Dragestil, stavkirker og vikingskipsromantikk

Fra heimskringla.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Norsk.gif


Knut Rage

Dragestil, stavkirker og vikingskipsromantikk


Knut Rage

Tysnes
© 2024



Innledning

1800-tallet var tiden for nasjonal begeistring, da man i alle de nordiske land vendte seg mot fortiden for å bygge en nasjonal identitet og vinne tilbake all den ære som man mente var gått tapt underveis. Det handlet også om å løsrive seg fra den europeiske kultur overhodet, og vise at Norden sto på egne ben også kulturelt sett. Den gamle norrøne mytologi ble holdt frem som likeverdig, om ikke bedre, med de greske og romerske guder, og Snorre fikk tittelen "Nordens Homer".

Dermed hentet man frem Nordens historie for alt hva den var verd. Om det handlet om bronsealderen eller vikingtiden var av mindre betydning. De forskjellige historiske epokene ble blandet sammen. De berømte gullhornene i Danmark, to drikkehorn av gull fra jernalderen som ble funnet i 1639 og 1734 ved landsbyen Gallehus på Jylland, og som ble udødeliggjort i Adam Oehlenschlägers berømte dikt "Guldhornene", vakte like stor entusiasme som utgravningene av vikingskip i Norge. Iveren etter å hente frem fortiden av jorden var imidlertid ikke utelukkende begrenset til Norden, også i f.eks. England ble jorden endevendt på jakt etter skatter fra fortiden.

Den vitenskapelige arkeologien var på denne tiden ennå i sin spede begynnelse. De moderne jordbruksredskapene som ble tatt i bruk førte til at det stadig oftere dukket gjenstander opp av jorden. Det fantes som nevnt ikke noe skarpt skille mellom bronsealder, jernalder eller vikingtid - alt vakte den samme glød og stolthet, og vitnet om Nordens storhetstid. Dessverre for oss etterkommere fantes det ikke noe utbygget apparat for å katalogisere og systematisere disse funnene. Mange, om ikke det meste, av fortidens skatter ble gravd frem av lykkejegere og solgt til private samlinger. Særlig var gravhauger et ettertraktet mål for denne regelrette plyndringen.

Da haugen som inneholdt Osebergskipet ble utgravd i 1904 var forholdene endret. Arkeologien var blitt et eget fag, og det var etablert et offentlig museumsvesen, selv om mange gjenstander fløt fra den ene hånd til den annen. Dyrkingen av det norrøne forplantet seg for alvor inn de nordiske lands kultur. Ikke minst kom det til syne i den utbredte dragestilen.

I alle de nordiske land og også i Tyskland ble det populært å gi barna norrøne navn i dåpen, som Gunnar, Fridtjof, Harald, Gudrun, Ingeborg og Ingegerd osv. Den svenske forfatteren Victor Rydberg ga til og med ut en navnebok, Mytologisk Namnförteckning med 258 norrøne navn hentet fra Landnámabok, islandske ættesagaer og andre kilder. Men det var ikke bare barn som fikk norrøne navn, også ungdomshus, gater, foreninger, sportsklubber, sangkor, og til og med lokomotiver fikk navn hentet fra norrøn historie.

Dragestilen

Benk i dragestil, trolig fra slutten av 1800-tallet, i artikkelforfatterens hjem. Foto: Knut Rage.

Dragestilen, som i hovedsak dukket opp som utskjæringer i tre med mønstre hentet hentet fra runesteiner og bevart treskurd fra vikingtiden og norrøn middelalder, f.eks. fra norske stavkirker, ble skapt i 1870-årene og ble etter hvert veldig populær spesielt i Norge og Sverige. Samtidig ble det skapt en "gotisk" stil som ble brukt i alt fra bøker, porselen og klær til teaterkulisser. Budskapet var klart som blekk: Dragestilen symboliserte makt og uavhenghet, og fremhevet de nordiske lands egenartede karakter.

Forfatteren av denne artikkelen bor i en såkalt sveitservilla fra begynnelsen av 1900-tallet, der en prangende dragebenk med utskjæringer i "vikingstil" som fulgte med da vi kjøpte huset har fått en hedersplass i spisestuen, sammen med en stol som pretenderer å ha stått i en virkelig høvdinghall i norrøn tid. Dragestilen var høyeste mote den gangen huset ble bygget. I Norge tenker man gjerne på dragestilen som et norsk stilfenomen, men det stemmer ikke. Dragestilen var populær også i England, Tyskland, Danmark og som nevnt Sverige, der stilarten fikk sin offisielle debut i internasjonal sammenheng på verdensutstillingen i Stockholm i 1866, organisert som en norrøn temautstilling, og året etter på verdensutstillingen i Paris, der den svenske paviljiongen stilte ut møbler i dragestil. På en stor utstilling i London i 1871 dukket det opp porselen fra Gustavsberg porselensfabrikk med motiver i dragestil, og Handarbetets Vänner designet duker o.a. i dragestil fra 1877, som fremdeles var i salg frem til 1970-årene. Allers Familiejournal produserte forøvrig puslespill med dragestil-motiver i en årrekke, fra 1916 til 1932.

Men det er trolig bare i Norge at man betrakter dragestilen som utpreget nasjonal stil. "Tænk, om den dag en gang vilde oprinde, da det norske folk sætter sin stolthed og sin ære i at have sit bohaves og sine huses udstyr i udpræget national stil og af indenlandsk arbeide. Da vilde meget være naaet," skrev en av Norges fremste snekkermestere og medlem av styret for Kristiania Kunstindustrimuseum, H. W. Schrøder, i 1892. Dragestilen var etter hans syn den eneste av de historiske stilartene som bygget på rene norske forbilder.

I Sverige delte man dette synet. Nordiske kunstnere og arkitekter samlet seg i Gøteborg for å diskutere utviklingen av en selvstendig nordisk arkitektur, inspirert av eldgamle byggetradisjoner i Norden. De så til det gamle nordiske patriarkalske idealet som en motreaksjon mot den moderne industrialismen.

Dagens Hotel Park Rica på Holmekollen i Oslo har bevart mye av det gamle hotellets dragestil. Foto: Shyamal, 2008. Commons.

Borgerskapet og den intellektuelle eliten begynte å oppføre landsteder i vikingstil. Selv middelklassehjem ble innredet i eller dekorert i norrøn stil. Offentlige bygninger fulgte også trenden, som jernbanestasjonen i Boden i Sverige fra 1894, som ble åpnet av kong Oscar II med en patriotisk tale, som ble utformet i en ren dragestil. I Norge ble det bygget et stort og praktfullt hotell på Holmenkollåsen i Oslo som var spekket med dragestil, i alt fra selve byggestilen til treskjæringsabeide i hotellets korridorer og spisesal, og dragestilen gikk igjen i alt fra sølvbestikk til sengehodegjerder. Det ble også bygget en lang rekke praktvillaer i dragestil som så ut som de rene kongsgårder, som hentet ut av illustrasjonene i kongesagaene. Det samme gjaldt turisthoteller land og strand rundt.

I Norge hang dragestilens popularitet sammen med den politiske situasjonen.

Etter unionsoppløsningen i 1905 mistet den mye av sin popularitet og levde stort sett bare videre innen husfliden. I 1930-årene, da funksjonalismen gjorde sitt inntog, ble dragestilen regelrett bekjempet under slagordet "Kampen mot dragen". Riktignok livnet den til noen år under nasjonalsosialismen, men sovnet stille inn igjen og har ligget i dvale siden. I dag finner man dragestilen bare igjen hos gullsmeder og i turistbutikker, i form av drikkehorn og små vikingskip.

Vikingskipsromantikk

Midt oppe i de nasjonalromantiske strømningene som for en stor del svermet rundt Nordens norrøne historie, som ga seg utslag i den populære dragestilen som et symbol på det sterke og mektige Norden, dukket ikke bare ett, men hele tre autentiske vikingskip opp av jorden i Norge. Funnene vakte mildt sagt furore. Vikingskipet er jo selve symbolet på den norrøne tidsalderen. Interessen for - og stoltheten over - vikingtiden antok nye høyder.

Det første skipsfunnet ble gjort i 1867, i en gravhaug på Nedre Haugen på Rolvsøy, utenfor Fredrikstad. Det var det første vikingskipet som ble utgravd, og avstedkom stor oppmerksomhet. Funnet var imidlertid lite mot hva som skulle komme. I 1880 ble nok et skip fra vikingtiden avdekket, det såkalte Gokstadskipet som ble oppdaget i "Kongshaugen" (Gokstadhaugen) på gården Gokstad i Sandar kommune (dagens Sandefjord kommune) i Vestfold.

Gokstadskipet ble funnet i Gokstadhaugen 1879 og utgravd av antikvar Nicolay Nicolaysen 1880. Foto: Kulturhistorisk museum i Oslo.

Gokstadskipet var svært godt bevart, takket være at det ble begravd og fylt med blåleire. Dette fartøyet var raskt og sjødyktig, ideelt for lange havseilaser. Det måler 24 meter i lengde, 5 meter i bredde og har en dybde på 1,70 meter. Bordgangene på skipet er klinket sammen både innbyrdes og til kjølen og toppspantene, og de er også sikret med vidjer til spantene, som også er løst festet til kjølen. Denne konstruksjonen ga skipet både styrke og fleksibilitet, noe som ble bekreftet da Magnus Andersen i 1892 seilte til USA i en nøyaktig kopi, som det vil bli fortalt mer om nedenunder.

Skipets gravkammer var fullt utstyrt med alt som trengtes: mast, anker, ror, landgang og tre mindre båter. På relingen langs sidene hang det 32 skjold på hver side, og i akterskipet var det et teltformet gravkammer satt opp av laftede stokker og planker i stavkonstruksjon. Gravkammeret inneholdt en rik samling av gravgods. En seng med utskårne dyrehoder ved hodegjerdet sto der, og den avdøde, en mann i 50-årene, lå fullt påkledd. En gang i overgangen mellom hedensk og kristen tid brøt gravrøvere seg gjennom skipssiden for å komme til kammeret, men det var likevel rester av omfattende utstyr både inne og utenfor kammeret, inkludert en slede, fem enkle senger, bøtter og fat av tre, en vanntønne og en stor bronsekjel med runeinnskrift. Blant de mange små treobjektene var det et brettspill og en vakkert utskåret rorkult. Under tiljene i akterskipet lå det rester av en påfugl, og utenfor skipssidene var det skjeletter etter minst tolv hester og seks hunder.

I 1903 kom turen til det som står som det mest berømte og imponerende av alle skipsgravene fra vikingtiden - Osebergskipet. Skipet ble oppdaget i gravhaugen Revehaugen på gården Oseberg i Tønsberg i 1903. Året etter tok man fatt på det møysommelige utgravningsarbeidet. Graven inneholdt skjelettene til to kvinner og et rikt utvalg av gravgods, alt plassert i et vikingskip.

Modell av Osebergskipet med forslag til hvordan seilet kan ha vært rigget. Fra Sjöhistoriska museet i Stockholm, Deutsches Museum i München og Forsvarsmuseet i Oslo. Foto: Wolfmann, 2019. Commons.

Langskipet ble funnet i Gokstadhaugen 1879 og utgravd av antikvar Nicolay Nicolaysen 1880. Analyser indikerer at begravelsen fant sted i år 834, mens det antas at gravskipet ble bygget rundt år 820 på Vestlandet.

Identiteten til de to kvinnene har vært gjenstand for debatt. Tidligere ble den eldre kvinnen antatt å være av kongelig avstamning og tilhørende Ynglingeætten, mens den yngre kvinnen ble betraktet som en offerkvinne. Senere undersøkelser har imidlertid vist at begge kvinnene tilhørte overklassen.

I tillegg til kvinnenes levninger ble det ofret en rekke dyr, inkludert hester, hunder og okser. Skipet var utsmykket med intrikate dyreornamenter, og gravfunnet inkluderte også en rekke andre gjenstander, som møbler, redskaper og kjøkkenutstyr, samt unike kunstverk og symboler på herskermakt. I senere tid har også det såkalte Osebergteppet kommet i fokus, som ble oversett og til dels ødelagt under utgravningsarbeidet i årene etter 1904. I dag er teppet rekonstruert, og selv om alle de fantastiske figurene i veven er vanskelige å tolke gir de oss et fascinerende innblikk i en fortidshistorie som må ha gitt mening for de to gravlagte kvinnene, hvem de enn var og hvor de enn stammet fra.

Begeistringen for de tre vikingskipene var enorm blant nordmenn flest. Bare Nansens ferd til Nordpolen og Amundsens sydpolferd kunne matche den gløden som disse vikingskipene tente i folket.

Ladbyskipet, den eneste danske vikingtidsbegravelse i et skip. Foto: Malene Thyssen, 2004. Commons.

Tredve år senere, i 1935, forlød det at man også hadde funnet et godt bevart vikingskip i Danmark, Ladbyskipet, som ble funnet i gravhaug på en eng ved Ladby, langs kysten av Kerteminde-fjorden på Fyn. Det er Danmarks eneste bevarte skipsbegravelse fra vikingtiden. Mannen som ble begravd her, forblir ukjent.

I forstavnen ble det funnet restene av hundeseletøy, og den dyreornamenterte jellingstilen på metallet var en viktig detalj for å datere begravelsen til mellom år 900 og år 950. Et gravkammer og muligens en seng ble også funnet.

Den døde ble fulgt i graven av 11 hester, som minnet om nordbakker i nyere tid (tilsvarende den norske fjordhest), med en høyde på rundt 1,25 meter. I tillegg til hestene var det minst 4 hunder. Skjelettene av dyrene kan fortsatt sees i bunnen av skipet. Skipet ble dratt på land, og over skipet og gravkammeret ble det lagt gresstorv, noe som dannet Ladbyhaugen.

Det blir fortalt en morsom historie om Ladbyskipet, som også verserte i Norge, men da om Osebergskipet: Et par tyske offiserer kom for å inspisere skipet. Etter inspeksjonen sa en av dem til oppsynsmannen at han ikke så noe spesielt ved dette skipet, og fikk til svar: "Det skjønner jeg ikke, for med slike skip har vi to ganger erobret England."


__________


Man kan kanskje spekulere litt over hvordan reaksjonen på funnene av disse tre vikingskipene ville vært i dag. Ville de bevilgende myndigheter vært like lunkne overfor funnene av Tuneskipet, Gokstadskipet og Osebergskipet, som dagens reaksjon på funnet av Gjellestadskipet i Halden og andre nyoppdagede vikingskipsfunn? Det er umulig å si, men Norge driver ikke lenger nasjonsbygging og har heller ikke den nasjonale stoltheten som for hundre år siden. Vi har ikke lenger behov for å fremholde vår fordums storhetstid. Norge er rikt på oljepenger, og multietnisk. Riktignok er vikingtiden fremdeles populær, og ikke bare blant etniske nordmenn, men ikke noe politikerne lenger vil bruke millionbeløp da.

Slik tenkte man ikke på slutten av 1800-tallet og ved inngangen til 1900-tallet. Nasjonalstolthet, det norske, var gull verd. En statskasse som var bortimot skrinn, et Storting som omtrent ikke eide nåla i veggen, tok på seg å restaurere Nidarosdomen og bringe den til heder og verdighet igjen. Og da Osebergskipet var kommet for dagen, som det tredje vikingskipsfunnet, ble det bevilget store summer til byggingen av et vikingskipshus på Bygdø i Oslo. I 1914 ble det utyst en arkitektkonkurranse. Avdelingen som huser Osebergskipet ble åpnet i 1926, mens fløyene som inneholder Gokstadskipet og Tuneskipet ble åpnet i 1932. Til slutt ble vestibylen og fløyen som huser gjenstandene fra Osebergskipet åpnet i 1954.

Men så, i vår egen tid, da behovet for å sikre vikingskipene for fremtiden meldte seg, satt viljen til å bevilge penger til prosjektet langt inne. Etter flere års vurderinger ved Kulturhistorisk museum om å flytte vikingskipene og gravfunnene til et nytt museum innerst i Bjørvika, ble det besluttet av styret ved Universitetet i Oslo å støtte forslaget. Året var 2006. Men planen om flytting var kontroversiell både internt i fagmiljøet og i mediene. Spesielt ble det advart mot å flytte Osebergfunnene på grunn av deres skjørhet. Riksantikvaren foreslo å frede museumsbygningen med skipene som løst inventar for å hindre flytting. I november 2010 ble det derfor besluttet å opprette en internasjonal ekspertgruppe for å gi en helhetlig vurdering av flytterisikoen. En eventuell flytting av funnene kunne bare skje når spørsmålet om lokalisering var endelig avgjort og et nytt bygg sto klart.

I 2012 kunngjorde NRK at flytteplanene var kansellert. Ekspertgruppen konkluderte med at både skip og gjenstander måtte bli værende på Bygdøy. I 2013 fulgte regjeringen opp vedtaket om å ikke flytte skipene fra Bygdøy med beslutningen om delt lokalisering av Kulturhistorisk museum. I 2015 ga Kunnskapsdepartementet klarsignal for Statsbygg til å utlyse et skisseprosjekt for utbygging av eksisterende anlegg på Bygdøy. Resultatet av arkitektkonkurransen ble kunngjort den 13. april 2016, med vinneren AART architects og deres prosjekt "Naust". Etter at det først ikke ble bevilget midler til byggingen i statsbudsjettet for 2019, ble det i september samme år gitt klarsignal for å starte byggearbeidene.

Og bla, bla. Så får vi vente og se, da - om og når det nye vikingskipsmuseet åpnes, som i følge Vikingtidsmuseets nettside "skal bli verdens viktigste formidler av vikingtiden, og museet skal sikre befolkningen og kommende generasjoner tilgang til kulturhistorisk kunnskap og forståelse av denne unike perioden av norsk historie".

Med "Viking" til Chicago

"Viking"s mottagelse i Chicago 12. juni 1893. Oljemaleri av Hjalmar Johnssen, 1898.

Selv om det originale Gokstadskipet havnet på museum, har kopier av skipet krysset Atlanteren flere ganger, under til dels dramatiske omstendigheter. Den siste seilasen fant sted i 1990, da "Gaia" med Ragnar Thorset som skipper ombord seilte over Atlanteren til USA, og også til Island, Cuba, Venezuela og Brasil, for den saks skyld. Det var da gått grovt regnet hundre år siden den første seilasen til USA fant sted. I 1893 la "Viking Landfinder" fra land med kurs for verdensutstillingen i Chicago. Skipet, som var bygget i Sandefjord, var konstruert så nøyaktig som mulig likt Gokstadskipet. Skipper ombord var Magnus Andersen, redaktør for Norges handels- og sjøfartstidende, senere sjøfartsdirektør. Det var da også på hans initiativ at ferden kom i stand. "Viking Landfinder" brukte 40 dager på reisen fra Kristiania til Chicago. Skipet og ferden vakte stor oppsikt og bidro utvilsomt til å øke amerikanernes bevissthet om vikingtidens Vinlandsferder.

Fra ferden ble det skrevet en bok: "´Viking´ fra Norge til Amerika" av Rasmus Rasmussen, som selv var med på ferden. Her kan leseren følge sjøferden dag for dag, som er interessant på flere måter - for det ga mannskapet et godt innblikk i hvordan vikingenes sjøreiser virkelig artet seg. Her kan man snakke om eksperimentell historie lenge før begrepet ble oppfunnet. Selv om vikingene aldri la ut på en ferd som denne, fra Norge til Chicago, hendte det at de var reiste på vel så krevende sjøreiser. Tenk ikke minst på Eirik Raudes ferd til Grønland!

Skipet viste seg å overgå alle forventninger. Mens "Viking" gled lett som en måke over bølgetoppene, observerte både skipper og mannskap med beundring skipets grasiøse bevegelser, og med stolthet noterte skipperen skipets fart, som av og til nådde opp til 11 knop.

Underveis ble det god anledning til å prøve ut hva "Viking" var god for som bidevindsseiler, og til deres store forundring holdt skipet følge med de fleste moderne tomastere. På grunn av den store elastisiteten i skroget, som skyldtes metoden med å surre bordene i kledningen til spantene, kunne både bunn og kjøl gi etter for alle skipets bevegelser, og i kraftig nesesjø kunne bunnen senke og heve seg opptil tre kvart tomme. Men merkverdig nok var skipet likevel like tett. Skipets elastisitet kom også til syne på andre måter. I høy sjø kunne det for eksempel ofte vri seg i rekkene opp til seks tommer. "Roret er nemlig genialt, og etter den erfaringen jeg nå har, finner jeg det for et slikt skip langt å foretrekke fremfor et ror på stevnen," noterte Andersen. Det gledet dem å kunne vitne om at skipet på alle måter fungerte tilfredsstillende Uten det minste problem kunne én mann stå med styrepinnen pinnene i alt slags vær., med bare en liten hale til hjelp.

Magnus Andersen forteller også om hvor godt "Viking" klarte seg i det verste uværet de kom ut for, delvis under seil og delvis med drivanker ute: "Vinden hadde hele tiden holdt seg fra SSV, og det blåste fremdeles en hel storm, men vi fant ut at hvis skipet kunne bære seil, så ville det selv med 4-5 streker dog gli litt vestover, og hvorfor ikke ta det vi kunne få!"

De heiste derfor inn ankeret og satte stumpen av storseilet så lavt nede som mulig. "Viking" begynte straks å skyte fart, "siden den ikke kunne komme vinden nærmere enn 6 streker, men til gjengjeld drev den da heller ikke mer enn 4 streker."

Etter en velykket seilas over Atlanteren ankom "Viking" verdensutstillingen i Chiaco, hvor både Gokstadskip-kopien og den dristige seilasen vakte stor oppmerksomhet, en "ustanselig jubel," som Rasmus Rasmussen skriver - ironisk nok til en verdensutstilling der temaet var feiringen av at det var fire hundre år siden Columbus oppdaget Amerika.

Vikingskipets ankomst ble feiret med triumf i det skandinavisk-amerikanske miljøet. Overalt ble mannskapet mottatt med jubel og begeistring. I Minnesota ble det åpnet en fornøyelsespark som fikk navnet "Nordic America", og avbildninger av vikingskip dukket opp i form av en rekke logoer for skandinavisk-amerikanske firmaer - i Minnesota fantes det over tre hundre firmaer med "viking" i navnet. Samtidig bredte nyheten om funnet av en runestein i Kensington i Minnesota seg med lynets hastighet, den såkalte Kensington-steinen som etter hva som ble påstått skulle ha blitt funnet i 1898 av en svensk-amerikansk bonde under rydding av et jorde. Runeinnskriften hevdet å være en nedtegnelse etterlatt av skandinaviske "vikinger" i 1362. Det vil bli fortalt mer om Kensington-steinen i en senere artikkel.

Med "The Vikings" til New York

"Ormen Lange" som skulle brukes i filmen "The Vikings" blir sjøsatt fra båtbyggeriet i Lundegrend på Tysnes 1957. Barna hadde fått fri fra skolen for anledningen for å bivåne den store begivenheten. Lokalhistorisk arkiv i Tysnes. Commons.

I 1957 ble Gokstadskipet vekket til live igjen, og interessen blant nordmenn, og kanskje spesielt vestlendinger, slo alle rekorder. Det hadde seg nemlig slik at det ble spilt inn en film i Maurangerfjorden øst for Bergen, som bare femti år tidligere hadde blitt besøkt av keiser Wilhelm II og et ukjent antall tyske turister i hans kjølvann. Filmen skulle handle om vikinger, med noen av tidens aller største Hollywood-stjerner i hovedrollene, ingen ringere enn Janet Leigh, Tony Curtis og Kirk Douglas som vikinghøvding. Det vil bli fortalt mer om denne filmen, "The Vikings", i en senere artikkel. Til filmen ble det bygget fire vikingskip på lokale skipsbyggerier, på et av dem arbeidet forøvrig artikkelforfatterens svigerfar.

Det ene skipet ble bygget som en kopi av Gokstadskipet - nøyaktig hvor autentisk skal være usagt. Det fikk navnet "Ormen Lange".

Så snart filmen var ferdig, reiste Douglas tilbake til Hollywood og begynte på reklamearbeidet som nok en gang skulle gjøre vikingene verdenskjente. Han gikk i gang med plakater og annonser, men for å skape ekstra oppmerksomhet rundt filmen og vikingene, kalte han inn til en pressekonferanse i Hollywood og fikk kastet hånord og spott over de moderne nordmennene - de kunne man få gratis av ham. Ola var ikke annet enn en bløffmaker og lurendreier. Douglas hadde fire vikingskip liggende utenfor Bergen, og disse skulle han gjerne ha over til Amerika. Mon tro om det fantes noen i Norges land som våget å seile dem? Nei, den gamle vikingånden var nok en saga blott for lenge siden, slo han fast.

Men på Toten satt det en mann som ikke kunne la en slik hån passere. Navnet hans var Rolf Schønheyder, en eventyrer og forretningsmann, kjent for sine ambisiøse og ofte spektakulære prosjekter. En kveld i april 1958 ble det sendt et telegram fra Toten til Hollywood. Schønheyder skulle gjerne seilt ett eller flere vikingskip over dammen - selv om det var det siste han gjorde!

Det meldte seg ganske snart flere hundre menn som ville være med på turen over til Vinland. Fra Hollywood hørte de ikke et pip. Schønheyder sendte det ene telegrammet etter det andre, mer og mer utfordrende. Hollywood-vikingen hadde havnet i en stygg klemme. Det ville koste ham mye å la Schønheyder seile, men det kunne også bli god reklame. Til slutt svarte han at det bare var å gå i gang. Vilkårene for at Douglas skulle betale det hele var at skipet kom fram til New York samme dag som premieren på filmen fant sted - 11. juni. Starten skulle være 17. mai fra Bergen. Douglas tilbød i tillegg fem tusen dollar dersom skipet klarte det på 25 dager. I tillegg sa han seg villig til å punge ut med ett tusen dollar for hvert døgn Schønheyder nådde fram før.

Da skipet etter noen kraftige forsinkelser dro ut fra Bergen en onsdag morgen i begynnelsen av juni, med den erfarne sjømannen Thorvald Lihaug som skipper, eller "høvedsmann" som han kalte seg, var det helt svart av folk på begge sider av Vågen. Ryktet om veddemålet og den vågale seilasen hadde gått land og strand rundt. Titusenvis av mennesker sto tett i tett og ropte hurra for mannskapet da de seilte ut fra byen og la ut på den lange reisen. På kaihus, i mastetopper og lyktestolper hadde de nysgjerrige samlet seg. Overalt var det stappende fullt, med pressefotografer og filmfolk - hele 40 000 mennesker var møtt frem! En atten år gammel "vikingmiss" fikk den ærefulle oppgaven med å døpe skipet. Det manglet ikke på de som spådde at dette ville være siste gangen man så "The Vikings", som skipet var blitt omdøpt til. Og mannskapet var heller ikke så høye i hatten etter hvert som den siste landstripen forsvant i horisonten og de var alene på havet. Flere av karene ble sjøsyke.

Hver dag hadde sine små problemer. Nå fikk de kjenne hvordan de gamle vikingene hadde det! Én tabbe oppdaget de straks - de hadde bare to bøtter om bord. De ble nødt til å gjøre sitt fornødne over rekka, som de gamle vikingene. Og det var slett ingen enkel sak å bruke verdens største vannklosett når sjøen slo inn i ett sett. Men etter litt trening på lesiden begynner de å få taket på det. En annen sak var den daglige hygiene. Den ble det etter hvert så som så med.

Etter fire dager hadde de lagt fem hundre sjømil bak seg, nesten en sjettepart av hele turen! Men så - den sjette dagen - blir det storm. Bølgene slår inn fra alle kanter, vinden tar tak i tauverk og seil. Skipet går opp og ned, frem og tilbake, i en endeløs dans.

Men en enda verre storm skulle følge noen dager senere, på selveste fredag den trettende! Ved midnatt noterte Lihaug i dagboken: "Nordøst til nordøst, full storm, styrke 11, overskyet. Styrbords mastevanttalje sprunget. Kapteinens pels brukt til surring av taljer og forløpere til skjøter. Råseil skværet, skjøtene slakket, flere mann ved pumpene hele tiden."

Og fra Gnisten ble det sendt ut følgende telegram: ALDRI FØR HAR ET VIKINGESKIP SEILT SÅ HARDT STOP ALT VEL STOP KAPTEIN LIHAUG THE VIKINGS

Skipet kastet vilt på seg, det ble kastet i kraftige byks mellom bølgetoppene, rormannen hadde en stri tørn med å holde roret så det ikke røk. Alle sammen var forundret over at skipet tålte den kolossale påkjenningen. Seilene ble tatt ned. I en fart av fjorten knop bar det videre med stormen i ryggen, det er mange større skip som ikke ville ha klart en slik fart.

"The Vikings" tok inn faretruende mye vann. Begge de to bøttene var i sving hele tiden. Fire mann arbeidet med å øse vann. Endelig ser det ikke ut til at skipet tar inn mer vann.

Filmplakat til Hollywood-filmen "The Vikings" med Kirk Douglas i hovedrollen som enøyet vikinghøvding. Utendørsopptakene ble "shot on location" i Maurangerfjorden øst for Bergen, med lokalbefolkningen som statister samt amatørskuespillere fra distriktet. Commons.

Endelig, etter 3500 sjømil, kommer de til New York med en destroyer på hver side. Endelig skal de få se den filmen de hadde seilt så langt for å se. Det må være den lengste kinoturen i verdenshistorien!

Havnen i New York hadde tatt imot mangt og mye opp gjennom årene, men aldri et treskip på 24 meter, skitten og lurvete og medtatt både i rigg og skrog. Men med råseilet oppe tok det seg flott ut. Det var slett ikke noen slitt fanteskute som kom seilende innover, men et stolt vikingskip! Og de ble mottatt på første klasse-vis. Over hele havnen kretset det fly og helikoptre. Midt ute i havnen ble de tatt imot av en hel flåte med småbåter som hilste med flagg og sirener og laget et øredøvende spetakkel. Noen brannbåter sendte ut kaskader med vann som dannet regnbueskinende fontener rundt vikingskipet fra Lundegrend. Fra Amerikalinjens skip "Edda" kom det en dobbel salutt.

Fotografene holdt nesten på å renne skipet i senk. De skulle ha den og den vinkelen i forhold til Frihetsgudinnen, Manhattan "skyline" osv. Nå var det film og presse som hadde kommandoen.

Jubelen ble ikke mindre da de syv gikk i land. De ble mottatt som konger. Men Kirk Douglas så de ikke noe til. Riktignok hadde han sendt en representant, men de syv ble skuffet over at Douglas selv ikke kom for å hilse på dem.

Ikke for det, de glemte snart alt i viraken som fulgte. To ekte vikingprinsesser dukket også opp. Men det mest fantastiske av alt var å kjøre oppover Broadway i åpen bil, på vei til kinoen der filmen "The Vikings" ble vist.

Men de nådde altså ikke frem i rett tid til premieren. Kirk Douglas hadde sikret seg mot det. På forhånd hadde de nemlig hentet over et av de andre vikingskipene fra filmen, "Tordenkilen". Det ble satt hjul på det, og 18. mai spilte det hovedrollen i den store paraden for nordmenn i Brooklyn.

Det ble forøvrig laget en dokumentarfilm fra ferden over Atlanteren, som i dag er på finne på You Tube. Det er kanskje ikke så vanskelig å se paralellen til Heyerdahl-filmen "Kon Tiki" som gikk sin seiersgang på kinoene ti år i forveien - dristige sjøferder og fryktløse nordmenn var en trend som lå i tiden.

For noen år siden var undertegnede artikkelforfatter i kontakt med verdens fremste (og eneste?) vikingskipsbygger, som driver et båtbyggeri og vikingmuseum i California, av alle steder - de selger faktisk vikingskip til kunder over hele verden, til og med i Japan (!) Han mente at Gokstadskip-kopien "The Vikings" senere endte opp på et lager i Hollywood - og kanskje finnes det der ennå?

Stavkirkekopier

Fantoft stavkirke i Bergen. Foto: Knut Rage.

Det er ikke registrert et eneste hedensk hov fra vikingtiden. Det eneste som eventuelt kan sette oss på sporet av steder hvor det har stått et hov er sagaenes overleveringer og spor av "hov-" i stedsnavn, som Hovland, Hovseter osv. - men det er en høyst usikker tolkning, ettersom "hov" i stedsnavn like gjerne kan bety "haug".

Da kristendommen gjorde sitt inntog på midten av 900-tallet, sannsynligvis litt etter litt, bygget man ofte, eller som regel, kirkene over nedrevne hov. Det tok ikke lang tid før det var reist mange hundre kirker over hele landet. De ble bygget ved at veggene besto av oppreiste "staver" eller planker som sto oppreist med den ene enden i jorden - derav navnet "stavkirker". Det skal ha eksistert mer enn tusen stavkirker i Norge i middelalderen, i dag er det bare 28 igjen,

Selv om det ble bygget kirker og folket tok til den kristne tro, fortsatte det gamle hedenske samfunnet i vikingtiden å leve i stavkirkenes dekorasjoner og symbolikk. Ikke minst ser man det på de iøynefallende dragehodene, som virker nærmest som de er skrudd løs fra vikingskipene og montert på kirkene. Også i ornamentikken, de utallige intrikate treutskjæringene som man finner i stokkene ved inngangsportalene og andre steder, vitner om at de nordmennene tok vikingtidens kultur med seg inn i kristen tid.

Da Foreningen for Norske Fortdsminnesmerkers Bevaring ble stiftet i 1844 sto stavkirkene i fokus. Foreningen kjøpte flere stavkirker for å sikre at de ble godt nok bevart for ettertiden. Sammen med vikingskipet ble stavkirken som stående som det fremste symbolet på norrøn miiddelalder.

I 1990-årene herjet en rekke kirkebranner i Norge, påsatt av satanister med base i Bergen. På Fantoft i Bergen sto en stavkirke som må ha virket som en magnet på dette miljøet, som svermet for det okkulte og norrøn mystisisme. I 1992 ble kirken påtent og brant helt ned til grunnen. Det var heldigvis bare denne ene stavkirken som ble utsatt for serien av kirkebranner, som strakte seg over en fireårsperiode, til 1996. Det spesielle med Fantoft stavkirke var at da den ble påtent hadde den bare stått der i litt mer enn hundre år. Og dagens kirke er en replika av kirken som brant i 1992.

Opprinnelig ble kirken reist i bygda Fortun i Luster kommune omkring 1170. I 1883 ble kirken tatt ned og gjenreist på Fantoft i Bergen. Men her ble den gjenreist ikke som kirken i Luster, men etter modell av Borgund stavkirke i Lærdal i Sogn.

Hvorfor gjorde man det?

I Bergen ønsket man seg rett og slett en stavkirke på 1880-tallet, i nasjoinalromantikkens, eventyrenes og dragestilens ånd. Og Borgund stavkirke ble på denne tiden erklært som alle stavkirkers mor, ettersom den ble - og blir - ansett som den best bevarte norske stavkirken fra middelalderen. Og staselig er den med sine høye dragespir!

Borgund stavkirke har altså forblitt nesten uendret siden middelalderen, og dette er sannsynligvis grunnen til at den har blitt et referansepunkt for restaureringen av flere andre stavkirker. Gol stavkirke, nå på Bygdøy i Oslo, og Hopperstad stavkirke i Vik i Sogn har alle hentet inspirasjon fra Borgund stavkirke.

I tillegg har det blitt bygget flere kopier av Borgund stavkirke i utlandet. I 1908 ble det reist en kopi i Hahnenklee, Tyskland, kjent som Gustav Adolf stavkirke, og i 1969 en annen i Rapid City, USA, kalt "Chapel in the Hills". I 1995 ble det bygget en kopi på Washington Island i Wisconsin, og i 2014 en ny kopi i Lyme, Connecticut. En modell av Borgund stavkirke ble til og med laget for Verdensutstillingen i Paris i 1889, og den er nå utstilt på Musée National des Techniques i Paris.

Stavkirken på den norske paviljongen i Epcot i Walt Disney World, Florida, er en kopi av Gol stavkirke, som dermed er en indirekte etterkommer av Borgund stavkirke. Det samme gjelder for Gol nye stavkirke i familieparken Gordarike på Gol, som ble bygd i 1994, og stavkirken i Scandinavian Heritage Park i Minot, Nord-Dakota, fra 1999.

Fantioft stavkirke i Bergen blir besøkt av mange tusen turister hvert år, som får med seg en stor historisk opplevelse. Det er lett å glemme at kirken er en kopi og ennå ikke tredve år gammel. Men steinkorset utenfor kirken, fra Tjora på Sola, er ekte nok. Korset ble reist utenfor kirken etter mange år på Bergen Museum.

Vikinger på hermetikkbokser

Hermetikketikett fra Viking Sardines Factory i Stavanger, en av mange etiketter fra begynnelsen av 1900-tallet med motiv fra sagatiden. Skipet er muligens inspirert av "Viking"´s seilas til Chicago i 1893. I artikkelforfatterens private eie.

Som et morsomt vedheng til samtidens store interesse for norrøn kultur og ikke minst vikinger, kan nevnes den rike floraen av etiketter med motiver fra vikingtiden på den strie strømmen av hermetikkbokser som forlot de mange hermetikkfabrikkene i Stavanger og ellers i Norge på begynnelsen av 1900-tallet.

Oljehovedstaden Stavanger var i hundre år, fra 1860 til 1960, også byen der sardiner ble lagt i olje. Millioner av hermetikkbokser med "Norwegian sardines" ble eksportert over hele verden, og til hjemmemarkedet. Etikettene på disse boksene var preget av norske nasjonale symboler, og ikke minst var vikingtiden populær. Det fantes i Stavanger til og med en stor fabrikk som het "Viking Sardine Factory", som tilhørte artikkelforfatterens familie.

Etikettene handlet om norsk historie og nasjonale helter, enten de var fiskere som strevde for utkommet på et farefullt og lunefullt hav, eller idealer som Fridtjof Nansen og Roald Amundsen. Men det handlet også om Norges ærerike norrøne fortid. I floraen av motiver på hermetikketikettene finner man "Snorre Sardines", "Odin Sardines", "Normanna Sardines", her er vikingskip og vikinghøvdinger, vikingdronninger, økser og sverd.

På et eller annet vis, jeg aner ikke hvordan, flommet byen over av ubrukte etiketter på begynnelsen av 1960-tallet, da artikkelforfatteren vokste opp. Kanskje det var fordi eksporten av sardiner på boks var på hell, kanskje var det feiltrykk og at etikettene av den grunn ikke kunne brukes og ble kassert - de var i alle fall et yndet samleobjekt blant byens gutter. Selv hadde jeg en pen bunke, og bladde andektig gjennom alle de fargerike motivene. Særlig betatt ble jeg av vikingskipene, som med rød- og hvitstripede seil fryktløst og dristig pløyde havets bølger på jakt etter nye eventyr. Disse små bildene var det første jeg lærte om vikingtiden og vekket en fascinasjon i meg som har vart til denne dag.

Litteratur

Carin Orrling: "The Old Norse Dream". Vikings - The North Atlantic Saga. Smithsonian Institution, 2000.
Elisabeth I. Ward: Reflections on an icon. Vikings in American culture. Vikings - The North Atlantic Saga. Smithsonian Institution, 2000.
Hanne Sundelin Larsen: Historie på film. Populærhistoriske fremstillinger av vikingtiden, på 1950-tallet og i dag. Masteroppgave i historie, 2014. Universitetet i Oslo.
Jan-Lauritz Opstad: Dragestilen - "vor egen nationale stil". Norges kulturhistorie, b. 4. Ascehoug 1980.
John G. Johnsen: Fra sardiner til «studbolts». Artikkel i Stavanger Aftenblad, 3. februar 1996.
Karsten Alnæs: Norsk dragestil og hotterntotter på Frogner hovedgård. Historien om Norge, b. 4. Den norske Bokklubben, 1999.
Marianne Vedeler: Oseberg. De gåtefulle billedvevene. Scandinavian Academic Press, 2019.
Bertil Almgren m.fl. : Vikingene. Wennergren-Cappelen. 1991.
R. Rasmussen. "Viking" fra Norge til Amerika. Eget forlag, 1894.
Thor Solberg: Landkrabber i viking. Aschehoug, 1959.
Landkrabber i viking. Dokumentarfilm, 1958.
Stavkirkeinfo