Mortensgås

Fra heimskringla.no
Hopp til: navigasjon, søk
Har du husket å støtte opp om ditt favoritt kulturprosjekt? → Bli en Heimskringla-venn og gi et bidrag til Heimskringla.no.

Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Norsk.gif


Mortensgås

Kristofer Visted

Aftenposten
10. november 1933


At den skikk å spise gås på mortensmesse er gammel, fremgår bl.a. også derav, at på primstaven er St. Martins dag, 11. november, avmerket med en gås. Der finnes forresten også undertiden som tegn en gris som likeledes hentyder til det festmåltid man den dag skulde innta. Og forholdet er visstnok det, at man på landsbygden, hvor gåsen som husdyr er sjelden, helst spiste svinestek, mens det sedvanlige i byene var, at gåsen skulde pryde bordet denne dag. I alle fall viser dette, at man betraktet dagen som en særskilt høitid, da man efter gammel skikk skulde spise både fett og godt.

Tamgås
Det spørsmål vil da uvilkårlig reise sig, om det er til ære for denne middelalderske helgen, at vi enda idag mesker oss, eller om der er andre og muligens enda eldre forestillinger som ligger bakenfor denne etefest.

Hertil kan straks svares, at Martin av Tours, til hvem dagen var helliget, slett ikke selv forstod å sette pris på bordets gleder, men førte et asketisk liv i avholdenhet og selvfornektelse. Han var oprinnelig romersk krigstribun i Gallia, men kom tidlig under innflydelse av kristendommen og blev katekumén eller, som det heter i vårt gamle sprog, «primsignat». Herunder forteller legenden det trekk som blev bestemmende for hans fremtidige virksomhet. Da han en vinter lå i leir, møtte han utenfor byporten en mann som var uten klær og skalv av kulde. Uten nølen tok han sitt sverd, skar kappen tvers over og gav halvdelen til den fattige mann, mens han beholdt den andre halvparten for sin egen kropp. Det var en virkeliggjørelse av Kristi ord «Jeg var naken, og I har beklædt mig». Om natten åpenbarte også Kristus sig for ham i drømme og sa: «Martinus, skjønt du bare er katekumén, har du beklædt mig med din drakt».

Martinus lot sig derefter straks døpe og tok avskjed fra krigstjenesten for helt å ofre sig for sin nye tro. Siden grunnla han et kloster i Poitiers. Ryktet om hans fromhet og undergjerninger bredte sig efterhvert, og han måtte tilslutt, meget mot sin vilje, gå med på å la sig gjøre til biskop i Tours. I denne stilling utøvet han en stor misjonsvirksomhet blandt den hedenske befolkning her omkring; han brøt ned templer og gudebilleder og reiste i stedet kirker og klostrer. Legenden tillegger ham også tallrike undere, han opreiste døde og helbredet syke. Til hans grav i Tours skjedde der siden valfarter, og han blev av folket ophøiet til helgen. Hans dødsdag 11. november var i middelalderen en av de større kirkefester.

St. Martin blev dog ikke for eftertiden stående først og fremst som en troens stridsmann mot hedenskapet. Det som blev bestemmende for hans billede, var tvertimot hans mildhet og godgjørenhet; og denne utstrakte sig ikke bare til menneskene, og da særlig de fattige, men også til dyrene. Legenden forteller, hvorledes han engang reddet en hare som var forfulgt av hundene; og da han kom til en bekk, hvor en flokk rovfugler fråtset i småfisk, måtte fuglene ta flukten på hans bud, idet han sammenlignet disse med djevlene som efterstreber de intetanende mennesker.

Blandt dyrene var det forøvrig husdyrene som var gjenstand for hans særlige omsorg, og han blev disses og gjeternes vernehelgen. Om St. Martin som hjordenes beskytter finnes det et merkelig vidnesbyrd i en gammel-tysk trylleformular, som gjeterne brukte mot ulvene for at disse ikke skulde gå løs på vakthundene, og lyder slik:


Krist blev født før ulv og tyv.
Da var St. Martin Kristi hyrde.
Den hellige Krist og St. Martin,
dem ligger det på
å vokte for hunder og tisper,
at hverken ulv eller ulvinne kan gjøre dem skade
hvor de enn løper
i skog, på vei eller hei.
Den hellige Krist og St. Martin
bringer mig dem alle friske hjem igjen idag.


På den andre siden måtte også St. Martin verne folk mot hundene, når disse blev altfor farlige. Helgensagaen forteller herom: «Martins læresveiner fór en dag på en mark, og da løp en olm hund mot dem og gjødde. Da sa en av dem: «I Martins navn byr jeg dig å tie!» Og da tiet hunden som om tungen var skåret ut av hodet på den. Martin gjorde ikke bare selv tegn, men mange gjorde det også i hans navn.

Ved sin mildhet og godgjørenhet virket St. Martin som et forbillede for alle mennesker. På hans fest måtte derfor også folks matbod og pung stå åpne for de små i samfundet. Det var ikke bare de rike som hadde rett til å leve godt den dag, men også de fattige hadde krav på en ekstraforpleining i St. Martins navn. Mortensaften gikk derfor fattige barn omkring i husene og samlet gaver, kjøtt og flesk, epler og nøtter m.m. I Mellem-Europa sang de herunder en vise om St. Martin, idet de lovet at han vilde belønne den glade giver herfor:


Martin er en god mann
som det vel gjengjelde kan.


Men hvis de derimot ikke fikk noget, hadde de på rede hånd et vers, hvori de skjelte vedkommende for en gnier og gjerrigknark.

Også i Norge er der optegnet slike Martins-viser, som visstnok i tidens løp er blitt sterkt forvansket, men som likevel kan gi et billede av deres karakter. I en av dem fremholdes St. Martin som det store eksempel til efterfølgelse:


Kva gjorde Martin bisp
fjortan kveldar i joli?
Fattige gav han kodn,
frjosande gav han klæ og sko,
døyande gav han trøyst, osv.


Og disse omvandrende små tiggere har ikke alltid været beskedne i sine krav, hvis vi kan tro en annen ramse:


Kva gav Fagra-Martin sine drengjer fyrste kvelden jol?
- - - -
seks øksna,
fem kjyr,
fire feite svin,
tre får,
to gjæs,
en liten ferdande fugel som væl kunde fljuga.


Men der skulde ikke bare spises kraftig mortensaften, men også drikkes tett. I de vindyrkende deler av Mellem-Europa var nu vinen tilstrekkelig gjæret, så man da kunde begynne å tappe, og dette gav naturligvis anledning til et stort drikkelag. Hos oss har man almindelig måttet nøie sig med øl. Til dette gilde siktes der også, når der på primstaven forekommer et drikkehorn på denne dag.

Den fromme St. Martin var således ved en skjebnens ironi blitt representant for en av årets mest utskeiende folkefester.

Og hermed er vi visstnok nådd til kilden for denne i høi grad verdslige fest. For det skyldes sikkert ikke bare St. Martins hellighet at denne fest er opstått, og heller ikke at den har fått sin materialistiske karakter. Andre utenforliggende og eldre forhold har tydeligvis medvirket hertil.

I vår egen saga uttrykkes denne sammenheng meget tydelig. Det heter nemlig om Olav Tryggvason, at den hellige Martin synte sig for ham i en drøm, før han steg i land på Moster, og bød ham, at han herefter skulde tømme hans eget og de andre helgeners «minne» ved gildene istedenfor de gamle guders.

Den hedenske fest som det i denne forbindelse kan være tale om må være den eldgamle høstfest med tilhørende blot. Høstskikkene med sine festmåltider blev imidlertid ved overgangen til kristendommen dels henlagt til mikkelsmesse 29. august og dels til martinsmessen, og fordelingen mellem disse to fester synes nærmest å være foretatt således, at den første var viet jordens grøde, men den andre blev knyttet til husdyrene. Overgangen til denne siste synes å ha foregått derigjennem, at november måned fra gammelt har været slaktemåneden. Husdyrene var nu i aller beste hold og derfor modne for slaktning. Og denne mortendagens sammenheng med slaktefesten har altså knyttet St. Martins navn til husdyrene og merkelig nok gjort ham til helgen og beskytter.

Der foreligger også fra vårt eget land vidnesbyrd om at bondens tanker denne dag særlig var viet husdyrene. I en gammel primstavoptegnelse heter det nemlig: «På St. Martins dag den 11. november gis feet første gang den vinter granbar å ete; for de sier, at det da skal være kommet en saft i granen, klar som vin og meget søtsmakende, hvilket om vinteren gir feet stor styrke». Og som vi foran hørte, at St. Martin vernet feet mot ulvene, gjennem trolldomsmidler, så møter vi den samme tanke, når det videre heter: «Skytes nogen ulv, da skal kjøttet skjæres i lange, smale stykker og hårdtørkes i vinden, siden støtes til pulver og inngis feet. Dette preservativ mener de skal ha den virkning, at ulvene ikke skal rive eller slite kreaturene som samme har inntatt».

Som en siste rest av det hedenske høstblot og den gamle slaktefest må vi altså betrakte det, når vi fremdeles spiser mortensgås.

Men folk har hatt vanskelig for å forlike gåsen med den fromme St. Martin og opfant legender som en forklaring herpå. Disse har en spøkefull gammel dansk forfatter, H. Skouning, benyttet sig av i et skrift, utgitt 1616, hvor han ikke alene gir gåsen skylden for at St. Martin blev biskop og helgen, men at den også blev årsak til hans død. Han forteller nemlig meget respektløst:

«Her berettes, at St. Morten skal have boet i Turon udi Frankrige anno 386, og da han havde ført så hellig et levnet, udvalgte borgerne ham til bisp; men han undslog sig, flyktede den 11. november og gjemte sig i en gåsesti. Gjæssene forrådte ham imidlertid ved sin gjækken, så at han dog blev indsat til biskop. Herover blev den fromme St. Morten så forbitret, at han påbød over hele Frankrige at slagte gjæssene den 11. november. Og som han engang selv haver havt en stegt gås for sig, haver han af en hissig appetit og begjæring skåret det ene toplår af hende og ædet i en hast, hvorover han er falden i en heftig feber og derefter døde, der han havde 36 år været biskop. Før sin død forbannede han gjæssene og gjentog befalingen».

Mortensmessen var den største merkedag i november, og man tok da naturligvis varsel fra gåsesteken, av hvis brystben man spådde om været i vinterens løp. Når brystbenet var avpillet, heter det, skulde man holde det op for lyset, de hvite plettene i det betegnet da sne, mens det brune varslet frost og kulde. Den forreste del av brystbenet, spådde om vinteren før jul, den bakerste om været efter jul.


HEIMSKRINGLA er et privat initiativ. Prosjektet mottar ikke noen form for offentlig støtte. Vi har kun utgifter og ingen faste inntekter. Kostnader til teknisk drift og utstyr bæres av privatpersoner. Alle økonomiske bidrag mottas derfor med stor takk. Ønsker du eller ditt foretak å støtte prosjektet økonomisk? Ta gjerne kontakt med oss, eller bruk vårt norske kontonummer 97105024499. Du kan også støtte oss via vårt Vipps-nummer 78431. For utenlandske bidrag bruk vårt IBAN-nummer NO6897105024499, med SWIFT-kode: DNBANOKK eller SEPA-kode: SKIANOBB. En kan også overføre penger til HEIMSKRINGLA via PayPal eller vippse via mobilen til 78431. Vi selger også fast annonseplass på venstre sidemeny til rimelig pris. Alle bidragsytere krediteres med navn for sine bidrag.