Norrønt svermeri og nasjonalisme i Norden

Velg språk	Norrønt	Islandsk	Norsk	Dansk	Svensk	Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ►

Knut Rage

Norrønt svermeri og nasjonalisme i Norden

Knut Rage

Tysnes
© 2024

Innledning

I min forrige artikkel Gjenoppdagelsen av sagaene så jeg på den begeistringen som de mange utgaver av Snorres kongesagaer og edda-diktningen vakte hos det store publikum, og oppblomstringen av interesse for islendingesagaene og andre norrøne skrifter, fra 1600-tallet og særlig gjennom de nasjonale strømningene på 1800-tallet. I de to første ti-årene på 2000-tallet opplevde vi en ny bølge av entusiasme for den norrøne kulturen, med utsendelsene av Kjell Arild Pollestads nyoversettelse av Heimskringla, en komplett utgave av islendingesagaene på de nordiske språk, også de nyoversatt, Den eldre Edda komplett, oversatt av Knut Ødegaard, og sist, men slett ikke minst, seksbinds-utgaven av Flatøybok, presentert i sin helhet for aller første gang på norsk, oversatt av Edvard Eikill. Og land og strand rundt ble - og blir - det arrangert utallige vikingmarkeder, i tillegg til vikinglandsbyer som er åpne for publikum, befolket med re-enactors i vikingkostymer som utøver håndverk og sverdkamper, samt permanente utstillinger og interaktive museer som Nordvegen Historiesenter på Avaldsnes eller Viking Planet i Oslo, for å nevne et par steder. Interessen for vikingtid og norrøn middelalder er enorm.

Sagaromantikk og gryende skandinavisme

Også på 1800-tallet ble sagatiden dyrket, om enn i noe mer subtile former, for det meste begrenset til den intellektuelle og kunstneriske eliten, og i studentkretser. Men dyrkingen av det norrøne kunne også anta mer folkelige former, som f.eks. den utbredte dragestilen, som man fant på mangt et hus eller i form av utskjæringer på stoler og benker.

Som for den store sagainteressen hang dyrkingen av den norrøne kulturen sammen med den økende nasjonalromantikken, for ikke å si den begeistrede nasjonalismen, på 1800-tallet. Det gjaldt for alle de skandinaviske land, selv om det kunne anta litt ulike former.

De første spirene til skandinavisme kom til syne allerede på 1700-tallet, samtidig som de første Snorre-utgavene og Edda-diktningen fikk sin spede rennesanse. Riktignok var det urolige tider, med stadig fiendskap mellom de nordiske landene, men fra intellekuelt hold, da i første rekke fra akademiske og litterære kretser i København, tok stadig flere røster til orde for en forbrødring mellom Danmark-Norge og Sverige. Ikke minst Nordens norrøne fortid og likheten i språk og kultur talte for at tiden var inne for å se på de skandinaviske land som et broderskap. I sagatiden hadde det ikke vært så skarpe grenser mellom landene som det ble senere, ble det fremholdt, og språket hadde også vært bortimot felles - oldsvensk, olddansk og oldnorsk klang ganske likt, det var de nordiske lands norrøne språk.

Da den svenske kong Gustav III besøkte København i 1787 ble han hedret med en artikkel i tidsskriftet "Minerva". Artikkelen beskrev den gleden som enhver skandinav burde føle ved å se de tre folkegruppene samarbeide hånd i hånd. I 1792 holdt den danske professoren Frederik Sneedorff et foredrag i det nordiske selskapet i London, hvor han diskuterte betydningen av "de tre nordiske rikers forening". I 1796 ble det dannet et skandinavisk litteraturselskap i København, og de utga i flere år tidsskriftet "Skandinavisk Museum". Formålet var å styrke de litterære båndene mellom de tre folkene, men dessverre ble det svenske bidraget avsluttet ganske kort tid etter oppstarten.

Det skulle gå enda noen år før svermeriet for Nordens heroiske fortid brøt ut for fullt. Napoleonskrigene raste i Europa.

Samtidig vokste det frem lignende lengsler etter fortiden også i Tyskland. Man vendte seg mot middelalderens germanske kultur, historie og idealer.

I Tyskland, som i Norden, lå det nasjonalistiske motiver bak, som slo ut i nasjonalromantikk. Etter den såkalte Wienerkongressen i 1815, da seierherrene etter de blodige revolusjonskrigene og napoleonskrigene møttes til forhandlinger, inngikk de tyske statene i et løst forbund, Deutscher Bund, anført av Østerrike og med en felles forbundsdag i Frankfurt am Main. Som i Norden, og kanskje i Norge ikke minst, som fikk sin egen grunnlov i 1814, handlet det om å gjenoppdage og gjenreise fortiden. I Tyskland dyrket man ridder-romantikk og hentet frem eldre germanske sagn og fabler, men også norrøne guder og deres germanske motstykker ble vekket til live - en trend som kulminerte med Richard Wagners gigantiske operaer, med skikkelser hentet fra den norrøne og germanske sagn- og gudeverden.

Interessen for den nasjonale kulturen handlet naturligvis ikke bare om den gamle norrøne eller germanske fortid - også fra folkedypet ble det samlet inn sagn og eventyr, som ble redigert og utgitt med stor suksess av brødrene Jacob og Wilhelm Grimm i Tyskland og Peter Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe i Norge.

Götiska förbundet

Illustrasjon fra Rudolf Hjärnes "Götiska Förbundet och dess hufvudmän", Albert Bonniers förlag, 1878.

Det er nærmest umulig å komme videre i denne artikkelen uten å begynne med Götiska förbundet, som fungerte som en katalysator for den nærmest eksplosive interessen for Nordens norrøne fortid blant akademikere og studenter i både Sverige, Norge og Danmark, og som etter hvert bredte seg til både borgerskap og bondestanden.

Götiska förbundet ble stiftet i Stockholm i 1811, som et nasjonalt selskap for å gjenskape "de gamle göters frihetsånd, mannsmot og redelige sinnelag", som det heter i Nordisk Familjebok. Bak forbundet sto en rekke forfattere og poeter, som en slags litterær forening for norrøne studier. Man tenkte seg dessuten at studier av de gamle nordiske helter ville høyne moralen i samfunnet - "till forskning i de Gamle Göthers sagor och Häfder vare hvarje förbundsbroder ovillkorligen förpliktigad". I de tre tiårene som fulgte skulle Götiska förbundet, som opprinnelig ble dannet nærmest som en spøk, komme til å dominere kulturlivet og den offentlige debatten i Sverige, og også fungere som inspirasjon for lignende miljøer i Danmark og Norge.

Medlemmene tok gamle nordiske navn, ofte så "förskräckliga namn, vid vilka håren skulle resa sig på ditt huvud" skriver dikteren Erik Gustaf Geijer, som selv ble feiret med en egen navneseremoni. Det ble holdt stevner under åpen himmel, og mjøden fløt i strie strømmer. De løftet sine drikkehorn mens de sang forbundssangen:

Göterna fordomdags drucko ur horn,


skydde ej vallar, murar och torn.


Vi än i dag

ha samma lag.

Det ble lest fra sagaer og edda-dikt, og man svermet for valkyrier og skjoldmøyer. Om man kunne avholde disse stevnene på gamle hedenske tingsteder med en sirkel av store steiner var det toppen av alt.

På samme vis som det voksende behovet for nasjonal identitet og selvfølelse oppsto som et nærmest akutt behov i Norge etter at landet fikk sin egen grunnlov i 1814, var det en lignende mekanisme som ble utløst også i Sverige, der man opplevde en lengsel etter en mer ærefull fortid etter Napoeons nederlag. Götiska förbundet ville rett og slett vekke bevisstheten om "vikingånden" og de gamle norrøne guder og idealer til live i det svenske folk.

En illustrasjon fra 1689 i Olof Rudbecks bok "Atlantica". Uten den ringeste beskjedenhet viser Rudbeck seg selv omgitt av antikkens største skikkelser - Hesiod, Platon, Aristoteles, Apollodoros, Tacitus, Odyssevs, Klaudios Ptolemaios, Plutark og Orfeus.

Til dette formålet ga de ut tidsskriftet Iduna, som besto av både debattinnlegg og lengre artikler, til dels rene avhandlinger, i hovedsak knyttet til norrøn mytologi. Man hyllet også den gamle naturforskeren Olof Rudbeck d.e. (1630-1702), som for ettertiden er kjent som oppdageren av lymfesystemet og for sitt store verk "Atlantica", som ble publisert i 1677. Og det er litt av et sammensurium som ble presentert her! Rudbeck d.e. hevder i dette verket at Sverige var gudenes bolig og opprinnelsen til alle store folkeslag i verden. Og i tillegg hentet han frem 500-talls manuskriptet Codex argenteus (latin for "Sølvboken", i Sverige kjent som Silverbibeln, "Sølvbibelen"), som opprinnelig inneholdt biskop Wulfilas gotiske evangeliebok fra 300-tallet. 188 blader av boken er bevart. 187 av disse oppbevares ved biblioteket Carolina Rediviva i Uppsala i Sverige. Ved å manipulere den opprinnelige teksten fikk han plutselig Jesus Kristus til å fremstå som om han hadde besøkt tempelet i Uppsala. Hensikten var å fremstille Uppsala som vuggen til den vestlige sivilisasjon. Det var med andre ord det rene sludder, men ikke desto mindre ble "Atlantica" hentet frem fra glemselen av nettopp Götiska förbundet og tidsskriftet "Iduna"´s redaksjon. Det forteller ikke så rent lite om den virkelighetsfjerne og fabulerende ånd som hersket i dette miljøet. Vikingtiden ble skildret som en heroisk tidsalder, vanligvis på en måte som fremstilte vikingene som et tappert og ærefullt folkeslag, fjernt fra dern historiske virkeligheten. Under sine sammenkomster bar medlemmene hjelmer med horn, til tross for mangelen på bevis for at dette var tilfellet blant de ekte vikingene.

Götiska förbundets svermeriske holdninger overfor norrøn mytologi og idealisering av vikingtiden fikk senere en stor utbredelse i Tyskland, der tilsvarende forbund var en del av Völkisch-bevegelsen. Denne bevegelsen ble senere inkorporert i den nasjonalsosialistiske ideologien i Tyskland, og har vedvart som et populært element blant nazister til dags dato. Ideologisk sett er det imidlertid ingen åpenbar forbindelse, bortsett fra en felles interesse for sentimentale og patriotiske temaer knyttet til nasjonal folklore, historie og en lengsel etter fortiden. Motstand mot det urbane miljøet er også et gjentakende tema innen nasjonal romantikk.

Forbundet skulle etter hvert møte endel kritikk, til og med fra Esaias Tegnér, forfatteren av den enornt populære "Frithiofs saga" og selv et ivrig medlem av Götiska förbundet, som reagerte mot "Gothomaniens råa osmaklighet och rytande oljud". Han kunne ikke akseptere at "en utdødd mytologi og noen halvbarbariske kraftord erstattet mangelen på genialitet og oppfinnsomhet." I 1824 skrev han til en venn: "Mången ung man förlyfter sig nu på Tors hammare, som med behag och framgång kunnat föra ett lättare vapen. Man vill ej skyllra med mindre än kanon, och därföre vill exercisen ej rätt lyckas." Eller som en annen kritiker uttrykte det: "... den skrytsamma götiskheten, som, rusig av forntidens mjöd, ville komma oss att blunda för nutidens vanmakt".. Men det er samtidig ingen tvil om at forbundets ideologiske holdninger i lange tider skulle komme til å flyte som en understrøm i det svenske samfunnet.

Bengt Erland Fogelberg

Bengt Erland Fogelberg (1788-1854). Portrett malt av Johan Gustaf Sandberg.

Den spirende, og etter hvert altoverskyggende, interessen for den nordiske fortid kom til syne på en rekke felt i kulturen. Kunstnerne vendte seg bort fra de klassiske bibelske, greske og romerske motiver - nå gjorde en støyende og broget skare av norrøne guder og sagahelter sitt inntog, med Tor og Odin i spissen. I Norden behøvde man ikke lenger et Pantheon å lene seg til, når man sto støtt og stødig på tuftene av Valhall!

I Sverige laget billedhuggeren Bengt Erland Fogelberg (1788-1854) kjempemessige skulpturer av Odin (1831), Tor (1842) og Balder (1842), som riktignok var norrøne gudehelter, men formet i klassisk stil, som antikkens greske statuer. Fogelberg bodde da heller ikke i Sverige, men først i Paris, og siden 1821 i Roma, for resten av sitt liv, omgitt av klassisk kultur. Så hvorfor denne interessen for det norrøne?

Som for flere andre kunstnere på begynnelsen av 1800-tallet ble Fogelberg innfanget av Götiska förbundet, der det oppsto en debatt om muligheten for å bruke den norrøne mytologien som motiv i kunsten. P.H. Lings forelesningsserie om dette emnet ved den nye kunstskolen i Stockholm fikk stor betydning for Fogelberg, som i de nordiske myter og sagaene fant en helt ny motivkrets i stedet for de gjentatte, kjedelige klassiske motivene. I 1817 arrangerte forbundet en konkurranse blant kunstnerne, hvor resultatene ble vist på en utstilling i Stockholm året etter, som vakte stor oppmerksomhet . Det mest interessante bidraget til denne konkurransen var Fogelbergs tre skisser til statuer av de nordiske gudene Odin, Tor og Frøy. Disse skissene vakte interesse hos kong Karl Johan, og kongen uttrykte ønske om at kunstneren skulle utføre dem i marmor på hans bestilling. Dette var en betydelig oppmuntring for Fogelberg, selv om det skulle ta mange år før han fikk anledning til å realisere skissene i monumentalformat.

På utstillingen viste Fogelberg dessuten et drikkehorn med relieffer utført i sølv, med norrøne mønstre og motiver. Hornet ble innkjøpt av studentforeningen ved universitetet i Uppsala som i 1817 overrakte det til dikteren Erik Gustaf Geijer, som vil bli omtalt nedenfor, under en storslagen seremoni på en nordisk-inspirert fest. Det skulle bli mange slike studentfester utover 1800-tallet, i alle de nordiske land. Drikkehornet sto sentralt ved slike anledninger, det ble drukket mjød og avgitt brageløfter, og drikkehorn ble hyppig brukt som gaver og fant etter hvert veien inn i borgerskapets stuer, hvor de ble stilt frem på bord og hyller mellom annet nips, som regel dekorert med norrøne mønstre og gjerne montert på en høy fot og ofte med lokk. Etter hvert ble det også produsert miniatyrhorn i glass eller metall til å drikke brennevin av. Foruten vikinghjelm med horn ble drikkehornet raskt et av de fremste symbolene, eller logo om man vil, på den heroiske nordiske fortiden.

Fogelberg skulle forøvrig lage flere slike kostbare drikkehorn, et av dem på bestlling fra Karl Johan med relieffer som fremstilte Odins møte med Gylve.

Men det var som nevnt først i 1830-årene at Fogelberg for alvor tok spranget bort fra emner hentet fra klassisk mytologi. I 1830 bestemte kong Karl Johan seg for å bestille en stor marmorskulptur av Odin. Opprinnelig ønsket han å avbilde Odin sittende, for å symbolisere visdom, slik det var i de tidligere skissene som Fogelberg hadde presentert i 1817. Imidlertid foretrakk Karl Johan at Odin skulle fremstilles stående, som en krigsgud. Derfor ble det naturlig for Fogelberg å hente inspirasjon fra antikkens skulpturer av krigsguden Mars, spesielt den kolossale statuen i Museo Capitolino. Den nordiske karakteren som Fogelberg ønsket å innarbeide i sitt verk, kommer tydelig til uttrykk i detaljene i klærne og attributtene. Symboliske bilder på skjoldet antydet Odins egenskaper som gud for visdom og skaldediktning.

Statue av Odin, utført i mamor (1830) av Bengt Erland Fogelberg. Nationalmuseum, Stockholm. Statuen ble gitt som en gave fra fra kong Karl XV. Foto: Osama Shukir Muhammed Amin FRCP(Glasg), 2019. Commons.

Odin-skulpturen ble mottatt med stor begeistring i Stockholm. Samtiden beundret den nye nasjonale "nordiske" stilen som de mente preget Fogelbergs arbeid. Selv om Fogelberg i stor grad baserte seg på antikke forbilder våget han å bryte med nyklassisismens strenge krav til skjønnhet og harmoni, og ga i stedet karakter og uttrykk til den mektige gudefiguren.

Karl Johan hadde i tillegg bestilt ytterligere to statuer, av Tor og Frøya. Men Fogelberg valgte å erstatte Frøya med Balder. Statuen av Tor ble den mest vellykkede av de tre statuene, han uttalte selv at Tor var den av de nordiske guder som interesserte ham mest. Selv om det er tydelig at Fogelberg har latt seg inspirere av antikkens Herkules-skulpturer, er det likevel et selvstendig verk med en egenartet nordisk stil som omsider ble presentert for publikum i 1842, sammen med statuen av Balder, som i nordisk mytologi var kjent for sin skjønnhet og mildhet - det er disse egenskapene Fogelberg fokuserer på når han skildrer Balder på Idavollen i det storslåtte, skjebnesvangre øyeblikket da hele naturen har lovet å ikke skade ham. Flere viktige inspirasjonskilder har blitt nevnt, spesielt Venus fra Milo og Thorvaldsens Kristus.

Etter at Tor og Balder var ferdigstilt, besøkte Fogelberg Sverige for første gang siden 1820. I Stockholm ble han hjertelig hyllet, og hans evne til å "gi liv til Nordens gamle guder med nordisk sjel og gresk meisel" ble lovprist i festtaler og hyllestdikt.

Fogelbergs tre nordiske guder, Odin, Tor og Balder, som tidligere sto i nasjonalmuseets trappehall, ble i 1960 flyttet til inngangshallen ved Statens historiske museum, men i 2011 kom de igjen på plass i nasjonalmuseet, den nye skulpturgården hvor de i dag kan beundres av besøkende.

Erik Gustaf Geijer

Erik Gustaf Geijer (1783-1847). Xylografisk portrett av Gunnar Forssell, fra før 1899.

Flere kjente diktere var aktive i denne kretsen, og hadde også i tur og orden vervet som redaktører for tidsskriftet Iduna, blant dem den litterære giganten Esaias Tegnér, som i 1825 ga ut den enormt populære Frithiofs saga, som er omtalt i min artikkel Gjenoppdagelsen av sagaene. Tegnér publiserte også en rekke dikt som idealiserte den norrøne arven. Så sent som i 1955 ble Tegnér i "Svensk uppslagsbok" omtalt som "den største av svenske skalder".

Vel så viktig for fremveksten av det norrøne innen den romantiske litteraturen var Erik Gustaf Geijer (1783-1847), forfatter, poet, historiker og komponist, som med sitt dikt "Vikingen" virkelig skapte romantikken i Sverige. Geijer er i ettertiden ansett som den svenske nasjonalismens far.

Etter et opphold i England ble Geijer dosent i historie ved universitetet i Uppsala i 1810. Året etter deltok han sammen med Jakob Adlerbeth i etableringen av Götiska förbundet. Han grunnla samtidig forbundets tidsskrift "Iduna", hvor han skrev det første nummeret helt på egen hånd, inkludert de norrøn-inspirerte diktene "Vikingen", "Odalbonden", "Den siste kämpen" og "Manhem". Det har blitt sagt at det første nummeret av tidsskriftet har hatt en varig innflytelse på Sveriges historie som ingen annen avisartikkel. Tidsskriftet ble romantikkens første virkelige organ i Sverige, og forbundet samlet datidens store kunstnere innen alle felt og en stor del av den intellektuelle eliten.

Geijers nasjonalisme var rettet mot kultur og moral, og i dette bildet sto 'historien sentralt: "Ethvert folk lever ikke bare i nåtiden, men også i sine minner, og de lever gjennom dem. Hver generasjon overlever ikke bare fysisk, men også moralsk, til den neste: den overleverer sine skikker, sine begreper. (-) Så snart et folk blir kultivert, blir denne tradisjonen historie."

Denne ideologiske dreiningen førte til at Geijer begynte å interessere seg for den svenske "folkidentiteten". Det var denne ideologiske plattformen som hans første diktning bygde på, som "Odalbonden", "Vikingen", men også interessen for folkeviser. Den siste interessen delte han med Arvid August Afzelius, og de ga sammen ut en samling svenske folkeviser i 1816. Innsamlingen ble fulgt av litteraturhistoriske analyser, der Geijer spesielt fokuserte på det typisk svenske som balladene formidlet: han berørte der en typisk svensk lengsel etter en tapt storhetstid.

Studiet av "det svenska folklynnet" ledet ham til den nordiske mytologien i svensk historiefortelling. Geijer ble raskt en autoritet innen myteforskning. Han mente at heltemyten var utviklet fra gudemyten og naturmyten, men brøt imidlertid med samtidens rådende oppfatning av at Odin i Ynglingeætten ikke var en faktisk person; han trodde snarere at denne "æsen" hadde innvandret til Sverige og brakt den norøne mytologien til Norden, slik det blir fortalt av Snorre og som f.eks. Thor Heyerdahl skulle ta opp i boken "Jakten på Odin" (2001.)

Arven etter Geijer og hans nasjonalistiske holdninger, tuftet på tidens vikingromantikk, fortsatte å leve i det svenske samfunnet lenge etter at Götiska förbundet ble oppløst i 1844, i form av en til tider ren sjåvinisme og teorier om rasehygiene ved det Rasbiologiska institutet i Uppsala, som ble opprettet i 1922 og som var i drift like frem til 1958 - som mente å ha vitenskapelig grunnlag for sitt arbeid med å fremme "raserenhet" - og enkelte svenske intellektuelles uforbeholdne støtte til Adolf Hitler under den annen verdenskrig.

"Vikingen"

Da diktet "Vikingen" ble publisert i 1811 representerte det et markant brudd med den poesien som ble skrevet i Sverige på denne tiden. Geijer var den første som for alvor introduserte romantikken i svensk poesi.

I "Vikingen" bruker han en relativt løs poetisk form: seksten sju-linjers strofer med et rimskjema av ABABCCD, inkludert et kort gjentakende refreng på slutten av hver strofe (den syttende strofen har ikke refreng).

Diktets innhold og form slo ned som en bombe i samtiden. Det var intet mindre enn en ren oppvisning i svensk myteskaping og et banebrytende verk når det gjaldt å etablere en "vikingidentitet", skriver Kristina Andersson Bicher, som har oversatt diktet til engelsk, i Harvard Review Online. Ved å glorifisere visse karaktertrekk og gjenopprette forbindelsen til det gamle norrøne samfunnet stimulerte diktet den svenske nasjonale forestillingsevnen. Før den tid var ordet "viking" synonymt med "å plyndre" eller "å herje." Men i Geijers tekst ble vikingen glorifisert og hyllet som en fryktløs helt, et ideal for mannsmot og edelhet hos den svenske mann.

Diktet forteller historien om en rastløs femten år gammel gutt som forlater et kjedelig liv på landsbygda og blir havets konge, og selv om han er død innen han fyller tyve har han handlet med tapperhet. Etter å ha oppfylt sin skjebne ville han bli husket blant de store og belønnet av gudene. Ikke overraskende er diktet fullt av symbolikk. Vikingsverd var sjeldne, det var bare de aller rikeste og mest innflytelsesrike menn som eide et sverd, de ble overlevert som arvestykker og hadde ofte egne navn. Så når vår helt plukker opp det rustne sverdet etter sin avdøde far, er det både et forsøk på å gjenoprette sin families ære - men derigjennom også en større symbolsk rehabilitering av hele den svenske nasjonen. Her har vi en gutt som gjennom seier i kamp kan kreve høvdingstatus lik den fallerte kong Gustav IV, skriver Kristina Andersson Bicher. I samtiden ga "Vikingen" mening for det lesende publikum. Det handlet om å gjenreise landets ære, og det kunne, som også i Norge, kun skje ved å gjenoprette forbindelsen til Nordens edle, heltemodige fortid - og det svenske folket elsket det, og trodde på det. Man talte om "Sveriges lyckliga tidevarv under Lodbrokska konungaättens regering".

Vid femton års ålder blev stugan mig trång,

Där jag bodde med moder min.

Att vakta på gettren blev dagen mig lång,

Jag bytte om håg och sinn.

Jag drömde, jag tänkte jag vet icke vad,

Jag kunde, som förr, ej mer vara glad

Uti skogen.

Med häftigt sinne på fjället jag språng,

Och såg i det vida hav.

Mig tycktes så ljuvlig böljornas sång,

Där de gå i det skummande hav.

De komma från fjärran, fjärran land:

Dem hålla ej bojor, de känna ej band

Uti havet.

En morgon från stranden ett skepp jag såg,

Som en pil in i viken det sköt.

Då svällde mig bröstet, då brände min håg,

Då visste jag vad mig tröt.

Jag lopp ifrån gettren och moder min,

Och Vikingen tog mig i skeppet in

Uppå havet.

Och vinden med makt in i seglen lopp;

Vi flögo på böljornas rygg.

I blånande djup sönk fjällets topp,

Och jag var så glad och så trygg.

Jag Faders rostiga svärd tog i hand,

Och svor att erövra mig rike och land

Uppå havet.

Vid sexton års ålder jag Vikingen slog,

Som skällde mig skägglös och vek.

Jag sjö-konung blev − över vattnen drog,

Uti härnadens blodiga lek.

Jag landgång gjorde, vann borgar och slott,

Och med mina kämpar om rovet drog lott

Uppå havet.

Ur hornen vi tömde då mjödets must

Med makt på den stormande sjö.

Från vågen vi härskade på var kust −

I Valland jag tog mig en mö −

I tre dagar grät hon, och så blev hon nöjd,

Och så stod vårt bröllop med lekande fröjd,

Uppå havet.

En gång även jag ägde länder och borg,

Och drack under sotad ås,

Och drog för rike och menighet sorg,

Och sov inom väggar och lås.

Det var en hel vinter − den syntes mig lång,

Och fast jag var Kung var dock jorden mig trång,

Emot havet.

Jag ingen ting gjorde, men hade ej ro,

För att hjälpa var hjälplös gäck.

Till mur vill man ha mig kring bondens bo

Och till lås för tiggarens säck.

På sakören, edgång och tjuvar och rån

Jag hörde mig mätt − Vor’ jag långt därifrån

Uppå havet!

Så bad jag − men hän gick och vintern lång,

Och med sippor stränderna strös.

Och böljorna sjunga åter sin sång,

Och klinga: till sjöss, till sjöss!

Och vår-vindar spela i dal och i höjd,

Och strömmarne frie störta med fröjd

Uti havet.

Då grep mig det forna osynliga band,

Mig lockade böljornas ras.

Jag strödde mitt gull över städer och land,

Och slog min krona i kras.

Och fattig, som förr, med ett skepp och ett svärd.

Emot okända mål drog i Vikinga-färd

Uppå havet.

Som vinden frie vi lekte med lust

På fjärran svallande sjö.

Vi människan sågo, på främmande kust,

På samma sätt leva och dö.

Bekymren med henne städs bosätta sig;

Men sorgen, hon känner ej vikingens stig

Uppå havet.

Och åter bland kämpar jag spejande stod

Efter skepp i det fjärran blå.

Kom Vikinga-segel − då gällde det blod:

Kom Krämarn − så fick han gå.

Men blodig är segren den tappre värd,

Och Vikinga-vänskap, den knytes med svärd

Uppå havet.

Stod jag mig om dagen å gungande stäv,

I glans för mig framtiden låg,

Så rolig, som svanen i gungande säv

Jag fördes på brusande våg.

Mitt var då vart byte, som kom i mitt lopp,

Och fritt, som omätliga rymden mitt hopp,

Uppå havet.

Men stod jag om natten å gungande stäv,

Och den ensliga vågen röt;

Då hörde jag Nornorna virka sin väv,

I den storm genom rymden sköt.

Likt mänskornas öden är böljornas svall:

Bäst är vara färdig för medgång som fall

Uppå havet.

Jag tjugo år fyllt − då kom ofärden snar:

Och sjön nu begärar mitt blod.

Han känner det väl, han det förr druckit har,

Där hetaste striden stod.

Det brinnande hjärta det klappar så fort:

Det snart skall få svalka å kylig ort

Uti havet.

Dock klagar jag ej mina dagars tal:

Snabb var, men god, deras fart.

Det går ej en väg blott till gudarnas sal:

Och bättre är hinna den snart.

Med dödssång de ljudande böljor gå;

På dem har jag levat − min grav skall jag få

Uti havet.

-----

Så sjunger på ensliga klippans hall

Den skeppsbrutne Viking bland bränningars svall −

I djupet sjön honom river −

Och böljorna sjunga åter sin sång,

Och vinden växlar sin lekande gång:

Men den tappres minne − det bliver.

Norrøne guder på de skrå bredder

Svermeriet for Nordens norrøne fortid nådde også ut på de skrå bredder. Gustav III, som var Sveriges konge fra 1771 inntil han ble myrdet i 1792, var lidenskapelig opptatt av kunst og anskaffet flere antikke skulpturarbeider under sitt besøk i Italia i årene 1783-84. Disse verkene er nå en del av samlingen i Gustav III's antikmuseum. Den gustavianske stilperioden er navngitt etter ham på grunn av hans betydelige innflytelse på den stilistiske utviklingen i perioden.

I 1773 etablerte Gustav III en operascene, da han selv var svært interessert i opera og også forfattet dramaer. I 1788 ble også det nasjonale kongelige dramatiske teatret, Kungliga Svenska Dramatiska Theatern, grunnlagt, inspirert av Comédie-Française i Paris, senere kjent som Dramaten. Gustav III selv skrev utkastet til operaen "Gustaf Wasa", med libretto av Johan Henrik Kellgren og musikk av Johann Gottlieb Naumann.

Rundt Gustav III dannet det seg en krets av kunstnere og intellektuelle. En av dem var Carl Gustaf af Leopold (1756-1829), som ble Gustav III´s sekretær og fra 1786 medlem av Svenska Akademien. Leopold ble raskt ansett som den mest respekterte dikteren i sin tid. På bestilling fra Gusav III skrev han librettoen til en opera som tok inn i seg det norrøne mytologiske universet, "Frigga, Opera i En Act" (1787). Temaet ble fulgt opp tre år senere, da hans skuespill "Oden eller Asarnes utvandring" ble oppført, som lenge ble betraktet som svensk teaters ypperste sørgespill. Men selv om handlingen er lagt til Odins og æsenes mytoligske sfære hørte selve formen hjemme blant de fransk-klassiske tragedier, og Odin blir etter hvert fordrevet til Pompei (!) i det gamle Rom. Det var altså ikke tale om en rendyrket tilbakevending til den gamle norrøne mytoligi; i tidens stil ble også andre historiske epoker rørt inn i det hele. Gustav III hadde forøvrig foregrepet librettoen med komedien "Frigga" i 1784.

Men allerede tidlig på 1600-tallet dukket de norrøne gudene Odin, Tor og Frøya opp i dikt og teaterstykker. De norrøne gudene Odin, Tor og Frigg blir nevnt i "Disa" av Johan Messenius (1611), og Odin i "Swanhuita" av samme forfatter (1613). Videre kan nevnes "Festen i Valhal. Prolog " fra 1796, forfattet av Envold de Falsen som var en dansk-norsk embetsmann og dikter.

Oehlenschläger og "Guldhornene"

"Kirsten Svendsdatter finder guldhornet", nasjonalromantisk maleri av Niels Simonsen fra 1859.

I en innlevert prisoppgave ved Københavns universitet i 1800 om den nordiske mytologiens anvendelighet i poesien, ga den danske romantikeren Adam Gottlob Oehlenschläger (1779–1850) ) uttrykk for at han ønsket å gjendikte norrøn mytologi ettersom den var dansk og ennå ikke hadde blitt hverdagslig, og - karakteristisk for tankegangen i Nordens romantikk - uansett var gresk mytologi fullstendig overlegen.

To år senere publiserte Oehlenschläger diktet "Guldhornene" som ikke bare ble en brakdebut for dikteren personlig, men som i ettertiden er blitt en klassiker i dansk romantisk 1800-talls litteratur. Diktet omhandler den danske nasjonalskatten Guldhornene, to drikkehorn av gull fra den romerske jernalder, som ble funnet sør i Jylland i 1639 og 1734. Diktet ble forfattet kort tid etter at Guldhornene ble stjålet og smeltet om.

Etter å ha deltatt på en forelesning med den tysk-norske filosofen Henrik Steffens, Grundtvigs fetter, diskuterte Oehlenschläger romantikken mens de spaserte sammen i seksten timer (!). Han gikk deretter hjem til sitt losji i Vestergade, rett ved stedet der de stjålne gullhornene ble smeltet om i all hemmelighet. Neste dag, etter frokost, skrev han diktet "Guldhornene". Diktet skildrer Oehlenschlägers følelser rundt tapet av Guldhornene, som symboliserer det stadige tapet av det hellige.

Mye av Oehlenschägers senere diktning kretset rundt norrøn historie og mytologi. I Tyskland forfattet han sin første tragedie, "Haakon Jarl," som markerte begynnelsen på en ny æra i dansk teater. Allerede i 1804 hadde han påbegynt en poetisk fremstilling av nordiske gudesagn. Denne ideen ble gjenopptatt med "Thors reise til Jotunheim," som ble publisert sammen med "Haakon Jarl" i verket "Nordiske digte" i 1807.

I 1806 reiste han til Paris, der han skrev "Palnatoke," som, lik "Hakon Jarl," utforsket konflikten mellom kristendom og hedendom. Han forfattet også "Axel og Valborg," basert på folkevisen med samme navn.

Samtidig skapte Oehlenschläger romanse-syklusen "Helge" (1814), som senere ble ansett som hans beste episke dikt. Han fortsatte med prosaverket "Hroars saga" (1817) og "Nordens guder" (1819). I 1827 satte Det kongelige Teater opp stykket "Væringerne i Miklagard".

På 1840-tallet opplevde Oehlenschläger en renessanse. I 1841 publiserte han "Ørvarodds saga," sitt mest betydningsfulle prosaverk. Han lærte av Heibergs kritikk og forsøkte i sine tragedier å skildre komplekse karakterer, først med "Dina" (1842) og senere med "Kjartan og Gudrun" (1848), som regnes blant hans beste dramaer.

Nordiske studentmøter i de gamle guders ånd

De store gildene i Götiska förbundet forplantet seg raskt til de danske og norske studentmiljøene. Her som i Sverige holdt man overdådige gilder, helte i seg mengdevis av både øl og mjød av drikkehorn, diktet gudekvad og drømte seg tilbake til Nordens gullalder. Carin Orrling skriver i sin artikkel The Old Norse Dream at det oppsto en sterk følelse av samhørighet mellom studentene i Norden, som mer enn noen gang tidligere kjente på et språklig og historisk fellesskap som var tuftet på den norrøne tidsalderen, og med dem oppsto det en bevegelse som var den første spiren til "skandinavismen". På et studentmøte i Sverige 1862 ble norrøne guder valgt som maskoter - de norske studentene valgte Tor, danskene valgte Heimdall og i Sverige sverget man til Odin. Som et resultat av disse nordiske studentmøtene ble det opprettet et professorat i nordiske språk ved universitetet i Uppsala i 1859.

Samtidig blomstret interessen for norrøn filologi også i Danmark og Norge. I Norge skulle den nyoppvåknede interessen for det norrøne språket, eller oldnorsk som man gjerne kalte det, få en konsekvens av vidtrekkende betydning, nemlig Ivar Aasens kartlegging av norske dialekter, som resulterte i det såkalte landsmål, eller nynorsk som det heter i dag. Det omfattende arbeidet ble presentert i "Det norske Folkesprogs Grammatik" (1848) og "Ordbog over det norske Folkesprog" (1850). Prosjektet vakte stor begeistring, fordi landsmålet ble sett på som mer arkaisk enn det dansk-norske riksmålet som da var i bruk, og som et bevis for at det ekte norske språket, i form av de mange dialektene som man fant over hele det langstrakte landet, sto nærmere det opprinnelige norrøne målet enn dansk og svensk, og dermed ga Norge en særlig status der både språk, historie og kultur sto nærmere den norrøne kulturen enn i de andre nordiske landene. Ivar Aasens språklige prosjekt føyet seg pent inn i det synet som de norske historikerne Rudolf Keyser og P.A. Munch forfektet, nemlig at den norske folkestammen var den fremste og mest opprinnelige av de nordiske folk.

Det var dermed duket for en særegen nasjonalistisk interesse for Norges norrøne fortid, ikke bare blant filologer og historikere, men også blant nordmenn flest i tiårene som fulgte, som kan sammenfattes med ordene "dragestil og gravhaugromantikk", og som ga seg sterke populærkulturelle utslag. Vikingtiden ble høyeste mote i borgerskapet - ikke bare i Norge, men også i resten av Norden, kanskje spesielt i Sverige, og i England og Tyskland. Det blir emne for neste artikkel.