Lausavísur: Eyvindr Finnsson skáldaspillir (B1)

Fra heimskringla.no
Hopp til: navigasjon, søk
Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Original.gif Dansk.gif


Den norsk-islandske skjaldedigtning


ved
Finnur Jónsson
1912-1915


Eyvindr Finnsson skáldaspillir
Norsk skjald, 10. årh. (d. omkr. 990).


Lausavísur (c. 985)


1. Blóðøxar téa beiða
brakþings fetilstinga
(oss gerask hnept) ens hvassa
hefnendr (setu efni);
heldr es vant, en ek vilda
veg þinn konungr, segja
(fǫ́um til fornara vápna
fljótt) hersǫgu drótni.


2. Samira, Njǫrðr, enn norðarr,
naddregns, hvǫtum þegni
(vér getum bili at bǫlva)
borðmœrar skæ fœra;
nú's þats rekr á Rakna
rymleið flota breiðan
(grípum vér í greipar
gunnborð) Haraldr sunnan.


3. Lýtr fyr lǫngum spjótum
lands folk; bifask randir;
kveðr oddviti oddum
Eyvindar lið skreyju.


4. Baðat valgrindar vinda
veðrheyjandi Skreyju,
gumnum hollr né golli,
Gefnar sinni stefnu -
ef sólspenni svinnan
sigrminnigr vilt finna,
fram halt, Njóts, at nýtum
Norðmanna gram, ranna.


5. Veitk, at beit enn bitri
byggving meðaldyggvan
bulka skíðs ór bǫ́ðum
benvǫndr konungs hǫndum;
ófælinn klauf Ála
éldraugs skarar hauga
gollhjǫltuðum galtar
grǫnduðr Dana brandi.


6. Fyrr rauð Fenris varra
flugvarr konungr sparra
(malmhríðar svall meiðum
móðr) í Gamla blóði,
þás óstirfinn arfa
Eiríks of rak (geira
nú tregr gæti-Gauta
grams fall) á sæ alla.


7. Lítt kvǫ́ðu þik láta
landvǫrðr, es brast, Hǫrða,
benja hagl á brynjum,
(bugusk almar) geð falma,
þás ófolgin ylgjar
endr ór þinni hendi
fetla svell til fyllar
fullegg, Haraldr, gullu.


8. Bǫ́rum, Ullr, of alla,
ímunlauks, á hauka
fjǫllum Fýrisvalla
fræ Hǫ́konar ævi;
nú hefr folkstríðir Fróða
fáglýjaðra þýja
meldr í móður holdi
mellu dolgs of folginn.


9. Fullu skein á fjǫllum
fallsól bráa vallar
Ullar kjóls of allan
aldr Hǫ́konar skǫldum;
nú's alfrǫðull elfar
jǫtna dolgs of folginn
(rǫ́ð eru ramrar þjóðar
rík) í móður líki.


10. Einn dróttin hefk áttan
jǫfurr dyrr an þik fyrra
(bellir bragningr elli)
biðkat mér ens þriðja;
trúr vask tyggja dýrum,
tveim skjǫldum lékk aldri,
fyllik flokk þinn stillir,
fellr á hendr mér elli.


11. Skyldak, skerja foldar
skíðrennandi, síðan
þursa týs frá þvísa
þinn góðan byr finna,
es, valjarðar, verðum,
veljandi, þér selja
lyngva mens þats lengi
látr minn faðir átti.


12. Snýr á Svǫlnis vǫ́ru,
svá hǫfum inn sem Finnar
birkihind of bundit
brums, at miðju sumri.


13. Lǫ́tum langra nóta
lǫgsóta verfótum
at spáþernum sporna
sporðfjǫðruðum norðan;
vita, ef akrmurur jǫkla,
ǫl-Gerðr, falar verði,
ítr, þærs upp of róta
unnsvín, vinum mínum.


14. Fengum feldarstinga
fjǫrð ok galt við hjǫrðu,
þanns álhimins útan
oss lendingar sendu;
mest selda ek mínar
við mævǫrum sævar
(hallæri veldr hvǫ́ru)
hlaupsildr Egils gaupna.




   1. Hefnendr ens hvassa Blóðøxar téa beiöa fetilstinga brakþings; setu efni gerask oss hnept; es heldr vant segja drótni hersǫgu, en ek vilda veg þinn konungr; fǫ́um fljótt til forum vápna = Den hvasse Blodøkses hævnere ønsker kamp; tid og lejlighed til at sidde i ro bliver os trang; det er meget vanskeligt at mælde herskeren ufred, men jeg vilde kun din hæder, konge. Lad os straks gribe de gamle våben i hånd.
   2. Samira hvǫtum þegni, naddregns Njǫrðr, fœra borðmœrar skæ enn norðarr; vér getum at bǫlva bili; nú 's þats Haraldr rekr sunnan breiðan ñota á Rakna rymleið; vér grípum gunnborð í greipar = Det sömmer sig ikke, kriger, for den raske mand at flytte skibet (-ene) endnu længere nordpå; vi forbander enhver given efter; netop nu fører Harald sydfra på havet en bred flåde; vi tager vore skjolde i hånd.
   3. Lands folk lýtr fyr lǫngum spjótunn: randir bifask; oddviti kveðr oddum lið Eyvindar skreyju = Landets befolkning bukkar under for de lange spyd; skjoldene ryster; hærføreren (kong Hakon) hilser med oddene (spydene) på Eyvind skreyjas mandskab. [Jfr. Hákon góði].
   4. Valgrindar Gefnar veðrheyjandi, hollr gumnum né golli, baðat Skreyju vinda stefnu sinni, - "ef sigrminnigr vilt finna svinnan Njóts ranna sólspenni, halt fram at nýtum gram Norðmanna" = Krigeren, huld mod mænd, grum mod guld, bad Skreyja om ikke at forandre sin retming - "hvis du, kampvillig, ønsker at træfe den kloge kriger, så styr lige frem imod Nordmændenes dygtige konge."
   5. Veitk, at enn bitri benvǫndr beit ór bǫ́ðum hǫndum konungs meðaldyggvan bulka skíðs byggving; grǫnduðr Dana klauf ófælinn gollhjǫltuðum brandi skarar hauga Ála galtar él-draugs = Jeg ved, at det hvasse sværd, svunget med bægge kongens hænder, bed den lidet brave skibs-beboer (viking; Alf askmand vistnok); Danernes fjende, aldrig sky, kløvede med sit guldhjaltede sværd krigerens hoved.
   6. Fyrr rauð flugvarr konungr Fenris varra sparra í blóði Gamla - móðr svall malmhríðar meiðum -, þás óstírfinn of rak alla arfa Eiríks á sæ; nú tregr fall grams geira gæti-Gauta = För rødfarvede den flugtsky konge sværdet i Gamles blod - modet svulmede hos krigerne -, da den venlige (konge) drev alle Eriks sönner ud på havet. Nu volder kongens fald krigerne sorg.
   7. Kvǫ́ðu þik, Hǫrða landvǫrðr, láta geð falma lítt, es benja hagl brast á hrynjum, - almar bugusk -, þás fullegg fetla svell gulla ófolgin endr ór hendi þinni, Haraldr, til fyllar ylgjar = Mam sagde, at du, Hördernes hersker, ikke lod dit mod svigte, da pilene bragede på brynjerne - buerne spændtes -, da de blottede, fuldskarpe sværd för rungede i din hand, Harald, til mættelse for ulvinden.
   8. Bǫ́rum fræ Fýrisvalla á hauka fjǫllum of alla ævi Hákonar, ímunlauks Ullr; nú hefr folkstríðir of folginn meldr fáglýjaðra þýja Fróða í holdi móður mellu dólgs = Vi bar guld på vore arme i Hakons hele levetid, O kriger; nu har folkefjenden skjult guldet i jorden.
   9. Fallsól bráa vallar Fullu skein of allan aldr Hǫ́konar á Ullar kjóls fjǫllum skǫldum; nú 's elfar alfrǫðull of folginn í líki móður jǫtna dolgs; rǫ́ð ramrar þjóðar eru rík = Guldringene skinnede Hakons hele levetid på skjaldenes arme; nu er guldet skjult under mulde. De mægtiges handlinger er uomstødelige.
   10. Einn dróttin hefk áttan fyrra an þik, jǫfurr dyrr, biðkat mér ens þriðja; elli bellir, bragningr; vask trúr dýrum tyggja; lékk aldri tveim skjǫldum: fyllik flokk þinn, stillir: elli fellr á hendr mér = Jeg har haft én herre för dig, herlige konge; jeg ønsker mig ikke en tredje; alderdommen er trykkende, konge; jeg var trofast mod den udmærkede konge; jeg har aldrig legt med to skjolde; jeg slutter mig til din skare fyrste; jeg begynder at blive gammel.
   11. Skyldak síðan frá þvísa finna þinn þursa týs byr góðan, skerja foldar skíðrennandi, es verðum selja þér, valjarðar veljandi, lyngva mens látr, þats minn faðir átti lengi = Nu skulde jeg herefter alltid mærke dit velvillige sind (mod mig), søfarende konge, siden jeg; tvinges til at udleverevdig, ringvælger(?), den ring, som min fader så længe havde ejet.
   12. Snýr at miðju sumri á Svǫlnis vǫ́ru; svá hǫfum sem Finnar of bundit inn brums birkihind = Det sner på jorden midt on sommren; som Lapperne har vi måttet binde gederne ind i staldene.
   13. Lǫ́tum lǫgsóta sporna norðan verfótum at sporðfjǫðruðum spáþernum langra nóta; vita, ef jǫkla akrmurur, þærs unnsvin of róta upp, verði falar vinum mínum, ítr ǫl-Gerðr = Lad os lade havhesten (skibet) træde med sine søfødder nordfra hen til (for at erhværve) sildene (de lange træknæts tærner med fiskehaler); lad os se, om ikke sildene, som skibene har øst op af havet, fås tilkøbs hos mine venner, herlige kvinde.
   14. Fengum feldarstinga ok galt við fjǫrðhjǫrðu, þanns álhimins lendingar sendu oss útan; ek selda mest mínar hlaupsildr Egils gaupna við mævǫrum sævar; hallæri veldr hvǫ́ru = Jeg tog min kappenål, som Islænderne havde sendt mig fra, deres land dernde, og solgte den for sild; jeg måtte sælge alle mine pile for sild [her er en leg med ordene for píl og síld]. Uåret volder et og andet.