Det Norske Kongedømmet vs Det Orkadiske Jarledømmet
| Velg språk | Norrønt | Islandsk | Norsk | Dansk | Svensk | Færøysk |
|---|---|---|---|---|---|---|
| Denne teksten finnes på følgende språk ► |  |
Av Sindre Williamsson Aarsbog
© 2000
I denne framstillingen vil jeg forsøke å gjøre greie for forholdet mellom det norske kongedømmet og jarlen og jarlekongedømmet på Orknøyene i høgmiddelalderen. Det som kommer til å være hovedspørsmålet her, vil være hvordan jarlens stilling i forhold til det norske kongeriket endrer karakter med tanke på rettigheter og plikter.
HISTORISK BAKGRUNN FOR ORKNØYRIKET
Orknøyene og Shetland ble befolket av (hovedsakelig) nordmenn omkring siste halvdel av 700-tall/første halvdel av 800-tall, sannsynligvis som en del av det ytre landnåmet vi opplevde i Norge på denne tiden. Norge begynte å bli overbefolket m.h.t. naturressursene og tilgangen på land, hvilket resulterte i en emigrasjon til øyene i vest, som mer eller mindre var ubefolket. På Orknøyene og Shetland erstattet de i løpet av kort tid den lokale piktiske befolkningen og deres språk med sitt eget; men om dette var en voldelig eller fredelig overgang er gjenstand for diskusjon. Etter tradisjonen skal Ragnvald Mørejarl ha fått øyriket av kongen som sitt jarledømme, hvorpå det er denne jarls slekt jarletittelen besittes den første tiden; og slektskapet i denne familien var avgjørende for om man kunne arve tittelen/landet. Arv medfører som regel oppstykking av arvegods, og dette skjedde mange ganger på Orknøyene - og ble gjenstand for intern orkadisk maktkiving om hvem som skulle ha hva og hvor mye osv. Torfinn jarl, død 1064, var den store jarlen som utvidet Orknøyjarlerikets interessesfære og landområder til ikke bare å være Shetland, men også Hebridene og store deler av mainland Skottland (- uten at vi vet eksakt hvor stort dette reelt var, kan vi i alle fall med stor sikkerhet si at han innlemmet Caithness i sitt styringsområde). Dette betydde at Orknøyjarlen ble en jarl både hos skottekongen og den norske kongen. Kongemakten i Norge kan nok ha sett at dette skapte et spørsmål om hvor lojaliteten til Orknøyjarlen egentlig lå, og dette kan være grunnen til at kong Magnus Berrføtt fikk avsatt jarlene og innsatt sin sønn Sigurd Jorsalfar der ca. 1100 i forbindelse med sitt første tokt i vesterled. Etter kongens død et par år senere, dro Sigurd til Norge, og da tok jarleætten over igjen. Dette skyldes nok at det i Norge på dette tidspunkt var en god del intern uro da Magnus hadde flere sønner, og Magnussønnenes feider regnes som inngangen til den om lag 100 år lange borgerkrigen i Norge. Etter hvert ble det slik at Håkon Erlendsson ble jarl og bakmannen til drapet på Orknøyenes helgen St. Magnus. Etter Håkon fulgte Pål "den tause" og regjerte en lang tid, men kong Harald Gillekrist (angivelig uekte sønn av Magnus Berrføtt fra Irland/Hebridene) gav jarledømmet bort til en venn av seg; Ragnvald Kàli. Dette førte til stridigheter, og endte med at de delte riket mellom seg. Pål jarl ble imidlertid bortført på oppdrag av sin søster Margaret, som var gift med en skotsk jarl; i den hensikt å innsette sin egen sønn, Harald Maddadarson som jarl over sin onkels del av jarleriket. I 1195 måtte Harlad Maddadarson dra til Norge for å stå til rette for kong Sverre (enda en konge fra øyriket i vest - Færøyene) ettersom hans svigerbror (og sikkert ham selv også) hadde tatt aktivt del i borgerkrigen med menn fra Orknøyene og Shetland og blant annet hærtatt Tønsberg. Kong Sverre eliminerte derimot denne motstanden, og straffen for Harald ble bl.a. at han måtte oppgi Shetland samt halve skatteinntektene fra Orknøyene. Skottland befant seg også i en slags borgerkrig på denne tiden og dette førte til at skottenes aktivitet og interesse henimot Orknøyene var mindre, på samme måte som forholdene i Norge hadde skjermet for norsk interesse i vest. Men skottenes kriging tok slutt før Harald Maddadarsons død 1202, og nå viste et sterkt og samlet Skottland sterkere interesse for Orknøyene igjen, som gjennom slektskapsforhold nå var blitt et redusert norsk jarledømme styrt av halvskotter. Kong Håkon Håkonsson i Norge dro ut i vesterled med en stor flåte i 1263, med hensikt å styrke norsk innflytelse i området og sannsynligvis for å erobre skotsk land, men dette feilet og hans sønn Magnus Lagabøte fikk istand en avtale med skottekongen i 1266 hvor Norge avstod Hebridene til Skottland, samtidig som man fikk bekreftet norsk suverenitet og overherredømme over Orknøyene. Jeg skal ikke nevne mye mer om hva som skjedde etter dette, men 1348 slo svartedauden inn og svekket Norge radikalt. I 1380-åra ble vi en del av Kalmarunionen, hvilket ledet hen til at Norge kom inn under danskekongen, som i pengemangel så seg tvunget til å pantsette Shetland og Orknøyene i 1460-åra da hans datter ble giftet bort til skottekongen. Etter dette ble Orknøyene og Shetland en integrert del av Skottland, og har vært det siden da av til i dag.
KONSOLIDISERING AV RIKSKONGEDØMMET
Som vi kan ane av det foregående, var forholdet mellom det norske kongedømmet og jarlekongedømmet på Orknøyene en dragkamp om makt, hvor kongemakten til slutt seiret. Eller gjorde de virkelig det? I Norge før borgerkrigene var jarledømmene avskaffet for lenge siden (jeg tør ikke si eksakt når) - dette var jarledømmer som i vikingtid nærmest var lokale småkongeriker; de fleste har nok hørt om Ragnvald jarl på Møre, og Håkon jarl i Trøndelag. Disse var betydelige maktfaktorer i Norge, og man kan ikke si at rikssamlingsprosessen hadde kommet særlig langt så lenge disse eksisterte. Denne prosessen er ikke komplett før Sverre-ætten tar over makten i landet etter kong Sverres død omkring 1200. I Norge har vi altså et par perioder som skiller seg ut:
1. Før Harald Hårfagres rikssamling ca. 872, var hele Norge delt inn i flere småkongedømmer, eller rettere sagt høvdingedømmer - styrt av småkonger, jarler og herser.
2. Samlingen av landet rakner med Harald Hårfagres død, og det blir en lang periode hvor arvingene sloss om hvem som skal 'ta over hele landet' - godt hjulpet/motarbeidet av nettopp disse høvdingedømmene. Jarlene fortsetter å ha sine arverettigheter (m/tanke på "tronfølging") og dette er mistenkelig royalistisk tankegang - og dermed en trussel mot rikskongedømmet.
3. Jarledømmene i Norge avskaffes helt, og det eneste som hindrer rikssamling, er alle tronfølgerne som strider om makten. Dette settes det punktum for i 1264 med tronfølgeloven i Magnus Lagabøtes kroning.
4. Rikssamling komplett 1264 - en konge, ett land, og ingen konkurrenter.
JARLEDØMMET = JARLENS PERSONLIGE DOMENE
Innledningsvis skrev jeg at hovedspørsmålet er hvordan jarlens stilling i forhold til det norske kongeriket endrer karakter med tanke på rettigheter og plikter. Jarledømmet på Orknøyene er i fra begynnelsen av en avlegger fra jarledømmet på Møre, hvilket innebærer at Orknøyjarlen samler inn tributt til seg selv og sine undersåtter i riket sitt. Denne tributten er jarlens egne eiendom, og jarletittelen er arvelig. Jarlen bestemmer selv hvor mye eller hva undersåttene betaler til ham - og alt dette kommer opprinnelig fra jarledømmet på Møres praksis. Jarlen kunne øke avgifter for eksempel med tanke på utgifter til forsvar, eller han kunne gi 'skattelette' eller eiendom i gave til befolkningen generelt eller enkeltindivider for motytelser senere. Bånd mellom mennesker på denne tiden var gjerne nært knyttet til gavegiving. Den som gav mest, hadde flest venner. Jarledømmet var altså jarlens egne domene, hvor han hadde kontroll over ressursene og bruken av disse.
FRA AUTONOMI TIL SUBMISJON
Harald Hårfagre skal etter tradisjonen ha 'tatt odelen' fra bøndene (og stormenn) når han samlet riket og gjort disse stormennene til sine edsvorne menn. På dette tradisjonsgrunnlag var det Olav Haraldsson mente at en disputt mellom orknøyjarlene om hvem som hadde rett til å arve jarledømmet var uinteressant, da det likevel var hans og ikke deres domene. Kongen mente de styrte der av hans egen godvilje. Med unntak av Hårfagres mest sannsynlig mytiske ferd til Orknøyene, er dette det første tegnet til en norsk kongelig interesse for å få hendene på Orknøyjarlenes ressurser. Imidlertid ble det værende med dette, og jarlene styrte som de selv ønsket uten mye kongelig inngripen før Magnus Berrføtt anla på Orknøyene.
Her kan vi se at en forskjell i jarlens posisjon har inntruffet. Jarlen er ikke lenger sin egen herre. Han har blitt kongens mann, og avlegger ed på at han er dette. Det er til kongen jarlsemner drar for å få støtte og rett i sin sak - det er hos kongen de mottar sin odelsrett, så og si. Denne 'kongelige odelsretten' blir brukt og misbrukt i stor grad, og mange ganger rent ut avfeid på Orknøyene; dette kan man gjøre på grunn av områdets geografiske avstand fra fastlandsnorge samt at norskekongen som regel har hendene fulle med problemer innenlands og ikke har tid til å ta seg av problemene i det orkadiske jarledømmet.
Dette vitner om lite respekt for den norske kongemakten i vesterhavsøyene. Her har kongen aller nådigst latt disse jarlene drive på som de selv har ønsket, latt dem beholde inntektene sine fra jarleriket sitt mot det enkle påbud at de skulle være kongens edsvorne menn og være ham lydig - det var jo tross alt kongens land, og ikke deres - i følge Hårfagretradisjonene som kongene støttet seg til.
Torfinn jarl hadde ved sin død 1064 erobret store områder og lagt dem under det orkadiske jarledømmet. Hans to sønner som etterfulgte ham i et samstyre, skuslet nesten vekk dette nyerobrede ved å ikke befeste stillingene sine der. Disse to grunnene anser jeg som hovedårsakene til at Magnus Berrføtt drar over og avsetter disse jarlene og sender dem til sin død i fengsel i Norge og innsetter sin egen sønn som jarl på Orknøyene om lag 1100.
Når Sigurd forlater øyriket for å ta seg av sin egen kongsgjerning, overlates landskapet i de gamle jarleættenes vold igjen, og snart er alt som før - edsvorne til kongen, men gjør som de lyster uten fare for represalier. Men Harald Gille gir orknøyriket bort i gave til en god venn av seg (som dessuten 'oppdaget' ham som kongsemne); Ragnvald Kàli. Når Ragnvald kommer for å hevde sin jarlsrett, opponerer Orknøyjarlen og det ender med at begge deler riket mellom hverandre. Kongens mann har nå altså direkte kontroll over 50% av Orkadia - men med jarlens gamle rettigheter intakte.
Gjennom bortføringen av Pål jarl og innsettelsen av Harald Maddadarson i hans sted, øyner vi at skottene har fått interessen for land på Orknøyene også. Situasjonen på Orknøyene kan virke som en kruttbombe: 50% underlagt en norsk kongens mann, mens de andre 50% er i besittelse av en halvt skotsk jarlearving som kom dit med dype røtter i skotsk adel - som sannsynligvis på denne måten øynet å øke sin innflytelse på øyriket radikalt således. Borgerkrigen i Norge gjorde det vanskelig for en konge i Norge å dra til Orknøyene og bedrive politikk og/eller krig. Ressursene for dette formål var helt klart bundet til bruk i Norge. Men her gjorde kanskje 'øyskjeggene' sin største feil: De tok side med den tapende part i borgerkrigen: sendte tropper over til Norge hvor disse ble slått av kong Sverre 1194. De gamblet høyt, og tapte - hadde de unnlatt å interferere hadde de nok kunnet drevet på for seg selv der ute i øyriket ennå en stund. Men slik gikk det altså ikke.
Sverre var en hard konge, og dessuten utradisjonell. Harald jarl dro til Norge så fort han kunne med biskop og 'alle de beste menn' fra Orknøyene (sannsynligvis lagrettemennene) for å inngå forlik. Harald fraskrev seg sin skyld, men lot avgjørelsen være opp til kongen. Sverre gav ham tilgivelse, men strippet ham for en mengde privilegier. Han konfiskerte eiendommene til alle som hadde vært delaktige i øyskjeggenes flokk, og om de ikke kjøpte tilbake disse eiendommene innen 3 år, ble de krongods. I tillegg fjernet han Shetland fra det Orkadiske riket - det var nå kun kongen som kunne avkreve skatter og avgifter der. Som om ikke dette skulle være nok, lot han Harald fortsatt være jarl på Orknøyene på den betingelse at halvparten av sakøren der skulle være kongens - og "han satte sysselmenn til å passe på dette".
Det Orkadiske jarledømmet ble som vi kan se kraftig redusert. Jarlen hadde ikke mange ressurser å ta av lengre; med dette forsvinner mye av hans innflytelse over hendelsesforløp i framtida. Det skulle godt gjøres å for eksempel finansiere et stort krigsoppbud for jarlen etter dette. Jeg tror ikke jarlens ressurser kunne rekke til veldig stort annet enn å leve i luksus etter dette bare på grunnlag av skattlegging og kollekt av avgifter i 'riket' sitt. Men det var ikke bare det: Kongen kan ikke ha stolt mye på Orknøyjarlene, så han satte også inn sine egne sysselmenn der for å overvåke jarlen og hans bedrifter. Jarlen var rimeligvis bastet og bundet, uten særlig mulighet for det minste lille krumspring uten at det skulle komme kongen for øre. Harald jarl kan ikke ha likt situasjonen spesielt mye, og det avspeiler seg da også i at han fikk sysselmennene drept senere: men det skal vi ikke gå nærmere inn på her.
Orknøyene blir nå en del av 'skattlandene' - områder utenfor Norge som betaler tributt til norskekongen. Kong Sverre hadde med sverd i hånd også gjort Jamtland til et norsk skattland på denne tiden. Fra 1261 ble også Island et av Norges skattland, sammen med de øvrige, bl.a. Færøyene og Hebridene. Hebridene ble imidlertid avstått til Skottland allerede 1266 i en avtale mellom Magnus Lagabøte og skottekongen, etter at Magnus' far, Håkon Håkonsson, hadde hatt en siste store militæraksjon som endte uavgjort p.g.a. bl.a. dårlig vær. I denne avtalen ble det imidlertid gjort klart en gang for alle at det var norskekongen som hadde overautoritet på Orknøyene, og øyriket ble dermere nærmere knyttet den norske statsmakten.
HIRDSKRÅEN - JARLEDØMMETS DØDSSTØT?
Kong Magnus Håkonsson blir kalt Lagabøte fordi han fikk satt istand en landslov for hele landet og reformerte hele rettssystemet. Han laget ikke bare landsloven, men fikk også nedtegnet Hirdskråen, en slags 'lærebok' for de som var i hirden, altså kongens håndgangne menn - om hvem som kunne være i hirden, hva slags lover og rettigheter, ansvar og plikter som tillå dem. Jarlen var også en hirdmann siden han hadde avlagt troskapsed til kongen, og derfor er også jarlens funksjoner beskrevet i Hirdskråen. Her innskrenkes jarlens makt ytterligere. Det beskrives at det er 2 typer jarledømmer - ett innenlands, og ett i skattlandene. I innlandet er det 3 typer:
1. Kongens slekt
2. "De gamle jarledømmene" (men disse blir her fortalt ikke eksisterer lengre)
3. "Den mest trofaste mannen til kongen"
I beskrivelsen av det innenlandske jarledømmet gjøres det uttrykkelig klart at jarledømmer av type 1. ikke er arvelige, at jarledømmer av type 2. har opphørt - dessuten sies det også at "..alt landet er hans (kongens) odel og eie". Måten jarledømmet beskrives på, synes på meg å virke som en videreføring av høvdingedømmene omkring Harald Hårfagres tid, hvor høvdinger/konger "levde av landet" de besatt.
Så kommer beskrivelsen av jarledømmet i skattlandene. Her sies det at kongen "kan gi jarlsnavn til dem han setter over skattlandene sine". Det eksisterer kun ett jarledømme i skattlandene da, og det er Orknøyene. Her brukes forliket mellom Harald jarl og kong Sverre som mal for Orknøyene og hva slags rettigheter jarlen har i skattlandene der - men det stipuleres ikke at disse samme rettighetene, eller rettere sagt innskrenkning av rettigheter - skal gjelde for de andre skattlandene om kongen skulle bestemme seg for å innsette en jarl annensteds. Dette kan nærmest virke som om Orknøyene ytterligere blir bestraffet, men dette er ikke dermed sagt - etter teksten å dømme åpner den for at andre skattland kan få ringere rettigheter for en eventuell ny jarl. Om Orknøyjarledømmet her blir ytterligere innskrenket, eller om det dreier seg om en stadfesting av de privilegier de har der i mot eventuelt semre vilkår annensteds, lar jeg forbli usagt.
AVSLUTNING
Avslutningsvis tror jeg vi trygt kan konkludere med at det Orkadiske jarledømmet ble sterkt redusert i sin egen selvråderett i løpet av middelalderen. Som vi har sett, var jarledømmet fra først av nærmest et eget småkongedømme i seg selv, som senere måtte akseptere den norske kongen som sin overherre. De går nærmest over til å bli kongens vasaller, og dette hører med til tiden - Europa på denne tiden er føydalismens Europa. Denne føydalismen utarter seg mer kosmetisk i Norge virker det som; det er viktig med titler, rang og hvem som seiler først; men ikke nødvendigvis å ha så stor direkte kontroll og makt som lensherrene i Europa hadde.
Orknøyjarledømmet var ved Magnus Lagabøtes tid såpass redusert at det ikke utgjorde en fare for den norske kronen. Dette kunne de ha blitt hadde ikke kong Sverre intervenert såpass kraftig som han gjorde. Man kan ane tendensen til forsøk på forberedelser til løsrivelse/autonomisering på denne tiden, særskilt hvis man tenker på parallellen mellom Harald Hårfagre og St. Olav som de norske kongene brukte, og Ragnvald Mørejarl og St. Magnus som orknøyjarlene benyttet seg av. Det kunne kanskje ha gått lengre om øyskjeggene ikke hadde støttet feil side under borgerkrigen?
Anbefalt litteratur:
Orknøyinga Saga
Hirdskråen
Sverres Saga
Gordon Donaldson: A Northern Commonwealth - Scotland and Norway, Saltire 1990
Knut Helle: Orknøyene i norsk historie, 1988
William Thomson: History of Orkney, 1987
