Olav Tryggvessons saga

Fra heimskringla.no
Hopp til: navigasjon, søk
Har du husket å støtte opp om ditt favoritt kulturprosjekt? → Bli en Heimskringla-venn og gi et bidrag til Heimskringla.no.

Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Original.gif Norsk.gif Dansk.gif Svensk.gif
Norsk.gif Dansk.gif
Norsk.gif


Snorre Sturlason

Olav Tryggvessons saga


Gustav Storms oversettelse

revidert av Alexander Bugge


Gyldendal Norsk Forlag

Oslo, 1929



Da Olav Tryggvesson blev født i år 968, så det i Norge slik ut: Håkon den Gode var 7 år i forveien falt i kamp med sønnene til Eirik Blodøks og Gunhild, og de var dermed blitt herrer i landet. Gunhildssønnene, som de blir kalt, var lite elsket av folket og deres kraftige mor var utrettelig i sitt strev for å sikre herredømmet for dem. Hun så en fare i alle som var av Harald Hårfagres ætt, og lot flere av dens beste menn rydde av veien, mellem dem var Olav Tryggvessons far, Tryggve Olavsson. Også i det nyfødte barn så dronning Gunhild en trussel mot sine sønner, og hun lot sende menn ut for å ta barnet. Det er med skildringen av dette at Olav Tryggvessons saga begynner.



1.

Astrid het den kvinne som kong Tryggve Olavsson (1) hadde vært gift med; hun var datter til Eirik Bjodaskalle, en mektig mann, som bodde på Oprostader (2). Men da Tryggve var fallen flyktet Astrid og fór i lønndom bort med det løsøre som hun kunde få med sig. Fosterfaren hennes, som het Torolv Luseskjegg, fulgte henne og skilstes aldri fra henne, men andre menn som hun kunde lite på fór og hørte efter hvad som spurtes om uvennene hennes eller hvor de var. Astrid gikk med kong Tryggves barn. Hun lot sig flytte ut i et vann og gjemte sig der på en holme med nogen få folk; der fødte hun et barn, det var en gutt. Men da han var øst med vann, blev han kalt Olav efter farfar sin. Der var hun i lønn om sommeren, men da nettene blev mørke og dagene tok til å bli kortere og været å bli kaldere, gav Astrid sig på veien med Torolv og nogen få andre; de var ikke mere nede i bygdene enn når de gjemte sig om nettene, og råket ikke på folk. En dag ut på kvelden kom de frem til Eirik på Oprostader, far til Astrid. De fór lønnlig, og Astrid sendte bud til gården for å si det til Eirik; men han lot folkene sine føre dem til en utbygning og der sette bord for dem med det beste de hadde. Men da Astrid hadde vært der en liten stund, fór følget hennes hjem, men hun blev efter og med henne to tjenestejenter og Olav, sønnen hennes, og Torolv Luseskjegg og Torgils, sønnen hans, som var 6 vintrer gammel; de blev der om vinteren.


2.

Harald Gråfell og Gudrød, bror hans, fór efter drapet på Tryggve Olavsson til de gårdene som Tryggve hadde eid; men da var Astrid borte, og de spurte ikke noget til henne. Det ordet kom for dem, at hun gikk nok med barn efter kong Tryggve. Om høsten fór de nord i landet, som før er skrevet. Men da de fant Gunhild, mor sin, sa de henne hvorledes alt var gått til med det som var hendt på ferden deres. Hun spurte nøie efter om Astrid; de fortalte det de hadde hørt gjete om henne. Men for den saks skyld, at Gunhildssønnene den samme høsten og vinteren efter hadde strid med Håkon jarl, som før er skrevet (3), så blev det den vinteren ingen leting av efter Astrid og sønnen hennes.


3.

Våren efter sendte Gunhild speidere til Oplandene og helt til Viken for å spørre efter hvorledes det hadde sig med Astrid. Men da sendemennene kom tilbake, kunde de melde Gunhild, at Astrid var hos Eirik, far sin; de sa også at det var von om at hun der fødde op sønnen sin med kong Tryggve. Da sendte Gunhild straks sendemenn og utstyrte dem vel med våben og klær; de var 30 mann, og føreren deres var en mektig mann og Gunhilds venn, som het Håkon. Hun bad dem fare til Oprostader til Eirik og ta med sig sønnen til kong Tryggve og føre ham til Gunnhild. Sendemennene fór da sin vei. Men da de bare hadde et lite stykke igjen til Oprostader, blev vennene til Eirik vâr ferden deres og sendte om kvelden bud til ham om at sendemennene kom. Straks om natten lot Eirik Astrid gjøre sig rede til å fare bort, han gav henne gode veivisere og sendte henne øst til Svitjod til vennen sin, Håkon den gamle, en mektig mann. De fór bort, da det enda var meget av natten igjen. I kveldingen kom de til en bygd som heter Skaun (4) og så der en stor gård og fór dit og bad om hus til natten; de sa ikke navnet sitt og hadde usle klær. Bonden der het Bjørn Eiterkveisa, en rik mann, men vond; han jagde dem bort, men de kom samme kveld til en annen gård et lite stykke derifra, som het Vitskar (5). Torstein het bonden der, han gav dem hus og stelte godt for dem om natten; der sov de i gode senger.


4.

Håkon med mennene til Gunhild kom tidlig om morgenen til Oprostader og spurte efter Astrid og sønnen hennes. Eirik sier at hun ikke er der; Håkon og mennene hans ransaket gården og var lenge der om dagen, og fikk noget nyss om Astrids ferd. De red da samme vei og kom sent om kvelden til Bjørn Eiterkveisa i Skaun og tok inn der. Håkon spør da Bjørn om han kunde si ham noget om Astrid. Han sier at det kom nogen folk der om dagen og bad om hus, «men jeg jagde dem bort, og de har vel fått nattely noget sted her i grenden.» En arbeidskar til Torstein fór om kvelden fra skogen og kom til Bjørn, for det var på veien hans; han blev vâr, at det var kommet gjester der, og hvad deres ærend var og sa det til Torstein bonde. Da det enda var en tredjedel av natten tilbake, vekket Torstein gjestene sine og bad dem fare bort og talte morskt til dem. Men da de var kommet et stykke vei bort fra gården, fortalte Torstein dem at sendemennene til Gunhild var hos Bjørn og fór og lette efter dem. De bad ham om hjelp; han gav dem en veiviser og noget mat; veiviseren fulgte dem frem i skogen hvor det var et vann og en holme, overvokset med siv. De kunde vade ut i holmen og gjemte sig der i sivet. Tidlig på dagen red Håkon fra Bjørn og ut i bygden, og hvor han kom, spurte han efter Astrid. Og da han kom til Torstein, spurte han, om de var kommet dit. Han sa at det hadde vært nogen folk der, og de fór ved daggry øst på skogen. Håkon bad Torstein fare med dem, da han kjente veiene og gjemmestedene. Torstein fór med dem, men da han kom til skogen, viste han dem tvert fra der, hvor Astrid var. De fór hele dagen og lette, men fant dem ikke. Siden snudde de og fortalte Gunhild, hvorledes det var gått. Astrid og følget hennes fór sin vei og kom frem i Svitjod til Håkon den gamle; der var Astrid og sønnen hennes, Olav, i lang tid og hadde det godt.


5.

Gunhild kongemor spurte at Astrid og Olav, sønnen hennes, var i Sveavelde; da sendte hun på ny Håkon med et godt følge øst til Eirik sveakonge med gode gaver og vennskapsord. Sendemennene blev godt mottatt og blev vist stor aktelse. Siden bærer Håkon sine ærend frem for kongen og sier at Gunhild hadde sendt bud om, at kongen skulde hjelpe ham, så han kunde få Olav Tryggvesson med sig til Norge. «Gunhild vil fostre ham,» sa han. Kongen gav ham folk og de red til Håkon den gamle; der ber Håkon med mange vennskapelige ord Olav om å fare med sig. Håkon Gamle svarer vennlig og sier at mor hans skal råde for om han skal reise; men Astrid vil på ingen måte at gutten skal fare. Sendemennene fór da bort og fortalte kong Eirik det. Siden laget de sig til å fare hjem, men bad enda kongen om å hjelpe dem til å ta gutten bort, enten Håkon Gamle vilde eller ikke. Kongen gir dem atter en flokk menn. Sendemennene kom nu til Håkon Gamle og krevde at gutten skulde fare med dem. Men da det gikk sent med svaret, brukte de store ord og kom med trugsmål og gjorde sig vonde. Da løp det frem en trell som het Burste, og vilde slå til Håkon, så de måtte skynde sig unda for ikke å få juling av trellen. Siden fór de hjem til Norge og fortalte Gunhild om sin ferd og at de hadde sett Olav Tryggvesson.


6.

Sigurd het bror til Astrid, sønn til Eirik Bjodaskalle; han hadde lenge vært borte fra landet og øst i Gardarike hos kong Valdemar (6), og var i stor ære der. Astrid fikk hug til å fare dit til Sigurd, bror sin. Håkon den gamle gav henne godt følge og alt det hun trengte; hun fór med nogen kjøpmenn. Da hadde hun vært 2 vintre hos Håkon den gamle, og Olav var da 3 vintre gammel. Men da de styrte østefter ut i sjøen, kom det vikinger mot dem, det var Ester; de hærtok både folk og gods og drepte somme, men somme skiftet de mellem sig til treller. Der blev Olav skilt fra mor sin, og en estnisk mann som het Klerkon tok ved ham, Torolv og Torgils. Klerkon syntes at Torolv var for gammel til trell og at han ikke duget til å årbeide og drepte ham, men guttene hadde han med sig og solgte dem til en mann, som het Klerk, og fikk en god bukk for dem. Enda en tredje mann kjøpte Olav og gav for ham en god kjole eller kappe; mannen het Reas, konen hans Rekon og sønn deres Rekone. Der var Olav lenge og hadde det godt, og bonden holdt meget av ham. Olav var 6 vintrer i Estland i denne utlegd.


7.

Sigurd Eiriksson kom til Estland i sendeferd fra kong Valdemar i Holmgard og skulde hente skatte til kongen der i landet. Sigurd reiste på stormannsvis med mange folk og meget gods. Han så på torvet en vakker gutt, som han skjønte var utenlandsk, og spurte ham efter hans navn og ætt. Han sa at han het Olav og at Tryggve Olavsson var far hans og Astrid, datter til Eirik Bjodaskalle, mor hans. Da kjente Sigurd gutten og skjønte at det var søstersønn hans. Da spurte Sigurd gutten hvorledes han var kommet dit. Olav fortalte ham alt det som var hendt med ham. Sigurd bad hom følge sig til Reas bonde; men da han kom til ham, kjøpte han begge guttene og hadde dem med sig til Holmgard; han lot ingenting komme ut om Olavs ætt, men holdt ham godt.


8.

Olav Tryggvesson stod en dag på torvet da det var fullt av folk. Der kjente han Klerkon som hadde drept Torolv Luseskjegg, fosterfar hans. Olav hadde en liten øks i hånden og drev den i hodet på Klerkon så at den stod ned i hjernen og tok straks på sprang hjem til herberget og sa det til Sigurd, sin frende, men Sigurd fikk straks Olav bort i herberget til dronningen og fortalte henne det som var hendt. Hun het Allogia; Sigurd bad henne hjelpe gutten. Hun så på gutten og sa at de måtte ikke drepe så ven en gutt, og bad dem kalle til sig fullt væbnede folk. I Holmgard var det så fredlyst at det var lov at de skulde drepe hver mann som drepte udømt mann. Hele folket strømmet da til efter deres skikk og lov og lette efter hvad det var blitt av gutten. Da blev det sagt at han var i dronningens gård og at det var en fullvæbnet hær der; dette blev sagt til kongen. Han gikk da til med sine menn og ville ikke at de skulde slåss. Først fikk han (d. e. Olav) grid (7) og siden blev det gjort forlik. Kongen fastsatte bøtene, men dronningen greidde dem. Siden var Olav hos dronningen og hun var meget glad i ham. Det var lov i Gardarike at kongebårne menn ikke skulde være der uten med kongens vilje. Da sa Sigurd til dronningen, hvad ætt Olav var av, og hvorfor han var kommet dit, at han for ufred ikke kunde være i sitt eget land, og bad henne tale med kongen om dette. Hun gjorde så og bad kongen hjelpe denne kongssønn så tung en lagnad som han hadde hatt, og hun bad så lenge for ham at kongen til slutt lovte henne det og tok til sig Olav og holdt ham hederlig som det høvet en kongssønn. Olav var 9 vintrer da han kom til Gardarike og var der hos kong Valdemar i 9 vintrer til, Olav var den veneste og største og sterkeste av alle, og i idretter omframt alle de nordmenn som en har hørt om.


9.

Håkon jarl Sigurdsson var hos danekongen Harald Gormsson om vinteren efterat han hadde flyktet fra Norge for Gunhildssønnene (8). Håkon hadde så meget å grunne på om vinteren, at han la sig til sengs; han lå ofte våken og åt og drakk bare så vidt, at han beholdt helsen. Da sendte han i lønndom nogen av sine menn nord til Trondheim til vennene sine og la op råd med dem, at de skulde drepe kong Erling om de kunde komme til; han sa at han skulde komme tilbake til sitt rike, når det blev sommer. Den vinter drepte trønderne Erling, som før er skrevet (9). Mellem Håkon og Gull-Harald var det stort vennskap. Harald la frem for Håkon det han tenkte å gjøre; Harald sa at han vilde sette bo i landet og ikke lenger være på hærskib, og spurte Håkon om han trodde at kong Harald vilde skifte riket med ham om han krevde det. «Det tenker jeg,» sier Håkon, «at danekongen ikke vil nekte dig noget som du har rett til; men du vil få denne sak bedre å vite om du taler om den til kongen; jeg tenker at du ikke får riket om du ikke krever det.» Det var snart efter denne samtale, at Gull-Harald talte til kong Harald en gang da det var tilstede mange stormenn som var venner til begge. Da krevde Gull-Harald av kong Harald at han skulde skifte riket halvt med ham, slik som han var født og båren til der i Danevelde. Ved dette kravet blev Harald vond og sa at ingen mann hadde krevd det av kong Gorm, far hans, at han skulde bli halv-konge i Danmark, ikke heller af hans far, Horda-Knut eller av Sigurd Orm-i-øie eller av Ragnar Lodbrok — han blev så rasende at det ikke var råd å tale med ham.


10.

Gull-Harald likte sig nu enda mindre enn før; han hadde ikke mere rike enn før og dertil kongens vrede. Han kom da til Håkon, vennen sin, og klaget sin nød for ham og bad ham finne på et godt råd, om han hadde noget, så han kunde få riket; han sa at han hadde nærmest tenkt på å søke riket med makt og våpen. Håkon bad ham ikke å si dette til nogen, så det spurtes. «Det gjelder livet,» sier han, «og du må tenke ved dig selv, hvad du evner; til slike storverk kreves at en mann er djerv og fast og hverken sparer på godt eller vondt, så at det kan få fremgang som han har tatt på med. Men det går ikke å ta op store råd og siden legge dem ned med skam.» Gull-Harald svarer: «Således skal jeg ta dette krav op, at jeg ikke engang skal spare hendene mine til å drepe kongen selv, om jeg kan komme til, når han vil nekte mig det rike som jeg har rett til å få.» Dermed endte de sin samtale. Kong Harald gikk siden til Håkon, og de tok på å tale med hverandre. Kongen fortalte jarlen om det krav som Gull-Harald hadde reist mot ham om riket, og hvad han hadde svart; han sier at han på ingen måte vil minske sitt rike: «men om Gull-Harald vil holde fast ved dette krav, da har jeg lite mot å la ham drepe, for jeg tror ham ille om han ikke vil gi dette op.» Jarlen svarer: «Det tenker jeg, at Harald har tatt så hvast i med dette at han ikke vil la det falle ned igjen. Jeg venter, at om han reiser ufred her i landet, vil han få god hjelp og mest fordi far hans var så vennesæl; men det er uråd for eder å drepe eders frende, for alle menn vil i så fall kalle ham sakesløs. Ikke vil jeg heller gi dig det råd at du gjør dig til mindre konge enn far din, Gorm, var; han øket også riket sitt meget, men minsket det ikke på noget vis.» Da sier kongen: «Hvad er da ditt råd, Håkon? Skal jeg ikke dele mitt rike og ikke bli kvitt denne uroen heller?» «Vi skal møtes om nogen dager,» sier Håkon jarl, «jeg vil først tenke over denne vanskelige saken og så gi svar.» Dermed gikk kongen og alle mennene hans bort.


11.

Håkon jarl hadde nu på ny store funderinger og overlegninger og lot få menn være i huset med sig. Få dager efter kom Harald til jarlen, og de talte da sammen. Kongen spør om jarlen nu har tenkt på det de talte om forrige dagen. «Jeg har vært våken både dag og natt siden,» sier jarlen, «og jeg synes at det er det likeste at du har og styrer hele det riket som far din hadde og som du tok efter ham, men at du lar Harald, din frende, få et annet kongerike som han kan få ære av.» «Hvad er det for et rike,» sier kongen, «som jeg kan gi Harald til odel og eie om jeg har Daneveldet udelt?» Jarlen sier: «Det er Norge. De kongene som er der, er leie med hele landsfolket, og hver mann vil dem vondt, som rimelig er.» Kongen sier: «Norge er et stort land og et hardt folk og vondt å søke med utenlandsk hær. Slik gikk det oss da Håkon verget landet, vi mistet mange mann, men vant ingen seier. Og Harald Eiriksson er min fostersønn og knesetning (10).» Da sier jarlen: «Lenge har jeg visst, at I ofte hadde gitt Gunhildssønnene hjelp, men de har ikke lønnet eder med annet enn bare vondt. Vi skal vinne Norge meget lettere enn om vi slåss for det med hele danehæren for å ta det. Send du bud efter Harald, fostersønn din, og byd ham å ta av dig det land og len, som de før hadde her i Danmark. Stevn ham til dig; da kan Gull-Harald på en liten stund vinne riket i Norge fra kong Harald Gråfell.» Kongen svarer at det vil bli kalt en dårlig gjerning å svike sin fostersønn. «Det vil vel danene si,» svarer jarlen, «at det er bedre å drepe en norsk viking enn sin danske brorsønn.» De talte nu en lang stund om dette og til slutt blev de forlikt.


12.

Gull-Harald kom på ny for å tale med Håkon. Jarlen sier at nu hadde han drevet på med hans sak slik at det var von om det nu lå et kongerike lett å ta for ham i Norge: «Da skal vi,» sier han, «holde fast ved vårt forbund. Jeg vil da kunne være dig til stor hjelp i Norge. Ta nu først imot dette riket. Kong Harald er gammel og han har bare én sønn som han er lite glad i og som dessuten er en frillesønn (11).» Jarlen talte om dette til Gull-Harald, til han var vel nøid med det. Siden talte de ofte sammen alle tre, kongen og jarlen og Gull-Harald. Siden sendte danekongen sine menn nord i Norge til Harald Gråfell. De blev sendt i vei med stor stas og blev godt mottatt da de fant kong Harald; de har med sig den tidende, at Håkon jarl er i Danmark og ligger dødssyk og mest som i ørske, og dessuten at Harald danekonge bød Harald Gråfell, sin fostersønn, til sig og til å ta imot de veitslene (12) som han og brødrene hans før hadde hatt der i Danmark, og bad Harald komme til sig i Jylland. Harald Gråfell bar denne sak for Gunhild og de andre vennene sine. Hver hadde sin mening om dette, somme syntes at denne ferd ikke var trygg, slike menn som de der hadde å gjøre med. Men det var flere som rådet til at han skulde fare, for det var så meget sult i Norge at kongene næsten ikke kunde fø mennene sine. Dengang fikk fjorden, der kongene ofte satt, navnet Hardanger (13). Men åringen i Danmark var tålelig bra, så de tenkte at de der skulde få det de trengte, om kong Harald fikk len og styre der. Det blev da avgjort førenn sendemennene fór bort, at kong Harald skulde komme om sommeren til danekongen og ta imot de vilkår som kong Harald bød.


Christian Krohg: Harald Gråfell fór om sommeren til Danmark


13.

Harald Gråfell fór om sommeren til Danmark og hadde tre langskib; det ene styrte Arenbjørn herse fra Fjordane. Kong Harald seilte ut fra Viken til Limfjorden og la der til ved Hals (14). Det blev sagt ham at danekongen snart vilde komme. Men da Gull-Harald fikk vite om dette, seilte han dit med 9 skib; dem hadde han alt før gjort i stand til å fare i viking med. Håkon jarl hadde da også rustet hæren sin og vilde likeens i viking; han hadde 12 skib, alle store. Men da Gull-Harald var fart bort, sier Håkon jarl til kongen: «Nu vet jeg ikke, om vi ikke kommer til å ro ledingen og likevel svare ledingsbøter(15). Nu vil Gull-Harald drepe Harald Gråfell og siden ta kongedømme i Norge. Tenker du han vil bli tro mot dig når du gir ham så stor makt? Han sa det til mig her i vinter at han vilde drepe dig om han kunde komme til. Nu vil jeg vinne Norge under dig og drepe Gull-Harald, om du vil love mig det, at jeg lett skal bli forlikt med dig igjen for denne sak. Jeg vil da bli din jarl og binde det med ed og med din hjelp vinne Norge under dig og siden holde landet under ditt herredømme og svare dig skatter, og da er du større konge enn far din, om du råder for to tjodland (16).» Dette blev kongen og jarlen forlikt om og Håkon fór med sine menn og lette efter Gull-Harald.


14.

Gull-Harald kom til Hals i Limfjorden og bød straks Harald Gråfell til strid; men enda Harald hadde mindre folk, så gikk han straks på land og laget sig til å slåss og fylket hæren sin. Men før fylkingene gikk mot hverandre, egget Harald Gråfell hvasst sine menn og bad dem å dra sine sverd og løp straks frem foran i fylkingen og hugg til begge sider. Så sier Glum Geiresson i Gråfelldråpa (17):

Malmhuggeren mælte
modige ord, han som
våget kamp-vollen
væte med fienders blod.

Bød vidt-herskende Harald
hirden sverdene dra
i malm-rien; mandig
mennene kongsordet tyktes.

Der falt kong Harald Gråfell. Så sier Glum Geiresson:

Han som har Glammes hingster (18),
mild mot mennene, måtte
ligge ved den brede
bredden av Limafjord.

Her gull-milde høvding
falt ved Hals på sanden;
Kongenes ordheppne venn (19)
voldte dette mordet.

Der falt de fleste av kong Haralds menn med ham og der falt Arenbjørn herse. Da var det fra Håkon Adalsteinsfostres fall ledet 15 vintrer, men fra Sigurd Ladejarls fall 13 vintrer. Så sier Are prest Torgilsson, at Håkon jarl var 13 vintrer over sin farsarv i Trondheim førenn Harald Gråfeld falt, men i de 6 siste vintrer Harald Gråfell levde, sier Are, at Gunhildssønene og Håkon sloss og skiftedes til å romme fra landet (20).


15.

Håkon jarl og Gull-Harald møttes litt efter at Harald Gråfell var fallen, og Håkon jarl la til kamp med Gull-Harald, og der fikk Håkon seier, men Harald blev fanget, og Håkon lot ham henge i en galge. Siden fór Håkon jarl til danekongen og blev lett forlikt med ham for drapet på Gull-Harald, hans frende. Siden bød kong Harald hær ud over hele riket sitt og fór med 600 skib. I følge med ham var Håkon jarl og Harald Grenske (21), sønn av kong Gudrød, og mange andre stormenn som hadde flyktet fra sin odel for Gunhildssønnene. Danekongen holdt nord til Viken med hæren sin, og der gikk alt landsfolket under ham; men da han kom til Tunsberg, drev det en stor mengde menn til ham, og kong Harald gav hele den hæren som var kommet til ham i Norge i hendene på Håkon jarl og gav ham styret over Rogaland og Hordaland, Sogn, Firdafylke, Sunnmøre, Raumsdal og Nordmøre — disse 7 fylkene gav kong Harald til Håkon jarl; han skulde råde over dem på samme vilkår som Harald Hårfagre gav sønnene sine, så nær som at Håkon både der og i Trondheim skulde ha alle kongsgårdene og all landskylden; han skulde også ha kongsgodset, så meget som han trengte om det var en hær i landet. Kong Harald gav Harald Grenske Vingulmark, Vestfold og Agder til Lidsandesnes (22) med kongsnavn og lot ham ha riket på slike vilkår som forhen frendene hans hadde hatt og Harald Hårfagre gav sønnene sine. Harald Grenske var da 18 vintrer gammel og blev siden en navnjeten mann. Så fór Harald danekonge hjem med hele danehæren.


16.

Håkon jarl fór med hæren sin nordefter langs med landet. Men da Gunhild og sønnene hennes spurte denne tidende, samlet de hær og hadde vondt for å få folk. De tok da igjen det samme råd som før og seilte vest over havet med dem, som vil følge dem; de fór først til Orknøiene og var der en tid. Der var de nu jarler, sønnene til Torfinn Hausakljuv, Lodve og Arnvid, Ljót og Skule. Håkon jarl la hele landet under sig og sat den vinteren i Trondheim; om det taler Einar Skålaglam i Vellekla (23):

Syv fylker under sig fyrsten
har fått, den gjeve, som på
brynenes grunn (24) silke-bånd
bærer, — til lykke for landet.

Da Håkon jarl fór nordefter langs med landet om sommeren og landsfolket gikk under ham, bød han det over hele sitt rike at de skulde holde oppe hov og blot, og så blev gjort. Så heter det i Vellekla:

Den kloke høvding, kjent av
krigerne, lot nu Tors og
gudenes herjede hov-land
sanne helligdommer bli.
Bud om mannefall bar
skjold-bæreren titt til
fjell-landet hjem over havet.
Ham gudene styrer.

Og de hulde æser
til blót hugen vender.
Han som svinger hær-skjold,
heder får av dette.
Nu grønnes jorden igjen.
Atter høvdingen lar
gavmild mennene glade
gudehovene gjeste.

Nu ligger hele landet
nord for Viken under
Håkon. Hilds værs økers (25)
herredømme går vidt.

Den første vinter, da Håkon rådet for landet, gikk silden op rundt hele landet, og om høsten i forveien hadde det vokset overalt der det hadde vært sådd. Men om våren fikk folk sig frøkorn, så de fleste bønder sådde jordene sine til og det så snart ut til godt år.


17.

Kong Ragnfrød, sønn til Gunhild, og Gudrød, en annen sønn til Gunhild, — disse to var nu de eneste som var i live av sønnene til Eirik og Gunhild. Så sier Glum Geiresson i Gråfellsdråpa:

Håpet mitt om rikdom
halvt er borte, da striden
høvdingens liv har tatt;
Haralds død mig skader.

Men jeg vet, at begge
brødrene hans mig har lovt
gode gaver, og hirden
grunner på dem sine voner.

Ragnfrød drog ut om våren, da han hadde vært en vinter på Orknøiene. Han styrte da øst til Norge og hadde en vakker hær og store skib. Men da han kom til Norge, spurte han at Håkon jarl var i Trondheim. Ragnfrød seilte da nord om Stad og herjet rundt i Sunnmøre, og nogen gikk under ham, som ofte hender når hærflokker går over et land, at de, som kommer ut for dem leter efter hjelp der, som hver tror det er mest von om å få den. Da Håkon jarl spurte at det var ufred syd på Møre, fikk han tak i skib og lot skjære op hærpil og gjorde sig ferdig så fort han kunde, og seilte ut efter fjorden. Han hadde godt for å få folk. Håkon jarl og Ragnfrod møttes langt nord på Sunnmøre. Håkon jarl la straks til kamp; han hadde flere folk, men mindre skib. Striden var hård, og det gikk tyngst for Håkon; de sloss om stavnene som det dengang var skikk. Det var strøm i sundet og alle skibene drev sammen inn til land. Jarlen lot hamle (26) inn mot land der hvor han syntes det var best å komme op. Men da skibene kjente grunn, gikk jarlen og alle mennene hans av skibene og drog dem op, så fiendene deres ikke skulde kunne dra dem ut. Siden fylket jarlen på vollen og egget Ragnfrød til å gå op. Ragnfrød la til lenger ute og de skjøt en lang stund på hverandre; men Ragnfrød vilde ikke gå på land, og de skiltes da efter dette. Ragnfrød seilte med hæren sin syd om Stad, for han var redd for at det kunde drive en hær av folk fra landet til Håkon jarl. Men jarlen la ikke mere til kamp, for han syntes det var for stor skilnad på skibsbordene. Han fór da om høsten nord til Trondheim og var der om vinteren, men kong Ragnfrød hadde da alt sønnenfor Stad: Firdafylke, Sogn, Hordaland og Rogaland. Han hadde en stor styrke om vinteren, og da det våredes, bød han leding ut og fikk mange folk; han fór da over alle disse fylkene for å samle til sig folk og skib og andre ting som han trengte.


18.

Da det blev vår, bød Håkon jarl menn ut helt nord fra landet. Han hadde mange menn fra Hålogaland og Namdalen, så at helt fra Byrda (27) og til Stad hadde han folk fra alle sjøbygdene, og det samlet sig en hær til ham over hele Trøndelag og likeens i Raumsdal. Så er sagt, at han hadde hær fra 4 folkland; han blev fulgt av 7 jarler, og alle disse hadde tilsammen en ustyrtelig stor hær. Så er sagt i Vellekla:

Minnes må vi at mørenes
mordlystne folke-verge
fare lot fra nord en
ferd av hærmenn til Sogn.
Frøys ætling fra fire
folkland sendte stridsmenn.
Sverdenes Ull (28) så at hele
folket av det fikk gagn.

Til skjold-motet på Meites
myke dører (29) ilte
syv lands-fyrster med fræge
slag-fugl-glæderen (30) frem.
Det hele Norge dundret
da skjold-bærende hærmenn
sammen fór til strid; nok
for nesene fløt av lik.

Håkon jarl styrede med hele denne hæren syd om Stad. Da spurte han at kong Ragnfrød med hæren sin hadde fart inn i Sogn; da snudde han dit med hæren sin og der møttes han og Ragnfrød. Jarlen la med skibene sine til land og haslet (31) voll for kong Ragnfrød. Så er sagt i Vellekla:

Gramen med Venders morder
møttes for annen gang;
men siden i denne strid
det største mannefall blev.

Krigeren bød å styre
stavnene til landet
og førte sine skib
til fylkets ytter-rand.

Der stod en stor strid. Håkon jarl hadde meget større hær og fikk seier. Slaget stod på Tinganes (32), der hvor Sogn og Hordaland møtes. Kong Ragnfrød flyktet til skibene sine, men det falt 300 mann av hæren hans. Det heter i Vellekla:

Striden var strid før han som
stridsmenn får i knipe
tre hundre fikk knuget
under likgribbens klør.

Hen over hodene på
havboerne seierrik
fyrsten kunde fare;
hugnad fant han av dette.

Efter dette slag flyktet kong Ragnfrød fra Norge, men Håkon jarl fredet landet og lot den store hæren som hadde fulgt ham om sommeren, fare nord igjen; men han selv blev der om høsten og vinteren.


19.

Håkon jarl giftet sig med en kvinne som het Tora, datter til Skage Skoftesson, en mektig mann. Tora var den veneste kvinne, sønnene deres var Svein og Heming, og datteren deres var Bergljot, som siden Einar Tambarskjelve fikk. Håkon jarl var meget kvinnekjær og hadde mange barn. Han hadde en datter som het Ragnhild; henne giftet han med Skofte Skagesson, bror til Tora. Jarlen var så glad i Tora at han holdt mere av frendene hennes enn av andre menn, men Skofte, mågen sin, holdt han for gjevest av alle frendene til Tora. Jarlen gav ham store veitsler på Møre. Men hver gang de var i leding, skulde Skofte legge skibet sitt nærmest jarlens, og ingen andre fikk lov til å legge skibet sitt mellem skibene deres.

Det var en sommer at Håkon jarl hadde leding ute; da styrte Torleiv Spake (33) et av skibene som var med ham. Eirik var også med; han var da 10 eller 11 vintrer gammel. Men når de la til havn om kveldene, vilde Eirik ikke nøie sig med annet, enn at de la sig nærmest jarlens skib. Men da de kom syd på Møre, kom Skofte, mågen til jarlen, dit med et langskib med fullt mannskap. Og da de rodde bortimot flåten, så ropte Skofte at Torleiv skulde rømme havnen for ham og legge ut av leiet. Eirik svarte kapt og bad Skofte legge sig i et annet leie. Dette hørte Håkon jarl, at Eirik, sønnen hans, nu syntes han var så mektig at han ikke vilde gi efter for Skofte; jarlen ropte straks og bad dem legge ut av leiet, og sa at ellers skulde det gå dem verre. Men da Torleiv hørte det, ropte han på sine menn og bad dem legge skibet ut av tengslene, og så blev gjort. Skofte la da til i det leie som han var vant til å ha nærmest jarlens skib. Skofte skulde fortelle jarlen alle tidender, om han hørte dem først; derfor blev han kalt Tidende-Skofte. Vinteren efter var Eirik hos Torleiv, sin fosterfar, men tidlig om våren fikk Eirik sig et følge av menn. Torleiv gav ham en femtensetet skute med alt som hørte til, tjeld og kost. Eirik styrte da ut efter fjorden og siden syd på Møre. Tidende-Skofte fór med en fullrustet femtensetet skute mellem gårdene sine, men Eirik la straks mot ham og til kamp. Der falt Skofte, men Eirik gav grid til de menn som enda stod på føttene. Så sier Eyjolv Dådaskald (34) i Bandadråpa:

På sjøkongens skir den unge
seilte sent på dagen
med like stor styrke
mot sterke utværets herse,
da han som svingte skjoldets
sviende ild (35), lot felle
Skofte; ulvemetteren ofte
åte gav til ravnen.

Mens de sloss, den sterke
smykkegiver (36) strandenes
høvding lot falle; den gav-
milde brått lot livet.
Stålskremmeren (37) steg ei fra
stavnens flate bjelkes
dundervekker (38) før som død.
Guders yndest drar seier hjem.

Siden seilte Erik sydover langs med land og kom frem i Danmark og fór da til kong Harald Gormsson og var hos ham om vinteren. Men våren efter sendte danekongen Eirik nord i Norge og gav ham jarlsnavn og dermed Vingulmark (39) og Raumarike å styre på det vilkår, som før skattekongene hadde hatt der. Så sier Eyjolv Dådaskald:

Fjell-lands-folkets
styrer fikk, da han bare
var få vintrer, ferdes
fra nord på sjøens drake
før enn de gullrike
fyrster vilde gi
den unge, hjelmdekte
hærfører land å styre.

Eirik jarl blev siden en stor høvding.


21.

Olav Tryggvesson var hele denne tiden i Gardarike og nøt der den største heder hos kong Valdemar og kjærlighet hos dronningen. Kong Valdemar satte ham til høvding over den hæren som han sendte ut for å verge landet sitt. Olav holdt nogen slag der og viste at han var en dugelig hærfører; han holdt da selv en stor flokk hærmenn på sin egen kostnad av det som kongen gav ham. Olav var gavmild imot sine menn og av dette blev han vennesæl. Men det gikk da som det ofte kan hende, når utenlandske menn blir løftet til makt eller til så stor ære at de går fremfor innenlandske menn, at mange blev avindsyke fordi kongen holdt så meget av ham og dronningen ikke mindre; mange talte om det for kongen, at han skulde ta sig i vare og ikke gjøre Olav for stor: «for slik en mann er farligst for dig om han vil låne sig til det å gjøre dig og ditt rike mén, når en er så dugelig og vennesæl som han; vi vet heller ikke hvad han og dronningen stadig taler om.» Det var meget skikk med mektige konger at dronningen skulde ha halve hirden og holde den på sin kost og ha til dette de skatter og skylder som trengtes; slik var det og hos kong Valdemar, at dronningen ikke hadde mindre hird enn kongen, og de kappedes meget om å få framifrå karer; hver vilde ha dem til sig. Nu gikk det så, at kongen satte lit til det som de talte for ham, og han blev noget fåmælt og stutt og uvennlig mot Olav. Men da Olav merket det sa han det til dronningen og la til at han hadde hug på å fare til Nordlandene; han sier at frendene hans har hatt rike der før, og han syntes det var rimelig at han vilde komme sig lengst frem der. Dronningen bad farvel med ham og sa at folk vilde synes han var gjev mann, hvor han var. Siden laget Olav sig til å fare, og gikk ombord og seilte ut i Østersjøen. Men da han seilte vestover kom han til Borgundarholm (40) og gjorde landgang der og herjet; landets menn gikk ned og holdt slag med ham, men Olav fikk seier og meget hærfang.


22.

Mens Olav lå ved Borgundarholm fikk de hvast vær og storm i sjøen, så de ikke kunde holde sig der, og seilte derfra syd under Vendland og fikk der god havn; de fór fredelig frem der og var der en tid. Burislav (41) het kongen i Vendland (42); døtrene hans var Geira, Gunhild og Astrid. Geira kongsdatter hadde rike og magt der hvor Olav og mennene hans kom til land. Diksen het den mann, som hadde mest å si hos dronning Geira. Men da de hadde spurt at det der til landet var kommet ukjente menn, som fór frem på stormannsvis og fór der med fred, så drog Diksen til dem med ordsending fra dronning Geira, at hun vilde by de menn, som var kommet dit, til å være der om vinteren, for det var lidd langt på sommeren, men det var hårdt vær og store stormer. Men da Diksen kom dit, merket han snart at det var en framifrå mann både av ætt og utseende, som rådet for dem. Diksen sa dem at dronningen bød dem til sig med vennskaps-bud. Olav tok imot dette tilbudet og fór om vinteren til dronning Geira; de syntes begge særdeles godt om hverandre, så Olav fridde til dronning Geira, og det blev da avgjort at Olav den vinter fikk Geira. Han tok da styret over dette riket sammen med henne. Om dette taler Hallfrød Vannrådaskald (43) i den dråpa han gjorde om kong Olav:

Høvdingen lot ved Holmen
og øst i Gardar de hårde
sverd farve blodig. Dølge
det nytter ei, holder (44).


23.

Håkon jarl rådet for Norge og svarte ingen skatt for den saks skyld at danekongen eftergav ham alle skatter som kongen hadde fra Norge, for den umaken og kostnaden som jarlen hadde med å verge landet mot Gunhildssønnene.


24.

Keiser Otta regjerte dengang i Saksland (45). Han sendte bud til Harald danekonge, at han og det landsfolket, han styrte, skulde ta dåpen og den rette tro; eller sa keiseren, at han vilde fare med en hær mot ham. Da lot danekongen gjøre landevernet sitt rede, sætte Danevirket godt i stand og ruste hærskibene sine. Så sendte kongen bud til Norge til Håkon jarl, at han skulde komme til ham tidlig om våren med hele den hær han kunde samle. Håkon jarl bød hær ut om våren fra hele riket sitt og blev meget mannsterk; med denne hæren styrte han til Danmark og fór til møte med danekongen. Kongen tok imot ham med stor ære. Med danekongen var det og mange andre høvdinger som var kommet for å hjelpe ham og han hadde da en meget stor hær.


Danevirke


25.

Olav Tryggvesson hadde om vinteren vært i Vendland, som før er skrevet. Han fór om vinteren til de bygdene der i Vendland som hadde ligget under dronning Geira, men hadde dratt sig unda fra lydnad og skattegaver til henne. Der herjet Olav og drepte mange menn, brente for somme og tok meget gods og la under sig disse rikene; siden fór han tilbake til sin borg. Tidlig om våren gjorde Olav skibene sine klare og seilte siden til havs. Han seilte under Skåne og gjorde landgang der; landets menn samlet sig sammen og holdt slag med ham, men Olav fikk seier og stort hærfang. Siden seilte han øst til Gottland; der tok han et kjøpskib, som nogen jemter eide. De verget sig godt, men det endte så, at Olav ryddet skibet og drepte mange folk og tok alt godset. Den tredje striden hadde han på Gottland; der hadde Olav seier og fikk meget hærfang. Så sier Hallfrød Vannrådaskald:

Hov-grumme høvding (46) lot enn
jemter falle i striden
og samme vis med vender;
vant til det blev han tidlig.

Hard mot gutar var hugg-
djerve hersers herre;
gulløderen, hørte jeg, gjorde
et geir-vær (47) på Skåne.


26.

Keiser Otta drog sammen en stor hær; han hadde menn fra Saksland, Frankland (48) og Frisland, og fra Vendland fulgte kong Burislav ham med en stor hær, og i følge med ham var Olav Tryggvesson (49), hans måg. Keiseren hadde en stor hær av hestfolk og en meget større hær av fotfolk; også fra Holtsetaland (50) hadde han en stor hær. Harald danekonge sendte Håkon jarl med den hæren av Nordmenn som fulgte ham, syd til Danevirke for å verge landet der. Så er sagt i Vellekla:

Hint var og at havhester
hastet på utferd nordfra
under det sterke strids-tre (51)
sydover til Danmark,

og hordenes herre med
øgeshjelmen (52) på hodet,
Dovres drotten, søkte
danske høvdingers møte.

Og ved frosttid friste (53)
gavmilde Mørkskogs fyrste (54)
vilde kamp-alven som kom
kamplysten i fra nord,

dengang danekongen
bad den djerve stridsmann
verge virket mot kamp-
værets glammende menn.

Keiser Otta kom med hæren sin sydfra til Danevirke, men Håkon jarl verget borgveggen (55) med hæren sin. Danevirke er slik laget at det går to fjorder inn i landet, hver på sin side av landet, men mellem fjordbunnene hadde danene gjort en stor borgmur av sten og torv og trær og gravd et bredt og dypt dike utenfor, men reist kasteller ved borgleddene (56). Da blev det en stor strid. Den er nevnt i Vellekla:

Det var ei godt å gå
enda han hard strid gjorde,
kjempen som spydstrømmen
stanset, mot deres hær,
da med fylking av friser,
av franker og av vender
krigeren fór fra syd.
Fjordhestens rytter fikk strid.

Håkon jarl satte fylkinger over alle borgleddene, men størstedelen av hæren sin lot han fare langs med borgs veggen og verge der hvor de gikk hardest på; der falt mange av keiserens hær, men de vant ikke noget av borgen. Derfor snudde keiseren og gjorde ikke flere stormløp der. Så heter det i Vellekla:

Høit stridsluene lekte
da de i kampleken førte
skjoldene mot hverandre.
Modig gikk jarlen i striden.

Sjøhestenes styrer
sakserne drev på flukt.
Vel da gramen verget
virket imot fienden.

Efter denne strid fór Håkon jarl tilbake til skibene sine og tenkte å seile hjem nord til Norge, men han fikk ikke bør og blev liggende ute i Limfjorden.


27.

Keiser Otta snudde nu med hæren sin til Slien og drog der til sig en flåte og satte hæren over fjorden til Jylland. Men da Harald danekonge spurte dette, fór han imot ham med hæren sin, og det blev et stort slag der, og til slutt fikk keiseren seier; men danekongen flyktet unda til Limfjorden og fór ut til Morsøy (57). Det fór da menn mellem ham og keiseren, og det blev avtalt grid og stevnelag. Keiser Otto og danekongen møttes på Morsøy. Men da preket en hellig biskop, Poppo, troen for kong Harald, og han bar gloende jern i hånden sin og viste kong Harald sin hånd ubrent. Siden lot kong Harald sig døpe med hele danehæren (58). Kong Harald hadde før, mens han satt på Morsøy, sendt bud til Håkon jarl at han skulde komme og hjelpe ham; jarlen var nettop kommet til øya, da kongen hadde latt sig døpe; da sendte kongen bud at jarlen skulde komme til ham. Men da de møttes, nødte kongen jarlen til å la sig døpe; da blev Håkon jarl døpt med alle de menn, som fulgte ham der. Kongen gav ham da prester og andre lærde menn (59) og sa at jarlen skulde la alt folket i Norge døpe. Dermed skiltes de, og Håkon jarl fór ut til havs og ventet der på bør. Men da det været kom som han trodde skulde føre ham ut på sjøen, satte han alle lærde menn op på land, men han seilte selv ut til havs. Vinden gikk fra sydvest og vest; jarlen seilte da øst gjennem Øresund og herjet på begge sider; siden seilte han øst langs Skånesiden og herjet her og der, hvor han kom til land. Men da han kom øst langs med Gauteskjærene (60), la han til land og gjorde et stort blot der; da kom det to ravner flyvende og skrek høit. Da tyktes jarlen vite, at Odin hadde tatt imot blotet, og at det nu vilde være laglig tid å slåss. Da brente jarlen alle skibene sine, gikk op på land med hele sin hær og fór hele veien med hærskjold. Da kom Ottar jarl, som rådet for Gautland, imot ham, og de holdt et stort slag sammen. Der fikk Håkon jarl seier, men Ottar falt med en stor del av hæren sin. Håkon jarl farer nu over begge Gautlandene, og alle steder herjer han til han kommer til Norge; siden farer han landeveien helt nord til Trondheim. Om dette heter det i Vellekla:

Flyktningers fiende
til frett (61) på vollen gikk
og fikk svar, at dagen
dugde godt til kampen.
Så da krigs-styreren
de sterke lik-gribber;
blotsteinenes Ty (62) vilde
tyne gautenes liv.

Sverd-ting holdt nu jarlen,
der hvor før ham ingen
mann med skjold på armen
evnet har å herje.
Ingen op fra sjøen
så lang vei har båret
gylne skjold; gjennem
hele Gautland fór han.

Krigeren fylte vollen
med dynger av falne;
æsers ættmann seiret,
Odin fikk de falne.
Kan en tvile, at kongers
knuser av gudene styres?
Sterke makter (jeg sier)
styrker Håkons rike.


28.

Keiser Otta fór tilbake til riket sitt i Saksland; han og danekongen skiltes i vennskap. Så sier folk, at keiser Otta holdt Svein, sønn til kong Harald, over dåpen og gav ham sitt navn, og han blev døpt slik at han het Otta Svein. Harald danekonge holdt vel kristendommen helt til sin dødedag. Kong Burislav fór siden til Vendland og med ham Olav Tryggvesson, hans måg. Om denne kamp taler Hallfrød Vannrådaskald i Olavsdråpa:

Av brynje-klædde bjerker (63)
barken hugg i Danmark
treet som sjøhesten sporer (64),
sønnenfor Heidaby.


29.

Olav Tryggvesson var tre vintrer i Vendland, helt til Geira, konen hans, blev syk og døde. Dette tyktes Olav var en så stor ulykke at han ikke likte sig siden i Vendland. Han fikk sig da hærskib og fór på ny i hærferd og herjet først i Frisland og siden i Saksland og helt til Flæmingjaland (65). Så sier Hallfrød Vannrådaskald:

Titt i sønder sakser
sønn til Tryggve lot hugge,
så likene lemlestet
lå til mat for ulven.
Vennesæl fyrste vidt om
valgte til drikk for kveldridens
blakke hester (66) det brune
blod av mange friser.

Mektige sjøkonge mange
menn på Valkeren (67) drepte.
Kjøtt av flæminger fyrsten
til føde for ravnene gav.


30.

Siden styrte Olav Tryggvesson til England og herjet vidt om i landet; han seilte helt nord til Northumberland og herjet der; derfra fór han nord til Skottland og herjet rundt om der. Derfra seilte han til Suderøiene og hadde der nogen kamper; siden styrte han syd til Man og kjempet der. Han herjet også rundt omkring i Irland. Efter det styrte han til Brettland (68) og herjet vidt og bredt der, og likeens i det land som heter Cumberland. Derfra seilte han vest (syd) til Valland og herjet der, og så seilte han østefter og vilde til England. Da kom han til nogen øer, som heter Syllingene (69), i havet vest for England. Så sier Hallfrød Vannrådaskald:

Unge konge uspart
engelskmennene herjet,
spydregnens nærer rådet
for Nordimbrers mord.
Kampglade ulve-metter
ødet Skotter vide
med sverd; gull-deleren
gjorde sverd-lek på Man.

Almbuens uvenn lot
øy-byggers (70) og irers
hær dø; frøkne (71) fyrste
fus var efter godt ord.
Kongen Bretlands-boer
banket og kumriske menn
hugg ned. Ravnenes hete
hunger blev nu stillet.

Olav Tryggvesson var 5 vintrer i hærferd efterat han fór fra Vendland, og til han kom til Syllingene.


31.

Da Olav Tryggvesson lå i Syllingene, spurte han at det var en spåmann der på øen, som sa forut ting som ikke var hendt, og mange trodde at det jevnlig gikk etter hans ord. Olav blev forviten efter å prøve spådomsgaven til denne mannen og sendte den vakreste og største av mennene sine i sin beste stas og bad ham si, at han var kongen, for Olav var blitt kjent over alle land ved det at han var vakrere og gjevere og større enn alle andre menn; men siden han fór fra Gardarike, brukte han ikke mere av navnet sitt enn at han kalte sig Ole og sa at han var fra Gardarike. Men da sendemannen kom til spåmannen og sa at han var kongen, fikk han dette svar: «Ikke er du kongen; men det er mitt råd at du er tro mot kongen din.» Ikke sa han mere til denne mannen. Sendemannen fór tilbake og sa dette til Olav, og han blev da enda mere huget på å finne denne mannen, da han hørte slik svar fra ham, og han mistet nu tvilen på at han var sann spåmann. Olav fór da til ham og talte med ham og spurte efter hvorledes det vilde gå, om han vilde få rike eller annen lykke. Eneboeren svarte med hellig spådom: «Du skal bli en navngjeten konge og gjøre navngjetne storverk: du skal føre mange menn til tro og dåp, og du skal ved det hjelpe både dig selv og mange andre; og for at du ikke skal tvile om dette svaret mitt, så kan du ha dette til merke: ved skibene dine skal du møte svik og fiender og komme i kamp og miste nogen av mennene dine og selv bli såret; av det såret skal du være døden nær og bli båret på skjold til skibet; men av dette såret skal du bli frisk innen 7 netter og snart efter ta imot dåpen.» Siden fór Olav ned til skibene sine, og da møtte han der de ufredsmennene som vilde drepe ham og folkene hans; men møtet mellem dem endte slik som eneboeren hadde sagt ham, at Olav blev båret såret ut på skibet, og at han var lægt efter 7 netter. Da skjønte Olav at denne mannen hadde sagt ham det som var sant og at han var en sann spåmann, hvorfra han enn hadde denne spådommen. Olav fór da andre gangen for å finne denne mannen og talte da meget med ham og spurte nøie ut hvorfra han hadde fått slik visdom, at han spådde ting som ikke var hendt. Eneboeren sa, at selve guden til de kristne menn lot ham vite det som han gjerne vilde vite og fortalte da Olav om mange av Guds undere, og efter disse fortalene gikk Olav inn på å ta imot dåpen, og så blev det til at Olav blev døpt der og hele følget hans. Han blev der en lang stund og lærte den rette tro og hadde derfra med sig prester og andre lærde menn.


32.

Fra Syllingene seilte Olav om høsten til England; han lå der i en havn og fór nu med fred, for England var kristent og han var også kristen nu. Det fór bud over landet at alle menn skulde komme til ting; men da tinget var satt, kom det en dronning som het Gyda, søster til Olav Kvåran, som var konge i Dublin i Irland (72). Hun hadde vært gift med en mektig jarl i England; han var død da, men hun styrte riket efter ham. Men i riket hennes var det en mann som het Alvine, en stor kjempe og holmgangsmann; han hadde fridd til henne, men hun svarte at hun vilde velge hvem hun vilde ha av de menn som var i riket hennes, og derfor var det tillyst ting fordi Gyda skulde velge sig en mann. Der var da Alvine kommet og hadde på sig de beste klærne sine, og mange andre var der også i sin beste stas. Olav var kommen dit og hadde uværsklærne sine på og ytterst en lodden kappe; han stod med følget sitt et stykke fra de andre. Gyda gikk og så på hver mann som hun syntes så mandig ut; men da hun kom dit Olav stod og så op i ansiktet på ham, spurte hun hvem han var. Han kalte sig Ole. «Jeg er utlending her,» sa han. Gyda sa: «Vil du ha mig, så vil jeg velge dig.» «Det vil jeg ikke si nei til,» sa han og spurte om navn og ætt til denne konen, og hvor hun var fra. «Jeg er,» sa hun, en kongsdatter fra Irland. Jeg var gift her i landet med den jarlen som rådet for riket her. Nu siden han døde, har jeg styrt riket; flere menn har fridd til mig, men ingen som jeg vilde gifte mig med, og jeg heter Gyda.» Hun var ung og ven; Olav og hun taler nu om saken og blir forlikt sig imellem og Olav festet Gyda. Alvine var ikke nøid med dette; men det var skikk i England at når to kappedes om en ting, så skulde det bli avgjort ved holmgang. Alvine bød nu Olav Tryggvesson til holmgang om denne sak. De satte stevnelag med hverandre til striden, og det skulde være 12 mann på hver side. Men da de møttes, sa Olav til mennene sine at de skulde gjøre like ens som han gjorde; han hadde en stor øks. Men da Alvine vilde hugge til ham med sverdet sitt, slo han sverdet ut av hånden på ham og i andre hugget ham selv, så at Alvine stupte. Siden bandt Olav Alvine fast; like ens gikk det alle menne til Alvine; de blev banket og bundet og så ført hjem til Olavs herberge. Siden bad han Alvine fare ut av landet og aldri komme tilbake, men Olav tok alle eiendommene hans. Olav fikk da Gyda og var i England men stundom i Irland. Engang da Olav var i Irland og var på en hærferd, fór de med skib, og da de trengte til å gjøre strandhugg, gikk mennene på land og drev en mengde bu-fe ned til stranden. Da kom det en bonde efter og bad Olav gi ham de kuene han eide. Olav bad ham ta kuene sine om han kunde finne dem: «men sink ikke vår ferd.» Bonden hadde med en stor buhund; han viste hunden inn i feflokken og det blev drevet mange hundre naut der; men hunden løp rundt i hele feflokken og drev ut så mange kyr, som bonden sa han eide, og de var alle merket på samme vis. De skjønte da at hunden hadde valgt riktig, og syntes at det var en merkelig klok hund. Da spurte Olav om bonden vilde gi ham hunden; «gjerne,» sier bonden. Olav gav ham straks en gullring i steden og lovte ham sitt vennskap. Denne hunden het Vige og var den beste av alle hunder; den hadde Olav lenge siden.


33.

Danekongen Harald Gormsson spurte at Håkon jarl hadde gitt op kristendommen, men hadde herjet rundt omkring i danekongens land. Da bød Harald danekonge ut en hær og fór siden til Norge. Og da han kom til det rike, som Håkon jarl hadde å styre, herjet han der og la hele landet øde og kom med hæren sin til nogen øer som het Solunder (73). Bare fem gårder stod ubrent tilbake i Lærdal i Sogn, men alt folket flyktet til fjells eller til skogs med alt det de kunde få med. Efter det vilde danekongen seile med denne hæren til Island for å hevne den spott som alle islendingene hadde gjort ham. Det var satt i loven på Island at de skulde dikte en nidvise om danekongen, et vers for hver nese som var i landet; årsaken til det var, at et skib som nogen islandske menn eide, strandet i Danmark, men danene tok alt godset og kalte det vrak, og den som var skyld i dette, var en av kongens bryter (74), som het Birger. Det blev gjort nidvers om dem begge; dette er et av dem:

Da mord-gjetne Harald fra
syd over blå-myren red
i hingste-ham, bane-mann
til vender blev til voks.
Men Birger, jagd av bergsals-
boerne (75), arme kryp,
i merre-ham måtte reke,
mange kunde det se.

Kong Harald bød en trollmann skifte ham og fare til Island og friste hvad han kunde fortelle ham; han fór i hvals-ham. Men da han kom til landet, fór han vest langsefter nordsiden av landet. Han så at alle fjellene og haugene var fulle av landvetter, somme store og somme små. Men da han kom utenfor Våpnafjord (76), fór han inn i fjorden og tenkte å gå i land. Da fór det en stor drake ned fra dalen, og med den fulgte mange ormer, padder og øgler og blåste edder imot ham. Da han fór bort og vestefter landet helt til utenfor Eyjafjord (77); da fór han inn efter denne fjorden, men der fór det imot ham en fugl så stor, at vingene nådde bort i fjellene på begge sider, og med den en mengde andre fugler, både store og små. Bort fór han derfra og vestefter landet og så syd til Breidefjord (78) og stevnet der inn i fjorden. Der fór det imot ham en stor gra-okse, den vasset ut i sjøen og gav sig til å bure så det var fælt; en mengde landvetter fulgte den. Bort fór han derfra og syd om Reykjanes (79) og vilde gå op på Vikarskeid (80). Der kom det imot ham en bergrise som hadde en jernstav i hånden og bar hodet høiere enn fjellene, og mandre andre jutuler var i følge med ham. Derfra satte han østefter hele veien langs med landet, og da var det ikke, sa han, annet enn sand og ulende og store brenninger utenfor, men så stort et hav mellem landene, at det ikke var farende for langskib. Dengang var Brodd-Helge i Våpnafjord, Eyjolv Valgerdsson i Eyjafjord, Tord Gelle i Breidefjord og Torodd gode i Olvus (81). Siden snudde danekongen med hæren sin sydefter langs med landet og fór siden til Danmark; men Håkon jarl lot bygge hele landet og svarte ikke siden nogen skatt til danekongen.


34.

Svein, sønn til kong Harald, — han som siden blev kalt Tjugeskjegg (82) — krevde rike av kong Harald, far sin; men det gikk nu som for, at kong Harald vilde ikke tveskifte Danmark og ikke gi ham noget rike. Da samlet Svein sig hærskib og sa at han vilde fare i viking. Men da hele hæren hans kom sammen og da jomsvikingen Palna-Toke (83) var kommet til hjelp, da holdt Svein til Sjelland og inn i Isefjord. Der lå kong Harald, far hans, med skibene sine og de gjorde sig nettop ferdige til å fare i leding. Svein la til strid med ham, og der blev det et stort slag. Men det drev folk til kong Harald, så Svein måtte vike for overmakten og flyktet. Der fikk kong Harald så store sår at han døde. Siden blev Svein tatt til konge i Danmark. Da var Sigvalde jarl over Jomsborg (84) i Vendland; han var sønn av kong Strut-Harald, som hadde rådet for Skåne, brødrene til Sigvalde var Heming og Torkel den høie. Da var også Bue Digre fra Borgundarholm og Sigurd, bror hans, høvdinger over jomsvikingene; der var også Vagn, søn av Åke og Torgunna, søstersønn til Bue og Sigurd. Sigvalde jarl hadde tatt kong Svein til fange og hatt ham med sig til Vendland til Jomsborg og tvang ham til å forlike sig med venderkongen Burislav og til å la Sigvalde fastsette forliksvilkårene mellem dem — Sigvalde jarl var den gangen gift med Astrid, datter til kong Burislav — men i annet fall, sa jarlen at han vilde gi kong Svein i hendene på venderne. Men kongen visste det, at de vilde pine ham ihjel og derfor gikk han inn på å la jarlen gjøre forliket. Jarlen dømte da, at kong Svein skulde gifte sig med Gunhild, datter til kong Burislav, men kong Burislav skulde få Tyra Haraldsdatter, søster til kong Svein, men begge skulde ha sitt rike, og det skulde være fred mellem landene. Så fór kong Svein hjem til Danmark med Gunhild, konen sin; sønnene deres var Harald og Knut den mektige. I den tid truet danene meget med å fare med hær til Norge mot Håkon jarl.


35.

Kong Svein gjorde et stort gjestebud og stevnet til sig alle de høvdinger som var i riket hans; han skulde ta arv efter Harald, far sin. Litt før var de også døde Strut-Harald i Skåne og Vesete i Borgundarholm, far til Bue Digre og Sigurd. Kongen sendte da bud til jomsvikingene, at Sigvalde jarl og Bue og brødrene deres skulde komme dit og ta arv efter sine fedre ved det samme gjestebud som kongen gjorde. Jomsvikingene fór til gjestebudet med alle de mest uredde av mennene sine; de hadde 40 skib fra Vendland, men 20 skib fra Skåne; det kom en overhendig mengde mennesker sammen der. Den første dag i gjestebudet, før kong Svein steg i høisetet til far sin, drakk han minneskålen hans og gjorde det løfte, at før 3 vintrer var gått, skulde han være kommet med sin hær til England og drepe kong Adalråd (85) eller drive ham ut av landet. Denne minneskålen skulde alle som var i arveølet drikke. Da blev det skjenket for høvdingene til jomsvikingene i de største hornene og med den sterkeste drikk som var der. Men da dette minne var drukket ut, skulde alle menn drikke Kristi skål, og til jomsvikingene blev alltid båret de fulleste horn og den sterkeste drikk. Den tredje skålen var Mikjals (86), og den drakk alle. Efter det drakk Sigvalde jarl sin fars minne og gjorde siden det løfte at før 3 vintrer var gått, skulde han være kommet til Norge og drepe Håkon jarl eller drive ham fra landet.


Halvdan Egedius: Sigvalde jarl gjør løfte ved minnebægeret.


Siden lovte Torkel den høie, bror hans, at han skulde følge Sigvalde til Norge og ikke flykte fra slaget så lenge Sigvalde blev efter og sloss. Da lovte Bue Digre, at han vilde fare med dem til Norge og ikke flykte for Håkon jarl fra kampen. Da lovte Sigurd, bror hans, at han vilde fare til Norge og ikke flykte så lenge storparten av jomsvikingene sloss. Da lovte Vagn Åkesson, at han skulde fare med dem til Norge og ikke komme igjen før han hadde drept Torkel Leira og gått i seng med Ingebjørg, datter hans. Mange andre høvdinger lovte ymse ting. Den dagen drakk mennene arveølet; men morgenen efter, da jomsvikingene hadde sovet rusen ut syntes de at de hadde tatt munnen for full, og holdt stevner og samrådde om hvorledes de skulde stelle sig med ferden. De avtalte da at de skulde ruste sig så fort de kunde og gjorde derfor med én gang skibene og hæren ferdig. Men det kom snart ord om dette vidt omkring i landene.


36.

Eirik jarl Håkonsson spør denne tidende; han var da på Raumarike. Han drog straks folk til sig og fór til Oplandene og derefter nord over fjellet til Trondheim til Håkon jarl, far sin. Om det taler Tord Kolbeinsson i Eiriksdråpa (87):

Sannelig store hærsagn
sørfra fór om kjemper
som stål hårde. Gjæve
bønder rundt om så sig for.

Masten på Sveides skib (88)
spurte at danene sørpå
lot sine langskib dra
av lunnene på sjøen.


37.

Håkon jarl og Eirik jarl lar skjære op hærpil over hele Trøndelag og sendte bud til Nordmøre og Sunnmøre og Raumsdal og nord til Namdalen og Hålogaland og bød siden ut full almenning av folk og skib. Så sier Eiriksdråpa:

Skjoldbæreren på sjøen
ærelysten lot suse
snekker mange, skeider og
knarrer. Sangen vokser,

da den usmå odd-herder
omkring landet vilde
legge rad av linder (89).
Mange skjold var rundt landet.

Håkon jarl fór straks syd på Møre for å speide og samle folk; men Eirik drog hæren sammen og førte den sydover.


38.

Jomsvikingene styrte med hæren sin til Limfjorden og seilte derfra ut på sjøen med 60 skib og kom til Agder. De styrte straks nordover til Rogaland og tok på å herje så snart de kom til riket til Håkon jarl, og fór på den vis nordefter langs med landet, og hele veien med hærskjold. Geirmunn het en mann som fór med en lett farkost og nogen få mann. Han kom frem til Møre og fant der Håkon jarl og gikk frem for bordet og sa jarlen den tidende, at det var en hær syd i landet som var kommet fra Danmark. Jarlen spurte om han visste det sikkert. Geirmunn løftet op den ene armen, og hånden var hugget av den, og sa at det var merke på at det var hær i landet. Siden spurte jarlen nøie ut om denne hæren. Geirmunn sier at jomsvikingene var der og de hadde drept mange menn og røvet vidt og bredt. «Likevel farer de,» sier han «fort og hvast. Jeg tenker at det ikke vil vare lenge, før de kommer frem her.» Siden rodde jarlen gjennem alle fjordene inn langs det ene landet og ut langs det andre; han fór dag og natt og hadde speidere landeveien over Eidet (90), både syd i Fjordane og nord der, hvor Eirik fór med hæren. Om dette er nevnt i Eiriksdråpa:

Hær-vante jarl som hav-hester
hadde, ut på sjøen satte
de høie stavner for å
møte Sigvaldes trusler.

Mange årer skjalv, men
korpens mettere (91) fryktet
ei for døden, de som
skibene drev over sjøen.

Eirik jarl fór sydefter med hæren det forteste han kunde.


39.

Sigvalde jarl styrte med hæren nord om Stad og la først inn til Herøyene (92). Når vikingene kom over folk der i landet sa de aldri sant om hvad jarlene tok sig til. Vikingene herjet hvor de kom. De la inn til øen Hod (93) og løp op der og herjet og førte både folk og fe til ned skibene, men drepte alle våpenføre karfolk. Men da de fór ned til skibene, kom det en gammel bonde til dem, nær ved der hvor flokken til Bue fór. Bonden sa: «Dere farer ikke på hærmannsvis, driver kuer og kalver til stranden; det vilde være en større fangst for dere å ta bjørnen, som nu nær er kommet bjørnebåsen.» «Hvad sier kallen?» ropte de, «kan du si oss noget om Håkon jarl?» Bonden svarer: «Han fór igår inn i Hjorundarfjord (94); han hadde et skib eller to, ikke var det flere enn tre, og hadde da ikke spurt noget til dere.» Bue og hans menn tar straks på sprang til skibene og lar alt hærfanget efter. Bue sa: «La oss nu nytte det at vi har spurt nytt, så vi kan være nærmest seieren.» Men da de kom op på skibene rodde de straks ut. Sigvalde jarl ropte til dem og spurte hvad stod på. De svarte at Håkon jarl var der inne i fjordene. Da løste jarlen flåten op, og de rodde nordenom øen Hod og så inn om øen.


40.

Håkon jarl og Eirik jarl, sønnen hans, la i Hallkelsvik (95); der var hele hæren deres samlet; de hadde halvannet hundre (96) skib og hadde da spurt at jomsvikingene hadde lagt inn til Hod. Jarlene rodde da nordefter og lette efter dem, og da de kom til et sted som heter Hjørungavåg (97), møttes de. Begge ordnet da hæren sin til slaget. Midt i hæren var Sigvalde jarls merke; imot det la Håkon jarl sig; Sigvalde jarl hadde 20 skib, mens Håkon 60. I flokken til Håkon jarl var disse høvdingene: Tore Hjort fra Hålogaland og Styrkår fra Gimsar (98). I den ene armen av fylkingen var Bue Digre og Sigurd, bror hans, med 20 skib; imot dem la Eirik jarl Håkonsson 60 skib, og med ham var disse høvdingene: Gudbrand Hvite fra Oplandene og Torkel Leira fra Viken. I den andre armen av fylkingen la Vagn Åkesson frem med 20 skib, men imot dem Svein Håkonsson og med ham Skjegge fra Ophaug på Yrjar og Ragnvald fra Ærvik på Stad med 60 skib. Så er sagt i Eiriksdråpa:

Menn over glarheimen (99) gikk
danenes glatte skeider
til kamp, mens langs landet
ledingen lenge seilte.

Men mest av alle disse
jarlen på Møre ryddet,
og felte de gull-smykte menn;
skibene drev med varme lik.

Øyvind (100) sier og i Håløygja-tal:

Det var minst
gledes-møte
for Yngvefrøys
uvenner
årle morgen,
da mot Øydaner
landsherrene
langskib førte,
og sverd-alven
sørfra styrte
havhestene
mot deres hær.

Efter dette la de flåten sammen, og nu tok det der til den hardeste strid, og mange falt på begge sider, men mange flere av Håkons hær, for jomsvikingene sloss både raust og djervt og hvast og skjøt helt igjennem skjoldene. Og det blev skutt så mange våpen mot Håkan jarl, at brynjen hans blev slitt sund så den ikke var til nogen nytte og han kastet den av sig. Om det taler Tind Hallkelsson:

Ikke hjalp den vakre
vams som kvinnen til jarlen
gjorde — gny av glavind
vokser — godt, da brynje-
helten måtte hive.
Hengesguds (101) ring-vevde
serk. Sjøkongens duvende
dyr (102), de blev nu ryddet.
Der i sund på sanden
Sorles ring-vevde serk (103)
blåste for jarlen; enda
av det har han merke.


41.

Jomsvikingene hadde større og bordhøiere skib, men på begge sider søkte de djervt frem. Vagn Åkesson la så hårdt frem imot skibet til Svein, at Svein lot sige unda og holdt på å flykte. Da la Eirik jarl til der og frem i fylkingen imot Vagn. Da lot Vagn sige unda og skibene lå slik som de i førstningen hadde ligget. Da snudde Eirik tilbake til hæren sin, men der hadde mennene hans hamlet unda, og Bue hadde hugget tengslene sine og vilde til å sette efter de flyktende. Da la Eirik jarl sig sidebords med skibet til Bue, og da blev det den hvasseste huggestrid, og da la to eller tre av skibene til Eirik sig om Bues ene. Da blev det styggevær og en haglskur så fæl at et haglkorn veide en øre (104). Da hugget Sigvalde tengslene og snudde skibet sitt og vilde flykte. Vagn Åkesson ropte til ham og bad ham om ikke å flykte, men Sigvalde enste ikke hvad han sa; da skjøt Vagn et spyd efter ham og rammet ham som sat ved roret. Sigvalde jarl rodde bort med 35 skib, men 25 lå efter. Da la Håkon jarl skibet sitt på den andre siden av Bues og det blev ikke lang tid mellem huggene for Bue-mennene. Vigfus, sønn til Vigaglum, tok op et hvassnebbet smiested som lå på tiljene, og som en mann før hadde brukt til å klinke håndplaten på sverdet sitt. Vigfus var en fælt sterk mann; han kastet ambolten med begge hender og drev den i hodet på Aslak Holmskalle, så spissen stod nede i hjernen. Våpen hadde ikke før bitt på Aslak, men han hadde hugget til begge sider; han var fostersønn og stavnebo til Bue. En annen var Håvard Huggende; han var den sterkeste mann og svært modig. Under denne strid gikk Eiriks-mennene op på skibet til Bue og akter i løftingen imot Bue. Da hugg Torstein Midlang til Bue tvers over nesen og kløvet neseskjermen; det blev et stort sår. Bue hugg til Torstein midt i siden, så han skar mannen tvers over. Da tok Bue op to kister, fulle av gull, op ropte høit: «Over bord alle Bues menn!» Da stupte Bue sig utenbords med kistene, og mange av mennene hans løp overbord, men somme falt på skibet, for det var ikke godt å be om grid. Da blev hele Bues skib ryddet fra stavn til stavn, og siden det ene skibet efter det andre. Siden la Eirik jarl mot Vagns skib og fikk der fælt hård motstand. Men til slut blev dog skibet hans ryddet og Vagn blev fanget selv 30te; de blev bundet og ført op på land. Da gikk Torkel Leira til og sa: «Det løfte gjorde du, Vagn, at drepe mig, men mig tykkes det nu likere at jeg dreper dig.» Vagn og hans menn satt alle sammen på en tømmerstokk. Torkel hadde en stor øks; han hugg til ham som satt ytterst på tømmerstokken. Vagn og mennene hans var bundet slik at det var snodd et taug om føttene på dem alle, men hendene deres var fri. Da sa en av dem: «Jeg har en sølje i hånden, og den vil jeg stikke i jorden, om jeg kjenner noget, når hodet er av mig.» Hodet blev hugget av ham og søljen falt da ut av hånden på ham. Det satt en ven mann der, med stort hår; han svøpte håret frem over hodet sitt, rakte halsen frem og sa: «La det ikke komme blod i håret.» En mann tok håret i hånden sin og holdt det fast. Torkel svang øksen for å hugge; vikingen kippet hodet hårdt til sig, og han som holdt i håret, gav efter, øksen falt ned på begge hendene hans og tok dem av, så at øksen stanset i jorden. Da kom Eirik jarl til og spurte: «Hvem er den vene mannen?» «Sigurd kaller de mig,» sa han, «og de sier at Bue er far min; enda er ikke alle jomsvikinger døde.» Eirik sier: «Du er nok visst og sant sønn til Bue; vil du ha grid?» «Det kommer an på hvem som byr,» sier Sigurd. «Den byr, som har makt til det, Eirik jarl.» «Da vil jeg,» sier han; han blev da tatt fra tauget. Da sa Torkel Leira: «Om du vil la alle disse menn ha grid, jarl, så skal aldri Vagn Åkesson komme fra det med livet,» og dermed løper han frem med løftet øks; men vikingen Skarde kastet sig overende i repet og falt ned fremfor føttene til Torkel. Torkel falt over ham; da tok Vagn øksen, løftet den op og hugg Torkel banehugg. Da sa jarlen: «Vagn, vil du ha grid?» «Jeg vil,» sa han, «om vi alle får.» «Løs dem av tauget,» sa jarlen, og så blev gjort. 18 var drept, men 12 fikk grid.


Christian Krohg: Eirik jarl, Torkel Leira og Sigurd Buesønn


42.

Håkon jarl og mange menn med ham satt på en trestamme; da smalt det en streng på skibet til Bue, men pilen kom på Gissur fra Valdres, en lendermann som satt nærmest jarlen og var i gilde klær. Siden gikk nogen ut på skibet og fant Håvard Huggende; han stod på kne ute ved skibsbordet, for føttene var hugget av ham; han hadde bue i hånden. Men da de kom ut på skibet spurte Håvard: «Hvem falt av trestammen?» De sa at han het Gissur. «Da hadde jeg mindre lykke enn jeg vilde,» sa han. «Ulykken var stor nok,» sier de, «og ikke skal du gjøre flere,» — og drepte ham. Siden ransaket de vollen der de falne lå og bar hærfanget sammen til deling; 25 skib av jomsvikingenes var ryddet. Så sier Tind:

Mot venn til vender (105) førte
våpenstrid lang ham som stillet
sulten på skrikende ravner.
Skjoldhunden (106) bet i leggene
før egg-døyveren evnet
å øde av de digre
farkoster fem og tyve,
farlig var det for ham.

Siden lot de denne hæren gå hver til sitt. Håkon jarl fór til Trondheim og likte svært ilde, at Eirik hadde gitt Vagn Åkesson grid. Folk forteller at Håkon jarl i dette slaget blotet sin sønn Erling for å få seier, og da kom haglskuren og mannefallet snudde sig mot jomsvikingene. Eirik jarl fór da til Oplandene og siden øst til riket sitt, og Vagn Åkesson fór med ham. Da giftet Eirik Vagn med Ingebjorg, datter til Torkel Leira og gav ham et godt langskib med redskap og mannskap; de skiltes som de kjæreste venner. Vagn fór da hjem syd til Danmark og blev siden en navngjeten mann; mange stormenn er kommet fra ham.


43.

Harald Grenske var konge på Vestfold som før er skrevet (107); han blev gift med Åsta, datter til Gudbrand Kula. En sommer, da Harald Grenske fór på hærferd i Austerveg for å få sig gods, kom han til Svitjod. Da var Olav Svenske konge der; han var sønn til Eirik den seiersæle og Sigrid, datter til Skoglar Toste (108). Sigrid var da enke og hadde mange store gårder i Svitjod. Men da hun hørte at Harald Grenske, fosterbror hennes, var kommet til lands ikke langt borte, sendte hun menn til ham og bad ham til gjestebud; han sov ikke på det, men var straks ferdig og fór dit med et stort følge av menn. De blev tatt imot på det beste; kongen og dronningen satt i høisetet og drakk begge sammen om kvelden, og det blev skjenket godt i for alle hans menn. Om kvelden, da kongen gikk og la sig, var sengen hans tjeldet med pell (109) og pyntet med dyrebare klær; i dette huset var det bare få folk. Men da kongen var avklædd og hadde gått tilsengs, kom dronningen til ham og skjenkte selv for ham og lokket ham meget til å drikke, og hun var smørblid. Kongen var meget drukken og like ens hun. Da han sovnet gikk dronningen også og la sig. Sigrid var en megst klok kvinne og fremsynt om mange ting. Morgenen efter blev det skjenket meget flittig; men det gikk som ofte hender når folk blir meget drukne, at dagen efter akter de fleste sig for å drikke; men dronningen var lystig, og hun og Harald talte sig imellem. Hun sa da at hun verdsatte sine eiendommer og det rike hun hadde i Svitjod, like høit som hans kongedømme og eiendommer i Norge. Ved denne tale blev kongen uglad og brydde sig lite om alt; han gjorde sig i stand til å ta bort og var syk i hugen, men dronningen var den gladeste og fulgte ham bort med store gaver. Harald fór da om høsten tilbake til Norge og var hjemme om vinteren og var heller sturen. Sommeren efter fór han i Austerveg med hæren sin og holdt da til i Svitjod. Han sendte bud til Sigrid, at han vilde møtes med henne. Hun red ned til ham, og de taltes ved. Det varte ikke lenge før han kom frem med det, om Sigrid vilde gifte sig med ham. Hun svarte at det var tøis av ham, og han var så vel gift før, at det var fullgodt giftermål for ham. Harald sier at Åsta er en god og gjev kvinne, «men ikke er hun så høibåren som jeg.» Sigrid svarer: «være kan det at du er av større ætt enn hun, men det skulde jeg tro, at hun nu går med lykken til Dere begge (110).» De skiftet ikke stort flere ord før dronningen red bort. Kong Harald var da heller tung i hugen; han gjorde sig i stand til å ride op i landet og enda engang tale med dronning Sigrid; menge av mennene hans rådet ham fra det, men likevel fór han med et stort følge av menn og kom til den gården, der dronning satt. Den samme kvelden kom det en annen konge dit; han het Vissavald (111) øst fra Gardarike, han kom for å fri til henne. Kongene og alle folkene deres fikk sete i en stor og gammel stue; slik var også hele bunaden i stuen, men det skortet ikke på drikk der om kvelden, så sterk at alle blev fulldrukne, og både hovedvakten og utvakten sovnet. Da lot dronning Sigrid om natten ta på dem både med ild og våpen; der brant stuen og og de menn som var inne, men de som kom sig ut blev drept. Sigrid sa at slik skulde hun gjøre småkonger lei av å fare fra andre land og fri til henne; siden blev hun kalt «Sigrid Storråde».


44.

Vinteren i forveien stod Jomsvikingeslaget i Hjørunga» våg. Da Harald var gått op på land, hadde Rane (112) vært efter ved skibene og hadde styringen over de menn som var efter. Men da de spurte at Harald var tatt av dage, fór de straks bort så fort de kunde og tilbake til Norge og fortalte denne tidende. Rane fór til Åsta og fortalte henne om hvorledes det var gått på ferden og hvad ærend Harald hadde da han fór til dronning Sigrid. Åsta fór straks til Oplandene til far sin, da hun hadde spurt denne tidende, og han tok vel imot henne; men begge var de svært harme over det råd de hadde lagt op i Svitjod, og over det at Harald hadde tenkt å reise fra henne. Åsta Gudbrandsdatter fødte en sønn om sommeren; denne gutten blev kalt Olav da han blev øst med vann. Rane øste vann på ham og i førstningen blev gutten opfødd hos Gudbrand og Åsta, mor sin.


45.

Håkon jarl rådet i Norge hele veien langs med sjøen, og hadde 16 fylker å styre over. Men siden Harald Hårfagre hadde latt det være slik, at det skulde være en jarl i hvert fylke, holdt dette sig lenge siden. Håkon jarl hadde 16 jarler under sig. Så heter det i Vellekla:

Hvor ellers vet en om
at én jordbu (113) rår over
jord til seksten jarler?
Jamt skulde folk det minnes.

Til alle himmelens ender
ordet nu sig breder
om den gavmilde høvdings
hederrike storverk (114)

Mens Håkon jarl rådet for Norge, var det gode åringer i landet og god fred innenlands mellem bøndene. Jarlen var vennesæl mellem bøndene den lengste tid av sitt liv; men da det led lenger frem, hendte det meget med jarlen, at han var usømmelig i omgang med kvinner; det gikk så langt at jarlen lot ta døtrene til mektige menn og hadde dem hjem til sig og lå med dem en uke eller to og sendte dem så hjem. Av dette fikk han stort uvennskap av kvinnenes frender, og bøndene tok til å murre ilde, slik som trønderne er vant til med alt det som ikke er dem til lags.


46.

Håkon jarl fikk nyss om at det skulde være en mann vestenfor havet som kalte sig Ole, og som de holdt for konge; men efter det nogen fortalte, fikk jarlen mistanke om at det kunde være en av den norske kongsætten. Det blev fortalt ham at Ole sa han var ættet fra Gardarike, men jarlen hadde spurt at Tryggve Olavsson hadde hatt en sønn som hadde fart øst til Gardarike og var blitt opfødd der hos kong Valdemar, og han het Olav. Jarlen hadde også spurt sig meget for om denne mannen og hadde mistanke om at det var den samme mannen som nu var kommet dit til Vesterlandene. Det var en mann som het Tore Klakka og var en god venn til Håkon jarl; han var lange tider i viking, men stundom i kjøpferd og var kjent viden om. Denne mann sendte Håkon jarl vestover havet og bad ham å fare i kjøpferd til Dublin, som dengang mange brukte, og få greie på hvem denne Ole var; men om han spurte for sant, at det var Olav Tryggvesson eller nogen annen av den norske kongsætten, så skulde Tore legge svik-råd mot ham om han kunde.


47.

Efter dette fór Tore vest til Irland til Dublin og fikk der spurlag på Ole; han var der hos kong Olav Kvåran, mågen sin. Siden laget Tore det slik at han fikk Ole i tale; Tore var en ordhag mann. Men da de hadde talt lenge sammen, tok Ole til å spørre om Norge, først om oplands-kongene, og hvem av dem som nu var i live, eller hvad rike de hadde; han spurte også om Håkon jarl, hvor vennesæl han var i landet. Tore svarer: «Jarlen er så mektig en mann, at ingen tør si annet enn det han vil, men det kommer sig av at de ikke har nogen annen å gå til; men sant å si så kjenner jeg sinnelaget til mange gjeve menn og like ens til almuen og vet at de hadde mest hug til og var straks ferdige om det kom en konge der til riket av Harald Hårfagres ætt, men vi vet nu ingen som kunde høve til det, og mest av den grunn at det nu har vist sig, at det lønner sig ille å slåss mot Håkon jarl.» Men da de ofte hadde talt om dette, så åpenbarer Olav for Tore sitt navn og sin ætt og spør ham om råd, om han tenker at bøndene vil ta Olav til konge, om han farer til Norge. Tore egget ham alt det han kunde til denne ferd og roste ham svært for hvor dugelig han var. Da tok Olav til å få hug til å fare til farsarven sin. Olav seilte da vestfra med fem skib, først til Suderøiene. Tore var da i ferd med ham. Siden seilte han til Orknøiene. Sigurd jarl Lodvesson lå da i Asmundvåg (115) på Ragnvaldsøy (116) med et langskib og tenkte å fare over på Katanes. Da kom Olav med flåten sin seilende vestfra til øiene og la til havn der, for Pettlandsfjorden (117) var ikke farende. Men da kongen fikk vite at jarlen lå der, lot han kalle jarlen til å tale med sig. Men da jarlen kom til kongen, hadde de ikke talt lenge, før kongen sa at jarlen og alt landsfolket hans skulde la sig døpe, eller også skulde han straks dø, og kongen sa at han vilde fare med ild og sverd over øiene og øde landet, om folket ikke lot sig kristne. Men således som jarlen nu var faren, valgte han det å ta dåpen; han blev da døpt med alt det folk som var der med jarlen. Siden svor jarlen kongen eder og blev hans mann, gav ham i gissel sønnen sin, som het Hvelp eller Hunde, og ham hadde Olav med sig til Norge. Olav seilte nu østerut i havet og fra sjøen inn til Moster (118); der gikk han først i land i Norge og lot der synge messe i et landtjeld; siden blev det på det samme stedet bygd en kirke. Tore Klakka sier til kongen at det ikke var annen råd enn at han ikke skulde åpenbare hvem han var, og ikke la minste nyss om sig gå i forveien og fare det forteste han kunde mot jarlen og komme uventet over ham. Kong Olav gjør nu således; han farer nordover natt og dag, eftersom han fikk bør, og lot ikke landsfolket vite om sin ferd, hvem som seilte der. Men da han kom nord til Agdenes (119), spurte han at Håkon jarl var inne i fjorden, og like ens at han var usams med bøndene. Men da Tore hørte dette, da var det anderledes enn han hadde tenkt, efter Jomsvikingeslaget var alle menn i Norge fullkomne venner med Håkon jarl for den seier han hadde vunnet, og som hadde frelst landet fra ufred; men nu var det gått så ille, at en stor høvding var kommet i landet mens bøndene var usams med jarlen.


48.

Håkon jarl var i gjestebud på Medalhus i Guldalen, men skibene hans lå ute ved Viggen (120). Orm Lyrgja het en mann, en mektig bonde, han bodde på Bunes (121); han hadde en kone som het Gudrun, datter til Bergtor på Lund (122); hun blev kalt Lunde-sol, hun var den fagreste kvinne. Jarlen sendte trellene sine til Orm i det ærend at de skulde ha Gudrun, konen til Orm, med til jarlen. Trellene bar frem sit ærend; Orm bad dem først få sig kveldsmat; men før trellene var ferdige med maten, var det kommet mange menn fra bygden til Orm, som han hadde sendt bud efter. Orm sa da at Gudrun ikke på noget vilkår skulde fare med trellene. Og Gudrun bad trellene si til jarlen at hun ikke vilde komme til ham uten han sendte Tora av Remul (123) efter henne; hun var en mektig husfrue og en av kjærestene til jarlen. Trellene sa at næste gang skulde de komme tilbake slik at bonden og konen hans snart skulde angre dette, og gav vondt fra sig før de fór bort. Men Orm lot hærpil fare alle fire veier rundt i bygden og lot det ord følge med budet at alle skulde fare med våpen mot Håkon jarl og drepe ham. Han sendte og bud til Halldor på Skerdingstedja (124); men Halldor lot hærpilen straks fare. Litt før hadde jarlen tatt konen til en mann som het Brynjulv, og det verk var han svært harm for og det var nærved at en hær hadde samlet sig. Men da budstikken kom blev det et helt opløp og de søkte til Meldalhus. Men jarlen fikk nyss om det og fór fra gården med mennene sine og til en dyp dal, som de nu kaller Jarlsdalen, og der gjemte de sig. Dagen efter holdt jarlen øie med bondehæren. Bøndene satte folk på alle veier og trodde helst at jarlen hadde fart til skibene sine, men for skibene rådet da Erlend, sønnen hans, han var det beste mannsemne. Men da det blev natt, lot jarlen folkene sine gå fra hverandre og bad dem fare skogveiene ut til Orkedalen: «Ingen vil gjøre dere vondt når jeg ikke er nær; send bud til Erlend at han skal fare ut efter fjorden, så vi kan møtes på Møre. Jeg skal nok få gjemt mig for bøndene.» Så fór jarlen sin vei og med ham trellen hans, som het Kark (125); det lå is på Gulelven, og der kjørte jarlen hesten sin ut i og lot kappen sin efter, men de fór til en heller som siden blir kalt Jarlsheller og der sovnet de, men da Kark våknet, fortalte han at han hadde drømt at det kom en svart og fæl mann mot helleren, og han var redd for at han vilde gå inn; men denne mannen sa ham at «Ulle» var død. Jarlen sa at Erlend visst var drept. Tormod Kark sovnet andre gangen og skrek i søvne; men da han våknet, fortalte han at han hadde drømt at han så den samme mannen kom ned igjen og bad ham si til jarlen at nu var alle sundene stengt. Kark fortalte drømmen til jarlen; han tenkte at slikt kunde varsle at han var feig. Siden stod han op og de gikk til gården Remul. Da sendte jarlen Kark til Tora og bad henne komme ut til sig i lønndom; hun gjorde så og tok vel imot jarlen. Jarlen bad henne gjemme ham nogen netter, til bøndene gikk fra hverandre. «Her vil de sikkert lete efter dig,» sier hun, «over gården min, både ute og inne; for det vet mange at jeg gjerne vil hjelpe dig alt det jeg kan; men et sted er det på gården min, der jeg ikke vilde kunne lete efter en slik mann og det er et svinebøl.» De kom dit og jarlen sa: «Her skal vi stelle til til oss; livet må vi nu først ta vare på.» Da grov trellen en stor grav der og bar jorden bort, og siden la han trær over. Tora fortalte jarlen de tidens der at Olav Tryggvesson var kommet inn i fjorden og at han hadde drept Erlend, sønnen hans. Siden gikk jarlen og Kark ned i graven; men Tora la tømmer ovenpå og sopte muld og møkk over og drev svinene der over; dette svinebølet var under en stor sten.


49.

Olav Tryggvesson styrte inn i fjorden med fem langskib, men der kom Erlend, sønn til Håkon jarl roende ut imot ham med tre skib; men da skibene nærmet sig til hverandre, fikk Erlend og mennene hans en mistanke om at det var ufred, og snudde til land. Men da Olav så langskibene fare ut efter fjorden og ro imot sig, tenkte han, at det var Håkon jarl, og sa at de skulde ro efter dem det hvasseste de kunde. Men da Erlend og de andre næsten var kommet til land, rodde de på grunn og løp straks overbord og søkte til land. Da kom skibene til Olav settende. Olav så at det lå en uvanlig vakker mann og svømte; da tok han rorstangen og kastet den efter denne mannen, og hugget kom i hodet på Erlend jarlssønn, så at hausen brast helt til hjernen; der lot Erlend sitt liv. Olav og mennene hans drepte mange menn der, men somme kom på flukt og somme tok de til fange og gav grid og fikk vite nytt av dem. Det blev da fortalt Olav at bøndene hadde drevet Håkon jarl bort og at han var på flukt for dem og hele flokken hans opløst. Siden kom bøndene til Olav og begge blev glade over hverandre og gjorde straks samlag. Bøndene tok ham til konge over sig, og sammen avtalte de å lete efter Håkon jarl; de farer op i Guldalen og synes det er rimeligst at jarlen var på Remul, om han var på nogen av gårdene, for Tora var hans kjæreste venn der i dalen. De farer nu dit og leter efter jarlen ute og inne, men finner ham ikke. Da holdt Olav husting (126) ute i gården; han stod oppe på den store stenen, som stod der ved svinebølet. Da talte Olav, og de ord var i hans tale, at han vilde lønne både med gods og ære den mann som blev Håkon jarl til skade. Denne talen hørte jarlen og Kark; de hadde lys hos sig. Jarlen sa: «Hvorfor er du så blek, men stundom svart som jord? Er det ikke så, at du vil svike mig?» «Nei,» sier Kark. «Vi to var født i én natt,» sier jarlen, «det vil visst ikke bli lenge mellem vår død heller.» Imot kvelden fór Olav bort; men da det blev natt, holdt jarlen sig våken, men Kark sovnet og bar sig ille. Da vekte jarlen ham og spurte, hvad han drømte. Han sa: «Jeg var nu på Lade, og Olav Tryggvesson la en gullring om halsen på mig.» Jarlen svarer: «Da vil Olav Tryggvesson legge en blodrød ring om halsen på dig om du finner ham. Akt dig nu for det, men av mig skal du nyte godt like ens som før og svik mig ikke.» Siden våket de begge, som om den ene holdt vakt over den andre; men imot dagen sovnet jarlen og bar sig brått ille, og det så meget at han skjøt hælene og nakken under sig som om han vilde stå op, og skrek høit og fælt. Men Kark blev redd og fælen og tok en stor kniv av beltet sitt og stak den gjennem strupen på jarlen og skar den ut. Det var Håkon jarls bane. Siden skar Kark hodet av jarlen og løp bort og kom dagen efter inn på Lade og førte jarlens hode til kong Olav; han fortalte da også det som var hendt med ham og Håkon jarl, som nu er skrevet. Siden lot kong Olav ham føre bort og hugge hodet av ham.


50.

Da fór kong Olav og en mengde bønder med ham ut til Nidarholmen (127) og hadde med sig hodene av Håkon jarl og Kark. Denne holmen blev dengang brukt til å drepe tyver og illgjerningsmenn og det stod en galge der, og til den lot han bære hodene til Håkon jarl og Kark. Hele hæren gikk til og skrek og kastet sten og sa at der kunde niddingen fare med andre niddinger. Siden lot de folk fare op i Guldalen og tok der kroppen og drog den bort og brente den. Det fiendskap som trønderne viste Håkon jarl vokste nu slik at ingen måtte nevne ham på annen vis enn «jarlen den ille» og så kalte de ham lenge efter. Men det kan en si for sant om Håkon jarl, at han hadde meget ved sig til å være høvding, først stor ætt, dernæst klokskap og vett til å bruke herredømmet, og så at han var uredd og hadde lykke til å vinne seier og drepe fiendene sine. Så sier Torleiv Raudfeldsson (128):

Håkon! ei har vi kjent
herligere jarl under
månens vei; i striden
krigerens heder har vokset.

Edlinger ni du til Oden
(likene ravnen eter)
vist har; derfor vidt om
være kan du nu hersker.

Gavmildest av menn var Håkon jarl, men den største ulykke fikk slik en høvding på sin dødsdag. Men at det gikk slik, kom sig mest av at nu var den tiden kommet, da blotskap og blotmenn skulde fordømmes, men i steden kom den hellige tro og rette seder.


51.

På et stort folketing i Trøndelag blev Olav Tryggvesson tatt til konge over hele landet som Harald Hårfagre hadde hatt. Da løp almuen op og vilde ikke høre annet enn at Olav Tryggvesson skulde være konge. Olav fór da over hele landet og la det under sig og alle menn i Norge vendte sig til lydighet mot ham og like ens blev de høvdingene på Oplandene eller i Viken, som før hadde holdt land av danekongen, nu kong Olavs menn og tok land av ham. På den vis fór han over landet den første vinteren og sommeren efter. Eirik jarl Håkonsson og Svein, bror hans, og andre av frendene og vennene deres, flyktet fra landet og søkte øst i Sveavelde til kong Olav Svenske og blev godt mottatt der. Så sier Tord Kolbeinsson:

Du som volder varger (129) men,
— vende kan skjebnen meget —
snart efter sendte mennenes
svik Håkon i døden.
Men landet som lindens
landstav (130) i strid hadde vunnet
tror jeg at Tryggves sønn
tok da han kom vestfra.

Mere i hugen Eirik
imot kongen hadde
som vi ikke frem vil si
— slikt var av ham å vente. —
Sint trøndske jarlen søkte
hos sveakongen råd.
Trassige trønderne var,
det torde ingen hindre.


52.

Loden (131) het en mann fra Viken, rik og av god ætt; han var ofte i kjøpferder, men stundom i hærferd. Det var en sommer at Loden fór i kjøpferd i Austerveg; han eide hele skibet og hadde mange varer å selge. Han styrte til Estland og var i kjøpstevne der sommeren over. Mens markedet stod på, blev mange slag varer ført dit; det var også mange treller tilfals der. Der så Loden en kvinne som hadde vært solgt som trell, og da han så på kvinnen, kjente han at det var Astrid Eiriksdatter, som hadde vært gift med kong Tryggve, men hun så ikke slik ut som sist han så henne; hun var nu blek og skinnmager og usselt klædd. Han gikk bort til henne og spurte hvorledes det stod til med henne. Hun sier: «Tungt er å fortelle om det; jeg har vært solgt som trell og er ført hit for å selges.» Siden kjentes de ved, og Astrid visste god grei på ham; hun bad ham da om han vilde kjøpe henne og ha henne med sig hjem til frendene hennes. «Jeg skal ta dig med til Norge,» sa han, «på det vilkår at du gifter dig med mig.» Men eftersom Astrid nu var kommet i nød, og hun dessuten visste at Loden var en storættet, kjekk og rik mann, så lover hun ham dette så hun kunde bli løst ut. Siden kjøpte Loden Astrid og hadde henne med sig hjem til Norge og fikk henne der med samtykke av skyldfolket hennes. Barna deres var Torkel Nevja (132), Ingerid og Ingegerd. Døtrene til Astrid med kong Tryggve var Ingebjørg og Astrid. Sønnene til Eirik Bjodaskalle var Sigurd, Karlshoved, Jostein (133) og Torkel Dyrdel (134); de var alle gjeve og rike menn og hadde gårder øst i landet. To brødre bodde ost i Viken, den ene het Torgeir, den andre Hyrning; de fikk døtrene til Loden og Astrid.


53.

Da danekongen Harald Gormsson hadde tatt den kristne tro, sendte han bud over hele riket sitt at alle menn skulde la sig døpe og vende sig til den rette tro. Han våket selv over påbudet og brukte makt og refselse når ikke annet hjalp. Han sendte to jarler som het . . . . . (135) til Norge med mange folk; de skulde påby kristendom i Norge; det gikk for sig i Viken som kong Harald hadde herredømme over og der var det mange av landsfolket som blev døpt. Men efter Haralds død fór snart Svein Tjugeskjegg, sønnen hans, på hærferd både til Saksland og til Frisland og til slutt til England. Men de i Norge, som hadde tatt imot kristendommen, de falt da tilbake til å blote, slik som de før også hadde gjort nord i landet. Men da Olav Tryggvesson var blitt konge i Norge, var han lenge om sommeren i Viken; der kom det til ham mange av frendene hans og nogen av mågene hans og mange, som hadde vært gode venner med far hans, og han blev der mottatt med stor kjærlighet. Da kalte Olav til tale med sig morbrødrene sine, Loden, sin stefar, Torgeir og Hyrning, mågene sine, og bar siden med brennhug denne sak frem for dem, at de skulde ta på sig med ham og siden støtte alt det de orket at han vilde ta op kristendomsbud over hele riket sitt; han sier at han skal sette det igjennem å kristne alle i Norge, eller i annet fall dø: «jeg skal gjøre dere alle til store og mektige menn, for jeg tror dere best for frendskaps og mågskaps skyld.» Alle gikk de inn på å gjøre som han bød, og støttet ham i alt det han vilde, sammen med alle dem som vilde følge deres råd. Kong Olav lyste straks for almuen, at han vilde by alle menn i sitt rike å bli kristne. De som før hadde lovt dette, var de første til å samtykke i dette påbud; de var også de mektigste av dem som var tilstede, og alle de andre fulgte dem. Så blev da alle døpt øst i Viken. Siden fór kongen nord i Viken og bød alt folket å ta imot kristendommen; men dem som talte mot, refset han hårdt; somme drepte han og somme lot han lemleste, somme drev han bort fra landet. Det kom da så langt, at over hele det liket som kong Tryggve, far hans, hadde styrt, og like ens det, som Harald Grenske, hans frænde, hadde hatt, gikk alt folket under kristendommen som Olav bød; og den sommer og vinteren efter blev folket i hele Viken kristnet.


54.

Kong Olav fór tidlig om våren ut i Viken og hadde meget folk; han fór da nord på Agder, men hvor han hadde ting med bøndene, bød han alt folket å la sig døpe, og de gikk der under kristendommen, for ingen av bøndene våget å sette sig op mot kongen, og folket blev døpt hvor han fór.

På Hordaland var det mange og gjeve menn som var kommet av ætten til Horda-Kåre; han hadde hatt fire sønner: den ene var Torleiv Spake, den andre Ogmund, far til Torolv Skjalg, far til Erling av Sole (136); den tredje var Tord, far til Klypp herse, han som drepte Sigurd Sleva Gunhildsson (137); den fjerde var Olmod, far til Askel, far til Aslak Fitja.skalle (138). Denne ætt var dengang den største og gjeveste på Hordaland. Men da disse frendene spurte at gode råd var dyre, at kongen fór østfra langs med landet med meget folk og brøt de gamle lovene, men at alle som talte imot måtte vente refsing og hård medferd, så satte disse frender stevnelag sig imellem og skulde finne på råd; for de kunde vite at kongen snart vilde komme dit; de blir forlikt om at de skal komme mannsterke til Gulating og stevne møte med kong Olav Tryggvesson der.


55.

Olav stevnte ting så snart han kom til Rogaland; men da tingbudet kom til bøndene, samlet de sig mannssterke og fullt vepnet; og da de kom sammen, taltes de ved og samrådde og valgte ut de tre menn som var de målsnildeste i flokken deres til å svare kong Olav på tinget og tale mot ham og si at de vilde ikke finne sig i ulov, enda kongen selv bød dem. Men da bøndene kom til tinget og ting var satt, stod kong Olav op og talte først blidt til bøndene. Men innholdet av talen hans var likevel at han vilde at de skulde ta imot kristendommen; han bad dem først om det med fagre ord, men til slutt lovte han dem som talte imot og ikke vilde gå med på påbudene hans, at de skulde få av ham vrede og refsing og hård medferd, hvor han kunde komme til. Men da kongen sluttet talen, da stod den av bøndene op som var den mest veltalende og først var tatt til å svare kong Olav. Men da han vilde til å tale, kom det på ham slik hoste og trengsel for brystet at han ikke fikk et ord frem, men måtte sette sig ned. Da stod den andre bonden op og vilde ikke la svaret falle, enda det var gått galt for den første. Men da han tok på å tale, var han så stam, at han ikke fikk et ord frem; da tok alle som hørte på til å le, og bonden satte sig ned. Da stod den tredje op og vilde tale imot kong Olav, men da han tok på å tale, var han så hes og tykk i mælet, at ingen kunde høre hvad han sa, og han måtte sette sig ned. Da blev det ingen av bøndene til å tale imot kongen. Men da bøndene ikke fikk nogen til å svare kongen, blev det ikke noget av at de reiste sig og gjorde motstand mot kongen. Det blev da til at alle gikk med på det som kongen bød. Hele tingfolket der var døpt før kongen skiltes fra dem.


56.

Kong Olav stevnet med sine menn til Gulating, for bøndene hadde sendt bud til ham at de der vilde svare på hans sak. Men da begge flokkene kom til tinget, vilde kongen først tale med landshøvdingene. Men da de var kommet på stevnet alle sammen, bar kongen frem sitt ærend og bød dem å ta imot dåpen efter hans bud. Da sier Olmod den gamle: «Vi frender har talt om denne sak mellem oss og vil alle ta ét råd. Såfremt du konge, tenker å tvinge oss frender til slike ting som å bryte vår lov og tvinge oss under dig på nogen vis, da vil vi stå imot dig av all makt, og da får lagnaden råde for seieren. Men vil du konge, gi oss frender nogen nyttige gaver, så kan du gjøre så vel at vi alle vil vende oss til dig og tjene dig i alle måter.» Kongen sa: «Hvad vil Dere kreve av mig, så at forliket vårt kan bli som best?» Da sier Olmod: «Det er det første, om du vil gifte Astrid, søster din, med Erling Skjalgsson, frenden vår, som vi holder for det beste mannsemne av alle unge menn i Norge.» Kongen sier at han syntes det var rimelig at dette vilde være et godt gifte, han sa at Erling var av god ætt og så ut efter noget; men likevel,» sier han, «skal Astrid selv svare i denne sak.» Siden talte kongen med sin søster om dette. «Lite nyter jeg nu godt av det,» sier hun, «at jeg er kongsdatter og kongssøster, om jeg skal giftes med en mann uten fyrstenavn; jeg vil da heller vente nogen år på et annet gifte,» og de talte ikke mere om dette denne gang.


57.

Olav lot nu ta en høk som Astrid eide, og lot plukke alle fjærene av og sendte den siden til henne. Da sa Astrid: «Vred er bror min nu!» Siden stod hun op og gikk til kongen; han hilste henne vennlig. Da sier Astrid at hun vil, at kongen skal sørge for hennes gifte slik som han vil. «Det tenkte jeg,» sier kongen, «at jeg vilde få makt til her i landet å gjøre den til jarl, som jeg vil ha.» Kongen lot da kalle Olmod og Erling og alle frendene deres til samtale. Det blev da talt om dette giftermål, og det endte så at Astrid blev festet til Erling. Siden lot kongen sette tinget og bød bøndene kristendommen. Da var Olmod og Erling foregangsmenn til å drive på denne saken for kongen, og med dem gikk alle frendene deres. Ingen hadde da mot til å tale imot, og alt folket blev da døpt og kristnet.


58.

Erling Skjalgsson holdt om sommeren bryllupet sitt og det var en mengde folk der; der var også kong Olav. Da tilbød kongen å gi Erling jarledømme. Erling sier så: «Herser har frendene mine vært og jeg vil ikke ha høiere navn enn de. Men det vil jeg ta imot av Eder, konge, at I lar mig være den største med det navnet her i landet.» Kongen lovte ham det. Og da de skiltes gav kong Olav Erling, mågen sin, landet nord fra Sognsjø og øst til Lin desnes (139) på slike vilkår, som Harald den hårfagre hadde gitt sine sønner.


59.

Denne samme høst stevnet kong Olav 4 fylkers ting nord på Stad på Dragseid (140); dit skulde sogninger, fjordinger, sunnmøringer og raumsdøler komme. Kong Olav fór dit med et stort følge av menn som han hadde hatt med østfra landet, og like ens med dem som var kommet til ham på Rogaland og Hordaland. Da kong Olav kom der på tinget, bød han kristendom der som på andre steder. Men fordi kongen var så mannssterk blev de redd, og til slutt bød kongen dem to vilkår, enten at de skulde ta mot kristendommen og la sig døpe, eller i annet fall at de skulde holde strid med ham. Men da bøndene ikke så nogen råd for dem til å slåss med kongen, blev det andre vilkår tatt, at alt folket skulde la sig kristne. Men kong Olav farer da med hæren sin til Nordmøre og kristner det fylket. Siden seilte han inn på Lade og lot bryte ned hovet og tok alt gods og alt skrud fra hovet og fra guden; han tok fra døren i hovet en stor gullring, som Håkon jarl hadde latt gjøre; siden lot kong Olav hovet brenne. Men da bøndene blev var dette, lot de hærpil fare over alle fylkene, stevnet hær ut og vilde gå mot kongen. Da holdt kong Olav med hæren sin ut efter fjorden og stevnet siden nordefter langs med landet og var ment på å fare nord til Hålogaland og kristne der; men da han kom nord i Bjørnør (141), spurte han det fra Hålogaland, at de der hadde hær ute og tenkte å verge landet mot kongen. Høvdinger for denne hæren var Hårek fra Tjotta (142), Tore Hjort fra Vågar (143) og Øyvind Kinnriva. Men da Olav spør dette, snur han og seiler sydefter langs med landet. Men da han kom syd om Stad, fór han langsommere, men kom likevel i førstningen av vinteren helt øst til Viken.


60.

Dronning Sigrid i Svitjod, som blev kalt den storråde, satt på gårdene sine. Denne vinteren fór det menn mellem kong Olav og dronning Sigrid, og fridde for kong Olav til dronning Sigrid, men hun tok vennlig imot frieriet og saken blev avtalt. De sendte kong Olav dronning Sigrid den store gullringen som han hadde tatt ut av hovdøren på Lade, og den tyktes å være den kosteligste gave. Om denne saken skulde det våren efter være stevnelag i Elven (144) ved landemerket. Men da denne ringen som kong Olav hadde sendt dronning Sigrid, blev skrytt op slik av alle, var det hos dronningen to gullsmeder som var brødre. De tok ringen og veide den i hendene og hvisket noget sig imellem, da lot dronningen dem kalle til sig og spurte hvad de spottet over ved ringen. De nekter det; hun sier at de for enhver pris skal la henne vite hvad de har funnet ved den. De sier at det er fusk i ringen. Siden lot hun ringen bryte i sund, og da fant de kobber inne i den. Da blev dronningen vond og sa at Olav nok kunde svike henne i mere enn i dette ene. Denne samme vinter fór kong Olav op til Ringerike og kristnet der. Åsta Gudbrandsdatter hadde kort efter Harald Grenskes fall giftet sig med en mann som het Sigurd Syr (145); han var konge på Ringerike. Sigurd var sønn av Halvdan, men han var sønn av Sigurd Rise, sønn av Harald Hårfagre. Hos Åsta var dengang Olav, sønnen hennes med Harald Grenske; han blev i barndommen opfødd hos Sigurd Syr, stefar sin. Men da kong Olav Tryggvesson kom til Ringerike for å påby kristendommen, da lot Sigurd Syr sig kristne med Åsta, konen sin, og Olav, sønnen hennes, og Olav Tryggvesson holdt Olav Haraldsson under dåpen; da var han 3 vintrer gammel (146). Kong Olav fór da atter ut i Viken og var der om vinteren; det var den tredje vinteren, han var konge over Norge.


61.

Tidlig om våren fór kong Olav øst til Konungahella (147) til stevnet med dronning Sigrid. Men da de møttes, talte de om denne saken som hadde vært på tale mellem dem om vinteren, at de skulde gifte sig, og det så ut til å lage sig. Da sa kong Olav at Sigrid skulde ta dåpen og den rette tro. Hun svarer så: «Ikke vil jeg gå fra den troen jeg har hatt før og frendene mine før mig. Men jeg skal heller ikke si noget imot om du tror på den gud, som du liker.» Da blev kong Olav meget vred og svarte hastig: «Hvorfor skulde jeg ha dig, din hundhedning? (148)», og slo henne i ansiktet med hansken sin som han holdt i hånden. Siden stod han op og hun gjorde det samme. Da sa Sigrid: «Dette kunde vel bli din bane!» Siden skiltes de, kongen fór nord i Viken, men dronningen øst til Sveavelde.


62.

Kong Olav fór så til Tunsberg og holdt ting der og sa på tinget, at alle som de visst fikk vite fór med galder og trolldom eller var seidmenn, de skulde alle fare bort fra landet. Siden lot kongen ransake efter slike folk i bygdene der omkring og by dem alle til sig. Men da de kom dit, var det en mann mellem dem som het Øyvind Kjelda (149), han var sønnesønn til Ragnvald Rettelbeine (150), sønn av Harald Hårfagre. Øyvind var seidmann og en stor trollmann. Kong Olav lot disse mennene komme sammen i én stue og lot der stelle alt godt til og gjøre et gjestebud for dem og gav dem sterk drikk, og da de var drukne, lot Olav sette ild på stuen, og da brant denne stuen med alt det folket som var inne der, så nær som Øyvind Kjelda, som slapp ut gjennem ljoren og kom sig unda. Men da han var kommet langt bort, møtte han på sin vei nogen menn som skulde til kongen, og bad dem si kongen at Øyvind Kjelda var kommet bort fra ilden, og han vilde aldri siden komme i kong Olavs vold; men han vilde fare frem på samme vis som han før hadde gjort med alle kunstene sine. Men da disse menn kom til kong Olav, fortalte de slikt om Øyvind som han hadde bedt dem. Kongen lot ilde over at Øyvind ikke var død.


63.

Da det våredes, fór kong Olav ut efter Viken og var i gjestebud på storgårdene sine, og sendte bud over hele Viken at han vilde ha leding ute om sommeren og fare nord i landet. Siden fór han nord til Agder, og da det led ut i langefasten (151), seilte han nord til Rogaland og kom påskeaften (152) til Ogvaldsnes på Kormt. Der hadde de stelt i stand et påskegjestebud til ham; han hadde næsten 300 mann. Samme natt kom Øyvind Kjelda dit til øen med et langskib med fullt mannskap; det var alt i hop seidmenn og trollpakk. Øyvind og følget hans gikk op av skibet og tok til å trolle. Øyvind satte huldre-hatt på dem og gjorde slik mørk skodde at kongen og folkene hans ikke skulde kunne se dem. Men da de kom nær til gården på Ogvaldsnes, blev det lys dag, og da blev det anderledes enn Øyvind hadde tenkt; det mørket som han hadde gjort med trolldom, kom da over ham og folkene hans, så at de så ikke mere med øinene enn med nakken og fór rundt i ring. Men vakten til kongen så hvor de fór og visste ikke, hvad det var for folk. Det blev da sagt til kongen, og han og alle hans menn stod da op og klædde sig på. Men da kongen så hvor Øyvind og følget hans fór, bad han sine menn vepne sig og gå og se efter, hvad dette var for folk. Men da kongsmennene kjente Øyvind, tok de ham og alle de andre til fange og leide dem til kongen. Øyvind fortalte da alt det som var hendt ham på ferden. Siden lot kongen ta dem alle og føre dem ut på et skjær der vannet gikk over når det var flo og binde der der. På den vis lot Øyvind og de andre livet sitt. Denne fluen blev siden kalt Skratte-skjær (153).


Halvdan Egedius: Seidmændene på Skratte-skjær.


64.

Det er fortalt at en kveld da kong Olav var i gjestebud på Ogvaldsnes, kom det en gammel mann, som var overlag god til å tale, han hadde en sid hatt og var enøiet; denne mannen kunde fortelle fra alle land. Han kom sig i samtale med kongen. Kongen syntes det var stor moro i det han fortalte og spurte ham om mange ting, men gjesten gav svar på alt det han spurte om, og kongen satt lenge med ham om kvelden. Da spurte kongen om han visste hvem Ogvald hadde vært, som nesset og gården var kalt efter. Gjesten sier at Ogvald var konge og en stor hærmann og blotet mest til en ko og hadde den med sig hvor han fór, og han syntes det var helsebot i stadig å drikke melken dens. «Kong Ogvald sloss med en konge som het Varen, og i dette slaget falt kong Ogvald. Han blev hauglagt her ikke langt fra gården og de bautasteinene satt op som enda står her. Men på et annet sted derfra blev koen hauglagt.» Slike ting og meget annet fortalte han om konger og andre gamle tidender. Men da de hadde sittet lenge oppe om natten, minte biskopen kongen om at det var tid å legge sig; kongen gjorde da så. Men da han hadde klædd av sig og lagt sig i sengen, satte gjesten sig på fottrinet og talte atter lenge med kongen; og når han var ferdig med én fortelling, vilde kongen alltid høre mere. Da talte biskopen til kongen og sa at nu var det tid til å sove. Kongen gjorde da så, men gjesten gikk ut. Litt efter våknet kongen og spurte da efter gjesten og bad dem kalle ham til sig; men da fantes gjesten ingen steder. Morgenen efter lot kongen kalle til kokken og ham som stod for drikken, og spurte om nogen ukjent mann hadde kommet til dem. De sa at da de skulde stelle til maten, kom det en mann og sa at det var fælt dårlig kjøtt de kokte til kongens bord, og dermed gav han dem to digre og fete nautesider, og dem kokte de med det andre kjøttet. Da sier kongen, at all denne maten skulde de ødelegge, og at dette hadde ikke vært nogen mann, men det måtte ha vært Odin, som hedenske menn lenge hadde trodd på; han sa at Odin (154) skulde ikke komme nogen vei med å svike dem.


65.

Kong Olav drog da en stor hær sammen øst fra landet om sommeren og styrte med denne hæren nord til Trondheim og la først inn til Nidar-os (155). Siden lot han fare tingbud rundt hele fjorden og stevnet 8 fylkers ting på Frosta (156); men bøndene gjorde tingbudet om til hærpil (157) og stevnet sammen alle menn over hele Trondheim. Men da kongen kom til tinget, var bondealmuen kommet der fullt væpnet. Da tinget var satt, talte kongen til folket og bød dem å ta ved kristendommen. Men da han hadde talt en liten stund, ropte bøndene og bad ham tie stille og sa, at ellers vilde de gå på ham og jage ham bort. «Så gjorde vi,» sa de, «med Håkon Adalsteinsfostre, da han bød oss slikt bud, og vi akter ikke dig mere enn ham.» Men da kong Olav så hvor rasende bøndene blev og at de hadde så stor hær at han ikke kunde stå imot dem, da snudde han talen sin om og lot som om han holdt med bøndene og sa som så: «Jeg vil at vi skal bli venner igjen, slik som vi før har avtalt mellem oss. Jeg vil komme dit hvor dere har det største blotet deres og se på skikkene deres. Da skal vi alle ta vårt råd om hvad for skikker vi vil ha og da skal vi alle bli forlikt om det.» Men da kongen talte mildt til bøndene, myknet de og siden gikk samtalen deres godt og fredelig, og til slutt blev det avtalt, at det skulde være midtsommerblot inne på Mæren, og dit skulde alle høvdinger og mektige bønder komme, slik som skikk var, og dit skulde også kong Olav komme.


66.

Skjegge het en mektig bonde, han blev kalt Jarnskjegge; han bodde på Ophaug på Yrjar (158). Skjegge talte først mot kristendommen. På denne måten sluttet tinget. Bøndene fór hjem, men kongen over til Lade.


67.

Kong Olav lå med skibene sine i Nid og hadde 30 skib og en stor og vakker hær; men kongen selv var ofte på Lade med hirden sin. Men da det led mot den tiden at blotet skulde være inne på Mæren, gjorde kong Olav et stort gjestebud på Lade; han hadde sendt bud inn på Strind og op i Guldalen og bedt til sig høvdinger og andre storbønder. Men da gjestebudet var ferdig og gjestene var kommet, da var det den første kvelden et gildt lag; det blev skjenket godt i og folk blev ordentlig drukne. Men natten efter sov alle i ro der. Morgenen efter, da kongen var klædd, lot han synge messe for sig, og da messen var slutt, lot kongen blåse til husting; da gikk alle mennene hans i land og fór til tinget. Men da tinget var satt, stod kongen op og talte og sa: «Vi holdt ting inne på Frosta, og jeg bød da bøndene at de skulde la sig døpe; men de bød mig derimot, at jeg skulde gi mig til å blote med dem, like ens som kong Håkon Adalsteinsfostre hadde gjort. Det blev da avtalt mellem oss om at vi skulde møtes inne på Mæren og gjøre et stort blot der. Men om jeg skal blote med dere, så vil jeg la gjøre det største blot som brukelig er, og blote mennesker. Ikke vil jeg til det velge treller eller illgjerningsmenn, men jeg skal velge de gjeveste menn og gi til gudene, og til det nevner jeg Orm Lygra fra Medalhus, Styrkår fra Gimsar, Kår fra Gryting, Asbjørn Torbergsson fra Varnes, Orm fra Ljoksa og Halldor fra Skerdingstedja,» og dertil nevnte han fem andre av de gjeveste mennene og sier, at dem vil han blote til godt år og fred, og lot straks ta på dem. Men da bøndene så at de ikke hadde folk nok mot kongen, så bad de om grid for sig og la alt sitt råd i kongens hånd. De blev da forlikt slik at alle de bøndene som var kommet dit, lot sig døpe og gjorde ed til kongen på at de skulde holde den rette tro og legge all blotskap ned. Kongen hadde da alle disse mennene i gjestebudet sitt til de gav sønnene eller brødrene sine eller andre nærfrender som gisler til kongen.


68.

Kong Olav fór med hele hæren sin inn i Trondheim. Men da han kom til Mæren, så var de kommet dit alle de høvdingene til trønderne som stod mest imot kristendommen, og hadde med sig alle de storbøndene som før hadde holdt blotene oppe på dette sted; det var da folksomt der og på samme vis som det før hadde vært på Frostatinget. Kongen lot da kreve ting, og begge flokker gikk fullt væpnet til tinget; men da tinget var satt, talte kongen og bød mennene kristendommen. Jarnskjegge svarte på kongens tale på bøndenes vegne og sa, at bøndene vilde nu som før, at kongen ikke skulde bryte loven for dem: «Vi vil, konge!» sier han, «at du skal blote slik som andre konger her har gjort før dig.» Bøndene gjorde stort ståk til talen hans og sa at de vilde at alt skulde være som Skjegge sa. Da sier kongen at han vil gå til hovet og se skikkene deres når de bloter. Det likte bøndene godt og begge flokkene fór til hovet.


69.

Nu går kong Olav inn i hovet med nogen få av sine menn og nogen få av bøndene; men da kongen kom dit gudene var, så satt Tor der og var mest æret av alle gudene og var prydet med gull og sølv. Kong Olav løftet da op en gullslått øksestav (159), han hadde i hånden, og slo til Tor så han falt av stallen; siden løp kongsmennene til og skjøv alle gudene ned fra stallene; men mens kongen var inne i hovet, blev Jarnskjegge drept utenfor hovsdøren, og det gjorde kongsmennene. Men da kongen kom ut til sine menn, bød han bøndene to vilkår: det ene at nu skulde de alle ta ved kristendommen, men det andre å holde slag med ham. Men da Skjegge var drept, var det ingen foregangsmann i bondehæren til å reise merke mot kong Olav. Derfor valgte de det andre vilkåret, å gå til kongen og lyde det som han bød. Da lot kong Olav døpe alle de folk som var der, og tok gisler av bøndene om at de skulde holde kristendommen sin. Siden lot kong Olav sine menn fare rundt i alle fylkene i Trondheim; da talte ingen mann imot kristendommen, og da blev alt folket døpt i Trøndelagen.


70.

Kong Olav fór med hæren sin ut til munningen av Nidelven. Der lot han reise hus på bakken ved Nid og fastsatte at det skulde være kjøpstad der. Han gav mennene tufter der til å gjøre sig hus, men lot bygge en kongsgård ovenfor Skipakrok (160). Dit lot han om høsten flytte alt det som trengtes til vintersete, og han hadde en stor mengde folk der.


71.

Kong Olav satte stevnelag med frendene til Jarnskjegge og bød dem bøter; men der var mange gjeve menn til å svare kongen. Jarnskjegge hadde en datter som het Gudrun; det blev til slutt avtalt at kong Olav skulde gifte sig med Gudrun. Men da bryllupstiden kom, gikk de i seng sammen, kong Olav og Gudrun. Men den første natten de lå sammen, drog hun en kniv frem straks kongen var sovnet og vilde stikke i ham. Men da kongen blev var det, tok han kniven fra henne, stod op av sengen og gikk til sine menn og sa hvad som var hendt. Gudrun tok da også klærne sine og alle de menn som hadde fulgt henne dit, og fór sin vei bort, og Gudrun kom ikke siden i samme seng som kong Olav.


72.

Denne samme høst lot kong Olav reise et stort langskib på ørene ved Nid; det var en snekke; han hadde til det mange skibssmeder (161). Men da skibet var ferdig i førstningen av vinteren, hadde det 30 rum, høie stavner og var ikke stort i forhold dertil; dette skibet kalte kongen Tranen.

Efter Jarnskjegges død blev liket hans flyttet ut på Yrjar, og der ligger han i Skjeggeshaugen på Austråt (162).


73.

Da kong Olav Tryggvesson hadde vært to vintrer konge i Norge, var det hos ham en saksisk prest, som het Tangbrand. Han var en stor villstyring og drapsmann, men en god klerk og en rask kar; men fordi han var så ustyrlig vilde ikke kongen ha ham hos sig og gav ham det ærend at han skulde fare til Island og kristne landet. Han fikk et kjøpskib og det er å fortelle om ferden hans, at han kom til Austfjorden på Island til søndre Ålptafjord, og var vinteren efter hos Hall på Sida (163). Tangbrand forkyndte kristendommen på Island, og efter hans ord lot Hall og alle folkene hans sig døpe og mange andre høvdinger, men det var flere som talte imot. Torvald Veile (164) og Veterlide skald diktet nidviser om Tangbrand, men han drepte dem begge. Tangbrand var to vintrer på Island og blev tre menns bane før han fór bort.


74.

Sigurd het en mann, og Hauk het en annen; de var fra Hålogaland og lå meget i kjøpferder. De hadde en sommer fart vest til England. Men da de kom tilbake til Norge, seilte de nordefter langs med landet, men på Nordmøre kom de sammen med mennene til kong Olav. Da det blev sagt kongen at det var kommet nogen menn der fra Hålogaland, som var hedninger, lot kongen styremennene kalle til sig; han spør dem, om de vil la sig døpe, men de svarer nei til det. Siden talte kongen til dem på mange måter, men det nyttet ikke noget; da truet han med å drepe eller skamhugge dem, men de brydde sig heller ikke om det. Da lot han dem sette i jern og hadde dem hos sig en tid, og de blev holdt i lenker. Kongen talte ofte for dem, men det monnet ikke noget. En natt blev de borte, så at ingen fikk spurlag på dem eller visste på hvad måte de kom sig bort. Men om høsten kom de frem nord til Hårek på Tjotta; han tok vel imot dem og der hos ham var de om vinteren og hadde det godt.


75.

Det var om våren en godværsdag, at Hårek var hjemme og det var få folk på gården og han syntes det var dauv» ligt. Sigurd spurte om han vilde være med ut og ro og ha det moro. Det likte Hårek godt. De går siden til stranden og drar frem en seksæring (165); Sigurd tok fra naustet seil og greier som fulgte skibet, slik som de ofte var vant til å gjøre å ha seil med når de var ute for moro skyld. Hårek gikk ut i skibet og la styret i lag. Sigurd og bror hans var fullt væpnet, slik som de var vant til stadig å gå hjemme hos bonden. De var begge sterkere enn folk flest; men før de gikk ut på skibet, kastet de ut nogen smørlauper og en brødkurv og bar mellem sig en stor bøtte øl ut på skibet. Siden rodde de fra land; men da de var kommet et lite stykke fra øen, drog brødrene op seilet, men Hårek styrte; det bar da fort bort fra øen. Da gikk brødrene akterut dit Hårek satt og Sigurd sa til Hårek bonde: «Nu skal du velge her et av disse vilkårene: det er det ene å la oss brødre råde for ferden vår og dit vi stevner; det er det andre, å la oss binde dig, og det tredje er at vi vil drepe dig.» Hårek så da hvorledes han var faren. Han stod ikke mål med mere enn én av brødrene om de var like rustet; derfor valgte han det som han syntes var noget av det likeste, at la dem råde for ferden. Og dette gjorde han eden sin på og gav dem sitt ord på det. Siden gikk Sigurd til styret og stevnet sydefter langs med landet. Men brødrene aktet sig vel så de ikke skulde møte folk, men de fikk god bør. De stanset ikke før de kom syd til Trondheim og inn til Nidaros og der fant de kong Olav. Siden lot kong Olav kalle Hårek til samtale med sig og bad ham å la sig døpe, men Hårek talte imot. Dette talte kongen og Hårek om i mange dager, somme tider så mange hørte på det, og somme tider alene; men de blev ikke forlikt. Men til slutt sier kongen til Hårek: «Nu skal du fare hjem, og jeg vil ikke gjøre dig noget vondt for det første, — både fordi vi er nær i skyld til hverandre og forat du ikke skal si at jeg har fanget dig med svik. Men det skal du vite for visst, at til sommeren tenker jeg mig nordover for å gjeste dere Håløygene. Dere skal da få se om jeg kan refse dem som står imot kristendommen.» Hårek var vel nøid med å komme bort derfra så snart det var råd. Kong Olav gav Hårek en god skute, som 10 eller 12 mann på hver side rodde, og lot skibet ruste ut som best med alt det som trengtes. Kong Olav lot Hårek få med 30 mann, spreke og vel rustede karer.


76.

Hårek fra Tjotta fór bort fra byen så snart han kunde; men Hauk og Sigurd blev hos kongen og lot sig begge døpe. Hårek fór sin vei, til han kom hjem til Tjotta. Han sendte bud til sin venn Øivind Kinnriva og bad dem si ham at Hårek fra Tjotta hadde funnet kong Olav, men hadde ikke latt sig tvinge til å ta imot kristendommen; det bad Hårek også si ham, at kong Olav tenkte til sommeren å fare med en hær imot dem og da måtte de akte sig godt og bad Øyvind komme til sig så snart han kunde. Men da dette budet kom til Øyvind, sa han at det blev nødvendig å finne på et råd for det, så ikke kongen fikk dem i sin vold. Øyvind fór da så snart som mulig med en letteskute og nogen få mann på den. Men da han kom til Tjotta, tok Hårek vel imot ham og straks gikk de, Hårek og Øyvind, til samtale på den andre siden av gården. Men da de hadde talt en kort stund sammen, da kom mennene til kong Olav, som hadde fulgt Hårek nord og tok Øyvind til fange og leide ham til skibet med sig og fór siden bort med ham. De stanset ikke før de kom til Trondheim og fant kong Olav i Nidaros. Øyvind blev da ført til samtale med kong Olav. Kongen bad ham å la sig døpe som andre menn. Øyvind svarte nei. Kongen bad ham med blide ord å ta mot kristendommen og sa ham mange gode grunner til det, og like ens biskopen. Men Øyvind lot sig ikke rokke. Da bød kongen ham gaver og store veitsler, men Øyvind viste det alt sammen fra sig. Da lovte kongen ham mishandling eller død, men Øyvind gav ikke efter. Siden lot kongen bære inn et fat fullt av glør og sette på maven til Øyvind, og snart brast buken i sund. Da talte Øyvind: «Ta fatet av mig; jeg vil tale nogen ord før jeg dør,» — og så blev gjort. Da spurte kongen: «Vil du nu, Øyvind, tro på Kristus?» «Nei,» sa han, «jeg kan ingen dåp få; jeg er en ånd som er manet i menneskeham ved Finners trolldom, for far og mor min fikk ikke før barn.» Siden døde Øyvind, han hadde vært den største trollmann.


77.

Våren efter lot kong Olav sette i stand skibene sine og gjøre hæren ferdig. Da styrte kongen selv Tranen og hadde en stor og vakker hær. Men da han var rede, holdt han ut efter fjorden med hæren, siden nord forbi Byrda og så nord til Hålogaland, men hvor han kom til land, holdt han ting og bød alt folket der å ta dåpen og den rette tro. Det var ingen som trodde sig til å tale imot og hele landet blev da kristnet der han fór. Kong Olav tok gjesting på Tjotta hos Hårek; da blev han døpt og alt folket hans. Da de skiltes gav Hårek kongen store gaver og blev hans mann, og han fikk veitsler og lendermannsrett av kongen.


78.

Raud den ramme (166) het en bonde som bodde på Godøy i den fjorden som heter Salpte (167). Raud var meget rik og hadde mange huskarer; han var en mektig mann og var fulgt av en stor flokk finner, så snart han trengte til dem. Raud var en ivrig blotmann og svær til å trolle. Han var en god venn til den mannen som før er nevnt (168), Tore Hjort; de var begge mektige høvdinger. Men da de spurte at kong Olav fór med hær nordefter om Hålogaland, samlet de en hær til sig og bød skib ut og fikk mange folk. Raud hadde en stor drake med gullhoder på; dette skibet hadde 30 rum og var stort i forhold dertil; også Tore Hjort hadde et stort skib. De styrer med denne hæren sin sydefter imot kong Olav. Men da de møttes la de til strid mot kong Olav; det blev en hård strid der, og det blev snart mannefall, men mest i flokken til håløygene; skibene deres blev ryddet og dernæst kom frykt og redsel over dem; da rodde Raud med draken sin ut til havs og lot dernæst dra seil op. Raud hadde stødt bør hvor han enn vilde seile, og det kom av trollskapen hans. Det er kort å si om Rauds ferd at han seilte hjem til Godøy. Tore Hjort flyktet inn til land og der løp de av skibene; men kong Olav fulgte efter og hans menn løp også av skibene og jagde og drepte dem; kongen var da lengst fremme som han alltid var, når de skulde øve slikt. Han så hvor Tore Hjort fløi; han var snarere på foten enn nogen annen. Kongen løp efter ham, fulgt av Vige, hunden sin. Da sa kongen: «Vige, ta Hjorten!» Vige fløi frem efter Tore og fór straks op på ham. Tore måtte stanse. Da skjøt kongen et spyd efter Tore og Tore hugg til hunden med sverdet og gav den et stort sår; men i det samme fløi spydet til kongen inn under armen på Tore, så det gikk igjennem ham og stod ut på den andre siden. Der lot Tore sitt liv, men Vige blev båret såret til skibene. Kong Olav gav grid til alle de menn, som bad om det og vilde ta mot kristendommen.


79.

Kong Olav holdt med hæren sin nordefter langs med landet og kristnet alle folk der han fór. Men da han kom nord til Salten, vilde han fare inn i fjorden og finne Raud, men det stod styggvær og overhendig storm utefter fjorden, og kongen lå der henimot en uke, og det samme styggværet holdt sig innenfra fjorden, men utenfor var det blåsende bør til å seile nordefter langs med landet. Kongen seilte da helt nord til Omd (169), og der gikk hele folket under kristendommen. Siden snudde kongen og for sydefter igjen. Men da han kom syd til Salten, var det styggvær og sjødriv ut efter fjorden. Kongen lå nogen netter der, men været var det samme. Da talte kongen til biskop Sigurd og spurte om han kunde gi noget råd mot dette. Biskopen sa at han skulde friste om Gud vilde legge sin hjelp til å seire over denne djevels-kraften.


80.

Biskop Sigurd tok nu hele sitt messeskrud og gikk frem i stavnen på kongsskibet og lot tende kjerter og bar frem røkelse og satte et krusifiks op i stavnen og leste evangeliet og mange andre bønner og stenket vievann over hele skibet. Siden bad han dem ta tjeldene ned og ro inn i fjorden. Kongen lot da rope til de andre skibene at alle skulde ro efter ham. Men da roningen var satt i gang på Tranen, gikk hun inn i fjorden, og de som rodde på dette skibet, kjente ingen vind på sig, og det lå et åpent rum efter i kjølfaret, der det var stille, men sjørøken stod så tett på begge sider at de ikke så fjellene på nogen av sidene. Slik rodde det ene skibet efter det andre der i stille vær, og de fór slik hele dagen og natten efter og kom litt før dag til Godøiene. Men da de kom til gården til Raud, fløt den store draken hans der ved land. Kong Olav gikk straks op til gården med mennene sine og tok på det loftet som Raud sov i, og mennene hans brøt det op og løp inn der. Da blev Raud fanget og bundet, men av de andre menn som var der inne, blev nogen drept og andre fanget. Så gikk kongsmennene til den skålen, som huskarene til Raud sov i; der blev nogen drepte og nogen bundet, og somme dengte de. Kongen lot da Rauid leie frem for sig og bad ham å la sig døpe. «Da skal jeg,» sa kongen, «ikke ta fra dig din eiendom, men heller være din venn, om du kan stelle dig slik.» Raud ropte imot dette og sa, at han aldri skulde tro på Kristus, og spottet Gud fælt. Da blev kongen harm og sa at Raud skulde få den verste død. Da lot kongen ta og binde ham med ryggen til en stang og sette en pinne mellem tennene hans og således lukke munnen op. Så lot kongen ta en lyngorm og bære til munnen hans; men ormen vilde ikke inn i munnen og vred sig bort, for Raud åndet imot den. Da lot kongen ta en hul kvannestilk og sette i munnen på Raud, men somme sier, at kongen lot ta sin lur og sette i munnen på ham og stakk ormen inn i den og lot føre en gloende jernstang inn efter; da gikk ormen inn i munnen på Raud og siden i halsen og skar sig ut gjennem siden; der lot Raud sitt liv. Kong Olav tok en mengde med gods i gull og sølv og annet løsøre, våpen og mange slag dyrebare saker; kongen lot døpe alle menn som hadde fulgt Raud, men dem som ikke vilde det, lot han drepe eller pine. Da tok kong Olav den draken som Raud hadde hatt, og styrte den selv, for den var et meget større og vakrere skib enn Tranen; fremme var det et drakehode, men akter en krok og videre som en spord, og begge nakkene (170) og hele stavnen var gull-lagt. Dette skibet kalte kongen «Ormen», for når seilet var i luften, var det som vingen på en drake; dette var det fagreste skibet i hele Norge. De øiene som Raud bodde på heter Gylling og Hæring, men tilsammen heter de Godøiene, og Godøystrømmen er nordenfor mellem dem og fastlandet. Kong Olav kristnet hele denne fjorden og fór siden sin vei sydover langs med landet, og det hendte meget på denne ferden, som de har gjort frasagn om, at troll og vonde vetter gav sig i lag med mennene hans og stundom med ham selv. Men vi vil heller skrive om hvorledes det gikk til at kong Olav kristnet Norge og de andre landene som han førte kristendommen til. Kong Olav kom med hæren sin samme høst til Trondheim og styrte til Nidaros og laget sig til vintersete der.

Det som jeg nu vil la skrive om er fortellingen om islendingene.


81.

Denne samme høsten kom det fra Island til Nidaros Kjartan, sønn til Olav Hoskuldsson og dattersønn til Egil Skallagrimsson (171), han er blitt kalt det beste mannsemne som er blitt født på Island. Der var da og Halldor, sønn til Gudmund på Modruveller (172), og Kollbein, sønn til Tord Frøisgode og bror til Brenne-Flose (173), den fjerde var Sverting, sønn til Runolv gode (174). Alle disse var hedninger, like ens som mange andre, somme mektige, somme småfolk. Da kom det også fra Island gjeve menn som hadde tatt kristendommen av Tangbrand. En av dem var Gissur Hvite, sønn til Teit Ketelbjørnsson, men mor hans var Ålov, datter til Boddvar herse, sønn til Vikingekåre. Bror til Bodvar var Sigurd, far til Eirik Bjodaskalle, far til Astrid, mor til kong Olav. En annen islandsk mann het Hjalte Skjeggesson, som var gift med Vilborg, datter til Gissur Hvite; Hjalte var også kristen. Kong Olav tok med glede imot Gissur og Hjalte, mågene hans, og de var hos ham. Men de islendingene som rådet for skibene og var hedninger, fristet å få seile bort så snart kongen kom til byen, for det var sagt dem at kongen nødet alle menn til kristendommen; men været var imot dem og drev dem tilbake under Nidarholmen. Disse rådet der for skibene: Toraren Nevjolvsson, Hallfrød skald Ottarsson, Brand den gavmilde og Torleik Brandsson. Dette blev fortalt til Olav, at det var islendinger der med nogen skib og at de alle var hedninger og vilde flykte fra møte med kongen. Da sendte kongen bud til dem og forbød dem å styre bort, men bad dem legge inn til byen; det gjorde de, men losset ikke noget fra skibene sine.


82.

Da kom Mikjalsmesse (175). Den dagen holdt kongen svært hellig og lot synge høitidelig messe. Islendingene gikk bort og lyttet til den fagre sangen og klokkelyden. Men da de kom til skibene sine, sa hver av dem, hvad han hadde syntes om skikkene til de kristne menn. Kjartan roste dem, men de fleste andre lastet dem; men det er, som sagt er, at «mange er kongens ører»: dette blev fortalt til kongen. Da sendte han straks samme dag en mann efter Kjartan og bad ham komme til sig. Kjartan gikk med nogen menn til kongen; han tok vel imot ham. Kjartan var en stor og vakker mann og god til å tale. Men han og kongen hadde ikke skiftet mange ord før kongen bød Kjartan å ta imot kristendommen. Kjartan sier at han vil ikke si nei til det, om han da skal få kongens vennskap. Kongen lovte ham sitt fulle vennskap, og dette avtalte de nu mellem sig. Dagen efter blev Kjartan døpt og Bolle Torlaksson, hans frende, og hele følget deres; Kjartan og Bolle var i gjestebud hos kongen så lenge de var i de hvite klærne (176), og kongen var svært vennlig mot dem.


83.

Kong Olav gikk en dag ute på stretet (177), men nogen menn gikk imot ham, og den som gikk forrest, hilste kongen. Kongen spurte denne mannen om hans navn; han kalte sig Hallfrød. Da sa kongen: «Er du skalden?» «Jeg kan dikte,» svarte han. Da sa kongen: «Du vil vel ta mot kristendommen og siden bli min mann?» Han sa: «Skal jeg la mig døpe, da skal det være på det vilkår at du, konge, selv holder mig under dåpen; av ingen annen mann vil jeg motta det.» Kongen sier: «Det skal jeg gjøre.» Da blev Hallfrød døpt, og kongen holdt ham under dåpen. Siden spurte kongen Hallfrod: «Vil du nu bli min mann?» Hallfrød svarer: «Jeg var før Håkon jarls hirdmann; nu vil jeg ikke bli dig eller nogen annen høvding håndgangen, uten at du lover mig det at det ikke skal hende mig noget slikt, at du driver mig fra dig.» «Jeg har ikke hørt annet om dig, Hallfrød,» sier kongen, «enn at du er ikke så vis eller klok, at jeg kan være viss på at du ikke gjør ting som jeg for ingen del vil tåle.» «Drep mig da,» sier Hallfrød. Kongen sa: «Du er en vandræda-skald (178), men min mann skal du nu være.» Hallfrød svarer: «Hvad gir du mig, konge, i navnefeste (179), om jeg skal hete Vandræda-skald?» Kongen gav ham et sverd, men ingen skjede fulgte med. Kongen sa: «Dikt nu en vise om sverdet og lad «sverd» være i hver linje.» Hallfrød kvad:

Ett er det sverd, som av sverd
sverde-rik mig gjorde;
for sverdenes svinger
sverd-mengde nu det blir.

Sverdet vil ei vanslekte
— verd er jeg trende sverd —
om jeg skulde til sverdet
en skjede få, landsherre.

Da gav kongen ham skjeden. Fra kvedene til Hallfrød har vi fått kunnskap og vidnesbyrd om det som der er fortalt om kong Olav Tryggvesson.


84.

Den samme høsten kom Tangbrand prest fra Island til kong Olav og fortalte om at det ikke hadde gått så glatt med ferden hans og at islendingene hadde gjort nid om ham, og at somme vilde drepe ham; hen mente det var ikke von om at dette landet kunde bli kristent. Kong Olav blev så rasende og vond at han lot blåse sammen alle islandske menn som var der i byen, og sa siden, at en skulde drepe dem alle. Men Kjartan og Gissur og Hjalte og de andre som da hadde tatt mot kristendommen, gikk til ham og sa: «Ikke vil du vel, konge, gå fra dine ord, for du sier så at ingen mann skal ha gjort dig så meget imot at du ikke vil tilgi dem når de vil bli døpt og gi hedenskapet op. Nu vil alle disse islandske menn, som er her nu, la sig døpe, men vi kan vel finne på råd, så kristendommen får inngang på Island; her er mange mektige menns sønner fra Island, og fedrene deres vil vel hjelpe denne saken godt frem. Men Tangbrand fór der like ens som her hos eder, med overmot og manndrap, og folk der tålte ikke slikt av ham.» Da tok kongen til å legge øret til slike taler og alle islendingene som var der da, blev døpt.


85.

Kong Olav var i alle måter den største idrettsmann i Norge av dem, som det er frasagn om; han var sterkere og hendigere enn hver mann, og det er mange frasagn skrevet op om det; det ene er at han gikk op på Smalsarhorn (180) og festet skjoldet sitt på toppen av berget, og et annet det, at han hjalp en hirdmann, som forut hadde kløvet op i berget slik at han hverken kunde komme op eller ned, men kongen gikk til ham og bar ham under armen ned på sletten. Kong Olav gikk på årene utenbords, når mennene hans rodde på Ormen, og han lekte med tre håndsverd, så at stadig ett var oppe i luften, og han fikk alltid fatt i håndtaket. Han hugg like godt med begge hender og skjøt med to spyd på én gang. Kong Olav var den gladeste av alle menn og likte godt skjemt og var blid og omgjengelig; han var svær til å drive på med allting, romhendt og alltid klædd efter siste mote; i strid var han den djerveste av alle, men forferdelig grum når han var harm, og uvennene sine pinte han meget; somme brente han i ild, somme lot han olme hunder rive i sund og somme lemlæste eller kaste ut for høie berg. Derfor var han elsket av vennene sine, men uvennene hans var redde for ham. Derfor hadde han stor fremgang, fordi somme gjorde hans vilje av kjærlighet og vennskap, men somme fordi de var redde.


86.

Leiv, sønn til Eirik Raude, han som først bygde Grønland, var denne sommer kommet fra Grønland til Norge; han fór til kong Olav og tok ved kristendommen og var om vinteren hos kong Olav.


87.

Gudrød, sønn til Eirik Blodøks og Gunhild, hadde vært på hærferd i Vesterlandene, siden han rømte fra landet for Håkon jarl. Men denne sommeren som vi nu har fortalt om, da kong Olav Tryggvesson hadde rådet 4 vintrer for Norge, da kom Gudrød til Norge og hadde mange hærskib; han hadde da seilt ut fra England, og da han tenkte han var kommet nær under land i Norge, stevnet han sydefter langs med landet dit, der det var minst likt at han skulde komme over kong Olav; Gudrød seilte syd til Viken. Men så snart han kom til land, tok han på å herje og tvinge folk i landet under sig og krevde at de skulde ta ham til konge. Men da landsfolket så at det var kommet en stor hær over dem, søkte de sig grid og forlik og bød kongen, at det skulde fare tingbud over landet og vilde heller byde ham hylding enn å tåle hæren hans, og det blev da avtalt en frist, så lenge tingbudet gikk. Da krevde kongen kosthold, så lenge denne ventetiden skulde vare. Men bøndene valgte heller å stelle til gjestebud til kongen så lenge han trengte det, og det tok kongen imot at han fór over landet på gjesting med en del av hæren sin, mens de andre passet på skibene hans. Men da søstermennene til kong Olav, brødrene Hyrning og Torgeir, spurte dette, samlet de sig folk og fikk sig skib og fór siden nord i Viken og kom en natt med sine menn dit kong Gudrød var i gjestebud og gikk på dem med ild og våpen. Der falt kong Gudrød og de fleste av mennene hans; men av dem som hadde vært på skibene, blev somme drept, men somme kom sig unda og rømte lange veier. Nu var alle sønnene til Eirik og Gunhild døde.


88.

Vinteren efter at kong Olav var kommet fra Hålogaland, lot han inne under Lade-hamrene (181) reise et stort skib, som var meget større enn de andre skibene, som da var i landet, og der er enda underlags-stokkene, så en kan se dem. Torberg Skavhogg (182) het den mann, som var stavnsmed på skibet; men det var mange andre i arbeidet der, somme skulde felle tømmer og somme telje, somme slå søm i og somme flytte tømmeret. Alle ting dertil var meget utvalgt. Skibet var både langt og bredt og hadde stort tømmer og høie bord. Men da de la den ytre bordklædningen på skibet, hadde Torberg et nødvendig ærend, så han måtte fare hjem til gården sin og var lenge der. Men da han kom tilbake, var skibet ferdigtømret, kongen fór straks om kvelden i følge med Torberg og skulde se på skibet, hvorledes det var gjort, og da sa hver mann, at aldri hadde en sett så stort eller så vakkert langskib. Kongen fór da tilbake til byen. Men tidlig om morgenen efter kom kongen igjen til skibet og Torberg med; da var alt tømmermennene kommet, og de stod alle uten å gjøre nogenting. Kongen spurte hvorfor de bar sig slik. De svarte at skibet var skamhugget, og en mann måtte ha gått fra fremstavnen til løftingen og hadde satt ned i kanten det ene hugg på skrå efter det andre. Kongen gikk da til og så at det var sant, og sa straks og svor på det, at den mannen skulde dø, om kongen fikk vite hvem som av avind hadde skjemt ut skibet, «men den, som kan si mig det, skal få stor lønn av mig.» Da sier Torberg: «Jeg kan nok si eder, konge, hvem som har gjort dette verk.» «Jeg venter også av dig mere enn av nogen annen mann,» sier kongen, «at det skal lykkes dig å få vite og kunne si mig det.» «Jeg skal si eder, konge,» sa han, «hvem som har gjort det; — jeg har gjort det.» Da svarer kongen: «Da skal du bøte det slik at det er like godt som det før var; det gjelder der om livet ditt.» Siden gikk Torberg bort og teljet av kanten slik at alle skråhuggene gikk av. Kongen sa da — og alle andre like ens — at skibet var meget venere på den siden der Torberg hadde hugget og kongen bad ham da å gjøre like ens på begge sidene og bad ham ha stor takk for det. Torberg blev da hovedsmed (183) for skibet, til det var ferdig; det var en drake og gjort efter mønster av Ormen, som kongen hadde hatt med fra Hålogaland; men skibet var meget større og i alle deler gjort med mere omhug. Dette kalte han «Ormen lange», men det andre «Ormen skamme» (184). På Ormen lange var det 34 rum. Hodet og kroken var helt gull-lagt, og bordene var så høie som på havskib. Dette er det beste og dyreste skibet som er gjort i Norge.


Halvdan Egedius: Ormen lange.


89.

Eirik jarl Håkonsson og brødrene hans og mange andre gjeve frender av dem fór bort fra landet efter Håkon jarls fall. Eirik jarl fór øst til Svitjod til Olav sveakonge, og der blev de godt mottatt. Kong Olav gav jarlen fredland der og store veitsler, så han godt kunde holde sig og følget sitt der i landet (185).

Mange menn søkte fra Norge til Eirik jarl, de som måtte rømme landet for kong Olav Tryggvesson. Eirik tok da det råd, at han fikk sig skib og fór i hærferd for å samle gods til sig og følget sitt. Han seilte først til Gottland og lå lenge der om sommeren og lå på lur efter kjøpskib, som seilte til landet, eller vikinger; stundom gikk han op i landet og herjet rundt omkring der langs med sjøkanten. Så heter det i Bandadråpa:

Mange flere andre
malm-vær jarlen fikk vinne
(atter hørtes det) siden
[Eirik tvang under sig landet] (186)

da Virvil-hingstens Våle (187)
vidt om Gottlands strander
truet med å herje.
[Hilds storm vekker den milde.]

Siden seilte Eirik jarl syd til Vendland og møtte der utenfor Stauren (188) nogen vikingeskib og la til slag med dem; da fikk Eirik jarls seier og drepte vikingene. Så heter det i Bandadråpa:

Stavn-dyrets styrer
lot ved Stauren ligge
falne krigsmenns hoder;
[Kampglade jarl siden]

ved strenge sverde-møte,
sårmåken (189) slet i vikingers
lange hår på øren.
[over landet råder].


90.

Eirik jarl seilte om høsten tilbake til Svitjod og var der den andre vinteren. Men om våren rustet jarlen hæren sin og seilte siden i Austerveg; men da han kom i riket til kong Valdemar, tok han på å herje og drepe folk og brenne alt der han fór og ødet landet. Han kom til Aldeigjuborg (190) og la sig om den til han vant staden og drepte mange folk der, men brøt ned og brente hele borgen, og siden fór han med hærskjold rundt om i Gardarike. Så heter det i Bandadråpa:

Med oddriens flamme-ild
høvdingen fór for å øde
— sverd-været vokset siden —
Valdemars land med branden (191).

Aldeigja brøt du, da øst
du kom til Gardar, ager
av menn. — Hårdt hauldene (192) sloss. —
Herpå vet vi greie.

Eirik jarl var i alt i fem sommere på denne hærferden, men da han kom fra Gardarike, fór han med hærskjold over hele Adalsysla og Øysysla (193), og der tok han fire vikingeskeider fra danske menn og drepte hele mannskapet. Så sier Bandadråpa.

Jeg spurte at sverdets
svinger hadde en strid i
sundet mellem to øer.
[Eirik tvang under sig landet.] (194)

Den fe-milde fyrste
fire ryddet siden
av danenes strids-skib.
[Hilds storm vekker den milde.]

Bølgehestens herre,
du hadde med gauter strid,
da bøndene rente til byen.
[Blid i strid råder jarlen.]

På alle «Syslenes» (195) strander
stridsglad fór han med hærskjold.
Freden for menne minsket.
[landet som gudene minnes.]

Eirik jarl fór til Danmark da han hadde vært en vinter i Sveavelde; han kom til danekongen Svein Tjugeskjegg og beilet til Gyda, datter hans, og dette giftermålet blev avtalt. Da fikk Eirik jarl Gyda, og en vinter senere fikk de en sønn som het Håkon. Eirik var om vintrene i Danmark og stundom i Sveavelde, men om sommerene i hærferd.


91.

Svein Tjugeskjegg, danekongen, var gift med Gunhild, datter til Burislav venderkonge. Men på den tid som vi nu har fortalt om, hendte det at dronning Gunhild fikk sott og døde (196), men en stund efter blev kong Svein gift med Sigrid Storråde, datter til Skoglar Toste og mor til Olav den svenske, sveakongen. Av denne mågskapen blev det vennskap mellem kongene og mellem dem og Eirik jarl Håkonsson.


92.
Burislav venderkonge (197) klaget for Sigvalde jarl, mågen sin, over at det forliket var brutt som Sigvalde jarl hadde gjort mellem kong Burislav og kong Svein. Kong Burislav skulde få Tyre Haraldsdatter, søster til kong Svein; men dette giftermålet var det ikke blitt noget av, for Tyre sa tvert ut nei, at hun ikke vilde gifte sig med en gammel mann. Nu sier kong Burislav til jarlen, at han vil kreve at denne avtalen blir holdt, og bad jarlen fare til Danmark og føre dronning Tyre til ham.
Erik Werenskiold: Olav rekker Tyre kvannjolen
Sigvalde jarl la ikke denne ferd under hodeputen sin, men fór til Svein danekonge og bar denne sak frem for ham; og jarlen talte så lenge for ham at kong Svein gav Tyre, sin søster, i hans hender; med henne fulgte nogen kvinner og fosterfar hennes som het Ossur Agesson, en mektig mann, og nogen andre menn. Det blev avtalt mellem kongen og jarlen at de eiendommene i Vendland, som dronning Gunhild hadde hatt, skulde Tyre ha og dessuten andre store eiendommer i medgift. Tyre gråt sårt og vilde nødig fare. Men da hun og jarlen kom til Vendland, holdt kong Burislav bryllup og fikk dronning Tyre. Men så lenge hun var mellem hedninger, vilde hun hverken ta imot mat eller drikke av dem, og slik gikk det i syv nette. Men så var det en natt at dronning Tyre og Ossur løp bort i mørket og til skogs. Det er kort å fortelle om deres ferd, at de kom frem i Danmark; men Tyre torde slett ikke bli der for hun visste at om kong Svein, bror hennes, fikk spurlag på henne der, da vilde han sende henne tilbake til Vendland. Derfor hadde de dekket til hodet sitt og fór slik helt til de kom til Norge. Tyre stanset ikke sin ferd før de kom til kong Olav; han tok vel imot dem, og de var der og hadde det bra. Tyre fortalte kongen alt om det uføre hun var kommet i og bad om hjelperåd og om fred for sig i hans rike. Tyre var en ordsnild kvinne, og kongen likte godt hennes tale; han så at det var en ven kvinne, og det kom ham i hug at dette kunde være et godt gifte; han slo på dette og spurte om hun vilde gifte sig med ham. Men slik som hun nu var stedt, syntes hun det var vanskelig å komme ut av det; og på den andre siden så hun for et godt gifte dette var, å få en så navngjeten konge, og bad ham å råde for henne og hennes gifte. Og efter det som var talt om dette, fikk kong Olav dronning Tyre. Dette bryllup blev holdt om høsten da kongen var kommet nord fra Hålogaland. Kong Olav og dronning Tyre var om vinteren i Nidaros. Men våren efter klaget dronning Tyre ofte for kong Olav og gråt sårt over at hun hadde så store eiendommer i Vendland, men hun hadde ikke gods der i landet, slik som det høvde for en dronning. Stundom bad hun kongen med fagre ord, at han skulde la henne få hennes eiendom, og sa at kong Burislav var så god venn til kong Olav, at så snart som de møttes vilde kongen gi Olav alt det han bad om. Men da vennene til kong Olav hørte denne tale, rådet alle kongen fra denne ferd.

Det er fortalt at det var en dag tidlig om våren at kongen gikk fremefter gaten; men ved torvet kom det en mann mot ham med mange kvanner, som var merkelig store for den tid på våren. Kongen tok en stor kvann-jol i hånden og gikk hjem til herberget til dronning Tyre. Tyre satt inne i stuen og gråt da kongen kom inn. Kongen sa: «Se her er en stor kvann-jol som jeg gir dig.» Hun slo til den med hånden og sa: «Større gaver gav Harald Gormsson, men han var ikke så redd for å fare ut av landet og søke sin eiendom som du er, og det synte sig da han fór hit til Norge og ødet størstedelen av dette land og tilegnet sig alt med skatter og skyld; men du tør ikke fare gjennem Danevelde for kong Svein, bror min.» Kong Olav sprang op ved disse ord og ropte høit og svor på det: «Aldri skal jeg fare redd for kong Svein, bror din, og om vi møtes, da skal han vike.»


93.

Kong Olav stevnet litt efter ting i byen. Han lyste da for hele almuen at han vilde ha leding ut fremfor landet om sommeren, og han vilde ha et fast tall båter av skib og folk fra hvert fylke; han sa da, hvor mange skib han vilde ha fra fjorden der. Siden sendte han bud både nord og syd i landet, langs med landet på sjøsiden og inne i landet og lot by menn ut. Kong Olav lot da sette frem Ormen lange og alle de andre skibene sine, både store og små; selv styrte han Ormen lange. Og da de skulde ta ut mannskap, da blev de valgt med slik omhug at på Ormen lange skulde det ikke være nogen mann eldre enn 60 eller yngre enn 20, og de tok bare de sterkeste og modigste. Dertil blev først tatt hirdmennene til kong Olav; for til dem valgte de både mellem innenlandske og utenlandske alle dem, som var de sterkeste og ureddeste.


94.

Ulv Raude het den mann som bar merket til kong Olav og var fremme i stavnen på Ormen; dessuten var der Kolbjørn Stallare, Torstein Oksefot og Vikar fra Tiundaland, bror til Arnljot Gelline (198). På rausnen (199) i saksene var: Vak Raumesson fra Elven, Berse den sterke, Ån skytte fra Jemtland, Trånd Ramme fra Telemark og Ytyrme, bror hans, håløygene Trånd Skjalge (200), Ogmund Sande (201), Lodve Lange fra Saltvik (202), Hårek Hvasse. Disse inntrøndene: Ketel Høie og Torfinn Eisle (203), Håvard og brødrene hans fra Orkdal. I forrummet (204) var disse: Bjørn fra Studla (205), Torgrim Tjodolvsson fra Kvine, Asbjørn og Orm, Tord fra Njardarlog (206), Torstein Hvite fra Oprostader, Arnor den mørske, Hallstein og Hauk fra Fjordane, Øyvind Snåk, Bergtor Bestel (207), Hallkel fra Fjaler, Olav Dreng (208), Arnfinn Sogning, Sigurd Bild (209), Einar Hordske og Finn, Ketel Rygske, Grjotgard Raske. Disse var i krapperummet (210): Einar Tambarskjelve — han tyktes dem ikke jevngod, for han var bare 18 vintrer gammel —, Hallstein Livsson, Torolv, Ivar Smetta (211), Orm Skogenev, — og mange andre gjeve menn var på Ormen, om vi ikke kan nevne dem; det var 8 menn i hvert halvrum på Ormen, og de var valgt ut mann for mann; det var 30 i forrummct. Det var folks tale, at det mannevalg som var på Ormen, var like meget vakrere, sterkere og djervere enn andre menn, som Ormen stod over andre skib. Torkel Nevja, bror til kongen, styrte Ormen skamme, Torkel Dyrdel (212) og Jostein, kongens morbrødre, hadde Tranen, og begge disse skibene hadde framifrå mannskap. Elleve storskib hadde kong Olav fra Trondheim og dessuten tyvesesser (213) og mindre skib.


95.

Da kong Olav var på det nærmeste ferdig til å seile ut fra Nidaros, satte han menn over hele Trøndelag i sysler og til årmenn. Så sendte han til Island Gissur Hvite og Hjalte Skjeggesson, å forkynne kristendommen der, og gav dem med en prest som het Tormod, og flere viede menn, men han hadde med sig som gisler 4 av de islendingene som han syntes var de gjeveste, Kjartan Olavsson, Halldor Gudmundsson, Kolbein Tordsson og Sverting Runolvsson. Det er fortalt om Gissurs og Hjaltes ferd, at de kom til Island før Altinget og fór til tinget, og på det ting blev kristendommen lovtatt på Island, og denne sommeren blev hele folket døpt.


96.

Kong Olav sendte også den samme vår Leif Eiriksson til Grønland, til å forkynne kristendommen der, og han fór om sommeren til Grønland. Han berget i havet et skibsmannskap som lå hjelpeløst og drev på et vrak, og efter det fant han Vinland det gode (214) og kom samme sommer til Grønland og hadde med sig dit en prest og lærere og fór til Brattalid og bodde der hos Eirik, far sin. Siden kalte de ham Leiv den heppne (215); men Eirik, far hans, sa at de to ting gikk op i op, at Leiv hadde berget skibsmannskapet og at han hadde ført til Grønland «skademannen», det var presten.


97.

Kong Olav fór med hæren sin sydefter langs med landet; det søkte da til ham mange av vennene hans, de stormenn, som var rustet til ferden med kongen; den første mann av dem var Erling Skjalgsson, mågen hans, og han hadde den store «skeiden» (216) sin; den hadde 30 rum og var meget vel utrustet. Da kom også til kongen mågene hans Hyrning og Torgeir, og hver styrte et stort skib. Mange andre stormenn fulgte også med ham; han hadde 60 langskib da han fór fra landet. Kong Olav seilte syd om Danmark gjennem Øresund, og på denne ferden kom han til Vendland og satte stevnelag med kong Burislav. Og da kongene møttes talte de om de eiendommene som Olav krevde, og alle samtalene mellem kongene gikk fredelig, og det blev fullt ordnet med de krav som kong Olav syntes han hadde der. Kong Olav var lenge der om sommeren og fant der mange av vennene sine.


98.

Kong Svein Tjugeskjegg var på denne tid gift med Sigrid Storråde, som før er skrevet (217). Sigrid var den største uvenn av kong Olav Tryggvesson og grunnen var den at kong Olav hadde brutt avtalen med henne og slått henne i ansiktet, som før er skrevet (218). Hun egget meget kong Svein til å holde strid med kong Olav og sa at han hadde god grunn til det, fordi kong Olav hadde giftet sig med Tyre, hans søster, uten hans minne, og ikke vilde forfedrene ha tålt slikt. Slike taler førte dronning Sigrid ofte i munnen, og til slutt overtalte hun kong Svein så lenge at han var fullt villig til å følge hennes råd. Og tidlig på våren sendte kong Svein menn øst til Svitjod til Olav sveakonge, mågen sin, og til Eirik jarl og lot si dem, at den norske kongen Olav hadde leding ute og tenkte om sommeren å fare til Vendland; det bud fulgte med at sveakongen og jarlen skulde ha hær ut og fare til møte med kong Svein, og da skulde de alle tilsammen legge til strid mot kong Olav. Men sveakongen og Eirik var fullt ferdige til denne ferd og drog da sammen en stor skibshær i Sveavelde; med denne flåten fór de syd til Danmark og kom dit nettop som kong Olav Tryggvesson hadde seilt østefter. Om det taler Halldor Ukristne (219) i et dikt han gjorde om Eirik jarl:

Kongenes kamp-lystne
knuser ut fra Svitjod
bød de store skarer
(til strid sydpå fór han.

Hver og én mann da vilde
være med Eirik som
lik-fuglene feter;
fikk sårmåken (220) slurk på sjøen.

Sveakongen og Eirik jarl stevnet til møte med danekongen og hadde da tilsammen en ustyrtelig hær.


99.

Da kong Svein hadde sendt bud efter hæren, sendte han Sigvalde jarl til Vendland for å speide ut om kong Olav Tryggvessons ferd og sette op en felle så kong Svein og de andre kunde møtes med kong Olav. Sigvalde jarl fór da sin vei og kom frem til Vendland og fór til Jomsborg og siden til kong Olav Tryggvesson. De blev gode venner og jarlen kom i den største yndest hos kongen; Astrid, konen til jarlen og datter til kong Burislav, var en god venn av kong Olav, det kom sig mest av at de før hadde vært i skyld til hverandre, dengang kong Olav hadde vært gift med Geira, søster hennes. Sigvalde jarl var en klok og rådslu mann, og da han kom og la råd med kong Olav, fikk han heftet hans ferd østfra meget og fant på mange grunner til det. Men hæren til kong Olav lot ille over dette og lengtet meget efter å komme hjem, da de lå seilklare og det så ut til god vind. Sigvalde jarl fikk i lønndom bud fra Danmark at nu var danekongen og sveakongen og Eirik jarl kommet sammen, og nu skulde de seile øst under Vendland og hadde avtalt at de vilde vente på kong Olav ved en ø som heter Svold (221), og at jarlen skulde lage det slik, at de der kunde komme over kong Olav.


100.

Da kom det en løs tidende til Vendland, at Svein danekonge hadde hær ute og snart gikk det ordet at Svein danekonge vilde ha et møte med kong Olav. Men Sigvalde jarl sa til kongen: «Ikke mener kong Svein å legge til slag mot dig bare med danehæren så stor hær som du har. Men har du nogen mistanke om at det kunde være ufred å vente, så skal jeg følge eder med mine menn, og før tyktes de det var god hjelp når jomsvikinger fulgte høvdinger; jeg skal la dig få 11 skib i full stand.» Kongen tok imot dette. Det var lite vind, men fra den rette kanten; kongen lot da løse flåten og blåse til bortferd. De drog da op seilene, men alle småskibene gikk fortere og seilte unda ut i havet. Men jarlen seilte nær kongsskibet og ropte til dem der og bad kongen seile efter ham: «Jeg er best kjent med,» sier han, «hvor det er dypest i sundet mellem øene, men det vil Dere trenge med de store skibene.» Jarlen seilte da forut med skibene sine — han hadde 11 skib — men kongen seilte efter ham med sine storskib, — det var også 11 skib — men hele den andre hæren seilte ut i havet. Men da Sigvalde jarl seilte inn til Svold, da rodde en skute ut imot dem. De sier til jarlen, at danekongens hær lå der i havnen like fremfor dem. Da lot jarlen seilene falle, og de rodde inn under øen. Så sier Haldor Ukristne:

Øiners (222) edle konge
med en og sytti skib
sørfra fór i striden;
— sverdet han farvet rødt, —
da Skåne-jarlen til møte
mastekurvens rener (223)
ut hadde stevnet; brått brutt
blev freden mennene mellem.

Her blir det sagt at kong Olav og Sigvalde jarl hadde 71 skib da de seilte sønnenfra.


101.

Svein danekonge, Olav Sveakonge og Eirik jarl var da der med hele hæren sin; det var fagert vær og klart solskinn. Alle høvdingene gikk nu op på holmen med stort følge og så på skibene som seilte ut på havet, mange sammen. Og da så de at det seilte et stort og staselig skib; da sa begge kongene: «Dette er et stort og sjelden fagert skib; dette er visst Ormen lange.» Eirik jarl svarte og sa: «Ikke er dette Ormen lange.» Og så var det, som han sa. Dette skibet eide Eindride av Gimsar. Litt efter så de at det seilte et annet skib, meget større enn det forrige. Da sa kong Svein: «Redd er Olav Tryggvesson nu; ikke tør han seile med hode på skibet sitt.» Da sier Eirik jarl: «Ikke er dette kongsskibet; jeg kjenner både dette skibet og seilet; for dette er Erling Skjalgsson. La dem seile; det er bedre for oss at dette skibet ikke finnes i flåten til Olav, så godt i stand som det er.» En stund efter så de og kjente skibene til Sigvalde jarl som vek av og inn til holmen. Da så de at det kom seilende tre skib, og det ene av dem var stort. Da talte kong Svein og bad dem gå til skibene sine; han sa at der seilte Ormen lange. Eirik jarl sier: «Mange andre store og staselige skib har de enn Ormen lange; la oss vente en stund til.» Da sa mange menn: «Ikke vil Eirik jarl slåss nu og hevne far sin. Dette er stor skam, så at det vil spørres over alle land om vi ligger her med så stor hær, og kong Olav seiler til havs rett for nesen på oss.» Men da de hadde talt om dette en stund, så de fire skib kom seilende, og et av dem var en drake, dugelig stor og gullprydet. Da stod kong Svein op og sa: «Høit skal Ormen bære mig i kveld; den skal jeg styre.» Da sa mange at Ormen var et veldig stort og vakkert skib, og det var gildt å la gjøre slik et skib. Da sa Eirik jarl så høit at flere hørte det: «Om så kong Olav ikke hadde større skib enn dette, så vilde kong Svein aldri få det fra ham bare med danehæren.» Da drev folk til skibene og tok tjeldene av. Men mens høvdingene talte om dette sig imellem, som nu er sagt, da så de tre svært store skib kom seilende, og det fjerde aller sist, og det var Ormen lange. Men av de store skibene som hadde seilt i forveien og som de tenkte var Ormen lange, var det første Tranen og det siste Ormen skamme. Men da de så Ormen lange, da skjønte alle — og ingen talte da imot — at der seilte nok Olav Tryggvesson. De gikk da til skibene og laget sig til å legge imot. Det var en avtale mellem høvdingene, kong Svein, kong Olav og Eirik jarl, at hver av dem skulde legge under sig en tredjedel av Norge, om de felte kong Olav Tryggvesson; men den av høvdingene som først gikk op på Ormen, skulde ha alt det hærfang som de tok der, og hver av dem skulde ha de skibene han selv ryddet. Eirik jarl hadde en fælt stor barde (224), som han var vant til å ha i viking; det var en ramm øverst på begge stavnene, men nedenfor en tykk jernplate som var så bred som barden og nådde helt ned i vanngangen.


102.

Da Sigvalde jarl og mennene hans rodde inn under holmen, da så Torkel Dyrdel fra Tranen og styremennene på de andre skibene som fór med ham, at jarlen svingte inn under holmen med skibene sine; da lot de også seilene falle, rodde efter ham og ropte til ham og spurte hvorfor han fór slik. Jarlen sa at han vilde bie på kong Olav: «det ser likest ut til at vi kan vente ufred.» De lot da skibene drive til Torkel Nevja kom med Ormen skamme og de tre skibene, som fulgte ham, og de samme tidender blev fortalt til dem; da lot de også seilene falle og lot skibene drive og ventet på kong Olav. Men da kongen kom seilende til holmen, da rodde hele hæren ut i sundet fremfor dem. Men da de så det, bad de kongen seile sin vei og ikke legge til slag imot så stor en hær. Kong Olav svarte høit og stod op i løftingen: «La seilet falle, ikke skal mine menn tenke på flukt; jeg har aldri flydd i strid; Gud råde for mitt liv, men aldri vil jeg legge på flukt.» Det blev gjort som kongen bød. Så sier Hallfrød:

Minnes må de ord som
mennene til Olav sier
at dådsterke drotten mælte
til drengene før striden.

Fiendens tryghets truer (225)
tenke på flukt sine menn
forbød. — De fyndige ord av
folkekjær høvding lever. —


103.

Kong Olav lot blåse alle skibene sine til samling. Kongsskibet lå midt i flåten, men på den ene siden av den lå Ormen skamme, på den andre siden Tranen. Men da de tok til å tenge stavnene sammen, bandt de sammen stavnene på Ormen lange og Ormen skamme; da kongen så det, ropte han høit og bad dem legge det store skibet bedre frem og ikke la det være det bakerste av alle skibene i hæren. Da svarer Ulv den raude: «Om vi skal legge Ormen så meget lengere frem som den er lengere enn andre skib, så vil det bli hårdt arbeide om saksene (226) idag.» Kongen sier: «Ikke visste jeg at jeg hadde en stavnbo som var både rød og redd.» Ulv svarte: «Verg du ikke mere løftingen enn jeg skal verge stavnen.» Kongen hadde en bue i hånden og la en pil på strengen og siktet på Ulv. Da sa Ulv: «Skyt en annen vei, konge, dit der det trenges mere; det som jeg gjør, det gjør jeg for dig.»


104.

Kong Olav stod i løftingen på Ormen, han var meget høiere enn de andre; han hadde gyllent skjold og gull-lagt hjelm og var lett å kjenne fra andre menn; han hadde en stutt, rød kjortel utenpå brynjen. Men da kong Olav så at flokkene delte sig og det blev satt op merker for høvdingene, spurte han: «Hvem er høvding for den hæren som er rett imot oss?» Det blev sagt ham at det var kong Svein Tjugeskjegg med danehæren. Kongen svarer: «Ikke reddes vi for de stakkarne, ikke er det mot i danene; men hvad er det for høvding som følger de merkene som er der ute på høire side?» Det blev sagt ham at det var kong Olav med sveahæren. Kong Olav sier: «Det vilde være bedre for svearne å sitte hjemme og slikke blotbollene (227) sine enn å gå op på Ormen under våpnene til dere. Men hvem eier det store skibet som ligger der ute på babord side av danene?» «Det er,» sier de, «Eirik jarl Håkonsson.» Da svarer kong Olav: «Han kan nok synes han har god grunn til å møtes med oss, og av den flokken kan vi vente oss den skarpeste strid; de er nordmenn som vi er.»


105.

Siden rodde kongene frem til strid; kong Svein la skibet sitt mot Ormen lange, men kong Olav Svenske la til lengere ute og stakk stavnene mot det ytterste skibet til kong Olav Tryggvesson, og på den andre siden Eirik jarl. Nu blev det der en hård strid. Sigvalde jarl lot skibene sine ro bakover og la ikke til strid. Så sier Skule Torsteinsson, han var da med Eirik jarl:

Frisers uvenn (228) jeg fulgte
(jeg fikk i ungdommen heder)
og Sigvalde, der spydene
sang (men nu blir jeg gammel),
da vi mot malm-tingets
møter (229) i våpen-duren
syd for Svolder-minne (230)
sårløken (231) blodig bar.

Og videre sier Hallfrød om disse tidender:

Det mener jeg at mest
(mange menn kom på flukt)
gramen, som fremmet striden,
trønders følge saknet.

Den kjekke konge ensom
kjempet mot to konger
(slikt er herlig å si
siden) og jarlen den tredje.


106.

Denne strid var den hvasseste og meget blodig. Frembyggerne på Ormen lange og på Ormen skamme og på Tranen kastet ankere og stavnljåer (232) over i skibene til kong Svein og kunde bære våpen ovenfra på dem de hadde under føttene sine; de ryddet alle de skibene som de kunde få holdt fast, men kong Svein og de som kom unda, flyktet over på de andre skibene sine, og dernæst la de sig ut fra skuddmål; det gikk med denne hæren slik som kong Olav Tryggvesson hadde spådd. Da la Olav sveakonge til der i steden, men så snart som de kom nær storskibene, gikk det dem som de andre, at de mistet mange menn og nogen av skibene sine og dermed måtte de legge fra. Men Eirik jarl la barden side om side med det ytterste skibet til kong Olav, ryddet det og kappet straks taugene som bandt det til de andre skibene av; derpå la han til det som var nærmest og sloss til det var ryddet. Da tok mannskapet til å løpe fra de mindre skibene og op på storskibene, men jarlen kappet dem los så snart de var ryddet, og daner og svear la da til i skuddmål og fra alle sider imot skibene til kong Olav. Eirik jarl lå hele tiden langskibs med skibene og sloss med huggvåpen, men så fort det falt menn på skibene hans, gikk det andre op i stedet, daner og svear. Så sier Halldor:

Gang av skarpe sverd
gikk over Ormen lange;
der gylne spyd klirret,
kjempet drengene lenge.

I fiende-kampen
frem syd gikk det
svenske menn imot ham
og danske sverd-kjempere.

Da var striden den hvasseste og da falt folk tett, og det endte med at alle skibene til kong Olav var ryddet så nær som Ormen lange; da var alle som enda var våpenføre av mennene hans kommet op på den. Da la Eirik jarl barden langskibs med Ormen lange, og der blev det nu strid med huggvåpen. Så sier Haldor:

I så farlig en fjord (233)
falt nu Ormen lange
(skjoldene blev skåret sund,
sammen sverdene støtte), da
brynjetrollets Regin (234) Barden
den bordhøie la
ved Fafnes side; jarlen
seier vant ved holmen.


107.

Eirik jarl var i for-rummet (235) på skibet sitt, og der var fylket med skjoldborg; der både sloss de med huggvåpen og stakk med spyd og kastet med alt som kunde brukes til våpen, men nogen skjøt med bueskudd eller håndskudd. Det gikk da så sterk en våpenregn over Ormen, at en neppe kunde verge sig med skjold, så tykt fløi piler og spyd, for fra alle sider la de hærskib om Ormen. Kong Olavs menn var nu så rasende at de løp op på skibsbordene for å nå fiendene med sverdhugg og drepe dem, for mange hadde ikke lagt sig så like under Ormen at de vilde være med og slåss med huggvåpen. Men mange av Olavsmennene gikk da over bord, og sanset ikke annet, enn at de sloss på slette vollen, og sank ned med våpnene sine. Så sier Hallfrød:

Såret i striden ned fra
Ormen sank brynjens verkmenn;
ikke de sig skånet
men verget sig til det siste.

Om enn dyre konge
enda Ormen styrte,
vilde den slike drenger
savne der den skrider.


108.

Einar Tambarskjelve var i krapperummet akter på Ormen; han skjøt med bue og skjøt hvassere skudd enn alle andre. Einar skjøt efter Eirik jarl og rammet øverst i styrestangen over hodet på jarlen og pilen gikk inn helt op til surrebåndene (236). Jarlen så efter den og spurte om de visste hvem som skjøt der; men i det samme kom det en annen pil så nær jarlen at den fløi mellem siden og armen hans og så langt inn i hodefjelen (237), at spissen stod langt ut. Da sa jarlen til en mann som somme kaller Finn, men somme sier var finsk, — han var en utmerket bueskytter —: «Skyt du den store mannen i krapperummet!» Finn skjøt og pilen kom midt på buen til Einar nettop som han spente buen for tredje gangen. Da brast buen i to deler. Da sa kong Olav: «Hvad brast der så høit?» Einar svarer: «Norge av din hånd, konge!» «Så stor brist er vel ennu ikke skjedd,» sier kongen; «ta buen min og skyt med den!» og kastet buen til ham. Einar tok buen og drog den straks frem for pilen odd og ropte: «For veik, for veik — er fyrstens bue.» Han kastet buen tilbake, men tok så sitt skjold og sverd og sloss.


109.

Kong Olav Tryggvesson stod i løftingen på Ormen og skjøt oftest om dagen, stundom med bue, stundom med spyd og da stadig to på én gang. Han så frem i skibet og så mennene sine svinge sverdene og hugge jevnt og så at de bet dårlig; da ropte han høit: «Hvorfor svinger dere sverdene så løst, siden jeg ser at de biter ikke for dere?» En mann sa: «Sverdene våre er sløve og meget brutt.» Da gikk kongen ned i forrummet og lukket op høisete-kisten; han tok der ut mange hvasse sverd og gav mennene dem; men da han stakk den høire hånd ned, så mennene at det rant ned blod under brynje-ermet; ingen vet hvor han var såret.


110.

På Ormen var forsvaret best og mannefallet på fienden størst mellem dem som sloss i forrummet og stavnboerne; for i forrummet og i stavnene var mannevalget best og skibsbordene høiest. Men da mennene først falt midt på skibet og få menn stod oppe rundt masten, da prøvde Eirik å gå op og kom op på Ormen, selv femtende. Da kom Hyrning, kong Olavs måg, imot ham med en hel flokk, og der blev det den hårdeste strid, og den endte slik at jarlen vek unda og ned på Barden; men av de menn som hadde fulgt ham, falt somme, men somme var såret. Om det taler Tord Kolbeinsson:

Kjempet der hjelmdekte
hærmenn på blodige tofter
— — — — — — — —
— — — — — — — — (238)
Vakker ros fikk han, som
verget sin herre med sverdet,
Hyrning; briste skal høifjells
hvelving (239), før det glemmes!

Nu blev det på ny den hvasseste strid og da falt mange på Ormen; men da mannskapet som skulde verge Ormen tynnedes, prøvde Eirik jarl annen gang å gå op, og enda en gang fikk han da hård motstand. Men da stavnboerne på Ormen så dette, gikk de akterover på skibet og snudde sig til vern imot jarlen og gjorde ham sterk motstand. Men da nu så mange menn var falne på Ormen, at skibsbordene mangesteds var øde, tok jarlss mennene til å gå op på mange kanter. Men alle de menn som enda stod oppe til vern på Ormen, søkte akter på skibet, dit kongen var. Så sier Halldor Ukristne, at Eirik jarl da egget sine menn:

Akter over toftene
med Olav mennene vek;
den hugg-glade høvding
de hissige drenger egget,
da kjempene hadde lukket
om kjekke konge vågen
med skib; våpengangen
mot venders morder vendtes.


Halvdan Egedius: Eiriks menn går opp på Ormen lange.


111.

Kolbjørn stallare gikk op i løftingen til kongen; de var meget like i klær og våpen. Kolbjørn var en meget stor og fager mann. Det blev nu på ny den skarpeste strid i forrummet. Men fordi det nu var kommet så mange av jarlens menn som det kunde rummes på skibet, op på Ormen og skibene hans lå på alle kanter utenom Ormen, og det var få folk igjen til å verge sig mot så stor en hær, så falt nu de fleste på kort tid, enda de var både sterke og uredde. Men kong Olav selv og Kolbjørn løp da overbord, hver på sin side. Jarlsmennene hadde lagt småskuter utenom og drepte dem som sprang i sjøen, og da kongen selv sprang over bord, vilde de ta ham til fange og føre ham til Eirik jarl. Men kong Olav holdt skjoldet under sig og dekket sig således imot spydene som blev sendt fra de skibene som lå under, og han falt i sjøen slik at skjoldet kom under ham, og kom derfor ikke så fort under, men blev fanget og dratt op i en skute. De trodde at det var kongen, og han blev da ført for jarlen; men da jarlen merket at det var Kolbjørn, men ikke kong Olav, fikk Kolbjørn grid. Men i dette øieblikk sprang alle de som enda var i live av mennene til kong Olav, over bord fra Ormen; og Hallfrød sier så, at Torkel Nevja, bror til kongen, løp sist av alle menn overbord:

Hugsterke Torkel
Tranen så og begge
Ormene flyte øde
(freidig han hadde kjempet),
før enn armringers bærer,
utholdende i kampen,
styrtet sig i sjøen,
søkte livet ved svømning.


112.

Så er før skrevet, at Sigvalde jarl gav sig i lag med kong Olav i Vendland; jarlen hadde 10 skib og på det ellevte hadde Astrid kongsdatter, konen til Sigvalde jarl, sine menn. Da kong Olav hadde sprunget over bord, ropte hele hæren seiersrop, og da stakk jarlen og mennene hans årene i sjøen og rodde til striden. Om det taler Halldor Ukristne:

Venders snekker styrtet
vide sig til slaget;
de tynne øksene
klirret med jernmunner;
sverdgny blev det på sjøen
(slet ørnen ulveføde),
den dyre drenge-styrer
stred, men mange flyktet.

Men den vender-snekke som mennene til Astrid var på, rodde bort og tilbake under Vendland, og det var straks mange som sa at kong Olav skulde ha dratt av sig brynjen under vannet og svømmet under vannet under langskibene og siden kommet bort til vender-snekken, og da hadde Astrids menn ført ham til land. Om det er det siden gjort mange frasagn av nogen menn om kong Olavs ferder, men på denne vis taler Hallfrød:

Hint ei ved jeg, om han, som
ravnenes hunger stilte,
skal av mig loves
som levende eller som død,
for med sannhet sier
svendene begge deler
(farlig om ham er å fritte);
sår fikk fyrsten iallfall.

Men hvorledes nu det har vært, så kom kong Olav Tryggvesson aldri siden til riket i Norge; men i en annen vise sier Hallfrød Vannræda-skald på denne vis:

Det var slik en mann som
sa om Tryggves sviksky
sønn, at stridsmennenes
styrer enda levde.

Det sies, at Olav ut av
stålets uvær er kommet;
men det er nok verre enn så,
mange taler langtfra sannhet.

Og videre dette:

Da landhæren med mengder
av menn søkte mot holders
stridsvante herre, vilde det
(hørte jeg) neppe hende,
at den dyre konge
kunde levende komme
(folkene, syn’s det, si’r ikke
sannhet) ut av kampen.

Somme svenner sier
til skalden enn, at såret
kongen er eller reddet
kommet fra malm-været østpå.
Men sannspurt er nu sydfra
siklingens død i det store
slag (ei jeg kan tåle
mennenes uvisse tale).


113.

Eirik jarl Håkonsson fikk med seieren Ormen lange og meget hærfang og styrte Ormen lange fra slaget. Så sier Halldor:

Ormen lange hadde
ført hjelmdekte konge
dit til det store sverdting
(da smykket de skibene).

Men syd under kamp-gnyet
glad tok jarlen der mot Ormen.
(Men først Hemings ættgode bror
i blodet farvet sverdene).

Svein, sønn til Håkon jarl, hadde da festet Holmfrid, datter til Olav sveakonge. Men da Svein danekonge og Olav sveakonge og Eirik jarl skiftet Norges-velde mellem sig, hadde kong Olav fire fylker i Trondheim og begge Mørene og Raumsdal og øst i landet Rånrike fra Gaut-elven og til Svinesund; dette rike gav kong Olav til Svein jarl på slike vilkår som før skattekonger eller jarler hadde hatt over overkongene. Men Eirik jarl hadde fire fylker i Trondheim, Hålogaland og Namdalen, Fjordane og Fjaler, Sogn og Hordaland og Rogaland og Agder nordfra helt til Lidandenes. Så sier Tord Kolbeinsson:

Jeg vet at jarlenes venner
var fordum de fleste
herser undtagen Erling
(gullets Ull (240) jeg roser).
Men efter slaget lagdes
landet nord fra Veiga (241)
under Eirik syd til
Agder eller enda lenger.

Landet nøt godt av fyrsten;
det liker slik å ha det.
Han følte sig skyldig å holde ,
hånden over Norges menn.
Men Svein konge sydfra
sier de er død; og øde
(de flestes krefter svikter)
av sorg var hans gårder.

Svein danekonge hadde da påny Viken, slik som han før hadde hatt, men han gav Eirik jarl i len Raumarike og Heidmark. Svein Håkonsson tok jarledømme av Olav svenske. Svein jarl var den veneste mann som nogen har sett. Eirik jarl og Svein jarl lot sig begge døpe og tok den rette tro; men så lenge de rådet for Norge, lot de hver gjøre som han vilde med å holde kristendommen, men de gamle lovene holdt de vel vedlike og landsens skikk, og de var vennesæle menn og gode styrere. Eirik jarl hadde mest å si av brødrene i all styringen av riket.


Vignet2.jpg




Noter ( = tilbake til teksten):

  1. Tryggve var sønn av Olav, sønn av Harald Hårfagre, som blev drept av Eirik Blodsøks. Tryggve Olavsson styrte over Rånrike (det senere Bohuslen) og Vingulmark (ɔ: det meste av Østfold samt Aker, Bærum, Asker, Røyken og Hurum), men blev drept av Gudrød Eiriksson, bror til Harald Gråfell.
  2. Så het den nuværende gård Obrestad på Jæren (Hå herred); men Snorre har tenkt sig at gården lå etsteds på Oplandene. Det ser ut som om tilnavnet Bjodaskalle betyr «bordskalle», men meningen er uviss.
  3. Håkon jarl Sigurdsson, hvis far var blitt drept av Harald Gråfell og hans brødre, allierte sig med Tryggve Olavsson mot Eirikssønnene. Snorre forteller at efter Tryggves død samlet brødrene en stor hær syd i landet og drog mot jarlen i Trøndelag. Håkon fikk nyss om dette og seilte med sin flåte ilsomt bort. Han herjet i Austerveg om sommeren. Om høsten kom han gjennem Sverige til Trøndelag og satt på Lade om vinteren.
  4. Snorre har tenkt enten på Skaun på Hedemarken (nu Stange herred) eller Skaun på Romerike (nu Sørum herred).
  5. Dette gårdsnavn kjennes ikke. Det minner litt om et gårdsnavn på Jæren Viste som i gl. tid blev skrevet Vistar.
  6. Wladimir den store i Russland (980—1015) blev storfyrste i Novgorod (Holmgard) i 970.
  7. Grid er fred som er tilsagt slik at en ikke trenger å være redd for noget.
  8. Kampen mellem Håkon jarl og Gunhildssønnene endte foreløbig med at Håkon drog fra landet og syd til Danmark, hvor kong Harald Gormsson tok vel imot ham; jarlen dvelte der om vinteren. Hos danekongen var også en mann ved navn Harald. Han blev kalt Gull-Harald på grunn av alt det gods han hadde vunnet på vikingetog. Gull-Harald var danekongens brorsønn, og han tyktes ha ikke liten rett til å være konge i Danmark.
  9. Da Håkon jarl siste gang var blitt fordrevet fra Trøndelag, skulde en av Gunhilds sønner, Erling, styre i Trøndelag; men trønderne vilde ikke finne sig i de kår han bød dem; derfor reiste de sig mot Erling og drepte ham.
  10. Da Eirik Blodøks var død under sine herjingstog i fremmede land, drog Gunhild med deres sønner til danekongen, hvor de fikk god mottagelse. Harald Gormsson gav dem så store landinntekter i sitt rike at de hadde nok til underhold for sig og sine menn. Han tok en av Gunhilds sønner, Harald, til fostersønn og knesatte ham, og han vokste op ved hirden.
  11. Sagaen tenker vel på Svein Tjugeskjegg, sønn og senere etterfølger av Harald Gormsson. Men det er uvisst om han, som den islandske tradisjon sier, var uekte født. Saxo Grammaticus sier at han var ekte født. Kildene samstemmer derimot i at det var dårlig forhold mellem far og sønn.
  12. Veitsler er inntekter av kongelig jordegods. Kongene lønnet med jord istedenfor med penger; for pengehusholdningen var så lite utviklet.
  13. Snorre har urett når han tror at Hardanger er dannet av harð «hård» og angr «ulykke, sorg, nød». Siste ledd i navnet betyr «fjord» og finnes i mange navn (Bremanger, Levanger, Porsanger o. s. v.). Første ledd er folkenavnet Hǫrdar som inngår i de derav dannede navn Hǫrðaland og Hǫrðafylki som Hardanger var en del av.
  14. Hals er ved innløpet til Limfjorden, på nordsiden.
  15. De som uteblev fra ledingen eller møtte på galt sted eller til gal tid, måtte betale ledingsbøter.
  16. Gl.n. þjóð betyr «folk, nasjon».
  17. Glum Geiresson er en islending som var hirdskald hos Harald Gråfell, og om ham gjorde han bl. a. den her nevnte dråpa, diktet like efter kongens fall.
  18. Glamme er et sjøkongenavn. G.s hingster er skibene.
  19. D. e. den målsnilde Håkon jarl.
  20. Snorre har visst misforstått Are og regnet Haralds regjering 6 år for lang; ifølge Sæmund Frodes tidsregning har Harald bare hersket i 9 år og er da fallen i 970 (ikke 976). — Are Torgilsson med tilnavnet den frode eller «lærde», var født 1067 og døde 1148, Han har skrevet om Islands eldste historie i Islendingabok som vi enda har, og om Norges historie i et nu tapt verk.
  21. Gudrød, sønn av Bjørn Farmann, som var blitt drept av Eirik Blodøks, delte sin fars skjebne, idet han blev tatt av dage av Harald Gråfell. Gudrød efterlot sig en sønn, som het Harald. Han blev sendt i opfostring til en mektig mann i Grenland, og fikk av den grunn tilnavnet «grendske».
  22. Det nuværende Lindesnes, som dannet grensen mellem Aust-Agder og Nord-Agder (d. e. Vest-Agder).
  23. Einar Helgesson Skålaglam er en islandsk skald som til ære for Håkon jarl gjorde kvadet Vellekla («Gullmangel»). Han fikk sitt tilnavn fordi jarlen gav ham en vektskål av sølv med lodder som klang så snart de kom på skålen.
  24. Brynenes (ɔ: øienbrynenes) grunn er hodet. Det var mote å ha pannebånd eller ring, ofte prydet med et smykke eller edle stener på hodet.
  25. Økeren av Hilds (ɔ: valkyrjens), vær (= kampen) er krigeren, Håkon jarl.
  26. D. e. å ro baklengs.
  27. Byrda er Borøy i Roan (Bjørnør) herred, nær grensen mellem Namdalen og Nordmøre.
  28. Ull er guden av dette navn. Gudenavn blir ofte brukt i kjenninger for «kriger, mann».
  29. Meite er et sjøkongenavn; hans dører er «skibene».
  30. D. e. Håkon som gleder slagets fugl eller ravnen.
  31. Det var skikk å avmerke slagplassen (vollen) med hasselstenger.
  32. inganes, nu Dingenes i Gulen herred ved Sognefjordens munning (på sydsiden); det ligger nu ikke på grensen mellem Sogn og Hordaland, idet Gulen i 1773 blev lagt til Sogn.
  33. Torleiv Spake (d. e. «den kloke») var fosterfar til Eirik Håkonsson og bodde i Meldal i Trøndelag.
  34. Eyjolf «dådskald», en islandsk dikter, er bare kjent for den her nevnte «Bandadråpa», hvori han skildrer den dåd som Eirik jarl har øvd. Kvedet er blitt til mellem år 1000 og 1012. Tilnavnet «dådskalden» henger trolig sammen med at skalden skildrer Eiriks «dåd». Navnet på dråpaen, «Bandadråpa», kommer trolig av at i omkvedet forekommer banda, gen. flertall av bǫnd («guderne», egt.: «de bindende makter»).
  35. D. e. sverdet.
  36. D. e. Skofte.
  37. D. e. Eirik Håkonsson.
  38. D. e. Tidende-Skofte.
  39. Det er her i motsigelse med kap. 15, at Eirik får Vingulmark, for det hadde Harald Grenske fått; måskje feilen er i kap. 15, for efter kap. 43 var Harald kun konge i Vestfold.
  40. Borgundarholm, nu Bornholm.
  41. Burislav, d. e. Boleslaw. Ved «Burislav» må her ikke forståes Boleslaw I av Polen (992—1025), men hans far Miesco eller Mieczyslaw (964—992).
  42. Vendland, d. e. nuv. Nord-Tyskland fra det østlige Holsten til Øst-Prøissen. Ved denne tid bodde de slaviske vender der.
  43. Hallfrød Ottarsson med tilnavnet «Vannrådaskald» (omkr. 967—1007) er en av de mest navngjetne islandske skaldene. Han sluttet sig med svermerisk beundring til Olav Tryggvesson, hvem han som ung på en reise til Norge lærte å kjenne. Tilnavnet Vannrådaskald («den vanskelige skalden») fikkhan ved et tilfelle da kongen hadde vondt for å komme til rette med ham (se nedenfor kap. 83). En særskilt saga handler om Hallfrøds kjærlighet til den fagre Kolfinna.
  44. Holder eller haulder bet. odelsbønder.
  45. «Keiser Otta» er keiser Otto II, (973—983). Hans tog mot Danmark foregikk (ikke, som Snorre regner, i 988, men) senhøstes 974; hensikten var heller ikke å omvende kong Harald, for han var blitt kristen omkr. 960, men å bringe Danmark under keiserens lydighet.
  46. D. e. Olav Tryggvesson som brøt ned gudehovene.
  47. D. e. spyd-vær.
  48. D. e. Franken i Tyskland.
  49. Det er uhistorisk at Boleslaw (eller Miesco, se note 41) drog med keiseren til Danevirke; heller ikke var Olav Tryggvesson med, som i 974 ikke var voksen
  50. D. e. Holsten.
  51. Krigeren, d. e. Håkon jarl.
  52. D. e. redselshjelm (av ægja: «å skremme»).
  53. D. e. prøve.
  54. Mørkskog var den store skogen lengst i syd i dansk Jylland på grensen mot sakserne; dens herre er danekongen.
  55. D. e. muren i Danevirke.
  56. Danevirke begynte i øst ved bunnen av Sle, men i vest strakte det sig bare til Eiderens biflod Treå, ikke til havet (se kartet i kap. 24).
  57. Morsøy, nu Mors, er en stor øy i den bredeste delen av Limfjorden mellem Salling og Tyland.
  58. Om Poppos undergjerning og dens virkning, at omvende kong Harald til kristendommen, forteller alt Vidukind av Corvey i sin krønike fra år 968; begivenheten må henføres til omkr. år 960.
  59. «Lærde menn» vil si «til kirken oplærte menn», altså hørende til geistligheten.
  60. D. e. øyene utenfor Øster-gøtland (og Kalmar len).
  61. «Gå til frett» (spørsmål), d. e. rådspørre gudene ved blots spån.
  62. Blót-tinenes Ty (ɔ: gud eller herre) er Håkon jarl som forestår blotene på Lade.
  63. D. e. krigere.
  64. D. e. Olav Tryggvesson. De forskj. ord for «tre» blir av skaldene stadig brukt i kjenninger for «mann».
  65. D. e. Flandern.
  66. D. e. ulvene som kveldridene (ɔ: trollkjerringene) rider på istf. hester.
  67. D. e. øen Walcheren I hollandsk Zeeland.
  68. D. e. brittenes land, det nuv. Wales.
  69. D. e. Scillyøiene.
  70. D. e. Suderøi-ingene.
  71. D. e. djerv, tapper.
  72. Olav med tilnavnet Kvåran som er irsk og betyr «låg sko, sandal», er et navngjetent medlem av den norrøne kongsætten i Dublin og døde i høi alder omkr. 980. Gyda kan ikke ha vært hans søster, men mulig hans datter. Men hele fortellingen om dette giftermålet er snarest et av de mange eventyrdragene i sagaen om Olav Tryggvesson.
  73. Solunder, nu Sulenøiene utenfor Sognefjorden.
  74. D. e. gårdsfut.
  75. D. e. landvettene.
  76. På Østlandet.
  77. På Nordlandet.
  78. Den store bukt ved vestsiden av Island.
  79. Det sydvestligste endepunkt av Island.
  80. Vikarskeid, nu Skeid, en flat sandstrekning utenfor Ølvus-å på Sydlandet.
  81. De her nevnte menn: Brodd-Helge (Helge Torgilsson), Eyjolv Valgerdsson, Tord Olavsson Gelle (ɔ: «brøleren») og goden Torodd Eyvindsson var alle fremstående islandske høvdinger i 2nen halvdel av 900-tallet. Mest kjent er Tord Gelle for sin andel i utviklingen av rettsvesenet på Island.
  82. D. e. med kløftet skjegg.
  83. Palna-Toke er en dansk sagnhelt. Ifølge Jomsvikingasaga var han fosterfar til Svein Tjugeskjegg og var den som egget Svein til oprøret mot faren. Først efter Harald Gormssons død begav han sig efter denne kilde til Jomsborg og blev høvding og lovgiver for de navngjetne vikingene der, de såkalte jomsvikingene.
  84. Jomsborg eller Jom (Jumne) antas å ha vært en befestet by på østsiden av øen Wollin i Odermunningene.
  85. Ethelred, konge i England 978—1016.
  86. D. e. erkeengelen Mikael.
  87. Tord Kollbeinsson er en islandsk skald (f. omkr. 979) som omkr. 1007 blev hirdskald hos Eirik jarl og bl. a. diktet «Eiriks-dråpa».
  88. Sveide er et sjøkongenavn. Hele kjenningen betyr sjøkrigeren, Eirik jarl. I orig. står det: «Sveides vangs hests tre».
  89. D. e. skjolder av lindetre.
  90. D. e. Mandseidet på Statland.
  91. D. e. krigerne som metter ravnene.
  92. Øyer vest for Hareidland.
  93. Nu Hareidland.
  94. Nu Hjørundfjord, øst for Hareidland
  95. I Voldenfjord, syd for Hareidland.
  96. D. e. 180.
  97. Nu Liavåg innenfor Hjøringsnesset, nordøstspissen av Hareidland. Hjøringsnesset og Hjørungavågen hadde navn efter Hjorungene, små skjær ved innløpet til Hjorungavågen.
  98. Nu Gimsan i Melhus herred i Guldalen.
  99. D. e. havet.
  100. D. e. den navngjetne norske skald Øyvind Finnsson Skaldaspiller som bl. a. for Håkon jarl diktet Håløygja-tal, om dennes forfedre Håløyg-jarlene.
  101. D. e. Odin, hans «serk» er «brynjen».
  102. D. e. skibene.
  103. Sorle er en gammel sagnhelt, hans «serk» er «brynjen».
  104. En øre er i vekt 26,7 gram.
  105. D. e. Sigvalde jarl.
  106. D. e. sverdet.
  107. Se kap. 15.
  108. D. e. valkyrjen Skoguls Toste. Han blev kalt så fordi han var en stor hærmann.
  109. Et slags kostbart klæde eller stoff (især til tepper).
  110. Åsta bar ved denne tid på sin og Olavs sønn, den senere Olav den hellige.
  111. Det russiske navn Wsevolod.
  112. Rane var fosterbror til Harald Grenske.
  113. D. e. odelsbonde. Skalden kaller Håkon jarl så fordi han ikke var konge, men hans odel var Norge.
  114. Her står i orig. en uoversettelig kjenning: «Hedins hodehårs hjelms ilds lek», d. e. kamp, strid. Derfor er verset fritt oversatt.
  115. Asmundvåg, nu Osmondwall, på den del av øen Hoy, som kaltes Vågar, nu Walls.
  116. Ragnvaldsøy, nu South-Ronaldsey, den sydøstligste øi av Orknøiene, forveksles her med den syd-vestlige Håøi, nu Hoy.
  117. Nu Pentland-Firth, det åpne sund mellem Orknøiene og Caithness; at den ikke var «farbar», kom vel av malstrømmen.
  118. I Sunnhordland innenfor Bømmeløy.
  119. Ved innløpet til Trondheimsfjorden.
  120. Viggen i Børsen herred ved Orkedals-fjorden.
  121. Bunes i Størens herred i Guldalen. Tilnavnet Lyrgja betyr muligens den lurvede.
  122. Lunde i Horg herred i Guldalen.
  123. Remul, nu Romol på vestsiden av Gulelven, likeoverfor Melhus.
  124. Nu Skerdingstad sønnenfor Melhus.
  125. Som vi ser av det følgende er Kark egtl. trellens tilnavn. Det er mulig et keltisk navn, men betydningen er uviss.
  126. Husting vil si rådslagning som en høvding holder med sine menn.
  127. Nidarholmen, nu Munkholmen utenfor Nidelvens munning.
  128. Torleiv jarlsskald Raudfeldsson var en islandsk skald som efter jomsvikingeslaget kom til Norge og gjorde et kvad til Håkon jarl. Siden blev han jarlens uvenn og diktet et «Jarlsnid»
  129. Med varger tenker skalden her på røvere, særlig jomsvikingene.
  130. Lind betyr her «spyd», dens «land» er skjoldet; dettes «stav» er krigeren, Håkon jarl.
  131. Uttales Låden.
  132. Tilnavnet Nevja er avledet av nef («nese»).
  133. Jostein, Olav Tryggvessons morbror, er mulig den samme som Justin som i 991 er nevnt som fører for vikingehæren i England sammen med Olav.
  134. D. e. den praktelskende.
  135. Navnene mangler i teksten, vel fordi Snorre anså dem for umulige. Men i Jomsvikingasaga (hvorfra dette er lånt) kalles de Urguþrjótr og Brímiskjarr.
  136. I Hålands herred på Jæren, nu Kirkesole.
  137. Om dette er fortalt i sagaen om Håkon jarl kap, 9.
  138. Fitja-skalle, d. e. bonden på Fitjar.
  139. Sognsjø dannet grensen mellem Sogn og Hordaland, så at det land som Erling fikk, var Hordaland, Rogaland og det vestligste av Agder (til Lindesnes).
  140. Dragseid er det ytre eid på Statland mellem Drage (s.) og Leikvang (n.).
  141. Det nordligste herred i Nordmøre (nu Roan herred i Fosens fogderi).
  142. Nu Tjottøy sønnenfor Alstahaug i Helgeland (65° 50ʹ).
  143. Nu Vågan på Vågøy i Lofoten (68° 50ʹ).
  144. D. e. Götaelven.
  145. Syr, d. e. So; så kaltes han, fordi han «rotet i jorden», d. e. drev akerdyrkning.
  146. Dette er ikke historisk. Olav den hellige blev først døpt som voksen i Normandi.
  147. Konungahella er det nuv. Kungelf eller Kungälv. Den gamle byen lå et par km. lenger nede ved Nordre elv enn den nuværende; der heter nu Kastelgården.
  148. Hundhedning, d. e. hedensk som en hund.
  149. Tilnavnet «Kjelda» betyr «kilde».
  150. Også Ragnvald var seidmann.
  151. Langefasten er de 7 uker før påske.
  152. 16. april (998).
  153. D. e. Trolle-skjær.
  154. Olav trodde som de kristne dengang, at Odin var en ond ånd.
  155. D. e. munningen av Nidelven, som engang het Nid. Niðar i Niðarós er gen. av Nið.
  156. Frostatinget blev holdt på halvøen Frosta ved Trondheimsfjorden.
  157. En hærpil hadde et rep eller et vidjebånd hengende i pilens ene ende og kalte alle menn væpnet til tinget.
  158. Nu Ørlandet, kystlandet ved Trøndelag, ytterst ved Trondheimsfjord.
  159. D. e. en stav med en øks i den ene enden og en pigg i den andre.
  160. En liten vik på vestsiden av Nidelven ved enden av den nuvær. Strandgate i Trondheim.
  161. Vi vilde si «skibstømmermenn», men på gl.n. brukte de uttrykket «smed» om håndverkere i det hele (jernsmeder, sølvsmeder, kirkesmeder, tresmeder o. s. v.).
  162. Skjeggehaugen påvistes enda i førstningen av 19. århundre sønnenfor gården Østråt (Austrått).
  163. Sida er ved Skaptá i vestre Skaptárfellssysla, den sydvestligste del av Østlandet, men Hall bodde ved Tváttá i søndre Álptafjord.
  164. Tilnavnet betyr «den sykelige».
  165. D. e. en båt med 6 årer.
  166. D. e. den sterke, blir også brukt om folk som kan trolldom.
  167. Salpte, d. e. Salten.
  168. Se kap. 40 og 59.
  169. Det ser ut som om Omd var det gamne navnet på Hindøy eller den østre bygden på den øen der Trondenes ligger. For i Olav den helliges saga heter det at Trondenes ligger «på Omd». Andøy lengst ute i Vesterålen er trolig samme navn.
  170. Nakkene (svírar) kaltes drakebilledenes hals i forstavnen av skibet og den tilsvarende del av halen i akterenden.
  171. Egil Skallagrimsson er den navngjetne islandske høvding og skald, f. omkr. 900 og død i 990-årene, og hovedperson i den ypperlige saga som bærer hans navn. Om Kjartan er det fortalt i Laksdølasaga.
  172. Ligger høit oppe ved Eyjafjarðará i Eyjafjorden på Nordlandet.
  173. D. e. den Flose på Svinafell, som siden brente Njål og sønnene hans inne.
  174. Goden som opr. var tempelforstander og forestod ofringene innenfor sitt område, forente så lenge hedendommen varte på Island i sin hånd den prestelige, administrative, juridiske og politiske makt i sin bygd.
  175. 29. septbr. (999).
  176. Hvite klær, d. e. dåpsklær, som blev båret en uke efter dåpen.
  177. D. e. Langgaten, langs Nidelven; en levning av den er nuv. Krambodgate.
  178. D. e. skald som er vanskelig å komme til rette med.
  179. Det var skikk når et barn fikk navn å la navgivningen bli fulgt av en gave. Det er dette Hallfrød ber om.
  180. D. e. «Hornet» på Hornelen på Bremanger utenfor Nordfjord.
  181. Utenfor gården Lade.
  182. Tilnavnet betyr «hugg som glatter eller jevner ut». Torberg fikk det trolig på grunn av den hending som er fortalt i det følgende.
  183. D. e. øverste byggmester.
  184. D. e. den korte, stutte.
  185. Jfr. et vers av Tord Kollbeinsson, kap. 51.
  186. De kursiverte linjer hører sammen og gjentas i flere vers som et slags omkved.
  187. Vivil er et sjøkongenavn. V.s hingst er «skibet». Våle er en gud. «Virvils hingsts Våle» d. e. skibsstyreren, sjøkrigeren.
  188. «Stauren» antas å være den sydøstlige spiss av Femern, nu Staver, litt i syd for Staberdorp.
  189. D. e. ravnen.
  190. Byen Aldagen eller Gammel Ladoga (Staraïa Ladoga), som dengang lå ved elven Volkhov som flyter ut i Ladogasjøen.
  191. D. e. sverdet.
  192. D. e. odelsbøndene i Eiriks følge.
  193. Adalsysla er det estniske fastlandet. Øysysla er øen Øsel like utenfor.
  194. De kursiverte linjer hører sammen og gjentas i flere vers som et slags omkved.
  195. D. e. Adalsysla og Øysysla.
  196. Dette er ikke riktig. Gunhild blev forskutt av kong Svein og sendt hjem til Vendland, hvorfra hennes sønner efter Sveins død 1014 hentet henne igjen til Danmark.
  197. Boleslaw i Polen (992—1025); jfr. note 41.
  198. Om ham se Olav den helliges saga kap. 141, 215, 226.
  199. Fra stavnen akter til øserummet blev på krigsskib kalt «rausn»; samme del av skibet på den andre siden (mot forstavnen), der hvor fartøiet begynte å bli smalere, blev kalt «saksene».
  200. Skjalge vil si den skjeløiede.
  201. D. e. fra Sandnes på Alstenøy.
  202. Saltvik på sydsiden av Ofotenfjord i Hålogaland.
  203. Eisle betyr kanskje «en som farer voldsomt frem».
  204. «Forrummet» var navn dels på et rum fremmenfor masten og dels på et foran «løftingen», det ophøiede dekket i akterenden av skibet.
  205. Nu Støle i Etne i Sunnhordland.
  206. Nu Tysnesøy i Sunnhordland.
  207. D. e. bastrep.
  208. Dreng vil på gl.n. si en modig og dugelig kar.
  209. Bildr betyr på gl.n. et skjærende instrument, bl. a. et plogsblad.
  210. Rummet foran forrummet (egentlig «det trange rum»).
  211. Jfr. kap. 13 «å smette gjennem».
  212. Tilnavnet Dyrdel betyr «den praktelskende».
  213. D. e. skib med 20 seter (til 40 mann).
  214. I Nord-Amerika, rimeligvis Nova Scotia.
  215. D. e. den heldige.
  216. Et eget slags stort langskib, som ikke hadde «hode» i forstavnen.
  217. Se kap. 91.
  218. Se kap. 61.
  219. Halldor Ukristne er en islandsk skald som engang omkr. 1010—1012 var hos Eirik jarl. Vi har av ham bare bruddstykker av et kvad om jarlen; de handler om Eirik i slaget ved Svolder.
  220. D. e. ravnen som eter lik og drikker blod.
  221. Svold er ikke en ø, som Snorre mente, men snarere en havn og en vik (flodmunning) litt vestenfor Rügen.
  222. Øiner, d. e. innbyggere av Øinafylke, her i stedenfor «nordmenn».
  223. D. e. skibene.
  224. Et skib kaltes en «barde» (egl. skjegget), fordi de delene av kjølen som stakk op over stavnene, kaltes dets skjegg.
  225. D. e. Olav Tryggvesson.
  226. Relingene mellem forstavnen og masten.
  227. Offerkar ved hedenske ofringer; han sikter til at svenskene enda var hedninger.
  228. Eirik jarl herjet i Frisland omkr. 998—1000.
  229. D. e. krigeren (ɔ: Olav Tryggvesson).
  230. D. e. munningen av Svold, som efter dette må ha vært en elveos i Nord-Tyskland, og ikke som Snorre tenker sig, en ø.
  231. D. e. sverdet.
  232. D. e. entrehaker.
  233. D. e. i en så stor knipe.
  234. Brynjetroll d. e. øks, Regin er den bekjente smed som fostret Sigurd Fafnesbane og gjennem ham voldte Fafnes, sin brors, død. Fafne vil her si Ormen lange.
  235. Rummet foran løftingen henimot masten.
  236. Bånd som var surret om pilens spiss og skaft for å feste dem sammen.
  237. Den fjel som ligger bakenfor den styrendes hode når han sitter ved roret.
  238. To verslinjer er tapt.
  239. Høifjells hvelving, d. e. himmelen.
  240. D. e. den gavmilde høvding, Eirik jarl.
  241. Veiga eller Vega, en ø i det sydlige Hålogaland (65° 40ʹ).

HEIMSKRINGLA er et privat initiativ. Prosjektet mottar ikke noen form for offentlig støtte. Vi har kun utgifter og ingen faste inntekter. Kostnader til teknisk drift og utstyr bæres av privatpersoner. Alle økonomiske bidrag mottas derfor med stor takk. Ønsker du eller ditt foretak å støtte prosjektet økonomisk? Ta gjerne kontakt med oss, eller bruk vårt norske kontonummer 97105024499. Du kan også støtte oss via vårt Vipps-nummer 78431. For utenlandske bidrag bruk vårt IBAN-nummer NO6897105024499, med SWIFT-kode: DNBANOKK eller SEPA-kode: SKIANOBB. En kan også overføre penger til HEIMSKRINGLA via PayPal eller vippse via mobilen til 78431. Vi selger også fast annonseplass på venstre sidemeny til rimelig pris. Alle bidragsytere krediteres med navn for sine bidrag.