Moster - der kristenretten ble satt

Velg språk	Norrønt	Islandsk	Norsk	Dansk	Svensk	Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ►

Knut Rage, Tysnes

Moster - der kristenretten ble satt
Om Mostratinget 1024
med «Kristendomsbolken av Gulatingslovi»
ved Knut Robberstad, 1924

Knut Rage © 2020

Innledning

Bautasteinene ved Moster gamle kirke med relieffer av Olav Tryggvason og Olav Haraldsson med biskop Grimkjell i midten. Minnesmerket ble avduket av kong Olav V i 1979. Relieffene er tegnet av Johannes Mjeldheim og modellerte av Sverre Loge Pettersen. Foto: Knut Rage.

Den som besøker 1100-talls kirken på Moster, en øy i Bømlo kommune på det norske Vestlandet, et par timers biltur og en ferjetur sør for Bergen, trår bokstavelig talt på historisk grunn. Allerede ved kirken oppdager man de høye bautalignende relieffene som fremstiller Olav Tryggvason og Olav Haraldsson med biskop Grimkjell i midten. Nedenfor kirken ligger Moster amfi, som foruten en stor utendørs amfiscene hvor det årlig blir oppført sogespel og holdt konserter m.m., også inneholder det man nærmest kan kalle et "opplevingssenter" for nettopp det Moster handler om - overgangen fra hedendom til kristendom, eller overgangen fra vikingtid til rikssamling i kristen regi.

Det nåværende anlegget skriver seg fra 950-årsmarkeringen for Mostratinget i 1995. Det er planer om oppgradering og utvidelse av utstillingen, men for den besøkende er det vi blir presentert for mer enn godt nok. Vår entusiastiske og kunnskapsrike guide, som også er daglig leder for Moster amfi, tar oss med på en vandring til kirken, hvor hun fisker frem en gedigen kirkenøkkel og forteller historien om det som kanskje er Norges eldste kirke (men altså ikke den kirken som ble bygget etter pålegg av Olav Tryggvason, og som sto der da Mostratinget ble holdt), hvorpå hun viser frem området rundt kirken og tar de besøkende med inn i selve amfiet, hvor de største opplevelsene venter - en utstilling hvor man blir tatt med på en vandring fra hedendom og vikingtid gjennom bokstavelig talt en ujevn gange inn i kristen tid, fra den enøyde Odin til Kristus, kongen. Og likevel forblir hverdagslivet det samme - strevet for det daglige utkommet, fisket, jakten, den folkelige overtroen.

I 30 år ble sogespelet "Kristkongane på Moster" av Johannes Heggland oppført på Moster amfi. Fra 2016 har et nytt spel tatt over - "I slik ei natt" skrevet av av Sven Tindberg. "Mostrasplelet" er et begrep.

Å vandre rundt omkring på dette området, med utgangspunkt i den vesle steinkirken fra 1130, med status som (trolig) Norges eldste kirke, er bokstavelig talt å bevege seg på historisk grunn. Like nede i bakken ligger den store steinen der Olav Tryggvason talte på tinget i 995, og herfra kan man klatre opp på toppen av Vetahaugen der det til 900-årsfeiringen i 1924 ble reist et stort steinkors til minne om det som skjedde i 1024. Her kan man gå inn i hulen der Olav etter tradisjonen skal ha søkt ly med noen av sine menn, og på veien ned til kirken igjen møter den besøkende en statue av Tora Mostrastong, mor til Harald Hårfagre.

I 2024, om knappe fire år i skrivende stund, er det tusen år siden det ble holdt ting på øya Moster, ledet av Olav Haraldsson og den engelske biskop Grimkjell. Nøyaktig hvor på Moster tinget ble holdt vet man ikke, men det er ikke urimelig å tenke seg at det kan ha blitt holdt på plassen like ved kirken fra 1100-tallet (hvor Olav Tryggvason først fikk bygget en trekirke), der man finner den store steinen som gjennom tidene har hatt skiftende navn, men som i dag går under navnet av "kongesteinen", ettersom man finner navnetrekkene til både Håkon 7, Olav 5 og dronning Sonja risset inn i steinen. Tidligere gikk steinen under navnet "tingsteinen". Den egner seg utmerket godt til "talerstol", hvor man kan stå hevet over mengden - artikkelforfatteren har selv prøvd det!

Det såkalte Mostratinget i 1024 skulle få en skjellsettende betydning for kirke- og samfunnsliv i landet - ja, det forandret norgeshistorien som få andre begivenheter, like til denne dag. På tinget av frie bønder la Olav Tryggvason og biskop Grimkjell frem den såkalte kristenretten, som senere også ble vedtatt på de ulike lagtingene. Utfallet av tinget på Moster kan dermed betraktes som den formelle innføringen av kristendommen som nasjonal religion i Norge. Selve kristningsvedtaket på Moster finner vi i det første kapitlet av Gulatingsloven, som det også er tatt med brudstykker av i Frostatingsloven.

Og så melder det første spørsmålet seg: hvorfor nettopp på Moster?

Torolv Mostraskjegg og Vetahaugen

"Kongesteinen" ved Moster gamle kirke, med navnetrekkene til Haakon IV og Olav V, samt dronning Sonja. Steinen har tradisjonelt gått under navnet "Tingsteinen", og i følge tradisjonen skal Olav Tryggvason ha stått på den da han talte til tingsamlingen på Moster 995. Foto: Knut Rage.

Torolv Mostraskjegg er, viser det seg, et godt utgangspunkt når jeg prøver å nøste opp i løse og mindre løse tråder rundt dette stedet jeg besøker en av de varmeste dagene i juni 2020. Det er tretti grader i skyggen, himmelen er blå og skyfri. Landet er preget av restriksjoner pga. koronapandemien, og i dag er første åpningsdag dette året. Jeg rusler rundt Moster gamle kirke, tar bilder, ser opp mot det store korset på toppen av høyden ovenfor kirken og amfiet - "Vetahaugen".

Vel hjemme leter jeg i litteraturen, jeg trenger en begynnelse, et sted å legge ut fra. Og jeg finner det jeg leter etter i en eldre utgave av Sunnhordland Årbok - "Torolv mostraskjegg og Moster" av Knut Robberstad.

Om høvdingen Torolv Ørnulvsson blir det fortalt i den islandske ættesagaen Eyrbyggja saga og andre sagaer, som forteller at Torolv flyttet (les: flyktet) fra Moster og bosatte seg på Island. Sagaen ble skrevet ca. år 1200, flere hundre år senere, men det er ingen grunn til å tvile på dateringen når det blir sagt at Torolv skal ha reist fra Norge i året 884.

Torolv skal ha vært en stor høvding og på alle måter en gjev mann. Han dyrket et nært og godt vennskap med den navngjetne Horda-Kåre, som var en av forfedrene til Erling Skjalgsson på Sola, og var også en stor blotmann. Faren hadde gitt ham navnet Rolv, men da han hadde reist eit hov som ble vigd til guden Tor ble han hetende Torolv, og ettersom han også hadde et stort skjegg fikk han tilnavnet Mostraskjegg.

En vinter kom det en fredløs mann til Torolv. Bjørn Austrøne het han, og var sønn av Ketil Flatnev fra Romsdal. Harald Hårfagre hadde lyst Bjørn fredløs på Øretinget i Trondheim fordi Bjørn hadde tatt tilbake de eiendommene som faren hans hadde hatt, og som kongen hadde tatt fra ham. Og nå hadde Harald sendt ut folk for å drepe Bjørn.

Torolv tok godt imot Bjørn og huslyden hans og lot dem bo hos seg om vinteren. Da våren kom ga han Bjørn et velutstyrt langskip, og lot også sønnen sin Hallstein bli med. På den måten kom Bjørn seg helskinnet vest i havet.

Men da Harald fikk vite om dette sendte han folk til Torolv med melding om at han nå fikk to valg, enten å miste gården og bli lyst fredløs, eller å komme til kongen og rette seg etter den avgjørelsen han ville ta i saken.

Torolv stelte i stand et stort blot og spurte Tor til råds. Svaret ble at han skulle dra til Island. Dermed skaffet Torolv seg et stort havskip og tok med seg alt folket sitt og alt hva han eide og hadde. Mange av vennene hans slo følge. Han rev ned Torshovet og lastet det meste av bygningstømmeret ombord i skipet, og tok også med seg molden under alteret som Torsbildet hadde stått på.

Da de kom frem til Island kastet Torolv høysetestoplene som hadde stått i hovet overbord. På den ene var det et utskåret bilde av Tor. Så sa han at han skulle ta land der høysetestoplene drev i land.

Deretter seilte de inn i en bred fjord som han ga navnet Breidafjord (som den heter den dag i dag), og her fant han stolpene på et nes, som ble hetende Torsnes, Her gikk Torolv i land og fór med ild rundt landnåmet sitt. Så bygde han en stor gård som fikk navnet Hovstad, og her satte han opp hovet. På Torsnes ble det også opprettet et bygdeting, som var fredhelget, og det samme gjaldt fjellet som fantes der, som ble kalt Helgafjell. Fjellet var så hellig at ingen måtte se det uten å ha vasket seg først, og ingen måtte drepe noe levende der, om det så var folk eller fe. Alle som skulle i et visst ærend måtte vasse ut på et skjær som fikk navnet Dritskjær. Torolv mente at han ville fare inn i fjellet når han døde og frendene hans med ham.

Om det hellige fjellet forteller Soga um Øyrbyggjerne:

Landet millom Vigrefjord og Hòvsvaag kalla Torolv Torsnes. Paa det neset stend det eit fjell, og paa det fjellet hadde Torolv slik tru, at ingen maatte sjaa paa det uvaska, og inkje livende maatte dei drepa paa fjellet, korkje menneskje eller fe, minder det gjekk burt av seg sjølv. Det fjellet kalla han Helgefjell, og han trudde at dit skulde han fara, naar han døydde, og like eins alle frendarne hans paa neset. Paa den tangen der Tor rak i land, lét han segja alle domarne, og der sette han heradstinget. Der var det òg slik ein fredhelga stad, at han paa ingen maate vilde dei skulde saura vollen, anten ved aa taka fiendeblod eller ved aa gjera sitt naudtrengde der; til det hadde dei eit skjer dei kalla Dritskjer.

Korset på Vetahaugen ved Moster gamle kirke. På Island fredhelget Torolv Mostraskjegg et tilsvarende fjell, Helgafjell. Foto: Knut Rage.

Sagaen gjør et stort poeng av at Torolv hadde troen på Tor med seg fra Moster, sammen med hovet. Også før han reiste til Island må han ha hatt en sterk tro på at han skulle i fjell når han døde. Og da reiser spørsmålet seg hvor på Moster gården og hovet hans har stått, hvor det kan ha vært et tingsted og hvor det kan ha vært et hellig fjell, som Helgafjell på Island?

I sin artikkel i Sunnhordland Årbok går Knut Robberstad i en grundig utredning gjennom de akuelle stedene, ut fra den forutsetning at hovet sto på gården til Torolv den tiden han bodde på Moster, på samme vis som på Island. Tingstedet skulle ligge en passe avstand fra høvdingsetet, på en plass som var høvelig for tingfolket, dvs. på en slette med passe gangavstand til sjøen. Mosterhamn er et slikt sted.

Det er tre fjell som merker seg ut, men det er bare Vetahaugen som kan tenkes å ha vært et hellig fjell tilsvarende Helgafjell på Island (som er ca, 70 m høyt, Vetahaugen er under 60 m.). Fra Vetahaugen er det råd å se langt i alle retninger, og på tilsvarende vis kan haugen (eller fjellet) sees fra alle kanter. Dertil kommer at det finnes en hule som går dypt inn i fjellet, der det kunne være plass til både Torolv og flere. "Det var på tide at dei kristna haugen og sette kross på han i 1924," kommenterer Robberstad i artikkelen.

Vi kan tenke oss at Torolv Mostraskjegg var en høvding som bodde på Grindheim eller Totland og hadde hovet sitt der, og eide andre gårder i tillegg, drev på sjøen og eide flere havgående skip, hadde gode kontakter både utenfor og innenfor tinglaget og var kort sagt så mektig at han uten å blunke tok imot den fredløse Bjørn Austrøne og ga ham og folkene hans husly, vel vitende om at han dermed satte seg opp mot Harald Hårfagre.

Da Olav Tryggvason noen tiår senere la til land på Moster kom han til en bygd der kongen eide de største gårdene, men uten noen hovedgård som kunne yte motstand. En av kongens gårder var Teigland, som siden ble gitt som prestegård for Tangbrand og de katolske prestene som fulgte etter ham. Kirken ble reist i utkanten av denne gården, like ved det gamle tingstedet og det hedenske fjellet til Torolv. Da Olav den hellige innførte kristenretten der var det på en grunn som det sto den største vørnad av. Stedet passer godt til en tingvoll, her finner vi ennå "tingsteinen" der Olav Trygvasson etter tradisjonen sto da han talte til folket.

Mosterøy er med sine 12 kvadratkilometer ingen stor øy, men blir stundom referert til som en selvfølgelighet i den norrøne litteraturen, og det var således mer naturlig enn tilfeldig at Olav Tryggvason og senere Olav Haraldsson valgte nettopp Moster som utgangspunkt for kristningen av Norge. Moster ser således ut til å ha hatt en posisjon som tingsted like siden Torolv Mostraskjeggs tid.

Håkon den gode

Statue av Tora Mostrastong utført av Arne Mæland i parken ved Moster Amfi på Bømlo. Foto: Knut Rage.

Sagaene forteller ikke stort, annet enn at Harald Hårfagre på sine eldre dager fikk et barn med en tjenestekvinne. Hun kom fra Moster og het Tora, hun var særs høy og rank og folk ga henne tilnavnet Mostrastong. Gutten hun fødte ble kalt Håkon og skulle bli Norges første kristne konge.

Håkon ble i følge en fornøyelig historie i Snorres Harald Hårfagres saga sendt i gave nærmest som en hån mot den engelske kong Adalstein, men ikke desto mindre ble frillegutten tatt imot til oppfostring og fikk en kristen oppdagelse - ja, så god utdanelse fikk han at det gjorde ham skikket til kongegjerningen i Norge. Håkon Adalsteinsfostre fikk tilnavnet "den gode" av folket.

Historien om kristningen av Norge handler om en prosess som foregikk over lang tid. At Harald Hårfagre sendte en sønn til den kristne kong Adalstein for å la ham oppfostres ved hans hoff kan bety at Harald ønsket en fortgang i kristningen av Norge, for å gi landet en statsforvaltning under en kristen konge som andre steder i Europa. For å bruke et moderne uttrykk, så ser det ut som kristningen av landet like mye, eller mer, handlet om en "modernisering" av samfunnet enn et ønske om et religionsskifte.

Det norrøne samfunnet fikk tidlig kontakt med kristendommen på så mange vis. Vikingene møtte kristne mennesker på sine tokt i vesterled, hvor de gjerne - som på Man - giftet seg med kristne kvinner, og de tok kristne treller med seg hjem til Norge. For å drive handel i kristne land måtte norrøne kjøpmenn helst la seg døpe. Et av de mest interessante arbeider om denne tidlige overgangstiden fra hedendom til kristendom er Fridtof Birkeli sitt arbeid om de mange store steinkors på Vestlandet, fra 800-tallet av. Her går det frem at det alt i alt er registrert 60 bautasteiner med kristne symboler eller formet som kors, hovedsakelig på Vestlandet, fra 800-tallet (minst to), fra 900-tallet (ca. 20) og resten fra 100-tallet. Av dette antallet kan man dra noen realtivt sikre slutninger. For det første må det ha eksistert et ikke ubetydelig antall kristne mennesker i tiden da disse steinene ble reist, og de som reiste dem må ha hatt en fremtredende posisjon i samfunnet - ikke bare som enkeltindivider, men som hele slekter som må ha vært toneangivende i sine lokalsamfunn. I tillegg er det funnet en rekke hengekors i form av smykker o.l., men det er vanskelig å avgjøre om disse kan ha vært brukt i en religiøs sammenheng eller bare for pynten sin skyld. Men at kristendommen gradvis fikk grep i Norge, særlig fra England (og da i første omgang på Vestlandet som var mest mottakelig for impulser vestfra) er det liten tvil om. Motstanden var størst i innlandet, og i Trøndelag. I tillegg kommer den såkalte "primsigningen", som i mange tilfeller var obligatorisk dersom man ønsket å drive handel eller gå i krigstjeneste hos kristne konger. Var man først primsignet, var man så godt som kristen.

Håkon den gode (ca. 920 - 960) var konge i Norge ca. 935 - 960, og var den første kristne kongen, og i den grad vi tenker på Håkon som den som innførte kristendommen i landet, er det ikke feil å kalle ham den kriste kirkes grunnlegger i Norge. I tyve år prøvde han å vinne folket for den kristne tro, og gjorde også visse fremstøt for å få slutt på f.eks. blotingen. Ca. 940 innførte han både på Vestlandet og i Trøndelag en represenativ lagtingsforfatning og organiserte også et leidangsvesen. Fra England kom det munker og prester, og Håkon fikk bygget noen kirker på Møre, hvor prestene fikk sine misjonsstasjoner. Men bøndene brente kirkene og drepte prestene, og selv måtte han delta i bøndenes offerfester:

Dagen efter, da man gik til bords, stimlede bønderne sammen om kongen og sagde, at han nu skulle spise hestekød. Det ville kongen på ingen måde. Så bad de ham drikke kogevandet. Det ville han ikke. Så bad de ham spise det afskummede fedt. Det ville han heller ikke, og de var da nær gået på ham. Jarl Sigurd sagde, at han ville forlige dem, og bad dem stoppe angrebet. Han bad kongen gabe over kedelhanken; damp fra kogningen af hestekødet havde sat sig på hanken og gjort den fedtet. Kongen gik derhen og viklede en hørklud om hanken og gabte over den; han gik derefter til sit højsæde, men ingen af parterne var tilfredse.

Håkon var på ingen måte noen svak konge. Han fikk som nevnt innført en rekke viktige lover og forordninger, og var godt ansett hos folket. Men kristningsforsøket lyktes han ikke med. Motstanden ble for sterk, og han fant det tydeligvis klokest å la det bli med det.

Olav Tryggvason

Der siges, at fra den Tid Harald hin Haarfagre allerførst tiltraadte Regjeringen var gaaet et hundrede og otte og fyrretyve Aar til den Gang da Olaf Tryggvesøn nu drog fra Landet med fem Skibe, over til England, da han i eet Aar havde været Konge i Norge; han drog da om Høsten igjen tilbage til Norge; med ham fulgte Biskop Jon og mange Præster, Thangbrand Præst og Thormod og mange andre Guds Tjenere, som han satte til at styrke og opføre Guds Kristendom, til at lære dem, som forhen troede vrangt, at vende sig til den rette Vej, og som skulde lære dem, at Sandhedens Lys udgaaer fra den almægtige Gud.

Moster gamle kirke, bygget på 1130-tallet på tuftene av kirken som ble reist av Olav Tryggvason på slutten av 900-tallet. Blir regnet som en av Norges aller eldste kirker. Foto: Knut Rage.

Før han steg i land på Moster 995, det året han tok kongsmakten, hadde Olav Tryggvason en underlig drøm. Den hellige Martin kom til ham i søvnen og fortalte at han fra nå av skulle drikke til hans egen og de andre helgeners ære ved gildene og ikke lenger til de gamle guder .

Om dette forteller Odd Munk:

Da Kong Olaf kom fra Vesterhavet, laae han ved den Ø i Norge, der hedder Moster, og om Natten aabenbarede den hellige Biskop Martinus sig for ham, og sagde til ham: “Det har været Skik i dette Land, at indvie Thor eller Odin eller andre Aser et Bæger ved Gjæstebude, men nu skal du indrette det saaledes, at min Skaal bliver drukket ved Gjæstebudene, og den gamle Skik skal derimod ophøre; derimod lover jeg dig, at jeg skal tale tilligemed dig i Morgen, og staae dig bi i dit Foredrag, thi mange have nu i Sinde at sætte sig derimod.” Dagen efter blev der stævnet talrigt Thing; og der kom en utallig Hob imod Kongen, og de agtede at sætte sig imod hans Tale, hvortil tre af de mest veltalende Mænd paa Thinget valgtes, at de skulde tale imod ham, og disse vare de anseeligste af alle dem, der vare samlede, baade i Kløgt og Veltalenhed, og de havde overlagt med hverandre, at de vilde tale imod ham, hvis han forkyndte Guds Navn. Kong Olaf stod paa en høj Steen, forat han let kunde sees af alle, og at hans Tale kunde høres, og denne Steen staaer der endnu til Amindelse. Da begyndte Olaf at tale til Folket og at forkynde Herrens Navn, og ved fagre Ord at lede alle til at bekjende det og at tilintetgjøre deres forrige Overtro. Og da han havde talt længe og snildelig, da rejste den sig op, som agtede først at svare ham; han saae sig om længe, og teede sig stoltelig, og vilde tale med megen Snille og Kunst. Men denne Mand overkom der en saadan Hoste og Trangbrystighed, at han ikke kunde fremføre et Ord; og han maatte da sætte sig ned igjen, uden at kunne sige noget imod Olaf. Da stod den anden op, og agtede med megen Vrede at tale mod Kongen, men denne Mand stammede paa een Gang saa meget, at man slet ikke kunde forstaae hvad han sagde; og han, som havde rejst sig med Pral og Stolthed, satte sig ned med Latter og Skam. Og da rejste den tredie sig op, og tænkte, at han skulde hævne sine Kamerader ved sine Ords Kløgt, men ham gik det saaledes, at han blev saa hæs og hvæsede, saa at man ikke kunde forstaae hvad han sagde. Eftersom de nu saa kraftigen vare besejrede, antoge mange Troen, forlode deres gamle Vildfarelse, og alle fulgte Kongens Bud.

I de fem vintre Olav Tryggvason (968 - 1000) fra år 995 til 1000 bar kongenavn i Norge kristnet han fem land: Norge, Island, Hjaltland, Orknøyene og Færøyene. De første kirkene reiste han på sine egne hovedgårder, og skiftet ut folkets tradisjonelle blot og drikkelag med juleøl, jonsmesseøl og høstøl. Han gikk hardt til verks - i Trøndelag brant han ned et hov med åtti seidmenn. Det største verket gjorde han likevel på Moster, som førte til at kristentroen ble lovfestet i Gulatings- og Frostatingsloven, og han fikk bygget kirker på Moster, Selja og i Nidaros. Det er blitt sagt at mye av Olavs fremgang skyldes en utbredt tro på at verden snart ville gå under, noe også Voluspå, diktet på slutten av 900-tallet, nøret opp under, skjønt det er vel en heller spekulativ teori.

Med Olav fulgte misjonærer fra England. Den fremste av disse var presten som etter norsk tradisjon hadde navnet Sigurd, men de islandske munkene Odd og Gunnlaug, som ca. 1180 skrev Olavs helgensaga, kalte ham Jon - "som med et annet navn het Sigurd", er det tilføyd i et håndskrift. Han har derfor gjerne gått under navnet Sigurd-Jon, men dette er høyst diskutabelt.

Som sagaen forteller, leser vi at "Biskop Jon og mange Præster, Thangbrand Præst og Thormod og mange andre Guds Tjenere" fulgte ham på ferden over havet fra England til Moster. Biskop Jon (eller Sigurd-Jon) med tilnavnet "den mektige" var Olavs fremste rådgiver, og var den som irettesatte ham når den gamle vikingånden tok overhånd, og han spilte en ikke ubetydelig rolle for at kristningsverket skulle bli så grunnfestet som det ble. Derimot gikk det verre med flamlenderen Tjodbrand, som islendingene kalte Tangbrand. Han ble etterlatt som prest ved kirken som ble bygget på Moster, men etter en tid ga han seg til å herje blant hedningene. Olav grep inn og sendte ham i stedet som misjonær til Island. Her ble han værende i to år (hvor han skal ha drept en eller to menn fordi det var skrevet nidviser om ham), inntil han vendte tilbake til kong Olav og sa at islendingene var umulige å omvende. En ny prest ble sendt dit, og etter press fra Olav ble kristendommen vedtatt ved avstemning på alltinget i året 1000, det samme året (eller året etter) som Olav falt i slaget ved Svolder.

Om kristingen på Island forteller Are Frode i Islendingabok:

"Da blev det mælt i loven at alle menn skulde være kristne, og ta ved dåp, de som før var udøpte her på landet. Men om barneutsettelser skulde den fordums lov stå ved makt og likeså om spisning av hestekjøtt. Folk kunde blote i lønn, hvis de vilde, men de skulde idømmes treårig landsforvisning hvis de blev sett av vidner. Men innen få vintre var også disse levninger av hedenskapet utryddet.".

Olav Tryggvason levde i minnet hos folket som eventyrkongen, idrettsmannen og krigeren, omgitt av sagn og saga, ofte mer fantasi enn virkelighet. Han må også ha hatt visjoner om en fullstendig omforming av det norske kongedømmet, og gikk med glød inn for å vinne kongemakten, godt støttet av mektige venner på Vestlandet. At nettopp Moster ble pekt ut som det første stedet der han gjorde et fremstøt for innføring av kristendommen kan ha vært fordi tingplassen allerede var sentral; i dette området mellom Bokn og Karmsundet var han trygg for motstand.

Etter Olav ble Norges første kirke reist.

Olav Haraldsson

Klokken i kirken på Moster fra 1130. Olav den hellige med hanap og øks. Fortidsminneforeningen. Commons.

Olav Haraldsson (995 - 1030), konge i Norge fra 1015 til 1028, hadde ennå ikke nådd helgenstatus da han kom til Moster ca. 1024. For all ettertid er han kjent som kongen som kristnet Norge, eller i det minste den som fullførte Olav Tryggvasons kristningsverk. Da Olav Haraldsson kom til makten var kristendommen uansett på vei inn som eneste religion i landet; om det ikke hadde vært Harald, så ville det blitt en annen.

Olav bygget en kirkelig organisasjon og innførte lover basert på den kristne tro som ble vedtatt på Mostratinget 1024, som igjen er å finne i Gulatingsloven. Om dette skriver professor dr. philos. Gro S. Steinsland: "Kildene forteller at det ble det avholdt et offisielt møte her mellom kong Olav Haraldsson, biskop Grimkjell og tingmennene, trolig i året 1024. Det var jo her Olav Tryggvason hadde gått i land i 995. Det kan være møtet i 1024 som runesteinen fra Kuli, populært kalt ”Norges dåpsattest”, viser til når teksten forteller at kristendommen hadde vært tolv vintre i Norge. På Moster ble kristendommen proklamert som eneste tillatte religion i landet, og her ble de grunnleggende reglene for rett kristenliv fastsatt i lovs form".

Ti år tidligere hadde Olav herjet i viking i både Østersjøen og vestover i Europa - England, den engelske kanal, Biscaya-bukten, Bretagne og til Gibraltar, "Nørvasund". Her ble han kalt hjem i en drøm, forteller Snorre:

Efter dette drog kong Olav med sine folk vestpå til Karlsåerne, hvor han hærgede og kom i kamp. Da kong Olav lå i Karlsåerne og afventede gunstig vind — han agtede at sejle ud til Nørvesund og derfra ud til Jorsalaheim — drømte han en mærkværdig drøm: En bemærkelsesværdig — men dog også skræmmende — mand viste sig tydeligt for ham og talte til ham og bad ham opgive sin plan om at rejse ud til fjerne lande: "— tag tilbage til dit arveland, for du skal være konge over Norge i al evighed!" Han forstod drømmen således, at han skulle blive konge over landet og hans efterkommere ligeså i lang tid efter.

Olav overvintret i Rouen. Her ble han døpt og konfirmert og fikk opplæring i den kristne tro. Forandret det Olav som menneske? Mange har hevdet det. Iveren etter å fullføre Olav Tryggvasons kristningsverk kan også ha hatt andre grunner. Som for både Håkon den gode og Olav Tryggvason handlet det om nasjonsdannelse. Det er et stort prosjekt som dreier seg om å innlemme nasjonen Norge i det siviliserte Europa, og det forutsetter at kongen vil ha full kontroll innad i samfunnet og være den som representerer nasjonen utad.

Hverken sagaen om Olav Haraldsson eller andre skriftlige kilder nevner tinget på Moster, og de kristne lovene som ble vedtatt her finnes heller ikke nedskrevet som en egen lovsamling, men nevnes og ble tatt med i Gulatingsloven. Tinget er også nevnt i Frostatingsloven. At årstallet er satt til 1024 er trolig korrekt, men her som overalt ellers i eldre historie må vi ta med et visst slingringsmonn. Tinget kan ha funnet sted et par år før, i 1022. I tilegg kommer innskrift på en runestein. På øya Kuli på Smøla ble den nesten to meter høye såkalte Kulisteinen reist. Steinen har et stort innhugget kors på den ene siden og denne runeinnskriften:

Þórir ok Hallvarðr reistu stein þansi ept*****

Twelf vintr hafði kristendómr um rétt i Nóregi

Tore og Halvard reiste denne steinen etter *****…

Tolv vintre hadde kristendommen bedret (ting) i Norge…

Dersom det er Mostratinget det siktes til her ble steinen reist ca. 930, men innskriften kan også referere til Håkon den gode eller Olav Tryggvason.

__________

Seks år etter tinget på Moster i 1024 ble Olav Haraldsson drept i slaget på Stiklestad, og kort tid senere ble han erklært som helgen. Gjennom hele middelalderen og frem til denne dag har Olav den hellige hatt en enorm betydning både som et kristent, men ikke minst som et nasjonalt symbol - ‘’Rex Perpetuus Norvegiae’’, "Norges evige konge".

Ved siden av jomfru Maria er Olav den mest avbiledete helgen i nordisk kunst i middelalderen. Han ble gjerne fremstilt sittende på en tronstol med en øks i den ene hånden og et rikseple i den andre, og senere med en drage med et menneskehode liggende under føttene - er det sin egen indre demon han tråkker på?

Over store deler av den kristne verden ble det reist Olavskirker - ja, Olavskapellet i Konstantinopel skal ha hatt sverdet hans som sin mest kostbare reikivie. Både i den katolske og den ortodokse kirke har Olav en sentral plass som helgen. I folketroen levde han nærmest sitt eget liv, ikke minst i form av de utallige Olavskilder, som vi også finner på Moster.

Olav kom til tinget på Moster sammen med flere prester fra Wessex i England, som ble ledet av biskop Grimkjell. Han hadde virket som prest i Norge siden 1015, og skulle forbli i landet til 1035, fem år etter Olavs død, før han returnerte til England. Det er ingen tvil om at Grimkjell må ha spilt en sentral rolle i utformingen av kristenretten på Mostratinget i 1024, og det var også han som ledet prosessen med å få Olav helligkåret, og enn videre bisto Einar Tambarskjelve og Kalv Arnesson med å la Magnus den gode komme til makten i 1035. Så sent som i 1046 skal han ha vært til stede under forliket mellom Magnus den gode og Harald Harddråde. Grimkjell var opphavsmann til den første Olavsliturgien og bidro sterkt til å fremme Olavskultusen i England.

Med et ting som ble anført av to så sterke personligheter som Olav Haraldsson og biskop Grimkjell, og som tydeligvis har vært svært godt planlagt, later det til at tingmennene har vært særdeles bevisst på sin enestående historiske rolle.

Kristeretten på Mostratinget

"Avtalesteinen" ved Moster gamle kirke er trolig eldre enn kirken. Slike bautasteiner med hull finner man flere av, på Orknøyene og også i England. Etter tradisjonen beseglet man avtaler med et håndtrykk gjennom hullet i steinen. Foto: Knut Rage.

Kristenretten som ble vedtatt på tingmøtet på Moster representerte på alle måter et radikalt brudd med det gamle samfunnet. På dette tinget ble Olav Haraldsson og hans hirdbiskop Grimkjell enige om grunntrekkene i den norske kristenretten. Følgende fem punkter blir uttrrykkelig sagt å ha blitt slått fast der:

1. Bøndere skal opprettholde kristendommen og alle de kirker som kong Olav og biskop Grimkjell bestemte på Mostertinget.

2. Biskopen skal rå for kirkene på samme måte som kong Olav innrømmet biskop Grimkjell på Moster, og som vi (lagtingsmennene) siden ble enige om.

3. Bøndene skal skaffe presterne slikt underhold (officia) som kong Olav og biskop Grimkjell tilla dem på Mostertinget.

4. Bønderne skal helligholde de dager som kong Olav og biskop Grimkjell blev enige om på Mostertinget.

5. Ingen skal ta seg kone av sin egen ætt utrenom de regler som biskop Grimkjell ga lov til på Mostertinget og alle menn siden ble for enige om.

Med disse fem punktene har folket godtatt å overta både kirkebygging og underhold av prester, det blir innført helligdager og forbud mot ekteskap med kvinnelige slektninger uten godkjenning, og var i realiteten et voldsomt inngrep i folks vante rettsforestillinger. Samtidig står forhandlingene på tinget også mellom kirkemakt og kongemakt, og kan ikke annet enn å tolkes som en stor politisk seier for biskop Grimkjell.

Beslutningene på Mostratinget var ingen lov. Vedtakene som ble gjort måtte sendes til de fire lagtingrene til godkjenning før man kunne snakke om en virkelig lov. Men likevel kan man med full rett hevde at kristendommen ved tinget på Moster i 1014 var innført som eneste religion i Norge.

Kristendomsdelen av Gulatingsloven

Den eldste Gulatingsloven. Commons.

"Kristendomsbolken av Gulatingslovi" er hentet fra skriftet "Daa Noreg var misjonsmark. Minneskrift um Mostertinget 1024". Utg. som bind IV i serien "Bibliotecha Norvegiæ Sacræ". Lunde forlag, 1924. Skriftet ble utgitt til 900-årsjubileet for Mostratinget.

Oversettelsen av kristendomsdelen i Gulatatingsloven i jubileumsskriftet ble gjort av cand. jur. Knut Robberstad (1899-1981) som siden ble knyttet til Universitetet i Oslo, der hans professorat omfattet rettshistorie, tingrett og kirkerett. I tillegg var han en ivrig bidragsyter til bl.a. Sunnhordland Årbok, der han skrev en rekke lokalhistoriske artikler.

Til oversettelsen av kristendomsbolken skrev Knut Robberstad også en innledning og fotnoter som er tatt med her. I den trykte teksten fra 1924 er det konsekvent benyttet vokalformen "á" i stedet for vår moderne "å", og den er beholdt også her.

Innleiding

Kristendomsbolken er dei fyrste 33 kapitel av dei 320 som me har av Gulatingsboki. Dei gamle sette kristenretten fremst i lovbøkene sine; nár tingreglane stod framanfor den, kom det av at dei totte tingskipnaden stod likesom utanfor, og fyrst laut tinget vera sett, fyrr det kunde vera spursmál etter kva det stod i lovene.

Grunnlaget i Gulatings-kristenretten er den lov som Olav den heilage og biskop Grimkjell vart samde um pá Mostrartinget i 1024 og som sidan vart vedteki av folket pá lagtingi. Det var ikkje kongen og biskopen, men folket som gav lover, og det Olav og Grimkjell vilde hava innført, laut difor verta vedteke av folket pá lagtinget i kvart lagdøme. Lovene vart ikkje skrivne i bok pá Olavs tid, den fyrste Gulatingsboki skal vera skrivi truleg umlag ár 1100, men me trur likevel at det aller meste av det me no finn i Gulatingsboki som Olavstekst, er kong Olavs lov. Pá fire stader i Gulatings-kristenretten er det med reine ord nemnt dei avtalor som vart gjorde av kong Olav og biskop Grimkjell pá Mostrartinget (kap. 10 § 1, kap. 15 § 1 og § 3, kap. 17 § 1). Sumt ser me likevel er nylover, vedtak som er gjorde seinare enn Olavs tid.

Men desse nylover er berre smáting mot dei som vart gjorde i Gulatingslovi etter riksmøtet i Bjørgvin i 1164, der erkebiskop Eystein, jarlen Erling Skakke og riksens hovdingar og visaste menn gjorde dei vedtak som vart kalla kong Magnus Erlingsons nymæle. Serleg vart kristenretten dá saumfaren, gamalt vart avteke og nytt vart sett til. At dette er so, kann me lett sjá, for i den lovtekst me har, er det skil millom Olavstekst, d. e. tekst frá fyre 1164, og Magnustekst, d. e. lovene som dei vart i 1164. Um sumt stár det at begge er um det, det er helst stykke som Magnus har retta litt pá.

Gulatingsboki er ikkje lovbok i moderne meining av ordet, soleis at den skrivne tekst nokotid har vorte vedteki som lov. Det er ei rettsbok, ei samling av rettsreglar som ein rettslærd mann har sett saman til eige bruk. Og me har difor ingi vissa for at det ikkje fanst fleire ulike Gulatingsbøker, tvertimot.

Det meste av det me har av Gulatingslovi er etter bøker skrivne seinare enn 1164; der er báde Olavstekst og Magnustekst. Men me har og nokre stykke som er avskrivne etter fyrelegg frá fyre 1164, dei har ingenting um Magnus Erlingsons nymæle.

Dei avskrifter me har av kristendomsbolken er:

A. ei pergamentsbok (nr. 137 qv. e donatione variorum, codex Ranzovianus) pá Universitetsbiblioteket i Kjøpenhamn. Denne inneheld heile Gulatingslovi og har báde Olavstekst og Magnustekst; nokre blad er burte men ikkje i kristenretten. M. Hægstad meiner at boki er skrivi av ein mann frá ytre Sogn eller nørdste Nordhordland kring 1250, og at ho beinveges eller umveges er gjord etter fyrelegg frá eldegamall tid.

B. eit stykke av kristendomsbolken, innført i ei pergamentsbok (nr. 309 fol.) i den Arnamagnæanske samling i Universitetsbiblioteket i Kjøpenhamn. Det gár til ut i kap. 29, har báde Olavstekst og Magnustekst, og er skrive umlag ár 1325. Boki høyrde til Mariakyrkja i Oslo, der rikskanslaren var prost.

C. eit stykke av ei pergamentsbok (315 F fol.) i den Arnamagnæanske samling, frá Stadarhol pá Island. Ho er skrivi fyre 1200, og M. Hægstad meiner ho má vera ei nord-vestlandsk avskrift etter ei endá eldre handskrift frá sud-vestlandet frá 1150 eller fyrr. I det heile har me 3 stykke av denne boki og dessutan eit stykke kalla D or ei handskrift frá Skálholt pá Island, men dei andre høyrer til den verdslege retten. I C er det ikkje Magnustekst. Noko meir som høyrer til C finn ein i nokre utdrag som syslemannen Bjarne Petrsson pá Stadarhol har gjort pá 1600-talet (A. M. 146 qv.).

E. eit membranfragment (skinnlapp) i Riksarkivet i Oslo. I alt har ein 4 fragment, men dei 3 høyrer til i den verdslege lov. Her er báde Olavstekst og Magnustekst. Boki er den eldste handskrifti av Gulatingslovi, som me no har noko att av, truleg frá umlag 1180, og M. Hægstad meiner ho kan vera skrivi av ein mann frá ytre Sogn.

I eit kristenrettsutkast frá Magnus Lagabøters tid, som uretteleg har fátt namnet "Kong Sverres kristenrett", finn ein og sumt som má ha státt i Gulatings kristenrett og som ein ikkje finn andre stader.

Umsetjingi her gár etter hovudteksti (A) som ein finn i Norges gamle Love I, men dei viktigaste avvik som dei andre avskriftene har, er medtekne. Professor Sigurd Kolsrud har set gjenom umsetjingi, og etter hans framlegg er sumt retta og mange klárare ordlag komne inn.

Gulatingsboki er fyrr umsett til dansk av Hans Paus i 1751.

Kapitel-overskrifter i den gamle Gulatings Kristendomsbolken

Kap. 1. Den fyrste bolk i denne bok er um kristendomen vár.

Kap. 2. Her er dei nylovene som vart vedtekne med samrád av M. k. etc.

Kap. 3. Báde Olav og Magnus tok ved dette.

Kap. 4. Olav baud, men Magnus tok burt dette.

Kap. 5 Og dette sameleis.

Kap. 6. Báde Olav og Magnus.

Kap. 7. Báde Olav og Magnus.

Kap. 8. Magnus áleine mælte dette.

Kap. 9. Olav áleine mælte dette.

Kap. 10. Begge mælte dette um kyrkjone.

Kap. 11. Og begge mælte dette.

Kap. 12. Og sameleis dette, um kyrkjebygging.

Kap. 13. Um kyrkjegard.

Kap. 14. Um kyrkjevigsla.

Kap. 15. Um tilsyn med kyrkjone.

Kap. 16. Um sundagshelg.

Kap. 17. Um messedagar.

Kap. 18 Um messedagar.

Kap. 19. Berre Olav mælte dette.

Kap. 20. Báde Olav og Magnus.

Kap. 21. Magnus tok burt sumt.

Kap. 22. Her har kong Magnus gjort det til ubotamál som kong Olav hadde gjort til tremarksmál.

Kap. 23. Um gravleggjing i kyrkjegard.

Kap. 24. Begge mælte dette.

Kap. 25. At ein mann skal hava [berre] ei kona.

Kap. 26. Um gudsivjar.

Kap. 27. Um brudlaup.

Kap.28. Um spádomar og galdrar.

Kap. 29. Um blot.

Kap. 30. Um udádsmenn.

Kap. 31. Um sjølvdaudt og uetande.

Kap. 32. Magnus gjorde denne nylov.

Kap. 33. Um biskops ferd og føring.

Her byrjar Gulatingsboki

Kap. 1. Den fyrste bolk i denne bok er um kristendomen vár

Det er upphavet til lovene váre at me skal bøygja oss mot aust og beda til den heilage Krist um godt ár og fred og um det at me má fá halda landet várt bygt og hava landsherren vár helsig; han vere vár ven og me hans vener, men Gud vere venen át oss alle.

Kap. 2. Her er dei nylovene som vart vedtekne med samrád av M. k. Eystein erkebiskop, Erling jarl og alle dei visaste menn i Noreg

1. Det er no dinæst at den skal vera konge over Noreg som er ektefødd son av Noregs konge, utan vondskap eller vetløysa tek makt med han. 2. Men um desse ting driv den eldste frá kongsmakti, dá skal den samfedre bror hans vera konge, som erkebiskopen og lydbiskopane og dei 12 visaste menn av kvart bispedøme som dei nemner med seg tykkjer best vera skikka til det. Og dei ulærde menn skal gá til denne avgjerd med svoren eid pá det at dei skal taka den til konge som dei for Gud synest er best skikka til det. Men denne eid skal jamvel biskopane svara for andsynes Gud, at dei skal gjeva eit sannings rád i denne sak, jamvel som dei ulærde som sver, etter som Gud gjev dei syn til rettast á sjá. 3. Men um Noregs konge ikkje har ektefødd son etter seg, dá vere den konge som er næraste arving, etter deira umdøme som vert tilnemnde, um han er skikka til det. Men um denne ikkje synest vera skikka, dá skal den vera konge som dei som er tilnemnde synest høver best til á vakta báde Guds rett og landslovene. 4. Men um dei er usamde, dá skal dei hava rett som vert dei fleste pá si sida og som erkebiskopen og dei andre biskopar gár med, og som sannar det med eiden sin. 5. Men nár kongen er død, dá er alle biskopar, abbedar og hirdstjorar med heile hirdi sjølvstemnde til á søkja nord til den heilage kong Olav til samrád med erkebiskopen; og kvar biskop nemner 12 av dei visaste menn med seg; og alle skal vera pá vegen innan den fyrste mánaden etter dei spør at kongen er fallen frá. Og der skal dei ofra kruna etter den kongen som dá er fallen frá, for sjeli hans, og der skal ho hanga i all æva Gud og den heilage kong Olav til æra, etter som kong Magnus, den fyrste krynte kongen i Noreg, lova. 6. Men um nokon let seg taka til konge pá annan máte, dá har han med alle som fylgjer honom i dette, forbrote gods og fred, og dei skal vera bannsette for Gud og alle heilage menn og paven og erkebiskopen og alle lydbiskopane. 7. Men dersom dei menn som biskopane nemner med seg, forsømer denne ferd, dá er dei i forbod og er saka 40 merker til kongen og kan ikkje gravast i kyrkjegard um dei let livet i medan. Men i denne ferdi skal kvar fara pá sin eigen kostnad; men kongen skal godtgjera all kostnaden for dei som ikkje fyrr sat med kongsgods. 8. Men um erkebiskopen ikkje er innanlands, eller han er fallen frá, dá skal alle menn koma der til den avgjerd, slik som no er fastsett.

Kap. 3. Báde Olav og Magnus tok ved dette

Kalkmaleri i Moster gamle kirke, fra 1600-tallet. Foto: Knut Rage.

1. Det er no dinæst at me har várt fastsette møte kvart ár her i Gula, so mange tingmenn som me no er samde um. M. Det er 60 |:O. 2 menn pá det ellevte ti (102) :| or Hordafylket og like mange or Rygjafylket, M. 50 |: O. 80 :| or Firdafylket, M. men 40 |: O. 4 menn pá det sjuande ti (64) :| or Sygnafylket, M. 20 : |:O. 27 :| or Egdafylket, nemndarmenn, so som i lovene er mælt; men frá Sunnmøre 16 bønder |:O. so mange som vil:| . 2. M. Men 2 lendmenn skal vera att i Egdafylket, 2 i Rygjafylket, 1 pá Sunnhordland, 1 i Firdafylket, 1 pá Sunnmøre, til á vakta hus og heim for folk mot tjuvar og ransmenn. Men alle M. andre Begge: lendmenn som er innan várt lagdøme, skal fara til lagtinget or desse 6 fylke, utan kongen sine eller deira eigne naudsyner (forfall) kjem i vegen; og dei messeprestar som biskopen nemner til |: O. alle som folk kjøper tenesta av :|, 2 or kvart fylke, og alle ármenn skal koma forfallslaust. Men for dei er dette mælt (d. e. godkjent) forfall: um kongen kjem i eit fylke og byd sin ármann i næste fylke á greida det han skal ha til gjestebod for seg. 3. No er det dinæst at me skal koma her so mange tingmenn som no er tilnemnde M. Petersmesseaftan |:O. torsdagen i páskevika :| Begge: medan sol er uppe. Men um nokon ikkje kjem, dá er dei bøteskyldige, kvar mann av dei som er nemnd til Gulating, dersom han kjem seinare enn eidane er framførde. Men um han kjem fyrr, men likevel etter vár møtesdag, dá skal han bøta 1 øre. Men um alle menn frá eit fylke forsømer á koma, dá skal dei váren etter hava med seg 40 merker, det eig me lovfelagar (lovsambandet) halvt, men halvparten eig kongen vár. Men um ein fjordepart eller áttandepart av mennene forsømer tinget, dá skal dei bøta ein tilsvarande lut av denne sumen etter som manntalet deira er. Men um einskilde menn forsømer det, dá skal dei bøta 3 øyre. 4. Olav. Men me skal skaffa mat og pengar til dette or dei 6 fylke, ein halv mánadsmat til kvar mann, utan vegen er lengre, og 1 sáld malt og 1 øyre sylv. Men den mann som forsømer á yta i det, han hindrar dá ferdi át tingmannen, dá skal han for det bøta 3 øyre. M. Men or Egdafylket skal 1 mann fara or kvar skipreida, og skipreidone skal jamnast til, so at 20 menn fer; og skipreida skal yta 2 mánadsmatar smør og det same av mjøl, 1 vegen øyre sylv eller so mykje i tald mynt som dá vert slege av 1 øyre, og 1 sáld malt. Men dei skal fara som lendmennene eller ármennene eller syslemennene nemner til. Men denne utreidsla skal liknast ut etter fe-mengdi (medelen). Og 3 pund smør skal det vera i denne utreidsla. Men or Rygjafylket skal det fara 15 menn or kvar fjordung og reidast ut til kvar mann halvannan mánadsmat smør og det same av mjøl, 1 vegen øyre og 1 sáld malt. Og like mange or Hordafylket, og reidast ut til kvar mann 1 mánadsmat av kvart, 1 øyre sylv og 1 sáld malt. Men or Sogn 10 menn or kvar fjordung, og reidast ut til kvar mann or kvar fjordung, og reidast ut til kvar mann 1 mánadsmat av kvart og 1 vegen øyre og 1 sáld malt. Men 13 menn or kvar fjordung i Firdafylket og utreidsla til kvar mann 1 mánadsmat av kvart og 1 vegen øyre og 1 sáld malt. Men av Sunnmøre skal reidast ut til kvar av dei 16 tingmenn 2 mánadsmatar av kvart, 1 vegen øyre og 1 sáld malt. Men den mann som let vera á svara utreidsla til dette, han hindrar dá ferdi for den andre, dá skal han bøta 3 øyre for det. 5. Olav. Altid nár tingmenn vert skyldige vite (tingbøter) i Gula, dá skal pengane verta framgreidde der; men dei skal alle Gulatingsmenn eiga. Dá er det vel um han sjølv eller venene hans betalar; men vil han ikkje, dá skal kongens ármann eller lendmannen betala det, kvar i si sysla, og taka tvifelt att heima.

Kap. 4. Olav baud, men Magnus tok burt dette

1. Det er no dinæst at me skal gjeva ein træl fridomen kvart ár her i Gula. Men me har skift det fylki imillom, so at kvar av oss sitt ár skal skaffa ein træl til frigjeving. 2. Men denne trælen skal vera gjeven fridomen den fyrste sundagen pá Gulatinget. Og alle me Gulatingsmenn skal yta pengar til det, 6 øyre. Men um trælen ikkje vert gjeven fridomen den sundagen, dá skal dei menn som er skyldige á skaffa trælen, bøta til biskopen 12 øyre og kjøpa ein træl og gjeva fri, um det òg er seinare.

Kap. 5. Og dette sameleis

1. Det er no dinæst at me skal gjeva ein træl fridomen i kvart fylke i Gulatingslagen. Men me har skift det fjordungane imillom. 2. Men dei menn som er skyldige á skaffa mannen, skal hava gjeve han fridomen fyre jolenatti. Men um dei dá ikkje har gjort det, dá skal dei bøta 12 øyre til biskopen og kjøpa ein træl og gjeva fri, um det òg er seinare.

Kap. 6. Báde Olav og Magnus

1. Det er no dinæst at me har lova ølgjerd (d. e. ølgilde), det kallar folk samberingslag, øl av ein mæle for bonden og av ein for kona hans. Tri bønder minst skal slá seg saman, — utan nokon bur so langt ute i øyane eller so langt uppe i fjellet at han ikkje kan føra sitt brygg til andre folk, dá skal han áleine bryggja so mykje som Magnus: kvar av dei :| O. dei tri : |. 2. Men den som eig mindre bu enn 6 kyr eller mindre áker enn til 6 sálds sád, han skal berre bryggja um han sjølv vil. 3. Begge. Det ølet skal vera bryggja fyre Alle Heilagmenns messa (Helgemesse) seinast. Men ølet skal signast Krist og sancta Maria til takk, til godt ár og fred. Men um nokon ikkje bryggjer til den tid, dá skal han bøta 3 øyre til biskopen og bryggja øl, um det òg er seinare. Men um nokon ikkje bryggjer, og vert han prova sannskyldig i det at han sit soleis i 12 mánadar at han bryggjer ikke til samberingslag, dá skal han bøta 3 merker for det til biskopen.

Kap. 7. Báde Olav og Magnus

1. Enno ei ølgjerd (d. e. bryggjing) har me lova á gjera, mann og kona like mykje kvar, og signa det jolenatti Krist og sancta Maria til takk, til godt ár og fred. Men um so ikkje er gjort, dá skal ein bøta 3 merker for det til biskopen. 2. Men um nokon sit slik 3 vintrar at han gjer ikkje ølgjerdene eller greider dei bøter som me har fastsett i vár kristenrett, og vert han prova sannskyldig i det, dá har han forbrote kvar pening av godset sitt, det eig kongen vár halvt, men halvt biskopen. Men han har høve til á gá til skrifte og bøta til Krist og verta verande i Noreg. Men um han det ikkje vil, dá skal han fara ut or riket át kongen vár.

Kap. 8. Magnus áleine mælte dette

1. Men me har mælt so med vár biskop at han skal yta oss tenesta, men me skal vinna oss henne med det at me gjer tiend heilt og fullt, báde av all grøda og feal, fiske og alle rette innkomor. 2. Men ho skal skiftast so at biskopen skal hava fjerdeparten, og fatigfolk fjordeparten, og kyrkja fjordeparten, og presten fjordeparten. 3. Men biskopen skal koma forfallslaust til kvart fylke kvart ár og yta folket den tenesta som bør vera. Men dette er forfall um biskopen er sjuk eller kongen krev at han skal gjera ei ferd eller erkebiskopen sender bod etter han til á vigja ein annan biskop, eller andre stornaudsyner kjem pá. 4. Men um ein mann sit soleis i 12 mánadar at han ikkje reider ut si tiend, dá er han saka 3 merker til biskopen. Men um han sit soleis i 2 tolv mánadar at han gjev ikkje si tiend, dá er han saka 6 merker til biskopen. Men um han sit 3 vintrar soleis at han ikkje gjev si tiend, dá har han forbrote kvar pening av godset sitt, báde i land og lausøyre, og kongen eig det halve, men biskopen det halve.

Kap. 9. Olav aleine mælte dette

1. Men me har mælt so med vár biskop at han skal yta oss tenesta. Men me skal gjeva honom vederlag for ho, 1 ørtug for kvar 40 menneske innan várt lovsamband. Men biskopen skal vinna seg den godtgjersla soleis at han skal koma til kvart fylke kvart ár og yta folket den tenesta som bør vera. 2. Men nár biskopen kjem til eit fylke eller ein fjordung, dá skal han eller hans erendsmann kalla i hop ting og setja ein dag dá han vil hava utreidsla si; dá er det vel um folk greider ho. 3. Men um dei ikkje vil gjeva han utreidsla, og alle bønder i ei manngjerd let vera á svara ho, dá er dei saka 3 øyre. Dá skal biskopen eller hans erendsmann lovleg krevja dei for utreidsla pá tinget. Men um færre (einskilde) menn let det vera, dá skal biskopen sin ármann fara heim til dei og taka med seg 2 av grannane hans, dei som bur nærast; dá er det vel um dei vil fylgja han, men vil dei ikkje, dá skal han krevja dei til det, [vil dei dá ikkje] dá vert dei saka 3 øyre til kongens umbodsmann. Og sjølv skal han dá fá seg [andre] vitne og fara heim til hin og krevja utreidsla til biskopen og den bot som er fastsett, 1 øyre for kvar pening. Dá er det vel um han greider det ut; men vil han ikkje, dá skal han (ármannen) stemna han til tings for ran, og dá vert han saka 12 øyre til kongens umbodsmann. 4. Men biskopen vár og hans ármann og alle prestane skal søkja sine saker soleis som eg no har fortalt.

Kap. 10. Begge mælte dette om kyrkjone

1. Det er no dinæst at me skal halda uppe alle dei kyrkjor og kristendomspábod som Olav den heilage og Grimkjell biskop fastsette pá Mostrartinget, og alle dei kyrkjor som sidan vart bygde. 2. Men det er ei kyrkja i kvart fylke som me kallar hovudkyrkja, som alle me fylkesmenn har skyldnad til á halda uppe. Men um den kyrkja brotnar saman og hyrnestavane fell ned, dá har me á koma med timber til tufti innan 12 mánader. Men er det ikkje dá kome, dá skal alle me fylkesmenn bøta 15 merker, den boti eig kongen vár halvt, men helvti eig biskopen. Men um færre menn forsømer dette, ein fjordepart eller áttandepart av folket, dá skal dei bøta ein tilsvarande lut av den sumen etter som dei er folketal til. Men um einskildmenn forsømer dette, dá skal dei bøta 3 øyre for kvart tre som trengst og skaffa tre um det er seinare; men 1 øyre for kvart matmál (som arbeidsfolki skulde havt), 1 øyre for kvar nagle som vantar. No er kyrkja bygd.

Kap. 11. Og begge mælte dette

1. No skal alle fylkesmenn gjera gard um kyrkja. Dá skal biskopen eller hans erendsmann gjera stemning til det og setja ein dag dá garden skal vera gjord; dá er det vel, um han vert gjord. Men um han ikkje vert gjord, og stár kyrkja gardlaus i 12 mánadar, dá skal alle fylkesmenn bøta for det 3 merker til biskopen. Men um einskildmenn forsømer dette, dá skal dei bøta 3 øyre til biskopen for kvart tre som trengst og skaffa tre um det dg er seinare, og byggja gard. 2. No er kyrkja bygd og gard um ho, dá skal alle fylkesmenn kjøpa vigsla át ho av biskopen med mat og hus 3 netter át han og 30 mann.

Kap. 12. Og sameleis dette, um kyrkjebyggjing

1. No er det andre kyrkjor som det skal vera skyldnad á halda uppe, fjordungskyrkjor og áttungskyrkjor, heradskyrkjor og høgendes kyrkjor; alle dei kyrkjone skal me halda uppe og ikkje øyda tufti. 2. Men um kyrkja brotnar ned og hyrnestavane fell, dá skal folket som eig den kyrkja lata det koma timber til tufti fyrr enn 12 mánadar er gjengne. Men um det ikkje kjem, dá skal dei som eig kyrkja, bøta for det 3 merker til biskopen og fá til vegar og byggja upp kyrkja um det og vert seinare. Men um einskildmenn forsømer dette, dá skal dei bøta for det 3 øyre til biskopen for kvart tre som trengst og skaffa tre um det og er seinare, og byggja upp kyrkja og aldri øyda tufti. 3. Men um einskildmenn byggjer kyrkja, anten lendmann byggjer eller bonde eller kven det so er som byggjer kyrkja, dá skal han halda ho i stand og aldri øyda tufti. Men um kyrkja brotnar ned og hyrnestavane fell, dá skal han hava timber pá tufti fyrr en 12 mánadar er gjengne; men um det ikkje kjem, dá skal han bøta for det 3 merker til biskopen og fá til vegar og byggja kyrkja likevel. Men um han ikkje det gjer og let tufti liggja aud 12 mánadar til, dá skal han bøta til biskopen 3 merker til for det. Men um han let tufti liggja aud 3 vintrar, dá har han forbrote den jordi som kyrkja var bygd pá. Dá eig kongen jordi, og han skal odla seg ho med det at han fár kyrkja bygd pá dei fyrste 12 mánadar. Men um han ikkje gjer so, dá skal bonden taka si jord att og no byggja kyrkja pá ho. Men um bonden ikkje har gjort det pá 12 mánadar, dá eig kongen jordi, og ho skal aldri koma under bonden sidan.

Kap. 13. Um kyrkjegard

No skal dei menn som har pá seg á halda kyrkja uppe, setja gard um ho, og hava gjort det innan 12 mánadar. Men um han ikkje er ferdig innan 12 mánadar, dá skal dei bøta 12 øyre til biskopen. Men um einskildmenn forsømer det, dá skal dei bøta 3 øyre for kvart tre som trengst og skaffa treet um det og er seinare. No er alle kyrkjor bygde og gard um dei.

Kap. 14. Um kyrkjevigsla

No skal dei kjøpa vigsla át ho av biskopen. Alltid nár jordi er vigd, men kyrkja uvigd, dá skal dei kjøpa vigsla av biskopen med 12 øyre. Men alltid nár báde jord og kyrkja er uvigd, dá skal vigsla kjøpast át dei av biskopen med 3 merker; mat og hus i 3 netter med 15 mann [skal biskopen òg hava]. No er alle kyrkjor bygde og vigsla át dei kjøpt.

Kap. 15. Um tilsyn med kyrkjone

Krusifiks fra utstilling på Moster amfi. Foto: Knut Rage.

1. No er det dinæst at biskopen vár skal ráda for kyrkjone, som Olav den heilage lova Grimkjell biskop pá Mostrartinget og soleis som me sidan vart samde um det 2. Biskopen vár skal no setja prestar til alle kyrkjor, og det slike som han veit kan gjera gudstenesta rett for folket. 3. Men me skal gjeva prestane slikt til livemáte som Olav den heilage og Grimkjell biskop fastsette pá Mostrartinget, men [til prestar i] heradskyrkjor slikt som bøndene vert samde med den presten som biskopen set til der. 4. Dei skal no verta verande 12 mánadar der biskopen har tilsett dei og gjera rett gudstenesta for folket. No fær han seg hus og hage og vener, dá skal ikkje biskopen taka han burt frá prestegjeldet sitt, for me vil ikkje gjera kyrkjone váre til handelsvara. 5. Men um han misbyd folket fastedagar eller helgedagar ein gong pá 12 mánadar, dá skal han bøta 3 merker til biskopen for det. Men um det hender han oftare, dá skal han òg bøta 3 merker. Og dá har biskopen lov til á taka han burt frá prestegjeldet hans og tilsetja ein annan som veit á gjera tenesta rett for folket. 6. Men alltid nár dei misbyd oss, eller bryt pálegg frá biskopen som gjeld vár kristendom, dá skal dei bøta med pengar for det til biskopen. Men me har teke burt det (i lovi), at prestane skulde styrast med hogg og slag, for me gjer mágskap med dei eller let sønene váre prestlæra. 7. Prestane váre skal hava slik mannhelg som kvar av oss mot ein annan her i landet.

Kap. 16. Um sundagshelg

Det er no dinæst at kvar sjuande dag er det helg, og den dagen kallar me sundag. Men laurdagen fyre skal vera heilag frá non, nár ein tridjepart av dagen er att, og mándagsnatti til hane-otta; so ein ikkje skal arbeida, fanga korkje fisk eller fugl, vinna korkje pá áker eller eng, utan desse undantak som er gjort: um folk ror si leid og har snøre utanbords eller ror med farm som er lasta pá ein kvar dag; um dei kjem heim medan det er helg, og der er hamnløysa, dá skal dei kasta farmen upp or flodmálet og berga skipet sitt; eller um folk fer landveges si leid og driv hest med kløv som er bunden pá kvardag. Den som vert prova sannskyldig i det at han arbeider pá sundag, han skal bøta 6 øyre for det og gá til skrifte og bøta til Krist. Men um ein manns utanlandske træl arbeider utan at eigaren vil det, dá skal han hudstryka han eller bøta 3 øyre til biskopen.

Kap 17. Um messedagar

1. No er det dei dagane som Olav den heilage og Grimkjell biskop fastsette pá Mostrartinget og baud oss halda fasta og nonhelg fyre, dei skal ein akta sameleis som sundagene. 2. No er Jonsmessa ein, men Petersmessa den andre tridje Seljumannamessa, fjorde Jakobsmessa, femte den fyrste Olavsmessa, sette Laurentiusmessa, sjuande den fyrste Mariamessa, áttande Bartholomeusmessa, niande Mattheusmessa, tiande Mikjelsmessa, ellevte Tvo-Apostelmessa [Simon og Judas], tolvte Alle Heilagmenns messa, trettande Andreasmessa, fjortande Tomasmessa. No er dei dagane upptalde som ein skal halda fasta og nonhelg fyre og bøta som for sundags arbeid um ein arbeider dá.

Kap. 18. Um messedagar

1. No er det andre dagar som det ikkje er nonhelg eller fasta fyre, som likevel skal vera jamheilage med sundag for arbeid. Men um folk arbeider pá dei dagane, dá skal dei bøta 3 øyre for det til biskopen. Men um ein manns træl arbeider utan eigaren vil det, dá skal han bøta halvannan øyre for det. 2. No skal eg telja upp dei dagane. Det tek til med jolehelgi, fyrst 4 dagar, og den femte er áttandedag jol, den sette trettandedagen; dei skal vera jamheilage alle. Men dagane imillom, dá skal ein berga sitt bufe, um det er trong til det. Men næst etter jol er det dá Brittivemessa, men so er det Páls messa, men so er det Kyndelsmessa, men so er det Mathiasmessa, so er det Mariamessa. No er det 3 dagar dá ein ikkje skal opna jord eller setja ned lik; den eine er Skirtorsdagen etter non, men den andre heile Langfredagen, men den tridje Páskeaften til nons, den fjorde heile Páskedagen. Men um ein set ned lik, dá skal ein bøta for det 3 øyre til biskopen. Det er tvo dagar i Páskevika, mándag og tysdag, dá ein ikkje skal arbeida, utan berga bufeet sitt um det er trong til det; men heile onsdagen er helg. Men so er det Tvo-Apostel messa [Filip og Jakob], so er det Krossmessa. Gangdagshelgi skal ein halda slik at 3 dagar skal ein arbeida til middags, men heile torsdagen er heilag som Páskedagen. No er det Hallvardsmessa, so er det Botolvsmessa, so er det Svitunsmessa, so er det Knutsmessa, so er det den siste Olavsmessa, so er det den siste Mariamessa, so er det den siste av Krossmessone, so er det Martinsmessa, so er det Klemetsmessa, so er det Nikolasmessa, som me skal halda heilage i várt lagdøme.

Kap. 19. Berre Olav mælte dette

1. No skal prestane skjera [og senda ut] krossar fyre helgedagane, kvar i sitt prestegjeld der han held gudstenesta. Anten han held i fylkeskyrkja eller i fjordungskyrkja eller i áttungskyrkja, skal han senda ut krossane slik at dei skal koma til alle stader som høyrer til prestegjeldet. Krossane skal koma til kvart hus med rykande áre. 2. Men dei skal kvar mann bera til den næste, utan folk bur samtunes pá ein gard, dá skal dei bera han av garden kvar sin gong. 3. Men krossane skal fara til vinterhusi og ikkje til fjells (d. e. til setrane). Kvar bonde skal hava andsvar for eitt heime-hus, soleis at krossen ikkje stansar der, um han enn eig fleire heimar. 4. Men let han krossen stansa, dá skal han for det bøta 3 øyre til den presten som skar krossen. Men um mannen nektar og segjer at ikkje kom krossen til hans hus, men grannen skuldar han for det, for han bar krossen dit, dá skal han lata eid fylgja, at der kom han ikkje. Men hin som vart fyre eiden, skal bøta; dá er det vel, um han bøter krossvite. Men vil han ikkje, dá skal presten fara heim til han med tvo av grannane hans og krevja han for krossvite, og [um han heller ikkje dá bøter] stemna han til tings for ran, dá vert han saka 12 øyre for den boti.

Kap. 20. Báde Olav og Magnus

1. Det er no dinæst at kvar sjuande dag skal me fasta for kjøt, den dagen kallar me fredag. 2. Men den som vert prova sannskyldig i det at han et kjøt pá fredag, han skal dá bøta 3 øyre til biskopen. Men um han át det i vankunna, og nokon kjem inn og spør han kvifor han et kjøt pá fredagen, har han dá betar i munnen, dá skal han rækja dei ut og mæla so at "eg át dette i vankunna, og eg veit ikkje dagatalet", dá skal han vera fri bot, men han skal gá til skrifte og bøta til Krist. Men svelgjer han det ned, dá skal han bøta 3 øyre for det til biskopen. 3. Men hender det han oftare at han et kjøt pá fredagane, dá skal han bøta 3 merker for det til biskopen. 4. Men har han bøtt 2 gonger og vil han ikkje bry seg um fredagane eller pábodi i kristendomen vár, dá har han forbrote kvar pening av medelen sin, men han har høve til á gá til skrifte og bøta til Krist. Vil han ikkje det, dá skal han fara ut or riket át kongen vár. 5. Men et nokon hestekjøt, dá bøte han for det 3 merker til biskopen, kvar mann med várt tungemál, og gá til skrifte og bøte til Krist. 6. Men um ein manns træl et kjøt um fredagane eller i utider, dá skal han hudstryka han eller bøta 3 øyre for det til biskopen. 7. Men um biskopen eller hans erendsmann skuldar nokon for det at han et kjøt um fredagane eller i utider, men han segjer nei til det, dá skal biskopen sin ármann fara heim til han og stemna han til tings og klaga han for det pá tinget. Men segjer han nei til det, dá skal han festa lyrittareid for det. 8. Men um nokon et kjøt i langefasta, dá skal han bøta 3 merker for det til biskopen, utan han et av naud og ikkje har annan mat. Dá skal han gá til 3 av grannane sine og byda dei matskifte; dá er det vel um han fær det, men fær han ikkje, dá skal han eta kjøt og soleis berga livet, avdi at heller skal han eta hunden enn hunden skal eta han. 9. Men um ein mann et hestekjøt i lange fasta, dá har han forbrote kvar pening av eiga si, og fare ut or riket át kongen vár. Men um biskopen sin ármann skuldar han for det, dá skal han festa lyrittareid for det. Men um den eiden fell, dá fell han til utlegd for han. 10. Men um trælen til ein mann et utan at eigaren vil det, dá skal eigaren selja han ut or riket át kongen vár og nytta pengane, og ikkje eta i lag med han. Men et han i lag med han, dá skal han bøta 40 merker for det. Men um biskopen sin ármann skuldar han for det, dá skal han gjera lyrittareid for det.

Kap. 21. Magnus tok burt sumt

1. Det er no dinæst at me skal ala upp kvart barn som vert født i landet várt. O. utan det er født med slik uskapnad at andlitet vender dit nakken skulde, eller tærne dit hælane skulde, dá skal ein føra det barnet til kyrkja og hevja det or heidendomen (d. e. døypa det) og leggja det ned i kyrkja og lata det døy der. 2. Begge: Men kvart barn som vert født etter jolenatti, det skal vera døypt fyre gagn fasta. Men er det født i fasta, dá skal det vera døypt til páske. Men er det født etter páske, dá skal det vera døypt fyre Jonsmessa. Men kvart barn som er født etter Mikjelsmessa, det skal vera døypt fyre jolenatti. 3. Dei skal lata den presten døypa som dei løner for gudstenestone i sokni, utan det er forfall. Men um barnet vert so brátt sjukt at dei ikkje kan ná den presten, dá skal den presten døypa som dei fyrst kan ná i; men det skal ingen prest nekta, utan han vil verta saka 3 merker til biskopen. 4. No er barnet so veikt at dei kan ikkje ná prest; dá skal dei menn som fer med barnet, gjeva det namn og ausa vatn pá det og mæla desse ord over barnet: "Eg døyper deg, N., i namnet til Faderen, Sonen og den Heilage Anden", dá kan det gravleggjast i kyrkjegard. M. Men um dei ikkje kan fá tak i vatn, dá skal dei døypa i kva væta dei kan ná i. Men nár dei ikkje i væta, dá skal den eine sputta i handi og gjera kross pá brystet og millom herdane. Med denne dápen kan ei kona døypa jamvel som ein karmann, um dei ikkje kan ná i ein karmann. 5. Begge: Men um det ikkje vert døypt til den tid som fyrst er fast sett, dá skal det bøtast 3 øyre til biskopen og barnet verta døypt um det er seinare. Men vil han ikkje lata det døypa og har ukristna barn hjá seg lenger enn 2 fristar, dá skal han bøta 3 merker til biskopen og døypa barnet til kristendomen. Men vil han ikkje det, og har ukristna menneskje i huset i 12 mánadar, dá har han forbrote kvar pening av eiga si. Men han har høve til á gá til skrifte og bøta til Krist. Men um han ikkje vil det, dá skal dei begge fara ut or riket át kongen vár.

Kap. 22. Her har kong Magnus gjort det til abotamál som kong Olav hadde gjort til tremarksmál

[Magnus] 1. Um ein mann ber ut barnet sitt, ukristna eller kristna, og let det døy, og vert han prova sann- skyldig i det, dá har han forbrote gods og fred, og det kallar me det store mordet. 2. Men har nokon ein træl som let barnet sitt døy, ukristna eller kristna, dá skal eigaren hudstryka han fyre femt,eller og føra han til kongs- menn; og han skal hava høve til á selja han utanlands um han vil, og han skal ikkje hava samnøyte med han. Men har han det, bøte han 3 merker til biskopen. 3. Men um biskopen eller erends- mannen hans skuldar nokon for at han har late barnet sitt døy (d. e. har bore det ut), kristna eller ukristna, men han segjer nei, dá skal han nekta dette mordet som kvart anna. Men den eiden fell til utlegd for han.

[Olav] 1. Men um ein mann ber ut sitt barn ukristna og let det døy, dá skal han bøta 3 merker til biskopen. 2. Men har nokon ein utanlandsk træl som let barnet sitt døy ukristna, dá skal eigaren bøta 6 øyre til biskopen og hudstryka han og ha gjort det innan femt naar han er prova sannskyldig, eller han skal kjøpa hudi hans med 3 øyre til biskopen. 3. Men um biskopen eller erends- mannen hans skuldar nokon for at han har late barnet sitt døy (d. e. har bore det ut) ukristna, men han segjer nei, dá skal han gjera lyrittareid for det . . . .

4. Men um biskopen eller hans erendsmann skuldar nokon for det at han har grave ukristna barn i heilag jord, og vert det lygn nár ein røyner det, dá skal den mann som skuldingi kom frá, bøta for det dei 3 merker til biskopen som han hadde etla hin til á lota ut med. 5. Men um ein mann kjem heidning til landet várt og talar slik som at han vil fara dit det er prestar og lata seg døypa frá heidendomen, dá skal ein gjeva han føda og lata han hava matlag for seg sjølv. 6. Men dersom han fer framum kyrkjor eller prestar og let seg ikkje døypa frá heidendomen, dá skal biskopen sin ármann taka mannen og føra han til tings; dá er det vel um han let seg kristna. Men vil han ikkje det, dá skal dei gjeva honom grid i fem dagar (femtargrid) frá det tinget til á koma seg ut or riket át kongen vár, og ingi natt føda han der han var natti fyre. Men um folk føder han lenger og har matlag med han, dá skal ein bøta 40 merker for det. 7. Men alltid nár bot for kristendomsbrot er større enn 3 merker, dá eig kongen det halve og biskopen det halve. 8. Men kvar mann som sit 3 vintrar soleis at han ikkje svarar utreidsla til biskopen eller prestereidsla, og ikkje greider dei bøter som me har vedteke i vár kristenrett, han har forbrote kvar pening av eiga si.

Kap. 23. Um gravlegging i kyrkjegard

1. Det er no dinæst at kvart menneske som døyr, skal me føra til kyrkja og grava i heilag jord, utan udádsmenn, drotten-svikarar og mordvargar, trygd-brytarar og tjuvar og dei menn som sjølv gjer ende pá seg. Men dei menn eg no talde upp, skal ein grava i flodmálet, der som sjøen og grøntorva møtest. 2. Men lik skal ikkje stá inne over fem dagar utan naudsyn. Men stár det lenger, dá skal ein bøta 3 øyre for det til biskopen og føra liket til kyrkje. 3. Men vil han ikkje det, og let daudt menneskje rotna inne, dá har han forbrote kvar pening av eiga si. Dá har han enno høve til á gá til skrifte og bøta til Krist. Men vil han ikkje det, dá skal han fara ut or riket át kongen vár. 4. Men um han bur langt uppe i fjellet eller langt ute i øyane og det der kjem slike ting i vegen for han at han ikkje kan føra liket fram — ufarande sjø eller fjell —, dá skal han føra liket i eit uthus og festa det upp og ikkje lata liket stá pá jordi. 5. Men um nokon grev lik ned i haugar eller røysar, dá skal han grava det upp og bøta 3 øyre til biskopen for det og føra liket til kyrkje og grava det i heilag jord. 6. Men vert nokon sjuk og vil senda folk etter presten, dá skal han senda etter den som han svarar utreidsla til (d. e. soknepresten sin), og vil han lata seg gjeva den siste oljen, dá skal presten fara til han og gjeva han, O. og hava 2 øyre i oljekjøp. Begge: Men fár han so brá sott og kan han ná ein annen prest fyrr, dá skal den presten fara til han og gjeva han oljen M. for inkje. Men fer han ikkje, dá er han saka 3 merker, utan han for si eigi skuld eller for sine soknefolk skuld ikkje kan fara, og dette hans forfall er vitnefast. Men han skal gjeva oljen til kvar mann som gjorde si tiend til han og dá sa han vilde hava oljen medan han var i stand til á mæla. 7. Begge: Men nár nokon er død og arvingen fer etter presten og bed han koma og syngja liksong over han, dá skal han fara og syngja over liket, O. og for det skal han hava halvannan øyre, det kallar folk liksongs kjøp. 8. Begge: No um liket kjem til kyrkje, dá skal presten gá imot det og syngja over liket etter det ritual som høyrer til, setja liket i gravi, O. og med det tena legkjøp (d. e. gravpengar). Begge: Men um presten ikkje vil gjera dette, dá skal arvingen etter den døde taka M. tiendi [: O. gravpengane :| og kjøpa messesong med for sjeli át den døde. 9. Men um presten ikkje er heima, dá skal ein likevel grava liket ned; men nár presten kjem heim, dá skal dei støyra hol ned til kista og slá vigjevatn i, og han skal syngja liksong over gravi. 10. Men ingen prest má utan naudsyn fara i sokni át ein annan prest for á tena pengar. Men vert han prova sannskyldig i det, dá skal han betala det attende til den presten som har den sokni og bøta 12 øyre for det til biskopen. 11. Men alltid nár folk døyr og arvingen vil gjera gjestebod etter dei, anten dei vil gjera det til sjaund (d. e. sjuande dagen) eller tredivtedagen eller enno seinare, det kallar folk arveøl. Men gjer folk gravøl og kallar det sjeleøl, dá skal dei beda til seg den presten som dei svarar utreidslor til fortenesta hans, dei skal beda han sjølv tridje i det minste. 12. Og presten skal fara forfallslaust til arveøl eller sjeleøl. Men vil han ikkje fara, dá skal han tárna si tiend I:O. utreidsla :| so mykje som han skulde hava for 12 mánadar or den manngjerd som gjestebodet var i. Men denne M. tiend j:O. utreidsla :| skal hin taka som er arvingen til den gravølet vart gjort etter, og nytta til sjelebot for han. 13. Men um det er fleire gravøl samstundes, dá skal han fyrst fara til det som han fyrst er beden til, og vera der den fyrste natti. Men morgonen etter skal han fara til det næste. Begge: Men er det 3 gravøl og kan han fara att og fram til dei pá ein dag, dá skal han signa alle dei 3 øli. Men kan han ikkje, dá skal han fara til det andre gravølet og drikka der medan ølet rekk.

Kap. 24. Begge mælte dette

1. Det er no dinæst at ingen skal hava frenka si til kona. Men vert nokon prova sannskyldig i det at han har kona som er meir nærskyld enn i lovene er mælt, dá skal han bøta 3 merker for det til biskopen og lata kona frá seg og gá til skrifte og bøta til Krist. 2. Men det er løyvt oss á taka til konor váre frenkor i sjuande kne og sjuande led og dei andre kvinnor som er váre frenkor ved mágskap (d. e. ekkjor etter frendane váre) i femte kne og femte led; like langt ut skal me telja for dei kvinnor som er skylde den kona han fyrr har havt. Men um nokon tek kona nærare enn eg no har rekna upp, M. eller tek annan manns kona eller ei kona attát den han fyrr har, Begge: dá skal han bøta 3 merker til biskopen og lata kona frá seg og gá til skrifte og bøta til Krist. Men vil han ikkje det, dá skal dei begge fara ut or riket át kongen vár. 3. Men um biskopen eller hans erendsmann skuldar nokon for at han har kona meir nærskyld enn i lovene er mælt, men han segjer nei til det, han skal gjera lyrittareid for det. 4. Men so er det nokre kvinnor som me skal verna serleg vel, med di me gjer ubotaverk, dersom me kjem dei for nær. No er det fyrst eigi mor, den andre eigi syster, tridje dotter, fjorde stykmor, femte sonekona, sette brorkona, sjuande sonedotter, og sameleis alle andre kvinnor som er like nærskylde; ved desse vert det rekna for ubotaverk. Magnus: Desse andre er stykdøtter, brordotter, systerdotter og dotterdotter, mormødrer og farsystrer og farmødrer og syster til kona si. Begge: Men um nokon vert prova sannskyldig i det at han ligg med so nærskyld kvinna, dá er den mannen fredlaus, báde han og ho, og skal fara ut or riket át kongen vár, M. til dei har gjort den skrift (ɔ: kyrkjebot) som biskopen legg pá dei, Begge: og har forbrote kvar pening av eiga si báde i land og lausøyre; av det eig kongen halvt, men halvt biskopen, M. utan kongen eller biskopen vil gjera det betre for dei (d. e. gjera straffi mildare), nár dei kjem heimatt. 5. Men um biskopen eller hans erendsmann skuldar nokon for at dei har gjort slikt ubotaverk, men han segjer nei til det, dá skal han gjera settareid for det. Ein skal nemna upp 12 menn, jamgode med han; av dei 12 menn skal han hava 1, men sjølv skal han vera den andre, men den tridje den næraste av hans skyldfolk, dertil 3 som kan svara for ord og eid pá várt mál; den eiden skal dei gjera framfor kyrkjedøri. Men dersom den eiden fell, dá er han skyldig i udáden. M. Men um enn eidane fell for han, skal han likevel fá reinsa seg med gudsdom fyrr han skal vera rekna sannskyldig. Begge: Men kvar mann av dei som gár til á reinsa seg for skulding, anten han gjerer eiden eller tek gudsdom, og vert funnen skyldig, han har fem dagars grid frá kyrkjedøri.

Kap. 25. At ein mann skal hava [berre] ei kona

1. Det er no dinæst at kvar av oss skal berre hava ei kona, den som han har gift seg til med 'mund´ (giftingsgáva, d. e. brudkaups medel, medel til eiga for kona) og 'máldage' (d. e. gifteavtala). Men dersom han gifter seg tvo konor med 'mund´, dá skal han lata frá seg den kona han tok sist og bøta 3 merker til biskopen og gá til skrifte og bøta til Krist. 2. Men det barnet han fær med den kona han tek sist, det skal ikkje taka arv etter nokon mann, utan berre etter sin løysing. 3. Men vil han ikkje lata frá seg den kona han sist tok seg, dá skal dei begge fara ut or riket át kongen vár og hava forbrote kvar pening av eiga si. 4. Men dersom ein mann har trælkvinna si attát kona si, og har henne i huset til frilla, eller korleis han har henne til meinkona for kona si, — vert han prova sannskyldig i det, dá skal han bøta 12 øyre for det til biskopen og gá til skrifte og bøta til Krist og lata kvinna fara.

Kap. 26. Um gudsivjar

Det er 6 gudsivjar som me skal verna som frendkonone váre. No er den fyrste den som held barnet under primsigningi, men den andre den som tek det or dápsvatnet, tridje den som tek det or dápsklædi, fjorde den som held det under biskopen si hand (fører det fram for biskopen til ferming d. e. konfirmasjon), femte den som løyser fermebandet, den sette den som leider inn kona i kyrkja. Denne siste skal me verna saman med berre den kona, men for alle dei andre 5 gudsivjar skal det vera same skyldskap til faren og mori som til barnet. Men dersom nokon vert prova sannskyldig i det at han har gudsivja si til kona, dá skal han bøta for det 3 merker til biskopen og lata kvinna fara og gá til skrifte og bøta til Krist.

Kap. 27. Um brudlaup

Konor skal ein halda brudlaup med i lovleg tid og ikkje i utider. Men dersom ein mann gifter seg til kona med 'mund og 'máldage' i utider eller pá den tid dá biskopen har forbode oss á halda brudlaup, nemleg sundagsnatt eller fredagsnatt eller onsdagsnatt eller dei netter som det er fastedag etter frá morgonen; eller heilagdag; eller gangfasta, dá det er 3 vikor til Jonsok og 3 til Mikjelsmess og 3 til jol M. |: O. :| og 13 joledagar; — dersom ein mann gifter seg pá dei dagar eg no talde upp, dá skal han bøta 3 øyre for det til biskopen. Men gifter han seg i langefasta, i dei 9 vikor dá biskopen held fasta, og páskevika den tiande, dá skal han bøta for det 3 merker til biskopen.

Kap. 28. Um spádomar og galdrar

1. Det er no dinæst at me skal ikkje lyda spádomar eller galdrar i eller vonde gjerningar (d. e. trolldom). 2. Men den som vert prova sannskyldig i det at han segjer spádomar eller fer med spáing, dá er han utlæg og uheilag mann med kvar pening av eiga si; av det eig kongen halvt, men halvt biskopen. 3. Men den andre, han som lyder spáing og vert funnen skyldig i det, han skal bøta 40 merker, det eig kongen halvt, men halvt biskopen. 4. Men den som fer med galdrar og trolldom og vert prova sannskyldig i det, han skal fara ut or riket át kongen vár. Slikt skal folk ikkje lyda etter, men lyder dei, dá har dei forbrote kvar pening av eiga si. Men dei skal hava høve til á gá til skrifte og bøta til Krist. 5. Men dersom biskopen eller hans erendsmann mæler det at ein mann fer med spáing eller galdrar eller trolldom, men dei segjer nei til det, dá kan han fri seg for skuldingi pá denne máten: Um ein mann er skulda for at han fer med spáing, nekte han med settareid; ein skal nemna 12 menn som er jamgode med han, av dei 12 menn skal han hava ein; men sjølv skal han vera den andre, den tridje den næraste av hans skyldfolk, og dertil tri slike som kan svara for ord og for eid; eiden fell til utlegd dersom han fell. 6. Magnus: Men um ein mann vert prova sannskyldig i at han gjer usverjande eid eller fører andre folk med seg, dá er han sjølv saka 15 merker, men 3 merker for kvar som svor med han, dersom dei ikkje visste at det var usverjande. Men dersom dei visste at det var usverjande fyrr enn dei gjorde eiden, dá bøte kvar 15 merker som han. 7. Men um kvende vert skulda for det at dei fer med galdrar og trolldom, dá skal ein nemna 6 konor, 3 pá kvar sida av henne, husmødrer som folk veit er gode; desse skal bera vitne um at ho kan ikkje galdrar og trollskap. Dersom dette vitnemálet fell for henne, dá fell det til utlegd; dá eig kongen helvti av eiga hans, og biskopen helvti. Men arvingen skal føra henne ut or riket át kongen vár. 8.. Men dersom ei kona vert skulda for det at ho er trollkjering og mann-etar, dá skal [dei berre taka upp saki, um] dei segjer det mot henne i 3 hus, og berre um det fyreát gár ord um det i heile heradet. Men vert ho funni skyldig i detf dá skal dei føra henne ut pá sjøen og hogga henne i ryggen. Men dersom ho nektar, dá skal ho hava gudsdom for seg; ein skal vigja [heitt] vatn og kjelen og ho skal taka ned i vatnet. Dá er det vel um ho vert skir (d. e. reinsa). Dersom ho vert skir, dá skal han (som klaga henne), setja sin fot der som han tenkte at foten hennar skulde koma (d. e. i den heite vats-kjelen). Men vert det sagt orberre eit hus at ho er trollkjerring og mann-etar, dá er det á rekna for lygn og sladder.

Kap. 29. Um blot

1. Blot er oss forbode, so me skal ikkje blota til heiden gud eller til haugar eller horgar. Men vert nokon prova sannskyldig i det, dá har han forbrote kvar pening av eiga si; han skal gá til skrifte og bøta til Krist. Men vil han ikkje det, dá skal han fara ut or riket át kongen vár. 2. Men dersom nokon vert prova sannskyldig i det at han legg upp haugar eller byggjer hus og kallar det horg eller reiser upp stong og kallar det skaldstong, kva av dette han gjer, dá skal han bøta 3 merker for det til biskopen og gá til skrifte og bøta til Krist. Men um han ikkje vil det, dá skal han fara ut or riket át kongen vár.

Kap. 30. Um udádsmenn

1. Det udádsverk er oss og forbode, at ingen av oss skal blanda seg med bufe, men um ein vert prova sannskyldig i det at han blandar seg med bufe, dá skal han gjeldast, Begge: og han skal fara ut or riket át kongen vár som ein udádsmann og aldri koma att. M. Men dei umbodsmenn som har syslor báde av kongen og biskopen der, skal lata han gjelda. Begge: Men den mann som eig nautet, han skal jaga det pá sjøen og ikkje nytta det. Men dersom han nyttar det, dá skal han bøta 3 merker til biskopen. 2. Men um biskopen eller hans erendsmann skuldar nokon for at han blandar seg med bufe, men han segjer nei til det, skal biskopen sin ármann fara heim til han og stemna han til tings for dette udádaverket; han fester for det M. settareid Ol. lyrittareid 3. Han skal hava gjort det innan 10 vikor med sverjedagar, for det er same frist for alle eidar som er feste etter lovene. Han skal fara soleis át ved den eiden at han skal fara heim til den som skal sjá eiden gjord, og segja han til 5 netter fyre, til á møta ved den kyrkja der han skal gjera eiden; dá er det vel um han fer dit og høyrer eiden. Men um han ikkje fer, dá skal han gjera den eiden med vitne. 4. Ol. Han skal taka tvo menn [med seg til denne eiden, og] sjølv vera den tridje, dei tvo skal vera uvildige menn, den eine [ , ] som kan svara for ord og for eid. 5. Begge:. Den eiden skal han gjera framfyre kyrkjedøri; leggja boki pá dørstokken og taka ho upp frá dørstokken; dá er det vel um han gjer eiden retteleg. Men vert det eidfall for han, dá er han utlæg og uheilag mann; dei skal gjeva han fem dagars grid frá kyrkjedøri. 6. Soleis skal ein gjera alle dei eidar som er feste for váre kristendomsbrot.

Kap. 31. Um sjølvdaudt og uetande

1. Sjølvdaudt er det oss forbode á eta. Men vert ein mann prova sannskyldig i det at han et det som er sjølvdaudt, dá skal han for det bøta 3 øyre til biskopen og gá til skrifte og bøta til Krist. Det kallar me sjølvdaudt, som ingen mann veit banen át. 2. Men folk kan eta det som vargar bit og tek livet av, og folk et det som bjørn slær eller hundar bit; folk et og det som druknar i rennande vatn og det som fell utfor berg og det som klaven kyrkjer. Men alt det etande som døyr pá sovore vis, skal ein vigja med salt og vatn, som me har pá kjøtet, og sidan fester me det upp og let blodet torna or det. Det er det rette á selja hudi og skifta verdet; helvti skal han hava sjølv, men med hi helvti skal han kjøpa voks (til ljos) og senda til den kyrkja som han høyrer til i.

Kap. 32. Magnus gjorde denne nylov

1. Men alle dei menn som bryt trygd som er gjevi millom folk i drapssaker, dei er ubotamenn, har forbrote fe og fred, land og lausøyre, odelsjorder jamvel som andre. 2. Dei menn som let livet sitt for stuld og ransferd, anten dei ranar pá skip eller pá land, og sameleis for mord og trolldom og for uteseta til á vekkja upp troll og med det fremja heidendomen; sameleis dei menn som gjer seg til snikmordarar for á drepa folk dei ikkje har sak med og tek pengar for átt, utan det er menn som kongen let refsa til landreinsing og fred; sameleis dei menn som tek kvinnor med ran, anten det er konor til andre menn, festekonone eller døtterne deira utan deira vilje som er giftingsmennene deira, eller imot deira eigen (d. e. kvendi sin) vilje, korleis so deira vilje vert sidan nár dei har livt ihop som ektefolk; sameleis dei som hemner desse ubotamenn eller krev bøter etter dei, um vitne veit [at dei var ubotamenn]; — desse er alle ubota menn, har forbrote gods og fred, land og lausøyre; og dei er fredheilage som vil verja sin eigedom og sine frenkor for dei; men hine er alle ugilde, anten dei fær sár eller bane, báde for kongen og frendane. 3. Alle dei domar som skal setjast i drapssaker eller i saker um legemál med dei kvinnor som me etter lovi har rett til drap hemn for, dei skal alle setjast med lov og grid til fyrste bøtedag (forfallsdag). Men den som bryt lovleg dom fyre forfallsdagen eller pá fyrste betalingsdagen, utan naudsyn, han forbryt dá sin grid og han er trygd-brytar og har forbrote gods og fred. Men naudsyn (d. e. lovleg grunn til á ikkje fullfylgja domen) er det, um ein er sjuk eller sára eller har noko andre slag viktige forfallsgrunnar som gode menn ber vitne um han ikkje kunde ráda for. Men det fyrste avdraget pá bøtene skal koma fram innan ein mánad etter domen og førast heim til ettermálsmannen og vera frambode med tvo vitne. Men hin skal der taka mot, eller hans umbodsmann, so framt ikkje han som skal taka mot, skulde vilja gjeva drapsmannen noko lettare vilkár (utdrygjing). 4. Men i alle andre søksmál der folk set lovdomar (mannloga, skilsdom) seg i millom, der vert den som bryt domen, saka 18 øyre til saksøkjaren og skal halda domen som fyrr, men til kongen 15 merker; og kongen eller syslemennene skal søkja det begge til handar; hin skal dá fyrst taka ut sitt krav etter det som domen dømde. Men bøtene til begge skal sidan skiftast etter høvet millom sumane. 5. Men vil han ikkje halda domen, dá skal syslemennene stemna han til tings og gjera han utlæg, utan han betalar det som var dømt. 6. Men um ein mann gjer forlik med den som har lege med kona hans, dá skal han som eig kona, gjeva trygd. Men um hin ligg andre gongen med kona hans, dá er hin trygdbrytar, jamvel som denne vart det um han drap nár trygd var gjeven. 7. Men um ein mann drep son sin, eller son far, anten han so er kristen eller heiden, eller mor eller bror eller dotter eller syster, dá er han ubotemann kva det so fyrr er mælt, utan han er vitlaus mann og det so folk veit at vitet er burte. 8. Men um tvo menn blandar seg med kvarandre til lekams lyst og vert prova sannskyldige i det, dá er dei begge ubotamenn. Men dersom dei nektar og det likevel gár ord um det i heradet, dá skal dei nekta med jarnburd. Men vert dei funne skyldige, dá eig kongen helvti av eiga deira, men biskopen helvti. 9. Men um folk slæst i kyrkja eller pá kyrkjegard som er vigd, dá er dei ubotamenn; og biskopen skal hava 3 merker for det og dertil det som skal svarast for kyrkjegards-vigsla, men kongen det som er att. Men er det ikkje meir att i buet, dá skal kongen og biskopen skifta likt millom seg, um dei dá ikkje skulde gjeva honom mildare vilkár. 10. Men um ein mann er gjord til ubotamann og saksøkjaren ikkje har makt eller kunnskap til á stemna ting, dá er han likevel ubota mann.

Kap. 33. Um biskops ferd og føring

1. Det er no dinæst, um biskopen fer upp pá land frá skipet sitt for á vigja kyrkja eller gjera onnor tenesta for folket, anten han dá skal langt eller stutt, skal bøndene skaffa han 18 ridehestar, men 30 um han fer for á vigja hovudkyrkja. Men um dei ikkje vil skaffa ridehestane, dá er dei saka 3 øyre kvar bonde som forsømer det. 2. Men um biskopen eller hans erendsmann skuldar nokon for det at han har misfare seg i noko, so er det eit kristendomsbrot som biskopen skal hava bot for, og segjer han nei til det, dá skal biskopen sin ármann fara heim til han og taka 2 av grannane hans, dei som bur nærast han; dá er det vel um dei vil fylgja han; men vil dei ikkje, dá skal han krevja dei til det; [nektar dei], dá vert dei saka 3 øyre kvar til kongens umbodsmann. Men ármannen skal sjølv fá seg andre vitne og fara til huset hans og stemna han til tings for saki og klaga han pá tinget. Han skal festa lyrittareid for det. Men vil han ikkje festa lov eller søkja ting, dá vert han saka 12 øyre til kongens umbodsmann. Men biskopen vár og ármannen hans og alle prestar skal søkja sine saker soleis som eg no har fortalt.