Den moderne vikingen
| Velg språk | Norrønt | Islandsk | Norsk | Dansk | Svensk | Færøysk |
|---|---|---|---|---|---|---|
| Denne teksten finnes på følgende språk ► |  |
Den moderne vikingen
Knut Rage
© 2024
Innhold
"Gud, Allah, Altet og Ingenting"
For noen år siden oppsto det en diskusjon i den norske offentlighet om norsk kulturarv og hva det ville si være norsk. Konklusjonen kom ganske raskt, i tråd med samfunnsutvikingen de siste tiårene - det finnes ingen "norsk kultur". Alt er importert, lånegods fra andre kulturer. Innvandringen av folk fra andre deler av verden har vært forholdsvis stor, og er mest merkbar i de større byene. Men også levemønsteret har endret seg. Det finnes mange måter å leve på. Og som kong Harald sa det i sin mye siterte tale under kongeparets hagefest i Slottsparken 1. september 2016: "Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting."
For noen generasjoner siden ville en norsk konge aldri tenkt slik. Siden slutten av 1800-tallet og frem til forfatteren av denne artikkelserien vokste opp, på 1950-tallet, og i de første årene av Beatles-tiden, var det tre bøker som dannet fundamentet i den norske kanon - Bibelen, Snorres kongesagaer og Asbjørnsen & Moes folkeeventyr. Riktignok var iallfall både Bibelen og folkeeventyrene hentet fra andre kulturer, men Jesus var gjort så blond og nordisk at ingen ville falle på å mistenke ham for å komme fra Midtøsten, og folkeeventyrene - ja, var de ikke vaskekte norske, da? Plusser vi på med et ørten-binds leksikon var den norske gjennomsnittsfamilies boksamling bortimot komplett. Ingen ville falle på å snakke om lånegods fra andre kulturer og Allah, Altet og Ingenting.
For oss som vokste opp den gangen hang Snorres kongesagaer og Asbjørnsen & Moe sammen. Det var illustrasjonene å takke for det. Kongesagaene i Gustav Storms oversettelse utg. 1899, som alle nordmenn tenker på som "selve Snorre", og eventyrene hadde til dels den samme kretsen av illustratører: Christian Krohg, Erik Werenskiold, Halfdan Egedius, Gerhard Munthe, Eilif Peterssen, Wilhelm Wetlesen og Theodor Kittelsen. Arbeidet kan kunst- og idéhistorisk sees som en oppfølger til illustrasjonsarbeidet med P. Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moes Norske folkeeventyr 15-20 år tidligere, hvor Theodor Kittelsen og Eirik Werenskiold var de toneangivende i første illustrasjonsrunde.
Snorres kongesagaer og folkeeventyrene (og den blonde Jesus) dannet selve ryggraden i den norske nasjonsbyggingen og hva det ville si å være norsk nordmann fra Norge. Min mor, som var glad i bøker, pleide å lese for meg om kvelden før jeg sovnet, og det grøsset i meg når Askeladden møtte trollet, og det var med en frydefull fandenivoldskhet når jeg i fantasien ble tatt med til slaget ved Hafrsfjord. Visst leste hun også eventyr av H.C. Andersen og brødrene Grimm, men de var oppdiktede og heller ikke norske.
Ja. Norsk kulturarv var levende i oss.
Vikingarven er fremdeles levende, nesten mer enn noen gang. Over hele landet blir det arrangert vikingmarkeder og festivaler, det er bygget vikinglandsbyer befolket med ivrige frivillige, såkalte "reenactors", det blir holdt blot og opprettet Facebook-sider av varierende kvalitet. Tv-serien Vikings kan også nevnes. Vikinghelten er ikke lenger bare nordisk (hva han heller aldri har vært, som vi skal se) - han er internasjonal.
Men hva er det egentlig som gjenspeiles i alt dette? Er det selve den historiske vikingtiden, eller romantiserer vi vikingen, slik western-helten avspeiler sin egen samtid og er blitt en fantasifigur som står fjernt fra det virkelige ville vesten?
At Snorres "vikingkonger" og sagatidens islandske "vikinger" ble omformet til et viktig grunnlag, eller snarere nærmest en forutsetning, for den norske nasjonsbyggingen på slutten av 1800-tallet er lett å se i ettertid, men hva med mellomkrigstidens vikinger og 2000-tallets vikinger, fascismens og turismens og underholdningsindustriens vikinger - og "re-enactment"-vikingen? Hva skyldes egentlig den enorme interessen for vikingtiden i dag? Er det uttrykk for noe annet? Og hva er i så fall dette "noe annet"?
I denne niende og siste artikkelen i serien Drømmen om det norrøne nærmer vi oss kanskje en konklusjon, eller i det minste en oppsummering.
Fra prærien til Valhall
Da jeg vokste opp på slutten av 1950- og begynnelsen av 1960-tallet (jeg begynte på skolen i 1959) handlet vår gutteverden om indianere og cowboyer. Jeg skriver gutteverden, for jenter levde i et ganske annet univers. Westernkulturen var rundt oss alle steder, i form av lekefigurer av plast, i et rikholdig utvalg av tegnesererier, blader og bøker, tv-serier og på kino. Og naturligvis lekte vi cowboy og indianer, utstyrt med seksløpere med kruttlapper, eller hjemmelagde buer (hvis vi lekte indianere). Også voksne leste cowboybøker og så cowboyfilmer på kino.
Bak det hele lå naturligvis en beundring for Amerika. På 1950- og 1960-tallet levde den amerikanske drømmen sterkere enn noensinne, og det frie og spennende livet på prærien symnboliserte mer enn noe annet denne drømmen. Det ga oss gutter en opplevelse av eventyr som ikke fantes i vår kommunegrå norske hverdag.
Men så en dag var vi blitt voksne. Tegneseriene forsvant fra butikkhyllene, og seksløperne gjallet ikke lenger i kinosalen. Western-salooner ble harry, westernmusikken klang falsk og Amerika var blitt ugly.
I stedet gjorde vikingen comeback.
Jeg synes ikke det er noen dårlig sammenligning å jamføre westernkulturen med dyrkingen av det norrøne. I begge tilfeller handler det om en uoppnåelig drøm - og om nasjonalisme. I mine tidligere artikler om dette emnet har jeg påvist nettopp dette, hvordan den norrøne historien har blitt brukt i den norske nasjonsbyggingen på 1800-tallet, som ren nasjonalisme i Sverige og Danmark i det samme tidsrommet, for ikke å snakke om nazismens vanvittige bruk av vikingtidshistorie og norrøn mytologi for å legitimere en politisk ideologi. Samtidig ble norrøn kultur brukt på mer subtilt vis, som for eksempel som underlag for Wagners gigantiske operaer eller J.R.R. Tolkiens mesterverk Ringenes herre. I dette historiske perspektivet er dyrkingen av det norrøne lett å forstå.
Men hva skal man si om dagens situasjon, der cowboyens seksløper er blitt byttet ut med vikingsverd? Handler det fremdeles om nasjonalisme? Er Amerika skiftet ut med nordisk overmakt?
Det første vi kan slå fast er at drømmen om det norrøne lever fortsatt, slik den har gjort de siste to hundre årene, riktignok etter å ha vært borte siden andre verdenskrig. Dernest ser vi at scenen er blitt mer uoversiktlig. Fremdeles gjenspeiler den moderne dyrkingen av det norrøne politiske og kulturelle tendenser i samfunnet, men bildet er mer sammensatt enn tidligere og det handler ikke lenger om nasjonalisme og hvit overmakt, selv om noen av disse elementene fremdeles spøker i bakgrunnen.
I de følgende avsnittene vil jeg gjøre et forsøk på å se nærmere den moderne vikingen, slik vikingtiden og norrøn mytologi blir tolket og fremstilt i dag.
Velmenende reenactors
Hvert år trekker tusenvis av entusiastiske reenactors i vikingkostymer, utstyrer seg med kniver, sverd og skjold, spyd, pil og bue og arbeidsverktøy og reiser på vikingfestivaler, markeder eller for å bo i mer permanente omgivelser for å leve som vikinger. Ikke bare her i Norden, men over hele Europa.
Hvem er alle disse "vikingene", som gjerne har vikingliv som en livsstil som også følger dem året rundt, i arbeid og hverdag, ja, i den grad at noen legger bort sitt virkelige navn og tar «vikingnavn» som «Varg» og «Ravn» eller norrøne gudenavn innad i miljøet og på sosiale medier.
For det første er det viktig å slå fast at dette store miljøet er ganske sammensatt. Vikingmiljøet omfatter menn og kvinner i alle aldre, og med svært varierende bakgrunner. Her er vanlige arbeidsfolk, håndverkere, akademikere, uføre og pensjonister om en annen, som alle sammen kan ha forskjellige motiver for at de har blitt en del av dette miljøet. Det er heller ingen felles faktor når det gjelder livssyn og politiske holdninger, her går den kulturkristne sammen med åsatru-tilhengeren, og sosialisten med den konservative. Også interessene innen vikinglivet varierer veldig. Noen driver med forskjellig håndverk, som treskjæring og lærarbeid, andre syr klær eller lager sko, noen er opptatt med å smi, og atter andre har kampsport som hovedinteresse, hvor de møter hverandre til sverdslag eller glima, vikingenes form for bryting. Andre har boder og kjøper og selger. Og svært mange gjør ikke noe spesielt, men koser seg med å gå kledd i vikingklær, bo i telt og generelt være en del av miljøet.
Også forutsetningene for å være med på å vekke vikingtiden til live kan være forskjellig. De fleste har gode, om enn fragmentariske, kunnskaper om vikingtiden. Særlig når det gjelder klesdrakt og utstyr ellers er det viktig at det er forankret i arkeologiske funn. Ikke desto mindre går de fleste moderne vikinger rundt med klær, smykker og våpen som kun tilhørte en avgrenset elite i vikingsamfunnet, høvdinger og rikmenn og deres hustruer. Rene og pene i tøyet stiller de gjerne opp til fotografering og deler bilder på Facebook og Instagram. "Instagram-vikinger", blir de kalt. Noen har store følgerskarer på Instagram og sosiale medier.
Andre tar det motsatt vei, barberer seg på hodet og tatoverer seg fra topp til tå, og andre lar hår og skjegg gro for å få det rette vikingimaget.
Treller, eller rett og slett vanlige bønder i vikingtiden, krøplinger og utslitte, gamle folk, er det derimot ingen som vil være.
2000-talls vikingen er et positivt steg i riktig retning for å danne en bro tilbake til den historiske vikingtiden, og det skal dagens reenactorer ha all cred for, men like lite som 1950-talls cowboyen var historisk ekte, så er den viking-utgaven vi ser i dag i tv-serier som "Vikings" eller på vikingfestivaler land og strand rundt først og fremst et kulturelt avtrykk av 2000-tallet enn det autentiske 900-tallet.
Og den tanken er interessant. For i 2000-talls utgaven av vikinglivet mangler noen elementer som ellers er en naturlig del av 2000-tallet: likestilling, feminisme og aksept av homofili.
Kan det være at den moderne vikingen ønsker seg bort fra noen av samtidens verdier?
Problemet med autensitet
Det historisk sett nye i vår tid er de mange tusen entusiaster som lever ut vikinglivet på en mest mulig autentisk måte, såkalte reenactors.
Reenactment er en moderne bevegelse i den vestlige verden. Historie-entusiaster kler seg i tidsriktige kostymer for å gjenskape historiske perioder eller for eksempel et slag, enten det handler jakobittenes nederlag under slaget ved Culloden, eller berømte slag under den amerikanske borgerkrigen eller første verdenskrig. Til dette fenomenet kan vi føye til historiespill som Stiklestadspelet, eller for den saks skyld Gustav III´s operaer på slutten av 1700-tallet, med handling hentet fra norrøn mytologi.
Men vikingfestivaler med teltleirer, og til og med vikinglandsbyer, representerer noe nytt i den norrøne historieformidling, selv om man også her riktignok kan trekke en linje tilbake til romantikkens falske borgruiner, som prydet mangt et gods.
Så hva gjør at man på 1700-tallet anla falske borgruiner på samme måte som det i dag blir bygget falske vikinglandsbyer, og at vi alle later som at det er ekte?
Jeg lar spørsmålet henge litt i luften foreløpig.
Spørsmålet om autensitet er ikke uvesentlig. I renessansen hadde man et annet syn på saken. Da ble det malt scener hentet fra Bibelen eller det gamle Rom hvor både kulisser og omgivelser, og de avbildete personene selv, hørte til i kunsterens samtid. Historisk autensitet var ikke et poeng. Så kan man jo tenke seg reaksjonen dersom en kunstner i dag hadde avbildet en scene fra slaget ved Svolder der Olav Tryggvasjon og hans menn gikk kledd i dongeribukser og snakket i mobil. Jeg har hørt en historie om en filminnspilling hvor en slagscene fra vikingtiden måtte tas om igjen fordi en av statistene gikk med en synlig klokke på håndleddet.
Det er denne formen for kunstig autensitet dagens vikingentusiaster må forholde seg til, selv om mobilen og chipsposen sjelden er langt unna.
Det nordiske vikingmiljøet er som sagt stort og mangfoldig, fra de rene purister til "turist-vikingen". Og apropos turisme, så har det i de senere årene grodd frem en rekke "levende vikingmuseer" og opplevingsentre som Viking Planet i Oslo, Viking Valley i Gudvangen og Lofotr Vikingmuseum på Bøstad i Lofoten. Felles for disse stedene er at de byr på opplevelser og kunnskapsformidling om vikingtiden, de er påkostede og har årlig besøk av titusener turister. Nevnes må også Nordvegen Historiesenter på Avaldsnes på Karmøy, der man også finner en vikinglandsby som langt på vei er mer "autentisk" enn landsbyen i Gudvangen, der man har vært nødt til å inngå kompromisser med moderne bygningskrav siden det bor vikinger i husene og det også blir servert mat.
Så skulle man tro at vikingmiljøet flokket seg rundt slike steder. Men det gjør de ikke alltid. Som nevnt er miljøet stort og sammensatt. For mange handler det om å skape en så stor grad av autensitet som mulig. Da er de mange vikingmarkedene med teltleirer det som gjelder, gjerne kombinert med trommereiser og mysikk. Mange i denne delen av miljøet ser med forakt på turistmagnetene, som de omtaler som "disney-vikinger".
I 2018 rykket en faghistoriker ut i avisen Klassekampen og omtalte vikinglandsbyen i Gudvangen som et kommersielt skrekkeksempel på vikingtiden, historieforfalskning, komplett useriøst og provoserende, riktignok uten å ha besøkt stedet selv, men visstnok bare kjørt forbi.
Historikeren fikk raskt svar på tiltale. Men det var pekt på noe vesentlig, nemlig umuligheten av å skape et ett hundre prosent tidsriktig miljø samtidig som det må tilpasses dagens krav. På den annen side, hvorfor skal man egentlig det? Alle vet jo at man vandrer inn i en illusjon, uansett. Så får det heller være at vikingene man møter snakker engelsk og har en mobil på lur i ermet.
Det unike er at man i Gudvangen og andre dokumentasjonssentre for vikingtiden legger stor vekt på at utstyr og miljø skal være så tidsriktig og ekte som mulig. Det er historisk sett et nytt element i formidlingen av vikingtidshistorien som ikke har vært til stede tidligere, og er et solid sprang bort fra f.eks. 1800-tallets nasjonalistiske fremstillinger.
Hvalrossen i rommet
Det moderne vikingmiljøet er i stor grad en anakronisme, på samme vis som fremstillingen og fortolkningen av den historiske vikingtiden har vært det siden 1800-tallet. Og kan man for den saks skyld i det hele tatt snakke om en historisk vikingtid? I samtiden var ordet "viking" forbeholdt personer som dro på oversjøiske hærtokt. I nasjonalromantikken ble imidlertid betydningen av ordet utvidet til å omfatte nesten alle skandinaver som levde i den perioden som på 1800-tallet fikk navnet "vikingtiden". I dag er det mange i det norrøne miljøet som bruker ordet "viking" om seg selv som en personlig identitet.
Det er ikke til å komme forbi at det i det moderne vikingmiljøet finnes en elefant og to i rommet, eller skal vi, for å holde oss innen vikingsjargongen, heller bruke ordet hvalross?
Hvorfor hyller så mange i det sosialdemokratiske Norden en kultur som var tuftet på vold, plyndring og slavehandel, basert på en streng kjønnsdeling og trellehold, et samfunn som utviste en total forakt for fysisk og psykisk svakhet, der uønskede barn og de svakeste ble satt ut for å dø? I den moderne vikingkulturen blir vikingen som begrep ufarliggjort. Det er det mange eksempler på, ikke minst i bøker og tegneserier beregnet på barn. På den annen side er populære tv-serier som "Vikings" stappfulle av rå underholdningsvold.
Det er et paradoks.
Skeive vikinger...
Jeg kan kun huske å ha sett ett eksempel på en positiv markering av homofili i vikingmiljøet, i Tyskland, der regnbueflagget var heist på en vikingfestival. Det betyr ikke at skeive vikinger er uvelkomne i miljøet, men noen kjenner det nok slik.
I de senere år er det imidlertid gjort flere fremstøt for å omskrive den tradisjonelle historien om vikingenes holdning til homofili, selv om den offisielle holdningen fremdeles er at vikingene ikke aksepterte homoseksualitet. Naturligvis har scener med sex mellom menn og mellom kvinner forlengst dukket opp i populærkulturen, som i tv-serien «Vikings» der en av de mer interessante relasjonene i serien er mellom skjoldmøyen som ble dronning, Lagertha, og hennes med-skjoldmøy Astrid. Dette er det første bifile forholdet som blir portrettert i den amerikanske versjonen av serien, og noen seere kan ha blitt overrasket over Lagerthas tilsynelatende plutselige forhold til Astrid. Så dukker Ragnar Lodbrok opp på scenen og inviterer kong Athelstan til å bli med ham og hans kone Lagertha i sengen, et tilbud Athelstan avslår på grunn av sitt løfte om sølibat.
Senere i serien erklærer Ragnar lidenskapelig: “Du kan ikke forlate meg. Jeg elsker deg.” Tonen og uttrykket hans gjør det vanskelig å tolke det som noe annet enn en kjærlighetserklæring. Etter Athelstans død blir Ragnar helt fortært av sorg. Han gir Athelstan en kristen begravelse, barbrer hodet og bærer hans kors. Han konverterer til og med til kristendommen og lar seg døpe for å kunne gjenforenes med Athelstan i himmelen, selv om det betyr at han aldri kan slutte seg til familien sin i Valhall.
Ragnar er også tydelig tiltrukket av både Lagertha og Aslaug og elsker Lagertha. Han er bifil.
Men dette er tv.
Hva med mer pålitelig forskning på emnet?
På Google, blant mer eller mindre seriøse nettsider, er det lett å finne bekreftende svar på at de historiske vikingene kan ha hatt et positivt, for ikke å si bejande, syn på homoseksuell praksis, og det blir trukket frem eksempler fra både sagaer og norrøn mytologi på en aksept tilvarende vår tids holdninger.
Søker man derimot på Academia.com, blant avhandlinger som bygger på seriøs forskning, er svaret et ganske annet - et entydig nei.
Men likevel.
Det finnes ingen klare bevis for at vikingkulturen var homofobisk. Oppfatningen av homofili blant vikingene var sannsynligvis kompleks og nyansert, og deres syn må sees i lys av verdier som ære og omdømme, som spilte en avgjørende rolle i samfunnet. I vikingsamfunnet var ære og sosial status nært knyttet til kjønnsroller og sosial oppførsel. For menn var ære ofte knyttet til maskulinitet, mot og en aktiv rolle i seksuelle forhold. Passivitet, derimot, kunne oppfattes som et tap av maskulinitet og ære, og føre til sosial utstøting.
I motsetning til en generell fordømmelse av homofili, ser det ut til at vikingenes holdninger handlet mer om å opprettholde en samfunnsorden og de etablerte kjønnsrollene. Menns omdømme var også viktig, og det å bryte med normene kunne skade både individets og familiens ære.
Kjønnsroller var tydelig definert, og menn ble forventet å være krigere og forsørgere, mens kvinner hadde ansvar for hushold og barn, men hadde likevel en viss grad av makt og eiendomsrett innenfor hjemmet. Disse strenge rollene formet vikingtidens syn på seksualitet. Mens den aktive, maskuline parten i et homoseksuelt forhold kunne bli akseptert, ble den passive parten ofte møtt med forakt fordi han inntok en «feminin» rolle.
Dette viser at oppfatningen av homofili blant vikingene var tett knyttet til ære og samfunnsnormer, og at kulturell kontekst er viktig for å forstå deres holdninger til seksualitet.
Enn så lenge er skeive vikinger fullstendig fraværende, i alle fall usynlige, i det moderne vikingmiljøet, i kontrast til livet utenfor vikingkleirene.
...og valkyrier i bukser
Og dette bringer oss over på en annen side av det moderne vikingmiljøet. Den som begir seg inn i en vikingleir vil snart oppdage at man er kommet inn i et lukket samfunn der menn er menn og kvinner er kvinner. Mennene går i mannsdrakter, er gjerne supermaskuline, bærer våpen, slåss eller arbeider med typisk mannlige sysler, som lærarbeid eller som smeder, selv om det finnes unntak. Kvinnene i leiren går kledd i kjoler, overlesset av smykker, koker mat, vever eller lager klær. Dette er muligens satt litt på spissen, men i det store og det hele er det slik det fungerer.
Noen ganger kan man se vikingkvinner i bukser, de er da på vei for å delta i kamp, men når den er over kommer kjolen på igjen.
I dagliglivet går de moderne vikingkvinnene kledd som alle andre kvinner på 2000-tallet.
Men finnes det en hemmelig, uuttalt fryd hos begge kjønn over å tre inn i de gamle kjønnsrollene for en stakket stund? Det virker av og til nesten slik. En kvinne sa en gang til meg at det var nettopp dette hun satte pris på ved vikinglivet, at her kunne kvinnene går kledd i kjoler og en masse smykker og være nettopp kvinner.
I 2021 kom den danske komedien "Vildmænd", som handler om en mann som i ren desperasjon over feminismen flykter til den norske villmarken for å leve som viking. Det går imidlerid sånn passe, og for å skaffe seg mat forsøker han å rane Joker-butikken i Gudvangen. Etter hvert havner han inne i vikingbyen like ved. Men i stedet for å møte likesinnede oppdager han at beboerne er gjennomkommersialiserte turistvikinger og representerer det samfunnet han har flyktet fra. En komedie, som sagt, og neppe helt rett rettferdig overfor hverken feminismen eller vikingene i Gudvangen.
I populærkulturen, slik den kommer til uttrykk i tv-serien "Vikings" og andre tv-serier, filmer, tegneserier og bøker, er det vår egen tids frigjorte kvinne som blir portrettert. Likestilling er en sentral del av det nordiske varemerket og brukes både av høyreorienterte politiske aktører og ekstremister for å støtte anti-innvandrings- og rasistiske agendaer. Bildet av vikingkvinner som "uavhengige" og "likeverdige med menn" har bidratt til å legitimere likestilling som en del av nordisk identitet. Ny forskning fremhever kvinners ulike roller historisk sett, og dagens historiske medier forsøker å være autentiske samtidig som de formidler ønskede fortellinger.
Vikingene er blitt et symbol for Norden og brukes i både politisk og kommersiell markedsføring, rettet mot nordiske og internasjonale forbrukere. Spesielt Sveriges suksess med å markedsføre nordiskhet har gjort viking-symbolismen allestedsnærværende, hvor den representerer idealer som styrke, eventyrlyst og nærhet til natur.
Økt forskning på kvinnelige vikingkrigere og interesse for vikinginspirerte medier har ført til romantiserte oppfatninger om historisk skandinavisk likestilling. Skildringer av sterke, uavhengige kvinner i vikingreklame og -markedsføring kobler moderne nordiske kvinner med fortidens vikingkvinner og styrker ideen om likestilling som en grunnleggende nordisk verdi.
Tidligere romantiske fremstillinger av vikinger vektla maskulinitet og dannet grunnlaget for bildet av den heroiske, muskuløse sjøfareren. Kvinner hadde stort sett makt innen hjemmet, men ble ansett som mer frie enn sine kristne samtidige. Populære skildringer av kvinnelige vikingkrigere, som Lagertha i TV-serien Vikings og den kvinnelige Eivor i Assassin’s Creed: Valhalla, spiller på forestillinger om sterke og uavhengige kvinner, samtidig som de tillegges seksuell appell for å tiltrekke mannlige forbrukere.
Et etnisk hvitt miljø
De siste 20-30 årene har innvandringen til de nordiske land av mennesker fra ikke-vestlige kulturer økt markant. I Norge utgjør innvandrere nær 20% av befolkningen, europeere medregnet. Hvilket forhold har innvandrere flest til nedarvet norsk kultur, der vikinghistorien og norrøn kultur i sin alminnelighet inngår som et sentralt element? Og hvilken rolle kommer vikingarven til å spille for fremtidens nordmenn, som vil bli en langt mer sammensatt nasjon enn i dag, kulturelt sett?
Riktignok er vikinglivet populært blant både europeere og amerikanere, som ikke har noen direkte tilknytning til vikinghistorien, og slik sett mer en vestlig identifikator, men folk fra ikke-vestlig kultur er fullstendig fraværende. Det ligger forsåvidt i kortene, i og med at det er nordisk historie som blir hyllet og holdt liv i.
Det moderne vikingmiljøet er med andre ord et etnisk hvitt miljø. Det betyr ikke det samme som at det er rasistisk, men på den annen side er vikingmiljøet utvilsomt en hyllest til den nordiske kultur og nordiske kvaliteter.
Vikingenes musikk
I en tidligere artikkel har jeg omtalt Richard Wagner og hans gigantiske operaer som bygger på norrøn mytologi; han var Adolf Hitlers yndlingskomponist. Wagner skrev selve soundtracket til nazismen. Det er dessuten fra Wagners operaoppsetninger at vikinghjelmene med vinger eller horn stammer. Men vikingene selv hørte neppe på opera.
Vikingenes muskkinstrumenter
Arkeologer har oppdaget et bredt spekter av musikkinstrumenter fra vikingtiden, mange av dem ligner på instrumenter som fortsatt er i bruk i deler av Øst-Europa: Blåseinstrumenter som horn (for eksempel signalhorn, av den typen som er avbildet på Bayeux-teppet ca. 1066), fløyter, vanligvis laget av dyrebein, som lårbein fra kuer, hjort, sau eller store fugler, med tre til syv hull, og til med panfløyte, som ble funnet under Coppergate-utgravningene (1976-1981) i York, England. Den er laget av en liten boksplank, og pipene ble formet ved å bore hull i treverket i forskjellige dybder. Hullene er lett skråskåret på toppen for å gi musikeren en komfortabel plass for leppene. York-panfløyten har fem piper, og det er fortsatt mulig å spille tonene ABCDE på den.
Den mystiske skalmeien ble oppdaget av arkeologer på øya Falster i Danmark. Den antas å stamme fra 1000-tallet, men det er uklart hvordan den ble brukt. Det spekuleres i at den kan ha vært en del av en sekkepipe, da et lignende funn ble gjort i Sverige med rester av lær ved siden av, muligens en lærpose. Den kan også ha vært en type hornpipe med et munnstykke.
Munnharpe må ikke glemmes. Det er en av artikkelforfatterens favorittinstrumenter.
Luren er et av de mest omtalte instrumentene fra vikingtiden. Dette trompetlignende instrumentet ble laget av et stykke tre som ble delt på langs, deretter uthult, og så ble de to halvdelene bundet tett sammen med vidjebånd av forskjellige lengder. Det ble sannsynligvis brukt av bønder for å kalle husdyrene tilbake til gården, men det antas at det også ble brukt i krig for å samle troppene til angrep. Eksempler funnet i Herning og Holing i Danmark var mellom 78 og 79,5 cm lange, mens de fra Oseberg-skipet er 106,5 cm lange.
Strengeinstrumenter som lyren er i hovedsak en harpe, og ifølge norrøne sagaer ble den ansett som et instrument for adelige. Einar Selvik fra gruppen Wardruna ses ofte spille på lyr.
Et annet strengeinstrument fra vikingtiden er tagelharpen. Navnet betyr "hestehårharpe" fordi strengene er laget av hestehår. Dette er også et instrument som Einar Selvik har brukt i sin musikk.
Gjennom sine omfattende reiser kom vikingene ofte i kontakt med andre kulturer og nye, spennende instrumenter. Det er sannsynlig at de kom over strengeinstrumentet rebec da de reiste til det bysantinske riket og byttet til seg det. Rebecen ligner nesten på en fiolin, men lyden er noe annerledes. Et eksemplar fra vikingtiden ble funnet under utgravninger i den gamle vikingbyen Hedeby.
Trommer var et viktig og grunnleggende instrument, da som nå. Det spekuleres i at trommene vikingene brukte lignet på enten den irske bodhran-trommen eller skinnhodede trommer brukt av samene i Nord-Skandinavia. En rekke bjeller og rassler har blitt funnet. De ble sannsynligvis brukt som en del av vikingenes musikk, men ble også trodd å holde onde ånder borte fra barn når de lå i sengen.
Men selv om det er funnet en rekke instrumenter vet vi lite om musikken fra vikingperioden, og det blir ofte oversett i arkeologien. Såvidt jeg vet, begynte musikkarkeologi som en egen displin først på 1970-tallet og er fortsatt et relativt lite felt. Mange gjenstander som kunne ha vært instrumenter, ble klassifisert som kjøkkenutstyr av arkeologer som ikke gjenkjente dem som musikkinstrumenter. De kunne finne en sylinder, for eksempel, og anta at det var en gryte.
Men hvordan lød musikken deres? Det vet vi ikke. Noen musikere og forskere kombinerer eksperimentell arkeologi med musikk for å utforske hvordan instrumentene fra vikingtiden kan ha vært brukt. Einar Selvik fra Wardruna, for eksempel, har blitt kjent for å bruke autentiske rekonstruksjoner av vikinginstrumenter og tradisjonelle skandinaviske musikkstiler for å skape en opplevelse av hvordan vikingenes musikk kan ha vært.
Metal i skogen
I vikingmiljøet er metalband populære. Noen band tar det helt ut. De synger, eller skriker, ut tekstene på norrønt. Det går gjerne over i mørke, ondskap og satanistisk tematikk, og noen band kan bruke mer paganistiske eller hedenske elementer.
Det blir gjerne sagt at dette er musikken de historiske vikingene gjerne ville ha lyttet til. Ja, kanskje det. Men for alt hva vi vet, kunne det like gjerne surret og gått i køntri eller disco ombord i vikingskipene.
Den norske svartmetallen som oppsto på 1990-tallet med band som Mayhem, Enslaved, Burzum, Emperor og Darkthrone gikk rett i strupen på kristendommen, som de gode, gamle vikinger må ha gjort da de ranet rike klostre i England og senere, da de motsatte seg Olav den hellige og hans Kvite-Krist. På platecoverne er ofte den dystre, svarte skogen et viktig element, som den også var det for 1800-tallets kunstnere, ikke minst Teodor Kittelsens tegninger fra svartedauen.
Skogen spilte også en viktig rolle i norrøn tid og før det, helt tilbake til de germanske stammene som bosatte seg langs vestlandskysten og dyrket grødegudinnen Nerthus i hellige lunder dypt inne i skogen. Et annet poeng er svartmetallens oppheng i svartedauen, som er skremmende nok i seg selv, men som også blir satt i sammenheng med kristningen av Norge, som de gamle hedningene omtalte som byllepest. I tillegg er skogen, og innlandet generelt, blitt betraktet som "ubesmittet" av den kristne sivilisasjon. Det er her man finner den ekte norske kulturen som går direkte tilbake til norrøn tid. Det var også denne oppfatningen som lå bak nazi-ideologen og øverste sjef for SS Heinrich Himmlers "studiereiser" til Norge i 1941. Himmler hadde lenge ment at man i den nordiske folkemusikken, og da særlig i innlandsbygdene i Setesdal og Valdres, kunne høre den germanske rasens "urstemme", en ren og uplettet arv fra norrøn tid.
Ambient for vikinger
Den norrøne musikken er imidlertid ganske mangfoldig, fra rent akustiske visegrupper til metal, med noen band og artister innimellom som tilstreber en mer autentisk norrøn musikk, selv om de poengterer at den ikke er historisk ekte. Et av disse bandene er Folket bortafor nordavinden, hentet fra den greske historiker Hesiod som på 700-tallet f.Kr. skrev om folket i nord som levde bortenfor nordavinden. Det er visstnok den eldste kjente referansen til vår del av verden.
For bandet handler det om å komme nær det opprinnelige, tett på naturen. Folket bortafor nordavinden spiller en musikk som er blitt omtalt som rå og primitiv. Selv vil de nok heller kalle det "ur-musikk", i betydningen "opprinnelig, rotekte". Musikkjournalister kaller det ambient. Musikken kan like gjerne stamme fra Tibet som Norden. Bandet har aldri hevdet at det er vikingmusikk. De har alltid sagt at de ikke prøver å spille vikingmusikk. Begrepet "viking" har potensial, men det begrenser også musikken ved å plassere den i en spesifikk historisk kontekst. Men de bruker heller ikke materialer som ikke ville vært tilgjengelige på den tiden – alt er naturlig. Trommer med naturlige skinn, fløyter laget av tre, bein eller horn, og stemmen. Stemmen og trommene er grunnlaget. Heller ikke Wardruna, trolig det mest kjente og populære av de norrøne bandene, påstår at de spiller vikingmusikk.
Wardruna er en norsk musikkgruppe fra Bergen, etablert i 2003, som lager musikk inspirert av nordiske kulturelle og esoteriske tradisjoner. Musikken deres er en unik blanding av neofolk, ambient og tradisjonell nordisk folkemusikk. De bruker en rekke instrumenter med røtter i nordisk historie og middelalderen, inkludert blåse- og strengeinstrumenter som trommer, fløyter, bukkehorn, lur, moraharpe, taglharpe og kravik-lyre. Vokalen i musikken har også en tidsriktig kvalitet, som leder lytteren tilbake til stemningen av nordisk middelalder og gammel folkemusikk, og kan av og til minne om stevsang.
Ule mot månen
"En mystisk natt for å få kontakt med åndene, når sløret mellom verdenene er på sitt tynneste. Utisetta er en norrøn tradisjon for søkende på den spirituelle veien og betyr å sitte ute om natten, åpen for inntrykk fra den andre verdenen. Å knytte bånd til, kommunisere med og bli kjent med det de norrøne kalte alver, er en del av denne veien. Druider, sjamaner, magikere, hekser og mystikere søker av og til mellomtilstandene av bevissthet, og siden alfablot enten feires ved fullmåne i midten av oktober eller november, synes jeg det passer å markere det midt imellom – i kveld."
Slik skriver en fra det moderne vikingmiljøet kvelden før halloween. Svært mange i dette miljøet er opptatt av det mystiske, av hemmelighetsfulle elementer i naturen og av magiske runer. I en moderne verden da opplyste mennesker forlengst har sluttet å tro på astrologi og horoskoper blomstrer troen på det overnaturlige i vikingmiljøet, og også på en mystisk kraft som er til stede i naturen.
Vikingene selv hadde en sterk tro på gjenferd og overnaturlige vesener. I dag vil de fleste, ja, alle, kalle det overtro. Men overtro kan ta mange former som fremdeles er akseptable.
Magiske runer
.jpg)
Leter man etter bøker om runer vil man snart oppdage at de aller fleste titlene inneholder ordet "magi" eller "magisk", det er magiske runer så å si alt handler om, omtrent som å lete etter en bok om astronomi, bare for å oppdage at hele hyllen er full av bøker om astrologi.
Runologer, dvs. runeeksperter, avfeier imidlertid en slik tanke. Man kan også bruke det latinske alfabetet til magi, skriver en av dem, for eksempel abrakadabra eller hokuspokus. Men det gjør ikke bokstavene i seg selv magiske. På samme vis finner man besvergelser og trolldomsformularer skrevet med runer, som runene for a ᚨ og t ᛏ, som peker hen mot æser og krigsguden Tyr. Men å henge runetegnet for fruktbarhetsguden Frøy ᚠ rundt halsen gjør deg neppe mer fruktbar.
Det interessante i denne sammenhengen er å se nærmere på det moderne vikingmiljøets forståelse av ordet magi, som ofte settes i sammenheng med sjamanisme og trommereiser osv.
Hva er magi?
I følge Store Norske Leksikon defineres magi som "ord og handlinger som brukes for å skape en overnaturlig påvirkning av omgivelsene, for eksempel naturfenomener, dyr eller mennesker, deres eiendeler eller livsgrunnlag. De kan være av mer eller mindre utpreget rituell art."
Dagens nyreligiøse bevegelser har utviklet ulike former for magi, selv om begrepet «magi» ikke alltid benyttes direkte. Mye av nyåndeligheten og alternativ terapi retter seg mot å styrke individet, blant annet gjennom praksiser som inneholder magiske elementer. Healing baserer seg for eksempel på ideen om at overnaturlige krefter kan påvirke kroppen. Bruk av krystaller for å påvirke følelser og evner anses også som en form for magi, hvor man med tanker og ord ser for seg et ønsket resultat som forventes å manifestere seg. Den moderne heksebevegelsen bruker ofte ordet magi eksplisitt i ritualer og objekter med påstått magisk virkning.
For den som tror på runenes magi finnes det en verden fylt med kraftfull og effektiv runemagi, hvor kildene til kreftene kommer fra guddommelige arketyper knyttet til hver enkelt rune. Disse arketypene gjenoppretter den guddommelige orden kun når magien brukes med gode intensjoner. Hvis hensikten er å skade andre blokkeres kreftene, og forsøk på negativ bruk straffer kun brukeren selv med negativ karma.
Runemagi brukes gjerne ved alvorlige problemer, som et verktøy for å lede personer mot større forståelse, mening, lykke og bedre helse. Et runeritual fører alltid til endring, så lenge hensikten er positiv.
Moderne blot
Også gamle hedenske ritualer fra vikingtiden blir fremdeles holdt i hevd, som blot. De fleste av dagens blot går imidlertid for seg i langt fredeligere former enn i hine hårde dage, det er gjerne frukt og grønnsaker som blir ofret, eller blod som er hentet fra slaktehuset, gjerne kombinert med en skvett øl.
I senere år har Midgardsblot blitt veldig populært i vikingmiljøet, "en ekstrem metal- og folkemusikkfestival" som den blir omtalt som, i Borre. Festivalen har blitt arrangert siden 2015 og finner sted ved Midgard vikingsenter, et museum i et tidligere vikingbosetning og det største gravhaugområdet i Nord-Europa. Programmet til Midgardsblot inkluderer omvisninger i området, kampoppvisninger, dokumentarvisninger, foredrag og paneldiskusjoner, samt en vikinglandsby, et vikingmarked og en arena for bueskyting, øksekasting og andre aktiviteter.
Hvert år starter festivalen med et blotritual som en måte for deltakerne å samles. Ritualet anerkjenner de gamle norrøne gudene, men ikke nødvendigvis på en religiøs måte. Det er en måte for folk å få kontakt med sin fortid, knytte bånd til hverandre og naturen. Hver enkelt gir ritualet den betydningen de selv ønsker, heter det i en omtale.
Norrøn spiriualitet
Hvor spirituelle var egentlig de gamle vikinger?
Sagaene forteller at de påkalte og skålte for både Tor og Odin og andre norrøne guder, men sto de noensinne og ulte mot fullmånen?
Undertegnede våknet nemlig en natt på et vikingmarked ved lyden av uling. Jeg tok det først som fyllebrøl, hva det nok også langt på vei var, men ved en nærmere undersøkelse av saken viste det seg at man var samlet til et fullmånerituale. Tanken slo meg at man kanskje blandet kortene litt her, og det var også det som skjedde. Den moderne vikingens oppfatning av fortiden er riktignok basert på den faktiske vikingtidshistorien, men det er også noen ganger blandet med dramatisert mytologi, sjamanisme og 1800-talls naturmystikk, for ikke å si romantikk, ispedd mobiltelefon på innerlommen.
Norrøn spiritualitet er opptatt av hvordan våre myter, sagaer og spirituelle røtter i Norden kan være levende for oss i dag.
I moderne former for norrøn religion, enten det kalles åsatru eller norrøn spiritualitet, er naturen sentral. Hovedtanken er at de norrøne gudene representerer naturens krefter og energier. Praktiserende personer utvikler sin egen form for norrøn spiritualitet ved å "samhandle med" de norrøne gudene, enten alene eller i fellesskap gjennom blot. Denne praksisen, som omfatter meditasjon, trommereiser eller blot, henter inspirasjon fra kunnskap basert på forskning om vikingtiden og middelalderen. Samtidig tilpasses den nyreligiøse praksisen dagens samfunn, hvor selvutvikling gjennom naturopplevelser har blitt stadig mer populært.
Vår tids "horn på hjelmen"
Det er lite som tyder på at våre forfedre i vikingtiden brukte trommer, til tross for at dette er et populært innslag i moderne fremstillinger av vikingkulturen. Selv om trommer var i bruk i Irland, kan man spekulere i at denne praksisen kunne ha smittet over på norrøne samfunn, men dette er kun hypotetisk. Trommer var tradisjonelt knyttet til samiske sjamanistiske ritualer, hvor de ikke ble brukt som musikkinstrumenter, men som redskaper i religiøse og åndelige seremonier. Denne praksisen var strengt forbudt for kvinner, noe som gjør dagens utbredte bruk av trommer av kvinner i vikinglag paradoksal.
Det er nærliggende å tro at tromming var så assosiert med negativ okkultisme, som trolldom og seid, at det ble tabu blant norrøne folk, både før og etter kristningen. Etter kristendommens innføring var det trolig enda mindre aksept for tromming, da det kunne forbindes med hedensk praksis. Arkeologiske funn og sagalitteraturen nevner flere musikkinstrumenter, som munnharper, lyrer, fløyter og lurer, men trommer er fullstendig fraværende. Dette peker på at trommer ikke var en del av vikingkulturen.
Når det gjelder tatoveringer og skjeggfletter, finnes det heller ingen klare bevis for at dette var vanlig blant vikingene. Den populære forestillingen om skjeggfletter kan delvis stamme fra et sitat av en arabisk reisende, kanskje Ibn Fadlan, som beskrev skandinaviske menn i østerled. Men kilden som hevder at skjegget var flettet, er vanskelig å finne, og det finnes ingen samtidige avbildninger av vikinger med flettet skjegg. Skjeggperler, som ofte trekkes frem som bevis, kunne like gjerne ha blitt brukt i håret, og det er ingenting som bekrefter at de var forbeholdt menn.
Tatoveringer, derimot, nevnes eksplisitt av Ibn Fadlan, men det er uklart om dette refererer til permanent blekk eller midlertidig kroppsmaling, slik det var vanlig blant pikterne i Skottland. Uten sikre arkeologiske eller tekstlige bevis for tatoveringer blant norrøne folk, forblir dette en åpen spekulasjon.
Forestillingen om “vikingsveis”, slik den er fremstilt i populærkulturen, er også tvilsom. Moderne fremstillinger, inspirert av TV-serier som Vikings, har bidratt til myten om at vikingmenn hadde barbert nakke og forseggjorte frisyrer. Selv om slike frisyrer ikke kan utelukkes, er det ingen sikre bevis for at dette var normen.
Den romantiske ideen om vikinger som samlet seg rundt leirbål for å fortelle historier om Tor, Loke og andre norrøne guder, stemmer heller ikke med det vi vet. Norrøn mytologi ble skrevet ned i kristen middelalder, på samme måte som norske folkeeventyr ble samlet på 1800-tallet. Dette betyr ikke at folk i vikingtiden kunne gudesagnene utenat, på samme måte som folk flest i dag ikke kan hele folkeeventyr utenat.
Til slutt er det verdt å nevne den såkalte “vikinghilsenen”, hvor man griper hverandre om underarmen. Dette hevdes å ha vært en vanlig hilsen blant vikinger, men dette er sannsynligvis en Hollywood-konstruksjon. Håndhilsing var ikke vanlig i vikingtid, og når det forekom, var det trolig ved spesielle anledninger som avtaleinngåelser eller ekteskap. Den underarmshilsenen vi ser i dag, er ikke basert på historiske kilder.
Moderne fremstillinger av vikingtiden er ofte preget av romantisering og mytedannelser. Det er viktig å skille mellom hva som faktisk er historisk bevist, og hva som er resultat av populærkulturelle tolkninger. De “hellige vikingkyrne” kan være underholdende å utforske, men de må sees i lys av det historiske kildematerialet vi har tilgjengelig.
Nypaginismen - og bakom synger fascismen
Fra norrøn spiritualitet til nypaginisme kan spranget virke kort, men behøver nødvendigvis ikke å være det. Sett bort fra nazismens hyllest til det norrøne representerer nypaginismen noe nytt i den historiske dyrkingen av norrøn kultur.
Byggingen av templer til ære for norrøne guder, både på Island og i USA, har kastet lys over de forskjellige tilnærmingene til åsatru og odinisme globalt. Ásatrúarfélagið på Island fremmer en åpen og inkluderende praksis som ser åsatru som en kulturell og spirituell arv tilgjengelig for alle, uavhengig av etnisitet. Dette inkluderende synet har imidlertid møtt motstand fra internasjonale høyreekstreme grupper som ønsker å reservere norrøn religion for dem med "nordisk" eller "germansk" bakgrunn. Slike grupper har gått så langt som å sende hatbrev og trusler om å ”korrigere” seremonier ved tempelet.
I USA har Ásatrú Folk Assembly (AFA) valgt en mer nasjonalistisk og ekskluderende linje. Med slagordet "The Preservation of the Peoples of the North" understreker AFA at åsatru er en religion kun for dem med nordisk eller germansk avstamning og legger vekt på å motarbeide det de oppfatter som en "islamsk invasjon" i Europa. Denne ekskluderende og politiske tolkningen har gjort at grupper som AFA har tiltrukket seg høyreekstreme og nasjonalistiske miljøer, som ser norrøn religion som en forsvarer av "den ariske rasesjelen." Slik knyttes odinisme ofte til rasistiske og høyreekstreme grupper, mens åsatru forbindes med en bredere nypaganistisk bevegelse som vokste fram fra 1950-tallet.
Skillet mellom åsatru og odinisme strekker seg dypere enn kun geografiske og politiske grenser – det handler om tolkningen av norrøn spiritualitet. Forskningsmessig ses odinisme som nært knyttet til den tyske "völkisch"-bevegelsen fra mellomkrigstiden, som idealiserte germansk kultur med et sterkt rasistisk preg. Denne retningen har siden spredt seg til land som USA og Australia, hvor odinisme er utviklet som en rasistisk ideologi, som ser norrøn religion som en arv kun for dem av ”arisk” avstamning.
I motsetning til dette oppsto åsatru på 1970-tallet i et liberalt miljø og har i stor grad blitt knyttet til grønne og sosialliberale bevegelser. Åsatru ble etablert som en universell religion for alle islendinger i 1972, da Ásatrúarfélagið ble stiftet, med vekt på kulturell identitet, respekt for naturen, og inkluderende holdninger. Dette åpne synet har også påvirket åsatru i Norden og Norge, der organisasjonen Bifrost arbeider for en humanistisk og antirasistisk form for norrøn religion. De understreker at norrøn spiritualitet handler om felles ritualer og naturforbindelse, og ikke etnisk eksklusivitet.
I Norge har odinisme og dens assosiasjon med rasisme blitt synliggjort gjennom grupper som Vigrid, som bruker norrøn religion som et dekke for antisemittiske og rasistiske holdninger. Høyreekstreme som Anders Behring Breivik og Varg Vikernes har også i perioder uttrykt interesse for odinistiske ideer. Norsk åsatru, på sin side, har tatt avstand fra slike grupper og klargjort at deres praksis hverken støtter rasisme eller nasjonalistisk eksklusjon. Bifrost har til og med gjort antirasisme til en medlemsforpliktelse og samarbeider av og til med politiet for å beskytte seg mot ekstreme elementer.
På et internasjonalt nivå fremmer antirasistisk åsatru, gjennom organisasjoner som The Troth, et verdigrunnlag som omfavner multikulturalisme, toleranse og respekt. Flere åsatru-ledere tar avstand fra rasisme, og understreker at vikingene selv verdsatte kulturelt samarbeid og vennskap, noe som i dag gjenspeiles i åsatruens verdier.
Den moderne bevegelsen for norrøn religion står i dag overfor utfordringen med å finne sin plass i et mangfoldig samfunn. Selv om enkelte høyreekstreme miljøer prøver å koble norrøn religion til rasisme og nasjonalisme, arbeider de fleste åsatru-samfunn for en kosmopolitisk og inkluderende praksis. I Norge har denne innsatsen blitt formalisert i Bifrost´s religionspolitiske plattform, som støtter full religionsfrihet, mangfold og ønsker det flerkulturelle velkommen. Slik har åsatru utviklet seg til ikke bare å bevare en arv, men å forme den som en humanistisk praksis tilpasset et mangfoldig samfunn i dagens verden.
Kilder
«Kommersielt skrekkeksempel om vikingtida». NRK, 2018.
Pop culture, Vikings and historic Nordic gender equality? Nordics info, Aarhus University.
Egil Asprem: Rasekrig i Åsgard. humanist.no, 2016.
