synges sjelemesse igjen som før i klosterkirken. Biskop Jørund og broder Bjørn skrev et brev som de sendte nordover med sira Snjolv; hovedinnholdet i brevet var at de ønsket at brevet med domsavgjørelsen skulle overlates i Snjolvs hender for en nærmere granskning, i tilfelle Laurentius hadde gått for fort frem og ikke fulgt loven. Det var også sagt i nord at brevet var blitt lest opp, men det stemte ikke.

Sira Snjolv kom til Munkatverå i det før nevnte oppdrag; budskapet ble også sendt til sira Laurentius og Tord. De kom dit. Snjolv leste høyt brevet fra Bjørn, visitatoren, som ga løyve til å synge sjelemesser i kirken inntil biskop Jørund og Bjørn hadde foretatt en rettslig undersøkelse etter påske. Biskop Jørunds brev hadde omtrent det samme innhold. Snjolv kalte deretter Laurentius frem og ba ham lese opp sitt brev; han leste det opp, og da det var gjort snappet abbeden og mange med ham i kirken brevet fra ham, og rev både brev og segl istykker. Deretter ble både Laurentius og hans venner halt ut av kirken og kirkegården med makt, men bortsett fra det kom det ikke til mer håndgemeng og ingen ble skadet.

Laurentius hadde møtt så mye motstand at han sannsynligvis ville ha mistet motet fullstendig om ikke Tord hadde hjulpet og støttet ham. Dette ga opphav til konflikten mellom Laurentius og biskop Jørund. Da som så ofte ellers viste Snjolv seg som hans hovedmotstander. Nå skjedde det ikke mer før etter påske.

22. Jonsmesse red biskop Jørund og broder Bjørn nord til Mødruvellir i Horgádal, og innkalte Hildebrand, presten på Bøgeså, og likeledes Tore, abbeden på Munkatverå, og på møtet prøvde biskopen å slutte fred mellom dem. Solveigs legeme skulle ha gratis jordfestelse på Munkatverå. Presten ble avspist med en heller ynkelig erstatning. For til syvende og sist var det biskop Jørund som bestemte i ett og alt i Holar bispedømme. Enhver mann var villig til å sitte eller stå på hans kommando, for han var visere enn noen annen mann på denne jord, og ingen var mer raus og gavmild enn ham. Laurentius var ikke invitert til dette forliksmøtet, men likevel red han til Mødrevellir for å møte dem, og på dette viset oppsto konflikten mellom ham og broder Bjørn; det var tydelig at broder Bjørn ville la alt skje etter biskopens vilje. Laurentius minnet ham om at deres oppdrag fra erkebiskopen var å reise fra den ene kirken til den andre og inspisere de kirkelige forholdene. Broder Bjørn svarte at han ikke aktet å farte omkring i villmarken i bispedømmet, men at han heller ville dra sør til skipet deres og seile tilbake til Norge.

"Det er mitt ønske," sa Laurentius "at vi utfører erkebiskopens oppdrag som best vi kan og besøker alle kirkene i bispedømmet, så kan vi etterpå dra tilbake til skipet i Gåsøre og reise tilbake til Norge senere i sommer."

"Gjør som du vil for meg," sa broder Bjørn, "du klarer ikke å få meg til å ombestemme meg."

Biskop Jørunds plan, som han hadde avtalt med broder Bjørn, gikk i virkeligheten ut på at Bjørn skulle legge til havs i sør og nå frem til Norge før Laurentius, og snakke nedsettende om hans fremferd på Island.

"Da samtykker du kanskje i at jeg fra nå av utfører begges oppdrag alene," sa Laurentius.

"Gjør som du vil," svarte Bjørn.

Broder Bjørn reiste hjem til Holar med biskop Jørund, og der tok Laurentius avskjed med ham og syntes at en tung plikt nå hvilte på hans skuldre - alle kirkene i nord som ennå ikke var besøkt! Han rådførte seg med sine venner om hva han nå skulle foreta seg og la skylden for disse endringene på biskop Jørund, for han visste at biskopen gjerne ville bli kvitt visiatorene fortest mulig.

Nord i heiene rådet de ham til å benytte seg av sin myndighet fullt ut og visitere sub negotio visitationis, og gå imot biskop Jørund dersom han ikke ville rette seg etter erkebiskopens budskap. Han skrev et brev til sin kjære venn Havlide Steinsson og spurte ham til råds. Havlide skrev tilbake at han skulle reise til Norge med det samme skipet som broder Bjørn og møte både erkebiskopen og kannikene samtidig med ham; samtidig ba han Laurentius ta seg i akt for å trosse biskop Jørund, eller å foreta seg noe som stred imot hans vilje, og skrev at hvor lærd han enn var, så var det ikke nok til å seire over biskop Jørund, på grunn av det hell og den høvdingstatus som fulgte ham, og at han bare ville gjøre seg selv stor skade ved å stille seg i veien for ham.

Da Laurentius mottok dette rådet, sa han: "Jeg vet at Havlide, min gode venn, bare ønsker meg alt godt, men på grunn av den hengivenheten og det vennkapet som han har til biskop Jørund ønsker han ikke å høre om at noen vil stå ham imot, hverken i ord eller handling; men jeg er først og fremst forpliktet til å følge erkebiskopens befaling."

Dermed tok han den tunge byrden på sine skuldre, å bli igjen i Nordlendingefjerdingen. Men broder Bjørn fór først til Skålholt før han gikk ombord i skipet. Biskop Jørund ga ham mange gjeve gaver som også sendte med ham et brev til erkebiskopen og kannikene.

Den vinteren, som da var tilbakelagt, hadde dette skjedd sør på Island: Et så mektig jordkjelv inntraff at atten gårder ble jevnet med jorden på grunn av det. Og fra Norge kom nyheten om at erkebiskop Jørund lå alvorlig syk, på det viset at han først ble rammet i foten, siden spredte sykdommen seg opp i selve kroppen. Kannikene hadde tatt på seg den biskoppelige myndighet i timelige så vel som åndelige saker, så bare to tjenere og en kokk var blitt værende tilbake hos ham. Alle som hadde vært hans venner, eller støttet ham i kirkerettslige stridigheter, var nå skjøvet til side.

23. For nå å ta opp tråden i fortellingen igjen: Broder Bjørn hadde forlatt Holar bispedømme, mens Laurentius ble værende igjen. Noen egget ham til å fatt på sitt negotium visitationis, hvilket han gjorde. Men ingen brydde seg lenger om hva han sa. Alle som ble påtalt sendte sakene sine videre til biskop Jørund, og det var ingen som ville gi ham hus eller mat på reisene hans. Dermed red han hjem til Holar og ba biskopen om å huse ham på bispesetet for natten. Biskopen svarte at han ikke var forpliktet til det, fordi den andre, som riktignok hadde like stor myndigjet som ham selv, hadde forlatt bispedømmet. Laurentius sa at selv om biskopen forsømmet seg med hensyn til visitaser eller med å overholde erkebiskopens påbud, eller om han så døde, så ville han uansett fortsette med å utføre det oppdraget han hadde forpliktet seg til. Men biskopen og Laurentius kom ikke til enighet i denne saken.

Så en høytidsdag ikke så lenge etter gikk Laurentius frem i koret og talte om de mange synder som fant sted i det hjemlige bispesetet, for det meste om utuktig levnet og samkvem mellom nære slektninger. Døtrene til Bodvar, som var slektninger av biskopen, følte seg truffet, ettersom han sa at "ingen hadde noensinne hørt at disse synderne hadde stått offentlig skrifte, fastet eller stått utenfor kirkedøren, og slik var det i hele Holar bispedømme, vidt og bredt, og det fantes mye slik syndefull levnet."

Det ble straks et svare spetakkel. I alles påhør endte han sin skjennepreken med å si at de menn det gjaldt skulle slutte med sine onde gjerninger og gjøre bot. Til denne formanende og oppbyggelige talen brydde biskopens kvinnelige slektninger seg ikke det spor; tvert om, da han kom ut av kirken etter messen fikk han slengt etter seg mange spottende ord fra biskopens slektninger.

Det var nå så mange uoverensstemmelser mellom biskop Jørund og Laurentius at det til slutt brøt ut i åpent hat. Laurentius skjønte at nå da han hadde fått biskopen som sin motstander, ville det lite nytte å ilegge straff og tukt på folket, så han skaffet seg plass med et skip fra Gåsøre. Biskop Jørund sendte også ombord en viss prest ved navn Gudmund Halldorson, en av hans egne prester, med mange skatter og gaver til erkebiskopen og kannikene, og med brev som inneholdt kritikk av Laurentius.

Biskop Jørund var med årene blitt gammel og trett; han hadde lenge holdt seg hjemme og syntes det var for strevsomt å reise på visitaser. Laurentius hadde notert seg mange kirkerettslige saker som han selv hadde sett gikk usedvanlig tregt, særlig ekteskapssaker.

Endelig, da kjøpmennene var klare til å legge til sjøs, kom Laurentius til Holar og hadde en samtale med biskopen. Han leste da opp for ham alle de notater han hadde gjort om biskopens skjødeløse og rettsstridige fremgangsmåter; "og jeg vil ikke skjule for Dem, herr biskop, at jeg også vil lese opp alle disse sakene for erkebiskopen."

Biskopen mildnet litt og sa: "Jeg ber deg, sira Laurentius, at vi lar denne saken falle, og at vi heller skriver i harmoni med hverandre; vi vil skrive fordelaktig om deg til biskopen. Riv dette brevet, som du nå har lest for meg, istykker, og sverg på at du skal være pålitelig og trofast mot oss."

Laurentius svarte: "Jeg vet at så mektig er Deres kongedømme, makt og høvdingvesen at De kan overvinne meg og tråkke meg ned; men ikke så mye at De klarer å bryte mitt løfte til erkebiskopen, at jeg ikke vil fortelle ham sannheten om biskopens fremferd og mislighold av kirkerettslige saker."

Og ikke før hadde han uttalt disse ordene, før biskop Jørund reiste seg så brått at Laurentius ikke fikk sagt mer, og slik tok de avskjed med hverandre.

Laurentius fór nord til Gåsøre og gikk ombord på skipet. Kjøpmennene stakk til havs oppunder Bartolomeusmesse. Det var lite vind og de lå lenge i sjøen. Først seilte de nordover langs Namdalen, så fikk de en god sørlig vind og kom inn til Trondheim om høsten nær Mikkelsmesse.

Nå skal det fortelles om Bjørn at han hadde kommet til Trondheim kort tid før Mariamesse, og han hadde brakt med seg både løgnaktige brev og budskap fra biskop Jørund, hvor det ble sagt at han på Island hadde lest opp mange brev fra erkebiskopen, som han sa at han for hans del ikke ante hvor Laurentius hadde dem fra. Kannikene lyttet ivrig til de påstander som Bjørn fremsatte, og det ble straks lagt en plan som gikk ut på at så snart Laurentius kom fra Island, så skulle de straks beslaglegge alt hans gods, brev og dokumenter, og han selv skulle kastes i fangehullet. Bjørn baksnakket ham som best han kunne, men det ble lagt mest vekt på hva biskop Jørund hadde skrevet til erkebiskopen og kannikene.

24. Nå skal det fortelles hvordan Laurentius gikk i land fra skipet og inn i byen, intetanende om hva som ventet ham. De hadde lagt til ved Holmen uten noen anelse om at de hadde noe å frykte. Kannikene fikk straks vite om nyheten og sendte sine menn sammen med noen prester til bryggen, og i samme øyeblikk som Laurentius var kommet i land ble han pågrepet med ordene: "Du, Lavrans skal bli med oss. Det er gjort i stand et rom til deg, hvor du skal få gratis kost og losji, og vi skal følge deg dit."

En gruppe bevæpnede menn kom stormende mot ham og ville lede ham bort; og da han skjønte at han var blitt arrestert prøvde han å rive seg løs med makt. De skiftet på å slepe og bære ham etter tur, ganske hardhendt, inntil de nådde frem til fangehullet. Det var et skrekkelig sted som ble kalt Guldrita. Her ble han sparket inn og innesperret; det var både kaldt og illeluktende, og så mørkt at han knapt kunne skimte en hånd foran seg. Så ble jernluken over fangehullet stengt. Da Laurentius falt ned på steingulvet svimet han av, og da han kom til seg selv igjen korset han seg og ba Gud om å hjelpe ham. Deretter reiste han seg opp og så at det knapt nok var plass til tre menn der inne. Det fantes ikke en levende ting der. Alt som nettopp er fortalt skjedde så fort at Laurentius ikke hadde fått frem et enestre ord til sitt forsvar.

Klerkene gikk til kannikene og fortalte dem at oppdraget var utført. Så sendte de noen menn ut til skipet for å beslaglegge alt gods som Laurentius hadde brakt med seg fra Island, men kjøpmennene var så trofaste mot ham at de ikke ville røpe noe med et eneste ord, men strakte i stedet armene i været som tegn på at de var rede til å slåss for å hindre mennene i å ransake skipet. Så grep de tjeneren som Laurentius hadde brakt med seg og prøvde å tvinge ham å snakke, men det ville gutten på ingen måte. Men av en trøndsk dreng som var i kjøpmennenes flokk fikk de greie på hvor Laurentius hadde kassene sine. De ble straks funnet, og alt hans gods, stort og lite, og overlevert kannikene i Nidaros kirke. Kassene ble brutt opp, og alle hans brev og dokumenter ble konfiskert og lest høyt for kannikene. De sa at de ikke hadde noen anelse om hvordan noen av disse brevene hadde kommet i hans hender, for erkebiskopen hadde ikke utstedt dem. Det ble ikke gjort noen forsøk på å undersøke om de likevel var ekte. Dagen etter at Laurentius var kastet i fangehullet holdt kannikene capitula. Ingen fikk slippe inn for å høre hva som ble sagt, så det var ingen som visste hva som ble drøftet.

For nå å vende tilbake til Laurentius: Han tilbrakte to netter i fangehullet, og fangevokteren brakte ham brød, litt flesk og en liten mugge surt øl morgen og kveld, men han fikk nesten ingenting i seg. Både de som hadde vært erkebiskopens tjenere og mange som hadde vært venner med Laurentius den tiden da han var en hedret mann samlet seg, og de sa rett ut til kannikene at de var lei seg for handlingene deres, at de hadde pågrepet en mann og lot ham sulte i fangehullet før de hadde avhørt ham eller latt ham forklare seg ordentlig. Kannikene svarte at det var enkelt å føre bevis for at han hadde reist til Island med et forfalsket brev som inneholdt erkebiskopens segl, og hvor han hadde skrevet det han selv ønsket.

"Men hvorfor fikk han ikke lov til å møte erkebiskopen først?" spurte vennene hans.

"Fordi," svarte de, "erkebiskopen var så vred på grunn av broder Bjørns rapport og brevet fra biskop Jørund at han på ingen måte ønsket å se ham."

Dette var en regelrett løgn, for kannikene hadde selv beslaglagt alle brev og dokumenter. De avgjorde alle saker og bestemte i alle ting, timelige så vel som åndelige saker, mens erkebiskopen lå syk og var blitt fratatt all makt. Eiliv, som senere ble valgt til erkebiskop, var officialis, men Audun Røde var den mektigste og den rikeste, og mest aktet av alle kanniker, ettersom Sigvat Islending nå var død. Eiliv og Audun var de som hardest forfulgte Laurentius siden han for lenge siden hadde lyst dem i bann fra koret, noe ingen andre ville ha våget. Sira Salamon var dengang nylig valgt til kannik, etter at han var ferdig med sin studietid for ikke så lang tid siden; han og to likesinnede vendte seg aldri mot Laurentius, men alle de andre var hans motstandere.

25. La oss nå vende tilbake og fortelle om da, etter at han hadde sultet to netter i fangehullet, kannikene fikk ham tilkalt. De satt alle på sin benk, som skikken var, mens han måtte sitte på gulvet med fotlenker. Han snakket ganske lavt, for han hadde lidd meget i fangehullet, og hadde en lang sjøreise bak seg, så det var heller ingen som forventet at han hadde kraft nok til å snakke høyt. Likevel hilste han dem. De svarte ham ikke med et ord. Så sa de: "Du skrek høyere, sira Lavrans, da du leste brevet med bannlysing over oss."

"Vær ikke vred på meg for det," svarte han, "for jeg gjorde bare som min herre ba meg om."

"Nå," sa de, "skal vi lese opp anklagene som er rettet mot deg."

Så leste de opp et anklageskrift som de hadde skrevet, der to anklager var rettet mot ham. For det første at han hadde forfalsket erkebiskopens brev, men først og fremst at han hadde misligholdt det gods og de offergaver som var blitt gitt til Olavskirken i den tiden da han var utpekt av erkebiskopen til å ha tilsyn med dem. Denne anklagen var aldri blitt rettet mot ham før han reiste til Island. Deretter ble brevene fra Jørund, biskop av Holar, lest opp med de anklagene som brevet inneholdt. Så ble Laurentius spurt om han ville tilstå alt dette uten at det ble nødvendig å bruke makt. I så fall ville de se med milde øyne på disse forseelsene.

"Hva dere vil gjøre med meg ligger i deres makt," sa han, "enten jeg får beholde livet eller ikke, men jeg har ikke gjort noe av det dere beskylder meg for."

Noen av kannikene sprang opp og sa: "Han er ikke blitt hardt nok prøvd ennå. Han vil ha mye mer å fortelle oss dersom vi sender ham tilbake til Guldrita."

Det ble lagt frem et valg for ham; enten å bli i Norge og bli straffet for de anklagene som officialis rettet mot ham, eller å bli sendt tilbake til Island under biskop Jørunds myndighet og sitte fengslet inntil han ble sendt med et skip dit.

"Da gjør jeg det valget som de færreste av dere venter av meg," svarte Laurentius. "Jeg velger å bli sendt tilbake til Island under biskop Jørunds myndighet."

Officialis proklamerte at den hellige kirke i Nidaros skulle beholde alt det gods han hadde brakt med seg. Et losji ble skaffet til ham; det hadde et vindu så han kunne se når på døgnet det var, og kosten besto av et lite brød og litt annen mat med en liten kanne øl som han kunne skylle det ned med. Om nettene fikk han lenker på føttene. Bena hovnet opp, og han fikk skjørbuk. Det kom alltid islendinger til vinduet hans og snakket med ham, og det var mange som hadde med både mat og drikke, så det var ingen mangel på det. Dette kom kannikene for øre. De fikk satt på plass et jerngitter for vinduet slik at ingen kunne snakke med ham. Turid Arnesdatter, som han hadde en gutt med som også het Arne, kom ofte til vinduet som best hun kunne, med mat eller for å trøste ham.

26. Mens han satt i fangenskap var det mange som følte medlidenhet med ham, og ga ham trøst både i ord og handling. Kannikene var like nådeløse mot ham som alltid. At han kunne bli frikjent fra anklagene var det ikke tale om. En gang falt det seg likevel slik at han fikk lov til å besøke erkebiskopen på hans sykeleie, selv om det skjedde uten kannikenes godkjennelse. Så snart Laurentius hadde kommet inn i erkebiskopens værelser med lenker rundt føttene fikk kannikenes spioner og angivere greie på det, dermed ble han halt ut igjen på en ganske hardhendt måte. Erkebiskopen ville vite hva dette spetakkelet i hans værelser skulle bety. Han fikk høre at Laurentius hadde kommet til hans værelser og ville snakke med ham, med lenker om føttene, og at han var blitt dratt ut igjen på en ganske brutal måte.

Med et tungt sukk sa biskopen: "Måtte Gud se i nåde til ham for de tunge byrdene han har lidd, på grunn av den troskap og tjeneste han har vist oss. Men hva vil det tjene til for ham å møte oss her, hvor smerten bare vil bli dobbelt så vond om vi ser inn i hverandres ansikter? I meg vil han kun se sykdom og elendighet, og jeg vil bare se sorg og nød i hans."

Til det svarte erkebiskopens tjener: "Det er nok tyngst for ham, som er blitt fortalt at det er De som står bak den usle behandlingen han har fått, og at det skjer etter Deres vilje."

"Hvorfor sier noen det?" spurte erkebiskopen. "Det er slett ikke min vilje! Du vet nok at da vi ble rammet av sykdom, så tok kannikene fra oss all vår myndighet i så vel som verdslige som åndelige saker, og vi har så liten myndighet at vi ikke engang får lov til å bestemme hva vi skal spise eller drikke; aller verst går de frem mot dem som sto på vår side da vi brukte kirkeretten mot dem. Det ser for tiden ut til at det er Guds vilje at dette skal pågå en stund, men la Lavrans bli fortalt at han må bære dette så mandig han kan, for om han holder seg i live er det håp om at Gud atter en gang vil vise hvem som har retten på sin side."

Dette ble fortalt videre til Laurentius, og han fant stor trøst i erkebiskopens ord. Kannikene holdt nå strengere vakt over Laurentius enn noensinne, slik at det ville bli umulig for ham å slippe ut.

27. Alt hans gods ble beslaglagt, som vi før har fortalt, og brakt til erkebiskopens hus; og bøkene hans ble stjålet. Det ble gjort på en utspekulert måte, ettersom forskjellige prester fra Island, som overvintret i Trondheim hevdet at bøkene var deres. Hele den vinteren satt Laurentius i fengsel, og ved Guds miskunn holdt han seg i live, og imot alle naturens regler beholdt han sin helse. Om våren, fire netter før festum Tiburtii et Valeriani tok erkebiskop Jørund avskjed med dette liv. Etter ham ble Eiliv, som vi har nevnt tidligere, valgt til erkebiskop, en mann som førte et rent liv.

På Island skjedde det flere ulykker. Det kom tidender om at kirken på Skålholt hadde brent ned kvelden før Pålsmesse; det skjedde like fort som man svelger et stykke kjøtt før man drikker. Det fantes hverken aske eller kull igjen der, for ilden kom ned fra himmelen. På Island døde også Høskuld, abbeden på Tingøre, og mange prester, også sira Gamle på Høskuldstad, en god predikant, som hadde myndighet over en mengde prester og legfolk, og var en dyktig bonde. Det ble kalt manndauevåren. Da ble også Kolbein Bjarnason drept av Karlamagnus og Torstein. I Norge ble Ogmund Ungendans drept. Det var ufred i Norge da Eirik Sveahertug herjet. Biskop Arne reiste utenlands etter kirkebrannen.

28. Nå er det å fortelle at kannikene satte Laurentius i lenker ombord i et handelsskip, og sendte med ham et brev til biskop Jørund. Han ble ribbet for alt sitt gods, bortsett fra det han satte aller høyest - hans bøker om kirkerett, de ble holdt unna. De la til sjøs og fikk god bør, og kom frem i god behold til Gåsøre. Så snart de var kommet til sjøs hadde handelsmennene fjernet lenkene hans, idet de sa at det ikke var skikk å frakte folk i fengsel eller i lenker på havet.

Kannikenes brev ble straks levert til biskop Jørund, der det het at sira Lavrans skulle være under hans lovdømme, og det ble videre forklart hvordan de mente å sitte inne med bevis i denne saken, slik det tidligere er fortalt. Da Laurentius kom til Holar gikk han til huset hvor biskopen bodde og sank ned på knærne. Men biskopen stilte seg foran ham og ba ham reise seg opp, og så satte han seg ved matbordet. Biskopen var svært vennlig mot ham og inviterte sira Lavrans til å sove der i tre netter. Han gjorde det, og da de tre nettene var omme tilkalte biskopen Laurentius til sakristiet sammen med noen andre prester. Så fikk han ham til å lese høyt budskapet først fra den nyvalgte erkebiskopen, og deretter fra kannikene. Etterpå spurte Laurentius biskopen om hva som ville skje med hans sak.

"På grunn av konflikten med domkapitlet våger jeg ikke å la deg synge messe igjen, men for min del kan du reise fritt over hele Island, for alt hva jeg bryr meg, likeledes i Skålholt. Se om du liker deg der nede, eller i et av klostrene. Du kan gjøre god nytte for deg med undervisning og som lærer, det er noe du er flink til.

"Ingenting," sa Laurentius, "er verre for meg enn at jeg ikke får lov til å synge messen."

"Det kommer ikke på tale," sa biskopen. Han reiste seg og forlot rommet.

Den neste natten da Laurentius bodde på Holar drømte han noe merkelig. Han syntes at han sto fremme i koret bak evangeliepulten og holdt et alterbrød høyt opp, slik presten holder det under messen; på denne oblacione sto det merket Alfa og O. En prest var kommet dit nordfra, gammel, men full av gammel kunnskap. Neste morgen leste de to tidebønnene sammen. Laurentius fortalte ham om drømmen.

Presten sa: "På nøyaktig det stedet der du gikk frem til evangeliepulten her på Holar, der skal du bli innsatt som overhode for prestene her. Du holdt frem en oblat; det betyr at du vil få den høyeste myndighet i dette bispedømmet. Og at evangeliebrødet var merket med Alfa og Omega, som betyr begynnelse og slutt, menes at du har levd her siden du gikk på skolen, og som du bodde her i begynnelsen av ditt liv, så skal ditt liv også ende her, med deg som den høyeste autoritet."

"Rolig, rolig nå, gode prest," sa Laurentius, "for jeg er nå så slagen og sunket så lavt at mine fiender nok ikke tror at jeg noensinne vil reise meg igjen; denne drømmen må nok tilhøre en annen mann."

Etter dette dro Laurentius over til Vatnskard, hvor Gudmund da var viet til abbed på Tingøre etter sin morbror Høskuld. Da Laurentius kom dit spurte han om å få undervise brødrene eller prestene. Men abbed Gudmund våget ikke å ta imot ham, for det var gått rykter om at biskop Jørund hadde sagt at han ikke ønsket at Laurentius skulle oppholde seg i den nordlige delen av Holar bispedømme.

Han dro videre til sin venn sira Havlide Steinsson på Breidabolstad og i Vesterhop. Sira Havlide gikk ut for å ta imot sira Laurentius og møtte ham med åpne armer. Han hang opp veggtepper i rommet og lot ham få plass tvers overfor seg selv, og behandlet ham med like stor heder og ære som om det skulle ha vært biskopen selv. Sira Havlides menn spurte om hvorfor denne Lavransen ble traktert på dette viset, tatt i betraktning den disfavør han ble holdt i av biskop Jørund. Til det svarte sira Havlide. så høyt at alle hørte det: "Mine sønner, og mange andre, skal være klar over én ting, at denne kroknesen som dere ser slik ned på, en dag skal bli biskop i Holar." På mange vis var sira Havlide en spåmann.

Deretter reiste sira Laurentius sørover i landet. Abbed Torlak ba ham komme sør til Ver, for å undervise der. Det tok han imot, og bodde der i tolv måneder; han holdt skole og underviste mange prester og munker. Der underviste han også en fattig klerk som abbed Torlak tok seg av, han het Runolf. Sira Havlide hadde gitt ham et skolenavn og sa at han skulle kalles Amme, og det ble han hetende. Siden utmerket han seg på alle vis og ble en god klerk.

29. Dette året kom biskop Arne Helgason med stor makt, som var gitt ham av kong Håkon, og han brakte med seg tømmer til bygging av en ny kirke på Skålholt. Det kom også et påbud fra paven om å gi kollekt til korstoget mot Jerusalem. Karlamagnus, Torstein og Orm ble drept i kamp. En forferdelig byllepest spredte seg over Island, og mange unge menn døde. Året etter ble det holdt konsil apud Viennam in Gallia.

Året etter oppholdt Laurentius seg i Ver i Tykkvabø og underviste der, men så kom det nyheter sør fra Holar om at domkapitlet likte dårlig den velkomsten Laurentius hadde fått, og mente at det sømmet seg best at han fremdeles skulle være underlagt straff. Da våget ikke abbed Torlak å ha ham der mer.

Hall Sigurdsson ba ham komme til Dal under Øyefjell. Hans far Sigurd Seltjern og Laurentius hadde fra gammelt av vært gode venner i Øyefjord. Dermed reiste Laurentius til Hall i Dal; han bodde der om vinteren, men da våren kom tenkte han at det var på tide å reise bort derfra, for hans og Halls liv var ikke det samme. Han var veldig bekymret for hvor han nå skulle ta veien.

En morgen om våren, da Laurentius lå i sengen, tenkte han grundig gjennom situasjonen, og da først og fremst hvor han skulle gjøre av seg eller be om hjelp. Han gled inn i en lett døs, og en mann kom inn i rommet der han lå, kledd som en klerk, og kom bort til sengen hvor han lå og talte slik: "Sannelig er du i stor nød og trengsel, men jeg skal gi deg et råd, og om du følger det vil det atter gå deg godt her i livet. Du skal daglig lese tidebønnene til Den hellige ånd, og glem det aldri: Den hellige ånds barmhjertighet skal trøste deg, og løse deg fra alle dine bekymringet og alt ditt strev."

Så snart mannen hadde talt ferdig forlot han rommet. Laurentius fikk ingen mulighet til å spørre om noe, om hvem han var; drømmen vek brått fra ham, og han våknet brått. Han takket Gud for drømmen og begynte straks å be tidebønner, og fortsatte med å be disse tidebønnene like til sin dødsdag.

Noen få dager etter denne hendelsen kom det et brev fra Nordlendingefjerdingen, fra abbed Tore i Munkatverå, som ba Laurentius komme nordover for å besøke ham og undervise prestene og brødrene der, i tolv måneder til å begynne med; og dette fikk han biskop Jørunds tillatelse til. Så fikk han ordnet med en reise nordover, og kom til Munkatverå, som nevnt. Her tok abbed Tore og brødrene godt imot ham, og han underviste både presteskapet og brødrene.

30. Om sommeren hendte disse begivenhetene: Herr Kristoforus og herr Ivar Holm kom til Island, og dronning Eufemia døde. Vår herre pavens utsendinger kom til Norge. Det året døde herr Tord og herr Lopt. Vinteren etter døde den ærverdige biskop Jørund, biskop av Holar, ved Birgittamesse; han hadde da vært biskop i seks og førti år. Han fikk bygget to klostre, på Mødruvellir og på Stad i Røynenes. Han bygget også kirken på Holar, og utstyrte den med klokker og inventar, og i hans tid ble kirkegodset tilført med mye land og gods, gull og fint sølv, og andre kostbarheter, som vil bli beundret så lenge det vil bo mennesker på Island.

Vi må ikke glemme å fortelle hva som hendte da Laurentius fikk vite at biskop Jørund var død. Han sammenkalte munkene i klosteret på Tverå, da alle klokkene tok til å ringe inn til tidebønner for de døde. Da det kom bud fra Holar med nyheten om biskopens død sprang Laurentius, i likhet med de andre, hastig opp, men i dette hastverket pådro han seg en sykdom som plaget ham til hans dødsdag; dette bevitnet han senere til en mann han stolte på. Før han døde hadde han utpekt sira Torstein Illugason, med tilnavnet Skardstein, som officialatum i Holar bispedømme, mens sira Kodran Ranesson hadde tittelen av coadjutor. Men sira Kodran Ranason hevdet at det var han som skulle ha vervet som coadjutor, ettersom han var utpekt til dette av erkebiskop Eiliv. Og ettersom sira Kodran hadde større oppslutning, og de fleste var innstilt på å tale og handle etter hans vilje, tok han all myndighet i åndelige saker i Holar bispedømme.

Laurentius bodde på Munkatverå om vinteren, og det var mange som hadde stort utbytte av hans undervisning. Våren etter kom sira Kodran til Munkatverå, hvor han ble tatt imot som en biskop. Neste dag kalte sira Kodran sammen mange lærde menn og viste dem brevene som erkebiskopen hadde gitt ham, hvor han gjorde ham til biskop Jørunds coadjutor når han ble for gammel og skrøpelig til å utføre sine plikter alene. Men denne erklæringen var falsk, for hva alder eller manglende helse angikk, så hadde biskop Jørund, gammel som han var, vært fullt ut i stand til å skjøtte sitt embete. Og etter at sira Kodran hadde lest brevet, for han leste det høyt for dem alle sammen, holdt han en lang tale og spurte hva folk tenkte, hvem av dem som hadde rett til å være officialis, sira Torstein, som biskop Jørund hadde utpekt, eller ham selv; han mente at han selv var den rette kandidaten på grunn av brevene som erkebiskopen hadde gitt ham. Alle sprang opp i det samme og ropte som med én stemme at han var den rette, på grunn av hva han hadde fra erkebiskopen, mens sira Torstein bare hadde erkebiskop Jørunds ord.

Sira Laurentius var også der. Han satt lengst fremme blant prestene.

"Hva tenker du, Lavrans?" spurte sira Kodran. "Du er vel bevandret i kirkerett. Fortell oss hva loven sier om denne saken. Hvem av oss, sira Torstein eller jeg, har rett til å være officialis Holar bispedømme slik saken står?"

Sira Laurentius svarte: "Sira Kodran, hvorfor spør du om slikt? Nei, dra hjem igjen til Holar og la bøkene i kirkerett fortelle deg det; de vil fortelle deg klart og tydelig dette... For meg er denne saken ganske klar. Du, sira Kodran, ble utnevnt av erkebiskopen som biskop Jørunds medhjelper, siden han var gammel og utslitt, mens han levde, men da han forlot denne verden var det også slutt på hans autoritet, og på samme vis, med biskopens død er også din myndighet død. Men siden han var ved sine fulle fem da han utpekte sira Torstein til officialatum og den som skulle ha myndighet i åndelige saker i Holar bispedømme, er derfor min klare mening at den utnevnelsen som han gjorde i sine siste levedager skal være gjeldende."

Etter denne talen fra Laurentius ble sira Kodran så opprørt og rasende at han sa i alles påhør: "Kom deg ut, din vonde bedrager! Du skal ikke dømme her!"

"Det kan jeg gjøre," sa Laurentius. "Jeg kan forlate Dem, men den riktigste måten å håndtere denne saken på mellom aktverdige prester, er den måten som jeg nettopp har sagt."

Slik ble også erkebiskopens beslutning, da han hørte at sira Torstein og ikke sira Kodran hadde rett til officialis. Sira Laurentius kunne ikke lenger vise seg for sira Kodran så lenge han oppholdt seg på Munkatverå, så han han ba abbed Tore om å få reise derfra straks. Sira Laurentius fór straks vest til Tingøre, hvor abbed Gudmund tok imot ham med glede. Han opprettet en skole her, og underviste abbed Gudmund og flere andre.

Det var en diakon der som het Egil, sønn av Eyolf Gullsmed og Torgerd Egilsdotter; Laurentius måtte anstrenge seg av alle sine krefter for å lære denne mannen latin. Mannen visse å nyttiggjøre seg av undervisningen og ble en fremragende lærd mann og en dyktig versificator. Laurentius underviste mange andre, og av dem var disse de beste: Tord, sønn av Gudmund Lovsigemann, og en fattiggutt ved navn Olav Hjaltesson; han ble en god prest og senere skolemester på Holar. Sira Havlide på Breidabolstad sendte også sin sønn til undervisning hos Laurentius, han het Einar og var ti år gammel. Sira Havlide dro senere til Holar, da biskop Audun kom til Island, og bodde med sin datters sønn på Holar mens Audun var biskop, for sira Havlide og biskop Audun var de aller næreste venner.

31. Nå skal fortelles at neste sommer, etter at biskop Jørund var død, reiste Torstein Illugesson og Snjolv Sumarlidesson fra Island med nyheten om biskop Jørunds død. Deretter ble Audun Røde valgt til biskop i Holar; han var den fremste av kannikene og hadde lenge vært kongens skattmester, og var høyt verdsatt av både kongen og kannikene. Mange sa at de hadde valgt Audun til biskop i Holar på Island fordi de trodde at de ville bli lite hørt av kongen så lenge Audun var der, ettersok han var den som hadde sterkest innflytelse på kongen. Han ble viet til biskop på Katarinamesse. Han hadde tidligere sittet lenge som prest i Hålogaland, på det stedet som heter Trondenes. Han var en fremstående mann, rik på gods og meget mektig. Bonden Klement var mannen til hans datter Ólöf. Hun hadde tidligere vært gift med Torstein Bonde, som hun hadde med sønnene Øystein Røde og Torberg Røde med; og sønnen til Klemet Bonde og Ólöf het Vigleik.

Dette året sank kjøpmannsskipet Uxi ved Øre. Det oppsto stor strid mellom østmennene og Gissur Galle, og de lemlestet ham. Det var en hard vinter da biskop Jørund døde; denne vinteren ble kalt "hestedødsvinteren". Året etter, da biskop Audun ble viet, døde pave Klemens. Keiseren ble forrådt påskedag med forræderi. Det ble helt gift i begeret med Herrens blod da han gikk til nadverd, og det ble hans død. Sira Snjolv og sira Torstein vendte tilbake til Island med budskap om at det skulle betales tiende av alle Kirkens eiendommer. De var også utnevnt av biskop Audun som officialis i Holar bispedømme mens biskop Audun overvintret i Norge.

32. Året etter, om sommeren, kom biskop Audun til Island, og gikk i land på Seløre. Han red nord til Sand og til Holar, hvor alle de fremste prestene var samlet. Han ble tatt imot på biskopens gård, men det ble gjort lite stas på ham, og han var stiv og støl etter ridingen, ettersom han var en gammel mann. Sira Kodran og sira Snjolv gjorde ikke annet enn å spotte ham; det brydde han seg knapt om. Han hadde brakt med seg tømmer sør fra Øren, som skulle brukes til å bygge en tømmerhall på Holar.

Om høsten dro biskop Audun på visitas i Vestfjerdingen, og vigslet kirken på Tingøre. Laurentius var der da. Audun brydde seg knapt nok om ham, og Laurentius viste heller ikke ham noen oppmerksomhet. Det ble brakt frem mange saker for biskop Audun, som var umulige for ham å skjønne dersom man ikke var kjent i distriktet. Da han kom hjem etter visitatione drev han bort gårdsforvalteren Skule og beslagla all hans eiendom.

Om vinteren oppsto det en heftig strid og uenighet mellom sira Kodran og sira Snjolv på den ene side, og biskop Audun på den andre. De sto samlet mot ham, og sendte først en appell til erkebiskopen. Biskop Audun tok Grenjarstad fra sira Kodran. Snjolv underkastet seg biskopen, og fikk bo på Grenjarstad.

Så snart biskopen kom hjem fra visitasen tok han til å lete etter hvor bena etter den gode biskop Gudmund var å finne, for det var ingen som visste hvor de fantes. Han gravde først i koret, men der fantes de ikke, bare noen andre ben i en kiste, slik biskop Jørund hadde plasert dem da han bygget den nye kirken. Det ble sendt bud etter smeden, Kolle Helgasson. Lenge ville han ikke komme, ettersom han ikke hadde noe til overs for biskopen. Men senere kom han, mer av interesse for biskop Gudmund enn fordi biskop Audun ba ham om det. Kolle sa det ikke var noen vits i å lete i koret; han ba dem bryte opp gulvet fremme i kirkeskipet. Han merket av det nøyaktige stedet så tydelig at kisten ble funnet der han hadde sagt, og han åpnet den. Der lå biskopens levninger, og alt var ordnet slik som biskop Jørund hadde sagt. Et ben var brukket, med en ren klut viklet rundt bruddstykket; det var svære knuter på benet, slik det er fortalt i Gudmunds saga, nemlig at han brakk foten da han lå utenfor Strand, da han var klerk hos Ingemund, hans slektning. Biskop Audun ble tilkalt, og han ble meget glad for at kisten var funnet; han fikk laget en ny og levningene etter den velsignede Gudmund ble lagt i den. Biskop Audun prydet gravmælet med en vakker innhegning, og fikk satt kisten lenger inn i kirken med et stort kors foran.

Det kom straks en stor mengde mennesker til kirken, og det ble bedt bønner over hele Island, og det skjedde flere store mirakler. Det var en stor lykke for biskop Audun at han var den første biskopen på Holar til å hente frem den salige biskop Gudmunds ben opp av jorden; han ble dermed opphavsmann til all den heder og ære som har fulgt biskop Gudmund i all tid siden, helt til denne dag. I hele den tiden Audun satt som biskop i Holar var Gudmundsdagen en stor kirkelig festdag. Biskopen sang selv messer og tidebønner for hans sjel, og æret ham i ett og alt så langt det sto i hans makt. Biskop Audun gjorde dette av den gode vilje som Gud åndet inn i hans bryst, og også tildels fordi kong Håkon hadde oppfordret ham til det da han tok avskjed med ham. Men før biskop Audun kom hadde det ikke vært noen minnedager for ham, bortsett fra at det ble holdt en messe for ham som for de andre biskopene, men det var ingen kirkelige festdager, for det var ingen som visste noe om hvor bena hans og hvilestedet hans befant seg.

Før biskop Audun kom var det heller ingen feiring av den hellige biskop Jons translasjonsdag; det ble kun fremsagt tidebønner, men det var ingen helligdag. Biskop Audun fikk en slutt på dette, slik at det ble påbudt i hele Holar bispedømme å holde denne dagen hellig, og i kirken skulle den feires duppliciter.

Av saker som disse kan man se hvilken mektig høvding biskop Audun var. Han hadde brakt med seg steinhuggere til Island, og i Raftelid sør for kirken fant han rød stein. Denne fikk han hugget opp, brakt hjem og murt opp, og fikk bygget en steinovn i tømmerhallen, slik man gjorde i Norge, som bar ut røyken mens man satt i hallen. Også høyalteret fikk han bygget av stein, og det var et hulrom der med en jerndør foran; her kunne man oppbevare kirkens skatter så de var trygge for brann og alt annet; likeledes fikk han laget alle trappene som man kan se i kirken, og søylene i koret. Han fikk malt taket, og reist en baldakin over høyalteret, hvor det tidligere hadde stått kister og alskens rot og skrot. Han bidro også med vakre messeklær og en praktfull messehagel som ble kalt skarmande. Han pusset også opp biskopens losji med en prakt som man sjelden ser i et så fattig land, og all denne byggingen kostet bispedømmet ikke så rent lite.

Men aller mest bemerkelsesverdig var hans store gjestfrihet; for selv om hans motstandere nok kunne strides med ham, kunne han tale slik til sine fiender når tjenerne forkynte at det var på tide å gå til bords: "Gå til bords og til Guds gaver; vær ikke vred på kjøttet, selv om dere er vrede på meg." På denne måten seiret han ofte over sine motstandere, slik at det gode humøret og vennskapeligheten som han viste dem, fikk dem til å gi etter og legge alt i hans hender. Han utførte sitt embete på beste vis, i ett og alt. Hans stemme var så vakker, så kraftig og klangfull at alle syntes det var en fryd å høre ham synge. Han var en stor bønnens mann og kunne synge en tredjedel av Vår Frues psalter, som den hellige erkebiskop Anselm hadde skrevet på latin. Han fastet på vann før alle apostelmesser og Maria-messer og før mange biskopsmesser; han sang alle tidebønner før langfasten og julefasten, men aldri til daglig, bortsett fra de største høytider.

Audunstova eller Tømmerstova ble reist i årene 1316-1317, og sto på Holar i 500 år før bygningen ble revet i 1810. Biskop Audun fraktet med seg tømmer til stuen da han kom til Island i 1315. Rekonstruksjonen av Audunstova ble gjort mulig ved hjelp av økonomisk støtte fra Norge i 2002. Foto: Christian Bickel, 2004. Commons.

33. På Gregorsmesse samlet de fremste prestene i Holar bispedømme seg. Biskopen stanset messen da de kom så langt til som til evangeliet, for å forkynne at Kodran var ekskommunisert. Det skyldtes hans grove forseelse da han hadde latt brødrene på Mødruvellir få myndighet i verdslige saker, for etter biskopens mening hadde de sløst bort en god del penger etter biskop Jørunds død, og han ville at Kodran skulle betale pengene tilbake til kirken på Holar. Ennvidere hadde Kodran opptrådt som officialis, og for det tredje hadde Kodran konspirert mot ham. På dette tidspunkt hadde alle prester sammensverget seg mot ham, bortsett fra sira Havlide på Breidabolstad; biskopen ga ham gode gaver, men skiltes fra Kodran uten forlik. Godviljen som biskop Audun hadde vist de fremste prestene fikk han lite igjen for; for han ga dispens til sønnene deres, som han hadde fått tillatelse til av paven. Han ga dispens til de følgende: Einar Haflidason, Pål Torsteinsson, Torstein Hallsson, Tormod Torkelsson. Disse var de fremste mennene i Holar bispedømme i lærdom og fremgang. Han ga også dispens til Jon Kodransson, som hørte til blant de fremste menn og var en fremragende prest, på grunn av sin gode forstand og lærdom.

I dette året ble Johannes viet til den to og tyvende pave. Biskop Arne fór til Grønland. Ingjald, biskop av Hamar, døde. På Mødruvellir, i Horgdal, brant klosteret og kirken med klokker og alt inventar ned til grunnen. Klosteret på Nidarholm brant også. Biskop Audun fjernet abbed Tore fra Munkatverå. Det oppsto en strid mellom biskop Audun og abbed Gudmund på Tingøre. Foranledningen var at Eyolf, en bonde i Forsæludal, hadde meddelt biskop Audun at fattiggodset som Karl den rike hadde gitt i gave, til en verdi av seks hundre vadmel, som burde befinne seg på Breidabolstad i Vesterhop, og som han hadde gitt til utdeling blant fattige, var blitt tatt derfra av Torstein Hjalmsson, da han flyttet fra Breidabolstad til Tingøre, og at disse seks hundre vadmel aldri var kommet tilbake til Breidabolstad. Biskop Audun ba sira Havlide om å kreve at disse vadmålene ble levert tilbake til kirken på Breidabolstad. Sira Havlide nølte lenge med å gjøre dette, for han hadde sikret seg en plass i Tingøre til sin alderdom og var svært glad i kirken der; men til slutt gjorde han som biskopen hadde sagt. Etter vitneavhør og granskning av saken bestemte biskopen at godset som Karl den rike opprinnelig hadde skjenket skulle tilbakeføres. Abbed Gudmund og brødrene sendte et klagemål mot Holar bispedømme og biskopens inngripen, og viste til at Jon, den første biskop av Holar, hadde gitt alle bispesetets kirketiende vest for Vatnsdalåen til klosteret på Tingøre som en hjelp da han grunnla det. Av denne grunn appellerte abbed Gudmund til erkebiskopen. Sira Laurentius komponerte denne appellacionem på latin, og sto på abbedens side i ett og alt.

Det samme året, in capite jejunii, avga Laurentius og hans sønn Arne professus; Arne hadde kommet til sin far to år tidligere, og Laurentius hadde sørget for at han fikk undervisning. I fastetiden ble Laurentius viet til munk av abbed Gudmund; det samme ble hans sønn Arne. Også Berg Sokkeson trådte inn i broderskapet. Laurentis hadde kjent ham fra gammelt av på Munkatverå, da han hadde fått undervisning av Laurentius. Han var en fremragende lærd, en ypperlig sanger og en dyktig taler, i den grad at han skrev flere sagaer om hellige menn på norsk språk, med stor flid. Broder Berg og Laurentius elsket hverandre av hele sitt hjerte; for Laurentius var glad i alle som gjerne ville tilegne seg kunnskap og som ville bruke denne kunnskapen til å gjøre det gode.

Benedikt overholdt nøye den hellige Benedikts regel, som han selv hadde avgitt løfte om, og tjente således som et eksempel for mange. Han brydde seg lite om å reise utenlands; han forlot aldri klosteret uten at hans foresatte uttrykkelig ba ham om det, eller dersom det var ytterst nødvendig. Han overholdt nøye de tidene da han skulle være taus; da sa han aldri, på samme måte som om natten, et ord, enten det var på latin eller norsk talemål, og mellom disse tidene talte han mest latin, både i kirken og i forsamlinger. Han var ydmyk og underdanig for sine foresatte og satte seg aldri ned noe sted, selv ikke når abbeden ba ham om det; da ville han heller unnskylde seg og be om at de andre munkene fikk sitte. Det eneste han gjorde var å lese, undervise og studere bøker. Han la ned alle anstrengelser for å undervise Arne i latin og håndskrift. Gutten ble da også en fremragende klerk, skrev med vakker håndskrift og ble en dyktig versificator . Det kan i sannhet sies at et kloster som er i stand til å fremvise slike munker som på Tingøre, er et meget godt kloster.

34. Diakonen Egil Eyolfsson ble dette året som er nevnt over viet til prest av biskop Audun; deretter ble han først utnevnt til skolemester på Holar. Det var tungt for Laurentius da de skiltes, for han hadde fått den høyeste respekt for ham.

Om sommeren reiste Gudmund, abbed på Tingøre, fra Island, og ble værende utenlands i to år. Erkebiskopen gjorde ingenting med hans klagemål som var rettet mot biskop Audun, ettersom han ikke ønsket å foreta seg noe før Audun kunne svare for seg selv. Om høsten reiste biskop Audun på visitas i Vestfjerdingen. Da han red fra Breidabolstad over til Tingøre, barrikaderte brødrene klosterdøren midt i fjeset på biskop Audun; det var heller ingen processio som kom ham i møte. Det var gjort i stand kjøtt til ham og mennene hans, men ikke noe øl. Sira Havlide brakte sitt eget øl utendørs, og Audun og hans folk fikk det å drikke. Broder Bjørn Torsteinsson var prior på klosteret og stedet. Mange bønder hadde kommet ned til Vatnedal for å forsvare klosteret mot biskopen, dersom han hadde til hensikt å angripe; men det var lite som tyder på at de ville det.

Året etter døde Håkon Magnusson, konge av Norge. I Sverige hendte det også at kong Birger lot sine to brødre hertug Eirik og Valdemar mure inne og sulte i hjel i fengsel: Eiriks hustru var Ingebjørg, datter til kong Håkon, hun ble senere titulert hertuginne. Sira Havlide på Breidabolstad døde samme år, han var en fremragende mann. En tid hadde han vært kapellan hos kong Eirik, og senere godsforvalter både på Holar og på Tingøre. Da døde også sira Kodran Ranason i Norge. Sira Egil fikk reisetillatelse av biskop Audun, og hadde tenkt å reise til Norge med det skipet som da lå på Seløre, det samme skipet som Sira Grim Ufeigsson også skulle ha reist med på oppdrag for biskop Audun, men uvær hindret skipet i å forlate landet. Sira Egil var nå fremdeles på Holar, og biskopen knyttet et ytterligere vennskap til ham.

Men senere på sommeren kom det et brev som kalte ut begge biskopene på Island, begge lovsigemenn, herr Ketil Torkelsson, seks av kongens håndgangne menn, og seks av de fremste bøndene. Herr Grim Torsteinsson overtok lagmannsembetet, og Erlend Bonde fra Ups i Svarvadardal hadde lagmannsembetet for Nordlendingefjerdingen. Om vinteren falt kirken på Skålholt ned, rett før Torlaksmesse.

Magnus Eiriksson, sønn av kong Håkons datter, ble kronet til konge av Norge, Sverige og Gotland. Herr Erling Vidkunnsson var regent over hele det norske kongedømmet, med erkebiskop Eilivs og alle de mektigste herrers i Norge samtykke, kong Magnus var da tre år gammel. Sommeren etter gjorde biskop Audun seg klar til å seile med et skip fra Gåsøre; det ble drevet tilbake og landet i Husavik. Sira Egil var fremdeles hos ham. Han overvintret hjemme på Holar.

35. Om høsten opptrådte sira Egil som megler for å få i stand et forlik mellom biskop Audun og sira Laurentius, og gjorde det klart for biskopen at Laurentius var en mann som som han kunne få stor nytte av. Biskop Audun sendte sira Egil vest til Tingøre, og broder Laurentius red til Holar sammen med ham; de møttes, og biskopen tok imot ham på en sømmelig måte; han tilbød Laurentius sitt vennskap, og Laurentius lovet ham sin troskap i retur, og skulle undervise biskopens dattersønn, som het Øystein. Den unge gutten fulgte med sira Laurentius, som underviste ham; han utmerket seg senere og var lenge prest i Mariakirken i Trondheim, og ble kalt Øystein Røde.

Gjennom vinteren og våren var det mye misnøye i Holar bispedømme, på grunn av et rykte som var satt ut av ondskapsfulle menn. Det ble sagt om biskop Audun at det skulle betales skiftetiende på ett hundre og tyve eller mer. Noen lausmenn ville ikke finne seg i dette og samlet seg i Skagafjorden, hvor de samlet en stor flokk. De la seg i bakhold for biskopen ved Hovdahol, og det var stor fare for at de ville ha tatt ham og lagt hånd på ham om det ikke hadde vært for at Ravn Jonsson fra Glaumbø kunne forsikre dem om at tienden skulle betales på samme måte som fra gammelt av, og at alt som var under fem hundrer skulle gå til de fattige.  

Det ble en svært hard vinter for folk; sjøen lå islagt vidt og bredt, og været var bittert. Om våren gjorde biskop Audun alvor av det løftet som han hadde avlagt påskedag til den hellige biskop Jon av Holar, nemlig at hver bonde i Rauna og mellom Skagafjorden skulle gi et klippet saueskinn, som skulle brukes til å betale for en statue av den hellige Jon av Holar; dette skulle bonden Ram Jonsson sørge for ble gjort.

Været endret seg til det bedre på dette viset; påskedag, før høymessen, da helgenskrinet ble brakt ut, stilnet nordavinden straks av; etter høymessen blåste den opp fra sør, og om kvelden, ved vesper, skiftet det til et tøvær som holdt seg til all is og snø var smeltet vekk. Hele våren vokste gresset godt, og havisen drev bort.

Det var strid mellom biskop Audun og sira Snjolv; biskopen tok Grenjarstad fra ham, etter at han hadde anklaget ham for at han ikke ville ta imot en prest som biskopen hadde sendt ham. Biskopen lot da sverge at det skulle sitte syv prester på Grenjarstad. Biskopen rettet mange andre anklager mot Snjolv; enden på det hele var at biskopen fikk ham bannlyst og fratok ham alt samkvem med kristne menn. Snjolv brydde seg lite om dette, og fór til Norge.

Arne, biskop på Skålholt, hadde seilt til Norge sommeren før og døde i Norge den vinteren. Orm Torsteinsson ble valgt til biskop i Skålholt. Om våren, som nyss er nevnt, kom skipet Skákin inn i Østfjorden; det ble brutt istykker av isen. Abbed Tord og Berg Jonsson befant seg ombord. Alle som var ombord kom med nød og neppe i land og fikk berget lasten. Den før nevnte Berg var på vei med brev til biskop Audun. Biskopen sendte straks Berg i vei sør til Øren for å bli med et skip der, og det ble gjort. Om sommeren, på tinget, ble lovmennene fra Nordlendingefjerdingen enige seg imellom om at de ikke ville finne seg i flere pålegg fra biskop Audun. Etter tinget red herr Grim og mange fremstående menn til Holar og forhandlet med biskop Audun. Biskopen lot seg ikke mildne av deres ord, og de som tidligere hadde stått ham imot måtte nå bøye seg for hans vilje.

36. Om sommeren gjorde biskop Audun seg reiseklar og forlot Holar med sitt følge, og sira Egil fulgte med ham. Sira Torstein Illugeson ble utpekt som officialem for biskopen i Skålholt. På det samme skipet var også Orm, electus i Skålholt. De la til havs og fikk en rolig overfart, og nådde frem til Norge. Biskop Audun reiste nord til Trondheim. Der møtte han erkebiskop Eiliv, som tok vennlig imot ham. Her tilbrakte han vinteren.

Nå må det fortelles at Ketil Torlaksson kom til Island med skriv fra kongen. Landet sverget da troskapsed til kong Magnus. Gudmund, abbeden på Tingøre, kom til Island sammen med sira Jon Kodransson, som bodde på Holar og holdt skole der.

Biskop Audun satt i Trondheim og holdt en stor juleveitsle; det tok først slutt lenge etter at julen var over. Erkebiskopen ble der noen netter under festivitasen, men kannikene var der hele tiden. Tidlig i juledagene ble biskop Audun syk; først kunne det merkes som en smerte i kneet, så spredte det inn i buken. Det ble sendt bud etter leger, og alle råd ble prøvd, men det ble bare verre og verre. Så tapper en kar var han at han satt oppe sammen med vennene sine og pratet muntert med dem som om det ikke skulle feile ham noen verdens ting. Og selv da han skjønte hvor ille fatt det var med ham, invirerte han erkebiskopen og alle de fremste menn til festmiddag.

Etter at de hadde drukket minneskålen for jomfru Maria førte han en edel tale, og takket Vårherre og hans mor den salige Maria for alt det gods og all den store lykke som Gud hadde skjenket ham, til en så uverdig tjener som ham, og tryglet alle de menn som satt ved hans side om å tilgi ham og be til Gud for ham, og sa rett ut at innen noen få dager ville han ha forlatt denne verden. Først ga han erkebiskopen, dernest kannikene og til alle de fremstående mennene som var samlet i gjestebudet, verdifulle gaver, og ba dem samtidig innstendig om at uansett hvordan det gikk med ham, så skulle de tre netter senere komme sammen og holde samme slags gjestebud. Så tok de alle sammen avskjed, og han forlot dem med noen til å støtte ham. Deretter gikk han til sengs og gjorde alt rede, og valgte å ligge i Mariakirken der i byen, siden han ikke fikk ligge i Mariakirken på Holar, der han var biskop. Etter at han hadde mottatt sykesalving kom erkebiskopen til ham og spurte hvem han mente ville være best skikket til bispeembetet i Holar, når han selv var borte,

"I Holar bispedømme er det mange gode prester," svarte biskop Audun. "Men med Gud som vitne vil jeg svare dette, at der er ingen mann som er bedre skikket enn broder Laurentius på Tingøre. Det er det mange gode grunner til. For det første, fordi han har gitt seg hen til Gud, og tjent trofast og hengivent etter den hellige Bendikts regel; dette ble holdt frem for oss som sant da vi var på Island. Enn videre, så er han den beste klerk, og vel bevandret i kirkeretten. Han er også djerv og pålitelig i alle anliggender som gjelder rettstvister, og han vil aldri gi slipp på noe som er rett og riktig for Kirken; for folket på Nord-Island trenger dette - å bli styrt av en biskop som både er lærd og vil tukte folkets fordervelige utskeielser med en hard hånd."

"Du vet," sa erkebiskopen, "hvor sterkt han sto oss imot, da han sto på biskop Jørunds side og lyste oss begge i bann?"

"Trenger ikke Kirken nettopp slike ledere?" svarte biskop Audun. "Betyr det ikke mer enn den fortred han har gjort oss? Det er bare rett og riktig for Gud at dersom vi har motarbeidet ham, er det nå på tide med å arbeide med ham. Lavrans kan ikke hjelpe for at han gjorde som hans overordnede ba ham om."

Så ektefølt talte Audun om denne saken at han gråt, og alle som var til stede lovpriset den talen han hadde holdt.

Da biskop Audun hadde mottatt Herrens sakrament døde han Agnetis secundo, med stor heder og et strålende ettermæle. Han ble stedt til hvile i Mariakirken i Trondheim. Begravelsen ble forrettet med den største verdighet og heder. Arvingene fortsatte hans gjestebud enda mer storslått enn før, og ba enda flere gjester og gjorde det om til et gravøl. Det er siden sagt at ingen av de norske biskoper på Island har vært mer mektig og fyrstelig enn biskop Audun.

37. Nå er det å fortelle at etter at det hadde gått en tid, sammenkalte erkebiskopen domkapitlet og tok opp spørsmålet om hvem som skulle velges til ny biskop i Holar bispedømme. Erkebiskop Eiliv ville ikke ha noen annen kandidat enn enn broder Laurentius, som biskop Audun hadde utpekt. Ved Guds vilje ble det så vedtatt at erkebiskop Eiliv valgte og utnevnte broder Lavrans til biskop i Holar, og alle kanniker samtykket. Bispevalget ble forkynt i domkapitlet i Kristkirken i Nidaros, etter at Te Deum først var sunget, og klokkene kimet.

Før dette skjedde hadde det hendt at Orm Torsteinsson, bispevalgt til Skåholt, døde før han var blitt bispeviet. Da ble Orm Steinsson valgt til biskop i Skålholt, men han ville ikke. Han avla votum peregrinationis ad limina apostolorum Petri et Pauli og døde kort tid etter. Så ble Skute-Grim valgt, som før dette hadde vært abbed på Holmen i Nidaros. Han ble vigslet som biskop i Skålholt og satt som biskop i tre måneder; i løpet av denne tiden hadde han sløst bort tre hundre hundrer som tilhørte kirken i Skålholt. Han døde i Havn, der handelsmenn ventet på vind. Etter ham ble biskop Jon Halldorson valgt og vigslet til biskop i Skålholt. Han tilhørte dominikanerordenen, var en fremragende lærd og en dyktig prest; han hadde studert i utlandet, i Bologna og i Paris i Frankrike.

Mens alt dette hadde skjedd i Norge, visste islendingene ingenting om hva som hadde forergått der. Da tinget ble holdt kom et skip, som var drevet tilbake av vinden, til Øren. Blant de spesielle menn som befant seg ombord, var det også en viss fru Målfrid. Først da fikk folk nyheten om biskopene som var valgt på Island; biskop Jon til Skålholt, og broder Lavrans til Holar. Ingen kunne begripe hvem denne Lavrans mon var, for det var ingen som trodde at broder Lavrans på Tingøre kunne bli valgt.

Nå må det fortelles hvordan det denne sommeren, kort tid etter tinget, at abbed Gudmund på Tingøre ble invitert til en festlig sammenkomst av fru Gudrun, datter av Torstein, som da bodde på Holtestad i Langedal. Broder Gudmund kom dit i følge med to brødre, broder Bjørn og broder Lavrans. Da han og brødrene red hjem igjen, og hadde krysset over Blanda, ble de møtt av en mann som het Torvard, med tilnavnet "biskopen". Han fortalte dem at biskop Auduns skip hadde ankommet Island, og at Audun var død. Abbed Gudmund spurte om noen hadde nevnt hvem som var blitt valgt til ny biskop i Holar. Torvard svarte at det var en som het Lavrans. De hadde da ennå ikke hørt om at skipet var ankommet, eller om nyheten,

Da mannen hadde forlatt dem, sa broder Bjørn til Laurentius: "Det skulle vel ikke være deg som er blitt valgt til biskop, Lavrans?"

"Ikke ert meg," svarte han. "Kannikene i Norge har til de grader fratatt meg all ære og verdighet, som mange vet, så jeg har ikke det minste håp om at de noensinne vil gi et embete til meg."

Da de var kommet hjem til Tingøre, kom det et par dager senere et brev fra fru Målfrid til Laurentius, der hun skrev at hun selv hadde vært til stede i Kristkirken i Norge da han var blitt valgt til biskop i Holar, og at det etterpå var blitt bekreftet av kannikene. Han kunne ikke lenger la være å tro på at det var sant, det som ryktet sa. Han ble svært rørt over dette, og takket Gud og hans milde moder Maria for alle de gode gaver hun hadde gitt ham. Inntil videre ble han sittende på sin plass både under korbønnen og i klosteret.

Om sommeren, under Olavsmessen kom sira Egil Eyjolfsson med erkebiskopens dekret; han hadde kommet til Island bare noen få dager i forveien med et skip som hadde lagt til havn i Gåsøre. Dekretet var utformet på det viset at det besto av to brev med segl som hang fra dem; i det ene sto det at erkebiskopen ga ham tilgivelse for alle de lovbrudd han hadde gjort seg skyldig i overfor kirken i Nidaros, mot erkebiskopen og kannikene, med den begrunnelse, i overensstemmelse med kirkeretten, at inntreden i et kloster er som enhver annen dåp, slik at alle forsyndelser mot Guds lover vil være tilgitt så snart man har inntrådt i en hellig orden. Innholdet i det andre brevet gikk ut på at erkebiskopen, etter å ha rådført seg med kannikene, hadde valgt broder Laurentius til biskop av Holar, med all den verdighet og ære som sømmer seg for en biskop, og at han burde få sin myndighet bekreftet ved å la seg vigsle til biskop snarest mulig.

38. Da dette budskapet var blitt fremsagt og overlevert, takket han og alle som var sammen med ham Gud for den gave og myndighet som var blitt ham til del. Av dette kan enhver mann være sikker på at Laurentius var blitt valgt av Gud i sin godhet med den hellige ånds rettledning, og ikke jordisk rikdom, anseelse eller bestikkelse, slik at det var den hellige ånd som hadde pustet i deres bryst, uten noen som helst innflytelse fra Laurentius´s slekt eller venner.

Den nyvalgte electus skrev til herr Ketil, som da var kongens befalingsmann på Island, og han kom til Tingøre og nord til sira Torstein officialis. De red alle sammen med den valgte biskopen til Holar, hvor det var stelt i stand et gjestebud for dem. På Laurentiusmessedagen ble valget av biskop offisielt kunngjort av Ketil Torlaksson. Deretter ble Te Deum sunget til klokkeringing, og herr Ketil og sira Torstein officialis førte herr electum til biskopens stol. Den bispevalgte og herr Ketil tok avskjed med hverandre på den aller vennligste måte.

Herr electus foretok en inspeksjon av kirkegodset på Holar, og det sto dårlig til på alle områder. Gud hadde våren før vist at det behaget ham at Laurentius kom dit. En hval hadde drevet i land på kirkens gods, på et sted som ble kalt Brimnes. Hvalen var både god og stor, nesten fire hundre vætter, så folk kunne ikke ha fått en bedre fangst som kom rekende inn. Den nyvalgte biskopen tok tilbake presten Skule Ingeson som gårdsforvalter. Det var en stilling han hadde hatt i mange år i biskop Jørunds tid, og han ble ansett som en dyktig forvalter; det var sira Havlide, den gangen han selv var forvalter, som hadde lært ham opp. Han utnevnte Sølve til gårdsbestyrer, og hans hustru Gudrun Skekkedatter, til husbestyrerinne. De var begge svært erfarne, og de ble værende i dette arbeidet så lenge han var biskop. Likeledes satte han forstandige og flinke menn til å ha oppsyn med alle småbrukene som hørte til bispesetet, og lot det bli kjent at han kom til å følge de samme reglene som biskop Jørund hadde satt for den daglige driften. Han ville ikke blande seg borti noe, bortsett fra kjelleren på bispegården og kleskammeret, samt tilsyn med prestene og vadmålet som ble gitt i offergaver; de skulle gå til de fattige.

Den første Mariamesse holdt han en preken og ga rike gaver til de staute menn som hadde kommet dit; de frydet seg alle straks over at kirken og klosteret hadde fått en så dyktig overordnet.

Etter Mariamesse red han nord til Mødruvellir. Det var ingen brødre der, for biskop Audun hadde gitt dem alle presteembeter. Broder Torgeir i Lagmannslid var en slags sogneprest, det samme var broder Tord i Videvollene i Skagafjord, mens broder Torbjørn og broder Brand hadde dratt hjem til Holar og dødd der. Helt siden klosteret brant ned hadde kirken i Holar tatt alle leieintekter fra klosteret, og det samme gjaldt klostergodset; det var to prester der med en kokk, og to diakoner. Av en sak som denne kunne man se hvilken vanskelig oppgave herr Laurentius hadde fått da han kom til makten, for han så klart at det stred imot Guds lov at ordensbrødre skulle leve ute i verden som verdslige prester; likevel nølte biskopen med å gjøre noe med saken inntil han hadde møtt erkebiskopen.

Derfra dro ha videre til Munkatverå, hvor man manglet et overhode: abbed Tore hadde, som nevnt, fått permisjon fra sitt embete og reist til Norge. Den bispevalgte utpekte Berg Sokkason fra Tingøre som overhode for klosteret, både i temporalibus og spiritualibus , og der og da gikk broder Berg straks i gang med å endre munkenes væremåte til det bedre.

Herfra dro electus nord til Grenjadarstad; her styrte sira Jon Kodransson gården etter instruks av sira Torstein officiali. Den bispevalgte ga ham også fullmakter inntil sira Torstein vendte tilbake fra Norge.

Endelig red den valgte biskopen hjem til Holar og satt i ro der om vinteren. Han utnevnte Olav Hjalteson, som var diakon der, til skolemester, og skaffet klerker dit som fikk daglig undervisning. Han tok også straks fatt på å skaffe seg en oversikt over folks sedelighet i bispedømmet, og formanet alle, både presteskap og legmenn, å holde seg unna alt som kune føre til synd; og før han ble biskop hadde han ingen større oppgaver enn denne.

Kirken i Kvam, i Vatnsdal, eide to tredjedeler av jorden der; bonden Finnbjørn Sigurdsson eide den resterende delen. Kirken var etter den bispevalgtes oppfatning i en heller sørgelig stand, for bonden Finnbjørn tok seg av både kirkens del og sin egen. Den bispevalgte mente at det var galt og ønsket å utnevne en prest til å sørge for kirkens andel, men det ville ikke Finnbjørn. Det gikk til slutt så langt at den valgte biskopen forlangte at han skulle gå med på det, ellers ville han føre sak mot ham. Han tilbød også bonden å kjøpe hans andel for det jorden var verd. Det hele endte med, etter gode menns råd, at bonden Finnbjørn solgte sin andel av jorden for syv tusen to hundre, ettersom den valgte biskopen ønsket at kirken skulle eie hele jorden alene. Han satte sin sønn, Egil Grimstunge, til å styre jorden, og hjalp ham til å flytte dit med hele sitt hushold; og til fru Gudrun og fru Turid lånte han Kvam inntil han selv vendte tilbake fra Norge.

Tidlig om våren reiste den valgte biskopen på visitas til Vestfjerdingen, og var på Breidabolstad i Vesterhop hos sira Torstein og feiret Jonsmesse der.

Vinteren og våren var så hard at de mistet mange sauer; men den dagen da de feiret messe for den hellige biskop Jon av Holar bedret været seg.

39. Herr Gudmund, abbed på Tingøre, og brødrene henvendte seg til den valgte biskopen angående bispetiendene. Han svarte at han at han ikke hadde den fulle myndighet i slike saker før han var blitt viet som biskop, og tilbød seg ta i bruk arbitros, av dem for deres halvdel og ham selv for hans halvdel, på vegne av kirken i Holar, og slik ble saken avgjort mellom dem. Som representant for Holar kirke valgte han sira Jon Kodransson, mens abbeden og brødrene valgte Lang-Orm, som var prost i Vestfjordene og eide gården Holtstad i Ånundarfjord. Begge parter skulle holde seg til disse voldgiftsmennenes dom inntil erkebiskopen hadde tatt sin endelige avgjørelse. De hadde kommet overens om denne saken og lagt den bak seg mens den valgte biskopen oppholdt seg på Tingøre, og der ble det også avgjort at stedet og klosteret skulle få Hjaltebakke tilbake, som biskop Jørund for lenge siden hadde lagt under Tingøre; men biskop Audun hadde tatt det fra dem og gitt det til presten sira Jongeir, som bodde der noen år. Både abbeden og brødrene syntes at det var en ynkelig erstatning for tienden, men slik fikk saken hvile inntil erkebiskopen hadde tatt en avgjørelse i saken, og med det skiltes de.

Om sommeren reiste den valgte biskopen med et skip til Krafsi, med bonden Klement Atlesson, og de folkene som var i hans følge. Disse mennene var med ham: sira Egil Eyolvsson, sira Stefan, Adalbrand Magnusson, diakonen Eirik Røde, og skipsmannskapet. Den bispevalgte oppholdt seg på Mødruvellir om sommeren før han gikk ombord.

En dag eller to før de la til havs kom tre skip til Gåsøre med korte mellomrom, så lang tid som det tar å spise et måltid, og alle var fra Norge. Bonden Hallkjell var på "Unglandsbollen", Sigvald på det andre, som het "Svanen", og på det tredje skipet, som het "Gløden", var sira Snjolfr. De to første skipene la til ankret opp utenfor havnen i Gåsøre til å begynne med; de hadde godt med varer som skulle lenger nordpå. Sira Snjolfr og den valgte biskopen møttes, men sira Snjolfr ville ikke vise ham noen form for ærbødighet. De snakket sammen en stund, nokså avmålt. Til slutt spurte den valgte biskopen: "Vil du gi meg et kyss til avskjed?"

"Ikke," svarte Snjolfr, "vil jeg kysse deg, Lavrans, for det kan med tiden vise seg å være hva du vil kalle et judaskyss."

Så skiltes de, uten glede.

Det gamle islandske bispesæde Hólum i Hjaltadal, fra Nordiske Billeder, fjerde bind. København 1870.

40. Nå er det å fortelle at bonden Klement og electus seilte ut fra Gåsøre; det var in festo Bertini abbatis. Nord for Langenes fikk de god bør, og videre østover sjøen; det blåste en frisk bris og været var godt. Overfarten tok ikke lang tid, og snart kom de frem til kysten av Hålogaland i nord, tvers overfor Brønnøy. De seilte inn i en skjærgård, men de visste hvor de skulle seile og låret en båt. Men handelsskipet braste rett opp på et skjær, fortere enn de hadde tenkt; skipet ble splintret på undersiden så kjølen ble knakk, og handelsskipet sank med det samme. Den bispevalgte, kvinnene og alle menn som ikke var i stand til å klare seg selv gikk i båten; noen kom seg i land drivende på tømmerstokker, og sira Egil klamret seg til en del av masten. Alle sammen kom seg i land, bortsett fra en kvinne som druknet med det samme; hun het Tordis og hadde tilnavet Blomsterkinn. Mesteparten av formuen som skipet var brakte med seg ble borte, men en god del ble også reddet, for de dro opp ruller og bylter med vadmel og tønner med tranolje; men lasten med tørrfisk var derimot tapt.

Den bispevalgte nådde land først. Han var, som ventelig var, ganske utmattet. Men han ble ikke værende der lenge før de fikk hyret et lasteskip som kunne ta ham videre til Trondheim. Ombord sammen med ham var sira Egil og hans egen sønn, broder Arne, og noen av hans tjenere, samt diakon Adalbrand; sira Stefan hadde han imidlertid utpekt til å bli værende igjen ved vraket og berge all den lasten som kunne finnes; han overvintret der sammen med noen av tjenerne fra kirken på Holar.

Den bispevalgte kom med sitt følge til Trondheim. Erkebiskop Eiliv var da i byen. Laurentius gikk straks til huset hans; han ble sluppet inn og falt på kne foran erkebiskopen og ba ham om tilgivelse for alt han hadde gjort mot ham. Erkebiskopen reiste seg og løftet Laurentius opp, og ønsket ham velkommen.

"Alt sammen er allerede tilgitt," sa erkebiskopen, "som det fremgår av brevet jeg sendte deg. Dessuten, om vi i noen saker har gjort deg urett, ber vi om at du tilgir oss."

"Det," sa Laurentius, "var nok sikkert bare rett."

Erkebiskopen ba ham fortelle om alt som hadde hendt siden han forlot Island. Den bispevalgte fortalte ham om hva som hadde inntruffet, om skipsvraket og alt annet; også om hvordan de hadde mistet nesten alt sitt gods. Erkebiskopen ble lei for å høre det, og han inviterte Laurentius, på sin egen bekostning, og alle hans menn til å spise med ham i erkebiskopens hus. Den bispevalgte tok med glede imot tilbudet, ettersom det virket best å ordne dette med erkebiskopen.

Sira Arne, kjent som Vade, var på den tiden gårdsforvalter for erkebiskop Eiliv; han var erkebiskopens søstersønn. Han ble siden erkebiskop etter erkebiskop Pål, og var den bispevalgtes beste venn. Sira Egil satt på forvalterens plass, og de andre mennene fikk høvelige plasser. Den bispevalgte valgte Stefan Hauksson som sin munnskjenk og oppvarter, ettersom han var islending. Stefan var en stor mester i mange håndverk, som gullsmed, gravør og tegner, og Laurentius satte ham til å utsmykke skålen som hadde tilhørt biskop Jon av Holar, som han hadde fått i Rom. Skålen hadde ligget bortglemt på Holar inntil nå, men Laurentius fikk den utsmykket og skrev selv latinske verselinjer som ble inngravert på skålen.

Laurentius tok opp mange vanskelige saker i Holar bispedømme med biskopen; han ville vite hva erkebiskopen mente var riktigst i følge kirkeretten i disse sakene, for han var alltid nøye med å følge loven i ett og alt.

Laurentius overvintret som biskopens gjest, og erkebiskopen sørget for ham og hans følge på aller beste måte. Om høsten etter at Laurentius hadde forlatt Island kom biskop Jon Halldorson til Skålholt. Han foretok vielser i begge bispedømmene; sira Pål Torsteinsson, sira Olav Hjalteson og mange flere ble da vigslet til prester i Holar bispedømme.

41. Nå må vi fortelle at erkebiskop Eiliv innkalte alle biskoper - herr Audfinn, biskopen i Bjørgvin, og herr Vilhelm, biskopen på Orknøyene. Disse kom til Trondheim in festo Johannis baptiste. Erkebiskop Eiliv viet Laurentius til biskop med all den pomp og prakt som den hellige kirke utfolder etter tradisjonen ved slike høytider, med de før nevnte biskoper til stede.

En tid før dette, om våren, hadde sira Stefan kommet nordfra Hålogaland med et lasteskip med alt godset som tilhørte kirken på Holar. Ganske snart etter at Laurentius var blitt formelt vigslet til biskop, kom broder Ingemund Skutesson med et klagemål mot bispedømme og biskopen, fordi klosteret på Mødruvellir hadde mistet alle sine inntekter og alle brødre ved klosteret var drevet bort, mens kirken og biskopen i Holar hadde tatt til seg alle leieinntekter som hørte til kirken på Mødruvellir. Ingemund var på denne tiden broder ved Elgeseter kloster som tilhørte Augustinerordenen.

Til denne klagen svarte Laurentius: "Alle og enhver vet at klosteret på Mødruvellir var nedbrent da jeg var bispevalgt, ettersom biskop Audun hadde holdt brødrene ansvarlige for at de fór så vettløst frem med lyset da de kom fulle tilbake fra Gåsøre; de skulle ha antent de teppene som lå i koret da de åpnet skrudkisten, for flammene sto opp fra den, og her var brannen på det mest hissige. Biskop Audun var av den mening at han ikke hadde noen forpliktelse til å reparere skadene som var blitt påført klosteret, ettersom de selv var, på grunn av deres egen skjødesløshet, skyld i det som skjedde."

Erkebiskopen svarte: "Du vet godt at i følge kirkeretten skal ethvert kloster, når det først er blitt grunnlagt, bli stående til tid og evighet, om det ikke er noe til hinder. Enn videre, dersom leie og inntekter til kirke og kloster er blitt avtalt med kirken på Holar, hvem andre er forpliktet til å holde klosteret i stand, eller sørge for at det blir gjenoppbygget, enn nettopp biskopen i Holar? Men la disse brødrene som opplagt er skyld i ulykken bli plasert i de strengeste klostre. Vi vil også sende judices delegati og la dem dømme i denne saken på våre vegne."

Herr Laurentius sa seg godt fornøyd med dette utfallet; det ble heller ikke gjort mer med saken i denne omgang.

42. Abbed Gudmund hadde nå skrevet til erkebiskopen angående saken om tienden. Broder Arne leste høyt om hele prosessen og bevisførselen for erkebiskopen og kannikene. Erkebiskopen svarte at han også ville høre hva biskop Laurentius hadde å si om saken. "For," sa han, "vi er blitt fortalt at da du selv bodde i klosteret, forsto du det slik at kirken på Tingøre hadde rett til biskopens tiender; det vil si, i følge hva en yngre broder, din sønn, har foralt oss."

"Det er riktig som De sier, herre," svarte Laurentius. "Da jeg bodde i klosteret på Tingøre ba jeg så godt jeg kunne om at klosteret burde ha rett på tiendene, i følge gaven fra St. Jon, den første biskop i Holar, som grunnla klosteret. Men selv om han var en rettskaffen mann, kunne han ikke gi gaver for mer enn sin egen levetid og skape præjudicum for de senere biskoper på Holar."

Broder Arne, hans sønn, svarte: "Det du sa da du bodde på Tingøre var at klosteret hadde en rett til å beholde dem, nå da de to biskopene etter Jon hadde sagt seg enige med ham og opprettholdt gaven uendret. Nå, også de to biskopene etter ham opprettholdt gaven, slik at man kan regne opp syv biskoper som gjennom tidene lot klosteret på Tingøre beholde tiendene, helt til biskop Jørund la beslag på dem i biskop Jørunds tid."

"Ha takk, unge broder," sa erkebiskopen, "for at du så trofast står ved ditt eget kloster. Vi ber deg, herr Laurentius, og likeledes at du følger det opp, å gi klosteret gode vilkår, så vi slipper å ta opp denne saken en gang til."

Biskop Laurentius svarte: "Vil De godta enhver avtale som jeg og abbed Gudmund, med brødrene, kommer frem til i fellesskap?"

Erkebiskopen sa at det ville han gjøre med glede. Mer ble ikke gjort med denne saken.

43. Det skjedde også at sira Egil spurte, og fikk, Grenjarstad av erkebiskopen, for han mente at han hadde råderett over stedet, selv om det hadde gått tapt fra bispestolen på grunn av biskop Auduns skjødesløshet. Biskop Laurentius gjengjeldte erkebiskopen på en måte som behaget ham, for all kost og losji for seg selv og sitt følge. Og da herr Laurentius var reiseklar, tok han en hjertelig avskjed med erkebiskopen. Erkebiskopen ga Laurentius gode gaver, og de skiltes i kjærlig vennlighet. Herr Laurentius dro sør til Bjørgvin og fikk skipsleilighet med bonden Basse. De la til sjøs, fikk en god overfart og kom frem til Øren på den selvsamme dag som Laurentius hadde lagt ut fra Gåsøre, festo Bertini. Det ble gjort klar hester til ham, og biskop Laurentius red nord til Holar. Alt folk i bispesetet feiret hans komme. Her sang han den første messen på Allehelgensdag.

44. Nå må det fortelles at så snart Laurentius hadde kommet til rette i sitt hjem på Holar, skapte han et godt og rettvist liv og forbedring av sedene, først for seg selv og deretter for alle gode menn. Og vi vil fortelle, punkt for punkt, om hans livsførsel, til etterlevelse for mang en god mann som ønsker å gå på den rette sti, både i åndelige og verdslige saker. Om hans måte å leve på som blir skildret her har vi bare skrevet ned slikt som vi kan svare for sannferdig overfor Gud, for denne mann var så bestemt og viljesterk i all sin fremtreden slik som du og jeg ville ha kunnet sett om vi hadde vært hos ham i to dager, natt og dag. I åndelige henseender var han så trofast og hengiven at han overholdt enhver tjeneste for Gud, enten det var tidebønn, ottesang, aftensang, messer og tidebønner, og ingen sak var så viktig for ham at han at han ikke lot de hellige ritualer gå foran, vinter som sommer, og natt som dag. Alle prester som måtte synge eller lese, klerker og diakoner, disiplinerte han på en slik måte at de gjorde det til punkt og prikke.

I hele sin tid som biskop holdt han ved like en førsteklasses skole. Han gjorde sira Olav Hjaltesson til skolemester, som underviste i grammatikk. Det kom mange elever til skolen, både rikmannssønner og fattige elever også, og alle ble undervist til de kunne sitt pensum. Broder Arne underviste også mange elever, og det var alltid femten klerker eller flere som fikk undervisning. De som skulle lese under gudstjenesten måtte kvelden før lese for skolemesteren, og fikk korreks av ham dersom de leste feil. Sira Valtjov ble gjort til rectorem chori; han bestemte hva som skulle synges. Før de største høytidene, til jul, påske eller Mariamesse, ble alle klerker og diakoner kalt sammen, og da holdt han en sermonem om hvordan det sømmet seg for hver enkelt av dem å forholde seg på høytidsdagene, ikke minst at de måtte gå til skrifte dersom de bar på synder i sitt hjerte. Han ledet selv messesangen ved hver eneste summum festum, og sang og preket med så stor lærdom og fromhet at mange angret sine sine synder og gjorde bot på grunn av det. Sira Valtjov sto alltid ved hans side og var hans capellanus . Under høymessen hadde han alltid den samme diakonen til å hjelpe seg; det var Einar Havlidesson, som han elsket høyest av alle sine klerker, og regnet som en sann og pålitelig venn. Han sang alle messer med en ektefølt og hjertevarm fromhet, og med rennende tårer, og under den lave sangen ved nattverden hørtes det mer hikst og gråt fra dem som sto nærmest enn man kunne høre av klare ord. Alle signa gjorde han på en tydelig og verdig måte, hverken for hurtig eller for langsomt, men alltid nøye overholdt.

Etter messen, når han kom inn i sakristiet, hendte det at han irettesatte diakonene eller klerkene dersom han syntes de hadde vært uordentlige under lesningen, sangen eller i andre saker. Han tålte ikke å se en diakon i en tykk kofte under messeklærne og dalmatikaene, og hevdet at messeklærne kunne bli revet istykker av det. På samme vis fikk ingen prest eller diakon lov til å ha en frakk under den lange kappen, og korkåpe utenpå der igjen, for de ville rive messeklærne istykker når de vred dem over hodet. Han ville heller ikke vite noe av tostemt eller trestemt sang, som han mente var narraktig; nei, det skulle være ren sang, slik det sto i korbøkene. Når det gjaldt klokkeringing valgte han å følge den samme regelen som ble brukt i biskop Jørunds dager, nemlig at det skulle ringes ved midnatt om vinteren. Han ville at de av prestene som sto opp til bønn skulle få seg en god natts søvn etter bønnen. Hver gang han selv sang messen, skulle fem fattige menn hentes inn for å få et måltid mat.

45. For biskop Laurentius forløp dagen på denne måten: Når det ringte til ottesang fremsa han tidebønnene til jomfru Maria mens han kledde seg; likeens leste klerkene tidebønnene til jomfru Maria i koret mens klokken ringte. Når det ringte til samling gikk biskopen frem og satt i sin stol, og sang sammen med de andre klerkene under hele ottesangen. Etter ottesangen gikk han til sin bolig og inn i sin skrivestue, her stengte han seg inne og ingen hadde lov til å gå inn dit, unntatt ham selv. Her satt han alene, og i tillegg i mørke, omtrent så lenge som en ottesang varte; han kom aldri ut til de andre, men hans kinn var fulle av tårer. Deretter gikk han opp til sitt soverom og gikk til sengs; et lys i en lykt ble hentet til ham, og han leste lenge i Salmenes bok. Så overmannet søvnigheten ham en kort stund inn til klokken ringte inn til prima. Han leste bønnen inne i seg mens han vasket og kledde seg. Da klokken ringte til fromesse gikk han i kirken og satt i sin stol mens messen ble sunget; etter messen lyste han sin velsignelse. Deretter gikk biskopen ut og rundt kirken.

Hver dag når det var behov for det, satt han i sitt consistorio for å avgjøre saker og andre nødvendige ærender, enten for folk som var kommet reisende eller kirken selv. Dette pågikk inntil terciam. Da gikk biskpen straks ut og satt i koret til etter messen og nonam. Deretter gikk han til bords. Han lot alle prestene sitte ved sitt bord og gledet dem, og alle andre som hadde villet komme, med god mat og tilmålt drikke, vekselvis mjød eller svakt øl. Biskopen drakk jevnlig hver enkelt prest til når han var blitt årelatt; og når det kom fornemme gjester til gården ble det sendt en skål med drikke rundt bordet til alle sammen. Til alle dupplicia ble det drukket på sømmelig vis, men ellers på høytidsdager var det ingen spesielle begrensninger og enhver kunne drikke så mye han ville. Om det da var kommet et skip til Island eller ikke, ble det drukket like mye på Holar. Han tok seg vennlig av alle sine gjester; de mest fremtredende satt oppe i rommet hans, og de kunne drikke som de selv lystet, men heller ikke mer enn man selv ville. Men det ble ikke båret inn mer til dem som drakk altfor mye, og om de ble altfor beruset hadde de bare seg selv å takke. Han feiret bestandig en stor juleveitsle for prestene og klerkene, og alle som han ellers lot bo hos seg, for gårdsbestyreren og husbestyrerinnen og hele tjenestefolket, og alle ble vel traktert. I påsken var bevertningen mer beskjeden, likeens på høytidsdagene under langfasten. Laurentius planla så godt at han fikk tak i drikkevarer hvor enn på Island han kunne få tak i dem. Dessuten hadde han alltid faste andeler i to eller tre skip som kom til Island; hans bestyrere var Gravar-Leiv og Eirik Røde. Som regel eide kirken på Holar noe av lasten i skipene som kom til Island. Han satte pålitelige menn til å ha ansvaret for kjelleren på bispegården; Ketil Hallson de to første årene, og deretter diakonen Einar, som hadde tilsyn med kjelleren i all den tid Laurentius var biskop.

Hver dag, etter at han hadde spist, gikk han først en spasertur før han satte seg inn i sin skrivestue for å lese i bøker; han skrev på vokstavler og gjorde notater av det han spesielt ønsket å huske fra bøkene. Deretter skrev diakon Eirik notatene av i en protokoll, slik at biskopen kunne ha notatene for hånden når han ønsket å kikke på dem, eller ha dem foran seg. Ingen hadde lov til å komme inn i hans værelser uten tillatelse; en portner hadde som oppgave å vokte hans bolig dag og natt.

Når det begynte å bli mørkt om vinteren pleide diakon Eirik å fortelle biskopen om de norrøne helgeners liv, eller han leste høyt fra latinske bøker til klokken ringte til vesper; ved første klokkeslag gikk biskopen rett til kirken mens han leste tidebønnene for de døde sammen med klerkene. Etter aftensang gikk biskopen hjem til sin bolig og til bords. Han ba alltid en klerk om å lese høyt lectionem, en oppbyggelig tekst, mens de satt til bords; som regel var det diakon Oblaud Torsteinsson som gjorde det. Etter aftensmåltidet pleide biskopen å gå frem og tilbake på gulvet inntil det var tid for et bad; deretter gikk han til sengs og fikk sin lengste sammenhengende søvn inntil det var tid for tidebønnen om natten.

Laurentius kom aldri inn i klosteret, bortsett fra ved noen anledninger da han hadde fått høre at det foregikk dans der om kveldene. Da kom han inn med en lykt som ble båret foran ham og forbød alle og enhver å danse i klosteret. Laurentius blandet seg mye inn i munkenes oppførsel, deres hårklipp og klededrakt, og i at de laget leven og spetakkel i klosteret, og i deres livsførsel, særlig alt som etter hans mening var overdrivelser; og han irettesatte også dem som gjorde seg skyldige i forbudt samkvem, enten ved utroskap eller blodskam, eller ved at de levde sammen.

46. Det må ikke glemmes, men heller bli trukket frem i lyset, hvor mange og hvor gode almisser han hentet fra kirkens gods på Holar mens han var biskop. Alle prosteinntekter som kom inn i form av bøter eller straff gikk til de fattige som trengte det mest, mest av alt til dem som hadde en familie å forsørge; til spedalske, blinde eller til dem med alvorlige sykdommer. Han utpekte en prest til å dele ut almisser fra prosteinntektene; sira Pål Torsteinsson hadde først dette vervet, deretter Bjørn Ofeigsson. Biskopen belønnet dem med en liten inntekt som han mente var rimelig for det bryet de hadde; og slik forble det resten av hans liv. Det var til stor hjelp for mange fattige mennesker, og alle ga av et godt hjerte. Tolv fattige lot han bo på Holar og på et par av småbrukene som tilhørte kirken; disse fikk både mat og klær. I fastetiden ble fem tiggere tatt inn i huset og bodde der til over påske. På Mikkelsmesse om høsten målte forvalteren opp tyve hundrer i vadmel, og dette skulle gis til de fattige så de kunne klarte seg gjennom vinteren, til etter pinse. Den som tok seg av gjestene skulle dele ut vadmålet mellom de fattige som anså som mest trengende, elller som biskopen ba ham om. Torstein Torleifsson ble valgt til denne oppgaven; han var en pålitelig mann, rettskaffen og klok. Alt vadmålet som kirken ga til de fattige hvert år tok han med seg der han bodde, og delte det ut til de fattige.

Det må også nevnes at Laurentius gikk kledd på samme måte som munkene, i en kutte med lang kappe utenpå; for han erklærte at regelen var, selv om biskopene kom fra et svartmunkekloster, så skulle de bære den samme ordensdrakten som i det klosteret de kom fra. Innerst på kroppen bar han en skjorte av hår og ull. Han opprettet en skole i klosteret hvor det ble gitt undervisning i latin. Det var sira Olav Hjalteson som holdt skole da, og Laurentius ga ham inntektene av kirken på Vellir i Svarfardal, og sa at hvem som enn var skolemester på Holar skulle ha denne inntekten. Sira Valtjof underviste i sang.

47. Den første vinteren da Laurentius bodde på Holar skjedde det lite av betydning på Island. Broder Berg Sokkeson ble valgt av herr Laurentius til abbed på Munkatverå, og viet av ham på Holar året etter. Han var en mann som utmerket seg fremfor de fleste på Island, i lærdom, håndskrift, sang og kløkt, og han skrev en rekke sagaer om norrøne helgener, som vil være kjent for alle så lenge det bor folk i dette landet. Dertil kom at denne gode mann levde et strengt klosterliv. Abbed Berg og biskop Laurentius var de aller beste venner; Laurentius var også hans lærer.

Om vinteren, før fastetiden, sendte herr Laurentius sin sønn, broder Arne, sør til Skålholt, til biskop Jon, og ba ham gi sønnen alle kirkelige vigsler og også vie ham til prest. Broder Arne kom nord igjen etter pinseuken, som viet prest. Biskop Laurentius mente det ville være feil om en far la sine hender på sin egen sønn av kjøtt og blod for å vigsle ham til prest; ei heller sto broder Arne ved sin fars side, bortsett fra når han fermet barn. Broder Arne var en fremragende prest og versemaker, og underviste mange klerker; han dro alltid sammen med Laurentius, hans far, på visitasreiser og sov under samme tak. Han bar også, likeens med diakon Einar, biskopens innsegl og skrev brev for ham.

48. Den samme vinteren, om høsten etter at biskop Laurentius hadde kommet tilbake til Island, var det stille i landet, og ingenting hendte av betydning. De før nevnte biskoper satt på sine bispeseter, herr Jon i Skålholt, og herr Laurentius på Holar. Folk sa at det kunne ikke finnes noen som var mer bevandret i latin enn dem; det var også et svært vennskapelig forhold mellom dem på denne tiden.

I det andre året av Laurentius´ tid som biskop påbød han, i samråd med andre lærde menn i bispedømmet, at festum corporis Christi skulle feires som summum festum, for dette var nylig blitt proklamert av biskop Jon. Denne høytiden ble vedtatt ved lov på alltinget om sommeren.

Høsten etter foretok herr Laurentius flere vigsler hjemme på Holar. Det var enda et bemerkelsesverdig trekk ved hans biskopstid at han selv eksaminerte prestene, og at han selv personlig fortalte dem hvordan det sømmet seg å opptre under den ordinasjonen de ville motta; og på den mest inntrengende måte undersøkte han deres livsførsel og kunnskaper før han ville vie dem; ikke minst la han stor vekt på hvor flinke de var til å synge og fremsi Guds ord i den hellige kirke. Han sa også ----- ----- at de som ventet barn og ikke ville vedkjenne seg dem, ei heller kunne bli vigslet; og om noe slikt ble oppdaget la han tunge bøter på dem, og holdt dem borte fra deres embeter en lang tid.

Året etter at herr Laurentius vendte tilbake til Island kom det ingen skip til Island. Da våren kom red abbed Gudmund og bonde Benedikt Kolbeinsson til Holar. Abbed Gudmund forhørte seg om hvordan kirketiendene skulle fastsettes; det var en sak som lenge hadde skapt uro mellom Tingøre og kirken på Holar. Til det svarte biskop Laurentius til abbed Gudmund:

"Det er to måter å løse dette på. Det ene er å sende en klage til erkebiskopen angående kirketiendene, det andre er å legge saken i våre hender og la oss løse den."

I samråd med gode menn valgte abbeden at biskopen alene skulle råde for denne saken som han selv mente var best, etter at han hadde sverget for Gud på at Tingøre kloster ikke skulle bli den tapende part. Så erklærte biskopen at Kvam i Vatnesdal skulle tilhøre klosteret på Tingøre for evig tid.

"Vi vet godt," sa biskop Laurentius, "at alle biskoper av Holar har hatt så mye makt og myndighet over klosteret på Tingøre at abbedene på Tingøre aldri har gjort krav på kirketiendene som biskopene har fått vest for elven i Vatnesdal. Men for å sette en sluttstrek for at våre etterfølgere skal hevde myndighet over klosteret på Tingøre, ønsker vi med denne gaven en gang for alle å gjøre slutt på all diskusjon og alle klager mens vi ennå har noe vi skulle ha sagt i denne saken. Vi vil også skrive til erkebiskopen og be ham om å stadfeste vår beslutning."

Overenskomsten ble inngått med brev og håndslag. I tillegg ga herr Laurentius alt gods etter sin bror Kalv til Tingøre, til en verdi av førti hundreder. Av denne gaven fikk biskop Laurentius stor heder og verdighet, og klosteret på Tingøre fikk for all fremtid stor glede og nytte av Kvamm.

49. Torstein Kolbeinsson, bror til Benedikt, bodde nå på Holtestad i Langedal. Fru Gudrun, datter av Torstein, var de to brødrenes mor. Torstein var ugift den gangen, men levde i et ulovlig forhold, for han tok Gudrun Illugedatter til å bo sammen med ham. Torstein og Tord Loptsson var firmenninger. Samlivet deres ble kjent, for hun ble med barn. De levde sammen så åpenlyst at han gikk til sengs med henne som om hun skulle være hans lovformelige hustru. Herr Laurentius ba ham først vennlig skille seg av med henne. Men han var blitt forherdet i sin avskyelige synd og brydde seg ikke det minste om biskopens formaninger. Til slutt stevnet biskopen Torstein, etter at han hadde ført bevis mot Tord og fått folk til å sverge slektskapet mellom de to nevnte menn, Torstein og Tord, og etter at han hadde gitt ham tre advarsler, og innkalte biskopen ham til Holar; her fikk han peremptorie, sin siste advarsel om at de begge ville bli lyst i bann ved første Mariamesse hjemme på Holar, mens klokkene ringte og alterlysene ble snudd opp ned, om han ikke kom til stevningen. Og da de ikke kom til stevningen, men ytterligere forherdet sine hjerter og turet frem som før endte det med at biskopen lyste dem i bann på Mariamesse hjemme på Holar, etter det reglement som i følge kirkerettens lover skulle anvendes ved åpenbar trass. Her kunne man også se hvor besluttsom og rettsindig biskopen var, for både fru Gudrun og Benedikt hørte blant hans kjæreste venner, og også Hallbera, abbedissen på Stad, som var Gudruns søster. Torstein hadde dessuten mange som støttet ham, ettersom han var en rik og mektig mann.

Nå må det fortelles hvordan Torstein tok det da de begge ble lyst i bann på Holar på Mariamessedag. Da han satte seg til bords på Holtestad, skjulte han ansiktet i håndflatene, kikket opp og sa:

"Gudrun, jeg kan føle på meg at biskopen på Holar synger en streng sang over deg og meg i dag; jeg vil ikke blande noen andre inn i min ulykke; og dere..." fortsatte han henvendt til de andre som satt ved bordet, "skal spise her inne, så får jeg heller gå ut." Med de ordene forlot han bordet, spiste for seg selv og sov for seg selv. Biskopen hadde før dette sendt bort de to prestene der; Torstein hadde forøvrig oppført seg meget dårlig mot dem.

Ikke lenge etter disse begivenhetene red fru Gudrun og Benedikt til Holtestad, og ba Torstein inntrengende om å forsone seg med den hellige kirke og biskopen. Paret møtte biskopen på Vollar i Svarvadardal; her løste biskopen Torstein fra bannet, og Gudrun noen dager senere i Årskog. De sverget begge at de skulle skille lag, og ved Guds vilje skiltes de så.

Biskopen skydde ingen anstrengelser for å tukte folk som levde på syndefullt vis; men han bannlyste aldri flere menn åpenlyst i Holar bispedømme.

50. Det må særlig sies og bli lagt merke til at herr Laurentius alltid pleide å fremheve når prrestene var samlet til møte, at det gikk ut over alle rimelighetens grenser når prester, som på grunn av alderdom eller annet som hindret dem i å utføre embetet, skulle bli drevet ut på tiggerstien; de fikk knapt noen hjelp av kirken og kirkens gods. Følgelig opprettet han et hospital for prester i Kviebekk i Olavsfjord, hvor han kjøpte halvparten av jorden fra presten Arnod, og hvor kirken eide halvparten av jorden fra før. Der brukte han mye penger både på eiendommen og husdyr og utstyr som trengtes på en gård, og innførte også en regel om at hver enkelt prest i bispedømmet skulle bidra med et halvt merke i året de neste tre årene; alt dette vokste til et stort gods. Han ba dessuten om at det skulle fostres et lam på hver gård over hele Olavsfjord og vidt omkring i Fljot, og snart hadde flokken vokst til så mange som femti sauer, og bøndene lovet biskopen at sauene skulle få ha evig beite på deres marker. I tillegg ble prestehospitalet tilgodesett med bøter som kom inn fra større rettssaker, som for eksempel fra Benedikt Kolbeinsson og hans bror Torstein og andre velhavende menn som ble idømt store bøter. Han valgte Kviebekk i Olavsfjord til prestehospitalet fordi han mente det var en god plass både for torskefiske og vilt, som egnet seg godt til føde for eldre menn. Til bestyrer satte han en ung prest som hadde vært hans elev den gangen han var på Munkatverå, og sa at han hadde gode kunnskaper til å ta seg av husdyrene. Det var Bjørn Onundarson, og han var forvalter der så lenge biskop Laurentius levde. Under hans oppsyn vokste det frem en stor kvegflokk og meget annet gods, så det var ingen mangel på noe som helst til biskop Laurentius døde. Det bodde mange prester der. Den samme Bjørn var også forvalter på Mødruvellir i Horgdal; han var en forstandig mann, og utførte alltid de oppgavene som Laurentius ba ham om.

Sira Snjolv vendte tilbake fra Norge, gikk i land i sør og red opp til Holar. Han hadde med seg et brev fra kannikene, som ba biskop Laurentius om å ta seg godt av ham. Sira Snjolv viste ingen som helst ærbødighet for biskop Laurentius, og biskopen svarte ham ikke med et ord. Derfra dro sira Snjolv til biskop Jon i Skålholt og tilbød seg å ta prestetjeneste i hans bispedømme. Jon rådet Snjolv til å dra tilbake tilbake til biskop Laurentius.

"Du er nødt til," sa biskop Jon, "å ydmyke deg selv overfor ham, i anerkjennelse av at Gud har utpekt ham som din overordnede. Om du lover oss det, vil vi sende et brev til vår bror i nord."

Snjolv dro tilbake nordover og viste ærbødighet for Laurentius, og falt på kne. Biskopen spurte:

"Hvorfor gjør du deg så liten nå, sammenlignet med sist du var her, Snjolv?"

"Fordi," sa han, "at jernteinen nå er borte fra halsen min. Dessuten oppfordret biskop Jon meg om å underkaste meg for deg."

Da reiste biskopen seg opp og satte seg ved hans side, og tok seg av ham resten av dagen, og det ble en så god tone mellom dem at han ga Snjolv presteembetet på Halsstad i Fnjoskedal; for på den tiden var det ingen andre prestekall ledig. Biskopen sa senere for sant at ingen mann kledde seg mer staselig eller førte en mer spandabel huhsholdning enn sira Snjolv, og likevel betalte han ikke mer enn førti hundrer i tiende. Det spisset seg stadig til mellom dem, men det var alltid Snjolv som gikk til angrep på biskopen i nedsettende vendinger.

En gang, på Munkatverå, da biskopen hadde kommet dit på visitas, hendte følgende: Da biskopen satt og åt ved bordet kom sira Snjolv inn og fant en plass til seg selv ved bordet, nede ved døren. Da sira Snjolv begynte å bli halvfull kom det over ham et anfall av bannskap og forbannelser rettet mot biskopen. Biskop Laurentius fant seg lenge tålmodig i det og ytret ikke et ord, og brøt først opp fra gjestebudet etter at skålen for jomfru Maria var drukket.

Den kvelden drakk Snjolv veldig mye og hovnet opp så kraftig at det så farlig ut. Han fikk et linklede bundet om seg, og vred slik på seg at tilskuerne syntes det var et ynkelig skue. Da ba han dem om å hente biskop Laurentius til ham, og det gjorde de. Sira Snjolv ba om forlatelse for de ordene han hadde sagt til ham tidligere på kvelden, og ba ham om å lese noen bønner over ham. Biskopen svarte at det ville han gjerne gjøre, og ba bønner for ham. En stund senere, ved Guds vilje, kviknet han til igjen. Sira Snjolv eglet seg aldri mer innpå biskop Laurentius for resten av sitt liv.

Herr Laurentius næret et varmt vennskap med sira Jon Kodransson, og ga ham en del av kirketienden i Ravnegil, så langt som til Eyjafjord og Dale og helt til Vardgjå. Han var en fremragende prest og fikk bygget kirken i Ravnegil som ble kostelig utstyrt, noe man fremdeles ville ha kunne sett dersom den var blitt vedlikeholdt.

51. Alle de fremste menn på Island, både leg og lærd, var særdeles hengivne til Laurentius så lenge han var der. De kunne låne varer av kirken mot at de la igjen gull eller fint sølv i pant, som kirken beholdt som depositum dersom det ikke ble tilbakebetalt. På den måten fikk biskopen inntekter av folk som ikke innløste pantet. Biskopen og Skule forpaktet bort jorden i Flugemyr i fire år til herr Eirik Sveinbjarnsson, som den gangen var syslemann i Nordlendingefjerdingen. Han lånte mer tolv hundreder i årlig leie, og betalte for seg med husreparasjoner og annet som biskopen trengte.

Biskopen var nøye med å fastsette tienden overfor rikfolk; særlig Gissur Galle i Videdalstungen. Han utnevnte tre prester og tre legmenn til å fastsette verdien av alt hans gods mens han var der på bispebesøk. Til å begynne med satte Gissur seg sterkt imot, men da han skjønte at hadde truselen om bannlysing hengende over seg hvis han ikke lot biskopen få sin vilje - for biskopen hadde bedt ham navngi tre legmenn til å fastsette verdien - ble alt ordnet, og verdien av godset ble verdsatt til seksti hundrer mer enn Gissur hadde betalt kirketiende av. Ikke mange fikk vansker med Gissur etter dette.

Herr Laurentius gjorde ingen forskjell på folk når det gjaldt å irettesette dem dersom han oppdaget at de hadde forbrutt seg mot Guds bud, enten de var rike eller fattige. Det må også bemerkes at når Benedikt eller bonden Ravn eller noen andre fremstående menn ble grepet i utukt, så måtte de innfinne seg på bispegården i Holar skjærtorsdag og bli leid frem kledd i bjørneskinn, slik kirkens straff var; likeens kunne det samme skje på askeonsdag med dem som hadde gjort seg skyldige i grovere synder. Men ikke desto mindre inviterte han dem til å sitte til bords i gjestebud i bispegården resten av påsken, og ønsket dem velkommen. Dette gjorde han fordi han mente at det ville få dem til å rødme av skam over at de opplevde en så stor nåde etter at de hadde falt så dypt i synd, og at de ville vokte seg vel for å begå slike synder igjen; de ville heller betale noen skillinger enn å ydmyke seg som andre småkårsfolk.

52. I det tredje året av herr Laurentius´ tid som biskop kom broder Ingemund Skutesson fra Norge med brev fra erkebiskop Eiliv angående saken som omhandlet Mødrevellir. Innholdet i brevet gikk ut på at biskop Jon i Skålholt og abbed Torlak av Ver av erkebiskopen ble utnevnt som judices delegati med myndighet til å innhente vitnemål og avgi kjennelse i saken, eller henlegge den slik at det i stedet kunne inngås forlik. Begge sider skulle innkalles, biskop Laurentius på vegne av Holar bispedømme, og brødrene i det nevnte kloster for å la dem høre anklagen. Stevnedagen ble fastsatt til Mødruvellir dagen etter første Olavsmesse.

Da alle var samlet fremførte brødrene, nemlig broder Torgeir, broder Tord og broder Ingemund, som alle tilhørte klosterets orden, sitt klagemål mot biskop Laurentius. Først hevdet de at deres kloster, som de alle var viet til, hadde blitt fratatt alle sine inntekter av biskopene til Holar, først av Audun, deretter av Laurentius, helt siden klosteret hadde blitt råket av brann, og at de hadde vært nødt til å forsørge seg selv som andre legmenn. Og av disse grunner krevde de at dommerne skulle yte dem rettferdighet.

Til disse anklagene svarte Laurentius: "Alle vet at klosteret her på Mødruvellir sto på dette stedet før brannen, og før jeg ble valgt til biskop. Enn videre fikk alle brødrene ved klosteret presteunderstøttelse. Også denne saken ble påtalt og fremsagt for erkebiskopen i Norge av broder Ingemund sist vi var der. Vi foretok oss ikke noe, for vi kan ikke stå til ansvar for noe vi ikke har gjort. Dette får være innledningen til vårt svar; vi har alltid, i alle saker, vært villige til å stå til ansvar og vise lydighet overfor biskopen, og etterkomme alle hans påbud. Vi tilbyr oss å sette klosteret på Mødruvellir i god stand, så raskt og så godt vi bare kan, likeens at det skal bo like mange brødre der som før biskop Jørund døde, og de skal ha den samme kost og bekledning som på biskop Jørunds tid. Vi vil utnevne en prior over klosteret, men vil selve være klosterets abbed, og sette en forvalter til å av seg av gården og all dens gods. I viktige og alvorlige saker skal alt gjøres for å rådføre oss med prioren og brødrene. Klosteret skal i alle åndelige og verdslige saker være nøyaktig slik det var i biskop Jørunds tid."

Ved disse ord ble biskop Laurentius møtt med jubel.

Biskop Jon var den første som grep ordet. "Brødre, dere har nå lyttet til biskopens tilbud. Det er nå opp til dere å velge; vil dere opprettholde anklagen dere har fremsatt, eller vil dere inngå et forlik og ta imot dette tilbudet?"

Brødrene svarte at de ville gjøre som han rådet dem til.

"Da vil vi rådføre oss med flere menn og overveie saken," svarte biskop Jon.

Deretter forlot biskop Laurentius og hans følge rommet. Han hadde tidligere innkalt alle de ledende prestene i Holar bispedømme, og legmenn likeens. Etter en stund ble Laurentius med sitt følge innkalt igjen, og biskop Jon talte på brødrenes vegne:

"Ettersom du har gitt brødrene et tilbud, herre biskop, uten noen som helst vilkår eller andre lovformelige hindringer, ønsker de at De får klosteret reparert snarest mulig, og godt utstyrt, ettersom De har ledige midler, med inventar og klokker, og alt annet som behøves i den hellige kirkes tjeneste; videre at det blir utnevnt en prior over klosteret, som får kost og bekledning som det sømmer seg i en slik stilling, og at klosteret og brødrene nok en gang vil få de samme kår som de hadde da biskop Jørund grunnla det; og vi to parter, de delegerte dommerne som er opnevnt av erkebiskopen, samtykker, bekrefter og stadfester denne beslutningen med våre segl."

Forliket ble inngått, ved at alle de ovennevnte parter samtykket og sa seg tilfredse, i kjærlighet og vennskap, uten noen som helst innvendinger. Avtalen ble inngått ved at biskop Jon ga partene et håndtrykk, og offisielt bekreftet ved begge parters segl.

Det ble holdt et storartet gjestebud på Mødruvellir for begge biskoper, for abbed Torlak og for alle prester og legmenn som var samlet. Deretter red de alle sin vei, begge biskoper og de før nevnte menn, for herr Laurentius hadde invitert dem alle til et gjestebud på Holar; biskop Jon, abbed Torlak og deres følger. Dette var ved olsok. Herr Laurentius forærte de kosteligste gaver til biskop Jon, og også til abbed Torlak, og de skiltes som de aller beste venner. Derfra red de til Glaumbær, og bonden Ramm ga storartede gaver til biskop Jon. Etterpå red Jon til Tingøre, med abbed Torlaks nære vennskap og fullastet med de beste gaver. Han oppholdt seg på Bredebolstad in festo Laurentii, holdt messe og preket der, og sira Torstein sendte med ham gode gaver. Til slutt red han vestover til sitt eget bispedømme, og på denne ferden nord gjennom landet hadde han vunnet mange gode venner.

53. Nå skal det fortelles at biskop Laurentius fikk tak i tømmermenn og reparerte klosteret på Mødruvellir, med utstyr og klokker. Apostelklokker og fem småklokker ble hentet nordover fra Holar, og snart sto hele anlegget klart, slik vi kan se det den dag i dag. Arbeidet pågikk i ro og fred hele sommeren og frem til fastetiden året etter.

I fasten red broder Ingemund sør til Skåholt, uten at noen kjente til hans ærend. Broder Torgeir ble utnevnt til prior over Mødruvellir, mens Torkel Grimsson var forvalter. Like før passionem domini kom en budbringer fra biskop Jon med en inclusam. Brevet var ordknapt, kort og skarpt. Etter salutacione hadde biskop Jon skrevet følgende:

"Broder Jon fra Mødruvellir kom brått over oss, som et tordenbrak, før vi visste ordet av det. Han brakte med seg nyheter om at De, biskop Laurentius, ikke har holdt løftet som ble inngått i fjor sommer om å sette klosteret på Mødruvellir i stand; av den grunn har vi intet annet valg enn å komme nordover i sommer og avsi en dom i denne saken en gang for alle."

Biskop Laurentius ble både totalt overrasket og temmelig sint over dette brevet, og sa til en nær venn at han hadde håpet på en bedre tone fra biskop Jon etter at de hadde tatt en så kjærlig avskjed med hverandre på Holar, og som nå hadde vendt seg så brått mot ham og uten videre trodde på alt hans fiender fortalte ham - at han hadde brutt det forliket som han og brødrene hadde inngått seg imellom, og, som han sa, han aktet å overholde like til den siste nagle. Dessuten hevdet han at den myndighet som biskop Jon og abbed Torlak hadde fått i saken vedrørende klosteret og brødrene ikke lenger var gyldig, men død og maktesløs, og i dette viste han til kirkeretten. Han tilkalte alle de fremste prestene og forklarte dem at dette stred mot kirkens egne lover.

Om våren, etter påske, på Jonsmesse, sendte han sira Pål Torsteinsson til Skålholt med brev. Han hadde forfattet et langt brev, hvor han ramset opp en rekke allegationes juris, nemlig at abbed Torlak og biskop Jon ikke lenger hadde noen myndighet i denne saken, på grunn av det forliket han hadde inngått med brødrene. Sira Pål tok med seg dette brevet fra biskop Laurentius til biskop Jon, som, så snart han hadde lest det, ble svært forbløffet, og sa at dette brevet ikke hadde noen betydning, men at han ville gå videre med saken nøyaktig som før. Så spurte han sira Pål om han ville bli nødt til å skrive alt sammen på nytt, at han fremdeles aktet å komme nordover i sommer og avsi en dom i Mødruvellir-saken? Men sira Pål svarte at han ikke hadde videre lyst til å dra tilbake med enda et brev. I så tilfelle, sa biskopen, ville han ikke skrive et nytt. Sira Pål red tilbake til Holar og fortalte biskop Laurentius hvordan saken sto. Slik gikk tiden frem til etter pinseuken.

54. Til trinitas kom to diakoner og en ledsager fra Skålholt til Holar. Den ene var diakonen Tord, sønn av lovsigemannen Gudmund, som Laurentius hadde tatt seg av som barn på Tingøre, og brukt mye tid og krefter på å undervise ham, slik at han til slutt ble dyktig både i latin og å lage vers; han følte seg ille til mote ved å ha ærend som gikk imot biskop Laurentius, som hadde ordinert ham. Den andre diakonen ble kalt Gregorius. Diakonene kom inn i sakristiet nettopp idet biskopen hadde tatt av seg messeklærne. De hilste på biskopen og sa at de hadde med seg et brev fra biskop Jon som de hadde fått i oppdrag å lese høyt for ham. Biskopen svarte at det tydeligvis dreide seg om et budskap som ikke var bra, hverken for den hellige kirke eller ham selv. "Tord, du trenger ikke å lese noen brev med stevninger for meg i kirken, for jeg vil ikke høre på noe slikt."

Da Tord likevel prøvde å lese opp brevet, sprang biskopen opp og forlot sakristiet, og alle prestene med ham.

Da Tord så dette, sa han: "Dette tjener ikke til noe. Jeg ser nå at biskopen ikke vil høre budskapet fra biskop Jon."

Biskop Laurentius sa at han ville ikke vekke abbed Torlaks og biskop Jons myndighet opp fra de døde ved å lytte til stevningen deres. Deretter gikk biskopen til bords og inviterte diakonene til å spise med ham. De ble værende der hele søndagen, og ble godt forsynt med både mat og drikke. Morgenen etter gikk de til bords etter fromesse og sa at de hadde tenkt å dra igjen med det samme; de hentet hestene og la sal på dem, og så snart høymessen var sunget, like etter offertorium, gikk diakonen Tord frem foran alteret for Maria og begynte å lese opp brevet. Biskop Laurentius satt på setet sitt. Da Laurentius hørte at Tord begynte å lese opp brevet, sa han: "Tord! Jeg forbyr deg å lese opp noe som helst brev, eller å forstyrre messen med slikt bråk!" Og i samme øyeblikk sprang sira Valtjov opp fra setet sitt og grep brevet med begge hender, i den hensikt å snappe det til seg. Da biskopen så det ropte han til ham: "Ta ikke brevet fra ham, men få dem, med brev og alt, ut av kirken, så de ikke ødelegger den hellige messen."

Prestene fløy på dem fra alle kanter og dyttet dem ut av kirken, og stengte døren etter dem. Da tok Tord til å lese opp brevet i tårnet utenfor kirken, og etterpå festet han det til kirkedøren med jernnagler. Så hoppet de opp på hestene som de hadde tjoret utenfor kirkegården, og stoppet ikke før de nådde frem til Skålholt; her fortalte de biskop Jon hva som hadde hendt på ferden, og sparte ikke på detaljene om hvordan de var blitt halt ut av kirken med makt, og nevnte ikke med et eneste ord hvor godt biskopen hadde tatt imot dem.

Biskop Jon likte det lite; men både prester og lærde menn leste brevet som var festet på kirkedøren på Holar. Brevet var skrevet på latin, vel formulert og vitnet om biskop Jons glitrende lærdom. Innholdet i det nevnte brevet gikk ut på at herr Jon og Torlak, som var blitt utnevnt til dommere av erkebiskop Eiliv, stevnet biskop Laurentius til å møte opp på Mødruvellir, etter en klage fra brødrene, for høre dommen i saken mellom kirken på Holar og klosteret på Mødruvellir. Dagen for stevningen var nær dagen for sancti Benedicti.

55. Nå er det å fortelle at herr Jon og abbed Torlak gjorde seg klare til å ri nord gjennom landet. Med dem reiste herr Ketil og mange fremstående menn, både lærd og leg. De nådde frem til Mødruvellir tidlig neste dag, og hadde med seg både mat og drikke; likevel stelte herr Laurentius i stand et fint gjestebud for dem.

Biskop Laurentius hadde fra sin side innkalt sine mest fremstående prester, sira Torstein Skardstein, sira Egil, sira Jon og sira Eirik Bolle. Han hadde først tenkt å foreta en visitasreise gjennom Nordfjerdingen, men bodde på Løvås ettersom møtet nærmet seg. Der trakterte han prestene sine og rådførte seg med dem om hva som ville være best å gjøre. Alle var enige om at han burde ankomme Mødruvellir på selve stevnedagen, ettersom det virket mest sannsynlig at dommerne ville avgi en kjennelse i saken uansett, og det ville skade kirken på Holar mest om det ikke var noen til stede for å fremsi et forsvar i saken, dessuten var det også nokså trolig at de ville hevde at han var illojal mot erkebiskopen om han ikke kom, og enten bannlyse ham eller stevne ham for erkebiskopen. Han viste til kirkeretten, og hevdet at ingen hadde myndighet til å avsi en dom etter at det var kommet til enighet i en forlikssak, som mellom ham og brødrene, og sa at dette forliket hadde han på ingen måte brutt. Enden på det hele var at biskop Laurentius fulgte prestenes råd og seilte med dem over til Mødruvellir.

Laurentius og biskopen møttes i kirken; herr Laurentius tok et steg frem for å kysse ham, men biskopen trakk seg vekk og sa: "Er det sant at du ba dine prester om å legge hånd på mine diakoner i kirken på Holar, og fikk dem kastet ut?"

"Jeg vet ikke om at jeg ba dem legge hånd på dem, men dette vet jeg, at jeg forbød dem å lage bråk i den hellige kirken; det behaget meg heller ikke å høre ditt brev."

"Det er blitt meg fortalt," sa biskop Jon, "at to menn la hånd på dem, og det var din prest Valtjov og din skriver Sigurd Lauvsigd. Jeg holder dem begge for bannlyst, og jeg vil ikke snakke med noen av dem før bannlysingen blir opphevet, men siden du hevder at du ikke ba dem om å gjøre det, vil jeg ikke la bannlysingen omfatte deg."

Deretter gjorde mange gode menn sitt beste for å få i stand en forsoning mellom dem. Om kvelden valgte biskop Jon å sitte til bords sammen med sine egne folk, mens Laurentius satt i et annet rom med sine egne. Neste morgen gikk begge biskoper inn i biskopens skrivestue, og alle de fremste menn ble kalt dit. Mennene fra sør hadde med seg en hel stabel med bøker om kirkerett med seg nordover. Biskop Jon åpnet sin tale på latin, og sa til alle som forsto hva som hadde hendt i Mødruvallasaken, og ba Laurentius om å svare.

Herr Laurentius talte på norsk: "Vi vet alle, herr Jon, at du taler godt for deg på flytende latin, like godt som på ditt eget morsmål. Men likevel blir det ikke forstått av folk. Så la oss derfor tale sammen på et språk som er klart nok til å forstå. Derfor sier jeg nå, så tydelig at det ikke kan misforstås, at jeg vil holde det løftet jeg ga under forliket som ble inngått i fjor sommer. Om noen kan bevise det motsatte, at jeg eller min forvalter, har brutt avtalen, så la oss høre det, og vi vil med glede rette oss etter det."

Talen ble møtt med høye jubelrop.

Biskop Jon svarte: "Den skriftlige avtalen som ble inngått i fjor sommer, mener vi er utrelukkende kløkt fra din side, og vi mener at den ikke kan gjelde. Den hellige Augustinus´regel fastslår at en abbed eller prior som blir satt til å styre i et kloster skal ha myndighet i både verdslige og åndelige saker, og derfor er det vår, vi som er satt til dommere i denne saken, plikt å sørge for at brødrene her på Mødruvellir skal ha myndighet i alle verdslige saker innen klosterets vegger, så vel som i de åndelige ting. Slik er det, vidt og bredt, i klostre over hele verden, for det sømmer seg ikke at brødrene skal la seg styre av legmenn, slik de tjener Gud både natt og dag. Vi to som er satt til å dømme, har fått i oppdrag å avgi en endelig dom og kjennelse i denne saken, dersom brødrene ikke får disponere tiendene og vedlikehold av klosteret som klosterregelen tilsier, og deres overhoder er kun blitt utnevnt til å ha tilsyn med det gods som tilhører kirken. Nå, dersom en prior blir utnevnt her på Mødruvellir over brødrene, og ikke skal ha noen slags myndighet over deres jordiske gods; sett at brødrene skulle spørre ham om å få nøvendig utstyr eller føde, og han så må vise dem til biskopen på Holar, deres abbed, og biskopen på sin side henviser til sin forvalter? Det er en lang dagsreise mellom bispesetet på Holar og klosteret på Mødruvellir, og brødrene kan ikke ha det så tungvint i all evighet. For det annet, prioren må håndheve regelen strengt. Noen brødre er lydige, noen er ulydige. Det er priorens oppgave å oppmuntre de lydige til å overholde regelen av hele deres hjerte, og å styrke dem i deres lydighet. Men nå kan han ikke gjøre noe med det dersom biskopens forvalter på Holar skal styre klosterets midler, og kanskje ikke vil gjøre som prioren ber om, uansett hva prioren måtte beslutte. Vil ikke de lydige brødrene miste alle gode forsetter? Og er det ikke da en fare for at de vil slutte seg til dem som er ulydige og misfornøyde? Vi to, som erkebiskopen har utnevnt, vil aldri gå med på at prioren og brødrene ikke har full råderett i verdslige anliggender, selv om det var slik biskop Jørund foreskrev. Men selv om hans plan for klosteret i det store og det hele har vært av en god art, er det ikke noe galt i å rette på skjønnhetspletter i hans arbeid."

Biskop Jon talte så vel og kløktig at mange fikk inntrykk av at det sto svart på hvitt i kirkeretten at prioren og brødrene skulle ha full råderett i verdslige anliggender.

56. Biskop Laurentius sa at han ville stå ved den avtalen som var inngått mellom ham og brødrene i fjor sommer; og jo lenger biskopene forhandlet desto stridigere ble biskop Jon. Biskop Laurentius ba om tillatelse til å forlate møtet for å rådslå med sine prester, og da det var blitt innvilget av biskop Jon spurte herr Laurentius prestene og andre pålitelige menn hva som ville være den klokeste fremgangsmåten i denne saken. Men alle mente at han selv måtte ta den avgjørelsen; han følte at de ga ham ganske sprikende råd.

Da sa biskop Laurentius: "Jeg ser hvordan denne saken vil ende. Dersom biskop Jon og abbed Torlak fastholder sin beslutning, at brødrene selv skal ha all myndighet i saker som gjelder Mødruvellir, er det tvilsomt om erkebiskopen vil omgjøre defres beslutning. Men selv om, pro bono pacis , vi gir brødrene midlertidig råderett over alt deres gods, er det ikke usannsynlig at erkebiskopen vil overprøve en slik ordning, dersom han mener at det ikke er riktig, og da er det et visst håp om at han vil velge å holde seg til det forliket som ble inngått i fjor sommer."

Dermed besluttet han å følge denne fremgangsmåten for å forhindre at biskop Jon og abbeden vant frem. Han sendte inn to prester til dem, men de kom tilbake og sa at i en slik anledning måtte de gå selv. Biskop Laurentius gikk inn i salen, og brødrene ble tilkalt. Biskop Jon spurte Laurentius om han hadde kommet til enighet med brødrene.

"Jeg vil godta, selv om mange vil synes at det er ynkelig av meg, at brødrene på Mødruvellir skal ha myndighet i verdslige saker, heller enn at vi strides, forutsatt at erkebiskopen vil godta en slik ordning."

Brødrene gikk med på å overholde forliket; det ble bekreftet med et håndslag at prioren skulle ha full råderett over både eiendommer og alt gods, enten det var jord eller bygninger, så vel innomhus som utomhus. Torgeir ble valgt til prior; biskop Laurentius ordnet med at alt gods hva enten det omfattet jord eller bygninger, ble overdratt til ham, utenom det gods som tilhørte kirken på Holar. Da dette var gjort red herr Jon, abbed Torlak, herr Ketil og alle mennene fra som var kommet sørfra, sør over fjellene.

Folk flest mente at biskop Laurentius hadde krøpet for folkene sørfra. Biskopene tok avskjed i all vennskapelighet, slik det sømmet seg i andres påsyn, men langtfra med den samme hjertevarme som sommeren før. Biskop Laurentius dro på visitas over hele Nordfjerdingen frem til Mariamesse. Det var to skip ved Gåsøre som skulle til Norge den sommeren.

57. Nå er det å fortelle at biskop Laurentius kalte til seg sira Egil fra Grenjarstad, og blant andre ting hvisket han i øret hans: "Alle vet hvor ille det gikk med saken på Mødruvellir i sommer. Jeg måtte gi etter for overmakten, selv om jeg mente at jeg hadde rett. Men jeg liker det lite at saken skal ende på dette viset, nemlig at brødrene på Mødrevellir skal styre over alt gods. De vil bare, i all sin uvitenhet og dumskap, komme til å vanskjøtte og sette over styr all den eiendommen som biskop Jørund skilte ut fra kirken på Holars gods, og over på tåpers hender, mens forliket fra i fjor er blitt kjent dødt og maktesløst. Sira Egil, min disippel, ettersom du er den beste og mest betrodde til å utføre min vilje, har jeg tenkt å sende deg til Norge med brev til erkebiskopen som omhandler saken på Mødruvellir."

Til det svarte sira Egil: "Jeg står i en stor takknemlighetsgjeld til Dem, og føler meg sterkere knyttet til Dem enn noen annen. Men jeg vet med meg selv at jeg hverken har kunnskap, lærdom eller gode nok taleevner til å fremføre en slik sak, fordi mektige menn vil sitte der og presedere i denne saken, og også fordi De selv har stadfestet med Deres eget segl at brødrene har blitt innrømmet verdslig myndighet. Jeg er redd for at det ikke vil bli noen enkel sak å kalle en slik avtale tilbake."

"Du vet," sa biskop Laurentius, "at jeg gikk med på det pro bono pacis, altså inngikk enda en avtale, for jeg innså at det kunne påføre Holar kirke en uopprettelig skade dersom biskop Jon og abbed Torlak fikk satt gjennom sin vilje, da ville alt være tapt for alvor."

Biskop Laurentius gikk over til både å trygle og befale sira Egil om å reise, til han svarte: "Mektig er min herres ord, jeg vil gjøre som De vil."

Biskopen gledet seg stort over svaret, og det ble straks ordnet med skipsleilighet for ham og en tjener fra Gåsøre. Herr Laurentius sendte med kostelige gaver til erkebiskopen, og hele saken ble gjort nøye rede for i et schedula, med utdrag fra kirkeretten, samt forliket fra året før og den nye avtalen som var blitt inngått, som innebar at judices delegati ikke lenger kunne sies å gjelde.

Da skipet lå seilklart tok sira Egil avskjed med Laurentius. De fikk snart en god bør og en god reise etter at de var kommet til havs, og kom frem til Norge i nærheten av Trondheim. Sira Egil oppsøkte straks erkebiskopen og overrakte ham brevet, budskapet og gavene fra biskop Laurentius. Erkebiskopen tok vel imot alt sammen, ba ham om å tilbringe vinteren i hans bolig med en tjener til disposisjon. Sira Egil tok imot tilbudet og satt på en av forvalternes plasser hele den vinteren, og ble høyt aktet.

58. På den annen side skal det nå fortelles at herr Jon fikk høre at biskop Laurentius hadde sendt sira Egil med et skip til Norge, og han regnet med at reisen gjaldt saken på Mødruvellir. Så dermed sendte han den presten som han anså som den fremste i hans eget bispedømme, sira Arngrim Brandsson, som satt på Oddastad. Biskop Jon og abbed Torlak skrev et brev angående den siste avtalen som var blitt inngått mellom biskop Laurentius og brødrene på Mødruvellir, og ba erkebiskopen om å godkjenne og bekrefte avtalen. Sira Arngrim skaffet seg skipsleilighet; han fikk en god overfart, og så snart han kom til Norge gjorde han veien kort til erkebiskopen, og overrakte ham brevene fra biskop Jon og abbed Torlak. Erkebiskopen tok vel imot ham, og inviterte sira Egil til bispeboligen for vinteren, med en tjener, og lot ham sitte på forvalterens benk. Forvalteren ga begge budbringerne en plass på loftet hvor de kunne sove, og det ble et så kjært forhold mellom dem som om de skulle ha vært kjødelige brødre.

I løpet av vinteren endret forholdet seg mellom dem. Sira Egil innyndet seg hos erkebiskopen så ofte han kunne, la frem sin sak og allegaciones, som biskop Lauirentius hadde innprentet ham. Erkebiskopen skjønte snart at sira Egil var en fremragende prest og jurista, og sira Egil var jevnlig til stede i biskopens studio og hvisket ham i øret, og la stadig frem argumenter i Mødruvallasaken, og viste til hvor vel avtalen mellom de to partene hadde blitt overholdt, mellom biskop Laurentius på den ene side og brødrene på Mødruvellir på den annen, som hadde fått beholde alle sine tiender; at klosteret var blitt satt i stand på beste måte, og at det var blitt en ny kirke på stedet, med klokker og inventar, og at alt ble tatt vare på og var i sin skjønneste orden. Alt dette la sira Egil frem for biskopen og fikk bekreftet med både håndslag og segl fra både fremstående prester og legmenn, og enden på det hele var at biskopen trodde fullt og fast på ham.

Men sira Arngrim brukte tiden på en annen måte. Han gikk daglig til en orgelmester i Trondheim, og her fikk han så mange leksjoner i orgelspill at han aldri argumenterte i Mødruvallasaken for erkebiskopen. Budbringerne nøt den beste gjestfrihet hos erkebiskopen hele vinteren.

59. Nå skal det fortelles hva som foregikk på Island etter at de hadde reist til Norge. Da brødrene på Mødruvellir fikk disponere alt godset, behandlet de det med lite klokskap. Uppsala-Rolv og mange av bøndene over hele Horgádal og Øyefjord deltok i driften med prior Torgeir, og det skulle vise seg å bli ganske kostbart, for de og deres følger kom og slo seg ofte til på Mødruvellir. Brødrene mente at de ikke fikk de midlene av biskop Laurentius som de mente at Mødruvellir hadde krav på fra gammelt av. Biskopen sa at de hadde nok til å klare seg, men at de ikke disponerte midlene på riktig måte. Dessuten mislikte biskopen at legmenn var trukket inn i driften.

Om vinteren, etter julefeiringen, red prior Torgeir fra Mødruvellir; han hadde tenkt seg sørover til Skålholt. Han tok inn på Røykjar i Skagafjord for natten. Her bodde sira Torleif på den tiden, den beste harpespilleren på Island. I løpet av natten da han bodde der, hendte det at alle brevene som han tok vare på, og som han hadde lagt igjen i den samme bygningen som hestesalene, ble stjålet fra ham. Mange bønder fra Øyefjord og Horgádal hadde sendt brev til prioren som han skulle viderebringe til biskop Jon i Skålholt. Sira Bjørn Ofeigsson, som hadde prostedømmet i Skagafjord på den tiden, ble beskyldt for at han hadde sendt noen av drengene som var i hans tjeneste for å stjele brevene, og så brakt dem videre til biskopen; men disse ryktene ble aldri bevist.

Prior Torgeir red deretter sør til Skåholt; her møtte han biskop Jon hjemme, som tok hjertelig imot ham, og ble boende der noen netter. Omsider tok prior Torgeir avskjed. Herr Jon lot hente frem en forgylt kalk, dessuten et par messehagler. "Disse skattene ønsker vi å gi i gave til kirken på Mødruvellir og til den hellige Augustins kloster for evig og alltid, som en bot for våre synder og vår sjelebot; vi ønsker å gjøre dette slik at ingen mann kan påstå at vi på noen måte har tatt noe fra klosteret, eller tatt imot bestikkelser fra brødrene for å støtte dem i deres strid med biskop Laurentius; nei, vi er viss på at for Guds åsyn er intet sikrere enn at brødrene skal ha full råderett over deres gods, innenfor så vel som utenfor klosterets vegger, uten unntak."

Prioren og biskopen tok avskjed med hverandre i den største vennskapelighet. Gavene som biskop Jon ga til kirken på Mødruvellir kan fremdeles sees der. Prioren vendte tilbake fra sin reise sørover; og biskop Laurentius var lite tilfreds med at han hadde reist inn i et annet bispedømme uten å be om tillatelse først. Uppsala-Rolv og hans følge av bønder fra Øyafjord og Horgádal var rasende på biskop Laurentius på grunn av brevene som var blitt stjålet fra prior Torgeir underveis til biskop Jon, og de la det fulle ansvar på dette på Laurentius. Men det er en ganske usann påstand, for han kjente ikke til priorens reise sørover før sira Bjørn fortalte ham om den.

60. Om våren, etter påske, kalte biskop Laurentius sine venner til seg, både prester og legmenn, og bekjentgjorde at han ønsket å ri nordover til Mødruvellir for å se hvordan brødrene klarte å styre klostergodset, for det var kommet tidender fra Mødruvellir at de manglet både kjøtt opg høy. Biskop Laurentius red nordover over Heljardalsheiene, og nådde frem til Mødruvellir dagen før han hadde skrevet i brevet. Det var så mange som førti menn der, Uppsala-Rolv og bønder fra Horgádal og Øyafjord. Ingen prosesjon ble sendt ut for å ta imot biskopen; i stedet var de nevnte bønder bevæpnet. Biskopen og hans følge gikk først til kirken; det var ikke noen form for hilsen fra brødrenes side. Under måltidet om kvelden satt biskopen i storsalen; det var ordnet slik at bøndene satt på én benk, og biskopen og hans folk på en annen, og bøndene ble behandlet langt hjerteligere fra brødrenes side enn biskopen og hans menn. Biskopen tilbrakte en natt der, uten at han snakket til brødrene, eller de til ham.

Derfra red biskop Laurentius til Munkatverå og tilbrakte to netter der; der ble det stelt i stand et storartet gjestebud for ham av abbed Berg. Det ble sagt da han red fra Mødruvellir at han skulle ri vestover over Øksnadalsheiene i stedet for til Mødruvellir. Men biskopen ville ikke forandre kursen slik. Fra Munka-Tverrå red han tilbake til Mødruvellir. Brødrene hadde sendt bort bondehopen, og Benedikt Kolbeinsson og hans tjenere var med biskopen.

Om kvelden ble det servert kjøtt til biskopen og hans følge. Morgenen etter gikk biskopen til brødrenes capitula og spurte prioren om å vise ham klosterets forråd av høy og sauebestanden. Brødrene og prioren svarte at de hverken ville vise ham fjøsene eller høylåven eller noe annet. Biskopen ba om å få nøklene, men fikk dem ikke. Biskopen sa at han ikke ville stå til ansvar overfor Gud for at de ikke maktet å forvalte kirkens gods, men at kirken på Holar var forpliktet til å støtte dem dersom det var mangel på høy eller dyr. Derpå ba biskopen sine klerker om å ta nøklene fra dem med makt og foretok en inspeksjon av lagrene, og han så da med egne øyne at det hverken fantes kjøtt eller høy. Han satte en forvalter til å ta seg av varelagrene, og utnevnte også Steinolf, en bror av abbed Berg, til ny prior. Han tok prior Torgeir med seg med makt, og overtok hele bestyrelsen av klostergodset i sine egne hender før han dro hjem til Holar. Mange mente at biskop Laurentius med dette gikk usedvanlig hardt frem i å ta bestyrelsen av klosteret fra brødrene, før det var kommet bud fra erkebiskopen om hvordan han ville løse striden, eller kommet noe nytt fra sira Egil eller sira Arngrim, som hadde reist til Norge på biskop Jons vegne. Biskop Laurentius svarte at han visste utmerket godt at erkebiskopen ville la forliket som var blitt inngått sommeren før bli stående; han sa at han både visste det gjennom drømmene sine og hva hans hjerte fortalte ham. Så er det sagt, at "spådommer er den vises anelser" , og slik var det i dette tilfellet. Mange mente at han tok seieren på forskudd, ettersom det var tvilsomt hvordan biskopen ville dømme i denne saken.

61. Nå skal det fortelles hva som hendte i Norge med biskopenes budbringere som tilbrakte vinteren i erkebiskopens bolig. Sira Egil fremførte sin biskops - biskop Laurentius - ærend for erkebiskopen hver gang han fikk en anledning, mens sira Arngrim viste størst interesse for orgelspilling, og tenkte ikke på å fremføre Mødruvallasaken for erkebiskopen. Om våren, etter påske, gikk sira Egil til erkebiskopen og sa at tiden fløy og at han hadde en lang reise foran seg, først sør til Bjørgvin og deretter til Island, ettersom det ikke gikk noe skip direkte fra Trondheim til Island. Erkebiskopen skjønte det godt, og sa at han skulle ta sa seg av saken som han ønsket. Han tilkalte en kannik som var ytterst dyktig til å skrive brev på latin, og fortalte ham hva oppdraget gikk ut på: "Sira Egil vil sitte hos deg og fortelle deg hele saken fra begynnelsen." Mesteren gjorde som erkebiskopen ba om, og neste dag viste kanniken ham brevet, som var skrevet på høyverdig latin. Erkebiskopen takket ham for å ha skrevet brevet. Denne mannen het Håkon Ulfsson, han var erkebiskopens notarius og disponerte biskopens innsegl.

Erkebiskopen sa til ham: "Dette brevet skal du forsegle og overrekke sira Egil, biskop Laurentius´ budbringer; men du skal tie med det til han har forlatt vårt nærvær, for vi tilater ikke å hverken høre eller se noen ufred eller stridigheter mellom de to partene i saken; om dette lekker ut vil du miste vårt vennskap og miste den plass du har under oss."

Håkon Ulfsson forseglet dokumentet; men han var så illojal mot sin herre at han viste brevet til en annen kannik i bispegården før han ga det til sira Egil. Den samme kanikken spurte erkebiskopen om det var sant at han hadde avsagt en endelig dom i Mødruvallasaken. Erkebiskopen spurte om hvem som hadde sagt det; først prøvde han å skjule det, men etterpå måtte han fortelle erkebiskopen at Håkon Ulfsson hadde vist ham brevet.

En dag sammenkalte biskopen alle kannikene i kapitelsalen, og fortalte dem selv om Mødruvallasaken, om hva som hadde hendt etter forliket som biskop Laurentius og brødrene hadde inngått sommeren før, etter de retningslinjene som biskop Jørund, i salig minne, i sin tid hadde lagt for klosteret. Og han erklærte nå for kannikene at denne ordningen skulle forbli uendret. "Og vi vil bekrefte og godkjenne det samme med vår erkebiskopelige autoritet, og vil ikke opprettholde noen annen avtale som måtte ha kommet til i ettertid."

Derpå leste erkebiskopen opp dokumentet som han hadde utstedt i sakens anledning, og alle kanniker ga sitt samtykke til sakens utfall, sammen med erkebiskopen. Da det var gjort tok sira Egil hjertelig avskjed med erkebiskop Eiliv, som ga ham en sølvskål og en bok om kirkerett som kalles "Tancredus". Sira Egil forlot erkebiskopen i den aller beste sinnstemning, mens sira Arngrim holdt seg i bakgrunnen, nå da han skjønte at erkebiskopen hadde tatt en endelig beslutning i saken. Når det gjaldt den troløsheten som Håkon Ulfsson hadde vist ham, fikk erkebiskopen kastet ham i et fangehull, og viste aldri senere Håkon noen som helst tillit.

62. Sira Egil dro sør til Bjørgvin, og kom seg med en Islandsfarer. De fikk en god overfart og nådde frem til Øren i god behold før Lavransmesse. To netter etter Lavransmesse kom sira Egil hjem til Holar, og biskop Laurentius gledet seg storlig over hans ankomst. Og da Egil viste ham brevet og uttalelsen fra erkebiskopen, og fortalte om det endelige utfallet av Mødruvallasaken, takket han Gud for det, og likeens sira Egil for hans trofaste og standhaftige utholdenhet i sin herres sak; erkebiskopen hadde skrevet hvor lojalt han hadde opptrådt. Biskop Laurentius fikk brevet oversatt fra latin til norsk for at alle skulle forstå dets innhold. Biskop Laurentius fikk stor heder av sakens utfall.

Senere ble brevet lest opp i koret i en predicatione, og også for brødrene på Mødruvellir, og ble også gjort kjent vidt og bredt. Biskop Laurentius´ fiender forstummet nå. Sant å si hadde begge biskopene mye rett i saken, hver på sin side. Herr Jon ønsket at lovene skulle bli holdt, for den hellige Augustins lover går virkelig ut på at brødrene skal ha full råderett i alle verdslige ting utenfor klosterets vegger, så vel som i fremferd og disiplin, og det er således usømmelig for dem å være som tiggere for denne verdens menn, som biskop Jon selv hadde båret vitne om på Mødruvellir, og som er fortalt tidligere i denne historien. Biskop Laurentius ønsket derimot å holde fast på den ordningen som var gjort gjeldende fra den tid da biskop Jørund først opprettet klosteret. Derfor bør ingen som hører denne historien klandre noen av de nevnte biskopene i denne saken, for de mente begge to at de fremholdt det som var rett og riktig. Heller ikke satte erkebiskopens endelige dom biskop Jon i miskreditt på noen måte. Biskopene Jon og Laurentius fant aldri tilbake til den gamle hjertelige tonen mer, tvert om viste biskop Jon stor misnøye med den måten som erkebiskopen hadde behandlet Mødruvallasaken på.

Biskop Laurentius overtok nå alt styre og stell på Mødruvellir. Han utnevnte en forpakter, og forhandlet i alt ellers i overensstemmelse med de regler og betingelser som biskop Jørund hadde fastlagt da han opprettet klosteret. Bonden som hadde oppildnet brødrene ble lyst i bann, nemlig Uppsala-Rolv. Striden mellom biskopen og Rolv var denne: biskopen ble fortalt at Rolv hadde inngått en hemmelig avtale vedkommende sin kone Arnbjørg med presten Kleng Hjaltesson. Det ble aldri lagt frem noe endelig bevis, men flere vitner hevdet at Kleng hadde tatt imot penger av Rolv. Biskopen rettet senere mange anklager mot Rolv og stengte ham ute fra kirken. Rolv levde med denne bannlysingen like til Laurentius døde. Biskop Laurentius ønsket å overholde den hellige kirkes lover; han var også svært nøye med skriftemål, noe som kom frem i en historie som hendte på den tiden.

En klerk, som var blitt vigslet til subdiakon og var født i Fnjoskedal, dro til Østfjordene og kom inn i Fljotsdalsherred, og derfra videre til Valtjolvsstad. Og da han var kommet hit, til Mariamesse, var han blitt så oppblåst av sin egen ondskap og narraktighet, at han utga seg for messediakon og leste evangelium under messen. En stola ble hentet til ham, og da han begynte å lese evangelietekstene ble alle lys i kirken blåst ut, og hver eneste gang noen prøvde å tenne dem igjen ble de blåst ut på nytt. Diakonens preken fortsatte, men lysene kunne ikke tennes. Folk på stedet syntes det var underlig, men i førstningen fikk de ingen mistanker.

Han dro også til en annen kirke og leste evangelicum der, og da skjedde det samme som i kirken i Valtjov; alle lys ble slukket og ingen klarte å tenne dem igjen. Nå begynte folk å få en mistanke om at han bare var vigslet som subdiakon, og ikke som messediakon. Dette ble fortalt til biskop Jon, som ba prosten om å avskjedige mannen og sende ham, så lite han enn likte det, vest til Holar. Det ble gjort, og mannen tilsto da at han to ganger hadde lest evangeliet under messen. Biskop Laurentius mente imidlertid at denne saken hørte hjemme under biskop Jon, ettersom mannen hadde syndet i hans bispedømme. Dermed sendte han diakonen sør til biskop Jon i følge med to menn, slik at han ikke skulle rømme sin vei underveis.

Biskop Jon sendte et brev nord til biskop Laurentius og ba ham bruke kirkeretten for å finne en passende straff for mannen og gi ham absolusjon. Straffen som biskopen ila ham gikk blant annet ut på dette: seks messediakoner skulle hver piske ham på hans bare rygg så hardt at blodet kom. For biskopen hadde proklamert at mannen på uhørt vis hadde utgitt seg for å være messediakon, og det var derfor passende at han piskes av messediakoner, som han uten hellig vigsel hadde utgitt seg for å være. Deretter ga han klerken syndsforlatelse, og sa at han ville aldri ville kunne lovformelig ordineres med mindre paven ga ham dispensasjon. Denne diakonen ble hetende Reise-Arne på folkemunne.

I det året da disse tingene hendte kom den sørgelige nyheten om at Kristkirken i Nidaros hadde brent ned med alt treverk; murene hadde slått sprekker mange steder, og klokkene og mange andre skatter i kirken var blitt ødelagt. Erkebiskopen sendte et brev om ulykken til biskopene på Island. Det ble bedt om ofringer til kirken over hele landet, og mange penger ble gitt.

63. På denne tiden tok biskop Laurentius en gullsmed som het Eyolf, en dyktig håndverker, i sin tjeneste. Biskop Laurentius ga ham i oppdrag å utsmykke to utsøkt vakre evangeliebøker som fremdeles kan sees der, dessuten en praktfull kalk. Men biskop Laurentius ble vred på ham for den høye lønnen han forlangte, for det var mer enn de var verdt. Biskopen gjorde en avtale med gullsmeden at han skulle komme tilbake om høsten, til Mikkelsmesse, og lage et skrin til relikvien av den hellige Laurentius. Om våren, like før Botolvsmesse, kom et skip fra Norge til Gåsøre. Ombord på skipet var Berg Jonsson, erkebiskopens forvalter. Skipet kom fra Trondheim. Den nevnte Berg kom til Holar med en meget vakker mitra som erkebiskop Eiliv sendte ham, og to skrin med balsamum; denne mitraen er nå den mest praktfulle på Holar. En slik gave viste hvor stor hengivenhet erkebiskopen næret for ham. Til gjengjeld skaffet biskopen tredve pakker vadmel, og inviterte Berg til å bli der om vinteren, som han takket ja til.

Om vinteren dro Laurentius på visitas i Vestfjerdingen. Han var på Kula under bryllupet mellom Jon og Ingegjerd, og de fleste stormenn på Island var samlet der, og mange beundret ham for hans kjærlige og hengivne fremtreden.

Mikkelsmessedag kom det hardfrost og snø, og biskop Laurentius sa at han var sikker på at det ville bli en hard vinter.

Han vendte tilbake til Holar in festo reliquarum.

Så kom nyheten om at Halbera, abbedissen på Stad, var død. Biskop Laurentius ble bedt om å komme dit, og sendte bud om at han ville komme til søstrene etter tyvende dag jul, og det ble gjort. Søster Gudny, datter av Helge, ble valgt til abbedisse, men ble først viet av biskop Egil, som etterfulgte biskop Laurentius.

64. Vinteren kom med usedvanlig kaldt vær. Det var knapt med høy og mange dyr på stallen. Biskop Laurentius hadde skrevet hjem til forvalteren Skule at han skulle slakte en god del av dem, for han sa at til Mikkelsmesse trodde han at vinteren ville bli hard. Skule adlød ikke biskopens ord, og slaktet ikke flere dyr enn det andre gjorde. Om vinteren var det også tid for parring, men det lå så mye snø på bakken at dyrene ikke kunne slippes ut på beite. Biskopen forlangte at Skule skulle slakte feet, for det ble nå rapportert at kirkens kvegflokk var uten fór. Skule brød seg fortsatt ikke om biskopens ord, og det ble slaktet færre dyr enn noen gang.

Etter jul ble broder Arne svært syk, og lå lenge til sengs gjennom hele vinteren. Biskop Laurentius hadde ofte vært alvorlig bekymret for hans dårlige livsførsel, som i ett og alt stred mot klosterets regler. Om vinteren, in translatione Johannis episcopi, var det åpenbart at han var plaget av store smerter, men så snart biskop Laurentius ba for ham ga smertene seg.

En gang i fastetiden kom biskopen til broder Arne og talte alvorlig til ham, og minnet ham om å angre sine synder, og sa: "Dersom du vil love Gud og meg at du vil dra rett tilbake til klosteret på Tingøre, når du forlater meg, da vil jeg driste meg til, enten du fortjener det eller ei, å be til Gud for deg at du må bli frisk av sykdommen. For i Tingøre kloster kan du føre et rent liv, undervise og skrive. Men dersom du går i tanker om å bryte vårt påbud og reise til Norge når du forlater oss, da vil du snart glemme vårt råd, for vi vet at du da vil forfalle til drikk og svir og annen styggeskap, og den hellige kirke vil ikke nyte godt av dine talenter."

Biskopen drev på til broder Arne ble så rørt at han gråt bittert og lovte å reise tilbake til Tingøre og bo der, så snart biskopen ikke levde lenger. Men løftet ble holdt dårligere enn det sømmet seg for ham, for livet hans slo inn på de veier som hans far hadde forutsagt.

Været begynte bli verre, og det var fortsatt like kaldt; til slutt falt de magre sauene omkull og døde i flokk. Det hadde værtr bedre å følge biskopens vilje og slakte dyrene mens det ennå var kjøtt på dem. Laurentius var en forutseende mann, og mye gikk slik han hadde forutsagt.

65. Natten før annunciationem beate Marie virginis, da biskop Laurentius tenkte å gå til ottesang, kjente han seg plutselig dårlig i samme øyeblikk som klokken ringte, og sa til sin nære venn diakonen Einar Haflidason, at han ikke var i stand til å gå til aftensang, men ba ham om å gå og synge messen, da noen av prestene var syke.

Sykdommen som hadde rammet herr Laurentius ble verre for hver dag som gikk, så han fikk knapt i seg mat, noe som tok på kreftene hans. Likevel gikk han til høymesse hver dag mens han støttet seg til diakonen Einar. Mariamesse var på en mandag i den siste uken av mars. Syk som han var brøt han aldri tørrfasten. Påskedag leste han tidebønnene og satt i sin stol, og fikk messen fremsagt for seg i sakristiet, hvor han mottok corpus domini. Om dagen satt han innendørs sammen med prestene. Men om kvelden ble han verre. Og da alle andre hadde gått til ro for natten vandret han omkring i tømmerstuen før han la seg på benken. Han sendte diakonen Einar ut for å se hvor høyt Nordstjernen var kommet på himmelen, og da diakonen kom tilbake sa biskopen til ham: "Min venn, jeg hadde nyss en drøm. Jeg syntes at jeg lå på benken, og jeg strakte opp min høyre hånd. Og jeg syntes at jeg hadde en helgens ben i min hånd. Det var et langt ben, og jeg tenkte at jeg ville få benet oppbevart i St. Laurentius´skrin."

Biskopen hadde i løpet av vinteren fått gullsmeden Eyolv til å lage det skrinet som nå kan beskues over høyalteret på Holar.

Diakonen Einar svarte: "Det var en fullkommen og from drøm."

Biskopen svarte: "Jeg kunne kjenne hvor hardt benet var i håndflaten; det var et tegn på min sykdom."

Dagen etter, i påskeuken, gikk han svært syk inn i sitt studium , satte seg i sin stol og ba diakonen Einar dra frem en stor kiste, og ga ham nøkkelen for å åpne den; biskopen hadde selv beholdt nøkkelen til denne kisten, mens diakonen Einar hadde nøkler til hans øvrige kister og skap. Han ba ham om å ta ut alt sammen av kisten og legge det på gulvet. Diakonen talte opp femti pengestykker, to rosenkranser av sølv som veide syv og tredve merker, tre og tyve sølvskjeer, fem brosjer og tre sølvspenner, og noen gamle stykker av sølv samt noen få engelske mynter. Disse veide seks og tyve og et kvart merke. Det var også en kalk, et sølvbelte, tre bånd og plater av hvalrosstann. Foruten dette tok han ut et skrin med ti gullringer, etter at han hadde tilkalt forvalteren Skule.

Så sa biskopen til diakonen: "Her kan du se hva jeg har samlet til kirken på Holar siden jeg ble biskop. Mine bispetiender har blitt lagt til her. Noen av disse smykkene har jeg kjøpt, andre har gode venner gitt meg, og jeg har samlet alt slik jeg mener er til det beste for kirken."

Til det svarte Skule: "Jeg vil tro at kirken har mer bruk for kjøtt og levende dyr enn disse gjenstandene."

"Si ikke det, Skule," sa diakonen. "Intet er mer dyrebart for kirken i vanskelige tider enn gull eller edelt sølv, for med dette edle sølvet og gullet kan det lages mangen velsignet ting til utsmykking av kirken, dersom han vil ha laget et relikviedskrin eller en tavle over høyalteret."

Biskopen sa så: "Det dere begge to sa nå bekrefter bare vår visdom. Du, Skule, har ikke tatt deg godt nok av feet som tilhører kirken, slik at de i stedet ble sultefóret og døde, i stedet for at de kom oss til nytte. Men det dere ser her vil aldri forgå, med mindre de blir sløst bort av menn."

Så ba biskopen dem om å legge alt sammen tilbake slik det hadde ligget før. Sira Laurentius sendte en mann vest til Breidabolstad til sira Torstein med et brev som ba ham komme nordover så snart som mulig. Et annet brev ble sendt til Grenjadarstad til sira Egil, som han ba ham om å komme nord til Holar så raskt han kunne.

Sira Torstein kom søndag etter påske, og biskopen ble glad for å se ham. Mandag erklærte biskopen for sira Torstein at han ville skrive sitt testamentum og bestemme hvordan alt skulle ordnes etter hans bortgang, for han sa at han forutså at han ikke ville overleve sykdommen. Så gjorde han rede for hvordan alt skulle ordnes. Sira Egil var ennå ikke kommet. Sira Torstein Illugason utnevnte biskopen til officialem og vicarium in spiritualibus, inntil det ble utnevnt en ny biskop som kunne ta seg av disse sakene. Alle klerker som var knyttet til bispesetet skulle fortsatt ha kost og losji som før inntil det kom en ny biskop. Mellom dem var det åtte eller ni klerker som han hadde berget fra fattigdom og betleri, og hadde lært opp i Davids-salmene, sang og latin, slik at de var blitt like gode prester som de andre. Til kirkene på Tingøre og Munkatverå ga han gaver, tolv hundrer til hvert kloster, og likeens tolv hundrer til brødrene i Mødruvellir til deres underhold. Alle fattige skulle forbli ved bispedømmet og på småbrukene inntil det kom en ny biskop. Til sira Torstein ga han ti hundrer i vadmel og en praktfull gullring, og til hver av korprestene en vakker kjortel. Til forvalteren Skule ga han tredve alen blåttt tøy.

Til diakonen Einar talte han således: "Vi skiller nå lag på en annen måte enn jeg hadde tenkt, for jeg hadde ment å vigsle deg til prest og gi deg et sømmelig beneficium, som ville vært deg verdig. Som det nå engang er, vil gi deg, til ditt underhold, og som en gjengave for din lojale og trofaste tjeneste mot oss, et helt nytt presteskrud, og to hettekapper. I tillegg skal du måle opp tredve alen lintøy fra boden til deg selv. Du kan også velge deg den hodeputen du helst vil ha, og et par sko. Du hadde fortjent bedre for din trofaste tjeneste mot oss, og vi ber deg, sira Torstein, min venn, om å sende ham sør til Skålholt og få ham presteviet av biskop Jon, slik at han deretter kan være korprest her hjemme inntil det kommer en ny biskop. Han er den eneste av mine elever som aldri har trosset meg i den tiden jeg har vært biskop."

Han ga avskjedsgaver til alle i kirken; til hver av diakonene seks alen lintøy, til Sølve, gårdsbestyreren, fem hundrer, seksten alen rødt klede og en salmebok til husbestyrerinnen Gudrun, gjesteverten Tore Isleifson en hundre, og kokken Sigurd fikk part i en eiendom nord i Mørk. Broder Arne, sønnen hans, utpekte han til å dra tilbake til klosteret på Tingøre og sendte med ham et brev til abbed Gudmund der det sto at det han selv eide skulle tilfalle klostergodset; det var nærmere femten hundrer i tillegg til hans klær og bøker.

Alt dette ble gjort på mandag. På tirsdag skriftet han for sira Torstein. Så ble alle klerker sammenkalt, og alle andre av sognets folk som ville komme. Sira Torstein ga ham sykesalving, og før han ble salvet talte biskopen igjen, og erklærte vedkommende de mennene han hadde bannlyst, nemlig Uppsala-Rolv og hans følge, at de skulle forbli bannlyst inntil den nye biskopen kom, med mindre de sverget på at de ville underkaste seg kirkens domsavgjørelse, i så fall kunne officialis fjerne bannlysningen. Etter denne talen ble biskopen salvet, og da Herrems legeme ble gitt ham holdt han en preken så lang og vakker at mange av de tilstedeværende gråt.

Tirsdag, som vi har fortalt, etter sykesalvingen, avtok kreftene hans; ikke desto mindre leste han sine tidebønner, og under hele sykeleiet hadde han fått lest for seg salige pave Gregors "Exposiciones", og han hadde lett for å gråte, særlig når slike ting ble lest for ham, så tårene aldri tørket på kinnene hans.

Fredag samme uke kom sira Egil til Holar, og da han og biskopen møttes reiste biskopen seg opp i sengen for å ta imot ham, og omfavnet ham av glede. Deretter snakket de sammen om mange ting som ikke er kjent for andre.

Biskopen viste hvordan han hadde ordnet alle ting, og sira Egil mente at alt var klokt ordnet. Lørdag ba biskopen diakonen Einar om å få brakt inn vakre tepper og to utsmykkede drikkehorn inn til ham i den store tømmerstuen, for det var der han lå.

"Disse teppene, sira Egil," sa biskopen, "vil vi deg, som du kan pryde stuen med, og likeens disse drikkehornene. Vi vil også gi deg vår gullring, som vi har fått smidd og båret; i den er det en hellig relikvie av et ben av den hellige biskop Jon av Holar."

Så tok han den samme ringen fra fingeren og rakte den til ham, men i samme øyeblikk som sira Egil trodde at han skulle få beholde ringen, snappet biskopen ringen fra ham igjen og sa: "Du får ikke ringen før jeg er død; da vil du minnest meg desto mer siden."

Det ble gjort som han sa. Så sa biskopen til sira Egil at han ville sende ham til Norge om sommeren, til erkebiskopen, med budskapet om hans død, som han mente snart ville inntreffe. Så ble brevene som han skulle bringe med seg til erkebiskopen skrevet, hvor herr Laurentius erklærte at det ville tjene kirken best, både leg og lærd, å ha en islending til biskop i Holar bispedømme, heller enn en nordmann, for han ville kjenne folkets lynne bedre. På alle måter forberedte biskopen sin bortgang som om han skulle være ganske frisk, men alle kunne se at kreftene avtok. Om...

__________

Her ender manuskriptet brått; historien om de tre siste dager av Laurentius´ liv er borte; han døde 16. april 1331. Om hans siste dager heter det i Einar Haflidasons annaler:

Den siste dagen av hans liv ba han sira Egil og diakonen Einar om å lese høyt for ham tidebønnene for Den hellige ånd, og da de var ferdige med lesningen sa han: "Dere to er mine disipler, og derfor ber jeg dere om å lese disse tidebønnene hver dag."

Så leste broder Arne messen, og biskopen deltok der det var påkrevd; og etter messen, da velsignelsen var gitt til alle de nærværende, oppga han sin ånd til Gud, som jeg selv var vitne til. Sira Torstein Illugason vitnet også om at han aldri hadde sett en mann som tok avskjed med verden på et så vidunderlig vis som biskop Laurentius.