Hungrvaka

Fra heimskringla.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Norsk.gif


Bispesagaer på norsk


Hungrvaka

Húngrvaka


oversatt av Knut Rage

Heimskringla.no

© 2022



Tekstgrunnlaget for denne oversettelsen er Biskupa sögur, Hið íslenzka bókmentafélag, Kaupmannahöfn, 1858 - 1878. Fotnoter ved oversetteren.



Her begynner Hungrvaka


1. Denne vesle boken kaller jeg "Hungervekkeren", for at den skal virke slik for de mange ulærde og derfor uvitende menn som vil lese den, ettersom den vil skape et stort ønske å kjenne opphavet og livet til de merkesmenn, som vil bli kort omtalt i dette skriftet. For jeg har alltid næret et ønske om å skrive om det som jeg så tydelig erindrer, og av den grunn har jeg satt sammen denne vesle boken, for at de hendelsene ikke skal bli helt glemt for meg, som jeg har hørt blitt fortalt om dette emnet av den lærde Gissur Hallson[1], og som andre lærde menn dessuten har fortalt om.

Og for det annet, dette skriftet er ment å lokke unge menn for hvem vår tale er kjent, til å lese det som er skrevet på norrønt mål; lover, eller historier, eller slektsrekker. Jeg skriver ned disse hendelsene heller enn annet av opplysninger som tidligere er nedtegnet, for det synes meg av den høyeste viktighet at mine barn og andre unge menn skal få kunnskap om på hvilket vis og med hvilke måter kristendommen har spredt seg her og øket i omfang, og hvordan bipsetene er blitt opprettet her på Island, og derpå lære om hvilke bemerkelsesverdige menn biskopene som har levd her har vært, som jeg nå har satt meg fore å fortelle. Og jeg må særlig fortelle om hvordan bispesetet er blitt styrket og vokst i omfang på Skálholt, og om den kloke rettledningen fra de menn som har hatt ansvar for det, siden jeg ved Guds nåde har fått fra dem all lykke i verden.

Det forekommer meg som at for vise menn kan denne vesle boken lignes med en hornskje, fordi den vil være ganske ubrukelig dersom den er dårlig laget, og det beste redskap dersom den er godt laget. Og de menn som således finner glede i denne vesle boken kan bruke den til å underholde seg selv og andre, som heller vil lytte ydmykt til den enn å kaste bort tiden på ørkesløse saker dersom de kjeder seg, for mange menn har opplevd at kortvarige gleder ofte fører med seg en langvarig anger. Jeg tror det vil være best at leseren selv velger ut hva som interesserer ham mest av opplysningene i denne boken, og at han dermed kan underholde seg, og feste i hukommelsen, det han måtte like, og heller bare glemme det som han mener er uverdig skrevet. Og det synes meg best slik, at han skal søke å forbedre det som han mener er uverdig skrevet, eller vet mer om, fremfor å legge det fra seg eller holde det i forakt og ikke bry seg om å forbedre det. Og det er derfor jeg har sammenlignet det med en hornskje, fordi jeg tror at mange vil ha stor interesse av innholdet, og likevel innrømmer jeg at det er mye i det som må forbedres; og jeg skal forsøke, mens jeg er i stand til det, å bedre det. Det vil utelukkende skyldes mine feil og uforsiktighet dersom det er noe i denne historien som blir funnet å være feilaktig: og skylden skal ikke legges på de menn som jeg har mottatt disse opplysningene fra. Det er et gammelt ordtak som heter: "Huset fremfor husstanden", og derfor vil jeg først fortelle om hvordan gården ble bygget på Skálholt, og deretter om dem som gjorde den til et bispesete.


Isleif Gissurarson (1056–1080)


2. Ketilbjørn den gamle bodde på Mosfell; han hadde mange barn. Teit het sønnen til Ketilbjørn. Han var en så heldig mann, at han først bygget den gården som blir kalt Skálholt, som nå er den gjeveste gården på Island. Det var et annet hell for ham, å ha en sønn som het Gissur hvite, som brakte kristendommen til Island og bodde på Skálholt etter sin far Teit.

Gissur hvite hadde tre koner. Først giftet han seg med Halldora, datter av Rolf fra Götaland; de fikk en datter som het Viborg, som ble gift med Hjalte Skjeggeson. Gissur fikk deretter en kone fra Orknøyene som het Tordis; deres sønn var Ketil, som giftet seg med Torkatla Skaptes datter. Gissur giftet seg etterpå med Tordis, datter til Torodd den gode fra Hjalla i Ölfus, og også de to fikk mange barn; sønnen deres het Isleif, og ham sendte Gissur utenlands og satte ham til å bli undervist av en abbedisse, i den byen som blir kalt Herford[2]

Isleif kom tilbake til Island som prest, vel studert; han giftet seg, og tok til kone Dalla, Torvards datter, fra Ás. De fikk tre sønner. Den ene var Gissur, som senere ble biskop, den neste het Teit, som bodde i Haukadal, og den tredje het Torvald, som bodde i Raungerd og var en stor høvding.

Gissur hvite fikk bygget den første kirken på Skálholt, og ble gravlagt i kirken, og Isleif ble boende på gården etter faren. Isleif var en vakker mann, vennlig og omgjengelig, og hele sitt liv var han rettferdig og ga gode råd til alle, vidsynt og gavmild, men var aldri rik. Men da Isleif var femti år gammel, og Island lenge hadde vært kristent, ble han bedt om å fare utenlands og valgt til biskop over folket på Island. Etter det reiste han ut, og dro sør til Sachsen hvor han besøkte keiser Henrik, Konrads sønn, og forærte ham en isbjørn som hadde kommet fra Grønland, og det var en storartet gave; og keiseren ga Isleif sitt brev med seglet for hele hans rike.

Etterpå reiste han videre og besøkte pave Leo[3]. Og paven sendte et brev til erkebiskop Adalbert av Bremen,[4] hvor han skriver at han vil vigsle Isleif til biskop på pinsedag; og paven sa at det var å håpe, med Guds barmhjertighet, at stor ære ville tilfalle dette bispedømmet når den første biskopen for Island ble vigslet den samme dag som Gud ga verden Den Hellige Ånds gave. Isleif ble ordinert denne dagen, etter pavens bud, av Adalbert, biskop av Bremen, fjorten netter før St. Columbas dag[5], og biskopen ga ham alt det utstyret han ville ha bruk for i sin gjerning som biskop, i overensstemmelse med pavens instrukser, og keiserens.

Etter dette reiste Isleif tilbake til Island samme sommer[6], og opprettet sitt bispesete på Skálholt. Han opplevde mange vanskeligheter i sin tid som biskop, på grunn av oppsetsige menn; det kan også bemerkes at han ikke hadde det lett på grunn av vantro og ulydighet og dårlige skikker hos sine underordnede. Lovsigemannen[7] tok både mor og datter til koner, og noen menn bega seg til sjøs og plyndret, andre gikk til sak mot hverandre og det var stor umoral i landet i deres øyne, som brydde seg om slikt.

I biskop Isleifs tid kom biskoper på visitas fra andre land, som levde langt et langt mer umoralsk utsvevende liv enn biskop Isleif, og de ble derfor venner med dårlige menn. Av den grunn sendte erkebiskop Adalbert et brev til Island og forbød islendingene å ta imot kirkelige handlinger fra dem; noen av dem lyste han i bann, men de reiste alle derfra uten hans tillatelse[8].

I biskop Isleifs tid kom det en biskop til landet som het Kol, og han døde der. Han ble gravlagt på Skálholt, og det var den første kirken her i landet som kunne smykke seg med en æret manns grav, som med rette kan kalles den åndelige mor for alle gudshus på Island. Biskop Isleif hadde alltid vanskelig for å livnære seg; inntekten var liten og utgftene mange. Mange menn satte sine sønner der for at han skulle undervise dem, og de ble senere gode klerker; to av dem ble biskoper: Kol i Vik, øst i Norge, og Jón, som ble biskop i Hólar.

Men da Isleif hadde vært biskop fire og tyve vintre ble han syk da han var på Alltinget, under messen; så alvorlig og så brått kom det, at han straks måtte ta seg av seg messeklærne, og presten Guttorm Finnólfsson fra Laugardal iførte seg messeklærne etter biskopens råd og fortsatte messen der Isleif hadde sluppet, og fullførte den. Etterpå ble biskopen brakt hjem til Skálholt, og rommet hans i kirken ble gjort i stand. Mange kom for å søke hellige råd hos ham, både om valg av ny biskop og andre saker som de mente det var nødvendig å drøfte med ham; og han ga det råd, at de skulle be om å la Guttorm prest fare utenlands, og sa at han var best skikket av de menn som var samlet der, men han sa også at det var tung skjebne å være biskop på Island, om det ikke ble bedre stelt med hans etterkommer enn det hadde vært for ham selv.

Den siste del av biskop Isleifs liv brakte mye i hans hender som øket hans anseelse hos de mennene som kunne ta imot det; for mange gale menn som ble brakt til ham ble leget og gikk friske sin vei etter at de hadde besøkt ham. Han velsignet øl med flau smak, så det atter ble godt drikke, og mange andre saker, som jeg ikke lenger husker å fortelle, og de klokeste av menn mente at i ham virket en stor kraft.

Isleif ble ordinert til biskop da han var femti år gammel, på den tiden da Harald Sigurdsson var konge i Norge. Biskop Isleif døde en søndag, i kirken på Skálholt, tre netter før Seljamannadag[9]. Han hadde da vært biskop i fire og tyve vintre, og ble gravlagt ved siden av biskop Kols grav.


3. Som nevnt kom utenlandske biskoper til Island i biskop Isleifs tid[10], men bare Fredrik[11] hadde kommet dit før, som sagaene forteller. Men disse hadde så kommet, som mange menn vet: Jón, den irske biskopen, fór, som noen menn holder for sant, senere til Vinland, og der omvendte han mange menn til Gud, før han deretter ble tatt og pisket, og fikk hender og føtter kuttet av, og til slutt halshugget, og endte gjennom dette som en martyr for Gud.

Den tredje biskopen var Bjarnvard Vilradsson, som ble kalt den boklærde, og som noen menn sa kom fra England og hadde fulgt Olav den hellige, og etter hans råd hadde kommet til Island.

Den fjerde var biskop Rudolf, som noen sier het Ulf og ættet av Ruda-slekten[12] i England; han var nitten vintre på Island og bodde på Bœ i Borgarfirði.

Den femte var biskop Henrik som var to vintre på Island. Den sjette var Bernhard den saksiske biskop, som var med kong Magnus den gode, Olavs sønn. Han reiste så til Island, og var her i tyve vintre. Han hadde to boliger i Vatnsdal; på Gilja og Steinstad. Han helliget mange ting, som det er fortalt mangt om: kirker og klokkespill, broer og brenner, skog og vann, steinblokker og klokker; disse tingene synes å ha kastet glans til hans ære. Bernhard var på Island mens kong Harald Sigurdsson var i Norge, fordi de ikke var enige. Siden reiste han til utlandet og til hoffet til Olav Kyrre, kongen, sønn av Harald; og så reiste han til Roma på kongens bønn og gikk i forbønn for de døde. Da han kom tilbake, utnevnte kongen ham til biskop i Selja, men etterpå reiste han til Bergen, og døde der, og det sies at han har vært den mest fornemme mann.


4. I biskop Isleifs dager var det mange og store hendinger. I Norge falt kong Olav den hellige, og også Magnus den gode, sønn av Olav, døde; han døde i Danmark, og hans legeme ble brakt til Nidaros i Trondheim. Begge døde før Isleif ble utnevnt til biskop, men etter at han ble biskop falt kong Harald Sigurdsson i England, og litt senere Harald Godwinson; da døde kong Magnus, sønn av Harald Sigurdsson, og Svein Ulfsson, den danske kongen, og Torkell Eyólfsson, Gellir Bolverksson, Torstein Kugasson, Snorre gode og andre kjente menn.


Gissur Isleifsson (1082–1118)


5. Gissur, biskop Isleifs sønn, ble født på Skálholt, men han fikk sin undervisning i Sachsen og ble ordinert til prest som ganske ung. Men da han kom tilbake til Island giftet han seg, og tok Steinunn Torgrimsdatter, som tidligere hadde vært gift med Tore Broddisson, og de bodde først på Hof i Vápnafjord. Gissur var stor av vekst, og staut, lysøyd med litt store øyne; han hadde en verdig fremtreden og var en statelig skikkelse, gavmild, sterk og klok. Gissur var fullkommen i alle de saker en mann burde kunne; han var en dyktig sjømann den første delen av sitt liv, mens Isleif levde, og sto alltid høyt i omdømme hvor enn han kom, og hørte til blant de mest kjente menn når han var ute av landet.

Kong Harald Sigurdsson var den gangen konge i Norge, og han sa disse ord om Gissur at det forekom ham at han var den som passet aller best til hvilket ærefullt verv han enn ble tildelt. De reiste begge sammen til Roma, før de reiste til Island. Gissur befant seg ikke i det samme landet da hans far døde, og sommeren etter kom han på Alltinget ved Rángá, og han tilbrakte noen netter ombord i skipet sitt og ville ikke ri til tinget, siden det ikke var noen valgt biskop der. Men høvdingene ba Guttorm prest om å reise utenlands, ettersom de mente at biskop Isleif hadde besluttet det slik, og det endte til slutt med at han samtykket, dersom ingen trodde at noen ville ha andre tanker om valget.

Da Gissur fikk høre at Guttorm prest var valgt til å reise til utlandet, red han til tings. Men da Gissur kom til tinget gikk Guttorm frem på plattingen utenfor kirken, og erklærte for alle de tilstedeværende at det ikke ville komme på tale for ham å bli valgt til å reise utenlands om ikke Gissur også ble valgt. Hele forsamlingen vendte seg da til Gissur og ba ham fare utenlands, han med; men han unnslo seg på mange vis, selv om det til slutt endte med at han sa seg villig til å påta seg den vanskelige oppgaven; men alle høvdingene sa at han måtte lytte til Guds påbud, som Han byr når en biskop skal vigsles.

Etter dette reiste han ut samme sommer. Men da han kom til Sachsen, var embetet fratatt erkebiskop Leonard. Derfor reiste han for å tre frem for pave Gregor[13], og fortalte ham hele sakens tilstand angående hans reiser, og de vanskelighetene som det så ut til å være på mange hold. Og paven sendte derfor Gissur i hendene på Hardvig, erkebiskop av Magdeburg i Sachsen, og ba om at han skulle gi ham bispeordinasjon, og han tok imot ham med ære og prakt, og ordinerte ham fire netter før Marimesse. Han var da førti år gammel, og erkebiskopen ga ham alt han ville ha mest bruk for.

Etter dette reiste Gissur tilbake til Island, og hele folket tok imot ham med glede. Han sto så høyt i alles aktelse den første tiden han var biskop at enhver mann ville sitte eller stå som han ba dem, gammel og ung, fattige og rike, at det er riktig å si at han var både konge og biskop mens han levde. Han eide ikke all jorden på Skálholt i begynnelsen, fordi Dalla, hans mor, ønsket å bo på sin del av gården så lenge hun levde. Men da hun var død og biskopen eide alt landet, da lot han jorden tilfalle kirken som står på Skálholt, og som han selv hadde fått bygget, tredve alen lang, og viet den til apostelen Peter. Gissur ga mange andre gaver til kirken, både jord og penger, og han sa senere at det alltid skulle være et bispesete der, så lenge det bor folk på Island og kristendommen finnes. Biskop Gissur ga en hvit purpurkåpe av kostbart stoff til til kirken på Skálholt, som lenge etterpå hørte til blant det beste, og mange andre gaver.


Skálholt. (Foto: Gerd Eichmann, 1980. Commons.)


6. Disse mennene levde samtidig med biskop Gissur: Sæmund prest fra Oddi, som var både ydmyk og den beste av alle lærde menn; den andre var Markus Skeggesson[14], lovsigemann, en stor taler og skald. De ga råd sammen, og rådslo med høvdingene slik at det ble gjort til lov i landet at alle menn skulle betale tiende av sin eiendom to ganger i året, og av alt eiende kveg, slik skikken var i alle land der kristne menn bodde. Og med deres råd og kloke avgjørelse ble den bestemmelsen fattet, at alle ble underlagt kirketiende, og som senere skulle bli delt i fire deler: en del i hendene på biskopen, den andre til kirken, så skulle presteskapet ha den tredje delen, og de fattige den fjerde, og det har aldri vært en ordning i Skálholt så vis og klok som kirketienden, som ble opprettet av den velvillige og generøse biskop Gissur.

Steinunns Torgrimsdatter styrte husholdningen på Skálholt innomhus, mens Gissur styrte over bispedømmet, men før det var det Dalla, mens biskop Isleif levde. Men da biskop Gissur hadde sittet som biskop i tyve vintre, ba folk nordpå at de skulle få sin egen biskop, og at alle tiender skulle gå dit, og at det skulle være to bispedømmer på Island; også med det håp at landet sjelden eller aldri ville være uten en biskop dersom det var to bispedømmer. Og biskop Gissur oppfylte denne bønnen, gjennom Gud, til nordlendingene; det ble etterpå valgt en biskop, av Gud og gode menn: Jón Ögmundsson, og han fór utenlands med brev fra biskop Gissur og oppsøkte pave Pascal; så ble han ordinert til biskop av Össur, erkebiskopen av Lund i Skåne, to netter før Filips- og Jakobsmesse[15]. Jón reiste deretter tilbake til Island og opprettet bispesetet på Hólar i Hjaltadal, i Skagafjörður.

Biskop Gissur lot holde et manntall over bøndene på Island, over alle disse som betalte en avgift for å fare til tings, og det var syv hundre i Austfjerdingen, men tusen i Sydfjerdingen, ni hundre i Vestfjerdingen, men i Nordfjerdingene var det tolv hundre, og det var det største antallet av menn som ble talt opp.


7. Men da Gissur var fem og sytti år gammel ble han rammet av en sykdom som var så alvorlig at han ikke var før til å reise på tinget. Han sendte derfor bud med vennene sine og alle høvdingene til Alltinget, at de skulle be presten Torlak Runolfsson om å reise utenlands. Men han unnslo seg, både av ydmykhet, men også av mange andre grunner. Men enden på det hele ble at han han sa seg villig til å påta seg vervet dersom det var biskopens ønske. Deretter gjorde biskopen alt i stand til hans utreise, inntil alt var ordnet, og sendte med ham et brev til biskop Össur. Sykdommen hans ble bare verre, hard og smertefull; det brøt ut store sår på huden, fulgt av mye smerte og ubehag. Etter hvert som sykdommen ble verre syntes folk at de kunne høre benene i kroppen hans skrangle når han rørte seg; hans hustru Steinunn satte seg på sengekanten hans og spurte hvlken mektig mann hun skulle tilkalle for å be for hennes mann. Men biskopen svarte at "Du skal bare kalle på Gud ettersom min sykdom blir verre, at jeg må være i stand til å utholde den, for det vil være liten nytte," sa han, "å be i strid med den tukt Gud har pålagt meg, nå da mitt liv har kommet til en ende, og alt annet som er blitt mitt lodd." Han ble også spurt om hvor han ønsket å bli gravlagt; han svarte med anerkjennelse og en dyp ydmykhet: "Gravlegg meg ikke nær min far, for jeg er ikke verdig til å ligge ved hans side."

Så ordnet han alle saker på den måten han ønsket at det skulle være før han døde. Hans sønner hadde alle dødd før ham, bortsett fra Bödvar. Groa, hans datter, levde etter ham, og ble giftet bort til Ketil Torsteinsson.

Gissur var blitt vigslet til biskop da han var førti år gammel, da Olav Kyrre var konge i Norge, sønn av Harald Sigurdsson. Biskop Gissur døde den tredje dagen i uken, tolv netter før St. Columbas dag. Han hadde da vært biskop i seks og tredve vintre. Han ble gravlagt ved sin fars side.

Det var da gått 1118[16] siden Kristi fødsel. Mange som hadde vært til stede da biskop Gissur døde, ville aldri komme til å glemme det så lenge de levde. Og alle var enige om at det aldri ville bli mulig å yte ham den anseelse som tilkom ham; men det var også alle kloke menns mening at han, ved Guds nåde og slik han hadde hadde utført sin gjerning, hadde vært var den edleste mann på Island, mellom både lærde og ulærde menn.


8. I det året da biskop Gissur døde, døde også pave Pascal og Baldvin, konge av Jerusalem, Arnulf, patriark av Jerusalem, Aleksis, konge av Grekenland, og Filip, konge av Sverige. Det var også mye dårlig vær. Det blåste en slik kraftig storm i påskeuken at prestene ikke klarte å holde messe nord i landet på langfredag, og et handelsskip ble drevet i land opp under Eyafjell og kastet rundt slik at det drev med kjølen i været; og bare få menn fikk ta Herrens legeme påskedag, mens andre ikke nådde frem. En annen storm kom mens folk var på vei til Alltinget, og mye kveg nord i landet ble drept. På Tingvellir ble kirken helt ødelagt, som Harald Sigurdsson hadde skjenket trevirke til.

Den sommeren kom fem og tredve skip til Island, men åtte kom tilbake til Norge om høsten etter mikkelsmess. Med det ble da så mange menn på Island at det ble stor uro mange steder. Så tenkte de klokeste menn, at det ville komme et stort forfall på Island etter biskop Gissurs død, slik Rom hadde forfalt etter pave Gregorius. Men biskop Gissurs død hadde innvarslet en tid med lidelser på Island, og med nød, og skipshavarier og tap av liv, og med skade på kveget, som fulgte av det; og etter det kiv og strid og lovbrudd, og derpå så mange drap over hele landet at ingen hadde hørt om maken siden landet ble bygget. To vintre etter Gissurs, biskopens, død, ble Havlide Mårsson såret på Alltinget, og det ble ikke avsagt noen dom i denne saken den sommeren[17].


9. Bödvar var den eneste av biskop Gissurs sønner som var i live da han døde, ettersom hans andre sønner hadde dødd før ham: Teit, Asgerd, Tord og Jón. Groa levde også lenger, hun ble nonne og døde på Skálholt etter biskop Klængs dager. I løpet Gissurs tid som biskop skjedde det en rekke store hendelser; den hellige kong Knuts, konge av Fyn, død[18], og Benedict, hans brors død; bortgangen av Vilhelm, Englands konge, Olav Kyrre og Håkon Magnusson av Norge, Magnus Barføtts fall vest i Irland, i Ulster, helligkåringen av St. Nikolas av Bari[19], kong Olav Magnusson av Norges død, Magnus jarl den helliges død, bortgangen av lovsigemennene Markus og Ulfhedinn, dessuten Teit Isleifsson, og sønnene til biskop Isleif; et kraftig utbrudd i fjellet Hekla og mange andre store hendelser, som ikke blir skrevet ned her.


Torlak Runolfsson (1118–1133)


10. Torlak Runolfsson, Torlaksson, Torarinsson, Torkell "skotteskalle" og sønnen til Hallfrida Snorresdatter, Karlsevnes sønn, vokste opp sammen med hans far i barneårene, men han fikk undervisning i Haukadal. Han viste seg tidlig som en gløgg gutt, med gode manerer, og var kjærkommen hos alle gode menn. Han var en bønnens mann, selv i tidlig alder, og tilegnet seg raskt lærdom. Han ville gjerne gå i prestelære. Mild var han, og ydmyk, og aldri vanskelig, ga kloke råd og møtte alle med oppriktighet, mild og barmhjertig mot alle som behøvde det, from og miskunnsom i de fleste saker, både overfor seg selv og andre. Torlak manglet to vintre på sitt førtiende år da han ble valgt til biskop; og man kan av dette merke seg hva slags mann han var, av hvem han ble ansett som den klokeste og edleste, den som kjente ham aller best, det vil si biskop Gissur.

Torlak var middels høy, med et langt ansikt og lyst, nøttebrunt hår, godt ansett, men ble ikke kalt vakker av de fleste menn, og heller ikke den edleste. Og da han fór utenlands ble det sagt at sannelig man måtte ha få menn å velge mellom i landet, og han virket heller ikke som den rette for en slik verdighet, men han ga seg selv det svar at det neppe ellers ville ha kommet til så langt, og han tenkte at det viktigste var at han hadde skjult sine feil mer for andre menn enn for Gud. Og av dette svaret mente andre at de syntes han måtte være meget passende for en slik ære.

Og da han kom i erkebiskop Össurs nærvær så biskopen raskt hva slags mann Torlak var, og tok imot ham med nåde og ære, likevel utsatte han ordinasjonen og fortalte ham at han ikke kunne ordinere enda en biskop til bispesetet; ikke desto mindre, etter et bud sendt fra biskop Gissur, vigslet han ham, men ville ikke ordinere ham til et bispesete hvor det allerede fantes en biskop, og ba ham selv velge et bispesete han kunne vigsles til, men likevel ga han tillatelse til at han kunne forbli på Skåholt, dersom biskop Gissur tillot det og var i live når Torlak vendte tilbake. Torlak ble ordinert til biskop tre netter før St. Filips og St. Jakobs dag, og han ble vigslet til Reykholt i Borgarfjord. Han ble vigslet i Danmark tredve dager før biskop Gissur døde på Skálholt[20].


11. Biskop Torlak reiste til Island samme sommer som han ble ordinert og ble tatt godt imot, som rimelig var. Han viste den samme ydmykhet i sin stilling som biskop som tidligere, ja, med flere dyder enn før, og de avtok aldri så lenge han levde. Han tok mange menn til undervisning, og de ble alle gode prester og styrket på så mange vis kristendommen på Island.

Da biskop Torlak hadde sittet tre vintrer på bispesetet i Skálholt, døde Jón Ögmundsson, biskopen i Hólar, og i hans sted ble deretter valgt Ketil Torsteinsson; og han reiste sør til Danmark og ble der vigslet til biskop ti etter etter kyndelsmesse, og kom tilbake til Island sommeren etter, samme år[21].

Biskop Torlak la i sin biskopstid til rette for at det skulle skrives en historie om hvordan kristendommen kom til, ved hjelp av alle de mest lærde mennene i landet, og i samråd med Össur, erkebiskopen, og de engasjerte seg sterkt i dette arbeidet, både biskop Torlak og Ketil; og det var mye annet som ble ordnet opp i disse dager med hensyn til deres landsmenns skikker. Han tilbød seg å fostre et av barna til Hall Teitsson i Haukadal, og dermed kom Gissur, Halls sønn, til Skálholt, og biskopen var like øm mot ham som om han var hans sønn, og forutsa om ham det som man senere fikk sanne, at en slik merkelig mann neppe ville kunne finnes på Island; og dette ble etterpå bevist.

Så lenge biskop Torlak levde og var biskop var det en prest som alltid tjente ham, han het Tjörvi Bödvarsson, en meget dyktig mann som tidligere hadde tjent under biskop Gissur. Og det kan sees av dette, og av all hans edle gjerning, hvor usvikelig godt han levde sitt liv. Hver dag sang han en tredjedel av alle salmene, tydelig og skjønnsomt, og innimellom alle sine gjøremål studerte og skrev han, eller leste den hellige skrift, eller ga råd om helbredelse til de menn som behøvde det og kom oppsøkte ham; aldri hadde han en ledig stund. Han var raus med almisser, men ble kalt "knyttneven" av alle, selv om han aldri sparte på pengene til nødvendige ting.


12. Men da biskop Torlak var tre vintre mindre enn femti år gammel ble han syk etter det, og lå på soveplassen sin uten å få sove, sammen med sine lærde menn. Og da sykdommen tok til å bli verre, ba han om å bli lest høyt for i en bok som het "Cura pastoralis"; det var pave Gregorius som hadde skrevet denne boken, og her ble det forklart hvordan den mann skulle bære seg ad, som var satt til å lede andre menn, og mange mente senere at han forberedte sin død på et bedre vis enn om han ikke hadde lest boken. Han gjorde seg rede til å dø som han selv valgte, og ingen visste hvordan hvor langt det var kommet med hans sykeleie før han lå på det siste.

Torlak var blitt ordinert til biskop i pave Gelasius´s dager[22], han var da tre vintre mindre enn førti. Han døde før St. Bridgets dag[23], etter å ha vært biskop i femten vintre, og ble gravlagt ved siden av de første biskopene. På den tiden var Øystein og Sigurd Jorsalfare konger i Norge. Det var da gått 1126 vintre etter Kristi fødsel[24].

Dette skjedde i den nordlige delen av landet, at den samme dag som biskop Torlak døde red samtidig en from og verdig prest som het Arne, sønn av Bjørn Karleifsson, på stien; da hørte han med ett en vakker sang som kom fra himmelen over ham, og det ble sunget denne cantilena[25] av biskop Lambertus[26] med disse ord:

Sic animam claris cœlorum reddidit astris

- og det var ganske klart, som det da også ble bevist, at ingen annen mann befant seg i nærheten. Mange syntes at det var et merkelig sammentreff, og hendelsen ble ikke glemt.

Det kan sies mye som er både bemerkelsesverdig og ærefullt om biskop Torlak Runólfsson. I løpet av hans tid som biskop kom det budskap om at den hellige Jón, biskop av Hólar, var død, og om kong Øystein og Sigurd Jorsalfare. Presten Sæmund den fromme døde samme vår som Torlak biskop døde, om vinteren; også Torstein Hallvardsson og Torarin Ivarsson døde da. Det gjorde også Bergtor lovsigemann. Det var også strid og sak mellom Havlide Mársson og Torgils Oddeson, som endte med forsoning. Mange høvdinger gjorde det vanskelig for biskop Torlak, noen med uredelighet og andre med lovbrudd, men han ordnet alt på beste måte.


Torvgård i Holar. (Foto: Villy Fink Isaksen, 2015. Commons.)


Magnus Einarsson (1134–1148 )


13. Magnus var sønn av Einar Magnusson, Torsteins sønn, som var sønn av Hall fra Side og av Turid Gilsdatter; han var sønn av Svertings, som var sønn av Hafr Bjørnsson, sønn av Molda-Gnup. Magnus vokste opp hos Einar, sin far, og stemoren Oddny som var datter av presten Magnus Tordsson fra Reykholt. Det er sagt at de elsket ham høyest av alle sine barn. Magnus ble satt til boken og gjennomgikk alle vigsler før han ble prest. Han var en pen mann å se til, ganske høy av vekst, lysøyd og velskapt, vennlig og forekommende, og den edleste av menn i alle henseender. Han var mild og ydmyk mot alle, storsinnet og standhaftig i sitt vesen, alltid med mange gode råd, nært knyttet til sine frender, meget lærd og med en klar tale. Han var erfaren og kunnskapsrik både i husholdssaker og reiser, og han var alltid forsonlig mot andre mennesker; men han kunne også lytte til andre mennesker, og sparte hverken på ros eller rikdom. Og ettersom biskop Torlak hadde dødd om vinteren, ble Magnus valgt til biskop sommeren etter; og den sommeren aktet han å fare utenlands, men ble drevet tilbake ved Blönduós og ble værende i Skálholt vinteren gjennom, og reiste til Norge sommeren etter. Den sommeren da han reiste ut, sloss Magnus Sigurdsson og Harald Gille på Fyrileiv, og Harald ble jaget sør til Danmark[27]. Magnus, den bispevalgte, reiste til Danmark samme høst og overrakte gaver til kong Harald, og vant hans vennskap.

Magnus reiste videre til erkebiskop Össur, hvor han ble tatt godt imot på sømmelig vis, og ble ordinert til biskop på St. Symeons dag[28]. Om vinteren var Magnus biskop i Sarpsborg, inntil kong Harald befant seg i landet; da oppsøkte han ham, og kongen tok imot ham med den største glede og viste ham all mulig ære, og han oppholdt seg hos kongen inntil han reiste tilbake til Island, medbringende kostbare gaver fra kongen: en pokal som veide åtte merker, som senere ble gjort om til kalk, og mange andre gaver, for kongen var særdeles gavmild og raus mot sine venner.

Biskop Magnus kom til Island omtrent samtidig med Alltinget; da han kom til Eyjafjord red han rett til tinget og kom dit da mennene var samlet til en rettssak og ikke kunne bli enige i en viss tvist, men så kom en mann til retten og sa at nå er biskop Magnus på vei til tinget, og mennene ble så glade da de hørte det at alle straks dro hjem. Men biskopen gikk etterpå til rettsplassen foran kirken og fortalte forsamlingen en rekke tiender som hadde hendt i Norge mens han var vekke, og alle syntes vel om hans dyktighet og mandighet.

Det ble da raskt oppfattet hvilken fremtredende mann han var i sin vidsynthet og fremsynthet, både i egne anliggender og andres; fordi han aldri sparte penger mens han var biskop, han sørget for å forsone dem som før var uenige, og tok det alltid på seg når han var midt iblant dem; og dermed kranglet han aldri med menn mens han var biskop. Han beholdt samme ydmykhet mot alle som før, selv om han var biskop, og han var derfor mer elsket enn de fleste andre menn, og har derved kunnet gjøre mange store gjerninger.


14. Biskop Magnus sørget for å bygge ut kirken på Skálholt og vigslet påbygget etterpå, og det ble holdt festdager hvert år i forbindelse med Seljumannamesse[29], før hadde disse festdagene vært lagt til korsmesse om våren, da biskop Gissur hadde vigslet kirken. Biskop Magnus fikk laget et oppheng til kirken med tøyer som han hadde med hjem fra utlandet, og det var den mest dyrebare skatten. Han hadde også en kostbar bispekappe, en messehagel med kanter. Han styrket bispesetet med en rekke gaver, som lenge var til den største nytte både for bispesetet selv, og for dem som siden satt på bispesetet. Til bispesetet på Skálholt kjøpte han Árnes og Sandártungu, og nesten alle Vestmannaøyene, før han døde, og hadde tanker om å opprette et kloster der, men han levde ikke lenge nok til å sette planene ut i livet.

Da biskop Ketil nå var blitt godt og vel sytti år reiste han til Alltinget og ba om forbønn fra alle de lærde menn og presteemner i forsamlingen, og derfor inviterte biskop Magnus ham med seg hjem til Skálholt, til festdagene og bryllupet som skulle holdes der. Festen var så overdådig at dens make aldri var sett på Island, mjøden fløt, og rikelig av alt mulig annet.

Fredag kveld gikk begge biskopene for å bade i den varme kilden på Laugarás etter kveldsmaten. Så kom det bud om at biskop Ketil hadde dødd der, og det syntes alle var en stor hending. Det var mange menn som sørget på festen, da det ble gjort klart til biskopens begravelse. Men ved biskop Magnus´ overtalelse drakk de også til hans ære; det ble tillatt for at de heller skulle glemme sorgen. Og etter det ble Bjørn Gilleson valgt til biskop i Hólar, og han reiste med bud fra biskop Magnus til erkebiskop Eskil[30], og Bjørn ble vigslet til biskop dagen etter korsmesse om våren, og reiste deretter utenlands samme sommer[31], og var biskop i Hólar femten vintre.


15. Men da femten vintre hadde gått etter biskop Torlaks Runolfssons død, og Magnus hadde vært biskop i fjorten vintre, ble Island rammet av en så forferdelig ulykke at man knapt hadde hørt om maken. Biskop Magnus hadde da reist over Vestfjorden, og befant seg i Hitardal på mikkelsmess. Og dagen etter denne hellige dagen brøt det ut brann i huset da det var tid for kveldsmåltidet, og biskopen merket det først ikke; det forekom ham ikke tryggere å gå ut av huset, og det var som om han ikke ville gjøre det, å fly fra dødsangsten som han så nærme seg; for dette hadde han på forhånd bedt den allmektige Gud om, at Han ville skjenke ham den døden som han hadde ment at [biskop Ketil] ble forunt i sitt bad-martyrium.

Biskop Magnus mistet livet i denne husbrannen, og med ham døde to og åtti menn[32]. Der døde også presten Tjorvi Bödvarsson, som hadde tjent ham i hans tid som biskop. Det omkom også syv andre prester, alle med et godt navn. Likene av biskopen og Tjorvi var nesten uskadet etter brannen, og de ble fraktet til Skálholt. Det ble sendt noen kloke menn fra Fljótslið, presten Pál Solvasson og Gudmund Kodransson, for å berette disse hendelsene til Hall Teitsson og Eyjolf Sæmundsson, og til de andre høvdingene som hadde vært til stede under festlighetene.

De dro straks til Skálholt, og kom vest med likene av biskopen og Tjorvi, presten Gudmund Brandsson og Snorre Svertingsson, og andre høyverdige menn, og nådde Skálholt til Dionysiusmesse[33]. Og på St. Gereonsdag[34] ble deres legemer lagt til hvile ved siden av den første biskopens grav, og det var en tung stund for alle som tok del i gravferden, siden det kjentes for dem nesten alle sammen at de hadde tatt avskjed med sin aller kjæreste venn da han omkom i Hitardal.

Magnus ble ordinert til biskop av erkebiskop Össur i de dager da Analectus var pave, i den tiden da Harald Gille og Magnus Sigurdsson var konger i Norge. Han var da seks og tredve år gammel, og han døde i husbrannen i Hitardal den femte dagen i uken, en natt etter mikkelsmess. Det var da gått 1141 vintre etter Kristi fødsel; da hadde han vært biskop i fjorten vintre.


16. I den tiden da Magnus var biskop, forrådte bymennene[35] Harald Gille, og der falt disse to, kong Magnus Sigurdsson og Sigurd Slembe. Også Tore Steinmodsson falt; erkebiskop Össur døde, det samme gjorde lovsigerne Ravn Ulfhedinsson og Finn, og Henrik, konge av England, og det skjedde mange andre store hendelser i denne tiden.

Sommeren etter biskop Magnus´s død skulle det velges en mann til biskop, og Hall, Teits sønn, reiste utenlands; og overalt talte han de språk i de landene han kom til, som om han var barnefødt der, hvor enn han gikk. Hall døde på Trekt[36], hvor de gikk etter, og ble aldri ordinert til biskop. Da budskapet om hans død nådde Island, og man måtte velge en annen biskop, var det alle menns valg etter rådføring med hverandre og med råd fra Bjørn biskop av Hólar, at menn skulle velge til biskop en Nordlandet: Klæng, som var sønn av Torstein og Halldora Eyolfsdatter.


Klæng Torsteinsson (1152–1176)


17. Klæng var en vakker mann å se til, middels høy, livlig og med et edelt utseende, og særdeles lærd. Han var veltalende og en oppriktig venn, og en stor skald[37]. Han hadde gjort tjeneste under biskop Ketil, og hadde på mange områder tilegnet seg hans gode vaner.

Klæng reiste fra Island samme sommer som han var blitt valgt til biskop, med et brev fra biskop Bjørn, for å oppsøke erkebiskop Eskil, og han ordinerte Klæng til tjeneste som biskop tolv netter etter marimesse om våren[38], og samme sommer reiste han tilbake til Island; Gissur Hallson hadde kommet fra Roma og til Bár, og reiste sammen med ham, så islendingene fikk ønske velkommen to av sine beste menn samtidig. På to skip fraktet de seg med digre trær som biskop Klæng hadde latt hugge i Norge til kirken han aktet å bygge på Skálholt, som i alle ting overgikk alle andre bygninger som var bygget på Island, både i trevirke og håndverk.

Da biskopen kom til sitt bispesete på Skálholt var han straks så vennlig mot alle, at selv de menn som tidligere hadde vært hans motstandere, før han ble valgt til biskop, ble glade i ham da han bare hadde sittet på bispesetet en kort tid. Og det er ikke så underlig at det var slik, for han viste seg å være storsinnet, meget raus mot sine venner, oppriktig og gavmild mot fattige folk. Mild og ydmyk var han mot alle, munter og vittig, og alltid i jevnt humør med sine venner, slik at det ble gjort innrømmelser av enhver art, uansett hva det måtte gjelde.

Han satte i gang kirkebyggingen da han hadde sittet en vinter på bispesetet. Folk syntes at de halvårlige utgiftene til kirken var veldig store, både for å få tømmeret på plass og lønn til arbeidsfolkene, og til kost og losji for alle som jobbet der, og mange menn stilte seg kritiske til at tilsynelatende all kirketiende og andre bidrag gikk med til byggingen. Det trengtes så mange midler hvert halvår, til lønn, kost og losji for arbeidsfolkene, og andre utgifter, at det virket som alt hva bispesetet eide og hadde av midler gikk med til byggingen.

Mot slutten av året holdt han slike store og overdådige fester, og ga så store pengegaver både til sine venner og til storfolk, at det trengtes nesten en uendelig formue til å betale ut så mye. Men den allmektige Gud, som gir enhver de gaver han måtte behøve, lar intet komme til kort om man behøver det, enten det gjaldt kirkebygging eller til andre formål som biskopen ville ha bruk for. Dette var de som sto for byggingen av kirken på Skálholt: Arne, som ble kalt arkitekten, og Bjørn Torvaldsson, som var byggmesteren, og Illuge Leifsson sto for utsmykningen i tre. Og da kirken sto ferdig sang Runolf, biskopens sønn, denne sangen:


Sterkt er gudshuset, som ble reist
til Krist, den barmhjertige.
Fast i grunnen det står,
prektig og rikt utsmykket!
For en lykke at Igultanni[39]
har reist Guds hus her!
Den hellige Peter kan takke
Bjørn og Arne, de dyktige arbeidsfolk.


18. Klæng kunne loven godt, om man ba ham om hjelp, og var en stor leder, både hva klokskap og visdom angikk; landets lover kunne han inn og ut. Av denne grunn holdt høvdingene en sak som avgjort dersom biskopen var enig i utfallet, og ingen rettssak hadde gyldighet dersom ikke biskop Klæng hadde et ord med i laget.

Hans næreste venner var dem sto høyest i omdømme på Island, Jón Loftsson og Gissur Hallson. Biskop Klæng utvekslet også gaver med store fyrster i andre av de nærmeste landene, og for slike ting ble han høyt elsket, både i utlandet og hjemme.

Da kirken sto ferdig på Skåholt, og biskopen mente at tiden var inne for å vigsle kirken, holdt han et stort og overdådig gilde for sine venner, og ba dit biskop Bjørn og abbed Nikolas og mange høvdinger, og det kom en svært mange gjester; og de to, Klæng og Bjørn, vigslet kirken, den ene ute, den andre inne, og viet den til apostelen Paulus, som den var viet til fra før av, og abbed Nikolas leste ritualet. Dette hendte på dagen for St. Vitus´martyrium.

Etter messen inviterte biskop Klæng alle de mennene som hadde tatt del i vigslingen til å spise frokost der, som han syntes burde samles, og det ble gjort mer av overmot enn av klokskap, for han kunne fort ha kommet i vanskeligheter på grunn av det, ettersom det ikke var mindre enn syv hundre menn som åt frokost der, og det ville bli både kostbart og snaut med mat, men alle som var der syntes at det ble et ypperlig måltid, og alle stormenn fikk med seg kostelige gaver.

Biskop Klæng sørget for å utsmykke så godt som mulig den kirken han hadde bygget på Skálholt, inntil den var utstyrt med alt som behøvdes. Han fikk laget en vakker kalk, innsatt med perlesteiner, og ga den til kirken; han fikk også skrevet av alterboken og andre bøker med en vakrere skrift enn før. Han brukte all sin tid på å undervise unge prestelærlinger både i å skrive, og å synge fra psalteret, og fortalte ham alt han mente at de trengte å vite. Han var langt mer asketisk enn de andre biskopene hadde vært, både når det gjaldt å våke, faste og i klesdrakt; han gikk ofte barføtt om nettene i snø og frost.

Da Klæng hadde vært biskop i ti vintre døde biskop Bjørn på Hólar to netter etter Lukasmesse[40], da han hadde vært biskop i femten vintre. Sommeren etter ble presten Brand Sæmundsson valgt, og han ble ordinert til biskop på marimesse om høsten[41], og var i Bergen den vinteren, sammen med Jón Loftsson; men etterpå reiste biskopen hjem neste sommer, og slo seg ned på bispesetet i Hólar som han var vigslet til.


19. Biskop Klæng beholdt sin verdighet og vennskap til høy alder, så alle æret ham mye, av disse som var de største menn. Men ettersom han ble gammel ble han rammet av en alvorlig sykdom; hans føtter ble rammet av kulde og åpne sår, og foruten de andre plager som han led av. Og da han begynte å skrante av alder og sykdom sendte han et brev til erkebiskop Øystein og ba om å bli fritatt for de mange tyngende plikter som hørte til bispeembetet og utnevne en annen biskop i hans sted, etter biskop Gissurs eksempel. Det kom et brev tilbake fra erkebiskopen at ved hans fratreden kunne en ny biskop velges, men at han skulle fortsette med sine prestegjerninger og undervisning så lenge han kunne, selv om han ikke var i stand til å reise omkring.

Biskop Klæng dro på Alltinget og ba høvdingene velge en ny biskop, og det var deres råd at han selv skulle velge den han ville, og han valgte Torlak Torkelsson, som da var abbed i Þykkvabæ; det var til stor ære for biskop Klæng at han valgte denne mannen til sin etterfølger, som nå er en helgen, og alle vet i dag at det aldri har vært maken til mann på Island, bortsett fra den hellige Torlak, som da ble valgt til biskop.

Ikke desto mindre fortsatte biskop Klæng å ha det øverste tilsyn med bispesetet dette halvåret, selv om han ikke var i stand til å utføre sine plikter, for det lå ingen faste gaver til bispesetet, men derimot mange utgifter. Biskop Klæng overlot overoppsynet med bispesetet i hendene på biskop Torlak og de mennene som han hadde valgt til å gjøre tjeneste sammen med ham, og det siste halve året biskop Klæng levde var han knapt nok ute av sengen, men forberedte seg på sin død, som alle vise menn vil velge å gjøre etter så lang tids sykdom.

Klæng ble ordinert til biskop i pave Eugenes dager, av erkebiskop Eskil, og på den tiden da Øystein og Sigurd var konger i Norge; han manglet da syv vintre av femti[42], og var biskop tre og tyve vintre. Han døde tre netter etter St. Mattias´dag[43], og fire dersom det er skuddår, og det falt seg slik at hans dødsdag var en lørdag i tamperdagene[44] i fastetiden; det var da gått 1169 år etter Kristi fødsel etter de fleste kristnes kalender. Han ble gravlagt ved siden av de tidligere biskoper, og biskop Torlak sto ved hans side, både ved hans dødsleie og ved hans grav, og det falt ham heldigst på alle måter, at en slik mann skulle stå over ham både i liv og død som den hellige biskop Torlak nå er bevist å være for Gud.


20. Mange store hendelser ble fortalt mens Klæng var biskop, selv om mange ikke er tatt med her. Det var disse brødres fall: Gille-sønnene, Norges konger, Sigurd først og dernest Einar, og til slutt Inge, og erkebiskop Jóns død, og Håkon Herdebreis fall, og biskop Bjørn i Holars død. I biskop Klængs dager ble den hellige Thomas, erkebiskop av England martyr, og Hekla sendte atter opp ild og aske. Det var også et jordskjelv som krevde mange menneskeliv. Disse mennene på Island døde mens Klæng var biskop: Jón Sigmundsson, abbed Rein, Pál Tordsson, Gudmund Ketilsson, presten Bjarnhedin Sigurdsson, og Beinir, hans bror; Helge Skaptesson falt, og Nikolas Sigurdsson ble drept i Trondheim. Nå står det for oss som om det aldri har vært en mer fremragende mann, på de aller fleste områder, på Island som biskop Klæng; vi er alle av den mening at hans ærefulle minne vil leve så lenge det finnes mennesker på Island.


__________


Nå er vi kommet til den historie som skal fortelles om den salige biskop Torlak, og denne historien er her samlet og fortalt til gode menns oppbyggelse, som de andre som tidligere er skrevet. Og så god som historien til hver enkel av dem er, så finnes det intet bedre eksempel til etterlevelse enn det som kan sies om Guds herlige venn, biskop Torlak, som med rette kan kalles en solstråle eller aller helligste juvel, både i dette landet og også i andre deler av verden. Han kan med sannhet kalles Islands apostel, slik den hellige Patrick har blitt kalt Irlands apostel; fordi de videreførte apostlenes arbeid i sin undervisning og sin tålmodighet både med ulydige og urettferdige mennesker.

Fotnoter

  1. Gissur Hallsson (ca. 1120 – 27. juli 1206) var en islandsk gode, stallare og og lovsigemann, sønn av biskop Hall Teitsson i Haukadal. Han ble oppfostret hos biskop Torlak Runolfsson, og reiste senere utenlands som ganske ung. I Sturlungu-saga heter det at han skrev en bok om sine reiser bl.a. til Roma, og den var trolig på latin. Her blir det også fortalt at Gissur var stallare hos Sigurd Munn, far til kong Sverre. Da Gissur kom tilbake til Island giftet han seg og bodde i Haukadal. Han var lovsigemann 1181-1201. Han var høyt respektert og ansett som en stor lærd. Siste del av livet tilbrakte han lang tid i Skálholt.
  2. Herford er en by i den tyske delstaten Nordrheim-Westfalen. Byen ble grunnlagt i 789 av Karl den store for å vokte en vadeplass over et smalt punkt i elven Werre. Et hundreår senere vokste Matilda, datter av Theudebert, hertug av Sachsen, opp i nonneklosteret i Herford, hvor Hedvig av Herford var abbedisse fra 857. Matilda var etterkommer etter den saksiske lederen Widukind. I Herford møtte hun Henrik Fuglefanger, som senere ble tysk konge. Sent i middelalderen ble Herford medlem av Hansaen.
  3. Leo var pave 1048 - 1054, etterfulgt av Victor 1055 - 1057. Det hersker liten tvil om det eksakte året for Isleifs vigsling til biskop. Are kjente ham i barndommen og skrev om hans liv med grunnlag i Teit Isleifssons saga, Isleifs sønn, og at Isleif døde i 1080 ser man både av den helgendag da han døde og at Are var tolv vintre gammel, og det må således ha funnet sted i 1056 da Victor var pave. Det er opplagt en feil at pave Leo er navngitt.
  4. Adalbert var erkebiskop i 1043. Det finnes et brev fra Victor II til Adalbert fra 1055, hvor han gir ham myndighet over alle biskoper i Norden, innbefattet Island. Det kan godt hende at Isleif hadde en kopi av dette brevet med seg da han reiste til Europa.
  5. I 1055 falt pinsedag fem netter før St. Columbas dag (9. juni), i 1056 derimot, falt pinsedag fjorten netter før St. Columbas dag (26. mai). Selv om forfatteren av Hungrvaka oppgir 1055 som året for vigslingen av Isleif, er trolig 1056 det korrekte årstall.
  6. Are frode skriver at han oppholdt seg i Norge vinteren etter vigslingen, og det samme blir sagt i Den hellige Jóns saga etter Gunnlaug munk, og at han vendte tilbake til Island etter en kraftig storm i 1057. Dermed virket Isleif som biskop i 23 år, ikke 24.
  7. Gellir Bölverksson var lovsigemann i to perioder, først i 1054-1062 og igjen i 1072-1074. Ingenting er kjent om hvem "mor og datter" kan ha vært.
  8. Disse må ha kommet til Island etter 1050, etter at Adalbert hadde fått ansvar for kirkene i Norden. Are frode nevner disse biskopene i Islendingabok kap. 8: "Disse er navnene på de fremmede biskopper, der har været her på Island, efter Teits meddelelse. Fredrik kom hertil i hedenskabets tid, men følgende har været her senere: Bjarnhard den bogkyndige 5 år, Kol nogle få år, Rudolf 19 år, Joan den irske få år, Bjarnhard 19 år, Henrik 2 år. Fremdeles kom her andre 5, der sagde sig at være biskopper: Arnulf og Godeskalk, samt 3 armeniske: Petrus og Abraham og Stephanus."
  9. Seljamannadag er 8. juli, og Isleifs dødsdato blir da regnet som 5. juli etter den gamle islandske kalenderen. I Islendingabok forteller Are frode at Isleif døde seks netter etter Peters og Pauls messe, dvs. 5. juli. I 1080 falt denne dagen på en søndag, mens Seljamannamesse falt på onsdagen i uken etter.
  10. Dvs. i Isleifs livstid.
  11. Det siktes her til biskop Fredrik fra Saksland, som på 900-tallet som gjorde et misjonsfremstøt på Island sammen med Torvald Kodransson, som det fortelles om i Sagaen om kristendommen.
  12. Det siktes her trolig til Rúda i Normandie, som trolig kommer av mannsnavnet Rudolph. Normandie lå lenge under engelsk styre, men var aldri en del av England.
  13. Gregor 7 var pave fra 1073 til 1085, senere helgen. Han er mest kjent for sin rolle under investiturstriden i 1077, konflikten om hvorvidt det var paven eller de verdslige fyrstene som skulle utnevne kirkelige embetsmenn. Gregor 7 er en av middelalderens store paver.
  14. Markus Skeggesons sønn var en venn av Are frode, og etter hans instruksjon nedtegnet han listen over lovsigemenn som er gjengitt i Islendingabok, og derfor burde Are være godt informert om ham og hans død, men Are skriver at Markus Skeggesson trådte inn i embetet som lovsigemann vinteren etter at biskop Gissur reiste ut, eller 1084, og at han innehadde embetet i 24 år, dvs. 1084-1107, det året da han døde. I Islendingabok fortelles det at han kaltes "den klokeste lovgiver foruten Skaperen".
  15. 25. juli 1106.
  16. Sagaen har "XI ok XI ár". Datoen var 28. mai.
  17. Havlide Mårsson ble såret på Alltinget i 1120, og mange ble drept. Først året etter kom de stridende partene til forlik.
  18. Kong Knut den hellige (ca. 1042 - 1086) var en ambisiøs konge som prøvde å styrke det danske monarkiet. Han ble saligkåret allerede i 1101.
  19. St. Nicholas var biskop i Myra i Lykia på 300-tallet, også kjent som Santa Claus - julenissen. Men hvordan ble biskopen av Myra helgen av Bari på østkysten av Italia? For å gjøre en lang historie veldig kort: St. Nicholas' grav i Myra var et populært pilegrimssted. Siden Myra var en havneby, hørte sjømenn historiene om helgenens helligdom og bar dem til mange fjerne steder. Hvis en by var så heldig å være vertskap for et så betydelig religiøst sted, foruten den velsignelse og prestisje som fulgte med, hadde den også betydelig kommersiell fordel fordi pilegrimer måtte huses, mates og på annen måte sørge for. Etter at Myra falt under seljukkenes kontroll, som ikke var velvillig innstilt til den kristne tro, så italienske kjøpmenn i både Venezia og Bari en mulighet til å bringe slike fordeler til byene sine. Motivene deres var opportunistiske, men også åndelige, ettersom det var reell frykt for at pilegrimsreise kunne bli vanskelig og farlig eller at helligdommen til og med kunne bli vanhelliget. Tidlig i 1087 stoppet tre skip med sjømenn og kjøpmenn fra Bari i Myra på vei hjem fra Antiokia. Da de besøkte Nicholas' grav, viste munkene dem hvor mannaen ble hentet. Sjømennene spurte så hvor helgenens kropp lå. Munkene, kanskje naivt, viste dem det. Men munkene ble mistenksomme og spurte de besøkende om intensjonene deres: "Du har sikkert ikke tenkt å ta med helgenens levninger til din egen region? I så fall vil vi ikke tillate det." Men til slutt seiret barianerne og brøt opp graven med en jernstang. Sjømennene drev beinene bort til skipet, og rømte like foran byfolket som kom på jakt etter. Mennene i Bari seilte bort på den lange reisen tilbake til sørøstkysten av Italia. Før de kom dit, stoppet de ved en nærliggende havn for å lage et vakkert skrin for å bevare helgenens relikvier. Da de ankom Bari 9. mai 1087 myldret byfolket til havnen for å ønske helgenens levninger velkommen. Det ble avlagt et høytidelig løfte om å bygge en praktfull kirke for å hedre St. Nicholas. Krypten sto ferdig i oktober 1089 og pave Urban II la relikviene til St. Nicholas under kryptens alter, og innviet en helligdom som ble et av middelalderens Europas store pilegrimsreisesentre. Hovedkirken ble bygget på ti år, men det var først på midten av 1100-tallet at den imponerende og majestetiske Basilica di San Nicola sto ferdig. Det er et spesielt godt eksempel på romansk arkitektur og fungerte som en prototype for mange andre kirker og katedraler.
  20. Biskop Gissur døde 28. mai 1118, så vigslingen av Torlak kan dermed ha funnet sted 2. søndag etter påske, 28. april.
  21. Dagen for vigslingen var 12. februar 1122.
  22. Pave Gelasius II var pave i bare ett år, fra 1118 til 1119.
  23. 1. februar. Torlaks dødsdag blir dermed satt til 27. januar 1133.
  24. Torlak døde i 1133 etter moderne tidsregning. Sagaforfatteren gjør bruk av den islandske versjonen av den såkalte Gerlandiske kalenderen, som lå syv år i forkant. Gerlandus var astronom og matematiker, som han benyttet til å regne ut den nøyaktige dato for Kristi fødsel. Hans kalender ble mye brukt i middelalderen. Denne kalenderen gjelder også for de følgende årstall som er oppgittt i sagaen
  25. En cantilena er en vokal melodi av lyrisk karakter. Også sangbare partier i en instrumentalkomposisjon kalles cantilena. Cantilena romana er latinsk (gregoriansk) kirkesang.
  26. St. Lambert av Maastricht, biskop 670 - 705.
  27. Slaget ved Fyrileiv var det første slaget i den norske borgerkrigstiden. Det ble utkjempet mellom samkongene Magnus Sigurdsson og Harald Gille ved gården Fyrileiv i Ranrike (nå Färlev i Stångenäs herred i Bohuslen) 9. august 1134. Slaget endte med seier til Magnus og hans menn, som var klart tallmessig overlegne.
  28. Minnedag for Simon seloten 28. oktober.
  29. Seljumannamesse 8. juli ble holdt til minne om den hellige Sunniva og hennes følgesvenner som omkom på øya Selja, sør for Stad. Ifølge de gamle landskapslovene skulle dagen holdes som søndag med arbeidsnedleggelse.
  30. Eskil (født ca. 1100, død 1181/1182) var en dansk erkebiskop. Han var erkebiskop i Lund i datidens Danmark, nå i Sverige fra 1137 til 1177 og kjent som en stor kirke- og klosterbygger.
  31. Det må ha vært da Alltinget møttes i 1146 at Bjørn ble valgt til biskop og reiste utenlands, og han ble vigslet om våren året etter, 4. mai 1147.
  32. I de islandske annaler er tallet oppgitt til to og sytti menn, og dette tallet er trolig det korrekte.
  33. Dionysius var en dommer i Aten i det første århundre som konverterte til kristendommen, og ble æret som helgen i en rekke kirkesamfunn. Hans festdag er 9. oktober.
  34. St. Gereon av Köln var i følge legenden en soldat som ble halshugget for sin tro, trolig i det fjerde århundre, og oppnådde både martyr- og helgenstatus.
  35. I Bergen, 1136.
  36. Utrecht.
  37. Klængur Þorsteinsson kalles i Hungrvaka (Bps. I 80 ff.) "hit mesta skáld", og det er ingen tvil om at han var en utmerket skáld. Av Klæng melder Háttatal (Sn. E. I 656) et halvvers som etter innholdet å dømme synes å være skrevet på hans utenlandsreise i 1151-52; versemålet er "alhent", dog med ubetydelige avvik fra Snorres versemål med samme navn.
  38. Her er det en feil. Klæng ble egentlig ordinert 6. april 1152, 1. søndag etter påske, mens Annuntiatio Mariæ er 25. mars
  39. En metafor for Klængur. Ordet forekommer i Grettis saga med betydningen "den mektige mannen som bryter istykker skatter og gull og gjør det om til rikdommer som han deler ut rikdommer til sine undersåtter."
  40. 18. oktober.
  41. 15. august.
  42. Det rette må være at han ble ordinert 47 år gammel.
  43. 28. februar 1176, 71 år gammel dersom man gå ut fra de kilder som sier at han ble født in 1105.
  44. Tamperdager er fire årlige fastedager. Det er en tamperdag ved hvert kirkelig kvartals begynnelse.