Olav Haraldssons siste regjeringsår

Fra heimskringla.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Norsk.gif


Olav Haraldssons siste regjeringsår


Av Johan Schreiner


Historisk tidsskrift
Utgitt av Den norske historiske forening
Oslo 1927



Selvom Olav Haraldsson var den første virkelige eneherre i Norge, var hans kongedømme egentlig aldri sterkt. Dertil var de indre motsetninger altfor store. Hans kamp for enevoldsmakten hadde fra første stund gjort storhøvdingene i vest og nord til hans naturlige fiender, seiv om de måtte bøie sig for ham så lenge han hadde makten. Og hans arbeide for å kristne folket hadde skapt et klart og avgjort motsetningsforhold mellem ham og de landsdeler hvor den gamle tro hersket: Trøndelag og Oplandene.

Da så Knut den mektige gjorde krav på Norge, måtte Olav falle. Det blev den foranledning som fikk hans kongedømme til å bryte sammen. Men bare foranledningen.

Snorre forteller[1] at kong Knut, da han hadde avsluttet sine kampe i England, sendte bud til Olav at han skulde fare til ham og ta landet i len, og betale ham slike skatter som jarlene før betalte. Denne beretning støtter Snorre til et kvad av Sigvat skald: "Dyktige konger nordfra Fife har båret sine hoder til Knut; det var godt fredkjøp. Olav solgte aldri i denne verden sitt hode til noen". Dette kvad synes å høre hjemme i denne forbindelse, men noe helt sikkert holdepunkt frembyr det dog ikke.

Legendariske saga[2] har en tilsvarende fortelling, men den har flere helt usannsynlige trekk. Noen virkelig overensstemmelse med Snorre kan ikke her sies å foreligge. De andre kilder har intet kjennskap til Knuts sendeferd. Godt underbygget er denne beretning således ikke, men Sigvats kvad gjør allikevel at man ikke uten videre kan forkaste den.

Men noe angrep på Norge har Knut ved denne leilighet ikke foretatt, det er aldeles sikkert. I stedet var det Olav som i forening med sveakongen Anund drog på krigstog til Danmark.

Om dette foreligger en beretning fra Knuts egen hånd. Våren 1027 var han i Rom, og da han vendte tilbake derfra, sendte han et brev til det engelske folk. Han sier her at han allerede for lenge siden har avlagt et løfte om å foreta en reise til Rom, men at han hittil har været forhindret. Fra Rom vil han vende tilbake til Danmark den samme vei som han drog avsted, og der vil han med alle daners råd (omnium Danorum consilio) "slutte fred og fast forlik med de folk (cum eis gentibus et populis) som vilde berøve oss kongedømmet og livet, hvis det var dem mulig, men som ikke kunde, da Gud tilintetgjorde deres styrke."[3]

Det er Olavs og Anunds angrep han her sikter til, det hersker der ingen tvil om. Når han kunde forlate sitt land og dra til Rom, da er det klart at han har følt sig trygg mot nye overfall, han har slått sine fiender eftertrykkelig. Kongenes angrep på Danmark må da ha funnet sted året før, i 1026.

Snorre forteller at kong Olav lot bygge storskipet "Visunden" vinteren før slaget ved Helgeå. Etter alt å dømme ble skipet satt på land ved Kalmar etter slaget. Senere må det ha blitt hentet tilbake til Norge, da det er nevnt at Magnus den gode brukte skipet. Illustrasjon av Gerhard Munthe til Olav den helliges saga.

Nu har vi imidlertid også en annen beretning om angrep som Knut har søkt å avvise. De angelsaksiske annaler[4] beretter at i året 1025 "drog kong Knut til Danmark med en flåte til holmen ved Helgå. Der kom Ulf og Eglaf mot ham, og en meget stor hær, bestående både av landtropper og flåte fra Svitjod. Overordentlig mange menn blev der drept på kong Knuts side, og svearne beholdt valplassen". Det har været gjettet på at Ulf og Eglaf skulde være de to gøtlandske jarler Ulv og Eiliv Ragnvaldssønner[5]. Nu har vi imidlertid et kvad av Ottar Svarte[6], hvor det heter: "Stridsdjerve konge, du drev tilbake svearne (svíum hnekðir þú) der hvor det heter Helgå. Du verget landet mot to konger (fyrster)." Dette kvad stemmer godt med Knuts brev; hans fiender var drevet tilbake fra Danmark og slått ved Helgå. Så langt fra å være et nederlag for Knut, slik de angelsaksiske annaler vil ha det til, er Helgå en avgjørende seier. Nu er det meget lite sannsynlig at det skulde ha stått to slag ved den lille bortgjemte Helgå i Skåne, og det med få års mellemrum[7]. En slik mulighet må helt avvises. Det blir da intet annet tilbake enn å forkaste hvad de angelsaksiske annaler i dette tilfelle forteller. De må vike plassen overfor Knuts brev og Ottars vers, som er samtidige med begivenhetene, eller bare et år yngre.

Halvdan Koht[8] er imidlertid, med støtte nettop i dette kvad av Ottar Svarte kommet til det resultat at Olav Haraldsson overhode ikke var med ved Helgå, Det var en kamp mellem daner og svear. "Først har vi krig i 1025 mellem Sverige og Danmark, og så slutter Olav sig i 1026 til svenskekongen Anund." Sigvat skald har en rekke vers om disse begivenheter[9]. I et av dem heter det: "Haralds ættmann (ɔ: Olav) har lyst på kamp. Olav lot hæren fare fra Nid (ɔ : Nidelven) ad fiskens veier. De svale kjøler seilte nordfrå med kongen til det flate Sjelland. Men kong Anund med annen hærmakt av svear farer frem mot daner." Det synes med temmelig stor visshet å fremgå av dette at Olav og Anund samtidig angrep Danmark. Dette inntrykk bestyrkes ved følgende vers av Sigvat: "Danernes høvding hørte østfra om hæren. Vestfra skred skibet som forte Adalråds fiende (ɔ: Knut) ut fra landet. De kjøler som kom fra vest førtes over havet frem til Limfjorden. — De snare konger (gǫ́tut drótnar) vant ikke Danmark ved sin hærferd; da lot danernes drapsmann skarpt herje Skåne."

Er det tenkelig at Olav skulde dra ned til Danmark efterat Knut den Mektige var kommet over fra England med en stor hær og flåte, og efterat han hadde slått svearne fullstendig ved Helgå? Jeg synes ikke det høres rimelig ut. Ottar sier i sitt kvad at Knut, ved å seire ved Helgå, verget landet mot to konger (fyrster, jǫfrum); at dette ikke på noen måte kan være Ulf og Eglaf, som de angelsaksiske annaler nevnte, fremgår helt klart av at disse ifølge beretningen seiret over Knut, Hvem kan det da menes, hvis det ikke nettop skulde være Olav og Anund? Vi har et kvad av skalden Tord Sjåreksson, hvor det heter[10]: "Egdernes herre, Olav, hadde et malm-møte med jydernes herlige fyrste, som kløver ringer. Skåningers herre skjøt skarpt nok mot ham; Sveins sønn var ikke kraftløs." Når det sies i et kvad til Olav at hans motstander ikke var kraftløs å kjempe mot — da er dette en lempelig, men helt klar omskrivning for at Knut seiret[11]. Således har vi altså også et vidnesbyrd om at Olav hadde et nederlag overfor Knut. Og endelig en ting til: såvel Heimskringla som Fagrskinna og Legendariske saga har et par vers av Hårek fra Tjotta som henføres til Olavs Danmarkstog. Det heter her[12]: "Gullfiende ! det råd tok jeg å ride de lange veier herfrå på havhesten, heller enn å gå, omenn den gavmilde konge, Knut, på hærskib ligger ute i Øresund", og videre: "Jeg lar mitt skib skyte frem forbi øen. Jeg lar ikke Lunds enker eller danske møer le av, at jeg i høst ikke skulde våge å fare med mitt skib tilbake over sjøkongens flate vei".

Situasjonen er i sagaene den, at Olav ligger med sin flåte øst for Øresund, og kan ikke komme gjennem, fordi Knut der har sin flåte på vakt. Olav beslutter sig derfor til å forlate flåten, og dra gjennem Sverige over land tilbake til Norge. Da sier Hårek at han ikke vil gi fra sig det fine skibet sitt uten videre, og at han vil forsøke å seile forbi de fiendlige vaktposter. Det gjør han så, idet han tar ned seil og mast og dekker skibet med skibsteltene, således at Knuts menn tror det er et almindelig handelsskib[13].

Olav må altså virkelig ha været tvunget til å flykte østover, og han har derved fått Knut mellem sig og Norge. Men når så er tilfelle, er bare én forklaring mulig: Olav kom til Danmark før Knut, og blev av denne drevet sydover; sammen med Anund blev han slått ved Helgå. Var nemlig Knut kommet til Danmark før Olav, og hadde han allerede slått sveakongen mens Olav ennu var i Norge, hvordan kunde denne da komme forbi Knut, østfor Øresund?

Jeg mener derfor at Olav og Anund samtidig har angrepet Danmark, og at de så i 1026 er blitt slått av Knut ved Helgå. De var de angripende, det er ikke til å komme forbi. Men allikevel er det temmelig sikkert at det hele var hvad man med et moderne uttrykk vilde kalle en preventiv krig. De fryktet begge Knuts overmakt. Derfor vilde de svekke ham ved å sette sig fast i Danmark. Angrep ikke de, så gjorde nok han det. Der for var det like godt å slå til mens Knut var i England, og med ham de danske stormenn[14].

At Knuts mektige stilling virkelig innebar en trussel mot Olav Haraldssons kongedømme, det fremgår av den titel han gav sig i brevet til det engelske folk: "Cnutorex totius Anglie et Denemarcie et Norreganorum[15] et partis Suanorum". At han imidlertid på dette tidspunkt ikke var, og ikke regnet sig for å være Norges reelle hersker, det er helt tydelig, idet det et sted tales om "necessitates totius populi universi regni mei, tam Anglorum quam Danorum", mens nordmennene ikke regnes med til hans regnum. Den titel han gav sig var uttrykk for hans mål: å vinne Norge, som han mente å ha arverett til, og å fordrive kong Olav. Det kjente Olav til, det regnet han med.


__________


Da Olav efter slaget ved Helgå måtte forlate sin flåte, drog han ifølge Snorre gjennem Småland og Vestergøtland tilbake til Norge, og gjorde sig rede til vintersæte i Sarpsborg. Like over jul for han til Oplandene, og under opholdet der lar så Snorre ham drepe Tore og Grjotgard Alvesønner, søstersønner av Tore Hund[16]. Legendariske saga lar disse drap foregå før Olavs Danmarksferd, og ser i dem årsaken til bruddet mellem Tore Hund og kongen[17], mens dette hos Snorre har en helt annen foranledning[18]. Hvordan det virkelig henger sammen, er ikke mulig å si, dertil står de to beretninger altfor skarpt mot hverandre. Ifølge Snorre tok Olav neste vår ut til Tunsberg, og derfra hørte han om Knuts forberedelser til angrepet på Norge. Mens Olav var i Tunsberg, kom Knut med en veldig flåte til landet og blev tatt til konge. Han drog kysten rundt helt opp til Nidaros, hvor han lot Håkon jarl bli igjen. Så forlot han atter landet. Da Olav hørte om dette, drog han vestover fra Tunsberg, og kom i kamp med Erling Skjalgsson. Derpå flyktet kongen opp til Møre, hvor han gikk i land, og i all hast søkte han over til Oplandene og ut av landet[19]. Fagrskinna har en tilsvarende beretning[20].

Dette kan imidlertid umulig være den rette sammenheng. Legendariske saga sier at kong Olav vinteren efter slaget ved Helgå for ut til Viken — utvilsornt fra Oplandene — og derfra drog han videre med 13 langskib vestover[21]. Hvad der har været hans hensikt er ikke godt å si. Ágrip, som synes å gå ut fra at Olav kom nordfra Trøndelag, hvilket umulig kan være riktig, sier at kongen hadde gjort regning på Erlings hjelp, men at denne istedet innlot sig i kamp med Olav og blev drept[22] . Det var 21. desember, Tomasmessedag. At dette virkelig inntraff like før jul, viser også skaldevers. Om det kan der således ikke være tvil. Spørsmålet er hvilket år det var. Efter Legendariske saga hendte det vinteren efter slaget ved Helgå, 1027, og det må også være det rette.

Denne saga lar — i motsetning til Heimskringla og Fagrskinna — Knut komme til landet først efter Erlings fall. Det samme er også tilfelle med Theodricus monachus[23].

Nu er først det å si, at det i og for sig er overordentlig lite rimelig at kong Knut skulde komme til Norge med en stor flåte uten å innlate sig i kamp med Olav, men at han skulde dra like forbi det sted Olav opholdt sig. Ennu mindre sannsynlig er det at han igjen skulde forlate landet, mens Olav ennu var der med en hær. En gang tidligere hadde Olav tatt det land Knut regnet sig arveberettiget til, og fordrevet danekongens jarler fra Norge. Knut sørget nok for at det samme ikke skjedde flere ganger. Derfor synes det på forhånd utelukket at Knuts tog til Norge skulde ha funnet sted før Erling Skjalgssons fall.

De angelsaksiske annaler meddeler da også at Knut i 1028 "for fra England med 50 skib til Norge, fordrev kong Olav fra landet, og la seiv hele landet under sig".

Våren 1027 var kong Knut i Rom, det er helt sikkert. Som hans brev viser, hadde han så til hensikt å reise tilbake til Danmark, for å ordne sitt forhold til Sverige og Norge. Oprindelig hadde han ment å klare dette med den hærmakt han hadde i Danmark, men da han kom tilbake dit, må han ha besluttet også å samle en hær i England, før han drog til Norge. I 1028 for han så fra England til Danmark, og derfra satte han over til Norge. Et vers av Torarin Lovtunge[24] viser nemlig at det var fra Danmark han kom: "Havets fyrste førte en stor flåte ut fra Limfjorden". Skalden sier at Knut for langs vestkysten opp til Nidaros: "Da gav den kloke konge over Jylland Norge til sin søstersønn."

Det var først da Knut utpå sommeren 1028 kom til Norge at Olav flyktet nordover. Antagelig har han da efter Erlings fall opholdt sig på sine kongsgårder på Vestlandet[25], og søkt å samle folk der, men vistnok med ringe hell. Det er nemlig helt sikkert at Olavs flukt fra Sunnmøre foregikk om sommeren. En overgang til Lesje på fjellveien vilde ved nyttårstid ha været en direkte umulighet, og beretningen om denne ferd har intet trekk som kunde tyde på at det var vinter. Det sies ikke et ord om sne og islagte elver[26].

Dertil kommer at vi har et kvad av islendingen Jokull Bårdsson[27], som fikk kongens skib å styre. Det må være diktet på Sunnmøre straks efter Olavs flukt, og det heter der at " kongen blev røvet for seiren i sommer (gramr vas sjalfr á sumri sigri ræntr)". Dette kan bare sikte til det nederlag det var for kongen å måtte gå i land, og efterlate sine skib i motstandernes hender.

Også andre omstendigheter tyder på at Olavs flukt må ha foregått om sommeren. Et kvad av Bjarne Gullbråskald[28] sier at Kalv Arneson var på kongens side i kampen med Erling før jul. Snorre lar Kalv forlate Olav oppe ved Møre, men det stemmer ikke med Legendariske saga, hvis beretning her avgjort må foretrekkes fremfor Heimskringlas[29]. Ifølge denne saga var Kalv ikke alene med i den flaate som kom mot Olav ved Møre, men til og med dens leder[30]. Men når så er tilfelle, da er det ganske klart at det må ligge flere måneder mellem kampen mot Erling og flukten over til Oplandene.

Fagrskinna[31] sier da også at det var om sommeren Olav drog til Sverige.


__________


Peter Nicolai Arbos romantiske maleri Olav den Helliges død fra 1859.

Både Legendariske saga og Heimskringla har en utførlig beretning om Olavs flukt fra Møre til Oplandene. Men her står vi imidlertid overfor en betydelig vanskelighet. Saken er den at begge sagaers fremstilling er tatt ut av sin oprindelige sammenheng, et faktum man lenge har været opmerksom på[32].

I Heimskringla er forholdet det, at kong Olav efter å ha tilbragt den syvende vinter av sin regjering i Nidaros, neste sommer drog syd til Møre og derfra over til Oplandene. Vi hører intet om denne ferd før han kom opp til Lesje, men fra da av blir fremstillingen meget utførlig. Kongen drog frem gjennem Lesje og Våge og kristnet folket. Så kom han ned til Gudbrandsdalen, og derpå følger skildringen av kong Olavs møte med Dale-Gudbrand. Siden for kongen ut på Hedemarken og kristnet der; på denne ferd kom han helt øst til Solør[33].

Overgangen fra Sunnmøre til Lesje, som Snorre helt har hoppet over i denne forbindelse, finner vi imidlertid igjen der det berettes om Olavs flukt fra landet[34].

At denne forbindelse mellem de to deler er klart til stede, trer ennu tydeligere frem i Legendariske saga. Den oprindelige beretning er iraidlertid her delt på et annet sted enn hos Snorre.

Forholdsvis tidlig i sagaens fremstilling omtales møtet mellem Olav og Dale-Gudbrand. Det heter her at "da Gudbrand spurte disse tidender, at kong Olav var kommet til Lom og tvang folk til igjen å slutte sig til kristendommen, som de hadde vendt sig fra, da er det sagt at han lot skjære hærpil, og stevnet alle menn fra Dalene (ɔ: Gudbrandsdalen) til møte med sig på den gård som het Hundtorp". Dernest for Olav ned på Hedemarken og videre til Solør. Han stanset ikke før han kom til Sverige[35]. Under skildringen av kongens flukt fra Sunnmøre får vi så beretningen om hans krigstog gjennem Lesje, Våge og Lora, som altså har direkte tilknytning til Olavs ferd gjennem Gudbrandsdalen og møte med Gudbrand[36].

De to sagaer har således hatt en felles kilde, som har gitt den samlede fremstilling av Olavs flukt fra Sunnmøre til Sverige. Uavhengig av hverandre har de delt denne beretning, og det er ikke vanskelig å se hvorfor de har gjort det; den flyktende Olav kunde umulig tvinge den mektige Dale-Gudbrand til underkastelse.

Snorre og Legendariske sagas forfatter kjente nemlig et kvad av Sigvat skald[37], hvor det i et vers om Erling Skjalgsson heter: "Jeg visste bare om en stridsmann så stor som dig, Gudbrand heter han; vidt råder høvdingen for land". Nu er det imidlertid et spørsmål hvorvidt en slik uttalelse kan tillegges synderlig vekt. Hvor det gjelder faktiske begivenheter, som ferder og slag, der har skaldenes kvad som samtidig beretning stor verdi. Helt anderledes stiller imidlertid saken sig i et tilfelle som dette, hvor det gjelder en vurdering. En sammenligning av den art er i virkeligheten overordentlig lite å bygge på, nettop fordi den er foretatt av en samtidig. Hvorledes skulde Sigvat være istand til å bedømme Dale-Gudbrands makt? Hans uttalelse har ingen faktisk verdi utover det, at den tyder på at Dale-Gudbrand må ha været en ganske mektig mann.

Den innvending de to forfattere har hatt overfor sin kildes fremstilling, kan således neppe sies å være fullt berettiget. Dertil kommer at såvel Heimskringla som Legendariske saga fastslår at Olav på sin ferd fra Sunnmøre hadde en styrke på 400 mann med sig. Det synes omtrent å kunne svare til den hærmakt, han i det hele hadde, når han for rundt på sine kristningstog i landet[38] Samtidig fortelles det at Gudbrands 18 år gamle sønn drog kongen imøte med 700 bønder som Olav slog på flukt. Olav den Helliges saga vet flere ganger å berette om at kongen innlot sig i kamp med tallmessig overlegne motstandere. Allikevel visste han å seire[39]. Kong Olavs møte med Dale-Gudbrand står således på ingen måte i noen særstilling.

Det gjaldt sikkerlig ikke for kongen hurtigst mulig å redde sig ut av landet. Når han blev tvunget til å forlate sin flåte i Sunnmøre, var det fordi han møtte fiender fremdeles som Norges konge, og efter det handlet han. Overmakten blev ham for stor, derfor søkte han over til Oplandene for der å samle en hær. Det hastet ikke for ham. Han blev flere dager i hver bygd, og undersøkte nøie hvorledes kristendommens stilling var. Det heter uttrykkelig at Våge, Lesje og Lom hadde vendt sig fra den nye tro, derfor brente han også bygdene. Snorre lar Olav ved en senere leilighet engang si, at han bare gjorde det når bøndene hadde tatt opp sine blotskikker påny[40]. Overalt hvor han kom, tok han gisler som pant på deres troskap: han hadde på ingen måte til hensikt å forlate landet. Når Dale-Gudbrand sier at "det har jeg spurt, at den mann er kommet til Lom som heter Olav, og han kaller sig vår konge", så kan man ikke heri legge at han tidligere ikke skulde ha hørt om kong Olav[41]. Det vilde være å presse sagaens ordlyd altfor sterkt. I virkeligheten er det visstnok bare hån mot kongen, intet annet. Gudbrand sier da også like efterpå at Olav "er meget vred (vandar miok) fordi vi har vendt tilbake til den sed som våre forfedre hadde." Det synes da her å være klart uttalt at kong Olav tidligere hadde kristnet folket i Gudbrandsdalen[42]. Men visshet kan selvsagt en slik bemerkning ikke gi. Dog må man med temmelig stor sannsynlighet kunne gå ut fra at kongen ikke ventet så lenge med å forkynne kristendommen i denne del av landet, dertil lå den altfor centralt.

Dermed er det imidlertid ikke sagt at Dale-Gudbrand personlig tidligere behøver å ha truffet sammen med kong Olav, og at han allerede før var blitt kristnet.

Under fortellingen om Olavs møte med de oplandske småkonger nevnes en konge i Gudbrandsdalen, Gudrød, som blev ryddet av veien sammen med de andre fylkeskongene forholdsvis tidlig i Olavs regjering. Det er da naturlig å anta at Gudbrand først efter Gudrøds fall er kommet til makten, at han først er blitt den ledende mann i Dalene efterat kongen hadde gjort det første forsøk på å kristne folket der.

En annen lokaltradisjon fra Gudbrandsdalen beretter om kong Olavs møte med Tord Gutormsson på Steig. Han blev gift med Olavs morsøster, Isrid Gudbrandsdatter — ifølge sagaen i året 1024 — og hadde med henne sønnen Tore, som skulde bli en av landets mektigste og største høvdinger. Når derfor Heimskringla kaller Tord "maðr rikastr í inn nörðra hlut Dala"[43], synes dette snarere å måtte tas som et vidnesbyrd om sønnens enn om farens maktstilling. At så virkelig er tilfellet, fremgår av at Tord nevnes i tradisjonen om Olavs møte med Gudbrand, og her under et annet navn, Tord Istermage. Han kalles "en høvding over dølene*. Gustav Storm har utvilsomt rett når han antar disse to for identiske[44]. Vi har da her et vidnesbyrd om hvor sterk reaksjonen mot kristendommen var mellem bøndene på Østlandet. Selv Olavs slekt reiste sig mot ham.

Da Olav drog fra Sunnmøre blev det, ifølge Legendariske saga, melt ham at oplendingene hadde kastet kristendommen, og at de ikke lot noen fare over der som kalte sig kristen. Nu sier imidlertid Sigvat i et kvad: "Fyrsten fikk Oplandene fra den ene ende til den annen, og grunnet der en kristentro som mennene holdt fast ved"[45]. Dette vers er dog skrevet så sent som i 1040; efter slaget ved Stiklestad kunde ikke lenger misnøien med den nye tro gi sig åpenlyse uttrykk, og av dette synes så Sigvat å ha sluttet at kristendommen hadde seiret der under Olav. Vi har en beretning om at trønderne samlet sig mot Olav, da han kom tilbake fra Gardarike, til forsvar for den gamle tro[46] . Det er da ingen grunn til å tvile på at det samme også har været tilfelle på Oplandene. Legendariske saga forteller at da Olav kom ned på Hedemarken, kristnet han folket der. Det samme var tilfelle på Hadeland og Ringerike. Men fra Romerike samlet folket sig mot ham, og i Nittedal kom det til kamp mellem kongen og bøndene. Olav seiret, men allikevel for han østover til Solør, og videre til Sverige. Et skaldekvad om at Olav brente Oplendingenes gårder, er vistnok å henregne til denne sommer[47].

Når Olav flyktet fra landet, var det fordi han forstod at han ikke kunde gjøre regning på noen virkelig støtte av befolkningen i denne landsdel. Hans fiender hadde makten på Vestlandet, på Hålogaland og i Trøndelag. Derfor reiste Oplendingene sig også mot ham, og vendte sig fra kristendommen.

Sigvat skald[48]sier i "arvedråpaen" over Olav at han "rådet for landet i det øvre (ɔ: Oplandene) i fulle femten vintre før han falt". I dette vers ser Halvdan Koht et vidnesbyrd om "at Oplandet holdt fast ved Olav også efterat han hadde måttet rømme landet"[49] . Jeg kan ikke innse at en slik slutning er berettiget; Sigvat sier bare at det gikk femten år fra Olav kom til Norge i 1015 og blev tatt til konge på Oplandene, og til han falt i 1030. I denne landsdel alene bar han kongenavn i femten år.

Den felles kilde som Heimskringla og Legendariske saga har benyttet, og som gir en utførlig fremstilling av Olavs flukt, må bygge på norsk lokal tradisjon; på det tyder alle de nøiaktige meddelelser om hvor lenge Olav opholdt sig i hver bygd eller på hver gård, og dernest alle de lokale angivelser, som viser sig å være fullt korrekte. Slike trekk kan ikke bevares nøiaktig i erindringen andre steder enn der hvor beretningen hører hjemme og det hele har gått for sig[50]. Fortellingens preg er folkelig, dens tone nøktern og jevn; det er en indre sammenheng i den, som gjør at den ikke kan deles. Den gir et så pålidelig inntrykk at det ikke er berettiget å forkaste den. Denne saga gir virkelig beretningen om kong Olavs ferd fra han gikk iland i Sunnmøre og til han forlot Norge. De inn vendinger som har været reist mot den, lar sig ikke oprettholde[51].

Efterat Olav var flyktet til Sverige, var Knut den mektige og Håkon jarl herrer i Norge. De angelsaksiske annaler beretter at Knut i 1029 igjen kom tilbake til England. Hvorvidt han hele tiden hadde været i Norge, eller om han forholdsvis snart for derfra til Danmark, lar sig ikke avgjøre. Imidlertid sier sagaene[52] at Håkon jarl påny gav gull til stormennene for å sikre sig deres vennskap. Samtidig tok han deres sønner som gisler.

Det er på forhånd lite sannsynlig at Håkon skulde ha reist over til England igjen for å hente sin festemø, samme sommer som han var kommet til Norge. Når Knut hadde overlatt ham herredømmet over landet, har han ganske sikkert ikke gitt Håkon tillatelse til å reise til bake med en gang, så landet blev uten styrer mens Olav ennu bare var kommet til Sverige.

Det fremgår da også av sagaenes beretning at Håkon jarl først for over til England og omkom der et år efterat Olav var dradd østover.

Både Ágrip[53] og Theodricus monachus[54] sier dette direkte. Fagrskinna[55] forteller at Håkon drog over til England den sommer Olav forlot landet. Det samme er også tilfelle med Heimskringla[56]. Begge disse sagaer heretter imidlertid at Kalv Arneson var hos kong Knut samme sommer som Håkon druknet. Et kvad av Bjarne Gullbråskald[57] viser at Kalv virkelig må ha været hos Knut. Men da vi nu vet at denne først kom tilbake i 1029, kan følgelig Kalv ikke ha været der før, og Håkon kan heller ikke være død tidligere.

At kong Olavs tilbakekomst til Norge, og hans fall på Stiklestad fant sted i 1030, det er hevet over enhver tvil, selvom ikke alle kilder her stemmer overens. De angelsaksiske annaler har dette år, og det samme er tilfelle med Are Frode, den eldste forfatter i den norrøne litteratur[58] . I virkeligheten er 1030 det første helt sikre årstall i vår historie. Det som imidlertid først og fremst gir denne visshet, er beretningene om solformørkelsen under slaget. Dog inntraff denne 31. august, ikke 29. juli[59]. Siden det bare lå en måned mellem slaget og formørkelsen, kunde man lett komme til å knytte de to begivenheter sammen: det var himlens vrede som gav sig til kjenne da Olav, helgenkongen, falt, som ved Jesu død. Hadde det derimot dreiet sig om et års forskjell, hadde slaget på Stiklestad f. eks. stått i 1029, vilde man neppe ha kommet til å henlegge solformørkelsen til Olavs dødsdag, tidsavstanden vilde ha hindret den umiddelbare for bindelse.

Det må da være riktig at landet var høvding-løst i næsten et år[60]. Olavs fiender ved Stiklestad hadde samlet en stor hær da han kom tilbake til landet. Ryktet om hans tilbakekomst må ha nådd til Norge tidlig på året 1030. Når derfor de angelsaksiske annaler henlegger Håkon jarls død til samme år, må dette være galt. Håkon kunde umulig ha forlatt landet hvis han hadde hørt at Olav kom tilbake. Sagaene må ha rett i, at det var meddelelsen om Håkon jarls død som fikk Olav til å vende tilbake til Norge.

På den måte blir det to år mellem Olavs flukt fra landet og hans fall ved Stiklestad. Det stemmer også med hvad Legendariske saga[61], Fagrskinna[62] og Theodricus monachus[63] direkte sier.

Således skulde sammenhengen i Oiavs siste år bli klar. Da avgjørelsen kom, styrtet den stolte bygning sammen. Knut hadde kjøpt stormennene, sier sagaen. Allikevel var det ikke gullet som gjorde utslaget; det betydde ikke så meget. Det som betydde noe, det var Olavs eget kongedømme. I det lå årsaken til at alle gikk mot ham, såvel Vestlandets storhøvdinger som Østlandets bønder.

Fotnoter

  1. Hkr. OH. kap. 131
  2. Olafs saga hins helga, ed. O. Å. Johnsen, kap. 45.
  3. DN XIX, nr. 11.
  4. The Anglo-Saxon Chronicle (London 1861) I, s. 289. Anna lenes meddelelser om årene 1028, 1029 og 1030, citert i det følgende, s. 290—291.
  5. Jfr. P. A. Munch, NFH I 2, s. 735, note.
  6. Hkr. kap. 150.
  7. Jfr. Koht, Innhogg og Utsyn, s. 136.
  8. Jfr. Koht, Innhogg og Utsyn, s. 136.
  9. Hkr. kap. 145, 147, 149
  10. Hkr. kap. 150.
  11. Jfr. Lauritz Weibull, Knut den stores skånska krig, Hist. Tidskrift för Skåneland, IV, s. 46.
  12. Hkr. kap. 158.
  13. Hkr. kap. 158, Leg. saga kap. 61, Fagrskinna kap. 27.
  14. Jfr. Fagrskinna (F. Jönssons utg. 1902— 1903) s. 158, kap. 27.
  15. En annen tekst har "rex Norregiæ".
  16. Hkr. kap. 159, 162 fg.
  17. Leg. saga kap. 62.
  18. Hkr. kap. 123, 133, 139
  19. Hkr. kap. 167, 168, 170, 171, 173, 174.
  20. Fagrskinna kap. 28.
  21. Leg. saga kap. 63.
  22. Ágrip (Dahlerups utg. 1880), sp. 46.
  23. Monumenta Historica Norvegiæ, ed. G. Storm, s. 30.
  24. Hkr. kap. 172.
  25. Jfr. Hkr. Harald Hårfagres saga, kap. 38.
  26. Gustav Storm, NHT IV, Historisk-geografiske Studier i det nordenfjeldske Norge, s. 443 fg.
  27. Hkr. kap. 182.
  28. Hkr. kap. 177.
  29. Toralf Berntsen, Fra sagn til saga, s. 118.
  30. Leg. saga kap. 66, 67.
  31. Fagrskinna kap. 28, s. 179.
  32. Jfr. P. A. Munch, NFH. I, 2. s. 757 fg. note.
  33. Hkr. kap. 111, 112, 113, 114. Snorre lar Ottar Svarte komme til møte med Olav i Solør og derefter slutte sig til ham. Dette er imidlertid helt galt. Ottar kom ikke til Olav like fra Sverige, hvor han hadde været Olav Sveakonges skald. Han kom fra Danmark eller England, idet han i mellemtiden hadde været hos kong Knut. Jfr. Leg. saga kap. 58.
  34. Hkr. kap. 178, 179, 180.
  35. Leg. saga kap. 31, 32, 33, 31, 35, 36, 37.
  36. Leg. saga kap. 66, 67, 68.
  37. Hkr. kap. 112, Leg. saga kap. 63.
  38. Jfr. Hkr. kap. 38, 73, (75), 105.
  39. Jfr. Hkr. kap. 40, 49, 61, 74, 121.
  40. Hkr. kap. 205.
  41. Jfr, Oscar Albert Johnsen; Olav Haraldssons ungdom indtil slaget ved Nesjar 25 mars 1016 (Videnskapsselskapets Skrifter, Hist.-filos. klasse, 1916, nr. 2) s. 33.
  42. Jfr. Leg. saga kap. 33: stændr konongrenn upp oc mællte: Leser oc a Lom oc a Vaga hava tækit við kristni þæirri sem þæir hafðu niðr kastat, oc brotet niðr oll skurguð sin, oc trur nu a æinn guð þann er skop himin oc jorð. Nu villdu ver oc yðr þess biðia at þer taket þat sama rað.
  43. Hmkr. kap. 128,
  44. Jfr. Folkeutgaven av Snorre, s. 359,
  45. Den norsk-islandske Skjaldedigtning, 81, s. 239,v, 2.
  46. Leg. saga kap. 77, Ågrip, sp. 50.
  47. Hkr. kap. 121.
  48. Hkr. kap. 246.
  49. Innhogg og Utsyn, s. 128.
  50. Jfr. Berntsen, Fra sagn til saga, s. 109—126.
  51. Jfr. Sigurður Nordal, Om Olaf den helliges saga, s. 99—100.
  52. Hkr. kap. 185, men særlig Leg. saga kap. 70.
  53. Ågrip. sp. 48: en Håkon forsk um várit eptir i Englandshafi.
  54. Mon. Hist. Norv. s. 31: deinde post annum perrexit Hacon in Angliam pro adducenda uxore sua; jfr. også Leg. saga kap. 71: en um sumaret æftir færr Hakon jarl væstr til Ænglanz æftir fæstarkono sinni.
  55. Fagrskinna kap. 28.
  56. Hkr. kap. 184.
  57. Hkr. kap. 183.
  58. Íslendingabok kap. 8; jfr. kap. 7.
  59. J. Fr. Schroeter, Spezieller Kanon der zentralen Sonnen- und Mondfinsternisse, welche innerhalb des Zeitraums von 600 bis 1800 n. Chr. in Europa sichtbar waren (Kr.ania 1923), s. 34—35 og s. 105. Jfr. Halvdan Koht, Solmyrke i Stiklestadslage, Olsok, Aarbok utgjevi av Norrønafelaget Bragr, 1924, s. 27 fg.
  60. Hkr. kap. 186, Leg. saga kap. 72.
  61. Leg. saga kap. 69, 71.
  62. Fagrskinna kap. 28.
  63. Mon. Hist. Norv. s. 30—31 og 35.