Gange-Hrolfs saga

Velg språk	Norrønt	Islandsk	Norsk	Dansk	Svensk	Færøysk
Denne teksten finnes i flere utgaver på følgende språk ►

Norrøne fornaldersagaer

Gange-Hrolfs saga

Oversatt fra norrønt
av Kjell Tore Nilssen
og Árni Ólafsson
© 2006

Innledning

Mange fortellinger har blitt satt sammen av folk for underholdning, noen etter lærde menn eller etter gamle bøker som først har vært skrevet med få ord og siden blitt utvidet litt etter litt. Enkelte kan ofte ha ulik forståelse av en og samme hendelse, da den ene ser og hører, og den andre ikke, selv om begge har vært tilstede. Det er også en del av mange enfoldige menns natur at de bare tror på det de ser med egne øyne eller hører med egne ører mens de holder det for usannsynlig det de har hørt om kloke menns planer eller styrke eller høvdingenes leker og moro; så også kloke råd og stor trolldom som seidet for noen folk evinnelig ulykke eller død og for andre verdslig ære og rikdom. De egget av og til elementene og av og til roet de dem slik som Odin eller andre som av ham fikk trolldomskunnskaper eller legekunst. Det finnes også eksempler på at noen legemer har beveget seg etter at urene ånder har blitt blåst inn i dem slik som Eyvind kinnrød i Olav Trygvassons saga eller Einar skarv eller Frøy som Gunnar halv drepte i Sveariket. Nå er verken dette eller annet gjort etter fornuft og ingen trenger å tro mer på dette enn en selv vil. Det er også best og klokest å lytte mens det fortelles og heller glede seg enn å bli sint fordi det er ofte slik at folk ikke husker andre syndige ting mens de gleder seg over de morsomme. Det er heller ikke klokt å anklage dem som er der fordi at ukloke og harde har drevet med dette, fordi få ting blir gjort fullkomment som det ikke er mer i enn slike ting.

1. Om Hreggvid konge

Denne fortellingen begynner med at det var en konge som het Hreggvid. Han styrte over Holmgardriket, som noen menn kaller Gardariket. Stor av vekst var han, velbygd og sterk. Flink med våpen, slu og en stor stridsmann. Han var og vis. Mot vennene sine var han gavmild, men stri og snar til å refse uvennene sine. Og han hadde hell i de fleste saker.
   Han hadde en ættestor dronning, men hun er ikke nevnt og derfor angår hun ikke denne saga. En datter som het Ingigerd hadde han med dronninga si. Hun var den vakreste og mest høviske kvinne som fantes i Gardariket og langt videre. Klokskap og veltalenhet hadde hun mer enn noen annen. Alle de kunster som sømmet seg en kvinne kunne hun og hun hadde vakrere klær enn noen kvinne nær og fjern.
   Hun hadde et hår så stort at det kunne dekke hele kroppen hennes og så vakkert som gull eller halm. Kongen elsket sin datter meget. Hun hadde et spesielt rom inne i borgen. Det var et stort og gildt rom dekket med gull og juveler. Hun satt hver dag i dette rommet sammen med de andre som tjente henne. På denne tiden var kong Hreggvid svært gammel.
   Det ble sagt at når kongen var ung var han ofte på hærferd, og han hadde lagt under seg landet rundt elva Dyna som renner gjennom Gardariket og herja derfra i Østerlandene, blant forskjellige folk. Dermed fikk seg han sjeldne skatter. Denne elva er den tredje eller fjerde største i verden. Ingvar den Vidfarne lette etter denne elvas kilder, som det fortelles om i sagaen hans.
   På denne ferden var kong Hreggvid i sju sammenhengende år. Folk trodde da at han var død. Etter det kom han til Gardariket og slo seg ned i ro. Han hadde fått en hest som forsto menneskespråk. Den het Dulcifal. Hesten var rask som en fugl, smidig som en løve og stor som en ulv. Ingen var dens like i størrelse og styrke. Den lot seg ikke føre hvis den som red han tapte og hvis skjebnen ga ham seier da for han bort til sin mester. Han hadde hærklær som ingen hadde maken til. En hjelm full av edelstener og uovervinnelig i hardhet. Brynja hans var tredobbel av hardeste stål og skinnende som sølv. Skjoldet var både breitt og tykt så jern beit ikke på det. Lansen som fulgte var sterk og seig og ga lyd av seg som en klokke hvis den ble slått mot skjoldet, men hvis tap var sikkert ga hun ikke lyd fra seg. Sverdet tok i hva det enn ble hugget i og bet som med trolldom gjennom stål og stein som om det var bløte menneskekropper. Det var laget av gerjern. Det finnes i fjorden som heter Ger. Det kan verken ruste eller brekke. Hesten Dulcifal var av det slag en kaller dromedar som var som hest. Aldri hadde Hreggvid tapt etter at han fikk hesten og disse hærklærne. Riket hans var svært krigersk og han og mennene hans hadde jevnt seier.
   Kongen hadde med seg mange rådgivere og villmenn. En av dem het Sigurd og ble kalt Ullband. Han var sønnesønnen til Halvdan Raudfeld, sønn til Brenne-Kåre. Han var svært tapper, vennlig i drikkelag og gammel av alder. Hann hadde lenge vært med kongen og fulgt han vel gjennom mange farer.

2. Om Grim den skremmende og kumpanene hans.

Eirik het en konge. Han var sjøkonge og stammet fra Gestrekalandet. Det ligger under Sveakongen. Der er menn sterke og tusselike, harde og trollkyndige. Kong Eirik var en stor og sterk mann, svarthåret og grovbygd. Han lå ute vinter og sommer med en mengde skip og herja i ulike land. Han var en stor kriger og ufredsmann. Han hadde en vakker søster som het Gyda og hun var stadig med kongen.
   Eirik hadde mange berserker og kjemper blant folket sitt, og fire av dem er nevnt. Det var to brødre, den ene het Sørkvi den andre Brynjolf. De var store, sterke, ille omtalt og så trollkyndige at de kunne døyve egger på motstandernes våpen under kamp. Sørkvi var sterkest og flink i dueller.
   Den tredje mannen var en frende av kongen som het Tord, og ble kalt Hlesøyarskalle. Han var og stor og sterk. Han ætta fra Hlesøy i Danmark hvor han hadde vokst opp.
   Grim het forsterbroren hans og ble kalt den skremmende. Mannen var sterk og ond mot alle. Ingen kjente hans familie eller ætt, fordi at Groa volve hadde funnet han i flodmålet på Hlesøy. Hun var Tords mor og hadde fostret opp Grim og lært ham alle trolldomskunster slik at ingen i Norderlandene var hans like fordi at hans natur var helt ulik andre menneskers.
   Noen hevder at mor til Grim var en sjøgyger fordi han kunne fare både i vann og hav om han ville. Derfor ble han kalt den skremmende. Han åt raskt og drakk blod både av mennesker og dyr. Ofte skiftet han til dyreham så raskt at dette knapt var mulig å se. Pusten hans var så het at folk syntes de ble brent selv om de var i kampklær. Han spydde gift og ild på folk og drepte således både menn og hester og ingen kunne stå mot ham. Kong Eirik hadde mye tillit til ham og de andre. De hadde ikke ofte tap.

3. Hreggvids fall og Ingigerds avtale.

På denne tid kom kong Eirik med hæren sin i riket til kong Hreggvid. De drepte menn, brente bygder og rana. Og da folket ble var denne ufreden, dro de for å møte kong Hreggvid og fortelle hva som hadde skjedd. Da han fikk disse nyhetene lot han skjære hærpil og ba alle våpenføre menn møte ham. Men han fikk lite folk da hæren snart forsto hvorledes det skulle gå.
   Den samme morgen før kampen kledde kong Hreggvid seg i alle sine hærklær. Han spente en halsring av gull rundt halsen, det var en dyrebar skatt. Etter det spente han på seg sitt gode sverd. Han tok lansen og slo på skjoldet, men det ga ikke lyd fra seg. Hesten Dulcifal ville heller ikke la seg fange. Den ble jaget av mange mann til den omsider kom inn i dype, gjørmete tråkk. Da gikk kongen bort og ville ta den, men straks hesten så kongen hoppa den over grinda og løp inn i skogen. Dette syntes alle var underlig og ikke pekte mot seier og de lette ikke mer etter den. Kong Hreggvid tok seg en annen hest, skjold og lanse og datteren hans fikk skjoldet og lansen i sin varetekt. Så gjorde både han og hæren seg klar til kamp.
   Kong Eirik samlet hele hæren sin og ba hver duge som han var kar til og bruke all sin ættekraft så ville de få seier.
   Grim den skremmende sier: "Herre, hver og en skal gjøre sitt beste her. Men om vi beseirer Hreggvid konge da vil jeg be om å få overherredømme over et land samt jarlstittel. Tord, min frende, skal fare med meg, og stå sammen med meg; men Sørkvi og Brynjolf skal fare med Dem og verge landet for Dem."
   Kongen sier ja til dette som Grim sier; slik skulle det være.
   Nå fylket begge hærene seg og braket sammen. Kong Eirik var i den ene fylkingen sin og Grim i den andre.
   Styrkeforskjellen var stor, den var fire mot en. Kong Hreggvid fylket seg mot kong Eirik og Sigurd Ullband mot Grim den skremmende. Så fulgte en hard kamp med hugg og slag, piler og steinkast. Med rop og egging gikk krigerne mot hverandre.
   Berserkene til kong Eirik gikk foran fylkingen og hogg ned folket til kong Hreggvid som om de var råved, og de faller oppå hverandre. Dette ser Sigurd Ullband og hogger med begge hendene til han møter Tord Hlesøyarskalle og hogger så til han i skallen. Men sverdet beit ikke og Tord gir han så banehogg. Han faller her med stor ære.
   Dette ser kong Hreggvid og liker dårlig Sigurds fall, kjører sporene i hesten og rir hardt fram og hugger med begge hender både mot folk og hester så at alt viker unna. Sverdet beit som om det ble ført gjennom vann. Sverdslira var dekket av gull og bak sverdhjaltet var festet livsteiner som dro gift og verk ut av sårene fra andre våpen.
   Han rir så hardt fram mot merket til kong Eirik at begge hendene hans var blodige til akslene. Stundom drepte han to eller tre i ett hogg til de kom imot han både Grim den skrekkelige og Tord. Begge hogg til ham, men kongen forsvarte seg så vel at han ikke ble såret. Men så blåste Grim med så mye galder og trolldom at hesten vek unna og falt.
   Kongen hoppet av ryggen på den og hogg til med begge hender. Lyden lammet ham slik at Grim kunne ta tak i beltet hans. Han hogg da til mot begge hendene til Grim den skrekkelige, men denne blåste i mot slik at sverdet for ut av hendene. Da tok han opp en øks og slo med øksehammeren i skallen på Tord, så at han lå lenge i uvett. Så reiste han seg og løp over haugen av døde menn.
   Da kom kong Eirik imot han og slo til Hreggvid med sverdet slik at det gikk i stykker under hjalten, men det bet ikke på hærklærne. I det samme stakk Grim den skrekkelige Hreggvid nede under brynja med sverdet slik at det gikk gjennom han. Kongen falt der med stor ære og mange mente det ikke hadde vært en mer navngjeten mann i Gardariket enn kong Hreggvid.
   De folkene hans som nå var bak flyktet, men størstedelen hadde allerede falt. Mange av kong Eiriks folk hadde også falt. Det ble holdt opp fredskjold og gitt grid til de som ville leve, mens de som ikke ville tjene kong Eirik ble drept. Slik sluttet kampen.
   Etter dette ble de falne plyndret og kongen gikk inn i borgen med sitt følge. Der hadde de alle slags gleder med drikk og musikk. Slik gikk natten og om morgenen kaller kongen til seg Grim den skrekkelige og hans folk og ba dem om å finne kongsdatteren, og det gjorde de.
   Da de kom til rommet hennes hilste hun kong Eirik, men var svært forgrått og sorgfull.
   Kong Eirik forsøkte å glede henne og sa at han skulle bøte for alt det mannetap og skade som hun hadde fått, -»og De skal be av meg det De ønsker og De skal få det bare De vil forlike Dem med oss og gjøre vår vilje.»
   Da sier Ingigerd kongsdatter:»Ingen kan med rette bære kongsnavn om han ikke holder det han lover en jomfru. Jeg skal forlikes med Dem og gjøre Deres vilje hvis Dere holder Deres ord og oppfyller det jeg ber Dem om. Skjer ikke dette vil jeg ikke ha noen mann, men heller gjøre brått slutt på meg selv så ingen får nyte meg.
   Kongen var full av kjærlighet til henne og sa:»Den som ikke holder sitt ord til Dem er en niding og velg nå hva De vil og jeg skal holde det.»
   «Min første bønn er,» sier kongsdatteren, «er at det skal oppkastes en haug etter min far. Den skal være stor og vakker inni, med et høyt gjerde rundt. Haugen skal stå langt bort i ødemarka. Gull og verdisaker skal bæres inn i haugen til ham. Han skal være i alle sine hærklær med sverdet spent rundt livet og han skal sitte på en stol og de falne krigerne hans skal sitte på hver side av ham. Ingen av dere skal ta hesten Dulcifal, men la han dra dit han vil. Jeg vil styre over fjerdeparten av riket i tre vintre og de som jeg vil ha med meg skal alle kunne fare i fred og nåde. Jeg skal hvert år få en mann som skal duellere med Dem eller Sørkvi, krigeren Deres, og hvis jeg ikke får noen så navngjeten blant mine menn at han kan slå Sørkvi av hesten i løpet av denne tiden så skal De få meg og hele riket. Men hvis Sørkvi blir slått så skal De dra med alle Deres ledsagere og aldri komme til Gardariket siden og jeg skal ta land og rike etter min far som rett er.
   Grim den skrekklige sa:»Dette ønsket kan vanskelig oppfylles fordi det er nøye uttenkt. Jeg synes ikke det passer seg, herre, at De som frier skal vente så lenge på svar fra denne kvinnen. Men De kan stole på Sørkvi og på min klokskap og mine råd.»
   Kongen svarer:»Ikke hadde jeg tenkt det, kongsdatter, at du skulle be om dette. Allikevel må jeg holde mine ord til deg fordi jeg stoler helt på Sørkvi og ikke får De tak i en mer navngjeten mann.»
   De gjorde så denne avtalen og skiltes så. Grim den skrekkelige sa:»Jeg fikk en ide som vi kan bruke. Vi skal seide for å styrke Sørkvi slik at ingen kan vinne over ham verken i kamplek eller duell, med mindre han har hærklærne til kong Hreggvid og haugen skal være laget så sterk med mur og tegl at ingen mann skal kunne åpne den. Slik kan de holde Deres ord til kongsdatteren. De skal stadig sende menn etter hærklærne og love Gyda, søster Deres, de som De gir nåde og som er i Deres vold om de vil komme levende fra det."
   Kongen syntes disse rådene var gode. Haugen ble nå laget og Hreggvid ble satt i den. Ingigerd gikk sist ut av haugen. I hemmelighet lot hun to hærklær føre dit og la dem i fanget på sin far. Haugen ble så stengt og gjort ferdig under Grim den skrekkeliges overoppsyn. Siden ble riket delt etter avtalen og alt ble gjort slik det tidligere var avtalt. Kongsdatteren fant ingen som våget å prøve seg mot Sørkvi. Kongen sendte mange menn til haugen, men ingen kom tilbake.
   Grim den skrekkelige styrte Ermland, det er et kongesete i Gardariket. De som tjente under ham syntes de hadde hatt lite hell. Han og Tord Hlesøyarskalle hadde mange kamper nordenfor Jotunheimbygdene ved Aluborg, og det går mange fortellinger om at de hadde stor galder og trolldom og hissige kamper, men de vant ikke noen avgjørende seier. Sørkvi og Brynjolf var i hærferd om sommeren og hadde landvern for kong Eirik. Ingigerd kongsdatter satt i en festning i riket sitt med sine følgesvenner og var svært urolig for sin skjebne.

4. Om Hrolf Sturlaugsson

På denne tid hvor dette skjedde som nå er sagt styrte Sturlaug den arbeidsomme over Ringerike i Norge. Han var gift med Åsa den vakre, datter til Eirik jarl. De hadde mange mandige sønner. En het Ragnvald, en annen Fradmar, en tredje Eirik og den fjerde het Hrolf. Han var oppkalt etter Hrolf Nese, fosterbroren til Sturlaug. Hrolf døde i hovet i Irland da Sturlaug brakte Urarhornet dit.
   Hrolf Sturlaugsson var større enn de fleste, både av bredde og høyde. Og han var så tung at ingen hest kunne bære han gjennom en hel dag så derfor måtte han stadig gå. Han så godt ut, men var ikke særlig omgjengelig og drev lite med latter og spøk. Det han syntes best om var å skyte med pil og bue og andre kampleker. Han var så tung at ingen fikk han ut av salen på hesten under dueller. Han var både mer snill og mer gagnlaus enn andre menn. Hrolf var ikke lik brødrene sine. Han var sjelden sammen med dem.
   En dag, som ofte før, snakket Sturlaug og Hrolf sammen. Sturlaug sa:»Det synes meg som om du har lite framgang. Måten du oppfører deg på minner mer om en kvinne enn en mann. Derfor synes det meg rådelig at du får deg en kone og bosetter deg som småbonde i en liten avdal hvor ingen finner deg og lever der så lenge skjebnen vil."
   Hrolf sier:"Ikke skal jeg sette bo og ikke skal jeg gifte meg, fordi kone trenger jeg ikke. Jeg ser også at det tjener deg til klander at du vil spare underholdet mitt. Derfor skal jeg dra bort og ikke komme tilbake før jeg har fått et jevngodt rike med det du har nå, eller også ligge død. Jeg synes dette er en småbondes eiendom og lite å skifte med mine brødre. Verken du eller de skal ha gagn av meg fra nå av."
   Sturlaug sa: "Jeg skal både skaffe deg skip og gode følgesvenner hvis du ha dette og skaffe deg ære og aktelse."
   Hrolf sier: "Jeg vil ikke dra menn med meg. Heller ikke vil jeg i kamp fordi jeg ikke tåler å se blod. Jeg vil heller ikke flokke meg i en liten båt sammen med mye folk av den grunn at da synker vi bare og drukner alle."
   Sturlaug sa: "Ikke vil jeg støtte deg fordi jeg skjønner at du er både dum og sta."
   Slik skiltes de og gikk hver sin veg.
   Hrolf gikk så til Åsa, sin mor, og sa: "Mor, jeg ønsker at du viser meg kappene som Vefreya, fostermoren din, laget for min far for lenge siden."
   Hun gjorde så; åpnet en stor kiste og sa: "Her kan du se kappene og de har ikke tapt seg stort."
   Hrolf tok opp alle kappene. De var laget slik: De hadde ermer og hetter. Masker hadde de foran ansiktet. De var både brede og lange. Jern bet ikke på dem og heller ikke gift kunne skade dem. Hrolf tok de to som var sterkest og sa: "Ikke har jeg tatt mye fra farsgården, men likevel har jeg kappene."
   Åsa sa "Ikke skal du dra så raskt, frende, at du ikke får med våpen og følgesvenner."
   Hrolf gikk bort uten å si noe, men få dager senere dro han brått av gårde. Ingen visste hvor han hadde dradd. Han tok verken farvel med sin familie eller sine venner. Ikke er det sagt at Sturlaug brydde seg om Hrolfs avreise.
   Nå gikk tiden og Sturlaug satt rolig i riket sitt.

5. Om Torgny jarl og hans barn

Torgny er nevnt i denne sagaen. Han styrte Jylland i Danmark og der hadde han bosted, men han fikk skatt fra flere riker. Han var en stor høvding og hadde gode folk med seg. Når dette hendte som her fortelles var han svært gammel.
   Dronningen hans var død, men sammen hadde de to barn. Sønnen hans het Stefni og datteren Tora. De var både gilde og flinke. Stefni jarlsson var sterkbygd og en stor idrettsmann. Han var også rolig og godlynt. Tora var kvinne av beste slag og de hadde bygd en liten stue til henne hvor hun bodde med sine tjenestejenter.
   En mann het Bjørn og var jarlens rådgiver og hans beste venn. Han var klok og velvillig mot jarlen og hans barn. Ingibjørg het hans kone og hun var både høvisk og klok, og Bjørn var svært glad i henne. Han hadde en gård nær jarlen, men likevel var han oftest hos ham. Torgny jarl hadde elsket dronninga si mye og haugen hennes var nær borgen. I godt vær satt jarlen gjerne der. Der satt han også gjerne når han drøftet saker eller når han hadde idrettsleker. Jarlen satt oftest i fred både hjemme og ute.

6. Hrolf vant seg gods og makt.

Så dro Hrolf fra Ringerike, som tidligere sagt. Han hadde ikke annet våpen enn en eikeklubbe. Kappen Vefreyjunaut hadde han på seg og bar med seg den andre. Vegen var ukjent for ham. Han dro oftere gjennom skoger og fjell enn bygder. Så dro han østenfor Eidskog og tenkte seg over til Svearike. Men det var ingen veg her så han gikk seg vill og flakket lenge om på måfå.
   Sent en kveld kom han over en solid hytte i skogen. Dette var om våren og døra var lukket. Han setter klubba si ved veggen og går inn i hytta. Det var en enkelt seng der og en stol. Der var også noen skinnvarer, men lite annet. Hrolf tente på peisen.
   Da sola gikk ned kom en storvokst mann inn i hytta. Han hadde en svart kappe, av det slag munkene bruker, med brunrød hette. Av utseende var han mørk og hadde et stort skjegg. Rundt livet hadde han spent et sverd og i handa hadde han et spyd.
   Han sa: "Hvem er denne tyven, og hvor kommer du ifra?"
   Hrolf sier: "Ikke trenger du å bruke så harde ord for ingenting og ikke trenger jeg å skjule navnet mitt. Jeg heter Hrolf og kommer fra Ringerike."
   Hytteboeren sier: "Ingen kommer derfra uskadd. Men gå bort fra ilden og opp i setet og hvil deg."
   Hrolf så gjorde, men da han hadde satt seg sa mannen: "Nå skal jeg ikke skjule navnet mit for deg. Jeg heter Atli Otryggson, og er ætta fra Ringerike. Nå vet jeg nok hvem du er. Du er sønnen til Sturlaug den arbeidsomme og nå skal du unngjelde, for din far gjorde meg fredløs da jeg hadde drept hirdmannen hans."
   Så grep han spydet med begge hender og støtte det så hardt mot brystet til Hrolf at det ble presset sammen, men det bet ikke på kappen. Hrolf ville reise seg, men klarte det ikke fordi han var fast i setet.
   Da sa Atli: "Ikke skal trolldom kunne hjelpe deg nå. Jeg skal ta klubba di og slå deg i hjel med den."
   Så løp han ut av hytta. Hrolf syntes det så ille ut og brøt løs planken som han satt på. De var like raske, for Atli kom med klubba. Hrolf bykset under Atli og denne kastet klubba. De tok så ryggtak på hverandre og brøt det de var gode for. Hrolf gikk hardt på og brøt Atli bakover til han falt på ryggen. Han satt kneet i magen på han og tok tak i strupen. Atli brøt det han kunne, men Hrolf holdt taket til han var død.
   I hytta fant Hrolf en pung full av penger som han tok med seg. Han tok sverdet og spydet, men lot klubba være igjen. Kappa til Atli tok han fordi den syntes han lettere å gå med enn hans egen. Han brente Atli og sov der om natta. Om morgenen dro han av gårde og vandret igjen flere dager gjennom skogene.
   En dag kom han fram til en rydning og så der elleve fullvæpna menn. Hrolf syntes at den som så mest dugelig ut av dem måtte være lederen deres. Da de så Hrolf sa denne mannen: "Her kommer Atle den vonde. Gå nå på alle mann og drep han og gi han på denne måten lønn for drap og ran."
   Hrolf fikk ikke sagt et ord før de føk på ham med sverd og hogg. Han slåss mandig og djervt enten han hugg med sverdet eller brukte spydet. Tiltross for sin djervhet kunne han ikke unngå stikk på hender og føtter. De sloss lenge og det endte med at Hrolf drepte alle sammen. Da var han svært trett og hadde mange små sår. Han bandt om sårene sine og kastet av seg kappa, for han ville ikke at den skulle gi ham slikt om igjen.
   Hrolf mente at disse mennene måtte ha vært fra Vermland og ha vært på jakt enten etter ville dyr eller etter Atle.
   Han dro så videre og ikke noe mer er kjent om turen hans før han kom til Gautaland ved Gøtaelv. Et stort langskip ligger ved land. Et telt var satt opp mellom stavnene på skipet. På land ved brygga var det ild og menn som var i ferd med å lage mat.
   Hrolf hadde kappen med hetta og gikk bort og hilste. De hilste igjen og spurte han om navnet og hvor han kom fra. Han sa han het Stigandi og kom fra Vermland. Så spurte han dem om hvem som eide skipet og hvem de tjente. De svarte at det var Jolgeir og kom fra Sylgisdalen i Sverige.
   Hrolf sa at det måtte være godt å tjene en slik mann. Men de svarte at de var ille fordi; "han er en trolldomskunnig berserk som jern ikke biter på. Han er hard og vond å ha med å gjøre. Vi er åtti på skipet, men vi tjener han alle tvungent fordi han har drept vår høvding som eide skipet og tvunget oss til å sverge ham troskapsed. Alt dette har han gjort med svik og trolldom. Nå vil han dra i hærferd østover.
   Hrolf sier at han har dårlig tid. Deretter gikk han opp på skipet og hilste på Jolgeir. Han satt i løftinga og så ikke blid ut. Jolgeir tok imot hilsenen hans og spurte hvem han var og hva han ville.
   Han sier: "Jeg heter Stigandi og jeg ønsker å gå i tjeneste hos en god mann. Men jeg har vondt for å finne en for jeg er ingen kriger. Jeg har hørt godt om deg; at du er en stor høvding og ikke sparer på kosten for den som er i din tjeneste."
   Jolgeir sier: "Du har hørt rett i at jeg ikke sparer på kosten. Deg liker jeg ikke for du synes meg å være en vond mann, men du skal få fare med oss om du det ønsker."
   Hrolf takket han for det og slik sluttet den samtalen.
   De herja om sommeren. Hrolf delte ut rikelig med sølv, og alle likte ham unntatt Jolgeir fordi Hrolf var både lat og trøtt, og kunne ikke gjøre noe nyttig på skipet. Han var aldri i kamp eller strid. Jolgeir behandlet mannskapet sitt ille og ranet helst bønder eller kjøpmenn. De herjet helst i Kurland og i andre fjerne egne.
   En gang satt Jolgeir Hrolf til å holde vakt ved skipet. Skipet lå ved land mot en brygge. Været var stormfullt og det regnet svært. De la seg til å sove på skipet mens Hrolf sto vakt på brygga. Slik gikk natta.
   Om morgenen begynte Hrolf å bli trøtt og han svøpte Vefreyunaut om seg og sovnet. Da Jolgeir våknet kledde han seg for kamp og gikk opp på land med sverd i handa. Han ser at Hrolf ligger der og snorker. Jolgeir ble voldsomt sint og med begge hendene hugger han Hrolf over midjen slik at det hadde vært hans bane om ikke kappa hadde vernet han. Hrolf våkner med redsel og spretter opp. Jolgeir vil hogge han i hodet med neste hogg. Hrolf slår mot ham, men Jolgeir tar imot og det blir en hard kamp. Da tok berserkria Jolgeir og de sloss vilt bort mot sjøkanten til de begge falt i sjøen, den ene over den andre. De forvant begge under vannet og var lenge borte. Ingen ville gå imellom dem selv om alle helst så at Hrolf seiret i kampen. De kom så opp igjen og Hrolf fikk feste i havbunnen. Det var svært bratt her og da Hrolf tok Jolgeir i beltet nådde denne ikke ned i bunnen. Hrolf grep så i akslene på Jolgeir og holdt han under til han druknet.
   Så gikk Hrolf på land og var svært trett. Alle Jolgeirs menn takket han for dette og sa at han var en navngjeten mann som hadde klart å drepe en slik berserk. Hrolf spurte: "Dere kan nå ta meg til høvding over dere i stedet for Jolgeir og jeg skal ikke styre dere verre. Jeg vil nå fortelle dere hvem jeg er; Hrolf heter jeg. Far min er Sturlaug den arbeidsomme, som styrer over Ringerike i Norge."
   De gledet seg alle over dette og sa at han manglet ikke på ætt selv om han var en stor stridsmann. Etter å ha hatt et rådslagingsmøte bestemte de alle at de ville gå i Hrolfs tjeneste og tok han til leder over seg og skipet. Hrolf var raus med godset som Jolgeir hadde samlet og alle ble lønnet godt og han var vel likt. De hadde mange kamper og Hrolf og mennene hans hadde jevnlig seier.
   Da høsten kom seilte de østover. Hrolf sa at de skulle styre mot Danmark. Sent på høsten kom de så til Jylland, nær borgen til Torgny jarl. I en bortgjemt vik gjorde de fast skipet og satt opp telt.
   Hrolf sa til mennene sine at de skulle vente der til han kom tilbake, -" og jeg vil gå alene fra skipet og se hva som skal gjøres."

7. Hrolf ble landsverner for Torgny.

Det fortelles at en dag på Jylland da Torgny satt og spiste gikk døra til hallen opp og en mann kom inn. Han var både høy og kraftig. En lang kappe hadde han på og i handa hadde han et langt spyd. Alle de som var der undret seg svært over størrelsen hans.
   Mannen gikk bort til jarlen og hilste høflig på ham. Jarlen hilste igjen og spurte hvem han var.
   Han sier: "Jeg heter Hrolf og min far er Sturlaug som styrer over Ringerike. Det har blitt fortalt meg at du er en stor høvding og jeg er kommet her for å finne ut om dette er rett."
   Jarlen sier: "Vel kjenner jeg din ætt og du skal være velkommen i mitt rike. Be om det du ønsker og du skal få det. Hvor mange menn vil du skal tjene deg?"
   Hrolf sier: "Åtti menn som følger meg er på skipet mitt. Sølv til underhold av dem har jeg nok av. Jeg ønsker å få en borg like ved Dem hvor mine menn kan bo mens de verner landet Deres for Dem."
   Jarlen sier: "Jeg takker for at du kom hit. Det skal bli som du sier og din ære vil nå bli større enn tidligere."
   Hrolf takket jarlen for ordene hans og gikk siden tilbake til mennene sine. Jarlen ga dem en borg de kunne råde over. Hrolf satt lenge rolig i borgen sammen med sine menn. Så dro han i hærferd og ledet krigerne til Torgny jarl. Stefni og Hrolf var gode venner.
   Bjørn rådgiver var også en god venn.
   Nå gikk tiden uten at noe viktig skjedde.

8. Kampen med Tryggvi og Vazi.

Tryggvi Ulfkelsson het en mann. Han kom fra Bukansidu i Skottland og var en stor berserk og kriger. Både vinter og sommer lå han ute med mange skip. Han hadde en fosterbror som het Vazi og han var også en stor trollmann både på grunn av størrelse og styrke. Torgny hadde drept far til Tryggvi når han var i viking. Tryggvi hadde nå fått seg tolv skip fulle av velbevæpnede menn. Han dro derfor med denne hæren til Torgny jarl i Danmark og ville hevne sin far. Vazi og mange andre krigere var med ham.
   Så snart de kom i riket til Torgny jarl begynte de å drepe og plyndre så mye de klarte. Da jarlen hørte om dette sendte han ut hærpil og samlet krigere. Men fordi han var gammel gjorde han Hrolf og Stefni til høvdinger over folkene. Dette var andre vinteren som Hrolf var i Danmark.
   Hrolf og folkene hans dro nå mot Tryggvi med ti skip. De møttes ved en ubebodd øy og uten å hilse begynte de straks å sloss. Tryggvi og Vazi hadde et stort drakeskip og var svært hissige. Det var vanskelig å sloss mot folkene på drakeskipet på grunn av bordhøyden og de der oppe kastet stein på Hrolf og hans menn. Mange av folkene til Stefni falt og mange ble såret og kampen holdt på å snu seg mot dem. Stefni og Hrolf hadde Vefrejanautkappene på seg og våpen beit ikke på dem. De la skipet sitt mot draken og gikk hardt på. Hrolf hadde spydet Atlanaut og en stor eikeklubbe under beltet. Stefni hadde et godt sverd i handa og var svært sterk.
   Da striden var som hissigst hopper Hrolf opp i skipstavnen. Han rydder seg veg og med spydet feller han alle som står i vegen for ham. Stefni kom løpende etter ham og svingte sverdet med begge hendene. Snart hadde de ryddet stavnen. De andre vek tilbake for dem og alle foran seilet flyktet vekk. Dagen var nå på hell.
   Da Tryggvi og Vazi så dette søkte de fremover mot dem. Vazi hadde en atgeir i handa og Tryggvi en øks.
   Hrolf løp mot Vazi og de slo mot hverandre. Atgeiren gikk inn i skjoldet til Hrolf og det revnet, men Hrolf ble ikke såret. Vazi prøvde å stoppe hugget med skjoldet, men spydet glir av og treffer låret hans og lager et stort sår. Vazi hogg i spydskaftet. Hrolf grep så klubba og forsvarte seg med denne og hamret løs på skjoldet til Vazi. De sloss lenge, helt til Hrolf brøt skaftet av atgeiren. I neste nå hopper Vazi på Hrolf så at denne må kaste klubba og ta imot. De brøt både vel og lenge. Hrolf syntes aldri han hadde møtt en mann som ikke var berserk som var så sterk som Vazi. Kampen sluttet med at Hrolf dro han ut på skvettbordet og knakk ryggen på ham.
   Stefni og Tryggvi hadde kjempet hele denne tiden. Stefni var utslitt av de tunge hoggene, men han var ikke såret. Tryggvi hadde flere sår. Hrolf skynder seg nå bort mot dem, men når Tryggvi ser ham vil han ikke vente på ham og kaster seg overbord. På grunn av mørket kunne de ikke lete etter ham.
   Nå stoppet kampen. De som fremdeles levde ble gitt grid. Seks skip på begge sider var ryddet for folk. De tok mye gods der og dro hjem.
   Jarlen takket Hrolf for seieren. De fant ikke Tryggvi og skiltes så.

9. Om brødrene Ravn og Kråke.

Det fortelles at en vanlig dag kom to ukjente menn inn i hallen. De var store og sterke, men hadde dårlig med våpen og klær. De gikk bort til jarlen og hilste på ham. Han hilste igjen og spurte hva de het.
   Den største mannen sa: "Vi to er brødre. Jeg heter Ravn og bror min Kråke og vi er av flamsk ætt."
   "Det er synd," sa jarlen, "at to voksne menn skal ha slike navn."
   Ravn sier: "Vi vil be deg om vintertilhold fordi vi har hørt at du tar deg godt av menn som er kommet langveis fra."
   Jarlen sa at de skulle være velkomne og ba de gå og sette seg ved høgsetet midt på benken. Der satt de så og ble godt behandlet av jarlen. Men de hadde ikke mye moro eller glede sammen med andre menn. Det var stadig ballek her og mange menn ba brødrene om å bli med i leken. De sa at de ofte hadde vært med i leken, men at de heller var hardhendte.
   Jarlsmennene måtte selv ta ansvar for det som hendte.
   Morgenen etter ble begge brødrene med i leken som de holdt på med hele dagen. Brødrene dyttet noen hardt over ende og slo andre. Om kvelden hadde tre brukket armene mens andre var skamslått. Jarlsmennene syntes de fikk mer enn de hadde bedt om. Slik gikk det noen dager til de ble enige om å be Stefni jarlssønn om å bli med på leken å gi litt igjen fra dem.
   Han sier ja til det og dagen etter dro Stefni til ballplassen. Straks Ravn så ham sa han: "Er du så sterk at du ikke får være med å spille med de andre mennene? Eller synes du at du er så stor at ingen tør å leke mot deg?"
   Stefni sa: "Jeg er verken så stor eller sterk at jeg ikke kan være med på leken."
   Ravn sa: "Da byr jeg deg å bli med i leken om tre netter og å ta med den mannen som du velger selv mot oss brødrene; om du våger."
   Stefni sa: "Du kan være trygg på at jeg skal komme."
   Han gikk så bort og tok seg en hest og red til han kom til Hrolfs borg. Dette var den andre vinteren som Hrolf var i Danmark. Straks Hrolf fikk vite at Stefni var kommet gikk kom han og hilste varmt på ham. Så satt de seg til bords.
   Stefni sa: "Jeg er kommet her for å be deg bli med meg i ballek mot vintertilholdsmennene til min far. De heter Ravn og Kråke."
   Hrolf sa: "Det er blitt fortalt meg at de har skamslått mange menn og drept noen og at de er sterke menn. Men jeg kjenner ikke denne balleken; likevel skal jeg dra med deg om du ønsker det."
   De dro så til borgen hvor jarlen tok varmt imot Hrolf. Dagen etter gikk Hrolf og Stefni til leken. De to brødrene var også kommet dit. Ravn tok ballen og Kråke balltreet og så satte de i gang med spillet. Jarlen satt i stolen og fulgte med på leken.
   Da de hadde spilt en tid får Hrolf tak i ballen. Han tar balltreet fra Kråke og gir det til Stefni. Nå spilte de to så lenge at de to brødrene ikke fikk tak i ballen.
   En gang da Ravn løp etter ballen strakk en mann ut en fot foran ham slik at han falt. Det var en ung og ertelysten mann; en venn av jarlen. Ravn ble rasende og spratt raskt opp og grep han som hadde felt han; han kastet han opp i lufta og kjørte han ned med hodet først slik at halsen knakk. Jarlen kaller på mennene sine og ber de ta Ravn og drepe ham. Hrolf løp da mot Ravn og dro til ham. Et annet sted tok Kråke og Stefni tak i hverandre. Hrolf forbød noen å gå imellom. De brøt ikke lenge før Hrolf presset han opp mot bringa og siden slengte han ned så han lå lenge bevisstløs uten hud på akselbladene.
   Men når Ravn kom til seg selv dro Hrolf han opp og sa. "Jeg ser at du har en stormanns øyne og det ber jeg Dem herre at De gir disse mennene grid, fordi jeg vet at de kommer fra en stor ætt."
   Stefni hadde også støtt fra seg Kraki og ba far sin gi Hrolf det han ba om. Jarlen var lenge rasende, men allikevel ga han de grid på grunn av Hrolfs og Stefnis bønn. De to brødrene var svært tverre og gikk uten å si noe til rommet sitt. De kom ikke til bords den kvelden.
   De sluttet nå med leken og satte seg til bords. Hrolf sa til Stefni: "Nå skal du ta de beste klær vi har og gi til din søster Tora. Så skal hun sy klær til brødrene og være klar grytidlig i morgen."
   Stefni gjorde dette og gikk til Tora med tøyet og sa hva hun skulle gjøre. Stefni gikk siden av gårde og hun satt i gang med å lage klærne. Slik gikk natten og tidlig om morgenen sendte Tora klærne til Hrolf. De var vel sydd. Han tok de med seg og dro til brødrenes rom hvor han så at de lå og sov.
   Hrolf sa: "Hvorfor flyr Ravn sist opp når det er nok åte og når ørn og andre åtseletere er mette?"
   Ravn sier: "En må fly forsiktig når en har kutt eller vingesår."
   Hrolf tok klærne og kastet til dem og gikk siden bort. De to brødrene tok klærne og gikk for å spise.
   Nå gikk vinteren og det er ikke sagt at Kråke og Ravn takket Hrolf for livet eller for klærne, men de ble godt behandlet. Da det nærmet seg sommeren dro de bort og ingen visste hvor de hadde dradd, men mange syntes deres framferd var merkelig.
   Hrolf og Stefni for i krigstokt om sommeren og det var godt om både gods og godord. De kom friske og hele hjem på høsten, men det ble ikke sagt noe om deres bragder.

10. Torgny jarls løfte.

Den sommeren var Hrolf hos Torgny jarl og ble behandlet med den største ære. En dag om høsten da jarlen satt på haugen til dronningen sin mens de lekte foran ham fløy en svale over ham og slapp ned et silketørkle på kneet hans før den fløy bort. Jarlen åpnet det opp og så der et menneskehår så langt som en mann og med gyllen farge.
   Om kvelden da jarlen gikk til bords viste han håret som svalen hadde sluppet ned. De fleste mente det måtte være et kvinnehår.
   Jarlen sa: "Jeg gjør det løftet å få den kvinnen som eier dette håret til kone eller å ligge død. Hvis jeg bare kan finne ut i hvilket land og i hvilken by hun bor."
   Alle mente dette var et stort løfte og vendte seg mot hverandre.
   Noen dager senere stevnet jarlen sammen et mannsterkt ting. Han sto opp på tinget og gjorde kjent sitt løfte og spurte om noen kunne fortelle ham noe om denne kvinnen og hvor en skulle lete etter henne. Håret ble også vist fram om noen skulle kjenne det igjen.
   Bjørn rådgiver sa: "Jeg vil tale og gjøre så godt, herre, at det for Dem og Deres rike skal være til heder og ære enn til skade og vanære. Jeg synes Deres løfte tjener Dem til ære. Selv om jeg ikke vet hvor denne kvinnen er så tror jeg at det har seg slik: Hreggvid het en konge som styrte over Gardarike. Han hadde en datter som het Ingegerd. Hun var den vakreste og beste på alle måter. Det har jeg fått vite at ingen kvinne i Norderlandene har vært bedre og hatt større og vakrere hår enn hun. Jeg tror at dette er hennes hår som med stor klokskap er kommet til Dem. Det kan være sant som det fortelles at etter Hreggvids fall for kong Eirik må hun ha en mann til duell mot Sørkvi, krigeren til kongen, og redde seg på den måten. Det tror jeg det er få som kan tenke seg, for det er ikke mange som kan måle seg med han. Og selv om Sørkvi kan slenge noen av hesten så tror jeg ikke det blir lett å få kongsdatteren ut av Gardariket.
   Alle som var der syntes det måtte bli som Bjørn sa.

11. Hrolf tar på seg en sendeferd.

Torgny jarl tidde en stund etter Bjarne hadde talt og sa så: "Den mannen som vil dra til Gardariket og ri til Sørkvi og få fatt i denne kvinnen til meg skal jeg gi Tora, datteren min, og tredjedelen av mitt rike. Til den som vil dra skal jeg verken spare på skip eller mannskap."
   Alle mann tidde når de hørte disse ord og ingen svarte jarlen før Hrolf reiste seg og sa: "Det er dårlig ikke å gi svar til en slik høvding som vi har. Jeg har vært her hos Dem, herre, en god stund og fått både aktelse og mange gode ting her. Derfor vil jeg dra på denne ferden og få fatt i denne kongsdatteren om det så skal koste meg livet. Og selv om jeg skulle komme tilbake fra denne ferden så kan De gifte bort Deres datter med hvem De vil for hun er vel verdt et giftemål, men jeg har ikke noe ønske om å få meg en kone."
   Jarlen takket Hrolf mye for disse ordene og ba han ta med seg så mye folk han ville, men Hrolf sa at han ikke ville ha med seg noen - "fordi en mann vekker mindre oppmerksomhet enn mange".
   Stefni tilbød seg å bli med ham, men Hrolf ville ikke. Nå ble tinget avsluttet og hver og en dro hjem til seg.

12. Hrolf og Vilhjelm møtes.

Kort tid etter dro Hrolf bort fra borgen så ingen mann visste noe om hans ferd, men mennene hans var igjen. Han hadde kappen Vefreyunaut på seg og bar spydet Atlanaut. Bue og pilkogger hadde han over akselen.
   Det fortelles ikke hvilken veg Hrolf tok, men da han hadde gått lenge gjennom Danmark så han en dag en mann som var ute og gikk. Han var stor av vekst og hadde hærklær på. I handa hadde han et sverd og han gikk samme vegen som Hrolf som hilste på ham og spurte ham om navnet.
   Han sier: "Jeg heter Vilhjelm, men forfedrene mine vil jeg ikke fortelle deg noe om. Men nå skal du velge mellom to ting: Den ene er at du forteller meg hvem du er, hvor du skal og i hvilket ærend. Eller jeg dreper deg og så reiser du ikke lengre."
   Hrolf sier: "Du skal ikke gi meg slike harde vilkår fordi vi er ikke uvenner."
   Vilhjelm hogg til Hrolf med sverdet, men han svingte spydet raskt så han ikke ble truffet. Hrolf kaster spydet og hopper på Vilhjelm og så begynte de å bryte både vel og lenge, før Vilhjelm falt.
   Hrolf sier: "Nå er du og alt ditt i min makt. Fortell meg hvor ditt ærend er eller hvor du bor."
   Han sier: "Ætten min er her i Danmark. Jeg er en bondesønn som skal fare til Gardariket og rive hull i haugen til kong Hreggvid og få tak i våpnene hans. Så vil jeg gifte meg med Gyda, søster til kong Eirik. Nå vil jeg bli din tjener. Jeg har mange gode evner fordi jeg er både klok og veltalende. Det er best at du lar meg leve så skal jeg tjene deg trofast. Du kan ha mye nytte av meg."
   Hrolf sier: "Du er en dyktig mann og jeg tenker ikke å drepe deg hvis du vil følge meg. Men jeg synes ikke du har ærlige øyne."
   Så lar Hrolf han reise seg og viser ham tillit med å fortelle ham grunnen til sin ferd. Så drar de videre.
   Hesten til Vilhjelm var litt unna ham fordi den ikke tålte å bære våpnene. Han var en staselig kar både når det gjaldt klær og salgreier.
   Vilhjelm leder nå an mens de drar gjennom Danmark.

13. Vilhjelm sviker Hrolf.

En dag fikk de øye på en stor gård. Vilhjelm sa: "På denne gården vil vi bli tatt godt imot i kveld for her styrer min frende Ølvi. Han er en stor bonde og har mange tjenere."
   Og da de kom fram til gården kom bonden imot dem og hilste hjertelig på Vilhjelm og Hrolf. Han spurte så hvem denne store mannen kunne være.
   Vilhjelm sier. "Hrolf heter han og er herren min. Han er stor og sterk, av god ætt og en stor kriger."
   Bonden ba dem til bords med seg. Der var det mange frie menn. Vilhjelm brydde seg ikke om de andre, men tjente Hrolf og lovpriste ham med hvert ord. Det var godt øl og stor glede der. Slik gikk kvelden med drikk og spøk.
   Da Hrolf ble drukken ville han gå og sove. En staselig seng ble gitt han og han kastet av seg klærne og sovnet kort etter han hadde lagt seg.
   Men ut på natta våknet Hrolf og det ikke av en god drøm. Han var bundet fast til en bjelke på hender og føtter og han hang der uten klær nær et stort bål. Over han sto tjeneren hans Vilhjelm, bonden og alle mennene.
   Vilhjelm sa: "Nå er saken den, Hrolf, at jeg er blitt din overmann, noe du ikke hadde kunnet tenke deg for en stund siden. Nå har du to valg. Enten blir du brent her på dette bålet slik at du aldri ser dagslys mer, eller du blir med meg til Gardariket som min tjener. Der skal du tjene meg på alle måter og kalle meg din herre og bekrefte alt jeg sier. Du skal klare alle oppgaver som jeg blir pålagt til kongen går med på at jeg får gifte meg med Gyda, hans søster. Så skal du være løst fra min tjeneste. Du skal aldri ta hevn over meg for denne vanæren og heller ikke hevne deg på noen av de andre som er her. Du skal sverge en ed på å holde alt dette som jeg nå fortalte eller også brenne på dette bålet."
   Da sa Hrolf: "Fordi jeg ikke klarer å komme meg ut av denne krenkelsen vil jeg heller si ja til det du sier enn å miste livet. For hvis jeg dør her vil jeg ikke klare å gjøre den tjenesten jeg har lovet jarlen. Men jeg vil gjøre det klart at du forteller ikke noen om vår avtale eller om hvilken mann jeg er, da opphører vår avtale."
   Vilhjelm sa det skulle være slik og Hrolf ble så sluppet fri. Han svor så en ed etter vanlig skikk og bruk og ble fra da av Vilhelms tjener. De dro så fra Ølve; Vilhjelm red og Hrolf gikk foran hesten hans.
   Først reiste de gjennom Svitjod og siden til Gardarike. Det er ikke klart hvilken vei de tok, før de kom til Aldeigjuborg. Kong Eirik bodde her i borgen og dette var tidlig på vinteren. De fikk seg et rom og gikk siden for å møte kongen.

14. Vilhjelm talte idrettene sine.

Kongen satt ved bordet på denne tiden. De hilste på kongen og han hilste igjen og spurte hvilke menn de var.
   Vilhjelm sier: "Jeg heter Vilhjelm og dette er min tjener Hrolf. Han reiser med meg. Jeg er sønn av en jarl i Frisland, men ble fredløs på grunn av svikefulle menn. Etter å ha hørt om Deres raushet og storhet har jeg kommet her for å be om vintertilholdssted."
   Kongen sier: "Ikke skal jeg spare på kosten deres, men du er kanskje også en stor idrettsmann?"
   Vilhjelm sier: "Jeg kan flust med idretter. For det første er jeg så sterk at jeg aldri kan bli overvunnet. For det andre er jeg raskere enn alle dyr på fire føtter."
   "Nyttige idretter," sier kongen, "som du kan ha mye glede av."
   Vilhjem sier: "Jeg mangler heller ikke dugelighet når det gjelder våpen; i svømming eller i spill og kamplek. Klokskap og veltalenhet har jeg også og ikke mangler jeg noe en staskar trenger."
   "Jeg skjønner," sier kongen, "at du ikke mangler manndom. Fortell så om dine kunster Hrolf, fordi jeg tror ikke at han er dårligere enn deg."
   Hrolf sier: "Herre, jeg kan ikke telle det som ikke finnes."
   "Deres ulikhet er da stor," sier kongen, "den ene har alt og den andre ingenting. Men gå og sett dere midt på den lavere benken."
   De gikk så og satt seg. Sørkvi og Brynjolf var ikke hjemme nå, de hadde reist sammen med Grim den skrekkelige opp til Jotunheimen. Vilhjelm og Hrolf ble behandlet godt. Vilhjelm skrøt overalt, men Hrolf var stille og taus og ville ikke være med de andre i lek og idrett. Vilhjelm holdt seg unna sine idretter, men kongen var en stor jeger og like å jakte med hirden sin. Han satt for det meste i fred i riket sitt for de fleste hadde lite lyst til å herje i riket hans på grunn av de krigerne som var med ham, særlig på grunn av galder og trolldommen til Grim den skrekkelige.

15. Hrolf fanger hjorten.

Kong Eirik dro en dag som vanlig inn i skogen med hirden sin for å jakte på dyr og fugler. De så der en stor og vakker hjort. Et vakrere dyr synes ingen de hadde sett og de fleste mente det måtte være et tamdyr fordi hornene dens var gravert med gull. Mellom hornene var det plassert en sølvstang hvor to gullringer svingte seg. Om halsen lå et sølvkjede og fra denne hang det en sølvbjelle som ga mye lyd fra seg når hjorten løp og rørte seg.
   Kongen ville ha tak i hjorten og ba om at alle hundene ble sluppet løs og så ble gjort. Nå både løp og red mennene som best de kunne og ville fange hjorten, men denne skynde seg unna hundene og ingen klarte å nærme seg den. De jaget den hele dagen og når det mørknet om kvelden visste de ikke hvor den var. I tre dager så de hjorten, men klarte ikke å fange den.
   Men om kvelden da kongen og mennene hans hadde satt seg til bords, sa han: "Lite får vi se av idrettene dine, Vilhjelm. Du verken spøker eller ler med de andre og ikke drar du i skogen med oss."
   Vilhelm sier: "Det gir meg liten glede, herre, å prøve meg i idrett med Deres menn for jeg ser ingen her som kan noen idrett. Jeg måtte også jevnlig skaffe meg viltkjøtt selv når jeg satt hjemme i mitt rike."
   Kongen sa: "Vi har jaget en hjort i tre dager, men har ikke klart å fange den. Men hvis du kan fange hjorten og føre den levende til oss med alle sine rikdommer da vil jeg gi deg Gyda, min søster, og mye land i tillegg, fordi jeg har aldri sett noe jeg heller vil ha. Dette må du vel klare om du er så rask på foten som du har fortalt. Og du skal vinne to ting til. Jeg skal øke din heder på alle måter og jeg skal også vinne det riket du tidligere mistet tilbake for deg. Og om noen andre av mine menn kan klare dette så skal han lønnes på samme måten."
   Da sa Vilhjelm: "Det De ber om, herre, er det ingen som kan gjøre bortsett fra meg og jeg hadde også bestemt meg for å gjøre det. Jeg skal klare det eller ligge død."
   De tok hverandre i hånden på det som skikk og bruk var. Hrolf gjorde ikke dette. Siden gikk alle til sengs og sov. Som før er sagt tjente Hrolf Vilhjelm på alle måter.
   Tidlig om morgenen sto Vilhjelm og Hrolf opp og gjorde seg klar til å lete etter hjorten. De dro inn i skogen og så snart hvor hjorten var. Vilhjelm ga seg nå til å løpe og løp like fort som en fugl. Men hjorten var raskere. Hrolf småløp etter Vilhjelm og til å begynne med syntes han Vilhjelm virket sprek. De løp lenge og Vilhjelm var foran og Hrolf bak han inntil Vilhjelm kastet seg ned og sa. "Ingen er så frisk at han kan vinne seg en kone eller ett rike på å sprenge seg."
   I dette øyeblikk kom Hrolf frem til Vilhjelm og spurte han hvorfor han lot dyret slippe unna.
   Vilhjelm sa. "Vel kan jeg løpe lenger om jeg vil, men jeg synes du skylder meg å fange dyret og vinne alle prøvelser etter den avtalen vi inngikk; om du er mann til dette da."
   Hrolf svarte han ikke og løp videre etter dyret. Etter å ha fulgt hjorten lenge ser han at hjorten begynner å bli svært trett.
   Omsider kom de frem til en rydning i skogen. Det var sent på dagen. Midt på rydningen sto et hus som var både bredt og høyt. Rydningen var fager med store jorder.
   Da Hrolf kom frem til huset gikk døra opp og en kone i blå teglbrennerkappe kom ut og sa: "Vondt har du å gjøre, Hrolf, for du er trellens trell og søker å ta en annens eiendom fordi dette dyret som du vil fange klarer du aldri å få tak i uten min vilje. Jeg skal la deg fange dyret på ett vilkår; du skal gå inn i huset med meg og hjelpe min datter. Hun klarer nemlig ikke å føde om ikke ett menneske berører henne. I nitten dager har hun lagt på gulvet og hun blir ikke bedre. Jeg sendte nemlig hjorten til dere for jeg visste at dere ønsket å få tak i den og ville jage den hit. Jeg mener at du og ikke kongen er den beste til å komme inn i huset med meg."
   Hrolf sier: "Kan jeg ved å bli med deg inn i hallen vinne hjorten for kongen så gjør jeg gjerne det. Hva som siden skjer med den legger jeg meg ikke i."
   Alvekona ble glad da hun hørte dette og de gikk sammen inn i huset. Rommet var stort og vakkert, men mange ting der synes Hrolf var underlige. Han kom til der hvor datteren lå; hun virket litt medfaren. Men da Hrolf berørte henne ble hun raskt bedre. De takket ham begge to og ønsket han alt godt.
   Alvekona sa. "Ikke skal det skjules for deg det du har fortjent ved å helbrede min datter. Her er en gullring som jeg gir deg. Den vil du trenge når du drar til Hreggvids haug og hvis du har den på fingeren vil du ikke gå deg vill verken om natten eller om dagen, på sjø eller på land i hvilket mørke du enn er. Og du kan overvinne alle prøvelser som du blir pålagt. Men Vilhjelm skal du ikke stole på før enn du er skilt fra ham for han vil gjerne drepe deg."
   Hrolf takket henne og de gikk ut av huset. Hun tok hjorten til ham og Hrolf la den på ryggen sin og han syntes den var svært vakker. Hver av dem ønsket nå hverandre alt godt og så begynte han på hjemveien. Da han fant Vilhjelm hilste denne varmt på ham og ba han bære hjorten hjem til borgen. Hrolf gjorde så, men fortalte ikke Vilhjelm hvorledes han hadde fått tak i dyret. Da de kom frem var det sent på kvelden og kongen satt tilbords.
   Vilhjelm sa: "Nå skal vi gå inn i hallen, men jeg skal bære dyret frem for kongen og du skal bekrefte min historie slik at kongen tror det jeg sier."
   Vilhjelm tok så dyret og la det på ryggen og selv om han sviktet litt i knehasene så fikk han likevel båret dyret inn i hallen framfor kongen hvor han kastet det ned på gulvet.
   Han pustet svært tungt og sa: "Nå synes jeg at jeg kan få gifte meg med din søster for nå har jeg brakt hjorten hit og det er ikke mange som du kan få som svoger som kan gjøre slike ting."
   Kongen sier: "Jeg tror ikke det er du som har fanget hjorten og du skal få gjøre flere stordåder før du får henne."
   "Du skal ikke tvile på min ære fordi jeg er bedre enn de fleste menn. Min tjener Hrolf vet at han var fjernt fra meg da jeg tok hjorten."
   Hrolf sa. "Jeg var ikke til stor hjelp for Vilhjelm mens han risikerte livet"
   Vilhjelm sier: "Jeg kan klare flere stordåder for å få min lønn. Hva ønsker du at jeg skal gjøre?"
   Kongen sier: "Nå skal du dra til Hreggvids haug og der få tak i våpnene til kong Hreggvid. Det er en liten manndomsprøve."
   Vilhjelm sier: "Nå vil De drepe meg; for ingen har kommet tilbake som har dradd dit."
   "Visst vil jeg", sier kongen, "at du kommer tilbake. Men det er sant at ingen har kommet tilbake som jeg har sendt dit. Jeg savner svært de kostbarhetene som ble lagt der. Og den som skal få min søster må være mer berømt enn andre menn."
   Vilhjelm sier: "Jeg skal gjøre dette, men det synes meg lite gagn i å rane døde menn for å få en jomfru."
   Vilhjelm gikk nå og satte seg og ikke mer ble sagt om saken."

16. Hrolf henter Hreggvids kostbarheter.

En natt få dager etter tok Hrolf tak i Vilhelms fot og sa: "For å vinne møyen må vi dra til haugen."
   Vilhjelm sto raskt opp og var snart fullt utstyrt. Hrolf hadde på seg kappen Vefreyunaut og bar spydet Atlanaut. Hrolf gikk foran hesten som Vilhjelm red på. Slik reiste de så til de kom til skogen og fant en velbrukt sti. Men da de bare hadde fulgt stien et kort stykke blåste et voldsomt uvær opp med en kulde og snøfokk så kraftig at Vilhjelm ikke klarte å sitte på hesteryggen. Hrolf måtte leie hesten mens Vilhjelm gikk bak den. Men snart ble stormen så sterk at hesten ikke klarte å gå så Hrolf måtte dra den etter seg mens han støttet seg på spydet. Da han gikk litt bakover så han at Vilhjelm var forsvunnet og hesten var død. Da lot han hesten ligge og fortsatte framover. Vinden var så sterk at stammen på eiketrær brakk og falt ned rundt ham. Han fikk et voldsomt slag med lyn og tordenbrak som ville ha betydd død for de fleste menn, også for ham, om han ikke hadde blitt beskyttet av kappen. Slik gikk det hele natta fram mot dagen. Men nå ble han også omgitt av en slik forferdelig vond lukt at han ville ha blitt kvelt om ikke kappen hadde vernet han. Hrolf mente at denne stormen også hadde drept sendemennene til kongen og at dette måtte være en trollstorm. Han synes han aldri hadde gått gjennom en større prøvelse. Men da dagen endelig kom ga stormen seg og det ble stille. Også den vonde lukten forsvant nå. Nå kunne Hrolf se en haug så stor som et fjell med et høyt gjerde rundt. Han tok tak i en staur og kastet seg over og gikk opp på haugen. Den så ut til å være svært vanskelig å lage en åpning i.
   Men da han ser rundt seg ser han en storvokst mann nordenom haugen i kongsklær. Hrolf gikk bort til han og hilste han som en konge og spurte han hvem han var.
   Han svarer: "Jeg er Hreggvid og jeg bor i denne haugen med krigerne mine og du er velkommen her. Men du skal vite, Hrolf, at det er ikke jeg som lager storm og sprer vond lukt og annet; og ikke har jeg drept mennene. Dette er gjort av Sørkvi og Grim den skrekkelige og det er de som har drept kongens menn. Når det er som viktigst svikter av og til kunnskapen deres, men om de visste du var her da ville de drepe deg. Jeg reiste i en svales skikkelse til Torgny jarl med et hår fra Ingigerd, min datter, fordi jeg visste at du alene blant jarlsmennene ville lete etter henne og at bare du kunne redde henne om du har hell med deg. Jeg ønsker at du skal få henne hvis du vil kjempe mot Sørkvi og fordi du verken mangler vett eller djervhet. Grim den skrekkelige har selv fortalt Sørkvi at han ikke kan overvinne en som har dette og samtidig bærer hærklærne mine. Det er derfor haugen er bygd så sterk; han ønsket ikke at noen skulle kunne få tak i hærklærne. Nå skal jeg skaffe deg alle de tingene fra haugen som du vil ha. Du skal få to hærklær av meg som ser helt like ut, men egenskapene deres vil være helt forskjellig. De dårlige skal du la kongen få, men de andre skal du ikke vise før du trenger å bruke dem selv. Sverdet her tjener ikke til annet enn skade. Min datter Ingigerd gjemmer alle mine våpen og hesten Dulcifal, som er ulik andre hester av mange grunner. Den skal du ri mot Sørkvi. Du får helt sikkert seier hvis den lar seg fange av deg. Lansen og skjoldet mitt vil også hjelpe deg. Vilhjelm skal du ikke stole på før du er løs av hans tjeneste. Han vil nemlig svike deg hvis han kan. Selv om du vil holde eden din er det bedre å ta han av dage så snart som mulig for han vil alltid være en fare for deg."
   Etter dette fikk Hrolf kostbarheter og våpen av Hreggvid. Han fikk også en halsring av kongen.
   Så sa Hreggvid: "Det har blitt bestemt for meg at jeg skal kunne være tre timer ute av haugen min og jeg trenger ikke mer å komme ut uten for aller siste gang. Nå må du ikke være svak om du drar tilbake. Far du vel og alt skal gå etter din vilje og kommer du tilbake til Gardariket så besøk meg om du er i nærheten."
   Hreggvid forsvant så inn i haugen og Hrolf tok kostbarhetene med seg. Så dro han fra haugen den samme veien tilbake og denne gangen hendte det ingenting. Da han kom ut av skogen kom Vilhjelm imot ham. Han hadde krøpet under en trerot og lagt der hele tiden. På grunn av kulde klarte han nesten ikke å snakke. Han smigret Hrolf svært og sa: "Det er ikke skryt som er sagt om ditt mot og heller ikke om trollskapen til de som følger oss nå som haugen er åpnet og tømt for gull og verdigjenstander. Jeg ser nå at det er ingen som kan stoppe oss, men vinden her var så sterk at det var så vidt jeg klarte det. Nå tror jeg at jeg kan gifte meg med kongens søster. La meg nå få våpnene og kostbarhetene så skal jeg selv gi de til kongen."
   Hrolf sa: "Du vinner lite ære og ille lønner du meg selv om jeg risikerer livet for deg. Ta nå tingene og reis til kongen og jeg skal holde mitt løfte og bekrefte din historie selv om du ikke har fortjent det."
   Hrolf hadde gjemt de andre våpnene i skogen, men Vilhjelm hadde ikke oppdaget dette.
   Så reiste de og traff kongen. Han satt ved bordet og åt kveldsmat. Vilhjelm hilste på kongen og hørtes svært trett ut. Ingen menn i hallen hilste på dem da de kom tilbake.
   Vilhjelm sa: "Jeg tror neppe at noen har vært gjennom en hardere prøvelse for Hreggvid er en stor trollmann på grunn av sitt trollskap og haugen var svært vanskelig å bryte opp. Med kong Hreggvid har jeg kjempet i hele natt og vært i stor fare før jeg fikk hærklærne."
   Han tok så sverdet og skattene og la dette på bordet foran kongen. Da sa kongen: "Hentet er kostbarhetene, men de ser alle ut til å være dårligere enn tidligere; bortsett fra gullet. Men jeg tror at Hrolf hentet dette og ikke du."
   Hrolf sier: "Jeg for ikke i haugen, herre, og men jeg skulle ikke ha noe imot å få en slik ære om jeg hadde prøvd å gjøre dette."
   Vilhjelm sa: "Det undrer meg, herre, at De tviler på min historie og mitt mot og min manndom. Det er lett å bevise at selv om Hrolf dro med meg så kunne han ikke hjelpe meg. For det første tåler han ikke å se blod og da jeg skulle dra ned i Hreggvids haug skulle han holde tauet for meg, men da han hørte brak og hogg i haugen ble han så redd at han løp av gårde. Heldigvis hadde jeg bundet tauet fast i en stor stein så jeg klarte å dra meg selv opp med håndkraft."
   Kongen svarer: "Vel tror jeg, Hrolf, ordene hans. Verdisakene hadde ikke kommet hit om de ikke hadde vært tatt fra haugen."
   Så lot kongen våpnene gjemme svært nøye slik at ingen skulle kunne skade Sørkvi.
   Det sies at den samme natten forsvant hjorten og de fant ikke ut hvor den hadde tatt vegen. Kongen syntes dette var svært synd. De lette etter den både nær og fjern, men de fant den ikke. Hrolf tenkte med seg selv at alvekona hadde hentet den. Vilhjelm var i svært godt humør og snakket stadig med kongesøsteren. Han sparte ikke på selvskrytet.
   Nå gikk vinteren fram til jul uten at noe hendte.

17. Om hærferden til Soti.

En konge som het Menelaus styrte over Tartarriket. Han var en rik og mektig konge. Tartarriket er det av Østerlandene som er mest rikt på gull. Der er mennene store og sterke og harde i kamp. Under kong Menelaus lå mange andre mektige menn og konger.
   Det fortelles at mellom Gardariket og Tartarriket ligger en øy som heter Hedinsøy. Den er et eget jarlsrike. Lærde menn forteller at den første som tok land på øya var kong Hedin Hjarrandason da han seilte fra India til Danmark, og siden bar øya hans navn.
   Om herredømme over denne øya kjempet stadig Tartarkongen og Gardarikekongen, men likevel lå den under Tartarkongen. Kong Eirik hadde herjet på denne øya før han kom til Gardariket og gjort mye skade der.
   Kong Menelaus hadde satt en mann til å styre over øya som het Soti. På morssiden stammet han derfra, men på farssiden fra Holmgardriket. Soti var ikke på øya da kong Eirik kom dit. Han var en stor trollmann på grunn av sin avstamming og oppvekst. Som navnet hans sa var han sort av farge og han herjet vidt og bredt og hadde jevnt seier. Soti hadde en gammel og trollkyndig fostermor. Hun hadde gitt ham et bad som gjorde at jern ikke bet på ham og derfor gikk han i strid uten skjold eller brynje. Hun hadde også fortalt ham at denne høsten var den beste for å hevne seg på kong Eirik fordi nå var ikke krigerne hans innenlands. Da Soti hørte dette reiste han til kong Menelaus og fikk mange krigere av ham.
   Med disse dro han til Gardariket. Han hadde mange tusen hærmenn. En mann som var med Soti het Nordri. Han var stor og sterk og bar alltid merket hans og var en stor kriger.
   Da kong Eirik fikk høre at Soti var kommet til landet med en stor hær da sendte han hærpil overalt i riket og ba hver den som kunne komme til ham og samlet snart en stor flokk.
   Kong Eirik kalte Vilhjelm til seg og sa: "Nå har du klart to prøver som jeg har gitt deg, selv om jeg ikke vet hvorledes du har klart det. Nå skal du klare den tredje prøven mens jeg er i nærheten; å drepe Soti berserk. Så skal jeg ikke si noe imot at du gifter deg med min søster hvis du klarer dette. Jeg skal også holde alle de avtalene med deg som vi tidligere har talt om."
   Vilhjelm sier: "Jeg er klar til å kjempe mot Soti og jeg synes det er bra at De nå selv kan få se hvilken stor stridsmann jeg er. Og jeg vil at De skal velge ut for meg de beste våpen og den sterkeste hesten som De har for jeg vil ha stor mulighet for å prøve den før kampen er over."
   Det ble gjort slik Vilhjelm ba om. Hrolf gikk etter han som vanlig. Kongen dro så med hæren inntil han fant Soti. Det var en stor slette der og en stor skog rundt. Nå gjorde begge hærene seg klar til kamp og det var mange på hver side. Det ble blåst kraftig i lurer og begge fylkingene braket sammen og hærropene runget fra begge sider.

18. Hrolf vant over Soti.

Kong Eirik var midt fremme i fylkingen og gikk sterkt på i striden. Soti fylkte seg mot ham og det ble en voldsom kamp der hvor begge sider gikk kraftig på. Men da kampen tok til red Vilhjelm inn i skogen og stoppet i en rydning.
   Hrolf sa: "Nå må du ri frem, Vilhjelm, drepe Soti og vinne jomfruen."
   Vilhjelm sier: "Jeg får det riket og den kona som skjebnen vil. Men hvorfor skal jeg våge livet i en slik kamp for hva skal jeg med rike eller kone om jeg mister livet? Men du kan frelse meg fra nød og trelldom. Ta våpnene mine og drep Soti eller vil du tjene meg alle dine dager?"
   Hrolf tok hesten og våpnene og red inn i slaget. Kampen var svært blodig og gikk nå mot kong Eirik fordi tartarene gikk hardt på. Soti og Nordri hogg ned folkene foran seg. Soti hadde en atgeir å drepe med og han både hugg og stakk med den. Nordri hadde et godt sverd og gikk hardt på. Kong Eirik hadde kjempet med mange krigere midt i Sotis hær inntil Nordri kom imot ham med mange tartarer og tok opp kampen med kongen. Mange av folkene hans falt så han ble omringet av fienden. Hrolf red nå så hardt frem med våpnene til Vilhjelm at fylkingen til Soti vek unna for ham. Han både hugg og stakk med våpen i begge hender og felte mange menn før han nådde kong Eirik. Hrolf drepte der mer enn tretti menn.
   Men når Soti ser dette så ergrer det ham voldsomt og han løper bort der hvor Hrolf er og drar til ham med atgeiren. Hrolf fikk skjoldet foran seg og stakk mot brystet til Soti, men spydet bet ikke og brakk i spydfalen. Soti hogg med begge hendene mot Hrolf og traff midt på skjoldet så det gikk i stykker og traff hesten foran bogene og festet seg så i bakken. Hrolf var nå svært sliten for han hadde kjempet hardt tidligere. Kong Eirik sloss hissig med Nordri. Hrolf slo da hodet av Sotis hest slik at begge måtte kjempe stående. Soti hugg mot Hrolf, men han vek unna så atgeiren gikk ned i jorda til hendene hans. Hrolf slo da med begge hendene mot akslene til Soti slik at sverdet hans gikk i stykker foran hjalten.
   Hrolf ble rasende og løp på Soti og støtte sverdhjaltet i hodet hans slik at det sto fast i hjernen hans. Soti klarte ikke å verge seg, han falt sammen og var død. Kong Eirik hadde da drept Nordri.
   Nå satte tartarene på flukt, hver og en prøvde å berge seg så godt han kunne. Kong Eirik og mennene hans forfulgte de flyktende og drepte de som de fikk tak i. De tok et stort krigsbytte; gull og sølv, våpen og klær og andre verdisaker.
   Hrolf ville ikke forfølge de flyktende. Han fant seg en hest og red ut i skogen til Vilhjelm og fortalte han hva som hadde hendt. Hrolf ba ham så ta denne hesten og våpnene og: "se djerv ut og gjør klar bryllupsklærne."
   Vilhjelm sa: "Vi har hatt stor framgang på grunn av mine råd og min klokskap. Nå er jeg kommet så langt at jeg kan bli en berømt mann."
   Hrolf smilte av ordene hans og sa at han syntes han hadde gjort lite å bli berømt for.
   Vilhjelm steg nå på hesten og rir i alle sine hærklær til Gyda, kongens søster, og forteller henne mye om sine framganger og storverk. Kong Eirik var da kommet hjem og gikk til bords i hallen sin.
   Vilhjelm gikk frem til kongen, hilste ham og sa: "De var nær blitt drept i dag, herre, før jeg kom og hjalp Dem. Nå trenger De ikke å spørre Dem om hvem jeg er eller hva jeg får gjort for jeg er uovervinnelig."
   Kongen sier: "Det tror jeg, Vilhjelm, at det var dine våpen og hærklær, men Hrolfs aksler."
   Hrolf sier: "Det mener jeg at jeg ville gjerne ha Gyda og føle at jeg har rett til Vilhelms storverk, men det passer seg ikke å lyve på seg denne æren som jeg ikke har fortjent og som jeg ikke er født til."
   Vilhjelm sa: "De menn som hører dette må synes det er merkelig, herre, at De vil ødelegge min ære og mine storverk og at De synes det er mer ærefult at en småbondesønn har gjort dette og vunnet søsteren Deres. Synes De en slik som Hrolf er kar om å vinne høvdingegods og å lede folk og komme seg frem? Men jeg har rang som jarl og er en jarlssønn og kommer av kongelig slekt. Jeg har godt utseende er klok og veltalende og gjev på alle måter og langt bedre enn andre menn. Hvis De ikke vil avtale bryllupet i henhold til avtalen vår skal jeg dra herfra og spre Deres vanheder i alle land fordi De har vært en niding og brutt Deres løfte til meg. Det ble sagt i mitt land at en kongsdatter ville bli beæret over å gifte seg med meg."
   Kong Eirik sa: "Ikke skal det sies at jeg bryter mitt løfte til deg og jeg skal nok holde alle mine avtaler. Men jeg undrer meg over at jeg ikke får Hrolf ut av tankene; om hans oppførsel og sømmelighet, for den synes ikke å være tilgjort."
   Slik sluttet de nå denne samtalen og kongen lot bryllupet forberedes med et stort gjestebud. I gjestebudet fikk Vilhjelm Gyda, søster til kong Eirik, og hun hadde ikke noe imot det.
   Vilhjelm fikk nå mange menn i sin tjeneste og var svær til å skryte av seg selv.

19. Hrolf sa opp tjenesten.

Tidlig en morgen gikk Hrolf til det lille huset som Vilhjelm sov i og gikk bort til senga hans og sa: "Nå er du blitt kongens svoger, Vilhjelm, og jeg har tjent deg hele tiden. Nå sier jeg derfor opp min tjeneste og avslutter vår avtale. Jeg verdsetter mitt mot og min ære høyere enn det du er villig til å lønne meg."
   Hrolf gikk så bort mens Vilhjelm lot som ingenting. Gyda spør hvorfor Hrolf så raskt farer av gårde og hvilken sak han snakket slik om.
   Vilhjelm sier: "Det er hans natur at han ikke vil være et sted mer enn en måned eller to om han blir redd og jeg har skremt han lenge. Nå er det slik at den som har ham i tjeneste har det ikke lett fordi alt er galt med ham. Han er både en tyv og en ond mann, men jeg vet ikke om jeg bryr meg om å drepe han her i et ukjent land. Men allikevel vil han snart vise hva slags mann han er for han lønner dårlig de som behandler han best."
   De snakket ikke mer om dette og gjestebudet fortsatte.
   Det fortelles at de fra Sotis hær som kom seg unna seilte hjem til Tartarriket.
   De hadde mistet mange menn og kong Menelaus syntes at deres ferd hadde gått riktig ille.
   Tidlig om våren kom Sørkvi og Brynjolf fra Jotunheimen og brakte mange sjeldne og verdifulle gjenstander til kong Eirik. Sammen med Grim hadde de hatt mange slag og oftest seiret. Hrolf var med kongehirden, men det var lite vennskap mellom han og Sørkvi, Brynjolf og Vilhjelm. Men Hrolf kom godt ut av det med sin sidemann fordi denne var gavmild og ingen hadde gjort noe godt for ham når han var med Vilhjelm. Det var nå den tredje vinteren og kongsdatteren måtte få tak i en mann som kunne duellere med Sørkvi, men kong Eirik mente at hun ikke kunne klare få tak i noen slik mann.

20. Ingigerd velger Hrolf.

Litt senere kom sendemenn fra kongsdatteren til kong Eirik og ba om at han skulle samle mange folk til et stort ting hvor hun ville velge ut en mann som skulle duellere med Sørkvi, og hvis ikke hun fikk noen som ville dette da skulle hun fare med kongen i henhold til avtalen de hadde gjort tidligere. Da han hørte dette ble kongen svært fornøyd og trodde at jomfruen snart ville være hans. Nå lot han kalle sammen mange folk til tinget både fra borger og byer og fra landområdene rundt omkring. Også kongsdatteren lot kalle sammen de dugeligste menn som var i hennes rike. Det kom også mange ubudne fordi folk var nysgjerrige etter å vite hvorledes dette skulle gå. Alle hennes landsmenn var lei seg på kongsdatterens vegne.
   Tinget ble satt nær Ingigerds borg. Kong Eirik kom til tinget med mye folk. Sammen med ham var Sørkvi, Brynjolf og Vilhjelm, svogeren hans, og de var alle svært store på det. Hrolf var også med i følget og hadde med seg Hreggvidarnaut, men få trodde han dugde til noe. Nå var en stor folkemengde kommet og rådsfolkene samlet seg i en sirkel med en åpning hvor folk kunne gå imellom. Vilhjelm satt nærmest kongen og Sørkvi og Brynjolf nærmest ham og andre følgesvenner av dem dernest. Hrolf satt svært lavt i den ytterste sirkelen.
   Ingigerd kongsdatter kom til tinget så fager og lystig at ingen hadde sett så skjønn en kvinne. Alle menn der stirret på henne bortsett fra Hrolf. Han kikket ikke på henne, men trakk hetta ned over ansiktet. Kongsdatteren gikk fra mann til mann og stirret dem i øynene. Slik gikk hun fra sirkel til sirkel til hun tilslutt kom der hvor Hrolf satt. Hun grep ham i hånden, men han satt der som før.
   Hun rykker så opp kappehetta hans og sier: "Her er ikke mange menn å velge mellom her, men denne velger jeg til å duellere for meg mot Sørkvi og han skal derfor dra med meg om han vil."
   Hrolf sier: "Nå gjør du et svært dårlig valg fordi jeg klarer knapt å ri alene og faller ofte ned. Jeg blir også redd når menn morsker seg mot meg." Kongsdatteren sier: "Jeg har aldri sett deg før, men du skal ikke forsvinne vekk om jeg får bestemme."
   Kong Eirik sa: "Jeg synes, jomfru, at De skal velge en innenlandsk mann og ikke en fra et annet rike. Og Hrolf er Vilhelms svenn og en av mine menn. Derfor må han slippe dette.
   Hrolf sier: "Jeg er ingens svenn her i landet. Kongsdatterens ønske skal jeg derfor oppfylle om hun mener at jeg kan hjelpe henne."
   Deretter reiser Hrolf seg og drar sammen med kongsdatteren og alle hennes menn til borgen hennes. Hun plasserer Hrolf i høgsetet og behandler ham med den største vennlighet.
   Kong Eirik dro fra tinget til en annen borg og var svært uglad. De fleste menn undret seg over at kongsdatteren hadde valgt denne mannen som ikke så ut som om han hadde seier med seg. Kongen angret seg mye over at han latt kongsdatteren få lov til å ta dette valget og ba Sørkvi ikke spare på den styrke eller sluhet han måtte ha - "jeg har ofte undret meg over den mannen. Nå skal du også gjemme Hreggvidarnaut slik at ingen kan skade oss."
   Hrolf var nå på kongsdatterens slott og ble behandlet på beste måte og nå forteller han henne sitt ærende på vegne av jarlen. Hun sier at hun allerede vet dette og har bestemt seg, - "at jeg drar bort med deg hvis du vil ha meg og redder meg fra mine uvenner." De skiltes så etter å ha sagt dette.
   Tidlig neste morgen stod Hrolf opp og tok på seg Hreggvidarnaut. Så spente han på seg det gode sverdet. Kongsdatteren brakte ham lansen og skjoldet som hennes far hadde eid. Hun ba ham så gå og hente hesten Dulcifal som var i en innhegning med mange andre hester. Her hadde den bitt og drept andre hester. Hrolf gikk mot porten og slo lansen mot skjoldet. Dulcifal gikk bort til Hrolf og det sang slik i lansen og skjoldet at alle som var der synes det var et under.
   Hrolf tok nå hesten og la salen på og hoppet hendig opp med alle sine hærklær på. Dulcifal sprang av gårde og hoppet over grinden uten å komme nær og siden løp den ut på vollen.
   Nå var Sørkvi kommet til kampplassen og kongen med ham. Også Vilhjelm, Brynjolf og en mengde folk var kommet dit.

21. Hrolfs og Sørkvis duell.

Hver av dem hever så sine lanser og rir mot hverandre så hardt hestene bare orker og støter mot hverandre med all kraft. Sørkvis spyd traff Hrolfs skjold, men gled av mens Hrolf stakk hjelmen av Sørkvi. Han hadde da nådd en tredjedel færre steg før Hrolf var der. Dulcifal ville ikke stanse, men snur i mot igjen og Sørkvi hadde ikke engang ridd en fjerdedel før de møttes. Hver av dem slo til den andre, men det gikk som tidligere; Sørkvi traff ikke og han mistet skjoldet. De red så for tredje gang og Dulcifal løp raskt som en fugl til de møttes. Hrolf slår til Sørkvi så at våpenet hans fester seg i brynja hans og løfter han opp av salen og løper så med han bort til vollen hvor han slenger Sørkvi på hodet i en søledam slik at han brekker nakken. Da sto Dulcifal stille, som om den var gravd ned. Kongsdatteren og hennes folk ble nå svært glade.
   Men da kong Eirik ser dette blir han voldsomt sint og ba alle mennene sine om å omringe Hrolf og drepe han med det samme fordi han senere kunne gjøre enda verre ting om han kom seg unna. Dette som kongen sa ble gjort og straks var alle krigerne rundt Hrolf. Men da Dulcifal ser dette reiser den seg på to bein og dreper mange menn ved å sparke med beina og bite med tennene. Øynene dens var som blodklumper og det var som om flammer sto ut av munn og nese på den. Den løp også slik at den brøt ned menn under seg. Hrolf satt heller ikke rolig på ryggens dens. Han svingte sverdet Hreggvidanaut med begge hender og dro til både menn og hester og hver og en som ble truffet var dødsens. Alt skvatt nå unna for han og Hrolf red nå rett mot der hvor kongen var så han måtte løpe unna. Hrolf drepte over hundre menn før han kom inn i skogen og var svært trøtt, men ikke såret.
   Kong Eirik hadde nå fått store tap og dro hjem til borgen sin svært lite glad.
   Samme kveld gjorde kongsdatteren seg populær for sine menn og serverte dem mye god mat og drikke. Hun drakk alle sine tjenestejenter så fulle at de falt overende og sovnet. Og da natten så vidt hadde begynt kom Hrolf til borgen og fant kongsdatteren og ba henne gjøre seg klar til å bli med ham. Hun sier at hun er klar til det og Hrolf hadde med seg to store kister som kongsdatterens verdisaker ble plassert i.
   Så steg de på Dulcifal og red av gårde. Det er ikke kjent hvor de dro eller hvor lenge de var på veien, men de reiste mer på nettene enn på dagene.

22. Vilhelms løfte.

Da kong Eirik våknet om morgenen ba han mennene væpne seg og lete etter Hrolf. Dette ble gjort og i tre dager lette de etter han, men fant han ikke. Kongen lot også kongsdatterens borg undersøke, men hun var allerede borte og ingen visste hvor det var blitt av henne. Dette skremte kongen og han ble svært sint.
   Han sa til Vilhjelm: "Jeg ser nå at du har løyet for meg hele tiden, både om deg selv og Hrolf. Nå ser vi alle at han er en helt annen mann enn du sa. Jeg skjønner nå at det var Hrolf som dro ned i haugen og ikke du. Han fikk der de gode våpnene og hærklærne og jeg fikk de som ikke kan brukes til noe. En kunne se på ham at han er en stormann mens du er en dådløs sviker, ond i hver trevl av kroppen din. Du kjente til alle hans planer, men våget ikke å si noe til meg. Jeg vil heller ikke at du skal ha rike eller andre gode ting for du er en trellfødt bondetamp på alle måter. Det du fortjener er at jeg henger deg i en galge på grunn av ditt svik og din falskhet som du har gjort mot meg og min søster. Kommer han ikke tilbake så venter i alle fall døden på deg."
   Da kongen sa disse ordene ble Vilhjelm svært redd og sa: "Jeg skal snart gjøre det kjent hva slags mann jeg er og på denne stokken stiger jeg opp og avlegger det løftet at jeg ikke skal komme i Deres søsters Gydas seng før jeg har tatt livet av Hrolf og ført hans hode hit sammen med jomfruen. Til dette skal jeg ikke ha noen menn med til å hjelpe meg."
   Vilhjelm tok så våpnene sine og red så raskt han kunne etter Hrolf mens kong Eirik satt i igjen i Gardariket og synes ikke dette så bra ut.

23. Om Møndull og hans gjerninger.

Nå fortsetter sagaen i Danmark hos Torgny jarl og hans folk. Samme høsten som Hrolf dro til Gardariket reiste jarlen rundt i sitt rike på veitsle som han pleide.
   En dag kom en ukjent mann til jarlen og sa at han het Møndull Pattason og at han hadde reist vidt rundt i verden og kunne fortelle mye og hadde skaffet seg stor kunnskap. Han var lav av vekst og svært tettvokst, koppøyd, men ellers kjekk av utseende.
   Jarlen tok godt imot denne mannen og ba han bo hos seg og det tok han imot. Han spøkte med jarlen og fortalte ham mye nytt. Derfor ble jarlen svært glad i han og ba om hans mening i alle saker. Møndull snakket snart med jarlen natt og dag så denne rent glemte sin riksstyring.
   En gang, likesom tidligere, var Bjørn rådgiver hos Torgny jarl og lastet ham for at han hadde gjort en ukjent mann til sin fortrolige og latt ham gå foran sitt rike. Jarlen ble svært sint over ordene til Bjørn og sa at han ville gjøre det han hadde tenkt uansett hva Bjørn sa. Møndull hørte Bjørns ord, men lot seg ikke merke ved det. Bjørn sa videre mange sanne ord og gikk siden bort.
   Bjørn hadde et rom i borgen nær jarlen, men han hadde også en gård utenfor borgen, som tidligere sagt. En dag kom Møndull til Bjørns hus, men verken han eller noen annen mann var der bortsett fra Ingibjørg, hans kone. Han talte svært blidt til henne og hun likte det og han tok følge med henne og sa mange, fagre ord til henne. Til henne sa han også at hun kunne få mange flotte ting av ham, men lastet Bjørn i hvert ord og sa at han ikke var noen ordentlig mann. Ingibjørg ble svært sint og skjelte ham ut og sa at hun aldri ville slå følge med ham mer. Møndull tok da et beger og svinge bort kappen sin og ba henne drikke fredsskål sammen med ham, men hun tok hendene ned under begeret og slo dette opp i ansiktet hans.
   Han ble svært sint da hun gjorde dette og sa: "Ikke skal vi skilles, du og Bjørn, din mann, før jeg har lønnet dere som fortjent for den skam som dere har gjort meg, både i ord og gjerning."
   Så gikk han til Torgny jarl og sa: "Jeg ønsker, herre, at De i all ydmykhet skal ta imot fra meg et belte som jeg arvet fra min far." Han legger det på bordet foran jarlen. Beltet var kledd med gull og edelstener. Jarlen synes ikke han noensinne hadde sett en flottere gjenstand og takket ham og sa at han aldri hadde fått en slik gave av en vanlig mann. Om vinteren var Møndull hos jarlen og ble behandlet på beste måte, mens både Stefni og Bjørn så ham knapt. Jarlen var svært stolt av beltet og viste det stadig til sine venner når han hadde veitsle.
   Ingibjørg, kona til Bjørn, fikk en underlig sykdom om vinteren. Hele hun ble blå som Hel og brydde seg ikke om noe som om hun hadde mistet vettet. Bjørn tok dette svært tungt fordi han elsket henne mye.
   Om våren under en veitsle forsvant beltet Møndulsnaut fra jarlen. Det ble lett i det vide og brede uten at det ble funnet. Jarlen synes dette var svært trist og lette svært grundig uten å finne det.
   Jarlen spurte så Møndull hva han synes de skulle gjøre og hvor de skulle lete.
   Møndull sier: "Jeg tror at den mannen som har stjålet beltet fra Dem også har tatt andre ting. Det er nok en rik mann som har gjort det, en som misunner Dem Deres ære og heder. Nå er det mitt råd at De lar gjennomføre en uventet ransakning og at ingen får lov å unngå denne. La enhver av fri vilje åpne sine kister for Dem og den som det viser seg har gjort det skal henges i galgen."
   Jarlen syntes at dette var et godt råd og sa at slik skulle det være. Så kaller han sammen sin hird og sier at han vil gjennomsøke hver manns eiendom og kiste; først Stefni, sin sønns, og så Bjørn rådgiver slik at andre menn også vil godta dette. De sa alle at de godtok dette.
   Dette ble så gjort og Stefni viste først sine kister, men ingenting ble funnet der. Siden dro de alle til Bjørns rom i borgen og lette, men fant det ikke.
   Da sa Møndull: "Bjørn eier vel flere kister enn her på dette stedet og der har det ikke vært lett."
   Stefni sa: "Bjørn har en bolig utenfor borgen, men jeg tror ikke det er nødvendig å lete der."
   Jarlen sier at de skulle fare dit og det gjorde de. Bjørn lot de starte ransakingen som tidligere. Møndull gikk bort til en gammel kiste og spurte hva som var i den.
   Bjørn svarte at det var gamle skipsspiker i den. Jarlen ba han åpne den og Bjørn lette etter nøkkelen, men kunne ikke finne den. Jarlen gikk da i gang, brøt den opp og tok ut det som var i den og nederst i bunnen lå beltet. Alle menn undret seg over dette, men Bjørn aller mest fordi at han visste at han var uskyldig i dette.
   Jarlen var nå rasende og ba om at Bjørn ble tatt hand om, - "jeg skal," sier han, "henge deg i den høyeste galgen så snart morgenen kommer fordi dette har du gjort før."
   Bjørn ble nå tatt og svinebundet fordi ingen våget å si i mot, selv om de syntes det var upassende. Han ba om gudsdom for seg, slik landsloven ga ham rett til, men jarlen ville ikke høre. Stefni fikk likevel faren sin til å love at han skulle leve sju netter for at en skulle ha mulighet for å finne noe til hans fordel. I denne tiden skulle han være i Møndulls varetekt og ikke få komme inn i borgen. Mange likte ikke dette for Bjørn var svært godt likt.
   Jarlen dro nå hjem med mennene sine og gikk til bords. Og straks hirden hadde spist første rett og drukket det første begeret følte alle vennskap med Bjørn og alle syntes at han hadde rett i sin sak.
   Møndull var nå på Bjørns gård og jaget straks bort alle hans tjenestefolk. Han tok Ingibjørg og la henne i senga med seg hver natt mens Bjørn så på og hun var svært blid med ham og ikke med Bjørn, sin mann. Bjørn syntes dette var svært tungt og slik gikk disse sju nettene.
   Nå går atter sagaen tilbake der den først kom fra, for to ting kan ikke sies på en gang selv om de skjedde samtidig.

24. Vilhjelm sviker Hrolf for annen gang.

Nå fortelles det at etter at Hrolf og kongsdatteren hadde forlatt Gardariket så de en dag at en mann kom ridende etter dem. Han har linklær og et sverd rundt livet og kommer raskt nærmere. Hrolf ser at det er Vilhjelm som kommer og da han ser Hrolf kaster han seg ned foran føttene hans og ber om tilgivelse på mange måter, - "jeg har hatt det hardt siden vi skiltes," sier Vilhjelm, "fordi kongen lot sette meg i fangehus og ville la meg drepe. Jeg klarte å rømme ved å bruke list, men er både frossen og sulten. Nå håper jeg på din nåde, Hrolf, uansett hva du vil gjøre med meg. Jeg ønsket ikke å gjøre noe som du misliker og jeg skal tjene deg trofast fra nå av hvis du lar meg få lov til å leve og følge med deg tilbake til Danmark."
   Hrolf synes synd på ham da han hørte Vilhelms anger og unnskyldinger og sa at han ikke skulle drepe han selv om han egentlig hadde fortjent det. Kongsdatteren sa at dette var uklokt, - "fordi han ser ond ut og ond kan han vise seg å være."
   Vilhjelm dro nå med dem og viste seg svært tjenestevillig, men han våget ikke å nærme seg Dulcifal for han både beit og sparket mot Vilhjelm.
   De reiste så videre til de bare var en dagsreise fra Torgny jarl. De overnattet i en skog og laget seg en lauvhytte om kvelden. Hrolf og kongsdatteren sov sammen hver natt med et sverd i mellom seg. Om natten stakk Vilhjelm en sovetorn i Hrolf og tidlig om morgenen sto han opp og la en sal på Dulcifal; dette ville Hrolf at han skulle gjøre hver morgen. Hrolf lå i hærklærne sine uten Vefreyjunaut. Ingigerd sto opp og ristet Hrolf, men fikk ikke vekt ham uansett hva hun gjorde. Da gikk hun gråtende ut av hytta. Vilhjelm ser dette og spør om hun har fått lite ut av søvnen.
   Hun sier: "Alt ser ut til å være bra med han, likevel sover han så fast at jeg ikke får vekket han."
   "Jeg skal da vekke ham," sier Vilhjelm.
   Så går han bort og river ned lauvhytta. Deretter hugger han av begge Hrolfs føtter og stikker de mellom klærne sine. Hrolf sover som før. Kongsdatteren spør hva som brast.
   "Hrolfs liv," sa Vilhjelm.
   Kongsdatteren sier: "Det alle mennesker trenger mest er livet, så dette var den største ulykke. Men av den onde kan en vente seg det onde."
   Vilhjelm sa: "Du har nå to ting å velge mellom; den ene er at du drar sammen med meg til Torgny jarl og bekrefter det jeg forteller, for jeg tror ikke det er mye ære å vinne på å dra tilbake til Gardariket. Den andre er at jeg dreper deg."
   Hun velger ikke å dø når hun kan velge å leve, men mener at av Vilhjelm vil hun bare kunne få vondt. Derfor sier hun til ham at hun skal følge han og ikke motsi han så sant han ikke gjør henne noe mot hennes vilje. Han avlegger ed på det.
   Vilhjelm vil ta Dulcifal, men dette var umulig fordi den beit og sparket vilt mot ham og ikke kunne han heller nærme seg Hrolf på grunn av hesten.
   Hrolf lå så igjen der mens de dro videre. Kongsdatteren syntes det var tungt å skilles fra Hrolf, så ille det sto til med ham. Det fortelles ikke noe om deres reise før de kom til Torgny jarl. Han hilste kongsdatteren med blidhet og høflighet, men spurte hvem denne mannen kunne være.
   Han svarer: "Jeg er en bondesønn av god ætt her i Danmark og reiste sammen med Hrolf til Gardariket. Der har vi sammen overvunnet mange prøvelser og senest vant Hrolf over Sørkvi, den største krigeren til kong Eirik, og drepte ham. Det tålte ikke kongen og lot gripe Hrolf og drepe ham. Her er føttene hans som jeg har med for å vise dere. Jeg traff senere kongsdatteren og førte henne hit. Både jeg og Hrolf har gang på gang vært i livsfare for Deres skyld og ingen var djervere enn Hrolf for han ga ikke opp før han mistet føttene. Jeg ønsker nå å gifte meg med Tora, Deres datter og De kan uten å skamme Dem ta meg til svigersønn på grunn av mitt mot og min ætt. Derfor trenger vi ikke å vente med å kalle sammen til bryllup."
   De fleste synes at Vilhelms fortelling hørtes sann ut og alle var sinte over Hrolfs død, mest jarlen selv og Stefni hans sønn. Ingigerd gråt mye så jarlen blidgjorde henne og spurte om det var sant som Vilhjelm sa.
   Hun sa: "Ikke lyver Vilhjelm mer for Dem enn andre, men jeg vil be Dem om en ting: at De venter en måned med bryllupet. Det kan hende mye og det skulle ikke være så lenge."
   Tora ba også Vilhjelm om det samme, men da Vilhjelm hørte dette kjeftet han: "La ikke bryllupet utsettes, hva de enn sier, for kvinner er ustadige og slu." Stefni sa: "Det må være rett at kongsdatteren bestemmer dette selv og det er ikke en lang ventetid."
   Vilhjelm sier: "En høvding skal verken la en kvinne eller en sønn styre handlingene sine; særlig ikke hvis de gir dårlige råd."
   Stefni ble sint over ordene hans og sa at de skulle bestemme og ikke Vilhjelm, - "eller jeg skal miste livet."
   Vilhjelm sier at det ikke vil være noen skade om han ble drept. Jarlen ba om at dette ikke førte til uenighet mellom dem, - "men likevel skal Stefni bestemme dette siden han vil det, og du Vilhjelm skal få gifte deg med min datter fordi du har gjort deg fortjent til det."
   Stefni tok Ingigerds hånd og førte henne til sin søsters rom, så låste han og gjemte selv nøkkelen. Folk sier at Ingigerd kongsdatter hadde gjemt føttene og svøpt dem i gress slik at de ikke skulle råtne.
   Vilhjelm likte dårlig at Stefni hadde fått han til å måtte vente.

25. Møndull helbreder Hrolf.

Men nå må det fortelles hvorledes det gikk med Hrolf. Han lå som død helt fram til kvelden for søvntornen satt fast i hodet hans, for Vilhjelm hadde ikke tatt den bort. Dulcifal sto over ham med sal og bissel til han veltet ham på vollen med hovene. Da faller søvntornen ut og Hrolf våkner så. Han undret seg da over at kongsdatteren, Vilhjelm og løvhytta var vekk - og begge føttene hans var borte! Men sverdet Hreggvidarnaut lå der. Hrolf synes nå det så ille ut foran ham, men han beveger seg og tar livssteinene og berører sårene med disse og straks forsvinner sviingen i sårene. Hrolf krøp mot hesten og den la seg ned slik at han fikk veltet seg opp i salen. Dulcifal reiste seg så og Hrolf red til han kom til sin venn Bjørns gård fordi han ikke ville ri til borgen og det var enda langt til hans borg.
   Dulcifal la seg ned da den kom til gården og Hrolf tok bisselet hans og krøp inn i huset. Han syntes det virket øde der.
   Hrolf krøp inn i ildskåla og ble liggende en stund i skyggen der. Han ser da at en kvinne kommer med en fakkel. Hun var blålig av farge og opphovna og tente opp ild. Litt senere kom det inn en mann i skarlagenstøy med hårband av gull. Han var lav av vekst og bred over magen og dro en mann etter seg som var bundet på hender og føtter. Hrolf kjenner igjen sin venn Bjørn og det synes som om han er ille medfaren. Mannen legger Bjørn ned og setter seg ned ved ilden og begynner å kysse på kvinna.
   Bjørn sa: "Ille har du handlet, Møndull, for du har sveket min kone og løyet om meg til jarlen så han vil henge meg om tre dager for ingenting. Det hadde nok ikke endt slik om Hrolf Sturlaugsson hadde vært i landet. Han kommer til å hevne meg om skjebnen lar han komme tilbake."
   Møndull svarer: "Aldri kan han hjelpe eller hevne deg fra nå av for han mangler både føtter og liv og han kommer aldri til å leve igjen."
   Hrolf reiser seg nå på benstumpene i setet og griper med begge hendene rundt halsen på Møndull og sier: "Det skal du vite at ennå lever Hrolfs hender, selv om føttene er farne," og rykker Møndull ned under seg så det surkler i han.
   Han sa så: "Vær så snill, Hrolf, drep meg ikke så skal jeg gjøre deg frisk fordi jeg har en salve som ingen annen har i Norderlandene. Jeg kan slike legekunster at jeg kan gjøre alt friskt, som det er håp for, før tre netter er gått. Og nå vil jeg gjøre kjent at jeg er egentlig en dverg i menneskeskikkelse og i dvergenaturen ligger både dugelighet og trolldomskunster. Jeg kom hit med det formål at jeg ville forhekse Tora jarlsdatter eller Ingibjørg og ta de med meg. Og fordi Bjørn så klart hva jeg var så ville jeg først ta meg av ham, så jeg tok beltet og la i kista hans og tok bort nøkkelen slik at det virket rimelig at han hadde stjålet fordi han var treg til å åpne kista. Jeg har snudd alles vennskap med Bjørn. Nå vil jeg få lov til å leve og du kan be om hva du vil og min redningsmann vil jeg aldri svike."
   Da sa Hrolf: "Det kan jeg våge å gi deg livet, men først skal du løse Bjørn og gjøre Ingibjørg frisk."
   Han lot Møndull reise seg og da ble han svart og stygg som han egentlig var. Han løste Bjørn og tok klærne av Ingibjørg og smurte kroppen hennes med god salve og ga henne en drikk slik at hun fikk hukommelsen sin tilbake. Hun ble snart seg selv igjen og kroppen ble hvit og sunn og all hennes kjærlighet til dvergen forsvant. Bjørn takket da Hrolf som han hadde fortjent.
   Etter dette ble Møndull borte, men kom igjen etter en stund. Han hadde med seg Hrolfs føtter og en stor krukke med salve. Han sa: "Nå må jeg gjøre det som jeg aldri hadde trodd jeg kom til å gjøre, Hrolf. Legg deg nå ned ved ilden og varm beinstumpene."
   Hrolf så gjorde og Møndull smurte salve på sårene og satt føttene på og bant på spjelker og lot Hrolf ligge slik i tre netter. Så løste han forbindingene og ba Hrolf stå opp og prøve seg. Hrolf gjorde det og fant ut at føttene var like gode og myke som om det aldri hadde vært sår på dem.
   Nå for tiden synes folk at slike ting er utrolige, men hver må kunne si det han har sett eller hørt. Det er også vanskelig å si imot det kloke menn før i tiden skrev. De kunne godt ha sagt at det gikk for seg på en annen måte om de hadde ønsket det. De var også kloke de som talte i bilder om forskjellige ting, så som mester Galterus i Aleksanders Saga eller Umeris skald i Trojamennenes Saga og påfølgende mestere som holdt dette for sant og mente at slik måtte det være. Men ingen trenger å tro mer på dette enn det han har glede av mens han hører på.
   Da sa Hrolf til Møndull: "Nå har du gjort vel for du har helbredet meg. Du skal få en ting av meg om du ønsker. Men jeg vil be deg om at du følger med meg til Gardariket om jeg senere drar dit."
   Møndull sier at slik skal det være, - "men nå må jeg dra til min slekt. Det er vanskelig for meg å være i deres selskap og aller hardest å skilles fra Ingibjørg, men slik må det nå være."
   Møndull dverg forsvant så brått og Hrolf visste ikke hvor det ble av ham.

26. Hrolf møtte jarlen.

Neste morgen sto Hrolf opp og tok på seg hærklærne. Han sa til Bjørn: "Nå må vi dra til borgen for å treffe jarlen."
   Bjørn sier: "Jeg har lite lyst til det for nå er den tiden gått da jeg hadde grid, og det blir min visse død om jeg kommer dit."
   Hrolf sier: "Det får våge seg."
   De reiste nå til borgen, gikk inn og fant seg plass ytterst ved døra. Jarlen satt da ved bordet og verken han eller noen annen kjente igjen Hrolf.
   Men straks jarlsmennene så Bjørn sa alle til ham: "Det er djervt gjort av tyven Bjørn å vise seg for jarlen, og dårlig har Møndull passet på ham siden han nå er løs."
   En mann tok opp en stor okseknoke og slengte den mot Bjørn, men Hrolf tok den i lufta og sendte den tilbake til han som kasta. Knoken traff han i brystet og gikk gjennom han slik at den sto fast i tømmerveggen. Alle ble straks tause og var redd for den store mannen som var kommet inn.
   Hrolf sa til Bjørn: "Gå bort til der Stefni sitter og si disse ordene: Hrolf Sturlaugsson ville ha bedt deg å komme hit om han var her."
   Bjørn går langsomt innover i salen, fordi han var svært redd, til han kom bort til Stefni. Da sa han de ordene som Hrolf hadde bedt ham om å si, og da Stefni hørte disse ordene skvatt han fram over bordet og gikk bort til Hrolf og letta på kappehetta slik at han kunne se ansiktet hans. Han kjente igjen Hrolf og hilste varmt på ham og førte han fram foran sin far som ble svært glad for Hrolfs ankomst og hilste med stor glede på ham.
   Men Vilhjelm så ikke glad ut da han så Hrolf; han var avvekslende rød og hvit av redsel.
   Torgny jarl sa: "Det synes meg, Vilhjelm, som om Hrolf ikke er død."
   Hrolf spør om Vilhjelm var der. Han sier: "Her er jeg, kjære Hrolf, og alt jeg eier er ditt."
   Hrolf sier: "Ikke skiltes du fra meg som en venn, Vilhjelm, og det onde har du lenge båret inne i deg før det kom frem. Nå er det best at du forteller din livshistorie, selv om den ikke er god og lite heder vil du få av livet ditt fra nå av."
   "Jeg skal gjøre som du vil, Hrolf, for det er nok det beste," sier Vilhjelm.

27. Vilhelms livshistorie og endelikt.

"Min livshistorie begynner med min far Ulf som bodde ved en skog her i Danmark. Han hadde kone og åtte barn og jeg var den eldste av dem. Min far hadde mange, halvville geiter og jeg måtte gjete dem. Og alt måtte jeg klare selv med lite mat og dårlige klær. Om ikke jeg fikk geitene hjem da ble jeg slått helseløs. Nå begynte jeg å mislike dette mer og mer og en natt da jeg kom hjem tente jeg på gården og brente alle inne. Jeg bodde der lenge siden, til jeg ble voksen.
   En natt drømte jeg at en storvokst mann kom til meg og sa at han het Grim. Han sa at jeg var et godt mannsevne og kunne bli godt gift, og ville gjøre en avtale med meg. Jeg spurte hva slags avtale det var.
   Han sier: "Jeg skal gi deg større styrke enn du har tidligere hatt og også våpen, klær og flere andre ting, og du skal dra for å møte Hrolf Sturlaugsson og svike han om du klarer. Han er nå på veg til Gardariket for å få fatt i kongsdatteren, og kan forårsake mye skade om han ikke blir ryddet av vegen. Om hellet vil det mister Hrolf livet og du blir svoger til kong Eirik.
   Jeg sa ja til dette og da tok han fram et horn fra kappa si og ga meg å drikke. Det føltes for meg som om jeg fikk mye mer kraft og styrke. Siden skiltes vi og da jeg våknet lå det både våpen og klær der. Så dro jeg avsted til vi møtte Ølve, min frende. Det som skjedde videre var alt en del av planen min for jeg visste at du ville holde eden din og jeg skulle ikke prøve å drepe deg da jeg kunne og det synes jeg skal tjene til min fordel. Nå mener jeg at det var Grim den skrekkelige som besøkte meg og derfor fulgte jeg etter deg ut av Gardariket fordi jeg var redd for at han ville hevne seg grusomt på meg hvis jeg ikke gjorde det han hadde sagt. Jeg ønsket å få meg Tora til kone og derfor førte jeg Ingigerd hit og ikke til Gardariket. Der ville jeg aldri kunne vært trygg om det jeg hadde i tankene hadde vært kjent; derfor planla jeg å drepe Stefni først og siden hans far og ta Ingigerd og så styre alene over riket. Jeg ville ha drept deg der i skogen, Hrolf, om det ikke hadde vært for at jeg fryktet Dulcifal. Nå har jeg fortalt min livshistorie og jeg venter av deg, Hrolf, at du lar meg leve, selv om jeg ikke har fortjent det. Jeg fortjener medlidenhet etter at jeg nesten hadde vunnet et slikt giftemål og stort rike."
   Etter dette tidde Vilhjelm og alle som hørte denne fortellingen syntes han var den største sviker.
   Så forteller Hrolf sin historie fra han dro fra Danmark og til dit de da var kommet og alle syntes vel om hans mot og storverk og at dvergen hadde vært lykkesendt til ham.
   Bjørn fikk nå igjen den rang og ære som han hadde hatt tidligere mens Vilhjelm ble bundet og for å bestemme hva som skulle skje med ham ble det kalt sammen til et stort ting. Det ble der bestemt når han skulle henrettes for alle som var der var enige om at han skulle dømmes til den skrekkeligste straff; derfor ble det satt en pinne i kjeften på han og så ble han hengt i den høyeste galgen. Dette var slutten på Vilhjelm og en håpet at det onde skulle dø med den onde om det var liknende svikere og mordere der.
   Ingigerd kongsdatter var svært glad for at Hrolf var kommet tilbake og at han var frisk igjen. Jarlen snakket da med henne og sa at nå måtte en ikke utsette bryllupet lengre.
   Hun sier: "De må vite, herre, at ennå er ikke min far, kong Hreggvid, blitt hevnet og ikke skal jeg i seng med en mann før det er gjort at kong Eirik er drept sammen med Grim den skrekkelige og alle de andre. Jeg vil heller ikke at Gardarikes menn skal tjene under en annen høvding enn min mann."
   Hrolf sier: "Siden jeg førte kongsdatteren ut av Gardariket og hun fulgte meg villig da skal ingen mann tvinge henne til noe om jeg skal råde. Jeg vil få be om, herre, å fare til Gardariket med Deres krigere og vinne der så mye som jeg klarer."
   Jarlen sier: "Jeg vil takke deg, Hrolf, for alt du har gjort for meg her og i all din tjeneste. Nå vil jeg gjerne be om at Stefni også blir formann på denne ferden og jeg skal gi dere alt av folk og skip slik at dere kan gi kongsdatteren den hevn hun ønsker. Bryllupet skal heller ikke stå før dere er kommet tilbake, om skjebnen vil det."
   Kongsdatteren sa at hun var vel tilfreds med dette og så ble dette avtalt. Mennene til Hrolf hadde ventet på ham i borgen mens han var borte og de var svært glade for å se ham igjen.

28. Hrolf og krigerne drar til Gardariket.

Om sommeren lot Torgny jarl mange skip væpnes og gjøres klar over hele riket sitt. Mye folk kom også fra frendene hans i Svitjod og Frisland for å være med og han fikk også en stor styrke fra Vendland. Det ble nå gjort store forberedelser over hele Jylland til denne ferden og da alle var samlet var det en stor og velforberedt styrke. De hadde hundre skip og de fleste var store. Hrolf og Stefni var lederne for folkene, men de måtte vente noen dager på god bør.
   En dag kom en mann gående mot Hrolfs skip. Han var lavvokst og kraftig og hadde en stor sekk på ryggen og går ned på brygga og opp på skipet. Hrolf kjenner igjen denne mannen. Møndull dverg er kommet og Hrolf hilser varmt på ham.
   Møndull la sekken fra seg og sa: "Nå er jeg kommet som du ba om, Hrolf, og jeg skal dra med deg. Men bare på den måte at alle de råd jeg gir vil jeg at alle skal følge og jeg forsikrer om at de vil være nødvendige."
   Hrolf svarer at alle skal følge rådene hans og at han gjerne vil ha ham som ledsager.
   Da sa dvergen: "Det første jeg vil, Hrolf, er at du skal være på det skipet som skal seile først hele vegen fordi du har gullet Aflkonunaut. Vi må ikke fare vill. Så skal vi binde sammen alle skipene våre, hver i stavnen til den neste og jeg skal være på det skipet som seiler sist. Og ikke skal vi løyse opp før alle skipene har tatt ned seilene og om noen kommer løs av flåten så skal ingen seile videre. Uansett hva dere hører eller ser så skal dere ikke snu så skal det gå bra. Ikke skal vi legge til land eller ta noe stopp før vi kommer til Gardariket. Nå skal vi heise seil for nå kommer snart en god vind."
   Nå ble det gjort som Møndull hadde sagt og Torgny jarl og Ingigerd tok farvel med dem. Bjørn rådgiver var igjen hos jarlen for å forsvare riket.
   Så kommer en god bør og Hrolf og de andre seiler av gårde. Reisen begynte svært makelig, men likevel virket det som om et eller annet voktet på dem. Sjøen var opprørt rundt dem og kraftige brak hørtes i luften. Møndull satt ved roret på det siste skipet, han tok en stor stokk og bant rundt et blått tau og dro det etter skipet i bølgene.
   En natt syntes det som et krigsskip kom imot Hrolf og ville angripe han kraftig. Møndull ropte og ba om at ingen skulle gi seg på det, men de sa at han var så redd at han ikke torde å verge Hrolfs folk. De løste ett skip fra flåten og ville dra mot det andre skipet, men det var ingen lett sak for vinden var imot og skipet drev da bak dem. Det siste de så var at en kjempemessig hvalross kom mot dem og veltet hele skipet slik at alle ombord der druknet. Mye uforklarlig skjedde på sjøreisen og mennene tok dette svært ulikt. De mistet tjue skip før de kom til Gardariket.
   De la til ved elva Dyna og herjet der på begge sider, brente gårder og ranet med seg det de kunne. Mange folk slo seg sammen med dem og på den måten fikk de mye folk. De fikk også nyheter om kong Eirik, hvor han var med folkene sine.
   Så la de skipene til ved et skipsleie og Møndull tok en båt og rodde rundt alle skipene, før han gikk i land og ba folkene om å slå opp teltene sine ved en bergshammer som lå nær dem - "og hvert telt skal stå tett inntil det neste."
   Så ble gjort og deretter åpnet han sekken sin og tok ut et svart silketelt. Han gjorde det fast utenfor alle de andre så stort og sterkt at det ikke fantes noen åpning. Det var før vinternettene da de kom til Gardariket.
   Møndull dverg sa: "Nå skal dere hente mat og drikke fra skipene til teltene her slik at vi klarer oss i tre netter. Så skal dere gå inn i teltene og ikke se ut før jeg sier ifra."
   Alt ble gjort som han hadde bedt om. Møndull gikk sist inn etter at han først hadde gått rundt teltet.
   Litt etter dette hørte de at stormen tok til å hvese og hyle mot teltene. De syntes dette var svært merkelig og en mann var så nysgjerrig at han lagde en flenge i teltet og så ut, men det han så gjorde han både vettløs og målløs og han døde på under en time. Uværet holdt på i tre døgn.
   Møndull sa: "Ikke kommer vi alle tilbake til Danmark om Grim den skrekkelige får råde for han var den store hvalrossen som senket skipene våre og han hadde gjort likeledes med alle skipene om ikke jeg hadde reist bakerst fordi han ikke kunne komme forbi stokken som jeg dro etter meg. Nå har han laget en isstorm mot dere og alle ville ha dødd om ikke jeg hadde fått teltet mitt over. Og nå er det kommet tolv mann i skogen ikke langt herfra som Grim har sendt til kong Eirik. De kommer fra Ermland og er nå i gang med å seide mot Hrolf og Stefni slik at dere to skulle drepe dere selv. Nå skal vi dra sju sammen mot dem og se hva som kan gjøres."
   De gjorde så til de kom i skogen hvor de så et hus. De kunne høre fæle lyder derfra når de der inne drev og seidet. De gikk inn i huset og så der en høy helle med fire stolper under. Møndull løp inn under hellen og forvrengte seiden og ga dem den befaling at de skulle gjøre ende på seg selv. Så gikk de ut i skogen og fant seg et sted og ventet.
   Seidmennene oppførte seg slik at først slo de i stykker seidhellen og så kom de skrikende ut av huset og løp hver sin veg. Noen løp i blautmyr eller sjø og andre styrtet seg fra fjell og stup. På denne måten tok de alle livet av seg. Så dro Hrolf og folkene tilbake til skipene og alle var nå friske. De så nå at stormen hadde ikke rast andre steder enn rundt skipene og teltene.
   Da sa Møndull: "Nå er det slik, Hrolf, at jeg kan ikke dra i kamp for jeg er ikke noen modig eller djerv mann, men likevel ville dere ha vært få om ikke jeg hadde vært med. Du og Stefni var tiltenkt den død som dere nå så at seidmennene fikk."
   De takket ham for hans kunster og gjorde seg så klar til landgang.

29. Torgny jarl faller.

Kort tid etter at Hrolf og de andre hadde reist fra Jylland til Gardariket gikk Tryggvi berserk, som tidligere har vært nevnt i sagaen, i land. Han hadde en uovervinnelig hær av forskjellige grunner. Siden han flyktet unna Hrolf og Stefni hadde han oftest vært i Skottland og England, men nå hadde han fått greie på at de hadde dradd fra landet og ikke kunne by han motstand.
   Da Torgny jarl hørte om dette samlet han straks folk, men fordi Tryggvi hadde kommet svært brått og fordi mange gode folk var borte fra landet så fikk jarlen bare samlet lite folk mot en så stor hær. De møttes nær jarlens borg og straks begynte en voldsom kamp. Hver av sidene gikk hardt på og Torgny jarl lot modig sitt merke bæres fram og fulgte selv etter og slåss med stort mot og drepte mange menn. Bjørn rådgiver fulgte tett og mandig på og han felte også mange fordi de var begge vel vant til kamp og til djervskap. Tryggvi gikk også hardt fram og hogg seg igjennom jarlens folk og ingen kunne stå seg imot ham så kampen begynte etter hvert å snu seg mot jarlen og hans folk.
   Etter å ha kjempet hele dagen sluttet kampen med at Torgny jarl falt med stor ære etter å ha blitt felt av Tryggvi selv. Bjørn rådgiver og de av jarlens menn som fremdeles var i live flyktet inn i borgen og Tryggvi omringet den så.
   Senere om kvelden så folk at tre skip kom seilende mot land. De hadde store og sorte skipssider og la nå til lands og satte opp telt. Folkene i borgen ble nå bekymret for sin skjebne. Straks morgenen kom gikk skipsmennene mot borgen fylket til kamp. Tolv gikk fremst og to av dem hadde masker for ansiktet. Tryggvi fylkte også krigerne sine og da de møttes var det smått med hilsener for maskemennene var klar til kamp og gikk hardt på. Da mennene i borgen så dette gikk de ut av borgen og falt Tryggvi og hans folk i ryggen. Tryggvi var nå omringet og mange av mennene hans falt og de andre gikk hardt på og ga seg ikke før Tryggvi og de fleste av folkene hans var drept. De tok nå et rikt krigsbytte, men maskemennene dro straks til skipene sine uten å snakke med noen.
   Landsmennene undret seg svært over hvem dette kunne være, men ingen kunne si noe sikkert.
   Nå ble det fredelig og Torgny jarl ble hauglagt. Tora sørget mye over tapet av sin far og mange andre landsmenn for han hadde vært en god høvding og en dyktig leder og styrt lenge og fredelig. Derfor sørget hele folket over ham.

30. Kampene første dag.

Nå må det fortelles om, som sagaen tidligere ble vendt bort fra, hvorledes Hrolf stevnet med hele sin hær mot kong Eirik. De møttes like ved Aldeigjuborg og begge kongene hadde mye og krigsvant folk. Mange store høvdinger var med kong Eirik, en av dem var en jarl som het Imi. Han var stor og sterk og vel krigsvant og ætta fra Gardariket. Med var også halvbroren hans som het Røndolf og som vel kan kalles et troll på grunn av hans størrelse og styrke. Morsætta hans var fra Aluborg i Jotunheimen og der vokste han opp. Han hadde en klubbe som våpen og den var seks alen lang og svært diger i den ene enden. De fleste jernvåpen beit ikke på kappa som han gikk i. Røndolf var berserk og ulte som et troll når han ble sint. Brynjolf var med kongen, men Tord og Grim var ikke kommet fordi de savnet krigerne fra den innerste delen av landet.
   Begge sidene reiste nå sine krigstelt og sov natten igjennom på en slette nær sjøen. Tidlig neste morgen gjorde de seg klar til kamp og kongen ordna selv to fylkinger og var selv i den ene og Brynjolf bar kongens merke. Foran merket plasserte han Røndolf og alle de største krigerne og i den andre fylkingen var Imi jarl og flere gjeve menn selv om de ikke er nevnt ved navn. Hans merke ble båret av en mann som het Arnodd og var en stor kriger.
   Hrolf satte også to fylkinger og stilte selv mot kong Eirik under sitt merke Svium og Frisum. Stefni var i den andre armen av fylkingen sammen med Jotar. Den mannen som bar hans merke het Åli og var en svært djerv mann. Hrolf var i hærklærne Hreggvidarnaut og red på Dulcifal og det var mange riddere i begge hærene. Stefni hadde den andre kappen til Hrolf, men Møndull var ikke med for han var ikke vant til våpen.
   Da de sto slik oppstilt skrek begge hærene sine krigsrop mot hverandre og så braket fylkingene sammen. Det ble straks en hard kamp med stort mannefall på begge sider. Først red ridderne mot hverandre og så ble det en kvass strid med hogg og stikk. Røndolf gikk straks hardt på og svingte klubba med begge hender og drepte slik både folk og hester. Ingen ridder var så sterk at han tålte et av hans hugg så alt som kom i veien for ham vek unna. Brynjolf bar tappert merket og nå ble det en vond mumling blant Hrolfs krigere. Hrolf rir nå fram på Dulcifal og ingen var så sterk at han ble sittende i salen mot ham og hans hugg. Han hogg med sverdet Hreggvidarnaut både menn og hester og drepte mange menn for sverdet beit som om det ble ført gjennom vann samme hva det traff. Nå ble kampen svært vill så folk falt rundt og oppå hverandre.
   Stefni rir nå hard fram blant folkene til Imi jarl og hugger ned mange riddere inntil Imi jarl kommer i mot ham. Hver av dem rir så mot den andre, med stor villskap, og hugger mot skjoldene til hverandre. Men da de møttes så knakk Imis spydskaft på midten og Stefni hogg jarlen ned av hesten så han havnet langt unna. Imi kom seg likevel raskt på føttene og trakk sverdet. Stefni hoppet av hesteryggen og hugg til Imi, men han hugg i mot så Stefnirs sverd traff sverdhjaltet til Imi og hogg av hendene hans også. Etter dette gjennomboret Stefni jarlen med sverdet sitt og det ble hans bane. Stefni fortsatte å gå hardt på i kampen.
   Et annet sted møttes Åli og Arnodd og gikk løs på hverandre med stort mot. De hugg slik mot hverandre at de mistet både skjold og hjelm og begge hadde nå kastet merkene. Deres møte sluttet slik at Arnodd stakk sverdet gjennom magen til Åla så det kom ut gjennom ryggen, men han hugg med begge hender sverdet i Arnodds hode slik at det festet seg i tennene. Begge faller så døde til jorden.
   Nå ser Hrolf den skade som Røndolf gjør på folkene hans og at han ikke kan la dette fortsette. Han hopper opp på ryggen til Dulcifal og stormer mot Røndolf. Da de møttes slo Røndolf mot Hrolf med jernklubba, men han vek unna for han ville ikke ta imot et slikt kraftig slag. Klubba traff to menn som sto bak Hrolf og hvert bein i kroppen på dem ble knust. Hrolf hugg sverdet mot Røndolfs hand og hogg av ham handleddet og alle tærne på den ene foten. Røndolf svingte klubba med den andre handa og slo mot Hrolf med all kraft. Klubben gikk ned i jorden og sakk i til midten, men Hrolf ble ikke truffet. Så hugg Hrolf den andre handa av Røndolf slik at den falt av. Han stakk da av mens han veivet stubbene og brølte som en okse. Da hugger Hrolf ham i lårbeina slik at de bare henger i knehasene. Da dro han seg opp brølende opp i fylkingen til kong Eirik så alt for vekk foran ham og mange mann ble drept.
   Hrolf og Stefni og deres folk fulgte nå på og hogg ned hver mann som var foran dem. Nå faller de fleste av folkene til kongen Eirik. Røndolf brød seg ikke om hvem som var foran ham og løp på Brynjolf slik at han falt bakover på ryggen med merket og kom seg med nød og neppe på føttene og flyktet så. Og da mennene til kong Eirik så at merket falt da flyktet hver og en. Da kong Eirik ser hva som skjer flykter han som de andre til borgen. Hrolf og Stefni forfølger de flyktende og dreper hver som de når igjen. Mannefallet var så stort at det nesten ikke kan telles. Røndolf løp ut i en elv og druknet seg, men kong Eirik, og de av krigerne hans som kom seg unna, stengte seg inn i borgen og så sluttet kampen. Det var da blitt kveld.
   Hrolf dro da til krigstelta sine og sørget for at de sårede fikk stelt sårene sine. Også mange av hans krigere hadde falt.
   Da det led utpå kvelden så mennene til Hrolf tre krigsskip som stevnet mot land. De la til og gjorde fast. Etter det kom det tre hundre menn gående fra skipet og dette var dugelige og velutstyrte krigere. Den største av dem gikk fremst og bort til Hrolfs krigstelt. Da de møttes så Hrolf at det var hans far Sturlaug og hans bror Eirik som var kommet. Gjensynsgleden er stor mellom dem og Hrolf spurte sin far om nyheter og om reisen deres. Sturlaug var da svært gammel og hadde for lenge siden sluttet med hærferder, men han hadde hørt om Hrolfs reise og hadde derfor reist fra Norge til Gardariket for å hjelpe Hrolfs folk.
   Om kvelden drakk de og hadde stor glede sammen. Sturlaug hadde hærklærne sine og sverdet Vefreyunaut. Med ham var mange krigere og djerve menn fra Ringerike. En av de het Torfi den sterke, en annen Bård, en tredje Gardi, en fjerde Atli, en femte Birger, en sjette Sølvi, en sjuende Lodinn, en åttende Knut kvise. Disse var alle store krigere, men Torfi og Knut var de beste av dem.
   De gikk så til ro for natten, men hadde et sterkt vakthold.

31. Kampene annen dag.

Mange folk fra landområdene rundt om kom til kong Eirik om natten og Grim den skrekklige og Tord Hlesøyarskalle kom om kvelden med en stor hær. Med dem kom det mange krigere og berserker og tolv av dem er navngitt: En er Ørn den ermske, Ulf, Hårr og Gellir, Sørli hengenese og Tjørfi, Tjøsnir, Lodmund, Hai, Lifolf og Styr den sterke og Brusi hengeribbe. Disse var alle vanskelige å ha med å gjøre og lignet mer på troll enn mennesker selv om de fire verste var: Tjøsnir og Gellir og brødrene Styrr og Brusi. Kong Eirik var glad for at de kom og fortalte dem at han hadde hatt store tap og at Hrolf var ulik de fleste menn på grunn av sin styrke og de hærklærne han hadde, - "og det har vært en ulykke for oss at Hrolf fikk tak i sverdet Hreggvidarnaut."
   Grim sier: "Det skal gå. Vi skal bøte de tapene som du fikk i dag i morgen."
   Natten gikk og dagen kom. Begge sider gjorde seg nå klar til kamp.
   Kong Eirik dro ut av borgen med alle sine krigere og ordnet sine fylkinger. Brynjolf bar fremdeles merket hans, og under merket sto åtte berserker: Ørn ermski, Ulf, Hårr, Sørli, Lifolfr, Lodmundr, Herkir, Tjørfi og Grim den skrekkelige, som sto fremst, foran merket.
   I den andre armen sto Tord Hleseyarskalle, og merket ble plassert foran ham. Der var også Tjøsnir og Gellir, Styrr og Brusi og mye annet folk.
   Mot kong Eirik fylket Hrolf og Stefni og sammen med dem Knut kvise og Torfi den sterke. Mot Tord fylket Sturlaug og Eirik, hans sønn, og seks krigere: Hadd, Gardi, Atli, Birgir, Sølvi og Lodinn. Det er ikke kjent hvem andre enn Brynjolf som bar merket.
   Styrkeforskjellen var stor for kongen hadde tre ganger så mange menn.
   Så ble det blåst i lur og deretter braket fylkingene sammen med rop og skrik og våpendrønn.
   Først kunne en høre lyden av piler og spyd som suste gjennom luften og dernest lyden av sverd og øksekamp da begge sider gikk hardt mot hverandre. Mange hendelser fant sted samtidig, men må fortelles en av gangen.
   Møndull dverg var ikke med i slaget, men sto på en høyde og skjøt med pil og bue og traff mange.
   Nå gikk begge parter så hardt på at ingen kan lastes for at de ikke ga alt de hadde.
   Mot Grim den skrekkelige kom Knut kvise og Torfi den sterke som begge var sterke og trollkyndige. De hadde begge søkt ham lenge og deres pågang var så hard at folkene rundt skvatt unna for å berge seg. Berserkene til kongen gjorde mye av seg og slo seg gjennom Hrolfs folk så alt føk bort foran dem. Mange gode karer mistet her alt for ingen hadde så god hjelm eller så tykt skjold at de kunne stå seg mot disse huggene. Folkene til Hrolf var klar til flukt.
   Hrolf og Stefni hadde gått inn i fylkingen til kong Eirik og gjort mye skade der før de så hvorledes berserkene gikk hardt fram. De skar over mot dem og da de møttes kan ingen av dem lastes for at de ikke ga igjen for det de fikk. Hrolf hugg til Ørn og slo i stykker skjoldet hans, men sverdodden skar opp buken på ham så innvollene falt ut. Etter dette gjennomboret han Heri og hogg begge føttene av Lifolfi. Stefni støtte mot Ulf med spydet og selv om han fikk dekket seg med skjoldet så gikk spydet gjennom dette og inn i læret. Det ble et stort sår. Ulf hugg så skaftet av spydet. Harr løp fram til Hrolf og hugg med piggkølla mot hjelmen hans uten å skade han mens Hrolf styrtet mot ham og stakk sverdet gjennom både brynja og han. Lodmundr dro til Stefni mot tykkleggen og så gjennom denne. Hrolf kom så til og hugg med sverdet i begge hendene i hodet på Lodi og kløyvde han hele veien ned til sverdet tok i bakken. I samme øyeblikk ble han angrepet av Sørli og Tjørfi. Hårr hugg klubba mot ryggen til Hrolf og dette ville ha vært hans bane om ikke kappen og hærklærne hadde beskyttet han og han falt ned på kne. Men han spratt raskt opp igjen og hugg mot Hårs bein så det gikk av i kneleddet.
   Hrolf hugg også mot Tjørfis midje slik at han ble delt der. Sørla vek da unna og Hårr hoppet på en fot og knuste med klubba det som var foran ham. Han drepte elleve menn før Stefni ga han banehogg og han døde der med stor ære. Nå ble kampen enda hardere, kong Eirik og Brynjolf drepte mange menn og Møndull skjøt en pil gjennom handleddet til kong Eirik.
   Hrolf og Stefni gikk nå hardt på i en ny strid for slaget holdt på å vende seg mot dem. De kom i en voldsom kamp med Grim, Torfi og Knut og hele striden endte med at Knut ble drept og Torfi kampudyktig på grunn av store sår. Grim var svært trett, men han hadde allerede drept mange menn. Både Hrolf og Stefni hugg til han samtidig, men han forsvant ned i jorda som om den skulle ha vært av vann.
   Nå er det å si at mens dette skjedde så slåss Sturlaug i den andre fylkingen hvor mange folk gikk mot hverandre med sterke hugg og spydkast. Mange falt og Sturlaug hugg med sverdet Vefreyjunaut med begge hender. Ingen som ble rispet av han trengte å forbinde sårene. Sønnen hans, Eirik, fulgte han og felte mange menn. Tord Hleseyjarskalle gikk mot Sturlaug med stort mot og bart hode, for selv om han ble hugget med sverd eller øks så beit det ikke. Derfor kunne han uskadd gå mot hvem som helst. Førti av Sturlaugs norske krigere gikk mot han, men han forsvarte seg med stor dyktighet.
   Et annet sted møtte Styrr den sterke og Brusi hengeribbe Hadd, Gard, Birgir og Sølvi. De tre gikk mot de to og trengte alt de hadde. Deres kamp var både rask og hard og deres hugg og stikk var uten nåde. Kampen sluttet slik at Styrr og Brusi stupte av tretthet. Da hadde de drept Hadde og Gard og hugget begge hender av Sølvi og Birgir var svært såret. Sølvi løp mot en mann og satte skallen mot brystkassa hans slik at ribbeina knakk og mannen døde. Etter dette felte han en annen og beit i stykker strupen på han. Da fikk han et spyd i gjennom seg og døde så med mye ære.
   Lodinn og Atli gikk begge mot Gellir og dette ble en hard kamp for han var et vondt menneske. De ga han mange sår og Gellir hugg Atle med tviøksa, og traff i hjelmen og kløyvde den og satt den fast i hjernen. Lodinn ville hevne ham og stakk Gellir med sverdet gjennom brynjen og i låret. Det ble et stort sår. Gellir hugg da til Lodin og gjennom kragebeinet og sneide hjertet. Han falt da død sammen. Men da kom Eirik Sturlaugsson og ga Gellir banehugg.
   Nå møttes Tjøsnir og Sturlaug. Begge hugger mot hverandre, men ingen av dem får sår. Sturlaug hugger skjoldet av Tjøsnir, men må bøye seg på grunn av de kraftige huggene hans. Møndull ser dette; han legger en pil i buen og skyter en krokpil i Tjøsnirs øye som går inn til langt opp på skaftet. Tjøsnir griper pilskaftet og river ut pilen så øyet følger med.
   Sturlaug hugger så til Tjøsnir i midjen og deler han i to.
   Sturlaug ser nå hvor mye skade Tord har gjort ham for folkene hans var nesten på flukt og noen var drept. Han søker dit hvor Tord er og han snur seg mot ham og deres duell blir både lang og hard til Sturlaug får inn et godt hugg på Tord. Dette traff ham i hodet og glapp ikke slik huggene mot ham vanligvis gjorde. Hugget var så kraftig at han kløyvde Tord fra hode til buk og han falt i to deler til jorden. Sturlaugs slag var så utrolig at sverdet hans gikk ned i jorden og ble aldri funnet igjen. Om denne hendelsen har det vært skrevet mange bøker, for Sturlaugs saga, og flere andre, forteller at han døde sottedød hjemme på Ringeriket og ble hauglagt der, men her sies det at etter Tords fall kom Grim den skrekkelige opp av jorda bak Sturlaug og hugg med et sverd i ryggen på ham slik at han også gikk i stykker på midten. Vi vet ikke hva som er mest sant.
   Eirik, hans sønn, ser dette for han var i nærheten og hugg til Grim med sverdet i stort raseri; det traff ham i akselen og smalt som om det hadde truffet en stein, og beit ikke. Grim løp mot Eirik og spydde så heit gift i ansiktet hans at han straks falt sammen død. Alle menn skalv ved dette syn, selv om de var midt i en voldsom kamp med stort mannefall.
   Og da Hrolf fikk denne nyheten ble han voldsomt sint og sparte ikke Hreggvidarnaut og hugg både hardt og ofte, så alt føk unna foran ham. Han drepte av og til to eller tre med samme hugg mens han gikk langsomt fremover som om han vadet i en tung elvestrøm. Kampen raste hele dagen til det ble så mørkt at de ikke kunne slåss lenger. Da lot kong Eirik holde opp fredsskjold og så avsluttet de kampen og kongen dro inn i borgen med folkene sine. Hrolf og folkene hans dro til krigsteltene sine og de av folkene som kunne overleve fikk forbundet sårene sine. Så mange av Hrolfs og Stefnirs folk hadde falt at ikke mer enn to tusen mann var igjen av hele hæren deres og de fleste var sterkt såret. Folkene var svært misfornøyde, men tok av seg utstyret og fordi de var så utmattet sovnet de raskt.

32. Hrolf drar til Hreggvids haug.

Men straks mennene hans sov sto Hrolf stille opp, gikk dit hvor Dulcifal var og steg opp på den og red til han kom til Hreggvids haug. Månen skinte klart da han steg av hesten og gikk opp på haugen hvor han ser at kong Hreggvid sitter vendt mot månen og kveder:

"Hreggvid gledes
av den gode turen
til Hrolf den hugdjerve
hit til landet
Mon denne gilde høvding
kan hevne meg
på kong Eirik og
alle hans folk.

Hreggvid vil gledes
over Grims død
Tord og har
kort livsstund
Mon alle ser
at fiendene mine
for Hrolf
må bøye kne.

Hreggvid gledes
når Hrolf får
den unge møya
Ingigerd
Mon Holmgard
høvdingen styrer
Sturlaugs sønn
sier kvadet."

Hrolf gikk da fram og hilste varmt på han. Kongen tok godt i mot hans hilsen og spurte hvorledes det gikk med ham.
   Hrolf sier: "Selv om du allerede vet det så har kampene kostet oss dyrt på grunn av alle tapene vi har fått. Og nå trenger vi alle gode råd vi kan få."
   Hreggvid sa: "Det synes meg at du skal klare å hevne meg og at skjebnen skal gi deg seier selv om dette nå virker usannsynelig. Her er to bøtter; den ene skal du ta og skjenke alle dine menn straks de våkner i morgen og den lille skal du og Stefni drikke slik at dere aldri skal begynne å trette. Jeg kan si deg det at straks Stefni så min datter, Ingigerds, skjønnhet så ville han ha henne, og han vil verken at du, eller hans far Torgny jarl, skal ha henne. Nå ønsker jeg at du skal ha henne og straks dere har drukket av bøttene så vil Stefni godta det. Her er også en kniv og et belte som jeg vil gi deg og du vil ikke finne dess like i Norderlandene. De skal du gi til en mann som du synes fortjener å ha de, men nå må vi skilles her og aldri mer møtes. Nå skal du atter stenge haugen som jeg tidligere sa til deg og hils min datter Ingigerd fra meg. Jeg vil gi deg all den tapperhet og styrke som tidligere fulgte meg, så far du nå frisk og sterk og alt vil gå slik du ønsker."
   Etter dette for Hreggvid baklengs inn i haugen og, som han var bedt om, så stengte Hrolf atter haugen, steg opp på Dulcifal og red tilbake.
   Da han nesten var tilbake til leiren kom Stefni, sint og fullt væpnet, farende mot ham og sa: "Du har gjort ille, Hrolf, som har reist til Hreggvids haug for å ære deg selv og dermed prøve å få Ingigerd kongsdatter".
   Hrolf sier: "Ingen ære har jeg vunnet her, selv om jeg har reist lenger om natten enn du. Ikke har jeg tenkt på om jeg kan få kongsdatteren og la den få henne som fortjener henne hvem det nå måtte bli."
   Så forteller Hrolf til Stefni om sin ferd til haugen og viser ham bøttene. De setter seg så ned og drikker og det synes dem som om drikken gir dem mye mer styrke. Stefni blir straks blid mot Hrolf sier at han gjerne kan ha Ingigerd, - "og det er sant at det er bedre at du får henne enn min far, så gammel som han er."
   De går så til teltet sitt og sover resten av natta.
   Tidlig om morgenen vekker Hrolf folkene sine og lar alle drikke av bøtta og straks hver av dem hadde drukket så kjente de ikke sårene sine, selv om de tidligere hadde vært såret. De som tidligere hadde ønsket mest å flykte ønsket nå mest å slåss igjen.
   Møndull så ned i bøtta og sa at dette var en god ting, - "men likevel vil jeg ikke drikke dette ølet. Men dere vil alle kunne gå så hardt på at vi her har en god hjelp for denne dagen, og før den er omme bør vi ha nytt."
   Alle væpnet seg nå og gjorde seg klar til kamp. Møndull sa da: "Nå er den dagen kommet, Hrolf, da du vil trenge denne kappen. Her er et brunt silkeslør som du skal ha på deg under kappemaska og aldri ta de bort fra ansiktet selv om du skulle synes at det ble hett.
   Hrolf tok sløret og gjorde slik som dvergen sa. Så dro de til kampplassen og fylket folkene sine og viste at de var klar til å slåss. De fant seg en annen kampplass fordi den de hadde brukt var full av falne. Møndull gikk to ganger mot sola rundt den gamle kampplassen og blåste i alle himmelretninger og remset opp gamle kvad og sa at denne kampplassen ikke skulle være dem til skade.

33. Hrolf og folkene hans seirer.

Kong Eirik trakk seg tilbake til borgen om kvelden etter slaget for å stelle sine sårede. Han hadde hatt store tap og mistet alle berserkene sine så Sørli hengenese var den eneste som var i live av dem som Grim og Tord hadde fulgt dit. Men mange folk kom til kongen fra områdene rundt både natt og dag. De mente at kong Eirik og Grim hadde overtaket på Hrolf på grunn av at de hadde mange flere krigere. Grim og Brynjolf gjorde mange forberedelser om natta. Såret som kong Eirik fikk av pila som Møndull sendte ham hovnet svært opp så handa hans ble ubrukelig.
   Tidlig om morgenen red kong Eirik ut av borgen med hele sin hær og stilte opp fylkingen sin. Det ble stilt opp en skjoldborg rundt ham og Brynjolf skulle verge skjoldborgen og den mannen som bar merket og het Snåk. Grim den skrekkelige og Sørli hengenese ledet den andre armen av fylkingen og kongen hadde seks ganger flere krigere enn Hrolf.
   Da Hrolf ser dette sier han til sine menn at de ikke skulle fylke seg, - "og vi skal løpe i småflokker på tretti eller førti sammen slik at de ikke kan omringe oss med sitt store antall. Jeg skal gå mot Grim den skrekkelige og Stefni mot kong Eirik og sammen med ham Torfu. Deg, Møndull dverg, ønsker jeg å se ved gjalletromma til Grim slik at ikke han dreper våre folk med sin trolldom."
   Møndull gikk da fram og hadde på seg en svart kappe og ingen flekk var bar på ham. Under den ene armen hadde han en stor belg som var foret med dyreskinn og utvendig med gult tøy. I den andre handa hadde han bue og pilkogger og alle synes hans klesdrakt var underlig. Grim gikk dit hvor valplassen var og snudde de som var døde og ville få dem til å reise seg igjen. Men dette skjedde ikke og han ble nå så skremmende av utseende at de fleste menn ikke våget å se på ham for øynene hans var som ild og av munnen og nesen hans kom det svart røyk og en forferdelig vond lukt.
   Kort etter ropte begge parter sine krigsrop og så gikk begge mot hverandre. Grim brølte så høyt at hans lyd bar over alle andres krigsrop. Han løp fram foran fylkingen sin og ristet på en pose og ut av den blåser et svart støv mot mennene til Hrolf. Men da Møndull ser dette går han fram og rister på belgen sin og ut av den kommer det en sterk vind som blåser støvet midt i øynene på Grims menn slik at de straks blir blinde og faller framover og blir trampet i hjel av de andre mennene. Grim blir nå forferdelig sint og legger en pil i buen og skyter mot Møndull, men han skyter i mot og pilene treffer hverandre i lufta og faller i bakken. Slik gikk det tre ganger. Samtidig raste det en hard kamp med slag og skrik og den ene egger den andre for mennene til Hrolf var så stridslystne at de skånte ingen og låt som om de var sikre på seieren. Stefni, sammen med Torfi og Birgir, gikk hardt mot kong Eirik. De ryddet raskt vekk de som var foran og ingen kan telle hugg og støt som de ga, men de drepte så mange menn at de nesten ikke kan telles. Brynjolf og Snåk merkesmann går nå også hardt på slik at de i første angrepet felte førti riddere. Hrolf kommer mot Grim den skrekkelige og hugger til ham, men han skaper seg om til en flygedrake og flakser opp i lufta og spyr gift mot Hrolf. Møndull sto nær der og førte raskt belgen under slik at den ble fylt opp av gift. Så løp han med belgen til Sørla hengenese og sprutet rett i ansiktet hans slik at han falt død om. Grim ble da til menneske igjen selv om han hadde drept ni menn med gifta. Han løper mot dvergen og vil ta han, men Møndull vil ikke vente på det og farer ned i jorda, der han var kommet i fra. Grim for også ned etter han slik at jorda lukket seg over hodene deres.
   Hrolf går nå hardt på og svinger sverdet med begge hender og folk viker unna for ham. De faller nå om og oppå hverandre og ingen trengte han å gi mer enn ett hugg. Alle han nådde med sverdet var dødsens og begge hans hender var blodige opp til akslene. Nå begynte de fleste å frykte hans framgang og kampene var svært blodige i begge fylkingsarmene.
   I neste nå så noen av stridsmennene at femten skip rodde mot land så raskt de kunne og la til. Mange stridsklare folk gikk fra skipet og de to største hadde masker foran ansiktet. De gikk straks inn i kampen på Hrolfs side og falt kong Eirik i ryggen og fikk mange av folkene hans til å flykte. Maskemennene hugg kraftig rundt seg som om de var rasende og nå raste kampen villere enn noensinne tidligere. Mange skjold, brynjer og hjelmer ble hugget i biter og mange stormenn falt og ble liggende. Ingen viste noen form for forsiktighet og det ble kastet spyd, steiner, kniver og mange andre våpen.
   Hrolf søker seg nå fram mot skjoldborgen og der ble det en hard kamp. Grim den skrekkelige kommer nå tilbake til og var svært uhyggelig; han drepte hver den som kom foran ham. Mot ham kom nå Birgir, Torfi og begge maskemennene som alle kastet seg over ham med største tapperhet og likevel klarte de ikke å såre ham. Derimot ga han dem både mange og store hugg slik at de ble både trette og sårede.
   Dette var samtidig som Stefni møtte Sval og hugg til ham med sverdet. Det hugget gikk i skjoldet og gikk gjennom det og ødela også merkestanga. Sval hugg i mot og ødela Stefnirs skjold, men han ble ikke såret. Han hugg til Sval og traff hjelmen hans og føk over kanten på denne og ned i akselen og videre ned i magen på ham så han fikk sin bane. Nå hadde kong Eiriks merke falt ned i graset.
   Dette ser Brynjolf og søker mot Stefni. Han ser skremmende ut med tenner som et villsvin. Hver av dem hugger mot den andre, men ingen av huggene biter på noen av dem. De hugger lenge og Stefni blir svært trøtt til sverdet hans går i stykker under hjelten. Da løp Stefni under Brynjolf, men han tar kraftig i mot. Brynjolf beit i akselen til Stefni og beit kjøttet av beina så mye som han klarte å gape over, men tennene han trengte ikke gjennom kappa. Stefni forsvarte seg som en mann og treiv hendene inn i Brynjolfs munn og rev ut alt til ørene så han ble lite kysselig. De brøt lenge til Brynjolf falt på ryggen bak Sval og da spente han fast begge hendene så kraftig at han ikke kunne røre seg; han måtte klare seg unna så godt han kunne slik at Brynjolf ikke beit han.
   Om Hrolf er å fortelle at han søker mot skjoldborgen med stor villskap. Der fikk han masse hugg og slag og stikk, for der hadde kong Eirik sine djerveste menn. Han ville ha fått mange sår og mye skade om ikke kappa og hærklærne hadde beskyttet ham. Her drepte Hrolf omtrent sytti riddere og rev opp hele skjoldborgen. Kong Eirik forsvarte seg vel og klokt og ropte at Grim den skrekkelige skulle komme og hjelpe han. Da Grim hørte det skyndte han seg dit, han hadde da drept Torfi og Birgir og såret maskemennene, en av dem dødelig. Av og til hadde han vært en flygedrake, av og til en orm, av og til en galte, av og til en okse eller andre skremsel som er mest skadelige for menneskene.
   Og da Hrolf ser han, da sier han: "Selv om du kan synke ned i jorda som du gjorde da vi møttes i går, Grim, så ber jeg deg om du tør; kom hit og slåss med meg til en av oss faller."
   Grim sa: "Du skal se at jeg er kommet her," og hugg til Hrolf og Hrolf hugg igjen. Store og hissige hugg og slag ble gitt og tatt imot fra hver av dem, men ingen av huggene gjorde noen skade. Kampen deres var så hard at alle som var i nærheten stakk av gårde og da de hugg mot hverandre sprutet det gnister av ild fra våpnene.
   Den store maskemannen møtte kong Eirik og deres strid var også svært hard. Kongen hadde skjoldet i den handa som var såret og slo med den andre både mye og sterkt fordi han var en stor kriger. Deres kamp endte således at maskemannen kløyvde hele kongens skjold og deretter hugg han begge føttene av kong Eirik og drepte han. Kongen døde der med stor ære, men da folkene hans så dette la de på flukt så godt de kunne. Nå ble det et nytt mannefall da vikingene satte etter de flyktende.
   Hrolf og Grim snudde seg fra fylkingen og kjempet med stor tapperhet til Hrolf skar i stykker sverdet til Grim med Hreggvidarnaut. Grim hoppet da på Hrolf så han måtte kaste sverdet for å ta i mot. Grim skiftet da skikkelse så ofte at han vassa til knærne i jorda, men Hrolf kastet seg unna og fikk berget seg i det han falt. Grim spydde av og til ild og av og til gift på Hrolf slik at dette ville ha vært hans bane om han ikke hadde hatt kappa og sløret som Møndull ga han. Grims ånde var så het at den nesten brant seg gjennom Vefreyjunaut og hærklærne og han klemte også kjøttet av beina der han fikk tak og Hrolf synes han aldri hadde vært i en hardere kamp. Han skjønte at han ville stupe av utmattelse hvis de holdt på for lenge og nå gikk de så hardt på at jord og gress ble revet av bakken under dem. Hrolf ser at Møndull kommer løpende og griper et sverd som ligger på valplassen og hugger med begge hendene mot foten til Grim, men det beit ikke bedre enn om han hadde hugget i stein. Møndull løper tilbake til valen og finner Hreggvidarnaut. Han smører spyttet sitt på sverdeggen og drar det dit hvor de kjempet fordi han klarte ikke å bære eller svinge det på grunn av tyngden. Men han klarer å dra sverdet over knehasen på Grim slik at han ødela senene på føttene hans. Da falt Grim.
   Dvergen sa: "Hold, Hrolf, slik at han ikke kommer seg løs."
   Grim beveget seg brått og forsøkte å synke ned i jorden, men Hrolf holdt han kraftig fast. Da sa han: "Mye lykke følger deg, Hrolf, og du vil bli berømt på grunn av at du tar livet av meg og andre storverk du har gjort i Gardariket. Jeg vil at du skal sette meg i en haug nede ved havet og alle de som først går i land der skal ta sin død av det. Mange feller har jeg lagt for å drepe deg, fordi jeg har lenge visst hva som kom til å skje. Jeg sendte Vilhjelm til deg for å svike deg, men du skulle leve lenger. Men du ville ikke ha vunnet over meg om ikke den ulykkesdvergen hadde fart med deg."
   Møndull løp da opp og stakk en diger pinne i kjeften på Grim så at den sto fast. Møndull sa så: "Hvis Grim nå hadde fått snakket lenger da hadde han fått forbannet deg og flere andre og du ville ha råtnet opp og bare blitt til lukt. Nå skal du drepe han raskt og legge sverdet foran brystet hans; men hugg ikke av han bein og armer fordi disse vil bare bli til giftormer. Ingen skal heller se på hans øyne mens han dør for da er en dødsens."
   Hrolf tok nå Hreggvidarnaut og la det mot brystet til Grim så det kom ut gjennom ryggen hans og dvergen tok et skjold og la foran ansiktet. Og selv om det kan virke usannsynlig så sies det at han sank sammen som snø i ild og bare ble til en vond lukt. Så Grim døde etter en skremmende dødskamp og handkast og Hrolf lå oppå ham til han var død. Hrolf var da svært utmattet etter kampen han hadde hatt med Grim den skrekkelige.
   Den store maskemannen kom tilbake til slagplassen etter at han en liten stund hadde forfulgt de flyktende. Han kom dit hvor Stefni og Brynjolf lå som det tidligere er fortalt om. Han vil så hjelpe Stefni og løse hendene til Brynjolf, men han fikk ikke gjort dette før han brakk hver finger på ham. Så ble Brynjolf slått i hjel med en stokk. Stefni var da så sliten av denne medfarten at han nesten ikke klarte å gå med de andre.
   Slik endte dette store slaget og det hadde vært et slikt stort mannefall som en knapt hadde hørt om tidligere og falne lå overalt på kampplassen slik at en knapt kunne gå der på grunn av alle de døde. Kong Eirik hadde allikevel hatt størst tap. Hrolf og Stefni hadde mistet alle sine krigere unntatt åtte hundre mann som hadde overlevd, men de fleste var såret. Nå var det ingen mangel på våpen eller verdisaker som de døde mennene hadde eid. Hrolf og Stefni gikk nå til teltene sine og Møndull dverg forbandt de sårede mennene og alle lovpriste hans kunnskap og dugelighet. Møndull sa at det ville ha vært hans bane om Grim hadde fått tak i han da han stupte ned i jorda: "Men jeg visste det," sier han, "at jeg hadde flere venner der nede enn han."
   Maskemannen dro til skipene sine om kvelden med sine folk og satt opp hærtelt. Begge parter gikk nå til ro og de fleste synes det nå var på tide med en hviledag. De folkene som hadde fulgt kong Eirik og ikke var falt, flyktet til borgen og holdt seg der.

34. Om Hrolfs gjerninger.

Om natten da mennene var sovnet gikk Hrolf og Stefni til skipsmennenes leir hvor alle sov med sine hærklær. Hrolf tok da kniven og beltet som Hreggvid ga ham og bandt det på spydskaftet til maskemannen og sa: "Denne gaven gir jeg til lederen av disse folkene og med dette takker jeg ham for hans modige tjenester og hjelp. Jeg synes jeg skylder å gi ham all den hjelp jeg kan gi ham og som han måtte ønske."
   Ingen svarte dem. De gikk så til sine hærtelt og sov resten av natta.
   Tidlig neste morgen gikk Hrolf til borgen med folkene sine og dit kom også maskemannen med sitt folk. Hrolf forhandlet da med mennene i borgen og lovet å skåne dem hvis de ville overgi borgen. Dette godtok de og Hrolf gikk inn i borgen med hæren sin og kalte alle sammen til husting. På tinget fortalte Hrolf at de var kommet på vegne av Ingigerd kongsdatter for å ta hennes rike tilbake fra hennes uvenner og at hun nå var i Danmark og var klar til å styre. Da de hørte disse nyhetene ble hennes landsmenn svært glade og sa at de var klare til å tjene under henne.
   Hrolf og folkene gikk nå inn i hallen og satte seg til bords med stor glede. Den ukjente mannen tok nå av seg maska og Hrolf og Stefni så da at dette var Ravn som tidligere var på Jylland og som Hrolf hadde gitt klærne. Han forteller dem nå om det som var hendt i Danmark, om Torgny jarls fall og hva han hadde gjort der. Hrolf og Stefni ble tause da de fikk disse nyhetene og takket han mye for hans tjenester.
   Ravn sier at han hadde vært redd for at de kom for sent dagen før, - "siden jeg skyldte deg klær og liv som du ga meg for lenge siden. Men Kråke, min bror, falt i går for Grim den skrekkelige og for meg var dette det største tap, selv om jeg var forberedt på at det kunne skje."
   De endte samtalen med dette og tilbrakte kvelden sammen i stor glede. Morgenen etter lot Hrolf dem rense slagplassen og delte byttet med sine menn. Det ble så reist tre store hauger. Hrolf satte sin far, Sturlaug, i en av dem og Kråke, Ravns bror, sammen med alle de største krigerne som hadde falt av deres folk. I denne haugen ble det og lagt gull, sølv og gode våpen og alt de trengte. I en annen haug satt de kong Eirik, Brynjolf, Tord og deres følgesvenner. I den tredje ble Grim den skrekkelige satt ved sjøen der en kunne håpe at skip kunne komme mens resten av folkene ble dekket med steiner og jord der de hadde falt.
   Hrolf satte nå folk til å styre hele riket til kongsdatteren kom tilbake og dvergen tok farvel med Hrolf som takket ham for hans følge og ga ham de tingene han ville ha. Gyda, søster til kong Eirik, forsvant fra Gardariket og i følge det noen sier kan Møndull ha tatt henne med seg.
   Etter dette gjorde Hrolf og folkene seg klar til hjemreise og dro fra Gardariket og stanset ikke før de kom til Åros i Danmark. Det var den byen som Torgny jarl hadde styrket mest. Bjørn og alle folkene der kom i mot dem med stor glede. Jomfruene var svært glade da de kom tilbake og Ingigerd takket dem for det de hadde gjort. Bjørn hadde gjemt dem under jorden siden jarlen falt.
   Ingigerd erklærte nå at hun ikke ville ha noen annen mann enn Hrolf Sturlaugsson for han hadde hatt de største tapene for å hevne faren, - "og nå har han mistet sin far og sin bror og andre venner og frender og selv vært i den største fare."
   Ingen sa noe mot dette og Bjørn ga dem nå en sømmelig veitsle og de drakk gravøl over Torgny jarl.

35. Ravns fortelling.

En dag under veitslen sto Ravn opp og ba om ro og sa: "Jeg vil takke dere, Hrolf og Stefni, for den heder og velgjerning som dere har vist meg både nå, og da jeg var her tidligere. Nå vil jeg fortelle mitt navn og min ætt: En konge het Jårgeir og styrte over et kongerike i England og bodde i en by som het Vincestr. Han hadde to sønner og en datter. Den eldste sønnen hans het Harald og den yngre Sigurd og Ålfhild het datteren hans. Jeg er denne Harald, og min bror Sigurd falt i Gardariket, som dere vet, og vår morsætt er her i Danmark.
   Men da jeg var femten år og min bror var tretten ble min far sveket av en frende som het Henrik, en stor kriger og ufredsmann. Han lot seg senere velge til konge og styrer ennå riket mens vi to brødrene med nød og neppe klarte å unnslippe og fikk gjemt Ålfhild i en by som heter Brandifurd og der har hun vært siden. Vi to har reist fra land til land uten å gi oss til kjenne og har kalt oss selv Kråke og Ravn og vi har fått disse krigerne og skipene av forskjellige høvdinger med støtte fra våre frender.
   Henrik har stor støtte i Skottland fordi han er gift med datter til Melan jarl fra Moradi og han er også en god venn av hovedkongen som heter Dungal. Han er kjent for Dungalsby som han selv har latt bygge.
   Nå vil jeg be dere, Hrolf og Stefni, at dere lar meg få folk og styrke slik at jeg kan hevne min far og vinne tilbake min farsarv."
   Hrolf sa: "Jeg skal gi deg all den styrke og støtte som jeg har og ikke skilles fra deg før du har vunnet tilbake ditt rike og fjernet din sorg, eller også skal jeg miste livet." Stefni sa også det samme og Harald takket dem for deres ord og godvilje.
   Straks etter veitslen gjorde de seg klar til ferd og tok med seg alle de tapreste krigerne de kunne få tak i. De satt Bjørn rådgiver og flere stormenn sammen med ham til å verge landet. Og før de dro fridde Harald til Tora, Stefnirs søster. Hrolf og flere andre stormenn støttet dette. Det ble så at Harald fikk henne og hun skulle sitte i feste til de kom tilbake.
   Så seilte de fra Jylland og hadde tretti velutstyrte skip og de stoppet ikke før de kom til Lindisøy i det vestlige England. Der lå de i skipsleia og ventet noen dager på god bør for de ville ikke herje der.

36. Slaget ved Åstun

Det fortelles at hos kong Henrik var en mann som het Annis. Av alder var han gammel, men både ung og gammel når det gjaldt ondskap og trolldom. Han hadde fostret Henrik og hele tiden vært hans rådgiver og Annis hadde fortalt kongen i en måned at Harald og Hrolf ville komme dit med mye folk og hva de tenkte å gjøre.
   Annis mente at siden store krigere som Hrolf og Stefni kom dit så, - "er det mitt råd at du sender bud til Melan jarl i Skottland, din svigerfar, at han kommer med folk til deg. Du skal også sende bud til kong Dungal og be han også sende deg folk. Og straks Hrolf kommer til landet skal du sende en mann til dem for å velge ut en kampplass og by dem til slag. Da kan de etter vikingeloven ikke herje og plyndre. Kampplassen skal være ved Åstun nord for Kanaskogen. Der er det svært landlig og vanskelig å flykte fra og i skogen skal du la halvparten av folkene våre vente slik at de kommer bak dem og kan angripe bakfra. Slik skal vi omringe dem og ikke la noen slippe unna.
   Kongen syntes dette var et godt råd og gjorde slik Annis hadde sagt. Melan jarl kom fra Skottland med mye folk og det var også frie folk der som kong Dungall hadde sendt kong Henrik. Fremst blant krigerne var to berserker og den ene het Åmon og den andre Hjalmar. De var svært sterke og djerve. Henrik hadde nå en hær som ikke ville rømme. Nå kom sendemennene hans til Lindisøy og fortalte Hrolf og de andre at de var innbudt til slag og at kampplassen var ved Åstun. Noen synes det var lite klokt å dra med folkene inn i landet også fordi det var mye trolldom her. De seilte til de kom dit hvor det heter Skorsteini og etterlot skipene der og gjorde seg klar til å marsjere innover og stoppet ikke før de kom til Åstun. Kong Henrik og Melan jarl var der allerede med hæren som ikke ville rømme og i skogen var Åmon og Hjalmar med mye folk, men Hrolf og de andre visste ikke dette.
   Nå ble det dannet fylkinger: Kong Henrik dannet tre fylkinger og han var selv i den midtre fylkingen og Melan jarl i den andre. I den tredje fylkingen var det en greve som het Engilbert og som var en stor kriger. Med ham var en mann som het Raudam og var både stor og sterk og svært modig. Merke ble båret foran dem alle, men Annis var ikke med i kampen. Harald ville fylke seg mot kong Henrik og Stefni mot Melan jarl. Hrolf fylket mot Raudam og Engilbert.
   Så ble det blåst i lur og begge sider trengte seg på framover med rop og egging. Først ble det kastet spyd og annet og så begynte en vill kamp med hugg og stikk hvor begge parter gikk hardt på. Skotter og engelskmenn var først svært kvasse, men danskene ga snart skarpt tilbake. Engilbert og Raudam møtte Hrolf straks i begynnelsen på kampen og satte begge på ham, men han forsvarte seg vel og mandig. Han hadde sine hærklær på og utenpå der Vefreyjanaut. Raudam og Engilbert var begge både sterke og raske så Hrolf fikk ikke inn noen avgjørende hugg, men han hugg av dem hjelm og skjold.
   Hrolf ble nå svært trett, men våpnene skadet ham ikke på grunn av hans beskyttelse. Han var nå svært sint og hev sverdet og kastet seg mot grev Engilbert med så stor fart at han hev greven opp i lufta over hodet sitt og førte han ned med hodet først slik at nakken hans knakk.
   I samme stund hugg Raudam med begge hendene mot Hrolfs rygg slik at sverdet hans gikk i stykker under hjaltet, og så ville han gripe Hreggvidarnaut, men Hrolf løp til og lot han kjenne sin fulle kraft og tvang ham under seg og satt kneet i brystet hans så hardt at ribbeina knakk. Raudam og Engilbert døde der og alle syntes de hadde vært store krigere.
   Hrolf tar nå Hreggvidarnaut og hugger med begge hendene. Skottene syntes at dette bet for kvast og hoppet unna. Hrolf fulgte etter dem og drepte de som var foran ham. Danskene ble nå brått klar over at våpnene deres ikke beit selv om de hugg der hvor det ikke var skjold eller brynje og det var som om de slo med stokker, men Hreggvidarnaut beit som om den ble ført i vann. Men ingen andre enn Grim den skrekkelige hadde klart å døyve den. Nå falt det flere dansker enn engelskmenn.
   Så hørte de at det ble blåst i lur og krigsrop. Berserkene kom så løpende ut av skogen sammen med mange andre krigere og falt Hrolf og de andre i ryggen. De gikk hardt på og mange dansker falt nå. Hrolf ba mennene sine snu seg mot dem og kjempe den andre veien. Han for også med merket sitt mot berserkene. Nå ble det en voldsom kamp og Stefni hugg mot Melan jarl og det ble en hard kamp for han var en stor kriger og sverdet til Stefni beit ikke. Åmon og Hjalmar kom nå begge mot Hrolf og hugg til han, men han dekket seg med skjoldet og verget seg mesterlig. Hrolf svingte sverdet mot Hjalmar og det gikk inn i læret over hofta og ned i foten og han døde snart etter dette.
   Annis kom så frem. Han hadde et skjold foran seg som var stort som en dør og et lite sverd i den andre handa. Sverdet stakk han i magen til Hrolfs merkesmann slik at det gikk gjennom han og merket falt til jorden. Straks Annis hadde vist seg så beit våpnene til danskene igjen og alle gikk nå på så hardt de kunne. Begge sider hadde nå store tap, men danskene mest.
   Hrolf ville nå hevne merkesmannen sin og hugg til Annis. Hugget traff midt på skjoldet og kløyvde det ned til handfestet. Sverdet sto så fast og Annis holdt så sterkt i mot at skjoldet ikke rikket seg og Hrolf ville da slippe sverdet, men dette kunne han ikke for begge hendene hans hang fast i sverdhandtaket.
   Annis ba nå skottene om å straffe Hrolf, - "fordi vargen er fanget."
   Nå gjorde de så at de flokket seg svært mange rundt Hrolf. Andre hugg eller slo han og han ble både kasta stein på, hugget med øks og slått med klubbe. Hrolf viste tenner nå på en lite vakker måte og brøt på alt han kunne med harde fotbevegelser, men han klarte ikke å slippe løs.
   Stefni kjempet med Melan jarl og nå tok sverdet hans til å bite. Han hugg til jarlen av all kraft oppå hjelmen og det hugget var så kraftig at han kløyvde hjelmen og hodet og hele kroppen hans slik at sverdet festet seg i jorden. De hadde nå kjempet lenge.
   Stefni undrer seg nå over at han verken ser Hrolf eller merket hans og leter etter han til han ser hvor han står og at de prøver å hugge av ham føttene. Han skynder seg nå bort for å hjelpe ham og kommer uventet på Annis og hugger med sverdet foran på hjelmbarden slik at han hugger i stykker dette og ansiktet og begge hendene i albuene. Annis ble der hugget kraftig og Hrolf kommer seg løs og det er ikke godt å være foran ham. Han hugger til Åmon med begge hender slik at sverdet hans traff skjoldet og ødela det og sverdodden traff brystet og buken så innvollene falt ut og Åmon falt død til jorden. Hrolf var nå så sint at han ikke enset noe og hugg med voldsomt styrke så raskt han klarte å svinge sverdet og tre eller fire menn falt for hvert av hans hugg. Mannefallet kan helst sammenlignes med når en hugger fliser av en stokk. Stefni gjorde det samme og nå falt engelskmennene i hundrevis.
   Kong Henrik og Harald møttes ansikt til ansikt i striden og hadde kjempet hele dagen. Nå var begge både trette og såret, men Harald mest. Hrolf ser nå deres kamp; han hadde da fire ganger gått fram og tilbake gjennom fylkingen til kong Henrik. Nå går han bort til kongen og hugger ham i ryggen så han faller i to biter død til jorden.
   Og da skottene og engelskmennene ser at kongen deres er falt da flykter alle som hadde føtter og kunne komme seg unna og de andre fulgte etter de flyktende og drepte de som de fikk tak i. Hrolf fulgte lenge etter de flyktende og ga ingen grid til dem han nådde med sverdet og felte mange folk under flukten. Så gikk danskene tilbake og plyndret slagplassen og fant der mye krigsbytte. Annis var fanget i striden og Hrolf lot hester slite han i filler og slik døde han.
   Hrolf hadde mange sår både på hender og føtter og kroppen var blå og skadet av store hugg, men ingen av dem hadde bitt på ham.
   Nå dro de til Vincesterborgen og den ble overgitt dem og alt landsfolket støttet gladelig Harald. Han ble nå tatt til konge over hele det riket som hans far hadde hatt. Han takket både Hrolf og Stefni, som rett var, for sine framganger. Skotter som klarte å komme unna dro til Dungal og fortalte ham om sine tap og at Hrolf liknet mer på et troll enn et menneske på grunn av styrke og størrelse. Dungal likte dårlig de tap han hadde fått, men måtte bare godta det.

37. Om bryllup og landordning.

Både Hrolf og Stefni var nå i ro sammen med Harald; dette var på slutten av vinteren. Harald lot hente Ålfhild, sin søster, til Brandfurdaborg, og hun ankom med et godt og sømmelig følge. Både Harald og de andre ble svært betatt av hans søster. Hun var en pen og sjarmerende jomfru og førte seg svært fint som det sømmer seg et kongsbarn. Stefni ble snart forelsket i henne og gikk for å snakke med henne og han syntes hun var både klok og dannet. Stefni fridde da til henne, men hun sier at hun må la broren avgjøre dette. Dette var lett å få Harald til å samtykke i for han syntes Stefni var både modig og gjev. Det ble så at Stefni festet Ålfhild og Harald ordnet brudegave til henne i gull og verdigjenstander.
   Da våren kom forberedte de seg alle til å dra til Danmark og lasta skipene med malt, mjød og vin og dyre klær og alle de varene som var dyrest i Danmark og som en kunne få i England. Så reiste de til Danmark og Ålfhild var med dem. Alle folk på Jylland var glade ved deres tilbakekomst og både jomfruene og Bjørn rådgiver tok vel i mot dem. Ålfhild dro til Ingigerd og Tora og de var svært glade i hverandre.
   De losset skipene og gjorde klar til en strålende veitsle med alle de beste varer som en kunne få i Danmark eller nabolandene. Det var ikke spart på noen ting når det gjaldt hus eller innbo, det kom fra alle Norderlandene. Til denne veitslen ble det innbudt både borgere og hirdmenn, grever og jarler med hertuger og konger og alle slags stormenn. De fleste av stormennene i Danmark var i denne veitsla. Og under alle sammenkomster ble folk servert ved bordene av høflige junkere og hoffmenn. Det ble servert alle slags flotte retter med de dyreste urter, alle slags kjøtt- og fugleretter; av reinsdyr, hjort og vakre villsvin; gjess, ryper og peprede påfugler. Heller ikke manglet det på den dyreste drikke; øl og engelsk mjød og den flotteste vin, kryddervin og klaret. Og på bryllupet og på veitsla så kunne en høre alle mulige typer strengespill, harper og feler, lyre og spillreide. Der ble slått på tromme og blåst på fløyte til alle slag lystige leiker som kunne glede kroppen.
   Etter dette ble jomfruene leid inn sammen med sitt staselige og lystige kvinnefølge. To stormenn leidde hver av dem som brudgommene skulle ha og over dem på malte stenger ble det båret klede som skulle skygge for deres lyse utseende og fagre følge inntil de fikk satt seg i setene. Først da ble kledet tatt vekk og hvor hen en vendte blikket så skinte legemer og hår i gull og edelsteiner. Alle synes at Ålfhild og Tora var bleke sammenlignet med Ingigerd. Nå var veitsla på det mest ærerike og på dette gjestebudet fikk Hrolf Ingigerd, Stefni fikk Ålfhild og Harald fikk Tora.
   Denne veitsla holdt på i sju dager på samme måte som jeg nå har redegjort for, med heder og pris til siste dag, brudgommer med gode gaver som hedret stormenn og de takkende gjestene før alle skiltes med stort vennskap og hver dro hjem til seg og sine. Alle reiste i stort vennskap og kjærlighet.
   Kong Harald var ikke lenge i Danmark før han ble kalt tilbake til England og han skiltes fra Stefni, sin svoger, og Hrolf med stort vennskap og dro siden tilbake til sitt rike. Dronning Tora var med ham og de styrte siden rolig og fredelig. De hadde barn sammen, men navnene deres kjenner vi ikke.
   Mange kaller England for det gildeste landet av Vesterlandene fordi der kan en smelte alle slags malm og der vokser hvete og der er store beitemarker og all slags grøde vokser der. Der blir også laget klær og mange slag tøyer blir vevet der; mer enn andre steder. Lundunaborg er hovedstad der og Kantaraborg. Der er Skardaborg og Helsingjaborg, Vincestr og mange andre steder og byer som ikke er nevnt her.
   Stefni ble gitt jarlsnavn over hele Jylland, og han bodde til vanlig i Ripe. Danmark er svært spredt og Jylland er den største delen av riket og det ligger i syd ved havet. Jyllandssiden blir kalt vesten fra havet, Vandskilskaga og syd til Ripe. I Jylland er mange viktige byer, syd Heidaby, en annen er Ripe, tredje er Årosi, fjerde Vebjørgum, der velger danskene kongen sin. Limfjorden er på Jylland og den går fra nord til syd og på innsiden av fjorden går Haraldseidet vestover til havet. Det var der kong Harald Sigurdsson dro skipene sine over da han for unna ufreden fra kong Svein. Vest for Limfjorden ligger Vandilsskagi og den viker nordover. Jørungi er hovedbyen der. Mellom Jylland og Fjona går Ålvasund inn og Fjona er hovedbyen i Odinsøy. Mellom Fjona og Sjåland går Beltissund. I Sjåland er hovedbyen Roiskeldu. Nord for Sjåland går Eyrasund inn og nordenfor der Skånøy. Der er hovedbyen Lund. Mellom Jylland og Skånøy ligger et svært stort øyrike: Det er Samsøy, Ålsøy, Låland, Langaland. Borgundarholm ligger øst i havet. Skjoldungene hadde på denne tid dette riket, men andre konger og jarler hadde ikke mindre riker å styre over enn dem i Danmark selv om Skjoldungene hadde stor ære på grunn av navn og ætt.

38. Riksstyringen til Hrolf og slutten på sagaen.

Det fortelles at Stefni jarl ikke levde lenge og ikke hadde barn som vokste opp. Hrolf og Stefni skiltes i stor vennskap og holdt dette ved like så lenge de levde. Det er ikke kjent at Hrolf vendte tilbake til Ringerike. Og det sies at den sommeren som Harald dro vestover til England, da dro Hrolf og Ingigerd østover til Holmgard med ti skip. Der ble Hrolf valgt til konge over hele Gardariket med støtte av Ingigerd og stormenn der i riket. En tredjedel av Gardariket kalles Kænungagard og det ligger ved en fjellkjede som skiller Jotunheimen fra Holmgardriket og der er også Ermland og flere andre småriker. Hrolf styrte nå riket sitt med stor ære og han var både klok og myndig. Ingen høvdinger våget å herje hos ham på grunn av hans tapperhet og styrke. Hrolf og Ingigerd elsket hverandre mye og hadde mange barn. Hreggvid het en av deres sønner som hadde mye for seg. Han for i hærtokt i Austerveg og kom ikke tilbake siden. Kloke menn sier at en annen av Hrolfs sønner var kong Olaf i Danmark, som Helge den djerve herja hos, men Hromund Gripsson hjalp Olaf, som det står i hans saga, og drepte Helge, og at Dagny og Dagbjørt var døtrene til Hrolf, som hjalp Hromund. Men det står ikke skrevet om de var barna til Ingigerd eller ikke. Tredje sønnen til Hrolf het Hørd, far til Kåre, far til Harda-Knut. Det sies at Hrolf ble en gammel mann, men det fortelles ikke om han døde fredelig eller falt i kamp.
   Selv om denne sagaen ikke synes å samsvare med andre sagaer om disse sakene når det gjelder navn på mennesker og hendelser, hva hver enkelt vant eller gjorde med tapperhet eller klokskap, trolldom eller svik eller hvor høvdingene styrte da er det rimelig at de som har satt sammen og skrevet disse hendelsene, har hatt noe for seg, enten gamle kvad eller historiene til kloke menn. Det er få eller ingen sagaer fra gamle tider som menn kan sverge på er sanne, og at det har vært slik som det står i sagaen for det har blitt lagt til ting for de fleste og heller ikke kan alle ord og omstendigheter bli forklart noen steder fordi dette er for sent. Men det er likevel best å ikke beklage eller å kalle kloke menns sagaer for løgn om en ikke kan si dette med større sannsynlighet eller veltalenhet. Dessuten har gamle kvad og sagaer mer vært sett som timelig glede enn evige sannheter. Det er også få ting som er så urimelig sagt at det ikke finnes eksempler på at slik har det vært. Det er også skrevet i sannhet at Gud har gitt hedenske menn en veg til kristent vett og forståelse av jordiske ting som med fremragende djervhet, rikdom og ære er skapt.
   Nå slutter denne historien om Hrolf Sturlaugsson og hans storverk her. La hver den som har lyttet og hatt moro av den gledes; og den uglede som angrer og ikke kan gledes. Amen:

Ordliste:

gerjern - trolljern, magisk jern
volve - spåkvinne, sjamankvinne
sjøgyger - havboende jotunkvinne, havboende tusse
atgeir - en slags hellebard dvs. både spyd og øks på samme våpen
Vefreyunaut, Hreggvidarnaut m.m. - denne endelsen -naut betegner gave, muligens av magisk natur.