Olav den hellige og nabolandene

Velg språk	Norrønt	Islandsk	Norsk	Dansk	Svensk	Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ►

Olav den hellige og nabolandene

(Trykt med bidrag av Professor Dr. L. Daaes Legat)

Av Johan Schreiner

Historisk tidsskrift
Utgitt av Den norske historiske forening
Oslo 1927

Olav den Helliges saga beretter ikke bare om kongens politikk overfor stormennene i de forskjellige landsdeler, om hans bestrebelser for å innføre kristendommen, og derigjennem hans storslagne forsøk på å samle fylkesrikene til en norsk enhetsstat. Forholdet til de to naboland fyller år av hans regjeringstid, og var av den største betydning for hans gjerning og stilling, selv om det uttrykkelig må betones, at det var tilstandene i Norge som dannet betingelsen for kong Olavs fall, som bestemte hans skjebne.

Allerede høsten 1015, da han kom til Oplandene efter sitt mislykkede forsøk på å ta makten i Trøndelag, ryddet kong Olav de oplandske fylkeskonger av veien, og den følgende høst (?) drog han til Ranrike, hvor de svenske sysselmenn blev drept, og bragte derved denne landsdel som efter Svolder-slaget hadde ligget under Sverige tilbake til Norge. Det var således sveakongen han først kom i konflikt med.

I den såkalte Legendariske saga, som ikke er å opfatte som en selvstendig bearbeidelse, men som en sammenskrivning av tre forskjellige sagaer om Olav den Hellige, fins en temmelig utførlig fremstilling av forholdet mellem de to Olav’er; denne beretning utgjør i det store og hele en del av et verk jeg har kalt "Den annen Olavs saga", et verk som har vært den direkte kilde for Snorres fortelling i Heimskringla.

Det var stor ufred mellem Olav Sveakonge og Olav Haraldsson; de herjet bygder og drepte folk for hverandre. Sveakongen kaller sammen et ting, og forteller her om den norske konges fremferd. Mange hadde grunn til å hevne sig på Olav Haraldsson, og følgen var at ingen mann våget å fare i kjøpferd mellem de to land.

Befolkningen på den norske side av grensen fant at uvennskapet førte store ulemper med sig, og opfordret derfor kongen til å bringe en avslutning på stridighetene. Han sendte da et skib til Island, med bud til Hjalte Skjeggeson, at denne skulde komme til møte med ham. Skjønt Hjalte fant det noe påfallende at kong Olav vilde ha ham til å bringe fred istand mellem landene, fulgte han likevel opfordringen og drog til Norge. Kong Olav opholdt sig nord i Trøndelag, men Hjalte seilte sydefter langs landet. Han kom til Rogaland, og traff der Bjørn stallare, som han anmodet om å være med på ferden. Bjørn drog med og de for nu til Konungahelle. Da de kom til Sverige, fikk de sig hester og red avsted inntil de nådde sveakongens opholdssted. Kongen spør hvem de er, og Hjalte svarer at de er nordmenn. Da tier kongen, men Hjalte sier at de er kommet for å betale skatt til sin rette herre. Sveakongen blir glad over dette, og sier at det var vel handiet, men "traff du den digre mann?" Hjalte svarer at det hadde han ikke, og sverger på at så var tilfelle. Han blir nu hos sveakongen i stort vennskap, og de taler ofte sammen. Kongen er ofte sammen med sin datter Ingegerd, og forteller henne meget om denne mann. De blir enige om at Hjalte skal få treffe henne.

Det benytter Hjalte sig flittig av, idet han beretter for kongsdatteren om Olav Haraldsson, og hvor ulik han på alle måter var andre menn. Han forteller Ingegerd sitt ærend, og ber henne hjelpe sig til å overtale kongen, slik at det kan bli fred mellem de to land. Hjalte sier at én ting vilde borge for, at en slik avtale lenge kunde stå ved makt, nemlig at sveakongen vilde gifte henne med Olav Haraldsson. Hun synes godt om hans ord, og lover å understøtte ham.

En kveld da Olav Sveakonge og Hjalte satt sammen ved drikken, kommer Hjalte inn på denne sak. "Vi, dine venner, liker lite, at det er ufred i ditt rike, og at du ikke har slik makt som tilkommer dig." Men siden nu Olav Digre er kommet i besiddelse av makten i Norge, mener Hjalte at det vilde være klokest av sveakongen å forlike sig med ham. "Hvilken ære vilde være større for eder, enn å gifte eders datter med den mann, som nu er blitt den mest berømte konge i Nordlandene?" Nu tier kongen og tenker over dette; han synes Hjalte har talt sanne ord. Sveakongen drøfter denne sak med Ingegerd, og spør om hennes mening. Hun overlater avgjørelsen til ham, men sier at hun vil, at han heller skal ha mange enn få venner. Olav Sveakonge sier da, at hvis den norske Olav vilde komme til møte med ham, og hvis han tydelig gir til kjenne sin fredsvilje, da skal det skje som Hjalte ønsker. Dette blir så avtalt mellem dem.

Hjalte drar nu tilbake til Norge, til møte med Olav Haraldsson, og finner ham nord i Nidaros. Kongen spør ham hvor han hadde vært om vinteren, og hvorfor Hjalte forrige gang hadde undgått ham. Den annen forteller hvor han hadde opholdt sig. "Ikke ventet jeg av dig, sier kong Olav, at du opsøkte mine uvenner i vennskap." Hjalte svarer da, at det var av forsiktighet, for å kunne vinne større tillit hos sveakongen, at han ikke først hadde opsøkt ham. "Det blev til, at Olav Sveakonge gikk med på, at I skulde møtes ved Elven." Kongen blir meget glad ved å høre dette, og gir Hjalte gode gaver. Siden drar han hjem til Island.

Kong Olav Haraldsson søker nu til stevnet, og der møtes de to navner; de taler sig i mellem, og den norske Olav ber om sveakongens datter Ingegerd. De skiltes som venner, efter at sveakongen hadde gitt løfte om det. Begge drar nu hjem, hver til sitt rike.

Christian Krohg: Sveakongen blev meget vred.

En gang drog sveakongen på fuglejakt; han var ute hele dagen, og kom om kvelden hjem med en rik fangst, som han roste sig meget av. Ingegerd sa at det var likevel småting mot det Olav Haraldsson hadde vært mann for: på én morgen fikk han 11 konger i sin makt. Sveakongen blev meget vred over dette, og sa, at efter det skulde hun aldri få gifte sig med den norske konge. Siden for sendemenn mellem gardakongen og sveakongen, og enden blev at Olav giftet sin datter med kong Jarusleiv i Holmgard. Olav Haraldsson hører om dette og blir meget trist.

Hvorvidt også den følgende beretning har stått i "Den annen Olavssaga" kan være tvilsomt; antagelig har så ikke vært tilfellet. Allikevel har det sin interesse å gjengi den her i all korthet.

En annen datter av Olav Sveakonge, Astrid, drog en gang med sin fosterfar Egil til Gautland, og de kom til møte med den norske konge. Hun gikk op og hilste på kongen der han lå i sin seng, men han gjengjeldte ikke Astrids hilsen. Neste dag kom hun igjen, men han sa heller ikke denne gang ett ord. For tredje gang op søker hun kongen, og sier at hun i Ingegerds sted vil gifte sig med ham. Da bad Olav henne bli, og de talte en stund sammen. Siden holdt de bryllup.

Heimskringlas Olavssaga innfører Hjalte Skjeggeson i beretningen på følgende måte (kap. 60) "Våren efter (slaget ved Nesjar) bød kong Olav ut leding fra Trøndelag, og gjorde sig rede til å fare øst (d. e. syd) i landet. Da skulde en Islands-farer seile fra Nidaros. Kong Olav sendte da bud og jertegn til Hjalte Skjeggeson, og stevnte ham til sig."

Efter dette hører vi om kongens optreden i Ranrike, og følgen av den var (kap. 67) at "kong Olav Svenske la for dagen så stort uvennskap imot Olav Haraldsson, at ingen mann torde nevne ham med hans rette navn, slik at kongen hørte det."

Bøndene i Viken syntes ille om den ufred som var mellem de to riker, og "de bad da Bjørn stallare, at han skulde føre denne sak frem for kongen, om at han skulde sende menn til sveakongen for å by forlik på sine vegne" (kap. 68).

"Denne sommer kom Hjalte Skjeggeson til Norge fra Island efter kong Olavs ordsending; han for straks til kong Olav, og kongen tok vel imot ham, bød Hjalte å bli ved hirden, og viste ham til sete hos Bjørn stallare; de var matfeller, og det blev snart godt vennskap mellem dem."

Da nu Bjørn en gang bar frem for kongen bøndenes ønske om at han skulde sende menn til Olav Sveakonge, gav kongen Bjørn straks i opdrag å utføre dette ærend. Bjørn hadde ingen vei utenom, og blev meget nedtrykt. Da sa Hjalte til Bjørn: "Hvorfor er du uglad, mann, er du syk eller vred på noen?" Bjørn forklarer ham saken, "og kaller dette en livsfarlig sendelse". De blir da enige om at Hjalte skal ledsage den annen på ferden.

"Bjørn og de andre red nu avsted, og kom til Ragnvald jarls hird." Ragnvald var jarl over Vestre Gautland og residerte i byen Skara; han var gift med Ingebjørg Trygvedatter, en søster av Olav Trygvason. Da Bjørn bærer frem for jarlen sine ærend, spør Ragnvald hvad det har hendt ham, siden kongen vil hans død. Bjørn gjør rede for saken, og Ragnvald jarl lover dem all den bistand han kan gi. Efter lange rådslagninger blir man enig om, at Bjørn skal bli i Skara, men Hjalte drar til sveakongen. Hjalte sier (kap. 70): "Jeg kan fare til kongen om I vil. Jeg er ikke en norsk mann, og svearne vil ikke gi mig noen sak; jeg har spurt at det er islandske menn hos sveakongen i gode kår, mine kjenninger, kongens skalder Gissur Svarte og Ottar Svarte; av dem kan jeg få vite hvad jeg skal tro om sveakongen, om det i denne sak er så liten utsikt, som det nu later til, eller om det er andre muligheter." Hjalte kommer så til sveakongen, og er der sammen med de andre islendinger. På en helt overraskende måte bryter Snorre her av sin fortelling, for å skyte inn et stykke om at Sigvat skald var med på ferden fra Norge til Ragnvald jarl. Noen vers av Sigvat anføres som støtte for denne meddelelse (kap. 71).

Efter dette malplaserte innskudd fortsetter beretningen om Hjaltes ophold ved sveakongens hird, og vi hører at Hjalte er kommet for å betale Olav Eiriksson de landører, som påla islendingene i Norge. "Fra den tid av kom Hjalte i største yndest hos kongen, og var ofte i samtaler med ham" (kap. 72).

Ved sine venner Gissur og Ottars hjelp kommer Hjalte også i forbindelse med sveakongens datter Ingegerd; han spør hvordan hun tror hennes far vil opta et fredstilbud fra den norske konges side. "Kongsdatteren sa at hun trodde, det var unyttig å forsøke på, å få kongen til å forlike sig med Olav Digre." Men likevel gjør Hjalte et forsøk, og innser da hvor fruktesløst det hele er. Også Ingegerd gikk til samtale med sveakongen om denne sak, men intet hjalp. Engang spør Hjalte henne: "Hvorledes vilde du svare, om Olav, Norges konge, sendte menn til dig med det ærend å beile til dig?" Ingegerd optar dette vel, og de taler meget sammen om hvilken utmerket mann kong Olav var, i alle deler foran andre menn.

Efter dette sender Hjalte bud til Ragnvald jarl for å gi ham underretning om hvorledes stillingen er. Jarlen farer til møte med Ingegerd og Hjalte, og derefter slår han sig sammen med Torgny, sønn av Torgny Torgnys son, lagmann i Tiundaland. I fellesskap drar disse to mektige menn til Uppsala-tinget med en betydelig styrke.

Bjørn stallare, som hadde vært med i Ragnvald jarls følge, tar først til orde for fred og forlik mellem de to land og konger. Sveakongen blir rasende, og avbryter Bjørn, men jarlen taler for den samme sak, og efter ham den ærverdige og høit ansette Torgny Lagmann. "På det ting blev det avtalt, at kong Olavs datter Ingegerd skulde giftes med kong Olav Haraldsson. Kongen gav jarlen dette festemål i hånd, og overdrog ham alt sitt ombud om dette giftermål" (kap. 80).

Neste sommer samlet Olav Haraldsson en stor og prektig flåte, og drog med den øst til landsenden, til Konungahelle. Men sveakongen var ikke kommet, og Olav og hans menn ventet lenge utover sommeren og høsten uten å høre noe til ham.

Kong Olav blev da om vinteren i Sarpsborg, og Sigvat skald blev sendt op til Skara for å orientere sig angående Ragnvald jarls stilling, idet mange var i tvil om, hvor vidt han når det kom til stykke var den norske eller svenske konges venn.

Jaroslav I av Kiev (978 - 1054).

Sigvat fikk her rede på hvorledes det hele hang sammen, at forutsetningen for sveakongens løftebrudd lå i hans irritasjon over Ingegerds svar, da han kom hjem efter en vellykket jakt, og videre at Ingegerd var blitt lovet til kong Jarusleiv i Gardarike.

Under opholdet hos Ragnvald jarl blev Sigvat kjent med Astrid, og jarlen foreslog at Olav skulde ekte henne. Sigvat for tilbake til Olav med disse tidender, og kort efter holdt Olav Haraldsson sitt bryllup i Sarpsborg med sveakongens datter Astrid. Ragnvald jarl var tilstede ved denne anledning, men like efter drog han til Gardarike og slog sig ned der; det viser et vers av Sigvat. Grunnen var at Ingegerd ønsket han skulde være i nærheten av henne, da hun flyttet til det fremmede land.

Ved siden av "Den annen Olavssaga" og Heimskringla, har også Fagrskinna (s. 155—158) en beretning om disse ting. Og det er vel verdt å legge merke til, at Fagrskinna har kjent og benyttet Snorres fremstilling, slik denne föreligger i hans særskilte saga om Olav den Hellige.

Det blir først fortalt at det var strid mellem den norske og den svenske Olav, og dette likte befolkningen i de to riker meget lite. Mektige menn søkte å bringe forlik i stand mellem kongene, og det blev avtalt, at Olav Haraldsson skulde ekte sveakongens datter Ingegerd. Dernest gjengis sagnet om kongens jakt og Ingegerds henvisning til alle de kongene Olav hadde ryddet av veien. Følgen av dette var at sveakongen i sinne gikk fra sin avtale med den norske konge.

Da Olav Haraldsson hørte om dette, sendte han noen av sine menn østover til møte med sveakongen, og bad ham holde fast ved deres forlik. Sveakongen sa at han umulig kunde få Ingegerd, men hvis Olav vilde ha hans annen datter Astrid, gav han sitt samtykke til deres giftermål. Sendemennene for tilbake til kong Olav, og berettet om resultatet av reisen. Sigvat skald hadde vært med på denne reise, og laget om den sine "Austrfararvisur", som forteller meget om ferden.

Med sine venners råd ektet Olav Haraldsson Astrid, men Ingegerd blev gift med kong Jarusleiv i Holmgard. På denne tid var Ingegerds frende Ragnvald jarl Ulvsson i Gardarike. Han var en meget god venn av kong Olav, slik Sigvat sier da han kom hjem fra den ferd hvori kongen hadde sendt ham øst til Gardarike.

__________

Kart over Sverige på Snorres tid.

Oscar Albert Johnsen har i en kildekritisk undersøkelse drøftet disse tre beretninger om Friðgerðar saga.

Han går her ut fra den feilaktige forutsetning, som skyldes Sigurður Nordal, at Snorres fortelling bygger på Styrme Frode, hvis "Livssaga om kong Olav" ifølge Nordal også skulde ha vært Fagrskinnas kilde. Den rette sammenheng er imidlertid at Snorre har benyttet "Den annen Olavssaga", og at Fagrskinna bygger på Snorre.

Johnsen kommer til det resultat at "Leg. sagas" (d. e. "Den annen Olavssaga") beretning maa foretrækkes for Snorres" (s. 526).

"Som oftest synes ikke alene samtalerne, men ogsaa rammen, hvori de fremkommer, at være opfundet av Snorre, og selv hvor der ligger en stump overlevering til grund, er denne frit behandlet for at passe ind i sammenhængen, og ofte digterisk utspundet i den grad, at beretningens historiske karakter synes næsten helt tapt" (s. 516). Denne kritiske uttalelse vil jeg underskrive i sin helhet.

Imidlertid blir ikke Osc. Alb. Johnsen senere i sin avhandling stående helt fast ved den, idet han nemlig sier (s. 537): "Snorres utførlige fremstilling forsyner os ikke med nye sikre oplysninger utover dem, som den ældre tradition og skaldedigtet (d. e. Sigvats "Austrfararvisur") gir, men de folkesagn, han meddeler, har dog megen historisk interesse og kan ikke lates ute av betragtning om man vil vinde et noget dypere indblik i begivenheternes sammenhæng."

Visstnok sier Johnsen (s. 526): "At forsøke paa at forlike de to beretninger med hinanden ved at se bort fra motsigelserne vil være faafængt og kildekritisk utilladelig; man maa træffe et valg." Når det kommer til stykke, er likevel hans konklusjon en forening, en harmonisering mellem de høist ulike beretninger.

I et tilfelle som dette, hvor vi har å gjøre med tre fremstillinger, gjelder det klart å presisere hvori avvikelsene består.

"Den annen Olavssaga" sier at Hjalte drog direkte til sveakongen, og kjenner intet som helst til Ragnvald jarl, og hans forhold til hele denne sak.

Det er Snorre som innfører ham, idet han lar Hjalte og Bjørn dra til Ragnvald, hvorfra så Hjalte Skjeggeson fortsatte videre til Olav Sveakonge i Uppsala. Beretningen om ferden til Skara støtter Snorre til noen vers av Sigvat. Johnsen sier om Snorres arrangement for dette punkts vedkommende (s. 525), at han "anfører som bevis et lausavers av Sigvat fra 1018, som dog intet indeholder derom, og 4 vers av Sigvats "Austrfararvisur", som denne digtet om sin reise til Ragnvald jarl aaret efter, og som saaledes ikke hører hjemme paa det sted, hvor Snorre har indsat dem. Nogen anden hjemmel end disse feilagtig anbragte skaldevers har beretningen om Sigvats deltagelse i Hjaltes og Bjørns færd ikke, og man kan derfor trygt se bort fra den. Hadde en saa fremragende mand som Sigvat deltat i færden, vilde dette ganske vist ha været nævnt i Hjaltes beretning."

Derved mister vi altså ethvert holdepunkt for Snorres meddelelse om reisen til Ragnvald jarl; den må ubetinget forkastes, hvilket Osc. Alb. Johnsen også mener.

Annen gang vi hører om Ragnvald jarl i Gautland, er at Snorre lar Sigvat fare op til ham, da Olav med sin flåte var kommet til møte med sveakongen, som imidlertid ikke hadde innfunnet sig. Snorre anfører her Sigvats "Austrfararvisur" som bevis for riktigheten av det som sies.

Så meget mere opsiktsvekkende er det derfor at Fagrskinna likevel forkaster denne beretning hos Snorre, idet det her heter, at Sigvat var med blandt de menn som blev sendt til sveakongen, da Olav Haraldsson hadde fått meddelelse om dennes løftebrudd. Om denne ferd laget Sigvat sine "Austrfararvisur", blir det uttrykkelig sagt.

Noe senere blir det så fortalt om Ragnvald jarl, og han opholder sig ikke i Vestre Gautland, men i Gardarike. Tross de store og avgjørende uoverensstemmelser mellem Heimskringla og Fagrskinna, har de her ett trekk felles: de henfører Sigvats vers til to forskjellige ferder, og disse ferder er helt uavhengige av hverandre.

For å komme videre i vår undersøkelse, er det derfor nødvendig å se hvad Sigvat selv beretter. Rent metodisk sett er skaldenes vers det beste kildemateriale til vår gamle historie. På dette punkt har den moderne kildekritikk helt den samme opfatning som Snorre, og den kan i ett og alt følge ham, når han sier i sin prolog til Heimskringla: "Vi tar helst vidnesbyrd fra det som fins i de kvad som blev sagt frem for høvdingene selv eller for deres sønner; vi tar alt det for sant som fins i de kvad om deres ferder eller kamper." Efter så til slutt å ha talt om Are Frode og hans hjemmelsmenn, sier Snorre videre: "Men kvadene tykkes mig mest troverdige, under forutsetning av at de blir riktig kvedet og forstandig opfattet ("skynsamliga upp tekin"")". At kvadene er pålitelige, vel å merke der de taler om ferder og slag, det må vi kunne gå ut fra. Den prinsipielle vanskelighet melder sig imidlertid når det dreier sig om å forstå dem rett. Gjennem uttrykkenes dikteriske form og skaldesprogets innviklede terminologi og setningsopbygning, gir disse vers mangen gang anledning til store meningsdivergenser. I ett og samme kvad leser én forsker ett, den annen noe helt annet; litteraturen om disse ting frembyr tallrike eksempler i så henseende. Også hvor talen er om skaldediktningens verdi og pålitelighet kan det således være endel å bemerke. Vi kan ikke alltid være helt sikre på å ha forstått dem rett, selv om vi utfra et metodisk synspunkt må tilkjenne dem første plassen blandt kildene.

Jeg har funnet det nødvendig å forutskikke disse almene bemerkninger, når jeg nu vil søke å nå til klarhet over Sigvats såkalte "Austrfararvisur". Overfor den opfatning av disse, som trer frem i Finnur Jónssons ordning av strofene i hans store utgave av den norsk-islandske skaldediktning, en opfatning som like til det siste har vært enerådende, har de to svenske forskere Curt Weibull og Hans Toll hevdet avvikende synsmåter. Jeg må imidlertid tilstå, at jeg ikke kan slutte mig til noen av disse, ialfall ikke hvad grunn synet angår.

Den siste som har behandlet Sigvat skalds "Austrfartarvisur" er islendingen Barði Guðmundsson. Han bruker dem i en større sammenheng, nemlig for å vise at Gautland i gammel tid lå under Danmark. I undersøkelser som ennu ikke er publisert, har jeg tatt skarpt til gjenmæle mot de grunner Guðmundsson anfører, og jeg mener å kunne godtgjøre at hans bevisføring ingenlunde er fyldestgjørende.

I likhet med alle forskere som hittil har behandlet spørsmålet, hevder også Guðmundsson at Snorre har rett i at Ragnvald Ulvsson hørte hjemme i Vestre Gautland.

Leser man uten noen forutfattet mening gjennem de 21 strofer som "Austrfararvisur" i almindelighet holdes for å omfatte, vil det slå en hvor forskjellige de er, tonen i dem er ikke den samme. En nærmere undersøkelse av dette forhold vil gjøre det innlysende at vi her ikke står overfor ett, men to kvad.

For å gjøre min fremstilling så oversiktlig som mulig, velger jeg her å anføre det første kvad i sin helhet. Versene nummereres av hensyn til den følgende behandling, og deres rekkefølge er diktert av indre hensyn. Dermed skal imidlertid på ingen måte være sagt, at det med sikkerhet lar sig avgjøre, hvorledes de enkelte strofer er å plasere. Vi har ikke midler i hende til å bestemme med visshet den oprinnelige rekkefølge, så meget mere som vi umulig kan vite om ikke enkelte vers er gått tapt. Dette er da i virkeligheten heller ikke noe spørsmål av fremtredende interesse. Hvad det her gjelder å bringe på det rene, er hvilke strofer som hører sammen.

1. Jeg ber den raske konges modige hird å høre, hvad for slit jeg har døiet; disse vers har jeg laget om reisen. Jeg blev i høst sendt op fra skibene på en lang reise øst til Sverige; lite sov jeg siden.

2. Våt lot jeg den vaklende båt bli trukket til Eid. Jeg var redd for å måtte vende tilbake; slik utsatte vi oss for livsfare i båten. Gid haugtussene måtte ta det fryktelige fartøi, jeg har aldri sett en verre skute. Jeg var i livsfare på båten, men det gikk bedre enn jeg ventet.

3. Det var ikke av egen lyst at jeg i sinnsoprør gikk 13 mil gjennem skogen fra Eid; vi hadde et stort besvær. Jeg tror ikke at kongsmennenes føtter var uten blemmer; jeg fikk sår på begge fotsålene. Likevel gikk vi den dag meget raskt avsted.

4. Sendemenn fra sogningenes herre, de som drog avsted i kongens ærend, har hatt en besværlig reise. Jeg sparte mig ikke, men når man skal fare til fots, er mennenes møie stor. Norges dyktige beskytter bestemte at vi skulde fare nordfra derhen.

5. Jeg kom til Hov, og døren var lukket. Men utenfra spurte jeg mig for fremoverbøid. Ufortrøden stakk jeg nesen inn, men jeg fikk nesten intet svar av folkene; de sa det var hellig dag. Hedningene jaget mig vekk, og jeg bad trollene ta sig av dem.

6. Gå ikke lenger inn, elendige fyr, sa kvinnen. Vi er hedenske, og jeg er redd for Odins vrede. Den usle kjerring sa at de hadde alve-blot på sin gård; uten betenkning avviste hun mig, som var jeg en ulv.

7. Siden gikk jeg for å finne den gavmilde mann, som mennene sa var den aller beste. Jeg ventet en fredelig mottagelse, men fyren så avvisende på mig. Hvis denne var den beste, da må den verste være meget ond. Dog har jeg ikke lyst til å klandre folk.

8. Jeg savnet Åstas gård på veien østfor Eidskogen, da jeg bad den hedenske bonde om nattely. Jeg traff ikke den mektige Sakses sønn. Ingen gjestfrihet fantes der hos folk. På én kveld blev jeg avvist 4 ganger.

9. Det var drøit for mennene å gå gjennem Eidskogen på veien østover til fyrstenes overvinner. Jeg lovpriser kongen. Kongens menn skulde ikke ha avvist mig før jegtraff min milde herre.

Ved siden av dette kvad, som tydelig viser at skalden har fremført det for kongen og hirden, står to strofer som må være laget underveis, idet de står nokså løsrevet, og mere synes å bære bud om en øieblikkelig stemning:

10. Nu har 3 menn av samme navn jaget mig bort og vendt mig ryggen. Mennene viser ikke noen rosverdig opførsel. Jeg er redd for, at alle menn som heter Ålve vil jage fremmede vek.

11. Kvinne, disse svarte islandske øine har vist oss den bratte sti langt avsted til den blanke ring. Denne min fot har gått de gamle veier som din husbond ikke kjenner.

Det er ved hjelp av den stemning som behersker hver enkelt av disse 11 strofer, at det har vært mulig å ta dem ut av den sammenheng man har gitt dem i de så kalte "Austrfararvisur". Denne stemning er et av de viktigste kriterier vi har å holde oss til; den er så klar og uomtvistelig at den binder disse vers sammen til en enhet, til et kvad fullt av galle og bitterhet, men tillike av humor og lune. Vel kan det føles som Sigvat av og til muligens gir sig for meget over til sin ergrelse, men det er likevel en egen friskhet i hans skildring, en sans for å gi de konkrete billeder av virkeligheten bak hans beklagelser og utbrudd av irritasjon, som viser dikteren og det kloke, likevektige menneske. Dette kvad er et av de mest helstøpte vi har bevart av Sigvat skald, visstnok ubetinget det mest temperamentsfulle.

Karakteristisk for dette kvad er at det forteller om selve ferden; vi hører om oplevelsene underveis, men ikke ett ord som har karakteren av "offisiell rapport".

Christian Krohg: "Kong Olav gir Sigvat skald et sverd."

Sigvat sier (str. 1) at han om høsten blev sendt op fra skibene på en lang ferd ("i langa fǫr") øst til Sverige. Olav må altså ha vært på flåten, og fra denne har Sigvat dradd til fots. Dette blir fremhevet i en rekke vers: de gikk over Eidskogen (str. 3: rannk). I samme strofe understrekes dette forhold ytterligere ved at skalden taler om de gnagsår kongsmennene fikk på føttene. "Når man skal fare til fots ("við gǫngu"), er mennenes møie stor", heter det i str. 4. I str. 9 blir det sagt: "Det var drøit for mennene å gå gjennem Eidskogen på veien øst over ("Eiðaskógr vas drengjum drjúggenginn á leiðu austr")." Her har vi altså fått tak i et nytt trekk som binder versene sammen, som viser at de utgjør et sluttet hele. Sigvat oplyser (str. 3) at han tilbakela 13 mil gjennem skogen fra Eid ("of skóg frá Eiðum"). I et annet vers (str. 8) taler skalden om sine savn på veien østfor Eidskogen ("á leiðu fyr austan Eiðaskóg"), og endelig heter det, som nettop anført, i str. 9 at de drog østover Eidskogen ("Eiðaskógr"). Eidskogen er ofte omtalt i sagaene, den lå mellem Oplandene og Sverige. Når Sigvat i dette kvad taler om Eidskogen, uten å føie til noen nærmere betegnelse, er det ganske klart at han ikke her uten videre mener en skogstrekning langt inne i Sverige, så fjernt fra Norge at de fleste nordmenn ikke godt kunde være fortrolig med navnet. Når derfor Snorre (kap. 91) tyder Eidskogen som skogene øst for Stora Ed, da har det intet som helst med kjensgjerninger å gjøre. Eidskogen var bare et eneste sted, den var kjent av alle. Fra Oplandene og østover var det således Sigvat drog, det er hevet over tvil.

Andre oplysninger i dette kvad synes da også å måtte tydes i samme retning. I str. 8 sier skalden: "Mista ek fyr austan Eiðaskóg á leiðn Ǫstu bús." Finnur Jónsson oversetter dette med "Åstas gård", og jeg tror ubetinget han har rett. Derimot opfatter Gustav Storm stedet noe anderledes: "Østen for Eidaskogen ikke jeg fandt paa færden husly." Denne oversettelse forutsetter ástarbús, av ást, men det passer slett ikke med ordets form i kvadet. Hans Toll har utvilsomt truffet det rette, når han sier: "Denne Asta kan rimeligen icke hava varit någen annan än kungens egen, med Sigurd Syr omgifta moder med detta namn, vilkens gård enligt den legendära Olavs sagan låg vid Mjøsen." Når Asta nevnes på denne vis, må det være en kvinne alle har kjent, og det kan bare være kongens mor. Det ligger også nær å tro at Sigvat, da han kom fra kongen, har vært innom på hennes gård.

Det er vel også Mjøsa Sigvat skald taler om, der han skildrer sin fart på det skrøpelige fartøi frem til Eid, som bare kan bety Eidsvoll. Der er nemlig å merke, at det i str. 2 heter "til Eiðs", mens str. 3 har "skógr frá Eiðum"; pluralisformen passer godt med at det alltid skrives "Eiðaskógr", hvor Eiða- er gen. Den sproglige forskjell mellem de to stedsnavn viser tydelig at de ikke er identiske. Vest for Eidskogen er det da heller ikke noen innsjø eller større vassdrag, som skulde gjøre en overfart i båt nødvendig. Derimot vet vi annenstedsfra, at Eidsvoll het Eið; denne form fins f. eks. hos Snorre (OH kap. 75): "á Eiði". Hvordan og hvorfra denne båtreise har foregått kan vi ikke ha noen mening om.

Endelig må bemerkes at Sigvat sier i str. 4: "Norges dyktige beskytter bestemte at vi skulde fare nordfra derhen ("fórum norðan þinig)." Ellers, hvor talen er om Eidskogen, sier skalden hele tiden at de drog østover ("á leiðu austr til jǫfra þrýstis; å leiðu fyr austan Eiðaskóg). Han drog altså østover fra Oplandene, men dit er han kommet nordfra.

Kongen må ha opholdt sig i Nidaros om høsten, og så derfrå sendt Sigvat avsted. På den måte blev det virkelig en nokså lang reise; når den dertil foregikk til fots, er det ikke vanskelig å sette sig inn i, at den kunde by på adskillige besværligheter og ergrelser.

Hvorhen var det nu Sigvat blev sendt? Skalden sier uttrykkelig (str. 1) at han drog til Sverige. Av str. 9 fremgår at ferden gjaldt en mektig mann østfor Eidskogen: "Det var drøit for mennene å gå gjennem Eidskogen på veien østover til fyrstenes (kongenes) overvinner ("til jǫfra þrystis)." Det er et påfallende sterkt uttrykk skalden her bruker; det kan ikke være en almindelig stormann Sigvat taler om. Sannsynligheten taler avgjort for at vi øst for Eidskogen bare kan tenke på én "jǫfra þrystir", nemlig Olav Sveakonge. Hvilket ærend Sigvat skald har hatt blir ikke berørt med ett ord. Men vi kan gjette oss til at Sigvat neppe har vært særdeles tilfreds med resultatet av sin reise, efter selve tonen og emnevalget i dette kvad å dømme.

Det er på dette punkt naturlig igjen å feste opmerksomheten ved den beretning som fins i Fagrskinna (s. 156—157). Da sveakongen hadde gått fra avtalen om at Olav Haraldsson skulde få Ingegerd til ekte, sendte den norske konge noen menn øst til Sverige for å søke å bevege sveakongen til å stå fast ved den oprinnelige overenskomst, men dette forsøk blev mislykket. "I þesse færð hafðe veret Sigvatr skalld, oc orte hann flocc um oc callaðe "Austrfararvisur", oc sægir i þesso cvæðe mart um þessa færð."

Det resultat vi er kommet til ved en helt uavhengig gjennemgåelse av Sigvats vers stemmer således på en slående måte med hvad Fagrskinna direkte oplyser. Det skulde være en garanti for resultatets pålitelighet.

Fagrskinna sier ikke noe om at Hjalte Skjeggeson og Bjørn stallare var med på ferden; heller ikke at de ved en tidligere leilighet hadde dradd til sveakongen for å få i stand forlik mellem konger og riker. Det heter bare (s. 155): "Gerðo rikir menn þat rað, at bera sættar orð a milli kononganna oc þui var aleiðis comet, a þa lund at Olafr konongr svænski skylldi gyfta Ingigierðe dottor sina Olafe kononge Harallzsyni."

Vi kan ikke uten videre benekte at "Den annen Olavs sagas" beretning om Hjaltes ferd er pålitelig; vi savner bare ethvert middel til å kontrollere den. Det er da heller ikke på noen vis et fruktbart eller betydningsfullt problem om ferden har funnet sted eller ei, og om den eventuelt har gått for sig slik "Den annen Olavssaga" beretter.

Interessant og vel verdt opmerksomhet er det imidlertid at vi har bevart et kvad av Sigvat skald, som forteller om en ferd han har foretatt til sveakongen; ferdens hensikt kan ikke ha vært noen annen enn å bringe fred til veie mellem Norge og Sverige. Men Sigvats strofer tyder ikke nettop på at hensikten blev opnådd.

På grunnlag av Fagrskinnas meddelelser er det naturlig å kalle dette kvad (de oprinnelige) "Austrfararvisur".

__________

Sigvat skalds såkalte "Austrfararvisur" omfatter ved siden av dette kvad også et annet, som skiller sig klart ut fra det første såvel i innhold som stemning. Begge to har til felles, at de fremstiller en ferd Sigvat har foretatt i kong Olavs ærend; dette forklarer da også at man så lett har kunnet blande dem sammen. Den tredje og fjerde strofe av dette kvad må være diktet underveis, og skalden har så siden fremsagt dem for kongen sammen med de øvrige.

1. Ofte var jeg munter under uvær, når hårde vindstøt strammet de svulmende seil på Strinde-kongens skib ute på fjordene; skibet løp utmerket, hvor vi lot det storme avsted utover sundet; kjolene kløvde havet ved Lista.

2. Tidlig i sommer lot vi den raske konges tjeldede skib ligge ute ved en ø foran det lovpriste land, men i høst, da sjøkongens skib førtes op på land, måtte jeg ride. Jeg påtar mig forskjellige opgaver.

3. Hesten løper sulten i aftenskumringen ad de lange veier til hallen; hoven furer marken. Det blir kveld. Nu bærer hesten mig over bekkene fjernt fra Danmark; min hest snubler i bekken; dag og natt møtes nu.

4. De vakre kvinner vil se ut, og de opdager støvskyen; vi rider rask gjennem Ragnvalds gård. La oss drive på hestene like til huset, så at de hugmilde kvinner kan hore langt borte hestenes raske løp innefra hvor de sitter.

5. Jeg optrådte i overensstemmelse med fortrolige avtaler med eder, kong Olav, da jeg traff den herlige, mektige Ragnvald. Jeg deltok i svært mange samtaler med den gavmilde malmvokter i Gardarike; aldri hørte jeg greiere taler av en ansett mann.

6. Jarlers frende bad dig, gavmilde fyrste, å sørge godt for hver av hans huskarler som kommer hit. Men hver av dine menn, Listas herre, som vil reise østpå, vit få hjelp av Ragnvald.

7. Da jeg kom vestfra, ruget folk over slike planer i alt, fyrste, således som Eiriks ætt hadde egget til svik. Alene der ved beholder du i ro jarlenes land, som du tok fra Svein, at Ulvs frendes broderlige støtte, som jeg sier, blev gitt dig.

8. Den kloke Ulv(s sønn) sa at han var villig til å bringe forlik i stand mellem dere begge, Olav. Vi fikk trygge svar; dere (d. e. sveakongen og du) bilegger striden. Tyvebanders forfølger, Ragnvald erklærte, at det var en lett sak for dig å la være å forfølge forbitrelsen over fredsbruddet videre.

9. Fast skal du, mektige konge, holde avtalen med Ragnvald, den mektige mann. Han varetar ditt vel både ved natt og ved dag. Det vet jeg, fyrste, at han er den beste venn du har i Østervei ved det grønne hav.

Til disse kommer så en strofe uten særlig betydning; i den omtaler skalden hvor herlig han finner kongens hall, som hirdmennene har prydet.

Mens Sigvat i sitt første kvad, om den slitsomme og visstnok temmelig resultatløse reise til fots over Eidskogen østover til Sverige, allerede fra begynnelsen slår tonen an ved å opfordre kong Olavs hird til å høre på hvor meget slit han har døiet underveis, bringes vi allerede gjennem str. 1 av annet kvad inn i en forestillingskrets av helt ulik karakter. Det er stolthet og glede over godt utført arbeid som i dette kvad behersker fremstillingen.

Av str. 2 fremgår med full klarhet, at det her virkelig er tale om en ferd Sigvat foretok på kongens vegne. Når nu skalden sier, at han seilte forbi Lista, er det rimelig å tenke sig at han også denne gang kom fra Trøndelag. Når han videre sier at skibene om høsten blev ført op på land, må det bety at han har nådd så langt han kunde ad sjøveien. Dermed var imidlertid ferden ikke avsluttet, den blev fortsatt på hesteryggen ennu et godt stykke. Han taler i dette vers om hvorledes de ordnet sig om sommeren, men først utpå høsten forlot de skibene. Deri ligger det vel at det er en temmelig lang seilas han har foretatt. Når Sigvat derfor som avslutning på str. 2 sier: "Jeg påtar mig forskjellige opgaver (""ték ýmissar íðir'"'), da er dette å opfatte slik: ferden hadde flere sider, den krevde mere enn en lang seilas; som tillegg til den kommer hans ridt op fra skibene.

At det virkelig er en lang reise Sigvat har hatt før han nådde frem til det land han nu rider op gjennem, synes da også å fremgå av et uttrykk i str. 3; "Blakkr berr mik ferri Dǫnum"; "fjernt fra danene" må bety fjernt fra danenes tilholdssted, danenes land, Danmark.

Derimot kan meningen ikke være et land hvor det bor enkelte daner, hvor danene har herredømmet, makten. Hvad nu ferri angår, er det visstnok så, at "langt fra", "fjernt fra" er relative betegnelser, som alt efter omstendighetene kan brukes om høist ulike avstander; men slik ordet står hos Sigvat, må vi ha lov til å tro, at det innebærer mange dagsreiser; ellers vilde det virke svært påfallende.

Tenker vi oss at Sigvat har seilt østover, og at han underveis har passert Øresund, hvor dansk land lå på begge sider, da blir uttrykket klart, da gir det en mening. Str. 4 forteller så om skaldens ankomst til den manns gård, som han var sendt avsted for å forhandle med.

Barði Guðmundsson har en helt annen opfatning av disse strofer. "Av selve versene fremgår med full klarhet at de er diktet under hjemreisen og handler om den." "De siste ordene ("tekk ymissar iðir") synes snarest å henvise til de tre reisemåter som skalden benyttet på sin Gøtalandsferd, å seile, dra tilfots og til hest. Han lar det være grunnen til at han rider at skibene er satt op på land. Men nu heter det i vers 1 at Sighvatr blev sendt op fra skibene på sin reise ("sendr vask upp af svanvangs öndrum"), hvilket vidner om at skibene ennu ikke var trukket på land da han tiltrådte reisen. Derfor kan heller ikke vers 11 og 12 som handler om rideturen, gjelde reisen østover eller skaldens ankomst til Skara. Isåfall vilde man her ha med en ubehjelpelig motsigelse å gjøre, bortsett fra at det er tydelig nok at han da reiste tilfots."

Guðmundssons forsøk på å redde sammenhengen fører ikke frem; dette forsøk er bare et nytt vidnesbyrd om at de såkalte "Austrfararvisur" umulig kan opfattes som samhørende.

Sigvat sier i str. 2 (Finnur Jónssons str. 10):

Snjalls létum skip skolla

skjǫldungs við ey tjǫlðuð

fyr ágætu uti

ǫndvert sumar landi;

en í haust, þars hestar

hagþorns á mó sporna

(ték ýmissar) Ekkils,

(íðir) hlýtk at riða.

"Men i høst, da sjøkongens skib førtes op på land, måtte jeg ride."

Dette kan ikke bety annet enn at Sigvat førte skibene på land om høsten og fortsatte reisen på hesteryggen. Han kan ikke ha gått frem og ridd tilbake.

Skaldens egne ord viser således det umulige i Barði Guðmundssons hypotese.

Str. 5 forteller om Sigvats møte med Ragnvald, og her får vi beskjed om hans hjemsted: "i Gǫrdum", Gardarike. Nu sier imidlertid Finnur Jónsson at det "ikke kan være tale om" å opfatte dette som Gardarike, og Curt Weibull slutter sig til ham. Dette henger på det nærmeste sammen med de to forskeres feilaktige syn på Sigvats "Austrfararvisur", idet de lar skalden foreta en reise til Sverige, for der å møte Ragnvald. Finnur Jónsson oversetter i stedet med "gård", men det må da spørres hvad grunnen er til, at Sigvat her plutselig skulde benytte pluralis-formen, all den stund han like i forveien (str. 4) sier: "Keyrum hross at garði"; her tales det om Ragnvalds gård, men med ordet i singularis. I skaldediktningen blir garðr brukt i entall i denne betydning.

Flertallsformen Gardar er derimot navnet på Gardarike, og forekommer temmelig hyppig, således en rekke ganger hos Sigvat. Finnur Jónssons og Curt Weibulls påstand savner derfor ethvert grunnlag.

Aldeigjaborg og Holmgaard i Gardarike.

Til dette kommer så, at de vers vi i det foregående har omtalt, tydelig viser hen mot et land fjernt fra Norge, og intet er da rimeligere enn å tenke på Gardarike. I str. 9 blir det da også sagt om Ragnwald at han bodde "i Østervei ved det grønne hav (á austrvega alt með grænu salti)". Av andre skaldekvad fremgår det at dette uttrykk hadde den samme betydning som den gang sagaene blev skrevet. Dermed har vi gitt beviset for at Gardarike var Ragnvalds hjemsted.

Str. 7 begynner slik: "Da jeg kom vestfra, ruget folk over slike planer i alt, således som Eiriks sett hadde egget til svik." Det avgjørende spørsmål er her hvem vi skal forstå ved betegnelsen "ætt Eiríks". Den almindelige opfatning har vært at Sigvat dermed sikter til sveakongen Olav Eiriksson, og det er også Snorres tolkning. Da hans beretning om disse ting imidlertid har særdeles liten sammenheng med kvadet, kan vi ikke legge synderlig vekt på hans mening i dette tilfelle.

Curt Weibull er kommet til det resultat, at Sigvat her taler om den norske jarl Eirik Håkonsson og hans ætt. Med denne strofe skulde da skalden ha villet fremheve, at folket i Sverige gjennem de norske jarlers agitasjon var ført over på deres side mot Olav Haraldsson. Foranledningen til dette fiendskap skulde således ligge i, at kong Olav hadde fordrevet jarlene fra Norge.

Weibulls standpunkt bygger i første rekke på at Sigvat i et annet av sine kvad, de såkalte Vestrfararvisur, bruker uttrykket "Eiriks kyn" (d. e. Eiriks ætt) om den unge Håkon jarl som blev fanget av Olav Haraldsson i Saudungssund høsten 1015. Av dette slutter han at det også på dette sted må være tale om Eirik jarls ætt. At det her ikke godt kan være tale om Håkon jarl, fremgår av den omstendighet at han med én gang drog over til Knut den Mektige i England, og opholdt sig hos ham helt til dennes angrep på Norge sommeren 1028. Samtidige dokumenter (trykt i DN. XIX) viser at Håkon hele tiden var ved Knuts hird. Håkon har altså intet som helst med Sverige å bestille. Det måtte da bli Svein jarl vi skulde forstå ved denne betegnelse, men det er en umulighet. Jarlene Eirik og Svein opgis i sagaen å være halvbrødre, idet Eirik var født utenfor ekteskap av en lavættet kvinne, mens Sveins mor var farens hustru, og en mektig manns datter. Det har ikke lykkes mig å finne eksempler på annenstedsfra, at en betegnelse som "Eiriks ætt" kan brukes om andre enn direkte efterkommere. Weibull skylder å gi beviser for at det motsatte er tilfelle.

Til dette kommer da også, at det intet som helst kan sluttes fra uttrykket "Eiriks kyn" til "Eiriks ætt"; det kan meget godt være tale om to helt forskjellige Eirik’er. Vi har nemlig en strofe av Sigvat skald, som lyder slik :"Jeg vil smukt lønne Olavs datter (dætr Áleifs), som den kampraske, digre konge var gift med, de mange utmerkede kostbarheter med mitt lovkvad; en meget tallrik hær fra svearnes land kom til tings østpå Hangre, da Astrid forklarte dem Olavs sønns (Áleifs sonar) forhold." Her nevnes altså i ett og samme vers Olav Eiriksson og Olav Haraldsson, begge bare med fornavn. Dette viser hvor gyngende grunn Curt Weibulls hypotese står på; av en slik overensstemmelse har vi ikke lov å trekke noen slutninger.

Weibull sier videre at "Erik jarls ätt var säkerligen den enda, som inför de norrmän, för vilka dikten är skriven, kunnat nämnas med detta korta namn". Selvfølgelig kunde Sigvat kalle Olav Sveakonge "Eiriks ætt", når han f. eks. kan benevne Knut den Mektige som "Adalråds fiende". Olav Eiriksson var utvilsomt såvidt kjent innen den norske konges hird, at alle uten videre kunde forstå en slik betegnelse.

Av den strofe det her gjelder å komme til klarhet over, slutter endelig Weibull at Ragnvald har vært den første blandt jarlenes tilhengere. Når str. 6 kaller Ragnvald "jarlers frende" (nefi jarla), ser han deri et vidnesbyrd om, at denne mann var de tidligere norske jarlers frende, men en slik slutning er ikke berettiget.

Jeg kan således ikke se at Curt Weibull har rett i sin opfatning av dette vers. Det er ikke her tale om de norske jarler, men om sveakongen Olav Eiriksson. Det Sigvat i denne strofe sier, er da at sveakongen hadde brutt en avtale med Olav Haraldsson, og at folket i Sverige ikke var særlig vennlig stemt overfor den norske konge. Det ligger da nær å tro, at Sigvat under sin seilas om sommeren rundt Sverige til Gardarike har benyttet anledningen til å forhøre sig om og gjøre sig nærmere kjent med stemningen blandt sveakongens undersåtter.

Annen halvstrofe av dette vers (str. 7) forteller så om årsaken til Sigvat skalds ferd: "Alene derved beholder du i ro jarlenes land, som du tok fra Svein, at Ulvs frendes broderlige støtte blev gitt dig." Med "Ulvs frende" mener skalden Ragnvald; det fremgår ikke alene av sammenhengen på dette sted, men sees også direkte av et annet vers av Sigvat, idet Ragnvald der kalles Ulvs far. Hvordan skal nu denne betydningsfulle uttalelse opfattes?

Såvidt jeg ser kan den bare tydes på én måte: Ragnvald har stemt Olav Sveakonge forsonlig overfor Olav Haraldsson, og bragt ham til å slutte fred med den norske konge. Opgaven for Sigvat, hensikten med hans ferd til Gardarike var å få Ragnvald til å påta sig dette hverv.

Denne opfatning bestyrkes ved det følgende vers (str. 8). Når det i denne strofe tales om "den kloke Ulv" (spakr Ulfr), kan det ikke herske tvil om, at det er Ragnvald skalden mener; antagelig beror vel hele vanskeligheten på at et ord er falt ut (f. eks. sunr). Den oprinnelige tekst lyder: "Spakr lét Ulfr (d. e. Ulfs sunr) tekit sätta mǫlum meðal ykkar beggja, Áleifr."Ykkar beggja er ikke Ragnvald og Olav, men den norske og den svenske konge. Derfor er det også at Sigvat sier like efter: "Rognvaldr lét þér gefit, sem þær heiptir riptar væri engar reknar", og det blir i oversettelse: "Ragnvald erklærte, at det for dig var en lett sak å la være å forfølge (d. e. høre op med, se bort ifra) forbitrelsen over fredsbruddet videre." Det fredsbrudd det her er tale om, kan bare være sveakongens svik, omtalt i str. 7. Men når så er tilfelle, da forstår vi også hvad Ragnvald hadde å gjøre. Dette vers slutter sig således nær til det foregående; Ragnvald har påtatt sig å bringe forlik og fred mellem Olav Sveakonge og Olav Haraldsson, og derfor sier skalden at de to konger kan bilegge striden sig imellem. Den norske konge må av denne grunn stille sig forsonlig overfor Olav Eiriksson, og overvinne sin forbitrelse over dennes svikfulle optreden.

Ved siden av disse vers i "Austrfararvisur", omtales Ragnvald også et annet sted hos Sigvat skald. I dennes Erlingsflokkr heter det nemlig : "Bøndenes raske herre (d. e. Olav Trygvason) giftet sin annen søster med Ragnvald, Ulvs far." Noe annet vet vi ikke om forholdet mellem Olav Trygvason og Ragnvald. At denne var gift med kongens søster, lar sig imidlertid utmerket godt forene med at han hørte hjemme i Gardarike. Olav hadde opholdt sig der under hele sin opvekst, og må vel da være blitt kjent med Ragnvald. Han har så gitt denne sin søster til ekte, enten under sitt ophold i Gardarike, eller siden, da han var blitt Norges konge.

Hvem denne Ragnvald er, det kan vi ikke si noe bestemt om; Sigvats knappe uttrykksmåte gir oss ikke mange holdepunkter. Vi vet ikke engang om han var jarl, eller hvilken stilling han hadde. Det eneste som kan sies, er at han var en meget fremstående og mektig mann av norrøn ætt i Gardarike. Gjennem sitt svogerskap med Olav Trygvason må han ha følt sig knyttet til Norge, og det er muligens denne tilknytning som forklarer at Olav Haraldsson henvendte sig til ham, for ved hans mellemkomst å bringe fred og ordnede forhold i stand. Når og hvorledes dette har skjedd kan ikke avgjøres. Det gjelder med dette kvad—"Ragnvaldz-visur" er det nærliggende å kalle det — som med det første, at det ikke oplyser så svært meget.

Efter det resultat som vår undersøkelse av Sigvat skalds såkalte "Austrfararvisur" har ført til, blir sagaenes beretning av dobbelt interesse. "Den annen Olavssaga", et verk som er skrevet minst en menneskealder før Snorres saga om Olav den Hellige, nevner som vi så, overhodet ikke Ragnvald, og Fagrskinna forkaster Snorres fremstilling, idet Ragnvald her blir nevnt som hjemmehørende i Gardarike.

Disse sagaers beretning borger for riktigheten av de slutninger vi er kommet til.

__________

Ingegerd Olofdotter (1001-1050) — senere helgengjort under navnet Skt. Anna af Novgorod.

Sigvat taler om svik, fredsbrudd fra sveakongens side. Hvad sikter han til med det? Sagaene har en forklaring: Olav Eiriksson gikk fra sitt løfte om å la den norske konge få Ingegerd til ekte.

Men kan vi nu stole på denne beretning? I Are Frodes Olavsbok, som utgjør en del av de verker man har gitt navnene "Eldste saga" og "Legendariske saga", blir det sagt om Olav Haraldssons flukt fra Norge gjennem Sverige til Gardarike: "Er hann annan vetr i Hólmgarþi með laritzleifi konvngi oc Ingigerþi dóttor Olafs ens sénsca, systor Astriþar, er Olafr konvngr átti þá." Såvidt utførlig som slektskapsforholdene her blir trukket frem, synes den slutning å ligge nær, at Are tidligere ikke har talt om disse ting; men da kan han heller ikke ha kjent noen tradisjon om at Ingegerd var festet til Olav Haraldsson, men at sveakongen siden gikk fra denne avtale.

Nu har vi visstnok bevart et vers av kong Olav selv, og det lyder slik: "Før stod det herlige tre hvert år friskgrønt med blomster (således som jarledømmets besiddere visste); nu er treets lov hurtig visnet i Gardarike. Kvinnen har bundet et gullbånd om sitt hode". Dette vers skulde da tyde på, at Olav gjennem et jarledømmes styrere (hirðar jarladóms) har hørt om en vakker kvinne; men nu vantrives hun i Gardarike. Skulde vi ikke her ha beviset for, at Ragnvald Jarl i Gautland og hans hustru har talt til Olav om Ingegerd, men at hun så siden kom til Gardarike? Jeg kan umulig finne at en slik slutning er berettiget. Dersom vi på grunnlag av denne ene, høist uklare og ubestemmelige strofe — hvis ekthet ikke synes hevet over tvil— ville gi avkall på de resultater vi er kommet til gjennem en metodisk prøvelse av Sigvats utførlige kvad, da betyr det, at grunnlaget rykkes bort under enhver kritisk forskning.

I en anmeldelse av Curt Weibulls flere ganger anførte bok sier Halvdan Koht: "I og for sig er det intet urimelig i at liksom sagnet hadde gjort Harald Hårfagres venskapsforbund med kong Æthelstan av England til en fiendtlig kappestrid, således kunde det omdanne Olav Haraldssons giftermål med Olav Skötkonungs datter til en kamp mellem kongene, — sikkert er det jo at sagaen aldeles har forvansket Olav Skötkonungs stilling." Jeg er nærmest tilbøielig til å tro at Koht her har rett.

Det er da også å merke at beretningene om dette, hos Theodricus monachus, i Ágrip, Fagrskinna, Heimskringla og Legendariske saga alle sammen går tilbake på "Den annen Olavssaga". Det er således bare en eneste tradisjon vi her har å holde oss til.

Vi kan derfor ikke vite noe om grunnen til Olav Sveakonges løftebrudd. Det er umulig å avgjøre med full sikkerhet hvad det hele dreier sig om. Selvfølgelig kan man her la sin fantasi tumle med dette forræderi fra sveakongens side, for å finne ut hvad det vel egentlig kan innebære. Det er imidlertid ikke bare forsiktigst, det er det ene riktige, åpent å erkjenne at vi her intet positivt vet.

Halvdan Koht sier videre sammesteds; "Likevel har vi skaldevers som syner oss en ophavlig strid mellem den norske og den svenske Olav." Ifølge muntlig med delelse sikter Koht til følgende strofe av Sigvat: "Jeg hørte med sikkerhet at 12 mann var tatt. Kong Olav voldte uten skånsel deres død. Jeg ser den kampsterke sveafyrstes menn ride galgen til Hel." Dette vers er alene bevart i et sent håndskrift av Snorres Olavssaga, og der anført som støtte for beretningen om at kong Olav lot henrette en mann ved navn Asgaut årmann og hans 12 ledsagere, som var kommet til Trøndelag for der og på Møre å kreve skatt i sveakongens navn. Sigvats meddelelse om de 12 stemmer slett ikke med Snorres beretning om de 13. Strofen kan derfor på ingen måte høre hjemme i den sammenheng den her er satt inn.

Vi er i det hele avskåret fra å passe den inn i noen som helst fremstilling, men det ligger nær å regne med, at den må sikte til en enkelt hendelse under stridighetene i Ranrike. Sigvat sier han har sett dem henge i galgen; skulde vi muligens derav kunne slutte, at de må ha våget sig inn på norsk grunn, at sveakongen har optrådt angripende mot kong Olav?

Fiendskapet mellem de to konger kan imidlertid ikke ha vært så svært langvarig, idet et vers av Sigvat — som vi i det foregående har gjengitt — sier at Olav Haraldsson var gift med en datter av Olav Sveakonge. Det er i maktforholdene i Norden vi må se den virkelige årsak til Sveriges endrede holdning overfor Norge. Danekongens mektige stilling var den bestemmende faktor.

__________

Knut den mektige (ca. 995 -1035).

Snorre forteller om Knut den Mektiges optreden overfor Norge og kong Olav (kap. 130); "Det var en årsak til at Knut og Håkon hadde holdt sig stille med kravet på Norge, at i førstningen, da Olav Haraldsson kom til landet, løp hele almuen og mengden op, og vilde ikke høre annet enn at Olav skulde være konge over hele landet; men siden, da mennene ikke syntes de kunde råde sig selv for hans velde, da søkte mange bort fra landet. Mange stormenn eller mektige bønders sønner hadde fart til kong Knut, og gitt sig forskjellige ærend. Men alle de som kom til kong Knut, og vilde slutte sig til ham, fikk av ham hendene fulle av gods." De ting Snorre her har fremhevet spiller imidlertid overordentlig liten betydning ved siden av det annet moment, som også nevnes: "Knut den Mektige hadde vunnet England i strid og kjempet sig til det, og han hadde hatt langt strev innen landsfolket var blitt ham lydig."

I februar 1014 døde Knuts far Svein Tjugeskjegg under kampene i England; i september 1015 seilte sønnen fra Danmark med en flåte på 200 skib, for å fortsette det verk som kong Svein hadde begynt: Englands erobring. På denne ferd deltok også Eirik jarl Håkonsson, og Knut gav ham makten i Northumberland.

Sagaene lar Eirik jarl dø noen få år efter at han hadde dradd fra Norge, men det er ikke korrekt. I samtidige dokumenter kan vi følge ham helt til 1023. Når han i 8 år efter at Olav Haraldsson hadde satt sig i besiddelse av herredømmet i Norge, ikke gjorde noe forsøk på å fordrive kong Olav, da er dette et vidnesbyrd om, i hvor høi grad Knut og hans menn var optatt av sine kamper i England.

I Legendariske saga (kap. 62) fins en fremstilling av Knuts forberedelser til å angripe Norge, og denne beretning utgjør en del av Are Frodes Olavsbok; vi må derfor ha lov til å anse den som temmelig pålitelig. Det heter her: "Da Olav hadde vært konge ill år, sendte kong Knut sendemenn vestfra (d. e. fra England) for å speide. De for hemmelig omkring i Norge, og kom i alle bygder med meget gull, som blev delt ut til de klokeste menn og de største høvdinger i landet. De sa at Knuts vennskap skulde følge med, hvis folket drev Olav bort fra Norge."

Da Are regnet 16 år for Olavs regjeringstid, og lot kongen falle i 1030, blir dette altså i 1025.

Halvdan Koht sier om dette: "Mange av de norske stormenn var visst mer enn villige til å slutte sig til Knut og hans søstersøn Håkon jarl; det var slett ikke nødvendig å bestikke dem. Men at rykte eller sagn om slike bestikkelser kom op, er naturlig nok, — det fins ingen særlig grunn til å tro på dem, selv om Sigvat henspiller på dem." Her kan jeg ikke følge Koht; for Sigvat står det, som Knuts gull var årsaken til reisningen mot Olav, og dette syn er bestemt av hele hans opfatning av Olavs kongedømme; forsåvidt tar Sigvat feil. Men at Knut har delt ut gull blandt stormennene, det kan vi ikke godt tvile på; dermed knyttet han dem fastere til sig, og hvad mere var: han samlet dem på en felles front mot kong Olav. Det er her betydningen av Knut den Mektiges fiendskap mot Olav Haraldsson ligger; de norske stormenn, som av en og samme dypereliggende årsak, men på høist forskjellige måter og gjennem ulike foranledninger var kommet i et klart motsetningsforhold til Olavs kongedømme, kom ikke sammen for å avtale felles optreden, de organiserte ingen systematisk kamp. De var bundet av sine forutsetninger, av vilkårene rundt i det vidstrakte og ulikeartede land. Gjennem Knuts optreden, gjennem hans gull og "ordsendinger", hans agitasjon rundt i landet, var det først at stormennene kunde samles til felles kamp. Det må understrekes at en slik samling av det norske aristokrati som den vi hører om på Stiklestad, er en av de eiendommeligste hendelser i Norges sagatid.

Det lå i sakens natur at det måtte være Knut som angrep, og ikke Olav. Adam av Bremen, hvis hjemmelsmann angående nordiske forhold var den danske konge Svein Estridson, sier da også like ut : "Mellem Knut og den norske kong Olav var det stadig krig, og den sluttet ikke så lenge de levde begge; danerne kjempet for makten, nordmennene for sin frihet (Danis pro imperio certantibus, Nortmannis vero pugnantibus pro libertate). I denne strid synes jeg Olav hadde den rettferdigste sak, siden krigen mere var nødt innpå ham enn frivillig (cui bellum necessarium magis fuit quam voluntarium)."

I det brev Knut den Mektige våren 1027 sendte det engelske folk da han var på sin Romaferd, kalte han sig: "Cnutorex totius Anglie et Denemarcie et Norreganorum et partis Suanorum". Imidlertid tales det i brevet om "necessitates totius populi universi regni mei, tam Anglorum quam Danoruim"; dette viser at nordmennene og svearne ikke stod under ham, men at det snarere var hans mål å legge de to folk under sitt herredømme.

Knuts optreden har naturlig ført Anund Olavsson og Olav Haraldsson til å slutte sig sammen. Truslen fra syd bevirket at sveakongen opgav sine krav på Ranrike (og de trøndske fylker som efter Olav Trygvasons fall visstnok også lå under Sverige), at han sluttet våbenbrorskap med den tidligere fiende. Freden mellem Norge og Sverige blev så sikret ved at Anund gav Olav sin søster Astrid; det er vel på denne vis vi må forklare dette ekteskap.

De to måger søkte å komme Knuts avgjørende fremstøt i forkjøpet, og angrep derfor i fellesskap Danmark sommeren 1026. I et stykke om "Olav Haraldssons siste regjeringsår" mener jeg å ha godtgjort at dette må ha vært den rette sammenheng, selv om Halvdan Koht har hevdet en helt annen opfatning av dette forhold. Imidlertid er jeg siden ved fornyede undersøkelser kommet til et resultat angående selve slaget, som ikke helt stemmer med det syn jeg der hadde. Saken er at de angelsaksiske annaler forteller at Knut den Mektige led nederlag ved Helgå, mens Knuts eget brev til det engelske folk og et samtidig vers av skalden Ottar Svarte sier at Knut gjorde det av med sine motstandere. Jeg valgte da å følge de kilder som ligger begivenheten nærmest, og blev derfor stående ved at Knut seiret i slaget ved Helgå. Av redsel for å harmonisere gikk jeg dog for skarpt til verks.

I sin bok om historisk teknikk sier Kr. Erslev : "De forskellige Vidner vil naturligvis altid fremstille Tildragelsen noget afvigende; det ligger baade i deres forskellige Individualitet og i deres forskellige Stade over for Tildragelsen. For saa vidt Virkeligheden lader sig forestille saaledes, at Afvigelserne bliver forklarlige, er der da intet betænkeligt i dem." For å komme på det rene med årsaken til at beretningene er såvidt innbyrdes avvikende, er det nødvendig først å søke frem til de enkelte kilders helhetsopfatning.

I den såkalte "Eldste saga" fins to beretninger om slaget ved Helgå. Den ene av disse skyldes Are Frode, og i den heter det at det gikk dårlig med Knut, som en følge av motstandernes list. "En mengde menn omkom i hans hær, og følgen blev at Knut aldri siden søkte til Sverige." Hvad det annet sted angår, som skriver sig fra det verk jeg har kalt "Den tidlige Olavssaga", og som er forfattet kort tid efter Ares Olavsbok, fins dette ikke i "Eldste saga", som her har en lakune, men isteden i Legendariske saga (kap. 61): "Kampen var hård og mannefallet stort på begge sider; ingen av partene vilde flykte, slik Sigvat skald sier." Det vers det her henvises til må imidlertid være tapt, for like efter står et, som ingen naturlig sammenheng har med prosateksten. Det blir videre sagt, at Knut efter slaget trakk sig til bake til Øresund.

Heimskringla har en helt tilsvarende beretning. Under skildringen av selve slaget (kap. 150) oplyses det, at Knut mistet en stor del av sin hær og mange skib, og han seilte syd til Øresund efter kampen. Vel blir det ikke fortalt i denne forbindelse, at Knut like ut var den som led nederlag; men til gjengjeld blir dette noe senere fremhevet så meget sterkere (kap. 153), idet Snorre der lar Ulv jarl si, at svearne ved Helgå hadde banket Knuts menn som hunder.

Fagrskinnas beretning svarer til den vi har anført fra Legendariske saga, mens hverken Agrip eller Theodricus monachus med ett ord hentyder til slaget.

Innen denne norrøne litteratur er det således ingen fremtredende uoverensstemmelser mellem de forskjellige kilders beretning om dette.

Knut tapte selve slaget, men trakk sig tilbake til Øresund, for således å avskjære Olav Haraldsson hjemferden, eller for på dette gunstige sted, som i strategisk henseende måtte være meget sterkt, å kunne oppebie et eventuelt nytt angrep fra de to kongers side. Vi har samtidige kvad som forteller om at Knut efter kampen lå i Øresund, så derom kan det ikke herske den ringeste tvil.

Gjennem denne kloke optreden fra Knuts side blev imidlertid hans nederlag ved Helgå forandret til en stor seier. Han opnådde hvad han vilde, at Olav og Anund opgav sitt forsøk på å sette sig fast i Danmark. Alle de sagaer som gir oplysninger om selve slaget, gir også en fremstilling av de begivenheter som fulgte umiddelbart efter: Olav Haraldsson måtte forlate sine skib, og drog over land tilbake til Norge, mens sveakongen innså det fruktesløse i å fortsette kampen, og derfor trakk sig helt ut av den.

Samtidig synes det også tydelig å fremgå av de norrøne kilders beretning, at det var svearne som utgjorde den største del av den krigsmakt som møtte kong Knut ved Helgå. "Den tidlige Olavssaga" sier: "Efter slaget samlet den svenske og den norske konge sine hærer øst for Gautland, og sveakongen hadde en overmåte stor hær." Efter at det dernest er blitt fortalt, at Knut la sig med sin flåte i Øresund, heter det videre: "Men kong Olav innså at det var uråd å fare med en liten flokk mot en så stor hær ("at fara meþ lítit liþ i þvilican hęr"). Heimskringla beretter (kap. 144) at Olav hadde samlet en meget stor flåte, men at han lot en vesentlig del av den bli igjen i Norge, da han for sydover til Danmark. På et annet sted (kap. 134) sies det, at kong Anund hadde samlet "300 hundre" mann, et tall som dog i Flatøyboken blir redusert til "30 hundrede".

De angelsaksiske annaler beretter, at i året 1025 "drog kong Knut til Danmark med en flåte til holmen ved Helgå. Der kom Ulf og Eglaf mot ham, og en meget stor hær, bestående både av landtropper og flåte fra Sverige. Overordentlig mange menn blev der drept for kong Knut, og svearne beholdt valplassen." Det har vært gjettet på, at Ulf og Eglaf skulde være sønner av den Ragnvald som vi har sett blir omtalt i annet kvad av Sigvat skalds såkalte "Austrfararvisur" , idet man da har fulgt den helt forvirrede fremstilling hos Snorre, som gjør denne Ragnvald til jarl i Vestre Gautland. Halvdan Koht har forsøkt å gi denne hypotese et fastere grunnlag, men hele hans kombinasjon faller dog sammen, når Ragnvald og hans sønner intet som helst har med Gautland å gjøre.

Navnene Ulf og Eglaf forekommer bare denne ene gang i de angelsaksiske annaler (dog med den undtagelse at en biskop av Dorchester het Ulf, en mann som levde i 1040-årene). Antagelig kan de da neppe skrive sig fra England. Ulf er et utpreget nordisk navn, og det samme gjelder også med Eglaf (= Egilleifr) , den usikre skrivemåten av dette navn i dokumentene viser at det var helt fremmed for angelsaksere.

Da Svein Tjugeskjegg efter sine første Englands-tog drog tilbake til Danmark, samlet hæren sig under danske stormenn som førere: Torkil, hans bror Heming og Eglof. Da Knut var blitt konge i England, gikk han hårdt frem mot hærens tidligere høvdinger; flere av dem blev landsforvist, således Torkil (1021), som efter dette drog hjem til Danmark. Det ligger da særdeles nær å regne med, at den samme skjebne også har rammet Eglaf.

Snorre forteller at Knut satte Ulv jarl Sprakaleggsson til landevern i Danmark (kap. 148), men det kom siden til ufred og stridigheter mellem jarlen og kongen.

Knut den mektiges erobninger, 1014-1035.

Saxo forteller at Ulv hadde fått i opdrag av Knut å kjempe imot svearne, som ofte falt inn i Skåne ("svetis enim assidue Scaniam irrumpentibus"); imidlertid misbrukte Ulv dette hverv, og av frykt for hevn fra kong Knuts side, drog han med sin hustru til Sverige ("in Svetiam sibi cum conjuge transeundum providit"). Der pønset Ulv stadig på hvorledes han skulde få utført sin plan, å falle inn i Danmark ("invadendæ Daniæ propositum"). Han fikk Anund og Olav til å gå med sig; Ulv foreslog for Olav å angripe Sjelland med en flåte ("alteri maritimis Sialandiam copiis proponit"), for Anund å falle inn i Skåne med en hær ("'alteri Scaniam terrestribus"); selv lovet Ulv at han vilde komme med en flåte fra Sverige ("ipse se classem e Svetia ducturum promittit"). Ifølge Saxo var slaget ved Helgå en kamp mellem Knut og Ulv, og Ulv var den heldige; en stor del av Knuts hær omkom.

Vi tør da tro at annalenes Ulf og Eglaf er de samme som Ulv Sprakaleggsson og danehøvdingen Eglaf. I England var man ikke fullt på det rene med hvem motstanderne var; Ulv og Egilleiv, som var kjente menn i tradisjonen der, blev dominerende på bekostning av Olav Haraldsson og Olav Sveakonge, kong Knuts virkelige fiender, som de to daner allierte sig med. Også hos Saxo gikk det likedan: hos ham spiller Ulv hovedrollen.

I Knuts dokumenter nevnes Eglaf siste gang i 1024, overensstemmelsen er derfor slående. Ulf blir omtalt en eneste gang som vidne; da må han altså ha vært ved hirden.

Nu kan det innvendes, at det synes noe påfallende at de angelsaksiske annaler kort og godt melder, at dette slag førte til nederlag for kong Knut, mens sagaene viser hvorledes Helgåslagets følger til gjengjeld var av gjort gunstige for ham. Tenker man imidlertid saken gjennem, vil også dette forhold bli klart. I den angelsaksiske tradisjon måtte nødvendigvis selve slaget bli det avgjørende. Den kjente ikke tilstrekkelig til de spesielle forhold som kom til efter slaget, og som totalt forandret hele stillingen, m. a. o. den kunde ikke se tingene i den rette og nødvendige sammenheng. I England bevarte man erindringen om at mange folk og skib gikk tapt, at fienden beholdt valplassen; det kunde de menn fortelle, som hadde vært med i slaget. Derimot hadde disse mere eller mindre menige ingen klar oversikt over, at Olav Haraldsson måtte forlate sine skib, at sveakongen trakk sig ut av kampen, og at Knuts fiender tross alt var de underlegne.

Når de angelsaksiske annaler samtidig sier at det var en hær fra Sverige som kjempet mot kong Knut, da er også dette forståelig nok. Samtidig som man tapte bevisstheten om hvem lederne av fiendens hær var, måtte motstanderne bli svenske, siden disse hadde utgjort hovedstyrken, og fordi slaget stod i Sverige. Det viser sig således at også denne beretning er temmelig klar, når den bare sees utfra de rette forutsetninger.

Det samme er også tilfelle med Ottar Svartes vers, som lyder slik: "Stridsdjerve konge, du stanset (motstod, slog, knekket) svearne ("Svium hnekðir þu") der hvor det heter Helgå. Du verget landet mot to konger." Nu synes det lite rimelig at Ottar skulde ha vært fullstendig ubekjent med, at også nordmenn tok del i dette slag, så meget mere som han nevner deres konge. Vi må derfor tenke oss sammenhengen således : slaget ved Helgå var det siste sammenstøt med svearne, efter det var de ute av kampen, og betydde ikke lenger noen fare for Knut; for en "hoff-poet" måtte det da bli naturlig å si at kong Knut hadde gjort det av med svearne.

Men på dette tidspunkt kunde skalden umulig si det samme om nordmennene. Knekket kunde de ikke godt være, all den stund Knut forberedte et krigstog mot Norge, for å jage Olav Haraldsson fra landet, og selv gjøre sig til dets herre.

Efter å ha talt om dette sier så skalden videre i versets annen halvstrofe, at Knut ved denne anledning verget landet mot to konger ("jǫfrar"). Nu er det visstnok så, at dette ord også betyr høvding, krigsherre, fyrste. Betydningen skulde likevel i dette tilfelle være klar. Sigvat skald forteller nemlig at Olav og Anund samtidig angrep Danmark, men at de dernest blev drevet tilbake av Knut: "De snare konger vant ikke Danmark ved sin herferd ("snarir drótnar gǫtut spanit Danmǫrk und sik Sǫkum herfarar"). Da lot danernes drapsmann skarpt herje Skåne." Sigvat setter altså kongenes angrep i forbindelse med Skåne, og det samme gjør skalden Tord Sjåreksson i et vers hvor han sier, at kong Olav hadde hatt en kamp med Knut den Mektige. Det synes derfor ikke å kunne være tvil om hvem Ottar mener.

På denne vis har det lykkes å påvise, at det er den beste overensstemmelse mellem de forskjellige beretninger om slaget ved Helgå. At annalene setter kampen til 1025, mens 1026 er det rette år, spiller ingen som helst rolle. Slike små unøiaktigheter kunde lett komme inn, og det fins da også en del av dem i denne kilde.

Om kongenes herjingstog til Danmark har vi også en beretning fra Knuts egen hånd, i det brev han skrev til det engelske folk under sin Romaferd. Nu er det imidlertid så, at de angelsaksiske annaler henlegger denne reise til året 1031, men det fremgår av selve ordlyden i brevet at så umulig kan ha vært tilfelle. Knut sier nemlig her, at hans regnum opfatter "tam Anglorum quam Danorum", men det passer slett ikke med forholdene i 1031. Et vers av Torarin Lovtunge oplyser at Knut, da han i 1028 jaget Olav fra Norge, gav dette land til Håkon jarl Eiriksson; og så heter det videre: "Den gav milde fyrste overlot Danmark til sin sønn ("gaf megi sinum svanadals dagvélir Danmǫrk)." I 1031 kunde således Knut enten kalle sig Englands, Danmarks og Norges konge, eller bare Englands (og Norges). Han kunde derimot umulig kalle de to første lands befolkning "totus populus universi regni mei" slik han gjør i brevet til det engelske folk. Han kan derfor ikke ha vært i Rom i 1031, men våren 1027; slaget ved Helgå fant sted den foregående høst. Hvad tidspunktet for Knut den Mektiges ferd angår, er da også alle nyere forskere enige.

To år efter slaget ved Helgå kom kong Knut til Norge, efter å ha samlet en betydelig hær og flåte i England og Danmark. Et vers av Torarin Lovtunge viser at han kom syd fra Limfjorden, dernest drog han op til Agder, og så videre langs kysten nordover til Trøndelag. Kong Olav opholdt sig på Vestlandet da Knut kom til Norge, idet han like før jul hadde hatt sitt skjebnesvangre sammenstøt med Erling Skjalgsson. Ved Knuts ankomst blev han tvunget til å søke over til Oplandene, og derfrå til Sverige og Gardarike. Muligens var det vennskapet med den mektige Ragnvald som gjorde at kong Olav for dithen; ialfall har vel dette virket med.

Halvdan Koht sier, angående opfatningen av Olavs siste år: "Her melder sig atter et par kronologiske spørsmål. Både den legendariske Olavssaga, Fagrskinna og Theodricus monachus sier uttrykkelig at Olav var to vintrer borte fra landet, etterat han hadde måttet rømme for kong Knut. Etter alminnelig regning skulde vi derved bli ført tilbake til 1028. Men den legendariske saga sier samstundes at Olav rømte 13 vintrer efter Nesja-slaget, altså i 1029. Ågrip sier at det var i den 14de vinteren etter at han var blitt konge. Og denne siste tidfestingen gir det rette uttrykk for sammenhengen. For vi har her for oss et klart tilfelle av at en del av en vinter blir regnet for en hel vinter. Enda Theodricus med reine ord forteller at Olav først var ett år i Gardarike og så ett år i Sverige (sagaene har det omvendt), så beregner han likevel på et annet sted Olavs regjering til 15 år på den måten at Olav styrte ett år sammen med Svein jarl, 13 år alene og ett år sammen med Knuts sønn Svein."

Koht har neppe rett i sitt syn på disse ting. Det det først og fremst gjelder, er å komme på det rene med hvad de eldste kilder heretter. Adam av Bremens kirkehistorie er da det verk vi først må vende oss til. Det er skrevet ca. 1075, altså bare 50 år efter at begivenhetene fant sted, og representerer det danske syn. Det blir her sagt om Olav: "Regnavit annos XII" d.v.s. Olav kom til landet i 1015, men blev først konge over hele Norge i 1016, efter at Svein jarl var fordrevet. I 1028 kom Knut med sin flåte, og kong Olav flyktet fra landet. 12 år gir derfor god mening.

Den annen i rekken av våre kilder er Ares Olavsbok. Nu vet vi fra Islendingabók at han setter Stiklestadslaget til 1030. Om Olavs flukt sier Are Frode: "De (d. e. kongen og hans menn) farer østover Eidskogen til Sverige, og der opholder de sig meget lenge. Derfra for han om våren øst til Gardarike, og han er den annen vinter i Holmgard." Her får vi altså klar beskjed.

I Fagrskinna heter det (s. 178), at Olav drog fra Norge "þaa er XIII vætr varo liðnir fra Nesia orrostu". Men samtidig blir det uttrykkelig sagt at han var to år borte fra landet. Förklaringen er at Fagrskinna bygger på Are, og han lot Olav komme til Norge i 1014, og regjere 16 år.

I motsetning til alle våre øvrige kilder lar Agrip (sp. 46) kong Olav komme nordfra ("fór austr") da han møtte Erling Skjalgsson siste gang. Av den følgende beretning (sp. 47) fremgår at kong Knut på det tidspunkt ennu ikke var kommet til Norge. Det blir videre sagt at kong Olav drog fra Norge "a fogrtanda uetre sitz hann com i land" (s. 112) "en Hocon forsc um varit eftir i Englandshafi" (sp. 48). Da Agrip lar Olav bli konge 1014, flyktet han altså vinteren 1027—1028 og Håkon omkom våren 1028. Ifølge Agrip var da Olav bare ett år borte fra Norge; i 1029 falt han. Disse enkeltheter er interessante, fordi fremstillingen i Agrip danner grunnlaget for Snorres kronologi til Olavs siste regjeringsår: de gav ham derved en støtte under de konstruksjoner Snorre her var tvunget til å foreta<rerf>Se Tradisjon og saga s. 49 og særlig s. 63—64.</ref>.

Hvad nu endelig Theodricus monachus angår, sier han at "Ericus præfuit annis quindecim; post discessum ejus a patria præfuerunt fräter ejus et filius annis duobus". Eirik jarl drog altså fra landet 15 år efter Olav Trygvasons fall, d.v.s. i 1015, og Håkon og Svein rådde for Norge til 1017.

Ett år efter at Eirik hadde forlatt landet, sier Theodricus at Olav kom til Norge. Det blir altså 1016. Om Olavs død forteller han: "Occubuit autem beatus Olavus quarto Kal. Augusti, quod tune erat quarta feria, anno ab incarnatione Domini millesimo vicesimo nono, ut nos certius indagare potuimus." Ved således å la Olav falle i 1029, skulde Theodricus komme til en regjeringstid på 13 år; imidlertid sier han noe helt annet: "Regnavit autem beatus Olavus quindecim, quorum tredecim solus obtinuit regnum; nam primo anno cum Sueinone filio Hacon mali pugnam habuit et eum a patria expulit . . . , ultimo vero a Sueinone filio Kanuti regis Angliæ nec non et Daciæ, rebellionem passus est et inquietum fuit regnum."

Efter dette lar det sig ikke nekte, at det er betydelige uoverensstemmelser hos Theodricus, men fullt så store som Koht vil gjøre dem til, er de likevel neppe. Theodricus sier her at Olav var konge i Norge i 15 år, idet han dog det første året styrte sammen med Svein jarl, det siste med Svein, sønn av kong Knut den Mektige.

Dette stemmer godt med hvad han før har oplyst: at Håkon jarl kom med Knut til Norge, men omkom året efter; først da Knut fikk høre om dette, lot han sin sønn Svein overta makten i Norge. Svein Knutsson var da bare herre i Norge i ett år, slik Theodricus her oplyser. Håkon og Knut kom til landet to år før Olavs fall, og denne flyktet da østover. Her stemmer altså Theodricus helt med Are. Olav var to vintrer borte fra Norge, det sier også han.

Om Knut den Mektiges ankomst til Norge forteller Snorre (kap. 170) at han "la til på Agder og krevde der ting. Bøndene kom ned og holdt ting med kong Knut. Der blev Knut tatt til konge over hele landet; han satte menn i syslene der, men tok gisler av bøndene. Ingen talte da imot ham". Fagrskinna (s. 171) sier bare ganske kort at "han kom med sin styrke til Agder, og for med hele sin hær nord langs landet og holdt ting med bøn dene", og Legendariske saga (kap. 63) beretter at Knut "kom til Agder med hele sin hær".

Dette fremgår også klart av et vers av Bjarne Hallbjørnsson Gullbråskald, hvor det heter, efter at det er fortalt om kampen mellem Erling og Olav: "Nu er det lett å se at kongen blev berøvet sitt land ved svik. Landet underkastet sig egdene; jeg har hørt at deres hær var størst." Bjarnes ord kan alene sikte til at egdene sluttet sig til kong Knut, noe som også synes å fremgå av Torarin Lovtunges kvad, idet det der berettes: "De meget stridsøvede egder fryktet heltens ferd." Med denne bemerkning kan skalden alene sikte til at egdene ikke våget å sette sig til motverge mot kong Knut, men at de isteden sluttet sig til ham.

På Galteland i Evje i Setesdalen er funnet en runesten som bærer følgende innskrift, ifølge Sophus Bugges tolkning: "Arnsteinn reisti stein þenna eftir Bjor sun sinn; sá var dauðr i liði Godinis, þá es Knutr sótti England." I oversettelse blir dette: "Arnstein reiste denne sten efter sin sønn Bjor. Han døde i Godines hær, da Knut drog til England." Det kan ikke herske tvil om at det er Knut den Mektige som her nevnes. Og Godine er hans hærfører Godwine, flere ganger omtalt i de angelsaksiske annaler, og kjent fra samtidige dokumenter. Annalene forteller at kong Knut, efter at han i 1028 var dradd fra England med 50 skib til Norge, og hadde fordrevet Olav fra landet, i 1029 atter vendte tilbake til England. På denne ferd må da Bjor ha fulgt ham

Visstnok gir denne runesten bare en enkeltstående meddelelse, og det er derfor farlig å bygge for meget på dens utsagn. Men fordi dens ord på en utmerket måte lar sig forene med sagaenes beretning og med skaldekvadenes oplysninger, er den av så stor interesse at den fortjener å nevnes i denne sammenheng. En kritisk gjennemgåelse av kildene må alltid søke nær til knytning til materiale av annen art, for at det hele skal kunne hvile på en så bred basis som mulig. Hvor grunnlaget er sparsomt, må alle vidnesbyrd trekkes inn i behandlingen. Men med sikre resultater kan man derfor ikke alltid operere. Vi er tvunget til å bli stående ved antagelsen, og det er riktigst åpent å erkjenne at så er tilfelle.

Av disse oplysninger skulde man da kunne trekke den slutning, at det ikke bare var med engelskmenns og daners hjelp at Knut la Norge under sig. Også nordmenn sluttet sig til ham, og dette var en naturlig konsekvens av hele den virksomhet Knut hadde utfoldet i Norge allerede flere år før sitt endelige angrep på landet, en virksomhet som i høi grad fant støtte i stormennenes, ja i befolkningens holdning overfor Olav den Helliges kongedømme i det hele.

Bjarne Gullbråskalds kvad forteller at kampen mellem Erling Skjalgsson og Olav gikk forut for kong Knuts ankomst til Norge, et resultat jeg mener å ha kommet til også ad annen vei. Her skal nevnes et vers av Sigvat som tydelig taler i samme retning. Det heter der : "Englands konge samler mannskap til krigstog, men vi har fått en lite tallrik hær og mindre skib ("allvaldr Englands býðr sveitum út, en vér fengum liðfæð ok smæri skip". Hvis Knut allerede var kommet til Norge, og hadde lagt landet under sig, er det over måte lite sannsynlig at Sigvat kunde ha brukt en slik uttrykksmåte.

Torarin Lovtunge sier at Håkon jarl Eiriksson fikk hele Norge å styre efter at Knut var kommet til Trøndelag. Det var i løpet av sommeren 1028. Neste år drog Håkon over til England for å hente sin festemø, men han forliste og vendte aldri tilbake til Norge. Den første mann efter hans død blev Kalv Arneson. Bjarne Gullbråskald sier i sin Kalfsflokkr: "Hurtig besøkte du Knut efter at dere (d. e. Olav og du) var skiltes ad. Kampdjerve jarleætling, du har å takke den engelske konge for gaver; du nådde sannelig langt i saken. Londons konge gav dig land (eller landet?) før du drog vestfra. Ditt liv er herlig. Saken blev ikke utsatt. Kampglad forsvarte du landet med kamp mot Olav; du yppet strid ("brauzt bág") med den meget dyktige konge. Det har jeg hørt." Det synes tydelig å fremgå av disse ord at Knut hadde lovet Kalv styret over Norge, eller ialfall over en del av landet, og at Kalv av den grunn var lederen av motstanden mot kong Olav, da denne i 1030 vendte tilbake for å forsøke en gjenerobring av sitt rike.

Sagaene gir tildels utførlige beretninger om den hatefulle agitasjon som Kalv utfoldet mot kong Olav, og dette er altså forklarlig nok: Kalv kjempet for sin egen makt. Så meget mere påfallende er det derfor at vi har flere meddelelser om at Kalv søkte å komme i forbindelse med Olav igjen like før slaget på Stiklestad. Legendariske saga har to beretninger om dette, hvorav dog særlig den første er merkelig. Likeledes fortelles dette i Flatøyboken på to forskjellige steder, og Heimskringla har en tilsvarende oplysning. Det synes således å ha vært en tradisjon om et møte mellem Kalv og Olav, om et forsøk fra Kalvs side på å opnå forsoning. Dette gir sagaene anledning til å komme med hårde ord om Kalvs svikfullhet, ord som legges i munnen på hans bror Finn.

Det synes da også virkelig å ha vært en grunn for Kalv til igjen å søke forlik med kong Olav. Knut må nemlig ha gått fra sitt oprinnelige løfte til Kalv om at denne skulde få styre Norge på hans vegne. En rekke av våre kilder forteller at Svein, sønn av Knut og Alfiva, fikk bud fra sin far om å dra til Norge og overta makten der. Da slaget stod på Stiklestad, var han allerede kommet til Viken, så Kalv må ha følt sig sveket av Knut da han førte hæren frem mot Olav den Hellige. Han forstod at han gikk danekongens ærend, istedenfor å tjene sin egen sak. Kalv Arnesson måtte derfor fra første stund av bli en varm tilhenger av tanken om å føre den unge Magnus hjem fra Gardarike for å gjøre ham til landets konge.

Danekongen hadde støttet sig til de norske stormenn så lenge disse stod som motstandere av det nasjonale kongedømme i Norge. Men det var for sin egen sak Knut kjempet, det kom klart frem. Da aristokratiet innså dette, blev dets første menn de ivrigste talsmenn for gjenreisningen av Olavs trone i hans sønns skikkelse. Stormennene tenkte alene på sine egne interesser, og var ennu ikke nådd frem til et nasjonalt syn. Helt fra vår histories begynnelse har landet ligget åpent for naboene, innkalt av Norges egne menn. Olav den Hellige søkte å bringe utviklingen inn på en annen vei; derfor var hans liv en tragedie, og i lyset av den tragedie blev han helgen.