Ragnar Lodbroks saga

Fra heimskringla.no
Gå til: navigasjon, søk
Har du husket å støtte opp om ditt favoritt kulturprosjekt? → Bli en Heimskringla-venn og gi et bidrag til Heimskringla.no.

Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes i flere utgaver på følgende språk ► Original.gif Norsk.gif Svensk.gif
Svensk.gif


Norrøne fornaldersagaer


Ragnar Lodbroks saga


Oversatt fra norrønt
av Kjell Tore Nilssen
og Árni Ólafsson
© 2008


1. Om Heimir og Aslaug.

Heimir i Hlymdal hører nå at Sigurd og Brynhild begge er døde. Deres datter Aslaug, Heimirs fosterdatter, var da tre vintre gammel. Han vet at det nå blir lett etter jenta og ætten hennes, for å ta livet av dem. Sorgen hans over Brynhild, hans fosterdatter, gjør at han verken bryr seg om sitt rike eller sin rikdom, og han skjønner at han ikke kan gjemme jenta der. Han lar nå lage en stor harpe og gjemmer Aslaug, sammen med mange verdigjenstander av gull og sølv, i denne. Så drar han fra land til land og kommer omsider hit til Norderlandene.
   Harpa hans var så snedig laget at han kunne ta den i fra hverandre og felle den sammen, og det pleide han å gjøre om dagene, da han gikk forbi fosser og ikke nær gårder. Da tok han harpa fra hverandre, vaska jenta, og hadde en vinløk som han ga henne å ete. Og slik er denne løkens egenskap at en mann kan leve lenge på den, selv om han ikke har noen annen føde. Om jenta gråt, spilte han på harpa; da tidde hun, for Heimir var flink i de kunstene som en hadde på den tiden. Han hadde også mange kostbare klær og mye gull hos henne i harpa.
   Og nå for han til han kom til Norge og til en liten gård som het Spangereid. Der bodde en bonde som het Åki og han hadde en kone som het Grima. Det var ingen flere mennesker enn de der. Den dagen var bonden dradd til skogs, men kjerringa var hjemme. Hun hilser nå på Heimir og spør hvem han var. Han sa at han var en tigger og ba om husrom. Hun sier at ikke kommer det flere dit enn at hun kan ta seg godt av ham, om han mente han trengte dette. Etter en stund sa han at det ville være mer hygge i om det ble tent ild for ham, og at han siden ble fulgt til der han skulle sove.
   Da kjerringa hadde tent ilden setter han harpa opp i setet hos seg, og kjerringa var svært snakkesalig. Stadig kikket hun på harpa, for en tråd av kostbart tøy stakk ut av den. Og da han varmet seg ved ilden så hun en kostbar gullring stikke ut mellom fillene hans, for han var ille kledd. Da han hadde blitt god og varm fikk han kveldsmat, og deretter ba han kjerringa følge ham dit han skulle sove om natta.
   Da sier kjerringa at det er bedre han er ute enn inne, - "fordi at mannen min og jeg snakker ofte mye når han kommer hjem."
   Han ber henne råde; går ut og det gjør hun også. Harpa tar han og bærer med seg. Kjerringa fører ham bort til en bygglåve og sa at han skulle sove der, og mente at han skulle nyte søvnen sin. Og nå gikk kjerringa bort for å ta seg av det hun skulle, og han la seg til å sove.
   Bonden kommer hjem da det lir på kvelden, men kjerringa hadde bare gjort litt av det hun skulle. Han var trett da han kom hjem og vond å ha med å gjøre, fordi alt hun skulle ha gjort ikke var ferdig. Bonden sa at det ikke var mye glede i at han sleit seg ut hver dag om hun ikke ville gjøre det som var nyttig.
   "Ikke vær sint, mannen min," sa hun, "for det kan være at du snart kan bidra nok til at vi blir rike resten av livet."
   "Hva mener du?" sier bonden.
   Kjerringa svarer: "Vi har fått besøk av en mann og jeg tror at han har svært mye rikdom med seg. Han er gammel, men jeg tror han har vært en stor kriger. Selv om han er sliten nå, har jeg aldri sett hans like, likevel mener jeg han er trøtt og søvnig."
   Da sier bonden: "Det synes meg urådelig å svike de få som kommer her."
   Hun svarer: "Du har alltid gjort lite av deg, for alt har virket for vanskelig for deg. Gjør nå det ene eller andre; enten dreper du han eller så tar jeg han til mann og så jager vi deg bort. Og jeg kan fortelle deg at han talte med meg i går kveld, og lite ville du ha likt det. Han talte usømmelig til meg, og jeg har bestemt meg å ta han til ektemann og jage deg bort, eller å drepe deg, hvis du ikke vil gjøre som jeg vil."
   Og det fortelles at bonden lot kjerringa bestemme, og hun klaget til han hørte på egginga hennes. Da tar han øksa si og kvesser den kraftig, og da han var klar fulgte kjerringa ham dit hvor Heimir lå og sov. Han snorka svært.
   Da sa kjerringa til bonden at han skulle hugge til ham med all kraft, - "skynd deg og løp bort, slik at han ikke får kommet seg på beina og tatt hånd om deg."
   Hun tar harpa og løper bort med den. Nå går bonden bort til der hvor Heimir sover. Han hugger til ham og det blir et stort sår, men han mister øksa. Straks løper han bort så raskt han bare kan. Nå våknet Heimir av hugget, dødelig såret. Og det fortelles at hans dødskamp var så voldsom at husstolpene falt ut, og huset falt sammen. Det ble også et stort jordskjelv, og slik døde han da.
   Nå kom bonden dit hvor kjerringa var og sier nå at han har drept ham, - "men likevel var det en stund at jeg ikke visste hvorledes det skulle gå, for denne mannen var svært kraftig; men nå tror jeg at han er i Hel."
   Kjerringa sa at han skulle ha takk for verket, - "og nå tror jeg at vi har fått oss rikdom; la oss nå finne ut om jeg har talt sant."
   Nå tenner de opp ild og kjerringa tar harpa og ville åpne den, men måtte bryte den opp for hun hadde ikke dugelighet til annet. Da hun får åpnet harpa ser hun et jentebarn, og hun hadde aldri sett dets like tidligere. Det var også mye rikdom i harpa.
   Bonden sa nå: "Det er nå slik det oftest er, at det kommer lite godt av å svike den som stoler på en. Nå synes det som om vi har fått en hjelpeløs en i hendene våre."
   Kjerringa svarer: "Ikke er dette slik jeg trodde, men vi skal ikke bry oss om dette."
   Og nå spør hun hvilken ætt hun er av, men denne unge jenta svarer ingenting; det var som hun ikke kunne snakke.
   "Nå er det gått slik jeg advarte om, at vi er ille ute," sier bonden, "vi har gjort en stor forbrytelse. Skal vi ta oss av dette barnet?"
   "Selvfølgelig," sa Grima. "Hun skal etter min mor hete Kråka."
   Bonden sa: "Hva skal vi gjøre med barnet?"
   Kjerringa svarer: "Jeg vet hva vi skal gjøre: Vi skal si at det er vår datter og fostre henne."
   "Det vil ingen tro," sa bonden. "Dette barnet er mye vakrere enn vi to. Vi er begge lite pene, og ingen vil tro at vi kan få et slik barn så ulikt det er oss."
   Nå sa kjerringa: "Ikke vet du, men jeg pønsker på noe lurt slik at ingen skal synes at dette er rart. Jeg skal snauklippe henne og dekke med tjære når håret kommer opp igjen. Hun skal få en sid hette. Heller ikke skal hun være pent kledd. Da vil vi nok se mer like ut. Kan hende folk kommer til å tro at jeg var svært vakker da jeg var ung. Hun skal også få gjøre det verste arbeidet."
   Og bonden og kjerringa trodde at hun ikke kunne tale, for hun svarte dem aldri. Så blir det gjort slik kjerringa har tenkt, og hun vokser opp der i stor fattigdom.


2. Om Tora borgarhjort.

Herraud het en rik og navngjeten jarl i Gautland. Han var gift, og dattera hans het Tora. Av alle kvinner var hun den vakreste og mest høviske på alle måter som er passende. Hun var kjent som borgarhjort; fordi hennes skjønnhet var mye større enn alle andre kvinner, liksom hjorten er vakrere enn andre dyr. Jarlen var svært glad i sin datter. Han lot bygge en liten stue til henne nær kongens hall, og rundt denne var det en skigard. Jarlen pleide hver dag å sende henne en gave, og han sa at dette ville han fortsette med.
   Det fortelles at han en dag sendte henne en liten lyngorm som var svært vakker. Denne ormen likte hun og la den i en eske med gull under. Bare en kort stund var den der før den hadde vokst mye og også gullet under den. Det skjer at den ikke har plass i esken, og den ligger nå i en ring rundt esken. Men senere skjer det at det ikke er plass til den i huset, og gullet vokser under den, akkurat som ormen selv. Nå ligger den rundt huset, slik at hodet og halen dens møtes. Så ille er den å møte, at ingen mann våger å komme til huset, unntatt han som bringer den mat. Den spiser en okse i hvert måltid.
   Jarlen mente det var mye skade i dette, og avla det løftet at han ville gi den mann dattera si, uansett hvem han er, som kunne drepe ormen. Og gullet som ligger under den skal være Toras medgift. Dette spres nå vidt og bredt i landet, men ingen våger å måle seg med denne store ormen.


3. Ragnar vant over ormen.

På den tiden hersket Sigurd hring over Danmark. Han var en rik konge som var blitt navngjeten på grunn av slaget på Bråvalla da han kjempet mot, og drepte, Harald hilditann; dette er kjent over hele den nordlige del av verden. Sigurd hadde en sønn som het Ragnar. Han var stor av vekst, kjekk av utseende og klok; han var gavmild med sine menn, men nådeløs mot sine uvenner. Straks han var gammel nok fikk han seg krigere og hærskip, og han ble en slik stor kriger at det neppe fantes hans like.
   Han hører om dette som jarl Herraud hadde lovet, men bryr seg ikke om det og later som han ikke vet det. Nå får han laget seg underlige klær; det er en skinnbukse og en skinnkappe, og når de er ferdige lar han de koke i bek. Siden graver han de ned.
   En sommer har han med seg hæren sin til Gautland, og legger skipet sitt i en bortgjemt vik. Dette var nær der jarlen styrte fra. Og da Ragnar hadde vært der en natt så våkner han tidlig en morgen, står opp og tar hærklærne, som det tidligere er fortalt om, på seg. Så tar han et stort spyd i handa og går alene på land og bort til der det er sand, og så velter han seg i sanden. Før han går bort tar han spydnaglene ut av spydet sitt, og går så alene fra skipet til porten på jarlens borg. Han kommer der tidlig på dagen, så alle ligger og sover og går nå til Toras stue.
   Da han kommer til skigarden, der som ormen er, stikker han den med spydet og rykker det til seg igjen. Så stikker han for annen gang, og det stikket treffer ormen i ryggen og nå rykker han brått til slik at spydodden går av skaftet. Ormens dødskamp er så veldig at hele stua skjelver. Nå snur Ragnar seg bort. En blodsprut treffer ham mellom skuldrene hans, men han blir ikke skadet for de klærne han lot gjøre beskyttet ham. Men de som var i stua våknet av bråket og gikk ut.
   Nå ser Tora en stor mann gå fra stua og spør hva han heter, eller hvem han vil finne. Han stanser og kvad dette verset:

"Våget har jeg livet med heder,
letfagre møy, femten år gammel
jeg angrep ormen, djervt skal jeg
ulykka bære, om ikke døden
jeg brått for heilaksen valgte,
vil smyge inn i hjertet
på den ringlagte orm."

Og nå går han bort og sier ikke mer til henne. Men spydodden sto i såret, og skaftet hadde han med seg. Da hun har hørt dette verset, skjønte hun hva han sa til henne som sitt ærend, og hvor gammel han var. Og nå tenker hun på hvem han kan være, og ikke vet hun om han er et menneske eller ikke, fordi hun syntes han var så storvokst som det ble fortalt at jotnene var på den tiden. Nå går hun inn i stua og sovner.
   Da mennene kommer ut om morgenen oppdager de at ormen var død, og at den var gjennomboret av en stor spydodd som sto fast i såret. Nå lar jarlen den tas ut derfra og den var så stor at den bare passet som våpen for få. Jarlen husker nå hva han hadde sagt om den mannen som klarte å drepe ormen, men visste ikke om et menneske hadde gjort dette, eller ikke, så han snakker nå med sine venner og sin datter om hvem han skal lete etter, og mener at det er rimelig at vedkommende får sin belønning som han har fortjent.
   Tora rådet ham til å kalle inn til et stort ting, - "og be om at alle de som ikke vil få jarlens vrede skal komme til tinget, og den som har gitt ormen banesår skal ha med seg spydskaftet dit; det som fulgte spydodden."
   Dette syntes jarlen var klokt og lar nå kalle til ting. Og den dagen da tinget skal være kommer jarlen og mange andre høvdinger. En stor mengde folk kom dit.


4. Ragnar fikk Tora.

På Ragnars skip får de vite at nær dem var det kalt til ting. Og nå farer Ragnar med hele hæren sin fra skipene til tinget. Da de kom dit stoppet de litt vekk fra de andre mennene, for Ragnar ser nå at mange flere enn de som pleide å komme var der. Nå reiser jarlen seg og ber om ro og begynner å tale. Han takker folkene for at de har kommet på hans innbydelse; så forteller han dem hva som har hendt. Først om hva han hadde lovet den mannen som drepte ormen, siden at "ormen er nå død og den som gjorde dette storverket lot spydspissen stå igjen i såret. Og om noen er kommet hit på tinget og har dette skaftet som passer til denne spydspissen, la ham så bære det fram og slik vise at hans ord er sanne, og jeg skal da oppfylle alt jeg har lovet, uansett om han er av høgere eller lavere stand."
   Og han avslutter nå sin tale ved å la spydet bære fram til hver mann som var på tinget, og ber de fortelle hvem det er som har gjort dette, eller hvem som har det skaftet som passer. Dette blir nå gjort, men det er ingen som har skaftet.
   Nå er de kommet der som Ragnar er, og de viser ham spydspissen, og han vedgår at den er hans, og de passer sammen, spydspissen og skaftet. Folk mener nå å vite at han er ormens banemann, og av dette verket blir han svært navngjeten i alle Norderlandene. Han ber nå om Tora, datter til jarlen, og jarlen tar godt i mot dette. I løpet av en stor og kostbar veitsle gifter Ragnar og Tora seg.
   Da veitsla var over for Ragnar hjem til riket sitt og styrte over det. Han elsket Tora svært høgt. De hadde to sønner, den eldste het Eirik, og den yngste het Agnar. Begge var store av vekst og kjekke, og mye sterkere enn de fleste andre menn som levde på den tiden. De lærte seg alle slags idrett.
   Engang hendte det at Tora kjente seg syk, og hun døde av denne sykdommen. Ragnar tok dette så tungt at han ikke ville styre over riket lenger, men lot andre menn styre det sammen med sønnene sine.
   Selv tok han opp det samme yrket han hadde hatt tidligere, og for i hærferd. Og hvor enn han kom fikk han seier.


5. Om Ragnar og Kråka.

Nå er det en sommer at han seiler med skipene sine til Norge, fordi der har han mange frender og venner som han vil treffe. Han kommer med skipene sine om kvelden til en liten havn nær en bygd som het Spangereid, og der la de til for natta. Da morgenen kom skulle tjenerne hans dra på land for å bake brød. De så at det lå en gard nær dem, og mente det var bedre å fare til huset og gjøre det de skulle der. Og da de kom til den lille garden traff de et menneske; det var en kjerring, så de spurte om hun var husfrua der og hva hun het.
   Hun sier at hun er husfrua der, "og navnet mitt er uvanlig, jeg heter Grima, men hvem er dere?"
   De sa at de var tjenerne til Ragnar lodbrok, og ville gjøre ferdig sitt arbeid der, "og vi vil at du arbeider sammen med oss."
   Kjerringa sa at hendene hennes var svært stive. "Men tidligere kunne jeg gjøre arbeidet mitt godt nok, men jeg har en datter som skal være med dere. Hun heter Kråka og kommer snart hjem. Det er nå så langt kommet at jeg knapt kan rå med henne."
   Kråka hadde fart med feet om morgenen, og ser nå at mange og store skip var kommet til landet. Hun tar nå og vasker seg, selv om kjerringa hadde forbudt henne å gjøre det, for kjerringa ville ikke at menn skulle se hvor fager hun var. Kråka var den vakreste av kvinner, og håret hennes var så stort at det rakk ned til marken rundt henne, og så vakkert som den vakreste silke. Og nå kommer Kråka hjem. Tjenerne hadde gjort opp ild, og nå ser Kråka at der er kommet menn som hun ikke har sett tidligere. Hun ser på dem og de ser på henne.
   Og nå spør de Grima: "Er det din datter, denne vakre kvinna?"
   "Ikke er det løgn," sier Grima, "at hun er dattera mi."
   "Svært ulike er dere," sier de, "så stygg som du er. Men vi har ikke sett ei jevnvakker møy, og ikke kan vi se at hun har noen av dine trekk, for du ser ut som en vanskapning."
   Grima svarer: "Dere må ikke se på meg nå. Borte er nå den skjønnhet jeg hadde."
   Nå ber de Kråka om å arbeide sammen med dem. Hun spør: "Hva skal jeg gjøre?"
   De sa at de ville at hun skulle lage brøddeig, så skulle de steike etterpå. Så tok hun til med arbeidet og det gjorde hun vel. Men de kikket stadig på henne, så de klarte ikke å passe arbeidet sitt og brant brødet.
   Da de var ferdige med arbeidet sitt for de til skipa. Men da de skulle bryte brødet sa alle at de aldri hadde gjort et så dårlig arbeid, og at de fortjente straff. Og nå spør Ragnar dem hvorfor de har stelt seg slik med maten. De sa at de hadde sett en kvinne som var så vakker at de glemte arbeidet sitt; de trodde ikke det fantes noen vakrere enn henne i hele verden. Da de tok så sterkt i om hennes skjønnhet, så sier Ragnar, og mener å vite, at hun ikke kan ha vært like vakker som Tora hadde vært. De sa at hun ikke var mindre vakker.
   Da sa Ragnar: "Nå vil jeg sende menn for å se nøyere etter. Om det er slik som dere sier skal jeg tilgi dere skjødesløsheten deres, men om hun er mindre vakker enn dere sier, da vil jeg straffe dere strengt."
   Og nå sender han mennene sine for å møte denne vakre møya, men motvinden var så sterk at de ikke kunne fare den dagen. Ragnar sa da til sine sendemenn: "Hvis dere synes denne unge møya er så vakker som det er blitt fortalt oss så be henne om å komme og møte meg, jeg vil treffe henne, og jeg vil ha henne. Jeg vil at hun verken skal være kledd eller naken, mett eller umett, og selv om hun ikke skal reise ensom så skal ingen mann følge henne."
   Nå reiste de til de kom huset og stirret nøye på Kråka; de syntes denne kvinnen var så vakker at de aldri de hadde sett en kvinne som var like vakker. Og nå forteller de henne sin herres, Ragnars, ord, og hvorledes hun skulle ankomme. Kråka tenkte på hva kongen hadde sagt, og hvorledes hun skulle komme, men Grima mente at dette ikke var mulig og at denne kongen ikke var riktig klok.
   Kråka sier: "Når han har sagt dette, så må det være mulig å gjøre det hvis vi bare forstår hva han mener. Visst kan jeg ikke fare med dere i dag, men jeg kan komme tidlig neste morgen til skipet deres."
   Nå for sendemennene av gårde og fortalte Ragnar hva som hadde hendt, og at hun ville komme for å møte dem. Hun var nå hjemme den natta.
   Og tidlig om morgenen sier Kråka til bonden at hun må dra for å møte Ragnar. "Men jeg må nok endre klesdrakten min litt; du har et ørretgarn, og det kan jeg svøpe rundt meg, og utenpå det lar jeg håret falle ned, og da er jeg ikke naken noe sted. Jeg kan tygge på en løk, det er lite mat, men likevel kan det merkes at jeg har spist. Hunden din kan følge meg, da er jeg ikke alene, selv om jeg ikke er i følge med en mann."
   Da kjerringa hørte hennes planer, syntes hun at Kråka hadde mye vett. Og da Kråka var klar, dro hun sin veg til hun kom til skipene. Hun var fager å se på, for håret hennes skinte som gull. Nå roper Ragnar på henne og spør hvem hun er, og hvem hun skal finne. Hun svarer med dette kvadet:

"Torde ikke å bryte budet,
som ba meg om å gå hit,
ikke våger jeg å
bryte Ragnars ord.
Godt følge har jeg,
likevel uten folk,
ikke har jeg klær,
og ikke er jeg naken."

Nå sender han menn til henne for å følge henne opp på skipet sitt. Men hun sier at hun ikke vil komme til ham om ikke hun og følget hennes ble gitt grid. Nå blir hun fulgt opp på kongens skip, og da hun kommer i forrommet bøyer kongen seg ned mot henne, men hunden beit handa hans. Mennene hans kom løpende til og drepte hunden ved å legge en buestreng rundt halsen på den. Dette blir dens bane, og ikke holdt de griden med henne bedre enn så.
   Nå legger Ragnar henne i løftinga hos seg og taler med henne. Han likte henne godt og var blid mot henne.
   Han kvad:

"Ville visst den vene
om hun verdsatte
fedrelandets vokter
ta min hand.

Hun kvad:

Med heder skal du, fyrste,
om du vil griden holde,
-jeg har søkt kongen-
la meg fare herfra."


6. Ragnar fikk Kråka.

Nå sier han at han har godt inntrykk av henne, og at han vil at hun skal fare med ham. Hun sier at dette ikke er mulig. Da sa han at han ville at hun skulle være der på skipet om natta.
   Hun sier at det ikke skal skje før han kommer hjem fra den ferden som han har planlagt, "og det kan være at De da synes noe annet."
   Da kaller Ragnar på skattemesteren sin og ba han hente den serken som Tora eide, og som hadde gullsøm over det hele. Ragnar byr Kråka den således:

"Vil du ta i mot denne,
som Tora borgarhjort eide,
serken merket med sølv,
den kler deg svært godt.
Hennes hvite hender
for over disse klærne;
hun som heltekongen
elsket til døden.

Kråka kvad da i mot:

Ikke våger jeg å ta i mot,
det som Tora borgarhjort eide,
serken gjort med sølvtråd;
passer dårlig for en stakkar,
Kråka ble jeg kalt,
med kolsvarte klær,
gikk i stein og ur,
jaget geiter langs kysten."

"Og ikke vil jeg ta i mot serken," sier hun. "Ikke vil jeg kle meg i stasklær, mens jeg bor hos bonden. Det kan være at dere liker meg bedre om jeg var kledd bedre; men nå vil jeg fare hjem. Du må sende menn etter meg, om du har samme hugen, og vil at jeg skal fare med deg."
   Ragnar sa at han ikke ville ombestemme seg, og hun for så hjem. Ragnar og hans følge seilte dit de hadde planlagt straks de fikk bør, og han fullførte sitt ærend der. Og da han kom tilbake, kom han til den samme havna som han hadde hatt da Kråka kom til ham. Samme kveld sender han menn for å møte henne og fortelle at Ragnar hadde sagt at hun skulle nå bli med ham for godt. Men hun sier at hun ikke vil fare før om morgenen.
   Kråka står da opp tidlig og går til senga til bonden og kjerringa hans, og spør om de er våkne. De sa at de var våkne og spurte hva hun ville.
   Hun sier at hun vil fare av gårde, og ikke være der lenger. "Jeg vet at dere to drepte Heimir, min fosterfar, og ingen mann har jeg noe verre å lønne for enn dere. Siden jeg har være lenge hos dere vil jeg ikke la dere straffe, men jeg legger den forbannelsen på dere at hver dag nå vil være verre for dere, og den siste vil være den verste. Og nå må vi skilles."
   Så gikk hun sin veg til skipa, og hun ble godt tatt i mot. De fikk godt seilevær.
   Samme kveld, da mennene skulle re opp sengene, sier Ragnar at han ville de to skulle sove sammen.
   Hun sier at det skulle de ikke, "og jeg vil at du skal holde bryllup med meg når du kommer i ditt rike. Det vil gi ære til både deg og meg, og til arvingene våre, om vi får noen."
   Han lovet henne dette, og ferden deres gikk godt. Ragnar kommer nå til hjemlandet sitt, og en kostbar veitsle ble gitt ham. Nå feiret de både hjemkomsten hans og bryllup på samme tid. Og om kvelden, da de kom i samme seng, vil Ragnar ha samleie med sin kone. Hun ba om å få slippe, og sa at det ville straffe seg om hun ikke fikk råde. Ragnar sa at han ikke trodde noe på dette; og at de to ikke var synske. Han spurte hvor lenge det skulle være slik. Da kvad hun:

"Vi skulle tre netter
bo sammen,
før til gode guder,
glade vi bloter.
Det vil ellers være
til skade for sønnen min,
beinløst barn du avler,
om du lysten brått stagger."

Og selv om hun kvad dette brydde Ragnar seg ikke om det, men fulgte sin egen hug.


7. Om Ragnarsønnene.

Nå gikk det en tid, og deres samliv var godt med stor kjærlighet. Så kjente Kråka seg dårlig, men frisknet til og fødte et guttebarn. Gutten ble øst vann over og fikk navnet Ivar. Men denne gutten var beinlaus; og det var liksom det var brusk der det skulle vært bein. Og da han var ung var han så stor av vekst at ingen var hans like. Han var den kjekkeste av alle menn, og så klok at det er uvisst om noen annen har vært klokere enn ham.
   Skjebnen ga dem flere barn; en annen sønn het Bjørn, den tredje Hvitserk, den fjerde Røgnvald. De var alle store og djerve menn, og så snart de kunne klare det, lærte de seg alle slags idretter. Og hvor de enn for lot Ivar seg bære på stenger, for han kunne ikke gå. Han skulle råde for dem, uansett hva de tok seg til.
   Nå er de, Eirik og Agnar, Ragnars sønner, voksne menn, og det finnes knapt deres jevnlike. De for ut i hærskip hver sommer, og de ble navngjetne av sine hærferder.
   Og nå er det en dag at Ivar taler med sine brødre, Hvitserk og Bjørn, om hvor lenge de skal fortsette med å sitte hjemme og ikke vinne seg noen ære. Men de sier at de skal følge hans råd i dette som i annet. "Nå vil jeg," sier Ivar, "at vi skal be om å få oss skip og krigere, slik at vi er godt utrustet; siden vil jeg at vi vinner oss rikdom og ære, om vi lykkes med det."
   Og da de hadde blitt enige om dette, fortalte de Ragnar at de ville at han skulle skaffe dem skip og krigere som var erfarne i hærferd, og vel utstyrt på alle måter. Han gjorde som de ba om. Da folkene deres var klar, seilte de utenlands. Og overalt der de slåss mot andre, var de overlegne og fikk seg nå både mange krigere og mye gods. Nå sier Ivar at de skal dra dit hvor de møter stor overmakt, og slik teste sin tapperhet. De spurte ham om han visste hvor dette var.
   Og nå nevner han et sted som heter Hviteby, og der hadde det vært et blot, "og mange har prøvd å ta denne byen, men ingen har lykkes." Også Ragnar hadde vært der, men hadde dradd uten å få gjort noe.
   "Er det så mange og harde krigere der," sier de, "eller er det andre vansker?"
   Ivar sier at det både var mange krigere der, og et stort blotsted. Dette hadde hindret alle som hadde prøvd seg her. Og nå sier de at han skulle råde, enten de skulle fare dit, eller ikke. Men han sier at han vil teste ut hva som vinner; deres hardhet eller blotskapen til folkene der.


8. Ragnarsønnene erobret Hviteby.

Nå satte de kursen dit, og da de kom i land, gjorde de seg klar til å gå opp. Noen av krigerne mente de måtte være igjen for å passe på skipa. Og deres bror, Røgnvald, var så ung at de mente han ikke var dugelig nok til å bli med på en slik stor strid som de mente kunne komme her; så de lot han passe skipa med noen av krigerne. Før de for fra skipa sier Ivar at bymennene hadde to okser, som begge var unge, og som hadde jaget menn bort derfra med deres skremmende oppførsel og trollskap.
   Da sa Ivar: "Vær tapre karer, selv om dere skulle bli skremt, for ingen skal ta skade av dette."
   Nå fylket de krigerne sine, og da de nærmet seg ble bymennene var dem, og slapp løs oksene som de stolte på. Og da ungoksene ble sluppet løs, begynte de å løpe mens de låt ille. Ivar ser dette, der han blir båret på et skjold, og ber om å få en bue. Han får en og skyter på begge ungoksene, slik at de begge ble drept, og på den måten ble krigerne hans kvitt den ufreden som de hadde mest frykt for.
   Røgnvald sier nå til krigerne sine på skipene at de menn var lykkelige som hadde slik moro som brødrene hans. "Og de ville at jeg skulle være igjen her slik at de kunne ta all æren selv. Nå skal vi gå opp alle sammen."
   Og dette gjorde de. Da de nådde igjen krigerne gikk Røgnvald hardt fram i kampen, og det endte med at han falt. Men brødrene kom inn i byen, og nå tok kampen til på nytt, og det ender med at bymennene flykter. De fulgte etter og jaget dem.
   Da de vendte tilbake til byen, kvad Bjørn et vers:

"Med høge hærrop større sår
enn Gnipfjordingene
vi med sverda gav,
sant taler jeg.
Utenfor Hviteby
hver mann vi ga banesår,
ikke sparer sverdet
svennen i kampen."

Og da de kom tilbake til byen tok de alle rikdommene. Deretter brant de hvert hus som var i byen, og brøt ned alle bymurene. Så seilte de derfra i skipa sine.


9. Aslaugs ætt blir kjent.

Eystein het en konge som hersket over Svitjod. Han var gift og hadde en datter som het Ingibjørg; hun var den vakreste av kvinner. Kong Eystein var mektig og hadde mye folk; ondsinnet, men likevel klok. Han bodde i Uppsala og var en stor blotmann. I Uppsala var det den gang det største blot som noensinne hadde vært i Norderlandene. Der trodde de sterkt på ei ku som de kalte Sibilja. Det hadde blitt blota så mye til den at ingen klarte å motstå ulyden dens. Derfor pleide kongen når han venta ufred å sette denne kua foran fylkingen, fordi det fulgte så mye djevelsk kraft med den at uvennene hans, straks de hørte den, begynte å krige seg i mellom og ikke visste hva de gjorde. Av denne grunn slapp Svitjod angrep, fordi ingen våget å gi seg i kast med en slik overmakt.
   Kong Eystein var venn med mange menn og høvdinger, og det fortelles at på den tiden var det stort vennskap mellom Ragnar og kong Eystein, og de var så gode venner at de brukte å ha veitsle hos hverandre annenhver sommer.
   Nå skjer det at Ragnar skal gjøre veitsle hos kong Eystein. Da han kommer til Uppsala blir han, og krigerne hans, tatt godt i mot. Og da de satt og drakk første aftenen lot kongen sin datter skjenke Ragnar og ham selv. Da sa mennene til kong Ragnar at det ikke var annen råd enn han ba om å få datter til kong Eystein, og ikke lenger hadde denne bondedattera. En av mennene hans foreslo dette for ham, og det endte med at hun ble lovet til kongen, men likevel skulle hun sitte i feste svært lenge.
   Da veitsla var over gjorde Ragnar seg klar til å fare hjem. Ferden hans gikk bra og ingenting fortelles om den før han nærmet seg borgen. Vegen til denne går gjennom en skog. De kom til en rydning som var i skogen, og der lot Ragnar folkene sine stoppe, og ba om å få ro. Så ba han alle mennene, som hadde vært sammen med ham til Svitjod, at ingen skulle fortelle om avtalen han hadde gjort om å gifte seg med dattera til kong Eystein. Nå legger han så mye makt i dette, at om det er noen som røper dette så skal han drepes.
   Etter at han nå hadde sagt det han ønsket for han hjem til borgen. Der ble folk glade da han kom tilbake igjen, og det ble drukket velkomstøl for ham.
   Da han ikke hadde satt lenge i høgsetet, kommer Kråka inn i hallen til Ragnar og setter seg på kneet hans og legger hendene rundt halsen hans, og spør: "Hva nytt har du å fortelle?"
   Han svarte at han ikke hadde noe. Da det led mot kveld, tok mennene til å drikke. Siden gikk de og la seg. Og da Ragnar og Kråka hadde lagt seg, spør hun ham om nytt, men han sa at han ikke visste noe. Nå vil hun snakke om mangt, men han sa at han var svært trett og sliten etter reisen.
   "Nå skal jeg fortelle deg nytt," sier hun, "om du ikke vil fortelle meg noe."
   Han spør hva dette var.
   "Det kaller jeg nytt," sier hun, "at en konge fester seg ei kone, selv om noen vil si at han har ei fra før."
   "Hvem har fortalt deg dette?" sier Ragnar.
   "Dine menn skal beholde liv og lemmer, for ingen av dem har fortalt meg dette," sier hun. "De så kanskje at tre fugler satt i treet ved Dem. De fortalte meg disse nyhetene. Nå må jeg fortelle Dem at jeg er en kongsdatter, og ikke en bondedatter, og far min var en så navngjeten mann at ingen er hans like. Min mor var den klokeste og vakreste av alle kvinner, og hennes navn skal leve så lenge verden står."
   Nå spør han hvem hennes far var, om hun ikke var datter til den fattige bonden på Spangereid. Hun sa at hun var datter til Sigurd Fåvnesbane og Brynhild Budladatter.
   "Jeg mener det er urimelig at deres datter kan hete Kråka og vokse opp i en slik fattigdom som det var på Spangereid."
   Da svarer hun: "Det er en saga om dette," og nå forteller hun historien om hvorledes Sigurd og Brynhild møttes på fjellet, og at hun ble med barn. "Og da Brynhild hadde født barnet, ble jeg gitt et navn, og kalt Aslaug." Nå forteller hun alt som hadde hendt siden de møtte bonden.
   Ragnar svarer: "Det du forteller om Aslaug, høres forferdelig ut."
   Hun svarer: "Du vet jeg er med barn, og det er et guttebarn som jeg skal føde. Denne gutten skal ha det merket at det ser ut som det ligger en orm i øynene på ham. Og om det blir slik, da ber jeg deg om at du ikke drar til Svitjod på den tid du skal gifte deg med datter til kong Eystein. Men om det ikke blir slik, kan du gjøre det du vil. Men jeg vil at sønnen min skal kalles opp etter sin far om dette æresmerket er i øynene hans; noe jeg mener at det vil være."
   Nå kommer den tiden da hun kjenner seg syk, og hun føder et guttebarn. Tjenestekvinnene tok gutten og viste ham til henne. Da sa hun at de skulle bære ham til Ragnar, og la han se. Dette blir nå gjort; den lille mannen ble båret inn i hallen, og de la ham i kappeflaket til Ragnar. Og da han så gutten ble han spurt hva han skulle hete. Han kvad et vers:

"Sigurd skal gutten hete,
krige vil han gjøre,
svært lik er han
på sin godfar.
Av Odins ætt han er,
ormens overmann
som han har i øyet,
og den andre drepte."

Han drar en gullring av handa og gir gutten som navnegave. Da han retter ut handa med gullet kom han bak ryggen til gutten; og dette tolker Ragnar som om han vil forkaste gullet. Og nå kvad han et vers:

"Brynhilds dattersønn
viser seg for mennene,
å ha strålende øyne
og det mest uredde hjerte.
Denne krigeren vil gå
foran alle menn i makt,
Budles ætling, som
den røde ringen forakter."

Og han kvad videre:

"Aldri så jeg gutt
unntatt Sigurd,
med trollbruds blanke tømmer
tegna inn i øynene.
Kvast som gift
ser jeg ormen blinke,
karen kjennemerket
i øynene gjemmer."

Nå sa han at de skulle bære gutten til mor hans. Han slo fra seg å dra til Svitjod. Aslaugs ætt ble kjent, slik at nå visste hver mann at hun er datter til Sigurd Fåvnesbane og Brynhild Budladatter.


10. Eiriks og Agnars fall, og Aslaugs egging.

Nå var den tid gått da det var bestemt at Ragnar skulle gjøre veitsle i Uppsala, og kong Eystein og hans datter syntes det var en fornærmelse at han ikke kom, og det ble nå slutt på vennskapet mellom kongene. Og da Eirik og Agnar, Ragnars sønner, hørte dette, da avtalte de seg i mellom at de måtte få tak i så mange krigere de kunne, og dra for å herje i Svitjod. Nå samlet de sammen mange krigere og gjorde klar skipa sine. De mente det var viktig hvorledes det gikk når de satte skipa ut. Da skipet til Agnar ble dradd nedover stokkene skjer det at en mann kom foran det, og fikk banesår. Dette kalte de stokkerød. De syntes ikke dette var noe godt tegn, men de ville ikke la det stå i vegen for ferden deres.
   Og da krigerne deres var klare, seilte de med dem til Svitjod. Straks de var kommet dit tok de til å herje i riket til kong Eystein. Da folket der ble klar over dette, for de til Uppsala og fortalte kong Eystein at en hær var kommet til landet. Kongen lot hærpil sende rundt i riket sitt, og drar sammen en så stor hær at det var et under. Og denne hæren leder han inn i en stor skog, og setter opp krigstelta. Han har nå med seg kua Sibilja; og mye hadde han måttet blote til henne, før hun ville fare.
   Da de var i skogen, sa kong Eystein: "Jeg har fått greie på at sønnene til kong Ragnar er på vollen her, foran skogen, og det er sagt meg for sant at de ikke har mer enn en tredjepart så mange krigere som vi er. Nå skal vi gjøre fylkingene våre klare til kamp, og en tredjedel av krigerne våre skal fare mot dem. De er så krigerske at de tror at de har skjebnen vår i handa si. Straks etter skal vi gå mot dem med alle våre krigere, og kua skal gå foran folkene. Ikke venter jeg at de skal kunne stå i mot ulyden hennes."
   Og slik ble det. Straks brødrene så krigerne til kong Eystein mente de at det ikke var noen overmakt de hadde med å gjøre; de mente det ikke var flere. Men straks etter kommer alle krigerne ut av skogen, og kua blir sluppet løs. Hun løper nå foran krigerne og låt skremmende. Det ble nå så mye bråk mellom hærmennene som hørte dette, at de begynte og sloss seg i mellom. Bare de to brødrene sto i mot. Dette uhyret drepte mange menn med horna sine denne dagen. Selv om Ragnarsønnene var store krigere, så kunne de ikke stå seg mot en slik overmakt og blotskap. De gjorde likevel hard motstand og kjempet lenge og tappert, med stor ære.
   Eirik og Agnar var fremst i fylkinga den dagen, og ofte gikk de gjennom fylkinga til kong Eystein. Og nå faller Agnar. Eirik ser dette og kjemper med den største tapperhet, og bryr seg ikke om han kommer levende fra dette eller ikke. Han blir så overmannet og tatt til fange.
   Og nå sa Eystein at de skulle stanse striden og tilbød Eirik grid. "Og det vil jeg legge til," sier han, "at jeg vil gi deg min datter til kone."
   Erik svarer med et vers:

"Ikke vil jeg ta bot for min bror,
og ikke kjøpe brud for gull,
eller å høre nevnt
Eystein som Agnars bane.
Ingen mor gråter over meg,
på valen vil jeg dø
og med spyd skal
innvollene mine gjennombåres."

Nå sier han at han vil at de mennene som hadde fulgt dem, skal ha grid og fare dit de vil. "Men jeg vil at så mange spyd som mulig blir stukket ned i vollen," sier han, "og der vil jeg la meg løfte opp, og der vil jeg late livet."
   Kong Eystein sier at de skal gjøre som han ber om; selv om han valgte det som var verst for begge. Nå blir spyda satt ned, og Eirik kvad et vers:

"Ingen kongssønn
har jeg hørt tales om
som døde på dyrere leie
til frokost for ravner.
Snart den blodige tiur
vil rive i brødrelik
og gale over god gave,
den utakknemmelige."

Og nå går han dit hvor spyda var stukket ned i marken, og tar en ring av handa og kaster den til de som hadde fulgt ham og fått grid. Han ba de bringe den til Aslaug. Så kvad han et vers:

"Bær nå med ringen fram
budet som følger med:
min Austerveg er endt,
og Aslaug skal ha mitt gods.
Med sorg min magre stemor
vil høre om denne hendelse
og straks hun vil fortelle
sine sønner om dette."

Nå blir han løftet opp på spyda, og ser en ravn som flyr, og kvad:

"Ravnen skriker over
hodet mitt, snart vil han
ete øynene mine.
Når han hakker dem
ut av hodet mitt,
lønner han meg usselt
for alle måltider jeg ham ga."

Nå later han livet sitt med stor tapperhet. Men sendemennene hans for hjem, og stoppet ikke før de kom til der Ragnar hadde sitt kongesete, men han var fart på kongsstevne, og ikke var hans sønner kommet hjem fra hærferd. Nå er de der tre netter før de går for å møte Aslaug.
   Da de kom til høgsetet hennes hilse de ærbødig på henne, og hun tok vel i mot deres hilsen. Hun hadde en linduk over knærne og skulle til å kjemme seg, for hun hadde løst håret. Nå spør hun hvem de er, for hun hadde ikke sett dem tidligere. Han som førte ordet for dem, sa at de hadde vært i krigerfølget til Eirik og Agnar, Ragnars sønner. Da kvad hun et vers:

"Hva kan dere fortelle,
er det Sviar i landet,
eller på hærferd,
hva nytt, kongsmenn?
Hørt har jeg
at danene for syd,
men skipet de skjøv
over blodlunner på sjøen."

Han kvad et vers i mot:

"Ondt gjør det oss
å fortelle at Toras sønner
er døde, og ond er
skjebnen mot din mann.
Tunge tidender har vi
ikke nyere enn dette,
utretta er vårt ærend,
ørn fløy over liket."

Nå spør hun om hvorledes det hadde gått for seg, og han kvad det verset Eirik hadde kvedet da han sendte henne ringen. Tårer så de at hun felte, men disse var blodfarget og harde som haglkorn. Ingen hadde tidligere sett at hun felte tårer, og ingen så det heller siden. Hun sier at de ikke kan dra for å hevne før Ragnar, eller hans sønner, kom hjem: Men dere skal bli her til da, og ikke skal jeg egge mindre til hevn enn om det hadde vært mine egne sønner."
   Nå ble de der, og det gikk slik at Ivar og brødrene hans kom hjem før Ragnar, og ikke hadde de vært lenge hjemme før Aslaug dro for å finne sønnene sine. Sigurd for med sin mor, han var da tre vintre gammel. Da hun kom inn i hallen, hvor brødrene hennes holdt til, tok de vel i mot henne, og hver av dem spurte hverandre om nytt. De fortalte henne først om hennes sønns, Røgnvalds, fall, og hvorledes dette hadde gått for seg. Ikke gikk dette mye inn på henne, og hun kvad:

"Sønnene mine har jeg savna
og lurt på om de ville komme,
hjemme havets ørner knapt
farer mellom husene.
Røgnvald farga skjoldene
røde av blod,
yngst kom han til Odin
min djerve sønn."

"Ikke kan jeg se," sier hun, "at han ville vunnet mer heder om han hadde levd lenger."
   Nå spør de hva nytt hun hadde å fortelle. Hun svarer: "Eiriks og Agnars fall, deres brødres og mine stesønners, fall; de jeg mener har vært de beste av alle. Det er ikke å vente at dere vil tåle dette uten å ta en grusom hevn. Og dette vil jeg be dere om, og selv hjelpe på alle måter, slik at de blir hevna på kraftigste måte."
   Nå sier Ivar at det er sikkert at: "til Svitjod drar jeg aldri for å kjempe mot kong Eystein og all den blotskapen som er der."
   Hun sto på sitt, men Ivar førte ordet for dem og nekta tvert å fare. Nå kvad hun et vers:

"Ikke hadde dere,
om de var i live,
Eirik og hans bror,
lagt uhevna et halvår.
Det vil jeg ikke skjule,
ikke var jeg deres mor,
lykkelig den som
slike sønner gir liv."

"Ikke er det sikkert," sier Ivar, "at det gagner noe, om du kveder det ene verset etter det andre. Eller hvor godt kjenner du alle de vanskelighetene som er i vegen?"
   "Ikke vet jeg det sikker," sier hun, "men hva kan du fortelle meg om alle vanskene som finnes der?"
   Ivar sier at der er blotskap så stor at han aldri har hørt om noe liknende andre steder. "Og den kongen er både mektig og ond."
   "Hva slags trolldom er det han stoler mest på?"
   Han sier. "Det er en stor ku, som de kaller Sibilja. Hun er så fortrollet at så snart menn hører lyden av henne har uvennene hans ingen styrke. Så her har en ikke bare mennesker å kjempe mot; heller må en gjøre seg klar til å møte trollskap før en møter kongen. Og ikke vil jeg våge verken krigerne mine, eller meg selv, mot slikt."
   Hun sier: "Du må huske på at du kan ikke kalle deg den fremste når du ikke våger å gå mot dette."
   Da hun nå syntes hun hadde kommet dit forgjeves, ville hun gå derfra, hun mente at de ikke brydde seg om ordene hennes.
   Da sa Sigurd orm i øyet: "Jeg vil fortelle deg, mor, hva jeg mener om dette, men jeg kan ikke tale på vegne av de andre."
   "Jeg vil høre det," sier hun. Nå kvad han et vers:

"Ikke skal du angre, mor,
om tre netter seiler vi
med velutrustet leidang
den lange led til Uppsala.
Om eggene duger
skal Eystein ikke lenge råde
enten han byr oss
rikdom eller tapperhet."

Da han hadde kvedet dette verset, begynte brødrene å skifte hug.
   Og nå sa Aslaug: "Klart gjør du det nå, min sønn, at du vil gjøre min vilje. Men ikke ser jeg at vi to kan komme noen veg uten at brødrene dine hjelper oss. Med deres hjelp kan vi få hevn, noe jeg helst ønsker; og vel synes jeg du gjør nå, min sønn."
   Nå kvad Bjørn et vers:

"Hug og hjerte mannen
kan ha i brystet sitt
selv om han store ord
sparer blant menn.
Ikke har jeg i øyet
orm eller glinsende slange,
brødrene gledet meg,
jeg husker din stesønn."

Nå kvad Hvitserk et vers:

"La oss huske at før vi
lover å hevne at snart
ymse vondt Agnars bane
skal møte;
Skip skal skyves på hav,
is hugges før stavnen,
la oss se hvor raskt vi
evner båtene ut å få."

Hvitserk talte om at de skulle hugge isen, fordi det nå var sterk frost og skipene deres var frosset inne. Og nå tok Ivar ordet og sa at nå var det kommet dit at han også ville være med på dette. Han kvad et vers:

"Både mot og djervhet
har dere til overmål,
men her trengs også
stor trass på ferden.
I kampen har beinlause
stadig vært fremst,
men hodet styrer hevnen
om ikke handa kan."

"Og nå er det slik," sier Ivar, "at vi må gjøre alt vi kan, både for å utruste skipene, og å samle krigere. Ikke må det spares på dette, for vi vil trenge begge deler om vi skal seire."
   Nå går Aslaug av gårde.


11. Hærferden til Aslaug og Ragnarsønnene.

Sigurd hadde en fosterfar som på hans vegne sørget for at skip ble rustet ut, og krigere ble samlet. Nå går det så raskt at de krigerne Sigurd skulle gjøre klar var klar før tre netter var gått, og han hadde nå fem velutstyrte skip. Da fem netter var gått hadde Hvitserk og Bjørn gjort klar fjorten skip, og Ivar hadde ti skip og Aslaug ti til. Alt dette sju netter etter at de hadde talt sammen og lovet hverandre å fare.
   Nå møtes de alle sammen og forteller hverandre hvor mange krigere hver av dem har fått samlet. Og nå sier Ivar at han har sendt en ridderhær landevegen.
   Aslaug sier: "Hvis jeg visste at de folkene som ble sendt landevegen kom til nytte da skulle jeg ha sendt mange krigere."
   "Ikke skal vi dvele ved dette," sier Ivar, "vi drar med de krigerne vi har fått samlet."
   Nå sier Aslaug at hun vil fare med dem, - "så jeg får se hvor hardt dere hevner brødrene."
   "Det er visst," sier Ivar, "at du kommer ikke om bord på våre skip. Det skal være slik, om du vil, at du bestemmer over de krigerne som farer på landvegen."
   Hun sa at det skulle være slik. Hun byttet nå navn og ble kalt Randalin.
   Nå for krigerne begge veger, og Ivar fortalte først hvor de skulle møtes. Etter en vellykket reise møttes de der de hadde avtalt. Da de kom til Svitjod i riket til kong Eystein dro de med hærskjold gjennom landet og brente alt som var foran dem, og drepte hvert et mannsbarn; ja de drepte tilsist faktisk alt levende som de traff på.


12. Kong Eysteins fall.

Nå skjer det en gang at noen kommer seg unna, og for til kong Eystein og fortalte ham at en stor hær var kommet inn i riket hans. Denne hæren var svært vanskelig å ha med å gjøre, og lot ikke noe være ugjort. Den hadde ødelagt alt der den for fram, så ikke et eneste hus var igjen.
   Da kong Eystein hører dette, mente han å vite hvem disse vikingene var. Og nå lar han sende hærpil over hele riket og stevnet til seg alle som var hans menn, og hadde kraft til å hjelpe ham. "Vi skal ha med oss kua Sibilja, vår gud, og la henne løpe foran krigerne, og jeg venter at det vil gå som tidligere; de vil ikke klare å motstå lydene hennes. Jeg vil egge alle krigerne mine til å gjøre sitt beste, slik at vi kan jage vekk denne store og onde hæren."
   Og nå blir Sibilja sluppet løs. Ivar ser henne komme, og hører den stygge lyden hun lager. Han sier at alle krigerne skulle lage all den ulyd de klarte, både med våpen og hærrop, slik at de hørte så lite lyd som mulig fra dette uhyret som for mot dem.
   Ivar sa til sine bærere at de skulle bære ham så langt fram mot henne som mulig. "Og når kua kommer mot oss så kast meg mot henne, og da hender ett av to; enten skal det bli min bane, eller hun skal bli drept. Nå skal dere ta et stort tre og lage en bue av det, med piler til."
   Og nå får han denne sterke buen med store piler til, som han hadde latt lage; ingen andre mente de kunne bruke et slikt våpen. Nå egger Ivar hver mann til å gjøre sitt beste. Hæren deres farer nå fram med stor villskap og mye bråk, og Ivar ble båret foran fylkingen deres. Det blir så sterk lyd, da Sibilja begynner å gaule, at de hørte det like godt som om de tidde og sto stille. De blir nå så forvirra av dette, at de ville slåss med hverandre; alle unntatt brødrene.
   Mens dette forunderlige skjedde, så de som bar Ivar at han spente buen sin så lett som om det var en myk almegrein, og de syntes han dro pilodden innenfor buen. De hører nå buestrengen hans gjalle så høgt som de aldri hadde hørt tidligere, og pilene fløy så raskt som om han skjøt med den sterkeste armbrøst, og så rett at de traff Sibilja midt i begge øynene. Og nå faller hun, og stuper hodestups framover, og gauler nå mye verre enn tidligere. Da hun kommer mot dem, ber Ivar dem kaste ham på henne, og han blir så lett for dem som om de kasta et lite barn. Og selv om de var et stykke fra henne da de kasta ham, så kommer han ned på ryggen til Sibilja, og da blir han så tung som om det var et berg som falt ned over henne, og hvert bein brakk på henne. Av dette fikk hun sin bane.
   Nå ber han krigerne sine ta ham opp så raskt de kunne. Og nå blir han tatt opp, og stemmen hans er nå så sterk at alle menn i hæren hans trodde han sto like ved, selv om han var langt borte, og de lyttet nøye på det han sa. Han avsluttet sin tale slik at det brått ble slutt på ufreden mellom mennene hans. Krigerne hans hadde ikke tatt skade av dette, for de hadde bare kjempet en kort stund. Nå egger Ivar dem at de skulle gå så hardt på dem som de kunne. "Og nå mener jeg vi er over det verste, siden kua er drept."
   Nå hadde begge sidene fylket krigerne sine, og fylkingene seig sammen. Kampen var så hard at alle Sviar sa at de aldri hadde vært i en slik strid. Brødrene Hvitserk og Bjørn gikk så hardt på at ingen fylking kunne stå seg mot dem. Og nå faller så mange av kong Eysteins krigere, at bare et fåtall sto oppreist, og noen hadde tatt flukten. Kampen ender nå med at kong Eystein faller, og brødrene får seier. De gir grid til de som er igjen.
   Ivar sier at han ikke vil herje lenger i det landet, for det var nå høvdingeløst. "Og heller vil jeg at vi farer dit hvor vi møter en større overmakt." Randalin drar nå hjem med noen av krigerne.


13. Ragnarsønnene erobret Vifillsborg.

Nå ble brødrene enige om at de skulle herje i Sydriket. Og Sigurd orm i øyet, sønnen hennes, for med brødrene sine i hver hærferd siden. På denne ferden gikk de mot hver borg som var stor, og gikk på slik at ingen kunne motstå dem.
   De hørte nå om en borg som både var stor og hadde mange tapre krigere. Og nå sier Ivar at dit vil han stevne. Det ble også sagt hva denne borgen het, og hvem som hersket der. Den høvdingen ble kalt Vifill, og etter ham ble borgen kalt Vifillsborg. De for nå med hærskjold slik at de ødela alle borgene som var foran dem til de kom til Vifillsborg. Høvdingen, og mange av krigerne hans, var ikke i borgen da de kom.
   Nå satte de opp telta sine på vollene rundt borgen, og holdt seg i ro den dagen da de kom dit. De talte med borgmennene og tilbød dem at om de overga borgen ville de holde fred med dem. Men om de gjorde motstand, ville ingen mann bli gitt grid.
   Borgmennene svarte raskt at denne borgen ville de aldri klare å erobre, slik at de ville overgi den. "Og først må dere prøve dere og vise deres tapperhet og krigerskhet."
   Natta går, og neste dag forsøkte de å erobre borgen, men kom ingen veg. En halv måned lå de rundt borgen og forsøkte hver dag å ta borgen, på forskjellige måter. Men det gikk bare verre jo lenger de holdt på, og nå ville de dra derfra. Og da borgmennene ble var at de ville fare derfra, gikk de ut på borgmuren og bredte gullsydde tøyer, og alle andre tøyer som var finest i borgen, ut over den, og erta dem med de fineste gullsaker og verdigjenstander de hadde i borgen.
   Nå tok en av dem til orde og sa: "Vi tenkte at disse mennene, sønnene til Ragnar, og krigerne deres, var harde stridsmenn, men vi må si at det har ikke gått bedre for dem enn andre."
   Etter dette hånet de dem, og slo på skjoldene og egga dem på seg så mye de klarte. Og da Ivar hørte dette tok det så på ham at han ble syk og ikke kunne røre seg, og de måtte nå vente på at han enten skulle komme seg igjen, eller dø. Han ligger hele den dagen til kvelden kommer, og sier ingenting. Men om kvelden sa han til de som var hos ham, at de skulle si til Bjørn, Hvitserk og Sigurd at han ville møte dem, og alle de klokeste mennene. Nå samlet de største høvdingene i hæren seg, og Ivar spør dem om de hadde noen råd som bedre kunne føre til seier enn dem de hadde hatt før.
   Men de svarer alle at de ikke hadde vett til å finne på en list de kunne seire med. "Men det er nå som det pleier, dine råd skal vi følge."
   Da svarer Ivar: "Jeg har kommet på et råd som vi ikke har prøvd før. Her er en skog ikke langt herfra, og nå som natta faller på skal vi i hemmelighet gå ut av telta og inn i skogen, men telta våre skal stå igjen. Når vi kommer inn i skogen skal hver mann binde seg en vedstabel. Så skal vi fare mot borgen fra alle kanter og tenne på veden, slik at det blir et stort bål. Borgmurene vil miste kalken sin i heten, og så skal vi angripe borgen med valslynger og prøve ut hvor sterk den er.
   Og det ble nå gjort slik; de for til skogs og var der så lenge som Ivar syntes. Nå for de mot borgen på hans råd og da de tente på veden ble det et bål så stort at murene slapp kalken. Så gikk de mot murene med valslynger og brøt den mange steder, og tok til med å kjempe. Da de nå kjempet på like vilkår falt de fleste av borgmennene, men noen flyktet unna. Deres møte endte med at de drepte hvert menneske som var i borgen, og tok bort alt godset og brant borgen, før de for derfra.


14. Ragnarsønnenes hærferd i Sydriket.

Nå dro de bort derfra og for til de kom til en borg som het Luna. Da hadde de ødelagt nesten hver borg og hvert kastell i hele Sydriket, og var nå så navngjetne over hele verden, at det ikke engang fantes et lite barn som ikke kjente navnene deres. De hadde nå bestemt og ikke stanse før de kom til Romaborgen, for de hadde hørt at den borgen var både stor og navngjeten, og rik på både folk og gods. Men de vet ikke nøyaktig hvor lang vegen dit er, og de hadde så mange krigere at de ikke hadde mat nok til alle. De ble derfor i Lunaborgen og samtalet seg i mellom om ferden sin.
   En mann kom nå, han var staselig og gammel. De spurte ham hvem han var, og han svarte at han var en reisende og hele livet hadde vandret gjennom landene.
   "Du kan fortelle oss mye om det vi vil vite."
   Den gamle mannen svarer: "Ikke vet jeg hvilket land dere skulle spørre meg om som jeg ikke kan fortelle dere noe om."
   "Vi vil at du skal fortelle oss hvor lang vegen til Romaborgen er."
   Han svarer: "Jeg kan fortelle dere noe til merke på det. Dere kan se at disse jernskoa som jeg har på føttene er gamle, og de andre, som jeg har på ryggen, de er også utslitte. Da jeg for fra Romaborgen bandt jeg disse utslitte skoa som jeg nå har på ryggen på føttene, og da var begge para nye, og jeg har vandret stadig siden."
   Men da den gamle mannen hadde sagt dette, mente de å forstå at de ikke kunne ta den ferden til Rom, som de hadde planlagt. Og nå snudde de med hæren sin og tok mange borger som aldri hadde vært tatt tidligere, og mange merker etter dem kan ses den dag i dag.


15. Kong Ragnars død i England.

Nå må det fortelles at Ragnar sitter hjemme i sitt rike og vet verken hvor hans sønner, eller hans kone Randalin, er. Og av hver av sine menn hørte han at ingen kunne måles med sønnene hans, og skjønte at ingen var så navngjetne. Han tenker nå på hva slags storverk han kunne finne på som ikke var noe mindre. Nå bestemmer han seg og får seg håndverkere og lar felle skog til to store skip; folk skjønte at det var to knarrer så store at slike aldri hadde vært bygd før i Norderlandene. Han lot også alle væpne seg over hele riket. På grunn av dette skjønte folk at han la planer for en hærferd til utlandet. Dette spredte seg vidt og bredt i nabolanda, og nå fryktet både folk og alle kongene som styrte der at de ville måtte gå fra både land og rike. Hver av dem lot så landet sitt bevoktes, i tilfelle han skulle komme dit.
   En gang spør Randalin Ragnar hva slags ferd han hadde i tankene. Han sier til henne at han ville fare til England og ikke ha flere skip enn to knarrer, og de krigerne som det var plass til på dem.
   Da sier Randalin: "Denne ferden som du tenker deg nå, synes meg uforsiktig. Jeg mener det må være bedre å ha flere, men mindre, skip."
   "Det er ikke så stort å vinne seg et land om en har mange skip. Men det har ikke hendt før at noen med to skip har tatt et land som England. Men om jeg ikke skulle seire; desto bedre at jeg seilte av gårde med to skip fra landet."
   Da svarer Randalin: "Det synes meg ikke å være mindre kostnader før disse skipene er seilklare, enn om du fikk deg mange langskip til denne ferden. Du vet det er vanskelig å gå i land i England, og om skipet ditt forliste ville krigerne dine være fortapt om det kom en landhær, selv om de klarte å komme seg på land. Men det er bedre å dra med langskip enn med knarrer til havner."
   Nå kvad Ragnar et vers:

"Ikke på det rhinske rav,
djerve høvding må spare,
om han tapre hærmenn,
heller enn ringer vil ha.
Ille er det å stå i strid,
med blodrøde ringer,
Mange konger vet jeg døde,
mens skattene er igjen."

Nå lot han skipene sine gjøre ferdige og fikk seg krigere, slik at knarrene ble vel bemannet. Det ble sagt mye om hans foretak, så derfor kvad han igjen et vers:

"Hva hører nå fra berget,
den gavmilde høvding?
At den kloke mannen
drakeskip vil vrake?
Om gudene vil,
skal den vise,
lykkes med sin
ferd, kvinne."

Og da skipa hans var klar, og krigerne som skulle følge ham også, og været var slik han ville ha det; sier Ragnar at de skulle gå om bord. Da han selv var ferdig fulgte hun ham til skipa. Før de skiltes sa hun at hun ville lønne ham for den serken han hadde gitt henne. Han spurte hvorledes hun skulle gjøre det, da kvad hun et vers:

"Av trofast hjerte,
unner jeg deg den
side serken vevet av
grå hårtråd.
Ikke vil sår blø,
ikke vil egg bite,
den hellige drakt,
til gudene viet."

Han sier at han vil ta i mot denne gaven. Men da de skiltes var det lett å se at dette gikk hardt inn på henne.
   Nå seilte Ragnar med skipa sin til England, som han hadde planlagt. Han fikk så kvass bør, at begge knarrene hans forliste da han kom til England, men krigerne hans kom seg i land med klær og våpen. Og der han støtte på gårder, borger og kasteller; der seiret han.
   Ella het den kongen som den gang rådde over England. Han hadde hørt om Ragnar da han for hjemmefra. Derfor hadde han satt ut vakter slik at han skulle få vite når hæren kom til landet. Nå for disse mennene til Ella med hærbud. Han sendte nå bud over hele riket og ba hver mann komme til seg som hadde et skjold og kunne ri en hest, og våget å kjempe. En hær så stor at det var som et under samlet seg nå hos ham. Nå gjorde kong Ella og krigerne hans seg klar til strid.
   Da sa kong Ella til folkene sine: "Hvis vi seirer i denne kampen og dere blir klar over at det er Ragnar som er kommet, så skal dere ikke gå på ham med våpen, for han har sønner etter seg som aldri vil la oss få fred om han faller."
   Ragnar gjør seg nå klar til strid, men i stedet for brynje har han de klærne som Randalin hadde gitt ham da de skiltes. Og han hadde det spydet i hendene som han drepte ormen med, den som lå rundt Toras stue og ingen andre våget seg på. Han hadde ingen annen beskyttelse enn en hjelm.
   Straks hærene møttes tok kampen til. Ragnar hadde mye færre krigere. Det varte ikke lenge før mange av hans folk var falt, men der han gikk ble det plass foran ham, og han gikk igjennom fylkingen den dagen. Når han hugg eller stakk i skjold, brynjer eller hjelmer, var det så store hugg at ingen kunne stå i mot. Men aldri ble han hugget eller skutt på slik at han fikk sår eller skade, og han drepte mange av krigerne til kong Ella. Likevel endte deres kamp slik at alle krigerne til Ragnar falt, og selv ble han klemt mellom skjold og tatt til fange.
   Nå ble han spurt hvem han var, men han tidde og ville ikke svare.
   Da sa kong Ella: "Denne mannen må settes på en hardere prøve siden han ikke vil fortelle hvem han er. Nå skal han kastes i en ormegård og der skal han sitte svært lenge. Men om han sier, slik at vi kan skjønne, at han er Ragnar, da skal han tas bort derfra så fort som mulig."
   Han ble nå fulgt dit, og sitter der svært lenge, men ingen orm festet seg på ham.
   Da sa mennene: "Dette er litt av en mann; ikke bet våpen på ham i dag, og nå skader ikke ormene ham."
   Kong Ella sa da at de skulle ta av ham klærne som han hadde ytterst. Dette ble nå gjort og ormene hengte seg da på ham på alle kanter.
   Da sa Ragnar: "Grynte ville grisene nå, om de visste hva den gamle tåler."
   Selv om han snakket slik, visste de ikke sikkert om det var Ragnar eller en annen konge. Nå kvad han et vers:

"Slag hadde jeg ofte,
fem ganger ti og en,
mange fikk men,
minnes jeg av dette.
Ikke tenkte jeg ormer,
enden min skulle være;
ofte mannen møter,
det han selv minst venter.

Og ett til kvad han:

"Grynte ville grisene,
om de visste galtens kår;
svært mye vondt nå,
ormene meg volder.
Stikker tennene inn
og biter hardt,
et lik snart jeg er,
her blant dyra."

Nå dør han og blir ført bort derfra. Men kong Ella mener å vite at Ragnar har mistet livet sitt. Han lurte på hvorledes han skulle få vite dette sikkert, og hvorledes han skulle oppføre seg slik at han fikk beholde riket sitt, og hvorledes sønnene til Ragnar ville motta denne nyheten. Det råd tar han i mot at han reder ut et skip og får en mann som både er klok og krigersk til å styre det. Han får tak i et godt mannskap og sier at han vil sende dem til Ivar og brødrene for å fortelle om farens død. Men få ville fare for de mente at denne ferden var farlig.
   Da sa kongen: "Dere skal se nøye etter hvorledes hver enkelt av brødrene tar disse nyhetene. Far tilbake hit straks dere får bør."
   Så lot det gjøres klart til ferden deres, slik at de ikke manglet noe. Og nå for de, og hadde en god ferd.
   Men da sønnene til Ragnar hadde herjet i Sydriket, vente de tilbake til Norderlandene og ønsket å besøke riket sitt, som Ragnar styrte. De visste ikke noe om hærferden hans, hvorledes den hadde gått, men de var ivrige etter å vite hvorledes den hadde vært. De for nå sydfra mot Norden og overalt hvor folk hørte om brødrenes ferd forlot de borgene sine og førte rikdommene sine bort, og flyktet unna slik at brødrene nesten ikke fikk mat til krigerne sine.
   En morgen våkner Bjørn jernside og kvad dette verset:

"Hver morgen en liksulten ravn
flyr over disse borgene,
høgt han skriker av hunger,
snart han vil sulte i Hel.
Farer han sør over sanden,
hvor såra menn ligger i haug,
føde finner han der av de falne,
som vi har hugget ned."

Og ett til kvad han:

"Først for vi i hærferd
ned til Romerriket,
ikke hadde vi opphold,
bare strid vi hadde.
Dro sverdet til drap,
svingte det dugelig,
Ørnen skrek over valplassen,
over mangt et grått skjegg."


16. Om Ragnarsønnene og kong Ella.

Nå skjer det at de kommer til Daneveldet før sendemennene til kong Ella, og holder seg i ro med krigerne sine. Sendemennene kom så med folkene sine til borgen hvor sønnene til Ragnar hadde veitsle. De gikk inn i hallen hvor de drakk, og fram til høgsetet hvor Ivar lå. Sigurd orm i øyet og Hvitserk hvati satt ved taflbrettet, og Bjørn jernside sto på hallgulvet og skar på et spydskaft.
   Da sendemennene til kong Ella kom fram for Ivar, hilste de ærbødig på ham. Han tok i mot deres hilsen og spurte hvor de kom fra, og hva nytt de kunne fortelle. Lederen deres sa at de var engelske menn, og at kong Ella hadde sendt dem dit for å fortelle at deres far, Ragnar, var falt.
   Hvitserk og Sigurd slapp straks taflspillet og hørte nøye etter hva mennene fortalte. Bjørn sto på hallgulvet og støtta seg mot spydskaftet sitt. Men Ivar spurte dem nøye ut hvorledes hans far hadde mista livet. Og de fortalte alt som hadde skjedd fra Ragnar kom til England, og til han mista livet sitt.
   Da de hadde fortalt at han sa: "Grynte ville grisene," flytta Bjørn hendene sine litt på spydskaftet, og han hadde holdt så fast at merket etter hendene sto igjen. Da sendemennene avslutta historien sin, rista Bjørn spydet slik at det gikk i to deler. Hvitserk holdt i handa en taflbrikke, som han hadde flytta, og han klemte den så fast at blodet rant fra hver av neglene hans. Sigurd orm i øyet hadde holdt i en kniv som han hadde skåret neglene sine med, da disse nyhetene ble fortalt; han lytta så nøye på dette at han ikke kjente noe før kniven sto i beinet, men merket det ikke. Men Ivar spurte så nøye han kunne om alt som var hendt; stundom var han rød og stundom var han blå, men av og til bleik. Han var så oppsvulmet at det var som om hele kroppen hans var opplåst av det sinne som var i brystet hans.
   Nå tar Hvitserk til orde og sier at de skulle begynne hevnen med å drepe sendemennene til kong Ella.
   Ivar sier: "Det skal ikke skje. De skal fare i fred, hvor de enn vil. Og om det er noe de mangler så skal de fortelle det til meg, og jeg skal skaffe dem det."
   Da de nå hadde fullført ærendet sitt, gikk de ut av hallen til skipet sitt. Straks de fikk bør, satte de til havs. De hadde en god tur og kom til kong Ella, og fortalte ham hvorledes hver og en av brødrene hadde tatt i mot disse nyhetene.
   Og da kong Ella hørte dette, sa han: "Det er slik at vi må frykte for Ivar, men ingen andre, etter det som dere forteller meg om ham. Selv om de andre er djerve, skal vi klare å holde riket vårt for dem."
   Nå lot han det holdes vakt over hele riket sitt, slik at ingen hær skulle komme overraskende på ham.
   Men da sendemennene til kong Ella var fart bort, holdt brødrene rådslagning om hvorledes de skulle gjøre med hevnen etter Ragnar, deres far.
   Da sa Ivar: "Ikke vil jeg ha noe med dette å gjøre, og ikke vil jeg gi noen krigere til dette, for det gikk med Ragnar som jeg venta. Fra begynnelsen av stelte han seg dårlig i denne saken, og ikke hadde han noe usagt med kong Ella. Det er ofte slik at når en mann er overmodig og farer fram med urett, at han ender i vannære. Og jeg vil ta i mot om kong Ella vil bøte gods for ham."
   Men da brødrene hans hørte dette ble de svært sinte, og sa at de aldri ville gjøre seg slik til skam, selv om han ville det. "Mange vil si at vi gjør en stor feil hvis vi ikke hevner vår far, for vi har fart vide om i verden med hærskjold og drept mang en uskyldig mann. Og dette skal aldri skje, før skal vi gjøre klart hvert eneste sjødyktige skip i Danmark, og så nøye samle krigere at hver mann her som kan bære et skjold mot kong Ella skal fare."
   Men Ivar sier at han vil ikke bruke de skipa han rådde over, bortsett det ene han eide selv.
   Da dette ble kjent, at Ivar ikke brydde seg om denne ferden, får de mye færre krigere enn de ellers ville ha fått; men drar likevel av gårde. Straks de kommer til England får kong Ella vite dette og lar straks sin hærlur gjalle, og byr til seg alle som ville følge ham. Og nå får han samlet så mange krigere at ingen kan telle dem, og for i mot brødrene. Og da de møttes var Ivar ikke med i kampen, og slaget endte slik at Ragnars sønner la på flukt, og kong Ella hadde seier.
   Da kongen skulle sette etter dem, sa Ivar at han ikke ønsket å vende tilbake til landet sitt, "og jeg vil finne ut om kong Ella vil gi meg noen heder, eller ikke. Jeg synes det er bedre å ta i mot bot av ham enn å fare på flere slike uferder slik som vi har nå."
   Hvitserk sier at han ikke ville ha noe med ham å gjøre i dette, han fikk gjøre som han ville for sin del, "men aldri skal vi ta i mot gods for vår far."
   Ivar sier at da fikk de skilles, og ba de styre riket som de alle eide sammen, "men det jeg krever av løsøre, skal dere sende meg."
   Da han hadde sagt dette, ba han dem farvel. Men han snur og drar for å møte kong Ella. Og da han møter ham, hilser han ærbødig på ham og taler slik: "Jeg er kommet for å møte Dem, og vil tale om å gjøre en avtale med deg, og ta i mot den heder som du vil gi meg. Jeg ser nå at det ikke nytter for meg å stride mot deg, og jeg synes det er bedre å ta i mot den heder du vil gi meg, enn å ofre flere av mine krigere, eller meg selv."
   Da svarer kong Ella: "Noen menn sier at det ikke er klokt å tro på deg, for du taler ofte vakkert, men du tenker falskt, og det kan være vanskelig å passe seg for både deg og brødrene dine."
   "Det er lite jeg skal kreve av deg, men om du går med på dette, skal jeg sverge deg til vederlag at jeg aldri skal være i mot deg."
   Nå spør kongen hva han krevde i bot.
   "Jeg vil," sier Ivar, "at du gir meg så mye av landet ditt som en oksehud dekker, og utenom den skal det gjøres en grunnvoll. Mer skal jeg ikke be om av deg, men det mener jeg at om du ikke vil dette, da vil du ikke gi meg en farsbot."
   "Ikke kan jeg forstå," sa kongen, "at dette kan være til skade for oss om du får så mye av landet mitt, og jeg lover å gi deg det hvis du sverger på at du ikke vil kjempe mot meg. Ikke frykter jeg brødrene dine, om du er meg tro."


17. Drapet på kong Ella.

Nå avtalte de dette seg imellom, og Ivar svor en ed på at han ikke skulle skyte mot kong Ella, og ikke planlegge noe som kunne være til skade for ham; og han skal eie et så stort stykke av England som den største oksehuden kunne dekke.
   Ivar fikk seg nå en oksehud og lot den legges i bløt, og tre ganger lot han den strekkes. Så lot han den skjæres i smalest mulige striper, og skilte hårsida fra kjøttsida. Og da dette var gjort hadde han en reim så lang at det var et under; ingen hadde tenkt at den kunne bli så lang. Denne lot han legges rundt en voll som var så stor at den var bred nok til en stor borg, og rundt denne lot han merke ut en grunnvoll, som til store borgmurer. Så fikk han seg mange håndverkere og lot sette opp mange hus på denne vollen, og bygde en stor borg der. Denne borgen ble kalt Londonborgen, og den er den største og mest kjente borgen i Norderlandene.
   Da han hadde latt gjøre denne borgen hadde han gitt fra seg all løsøren sin. For han var så raus at han ga med begge hender, og folk syntes så mye om klokskapen hans at alle kom til ham med sine klagemål, og søkte råd hos ham. Og han avgjorde alle saker slik at hver og en syntes de tjente best på det. Slik ble han så vennesæl, at han fikk en venn i hver mann. Kong Ella fikk også stor hjelp av ham i saker som gjaldt landsstyringa, og kongen lot ham avgjøre mange saker og spørsmål, og behøvde da ikke være tilstede selv.
   Og da Ivar på grunn av sin visdom hadde kommet så langt at han satt trygt, sendte han menn for å møte brødrene sine med det bud at de skulle sende ham så mye gull og sølv som han ville ha. Da disse mennene møtte brødrene, la de fram sitt ærende og hvor langt Ivar var kommet, for de skjønte ikke hva han la planer for. Brødrene mente da at han var blitt helt annerledes enn tidligere, men de sendte ham de rikdommene han krevde. Da sendemennene kom til Ivar med godset, ga han alt dette til de største mennene i landet, og således dro han dem unna kong Ella. Alle lovet de å holde seg i ro om han så gjorde hærferd mot kongen.
   Da Ivar slik hadde samlet mye støtte, sendte han menn for å møte brødrene sine og be dem by ut leidangen fra alle de land de hadde makt over, og kalle alle menn til våpen som de kunne få. Og da denne beskjeden kom til brødrene, skjønte de straks at Ivar mente å ha godt håp om at de skulle få seier. Nå samla de krigere fra hele Danmark og Gautland, og alle de land som de styrte, og samla alle menn, slik at de fikk en uovervinnelig hær. De dro nå til England, og seilte både natt og dag, slik at ingen skulle få nyss om at de kom.
   Nå får kong Ella høre at fiender kommer. Han samler krigere, men får lite folk, for Ivar hadde snudd mange folk mot ham.
   Ivar drar nå til kong Ella, og sier at han vil holde det som han har sverget. "Men ikke kan jeg noe for hva brødrene mine gjør. Men jeg vil finne dem og spørre om de vil stanse hæren sin, og ikke gjøre mer vondt enn de har gjort."
   Så drar Ivar for å møte brødrene sine og egger dem svært til å gå på som mest de kan, og holde slag så raskt som mulig, "for kongen har mye færre krigere."
   Men de svarte at han trengte ikke egge dem, for de hadde samme hug som tidligere.
   Nå for Ivar og treffer kong Ella og forteller ham at deres raseri og villskap var så stor at de ikke ville lyde hans ord. "Og da jeg ville tale om fred mellom dere, begynte de å skrike mot meg. Nå vil jeg holde min ed og ikke stride mot deg, og holde meg i ro med krigerne mine, og la striden mellom dere gå slik den må."
   Kong Ella så nå krigerne til brødrene; de for fram med et slikt raseri at det var fælt.
   Da sa Ivar: "Det er best, kong Ella, at du nå fylker krigerne dine, og jeg tenker at de vil søke hardt mot deg en stund."
   Og straks de møttes ble det en hard kamp, og sønnene til Ragnar gikk hardt gjennom fylkingen til kong Ella. De var så ville at de ikke tenkte på annet enn å hugge ned så mange som mulig, så slaget ble både langt og hardt. Det endte med at både kong Ella, og hæren hans, flykta, men kongen ble tatt til fange.
   Ivar var da i nærheten og sa at de skulle finne en passende død for ham: "Det er nå rimelig," sier han, "at vi minnes den dødsmåten han valgte for vår far. Nå skal den mannen som er mest hendig, riste ørn på ryggen hans så langt inn han kan, og den ørnen skal vi farge rød med blodet hans."
   Den mannen som ble valgt ut til dette, gjorde som Ivar ba ham, og kong Ella ble svært såra før han døde. Han lot nå livet sitt, og de mente nå at de hadde hevna sin far, Ragnar. Ivar sier at han vil gi dem det riket som de eide sammen. Selv ville han styre over England.


18. Ragnarsønnenes endelikt.

Etter dette for Hvitserk, Bjørn og Sigurd hjem til sitt rike, men Ivar blir igjen og styrer over England. Fra da av holdt brødrene mindre sammen, men herja med sine krigere i forskjellige land. Mor deres, Randalin, ble en gammel kvinne.
   Men Hvitserk, hennes sønn, hadde engang herja i Austerveg, da det kom en så stor overmakt mot ham at han ikke klarte å gjøre forsvare seg, og ble tatt til fange. Han valgte seg den dødsmåten at det skulle bygges et bål av mannshoder, og der skulle han brenne, og slik mistet han livet sitt.
   Og da Randalin hørte dette, kvad hun et vers:

En av mine sønner,
i Austerveg døde,
Hvitserk het han,
aldri snudde han,
ryggen til fienden,
brent ble han av hoder
til menn falt i striden."

Ett til kvad hun:

"En mengde hoder under,
lar fyrsten dynge sammen,
ilden skal knitre krigeren
som er viet til døden.
Hvorledes kan en kriger
finne et bedre leie?
Høgt skal minnet holdes,
med heder han gikk i døden."

Fra Sigurd orm i øyet er det kommet en stor ættelinje. Hans datter het Ragnhild, mor til Harald hårfagre, den første som styrte over hele Norge.
   Men Ivar styrte over England helt til han døde fredelig. Og da han lå på det siste, sa han at de skulle frakte ham dit hvor fiender herja, for han sa at han ikke mente de skulle få seier, de som kom til landet. Da han hadde utåndet ble det gjort som han hadde sagt og han ble hauglagt. Mange menn sier at da kong Harald Sigurdson kom til England, så kom han i land der som Ivar lå begravd, og han falt på denne ferden. Men da Vilhelm bastard kom til landet, for han dit og brøt opp haugen til Ivar og fant Ivar uforandret. Da lot han gjøre et stort bål og lot Ivar brenne på bålet. Etter det holdt han slag og vant hele landet.
   Fra Bjørn jernside er det kommet mange menn. En stor ætt: Tord, som bodde på Hovde på Hovdestrand, og var en stor høvding.
   Da alle sønnene til Ragnar var døde, ble krigerne deres spredd på forskjellige kanter de hadde vært tidligere. Men ingen av dem som hadde vært med Ragnars sønner hadde respekt for andre høvdinger. Blant dem var det to menn som for vide om land og lette etter en høvding som de mente det ikke ville være noen skam i å tjene, men de for ikke sammen.


19. Om kong Ragnars menn.

Det skjedde at en konge i et land hadde to sønner. Han ble syk og døde, og sønnene hans ville drikke arveøl etter ham. De bød inn til veitsla på den måten at alle som hørte om dette i løpet av de tre neste åra skulle komme dit. I disse tre åra forberedte de denne veitsla. Og da sommeren kom hvor det var avtalt at arveøl skulle drikkes, på den tiden som var avtalt; da kom det slike mengder med folk at ingen visste hvor mange det var. Mange store haller ble gjort klar for gjestene, og mange telt utenfor.
   Da det led langt ut på første kvelden kom en mann inn i hallen. Denne mannen var så storvokst at det ikke fantes hans like, og en kunne se på hans klær at han hadde vært hos stormenn. Og da han kom inn i hallen går han fram for brødrene, hilser dem og spør hvor de ville vise ham til setes. De likte ham godt, og ba han sette seg på den øverste benken. Han trengte to manns plass. Straks han hadde satt seg ned, ble det båret drikke til ham som til de andre mennene. Intet horn var så stort at han ikke tømte det i en slurk, og alle mente å skjønne at han ikke syntes de andre var noe tess.
   Men så hendte det at en annen mann kom til denne veitsla. Han var heller større enn den første. Disse mennene hadde side hatter. Og da denne mannen kom foran høgsetet til de unge kongene, hilser han staselig på dem, og ber dem om å vise ham til setes. De sa at han skulle sitte innerst på den øverste benken. Nå går han til setet sitt, og disse to mennene tok så stor plass at fem menn hadde måttet reise seg for dem. Den som kom først av de to drakk minst. Han som kom sist drakk så raskt at han nærmest helte i seg hvert horn, men ikke kunne mennene se at han ble drukken. Han oppførte seg heller uhøflig mot sine sidemenn, og snudde ryggen til dem.
   Han som kom først ba om at de skulle ha litt moro sammen, "og jeg vil først."
   Så rakte han handa mot den andre og kvad:

"Fortell om tapperheten din,
helst vil jeg vite:
Hvor så du ravnen rave
sprekkferdig av trivsel?
Oftere tror jeg du
besøkte etegilder,
enn å mette med lik
sulten til valfuglen."

Nå mener han, som satt ytterst, at dette var nærgående, og kvad et vers til svar:

"Ti, du heimføding!
Hva bryr du deg, usling?
Aldri har du gjort det jeg ikke klarte.
Ikke har du metta ulven i striden;
eller gitt hesten til den,
hva ligger deg på hjertet."

Nå svarer han som kom først:

"På havets sterke hester
hardt red jeg på bølgen,
mens fra blanke brynjer
blodet dreiv fra såra.
Ulven gapte over mannenakker,
ørna ble også metta.
Skinnende gull vi sanka,
og farga sverda med blod."

Han som kom sist, kvad:

"Ikke en av dere jeg så,
der vi fant Heites enger,
Havet åpna seg for
måkeengenes hvite hest,
Der lurene ofte hørtes,
før landet vi temmet,
og ravnen rike gaver ga
foran den røde stavnen."

Og igjen kvad han som kom først:

"I høgsetet det ikke høver
å gi hverandre spottord,
og strides om hvem som gjorde
de største storverk der ute.
Du sto der hvor bølgene bar
skipet mot stranden,
jeg satt der råseglet rente
rød stavn til havn."

Nå svarer han som kom sist:

"Vi fulgte begge Bjørn
i harde kamper,
og stundom tapre Ragnar;
ofte ble vi testet.
Siste striden hadde jeg
å kjempe i Bulgarlandet,
derfor har jeg sår i siden,
sitt lenger inne, granne."

Tilsist kjente de hverandre igjen, og ble siden værende der i veitsla.


20. Om Øgmund danske.

Øgmund het en mann, han ble kalt Øgmund den danske. Han seilte engang med fem skip og la til ved Munarvågen på Samsø. Det fortelles da at tjenerne dro på land for å lage mat, og de andre mennene for inn i skogen for å more seg. Der fant de en gammel tremann; han var førti alen høg og mosegrodd, men de kunne likevel se alle delene på ham. De talte nå seg i mellom om hvem som kunne ha blotet til denne store guden. Da kvad tremannen:

"Det var for lenge siden,
da på leden de for,
på havets hester,
Høklings sønner,
og salte bølger,
raskt de pløyde.
da jeg fikk hjemsted
på denne haugen.

Her sør ved sjøen
satte de meg,
Lodbroks sønner;
leden de kjente.
Til bane for menn
de blota til meg
på sørsiden
av Samsølandet.

De ba meg stå
tålmodig på stranda
mann med torner
og mose begrodd;
nå skyller skyenes gråt,
over kroppen min som
verken kjøtt eller klær
verner."

Og dette syntes mennene var underlig og fortalte siden til andre.


Ordliste:

blodlunner - stokker de dro skipene på vannet med som var tilsølt av blod; "stokkerød"
riste (blod)ørn - henrettelsesmetode hvor offeret fikk ribbeina skåret opp og lungene dradd ut
hilditann - stridstann


HEIMSKRINGLA er et privat initiativ. Prosjektet mottar ikke noen form for offentlig støtte. Vi har kun utgifter og ingen faste inntekter. Kostnader til teknisk drift og utstyr bæres av privatpersoner. Alle økonomiske bidrag mottas derfor med stor takk. Ønsker du eller ditt foretak å støtte prosjektet økonomisk? Ta gjerne kontakt med oss, eller bruk vårt norske kontonummer 97105024499. For utenlandske bidrag bruk vårt IBAN-nummer NO6897105024499, med SWIFT-kode: DNBANOKK eller SEPA-kode: SKIANOBB. En kan også overføre penger til HEIMSKRINGLA via PayPal. Vi selger også fast annonseplass på venstre sidemeny til rimelig pris. Alle bidragsytere krediteres med navn for sine bidrag.