Harald Hårfagre og hans efterfølgere

Velg språk	Norrønt	Islandsk	Norsk	Dansk	Svensk	Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ►

Harald Hårfagre og hans efterfølgere

Av Johan Schreiner

Historisk tidsskrift
Utgitt av Den norske historiske forening
Oslo 1927

Kronologi

I 1921 skrev Halvdan Koht en avhandling :"Um eit nytt grunnlag for tidrekninga i den eldste historia vår , og tre år efter fulgte en ny om det samme spørsmål: "Når levde Harald Hårfagre og sønene hans?".

Utgangspunktet for hans undersøkelse er den store uoverensstemmelse han mener å ha funnet mellem de norrøne kilder, hvor det gjelder den tidligste sagatids kronologi, en uenighet så stor at det ikke lar sig gjøre å bygge bro mellem de forskjellige oplysninger. Disse må derfor i sin helhet forkastes.

"Spursmåle er berre um det fins noka hjelperåd til å sette upp ei sjølvstendig tidrekning til jamføring med den vi finn i norrøne kjelder. Det som det gjeld um, er å finne eit grunnlag som ein kann bygge upp ei tid rekning på utan umsyn til dei årstala eldre kronografar og granskarar har gjeve oss. So fær ein etterpå sjå um denne nye reknings-måten kjem i samsvar eller i strid med den som elles for det meste har vore godkjent".

Koht har da valgt å bygge på "alders-ledene i kongsætta". Han følger "den gamle reknemåten, at tri ættleder fyller eit hundraår".

På denne vis kommer han til følgende resultat: "Harald var fødd umlag 865—870 og ikkje vaksen fyre 890-åra. Dette vil då segje at Noregs samling måtte bli å sette til umlag 900."

For å prøve om denne regelen med ætt-leddene holder stikk, har jeg gått igjennem endel slektsrekker, idet prof. Kristine Bonnevie har vært så elskverdig å stille til min disposisjon noe av det materiale som er samlet inn til arvelighetsforskning. Oplysningene bygger på kirkebøkene.

Den første gruppe er fra Ringebu i Gudbrandsdalen.

• 1. Erik Romås (1649) — Christen R. (1695 — 1717) — Peder R. (1714—1783) — Christen Anden (1747—1802) — Peder Romås (1771—1849).

• 2 a. Knut Romås (1645—1736) — Erik R. (1677—1764) — Torger (1717—1792) — Erik (1751—1794) — Torger (1785—1808).

• 2 b. Knut Romås (1645) — Erik R. (1677) — Torger (1717) — Erik (1751) — Erik Flyen (1794—1837) — Erik (1822) eldst og Jon (1829) yngst.

• 2 c. Knut Romås (1645) — Erik R. (1677) — Peder Mytting (1719) — Erik (1762—1822) — Peder (1791) eldst og Rønnoug (1810) yngst.

• 3 a. Hans Bystad (1719—1764) — Torger Lien (1760) — Peder Hage (1792) — Torger (1829) eldst og Erik (1831) yngst.

• 3 b. Hans Bystad (1719) — Torger (1760) — Hans Hage (1790) — Torger (1821) eldst og Iver (1833) yngst.

• 4 a. Knud Myting (1713—1764) — Mickel (1756) — Peder Rudru (1790) — Mikkel (1829) eldst og Christen (1833) yngst.

• 4 b. Knud Myting (1713) — Hans Bjørgehagen (1759) — Engebret (1793) — Anne (1724).

• 4 c. Knud Myting (1713) — Hans Bjørgehagen (1759) — Knud (1796) — Hans (1829).

• 5 a. Engebret Flyen (1685—-1761) — Christen (1720-—1756) — Ingebret Flyløkken (1753—1830) — Haldor (1787) — Engebret (1811) eldst og Berit (1827) yngst.

• 5 b. Engebret Flyen (1685) — Knud (1727) — Lars (1761— 1802) — Lars (1801) — Lars (1835).

• 5 c. Engebret Flyen (1685) — Knud (1727) — Iver (1767— 1833) — Knud (1801) — Engebret (1835).

• 5 d. Engebret Flyen (1685) — Knud (1727) — Iver (1767) — Jon (1804) — Iver (1833).

• 6 a. Lars Mork (1722—1795) — Torger (1756—1838) — Jon (1795) — Torger (1832).

• 6 b. Lars Mork (1722) -—- Torger (1756) — Christen (1798) — Guldbrand (1826).

• 6 c. Lars Mork (1722) — Torger (1756) — Erik (1806) — Kari (1845).

• 7 a. Knut Skrukkerud (1723—1811) — Ole (1757—1836) — Ole (1796—1851) — Ole (1827) eldst og Mari (1838) yngst.

• 7 b.Knut Skrukkerud (1723) — Hans (1768—1842) — Knut (1806) — Anne (1834).

• 7 c. Knut Skrukkerud (1723) — Hans (1768) -—- Hans (1812) — Hans (1837).

• 8 a. Erik Trøstager (1663—1749) — Johannes (1699—1738) — Erik (1727—1809) — Johannes (1756—1838) — Ole Romås (1787—1833) — Johannes (1814).

• 8 b. Erik Trøstager (1663) — Johannes (1699) — Erik (1727) — Johannes (1756) — Johannes Brettingen (1796—1833) — Johannes (1822).

• 9. Peder Hjelle (1728—1814) — Engebret Presthaugen (1774) —Hans (1804)—Anne (1830) eldst og den yngste (1841).

• 10. Tosten Hjelle (1683—1733) — Jon (1719—1765) — Tosten (1744—1809) — Christen (1787) — Tosten (1813) eldst og Jon (1828) yngst.

• 11. Peder Rudi (1652—1740) — Lars (1706—1756) —Peder (1743) — Lars (1770).

• 12. Lars Tromsnes (1700—1756) — Tosten Hjelle (17 39—17 82) — Knut (1764—1811) — barn (1797—1806).

• 13 a. Torgeir Rotås (1618—1707) — Ole Mælum (1663—1743) — Ole (1700—1778) — Anders Myre (1729—1791) — Engebret (1753) — Anders (1796) — Svend (1822).

• 13 b.Torgeir Rotås (1618) — Ole Mælum (1663) — Peder Rotås (1703—1742) — Ole (1732—1806) — Syvor (1760) — Ole Ånstad (1804) — Syver (1835).

• 14. Ole Mælum (1720—1790) — Ole (1752—1841) — Jørgen (1791—1824) —Rønnoug(1816) eldst og Østen (1824) yngst.

• 15. Ole Myre (1727—1801)— Østen (1758—1828)—Ole (1787 —1822) — Østen (1812).

• 16. Lars Berge (1725) — Østen (1756—1850) — Engebret (1804) — Anne (1834) eldst og Ingeborg (1846) yngst.

• 17. Østen Berge (1693—1737) — Johannes (1724—1776) -—- Østen (1757—1822) — Eli (1790).

• 18. Gudbrand Brandstad (1737—1818)—Nils (1776—1816) — Peder (1804) — Barn (1829—1845).

• 19. Knut Romås (1763 —1820) —Erik (1790) —Knud (1821) — Laurits (1865) — Barn (1872—1901).

• 20. Gudbrand Romås (1757—1838) — Jørgen (1781—1842) —Torger (1813) — Martinius (1836).

• 21. Ole Strande (1725—1790) — Østen (1756—1822)— Ole (1804) — Østen (1827).

• 22. Ole Myre (1727—1801) — Østen (1758—1828) — Ole (1787—1822) — Østen (1812).

• 23 a. Guttorm Høye (1640—1740) — Hans (1691—1772) — Gudbrand (1746—1815) — Engebret (1774) -—- Anne (1800).

• 23 b. Guttorm Høye (1640) — Hans (1691) — Gudbrand (1746) — Johannes (1789) -— Anne (1825).

• 24 a. Hans Nordrum (1666—1736) — Lars (1700—1773) — Hans (1736—1779) — Lars (1769) — Hans (1789) eldst og Kari (1803) yngst.

• 24 b. Hans Nordrum (1666) — Lars (1700) — Iver Brettingen (1740—1825) — Lars (1780—1847) — Berit (1806) eldst og Iver (1823) yngst.

• 25 a. Steener Vålen (1629?) — Amund (1659—1729) — Steener (1696—-1757). Engebret Bjørge (1728—1769) -—- Steener (1759?) — Povel (1784) — Barn (1814—1836).

• 25 b. Steener Vålen (1629?) — Amund (1659) — Steener (1696) — Engebret Bjørge (1728) — Steener (1759?) —- Steener (1794) — Barn (1826—1837).

• 25 c. Steener Vålen (1629?) — Amund (1659) — Peder Skrukkerud (1702—1777) -—- Thommes (?) -—- Barn (1761—-1768).

• 26 a. Engebret Jonsen (1624) — Jakob Godlien (1658—1710) — Engebret (1694—1774) — Bård (1728—1802) — Engebret (1756—1792) -—- Halvor (1784).

• 26 b. Engebret Jonsen (1624) — Jakob Godlien (1658) — Engebret (1694) —- Bård (1728) —Gudbrand (1759—1824) — Bård (1790) — Gertrud (1828) eldst og Tosten (1832) yngst.

• 27 a. Povel Rotås (ca. 1600) — Bård (1642—1719) — Povel (1681—1753) — Peder (1711—1774) — Ole (1744) — Hans (1774).

• 27 b. Povel Rotås (ca. 1600) — Bård (1642) — Povel (1681) — Ole Strande (1716) — Arne (1739—1764).

• 28 a. Elling Myre (1688—-1763) — Povel Odlo (1733—1770) — Elling (1760—1822) — Povel (1800) — Barn (1826— 1832).

• 28 b. Elling Myre (1688) — Povel Odlo (1733) -— Knud Rørvig (1760) — Povel (1784—1833) — Østen (1828).

• 29. Christen Odlo (1648—1734) — Erik (1667—1731) — Engebret (1696—1745) — Ole (1730—1773) — Gjertrud (1769).

• 30. Morten Flyen (1709) — Povel (1733) — Ole (1777—1821) Povel (1803) — Ole (1830).

• 31. Tord Dalsæg (1671—1726) —Engebret (?) —Iver Haugstad (1716—1795) -—- Engebret (1757).

• 32. Lauritz Bøe (ca. 1640)— Erik (?) — Lars 1714—1770) — Erik (1750—1833) — Iver (1776—1832) — Barn (1819 1825).

• 33 a. Tor Lunde (1701—1766) — Syver (1727—1765) — Christen (1756) — Peder (1808) — Christen (1831).

• 33 b. Tor Lunde (1701) — Ole (1745) — Hans (1779) — Ole (1798) — Barn (1824—1832).

• 34. Hans Gunstad (1652) — Erik (1702—1772) — Hans (1737 —1806) — Erik (1773—1840) — Ole (1817).

• 35 a. Christen Gudbrandsen (1627) -—- Arne Gunstad (1685— 1751) — Siur (1720—1780) — Ole (1765—1825).

• 35 b. Christen Gudbrandsen (1627) — Arne Gunstad (1685) — Peder Sannum (?) — Lars Bringsrud (?) — Ole (1786) eldst og Iver (1791) yngst.

Den neste gruppe er fra Drangedal.

• 36. Claus Findø (1675) — Knut (1724) — Peder (1763) — Knut (1795) -—- Peder (1834) — Knut (1867).

• 37. Elling Voje (1659—1734) — Nilsmund (1708—1767) Elling (1729—1802) — Thommes (1766) — Elling (1796) Barn (1825—1834).

• 38 a. Siur Slovarp (1670—1740) — Engebret Bøe (1691—1753) — Hans (1728?) — Engebret (1759—1800).

• 38 b. Siur Slovarp (1670) — Lars (1695—1769) — Syver (1730 —1774) — Berit (1770).

• 38 c. Siur Slovarp (1670) — Lars (1695) — Peder Hogstad (?) — Marthe (1761) eldst og Kari (1778) yngst.

• 38 d. Sjur Slovarp (1670) — Gullik Nordrum (1704—1768) — Christen (1734—1782) — Ole Sandum (1762) -—Christen (1791) — Barn (1822—1828).

• 38 e. Siur Slovarp (1670) — Gullik Nordrum (1704) -—- Erik Haugstad (1740—1804) — Gullik (1778—1844) — Erik (1808).

• 38 f. Siur Slovarp (1670) — Gullik Nordrum (1704) — Erik Haugstad (1740) — Peder (1781) — Erik (1805).

• 38 g. Siur Slovarp (1670) — Gullik Nordrum (1704) — Erik Haugstad (1740) — Syver (1787—1823) — Iver (1819).

• 38 h. Siur Slovarp (1670) — Gullik Nordrum (1704) — Ole (1743—1820) — Gullik Norlien (1777—1835) — Anne (1814) eldst og Ole (1827) yngst.

• 39 a. Bjørn Bustrank (1635—1701) — Torbjørn (?) — Jørgen (1718—1799) — Claus (1750) — Jørgen (1778) eldst og Claus (1799) yngst.

• 39 b. Bjørn Bustrank (1635) — Jørgen (1666—1738) — Bjørn (1707—1764) — Knud (1728) — Bjørn (1757) — Gunder (1789).

• 39 c. Bjørn Bustrank (1635) — Jørgen (1666) — Bjørn (1707) — Gunder (1738) — Bjørn (1766) — Gunder (1797).

• 40 a. Jørgen Bøe (1642—1722) — Jørgen (?) -—- Gunder (1707) — Jørgen (1735).

• 40 b. Jørgen Bøe (1642) — Claus (1693) — Jørgen (1729) — Barn (1765—1786).

Dernest kommer en del fra Sogn.

• 41 a. Sjur Huche (1682—1742) — Jon (1717—1757) — Sjur (1752) — Michel (1800) — Sjur (gift 1. gang 1841) — Johannes (1851) — Sjur (1875).

• 41 b. Sjur Huche (1682) — Jon (1717) — Sjur (1752) — Michel (1800) — Sjur (gift 2. gang 1856) — Brita (1860; gift 1888) — Barn (1892—1907).

• 41 c. Sjur Huche (1682) — Nils (1720—1758) — Sjur (1745) — Nils (1772) — Sjur (1800).

• 41 d. Sjur Huche (1682) — Nils (1720) — Sjur (1745) — Johannes (1776) — Anders (1823—1884) — Johannes (1858).

• 42. Stillaug Bjåstad (1711—1750) — Sjur (1749—1804) — Stillaug (1792) — Barn (1842—1853).

• 43. Iver Skarestad (1708—1752) — Ole (1738—1787) — Iver (gift 1810) — Ole (1823) — Eldste barn (1854).

• 44. Amund Ødegård (1671—1749) — Stillaug (1711—1750) Sjur (1749—1804) — Stillaug (1790) — Turid (1823).

• 45. Palme Henjum (1628—1710) — Endre (1670—1732) — Johannes (1709—-1773) — Anne (1745; gift 1801) —-Johannes (1773) — Anders (1814) — Jens (1853) — Anders (1878) — Trygve (1914).

• 46 a. Ingemardt Njos (1697) — Ole (1735) — Hans (?) — Solveig (1784).

• 46 b. Ingemardt Njos (1697—1787) — Hans (gift 1756) — Erik (1756) — Hans (1781) — Hans (1810) — Brita (1851; gift 1882) — Jens (1883).

• 46 c. Ingemardt Njos (1697) — Hans (gift 1756) — Erik (1756) — Amund (1795) — Erik Henjum (1834) — Amund (1856) — Barn (1885—1898).

• 47. Ole Horpdal (1677—1749) —Iver Skarestad (1708—1752) — Ole (1738—1787) — Iver (1780-årene; gift 1810) — Ole (1823) — Iver (1857).

• 48. Jens Henjum (1759) — Lars Husebøe (1781) — Sjur (1826) — Lars (1857) — Barn (1879—1892).

Så kommer en gruppe fra Meldalen.

• 49. Ole Jerpstad (1690) — Rasmus (1723—1800) — Ole (1756) — Rasmus (1796).

• 50. Ole Steigen (1745) — Erik (1772) — Arnt (1805) — Valborg (1847).

• 51. Sjur Løkken (1641?) — Rasmus (1682) — Rasmus (1716 —1783) — Rasmus (1754—1813) — Ole (1799) — Barn (1830—1840).

• 52. Erik Kalstad (1711—1757) — Anders (1755) — Erik (1786) — Anders (1815) — Sivert (1843) eldst og Mette (1850) yngst.

• 53. Lars Kalstad (1714) — Erik Voldøien (1760) — Ole (1792) — Tølløv (1821) — Ole (1845) — Barn (1871—1885).

Denne gruppe er fra Rennebu.

• 54 a. Fredrik Horstad (1744) — Torger (1777) — Fredrik (1809) — Lars (1847) — Anders (1876) eldst; den yngste (1889).

• 54 b. Fredrik Horstad (1744) — Torger (1777) — Ole (1813) — Ingeborg (1841).

• 55 a. Rasmus Gorset (1682-—1741) — Jon (1716—1772) — Rasmus (1743) — Barn (1782—1788).

• 55 b. Rasmus Gorset (1682) — Erik (1724) — Karen (1768; gift 1798) — Erik (1802) — Ellef (1828) — Ingeborg (1858) eldst og Erik (1864) yngst.

• 56. Mikkel Stavnam (1713) —Tord Jerpestad (1755) — Mikkel (1787—1858) — Gjertrud (1828; gift 1854) — Mari (1854).

• 57 a. Ole Hoel (1705) — Jon Gunnes (1730) — Ole (1758) — Jon (1791) — Ole (1817).

• 57 b. Ole Hoel (1705) — Jon Gunnes (1730) — Ole (1758) — Clement (1793) — Ingeborg (1821; gift 1846) — Mette (1847).

• 57 c. Ole Hoel (1705) — Jon Gunnes (1730) — Siri (1766; gift 1792) — Jon (1798) — Tore (1846) — Barn (1873— 1877).

• 58. Erik N. Hoel (1686?) — Jon N. Hoel (1717)—Erik (1752) — Jon (1775) — Barn (1803—1827).

Til slutt kommer en gruppe fra Frosta.

• 59. Jonas Rygh (1759—1835) — Ole Moksnes (1789) — Jonas (1826) — Ole (1853).

• 60. Christoffer Viken (1730) — Colbanus (1765—1818) — Kristoffer (1800) — Jonas (1834) — Barn (1865—1872).

• 61. Gudmund Åtlo (1670—1758) — Peder (?) — Gudmund (1753—1818) — Gunder (1789—1861) — Bøje (1828— 1879) — Gunner Kvarme (1861) — Barn (1889—1905).

• 62. Rasmus Stene (1722—1800) — Arnt (1760—1839) — Rasmus (1798—1866) — Johan (1831) — Rasmus (1865).

Som det vil sees, er det bare bondeætter som er tatt med, og først og fremst fra en tid da flere forstyrrende faktorer, som senere må tenkes å ha gjort sig gjeldende, ennu ikke hadde videre betydning.

Jeg har regnet ut at de 300 tilfelle som her er satt op, gir en gjennomsnittlig aldersforskjell mellem oldefar og sønnesønn på 102 år. For så vidt skulde altså den gamle regel om tre generasjoner på et århundre stemme godt.

Spørsmålet blir nu hvorvidt det er berettiget uten videre å føre dette tall over på sagatiden.

Visstnok må det understrekes at materiale av den art som det her fremlagte, er det beste vi har, bedre enn embedsmannsslekter og ættledd fra det siste halvannet århundre. Likevel er det flere ting som gjør dets brukbarhet i det foreliggende tilfelle temmelig problematisk.

Det er bønder vi her har med å gjøre, mens det for sagatidens vedkommende er stormenn; at det betyr en meget vesentlig forskjell, ligger i dagen.

Vel er det så, at man utvilsomt må regne med en betydelig lavere gjennemsnittsalder for de gamle høvdinger enn for bønder i det 17. og 18. århundre. En slik utregning av det norske antropologiske materiale fra jernalderen foreligger ikke; jeg har derfor vært henvist til de opgaver som H. A. Nielsen har gitt over danske skjelett-funn. Efter dette skulde den gjennemsnittlige alder for voksne menn (d. e. fra 20 år) bli ca. 40 år. Tallet bygger på 79 individer.

Det tilsvarende tall bygget på 160 individer fra den ovenfor gjengitte liste er ca. 63 år. Det er således en ganske betydelig forskjell vi her har å gjøre med.

Men på den annen side må det betones, at mens bøndene var henvist til én kvinne, stod sagatidens stormenn i denne henseende ganske anderledes ubundet. Avstanden mellem deres eldste og deres yngste barn kunde derved bli så meget større.

Én ting karakteriserer det materiale som her er lagt frem: det er påfallende få parallelle ættlinjer, få barn som vokser op. Holder vi oss til de slekter hvor det er flere rekker, vil vi komme sagatidens forhold nærmere; forskjellen i alder mellem folk av samme slektsledd faller da i øinene.

Erik Romås er født 1677 (nr. 2), hans barnebarns barn 1785, 1791, 1794 og 1810, altså J08, 114, 117 og 133 år efter ham.

Engebret Flyen er født 1685 (nr. 5), hans barnebarns barn 1787, 1801 og 1804, altså 102, 116 og 119 år efter ham. Lars Mork er født 1722 (nr. 6), hans barnebarns barn 1826, 1832 og 1845, altså 104, 110 og 123 år efter ham.

Hans Høye er født 1691 (nr. 23), hans barnebarns barn 1800 og 1825, altså 109 og 134 år efter ham.

Hans Nordrum er født 1666 (nr. 24), hans barnebarns barn 1769 og 1780, altså 103 og 114 år efter ham.

Lars Nordrum er født 1700 (nr. 24), hans barnebarns barn 1789, 1803, 1806 og 1823, altså 89, 103, 106 og 123 år efter ham.

Siur Slovarp er født 1670 (nr. 38), hans barnebarns barn 1759, 1761, 1762, 1778, 1781 og 1787, altså 89, 91, 92, 108, 111 og 117 år efter ham.

Gullik Nordrum er født 1704 (nr. 38), hans barnebarns barn 1791, 1805, 1808, 1819 og 1827, altså 87, 101, 104, 115 og 123 år efter ham.

Jørgen Bøe er født 1642 (nr. 41), hans barnebarns barn 1735, 1765 og 1786, altså 93, 123 og 144 år efter ham.

Det viser sig her at folk med samme oldefar kan være født med mange års mellemrum; av den grunn er det en meget betenkelig sak å bygge op kronologi på grunnlag av ættledd, særlig når vi har så få eksempler å holde oss til, som tilfelle er for sagatidens vedkommende. Det middeltall som fremkommer når vi regner med 300 oplysninger, kan ikke uten videre overføres og benyttes på de kongerekker som fins i sagaene. Deres tall når knapt op i 5, og vi skal straks komme tilbake til den verd hver enkelt av dem har.

I sin avhandling i Hist. Tidsskr. sier Halvdan Koht: "Sjølvsagt kan det i slikt aldri være tale um prov. Men når rekninga i alle dei tilfelle der vi har høve til å nytte ho, fører til same endelykta, då gjev ho i minsto ei rettleiing som vi ikkje skal slå vrak på."

For mig står det som vi må slå vrak på den. Regningen med tre ættledd på århundret kan ofte stemme forbløffende, slik vi ovenfor så. Men fordi vårt kjennskap er så mangelfullt, fordi vi ikke er i stand til fullt ut å overse alle de faktorer som her spiller inn, fører denne metode ikke frem, den gir ikke noe fast grunnlag å bygge på.

"Den som vi i denne samanhengen har minst nytte av for tidrekninga, er den siste sonen, Eirik Blodøks. Han fall i 954, og vi kann på ein slump rekne at han då var 60 år gamal, — det er vanskeleg å tenke seg han eldre . . . Um vi reknar at han var fødd umlag 895, so kjem endå sønene noko seint. Men set vi so upp etter einannan desse tri ættledene: Harald Hårfagre — Eirik Blodøks — Gorm Gamle og Harald Gråfeld, so vilde fødes-åre for Harald Hårfagre falle so umlag 865, i minsto ikkje tidlegare."

Den forutsetning Koht her går ut fra som oplagt, at Eirik Blodøks var Harald Hårfagres eldste sønn, holder imidlertid neppe stikk.

Historia Norwegiæ begynner sin fortegnelse over kong Haralds sønner slik: "Primogenitus Ericus, qui cognominatus est blothoex. Secundus Hacon, quem Adalstanus rex Anglorum sibi in filium adoptavit". For Håkons vedkommende vet vi at denne oplysning er rent feilaktig; det er imidlertid tydelig hvorledes forfatteren er kommet til sitt resultat: Håkon Adalsteinsfostre fulgte efter sin bror Eirik som overkonge i Norge, derfor måtte han også være like efter denne i alder; fordi Eirik arvet makten i Norge efter sin far, var han den eldste. Det er almindelige tronfølgerprinsipper som her uten videre er ført over på Harald Hårfagres sønner. Men med kjensgjerninger har de i dette tilfelle intet å bestille.

Ágrip (sp. 3) og Fagrskinna (s. 19) har helt likelydende meddelelser på dette punkt, idet det i begges fremstillinger heter: "Var Æirikr bloðæx i ællzta lage suna hans, en Hacon i yngsta lage". Her er ikke Eirik lenger den eldste i rekken, skjønt han ennu hører med til den eldre halvdel.

Snorre har også gitt avkall på denne utvei, og setter Eirik som en av de yngste blandt Haralds sønner. Han har en bestemt grunn til dette. I Heimskringla (I s. 127) blir det fortalt; "Svá segja menn, at þá er Haraldr konungr fekk Ragnhildar ríku — datter av kong Eirik av Jylland, mor av Eirik Blodøks —, at hann léti þá af IX konum sinum; þess getr Hornklofi:

Hafnaði Holmrýgjum

ok Hǫrða meyjum

hverri enni heinversku

ok Hǫga ættar

konungr enn kynstóri,

es tók konu danska".

Finnur Jónsson oversetter denne strofe slik "Han brøt med de holmrygske kvinner osv." Magnus Olsen sier at det her "er tale om kvinder af forskjellige norske stammer, som Harald Haarfagre vragede" (hafnaði, ikke "forskjød"). Halvdan Koht uttaler sig i samme retning som Magnus Olsen, men mere utførlig: "Det er dette verse som har gjeve upphave til forteljinga um at kong Harald var gift med mange — sume segjer ni — koner på ein gong, og at han sende dei ifrå seg då han fekk Ragnhild. Og mange granskarar trur på dette den dag i dag. Det er for di dei tek det orde som eg her har umsett med at "han vanda" (hafnaðe), i meininga "forstøytte, sende ifrå seg". Men eg kann ikkje skjønne at det skal vere naudsynt; det treng då ikkje ligge meir i orde enn det vi kann meine med å "slå vrak på", og sjølve ordlage i verse synes meg stri imot å legge noko meir i det, — Harald var soleis vel ikkje på fyrehand gift med "kvar ei heidmarksk møy"! Dessutan er det vel tvilsamt um gifte koner eller kanskje friller kunde på gamalnorsk bli kalla "møyar". Eg held meg difor til den meininga at Harald hadde ikkje andre koner då han gifte seg med Ragnhild frå Danmark."

Som jeg senere i denne avhandling skal komme tilbake til, vet vi at Eirik Blodøks falt i 954. Likeledes lar det sig med visshet avgjøre at slaget i Hafrsfjord har stått ca. 872. Er det nu rimelig at Eirik var over 70 år gammel da han døde i slag? Det må vi regne med hvis han var kong Haralds eldste sønn. —- Ut fra disse sikre holdepunkter føres vi naturlig til den slutning at Eirik ikke kan være født i 870—880 årene, at hans fødsel snarere må settes til ca. 900. Men derved skulde det være avgjort at Eirik ikke var Harald Hårfagres eldste sønn.

Halvdan Koht hevder at Hornkloves vers danner ophavet til sagnet om at Harald hadde så mange sønner. Dette sagn må i så fall ha sin forutsetning i at ordet "hafnaði" tolkes som "skilte sig fra". Snorre tyder uttrykket på samme vis. For mig står det som denne tolkning må være den rette. Harald må ha fått barn med forskjellige norske "hustruer" før han tok Ragnhild til ekte.

Det fremgår av det som her er sagt at jeg ikke kan følge Halvdan Koht når han vil bestemme Harald Hårfagres fødselsår på grunnlag av Eirik Blodøks og hans sønner. Det er da også å merke at Koht i dette tilfelle bare har tre ættledd å holde sig til, men fra sønnesønn til farfar lar det sig ikke gjøre å trekke slutninger av denne art. Jo færre generasjoner desto større blir feilkildene.

"Den næste av Haralds-sønene, Olav Digerbein, har vi fleire ættleder etter: han var farfar til Olav Trygveson. No kann vi trygt rekne at Olav Trygveson var fødd umlag 965—970, og går vi derifrå hundra år tilbake, skulde vi ha fødes-åre for Harald Hårfagre, — soleis umlag 865—870.

Når ein fylgjer sonerekka slik som vi har ho i den eiste historiske kjelda, Historia Norvegiæ, kjem vi etter Eirik Blodøks og Olav Digerbein til Bjørn Kaupmann, og han er farfars far til Olav den Heilage. Denne kong Olav var fødd umlag 995, og Bjørn Kaupmann skulde då være fødd hundra år fyrr, umlag 895; han blir soleis nokolunde jamgamal med Eirik Blodøks og Olav Diger bein, og fødestida for far deiras, Harald Hårfagre, blir på nytt umlag 865."

Som ovenfor nevnt lar det sig lett avgjøre hvorfor Historia Norwegiæ setter Eirik og Håkon først blandt Haralds sønner. På tilsvarende måte er Olav Digerbein og Bjørn Kjøpmann satt som nr. 3 og nr. 4 i rekken fordi de to Olav’er nedstammet fra dem. Som den femte opfører samme kilde Sigurd Rise, fordi han angivelig var farfars far av Harald Hardråde. Men vi kan på slikt grunnlag ikke trekke noen som helst slutninger med hensyn til deres alder. Snorre lar dem da også komme langt ned, som nr. 8 og nr. 9 blandt kong Haralds sønner.

"Same avvike kjem vi til, um vi prøver same rekne måten for Ladjarlsætta. Reknar vi tilbake frå den siste på manns-lina, Håkon Eiriksson, fødd kringum år 1000, so kjem vi til at farfar hans, Håkon Sigurdsson, skulde være fødd umlag 935, og hans farfar att, Håkon Grjotgardsson, blir fødd umlag 870. Men denne Håkon Grjotgardsson var just hjelpesmannen til Harald Hårfagre då Noreg vart samla, so her vinn vi ny stadfesting på at rikssamlinga ikkje kann ha gått for seg fyre umlag 900."

Overfor denne ene liste, den eneste som blir stående igjen av de Koht anfører, kan det settes andre, som fører til et helt annet resultat.

Om Eyvind Skaldespiller heter det i Heimskringla og Egils saga at han var datterdattersønn av Harald Hårfagre. Samtidig må han ha vært omtrent jevnaldrende med Håkon Adalsteinsfostre. Jeg kan ikke finne, at "det skal sterk tru" til å si som Finnur Jónsson, at det fins "ingen som helst grund til at betvivle rigtigheten". Håkon må i alle tilfelle ha vært en av Haralds yngste sønner, og da Harald blev en meget gammel mann, kan han godt ha fått barn i løpet av 50 år. Haralds datterdatter "måtte være født o. 890 eller ikke ret meget senere. Hendes moder måtte så atter være født o. 870 eller ikke ret meget senere. Dette passer, og passer hun til den alder, som Harald ifølge den isl. overlevering har."

Selvfølgelig er det en mulighet for at denne beretning om Eyvind som datterdattersønn av Harald Hårfagre er feilaktig, men ingenting taler avgjort imot den, og derfor synes det som den må stå til troende. Når Koht understreker "at den Halvdan jarl som skal ha gift seg med denne dottera til kong Harald, er ein heilt ukjend mann som vi korkje veit ætt eller heimstad til", er dette visstnok et moment som ikke kan lates ute av betraktning, men det kan likevel ikke tillegges avgjørende vekt.

Om morsætten til Håkon jarl Sigurdsson forteller Snorre, at Ragnvald Mørejarls sønn Tore jarl den Tause var gift med Haralds datter Ålov. Deres datter Bergljot var Sigurd Ladejarls kone. Setter vi nu at Ålov var født ca. 870—-875, Bergljot ca. 890—895, vil dette passe utmerket, men vel å merke bare med den kronologi sagaene har. Ut fra sin opfatning av disse ting hevder Koht, at det her "blir eit urimeleg mishøve, og ein vil helst tru at heile forteljinga um at Håkon jarlættas ifrå Harald Hårfagre berre er laga med tanke på å gjøre han ´legitim´, ættboren til rike."

I Noregs Konungatal heter det: "Nu har jeg regnet op ti landsstyrere, som alle nedstammet fra Harald. Jeg har berettet om deres liv, slik Sæmund Frode fortalte." Blandt dem som er nevnt er også Håkon jarl den Mektige, Eirik, Svein og Håkon Eiriksson. Sæmund må da ha gått ut fra at jarleætten hadde sammenheng med kongsætten, og det kan vel bare forklares på den vis som her er anført.

Disse ting utelukker ikke at Koht kan ha rett på dette punkt, men veier dog ganske tungt, i motsatt retning.

Det er da ikke absolutt sikkert at de to sist anførte tilfelle er fullt pålitelige; vi har ikke midler til å avgjøre det. Hensikten med å anføre dem er bare å vise at det kan reises nokså sterke innvendinger mot det siste av Kohts eksempler. Og selv om nu det blev stående urokket, hvad betyr da ett tilfelle i et spørsmål som det det her gjelder?

__________

Riksmonumentet Haraldshaugen i Haugesund, Rogaland. Haraldsstøtten ble reist i 1872 i forbindelse med tusenårsjubileet for slaget i Hafrsfjord, ved ruinene av steinkirken på Gard, stedet der Harald Hårfagre angivelig skal være gravlagt. Monumentet er formet som en gravhaug med en 17 meter høy obelisk og en mur med 29 bautasteiner. Foto: Jóhann Þröstur Pálmason © 2010.

Ved siden av regningen med tre generasjoner på århundret, har Halvdan Koht også et annet grunnlag for sin kronologiske opbygning, nemlig de angelsaksiske annalers beretning om Eirik Blodøks i England. Eirik nevnes der første gang i 948; "I dette år herjet kong Eadred Northumberland, fordi folket der hadde tatt Yryc til konge". Han kan bare ha beholdt sin verdighet noen få måneder, for det blir uttrykkelig sagt at han samme år måtte flykte derfra. Neste år kom Olaf Cwiran (d. e. Olav Kvaran) og satte sig i besiddelse av makten i Northumberland. Ved år 952 oplyses det at "northumbrene fordrev Olav og mottok Eirik Haralds son (Yric Haroldes sunu)". Endelig heter det under år 954 at Eirik blev drevet bort. Dermed forsvinner han også fra annalene. Fra annet hold vet vi at han døde i Cumberland samme år.

Om dette sier Halvdan Koht: "Eirik Blodøks dukkar ikkje upp i England fyre 948. Straks fyre den tid må han då visseleg være jaga burt ifrå Noreg. Og sidan han etter alle meldingar ikkje var norsk konge meir enn i det høgaste 5 år, so skulde han ikkje ha vorte konge fyre ein gong mellom 940 og 945. Då fyrst skulde då Harald Hårfagre være død." Like efter heter det videre: "Eg vil våge meg til å sette upp åre 945 for heim ferda til Håkon".

I avhandlingen i Hist. Tidsskr. har så Koht nærmere søkt å begrunne dette standpunkt, idet han ved hjelp av den northumberlandske historie vil vise at Eirik ikke kan ha kommet dit før 948.

Det kan ikke nektes at de norrøne kilders beretninger om Eirik Blodøks’ ophold i England er temmelig forskjellige og innbyrdes avvikende. Men på to meget vesentlige punkter stemmer de alle overens. For det første sier de at Eirik kom over mens Æthelstan, sagaenes Adalstein, Håkons fosterfar, var konge i England. Hans regjeringstid omfatter årene 925—939. For det annet oplyser de at Eirik fikk land å styre på den engelske konges vegne.

Historia Norwegiæ sier: "Toti Northimbrice comes præficitur, han blev satt til greve (jarl) over hele Northumberland.

I Ágrip (sp. 18) heter det: "Hann þa af konunginom iarls riki á Norþimbralandu".

Fagrskinna (s. 26) oplyser: "Feck Aðalsteinn Eiriki kononge at friðlannde oc ivirsocn Norðumbraland".

Egils saga (kap. 59) sier; "Aðalsteinn konungr feck Eiríki til forráda Norðimbraland, en hann skylldi vera landvarnarmaðr Aðalsteins konungs firi Skotum ok Irum".

Snorre meddeler i Håkon den Godes saga (Hkr. I s. 169 fg.): "Eirikr konungr tók Norðimbraland at halda af Aðalsteini konungi ok verja þar land fyrir Danum ok ǫðrum víkingum".

Theodricus monachus sier bare: "Ericus ad Angliam navigavit et a rege honorifice susceptus ibidem diem obiit".

På denne måte skulde det ikke bli noen motsetning mellem de oplysninger som fins i norrøne og angelsaksiske kilder.

I 927 blev Northumberland lagt under England, idet Æthelstan jaget bort den konge som før rådde der, en mann av nordisk, vel helst dansk ætt. Helt til 939 lå denne landsdel under den engelske konge, og Æthelstan slog mynt i York i disse år. Han kunde med rette kalle sig "rex totius Britanniae".

Omkring 935 må Eirik være kommet over til England, og blev Æthelstans jarl. Northumberland var så vidt løst knyttet til det øvrige England, og lå så utsatt, at det måtte være naturlig for kongen å sette en jarl der.

Da så Æthelstan døde, satte den fordrevne konges sønn sig atter i besiddelse av Northumberland, og Eirik måtte flykte. Da han igjen kom tilbake var det for å gjøre sig til konge. Vi har bevart mynter med merket "Eric rex". Men dette kongedømme blev ikke av lang varighet. I den norrøne tradisjon så man det bare som herjingstog.

Sagaene lar det gå noen få år mellem Eiriks flukt fra Norge og hans død, mens det i virkeligheten gikk omtrent 20 år. Dette kan imidlertid ikke brukes som innvending mot den opfatning som her er gjort gjeldende. Om hans navne, Eirik jarl Håkonsson, som i 1015 drog over til England på Knut den Mektiges bud, vet den norrøne tradisjon å berette at han døde like efter. I samtidige kilder kan vi likevel følge ham helt til 1023. Det var naturlig for overleveringen, når den ikke hadde noe å berette om en mann, bare å bringe ham ut av verden.

Det synes da også å være overmåte urimelig at Håkon Adalsteinsfostre skulde opholde sig i England hele 6 år efter sin fosterfars død, slik Koht vil ha det til. Jeg kan ikke finne at det her er noen grunn til å se en konflikt mellem det de norrøne kilder enstemmig anfører, og annalenes oplysninger. De to beretninger lar sig på en utmerket måte forene.

Resultatet av denne gjennemgåelse kan da bare bli, at grunnlaget svikter under den kronologi Halvdan Koht har søkt å bygge op. Jeg for min del kan ialfall ikke innrømme at hans bevisgrunner fører frem. Det eneste vi da har å gjøre, er å vende tilbake til de oplysninger kildene gir. Spørsmålet blir om vi kan bygge på dem.

Den eldste norrøne forfatter er Sæmund Frode, Ares eldre samtidige. I kvadet Noregs konungatal, som er skrevet omkring 1190, er hans kronologi bevart, hans liste over de forskjellige landsstyreres regjeringsår. Den er slik: Harald Hårfagre 73 år, Eirik Blodøks 5 år, Håkon Adalsteinsfostre 26 år, Harald Gråfeld 9 år, Håkon jarl 33 år, Olav Trygvason 5 år, Eirik jarl 12 år, Svein og Håkon 2 år, Olav den Hellige 15 år, Svein Alfivason 6 år, Magnus den Gode 12 år.

I det arnamagneanske håndskrift av Odd munks saga om Olav Trygvason heter det: "Þat er sagt at i fyrstu er Haralldr hinn harfagri tok rikit at, þa var liðit fra þui er hann hof rikit C uetra oc XL vetra oc VIII vetr þar til er Olafr Tryggua son for or landi oc uestr til Englandz, þa er hann hafði einn uetr verit konungr i Noregi."

Denne meddelelse må bygge på Sæmund Erodes kronologi. Odd munks 148 år svarer til 147 hos Sæmund. Det lar sig ikke avgjøre, hvad det er som forårsaker denne uoverensstemmelse på ett år, men den er så ubetydelig at den ikke betyr noe i denne forbindelse. Fagrskinna sier (s. 243 fg.): "Þa er Haralldr Sigurðar sunr tok konongdom i Norege með Magnusi kononge frenda sinum, var liðit fra þui er Haralldr hinn harfagre hafðe andazk C vetra tolfrætt oc II vetr". Like i forveien oplyser denne saga (s. 216) at dette skjedde 16 år efter slaget på Stiklestad, da Magnus hadde vært enekonge i 10 år.

Ifølge Sæmund skulde det være 113 år mellem Magnus ankomst til Norge og Harald Hårfagres død; forskjellen blir også her bare ett år. Det er da hevet over tvil at også denne meddelelse bygger på Sæmund Frodes oplysninger, hvad enten dette har skjedd direkte eller på grunnlag av Noregs konungatal.

Efter dette skulde Harald Hårfagres død bli å sette til ca. 923, hans kongstids begynnelse ca. 852. Eirik Blodøks blir konge mellem 923 og 928, Håkon Adalsteinsfostre 928—954, Harald Gråfeld 954—963, Håkon jarl 963—996, Olav Trygvason 996—1001, Eirik, Svein og Håkon 1001—1015, Olav Haraldsson 1015—1030.

De angelsaksiske kilders oplysning om at Eirik Blodøks døde i 954 gjør det umulig å anta at Håkon Adalsteinsfostre falt samme år. Dette viser at Sæmunds kronologi ikke kan være korrekt.

Er den nu virkelig Sæmund Frodes? Eller rettere: er det sikkert at Sæmund på denne vis har regnet den enes regjeringstid for å begynne med den foregåendes død, at man derfor kan legge årene sammen?

Om Eirik Blodøks heter det i Noregs konungatal: "Den kampdyktige Eirik var i det hele 5 år konge over landet (vas vígfimr vetr at landi Eirekr alls einn ok fjóra)". Nu kan det være at uttrykket "einn ok fjom" er diktert av metriske hensyn, men det ligger likevel nærmest å anta, at det med dette menes at Eirik i alt var konge i 1 + 4 år. Om Håkon Adalsteinsfostre blir det sagt: "Den kraftige Håkon rådde en stund (hrið nokkura) alene for kongedømmet. Den rylystne var ialt [samt] 26 år konge i landet".

Sæmund er bare benyttet i konungatal til og med Magnus den Gode; oplysningene om de senere konger står da helt og holdent for forfatterens egen regning. Det skulde derfor la sig gjøre, på grunnlag av meddelelsene om disse, å få et inntrykk av hvorledes konungatals forfatter har gått frem.

Om Sigurd Jorsalfarer blir det sagt at han "rådde for riket i 27 år (réð ágætr ok ellifu sextan vetr Sigurðr fyr riki)". Like før heter det imidlertid, at "tre folkekonger samtidig hersket over landet". Likevel kan således Sigurd omtales på denne vis. Ligger det ikke da også nær å regne med, at det i andre tilfelle kan være likedan?

Når det derfor sies at "den kraftige Håkon jarl tok landet efter Haralds (d. e. Harald Gråfelds) fall, og fyrsten rådde for landet i 33 år", da har vi ikke lov til uten videre å slutte av dette, at Håkon jarl rådde for Norge i 33 år efter Harald Gråfelds død. Han kan efter Sæmunds opfatning like godt ha styrt en tid sammen med Harald, slik sagaene beretter om.

Fagrskinnas forfatter og Odd munk har misforstått Sæmund, og har derfor summeret de tall han gir. Men dette er ikke berettiget.

Det lar sig således ikke gjøre å sette op en tidsinndeling på grunnlag av de oplysninger som skriver sig fra Sæmund Frode. Like efter ham søkte Are Frode å gi en nøiaktig kronologi til den norske historie; han har vel funnet det nødvendig, fordi han på flere punkter kom til andre resultater enn Sæmund, fordi han hadde anledning til å kontrollere og korrigere den annens meddelelser. Det blir Are Frodes angivelser som av den grunn blir de viktigste og påliteligste. Spørsmålet er om vi kan nå til klarhet over Ares kronologi for Norges historie i det 9. og 10. århundre.

At Odd munk virkelig har misforstått sine hjemmelsmenn hvor det gjelder tidfestingen, fremgår av følgende sted av Stockholm-håndskriftet, Christiania 1853, s. 23: "Þessir menn þetta með þessum hetti Sæmundr hinn froði oc Ari hinn froði er huarstueggia sogn er trulig, at Hakon hafi styrt rikinu XXXIII uetr siðan er fell Haralldr grafelldr".

Da det nu er helt oplagt at Are på ingen måte har sagt dette, er det heller ingen grunn til å regne med at Odd her har rett for Sæmunds vedkommende.

De bevarte redaksjoner av Odd munks saga om Olav Trygvason er oversettelser av den tapte latinske original. Hvor det gjelder fastsettelsen av denne konges alder, sier den ene redaksjon; "þat finnz i frasogn Ara hins froða, oc eru þeir fleire er þat sanna, at Olafr Tryggua son hafi II uetr haft oc XX er hann com i land oc tok riki, en hann reð firir V netr". Den annen redaksjon beretter imidlertid, at Are fastsatte Olavs alder til 32 år ved ankomsten til Norge. Ágrip (sp. 37) oplyser at "han hafði VII uetr oc XX er hann com i Noreg", og Snorre regner på samme måte.

Hvilken av disse meddelelser vi enn velger, skulde altså i alle tilfelle Olav være født mens Håkon jarl rådde for Norge, men det er umulig. Det må være riktig som sagaene sier, at det var Gunhild kongsmor som søkte å ta livet av Olav like efter hans fødsel.

I Ares Íslendingabók (kap. 3) blir en hendelse tidfestet slik: "Þat vas LX vetra epter dráp Eadmnndar conungs, vetre eþa tveim pár Haralldr enn hárfagre yrþe dauþr, at tǫlo spacra manna". Like i forveien (kap. 1) har Are sagt at Eadmund døde i 870, hvilket stemmer med de angelsaksiske annalers angivelse. Harald skulde da være død enten 931 eller 932. Endelig oplyser han: "Svá es sagt, at Haralldr være LXX vetra conungr oc yrjpe átrøþr".

Efter Are Erode blir da Haralds regjeringstid å sette til årene ca. 862—ca, 932.

Íslendingabók gir også et annet holdepunkt, idet Olav Trygvasons fall settes til år 1000 (kap. 7).

Efter å ha berettet om Harald Gråfelds død, sier Snorre videre i Olav Trygvasons saga (Hkr. I s. 277): ":Þá var liðit frá falli Hákonar Aðalsteinsfóstra XV vetr, en frá falli Sigurðar Hlaðajarls XIII vetr. Svá segir Ari prestr Þorgilsson, at Hákon jarl væri XIII vetr yfir fǫðrleifð sinni í Þrándheimi, áðr Haraldr gráfeldr fell".

I Flatøyboken heter det: "En þa er Hakon jall var drepinn hafde hann jall uerit þrettan uetr ok XX fra þvi er Sigurdr jall faðir hans fell. En þa var Hakon halfþritugr, en nu skorti hann II vetr a sextugan er hann var drepinn". At dette sted skriver sig fra Are, fremgår ikke bare av indre grunner, men blir også i høi grad sannsynliggjort ved en meddelelse noe senere i dette verk. Denne fremstilling støtter sig til dels på Gunnlaugs arbeide, og om ham sies det, at han "æina skrifat hafa sem hann hefir af sannordum monnum heyrt ok æinkannligazst hafa saman lesit þat er hann hefir fundit j bokum Ara prestz hins froda".

Det tyder da også på at dette skyldes Are, når det i Ágrip (sp. 24) heter: "En Hocon iarl sat i riki XX uetr sitz Haraldr grafeldr fell". Under beretningen om Harald Gråfelds regjeringstid taler Ágrip (sp. 21) om "Hocon iarl er þa uar iarl i Norege at foþorleif sinni". Antagelig må dette steds verbale overensstemmelse med en passus i det nettop gjengitte sted fra Heimskringla skyldes at begge verker har benyttet et verk av Are.

Angående Håkon Adalsteinsfostres styringstid råder det stor enighet blandt våre kilder.

Historia Norwegiæ har 27 år, Fagrskinna (s. 47) har 26 år, Ágrip (sp. 12—13) visstnok 25 år, men muligens litt mere. Theodricus monachus har 25 år, Sæmund 26 år. I Håkon den Godes saga (Hkr. I s. 208) sier Snorre at han var konge 26 vintrer efter at Eirik for fra landet.

Den samme overensstemmelse utmerker også beretningene om Eirik Blodøks . Historia Norwegiæ gir ham 1 år, Ágrip (sp. 8) 2 år, Theodricus 2 år, Fagrskinna (s. 25—26) 2 år, Orkneyinga saga 2 år, Heimskringla 2 år.

Endelig er alle uten undtagelse enige om at Olav Trygvason var konge i 5 år.

Av dette må det være tillatt å trekke den slutning, at Are har hatt disse meddelelser.

Are Frodes kronologi skulde da bli slik: Harald Hårfagre ca. 862—932. Eirik Blodøks ca. 932—934. Håkon Adalsteinsfostre ca. 934—960. Harald Gråfeld ca. 960— 975. Håkon jarl ca. 975—995. Olav Trygvason 995—1000.

Spørsmålet er nu om vi har andre oplysninger som bekrefter det resultat vi på denne vis er kommet til. Jeg tror at så er tilfelle.

Snorre sier i Håkon den Godes saga (Hkr. I s. 173) på grunnlag av Orkneyinga sagas fremstilling, at efter Eirik Blodøks’ død styrte hans sønner "med sin hær nord til Orknøyene og tar sete der for en tid. Da var Torv-Einars sønn, Torfinn Hausakljuv jar,l der. Eiriks sønner tok da under sig Orknøyene og Hjaltland og hadde skatter av dem; de satt der om vintrene, men for i vesterviking om somrene, og herjet da om i Skotland og Irland". Som støtte for denne beretning anfører Snorre noen vers av Glum Geirason; men ialfall gjelder det om ett av disse, at det taler om Eirik. Strofene har intet som helst med teksten å bestille.

Noe senere (s. 179 fg.) heter det videre at "de giftet Eiriks datter Ragnhild med Arnfinn, sønn av Torfinn Hausekljuv; da satte atter Torfinn jarl sig på Orknøyene, men Eirikssønnene for bort. Gamle Eiriksson var litt eldre enn de andre, men var likevel ikke full voksen. Da Gunhild kom til Danmark med sine sønner, for hun til kong Harald og fikk der god mottagelse. Kong Harald gav dem landinntekter i sitt rike, så store at de kunde vel holde sig og sine menn; han tok Harald Eiriksson til fostersønn og knesatte ham, og han fødtes der op i danekongens hird. Noen av Eirikssønnene for i hærferd såsnart de hadde alder til det, og avlet sig gods. De herjet om i Østervei".

Her sier altså Snorre at Harald Gormsson tok en av Eiriks sønner til fostring, og de eldre drog i viking så snart de blev gamle nok til det. Men like forut er det sagt at Eiriks sønner slog sig ned på Orknøyene, og var der flere år, idet de stadig lå i viking om somrene.

Forklaringen er da at Snorre her har søkt å støpe sammen til en enhet to helt ulike beretninger, men dette har ikke lykkes ham.

Fagrskinna (s. 27) sier at "Torfinn Hausekljuvs sønn Håvard fikk kong Eiriks datter Ragnhild" — vel å merke mens Eirik ennu levde. Dette høres da også langt mere rimelig. Heimskringla sier (I s. 172) at da Eirik falt, blev også Torv-Einars sønner Arnkjel og Erlend drept, idet de var i Eiriks følge. Det ligger ikke nær å tro at Eiriks sønner efter dette skulde fordrive en annen av Torv-Einars sønner fra Orknøyene, for så efter en tids forløp atter å dra bort, idet Eiriks datter blev gift med jarlens sønn. Dette er den rene forvirring.

Noe lenger ute (s. 31) forteller Fagrskinna at Gunhild drog med sine sønner fra England over til Danmark efter Eiriks død. Der fikk hun land av Harald Gormsson, og denne tok Harald Eiriksson som fostersønn og knesatte ham, og han var stadig ved hirden.

Tilsvarende til dette sier Ágrip (sp. 18 fg.) at Gunhild, efter at Eirik Blodøks var falt, "drog til Danmark (aftr til Danmarcar) til kong Harald, som da var konge der. Hun opholdt sig hos ham med sine sønner inntil de blev fullvoksne menn, "(var ] þar meþi svnu sina til þess er þeir uǫro rauscnir [d. e. rosknir] menn mioc sva at aldri)."

Historia Norwegiæ meddeler at Gunhild var datter av danekongen Gorm og Tyre, altså søster av Harald Gormsson. En av Eirikssønnene hadde da også sitt navn efter Gorm den Gamle, noe som viser at denne beretning er korrekt.

Det stemmer utmerket med dette, at Gunhild søkte til Danmark med sine sønner, og at de fikk tilhold ved kong Haralds hird.

Eirik falt som ovenfor sagt i 954, og samme år har vel Gunhild fart til danekongen. Ennu var hennes sønner ikke voksne menn, så deres angrep på Norge kan ikke ha begynt med én gang. Men på den annen side er det naturlig å gå ut fra, at de så snart det lot sig gjøre, forsøkte å komme i besiddelse av det land de var arveberettiget til. Det skulde derfor passe godt at Håkon Adalsteinsfostre falt omkring 960.

Av adskillig større betydning for bestemmelsen av kronologien er et spørsmål som knytter sig til Håkon jarls historie.

Som vi i det foregående har anført heter det hos Snorre; "Så sier Are prest Torgilsson, at Håkon jarl var 13 vintrer over sin farsarv i Trøndelag, før Harald Gråfeld falt".

Odd munk oplyser at Håkon jarl drog med en hær til Danmark for å yde Harald Gormsson støtte i kampen mot keiser Otto — da Håkon i 13 år hadde vært herre i Norge. Fagrskinna sier det samme (s. 74): "A ðrettanda are rikis Haconar iarls como boð or Danmorku at iarlenn skylldi coma með hær at væita lið oc styrk Harallde kononge Gormssyni mote Otta kæisara".

Denne overensstemmelse på 13 år er så slående, at spørsmålet fortjener å undersøkes noe nærmere.

Sagaenes beretninger om Håkon jarl hører til de mest forvirrede i den gamle historiske litteratur i Norge og på Island. Fordi tradisjonen har knyttet Olav Trygvason til keiserens angrep på Danmark, er dette flyttet ca. 15 år ned i tiden, til omkring 987—992. Derigjennem blir imidlertid det hele forrykket.

Den tysk-romerske keiser Otto II (973—983) foretok i 974 et hærtog mot Danmark. Dette var visstnok frem kalt ved danske herjinger i Holsten. Når de norrøne kilder vil ha det til, at keiseren ved denne leilighet tvang Harald Gormsson til å la sig kristne, er dette ikke korrekt. Danekongen hadde allerede flere år i forveien gått over til den nye lære; sakseren Widukind gir en utførlig beretning om hvorledes det skjedde .

Jeg tror at det ikke kan være tvilsomt at Håkon jarl ved denne leilighet blev herre i Norge, idet han tok Harald Gråfeld av dage under opholdet i Danmark.

I Glum Geirasons Gråfeldardråpa heter det: "Sendir fell á sandi / sævar bals at Halsi / (olli jǫfra spjalli) / orðheppinn (þvi morði)". Efter Alexander Bugges oversettelse skulde dette bli: "Den gavmilde høvding falt ved Hals på sandet (d. e. på stranden). Fyrstenes ordsnilde samtalevenn voldte det mord."

Bugge sier i tilslutning til dette: "Som bekjendt har sagaerne en lang fortælling om at Haakon jarl, som var flygtet til Danmark, ved sine samtaler med kong Harald Gormsson og med Guld-Harald fik utvirket at Harald Graafeld blev indbudt til Danmark, og at Guld-Harald drog i kamp mot ham og dræpte ham. Den almindelige mening er vistnok at disse samtaler er uhistoriske. Slik uttaler ialfald Gustav Storm sig i sine utrykte forelæsninger". Men på grunnlag av Glums strofe hevder Bugge: "Vi tør tro, at det virkelig var Haakon jarl som stod bak og ved sine samtaler fik utvirket at Harald Graafeld blev indbudt til Danmark og overfaldt av Guld-Harald, som igjen blev dræpt av Haakon".

For mig står det som den motsatte slutning er langt naturligere, og metodisk mere korrekt: tradisjonen er skapt senere, som et forsøk på nærmere å forklare versets knappe utsagn. At denne slutning er den ene holdbare, fremgår da også av en strofe i Einar Skålaglams Vellekla: "Krigeren vendte ikke tilbake før han hadde hevnet sin far. Han fikk Hordekongens liv i sin makt". Krigeren er Håkon jarl, Hordekongen Harald Gråfeld. Det var Håkon som drepte Harald Gråfeld, noen "Guld-Harald" kjenner skaldenes kvad ikke noe til.

Efter dette skulde altså Håkon jarl i 974 eller 975 ha drept Harald Gråfeld, og derved tilrevet sig herredømmet i Norge — vel å merke som danekongens jarl.

Ifølge Are hadde Harald da været konge i 15 år; således føres vi også ad denne vei til ca. 960 for Håkon Adalsteinsfostres død. Samtidig passer det at Håkon jarl styrte i 20 år efter Harald Gråfelds fall, idet Olav Trygvason kom til landet i 995.

På denne måte skulde det da ha lykkes å gi et noenlunde fast grunnlag for Are Frodes kronologi. Vi har lov til å regne med den som pålitelig.

Utflytningen til Island

I Heimskringlas saga om Harald Hårfagre (I s. 125) sier Snorre: "Efter slaget i Hafrsfjord fikk Harald ingen motstand i Norge. Da var alle hans verste fiender falt, men andre var flyktet fra landet, og de var en stor mengde, for da blev store øde land bygd. Således Jämtland og Hälsingland, men de var tidligere delvis bygd av nordmenn. I den ufred da kong Harald søkte å legge alt land under sig i Norge, blev utlandene Færøyene og Island funnet og bygd. Da var det også stor utferd til Hjaltland, og mange mektige menn rømte fredløse for kong Harald, og for i vesterviking; om vintrene holdt de til på Orknøyene og Sudrøyene".

Om dette sted sier Halvdan Koht: "Hele denne skildringen er en eneste anakronisme. Hver eneste en av alle disse norske utbygdene var funnet og mer eller mindre bygd av nordmenn før Harald Hårfagres tid. Det eneste som det går an å disputere om, er utvandringen til Island".

Jeg synes det er noe sterkt å si at hele denne skildringen er en eneste anakronisme, all den stund Snorre innskrenker sig til å si at av alle disse utbygder, var det Færøyene og Island som nu blev funnet og bygd. Om Jämtland og Hälsingland heter det uttrykkelig, at det var litt nordmenn der før; Hjaltland, Orknøyene og Sudrøyene omtales som steder vikingene kjente fra gammelt av.

Koht sier videre: "Hovedsaken er at utvandringen til Island er et naturlig framhald av den utvandring til Vesterhavs-øyene som hadde vært i gang fra tidlig i det 9de årh." Allerede i 1906 hevdet Yngvar Nielsen, i en avhandling i Hist. Tidsskr. om Harald Hårfagres historie en tilsvarende opfatning: "Uroen var kommen i Folket. Hen havde grebet Sindene. Saa drev den mange bort. Men denne Bevægelse var en langvarig Proces, der havde foregaaet længe, forinden Island var fundet og kjendt. Islands Opdagelse gav blot Strømmen en anden Retning. Først havde de, som var grebne af den store Bevægelse, søgt ud til de keltiske Lande i Vest for Nordsjøen, hvor et nyt, norsk Befolkningselement kom ind og for en Tid blev det herskende. Vikingernes gamle Veie var kjendte. Havet gjennemsøgtes. Det var en Tid, der havde spredt norske Skibe ud over de nordlige Have — en Tid for en almindelig landaleit, som den ellers ikke kan paavises, og det var denne, som gav Anledning til, at Island blev fundet" (s. 25—26).

Ved å gå igjennem Landnámaboks oplysninger om de menn som bygde Island, kom Yngvar Nielsen til det resultat, at det her bare for et fåtalls vedkommende uttrykkelig blev anført at de drog fra Norge som en følge av Harald Hårfagres ofríki.

"Først møder her (d. e. i Landnámabók) de Tilfælde, i hvilke det heder om dem, at de reiste ud, alene fordi de havde Lyst. Grunden har altsaa alene været den urolige Vandretrang, som var kommen dem i Blodet. I vore Dage, da vi kjender den sterke Magt, der ligger i Amerikafeberen, lader saadanne Følelser sig let forstaa" (s. 22).

Senere har Finnur Jónsson foretatt den samme undersøkelse påny. Hos ham heter det om landnåmsmennene: "Den rimeligste grund til at alle disse, eller dog flertallet af dem, søgte til Island og bosatte sig der, må antages at have været deres fýsi, "lyst og fri vilje". I mange tilfælde er der tale om brødre eller søskende eller slægtninge, der rejser, enten samtidig eller til forskellige tider. Den ene har trakket den anden efter sig, ganske som tilfældet så ofte er i nutiden, hvor der er tale om udvandringen til Amerika" (s. 23).

Denne opfatning støtter Finnur Jónsson ikke minst på en uttalelse i Sturlunga sagas innlednings-avsnitt, hvor talen er om Geirmund Heljarskin: "Det er somme menns tale, at Geirmund drog til Island på grunn av kong Haralds ofríki. Men jeg har hørt fortelle, at på den tid da brødrene kom fra vesterviking, var det en almindelig opfatning, at ingen reise blev ansett for å være mere berømmelig enn den å fare ut til Island ("væri sem mest orð á, at engin þotti vera meiri en fara til Islandz)". Om dette sted sier han nemlig i sin ovenfor anførte bok (s. 21): "Det er ret karakteristisk og værd at lægge mærke til, hvad der her står ... Jeg finder, at det her angivne alternativ er særdeles træffende, og at der derved er angivet en langt sandere bevæggrund, og for det overvejende antal den eneste sande."

Jeg kan ikke finne at dette virkelig er noen forklaring. Så vel Yngvar Nielsen som Finnur Jónsson betrakter siste århundres utvandring til Amerika som en frukt av "eventyrtrang" alene. Dette er imidlertid bare å se tingenes overflate. Spørsmålet må selvsagt bli hvorfor en slik trang opstår? For trangen, den er ikke noe i sig seiv, den er alene et produkt av ytre faktorer, og for historikeren gjelder det å bringe disse faktorer på det rene.

Når det på den tid da Geirmund og hans bror kom fra viking, blev betraktet som mest berømmelig å reise til Island, må dette ha en ganske bestemt grunn. Landnámabók sier om Geirmund: "Þat segja vitrir menn, at hann hafi gǫfgastr verit allra landnámsmanna á Island", og videre at han var "herkonungr, en átti riki á Rogalandi". En mektig mann som han, forlot ikke sin gård og sitt herredømme i Norge av "lyst og fri vilje". En helt annen sak er det, at det for ham selv og for den senere tradisjon, slik denne gjengis i Sturlunga saga, kunde ta sig ut som om det hadde vært tilfelle. Da det gjaldt for ham å bli i Norge eller å dra ut til Island, var det i virkeligheten intet valg som forelå. Ifølge sine egne forutsetninger måtte han fare ut til det fremmede land, hvor friheten rådde, hvor han kunde leve videre som den høvding han tidligere hadde vært.

Tenker man således saken gjennem, viser det sig at Sturlungas uttalelse, så langt fra å svekke Landnámabóks meddelelse om at Geirmund for til Island "fyrir ofríki Haralds konungs", tvert om står i den beste overensstemmelse med denne fremstilling. Det var ikke ættefeider som fikk ham, en konge, en av de første menn i Norge, til å dra ut; siden han siste gang seilte fra Rogaland i vesterviking, må en avgjørende forandring ha funnet sted, og det var denne forandring som gjorde, at det plutselig var mest ærefullt å søke til Island. Harald Hårfagres enhetskongedømme var det nye moment som her blev bestemmende.

Are Frode forteller i sin Íslendingabók om utflytningen til Island (kap. 1): "Island bygdes først fra Norge i Harald Hårfagres — Halvdan Svartes sønns — dager, på den tid da Ivar, sønn av Ragnar Lodbrok, lot drepe Eadmund den Hellige, anglenes konge. Men det skjedde 870 år efter Kristi fødsel, slik det er skrevet i sagaen om ham. (Dette meddeler jeg) i henhold til oplysninger av (at ætlon oc tǫlo) min fosterfar Teit, den viseste mann jeg har kjent; han var sønn av Isleiv. Videre av min farbror Torkel Gelleson, som husket langt tilbake, og Tordis, som både visste mange ting, og var vel underrettet; hun var datter av Snorre gode. Ingolv het en norsk mann, som med sannhet sies å være reist derfra til Island, første gang da Harald Hårfagre var 16 år gammel, annen gang noen få vintrer senere". Like efter sier Are videre: "Det blev da stor utferd hit fra Norge, inntil Harald forbød den, fordi han syntes det førte til lande-øding (af því at hònom þótte landauþn nema). Da blev de forlikt om, at hver mann som for hit derifra, og som ikke blev fritatt, skulde betale kongen 5 ører."

Til dette knytter Finnur Jónsson (s. 19) følgende bemerkning; "En ting i Ares beretning er vel værd at lægge mærke til — hvad der næppe tilbørlig er blevet fremhævet —, nemlig, at han intet ord har om, at Nordmændene forlod Norge på grund af Harald hårfagres færd eller tyranni. Tværtimod, han omtaler blot en almindelig udvandring, som Harald først en rum tid efter dens begyndelse søgte at hindre eller formindske ved særlige foranstaltninger, som de, d.v s. han på den ene, de som vilde til Island på den anden side, kom overens om; dette forudsætter forholdsvis fredelige tilstande. Ti næppe havde udvandrerne, hvis de som Haralds svorne fjender vilde forlade Norge, behøvet at gå ind på nogen betingelser overhovedet".

Halvdan Koht sier på samme måte (s. 100— 101); "Are Frode antyder intet om at utvandringen var et ledd i kampen mot kongedømmet. Tvertimot har han en efterretning som peker i motsatt retning. (Ares ord om utvandreravgiften anføres). Her hører vi da om en fredelig avtale mellem konge og utvandrere."

Are oplyser altså at det var en stor utferd (fǫr manna mikel miǫc) til Island, så stor at den truet med landeøding i Norge. Hvorfor drog nu folk i så stor mengde ut av landet? Det var vel neppe for sin fornøielses skyld, eller av "eventyrtrang" at store deler av landets befolkning plutselig vilde forlate det sted hvor de hørte hjemme, den jord og den gård de eide. Det var konkrete grunner som bestemte folkets holdning. Det som drev så mange ut kan da bare ha vært Haralds kongedømme. Andre faktorer kjenner vi ikke til, har vi ingen som helst rett til å forutsette.

For så å hindre at landet skulde avfolkes, fastsatte Harald en utvandreravgift. Man må ikke her la sig føre vill av Ares uttrykksmåte. Når han sier at de blev forlikt om dette (sættosc peir á þat), betyr dette bare at kongen gav påbud om at slik skulde det være. Landnámabók beretter om, at kong Haralds hevn nådde folk seiv om de var kommet ut til Island. Han var den mektige og overlegne, derfor kunde det være forbundet med stor risiko å handle mot hans vilje.

Således har Are Frode en konkret oplysning om forholdet mellem Harald Hårfagre og utvandrerne, en oplysning som i virkeligheten har langt større verdi, enn almindelige bemerkninger om hans ofríki o. lign. Jeg tror da at dette sted hos Are sier noe helt annet enn det de to forskere legger i det.

I Landnámabók (s. 8) fins følgende interessante meddelelse: "De menn som kom ut senere (som ikke hørte med blandt de første landnåmsmenn), syntes at de som var kommet først hadde tatt for meget land (þótti hinir numit hafa of viða land er fyrri kómu). Kong Harald fastsatte da, at ingen skulde ta mere land, enn han kunde fare over på en dag med sitt skibsmannskap".

Om dette sier Finnur Jónsson (sm. st.): "En anden omstændighed tyder på, at der egentlig ikke var nogen særlig, uvilje tilstede fra Haralds side, nemlig beretningen om, at han skulde have forligt landnåmsmændene om, hvor stort et landområde på Island hver skulde tage i besiddelse. . . Dette forudsætter, at nybyggerne har lagt vægt på kong Haralds ord og at der fra deres side ikke var den uvilje, men kunde antage. Ingen som helst nødvendighed for dem forelå til at bryde sig det mindste om hans ord og bestemmelser".

Halvdan Koht (sm. st.) legger også stor vekt på, "at kong Harald gav forskrifter om hvorledes jorden på Island skulde bli delt mellem landnåmsmennene, forat det ikke skulde bli strid mellem de først komne og de senere utflyttere. Slikt viser utvetydig at landnåmsmennene på Island fremdeles regnet sig for Haralds undersåtter, og en oplysning av denne art er viktigere enn alle almindelige påstande". — Jeg er likevel ikke enig i denne opfatning.

Som vi i det følgende skal komme nærmere tilbake til, var en rekke av de første landnåmsmenn dradd til Island på grunn av Harald Hårfagres ofríki, av stridigheter med kongen. Det var de som hadde makten der, disse hans bitre fiender.

Da så kongen, en god stund efterat utflytningen til Island var begynt, ved en avgift søkte å hindre videre utferd, var det likevel mange som for fra landet, og de var vel ikke nettop Haralds gode venner.

For tross alt på en måte å binde de senere utvandrere til sig, var det at Harald begrenset landnåmenes størrelse. På den vis skulde eiendommene på Island bli jevnere fordelt; faren for at enkelte ætter skulde svinge sig op over de andre, og ved sin dominerende maktstilling bli farlige for det nye norske kongedømme, blev forebygget.

Det var likevel neppe i kraft av Haralds autoritet, at de rike og mektige landnåmsmenn avstod deler av sitt område til de senere ankomne, men snarere av hensyn til den indre fred på Island. En misfornøiet gruppe kunde søke tilknytning til den norske konge, og derved bli en trussel mot øens uavhengighet.

Ser man saken slik, og jeg mener at den ikke kan betraktes på annen måte, da lar det sig ikke gjøre å trekke vidtgående slutninger på grunnlag av dette sted. At Koht tar feil når han sier at islendingene fremdeles regnet sig som kong Haralds undersåtter, gir Landnámabók et tydelig vidnesbyrd om. Det heter der (s. 134): "Une, sønn av Gardar, som først fandt Island, fòr ut med kong Harald Hårfagres råd. Han aktet å legge landet under sig, og kongen hadde lovet å gjøre ham til sin jarl . . . Men da folk fikk høre om hans (d. e. Unes) planer (en er landsmenn vissu ætlun hans) blev man arg på ham, og ingen vilde selge ham hverken kreaturer eller mat. Da kunde han ikke holde sig der (hvor han først hadde slått sig ned)."

Denne beretning er ikke til å komme forbi; den forteller mere om landnåmsmennenes forhold til kong Harald, til det kongedømme han hadde reist, enn alle resonnementsgrunner. Islendingene anerkjente ikke Harald som sin herre, det var derfor de hadde forlatt Norge. Derfor jaget de bort den mann som vilde berøve dem den uavhengige stilling de hadde ofret så meget for å opnå.

Endelig sier Finnur Jónsson (s. 19—20): "Vi ser tillige, at gode venner af ham (d. e. Harald) bosætter sig på Island som Ingimund d. gamle, der netop havde deltaget i Hafrsfjordslaget på Haralds side. Ja, hvad mere er, en stormand som Hrollaugr, søn af Haralds bedste ven, Ragnvald jarl på Møre, tog til Island "efter kong Haralds råd". Dette er egentlig talende nok".

Tilsvarende til dette sier også Halvdan Koht (sm. st.): "Landnámabók kan endog fortelle om fire høvdinger som flyttet ut til Island etter kong Haralds råd". (s. 20, note): "Det var blevet spåt ham, at han skulde til Island, og det ved man hvad betød i gamle dage". Derved sier han altså like ut, at Ingimund står i en klasse for sig, at han derfor ikke har noen betydning i denne forbindelse.

Hvad nu Hrollaug angår, er det uomtvistelig at han var sønn av kong Haralds gode venn Ragnvald Møre jarl. Faren hadde imidlertid krenket ham, og Landnámabók (s. 141) meddeler, at "Hrollaugr fór þá til Haralds konungs ok var með honum um hrið, því at þeir feðgar kómu eigi skapi saman eptir þetta. Hrollaugr fór til Islands með ráði Haralds konungs". Sammenhengen skulde på denne måte være klar. Av hensyn til det vennskapelige forhold mellem kongen og jarlen kunde ikke godt Harald ha Hrollaug hos sig, men bad ham i stedet å dra ut til Island. Dette måtte være en gunstig anledning for kong Harald til å få sendt en av sine egne menn ut til Island, for derved å motvirke den fiendtlige stemning som i almindelighet bestemte landnåmsmennenes forhold til Harald Hårfagre.

Det neste tilfelle er helt analogt med dette. Det oplyses nemlig (s. 87): "Þórhrólfr fasthaldi hét maðr ágætr í Sogni; hann varð ósáttr við Hákon jarl Grjótgarðsson ok fór til Islands með ráði Haralds konungs". Håkon jarl var også kongens venn, derfor kunde ikke Harald ta under sin beskyttelse en mann som lå i strid med jarlen.

Den fjerde i rekken er Une Gardarsson, men som vi nettop har sett blev han sendt til Island med det mål for øiet å bringe øen inn under kong Haralds myndighet.

Dette vil da si, at det på ingen måte er berettiget å trekke slutninger av kong Haralds forbindelse med disse fire menn. Det forteller intet om hvorfor folle drog til Island, eller om kongens forhold til utvandrerne.

Angående selve utflytningen til Island sier Halvdan Koht (s. 99 fg.): "Ingen har nogensinde falt på å nekte at det kan ha forekommet at en eller annen norsk høvding flyttet til Island for ikke å gi sig under kong Harald . . . Det som det gjelder om å skaffe bevis for, det er at Haralds kongedømme blev en ny og stor årsak til utvandring, og det beviset står det skralt med . . . Snorres fremstilling, at utvandringen skyldes det nye kongedømme, er påtagelig uriktig."

De grunner hvorpå Koht bygger denne opfatning, har vi i det foregående drøftet en for en, og det viser sig at de ikke holder stikk.

Det gjelder da å vise at utflytningen virkelig har direkte sammenheng med Harald Hårfagres kongedømme.

__________

Landnámabók (s. 10 fg.) beretter følgende: "Ketill hængr hét ågætr maðr i Naumdælafylki, son Þorkels Naumdæla jarls ok Hrafnhildar, dóttur Ketils hængs ór Hrafnistu". Kjetil drepte kong Haralds trofaste venner Hildridsønnene, "en eptir þat réð Ketill til Íslandsferðar með Ingunni konu sína ok sonu þeira". Egils saga (kap. 23) sier om dette: "Fám vetrum áðr hǫfðu þeir Ingólfr ok Hjorleifr farit at byggja Ísland, ok var mǫnnum þá alltíðrætt vm þá ferð. Saugðu menn þar vera allgóða landkosti."

Efter dette oplyser Landnámabók videre: "Ketill nam ǫll lǫnd á milli Þjórsár ok Markarfljóts; þar námu siðan margir gǫfgir menn i landnámi Ketils með hans ráði. Ketill eignaði sér einkum land milli Rangár ok Hróarslækjar, alt fyrir neðan Reyðarvatn, ok bjó at Hofi."

Kjetil tok således i besiddelse hele det nuværende Rangåvolde sýsla. Hans gård — Hof — har sitt navn av, at Kjetil der opførte et gudehus; denne gård blev centret for den religiøse kultus i egnen, samlingsstedet for befolkningen omkring. I alt blir det nevnt over 20 menn, "er lǫnd hafa numit í landnámi Ketils hængs".

Det fremgår av dette, at Kjetil, som drog til Island som en følge av stridigheter med Harald Hårfagre, var blandt de absolutt første landnåmsmenn. Der han slog sig ned hadde ingen før tatt land i besiddelse.

Om Geirmund Heljarskin heter det i Landnámabók (s. 70) at han drog til Island på grunn av Haralds ofríki. Først slog han sig ned på Skardstranden i Dala sysla, men fant at forholdene der ikke var gunstige nok. "Geirmund for da nord til Strandene (Strandir) og tok der land vest fra Ryta-gnúp til Horn, og videre østover til Straumnes. Der bygde han fire gårder, en i Adalvik, som hans årmann stelte; den annen i Kjaransvik, og der sørget hans træl Kjaran for stellet; den tredje i vestre Almeningar, den passet hans træl Bjørn; den fjerde lå i Barðsvik, den stelte hans træl Atle, og han hadde 13 træler under sig. Men når Geirmund fór mellem sine gårder, hadde han stadig 80 mann; han var meget rik på gods og hadde en mengde kreaturer . . . Noen sier at han også eide en gård i Selárdal i Geirmundstad i Steingrimsfjorden".

Det vidstrakte område som Geirmund tok i besiddelse, er et tydelig vidnesbyrd om at han kom ut til Island rneget tidlig i landnåmstiden.

"Ulv het en mann, sønn av Brunda-Bjålve . . . Han blev kalt Kveldulv. Torolv og Skalla-Grim var deres sønner. Kong Harald Hårfagre lot drepe Torolv nord i Åløst i Sandnes på grunn av striden med Hildridsønnene. Det vilde kong Harald ikke gi bøter for. Da gjorde Grim og Kveldulv et kjøpskib rede, og aktet sig til Island, fordi de hadde der spurt til sin venn Ingolv. De la til havs ved Solunder; der tok de den knarr, som kong Harald hadde tatt fra Torolv, da hans menn nettop var kommet tilbake fra England, og drepte der Halvard Hårdfarer og Sigtrygg Snarfarer som hadde gjort det (er því hǫfðu valdit) ... Nu gjorde de begge to sine skib rede for å dra til Island, og hver av dern hadde 30 mann" (s. 38).

Om Skalla-Grim blir det så videre sagt (s. 39): "Hann nam land útan frá Selalóni ok et efra til Borgarhrauns ok suðr alt til Hafnarfjalla, herað alt svá vitt sem vatnfǫll deila til sjóvar. Hann reisti bæ hjá vik þeiri. . . ok kallaði at Borg, ok sva kallði hann fjǫrðinn Borgarfjǫrð. Sídan skipaði hann heraðit sínum félǫgum, ok þar námu margir menn síðan land með hans ráði."

"Þórólfr son ǫrnǫlfs fiskreka bjǫ ǫ í Mostr; því var hann kallaðr Mostrarskegg . . . Hann fór fyrir ofríki Haralds konungs hárfagra til Íslands . . . Þórólfr siglði inn á fjǫrðinn ok gaf nafn firðinum ok kallaði Breiðafjǫrð. Fjǫrðrinn var þá byggðr litt eða ekki" (s. 58). Det var han som bygde hovet der, og fastsatte de kult-regler folk siden fulgte.

"Bálki hét maðr . . . af Sótanesi; hann var á móti Haraldi konungi i Hafrsfirði; eptir þat fór hann til Íslands ok nam Hrútafjǫrð allan; hann bjó á Bálkastǫðum hvárumtveggjum, en siðast í Bæ" (s. 89). Disse gårder ligger så vidt langt fra hverandre, at det må være riktig at Bålke tok hele Hrutafjorden i besiddelse; han hadde m. a. o. et overmåte stort landnåm.

"Ǫrn hét maðr ágætr; hann var frændi Geirmundar heljarskinns; hann fór af Rogalandi fyrir ofríki Haralds konungs; hann nam land i Arnarfirði svá vítt sem hann vildi" (s. 79). Det kan bare bety at han var den første som kom dit.

"Eyvindr vápni ok Refr enn rauði bjogguz til Íslands af Strind ór Þrándheimi, þvíat þeir urðu missáttir við Harald konung. Refr varð aptrreka, ok lét konungr drepa hann, en Eyvinðr kom i Våpnafjǫrð ok nam fjorðinn allan frá Vestradalsá ok bjó í Krossavlk enni iðri" (s. 130). Hans landnåm omfattet således hele den sydlige del av fjorden.

Efter dette heter det videre: "Hróaldr bjóla var fóstbróðir Eyvindar vápna; hann nam land fyrir vestan Vestradalsá, dalinn hålfan, ok Selárdal allan ut til Digraness". Han hadde altså hele landet langs nordsiden av Våpnafjorden.

I Landnámabók fins det også meddelelser om folk som drog ut til Island tidlig i landnåmstiden, som en følge av stridigheter med Håkon jarl, Harald Hårfagres forbundne under erobringen av Norge.

"Þórir þusasprengir hét maðr; hann var fæddr i Omð á Hålogalandi ok varð missátr við Hákon jarl Grjótgarðsson ok fór af því til Íslands; hann nam Øxnadal allan ok bjó at Vatsá" (s. 115).

"Geirr hét maðr ágætr í Sogni; hann var kalladr Végeirr . . . Vébjǫrn Sygnakappi var elztr sona hans . . . Eptir andlát Végeirs varð Vébjǫrn ósáttr við Hákon jarl; því fóru þau systkin til Íslands . . . Vébjǫrn nam land milli Skǫtufjarðar ok Hestfjarðar sva vitt sem hann gengi um á dag ok því meirr, sem hann kalladi Folafot (s. 84).

Om Ingimund den Gamle, som hadde kjempet på Haralds side i Hafrsfjord-slaget, men som var blitt spådd at han skulde dra til Island, heter det (s. 97) at han "nam Vatsdal allan upp frá Helgavatni ok Urðarvatni fyrir austan, hann bjó at Hofi." Hans gård blev hedensk kultsted i dalen. At Ingimund var den første som kom til Vatsdalen, fremgår av det som berettes om hans ledsageres landnåm; de tok hele egnen i besiddelse.

Ragnvald Møre-jarls sønn "Hrollaugr fór til Íslands með ráði Haralds konungs . . . Hann fór austr i Hornafjorð ok nam land austan frá Horni til Kviár ok bjó fyrst undir Skarðsbrekku i Hornafirði, en síðan á Breiðabólstað i Fellshverfi" (s. 141). Det er således et overordentlig vidstrakt landnåm Hrollaug hadde, og han solgte da også siden deler av det til menn som kom ut efter ham. Av meddelelsene om disse menns kjøp (s. 142) fremgår det, at han også hadde lagt under sig alt land omkring Hornafjordens indre del.

Ved siden av de menn som her er nevnt, gir Landnámabók også oplysninger om en rekke andre, som drog til Island på grunn av kong Haralds ofríki. Det gjelder om flere av disse, at de tok i besiddelse betydelige områder som før ikke var bygd. Tallrike vidnesbyrd peker da i én bestemt retning; disse utsagn er ikke til å ta feil av.

Nu sier imidlertid HalvdanKoht: "Ein farbror til Helge Magre, Trond Mjoksiglande, blir det fortalt var med i Hafsfjord-slage, og endå kom han til Island "seint i landnåmstida". Dette siste svarar ikkje godt med den tradisjonelle tidrekninga".

Landnámabók (s. 24) sier at han "var i Hafrsfirði mót Haraldi konungi ok varð slðan landflótti ok kom til Islands slð landnámatíðar". I en helt annen forbindelse fortelles det at Tronds far Bjørn døde (s. 117); "en er Þrándr frá andlát fǫður slns, þá siglði hann ór Suðreyjum svá mikla sigling, at fyrir þat var hann kallaðr Þrándr mjǫksiglanði. En er hann hafði við erfð tekit, þá fór hann til Islands." Da Trond måtte flykte fra Norge efter Haralds seier, var han altså dradd til Sudrøyene; først meget senere kom han til Island. Det lar sig således ikke trekke noen slutning av beretningen om Trond, som skulde stride med det resultat vi ovenfor er kommet til.

Koht sier så videre: "Endå verre er det med at Vebjørn Sygnakappe fór til Island for di han hjelpte ein islending, son til ein landnåmsmann, som hadde drepe ein hirdmann for jarlen Håkon Grjotgardsson; dette er sjølvsagt reint umogleg. L Slike ting syner at tidrekninga i Landnámabók ikkje er heilt pålitande, og at ein ikkje bør tru altfor hardt på det ho fortel um den striden landnåmsmennene hadde med landsstyrarane i Noreg. Det var elles ikkje berre Trond Mjoksiglande som kom heller seint ut til Island, endå dei rømde for kong Harald; det same gjeld um Torstein Tjaldstøding, Geirmund Helskinn og ættfolke hans, og endå fleire kann vi ikkje gje noko nærare tidfesting for".

Det er mig absolutt ikke mulig å forstå, hvorfor det skulde være så rent utenkelig hvad Landnámabók beretter om Vebjørn (s. 8,3—84). ". . . Helgi fór til Íslands at vitja frænda sinna; hann kom i Eyjafjǫgrð ok var þar þá albyggt . . . Um várit fór hann að leita sér bustaðar; hann fann fjǫrð einn ok hitti þar skutil í flæðarmáli; þat kallaði hann Skutilsfjǫrð; þar byggði hann siðan. Hans son var Torsteinn ogæfa; hann fór útan (d. e. fra Island) ok vá hirðmann Hákonar jarls Grjótgarðssonar, en Eyvindr ráðgjafi jarlsins sendi Tor stein til handa Vébirni Sygnatrausta; hann tok við vhonum, en Védis systir hans latti þess. Fyrir þat seldi Vébjorn eigur sinar ok fór til Islands, er hann treystiz eigi at halda manninn".

Like efter at Helge var kommet til Island drog sønnen Torstein tilbake til Norge og drepte der jarlens hirdmann. Vebjørn lot ham få tilhold på sin gård og måtte derfor dra til Island. Det skulde da bare bli i hirden to år mellem Helges og Vebjørns ferd til Island. Intet er enklere og mere liketil; det er ingen grunn til å skape uoverensstemmelser der de slett ikke eksisterer.

Om Torstein Tjaldstøding blir det sagt (s. 17), at han "kom i Rangáros ok nam land at råði Flosa fyrir ofan Vikingslæk ok bjó i Skarði enu eystra."

Torstein drog til Island, fordi hans far ikke hadde villet betale kongen skatt, og av den grunn blev drept. Den mann som blev sendt for å hente skatten var en frende av kong Harald: Þórormr ór Þrumu af Ǫgdum. Før Torstein for ut til Island fortelles det at han "brendi Þórorm i Þrumu inni, ok hjú hans ǫII, en hjð búið i Þrumu".

Þruma er den nuværende Tromøy utenfor Arendal.

I Egils saga (kap. 19) heter det: "Þórer Þruma hét maðr. Hann var ármaðr Haralldz konungs. Hann réð firi búi hans i Þrumu; þat var mildt bu". Denne årmann omtales meget tidlig i sagaen, lenge før Torolvs død og Skalla-Grims ferd til Island.

Nu kan det ikke være tvilsomt at det i Egils saga og i Landnámabók er tale om en og samme gård. Tororm må altså ha overtatt bestyrelsen av den efter Tores død eller avskjed. Torstein drog m. a. o. til Island meget senere enn for eks. Skalla-Grim. Harald Hårfagres regjeringstid var meget langvarig; det er intet opsiktsvekkende ved at enkelte av dem som for fra Norge som en følge av stridigheter med kongen, kom til Island forholdsvis sent. Det er ingen grunn til av dette forhold å ville slutte til forvirring og motsigelse i Landnåmaboks fremstilling.

At Geirmund ikke kom sent ut, gir hans store landnåm et tydelig vidneshyrd om, slik vi i det foregående har sett. Hvad "ættfolke hans" angår, har vi likeledes nevnt at "At Ǫ frændi Geirmundar heljarskinns nam land i Arnarfirði svá vítt sem hann vildi».

Halvdan Kohts innvendinger svekker da ikke de resultater vi er kommet til. Det synes hevet over tvil at Norges samling under Harald Hårfagre og utflytningen til Island er samtidige fenomener. Men en slik samtidighet kan ikke være tilfeldig, det må være en årsak ssammenheng til stede. Det gjelder å bringe denne på det rene.

Harald Hårfagres kongedømme

På Vestlandet kjenner vi en rekke kongsgårder fra den eldre sagatid. Først og fremst de fem som tilhørte Harald Hårfagre:

• Alreksstaðir, nu Årstad innenfor store Lungegårdsvann ved foten av Ulrikken.

• Sæheimr, nu Seim i Alvesund herred på halvøen nord for Osterfjorden.

• Fitjar, nu Fitje på Stord.

• Ǫgvaldznes, nu Avaldsnes ved Karmsund.

• Utstein, hvor nu Utstein kloster ligger.

Til disse fem kommer endel som først omtales under Egilssaga (s. 201) fortelles at det på Eirik Blodøks’ tid var en kongsgård på den lille ø Herðla ved nordvestre ende av Askøy.

Egilssaga (s. 131) oplyser videre at Eirik eide en kongsgård på Atley, nu Atløy i Sunnfjord.

I Heimskringla (I s. 201) blir det sagt at Håkon Adalsteinsfostre hadde en kongsgård hvor det heter Birkistrǫnd på øen Frei.

Flatøyboken (II s. 193) forteller at under Olav den Hellige lå en kongsgård "j Folkrin" , hvilket må være feil for Folskn, nu Storfosna ved Trondhjemsfjordens munning.

lalt har vi således vidnesbyrd om ni kongsgårder fra den eldste tid; sikkert er det dog ikke at de alle skriver sig fra Harald Hårfagres regjering. Noen av disse gårder var dessuten sikkert kongsgårder tidligere, men dette kan ikke gjelde for alles vedkommende.

Makt og besiddelse av jord hørte sammen. Den eneste måte erobreren Harald kunde bygge op sitt kongedømme på, var ved direkte å eie jord. Det er derfor naturlig, at han tok de mest centrale gårder, de som på hvert sted var størst og lå dominerende. Men på den måte kom det nettop til i særlig grad å gå ut over det gamle fylkesaristokrati. Harald opnådde derved to ting på én gang: å knuse de gamle ætter, og å kunne legge det samme faste grunnlag under sitt herredømme, som disse hadde hatt: jordeiendommer.

Med dette er vi imidlertid ikke kommet til bunns i det problem som har beskjeftiget så å si alle norske historikere, tilegnelsen av odelen.

Våre kilder gir følgende oplysninger om Haralds optreden efterat han hadde lagt Norge under sig.

I Snorres særskilte saga om Olav den Hellige (s. 4) blir det sagt: "Þá er Haralldr konungr heriaði land oc atti orrostur eignaðiz hann sva vendiliga allt land oc oll oðol. beði bygðir oc setr oc uteyiar eignaðiz hann sva markir allar oc alla avðn lanzens, voro allir buendr hans leigumenn oc landbuar".

I Heimskringlas Harald Hårfagres saga (I s. 104) heter det: "Haraldr konungr setti þann rétt alt þar, er hann vann ríki undir sik, at hann eignaðisk ððul ǫl ok lét alla bóendr gjalda sér landskyldir bæði rika ok órlka".

Endelig blir det fortalt i Egilssaga (s. 12): "Haralldr konungr eignaðiz i huerju fylki ððul ǫll, ok allt land bygt ok íbygt, ok jamuel sjóinn ok votnin, ok skylldu aller buendr vera hans leiglendingar. Suá þeir er á morkina ortu ok saltkarlarner ok aller veiðimenn, bæði å sjð ok landi, þá voro aller þeir honum lýðskyllder".

Det kan ikke være tvilsomt at det er én og samme beretning vi har med å gjøre, i Egilssaga og hos Snorre. Mot denne opfatning står imidlertid en annen, representert av Fagrskinna.

Denne saga forteller (s. 34), at "Hacon (Adalsteins fostre) gerir þat rað. at nefgilldis scatta. þa er Haralldr konongr faðir hans hafði lact a allt lanndit. let hann taca hit ytra með sio, oc vm oc leggia til skipa gǫrðar."

Hvilken av disse to beretninger om og syn på odelstilegnelsen skal vi nu foretrekke?

Halvdan Koht har valgt skatte-teorien:

Bønderne skulde rede "landskyld", heter det, og landskyld er det samme som bygslepenge, pakte-avgift, som leilændingen betaler. Men jeg tenker man fort kan bli enig om, at landskylden i dette tilfælde ikke er andet end en likefrem jordskat. Odelsbonden, som med stolthet kaldte sig landsdrðttenn, hadde været vant til at kræve avgift av sine bygslemænd, nu skulde han selv ha en "landsdróttenn" over sig og betale avgift av sin odelsgård. Vi kan ikke undres på at han kjendte dette hårdt . . . Nordmsendene hadde endnu aldrig set i sit land et ordnet skattestell, og de følte skatten som et indgrep i sin personlige frihet, det er en ganske naturlig ting i enhver ny statsdannelse.

Hvor besnærende Kohts resonnement enn kan synes å være, tror jeg likevel ikke han har rett. Hvordan skulde Harald, som brøt landet under sig og jaget de gjenstridige bort, hvordan skulde han i praksis kunne gjennemføre en jordskatt i Norge? Tankegangen forekommer mig å være for abstrakt, for lite i overensstemmelse med de forhold vi må forsøke å tenke oss inn i.

Koht sier videre (s. 310): "Når Norges rike kaldes kongens odel (hans eign ok ððal er alt landit), så er det ikke landet, ikke jordområdet som menes, men riksstyrelsen. Kongen eier riksstyrelsen, det vil sige, han har rett til at kræve av folket alle nyttige tjenester, hærpligt, tingpligt, skatter og alle andre tyngsler, som er nødvendige for styrelsen".

Dette er utvilsomt riktig hvor det gjelder de senere konger, men det forteller intet om Harald Hårfagre; en mann som Olav Haraldsson hadde odelsrett, arverett til Norge, men for Harald kunde ikke slike ting komme i betraktning. Det var han som la grunnen for de følgende kongers odelsrett, men selv var han erobrer, han la nytt land under sig.

Jeg finner det meget treffende hvad G. Gathorne Hardy sier om skatte-teorien i sin interessante bok om Norge:

According to what seems to be the prevalent opinion among recent historians, . . . Harald simply imposed a land-tax, . . . but his contemporaries were unable to distinguish between this expedient and the more familiar ideas of rent for land and payment for the use of private property. Now the first thought that is suggested by such a contention is this: if none of Harald’s contemporaries could distinguish between land-taxation and rent, why is it to be assumed that Harald was in any better case? In a land where the idea of a land-tax was unknown, even if Harald’s main object was the collection of revenue, why should he not have based his claim upon conquest of the land, and a consequent right to rent and dues? Even if he had heard of such a foreign expedient as a land-tax, would it not be simpler for him to say, instead of pur porting to introduce a foreign custom, "the land is mine, and you must all pay me for it?".

I motsetning til Halvdan Koht har Edv. Bull foretrukket den tradisjon som Snorre og Egils saga har. Han understreker (s. 490) at denne beretning "har en utpræget trøndsk karakter". Litt efter heter det videre (s. 491): "Trøndelagen blev erobret ved en allianse mellem de to sterkeste militære magtene i det gamle Norge, Vestfoldkongen og Håleygjajarlen, og seiren var her lettere, fortere og fuldstændigere end noget andet sted i landet. Kongen og jarlen har her åpenbart været så sterke efter erobringen at de kunde tillate sig kvad somhelst, og det har forsåvitt sikkert været mulig for dem å gjennemføre en almindelig inddragning av eiendomsretten til jorden i fylkerne her."

Det høres svært lite rimelig ut, at Harald skulde ha optrådt på en egen måte i Trøndelag så meget mer som jeg mener det kan påvises at Trøndelag ikke kom under Harald på samme måte som Vestlandet.

Men det er engelskmannen Hardy som har gitt den virkelige forklaring (s. 40), den som stiller Haralds fremferd i den rette sammenheng:

Harald’s policy may, as it seems to me, be summed up in the words, he applied for the first time in Norway methods already in existence for dealing with a subjugated people in foreign lands. This view is strengthened if we hold, with Professor (Alexander) Bugge, that the innovations were only introduced in the case of conquered districts, and did not apply to Harald’s inherited dominions. This, it will be seen, is in strict accordance with the statement in Heimskringla.

Lenge før jeg leste Hardy’s bok, og før jeg kjente hans opfatning på dette punkt, var jeg kommet til nøiaktig den samme mening om odelstilegnelsen som den han her fremsetter. At to uavhengig av hverandre og ut fra forskjellig sammenligningsmateriale arbeider sig frem til det samme syn, forekommer mig å være av ikke liten betydning for bedømmelsen av spørsmålet.

Hardy gjengir (s. 35) en irsk kildes fremstilling av de nordiske vikingers optreden overfor den innfødte befolkning: Skatten og landskylden til de fremmede var så hård over hele Irland, fordi disse hadde sine konger i hvert distrikt, og under dem stod høvdinger; de hadde også en forvalter i hver landsby, en soldat i hvert hus, slik at ingen mann i Irland fikk lov til å hjelpe en gammel stakkar eller en venn med litt kumelk eller noen hønseegg, men han var tvunget til å avstå alt til de fremmede. Og seiv om det bare var én ku som gav melk i huset, måtte ikke melken gå til et lite barn eller til en syk, men den skulde holdes til side for den fremmede soldat. Og man måtte ut med en unse sølv for hver nese, ved siden av den kongelige tributt hvert år; den som ikke var i stand til å betale dette, blev tatt som slave.

Skaldekvadene gir hist og her oplysninger om plyndringstog i fremmede land, som også er av stor interesse i denne forbindelse. Det var på grunnlag av dem, at jeg kom til dette syn på Harald Hårfagres fremferd.

Gutorm Sindre forteller i sin dråpa om Håkon Adalsteinsfostre:"Skjold-føreren gjorde gautene skattskyldige (vann Gauta skattgilda)." Og om Olav Haraldssons vikingetog før han blev konge i Norge, beretter Ottar Svarte: "Mennenes fører, du bragte Gotlands folk til å betale dig gull (komt gotneskum her at gjaldi)"; like efter heter det igjen: "De engelske menn maktet ikke å stå imot dig, navnkundige fyrste, da du krevde skatter" (þars tókt við gjǫldum). Krigerne førte ikke sjelden gull til kongen (gunnar þollar guldut sjaldan dǫglingi goll). Kostelige ting hørte jeg stundom blev bragt ned til stranden".

Harald hadde ved arv makten i Vestfold og over Ringerike og Hadeland. Mot det indre av landet var det ætten før ham hadde utstrakt sitt herredømme. Visstnok var det rike og brede bygder den derved fikk i sin besiddelse, men i lengden kunde ikke det tilfredsstille. Hvorfor ikke?

Her må vi ha landskapsmotsetningene, de ulike kulturgrupper i vårt land, for øiet. Oplandene hadde ligget utenfor den store gjæring som vikingetogene var; den gang som nu var det lite kontanter i det norske landbruk.

På Vestlandet stillet forholdene sig ganske anderledes; på sine gårder samlet aristokratiet vestens skatter; her hadde stormennene gull, kontanter.

Da Vestfold-ættens maktstilling vokste frem, måtte lengselen mot vest melde sig; trangen til inntekter måtte vende dens blikk mot Vestlandet.

På denne vis blir Harald Hårfagres verk også en vikingeferd. Hans kongedømme må ses i sammenheng med de norrøne og danske statsdannelser i Vesterlandene. De norske vikinger drog fra vestkysten til de rike og blomstrende land på den annen side av havet, og hentet kostbare saker med sig hjem; det kongedømme som vokste frem på Østlandet, søkte mot vikingenes hjemsted, for å ta fra dem det de hadde tatt i Vesten. Det var ingen "samlingstanke", ingen "nasjonal idé" som lå bak kong Haralds kamp.

Det var et fremmed land han la under sig, og han gikk frem overfor den undertvungne befolkning slik vikingene alltid gjorde. Begreper som "landsmenn" og "Norge" eksisterte ikke dengang; først gjennem hans innsats begynte de å få sin betydning.

I detaljer kan vi ikke avgjøre hvorledes folket i de erobrede distrikter blev behandlet. To ting måtte bestemme Haralds holdning: at han trengte inntekter, og at han vilde sikre sin nye makt. Het var derfor nødvendig å gå hårdt frem.

Nu ser vi klart hvorfor hans optreden måtte bli en ny årsak til utflytning fra Norge; vi undrer oss ikke over, at så mange drog ut til Island. Vi forstår at Harald måtte treffe forholdsregler for å hindre at landet blev liggende øde og avfolket.

I sin ovenfor nevnte bok om "Norsk-isl. kultur- og sprogforhold" (s. 23 fg.) har Finnur Jónsson gått igjennem Landnåmaboks oplysninger, for å finne ut hvilke deler av Norge utflytterne kom fra. Tidligere har den samme undersøkelse været foretatt bl. a. av P. A. Munch og Yngvar Nielsen, og resultatet er for alles vedkommende det samme.

Disse fordeler sig slik:

Hålogaland Naumdalen Trøndelag Nord- og Sunnmøre Romsdalen Fjordene Sogn Hordaland Rogaland Agder Vestfold Telemark Hallingdal Valdres Oplandene Ranrike

"godt og vel 15 sikre" 6 "henved 10 eller vel det" 7 3-4 10-12 14 - 15 "henved 25" ca. 10 "henved 15" 1 3 2-3 1 2 2

Tilsammen 125—130

Denne liste taler et tydelig sprog. Nettop de deler av Norge som Harald brøt under sig, viser det største antall utflyttere. Sammenhengen mellem Harald Hårfagres kamp og utvandringen til Island synes å ligge klart i dagen.

Harald Hårfagres efterfølgere

Snorre forteller at kong Harald ødela det verk han hadde kjempet for: han opstykket landet mellem sine sønner. Det er en temmelig omstendelig fremstilling Heimskringla gir av Haralds riksdeling (I s. 147 fg.), men den har ingen sammenheng med kjensgjerninger. Harald Hårfagre hadde ikke 20 sønner, slik Snorre hevder. Historia Norwegiæ regner 16, og det er ennu altfor høit. Eyvind Finnsson sier i Håkonarmål at kong Håkon hadde otte brødre i Valhall (þú átt inni hér átta bræðr). Vi tør da regne med at Harald Hårfagre hadde 9 sønner ialt.

En avgjørende innvending mot Snorres beretning er det dernest at han gir Oplandene og Vikens sydøstlige del til sine sønner — mens det lar sig godtgjøre at så umulig kan ha vært tilfelle. Disse områder var ikke i kongsættens besiddelse da Haralds sønner levde.

Fagrskinna forteller (s. 23) at da kong Harald blev gammel "let hann (Eirik) hæita konong, gaf hanum at stiorna hirð sina oc valld at skifta konongs malom oc dæma lanz logh".

Egilssaga sier (s. 198) at "epter andlát hans (d. e. Haralds) var deila mikil milli sona hans, þuiát Vikuerjar tóku sér til konungs Olaf, en Þrænder Sigurð. En Eirikr felldi þá báða bræðr sina". I Fagrskinna (s. 24) heter det at "Æirikr let drepa Biorn Kaupmann, Olaf Digrbæin oc flæiri bræðr sina". En helt tilsvarende oplysning fins også i Ágrip (sp. 8—9).

Snorre (Hkr. I s. 151 fg.) lar Eirik drepe Bjørn Kjøpmann mens Harald Hårfagre ennu levde; om det er riktig har vi ikke midler til å avgjøre. Sikkert er det ialfall at han ikke forteller ett ord om at kong Harald blev vred på Eirik på grunn av dette.

Et sikrere vidnesbyrd om at kong Harald stod på Eiriks side i kampen mot brødrene gir Jorun skaldmøys "Sendibítr", hvor det blir sagt at Halvdan Haraldsson erfarte kong Haralds hårde sinn ("frák Halfdan spyrja herðibrǫgð Haralds ens hárfagra"). Ifølge Snorre (Hkr. I s. 152 fg.) sikter dette til et sammenstøt mellem Eirik og Halvdan — hvor kong Harald straks stilte sig på Eiriks side. Selv om Snorres fortelling på dette punkt er utspunnet av ham, synes det ikke å være tvilsomt at den delvis går tilbake på overleveringen.

Eirik satte Harald over sine andre sønner, han — og han alene — arvet riket efter sin far; derfor stod Harald ved Eiriks side i kampen mot de andre sønnene. Eirik var -— som vi har sett —på ingen vis den eldste av Harald Hårfagres sønner, men én ting skilte ham ut fra alle de andre: han var dronning-født.

Hvorfor forskjøt kong Harald alle sine tidligere hustruer, for i deres sted å ta en dansk kongedatter til ekte? Det kan bare gis ett rimelig svar på dette: han vilde ha en legitim arving, han vilde ha en sønn som raket op over de andre ved sin høiere byrd.

Harald Hårfagre var erobreren; i de landsdeler han kjempet sig til hadde han eneveldig makt. Hans hårdhendte optreden hadde bare én hensikt: å styrke det nyreiste kongedømme. Men Harald nøide sig ikke med det: han måtte nødvendigvis også sørge for at erobringene blev holdt samlet efter hans tid. Derfor var det ham så maktpåliggende å få en verdig arving, en sønn som ikke gjennem sin morsætt var knyttet til en enkelt del av landet og som derved kunde bli lederen av fylkesreaksjonen mot riksenheten.

Vi har da her et positivt bevis for, at kong Harald ikke kompromitterte sitt eget verk ved å stykke landet op. For å undgå at så skulde skje ved hans død, tok han Ragnhild til ekte. Han innsatte Eirik som konge, ingen av de andre. Eirik blev gift med Gunhild, danekongen Gorms datter, Harald Gormssons søster. Det ligger en stor tanke bak dette; rikstanken vokser frem.

Den blev båret oppe av idéen om et enekongedømme. Fagrskinna (s. 24) forteller om Eirik: "Þat var mal margra manna, at hann myndi vilia æyða bræðrum sinum, oc raða æinn konongdomenom oc hæfia sva sunu sina til rikis æftir sinn dag, oc varð hann ovinsæll firir við alla aljryðu".

Her er klart uttrykt hvad det hele dreier sig om. Når Eirik drepte sine brødre, var det fordi disse, som representanter for den lokale reaksjon rundt omkring i landet, betegnet den største trussel mot enhetskongedømmet. Mot disse stod Harald og Eirik. Man gav ham til navnet Blodøks, fordi han gikk hårdt og grusomt frem mot sine brødre. Det lå hat og hån i navnet.

Men for den som vil se Norges historie i perspektiv, i sammenheng, er Blodøks et hedersnavn. Det var bygde-interesser, folk som holdt fast ved den gamle ordning, som stod mot enekongedømmet — de satte betegnelsen på ham, fordi de naturlig måtte stå imot det nye.

Reaksjonen lyktes, Eirik blev drevet av landet. Ved Håkon Adalsteinsfostres optreden seiret Trøndelag over Vestlandet, jarleætten over Eiriks rikskongedømme.Fordi Håkon gikk bøndenes ærend og tjente deres interesser, kalte de ham "den Gode".

Ágrip (sp. 17) og Fagrskinna {s. 21) sier kort og godt at Håkons mor var kong Haralds ambott, hans trælkvinne. Men Snorre kan ikke riktig forlike sig med en så nedslående realitet; han forsøker å bortforklare den. Om Tora Moster-stang sier han (I s. 155): "Hun hadde sin ætt på Moster, og hadde gode frender; hun regnet sig i slekt med Horde-Kåre. Hun var vakker og kaltes kongens tjenestekvinne ("hon var kolluð konungs ambátt"). Dengang var mange kongen tjeneste-skyldige, både menn og kvinner, skjønt de var av god ætt". Horde-Kåres slekt var den fremste og mektigste i denne landsdel, derfor lå det nær for Snorre å la henne høre med til den. Men vi tror ikke noe på ham, vi tror ikke på hans ord om at Harald tvang høiættede kvinner og menn til å bli tjeneste-folk. Hvad Snorre sier må vike for den eldre opfatning, representert av Ágrip og Fagrskinna.

Det er på ingen vis min hensikt å forsøke på en omvurdering av Håkon Adalsteinsfostres kongedømme. Få konger har betydd så meget i norsk historie. Men det som her skal understrekes er at med ham fortrengte trælkvinnens sønn dronningens. Håkons kongedømme var et brudd på Harald Hårfagres idé. At han skulde ha noen som helst rett til å arve konge-verdigheten og makten i landet, det er det store brudd. Fordi Håkon raket så høit, fordi han blev så avholdt, vant gjennem ham den praksis frem, at enhver kongssønn, ekte eller uekte, hadde samme rett til tronen.

Det var i full overensstemmelse med dette at Håkon lot Trygve Olavsson ta makten i Viken. Likeledes at han fra først av gav konsesjoner til Sigurd Ladejarl, og direkte styrket jarleættens stilling i Trøndelag.

Vi må imidlertid gå ut fra at Håkon Adalsteinsfostres bestrebelser for å innføre kristendommen i Trøndelag var et forsøk på å bringe denne landsdel inn under sitt herredømme. Isteden opnådde han bare å styrke Ladejarlenes stilling ytterligere, ja mere enn det: han skapte på denne vis et motsetningsforhold mellem kongsætten og jarleætten.

Eyvind Finnsson oplyser i Hákonarmál at kong Håkon egget "hålöyger og holmryger" til strid. Langs kysten i vest og nordover var det Håkon Adalsteinsfostre hadde sin virkelige makt.

I Eirikssønnenes saga oplyser Snorre (Hkr. I s. 223) at ved kong Håkons død "var disse høvdinger i landet: Trygve Olavsson østpå (i Viken), Gudrød Bjørnsson (sønn av Bjørn Kjøpmann) på Vestfold, Sigurd Ladejarl i Trøndelag, men Gunhildsønnene hadde Midtlandet".

Som Haralds og Eiriks legitime arvtagere måtte det bli deres mål å rydde de andre høvdinger av veien. Først vendte de sig mot Trøndelag, den landsdel som hverken faren eller bestefaren hadde vært herre over. Háleygjatal forteller om kongenes optreden mot Sigurd Jarl: "Sigurd, han som gav ravnene det røde blod å drikke, segnet i døden på Aglo for landsstyrerne (jarðråðendr). Den uforferdede fyrste biev berøvet livet, da landsherrene (landrekar) troløst svek Tys ætling (Týs ǫttung í tryggð sviku). Som Alexander Bugge har pekt på, "viser Háleygjatal os at der er blit sluttet formelig fred mellem Sigurd jarl og Harald Graafeld og avlagt edelige løvter, dem Harald siden brøt".

Den fredsslutning som først kom i stand mellem Harald Gråfeld og Sigurd jarl må ha stadfestet dennes rett til herredømmet i Trøndelag, den rett Sigurd hadde hatt uavkortet i den senere del av Håkon Adalsteinsfostres regjeringstid. Men såsnart Eirikssønnene hadde fått sin maktstilling noenlunde befestet, kastet de sig over jarlen og tok ham av dage. Det er imidlertid tegn som tyder på at de likevel ikke opnådde det som var målet; å få herredømmet over Trøndelag.

Glum Geirason forteller i Gráfeldardrápa : "Ulvemetteren (d. e. Harald Gråfeld) lot mange krigere av like høi byrd som sig seiv bite i gresset (lé tmarga . . . jafnborna sér velta).

Sagaene gir nærmere oplysninger om hvem de mange av jevnhøi ætt var. Fagrskinna (s. 56) nevner bare Trygve Olavsson; det samme gjør også Ágrip (s. 20). Historia Norwegiæ har først en helt tilsvarende meddelelse, men oplyser like efter at noen vil ha det til, at Trygve blev drept av sine egne undersåtter fordi han gikk for hårdt frem. Den siste beretning kan neppe være korrekt. Ved siden av Glumsvers er det en annen omstendighet som taler imot; sagaene forteller at Gunhild kongsmor efterstrebte Trygves enke Astrid, som hadde født en sønn, Olav Trygvason; denne optreden må ha som forutsetning at Gunhilds sønner var Trygves drapsmenn.

Snorre vet også (Hkr. I s. 243 fg.) å berette om at Gunhildsønnene ryddet Gudrød Bjørnsson av veien.

Sagaene forteller at det var flere brødre ved siden av Harald Gråfeld, og samtidige skaldekvad vidner om det samme. Likevel hører vi hverken i kvad eller saga et ord om at brødrene delte, eller hadde planer om å dele Norge mellem sig. De stod som representanter for den "legitime" opfatning, for det syn som kong Håkon hadde brutt ned. Eirikssønnene betraktet sig som de eneste arveberettigede til kongedømmet, og efter deres som efter Harald Hårfagres og Eirik Blodøks’ opfatning var kongemakten én og udelelig.

Gunhild kongsmor egget sine sønner til kamp for sin rett; hun hadde stått ved Haralds og Eiriks side, hun var den siste av de tre store "legitimister". Ingen skikkelse er så forhatt i sagalitteraturen som Gunhild kongsmor; hennes onde gjerninger kunde ikke forklares utfra annet enn trolldom og djevelskap.

Gunhild fortjener opreisning på samme vis som Eirik. Det var en idé og ikke ondskap som ledet henne, den idé som også var Harald Hårfagres. For henne var Sigurd jarl, Trygve Olavsson, hans lille sønn og Gudrød Bjørnsson fiender, fordi de innskrenket eller stod som trussel mot det nasjonale kongedømme.

Men hennes sønner døde uten efterfølgere ; illegitime medlemmer av Harald Hårfagres ætt kom til å føre hans verk frem til seier, og en konge som ikke tilhørte Hårfagre-ætten: Harald Hardråde.