Odensheite (Bakgrunn)

Fra heimskringla.no
Hopp til: navigasjon, søk
Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Norsk.gif


Odin på Tjängvidestenen
Gotland, 800-tallet
ODENSHEITE


Av
Hjalmar Falk
Kristiania
1924


Odensheite - bakgrunn


2. Materialets fordeling på kilderne

En del Odensnavn finnes bare i den prosaiske litteratur. Dette er oftest tilfelle hvor guden enten maskerer sig som navngiven person eller optreder under helt fingeret navn: Bjǫrn, Blindr, Forni, Gestr, Hrani, Hǫrðr, Hǫttr, Jólfr, Rauðgrani. En annen rekke Odensheite er opbevaret i den poetiske litteratur, særlig hos skaldene. Endelig tilhører et betraktelig antall alene ramsene hvortil også opregningene i Grimnismál er å regne. En detaljeret gjennemgåelse av disse heite beviser til fulle påliteligheten av ramsenes materiale som historisk vidnesbyrd. For en stor del er disse navn meget gamle, hentet fra engang foreliggende kilder. Bare i fire tilfelle kan påvises at tulernes forfatter må ha misopfattet sine kilder, nemlig ved Eylúðr, Hveðrungr, Vingnir og Fjallgeiguðr, og for dem alle gjelder at årsaken til misforståelsen lar sig utfinne; dessuten synes Dresvarpr å måtte være feilaktig. Da Snorreeddaens ramser omfatter 115 Odensheite, blir disse feiltagelser av forsvinnende betydning for autenticiteten.

De Odensheite som ikke er anført i tulerne, faller i følgende grupper:

1. et par sideformer, som -faðir (:fǫðr), Gauti (:Gautr), Yggjungr (:Yggr), Ófr (:Ófnir),
2. nogen heite som står på grensen av kjenninger: Farmǫgnuðr, Hrafnfreistuðr, Sigrhǫfundr, Valkjosandi;
3. en del på grensen av prosanavn stående ord på -guð, týr, -áss, -þulr;
4. de ovenfor omtalte navn hvorunder Oden optreder i sagafortellinger (samt Vegtamr og Valtamr).

Disse grupper er åpenbart med hensikt holdt utenfor; særlig gjelder dette for sistnevnte gruppe, som helt eller vesentlig hører hjemme i fortellinger fra kristen tid. De øvrige utelatelser rammer næsten utelukkende ord som bare forekommer i en enkelt kjenning, og således lett kunde oversees: Bjarki, Bragi, Hangi, Ítrekr, Karl, Siðgrani, Sigrunnr, Sveigðir, Þriggi, Valþǫgnir, (Ǫrn). Påfallende er derimot uteglemmelsen av Dǫrruðr, Reginn, Þróttr.

Av de for ramsene eiendommelige 58 Odensheite (hvorav dog 4-5 er feilaktige) betegner størsteparten guden efter en av hans egenskaper eller attributter, f. e. Sanngetall, Skollvaldr, Ennibrattr, Arnhǫfði. Andre er navn på sagnpersoner, dels fra litteraturen kjente (Auðunn, Brúni, Gestumblindi, Jǫrundr, Sigmundr), dels ukjente (Fom-Ǫlvir, Ginnarr, Hvatmóðr, Sigðir, Sigtryggr, Þrasarr), dertil to eponymer: Langbarðr, Jǫrmunr. Også av de Odensheite som tillike er dyrenavn, er flere bare bevaret i ramsene. De Odensheite som hører sammen med valkyrjenavn, finnes — på én undtagelse nær (Valþǫgnir) - bare i tuler. Av motsetningsnavnene forekommer Atríðr —Fráríðr, Bileygr, Hagvirkr, Svipall, Þekkr bare i ramser, altså alle på et (Þunnr) nær. Man ser herav at ramsenes spesialforråd av Odensheite i det hele og store viser samme karakter som de i poesien bevarede navn, og man tør da visstnok herav slutte at de tapte kilder hvorav tulerne har øst, har vært av vesentlig samme art som de foreliggende. Når antallet av to mindre grupper — de med valkyrjenavn sammenhørende og motsetningsnavnene — er uforholdsmessig stort i ramsene, beror dette vel snarest på en tilfeldighet.



3. Odensheite og norrøne sagnhelter

De fleste Odensheite forekommer bare som navn på guden. De er laget direkte som betegnelse for ham og angir en av hans egenskaper, handlinger, attributter eller åbenbaringsformer; f. e. Fjǫlsviðr, Sanngetall, Yggr, Geiguðr og Váfuðr, Sviðrir og Viðrir, Hangaguð, Jólnir, Arnhǫfði. Av samme art er en del av de navn hvormed Oden kaller sig når han optreder inkognito; f. e. Hárbarðr, Hǫrðr, Rauðgrani. Ofte bruker guden dog her virkelige personnavn; f. e. Forni, Gestr, Hrani, Bjǫrn. Herfra er igjen å adskille de tilfelle da Oden forklæder sig som en navngiven person: Brúni, Hǫrðr, Gestumblindi, Hrosshársgrani. Disse personer viser sig ved nærmere betraktning å besidde et eller flere av Odens karakteristiske trekk, likesom selve navnene på en eller annen vis henspiller på guden. Forholdet blir således ikke vesensforskjellig fra det som består mellem Oden og hans speilbillede i sagnene, d. v. s. sagnhelter hvis navn tillike er Odensheite.

Efter våre hedenske forfedres mening nedstammet konge- og høvdingætter fra guderne; fyrstene var goðbornir eller áskunnir. Særlig ansåes, i som utenfor Norden, Oden som stamfar for tallrike kongeslekter. Hvor sagnhelten likefrem angis å nedstamme fra en gud, kan han betraktes som en gjenfødelse av ham. Likesom navneopkallelsen innen slekten var knyttet til sjelevandringstroen, således gav man helt naturlig også disse sagnhelter navn som henviste til Oden1). Som Odenssønner i videre forstand betraktedes alle de høvdinger som var knyttet til hans kultus. Hvor intimt forholdet mellem en gud og hans dyrkere tenktes å være, fremgår av en fortelling i Sǫgubrot kap. 3, hvor Ivar vidfadme spør sin fosterfar Hord, hvis skikkelse Oden hadde påtatt sig, hvem en rekke personer var blandt æserne. Om Halvdan mjalle sier Hord at han var Balder over hvem alle æser gråt; Rørek var Høne, den ræddeste blandt æser; Helge den hvasse var den for sitt mot berømte Hermod; Gudrød var Heimdal, den tåpeligste av æserne. Tilslutt spør kongen: »hvem er jeg blandt æser?« Og svaret lyder: »du er Midgardsormen, den verste blandt ormer.« Disse menn tenkes altså likefrem som inkarnasjoner av en eller annen gud. De sagnpersoner hvis navn brukes som Odensheite, har så vidt dette kan kontrolleres gjennem sagaernes oplysninger - et eller flere utpregede Odenstrekk (se § 5), likesom selve navnet antyder en kjent egenskap hos guden. De har således været betraktet som emanasjoner av ham, eller som mennesker i hvem guden bodde. På lignende vis opfatter Glum Geirason (950-75) i Gráfeldar-drápa 12 forholdet mellem Oden og hans utvalgte, når han om Harald gråfelds siste kamp sier: »der var Sigty (Oden) selv i krigeren«.

Anderledes enn for de av folkefantasien skapte sagnpersoner stiller forholdet sig for de stammeheroer hvis navn i virkeligheten er uttrukket av stammenavnet, men som ansåes for å ha gitt folket sitt navn. Da alle Oden-dyrkende folkeslag betraktet Oden som sin stamfar, måtte disse eponyme heroer bli identiske med ham, og deres navn være betegnelse for ham. For disse eponymer gjelder følgelig ikke den anførte etymologiske lov i sin strenghet; navne som Gaut, Vidur og Svidur kunde bli Odensheite uten formidling av navnets betydning, om de enn senere, efter at oprindelsen var glemt, kan ha været gjenstand for appellativisk tydning.

1) Hermed må ikke sammenblandes de tilfelle, hvor et Odensheite sekundært er blitt navn på en fingeret person: jfr. art. Geiguðr, Svipdagr, Valgautr, Blindr, Fengr. Jólfr.




4. Odensheite og fremmede sagnhelter

De fra den gamle sagnhistorie stammende, Odensheite gjenfinnes for en stor del hos andre Odendyrkende folk, de tilhører fremmede sagnhelter. Undertiden stammer de endog — som Auðun og Jǫrmunrekr — fra den virkelige historie. I andre tilfelle — som ved Ginnarr, Hvatmóðr, Sígðir, Þrasarr — henviser den omstendighet at man må søke utenfor Norden for å gjenfinne disse heite som personnavn, til fremmede kilder. Omvendt gjenfinnes utvilsomt nordiske navn — som Gautr og Skilfingr — hos andre germaner, hvilket tyder på at en gjensidig utveksling har funnet sted.

Arnestedet for disse navn var de gamle germanske nedstamnings- og vandringssagn, like fra de carmina antiqua som efter Tacitus var unum apud illos memoriae et annalium genus, til de stamtavler som er bevaret hos goter, langobarder, burgunder, angelsakser og skandinaver, hvor guder, heroer og konger avløser hverandre. Fra disse gamle sanger har Tacitus hentet beretningen om den jordfødte Tuisco, menneskenes stamfar, hvis refleks muligens foreligger i Odensheitet Tveggi.

Hos en rekke av fastlandets germanske folkeslag finner man en tradisjon om deres skandinaviske oprindelse. Om goterne beretter Jordanes at de i en fjern fortid utvandret fra Skandinavien (øen Scandza). I lys herav må man se utledningen av amalernes kongeætt fra gøten Gaut, i hvis navn vi gjenkjenner Odensheitet Gautr, og i hvem goterne utvilsomt har sett en inkarnasjon av sin høieste gud. Omvendt er den gotiske konge Ermanrik, hvis navn tidlig gikk over i sagnene, i Norden blitt en Odenstypus. Efter langobardernes stammesagn, i Origo gentis Langobardorum (ca. 670) og hos Paulus Diaconus, var også dette folk utvandret fra Skandinavien (øen Scadanan). Deres første historiske konge Audoin, hvis navn i Norden dels er overført til en ynglingkonge, dels bruktes som Odensheite (Auðun), var efter Edictum Rothari (o. 650) av Gauts ætt. Sitt navn1) hadde folket efter den førstnevnte kilde fått av Oden selv, hvis tilnavn det visstnok har været; herfra er det som Odensheite (Langbarðr) gått over i norrøn mytologi. Med hensyn til overføringens kronologi er å erindre at en del av langobarderne blev boende ved nedre Elben efterat hovedmassen av folket i 4. årh. var brutt op fra de gamle boplasser. Forestillingen om den skandinaviske oprindelse spredte sig også til stammer hvor den ikke har rot i nogen historisk virkelighet, således til svever og sakser. Fra berøring med nordsvever som var blitt igjen i de gamle bosteder ved Eidermunningen, stammer vel Odensheitet Sváfnir, som er dannet som eponym for dette Odendyrkende folk. jfr. videre art. Haptaguð. Særlig sterk var saksernes innflydelse på den norsk-islandske Odenmytologi: Oden kalles like frem for Saxa guð. Odensheitet Jǫrmunr er den saksiske kampgud Ermin, Njótr deres nasjonalgud Saksnōt. De rikholdigste genealogier finner man hos angelsakserne. I hovedsaken var disse utvilsomt medbragt fra fastlandet hvor de også var utbredt blandt andre germanske stammer enn angler og sakser. De ags. mytiske konger utledes oftest fra Oden, men man finner også Géat(a) i spissen for slektrekken. Av andre navn i denne kan merkes Eormenrī c og Saxnéat. Endelig treffer vi Sigegéat = gno. Sig-Gautr, og hans far Swæfdæg, hvortil svarer den gno. Odenstype Svipdagr; jfr. også art. Ítrekr og Óski. Ennu flere tyske stammer synes å ha avgitt Odensheite: Hár tør være chaukernes, Herjan(n) hariernes eponym; Ýrungr er den thüringske sagnhelt Iring.

Adskillige Odensheite har sitt ophav i Sverige. Først er å nevne eponymet Gautr, om hvilket det dog ikke kan avgjøres om det er blitt Odensnavn i Norge, eller er overført fra kontinentet. En gren av gøterne (Beowulfs Wederas eller Wedergéatas) har avgitt Odensheitet Viðturr. At Sviðurr eller Sviðurr er eponym for svenskerne (suethidi), beretter ennu Snorre. Fra den svenske Frøykult og ynglingsaga er adskillige Odensheite hentet: Þrór og Fjǫlnir, begge oprindelig binavn til Frøy; Skilfingr, det eldste navn for ynglingkongenes stamfar; Sveigðir og Jǫrundr. Om Auðun vet vi ikke om det er hentet fra ynglingsagaen eller direkte fra Tyskland.

1) Folkets eldre navn sies å være Vinnili, hvorav eponymet Vinnill blandt ramsenes sjøkongenavn.




5. Likheter med gudens person

Når undtas de fra stammenavn hentede Odensheite, er det en nødvendig forutsetning for at en sagnhelts navn kan brukes som Odensheite at det gjennem sin etymologi antyder et for guden karakteristisk forhold eller egenskap. I de tilfelle hvor et eponyms oprindelse i tidens løp er blitt fordunklet, er en slik opfatning sekundært blitt lagt inn i navnet. En egen gruppe danner de fra dyrenavn hentede Odensheite: se § 6.

Men denne forutsetning er ikke tilstrekkelig. Selv der hvor enhver oplysning mangler, er man berettiget til å anta at der tillike har foreligget andre likheter med gudens person. Odensnavn som Sigtryggr, bak hvilket man ikke vet hvilken nordisk sagnhelt skjuler sig, eller Sigde, som bare på kontinentet er påvist som mannsnavn, kan ikke skylde sin funksjon bare til forleddet sig-. Hvilke disse likheter er, derom gir det overleverte materiale verdifulle antydninger.

Av de egenskaper som kvalifiserte en sagnhelt til å gjelde for et speilbillede av Oden, var ingen viktigere enn avstamningen. Allerede i Tyskland var vel Oden volsungernes stamfar. Fra Odenssønnen Sige fikk både Sigmund og Sigurd gjennem opkallelse sine om tallrike Odensheite minnende navn. Når allikevel bare Sigmund, men ikke Sigurd, blev ophøiet til Odensheite, stemmer dette godt med at Oden i Eiríksmál ber Sigmund om å ta imot den falne konge i Valhall, mens efter Eddakvadene Sigurd kom til Hel. Ifølge flere gno. kilder (dog ikke Ytal og Are) var Oden far til Yngve og derved ynglingættens stamfar. Ved derme forskyvning er navnene på flere ynglingkonger blitt Odensheite, således de to første i Ytals rekke: Fjolne og Sveigde, videre den fjortende og femtende: Jorund og Audun (Aun); endelig ættens oprindelige menneskelige stamfar Skilving og dens guddommelige, Tro.

Om flere av de sagnhelter hvis navn tillike er Odensheite, berettes at de var ivrige Odensdyrkere eller stod i et særlig forhold til ham. Dette er tilfelle med Audun, Sveigde, Gitsur, Sigmund, Gestumblinde. Også dødsmåten kommer herved i betraktning: Sigmunds død blev bevirket av guden selv, Jorund blev hengt, d. v. s. ofret til Oden.

Likesom Odensheltene betegnes som gudens adoptiv- eller fostersønner, således optreder de selv ofte som fosterfedre for bekjente menn. Denne egenskap omtales for Gitsur, Regin, Rosshårsgrane, Brune, Hord, Svipdag den blinde.

Likesom guden selv, således spiller hans helter (og de hvis maske han påtar sig) ofte rollen som onde rådgivere som setter splid mellem slektninger og nært forbundne. Dette gjelder for Gitsur, Regin, Brune, Blind, Rosshårsgrane, Yrung. Beslektet hermed er det tilfelle at Odenssønnen, i likhet med guden, optreder som lærer i tavl og runer: Regin.

Om Oden fortelles at han levet bare av vin, at han var en mester i ølbrygning, og at han kunde drikke sig beruset. Fjolnes død skyldtes beruselse, og navnet Forn-Olve er vel også satt i forbindelse med øl.

Oden var gud for diktekunst: skaldenes nestor Brage og spillemannen Hjarrande avgav Odensheite. Enøiet er Rolv krakes kjempe Svipdag; jfr. Blind, Gestumblinde. Ganglere (Gylve) er som trollmann og vandrer, ved sin forklædning og sitt opdiktede navn en forminsket utgave av Oden.



6. Odensheite og dyrenavn

I vår gamle mytologi har dyr oftere gudenavn: en okse kalles Freyr eller Vingnir (= Tor), galten Vaningi (= Frøy). Her kan dyret være benevnt efter den gud til hvem det var helliget (jfr. Freyfaxi om en til Frøy viet hingst); således var galten (villornen) fra gammel tid helliget Frøy. Anderledes stiller forholdet sig når saubukken kalles Heimdali, da åsen Heimdal ikke kan sees å ha været gjenstand for kultus. Her må man da tenke at guden en gang har hatt dyreskikkelse, eller at han har kunnet anta dyreskikkelse, en parallell til menneskers optreden i dyreham. Noget lignende synes å måtte gjelde for de gudenavn som oprindelig er dyrenavn: således betyr Frøys binavn Þrór »galt«, gudinnen Frøyas binavn Sýr »so«, og Tor har tilnavnet Bjǫrn for Hallinskiði (saubukk, Heimdal) er prioriteten av de to anvendelser usikker.

Om Oden forteller Yngl. saga at han ofte skiftet ham; da lå hans kropp som om den sov eller var død; men han var da fugl eller dyr, fisk (?) eller orm, og for i et øieblikk til fjerne lande. Av de andre guder hadde Loke samme evne, likesom Frøya (Frigg) eiet en falkeham. Av de mange Odensheite som tillike er dyrenavn, lar en del sig naturlig forbinde med de fra litteraturen kjente forvandlingssagn. I andre tilfelle ligger det nær å tenke sig at vedkommende dyreslag har været anvendt ved offerfester for guden, eller at navnet fra først av har været gitt et enkelt til guden viet dyr. Endelig er der tilfelle hvor man ikke synes å slippe ut med nogen av disse forklaringer, men må anta en innoptagelse av en gammel, i dyreskikkelse dyrket guddom. Avgjørelsen beror her i vesentlig grad på hvilken betydning har prioriteten, og på navneoverførelsens art.

Hesten spillet blandt Odensdyrkerne en ikke mindre rolle enn blandt Frøydyrkerne. Sleipne sies å være den raskeste av hester, og Tord Sjåreksson sier om Oden at han var såre god til å temme hester, d. v. s. kunde ride de veligste hester. I Lokas. 37 heter det derimot at Frøy var den beste av alle dristige ryttere. Oden har tilnavnet Atríðr, Frøy Atriði. Hester viedes til Frøy, og man ofret dem til Oden ved å begrave dem sammen med eiermannen. En viss forskjell synes dog å ha bestått: mens det var de avledyktige hingster som viedes fruktbarhetens og formerelsens gud, viser Odensheitet Jalk (vallak) at forholdet var et annet for Odens vedkommende. Hestenavnet Grane (Sleipnes sønn) ligger til grunn for Rosshårsgrane og Raugrane; Odensheitene Brun og Vaker er likeledes hestenavn. Alle disse navn er tillike personnavn og har tilhørt bestemte diktede personer eller Odensinkarnasjoner. Tilknytningen til hestenavnet gjør altså samme formidlende tjeneste som ellers etymologien. Derimot er hestenavnene jormune og feng overførelser fra gudens binavn, men med appellativisk tydning, som »storkveg« og »bytte«, i dette materiale er der intet som ikke lar sig forklare av hestens bruk som offerdyr viet til Oden.

Odensheite overføres også på okser, jfr. jormune, jormunrek, olg, alle visstnok med appellativisk tydning (: storkveg, kvegets anfører, deri prustende). Likesom ved de analoge tilfelle med Frøy- og Torsnavn (jfr. freyr »tyr«, vingnir »okse«), ligger det nær å anta at navnet oprindelig har tilhørt et enkelt til guden viet dyr. Påfallende og vanskelig å forklare er forholdet mellem Odensheitene Sveigde, Svidur (-ud) og de dermed avlydende oksenavn svigde, sveidur (ud). Av disse lar svigde sig forbinde med svig »bøining-, krumning« og kan da sikte til oksens krumme horn; hvorimot etymologien av sveidur er ukjent.

Gjetebukken er i folketroen et dæmonisk dyr. Med sitt lange skjegg minner den om Oden (Sidskjegg), likesom dens maskelignende ansikt henleder tanken på Odens forklædninger. Tre Odensheite er tillike bukkenavn: Grim, Grimne og Geirolne. Man tør anta at Grim er gammelt som bukkenavn (se nr. 47), og at Grimne er attraheret herav. Geirolne lar sig direkte tyde som betegnelse for en bukk: geir om de stangende horn, olne = den fremstormende. Da der intet foreligger som kan tale for at dette dyr har spillet en rolle som offerdyr for Oden, tør man formode at det er de nevnte likhetspunkter som er skyld i de felles navn. Ellers er gjete-bukken Tors trekkdyr (jfr. hafra dróttinn).

Av de øvrige husdyr synes galten knyttet til Oden, for så vidt som galtenavnet þrór også er Odensheite. I virkeligheten foreligger dog her en overførelse fra Frøy, og ordet er som Odensheite blitt helt omtydet (se nr. 146).

Av helt annen art enn husdyrenes er bjørnens forhold til Oden. Den omstendighet at både Oden og Tor har binavnet Bjørn, taler for den mening at der en gang har været en i bjørneskikkelse dyrket guddom; jfr. at bjørnen hos lapperne er et hellig dyr. Navnet Hram(m)i henspiller måskje på billeder av guden med bjørnelabber (jfr. Arnhǫfði). I likhet med Odenshelten Bodvar-Bjarke (egentl. den lille bjørn) har vel også Oden kunnet anta bjørneham; om en annen Odenstype, Jormunrek, heter det at han brummet som en bjørn; jfr. navnet »berserk« på visse som Odens menn (Yngl. s.) betegnede krigere. Odensheitet Hrjótr kan muligens ha sin spesielle grunn i at våre forfedre mente å høre bjørnens brummen i den dumpe skjoldsang. I Harðar saga kaller Oden sig likefrem Bjørn. Jolv er et gammelt personnavn som er blitt Odensheite i kraft av ordets betydning. Ved Jolvud er forholdet mindre klart, da etymologien ikke kan bestemmes. Da de øvrige navn alle er overført til Oden, siktende direkte på gudens bjørneskikkelse, må dette også være tilfelle med Jolvud, d. v. s. ordet må fra først av være navn på bjørnen.

Til ørn forvandlet Oden sig da han bragte den stjålne dikterdrikk til æserne. Bugge, Gude- og Heltesagn s. 472, anser den »meget vitende« ørn i Yggdrasels topp for Odens sinnbillede. Ørnehammen har Oden vel fra jetterne: jotnen Hræsvelgr (hvis navn betegner ham som en liketende dæmonl sitter i ørneham ytterst mot nord og fremkaller vind; jotnen Tjatse påtok sig ved en leilighet ørneskikkelse. Til et Odensbillede i form av en støtte med ørnehode henviser vel Arnhǫfði. Likefremme ørnenavn er heitene Ørn og Vidrimne. Av disse tre heite er bare (det usikre) Ørn tillike mannsnavn. Som man ser, ligger navneforholdet her ganske som ved bjørne-heitene: overførelsen foregår overalt til Oden og har utelukkende hensyn til gudens dyreskikkelse. Med god grunn tør man se utgangspunktet i en gammel guddom med. ørneskikkelse.

Til høk (valr) forvandler Oden sig i Herv. saga k. 15. Geirlodne lar sig ikke tyde av det sene låneord geirfalki. Derimot kan navnets dobbelte anvendelse vel forklares ut fra et dikt hvor den i falkeham optredende Oden har været benevnt med dette heite. Bruken som falkenavn tør dog muligens ha medført en mindre formell endring: Geirlǫðnir (den med sitt spyd til kamp innbydende) er blitt til geirloðnir »den kileformet lodne« (jfr. geiri), henspillende på lårenes nedad tilspissede fjærbedekning. Grinnar (egentl. den som lokkes) betegner falken efter den lokkemat hvormed den avrettes til fuglefangst, og hvormed den lokkes tilbake; hvorimot Odensheitet Ginnar har aktivisk betydning (»trollmann«), Olg er som høkenavn visstnok å forbinde med det norske verbum olga »være kvalm, holde på å kaste op«; ordet har da været teknisk terminus i falkedressuren, hvor det spillet en viktig rolle at fuglens fordøielse blev holdt i orden: er den dårlig, kaster fuglen gjerne op den ufordøiede spise, likesom forstoppelsen hevedes ved å gi den inn brekkmidler. Derimot er Odensheitet Olg rimeligvis å utlede av isl. ólga »bruse, svulme (om havet i oprør)«. Hvis der i disse to tilfelle i det hele består en direkte forbindelse mellem høkenavnet og Odensheitet, må det siste ha prioriteten. Falkenavnet gollungr hører utvilsomt til goll og betegner den i redet bundne falkeunge, mens den rette form av Odensheitet visstnok er Gǫllungr (: gǫll »kamp«); her synes ikke å være nogen sammenheng. I det eneste tilfelle hvor forbindelse mellem høkenavn og Odensheite synes sikker, må overførelsen følgelig ha gått til Oden, og være begrunnet i forvandlingsmotivet.

Oden forvandler sig til orm for å krype inn i berget til Gunnlod. Mens svåvne ved etymologisk tilknytning til vb. svæfa blir et betegnende navn for giftormen, og grim muligens kan sikte til ormens hamskytning, synes ovne og langbard å være overført fra Odensheitene uten nogen slik tilpasning. Dette forhold lar sig forklare av at ordene har været brukt i gamle dikte hvor den til orm forvandlede Oden optrådte under disse navn (jfr. ovenfor om høkenavnet geirlodne). Der foreligger således her bare overførelse fra Oden, og forvandlingsforestillingen er allene tilstrekkelig til å motivere den.

Efter dette kan der for hestens vedkommende konstateres navneoverføring både til og fra Oden, men overalt betinget av ordets appellativiske betydning eller av dets bruk som mannsnavn. For okse, gjetebukk, høk og orm finner bare overføring fra Oden sted; ved de to siste kan forvandlingsmotivet erstatte etymologien (jfr. forholdet ved eponymer). For bjørn og ørn finnes bare overgang til Odensheite, med direkte tilknytning til Odens dyrenatur. Der består således en intim forbindelse mellem navnegivningen og de tre aspekter: offerdyr, forvandling, dyregud.



7. Odensheite og valkyrjenavn

Et lignende forhold som mellem Oden og hans krigerhelte bestod mellem guden og valkyrjene. Det kan da ikke forundre å gjenfinne en avspeiling herav i navnegivningen: flere Odensheite viser forbindelse med valkyrjenavn. I motsetning til den identitet som består mellem Odens og sagnheltenes navn, adskiller disse Odensheite sig fra valkyrjenavnene ved suffikset -ir. Forøvrig kan forholdet være av en dobbelt art, direkte eller indirekte. Av valkyrjenavnene er mange likefrem abstrakter med betydningen »kamp«, som Hildr, Guðr, Gǫll, Þrima, Þǫgn, mens andre efter sin dannelsesmåte er betegnelser for personer (som flesteparten av navnene på -ul). Imidlertid kan også de siste av skaldene anvendes i betydningen »kamp« : der har utviklet sig et vekselforhold mellem de to grupper. Følgende ord opføres i ramsene både som valkyrjenavn og som poetiske uttrykk for kamp: gǫll, þrima, randgríðr, svipul. Følgelig foreligger alltid en viss mulighet for å knytte Odensheitet direkte til den appellativiske betydning.

Geirǫlnir kan bare være dannet av valkyrjenavnet Geirǫnul. Gǫndlir er rimeligvis avledet av valkyrjenavnet Gǫndul, om enn muligheten av å forbinde ordet med et gǫndull = gandr ikke kan bestrides. Større er usikkerheten ved Valþǫgnir i forhold til valkyrjenavnet Valþǫgn, som. åpenbart oprindeiig er en betegnelse for kamp (jfr. herþǫgn »kamp«). Likeså er det tvilsomt om Geirlǫðnir henviser til et valkyrjenavn eller til et ord for kamp. Ved Gǫllnir står vekten like mellem valkyrjenavnet Gǫll og appellativet gǫll »kamp«, mens Gǫllurr henviser til det siste.



8. Odensheite og motsetningsnavn

En del Odensnavn optreder parvis, for så vidt som de betegner motsatte egenskaper hos guden. Hvor det ene er hyppig, mens det andre bare finnes en enkelt gang, taler sannsynligheten for at det siste med hensikt er laget som motsetningsnavn. Mens således Báleygr forekommer oftere, treffes Bileygr bare i ramser. Ensartet er forholdet meilem Yggr og Þekkr, Bǫlverkr og Hagvirkr, Viðrir og Sviðrir. Þrór er hyppig, Þunnr finnes utenfor ramsene bare i et enkelt skaldevers. Mindre iøinefallende er forholdet mellem Atríðr og Fráriðr: det første foreligger i Grímnismáls og andre ramser, det siste bare i disse. Efter Svipall er vel dannet Sannr, hvilke navn i Grimn. stilles sammen. Det samme er tilfelle med Sváfnir og Ófnir, hvilket kunde tyde på en, forøvrig påfallende, tilknytning av det første navn til vb. svæfa i forbindelser som svæfa sakir. Ophavet til denne art navnegivning er dels å søke i Odens dobbeltnatur, den guddommelige og den menneskelige, dels i hans motsatte aspekter likeoverfor venner og fiender.

Også i andre tilfelle er et Odensnavn åpenbart dannet efter mønster av et annet. Således Síðskeggr efter Langbarðr, og efter det førstnevnte igjen Siðgrani. Rauðgrani er laget som variant til eldre navn på -grani (som Hrosshársgrani) og stemmer ikke godt med Hárbarðr, Jafnhár har Hár til forbillede.



9. Utelatte Odensheite

I fortegnelsen over Odensheite i § 1 er ikke medtatt en del navn som med større eller mindre rett kunde regnes til denne kategori. Navnlig er grensen mellem virkelige Odensheite og rent poetiske omskrivninger (kjenninger) så flytende at en viss grad av vilkårlighet ikke er utelukket; som eksempel kan nevnes at Valkjósandi er opført, mens goðjaðarr (Sonat. 23) er utelatt. Videre er ikke medtatt nogen Odensnavn fra kristen tid, hvor Oden optreder som en ond ånd. I drømmevers i Bisk. s. (I, 647. 662) og Sturl. (I, 178. 303. 494. II, 298) forekommer en dæmon som kaller sig med forskjellige navn — Ingólfr, v. 1. Vígólfr; Faraldr, v. 1. Fárvaldr; Kárr men sikkert er tenkt som Oden. Der er også andre tilfelle enn de i noten side 36 anførte hvor et Odensheite tør formodes å være overført på en opdiktet sagnperson, men hvor beviset ikke synes tilstrekkelig sterkt til å berettige navnets opførelse på listen. Når således i Yngvars s. víðfǫrla de to (opdiktede) hedenske konger Romund og Solmund bærer tilnavnene Jólfr og Bjólfr, tyder forbindelsen på at ikke bare det første blev opfattet som Odensheite. Denne slutning bestyrkes av etymologien av det i den gamle litteratur bare en enkelt gang forekommende personnavn: Bjólfr <* Býulfr = bie-ulv = bjørn (et Odensheite); jfr. Chambers, Beowulf, s. 363 ff. om oprindelsen av navnet Beowulf og om dennes karakter av bjørneheros (egentl. samme sagnfigur som Bodvar Bjarke). Likedan synes det diktede Svipuðr, som i Sturlaugs s. starfsama er navn på Vefrøyas tryllekyndige fosterfar (jfr. særlig Fld. III, 608), å være tenkt som Odensheite: jfr. hestenavnet Svipuðr (egentl. den raske) og Svipall, Svipdagr. Endelig kan man måskje som oprindelige Odensheite anse navn på Odens brødre Vile og Ve, som vel kunde ha samme rett hertil som de andre navn på den hedenske treenighet: Hár, Jafnhár og Þriði. Imidlertid er der innen den gamle litteratur ingen hjemmel for en slik opfatning av Vile og Ve, likesom bare det sistnevnte, Vé(i), naturlig lar sig tolke som Odensheite (jfr. vear »æser«), mens ved Vile endog den oprindelige form er uviss (jfr. Vilir, -is, Sonat. 23 og Yngl. s. k. 3 mot Vili, -ja, Ytal 3 o. fl. st.).



10. Formen på Odensheite

Hvad formen angår, opviser Odensheitene de samme dannelsesmåter som andre mytologiske navn.

Med suffikset -arr er dannet: Ginnarr, Þrasarr, Háarr, Hnikarr (v. 1. -uðr), Kjalarr. Av disse inneholder de to første — som de tilsvarende ght. navn viser det germ. * harja- »kriger«. Også Háarr er utvilsomt dannet på samme vis; navnet er således en biform til Hávarr. Derimot er de to sistnevnte heite dannet av verber, en sekundær anvendelse av suffikset som synes eiendommelig for mytologiske navn, jfr. Galarr (jette, dverg): gala.

Suffikset -arr (-orr) foreligger i Gizurr, Viðurr, Sviðurr, Gǫllurr. Samme endelse har gudenavnet Lóðurr og dvergenavnene Báfurr, Bifurr, Bǫmburr, samt personnavnene Jǫðurr, Jǫfurr, Jǫsurr. Disse siste danner visstnok utgangspunktet, idet -urr her hører til selve ordstammen. Også Gizurr, Viðurr og Sviðurr er oprindelig personnavn, mens Gǫllurr er avledet av subst. gǫll. Suffikset -uðr (-aðr) optreder i Dǫrruðr, Geiguðr, Váfuðr, Jǫlfuðr samt i sideformene Hnikuðr (= Hnikarr) og Sviðuðr (= Sviðurr). Av disse er Dǫrruðr visstnok sammensatt med hǫðr (kjemper), i likhet med Ǫnduðr, Andaðr — ght. Anthad (egentl. motkjemper), og Niðuðr = ght. Nīdhad, ags. Nīþhad. Regelmessige avledninger av a-verber er Geiguðr og Hnikuðr, mens Váfuðr hører til váfa, -fð. Sviðuðr stemmer med mid.lat. suet(h)idi »svear«, og Jǫlfuðr er av ukjent oprindelse. Endelsen er ikke begrenset til verbale stammer (jfr. f. e. Svásuðr, Vásuðr, begge jettenavn), en utvidelse av bruken som vel skyldes de omtalte sammensetninger.

Endelsen -nir er av sekundær oprindelse, utgått fra stammer på n i forbindelse med -ir. Dette siste foreligger i virkeligheten i Geirǫlnir (:Geirǫnul), Svǫlnir (: svalinn), Rǫgnir (= got. ragineis). Også Jólnir og Gapþrosnir er dannet med -ir, til jóln (æser) og partisippet Þroskinn. Sváfnir og Ófnir er dannet av verbene svæfa og *øfa (som Draupnir av dreypa). Derimot er Geirlǫðnir, Grimnir, Gǫlinir avledet av nomina ved endelsen -nir. Alle disse ord henviser til en germ. grunnform -unja-, idet de har u-omlyd, men mangler i-omlyd. Endelsen -ungr foreligger i følgende Odensheite: Gǫllungr, Loðungr, Yggjungr, Ýrungr. Av disse viser bare Yggjungr (:Yggr) sammenheng med de almindelige personnavn på -ungr dannede av kortere navn (Kollungr, Kǫrlungr, Sveinungr o. s. v.: Kollr, Karl, Sveinn). Gǫllungr hører til abstraktet gǫll, Loðungr til det konkrete loði; Ýrungr er fremgått av *Ýringr.