Grammatiske supplementer

Velg språk	Norrønt	Islandsk	Norsk	Dansk	Svensk	Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ►

Oldnorsk lesebok for begynnere

Grammatiske supplementer

Lydregler.

1. I bøiningsendelser utstøtes ofte en kort vokal efter en lang, især a og u efter á; f. eks. ár=áar; am=áum; búm - búum; skóm = skóum; ánni = áinni.

2. nr, lr blir til nn, ll i flerstavelsesord og i enstavelsesord med lang vokal; f. eks. aptann (for aptanr); heiðinn, heiðinnar (for heiðinrar); gamalt, gamallar, gamalli (for gamalr, gamalrar, gamalri); stóll (for stólr); steinn (for steinr); vænn, vænnar, vænni (for vænr, vænrar, vænri).

sr blir ss i enden av ord; f. eks. íss (for ísr); lauss (for lausr); blæss (for blæsr, pres. ind. av blása); stundom også foran en vokal, f. eks. laussar (ved siden av lausrar).

3. j bortfaller foran i: f. eks. telim (for teljim, pres. konj. av telja).

v bortfaller i regelen foran o, ó, u, y, æ; f. eks. orðinn (for vorðinn); óð (for vóð); urðum (for vurðum); yrða (for vyrða).

r bortfaller i enden av ord efter ss, samt efter s, l, n med en annen konsonant foran; f. eks. hvass (for hvassr); lax (= laks for laxr); fugl(for fuglr); jarl (for jarlr); hrafn (for hrafnr); fregn (for fregnr, pres. ind. av fregna).

Om avlyd se Kap. IX; u-omlyd Kap. VII; i-omlyd Kap. X

Substantivenes bøining.

4. Hankjønnsord (se Kap. XIII).

I nogen svake hankjønnsord inntreder i bøiningen et j foran a og u; således navnlig i alle som ender på -ingi, f. eks. hǫfðingja, hǫfðingjum (av hǫfðingi), og i vili, vilje (gen. vilja). - herra, herre, har også i nom. endelsen a.

Pres. partisippier på -andi bøies, når de brukes som subst., i entall som svake hankjønnsord, men har i flertall: nom. -endr, gen. -anda, dat. -ǫndum ell. -endum, akk. -endr; f. eks. lesandi, en som leser, gen., dat., akk. ent. lesanda; flertall: lesendr - lesanda - lesǫndum ell. lesendum - lesendr.

Således også búandi ell. bóndi, bonde (flert. búendr ell. bœndr - búanda ell. bonda - buǫndum ell. búendum, bóndum - búendr ell. bœndr); frændi, frende (flert. frændr - frænda - frændum - frændr) og fjándi, fiende (flert, fjándr - fjánda - fjándum - fjándr).

5. I den sterke bøining blir i nom. ent. nr, lr, sr til nn, ll, ss efter §2; og r bortfaller efter § 3 (samt dessuten i guð, byskup og nogen egennavn som Hákon, Auðun, Hálfdan; ofte også i son, vin for sonr, vinr).

6. I endel flerstavelsesord (som ender på all, ill, ull, ann, inn, unn, arr, urr) utstøtes, når bøiningsendelsen begynner med en vokal, den næstsiste stavelses vokal; f. eks. jǫkli, jǫklar, jǫkla, jǫklum (av jǫkull); himni, himnar, himnum (av himinn); morgni ell. morni (av morgunn); hamri, hamrar, hamra, hǫmrum (av hamarr).

7. I dativ ent. bortfaller endelsen i ofte, især i enstavelsesord; f. eks. hring, hæl. - dagr, dag, heter i dat. ent. degi.

8. Ordene på -ir bøies således: hirðir (hyrde) - hirðis - hirði - hirði; flert. hirðar, hirða, hirðum, hirða.

9. Som fundr går avledede ord på -naðr og -skapr; dessuten navnlig hlutr, lodd; hugr, hu; kostr, vilkår; staðr, sted; vinr, venn, samt (med j foran a og u) byrr, bør (gen. byrjar) og bœr, gård (gen. bœjar).

10. Enkelte har i gen. ent. -s; nom. fl. -ir; akk. fl. -i (f. eks. gestr); andre i gen. ent. -ar; nom. fl. -ar; akk. fl. -a (f. eks. skogr). - sær (eller sjár, sjór) sjø, bøies: sævar - sævi - sæ; flert. sævar - sæva - sævum - sæva.

11. Som vǫllr bøies navnlig: knǫrr, handelsskib; vǫndr, vånd; vǫrðr, vakt; vǫxtr, vekst; ǫrn, ørn. - Som fjǫrðr navnlig skjǫlðr, skjold; kjǫlr, kjøl; bjǫrn, bjørn; mjǫðr, mjød. - áss, gud, bøies: ásar - æsi - ás; flert. æsir - ása - ásum - ásu.

12. Særskilt merkes:

Ent.	nom.	faðir	bróðir	maðr	vetr	fótr
		far	bror	mann	vinter	fot
	gen.	fǫður	bróður	manns	vetrar	fótar
	dat.	fǫður	bróður	manni	vetri	fœti
		(feðr)	(brœðr)
	akk.	fǫður	bróður	mann	vetr	fót
Fl.	nom.	feðr	brœðr	menn	vetr	fœtr.
	gen.	feðra	brœðra	manna	vetra	fóta
	dat.	feðrum	brœðrum	mǫnnum	vetrum	fótum
	akk.	feðr	brœðr	menn	vetr	fœtr

13. Hunkjønnsord (se Kap. XIV).

kirkja, kirke, heter i gen. fl. kirkna; (således alle svake hunkjønnsord på -kja, -gja); lilja, lilje (og lign.) i gen. fl. lilja.

kona, kvinne, heter i gen. fl. kvenna.

14. Av sterke hunkjønnsord som i nom. og akk. fl. har -ar, merkes ord på -ing og -ung (f. eks. drǫttning, dronning) samt á å (se § 1); fremdeles ey, ø (hvori der inntrer j foran a og u: eyjar, eyjum) og ǫr, pil (hvori der inntrer v foran a og u: ǫrvar, ǫrum ell. ǫrvum). - mær, mø, har i gen. meyjar (og bøies som ey).

15. Som ermr bøies navnlig byrðr, byrde, veiðr, fangst, øx, øks (for øxr, se § 3) samt personnavn som ender på -r, -unn og -dís (f. eks. Brynhildr, Ídunn, Hjǫrdís).

16. Nom. og akk. fl. på -r og i-omlyd har navnlig bót, bot (bœtr); rót, rot (rœtr); bók, bok (bœkr); kló, klo (klœr); tá, tå (tær); nátt, natt (nætr); gás, gås (gæss for gæsr, se § 2); mǫrk, mark (gen. markar, fl. merkr); stǫng, stang (stangar; stengr); tǫng, tang (tangar; tengr); tǫnn, tann (tannar; tennr); hǫnd, hånd (handar; hendr).

hǫnd heter i dat. ent. hendi.

17. móðir, mor (gen. ent. móður; nom. og akk. fl. mœðr); dóttir, datter (dóttur, dœtr); systir, søster (systur, systr) bøies som bróðir (se § 12).

kýr, ko, bøies sáledes: kýr - kýr - kú - kú; flert. kýr - kúa - kúm - kýr.

18. Endel flerstavede personnavn har såvel i akk. som dat. ent. -u; f. eks. Guðrún - Guðrúnar - Guðrúnu - Guðrúnu.

19.Intetkjønnsord (se Kap. XV).

I nogen sterke intetkjønnsord inntreder i bøiningen j foran a og u; f. eks. men, halssmykke (menja; menjum); merki, merke (merkja; merkjum); i andre inntreder v foran a, i, u, f. eks. hǫgg, hugg (hǫggvi; hǫggva; hǫggvum ell. hǫggum).

20. I nogen utstøtes, når bøiningsendelsen begynner med vokal, den næstsiste stavelses vokal (kfr. § 6). Således navnlig sumar, sommer; hǫfuð, hoved; gaman, gammen (sumri, sumra, sumrum; hǫfði, hǫfða, hǫfðum; gamni).

21. fé, fe, bøies således: fé - fjár - fé - fé; flert. fé - fjá - fjám - fé; kné, kne, og tré, tre heter i gen. og dat. fl. knjá; trjá - knjám; trjám.

Adjektivenes bøining

(se Kap. XVI og Kap. XIX).

22. I den ubestemte bøining bortfaller i nom. ent. hankj. -r efter § 3.

nr, lr, sr blir efter § 2 til nn, ll, ss i nom. ent. hankj., gen. og dat. ent. hunkj. og i gen. fl.; f. eks. heiðinn, gamalt, lauss - heiðinnar, gamallar, laussar (ell. lausrar) - heiðinni, gamalli, laussi (ell. lausri) - heiðinna, gamalla, laussa (ell. lausra). Også i komparativ, f. eks. vœnni (for vœnri).

23. I nom. og akk. ent. intetkj. blir ðt i betonte stavelser til tt, i ubetonte til t; f. eks. brátt (for bráðt av bráðr); kallat (for kallaðt av kallaðr).

nt blir i ubetonte stavelser til t; f. eks. heiðit (av heiðinn); funnit (av funninn).

góðr blir i nom. og akk. ent. intkj. til gott; margr til mart; lítill og mikill til lítit, mikit.

24. I de adjektiver som i nom. ent. hankj. ender på -inn, samt i lítill og mikill, ender akk. ent. hankj. på -inn; f. eks. heiðinn, lítinn, mikinn.

25. I endel flerstavede adjektiver (navnlig de som i nom. ent. hankj. ender på -all, -ull, -inn) utstøtes, når bøyningsendelsen begynner med en vokal, den næstsiste stavelses vokal (kfr. § 6 og § 20); f. eks. gǫmlum, gǫmlu, gamlan, gamla, gamlir, gamlar, gamli (av gamalt); heiðnum, heiðnu, heiðna, heiðnir, heiðnar, heiðni (av heiðinn).

26. I nogen adjektiver inntreder i bøiningen j foran a og u; f. eks. miðja, miðjum (av miðr); i andre v foran a, i, u; f. eks. gløggvi, gløggvar, gløggvum ell. gløggum (av gløggr, skarpsynt).

27. Nogen adjektiver ender på a og er ubøielige; f. eks. jafnaldra, jevnaldrende. (Stundom forekommer i disse en form for nom. ent. hankj. på -i.)

28. Pres. partisipp bøies, når det brukes adjektivisk, ganske som komparativene (kfr. §4). - Fortids partisipp (dr, tr), -aðr og -inn bøies som de tilsvarende adjektiver.

29. Uregelmessig komparasjon: gamall, ellri, elztr; góðr, betri, beztr; ilir, verri, verstr; margr (mangen), fleiri, flestr; lítill, minni, minstr; mikill (stor, megen), meiri, mestr.

Tallordene

30. Mengdetallene er: 1 einn, 2 tveir, 3 þrír, 4 fjórir, 5 fimm, 6 sex, 7 sjau, 8 átta, 9 níu, 10 tíu, 11 ellifu, 12 tólf, 13 þrettán, 14 fjórtán, 15 fimtán, 16 sextán, 17 sjautján, 18 átján, 19 nítján, 20 tuttugu, 30 þrír tigir, 40 fjórir tigir, 50 fimm tigir, 60 sex tigir, 70 sjau tigir, 80 átta tigir, 90 níu tigir, 100 hundrað, 1000 þusund.

31. einn, tveir, þrír, fjórir bøies således:

	Hankj.	Hunkj.	Intkj.	Hankj.	Hunkj.	Intkj.
Nom.	einn	ein	eitt	tveir	tvær	tvau
Gen.	eins	einnar	eins		tveggja
Dat.	einum	einni	einu		tveim
Akk.	einn	eina	eitt	tvá	tvær	tvau
Nom.	þrír	þrjár	þrjú	fjórir	fjórar	fjogur
Gen.		þriggja			fjogurra
Dat.		þrim			fjórum
Akk.	þrjá	þrjár	þrjú	fjóra	fjórar	fjogur

I tierne fra þrír tigir til níu tigir er tigir flertall av et subst, av hankj., der bøies som sonr, altså þrír tigir - þriggja tiga - þrim tigum - þrjá tigu. Disse tallord er substantiviske og forbindes med gen.; f. eks. þrír tigir manna. Men ved siden derav finnes de ubøielige adjektiviske former þrjátigi, fjórutigi, fimmtigi, sextigi o. s. v.; f. eks. þrjátigi menn.

hundrað (fl. hundruð) er et sterkt subst, av intkj.; þúsund (fl.þúsundir) er et sterkt subst. av hunkjønn; f. eks. tvau hundruð manna; þúsund manna.

32. báðir, begge, bøies:

	Hankj.	Hunkj.	Intkj.
Nom.	báðir	báðar	bæði
Gen.		beggja
Dat.		báðum
Akk.	báða	báðar	bæði

33. Ordenstallene er: 1 fyrsti, 2 annarr, 3 þriði, 4 fjórði, 5 fimti, 6 sétti, 7 sjaundi, 8 átti (ell. áttandi), 9 níundi, 10 tíundi, 11 ellifti, 12 tólfti, 13 þrettándi, 14 fjórtándi, 15 fimtándi, 16 sextándi, 17 sjautjándi, 18 átjándi, 19 nítjándi, 20 tuttugandi, 30 þrítugandi, 40 fertugandi, 50 fimtugandi, 60 sextugandi, 70 sjautugandi, 80 áttatugandi, 90 nítugandi.

34. Ordenstallene bøies (med undtagelse av annarr) som adj. i bestemt form; i þriði inntreder j foran a og u (þriðja, þriðju). Om bøiningen av annarr se Kap. XX.

Pronomenene.

35. Om de personlige pron. og det refleksive pron. Kap. IV.

36. De possessive pron. mínn, þínn, sínn bøies som hinn (se Kap. XVII), men intkj. ent. mitt, þitt, sitt. - okkarr, vår (om to), várr, vår (om flere), ykkarr, eders (om to), yðarr, eders (om flere) bøies som adj. i ubestemt form, men har i akk. ent. hankj. n (for an): okkarn, várn; ykkarn; yðarn. - I okkarr, ykkarr, ydarr inntreder sammendragning efter § 25: yðrum, yðrir, yðra.

37. Om de demonstrative pron. sá, den; þessi, denne; hinn, hin, den, se Kap. I; Kap. XVII; Kap. XX.

hinn brukes også som bestemt art., se Kap. XVIII. Som pron. heter hinn i intkj. ent. hitt, som artikkel hit.

38. Som relativt pron. brukes er og sem, som, der ikke kan bøies.

39. Spørgende pron. er hvat, hvad; hvárr, hvilken (av to); hverr, hvilken (av flere).

hvat heter i gen. hvess, dat. hví, akk. hvat (hvess kan også være gen. hankj. «hvis»; som dat. hankj. brukes hveim, hvem). - hvárr bøies som ubestemt adj. (akk. ent. hankj. hvárn); likeså hverr (med j foran a og u: hverja; hverjum; akk. ent. hankj. hvern ell. hverjan). - hvárr og hverr kan også være ubestemt pron. «en» ell. «enhver».

40. Av ubestemte pron. merkes:

nǫkkurr, nogen; nom. og akk. ent. intkj. nǫkkut; akk. ent. hankj. nǫkkurn; forresten som et ubestemt adj.

engi, ingen, bøies:

		Hankj.	Hunkj.	Intkj.
Ent.	nom.	engi	engi	ekki
	gen.	enskis (engis)	engrar	enskis (engis)
	dat.	engum	engri	engu
	akk.	engi (engan)	enga	ekki
Fl.	nom.	engir	engar	engi
	gen.		engra
	dat.		engum
	akk.	enga	engar	engi

Ofte finnes ved siden herav former med ø (og innskutt v); f. eks. øngvar, øngvir. Hvárrgi, ingen av to, bøies:

	Hankj.	Intkj.
Nom.	hvárrgi	hvártki
Gen.	hvárskis (hvárgis)
Dat.	hvárumgi	hvárugi
Akk.	hvárngi	hvártki

I hvatvetna, hvadsomhelst, bøies kun det første ledd av sammensetningen (hvat); likeså regelmessig i hvárrtveggja, enhver av to, og annarrtveggja, en av to.

I annarrhvárr, en av to, og annarrhverr, en og annen, bøies begge ledd.

Verbenes bøining.

41. Den svake bøining. (Se Kap. VII). Av uregelmessige verber merkes:

Inf.	Pres. ind.	Imp. ind.	Imp. konj.	Fort. part.
setja, sette	set	setta	setta	settr (intkj. sett)
selja, selge	sel	selda	selda	seldr (intkj. selt)
þykkja, synes	þykki	þótta	þœtta	þóttr (intkj. þótt)
sœkja, søke	sœki	sótta	sœtta	sóttr (intkj. sótt)
duga, hjelpe	dugi	dugða	dygða	dugat
vaka, våke	vaki	vakta	vekta	vakat
þora, turde	þori	þorða	þørða	þorat
þegja, tie	þegi	þagda	þegða	þagat
hyggja, tenke	hygg	hugða	hygða	hugat
segja, sie	segi	sagða	segða	sagðr (intkj. sagt)
gera, gjøre	geri	gerða	gerða
kaupa, kjøpe	kaupi	keypta	keypta	keyptr (intkj.keypt)
valda, volde	veld	olla	ylla	valdit

Som duga også trúa, tro, una, være tilfreds, lifa, leve, hafa, ha, bøies: pres. ind. hefi, hefir, hefir - hǫfum, hafit, hafa. pres. konj. hafa o. s. v. Imperf. ind. hafða, hafðir, hafði - hǫfðum, hǫfðút, hǫfðu. Imperf. konj. hefða o. s. v. Fort. part. hafðr (intkj. haft).

42. Den sterke bøining (se Kap. X).

I. Som finna går navnlig: spinna, spinne; vinna, vinne (unnum, unninn for vunnum, vunninn § 3); binda, binde (imperf. ind. ent. batt for band); vinda, sno (vatt, undum, undinn); springa, springe (imperf. ent. sprakk); stinga, stikke (imperf. ent. stakk)

Som sleppa går navnlig: bresta, briste; detta, dette; spretta, springe; verða, bli (urðum, orðinn, § 3); verpa, kaste (urpum, orpinn).

Fremdeles merkes: brenna, brenne, brann, brunnum, brunninn. Således renna, renne; drekka, drikke; bregða, svinge (imperf. ind. ent. brá).

bjarga, bjerge, barg, burgum, borginn. (Pres. ind. berg, bergr, bergr - bjǫrgum, bjargit, bjarga). Således gjalda, betale (imperf. ind. ent. galt); hjálpa, hjelpe; skjalfa, skjelve.

søkkva, synke, sokk, sukkum, sokkinn. Således støkka, fare op. - syngja, synge, sǫng, sungum, sunginn.

II. Som drepa går navnlig: gefa, gi; geta, få; kveða, tale; lesa, lese; reka, drive; vega, drepe (imperf. ind. ent. vá).

Som bera navnlig: skera, skjære; stela, stjele; nema, ta (fort. part. numinn).

Fremdeles merkes: biðja, be, bað, báðum, beðinn. Således sitja, sitte; liggja, ligge (imperf. ind. ent. lá); þiggja, motta (imperf. ind. ent. þá).

koma, komme, kom, kvámum ell. kómum, kominn (pres. ind. ent. kem ell. køm) - sofa, sove, svaf sváfum, sofinn (pres. ind. ent. sef ell. søf) - eta, ete, et, át, átum, etinn - fela, skjule, fal, fálum, fólginn - fregna, erfare, frá, frágum, freginn - sjá, se, sá, sám, senn (pres. ind. sé, sér, sér - sjám, sét, sjá).

III. Som fara går navnlig: ala, avle, nære; gala, gale; grafa, grave; hlaða, lade, lesse; mala, male; vaða, gå (óð, óðum § 3); vaxa, vokse (óx, óxum ell. uxum).

Som taka navnlig aka, ake; draga, dra (imperf. ind. ent. dró).

Fremdeles merkes: hefja, heve, hóf, hófum, hafinn. Således sverja, sverge - slá, slå, sló, slógum, sleginn. Således flá, flå.

deyja, dø, dó, dóm, dáinn - hlæja, le, hló, hlógum, hleginn - standa, stå, stóð, stóðum, staðinn.

IV. Som bita går navnlig: biða, (fort. part. beðinn); drífa, drive; gína, gape; grípa, gripe; hníga, bøie sig; hvína, hvine; klífa, klatre; líða, gå; líta, se; riða, ride; ríða, vride; risa, reise sig; síga, sige; skína, skinne; skriða, skride; slíta, slite; stíga, stige; svíða, svide; svíkja, svike; þrifá, gripe.

Istedenfor imperf. ind. ent. hneig, steig, seig sies også hné, sté, sé.

V. Som bjóða går navnlig: brjóta, bryte; fljóta, flyte; frjósa, fryse; gjósa, velle frem; gjóta, gyte; hljóta, få; kjósa, velge; ljósta, ramme; njóta, nyte; rjóða, farve rød; sjóda, koke; skjóta, skyte; þrjóta (upers. det tar ende med).

Som fljúga navnlig: drjúpa, dryppe; kljúfa, kløve; krjúpa, krype; ljúga, lyve; rjúfa, rive hull paa; rjúka, ryke; smjúga, smyge; strjúka, stryke; lúka, lukke, ende; lúta, lute; súga, suge.

Istedenfor imperf. ind. ent. flaug, smaug sies også fló, smó.

VI. Som falla navnlig: halda, holde (imperf. ind. ent. helt).

Som leika går heita, hete, kalle. Som láta går gráta, gråte; ráða, råde.

Fremdeles merkes: fá, få, fekk, fengum, fenginn - ganga, gå, gekk, gengum, genginn - hanga, henge, hekk, hengum, hanginn.

VII. Som hlaupa går: auka, øke (imperf. jók); ausa, øse (imperf. jós).

Fremdeles merkes: búa, bo, ordne; bjó, bjoggum, buinn - hǫggva, hugge, hjó, hjoggum, hǫggvinn.

43. snúa, vende, sno, har i imperf. snera, fort. part. snúinn (pres. ind. sný). Således også gróa, gro; róa, ro; (pres. ind. grœ, rœ).

44.Verbene eiga, eie; mega, kunne; kunna, kunne; unna, elske; skulu, skulle; munu, monne, ville; muna, erindre; vita, vite; þurfa, behøve, danner pres. ind med imperfektsformer og bøies således:

a. eiga, eie: pres. ind. á, átt, á - eigum, eigut, eigu. Pres. konj. eiga, eigir o. s. v. Imperf. ind. átta, áttir o. s. v. Imperf. konj. ætta, ættir o. s. v. Fort. part. attr.

b. mega, kunne: pres. ind. má, mátt, má - megum, megut, megu. Pres. konj. mega, megir o. s. v. Imperf. ind. mátta, máttir o. s. v. Imperf. konj. mætta, mættir o. s. v. Fort. part. mátt.

c. kunna, kunne: þres. ind. karm, kant, karm - kunnum, kunnut, kunnu. Pres. konj. kunna, kunnir o. s. v) Merk at disse verber ender i inf. på - u. Imperf. ind. kunna, kunnir o. s. v. Imperf. konj. kynna, kynnir o. s. v. Fort. part. kunnat.

Som kunna bøies unna.

d. skulu, skulle: Pres. ind. skal, skalt, skal - skulum, skulut, skulu. Pres. konj. skula ell. skyla, skulir ell. skylir o. s. v. Imperf. ind. skylda, skyldir o. s. v. Imperf. konj. skylda, skyldir o. s. v.

Inf. heter foruten skulu også skyldu.

e. munu, monne: Pres. ind. man, mant, man ell. mun, munt, mun - munum, munut, munu. Pres. konj. muna ell. myna, munir ell. mynir o. s. v. Imperf. ind. munda (ell. mynda), mundir. o. s. v. Imperf. konj. mynda (ell. munda), myndir o. s. v.

Inf. heter foruten munu også mundu (myndu).

f. muna, erindre: Pres. ind. man, mant, man - munum, munit, muna. Pres. konj. muna, munir o. s. v. Imperf. ind. munda, mundir o. s. v. Imperf. konj. mynda, myndir o. s. v. Fort. part. munat.

g. vita, vite: Pres. ind. veit, veizt, veit - vitum, vitút, vitu. Pres. konj. vita, vitir o. s. v. Imperf. ind. vissa vissir o. s. v. Imperf. konj. vissa, vissir o. s. v. Fort. part. vitat.

h. þurfa, behøve: Pres. ind. þarf, þarft, þarf - þurfum, þurfut, þurfu. Pres. konj. þurfa, þurfir o. s. v. Imperf. ind. þurfta, þurftir o. s. v. Imperf. konj. þyrfta, þyrftir o. s. v. Fort. part. þurft.

45. vilja, ville, bøies: Pres. ind. vil, vilt ell. vill, vill - viljum, vilit, vilja. Ores. konj. vilja, vilir (§ 3) o. s. v. Imperf. ind. vilda, vildir o. s. v. Imperf. konj. vilda, vildir o. s. v. Fort. part. viljat.

46. vera, være, bøies: Pres. ind. em, ert, er - erum, erut, eru. Pres. konj. sjá, sér, sé - sém, sét, sé. Imperf. ind. var, vart, var - várum, várút, váru. Imperf. konj. væra, værir o. s. v. Fort. part. verit.

47. Den refleksive verbalform. De refleksive former dannes av de tilsvarende aktive i 1ste pers. ent. ind. og konj. å tilføie -umk (ell. -umsk, -umst), i 1ste pers. fl. -k (ell. -sk, -st), og overalt ellers i det eldre sprog -sk, i det yngre -st.

Herved er å merke:

a. foran -umk bortfaller vokalisk endelse; f. eks. dœmumk (for dœmi-umk); sýndumk (for sýnda-umk).

b. foran sk (st) bortfaller r, og t smelter med s sammen til z; f. eks. kallask (for kallar-sk); dœmzk ell. dœmzt (for dœmtsk ell. dœmtst).

48. Preposisjoner.

Genitiv styrer til, samt de sammensatte á meðal imellem; fyrir sakir (sǫkum), på grunn av, for skyld; (innan, innenfor; útan, utenfor).

Dativ styrer: af; frá, hjá, hos; ór, utav; ígegn, imot; á mót (á moti, i moti) imot; (undan, bort fra).

Akkusativ styrer ígegnum, igjennem, samt um (of), om, over og alle sammensetninger derav.

Dativ og akkusativ styrer á, på; fyrir, foran, for; í; undir; yfir; (dativ: på stedet; akk.: til stedet); fremdeles at, henimot, til, i (dativ); efter (akk.); með og við.

Enkelte regler av ordføiningen.

49. Når ved flere forbundne subjekter verbet står i flertall, settes predikatets adjektiv i intetkjønn flertall, hvis subjektene er av forskjellig kjønn; f. eks. Gunnhildr ok synir Eiríks váru farin til Danmarkar; fjǫll ǫll ok hólar váru full af landvættum.

På samme måte settes et demonstrativt pron. i intet kjønn fl., når det viser hen på flere subst, av forskjellig kjønn; f. eks. Yngvi ok Bera - þau.

50. Når predikatet består av et uselvstendig verbum og et substantiv, kan verbet rette sig efter dette subst, istedenfor efter subjektet; f. eks. Holtar á Vestfold var hǫfuðbœr hans; þetta lið alt saman váru tíu þúsundir; þat váru þar lǫg; þetta eru kǫlluð Hamdismál in fornu.

51. 3 pers. ent. aktiv (dels uten, dels med følgende styrelse) settes ofte med utelatt ubestemt subjekt hvor vi nu bruker «man» ell. «det» ell. passivt uttryk ell. l.; f. eks. eigi má drepa svá fríðan svein (d. e. man kan ikke); ísa leysti (eg. det løste isene, d. e. isene gikk op); gerði hann fúsan at fara (eg. det gjorde ham lysten på å fare, d. e. han fikk lyst); þess getr í Eiriksdrápu (det omtales i E.).

Merk også: rignir, náttar, várar o. l., det regner, det blir natt, vår; engum þykkir trygt at sitja undir hendi þeim Þrœndum (det synes ingen trygt o. s. v.).

52. Til et demonstr. pron. i flertall føies ofte i apposisjon en personsbenevnelse i entall for å betegne en forbindelse av personer som sammenhengen nærmere angir, og hvori den nevnte person er hovedpersonen. Settes pron. i intetkj., betegnes en forbindelse av hovedpersonen med en annen (eller andre) av forskjellig kjønn; f. eks. gerðu þeir Gylfi sætt sína (d. e. han og G.); skipit þeirra Karla (hans og K.s skib); þeir Þorsteinn (T. og hans menn); þau Hǫgni (H. og hans hustru).

På samme måte sies: vit Sveinn (S. og jeg); þit Gunnhildr (du og G.).

53. Meget ofte settes subst. i ubestemt form hvor vi nu bruker den efterhengte bestemte artikkel; f. eks. guð skapaði í upphafi himin ok jǫrð (Gud skapte i begynnelsen himmelen og jorden); bóndum leiddist hernaðr (bøndene blev kjed av krigen); þeir gerðu sætt sína konungar ok jarl (kongene og jarlen).

Omvendt brukes stundom overflødig bestemt art.; f. eks. hit fyrra sumarit; þau hín stóru skipin; viltu gefa mér einn gráfeldinn? (d. e. en av kappene).

Superlativ med bestemt artikkel betegner i alm. (ikke den høieste grad, men) en meget høi grad; f. eks. konungr var hinn reiðasti (d. e. meget vred).

54. Steder benevnes ofte med foranstillet prep. á, í, at; derav fremkommer påfallende uttrykk som f. eks. heitir bœr mikill at Steini (en stor gård heter Stein). Her kan og merkes: þar heitir nú Odinsey (d. e. det sted heter O.); á Heiðmǫrk, þar sem heitir á Hringisakri (på det sted som heter Ringsaker).

55. Nogen verber brukes upersonlig med personen tilføiet i akk. hvor vi nu bruker personlig uttrykk; f. eks. mik dreymir, jeg drømmer; mik grunar, jeg formoder; mik lystir, jeg har lyst til; mik skortir, jeg mangler.

56. Bruken av akkusativ, dativ og genitiv er i det hele omtrent som i tysk.

57. Ved dativ er dog å merke at denne kasus også kan brukes for å betegne

a. redskapet eller midlet; f. eks. hjó konungr sverðinu til dverganna (med sverdet); eyrum hlýðir, augum skoðar (med ørene, med øinene);

b. grunnen eller årsaken; f. eks. svalzt þú hungri (av hunger); hví «hvorfor»; því «derfor»;

c. måten eller den ledsagende omstendighet; f. eks. gengu þeir þar í gegnum þurrum fótum (med tørre føtter), han kom i Limafjǫrð þrim skipum (med tre skib);

d. forskjellen ved komparativer og ord med lignende betydning; f. eks. fjórum vetrum ellri; því (ɔ: desto) verr; litlu fyrir dag;

e. i henseende til: f. eks. lítill vexti (av vekst); haltr eptra fœti (på bakfoten);

f. det annet sammenligningsledd ved komparativ når en utelates; f. eks. hon var hverri konu vænni (vakrere enn hver kvinne, enn alle kvinner); œpa úlfi hæra (høiere enn en ulv): vánu skjótara (hurtigere enn forventning, d. e. enn man venter).

g. Av verber som styrer dativ merkes navnlig adskillige som betyr å bevege fra et sted (støte, kaste, svinge, slynge, bringe o. l.), f. eks. Geirrǫð hratt út skipinu; kasta akkerum; bregða sverði; Loki kom ásum jafnan í vandræði.

58. Ved genitiv merkes:

a. Prep. at kan stå med gen. av en personsbenevnelse hvor der underforståes heimili (bolig) e. l.; f. eks. at Þórars (hos T.).

b. hann hefir týnt flestum hinum beztum sínum hǫfðingjum, d. e. de fleste av sine beste høvdinger; hafa þeir margir þetta gert, d. e. mange av dem; satt er pat flest er fornkveðit er, d. e. det meste av det.

c. Når et pers. pron. skulde stå som helhetens gen. styrt av et annet pron., settes i dets sted det tilsvarende eiendomspron., rettende sig i kasus, tall og kjønn efter det styrende ord; f. eks. engi várr (isted. engi vár ingen av oss); skipi hvert várt stýrdi (isted. hvert vár hver av oss, om flere personer av forskjellig kjønn se § 49).

d. Av verber som har gjenstanden i gen. kan især merkes: bíða, vente på, vænta, formode, vente; fýsast, få lyst på; leita, søke efter; freista, forsøke, fá, få (ta til ekte) o. l.;

biðja, be om noget; krefja, kreve ngt.; eggja, egge til ngt. o. l. (personen i akk.);

hefna, ta hevn for ngt.;

f. eks. beið byrjar; leita ráðs; hann eggjaði þik hins versta ráðs; hefna bróður síns.

e. Stundom settes gen. ved adjektiver for å betegne det som egenskapen viser sig i; f. eks. konungsgarðr er rúmr inngangs, en þrǫngr brottfarar (d. e. rummelig å gå inn i, trang å gå ut av); góðr viðskiptis (god å komme ut av det med).

f. Ved adjektiver som betegner en utstrekning settes målet i gen.; likeså alderen ved gamall; f. eks. ker mikit margra alna hátt; dœgrs eins gamall.

g. Gen. (især av adj. og pron.) angir prisen ved verber som betyr å vurdere, og ved adj. verðr; f. eks. hann virði þá lítils; mikils vert.

59. De relative ord er, sem bøies ikke, men uttrykker allikevel alle de forhold hvori relativet kan tenkes i setningen. Skal relativet styres av en prep., settes denne ved slutningen av setningen. Ofte knyttes relativet ikke umiddelbart til det subst, som det viser tilbake på, men til et dem. pron., som retter sig efter subst, i kasus, tall og kjønn, f. eks. í borginni var hǫfðingi sá er Óðinn var kallaðr; sverð þat er hjǫltin váru ór gulli (ɔ: hvis grep); þessir konungar sem nu var frá sagt (ɔ: som der blev fortalt om).

60. Bruken av indikativ og konjunktiv er i det hele omtrent som i tysk; men konj. settes alltid efter nema, med mindre, hvis ikke; þóat, omenn, uaktet, og for det meste efter ádr, fyrr enn, førenn; f. eks. engi óttask, nema ilt geri; veit ek eigi þat, þóat minn frændi sé konungr yfir landi, hvárt batna skal við þat minn réttr nǫkkut; áðr konungr kœmi af skóginum, lét hann marga menn.

I betinget tale om hvad der vilde skje eller vilde være skjedd, brukes ofte i hovedsetningen istedenfor imperf. ell. plusk. konj. en omskrivning med munda; f. eks. þunt mundi vera um merkistǫngina, ef allir hirðmenn þínir væri nú á Rumavegi (= þunt væri o. s. v.).

61. 1ste pers. fl. imperativ oversettes «la oss»; f. eks. stǫndum upp ok heyrum.

62. Den refleksive verbalform har alm. refleksiv betydning; brukes sjelden passiv.

Merk: han kallast vera guð, han kaller sig å være gud, d. e. han sier at han er gud; hann hyggsk munu ey lifa, han mener sig å skulle leve bestandig, d. e. han mener at han skal o. s. v.

63. I forbindelse med vera kan pres. part. uttrykke at noget bør eller må gjøres; f. eks. alt er segjanda sínum vin, d. e. man bør si alt til sin venn.

Fotnoter