Kvinnelige makter - Nornene: Skjebneveverskene

Velg språk	Norrønt	Islandsk	Norsk	Dansk	Svensk	Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ►

Kvinnelige makter

Nornene: Skjebneveverskene

av Knut Rage

De tre nornene Urd (fortiden), Verdande (nåtiden) og Skuld (fremtiden). Tegning av Ludwig Pietsch, 1865.

I norrøn mytologi fantes det spesielle gudinner som bestemte hvordan menneskenes liv skulle bli. Disse kalles nornene.

Nornene former skjebnen vår, og de blir oftest fremstilt som tre hovednorner: Urd ("det som har blitt") representerer fortiden, Verdande ("det som er i ferd med å bli") representerer nåtiden, og Skuld ("det som skal bli") handler om fremtiden. De vever skjebnetrådene for alle og passer på Yggdrasil, det store verdenstreet som holder hele universet sammen.

I Gylvaginning har Gylve, den legendariske første kongen over Svitjod, kommet til Valhall, hvor han kaller seg Ganglere. Der får han undervisning i norrøn mytologi av det som er Odin i skikkelse av tre menn. De forklarer Gylve at det finnes tre norner som er viktigere enn andre, men også mange andre av ulike raser, æser, alver og dverger (i min gjengivelse):

Under asken, ved brønnen, står en fager hall. Fra denne hallen kommer tre møyer: Urd, Verdande og Skuld. Disse møyene former menneskenes livsløp, og vi kaller dem norner.

Men det finnes flere enn disse tre; det kommer norner til hvert barn som blir født, for å bestemme dets skjebne. Noen av disse er av gudeætt, andre tilhører alvefolket, og en tredje gruppe er dvergenes døtre, slik det sies her:

Av ulik herkomst sier jeg nornene er, de har ei felles ætt. Noen er av æse-slekt, noen av alve-slekt, noen er Dvalins døtre.

Da sa Ganglere: "Hvis nornene rår over menneskenes skjebner, da deler de sannelig ujevnt. Noen får et behagelig liv med velstand og heder, mens andre får lite av gods og ære; noen lever lenge, andre får et kort liv."

Høg svarte: "Gode norner av god ætt skaper gode liv. Men de menneskene som rammes av ulykke, styres av onde norner."

Det fortelles videre om nornene som bor ved Urds brønn, at de hver dag henter vann fra brønnen og leiren som ligger rundt den. Dette øser de over asken Yggdrasil for at greinene ikke skal visne eller råtne. Vannet er så hellig at alt som kommer ned i brønnen blir hvitt som hinnen innenfor et eggeskall. Som det sies i kvedet:

Ask vet jeg stå, heter Yggdrasil, et høyt tre overøst med hvit leire. Derfra kommer duggen som i daler faller; evig grønn står den over Urds brønn.

Duggen som faller fra treet og ned på jorden, kaller menneskene honningdugg, og det er denne biene lever av. I Urds brønn lever det også to fugler som kalles svaner, og fra dem stammer hele den fugleslekten som bærer dette navnet.

Den yngste nornen, hun som heter Skuld, rir for øvrig alltid ut for å velge de falne og dømme i strid.

Vi er ikke helt sikre på hvor ordet "norne" kommer fra. Det kan ha noe med "å tvinne" å gjøre, siden nornene tvinner skjebnetråder. En dansk forfatter, Karen Bek-Pedersen, mener det kan komme fra et svensk dialektord som betyr "å snakke i hemmelighet". Dette passer med at nornene ofte blir sett på som litt mystiske figurer som bare avslører skjebnen når den faktisk skjer.

Det er ikke alltid et klart skille mellom nornene og andre mektige kvinnelige skikkelser i norrøn mytologi, som for eksempel fylgjer, hamingjer og valkyrjer. Snorre skriver at kvinnelige guddommer kunne kalles med navn som "åsynjer eller valkyrjer eller norner" eller kvinner av "overnaturlig slag."

Vi finner mye informasjon om nornene i gamle norrøne tekster, spesielt i eddadiktningen.

I diktet Ynglingatal, som er gjengitt i Ynglingesaga, forteller skalden Tjodolf fra Kvine om nornene. Han nevner "norna dómr", som betyr "nornernes dom". Dette uttrykket betyr ofte døden, slik det gjorde for kong Halvdan som ble stedt til hvile på Borre.

Elskovsting

den tredje konge

kaldtes til

hos Kvedrungs datter;

Halvdan nød

da norners dom

— han som på

Holtan bo’de.

På Borre

blev Budles slægtning

siden lagt

af sejrende mænd

Nornene var ikke bare dem som brakte død; Karen Bek-Pedersen mener også at de hadde en slags juridisk makt. Uttrykket "norners dom" i gamle dikt viser til dette. Det kunne også oppfattes som en trussel, fordi døden er den mest definitive og uunngåelige avgjørelsen nornene kunne ta over et menneskeliv.

Begge Edda´ene forteller at det fantes mange mindre norner i tillegg til de tre hovednornene Urd, Verdande og Skuld. De sier også at det var ulike typer norner, og at dvergnornene var døtrene til Dvalin. Den eldre Edda antyder også at de tre hovednornene var gygrer, altså kvinnelige jotner.

I diktet Fåvnesmål taler helten Sigurd med dragen Fåvne, som er døende. Sigurd spør Fåvne om mange ting som han gjerne vil ha nøyere rede på, også om nornene. Fåvne forklarer da at det er mange norner, og at de kommer fra ulike ætter.

Sigurd kvad:

"Sig mig, Faavne!

forfaren du er,

og vel du meget véd:

hvem er de norner,

som nød lindrer,

og frir af fødsels-vé?"

Faavne kvad:

"Norner jeg agter

af ulig byrd,

ei har de æt tilsammen;

somme aasbaarne,

somme alvbaarne,

somme døtre af Dvalin."

Det ser ut til fra Voluspå og Vavtrudnesmål at de tre hovednornene opprinnelig ikke var gudinner, men jotner, og at deres ankomst avsluttet gudenes tidlige lykkelige dager, men at de kom til gavn for menneskeheten.

Voluspå forteller at tre jotner av enorm styrke skal ha kommet til gudene fra Jotunheim:

Glade i tunet

tavl de leged,

- ei var nød paa

noget af guld –

til thursemøer

trende der kom,

evnerige,

fra jotunverdner.

Vavtrudnesmål refererer sannsynligvis til nornene når den snakker om møyjotner som kommer for å beskytte jordens folk som vergeånder (hamingjer):

Over Mogthrase’s

møers hjemsted

storelve strømmer tre;

frelsesfylgjer

første i verden –

er dog af jotners æt

Voluspå inneholder navnene på de tre hovednornene og refererer til dem som møyer, slik Vavtrudnesmål sannsynligvis gjør:

Didhen de møer,

mangt vidende,

tre fra den sal,

under træet staar;

Urd nevnte én de

anden Verdande,

skar de i skive

Skuld end tredje.

Lov de lagde,

liv de kaared

menneskers børn –

mandeskjebne.

Nornene besøkte hvert nyfødt barn for å gi barnet dets fremtid, og i Helgakviða Hundingsbana I er helten Helge Hundingsbane nettopp født. Det var natt da skjebnegudinnene kom til gården for å bestemme fremtiden til den nyfødte kongesønnen. De avgjorde at han skulle bli den mektigste høvdingen og den største helten av alle. De spant livstråden hans med så voldsom kraft at hele borgen ristet, og de strakk gylne tråder helt opp til himmelen for å forsegle den store skjebnen hans:

Nat blev i gaard,

Nornerne kom,

som den ædling

alder satte:

bød ham blive

boldest høvding

og blandt helte

herligst agtes.

Lagde med magt de

Livsens taatter.

mens borg blev brudt

i Braalunde;

ud de strakte

strenge gyldne,

fested midt dem

i maanens sal.

I Helgakviða Hundingsbana II klandrer Helge Hundingsbane nornene for at han måtte drepe Sigruns far Hogne og bror Brage for å kunne gifte seg med henne:

"Ikke er alt deg gitt,

allvise,

– dog skylder jeg nornene noe –:

falt i morges

ved Frekastein

Brage og Högne,

jeg ble deres bane."

Som Snorre Sturlason forteller i Gylvaginning, avhang hvert menneskes skjebne av nornenes gode eller onde vilje. I Reginsmål klandrer den vannboende dvergen Andvari en ond norn for sin ulykke, antagelig en av Dvalins døtre:

"Ej al Lykke dig

Alvise! blev givet,

Noget vist, jeg siger,

Nornerne volde. —

I Morges faldt

Ved Frekasteen

Brage og Högne,

Begge jeg dem fældet."

En annen beretning som klandrer nornene for ulykke, finnes i Sigurdskvedet, der valkyrien Brynhild klandrer ondsinnede norner for sitt lengsel etter Sigurds omfavnelse:

"Ord som alt jeg angrer

Sagde jeg nu;

Gudrun er hans

Jeg er Gunnars Kone. —

Os langvarig Sorg

Fæle Norner skabte".

Norneskulptur ved Ribe VikingeCenter (Foto: Västgöten, 2010. Commons.)

Nornene opptrer også i Gudrunskvedene i Den eldre Edda, som utgjør et sterkt portrett av Gudrun Gjukesdatter, en av de mest sentrale og tragiske kvinneskikkelsene i norrøn mytologi. Gjennom tre ulike dikt – Guðrúnarkviða I, II og III – følger vi Gudrun gjennom ulike livsfaser preget av enorme tap, dyp sorg og nådeløs hevn. Handlingen starter umiddelbart etter at Gudruns ektemann, helten Sigurd Fåvnesbane, er blitt drept av hennes egne brødre, Gunnar og Høgne. Gudrun sitter ved liket, frosset fast i sjokk. Hun er ute av stand til å gråte, hikster ikke og slår ikke hendene sammen. I den norrøne kulturen ble dette sett på som livsfarlig; uten gråtens forløsning kunne sorgen drepe henne. Vendepunktet kommer først når kvinnen Gullrand trekker lakenet til side og tvinger Gudrun til å se Sigurds blodige lik og døde øyne. Da brister demningen. Gudrun bryter sammen i voldsom gråt, og sorgen får endelig utløp. Diktet avsluttes illevarslende med at hun spår brødrenes undergang som følge av sviket.

I det andre Gudrunskvedet endres perspektivet til et biografisk tilbakeblikk. Her forteller Gudrun selv om tiden etter Sigurds død. Etter å ha vandret alene i skogen og bodd hos kong Halv i Danmark, griper moren Grimhild inn i skjebnen hennes. Grimhild gir datteren en magisk glemselsdrikk for at hun skal glemme hatet hun bærer til brødrene sine, og for å overtale henne til å gifte seg på nytt. Gudrun blir dermed tvangsgiftet med Atle (basert på den historiske Attila huneren), men hun forutsier at dette ekteskapet vil bli døden for brødrene hennes, som Atle er ute etter.

I det andre Gudrunskvedet går nornene aktivt inn i hendelsesforløpet ved å informere Atle i en drøm om at hans kone ville drepe ham:

"Saa nu nys mig

norner vekker" —

bad han mig tyde

trengsels spaadom —

"saa jeg dig, Gudrun,

Gjukes datter!

med svigfuldt sverd

saare til død mig."

Etter at Gudrun hadde drept Atle, gikk hun ned til sjøen. Hun vasset rett ut i vannet for å ta livet av seg, men hun fikk ikke til å synke. Hun klandrer selv nornene for sin ulykke, ja, hun forsøker å unnslippe nornenes vrede ved å ta sitt eget liv, i et forsøk på å rømme fra den skjebnen de hadde vevd for henne:

"Gik til strand jeg

gram mod norner,

strid deres storm

stemme jeg vilde;

bar mig — ei slugte

bølger høie;

leve jeg maatte,

paa land jeg steg."

I Hamdesmål handler det om sønnenes ekspedisjon til den gotiske kong Ermanarik for å ta hevn. Vel vitende om at han snart skal dø for goternes hender, snakker sønnen Sørle om nornenes grusomhet:

"Ei vi ulves

art faar følge,

vende os vildt mod os selv,

som norners hunde,

hungerdrevne,

fostred' paa fjeldevidd.

Sterkt har vi stredet,

staar paa Gotelig,

oppe paa egg-trætte

som ørne paa kviste;

navn vi vandt godt os,

dør vi nu eller siden;

natten en ser ei,

der nornens dom faldt"

Nornene var kjent som vesener med em makt som virket i mørket og ble ofte referert til i trylleformler, slik Sigrdrifa gjør i Sigdrivsmål:

"Paa glar og paa guld

og paa gavn-eie,

i vin og vørter

og vante sæde,

paa Gungne's odd

og paa Grane's bryst,

paa nornens negl

og paa nebb af ugle."

I yngre legendariske sagaer, som Norna-Gests þáttr (Fortellingen om Norne-Gest) og Rolv krakes saga, ser nornene ut til å ha vært synonyme med vølver (hekser, kvinnelige sjamaner). I Norna-Gests þáttr, hvor de ankommer ved heltens fødsel for å forme hans skjebne, beskrives ikke nornene som vevere av skjebnen; i stedet ser "norna" ut til å være utskiftbart med og muligens et synonym for "vala" (vølve). En av de siste legendariske sagaene som ble skrevet ned, Rolv krakes saga, refererer til nornene som onde hekser. Når den ondsinnede halvalve-prinsessen Skuld samler hæren sin for å angripe Hrólfr Kraki, består den i tillegg til udøde krigere, av alver og norner.En runeinnskrift fra Borgund stavkirke bevitner troen på nornene som bringere av både gevinst og tap etter kristningen av Skandinavia. Den lyder:

Þórir ristet disse runene på kvelden før olsok, da han reiste forbi her. Nornene gjorde både godt og ondt, stort strev ... skapte de for meg.