Et fredelig trosskifte. Om innføringen av kristendommen på Island

Fra heimskringla.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Norsk.gif


Knut Rage

Et fredelig trosskifte.
Om innføringen av kristendommen på Island.

Knut Rage


Tysnes
© 2022




I "Íslendingabók" forteller Are frode om hvordan kristendommen kom til landet, og hvordan det gikk til at den nye religionen, troen på Hvite-Krist, ble vedtatt på Alltinget (i oversettelse ved Finnur Jónsson):


"Da blev det vedtaget som lov, at alle de, som i forvejen ikke var bleven døbte her i landet, skulde være kristne og tage imod dåben. Men angående börns udsættelse og nydelse af hestekød skulde den gamle lov ( fremdeles) gælde, og man skulde have lov til at blote i al hemmelighed, hvis man vilde, men ifalde 3 års landflygtighed, hvis man fik vidner derpå, Nogle få vintre senere blev imidlertid dette hedenskab, som alt andet, fjærnet."

  Den amerikanske historikeren Jesse L. Byock kaller det "A peaceful conversion"[1]

Opplysninger om overgangen fra den gamle hedenske tro til kristendommen finner man i en rekke skriftlige kilder. Foruten islendingesagaene og Sturlunga saga og naturligvis Are frodes Islendingabok, er hovedkildene samlingen av Islandske Annaler og de såkalte bispesagaer som er samlet i verket Biskupa sögur, viktige kilder til viten. Her må også nevnes de mange aktstykker fra middelalderen som er samlet i Diplomatarium Islandicum. Men det er selvsagt bispesagaene som gir oss et vell av informasjon om smått og stort som vedrører kirkeliv der oppe i det høye nord, innbefattet de økonomiske sidene ved driften av kirker og bispeseter.

Kristendommen kom, som i andre geografiske områder innen den norrøne kulturkretsen, trinnvis og over en lang periode. Are frode forteller forøvrig at da de første nordboerne fant frem til Island, "da var det kristne menn her, som nordmennene kaller paper, men de dro bort etterpå, for de ikke ville være sammen med hedenske menn, og etterlot seg irske bøker og klokker og krumstaver; av dette kunne man forstå at de var irer."

Irske paper hadde også søkt tilhold på Færøyene, hvor de livnæret seg ved sauehold.

Noen av de første landåmsmennene hadde konvertert til kristendommen før de kom til Island, de fleste andre hadde i det minste et flyktig kjennskap til den nye religionen, som de ikke kunne ha unngått å støte på i en rekke forskjellige sammenhenger, enten de hadde vært i viking, på handelsferder eller hadde treller fra kristne land på gården. Men det overveldende flertall av landåmsmenn holdt fast ved de de gamle guder, og det later til at den kristne troen ble borte i løpet av en generasjon eller to. 

Den viktigste pådriveren for innføring av kristendommen på Island var den norske kongen Olav Tryggvason. I 997 sendte han en tysk prest ved navn Tangbrand for å lære islendingene om kristendommen. Tangbrand var ikke noe godt papir, han både stjal og hadde et voldelig temperament, og det blir sagt at Olav hadde sendt ham til Island fordi han ønsket å få ham bort fra Norge, hvor han bare var til skade for den kristne sak. I de to årene Tangbrand oppholdt seg på Island klarte han å vinne noen få menn for kristendommens sak, men var stort sett svært upopulær og ble til slutt utvist av landet for drap. Kongen ble rasende da han fikk vite det, som han tolket som et tegn på islendingenes standhaftige motvilje mot kristendommen. Han truet med represalier, men ble til slutt beroliget av to islendinger ved hoffet. Det var Gissur hvite og Hjalte Skeggeson, og de påtok seg å vende tilbake til Island og overtale folket til å ta imot den kristne lære. Om hvordan det gikk til at kristendommen så, med deres innsats, ble vedtatt på Alltinget i år 1000 skal ikke gjengis her, det kan man lese om i Sagaen om kristendommen.


Den kirkelige inndelingen av Island i middelalderen med bispedømmets utstrekning. Fra Nordische Fahrten - Island und die Faröer. Skizzen und Studien,1889. British Library.


Jesse Byock skriver forøvrig at selv om den fredelige overgangen fra hedendom til kristendom på Island kan virke nærmest mirakuløs, i kontrast til de blodige konfliktene i Norge og andre land, foregikk det faktisk på en ganske sedvanlig måte for islendingene, som var vant til å håndtere bitre feider på det viset at en tredje instans gikk imellom i rollen som megler mellom partene, og at man dermed kom frem til et kompromiss. På 1000-tallet var det en innarbeidet praksis på Island, så også når det gjaldt spørsmålet om kristendommens innførelse. Som Are frode forteller i Islendingabok, lå det lovsigemannen Torgeir sterkt på hjertet at etter at han hadde våket en hel natt med "en skinnkappe over seg", reiste han seg om morgenen og sendte bud omkring at man skulle begi seg til lovberget: "La os alle ha én og samme lov og én og samme tro. Det vil bli sannhet, at når vi har revet loven istykker, bryter vi også freden istykker".

For islendingene var det viktig at overgangen til kristendommen gikk for seg på fredelig vis, men også - og ikke minst - at man unngikk et skarpt brudd med fortiden. 

Kristendommen ble vedtatt ved lov selv om hedningene var i flertall. Trolig fryktet man en sosial omveltning mer enn man mislikte skifte av religion. Vi får et glimt av denne viljen til å akseptere den nye religionen og å inngå kompromisser i  en morsom historie om de mennene som syntes vannet ved Alltinget ble for kaldt til å la seg døpe i, men heller tok dåpen i varmekilder på veien hjem.

Sett bort fra noen mindre sammenstøt opplevde aldri islendingene den tvang og voldsbruk som forekom under tvangskristningen av Norge eller andre land, som hadde antatt til dels groteske dimensjoner under Olav Tryggvasons og Olav Haraldssons misjonsfremstøt. Tvert om, beherskelse, frihet og toleranse skulle bli det dominerende særtrekket ved kirken på Island det neste halvannet hundrår. Det skyldtes en rekke faktorer, men først og fremst at det var en liten befolkning der "alle kjente alle", og dessuten den lange avstanden til Norge og en enda lengre avstand til erkebispesetene i Bremen eller Lund.

Men det var også en annen faktor som spilte inn, nemlig Islands organisering av en fristat, et land uten konge og adel eller andre sentrale maktorganer. Staten var en samling av høvdingdømmer like mye som en stat. Riktignok kom landets gamle maktsystem bestående av goder og høvdinger til å overta mye av makten i den islandske kirke, og det tok således lang tid før kirken sto på egne ben - det blir ikke minst fortalt om i "Biskop Arnes saga", da striden nådde sitt klimaks.

Skálholt i Biskupstunga. Illustration af W.G. Collingwood, (1854-1932). Kilde: Fegurð Íslands og fornir sögustaðir.

Islands nye kirke utviklet seg gjennom de første to århundrene med lite eksternt tilsyn, så det gir god mening å snakke om den islandske kirken som om den var en fullverdg institusjon. Lenge etter at fristaten opphørte å eksistere høstet den islandske kirke fremdeles bare en liten inntekt av den jorden de tilsynelatende eide. Islandske prester dannet en stand som ikke var så forskjellig fra samfunnet ellers. Deres oppførsel ble dominert av sekulære normer, og de inkluderte blant sine rekker høvdinger og innflytelsesrike bønder som ikke hadde noe ønske om å miste familiens land til kirkens kontroll. På samme vis som deres hedenske forfedre hadde bygget templer til Tor og Frøy, slik bygget de kristne goðar kirker på sin egen jord, og opprettholdt disse kirkene som deres private eiendom. Isleif, som ble landets første biskop i 1056, var ikke bare prest, men også gode, og han ble etterfulgt av sin sønn Gissur i begge disse embetene.

Det var lekmenn som utøvde kontroll over kirken. Som de alltid hadde gjort, regulerte høvdinger og innflytelsesrike bønder gjennom konsensus alle stridspunkter mellom kirken og leksamfunnet på tingsamlingene. Kirken hadde ingen direkte kontroll over sine eiendommer, og ble dermed ganske sårbar for sekulær innblanding. Riktignok så islendingene på samfunnet som kristent, og overholdelse av kristendommen ble bygget inn i den sekulære loven på en ganske grundig måte. 200 år etter Islands omvendelse ble den islandske kirkes rikdom og autoritet fortsatt i stor grad administrert av lekmenn. I motsetning til f.eks. "gamlelandet" Norge var det ingen friksjon mellom kirken og verdslig makt.

Rivaliseringen mellom kirke og stat utviklet seg sakte på Island. De gamle hedenske godene overtok kirkens verdslige makt, men nå som kristne prester. Et godord var i stor grad arvelig, eller også en salgbar verdi i en familie. I mange tilfeller studerte goden til prest, og ble dermed ikke bare en verdslig, men også en åndelig hersker. På samme vis som deres forfedre hadde bygget hov for Tor og Frøy, slik bygget nå de kristne goder kirker på sine gårder og opprettholdt kirken som sin private eiendom. Donasjoner til ære for helgener øket verdien av mange av disse kirkene, og eiere kunne skaffe seg flere kirker, hver med en eller flere gårder tilknyttet gårdskirken. Inntekter fra slike eiendommer bidro til suksessen til mange av høvdingfamiliene hvis makt ble så viktig i det trettende århundre.

Til disse kirkene ble hentet prester, som var i bondens, godens tjeneste, på linje med hans øvrige gårdsfolk. Det eksisterte knapt grunnlag for en strid mellom kirke og stat, for på Island var nemlig kirken og staten det ene og det samme. Isleif var ikke bare biskop, han var også en gode, og det ser ut til at sønnen Gissur (død 1118) etterfulgte ham i begge disse embetene.

De første 60-70 årene etter overgangen til kristendommen hadde islendingene naturlig nok en ganske begrenset kunnskap om den nye religionen. En stor del av opplæringen de fikk kom fra et utvalg av utenlandske prester og omreisende misjonsbiskoper. Mange goder byttet som nevnt ut sin hedenske presterolle med rollen som en kristen prest, og de ser ikke ut til å ha lidd noen reduksjon i sin status og makt. Kanskje deres autoritet til og med vokste.

Når en kirkeeier eller verge ikke selv ble prest, kunne han sørge for å få en prest til å tjene i sin kirke. En måte han kunne gjøre dette på, var å inngå en kontraktsavtale med en fattig ung mann som var villig til å bli opplært til prestedømmet. Til gjengjeld for opplæring og tilveiebringelse av nødvendige bøker og klær, ville ungdommen forbli hele livet i eierens kirke. En slik prest, som ble kalt "kirkjuprestr", nøt nok lite respekt. Hvis han rømte, kunne godseieren, enten bonden eller høvdingen, kreve ham tilbake som om han var en flyktet slave, skriver Byock.

Den andre typen prest, til tider kalt "þingaprestr", fungerte på samme måte som en privat kapellan. Slike individer var frimenn med geistlig opplæring som tok på seg arbeid som prester. For et gebyr inkludert kost og losji, ville de passe en eller flere kirker. Disse prestene ble normalt medlemmer av kirkeeierens husholdning, noe som etterlot en viss tvil om graden av uavhengighet de styrte kirkene sine med. Blant dem var Torlak Torhallsson og Gudmund Areson, som begge senere ble biskoper.

I de første årene var islendingene avhengige av å hente krefter fra utlandet til undervisning av prester. I bispesagaene leser vi om biskoper som kom den lange og strabasiøse veien til Island i dette ærend, blant dem Jón irske, Bjarnhard, som sannsynligvis var en engelskmann, og om Rodolf, som ble værende på Island i nitten år, og endte som abbed i et benediktinerkloster i Abingdon ved elven Thames i 1050. Interessant er det å lese at tre armenske biskoper misjonerte på Island. De vant mange tilhengere, men deres virksomhet ble til slutt forbudt av erkebiskopen i Bremen og de ble utvist av landet.

Det tok imidlertid ikke lang tid før innfødte islendinger begynte å studere til presteskapet. Isleif var landets første biskop, som nevnt var han også en gode. Som hjemvendt etter studier ved det velkjente klosteret Herford i Westfalen slo han seg ned på sine forfedres gård Skålholt, som fra da ble det faste bispesetet, og også det viktigste kultursenteret, på Sør-Island - faktisk helt til sent på 1700-tallet. Han tilhørte familien til mosfellingene, en av de fremste familiene på Sør-Island. Med sin europeiske kultur kombinerte Isleif dermed de sterkeste tradisjonene i sitt eget land.

Minnestein ved Skálholt. (Foto: Andreas Tille, 2001. Commons.)

Også administrasjonen av kirkene på Island falt relativt snart i hendene på hjemlige prester, og innslaget av utenlandske prester ble borte. Frem til 1104 utgjorde Island en del av erkebispedømmet i Bremen, men fra dette året ble det plassert under erkebiskopen av Lund. Både Lund og Bremen lå langt unna Island, og trolig visste erkebiskopene lite om forholdene der. De blandet seg ikke ofte inn i Islands anliggender.

Man vil kanskje forstå den islandske kirkens situasjon bedre om man ser den i kontrast til den norske kirke. I Norge var det - i alle fall frem til midten av 1100-tallet - uvanlig at en adelsmann ble utdannet til prest. De fleste prestene som arbeidet i Norge i løpet av de første hundre og femti årene etter kristendommens innførelse, var utlendinger. Av den grunn kom Norge aldri til å nyte den blandingen av de beste elementene fra de europeiske kristne og innfødte hedenske kulturer, som preget middelalderens islandske sivilisasjon. Uten denne blandingen av hjemlige og utenlandske elementer ville det heller ikke vært grobunn for at islendingene, som de eneste i Norden, kom til å produsere en stor folkelig litteratur i middelalderen. Tenk bare på Snorres Edda og islendingesagaene!

Den første mannen som skrev på islandsk språk var presten Are Torgilsson - eller også Are frode, "den lærde" (1067-1148). Are benyttet seg av sine kunnskaper fra prestestudiet til å bevare Islands egen historie. Hans forfatterskap er noe uklart, men man kan i alle fall knytte hans navn til Islendingabok, den første bok som ble skrevet på norrønt mål. Boken inneholder en kort oversikt over Islands historie fra den første innvandringen og frem til 1122. Den ble skrevet i to utgaver. Den eldste versjonen, som dessverre har gått tapt, inneholdt også en "konungaæfi", en kronologi over de norske kongene. Denne utgaven har blitt priset for at den la grunnlaget for den nordiske historieskrivingen, bestemte viktige epoker og viste deres sammenheng med mindre viktige hendelser.

I fortalen til Heimskringla roser Snorre Sturlasson ham ved å navngi ham som en viktig kilde til sin egen bok:


"Are prest den frode, sønn av Torgils Gellesson, var den første mann her i landet som skreiv på norrønt mål kunnskaper om gammel og ny tid. I boka si skreiv han først om hvordan Island ble bygd, og om da lovene ble satt, så om lovsigemennene, hvor lenge hver av dem hadde sagt loven, og det brukte han å telle år etter, helt til kristendommen kom til Island og videre til sine dager."


Og videre:


"Det var ikke underlig at Are hadde god kunnskap om gamle hendinger både her og utenlands, når han hadde lært av så gamle og vise menn, og sjøl var han lærelysten og hadde godt minne."


Ares bruk av folkespråket er overraskende på et så tidlig tidspunkt, for det meste av den litterære produksjonen i Europa ble skrevet på latin, med unntak av England og Irland. Det kan derfor virke som Are hadde hentet inspirasjon fra de britiske øyer da han skrev sin historie på islandsk. Den islandske kirken må også ha hatt en viss kontakt med irske geistlige - Are nevner selv en ire som var der, selv om det var før hans tid. 

Også hans fetter Sæmund, også han prest og med tilnavnet "frode" (1056-1133), nedtegnet Islands historie. Sæmund tilbrakte mange år av sitt liv i Frankrike, hvor han studerte astrologi og andre fag. Han ble så lærd at senere generasjoner betraktet ham som en magiker. I motsetning til Are skrev Sæmund på latin, og var trolig påvirket av sin tids franske kultur. Det antas at han skrev en Norgeshistorie, som senere ble brukt som kilde av munken Odd (ca. 1190), samt av Snorre og av andre som skrev om Norges historie, både islendinger og nordmenn. Sæmund deltok ellers aktivt i forvaltningen av landet. Hjemmet hans var gården Odde, helt sør på øya.

Frem til slutten av 1100-tallet var Sæmunds etterkommere, kjent som Oddaverjar, utvilsomt de mest lærde og kultiverte mennene på Island.


__________


Biskop Jón holder en bispestav (krumstav) og en bok i en illustrasjon fra et islandsk manuskript fra 1800-tallet.

Frem til 1106 var Skålholt det eneste bispesetet på Island. Men folket i nord ville gjerne ha sin egen biskop, og valget falt på Jón Ögmundsson som ble vigslet i 1106. På storgården Holar opprettet han et bispesete som skulle bli katolisismens siste bastion i Norden under reformasjonen. Han ble en sentral skikkelse i middelalderens kirkeliv, i og med at han ble kåret til en lokal helgen på Alltinget i 1200. I Laurentius´ saga heter det om hans helgenstatus, ikke uten et visst glimt av humor: "Dere islendinger er et merkelig folk, som kaller mange menn som har vokst opp her for helgener, mens folk i andre land aldri har hørt om dem. Dere islendinger må sannelig ha høye tanker om dere selv når dere ser på en mann som helgen som erkebiskostolen i Nidaros ikke holder minnedag om."

Jón var en særdeles lærd mann, med gode kunnskaper innen latin, arkitektur og spesielt musikk. Ved første øyekast ser det ut til at Jón var mindre tolerant og mer fanatisk enn de fleste islendinger i sin samtid, men en slik konklusjon ville ikke være helt rettferdig. Han forbød bruken av slike navn som Tors dag, Freys dag, for ukedagene, fordi han ønsket et totalt brudd med den hedenske fortiden. Også overtro av ethvert slag gikk han til felts mot, enten det var levninger av hedenske ritualer eller også astrologi, som Sæmund frode praktiserte. Dessuten iverksatte Jón tiltak mot flere av de populære skikkene i hans samtid, for eksempel deklamering av utuktige kjærlighetstekster på offentlige sammenkomster.

De fleste av dem som skulle bli de ledende prestene på Nord-Island i de neste generasjonene studerte på Holar. Mange lekmenn gikk også på skolen og studerte latin, musikk og poesi. Kildene nevner også en kvinne som lærte latin så godt på Holar, at hun pleide å instruere de andre studentene, mens hun broderte helgenes liv med nålen sin.

Holar spilte en viktig del i den islandske politikken i middelalderen, og var setet til biskop Gudmund Areson som havnet i en alvorlig konflikt med de islandske høvdingene. Også Gudmund fikk status som en av Islands lokale helgener.

Biskop Jón hadde planer om å grunnlegge et kloster i nord. Men pengemangel gjorde at det ikke ble realisert før tolv år etter hans død. I 1133 grunnla Jóns etterfølger på Holar, biskop Ketil, det første islandske klosteret på Tingøre, ved siden av Hunaflod - et benediktinerkloster. Utover 1100-tallet øket klosterets betydning. Det var nemlig på Tingøre at mye av den tidlige biografiske litteraturen på Island ble skrevet, både på islandsk og latin. En av munkene, Odd Snorreson, samlet først opptegnelser om kong Olav Tryggvason og skrev en saga om ham, ca. 1180. En annen av munkene i klosteret, Gunnlaug, som var en nær venn og beundrer av biskop Gudmund Areson, Gudmund den gode, skrev på hans oppfordring en saga om biskop Jón av Holar. Gunnlaug reviderte også Odds saga om kong Olav, og forfattet en islandsk versjon av Geoffrey av Monmouths Merlins spådommer.

Mest bemerkelsesverdig av alle munkene på Tingøre var Karl, sønn av Jón, som var abbed der det meste av tiden mellom 1169 og 1207. Karl tilbrakte en del år i Norge, hvor han ble venn med kong Sverre. Karl var i hvert fall opphavsmannen til sagaen om en del av livet til kong Sverre, som han satte sammen stort sett under ledelse av Sverre selv. I Sverres saga er den "opphakkede" og usikre stilen til homiliene og annen tidlig islandsk prosa overvunnet. Island hadde nå utviklet den enkle og flytende fortellingen, som skulle prege dens klassiske tidsalder på 1200-tallet. Det er grunn til å tro at den første av de islandske familiesagaene, Heiðarviga-sagaen, også ble skrevet på Tingøre, omkring år 1200.

Flere andre klostre ble etablert senere på 1100-tallet. Blant de viktigste var benediktinerklosteret på Munkatverå (grunnlagt 1155), i Eyjafjord, og augustinerklosteret på Þykkvabæ (grunnlagt 1168), som begge bidro med sin del til Islands middelalderlitteratur.

Det gamle islandske bispesete Hólar i Hjaltadal, fra Nordiske Billeder, fjerde bind. København 1870.

Vi kjenner navnene på seks nonner som levde på Island før 1300. Samtlige var det man kan kalle eremittnonner, etter å ha levd sekulære liv. En av disse seks nonnene var Groa (død 1160). Hun var datter av en biskop, hustru til en annen biskop og mor til en prest. Hun levde også en tid i et utenomekteskapelig forhold. En annen var Gudrun, som etter fire ekteskap ble Islands første eremittnonne. Den mest berømte av disse nonnene er uten tvil Gudrid Torbjørnsdatter, som er kjent fra Eirik Raudes saga og Grønlendingenes saga. Hun ble antagelig født en gang rundt 980 og ble svigerinnen til Leiv Eiriksson. Gudrid ble med på den andre ferden til Vinland. Her fødte hun sønnen Snorre Torfinnsson, og ble således den første kjente europeiske kvinne som fødte i Nord-Amerika. I henhold til sagaene bodde hun tre år i den nye verden. Etter Torfinns død dro Gudrid ut på reise igjen, da på pilegrimsferd til Vatikanet i Roma hvor hun redegjorde for sine reiser og opplevelser i Nord-Amerika. Etter at hun kom tilbake fra Roma ble hun nonne og valgte å leve som eremitt ved den kirken som sønnen Snorre hadde latt bygge på Island.


__________


Frem til 1152 forble Island en del av erkebispedømmet Lund. Det er tydelig at den store avstanden mellom Island og erkebispestolen gjorde det lett for islendingene å opprettholde en stor grad av uavhengighet fra sentrale myndigheter, kirkelige så vel som verdslige. Sammen hadde de islandske lekmennene og prestene i det stille utviklet en sivilisasjon som var fullt på høyde med samfunnene i Norden og Europa. Den norske munken Theodricus, som skrev omkring 1180, gir en bemerkelsesverdig hyllest til islendingenes kulturelle overlegenhet over nordmennene. Så fullstendig var harmonien mellom de forskjellige delene av den islandske befolkningen i løpet av de første seks eller syv tiårene av det 12. århundre, at perioden har blitt kalt "fredens tidsalder".

I 1152 ble det tatt et skritt som til slutt fratok Island landets uavhengighet av utenlandsk myndighet og ødela nasjonens indre harmoni. Det året besøkte den engelske kardinal Nicholas Breakspeare Norge, hvor han omorganiserte den kirkelige administrasjonen og etablerte et erkebispestol i Trondheim. Det nye erkebispedømmet inkluderte Island.

Om dette skriver Fredrik Paasche ganske treffende[2]:


"Paven la Islands kirke ind under erkebiskopen i Nidaros, og dermed hadde en norsk mand for første gang faat varig myndighet paa øen. Den skulde gjælde bare paa det kirkelige omraade; men kirkens liv var nøie filtret sammen med statens, og mangen gang førte den islandske kirkes saker med sig, at baade læg og lærd blev stævnet til møte med erkebiskopen i Nidaros. Islendingerne vænnet sig til at hente avgjørelse og dom i Norge, og dette slog en god bro for kongedømmets magtplaner paa Island."


Island hadde mye mer regelmessige forbindelser med Trondheim og Vestlandet enn det noen gang hadde hatt med Lund. Dessuten ønsket noen av Norges konger å utvide sin politiske innflytelse til Island, og de hadde mye større mulighet til å gjøre dette da den islandske kirke var direkte underlagt erkebiskopen i Trondheim, enn de hadde hatt da den tok ordre fra Lund.

Til å begynne med hadde erkebispedømmet i Trondheim relativt liten innvirkning på Islands indre anliggender, men innflytelsen fra erkebiskopen og kongen av Norge skulle vokse seg sterkere etter hvert. De tidligere erkebiskopene i Trondheim utnevnte gjerne biskoper i Skålholt og Holar etter forslag fra lekmenn og geistlige på Island, akkurat som erkebiskopene i Lund hadde gjort. En av de første indikasjonene på at den islandske kirke ikke skulle få nyte samme grad av uavhengighet som den hadde hatt til nå, ble gitt av erkebiskop Øystein, den andre erkebiskopen i Trondheim. Omtrent år 1173 sendte Øystein et formaningsbrev til biskopene og folket på Island. Han klaget spesielt over lekmennenes slappe moral, og fant feil med visse uregelmessigheter i oppførselen blant både geistlige og lekmenn. Til slutt klaget Øystein over forbrytelser begått av islendingene "mot kongen og hans folk", og snakket om å innkalle de islandske biskopene i hans og Kongens nærvær. Det er åpenbart, fra disse henvisningene til kongen, at erkebiskopen ikke hadde mer respekt for islendingenes politiske uavhengighet enn han hadde for deres kirkes uavhengighet.

Monument av Gudmund Arason ved Hólar. (Foto: Christian Bickel, 2006. Commons.)

Bruddet med den sekulære høvdingmakten kom for alvor først med biskop Gudmund. Hans konflikt med de mektige høvdingene og jordeierne nord på Island utviklet seg til en nærmest borgerkrigslignende væpnet strid mellom høvdingenes flokker og biskopens menn.

Hittil hadde biskopene i stor grad vært underlagt høvdingene. Når en av Islands to biskoper døde eller ble for svak til å utføre sine funksjoner, var den normale prosedyren at den andre biskopen foreslo en politisk akseptabel kandidat til høvdingene som var samlet på Alltinget - en praksis med sekulær innblanding som ville ha vært generelt uakseptabel på det europeiske fastlandet selv før Det andre lateranrådet i 1139 forbød slik innblanding, skriver Byock.

Valget av Gudmund Areson til ny biskop i Holar av en forsamling av lekmenn og geistlige var et av de mest kontroversielle valgene som var foretatt. Som biskop Torlak prøvde Gudmund å sette gjennom et krav om at kirken skulle gis en uavhengig dømmende makt over kirkens presteskap og kontroll over kirkens eiendom.  Men også Gudmund måtte gi tapt. Han fikk ingen støtte fra Skålholt, hverken biskop Pål Jónsson eller hans etterfølger Magnus Gissurarson.

Høsten 1208 drepte noen av biskopens tilhengere Kolbein Tumason, Gudmunds hovedmotstander, i en trefning. Kolbein hadde vært den mest fremtredende høvdingen i nord. Fra alle kanter av landet strømmet det til høvdingeflokker som til slutt fordrev Gudmund fra bispegården og tvang ham og hans følge til å vandre rundt på landsbygda, dels i skjul. Til slutt kom det erkebiskopen i Nidaros for øre, og Gudmund reiste dit. I alt tilbrakte han åtte vintre i Norge, fordelt på to reiser, men han fikk liten støtte. Tvert imot, da han vendte tilbake til Island skulle det til slutt vise seg at hans kirkepolitiske mål, som hadde sitt utspring i samtidens fattigdomsideal, skulle komme til å få motsatt effekt. Gudmund levde nå i fattigdom, ofte omgitt av en følge av menn og kvinner, inkludert prester, våpenbærende menn, omstreifere, tiggere og tyver. Gudmund lot det meste av inntektene til bispedømmet hans gå til veldedige formål. Det førte til nye voldelige konflikter med høvdingene. Striden hjalp fremveksten av noen ledere som har blitt kjent som "stórgoðar" til å øke sin autoritet på bekostning av bøndenes tradisjonelle uavhengighet.

Også den senere biskop Arne Torlaksson skulle havne i denne kampen i sine år som biskop, fra 1269 til 1298. Også for ham gjaldt striden med høvdingene spørsmålet om kirkens uavhengighet. Sagaen om Arne leder opp til, men inkluderer ikke, den såkalte sættargjerda på Avaldsnes, som satte punktum for disse konfliktene.

Arne kom fra en aristokratisk familie. Brødrene til Arne tok over farsarven, mens Arne gikk i lære hos abbeden Brand Jónsson. Arne steg raskt i gradene og ble sendt til erkebiskopen i Nidaros som islendingenes kandidat da bispestolen på Skålholt ble stående tom. Brødrene til Arne tok over farsarven, mens Arne gikk i lære hos abbeden Brand Jónsson. Arne steg raskt i gradene og ble sendt til erkebiskopen i Nidaros som islendingenes kandidat da bispestolen på Skålholt ble tom. Under sitt opphold i Norge skal Arne ha utviklet et godt forhold til Magnus Lagabøte.

På Island ble Arne en av de fremste lederne av en kirkelig reformbevegelse som var inspirert av tankene til pave Gregor den store. Han kom i heftige rettslige og politiske konflikter med aristokratiet, særlig de som omhandlet kirkenes eiendommer, men også om kristenrett.

Men først og sist dreide det seg om jordeiendommer, som det alltid hadde gjort. Tradisjonelt hadde aristokratiet beholdt kontrollen over disse eiendommene når de opprettet en kirke. Dermed hadde de kunnet disponere inntektene fra dem som de ville. Målet til de geistlige var å opprette et beneficialsystem på Island. Denne konflikten hadde pågått siden biskop Torlaks dager. Men nå vant Arne endelig frem - selv om seieren ble kortvarig. Arne fikk støtte fra erkebiskopen, men hadde også som nevnt et godt forhold til kong Magnus Lagabøte. I bytte mot Arnes hjelp med å få lovtatt lovboken "Járnsíða" holdt Magnus seg nøytral i konflikten om de islandske kirkene.

Saken ble da tatt opp i Nidaros og lagt under erkebiskop Jón Raudes dom, som resulterte i et knusende nederlag for aristokratene. Jón Raude ga biskop Arne i oppdrag å skrive en ny kristenrett for Island. Den skulle erstatte og oppdatere de kristenrettslige bestemmelsene i Grágás og blant annet legitimere de geistliges eierskap over kirkene. Denne kristenretten baserte seg på kanonisk lov, men også lovbøkene til Magnus Lagabøte og Jón Raudes egen kristenrett. Arne fikk den vedtatt ved lov på Island, og den forble gjeldende lov for hele Island på 1300-tallet,

Imidlertid kom et formynderstyre på vegne av den mindreårlige kongssønnen Eirik II Magnusson til makten i Norge da Magnus Lagabøte døde i 1280. Jón Raude flyktet i eksil, og på Island ble eiendommene som de geistlige hadde tilegnet seg tatt tilbake av aristokratene under ledelse av Ravn Oddson. Arne og de andre geistlige som hadde arbeidet for geistlig kontroll over disse eiendommene kjempet altså i motbakke frem til formynderstyret gradvis mistet makten til fordel for den unge kongen.


__________


Kristnisaga, sagaen om innføringen av kristendommen på Island, står ført opp i Hauksbók umiddelbart etter Landnåmsboken. Det antas at det er forfatteren av Hauksbok som også har skrevet eller satt sammen Kristnisaga.

Ved inngangen til 1200-tallet ble de første bispesagaene skrevet, om de to helgenbispene Torlak Torlaksson og Jón Ogmundarson. Fragmenter av en latinsk saga om biskop Torlak tyder på at begge disse sagene først ble nedtegnet på latin før de ble overført til islandsk. Fra den samme tidlige perioden stammer også Hungrvaka, "Hungervekkeren", en bispehistorie som strekker seg fra den tidligste tiden da den islandske kirken begynte å vinne fotfeste og finne sin form, og frem til 1176. På 1200-og 1300-tallet blir det skrevet fullverdige sagaer om livene til ni Skålholt-biskoper og tre Holar-biskoper.

Den eldste sagaen handler om biskop Torlaks mange undergjerninger og mirakler, skrevet ned bare få etter hans død i 1193. Også sagaen om Gudmund Areson den gode er nærmest en helgenbiografi, selv om den også i stor grad tar for seg den bitre konflikten mellom biskopen og de mektige høvdingene i bispedømmet som mente at han utfordret selve grunnlaget for datidens bestående orden.

I årene 1858-1878 ble de islandske bispesagaene samlet i to bind under den felles tittelen Biskupa sögur, med et utstrakt noteapparat, utgitt i København av Íslenzka Bókmentafélagi. I 1949 kom det et nytt opptrykk utgitt i Reykjavik, og begge bind kan i dag også lastes ned fra nettet. 

Foruten de lengre bispesagaene, som i noen tilfeller finnes i både eldre og yngre versjoner, inneholder Biskupa sögur en rekke mindre tekster - såkalte tætter (korte sagaer, "noveller"), samt genealogiske oversikter o.a.


Fotnoter

  1. Jesse Byock: Viking age Iceland. Penguin Books, 2001.
  2. Snorre Sturlason og Sturlungerne. H. Aschehoug & co. Oslo, 1922.