Norge og Jämtland i tidlig middelalder

Fra heimskringla.no
Hopp til: navigasjon, søk
Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Norsk.gif


Norge og Jämtland i tidlig middelalder

Av Sindre Williamsson Aarsbog
HIST 222 HØST 1999


FORORD

I denne oppgaven skal jeg ta for meg hva slags kilder vi har for å kunne påvise relasjoner mellom de to landskapene Trøndelag i Norge og Jämtland i Sverige. I den senere tid har det oppstått mere kontakt og utveksling av informasjon og mennesker mellom disse landskapene; hvilket spesielt har latt seg vise i det faktum at begge landskapene har samsendinger på TV flere ganger i uka (lokal-TV) samt flere prosjekter igangsatt av både akademiske sirkler og næringsliv som søker å knytte nærmere bånd mellom Trøndelag og Jämtland; og her kan jeg blant annet nevne TrönderJämt-prosjektet, som går ut på at bedrifter i landskapene som tar til seg studenter fra disse områdene i praksisplasser; får påskjønnelser av stat/kommune.
   Hvorfor har det seg så slik at man søker mer kontakt akkurat nå enn tidligere? Jeg tror at grunnen til dette ligger mye i at vi i dag lever i et informasjonssamfunn, hvor teknologiske framskritt gjør det enklere for oss å holde kontakt over grensene, samtidig som det jo fysisk faktisk ikke er særskilt langt til hverandre; når man tenker på veiene og bilene som kjører på dem. Trondheim og Østersund er bare timer i fra hverandre.
   Det kan umulig bare være det at kommunikasjonen mellom de to landskapene har blitt forbedret som har ført til denne tilnærmingen mellom landskapene - det ligger nok en del politikk bak det også. Sverige ble en del av EU i 1994; mens Norge har holdt seg utenfor. Dette har ført til at Trøndere mye drar over grensen for å smugle, mens Jämtene, som ikke var særlig EU-vennlige, ymtet fram om at de heller ville bli norske igjen og kalte seg østtrøndere. Tradisjonelt har også Trøndere og Jämter dratt til forskjellige markeder over på den respektive andre siden av Kjølen; så som for eksempel markedet på Levanger, og markedet ved Frösön; Østersund - som nå har blitt den velkjente Storsjöyran.
   Det er på grunnlag av dette at jeg med min oppgave har søkt å finne informasjon om Jämtlands forhold til Norge i den historiske perioden oppgaven omfanger. Oppgaven er i hovedsak basert på Snorres Heimskringla, med støtte i fra forskjellig annen litteratur nevnt i Litteraturlista. Jeg har i et vedlegg på slutten inkludert alle kapitlene i Heimskringla som omtaler jämter og Jämtland i sin helhet for lett referanse.


INNLEDNING

Jämtland er et område i nåværende Sverige som grenser mot Trøndelag i Norge. Selve størrelsen på Jämtland (34.219 km2) er omtrent lik den på Trøndelag (38.931 km2); men der ender også likheten geografisk sett. Trøndelag og Jämtland er naturlig avgrenset fra hverandre av fjellformasjonen Kjølen, som danner en naturlig grense mellom Norge og Sverige. Mens landskapet i Trøndelag er preget av fjordlandskap og rullende daler, er landskapet over grensen markert av flatmarksmyr, sump, innsjøer og skoglandskap. På grunnlag av dette kan man saktens lure på hva som gjorde at Jämtland kom til å bli så nært knyttet til Norge og Trøndelag i løpet av middelalderen, og var en del av det norske riket fram til avståelsen til Sverige i 1645. Man regner med at landskapet tilhørte Norge i ca. 500 år; fra 1100-tallet og kanskje før dette og fram til midten av 1600-tallet.
   I denne oppgaven skal jeg her ta for meg hvordan Jämtland ble en del av Norge, og hvilken forbindelse og kontakt vi her i landet hadde med jämtene og Jämtland i tidsrommet ca. 800 - 1200.


KILDENE

Perioden vi her skal befatte oss med, er tidsrommet ca. 800 - 1200. Dette er en brytningstid i både norsk og skandinavisk historie, samt at det er nå norsk historie egentlig "starter". Før denne perioden har man spredte og sporadiske opplysninger om hjemlige forhold i litteratur utenfor skandinavia, men det er ikke særlig meget her å hente som kan hjelpe oss med Jämtland. Norge og resten av skandinavia blir imidlertid i løpet av denne perioden kristnet, og det er dette som er hovedgrunnen til at vi nå får litteratur også her til lands - og dermed det vi kaller historie. Perioden før dette inntreffer, kaller vi derfor "forhistorie".
   Kristendommen hadde på dette tidspunkt allerede en nesten 1000 år gammel tradisjon på nettop det å skrive ned og bevare historisk materiale - og dermed, ved innføringen av kristendommen også her; fulgte muligheten for historiske nedtegnelser fra hjemlige trakter.
   Nå skal det ikke dermed være sagt at vi nordboere var totalt analfabeter før kristendommen, for det var vi ikke. Før kristendommen (og også langt inn i middelalderen) benyttet vi oss av runealfabetet til forskjellige nedtegnelser. De eldste runeinnskriftene vi kjenner er helt i fra år 200 e. Kr.; men disse består som regel bare av enkle ord og setninger og kan lite brukes i historisk forskning. Man skrev runer i stein og trevirke; men med de kristne munkene kom også muligheten for å skrive på pergament - og det er på pergament i latin eller norrøn språkdrakt vi har bevart mye av det historiske materialet vi sitter igjen med fra perioden.
   På pergament har vi så en rekke forskjellige typer historiske dokument - sagaer, hofflitteratur, skaldekvad og eddadiktning, lovverk fra både geistlighet og kongemakt og diplomer. Men det er dessverre ikke før ute i annen halvdel av 1200-tallet denne dokumentasjonen begynner å virkelig gjøre seg gjeldende. - med unntak av da spesielt sagaer og lovverk. Da jeg startet med denne oppgaven var jeg først meget interessert i diplomer - dvs. offentlige dokumenter - og søkte etter brukbar informasjon i både Norges Diplomatorium og i Jämtlands Diplomatorium. Til min store skuffelse viste det seg at diplomene i denne dokumentsamlingen (JD) ikke startet før år 1257. Jeg har lett igjennom en mengde middelalderlitteratur av foregående arter (med unntak av kirkelovgivning), og har ikke funnet noen særskilte henvisninger til Jämtland i disse for perioden jeg tar opp. Imidlertid fant jeg en god del i sagalitteraturen, og dermed har det blitt Snorre som danner ryggraden for hva jeg her har funnet ut om norsk/jämtske forbindelser.


SNORRE STURLASON

Snorre var en islandsk høvding, skald og lovsigemann som er mest kjent for sin nedskrivelse av de norske kongesagaene (Heimskringla) og den prosaiske Edda. Han levde i tidsrommet 1178 - 1241 og besøkte Norge to ganger; 1218 - 1220 og 1237 - 1239, og man regner med at hans litterære produksjon kom i stand mellom 1220 - 1235.

Det er i Heimskringla vi treffer på jemter og Jämtland i mer utdypende forstand. Vi kan dele opp sagalitteraturen i 2 deler: samtidssagaer; skrevet av personer som levde, virket og kanskje også selv opplevde det de skrev om - og "tilbakefortellende" sagaer. Siden man egentlig ikke kan snakke om samtidssagaer før kong Sverres saga (angivelig fortalt av kongen selv en gang rundt århundreskiftet 1100 - 1200) og påfølgende sagaer, sier det seg selv at Heimskringla er en retrospektiv samling sagaer fra "de eldste tider" til 1177. Sitert fra forordet til Snorres kongesagaer er "Snorres verk .. summen av hans samtids historiske viten fra skriftlig og muntlig overlevering". Snorre bygger Heimskringla på verk kjent i samtiden men som nå er tapt eller delvis tapt, og også den muntlige tradisjonen i skaldediktningen. Selv hevder han i sitt eget forord at han har satt stor lit på skaldekvadene, da disse ble framført av menn med stor ære og i store forsamlinger, og dette skulle da motvirke løgnaktige uttalelser. I midlertid må man også huske på at Snorres fakta og integritet er svært omstridt, men samtidig skal man heller ikke utelukke alt som løgn og fanteri. Det er nok en skjønn blanding av begge deler.


JÄMTLAND I HEIMSKRINGLA

Jämter og Jämtland er nevnt en del steder i Heimskringla, men ikke på langt nær like mange ganger som norske landskap. Det er ikke mange direkte faktaopplysninger å hente, og mange ganger er både jämter og Jämtland nærmest bare nevnt sånn i forbiparten; slik som i de fleste andre sagaer jeg har søkt etter Jämtland i. Imidlertid har jeg har funnet ut at det hovedsakelig dreier seg om tre forskjellige måter Jämtland blir nevnt på; først hvordan Jämtland ble kolonisert, dernest hvorledes forskjellige folk har ferdet gjennom landskapet, og sist spørsmålet om hvem som hadde overherredømmet i Jämtland. Vi skal her se på noen eksempler på dette:


Koloniseringen og stadfesting av norsk makt i Jämtland

Om dette har vi fire partier i Heimskringla. Disse er: Harald Hårfagres Saga, kapittel 19, Håkon den Godes Saga, kapittel 12, Olav den Helliges Saga, kapittel 137, og Magnussønnenes Saga, kapittel 15.

I det første partiet fra Harald Hårfagres saga, får vi bare vite at Jämtland ble bygd etter slaget ved Hafrsfjord (ca. 872 e.kr.) og det blir implisert at Jämtland da nok er et øde land. Derimot i Håkon den Godes saga og Olav den Helliges saga støter vi på en person kalt Kjetil Jämte som sammen med en mengde folk og fe flykter fra Sparbu på grunn av en ond østlandskonge kalt Øystein. Dette skjer tydeligvis imens Harald Hårfagre bedriver sin samling av landet, for like etterpå i Håkon den Godes saga blir det nevnt at "Da nå kong Harald Hårfagre ryddet rike for seg, rømte det en mengde mennesker av landet for ham også, både trøndere og namdøler, og så ble det nye bygder øst i Jemtland igjen".
   Senere, i Håkon den Godes saga blir det også nevnt at "Håkon fikk i stand fred og kjøpferder til Jemtland og gjorde seg venner med stormennene der. Han satte lov og landsrett for dem." Dette er også repetert i Olav den Helliges saga, men der nevnes det også at " De ville heller høre til under hans kongedømme enn under sveakongen, for de var kommet av nordmannsætt", og det virker vel nesten som om dette bare er en anekdote for å legitimere nordmennenes overherredømme over området. Litt senere i samme kapittel kommer det fram at Olav den Hellige hadde en skattedisputt over området; hvor svenskekongen skattet i Jämtland, og at Olav krevde sin rett til å skatte samme sted - men at jämtene vendte ham ryggen og skattet til svenskekongen. I Magnussønnenes saga ca. år 1110 - 1115 får vi vite at kong Øystein med diplomati i stedet for sverd vinner Jämtland helt og fullt tilbake og gir dem "lov", og det er fra dette tidspunkt av man må regne Jämtland som virkelig en del av det norske rike.
   Hvis vi nå ser på den sparsommelige informasjonen vi har om hvordan Jämtland kom inn under den norske kronen, ser vi at Kjetil Jämtes kolonisering virker mindre troverdig. Det samme kan sies om det at man hevder at Jämtland var et øde område. Det var det nok ganske sikkert ikke - men at det var nok land å ta av er nok riktig, så hva man kan konkludere med her er ikke mer enn at det sannsynligvis foregikk et "østre landnåm" fra Trøndelag en eller annen gang; kanskje rundt Harald Hårfagres tid, men tidspunktet kan man ikke være sikker på. Navnet på den store kolonisatoren skal vi i alle fall ta med en klype salt, for dette gir ikke Snorre oss noe belegg for å tro på i det hele tatt.


Ferdsel i Jämtland

Det er flere partier i Heimskringla som vitner om ferdsel i Jämtland, men her skal jeg se litt på hva disse kapitlene kan fortelle oss:
   Håkon Jarls Saga, kapittel 8, Olav den Helliges Saga, kapittel 54, Olav den Helliges Saga, kapittel 200, Magnus den Godes Saga, kapittel 2, og Harald Hardrådes Saga, kapittel 1.
   I Håkon Jarls saga blir det fortalt at Håkon kommer til Trøndelag fra Helsingland ved Østersjøen gjennom Jämtland og tar makten i Trøndelag; og det blir også fortalt at han ofte dro østover derifra (gjennom Jämtland) til Helsingland som han brukte som base for plyndring og herjing i østerveg.
   I Olav den Helliges saga kap. 54 fortelles det om Olav den Helliges fiende Svein jarl at han er i Svitjod og planlegger med sveakongen å ta makta fra Olav den Hellige. Svenskekongen vil hjelpe jarlen med menn, og disse skal så dra gjennom Helsingland og Jämtland til fots for å angripe kongen i Trøndelag. Men først vil jarlen herje litt i austerveg, så han drar av gårde dit; men jarlen dør på ferden. Jarlens menn drar tilbake til Trøndelag gjennom før nevnte rute og informerer trønderne om jarlens død.I Olav den Helliges saga kap. 200 er det den landsforviste Olav selv som kommer gjennom det samme området for å vinne tilbake Norge. I Magnus den Godes saga hører vi igjen at han kommer gjennom samme område for å kreve sin arv; Norges rike.
   I Harald Hardrådes saga får vi høre at Harald selv, som var Olav den Helliges halvbror; flykter fra slaget ved Stiklestad over kjølen, gjennom Jämtland og Helsingland for å komme seg til Svitjod.
   Ut i fra dette, og det foregående om hvorledes og hvorfor Jämtland ble "kolonisert" fra Norge aner jeg konturene av at Jämtland var et slags "fri-område"; Jämtland ER og var et rimelig uframkommelig område, og hvis man i tillegg vet at Kjølen gjør det vanskelig å komme seg dit fra Norge, og skogen gjør det vanskelig alle andre veier, skjønner man hvorfor det kan ha seg slik som det blir fortalt i Håkon den Godes saga at "Helsingene reiste på kjøpferd til Svitjod og hørte under det på alle måter, men jemtene var på sett og vis midt imellom, og det var det ingen som la merke til før Håkon fikk i stand fred og kjøpferder til Jemtland og gjorde seg venner med stormennene der."
   Jämtland må ha vært et ypperlig sted å rømme til fra både lov og rett sannsynligvis i både Norge og Sverige, i og med at det ut i fra kildene man kan se i Heimskringla ikke var en særlig oppbygd landskapslov for området. Jämtene trikset og mikset selv med både Sverige og Norge for ikke å bli for avhengig til noen av dem gjennom, som vi har sett, tydeligvis å betale skatt hvor det passet dem det ene året, for så å betale den et annet sted det neste. Samtidig ligger grunnlaget helt klart til rette for at man ved å reise gjennom Jämtland til Trøndelag unngikk å gi for mange opplysninger til fienden (i Trøndelag). Det må jo være mer smart å ferdes gjennom skogen der enn å heise flagget på skipene sine og seile fra Østersjøen, gjennom Kattegat og opp mot og/eller videre opp norskekysten. Det er jo dømt til å bli forhåndsannonsert at man kommer til landet på denne måten. Nå er jeg ikke så veldig stødig på hvor lang tid det tar å dra gjennom landet til Trøndelag som det er i forhold til å dra sjøveien, men jeg tror nok at man kunne være like rask - og kanskje til og med raskere; men dette er spekulasjon og noe andre kunne tatt opp ved en senere anledning.
   Samtidig vil jeg benytte meg av sjansen til å understreke Heimskringlas syn på at Jämtland var et "lovløst" område ved å henvise til Olav den Helliges saga kap. 200, hvor Snorre nevner om Olavs ferd til Trøndelag gjennom Jämtland at "Det kom folk til kongen, folk fra skogene, og noen av dem var landevegsrøvere." - og for ikke å snakke om den mildt sagt utrolige beretningen om et islandsk sendebud fra kong Olav som drar inn i Jämtland for å kreve skatt men mislykkes, og som dermed må søke hjelp og tilflukt hos en landevegsrøver kalt Arnljot Gelline.


Hvem hadde så overherredømmet i Jämtland?

Når vi ser på det som nå har blitt beskrevet ovenfor, kan man øyne for seg at Jämtland gjennomgikk 3 forskjellige faser i perioden 800 -1200:

1) Det virker som om Jämtland fra begynnelsen av er et mer eller mindre glissent bebygd område hvor folk styrer seg sjøl; et område hvor nybyggere kom til, sannsynligvis både fra norske og svenske områder.
2) Jämtland blir etter hvert lagt mer merke til, sannsynligvis på grunn av pelshandel og som "gjennomfartsåre" og dermed forsøkt skattlagt av både sveakongen og norskekongen.
3) Til slutt vinner norskekongen frem med sin rett og gir dem en landskapslov basert på Frostatingslova. Jämtland blir norsk, men jämtene selv fortsetter utover de neste 500 årene under norsk styre å ha et heller ambivalent forhold til både Norge og Sverige.


Etterord

I denne oppgaven har jeg søkt å finne informasjon om Jämtland og dets forbindelse med Norge, og da i særdeleshet med Trøndelag; i tidligste historiske tid i Norge; tidsperioden ca. 800 - 1200. Dette har imidlertid blitt vanskeligere enn jeg trodde, da det faktisk ikke er mye å hente fra de historiske kildene. Jeg sitter igjen med inntrykket at vi faktisk er ganske heldige her i Norge og på Island, som har en så omfattende sagalitteratur og -tradisjon. Dersom jeg hadde lagt meg ut på å sjekke forholdene i et typisk norsk landskap i denne perioden, ville jeg nok ha fått adskillig mer å jobbe med, enn det jeg har gjort med Jämtland. Man kan jo derfor undre seg på hvor "norsk" eller hvor tilknyttet Jämtland faktisk var i tidlig norsk middelalder.
   Jeg har funnet ut at det heller ikke er skrevet særlig mye om emnet - Edvard Bulls "Jemtland og Norge" er nærmest for en bibel å regne i emnet, men heller ikke han egner mye tid til den tidligste middelalder. Dette er da også forståelig i og med at det blir flere kilder å arbeide med fra midten av 1200-tallet og utover. Det er også ganske lenge siden Bull skrev sin avhandling (1927), så kanskje det er på tide å ta emnet opp på nytt igjen. Selv synes jeg at Ahnlunds "Jämtlands och Härjedalens Historia (1948) var mer oversiktlig og utfyllende enn Edvard Bulls "Jämtland og Norge".
   Det jeg sitter igjen med etter å ha sett nærmere på emnet, er rett og slett ideer for hva som mer kan finnes ut om dette; særskilt tenker jeg da på muligheten for at grunnen til at man stred så mye skattemessig om landskapet kanskje rett og slett var fordi Jämtland kanskje var en landlig versjon av Kattegat - et område folk ferdet mye i i handel og vinnings skyld. Det hadde også vært moro å sett etter mulighetene for trøndske raid i austerveg gjennomført ved å gå landevegen gjennom Jämtland. Dette ville vært en oppgave man ikke ville fått særlig mye ut av uten å ta inn støttedisiplinen arkeologi; og kunne kanskje bidratt til en tilnærming mellom fagene.
   Alt i alt har dette vært en oppgave som har fått meg til å øyne mulighetene for større studier og også nye måter å se og tenke på emnet; Norge og Jämtland i tidlig middelalder. Jeg håper også at jeg her med min lille tekst kanskje får inspirert andre til å se de samme mulighetene som jeg gjør for videre studier.




LITTERATURLISTE

Her følger en oversikt over litteratur jeg har anvendt ved arbeidet med denne oppgaven:

Snorres Kongesagaer
- Gyldendal Norsk Forlag 1988
Frostatingslova
- Det Norske Samlaget 1994
Egil Skallagrimssons Saga
- Det Norske Samlaget 1994
Norge blir en Stat 1130 - 1319; av Knut Helle
- Universitetsforlaget 1993
Jämtlands Och Härjedalens Historia, Bind 1; av Nils Ahnlund - Norstedts 1948
Jemtland Og Norge; av Edvard Bull
- Wisénska Bokhandelns Förlag 1970
Vikingatidens ABC
- Statens Historiska Museum 1995




VEDLEGG / REFERANSE

Harald Hårfagres Saga, bolk 19, s. 61 bd. I

ca. 872 - 900

19. Etter dette slaget (Slaget i Hafrsfjord) fikk kong Harald ingen motstand i Norge; da var alle de verste fiendene hans falt. Men noen flyktet fra landet, og det var en svær mengde mennesker, og da ble store øde land bygd. Da ble Jemtland og Helsingland bygd, begge disse landene var for resten noe bygd av nordmenn før også.


Håkon den Godes Saga, bolk 12, s. 86 bd. I

før 961 (Håkon den Godes død)

12. Øystein, konge over opplendingene, som noen kaller den mektige og noen den vonde, herjet i Trondheimen og la under seg Øynafylke og Sparbyggjafylke; han satte sin sønn over dem, men trønderne drepte ham. Kong Øystein kom for annen gang på hærferd til Trondheimen og herjet vidt og bredt og la land under seg. Så spurte han hvem de helst ville ha til konge, trellen hans, som het Tore Fakse, eller en hund, som het Saur. De valgte hunden, for da tenkte de at de fikk rå seg mest sjøl. De lot seide tre manns vett inn i hunden, og så gjødde han to ord og talte det tredje. Han fikk halsband og lenke av gull og sølv, og når det var sølete, bar hirdmennene ham på akslene; de satte opp høgsete for ham, og han satt på haug som andre konger, han bodde på Inderøya og hadde gard der det heter Saurshaug (mod. Sakshaug). De sier at han fikk sin død på den måten at det kom varger i buskapen hans, og hirdmennene ertet ham opp til å verge feet, han fór ned av haugen og dit vargene var, og de reiv ham i filler med én gang. Kong Øystein gjorde mange andre underlige ting også hos trønderne.

Mange høvdinger og andre folk flyktet fra odelen sin for denne herjingen og ufreden. Kjetil Jemte, sønn til Ånund jarl fra Sparbu, drog øst over Kjølen, en mengde mennesker fulgte ham, og de hadde buskap og alt med seg. De ryddet skogene og bygde store bygder, der det heter Jemtland siden. Sønnesønn til Kjetil var Tore Helsing; han reiste fra Jemtland for et drap han hadde skyld i, og tok igjennom de skogene som ligger der i øst. Den østre delen av Helsingland langs sjøen var det svear som bygde. Da nå kong Harald Hårfagre ryddet rike for seg, rømte det en mengde mennesker av landet for ham også, både trøndere og namdøler, og så ble det nye bygder øst i Jemtland igjen, og noen drog helt til Helsingland. Helsingene reiste på kjøpferd til Svitjod og hørte under det på alle måter, men jemtene var på sett og vis midt imellom, og det var det ingen som la merke til før Håkon fikk i stand fred og kjøpferder til Jemtland og gjorde seg venner med stormennene der. Etterpå kom de til ham og lovte ham lydighet og skatter og ble hans menn, for de hørte bare godt om ham, og de ville heller gå under hans kongedømme enn under sveakongens, de var jo kommet av norsk ætt. Han satte lov og landsrett for dem. Alle de helsingene som hadde sin ætt nord for Kjølen, gjorde det samme som jemtene.


Håkon Jarls Saga, bolk 8, s. 116 bd. I

Om høsten drog Håkon jarl til Helsingland og satte opp skipene sine der. Så tok han landevegen gjennom Helsingland og Jemtland og østfra over Kjølen og kom ned i Trondheimen. Straks gikk folk over til ham, og han fikk seg skip. Da Gunnhildssønnene hørte det, gikk de om bord i skipene sine og seilte ut etter fjorden. Håkon jarl drog ut til Lade og var der om vinteren, men Gunnhildssønnene satt på Møre, og de dreiv og overfalt og drepte folk for hverandre. Håkon jarl holdt fast på riket sitt i Trondheimen og var der som oftest om vinteren, men om sommeren drog han av og til øst i Helsingland, og der tok han skipene sine og seilte i austerveg, og herjet der om sommeren, men stundom ble han i Trondheimen også og hadde hæren ute, og da kunne ikke Gunnhildssønnene greie seg nord for Stad.


Olav Tryggvasons Saga, bolk 94, s. 192 bd. I

94. Ulv Raude het den mannen som bar merket for kong Olav, han var i stavnen på Ormen. De andre der het Kolbjørn stallare, Torstein Oksefot og Vikar fra Tiundaland, bror til Arnljot Gelline. I saksene på rausn stod disse: Vak Raumesson fra Elv, Berse den sterke, Ån skytte fra Jemtland, Trond Ramme fra Telemark og Utyrme, bror hans; av håløyger var det Trond Skjalge, Ogmund Sande, Lodve Lange fra Saltvik og Hårek Kvasse. Av inntrønderne: Kjetil Høge, Torfinn Eisle, Håvard og brødrene hans fra Orkdalen.


Olav den Helliges Saga, bolk 54, s. 241 bd. I

54. Svein jarl drog først til Svitjod til mågen sin, Olav sveakonge. Han fortalte ham alt som hadde hendt mellom ham sjøl og Olav Digre, og bad sveakongen om råd, hva han nå skulle finne på. Kongen sa jarlen kunne få bli hos ham om han ville, og få et rike å styre der, som han kunne være nøyd med. "Men ellers," sa han, "skal jeg gi deg en hær som er stor nok til at du kan friste å ta landet fra Olav."
   Jarlen valgte dette, for det rådde de ham til alle mennene hans, det var mange av dem som hadde fulgt med ham, som hadde store eiendommer i Norge. Mens de satt og drøftet dette med hverandre, ble de enige om at neste vinter skulle de våge å dra landevegen gjennom Helsingland og Jemtland og så ned i Trondheimen, for jarlen stolte mest på inntrønderne at de var trofaste og ville hjelpe ham om han kom der. Men først fant de likevel på at de ville dra i austerveg og herje om sommeren og skaffe seg midler.

55. Svein jarl drog med hæren sin øst til Gardarike og herjet der; han ble der om sommeren. Da høsten kom, ville han vende tilbake til Svitjod med hæren. Da fikk han en sjukdom som han døde av. Etter at jarlen var død, drog den hæren som hadde fulgt ham, tilbake til Svitjod; noen tok vegen til Helsingland og derfra til Jemtland og så øst over Kjølen til Trondheimen. Der fortalte de det som hadde hendt på ferden, og slik fikk folk vite sikkert at Svein var død.


Olav den Helliges Saga, bolk 63, s. 250 bd I

63. Den vinteren drog Trond Kvite øst til Jemtland fra Trondheimen og skulle kreve skatt på vegne av kong Olav Digre. Men da han hadde fått sammen skatten, kom sveakongens menn der og drepte Trond sjøltolvte og tok skatten og førte den til sveakongen. Dette fikk kong Olav vite, og han likte det dårlig.


Olav den Helliges Saga, bolk 137, s. 20 bd. II

137. Det var en mann som het Kjetil Jemte, sønn til Anund jarl fra Sparbu i Trondheimen; han flyktet østover Kjølen for kong Øystein Illråde. Han ryddet skoger og reiste bu der det nå heter Jemtland. Dit øst flyktet også en mengde folk fra Trondheimen for samme ufreden, for kong Øystein la skatt på trønderne og satte hunden sin, som het Saur, til konge der. Sønnesønn til Kjetil var Tore Helsing; etter ham er Helsingland oppkalt, der bodde han. Men da Harald Hårfagre ryddet rike for seg, rømte det en mengde folk av landet for ham også, det var trøndere og namdøler, og så ble det nye bygder i øst omkring i Jemtland, og noen drog helt til Helsingland øst ved havet, og de stod under sveakongen.
   Da nå kong Håkon Adalsteinsfostre rådde for Norge, kom det i stand fred og kjøpferder fra Trondheimen til Jemtland, og fordi kongen var så vennesæl, kom jemtene østfra til ham og lovte ham lydighet og svarte ham skatter; han satte lov og landsens rett for dem. De ville heller høre til under hans kongedømme enn under sveakongen, for de var kommet av nordmannsætt. Det samme gjorde alle de helsingene også som hadde ætta si nord for Kjølen, og dette holdt seg i lang tid siden, helt til Olav Digre og Olav Svenske sveakonge trettet om landegrensene; da snudde jemter og helsinger om og gav seg under sveakongen, og så gjaldt Eidskogen som landskille mot øst, og derfra Kjølen helt nord til Finnmark.
   Nå tok sveakongen skatter av både Helsingland og Jemtland. Men kong Olav mente at etter forliket mellom ham og sveakongen skulle skattene fra Jemtland gå en annen veg enn de gjorde fra gammelt av; likevel hadde da vært slik en lang stund at jemtene hadde skattet til sveakongen, og fra ham hadde også sysselmennene i landet kommet; svearne ville da heller ikke høre tale om annet enn at alt land som lå øst for Kjølen, hørte under svenskekongen. Det gikk da som så ofte, at enda det var svogerskap og vennskap mellom kongene, så ville de likevel begge to ha hele det riket de mente de hadde noe krav på. Kong Olav hadde sendt bud til Jemtland om at det var hans vilje at jemtene skulle vise ham lydighet, og han truet med å bruke makt om de ikke gjorde det; men jemtene hadde gjort opp med seg sjøl at de ville vise sveakongen lydighet.


Olav den Helliges Saga, bolk 141 s. 30 bd. II

141. Torodd Snorrason hadde blitt etter i Norge på Kong Olavs bud, da Gelle Torkjellsson fikk lov til å reise til Island, som før skrevet. Han var hos kong Olav, men var svært lei av ufriheten og at han ikke kunne få reise sin veg som han ville. Først på vinteren det året kong Olav satt i Nidaros, lyste kongen at han ville sende noen menn til jemtland for å kreve skatt. Men en slik ferd hadde folk liten lyst på, for de hadde blitt tatt av dage de sendemennene kong Olav hadde sendt dit før, Trond Kvite sjøltolvte, slik som før er skrevet, og siden hadde jemtene holdt seg til sveakongen og vist ham lydighet. Torodd Snorrason bød seg til å reise, for han brydde seg ikke lenger om hva som kunne hende ham bare han fikk rå over seg sjøl.
   Kongen tok imot dette, og Torodd og noen andre tok av sted, tolv i følge. De kom fram øst i Jemtland, og tok inn hos en mann som het Torar; han var lagmann der og den som hadde mest å si. Der ble de godt mottatt. Da de hadde vært der en liten stund, kom de fram med ærendet sitt til Torar. Han sa at andre menn og høvdinger der i landet rådde like mye som han for hva svar det skulle komme på dette, og sa at han fikk kalle sammen ting. Det ble gjort, budstikke ble sendt ut, og det ble stevnt sammen et stort ting. Torar reiste på tinget, men sendemennene ble igjen hjemme hos ham imens. Torar la fram saken for tingallmuen, men alle var enige om at de ville ikke svare noen skatt til Norges konge, og sendemennene ville noen la henge, andre ville bruke dem til å blote med; men enden ble at de skulle holde dem der til sveakongens sysselmenn kom dit, og så skulle de avgjøre for dem hva de ville, og få samtykke av folk i landet. Men de skulle gå listig fram og stelle godt for sendemennene, og late som de ble oppholdt fordi de skulle vente på skatten; og så skulle de dele dem mellom seg så de bodde to og to sammen.
   Torodd og en mann til bodde hos Torar. Der var det stort julegjestebud og sammenskuddsøl. Det var mange bønder der i torpet, og de drakk sammen alle på ett sted i jula. Det var et annet torp ikke langt borte, der bodde Torars måg, en mektig og rik mann, han hadde en voksen sønn. Mågene brukte å drikke halve jula hos hverandre, og først hos Torar. De to mågene drakk med hverandre, og Torodd og bondesønnen; det var kappdrikking, og om kvelden ble det kappskryting og mannjamning mellom nordmenn og svear, og så om kongene deres, både de som hadde vært før, og de som var nå, og så om de stridighetene som hadde vært landene imellom, med manndrap og ran mellom landene. Da sa bondesønnen: "Om våre konger skulle ha mistet flere folk, så kommer sveakongens sysselmenn til å jevne ut det med tolv manns liv når de kommer sørfra etter jul. Stakkars menn, dere vet nok ikke hvorfor dere blir holdt tilbake her."
Halfdan Egedius: "Torodd og følgesveinen hans på ski med Arnljot Gjellinge"

   Torodd tenkte over hva han skulle si til det, og det var mange som flirte og kom med fantord om dem og kongen deres. Nå da ølet talte hos jemtene, kom det da fram det som Torodd før ikke hadde hatt noen tanke om. Dagen etter tok Torodd og den andre alle klærne og våpnene sine og la dem så de hadde dem for hånden, og om natta da folk hadde sovnet, løp de sin veg til skogs. Morgenen etter, da folk merket de hadde rømt, fulgte noen etter dem med sporhunder og fant dem i skogen der de hadde gjemt seg, og tok dem med seg hjem og satte dem inn i et lite hus; der var det ei dyp grav, og den ble de sluppet ned i, og døra ble låst for dem. De fikk lite mat og ingen klær uten de som de hadde på seg.
Midt i jula drog Torar og alle frie menn med ham til mågen hans, der skulle de drikke resten av jula. Trellene til Torar skulle gjete grava; det var eslet nok av drikke til dem, og de holdt liten måte med drikken og ble fulle alt første kvelden. Da de kjente seg fulle nok, sa de til hverandre de som skulle bære mat til mennene i grava, at det skulle ikke skorte dem på noe. Torodd kvad kveder og holdt moro med trellene, og de sa han var en kjekk kar og gav ham et et riktig stort lys og tente det. Så kom de trellene ut som før hadde vært inne, og ropte og skreik at de andre skulle lomme inn, men de var fulle alle sammen, så de lukket hverken grava eller huset etter seg. Da reiv Torodd og den andre kappene sine opp i remser og knyttet dem sammen og gjorde en knute på enden og slengte den opp på golvet i huset; den slynget seg om foten på ei kiste og ble sittende fast der. Så prøvde de å komme opp; Torodd løftet opp kameraten sin så han stod på akslene hans, og så heiste han seg opp gjennom gluggen. Da skortet de ikke på reip der oppe i huset, han slapp et ned til Torodd. Men da han skulle dra opp Torodd, kunne han ikke komme noen veg med ham. Så sa Torodd at han skulle kaste reipet over takbjelken som var der i huset og gjøre ei løkke på den ene enden og legge så mye ved og stein i den at det veide ham opp; han gjorde så, og så gikk vekten ned i grava, og Torodd kom opp. De tok seg klær der i huset, så mye de trengte.
Det lå noen reinskinn der inne; dem skar de klauvene av og bandt dem bakvendt under føttene. Men før de gikk bort, satte de ild på ei stor kornløe som stod der, og så løp de bort i svarte natta; løa brant og mange andre hus i torpet også. Torodd og den andre gikk hele natta gjennom ville skogen og gjemte seg om dagen. Morgenen etter ble de saknet; da fór det folk med sporhunder og lette etter dem alle vegne fra garden, men hundene fulgte sporene tilbake til garden, for de hadde teven av reinklauvene, og fulgte sporet dit som klauvene viste, og så ble de ikke funnet.
Torodd og følget hans dro lenge gjennom øde skoger. En kveld kom de til en liten gard, og der gikk de inn. Der inne satt det en mann og ei kone ved varmen. Mannen kalte seg Tore og sa at hun som satt der, var kona hans, og at de eide denne vesle plassen. Bonden bad dem bli der, og det tok de imot. Han sa han var kommet dit fordi han hadde rømt fra bygda for en drapssak. Torodd og følget hans fikk godt stell, de spiste ved varmen alle sammen. Seinere ble det gjort i stand for Torodd og den andre på benken der, og de la seg til å sove; det brant ennå på varmen. Da så Torodd at det kom en mann ut fra et annet hus, og aldri hadde han sett så stor mann; denne mannen hadde klær av skarlagen, prydet med gullband, og han så staselig ut. Torodd hørte at han skjente på de to fordi de tok imot gjester når de snaut nok hadde mat til seg sjøl. Husfrua svarte: "Ikke vær vond, bror; slikt hender sjelden. Gi dem heller en handsrekning sjøl, for du er bedre til det enn vi." Torodd hørte at den store mannen ble kalt Arnljot Gelline, og at husfrua var søster hans. Torodd hadde hørt om Arnljot, og at han var en fæl landevegsrøver og ugjerningsmann.
   Torodd og kameraten hans sov om natta, for de var trøtte etter gangen. Men da det ennå var en tredjedel igjen av natta, kom Arnljot til dem og bad dem stå opp og bli ferdige til å gå. Torodd og den andre stod opp med én gang og kledde på seg; så fikk de dugurd. Etterpå gav Tore dem ski begge to, Arnljot gav seg i følge med dem. Han tok på seg noen ski som var både breie og lange; men straks Arnljot hadde satt staven i bakken, var han langt fra dem; da ventet han, og sa de kom ingen veg på denne måten, og bad dem stå opp på skiene hos seg. De så gjorde. Torodd stod nærmest og holdt seg i beltet til Arnljot, og kameraten til Torodd holdt seg i ham. Så rente Arnljot av sted så fort som om han gikk alene.
   Da det var gått en tredjedel av natta, kom de til et herberge, der slo de ild og laget seg mat. Da de fikk seg mat, sa Arnljot at de måtte ikke kaste ned noe av maten, ikke så mye som et bein eller den minste smule. Arnljot tok fram et sølvfat under skjorta si og åt av det. Da de var mette, tok Arnljot og gjemte levningene. Så ville de gå til sengs.
   I den ene enden av huset var det et loft oppe på tverrbjelkene; Arnljot og de to andre gikk opp der på loftet og la seg til å sove. Arnljot hadde et svært hoggspyd, falen var gullslått, og skaftet var så langt at han så vidt nådde falen med handa; han hadde sverd ved beltet. De tok både våpen og klær med seg opp på loftet. Arnljot bad dem være stille, han lå ytterst på loftet. Litt etterpå kom det tolv mann til huset; de var kjøpmenn som skulle til Jemtland med varene sine. Da de kom inn i huset, gjorde de mye bråk og var lystige, og de gjorde opp en stor varme for seg. Og da de åt, kastet de alle beina utover. Etterpå gikk de til sengs og la seg ned på benkene der ved ilden. Men de hadde ikke sovet lenge, før det kom ei svær trollkjerring til huset, og da hun kom inn, sopte hun fort omkring seg og tok beina og alt det hun syntes var etendes og stappet det i munnen på seg; etterpå tok hun den mannen som lå nærmest, og reiv og sleit ham helt i filler og kastet ham på varmen. Da våknet de andre som av en vond drøm og sprang opp. Men hun tok den ene etter den andre og slo dem i hjel så det bare var én igjen i live; han løp under loftet og ropte på hjelp om det skulle være noe på loftet som kunne hjelpe ham. Arnljot strakte seg ut til ham og tok ham i akslene og lempet ham opp på loftet. Så drog hun seg fram til varmen og gav seg til å ete de mennene som var stekt.
   Nå stod Arnljot opp og greip hoggspydet sitt og satte det mellom akslene på henne slik at odden stakk ut gjennom brystet. Da vrei hun seg hardt og skreik stygt og løp ut. Arnljot slapp spydet, og det tok hun med seg bort. Arnljot gikk bort og ryddet ut likene av mennene, han satte dør og dørkarm i stua igjen, for det hadde hun revet fra alt sammen da hun løp ut. Så sov de det som var igjen av natta. Da det ble lyst, stod de opp og åt først dugurd; da de hadde fått seg mat, sa Arnljot: "Nå får vi skilles her. Dere skal nå følge denne vegen som kjøpmennene kom kjørende hit på i går. Jeg vil lete etter spydet mitt. I lønn for umaken vil jeg ha alt det som jeg synes er noe verdt av det disse mennene eide. Du Torodd skal ta min hilsen med til kong Olav og si ham at han er den mann jeg har mest lyst til å møte. Men min hilsen vil vel ikke han synes er noe verdt." Så tok han opp sølvfatet og tørket av det med duken og sa: "Gi kongen dette fatet, og si ham at det er min hilsen."
   Så gjorde de seg ferdige til å gå, og etter det skiltes de. Torodd og kameraten hans tok av sted, og den mannen som hadde kommet seg unna av kjøpmannsfølget, fulgte dem. Torodd drog videre til han kom til kong Olav i kaupangen og fortalte ham alt som hadde hendt ham på reisen; han hilste ham fra Arnljot og gav ham sølvfatet. Kongen sa det var ille Arnljot ikke hadde kommet til ham. "Og det er stor synd at det skal lage seg så vrangt for en så kjekk kar og en merkelig mann." Torodd ble hos kong Olav det som var igjen av vinteren, og så fikk han lov til å reise til Island sommeren etter. De skiltes i vennskap, han og kong Olav.


Olav den Helliges Saga, bolk 200 s. 86 bd. II

Kong Olav sendte bud ut i bygdene og lot folk få vite at om noen ville vinne seg gods slik at de tok hærfang og skiftet mellom seg de eiendommene som kongens uvenner satt på, så skulle de komme til ham og følge ham.
   Kong Olav førte hæren sin framover. Han fór gjennom skogbygder og noen ganger gjennom ødemarker og ofte over store vann. De drog eller bar skipene med seg mellom vannene. Det kom folk til kongen, folk fra skogene, og noen av dem var landevegsrøvere. Mange steder der han bodde om natta, har fått navnet Olavsbu siden. Han stanset ikke før han kom fram i Jemtland, så drog han nord til Kjølen. Hæren hans delte seg i bygdene og drog mye hver for seg så lenge de ikke ventet seg ufred. Men alltid når hæren delte seg, fulgte nordmannshæren med kongen, og Dag drog en annen veg med sin hær og svearne en tredje med sin.


Olav den Helliges Saga, bolk 215 s. 97 bd. II

215. Enda en ting hendte da kong Olav hadde kommet til Stiklestad. Det kom en mann til ham, og det var ikke så merkelig, for det kom mange menn til kongen fra bygdene, og når folk syntes dette var noe nytt, så var det fordi denne mannen ikke lignet de andre som hadde kommet til kongen der. Han var så høy at ingen rakk ham lenger enn til akslene. Han var en svært vakker mann å se til og hadde et fagert hår. Han var vel væpnet, hadde en vakker hjelm og ringbrynje, rødt skjold og et staselig sverd ved beltet. I handa hadde han et stort, gullslått spyd, og skaftet på det var så digert at det fylte handa. Denne mannen gikk framfor kongen og hilste ham og spurte om kongen ville ta imot hjelp fra ham. Kongen spurte ham etter navn og ætt og hvilket land han var fra. Han svarte: "Jeg har ætta mi i Jemtland og Helsingland, og jeg blir kalt Arnljot Gelline. Jeg kan ellers fortelle Dem det at jeg hjalp de mennene som De sendte til Jemtland etter skatt. Jeg gav mennene et sølvfat som jeg sendte Dem til tegn på at jeg ville være Deres venn."
   Da spurte kongen om Arnljot var kristen eller ikke. Han sa om sin tro at han trodde på egen kraft og styrke; "og den troen har hjulpet meg godt hittil. Men nå har jeg tenkt heller å tro på deg, konge." Kongen svarte: "Om du vil tro på meg, da skal du tro på det som jeg lærer deg. Du skal tro at Jesus Krist har skapt himmelen og jorda og alle mennesker, og til ham skal de komme etter døden alle de som er gode og rettroende." Arnljot svarte: "Jeg har hørt tale om Kvitekrist, men jeg har ikke noe kjennskap til hva han gjør, eller hvor han rår. Men nå vil jeg tro alt det du sier til meg, jeg vil legge hele min sak i di hand." Så ble Arnljot døpt. Kongen lærte ham det han syntes var det nødvendigste av troen og stilte ham fremst i fylkingen og foran merket. Der stod alt Gaukatore og Avrafaste og flokkene deres også.

216. Nå skal vi fortelle videre der vi sluttet før. Lendmennene og bøndene hadde samlet en uovervinnelig hær så snart de hørte at kongen hadde reist øst fra Gardarike og hadde kommet til Svitjod. Og da de hørte at kongen hadde kommet østfra til Jemtland, og at han tenkte å dra vestover Kjølen til Verdalen, styrte de med hæren inn i Trondheimen og samlet hele allmuen der, fri mann og trell, og så drog de inn til Verdalen, og da hadde de så stor hær at det var ingen mann som hadde sett så stor hær komme sammen på én gang i Norge. Men det var der som det så ofte kan bli i en stor hær, folket var svært ujevnt. Det var mange lendmenn og en stor mengde mektige bønder, men hele massen var småfolk og arbeidskarer, og hele hovedstyrken av hæren var folk som hadde samlet seg sammen der i Trondheimen. Det folket raste i fiendskap mot kongen.


Olav den Helliges Saga, bolk 251 s. 121 bd. II

Tidlig på våren tok Einar Tambarskjelve og Kalv Arnesson av sted og hadde med seg et stort følge av de beste menn som fantes i Trøndelag. De drog over Kjølen til Jemtland om våren, og så til Helsingland og kom fram i Svitjod, og der fikk de seg skip.


ca. 1035 Magnus den Godes Saga, bolk 2 s. 124 bd. II

Magnus Olavsson gav seg på veg fra Sigtuna og hadde stort følge, som svearne hadde gitt ham. De reiste til fots gjennom Svitjod og så til Helsingland. Så sier Arnor Jarlaskald:

Som en krigsgud bar du siden
røde skjold i svenske bygder.
Ikke liten hærmakt fikk du,
landsfolk søkte deg til hånde.

Vidtberømte ulvemetter!
Østfra kom til hederstinget
utvalgt flokk med skjold så hvite
og med spyd innlagt med gullet.

Siden fór Magnus Olavsson vest gjennom Jemtland og over Kjølen og ned i Trondheimen, og straks tok alt landfolket vel imot ham. Men så snart mennene til kong Svein spurte at Magnus, kong Olavs sønn, var kommet dit til landet, rømte de alle i hop lange veger og kom seg unna, og ingen motstand ble gjort mot Magnus. Kong Svein var sør i landet. Så sier Arnor Jarlaskald:

Snart du satte, djerve kjempe,
skrekk omkring i trøndske bygder.
Det blir sagt om dine fiender
at de frykt fikk brått i barmen.

Dine fiender, fyrste, visste
at nå vokste vesaldommen;
for å redde livet rømte
i sin redsel alle sammen.


Harald Hardrådes Saga, bolk 1 s. 151 bd. II

Sigurd Syrs sønn Harald, bror til Olav den hellige på morssida, var med i slaget på Stiklestad da kong Olav den hellige falt. Da ble Harald såret, og han kom seg bort med andre som flyktet. Så sier Tjodolv:

Nær Haug den harde kampstorm
jeg hørte dreiv mot kongen.
Men djerve bulgar-brenner
broren gav god støtte.

Fra døde Olav fyrsten
ikke gjerne skiltes
da han femtenårig
flyktet og seg skjulte.

Ragnvald Brusason fikk Harald ut av slaget og tok ham med til en bonde i skogen langt fra andre folk. Der fikk Harald pleie til han ble frisk. Siden fulgte sønn til bonden ham østover Kjølen, og de fór skogsvegene overalt der de kunne, og ikke allmannsvegen. Bondesønnen visste ikke hvem han fulgte, og da de rei mellom noen ødeskoger, kvad Harald dette:

Fra skog til skog jeg rømmer;
med skam jeg fram meg lurer

Hvem vet om jeg ikke vinner
et navn i den vide verden?

Han fór øst igjennom Jemtland og Helsingland og så til Svitjod; der fant han Ragnvald Brusason og mange andre av kong Olavs menn, som hadde kommet seg unna fra slaget på Stiklestad.


Magnussønnenes Saga, bolk 15, s. 249 bd. II

ca 1110 - 1115

15. Kong Øystein sendte bud til de klokeste og mektigste menn i Jemtland og bød dem til seg, og han tok imot alle som kom, med stor vennlighet, og ved avskjeden gav han dem vennegaver; på den måten førte han dem til vennskap med seg. Da mange av dem nå fikk til vane å fare til ham og tok imot gaver fra ham, vant han fullt vennskap med alle de menn som rådde for landet. Siden talte han for dem, og sa at jemtene hadde gjort ille da de hadde vendt seg bort fra kongene i Norge og ikke ville stå under dem eller betale skatt til dem. Først talte han om det at jemtene hadde gitt seg under kong Håkon Adalsteinsfostre og siden vært lenge under Norges konger. Han nevnte også det hvor mange nødvendige ting de kunne få fra Norge, eller hvor tungvint det ville være for dem å søke til sveakongen om det de trengte til. Han kom så langt med sine taler at jemtene sjøl bød seg til å gå under kong Øystein, og sa at det var aldeles nødvendig for dem. Og så gjorde de forbund på den måten at jemtene gav hele landet under kong Øystein. Først tok stormennene der troskapsed av hele folket; så drog de til kong Øystein og tilsvor ham landet, og dette har holdt seg hele tida siden. Kong Øystein vant Jemtland med klokskap og ikke ved å gå på med makt som noen av forfedrene hans.


Fra Frostatingslova: VII. Leidangsbolk

Lov nr. 27.

OM FARBANN LAND IMELLOM

27. Så er sagt etter gammal rett at om menn fer land imellom mot kongens forbod, då er skipsstyraren skuldig førti merker til kongen og kvar rorskar tre merker. Om kongen legg bann på mjølførsel eller på anna vare land imellom, då er den som fører, skuldig tre merker til kongen, skipsstyrar som rorskar, for ingen av desse mennene skal skal gjerast skuldige for annan manns varer. Men om menn fer til Frösö eller til andre kaupstemner med kongens løyve, og no fiendar av kongen kjem dit, då kan det handlast med dei liksom med dei som lever i fred med kongen utan straff.