Sigmund Brestessons saga

Fra heimskringla.no
Hopp til: navigasjon, søk
Har du husket å støtte opp om ditt favoritt kulturprosjekt? → Bli en Heimskringla-venn og gi et bidrag til Heimskringla.no.

Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Islandsk.gif Norsk.gif Dansk.gif
Norsk.gif Dansk.gif


Sigmund Brestessons saga


Oversat av Rolf Grieg


Aschehoug

1924


Trond i Gata

En mann het Grim Kamban. Han var den første som satte bo på Færøyene. Det var på Harald Hårfagres tid. Kongens styre var hårdt den gang, og mange flyktet. Noen slo seg ned på Færøyene, og bygget der, men folk søkte også ut til andre øde land. Aud den djuptenkte fór til Island. På denne ferd kom hun til Færøyene. Der giftet hun bort Olåv, en datter av Torstein Røde. Den beste ætt på Færøyene er kommet fra henne. De kaltes Gotuskjeggene, og bodde på Østerøy. En mann av denne ætt het Torbjørn Gotuskjegg. Han bodde på Østerøy, en av Færøyene. Hans hustru het Gudrun. De hadde to sønner, Torlak og Trond. Det var godt mannsemne i dem begge. Torlak, den eldste, var både stor og sterk. Det ble også Trond, da han vokste til, men ellers var det stor forskjell på brødrene. Torbjørn var en rik mann, og gammel, da det hendte som nå skal fortelles.

Torlak giftet seg der på øyene, men bodde, som før, hjemme hos sin far i Gata. Straks etter at Torlak hadde giftet seg, døde Torbjørn Gotuskjegg. Han ble båret ut og hauglagt etter gammel sed, for den gang var alle Færøyene hedenske. Hans sønner delte arven mellom seg, men hovedbølet i Gata ville de begge ha, for det var en sjelden eiendom. De kastet lodd om den, og den tilfalt Trond. Etter skiftet spurte Torlak sin bror, om ikke han kunne få hovedbolet, så skulle Trond få mere løsøre, men det ville ikke Trond. Torlak dro bort, og fikk seg en annen gård der på øyene. Trond paktet jorden i Gata bort i smått, og tok den høyeste leie som var å oppdrive. Ut på sommeren tinget han seg plass på et skip, men mange handelsvarer hadde han ikke med seg. Han seilte til Norge. Der tok han inn på en gård, og ble der om vinteren, men så ble sagt, at han for det meste gikk og sturet for seg selv. Den tid rådde Harald Gråfeld for Norge.

Neste sommer fór Trond med noen handelsfolk til Danmark, og kom inn til Haløyre. I landene her nord er Haløyre det sted hvor en ser flest mennesker i markedstiden. Også nå hadde det samlet seg mange folk der. Det var Harald Gormsson, også kalt Blåtann, som da satt ved styret i Danmark. Kong Harald var der på Haløyre med et stort følge, og så fortelles, at brødrene Sigurd og Hårek, to av kongens hirdmenn, gikk rundt der på markedet, for de ville kjøpe den fineste og største gullring som var å få. De kom til en bod. Der inne var alt vakkert stelt til, og en mann som satt der, hilste vennlig på dem. Han spurte dem hva de skulle ha, og da han fikk høre at de ville kjøpe seg en fin og stor gullring, sa han: «Da skal det bli nok å velge mellom hos meg.» Så spurte de ham om navnet, og fikk vite at han het Holmgeir den rike. Han tok nå fram sine dyrebare gullsaker, og viste dem en tykk gullring. Det var en sjelden ring — men prisen var så høy, at de ikke der på stedet så noen utvei til å skaffe alt det sølvet han ville ha for den. De ba ham derfor om å la det stå hen til neste morgen. Det lovte han, og dermed gikk de bort. Morgenen etter gikk Sigurd ut av sin og brorens bod, men Hårek ble tilbake. Litt senere kom Sigurd igjen; han sto utenfor boden, og sa: «Hårek frende! Skynd deg og rekk meg pungen, som det sølvet er i vi skulle kjøpe ringen for. For nå er handelen gjort. Men vent du her så lenge, og pass på boden.» Hårek rakte nå sølvet ut gjennom en åpning under teltduken. Kort etter kom Sigurd inn i boden til sin bror, og sa: «Kom med sølvet, for nå er handelen sluttet.» «Jeg ga deg det for et øyeblikk siden.» «Nei,» sa Sigurd, «jeg har ikke tatt imot det.» De trettet en stund om dette, og fortalte det så til kongen. Både kongen og de menn som var i hans følge, skjønte nå at noen måtte ha stjålet pengene fra dem. Kongen la farbann (1) på skipene: Intet skip fikk lov til å seile fra Haløyre. Mange mente, og med rette, at de ville lide stor skade, om de ble liggende der ut over markedstiden. Nordmennene holdt da et stevne, og rådslo om hva de skulle gjøre. Trond var også der. Han tok til orde og sa: «Folk er nok helt opprådde her.» De spurte ham: «Vet du noe råd?» «Visst vet jeg vel det,» svarte han. «Kom fram med rådene da,» sa de til ham. «Det gjør jeg ikke for ingenting,» svarte Trond, og da de spurte ham hva han ville ha for det, sa han: «Enhver av eder skal gi meg en øre sølv.» Det syntes de var meget, men til slutt kom de overens om at hver mann skulle gi ham en halv øre på hånden, og en halv øre til, hvis det kom noe ut av hans råd. Den neste dag holdt kongen ting. Der sa han i sin tale at ingen fikk slippe bort, før dette tyveri var fullt oppklart. En ung mann, fregnet, med langt, rødt hår, og barske trekk, tok til orde, og sa: «Folk er ikke lite rådløse her.» Kongens rådgivere spurte ham om han kunne gi dem noe råd, og han svarte: «Det er mitt råd, at hver mann som er kommet hit, skal legge så meget sølv til som kongen finner for godt. Det sølvet skal samles inn, og med det skal en bøte tapet for de menn som har lidd skade, men det som blir til overs, skal kongen ha som en hedersgave, og det vet jeg, at kongen vil gjøre god bruk av den del han får — og så slapp folk å bli liggende som værfast her, til tap og skade, så mange mennesker som er samlet her.» Dette gikk alle straks inn på: de ville gjerne legge penger til, og på den måten hedre kongen — heller det enn bli liggende der, til stort tap for alle. Dette ble så vedtatt, og da sølvet var samlet inn, ble det en meget stor sum av det. Straks etter seilte en mengde skip bort. Kongen holdt da igjen ting; der ble pengene tellet over, og brødrene fikk sin skade godtgjort. Så rådslo kongen med sine menn om hva en skulle gjøre med alt det sølvet. Da tok igjen en mann til orde, og sa: «Hva synes I, herre konge, at den mann er verd, som ga eder dette råd?» De så nå, at han som sto der framfor kongen, var den samme unge mann som hadde gitt rådet. Da sa kong Harald: «Dette sølvet skal skiftes i to like store deler. Den ene halvdel skal mine menn ha, men den annen skal igjen deles i to. Av disse to halvparter skal den unge mann ha den ene, den annen skal jeg siden råde for.» Trond takket kongen med fagre og blide ord. Der falt så meget på Tronds del, at sølvet knapt kunne telles i merker. Kong Harald, og alt det folk som hadde vært der på Haløyre, seilte nå bort.

Trond fór til Norge med de norske kjøpmenn som han hadde vært i følge med på ferden sørover, og de betalte ham nå de penger som sto igjen etter avtalen. I Norge kjøpte han seg en god, stor byrding (2). Den lastet han med alt det gods han hadde samlet på denne ferd. Med dette skip seilte han over til Færøyene, og kom dit med alt sitt gods i god behold. Om våren satte han bo i Gata — nå skortet det ham ikke på penger. Trond var en storvoksen mann, med rødt hår og rødt skjegg, fregnet, med barske trekk — lur og tresk, vrang og ond mot småfolk, men slesk mot sine overmenn. Han gikk alltid med en baktanke.


Uro og strid på øyene

En mann het Havgrim. Han var gift med Gudrid, Sneulvs datter, og bodde på Suderøy. Havgrim var stri og brålynt, og gikk ikke for noen særlig forstandig mann. Men han var rik på gods, og en mektig mann: han var høvding over halvdelen av øyene. Den hadde han i len av Harald Gråfeld, som da rådde for Norge. Hos Havgrim var det to hjemmemenn: Einar Suderøying og Eldjarn Kamhatt. Eldjarn var lite kløktig, ondskapsfull, lat og trettekjær, pratsom, stygg i munnen, og svær til å lyve og baktale folk.

(Klikk på kartet for en større versjon)
Brødrene Breste og Beine bodde på Skuvøy. De var Sigmunds sønner. Sigmund og Tronds far, Torbjørn Gotuskjegg, var brødre. Breste og Beine var gjeve menn, og høvdinger over den annen halvdel av øyene. Den hadde de i len av Håkon Sigurdsson, som på den tid rådde for riket inne i det trondheimske. De var jarlens hirdmenn og gode venner. Breste var vakker, hendig i alskens lek, større og sterkere enn noen av de menn som da var på øyene. Heller ikke fantes våpendyktigere mann. Beine var på mange måter lik sin bror, men Breste var i alt noe for seg selv. Så nære skyldfolk Trond og brødrene var, kunne de lite med hinannen. Breste hadde med sin hustru Cecilia en sønn, som het Sigmund. En så tidlig på ham at han ville bli til noe. Beine hadde en frille, som het Tora. Med henne hadde han sønnen Tore; han var to år eldre enn Sigmund.

Sneulv, Havgrims måg, bodde på Sandøy. Han hørte hjemme på Suderøyene, men på grunn av sine drap, og den ufred som alltid fulgte med ham, måtte han flykte til Færøyene. I sin ungdom hadde han ligget i viking; han var ennå hård og stri, og vanskelig å komme ut av det med.

På Svinøy bodde en mann, som het Bjarne, Svinøy-Bjarne, som folk kalte ham. Han var morbror til Trond i Gata, og hadde meget gods. Han hørte til storbøndene, men var en ond og innful mann.

Færøyingenes tingsted ligger på Strømøy; der er en havn, som kalles Torshavn.

Havgrim bodde på gården Hov, og var en stor blotmann, for den gang var alle færøyingene hedenske. Hos Havgrim bonde på Suderøy hendte det en høst, at Einar Suderøying og Eldjarn Kamhatt kom opp i en mannjevning, mens de satt ved ilden og svidde sauehoder. Einar holdt på sine frender Breste og Beine, men Eldjarn mente at ingen kom opp imot Havgrim. Det gikk så vidt at Eldjarn sprang opp og slo til Einar med et stykke tre han holdt i hånden. Det traff Einar i skulderen. Einar ble ille ved. Han grep en øks, og klemte den i hodet på Kamhatt, så han falt om, og ble helt borte. Men da Havgrim spurte dette, jaget han Einar bort, og sa han kunne fare til sine frender, Skuvøyingene — dessuten var det dem Einar selv holdt på, la han til. «Og enten det nå skjer før eller senere,» sa Havgrim, «vil det vel gå så at vi og Skuvøyingene tørner sammen.» Einar dro bort. Han kom til brødrene, og fortalte dem hva der var hendt. De tok vel imot ham. Han ble der om vinteren, og hadde det godt hos dem. Einar ba sin frende Breste om å ta seg av hans sak, og det gjorde han, for han var en forstandig og lovkyndig mann.

En gang ut på vinteren seilte Havgrim over til Skuvøy. Han traff brødrene, og spurte dem hvorledes de ville bøte den skade som Einar hadde voldt Eldjarn. Breste svarte at de skulle skyte denne sak inn under de beste menns dom, så det kunne komme til et rimelig forlik. «Noe forlik,» sa Havgrim, «vil jeg ikke vite av, hvis ikke jeg alene får råde for det.» «Det forlik kan ikke kalles rimelig, og så skal det heller ikke gå,» svarte Breste. Da stevnet Havgrim Einar til Strømøy ting — og dermed skiltes de. At Kamhatt var den som først hadde lagt hånd på Einar, det hadde Breste lyst vitnefast like etter at det var skjedd. Nå kom begge parter mannsterke til tings. Men da Havgrim kom inn i retten, og ville ha saken fram mot Einar, kom Breste og Beine med en stor flokk fra den annen side. Breste lyste Eldjarn uhellig (3) etter de gamle landslover, fordi han hadde slått sakløs mann. Han fikk på den måte gjort Havgrims søksmål ugyldig, og sprengte dommerne fra hinannen (4). Men selv saksøkte de Eldjarn til utlegd og full bot. Havgrim sa, at dette skulle bli hevnet, men Breste svarte at det var han forberedt på, og truslene hans skulle han ta med ro.

Litt etter tok Havgrim og hans hustru hjemmefra. De fikk seks mann med, og rodde over til Sandøy. Sneulv, Havgrims måg, bodde der. Da de kom til øya, var ikke et menneske å se — hverken på gården eller ute på øya. De gikk opp til gården, og inn i huset — men heller ikke der så de noen. De kom inn i stuen, og på et bord som sto der, var det både mat og drikke — men folk fantes ikke. Dette syntes de var underlig. De ble der om natten. Neste morgen gjorde de seg rede til å ta bort, og rodde langsmed øya. Da kom en båt fra den annen side. Det var mange folk i den, og de så snart at det var Sneulv bonde og alle hans husfolk. Havgrim rodde opp imot dem, og hilste på Sneulv, men han svarte ikke. Da spurte Havgrim hva råd han kunne gi ham i saken mellom ham og Breste, så han kunne komme fra det med ære. Sneulv svarte: «Du farer stygt fram, egler deg inn på folk som er bedre enn du, men kommer alltid dårlig fra det.» «Dine ukvemsord,» sa Havgrim, «kan jeg vel greie meg foruten. Det var helst annet jeg hadde bruk for. Slik tale hører jeg ikke på.» Sneulv grep et spyd, og kastet det etter Havgrim, men han fikk holdt et skjold opp for seg. Det satte spydet seg fast i, så han ble ikke såret. Dermed skiltes de, og Havgrim fór hjem til Suderøy, lite tilfreds med sin ferd.

Havgrim og Gudrid hadde en sønn som het Ossur. Han var ni år gammel da dette hendte. Da en tid var leden, hendte det en dag at Havgrim seilte over til Trond på Østerøy, og Trond tok godt imot ham. Havgrim sa til ham at han var den forstandigste mann der på øyene, og nå var han kommet for å spørre ham hvorledes han burde gå fram i den sak han hadde med Skuvøyingene Breste og Beine. Han skulle ikke hjelpe ham for ingenting — la han til. Trond svarte, at det var underlig han kunne be ham være med på noen slags svik mot sine egne frender. «Det er vel heller ikke ditt alvor,» sa han. «Jeg skjønner nok hvorledes det har seg: du vil gjerne blande andre inn i saken, men selv gider du ikke gjøre noe for å få den fremmet.» «Så er det ikke,» sa Havgrim, «jeg vil gjøre meget for å få deg med på råd, så det kunne lykkes meg å ta brødrenes liv.» «Det kan det vel bli en råd med,» svarte Trond. «Du skal komme brødrene inn på livet, men så skal du til gjengjeld gi meg to kugjeld (5) hver vår, og to hundre i slakt (6) hver høst. Og dette krav skal stå ved makt, ikke bare i din levetid, men også, og det uavkortet, etter din død. Men dette er ikke nok. Flere må binde seg til å være med; gjør de ikke det, blir ikke jeg med heller. Du skal ro over til Svinøy, og ta min morbror Bjarne på råd med deg.» Havgrim lovte dette, og satte over til Svinøy. Der ba han Bjarne om den samme hjelp, som Trond hadde gitt løfte om. Bjarne svarte, at han ikke ble med, uten han fikk noe for det, og da Havgrim ba ham si hvor meget han hadde tenkt seg, sa han: «Hver vår skal du gi meg tre kugjeld, og hver høst tre hundre i slakt.» Det lovte Havgrim, og fór hjem igjen.


Kamp — Sigmund Brestesson som gutt

Brødrene Breste og Beine hadde en mindre gård på Store-Dimun, og en dag, mens de var der på gården, ville de over til Lille-Dimun. På den øya bor det ingen folk. De lot sine sauer gå der, og det storfe de ville ha til slakt. Guttene Sigmund og Tore ba om å få være med, og det ga brødrene dem lov til. De satte nå over til øya, og brødrene hadde alle sine våpen med. Da de rodde tilbake, og var kommet like inn under Store-Dimun, så de at tre båter, alle med væpnede menn ombord, kom imot dem: det var tolv mann på hver båt. De kjente disse menn: det var Havgrim fra Suderøy og Trond fra Gata, og i den tredje Bjarne fra Svinøy. De kom seg imellom brødrene og øya, så disse ikke nådde sin landingsplass, men måtte styre båten like opp i fjæresteinene. Like ovenfor var det en liten fjellhammer. Den sprang brødrene opp på med sine våpen, og der oppe på hammeren lot de guttene sette seg. Den var flat oventil, et godt sted å verge seg på. Nå kom Havgrim og alle de andre etter med sine tre båter. De sprang av båtene opp i fjæren — mot hammeren, og Havgrim og Svinøy-Bjarne gikk straks løs på brødrene, men de verget seg godt og mandig. Trond og hans folk gikk og drev nede i fjæren, og var ikke med i kampen. Breste sto der, hvor hammeren var lettest å komme til, men vanskeligst å verge. De kjempet nå en stund, men det var ikke så like til å gjøre det av med brødrene. Da sa Havgrim: «Det var en avtale mellom oss to, Trond, at du skulle hjelpe meg, og det ga jeg deg også penger for.» Trond svarte: «En ynkelig kar har du alltid vært. En skulle ikke tro du var et mannfolk, siden du, med dine to tylfter, ikke kan ta det opp med to mann. Men slik har du alltid hatt det: du putter andre fram som skyteskive, og når mot og manns hjerte skal stå sin prøve, blir du redd, og holder deg langt borte. Hvis det er det minste ved deg, må du selv være den første som går Breste inn på livet — de andre følger så etter. Gjør du ikke det, er det ikke godt å skjønne hva du er skapt til.» Med slike ord tirret og egget han Havgrim, så han sprang opp på hammeren til Breste, og stakk spydet gjennom ham. Da Breste merket at han hadde fått banesår, gikk han, med spydet gjennom seg, mot Havgrim, og hogg til ham med sitt sverd. Hogget ramte Havgrim i den venstre skulder, og kløvde den og siden, så armen falt ned på jorden. Han veltet død ned fra hammeren, og Breste over ham. Begge lot de der sitt liv. Nå gikk de mot Beine. Han verget seg som en mann, men til slutt lot også han sitt liv der. Dette satt guttene og så på. Så sier folk, at Breste ble tre manns bane, før han drepte Havgrim, og Beine to manns. Da kampen nå var endt, sa Trond, at de skulle drepe guttene Sigmund og Tore. «Drepes skal de ikke,» sa Bjarne. «Drepes de ikke,» svarte Trond, «men slipper herfra med livet, blir det de fleste av de menns bane som er her.» «Før skal I drepe meg,» sa Bjarne. «Det var heller ikke mitt alvor,» svarte Trond, «jeg ville bare se hvorledes I tok det. Nå vil jeg gi guttene bot, fordi jeg har vært med her i dag, og la dem oppfostre hos meg.» Alt det hørte guttene. Tore gråt, men Sigmund sa: «La oss ikke gråte, frende, men minnes dette dess lenger.» Etter dette fór de bort. Trond lot guttene bli med hjem til Gata. Havgrims lik ble ført til Suderøy, og jordet der etter gammel sed. Men Brestes og Beines venner førte deres lik hjem til Skuvøy, og jordet dem der — også etter gammel sed. Disse tidender spurtes snart overalt på Færøyene, og alle sørget over brødrene.


Sigmund Brestesson kommer til Norge

Den samme sommer kom et skip fra Norge til Færøyene. Han som styrte det, het Ravn Holmgardsfarer — han ble kalt så, fordi han for det meste seilte mellom Norge og Holmgard. Han var av vikversk (7) ætt, og hadde gård i Tønsberg. Dette skip kom inn til Torshavn. Da kjøpmennene hadde gjort seg ferdige og skulle seile tilbake til Norge, hendte det en morgen, at Trond fra Gata kom inn på havnen med en skute. Han tok Ravn til side, og sa til ham, at han hadde to trelleemner å selge. Ravn svarte at han ikke ville kjøpe før han fikk se dem. Da leidde Trond to gutter i hvite kofter fram for ham. De var snauklipt, begge vakre, men oppsvulmet i ansiktet av sorg. Da Ravn så guttene, sa han: «Er det ikke så, Trond, at disse guttene er sønner av Breste og Beine, som I drepte for en tid siden?» «Så er det nok,» svarte Trond. «Mine treller blir de aldri,» sa Ravn,«hvis jeg skal gi penger for dem.» «Vi får lempe oss litt, både du og jeg,» sa Trond. «Her har jeg to merker sølv, som jeg vil gi deg. Men så skal du ta dem med deg, og de må aldri siden komme tilbake til Færøyene.» Han helte sølvet ned i Ravns fang, tellet det — og lot ham se på det. Ravn syntes sølvet var fagert — og det ble så, at han tok guttene. Såsnart han fikk bør, satte han til havs, og kom til Norge, nettopp på den kant av landet han helst ville — øst ved Tønsberg. Der ble han om vinteren. Guttene var med ham, og hadde det godt.


Sigmund og Tore går sig vill på fjellet

Ut på våren skulle Ravn fare i østerferd, og en dag, mens han holdt på å gjøre sitt skip i stand, spurte han guttene hvorledes de hadde det. «Godt,» svarte Sigmund, «mot dengang vi var i Tronds vold.» «Kjenner I til avtalen mellom meg og Trond?» spurte Ravn. «Den skulle vi vel kjenne,» svarte Sigmund. «Nå tenker jeg det er best,» sa Ravn, «at I går hvor I selv vil. Mangen gang vil I stå opprådde i et fremmed land, men en god hjelp vil I alltid ha i det sølvet som Trond ga meg med eder. Ta det med på ferden — bedre bruk kan jeg ikke gjøre av det.» Sigmund takket ham, og sa at han skjønte han ville dem det beste, så ille stedt som de nå var.

Nå er å fortelle om Trond, at han la alle Færøyene under seg, og tok alt det gods og alle de eiendommer som brødrene Breste og Beine hadde hatt. Ossur, Havgrims sønn, tok han til sig, og fostret ham. Han var da ti år gammel. Nå rådde Trond alene over Færøyene, og ingen torde si ham imot. —

Den sommeren brødrene Breste og Beine ble drept, var det høvdingskifte i Norge. Harald Gråfeld ble felt, og Håkon jarl kom isteden. Han var først skattjarl hos Harald Gormsson, og hadde riket i len av ham. Da var det ute med Gunnhildssønnenes makt, og mange flyktet fra landet.

Sigmund og Tore var i Viken i to år, etter at Ravn hadde gitt dem fri, og det sølvet de hadde fått av ham, var sloppet opp. Sigmund var da tolv år gammel, Tore fjorten. Da fikk de høre at Håkon jarl var kommet til makten, og satte seg for å søke ham opp, om de kunne komme så langt. For de tenkte det måtte komme dem til gode, at deres fedre hadde vært hans menn. De gikk nå fra Viken til Opplandene, tok så veien østover gjennom Hedemarken, og nordover til Dovrefjell. Dit kom de nettopp som vinteren satte inn med snødrev og kulde. Uten å tenke lot de det stå til innover fjellet, fór vill, og lå ute i flere døgn uten mat. Da ga Tore seg over, og ba Sigmund hjelpe seg selv, og se til å komme ned fra fjellet. Men Sigmund svarte, at enten skulle de komme ned begge, eller også ingen av dem, og så meget sterkere var Sigmund at han tok Tore på ryggen.Det bar nå nedover, men da var de ogsa så trette, at ingen av dem maktet stort mere. Så en kveld kom de til en liten dal. Den fulgte de, og langt om lenge kjente de lukten av røk; litt etter fikk de øye på en gård. Der gikk de inn, og fant fram til stuen. Der inne satt to kvinner, den ene litt ut i årene, den annen mer barn enn voksen — begge vakre. De hilste vennlig på guttene, trakk klærne av dem, ga dem tørre på, og satte mat fram for dem. Så fikk de dem i seng, dekket dem godt til, og sa det var best bonden ikke så dem, når han kom hjem, for det skulle ikke stort til før han ble sint.

Sigmund våknet ved at en mann kom inn, storvoksen, i reinskinnskofte, og med et reinsdyr på ryggen. Han stakk nesen i været, rynket brynene, og spurte hva det var for folk som var kommet til gårds. Husmoren svarte at det var kommet to smågutter, så medtatt av kulde og tretthet, at de var døden nær. «Hvor ofte har jeg ikke sagt deg,» sa bonden, «at i samme stund du tar fremmede inn i huset, setter du folk på spor etter oss.» «Å la to så vakre gutter dø her like utenfor husdøren — det var mer enn jeg var istand til,» sa husmoren. Bonden slo seg til ro, og satte seg til bords med hustruen og datteren. Da de hadde spist, gikk de alle i seng. Det var to senger i værelset. Bonden og hans hustru lå i den ene, datteren i den annen, men for guttene hadde de stelt til et leie der i stuen. Om morgenen var bonden tidlig oppe, og sa til guttene: «Det later til at min hustru og datter vil I skal hvile ut her i dag, om I så synes.» Det ville guttene gjerne.


Sigmund og Tore på fjellet hos Ulv

Bonden var borte hele dagen, men kom hjem om kvelden, og var da hyggelig og vennlig mot Sigmund og hans frende. Neste morgen gikk han bort til guttene og sa: «Siden skjebnen nå engang har ført eder hit til mitt hus, tenker jeg det er best I slår eder til ro her for vinteren, hvis det ikke er noe annet I skulle ha mer lyst til. Kvinnene på gården synes godt om eder; dessuten er I kommet rent ut av veien, og hvor I så går, blir det langt ned til bygden.» Sigmund og Tore takket bonden for hans tilbud, og sa de gjerne ville være der. «Men så venter jeg også,» sa bonden, «at I skjønner på det som husmoren og datteren gjør for eder, og tar en hånd i med, når det trengs. Selv blir jeg borte hver dag for å skaffe mat til huset, så sant det lar seg gjøre.» Guttene ble nå der.

Kvinnene på gården var snille mot dem, og stelte godt for dem. De likte seg bra der, men bonden var borte hver dag. Det var en velstelt gård, med gode, sterke hus. Bonden kalte seg Ulv, hustruen Ragnhild. Datteren het Turid; hun vokste opp til en høysinnet vakker kvinne. Sigmund og Turid syntes godt om hinannen. De talte ofte sammen, og bonden og hans hustru la seg ikke i det. Vinteren led, og den første sommerdag gikk Ulv bort til Sigmund og sa: «Det bar så til, at I ble her hos meg i vinter. Dersom det ikke er noe annet I heller vil, står det eder fritt for å bli her til I blir voksne. Kan være at vi får mer med hinannen å gjøre. Men én ting må I ta eder vel i vare for: I må ikke gå inn i den skogen som ligger her nordenfor gården.» Det lovte de, og tok med glede og takk imot bondens tilbud.

Ikke langt fra gården lå et tjern. Bonden tok dem ofte med dit, og lærte dem å svømme, eller de gikk opp i skuddbakken og øvde seg i å skyte. Sigmund var snar til å ta etter alt det Ulv lærte ham, og ble en stor idrettsmann. Det ble også Tore, men med Sigmund kunne han ikke måle seg. Ulv var en stor og sterk mann, og guttene skjønte snart, at i idrett var det ikke mange som kom opp mot ham. Der ble de nå tre år. Sigmund var da femten år gammel, Tore sytten år. De var begge store og sterke som voksne menn, men Sigmund lenger framme i alt, enda han var to år yngre.

Nå hendte det en sommerdag, at Sigmund sa til Tore: «Jeg undres på hva det vil skje, om vi gikk inn i skogen her nordenfor gården.» «Det vet jeg ikke,» svarte Tore, «og det samme kan det også være.» «Så er det ikke med meg,» sa Sigmund, «og inn i skogen vil jeg.» «Du får råde,» svarte Tore, «men da bryter vi løftet til fosterfar.» De gikk nå begge inn i skogen, Sigmund med en vedøks i hånden. De kom til en vakker rydning, og hadde ikke vært der lenge før de hørte et brak i skogen. Litt etter fikk de øye på en stor og fæl bjørn — en ulvgrå skogbjørn. De sprang nå tilbake den samme sti de var kommet inn i skogen på. Stien var trang. Tore løp foran, Sigmund etter. Dyret satte etter dem, men stien ble for trang for det, så det brekket grenene. Med ett dreide Sigmund av fra stien — og inn mellom trærne. Der sto han og ventet på dyret, og da det var kommet like framfor ham, hogg han til med begge hender mellom ørene, så øksen gikk dypt ned i hodet, og bjørnen stupte framover — død, uten tegn til liv. Da Tore fikk se dette, sa han: «Det ble deg, frende, og ikke meg, som skulle få øve dette manndomsverk. Det er vel heller ikke annet å vente enn at jeg i mangt og meget må stå tilbake for deg.» «Nå skal vi se, om vi kan få reist dyret opp,» sa Sigmund. De gjorde så, og bøyet grenene inn mot dyret, for at det ikke skulle falle. Så satte de et kjevle inn i munnen på det — det så ut som bjørnen sto og gapte. De gikk nå hjem igjen, og ute på tunet møtte de Ulv, fosterfaren, som nettopp skulle ut for å lete etter dem. Han var sint, og spurte hvor de hadde vært. «Nå var vi ille ute, fosterfar,» svarte Sigmund, «vi enste ikke dine råd, og bjørnen var etter oss.» «Så måtte det gå, annet var ikke å vente,» sa Ulv, «men ellers så jeg nå helst at den aldri fikk jaget dere mere. Før har jeg ikke trøstet meg til å gi meg i kast med dette dyret, men nå skal vi likevel prøve.» Ulv gikk inn etter et spyd, og sprang så bort i skogen, med Sigmund og Tore etter seg. Ikke før fikk Ulv øye på bjørnen, så sprang han til, og stakk spydet i den, så den falt overende. Nå merket han at dyret var dødt før, og sa: «Holder I meg for narr, hvem er det som har drept bjørnen?» «Mitt verk er det ikke, fosterfar,» svarte Tore, «det er Sigmund som har drept dyret.» «Dette er det største manndomsverk,» sa Ulv, «og du Sigmund vil nok øve mangen gjev dåd i den tid som kommer.» Så gikk de hjem. Fra den dag av syntes Ulv enda bedre om Sigmund enn før.


Sigmund og Tore tar bort fra fjellet

Frendene ble hos Ulv til Sigmund var atten, Tore tyve år gammel. Sigmund var nå høyere av vekst, og sterkere enn noen fullvoksen mann, alltid den dyktigste, hva han så tok seg til, og i idrett er ingen kommet Olav Trygvesson nærmere enn han. En dag fikk Sigmund sin fosterfar i tale, og sa at nå ville han ta bort fra gården. «Jeg har tenkt på det, fosterfar,» sa han, «at vi ikke kan vente å bli til noe, hvis vi ikke kommer ut i verden, og får se hvorledes andre har det.» «Med det skal det bli som I selv vil,» svarte Ulv. Mens de var der, hadde de lagt merke til at Ulv hver høst og hver vår var borte syv netter, eller så omtrent, og da hadde han hjem med seg lerret og klede, og meget annet av det de trengte. Nå lot han gjøre nye klær til dem, og rustet dem godt ut til ferden. Det kunne merkes på kvinnene, at det falt tungt å ta farvel — mest på den yngste. Så skiltes de. Men Ulv ble med et stykke på vei, og fulgte dem over Dovrefjell, til de kunne se ned i Orkedalen mot nord. Da satte Ulv seg ned, og sa han ville hvile seg. Frendene satte seg også — og nå satt de der på fjellet og hvilte seg — alle tre. Da sa Ulv: «Nå skulle jeg ha lyst til å høre, hvem jeg har fostret her, av hva ætt I er, og hvor I har eders fosterland.» De fortalte ham så hele sitt liv til denne stund, og deres skjebne gikk sterkt inn på Ulv. «Men nå ville kanskje fosterfar fortelle oss om sitt liv,» sa Sigmund. «Gjør det, fosterfar.» «Det skal jeg,» sa Ulv.

«Min livssaga begynner så: Toralv het en bonde, som bodde på Hedemarken på Opplandene. Han var en mektig mann, og opplandskongenes sysselmann. Hans hustru het Idun. Med henne hadde han datteren Ragnhild, en sjelden vakker kvinne. Ikke langt derfra bodde Steingrim, en god bonde og vel ved makt. Hans hustru het Tora; de hadde en sønn, som het Torkjel. Han var stor og sterk, og en ypperlig bueskytter. Så lenge han bodde hjemme hos faren, brukte han hver høst, når det tok til å fryse, og isen la seg på vannene, å ta ut i skogen og jage dyr med noen av sine venner. Ikke før satte det inn med tørrfrost, så fór han til skogs — derfor ble han kalt Torkjel Tørrfrost. En dag fikk Torkjel sin far i tale. «Det er noe jeg vil be deg om, far,» sa han, «og det er at du beiler for meg til Ragnhild, Toralv bondes datter, og således hjelper meg til et godt gifte.» Steingrim svarte, at han stevnet noe høyt, men det ble nå likevel så, at far og sønn fór til Toralv bonde, og bar fram sitt ærend: å beile for Torkjel til datteren Ragnhild. Toralv ga seg god tid før han svarte: Han hadde alltid tenkt seg at datteren skulle gjøre et bedre gifte enn dette. På den annen side var Steingrim hans venn, så han kunne ha ønsket å komme ham imøte — men dette giftermålet kunne det nå engang ikke bli noe av. Dermed skiltes de, og far og sønn fór hjem igjen. En natt litt senere, da Torkjel visste at Toralv ikke var hjemme, men ute i et ærend, tok han hjemmefra, og fikk en mann med. De kom til Toralvs gård ut på natten, og Torkjel gikk like inn til Ragnhilds seng, tok henne i sine armer, bar henne ut og hjem til seg. Dette likte ikke faren. Han sa til sønnen, at den var for tung, den steinen han her løftet på, og at han straks skulle føre Ragnhild hjem igjen. «Det vil jeg ikke, far,» svarte Torkjel. «Da skal du også bort,» sa Steingrim — og Torkjel forlot sin fars gård, tok Ragnhild med seg, og holdt til ute i skogene. Tolv mann var med ham; de var hans venner og lekebrødre. Men nå kom Toralv bonde hjem, og såsnart han spurte disse tidender, samlet han folk, hundre i alt. Med dem fór han til Steingrim bonde, og sa til ham, at han skulle fram med sønnen, og gi ham datteren tilbake. Steingrim svarte, at de var ikke der på gården, noen av dem. Toralv og hans menn søkte etter dem overalt, men fant dem ikke. Så fór de ut i skogen, skiftet mannskapet i små flokker, og lette etter dem der. I Toralvs flokk var tredve mann. En dag fikk Toralv øye på tolv mann i skogen, og med dem en kvinne. Ingen skulle være i tvil om hvem dette var, tenkte han, og satte etter dem med sine menn. Torkjels feller sa til ham, at det var folk etter dem, og spurte, hva de skulle gripe til. «Det er en bakke her like ved,» svarte Torkjel, «dit skal vi alle fare. Det er et godt sted å verge seg på. Vi skal bryte opp stein, og verge oss som menn.» De gikk opp på bakken, og gjorde seg rede til kamp. Det varte ikke lenge før Toralv kom settende etter med sin flokk. Rustet med våpen, søkte de inn på dem, men Torkjel og hans menn verget seg godt og mandig. Så endte denne kamp, at tolv mann falt av Toralvs flokk, av Torkjels syv. De fem, som var tilbake, ble såret. Toralv bonde fikk her ulivssår. Torkjel og hans venner tok flukten inn i skogen, og der skiltes de. Ragnhild, som ble tilbake, førtes hjem med sin far. Da Toralv kom ned i bygden, døde han av sine sår, og så sier folk at Torkjel var hans banemann. Torkjel fór hjem til sin far. Han var lite såret, de fleste av hans venner mere, men de kom seg alle. Nå stevnet opplendingene ting, og lyste Torkjel Tørrfrost fredløs. Da han og hans far spurte dette, sa Steingrim at Torkjel ikke måtte bli der på gården, mens folk var mest oppsatt på å finne ham. «Et stykke vei opp fra gården,» sa Steingrim, «der hvor elven kommer ned, er det store gjuv, og i et av dem en hule. Det skjulestedet er det ingen andre enn jeg som vet om. Dit skal du fare, og ta mat med deg.» Torkjel gjorde som faren sa, og ingen fant ham. For mens folk søkte og lette, satt han inne i hulen. Men det ble stusslig for ham der inne, og da en stund var leden, kom han fram — og fór med én gang like til den gård som Toralv bonde hadde eid, førte Ragnhild bort for annen gang, og søkte ut på fjell og ødemarker. Og her hvor jeg nå er,» sa Ulv, «her satte jeg bo, og siden har jeg vært her med Ragnhild i atten år. Min datter Turid er på den alder nå. Og nå har jeg fortalt eder min livssaga.»

«Merkelig er din saga,» sa Sigmund, «men før vi skilles, er det noe jeg må ha sagt deg: du har fostret meg, og vært god imot meg, men lønnet deg som jeg skulle, det har jeg ikke. Da jeg tok farvel med din datter, sa hun til meg at hun var med barn, og ingen, uten jeg, vil kunne mistenkes for å være barnefaren. Når jeg fór bort, var det mest fordi jeg tenkte dette kunne sette ondt mellom oss.» «Lenge visste jeg,» svarte Torkjel, «at I holdt av hinannen, og jeg ville ikke være den som sto i veien for eders kjærlighet.» «Det vil jeg be deg om, fosterfar,» sa Sigmund, «at du ikke gifter bort din datter Turid, for henne vil jeg ekte — eller ingen.» «Bedre mann kan min datter ikke få,» svarte Torkjel. «Men skulle du slå deg opp hos høvdinger, vil jeg be deg om, Sigmund, at du minnes mitt navn, og hjelper meg til fred og forlik med mine sambygdinger, for jeg stunder bort fra denne avbygden nå.» «Det skal jeg, fosterfar,» svarte Sigmund, «så sant jeg kan.» Dermed skiltes de.


Sigmund Brestessons møte med Håkon jarl

Frendene Sigmund og Tore fór videre, til de kom til Håkon jarl på Lade — han hadde sitt jarlesete der. De gikk fram for jarlen, og hilste ham. Han tok deres hilsen vel opp, og spurte hvem de var. Sigmund svarte: «Jeg er sønn av Breste, som en tid var Eders sysselmann på Færøyene, og ble drept der. Jeg har søkt Eder, herre jarl, fordi jeg tenkte I ville bli meg til hjelp og støtte, og vi ville gjerne, min frende og jeg, bli Eders menn.» Jarlen svarte, at han ikke kunne vite om han var den han ga seg ut for. «Ellers er du ikke ulik Breste, men selv får du lyse deg i ætt. Maten skal du få iallfall» — og dermed viste han dem til sete blant sine gjester. Svein Håkonsson var ung på den tid, og i sin fars hird. Sigmund ga seg i tale med jarlesønnen. Han viste ham også mange av sine idretter, og det moret Svein å se hvor hendig og smidig han var i dem alle. Sigmund kom nå fram med sin sak, og ba Svein legge et godt ord inn for seg, så han kunne få noen hjelp av hans far. Svein spurte hva han ønsket. «Om din far ville hjelpe meg til det,» sa Sigmund, «ville jeg helst i hærferd.» «Det gjør du rett i,» sa Svein. Da kom jarlen Eirik Håkonsson dit østenfra Viken — der hadde han sitt sete. Sigmund fikk Eirik jarl i tale, og lot ham forstå, hvor vanskelig han hadde det. Eirik lovte å legge hans sak fram for sin far. Dessuten ville han selv hjelpe til, og det ikke mindre enn Håkon jarl. Etter jul talte Sigmund med Håkon jarl, og spurte om han på en eller annen måte ville hjelpe ham, og la det komme ham til gode, at hans far Breste hadde vært hans hirdmann. Håkon jarl svarte: «En god støtte mistet jeg, det er visst, da den djerve og mandige Breste ble drept, og de som drepte ham, kan ikke vente seg annet enn ondt av meg — men hva var det ellers du ønsket?» Sigmund svarte at han helst ville fare i viking, og vinne — enten ære eller bane. «Det er vel talt,» sa jarlen, «og til våren, når folk gjør seg rede til å fare ut, skal du få vite hva jeg vil gjøre for deg.»

Da det led fram mot våren, minnet Sigmund Håkon jarl om hans vennlige løfte, og jarlen svarte: «Jeg vil gi deg et langskip med førti væpnede menn. Mannskapet blir vel ikke det beste, for de fleste har vel ikke større lyst til å følge deg, en fremmed og utenlandsk mann.» Sigmund takket jarlen, og fortalte Eirik om den hjelp hans far hadde lovt ham. «Det var lite, det han skjøt til,» svarte jarlen, «men likevel kan det komme deg til nytte. Nå vil jeg også gi deg et skip og førti mann.» Det skip som Eirik ga ham, var i alle deler godt utrustet. Sigmund fortalte nå Svein om den hjelp han hadde fått av hans far og bror. Svein svarte: «Således som jeg er stilt, har ikke jeg så lett som min far og bror for å hjelpe mine venner. Men også av meg skal du få et skip med førti mann. De skal være av mine egne folk, og jeg tror de vil vise seg som de beste av de menn du tar med deg på ferden.»


Sigmund Brestesson på vikingtog

Sigmund og hans menn rustet seg nå, og da alt var klart til ferden, seilte han østover til Viken, derfra til Danmark, og gjennom Øresund inn i Østresalt (8). Der fór han hele sommeren utover, men fikk lite bytte, for med det mannskap han hadde, fant han det aldri rådelig å stevne dit hvor det var stor makt imot, og kjøpmenn lot han fare i fred.

Da det led ut på sommeren, seilte han vestover, til han kom til Elveskjærene (9). Der har det alltid vært et stort vikingbøle. Da de hadde lagt seg for anker under en holme, gikk Sigmund på land for å se seg om. Da la han merke til, at der lå fem skip på den andre siden av holmen. Et av dem var en drage. Han gikk tilbake til sine menn, og sa til dem, at det lå fem vikingskip på den annen side av holmen. «Nå skal I vite,» sa han, «at jeg er lite for å flykte før vi har prøvd krefter med dem, og aldri vinner vi noen heder, hvis vi ikke setter noe inn.» De ba ham råde. «Vi skal bære stein ut på skipene,» sa Sigmund, «og ruste oss så godt vi kan. Skipene skal vi legge ytterst her i viken, for der er den smalest. Slik så det ut for meg, da vi seilte inn i kveld, at ikke noe skip kan komme opp på siden av oss, når vi legger alle tre skip like langt fram, og for oss vil det bli en stor fordel, at de ikke kan borde oss fra alle kanter.» De gjorde som han sa, og neste morgen, mens de lå der ytterst i viken, kom vikingene roende imot dem med sine fem skip. I stavnen på dragen sto en stor, sterkbygd mann, som straks spurte hvem det var som rådde for skipene. Sigmund sa sitt navn, og spurte om hans. Han svarte, at han het Randver, og hadde sin ætt øst i Holmgard. «Her gjelder ett av to vilkår,» sa Randver, «enten å gi alt, eders skip og eder selv, i min vold — eller å kjempe.» Sigmund svarte, at på så ulike vilkår ville de nok først prøve sine våpen. Randver ba da sine menn legge til med tre skip, siden de ikke kunne komme til med alle fem — men selv ville han først se hvorledes det gikk. Sigmund styrte det skip som Svein Jarlsson hadde gitt ham, og Tore det som han hadde fått av Eirik jarl. De la nå skipene mot hinannen — og kampen begynner. Først kastet Sigmund og hans menn med stein, og så tett falt steinene, at vikingene ikke fikk gjort annet enn å dekke seg, og da de ikke hadde flere steiner igjen, sendte de en regn av skuddvåpen inn over dem, så flere av vikingene falt, og mange ble såret. Da tok Sigmund og hans menn til sine hoggvåpen, og fra nå av fikk de mer og mer overtaket. Da Randver så hvor ille det gikk hans menn i kampen, sa han at de måtte være noen uslinger, siden de ikke kunne gjore det av med folk som ikke var for menn å regne. De svarte, at det var hans vis å egge sine folk, men spare sitt eget skinn. «Gå selv fram mot dem,» sa de. «Jeg skal så,» svarte han, og la til med dragen og et annet skip, hvor mannskapet var uthvilt. På det tredje satte han folk som ikke var såret, — og nå bar det løs for annen gang. Denne kampen ble meget hardere enn den første. Sigmund sto lengst framme på sitt skip, og hogg både hardt og titt. Hans frende Tore gikk også djervt fram. De kjempet nå lenge, men det var ikke godt å se hvem der ville holde lengst ut. Da sa Sigmund til sine menn: «Dette vil aldri ende med seier for oss, hvis vi ikke tar bedre i. Nå vil jeg prøve på å komme opp på dragen — følg meg som menn.» Sigmund, og elleve mann til, kom seg opp på dragen. Der drepte han straks en mann, så en til — og hans menn hjalp ham godt. Tore, og fire mann med ham, kom seg også opp — og nå vek alt og alle for dem. Da Randver så dette, sprang han fram mot Sigmund, og de to kjempet lenge. Nå viste Sigmund en av sine idretter: han kastet sitt sverd opp i luften, grep det med venstre hånd, og skjoldet med høyre — så hogg han til Randver med sverdet, så hans høyre fot gikk av nedenfor kneet. Da falt Randver. Sigmund ga ham et hogg over halsen — og det hogget tok hodet av. Da ropte Sigmund og hans menn hærskrik, og vikingene på de tre skip flyktet. Men Sigmund og hans menn ryddet dragen, og drepte hver eneste mann som var der. Så tellet de sine folk: det var falt tredve mann. De la nå skipene for anker, forbandt sine sår, og hvilte ut der noen netter. Sigmund tok dragen og et skip til, som lå igjen. De fikk stort bytte der, både våpen og andre verdifulle ting.

Så seilte de til Danmark, og derfra nordover til Viken. Der traff de Eirik jarl, som tok vel imot Sigmund, og ba ham bli hos seg. Sigmund takket jarlen for tilbudet, men svarte, at han først måtte fare nordover til Håkon jarl. Da han hadde for lite mannskap, lot han to av sine skip bli igjen, og ba jarlen ta vare på dem. De kom til Håkon jarl. Også han tok vennlig imot Sigmund og hans feller. Sigmund var hos jarlen vinteren over, og snart var hans navn kjent viden om. I julen ble både han og Tore Håkon jarls hirdmenn, og hadde det rolig og godt der.


Sigmunds seire i Svearike

På den tid rådde Eirik den seiersæle for Svearike. Det var en mektig konge.

En vinter hadde tolv norske kjøpmenn faret øst over Kjølen til Svearike, og da de kom inn i landet, holdt de kjøpstevne med folk som hørte hjemme der, men det ble trette mellom dem, og en nordmann drepte en svenske. Da kong Eirik spurte dette, sendte han sine gjester dit, og lot disse tolv menn drepe. Om våren spurte Håkon jarl Sigmund hvor han hadde tenkt seg hen til sommeren, og Sigmund svarte, at jarlen skulle råde for det. «Da skulle jeg ønske,» sa Håkon, «at du ikke holdt deg for langt borte fra sveakongens rike, og minnet svenskene om at de her i vinter, for kort tid siden, drepte tolv av mine menn — det er ennå ikke blitt hevnet.» «Det skal jeg, herre jarl,» svarte Sigmund, «så sant det lar seg gjøre.» Håkon jarl ga da Sigmund utvalte folk av sin hird og noen ledingsfolk. Nå ville alle mer enn gjerne følge Sigmund. De fór østover til Eirik jarl i Viken. Også av ham fikk Sigmund det beste mannskap, så nå hadde han over tre hundre mann og fem vel rustede skip.

Derfra seilte de sørover til Danmark, så østover langs sveakongens rike, og la til et sted på østkysten. Da sa Sigmund til sine menn: «Her skal vi gå i land, og fare fram på hærmenns vis.» Og tre hundre mann sterke fór de opp i bygden, drepte folk, tok godset, og brente gårdene. De som kom seg unna, flyktet ut i skoger og ødemarker. Ikke langt fra det sted hvor de satte etter de flyktende, bodde en av kong Eiriks sysselmenn, som het Bjørn. Da han hørte om herjingen, fikk han samlet en stor folkestyrke, og med den kom han seg inn mellom Sigmunds menn og skipene. En dag fikk Sigmunds menn øye på denne hær, og talte seg imellom om hva råd de skulle gripe til. «Gode råd er det ennå mange av,» sa Sigmund. «Gang på gang har det vist seg at det ikke er folkemengden, men det ukuelige kampmot som bærer seiren hjem. Nå skal vi fylke vårt mannskap i svinefylking: Tore og jeg skal stå fremst, i neste rekke tre, så fem, og de som har skjold, skal stå i begge armene av fylkingen. Så stormer vi like imot deres fylking, og ser om vi kan komme oss igjennom. Svenskene står kanskje ikke så fast i fylkingen.» Så gjorde de: de sprang inn på svenskenes fylking — og kom seg igjennom. Det ble en hard kamp, og mange av svenskene falt. Sigmund gikk mandig fram, og hogg til begge sider, nådde Bjørns merkesmann, og ga ham banesår. Da egget han sine menn til å bryte den skjoldborg som var slått om Bjørn, og så gjorde de. Han kom inn på Bjørn. De skiftet våpenhogg, men Sigmund hadde snart overtaket, og ble hans banemann. Nå ropte vikingene seiersrop, og svenskene flyktet. De satte ikke etter dem; for det ville ikke Sigmund; de hadde ikke folk nok til det i et ukjent land, sa han. De tok meget gods der, og fikk alt med seg ombord på skipene. Så seilte de bort, og styrte østover til Holmgard. Der herjet de på øyer og nes.

I sveakongens rike var det to brødre: Vandil og Adil. De var kongens landvernsmenn, og hadde aldri mindre enn åtte skip og to drager. Da sveakongen spurte at folk hadde herjet i hans land, sendte han bud til brødrene, og ba dem ta Sigmund og hans menn av dage. Det lovte de.

Om høsten seilte Sigmund hjemover, og kom inn under en øy som ligger utenfor Svealand. Da sa Sigmund til sine menn: «Det er svensker som holder til her, så det er ikke venner vi er kommet til. Vi må fare varlig fram. Nå skal jeg gå opp på øya og se meg om.» Han gjorde så, og på den andre siden av øya fikk han øye på ti skip. Av dem var de to drageskip. Han sa til sine menn, at de skulle holde seg rede til kamp, bære godset bort fra skipene, og ta stein inn isteden. Det holdt de på med om natten.


Sigmund og Vandil

Tidlig neste morgen rodde de mot de ti skip. Høvdingene ropte straks over til dem, og spurte hvem der rådde for skipene. Ikke før hadde Sigmund sagt sitt navn, så grep de til våpen, og kjempet, for nå visste de hva det var for menn de hadde for seg, og hva de ville. Aldri før ble mot og krefter satt på så hard prøve som i denne kamp. Vandil la sin drage mot Sigmunds, men møtte hard motstand. Da de hadde kjempet en stund, sa Sigmund til sine menn: «Det er nå som før: vi vinner ingen seier, hvis vi ikke trenger nærmere inn på livet av dem. Nå springer jeg opp på dragen, og I følger etter.» Han gjorde så, og mange av hans folk fulgte ham. Han ble snart flere menns bane, og svenskene tok til å vike. Da trengte Vandil inn på Sigmund, og de skiftet lenge hogg. Nå fikk Sigmund igjen bruk for sin idrett: han skiftet våpnene om i hendene, og med den venstre hogg han til Vandil, så den høyre hånd gikk av, og sverdet falt ned. Sigmund gjorde det straks av med ham, og Sigmunds menn ropte seiersrop. Da sa Adil: «Nå har kampen tatt en annen vending, og Vandil må være drept. La oss flykte, her får enhver hytte seg så godt han kan» — og Adil og hans folk flyktet med fem skip; men de fire andre og dragen lå igjen. De drepte hver eneste mann som var ombord der, og skipene tok Sigmund med seg. De seilte nå videre til de kom til danekongens rike. Der følte de seg trygge og utenfor all fare, hvilte ut og forbandt sine sår, — satte igjen til havs, og kom til Eirik jarl i Viken. Der ble de en stund, og fór så nordover til Håkon jarl i Trøndelagen. Han tok vel imot Sigmund og hans menn, og takket ham for de manndomsverk han hadde øvd om sommeren. Sigmund og Tore, med en del av deres folk, ble hos jarlen ut over vinteren, men resten av mannskapet tok vinteropphold andre steder, for nå skortet det dem ikke på penger.


Harald Jernhaus

Da det led ut på våren, spurte jarlen Sigmund hvor han hadde tenkt å herje om sommeren. «Det skal I råde for, herre jarl,» svarte Sigmund. «Denne gang,» sa jarlen, «skal du ikke tirre svenskene. Dem kan du la i fred, men isteden ville jeg be deg fare vest over havet til Orknøyene. Der tenker jeg du møter en mann som heter Harald Jernhaus. Han er lyst utleg av meg, og er min verste uvenn. Megen ufred har han voldt her i Norge, men mandig er han som få. Ham vil jeg du skal drepe, om du kan komme til med det.» Sigmund svarte, at fikk han så sant spurt ham opp, skulle han nok få tak i ham.

Han seilte nå fra Norge med åtte skip. Tore styrte den dragen Vandil hadde eid, og Sigmund den han hadde tatt fra Randver. De fór vestover havet, men gjorde lite bytte. Da det led mot slutten av sommeren, kom de med sine skip inn under Angulsøy (10), som ligger i Englandshavet. Da så de ti skip ligge rett foran seg, og blant dem et stort drageskip. Sigmund var snart klar over at det var Harald Jernhaus som rådde for disse skip. De ble enige om at kampen skulle gå løs neste morgen. Natten led, og i solrenningen grep de sine våpen. De kjempet hele dagen, til mørket og natten falt på. Da skiltes de med den avtale å kjempe videre neste dag. Men da morgenen kom, ropte Harald over til Sigmunds skip, og spurte om han ville kjempe mer. «Annet hadde jeg ikke tenkt,» svarte Sigmund. «Hva jeg aldri før har sagt,» sa Harald, «vil jeg si nå: jeg skulle ønske vi ble venner, og ikke kjempet lenger.» Dette råd ble støttet av menn på begge sider: det var ikke noe de nå vil stå seg bedre på, sa de, enn å forlikes og slå seg sammen; da ville få kunne stå seg imot dem. Men Sigmund svarte, at det var noe som sto i veien for et slikt forlik. «Hva er det?» spurte Harald. «Håkon jarl har sendt meg etter ditt hode.» «Ondt ventet jeg meg av ham. Du og han ligner ikke hinannen. For du er den gjeveste, han den ringeste blant menn.» «Så ser ikke jeg på ham,» svarte Sigmund. Nå la menn på begge sider seg imellom for å få forlik i stand, og så gikk det også: de la sitt bytte sammen, og herjet vidt omkring ut over sommeren. Få var de som kunne stå seg mot dem.

Da det led mot høsten, sa Sigmund at han ville styre mot Norge. «Da får vi skilles,» sa Harald. «Det skal vi ikke,» svarte Sigmund, «dit skal vi fare begge. Tar jeg deg med til Håkon jarl, har jeg iallfall holdt noe av det jeg lovte ham.» «Hvorfor skulle jeg fare til min verste uvenn?» spurte Harald. «La meg råde for det,» svarte Sigmund. «Du skal så,» sa Harald. «For deg har jeg tillit til, og dessuten skjønner jeg hvor meget dette må ha å si for deg.» De seilte nå til Norge, og kom til Hordaland. Der spurte de at Håkon jarl var i Borgund på Sunnmøre. Dit styrte de, og la sine skip i Steinavåg. Der ble Harald liggende, men Sigmund ville først treffe jarlen, og fór med tolv mann inn til Borgund på en roskute. Da Sigmund kom dit, satt jarlen ved drikkebordet. Han gikk straks inn, og hilste ham, som det sømmet seg. Jarlen tok vennlig imot Sigmund, og spurte om nytt. Han lot en stol sette fram for ham, og de satt nå og talte sammen en stund. Sigmund fortalte om sin ferd, men sa ikke noe om at han hadde møtt Harald Jernhaus. Da Håkon syntes det trakk litt lenge ut før han fikk høre noe om dette, spurte han om han hadde funnet Harald. «Visst har jeg det,» svarte Sigmund — og nå fortalte han hvorledes det var gått til at de ble forlikte. Da tidde jarlen, og ble rød som blod i ansiktet, men om en stund sa han: «Oftest har du røktet mine ærend bedre enn denne gang, Sigmund.» «Mannen er kommet hit,» svarte Sigmund, «og er i Eders vold, herre, men da kunne I vel på min bønn slutte forlik med Harald, så han fikk landsvist og grid på liv og lemmer.» «Det skal aldri skje,» sa jarlen, «straks jeg får tak i ham, lar jeg ham drepe.» «Jeg går i borgen for ham, herre, og byder Eder så meget gods som I vil ha.» «Intet forlik får han av meg,» svarte jarlen. «Lite har jeg igjen for at jeg har tjent Eder, og intet godt,» sa Sigmund, «når jeg ikke kan få grid og forlik for en eneste mann. Jeg vil bort fra dette land, jeg vil ikke tjene Eder lenger. Men jeg skulle ønske det måtte koste Eder litt før I fikk drept ham.» Dermed sprang Sigmund opp, og gikk ut av stuen, men jarlen ble sittende. Han var taus, og ingen torde be for Sigmund. Da jarlen igjen tok til orde, sa han: «Nå var Sigmund vred, og skade er det for mitt rike, om han farer bort. Men det er vel ikke hans alvor.» «Visst er det hans alvor,» svarte hans menn. «Far etter ham,» sa jarlen, «så skal vi slutte forlik på de vilkår han rådde til.» Jarlens menn gikk til Sigmund, og sa ham dette. Han kom tilbake, og jarlen, som denne gang hilste først, sa at de skulle forlikes på de vilkår han før hadde nevnt. «Du må ikke forlate meg,» sa han. Sigmund fikk grid og forlik av jarlen på Haralds vegne. Så fór han til Harald, og fortalte ham at det var sluttet forlik. Harald svarte, at han hadde ondt for å tro jarlen; allikevel søkte de ham opp, og forlik ble sluttet etter avtale. Etter dette dro Harald nordover til Hålogaland, men Sigmund ble hos jarlen om vinteren. De var de beste venner. Hans frende Tore, og mange av hans og Sigmunds menn, var også der. Sigmund holdt sine menn godt både med klær og våpen.


Sigmund Brestesson kommer tilbake til Færøyene

Nå er å fortelle om færøyingene, at Ossur Havgrimsson ble oppfostret hos Trond i Gata, til han var fullvoksen. Det var lett å se på ham, at han var en mann med mot og evne til å bryte seg vei. Hans hustru hørte til en av de beste bondeætter der på øyene, og Trond, som hadde hjulpet ham til dette gifte, sa til ham, at nå skulle de skifte høvdingskapet over øyene: Ossur skulle ha den del som hans far hadde hatt, Trond Brestes og Beines. Det retteste måtte det vel også være, mente Trond, at Ossur tok alt det, både jord og løsøre, som brødrene hadde eid, til bot for sin far. Alt dette gikk som Trond rådde til. Ossur hadde nå to eller tre gårder: farsgården Hov på Suderøy, én på Skuvøy, én på Dimun, Sigmunds og Tores fedrenearv.

Færøyingene hadde spurt at Sigmund var blitt en navnkundig mann, og rustet seg på det beste mot ham. Ossur lot gjøre et virke (11) om gården på Skuvøy. Der bodde han som oftest. Skuvøy ligger så til, at det er lett å verge den: det er bratt på alle kanter, og bare én oppgang. Så sier folk, at om aldri så mange søker å ta den, vil det aldri lykkes, så sant det er tyve eller tredve mann til å verge den. Når Ossur fór mellom sine gårder, hadde han tyve mann med seg. Men hjemme hadde han oftest tredve med arbeidsfolkene. Nest Trond var ingen på Færøyene så mektig som han. Alt det sølv som Trond hadde fått på Haløyre, slapp aldri opp: han var den rikeste av alle der. Han alene rådde nå for alt på øyene. For Trond var lur. I det stykket kom Ossur alltid til kort.

På denne tid var det Sigmund sa til Håkon jarl, at han ville slutte med disse hærferder, og søke ut til Færøyene: han ville ikke lenger høre hånsord av folk, fordi han ikke hevnet sin far. Han ba jarlen om hjelp til dette, og da han ikke visste hvorledes han skulle gå fram, ville han gjerne høre hva jarlen rådde ham til. Håkon svarte, at det var et stritt havstykke ut til øyene. «Dessuten,» sa han, «er farvannet fullt av brenninger, så det lar seg ikke gjøre å sette over med langskip. Men jeg skal få gjort to knarrer til deg, og det mannskap jeg vil gi deg, det vet jeg du vil bli vel tjent med.» Sigmund takket ham fordi han ville gjøre så meget for ham. Ut over vinteren ble alt gjort klart til ferden, og til våren var skipene fullt ferdige. Mannskap hadde han også fått. Da kom Harald Jernhaus til ham. Også han gjorde seg nå seilklar.

Like før Sigmund skulle seile, kom Håkon til ham, og sa: «Den mann skal en følge på vei, som en vil skal komme igjen.» Jarlen gikk ut med Sigmund, og sa: «Hva tror du på, Sigmund? La meg høre hva du har å si om det.» «Jeg tror på min makt og styrke,» svarte Sigmund. «Det må du ikke,» sa jarlen, «du skal søke hjelp hos henne som jeg setter all min lit til: Torgjerd Hordabrud. Nå skal vi gå sammen til henne; der skal vi søke lykke for deg.» Sigmund ba ham råde. De fulgte nå en kjørevei til skogen. Der dreiet de av på en sti, og kom til en rydning. Der sto et hus med en skigard omkring. Huset var fagert, og gull og sølv var støpt inn i utskjæringene. Håkon og Sigmund, og noen få andre menn, gikk inn. Der sto en mengde guder, og det var mange glassglugger, så ikke noe lå i mørke. Innerst inne ved tverrveggen sto en kvinne i sitt vakreste skrud. Jarlen kastet seg ned for hennes føtter, og lå lenge der. Da han sto opp, sa han til Sigmund at de skulle ofre til henne, og legge sølv på den stolen som sto foran henne. «Men det skal vi ha til merke på at hun tar imot det, at hun slipper den ringen hun har på armen. Med den skal det følge lykke for deg, Sigmund.» Nå grep jarlen etter ringen, men Sigmund syntes at hun knyttet hånden, så jarlen ikke fikk ringen. Da kastet han seg for annen gang ned for henne, og Sigmund så at han hadde tårer i øynene. Men han sto opp, og grep igjen etter ringen. Da var den løs. Den ringen ga jarlen Sigmund, og sa at han ikke måtte gi den fra seg — og det lovte han.

Dermed skiltes de, og Sigmund fór til sine skip. Så er sagt, at det var femti mann på hvert skip. De satte til havs, og fikk god bør. Skipene holdt følge med hinannen, til de så fugl fra øyene. Harald Jernhaus og Sigmund var på samme skip; det annet styrte Tore. Da røk det opp en storm, skipene kom fra hinannen, og lå og drev på havet i flere døgn.


Sigmund Brestesson og Trond møtes

Nå er å fortelle om Sigmund og hans menn, at de fikk bør, og seilte inn mot øyene. Da merket de at de var kommet på østsiden av dem, og de menn ombord som kjente landet, mente at de nærmet seg sterkt Østerøy. Sigmund sa, at skulle han velge, var det ikke noe han heller ville enn å få Trond i sin makt. Men da det bar inn til øya, fikk de vinden rett imot, og det blåste en slik storm at det ikke var å tenke på å komme inn der. Men mannskapet var dyktig, og kjente farvannet, så de kom i land ved Svinøy. Dit kom de i dagningen. Ti mann ble igjen ved skipet, men førti sprang straks opp til gården, omringet den, og brøt seg inn, tok bonden Bjarne i sengen, og førte ham ut. Bjarne spurte hvem det var som sto for denne ferd, og da han fikk vite at det var Sigmund, sa han: «Da er du vel ikke blid på dem som ikke gjorde deg annet enn ondt den gang din far ble drept, og jeg legger ikke skjul på at jeg var med der. Men minnes du de ord jeg lot falle, da det ble sagt, at du og din frende Tore skulle drepes? Jeg sa at før skulle de drepe meg.» «Det minnes jeg nok,» svarte Sigmund. «Når får jeg lønn for det?» spurte Bjarne. «Nå,» sa Sigmund. «Du skal ha grid. Men for alt annet vil jeg alene råde.» «Du skal så,» sa Bjarne. «Da får du følge oss til Østerøy.» «Før kommer du opp i himmelen enn du kommer dit i slikt vær.» «Bli med til Skuvøy da, om Ossur er hjemme.» «Du skal råde,» svarte Bjarne, «og Ossur er visst på Skuvøy nå.»

Anker Eli Petersen:
Sigmund dreper Ossur
Neste natt fór de til Skuvøy, og kom til øya da dagen brøt fram. Det traff seg så heldig for Sigmund, at ingen var på vakt ved oppgangen. De gikk straks opp, og hadde med femti mann, som de hadde fått av Bjarne. De kom like hen til virket, men da var Ossur og hans menn kommet opp på det. Ossur spurte hva det var for menn som var ute og gikk. Sigmund sa sitt navn. «Du har ærend hit da, mener du,» sa Ossur. «Nå vil jeg byde deg forlik, og det så at de beste menn på Færøyene skal dømme i vår sak.» «Noe forlik mellom oss blir ikke av,» svarte Sigmund, «med mindre jeg får råde alene.» «Selvdom vil jeg ikke gi deg,» sa Ossur, «på det vilkår blir vi aldri forlikte. Jeg kan ikke se at det er så stor forskjell på dine og mine folk, heller ikke på din og min sak, at jeg skulle trenge det.» Da sa Sigmund til sine menn at de skulle storme virket, men på skrømt. «Selv får jeg så tenke meg om,» sa han, «og se hva jeg vil ta meg for.» Harald Jernhaus drev sine menn hardt, og forlik ville han aldri høre tale om. Sigmunds menn stormet nå fram mot virket. Men det var i seg selv vanskelig å ta, og Ossur sto innenfor med tredve mann. Sigmund selv gikk langs med virket, og så nøye på det. Han var således rustet: han hadde hjelm på hodet, sverd ved beltet, og i hånden en sølvinnlagt øks, med krum egg og jernomvunnet skaft: det var et glimrende våpen. Han hadde rød kjortel, utenpå den en lett brynstakk, og det gikk det ord både blant venner og fiender, at aldri var slik mann kommet til Færøyene før. Sigmund la merke til et sted på virket, hvor noe av veggen var falt ned: der var det lettere å komme opp. Han gikk litt tilbake, tok tilsprang og hoppet så høyt at han fikk krøket øksen inn i veggen. Så fort han kunne, halte han seg nå opp etter økseskaftet, og kom inn i virket. I det samme kom en mann imot ham, og hogg til ham med sverdet, men Sigmund tok av for hogget med øksen, og stakk til ham med øksespissen, så øksen gikk dypt inn i brystet på ham. Mannen falt død om. Men Ossur, som så ham falle, styrter fram mot Sigmund, og hogger til ham. Også denne gang tok han av for hogget med øksen, hogger selv til, Ossurs høyre hånd går av, sverdet faller til jorden — da hogger han til igjen: øksen gikk dypt inn i brystet, og Ossur falt. Ossurs menn springer til, og trenger inn på Sigmund, men han hoppet baklengs ned fra virket, og kom stående ned. Så styrtet de fram mot Ossur, flere og flere: der sto de, den ene innpå den annen, til Ossur var død. Sigmund sa til de menn som var igjen i virket, at de hadde to vilkår å velge mellom: enten ville han sulte dem ut, eller brenne virket opp — eller også skulle de gå til forlik, og la ham alene råde. Da overga de seg, og gikk inn på å gi ham selvdom. Om Tore er å fortelle, at han var kommet inn til Suderøy, og traff Sigmund igjen, etter at denne kamp var endt.

Det gikk nå bud mellom Sigmund og Trond om forlik. Grid ble satt, og et møte avtalt mellom dem i Torshavn på Strømøy, hvor færøyingene har sitt tingsted. Dit kom Sigmund og Trond, begge med mange folk, og Trond lot til å være i godlaget. Det ble nå talt om forliket, og Trond sa: «At jeg var med den gang din far ble drept, Sigmund, sømmet seg lite. Derfor under jeg deg et forlik, som du selv får størst heder av, og vil bli helt tilfreds med: jeg ønsker at du selv skal avgjøre alt i den sak vi har mellom oss.» «Men det ønsker ikke jeg,» svarte Sigmund. «Håkon jarl skal avgjøre alt, ellers blir vi ikke forlikte — og det ville kanskje være vel så bra. Men skal vi slutte forlik, må vi begge fare til Håkon jarl.» «Det er ikke noe jeg heller vil,» sa Trond, «enn at du skal dømme. Det eneste jeg selv må kunne kreve, er landsvist og det høvdingskap jeg nå har her på øyene.» «Her må det gå som jeg vil,» sa Sigmund. «Enten det — eller intet forlik.» Til slutt bøyde Trond seg. For han skjønte at det i motsatt fall kunne bli verre for ham, og avtalen ble at de neste sommer begge skulle fare til Norge. Mange av de menn som hadde fulgt Sigmund ut til øyene, seilte allerede samme høst tilbake til Norge på et av Sigmunds skip.

Sigmund og hans frende Tore ble på Skuvøy ut over vinteren. Harald Jernhaus, og mange andre menn, var også der. Sigmund var som en høvding i all sin ferd, og det var fullt opp av alt i hans hus. Da det led mot våren, rustet Sigmund sitt skip; så gjorde og Trond med den byrding han hadde, og begge holdt de øye med hinannen. Så snart alt var klart, seilte Sigmund. Tore og Harald Jernhaus ble med på ferden; i alt var det omkring tyve mann ombord. De kom inn til Sunnmøre i Norge. Der spurte de at Håkon jarl ikke var langt borte, og søkte ham straks opp. Jarlen tok vennlig imot Sigmund og hans menn, og Sigmund fortalte ham om forliket mellom ham og Trond. Da sa jarlen: «Nå har Trond vært listigere enn du. Til meg kommer han nok ikke så snart.» Sommeren led — men Trond kom ikke. Det kom andre skip fra Færøyene, og mannskapet fortalte, at Tronds skip var drevet tilbake til øyene, og hadde lidt så stor skade at det ikke kunne holde sjøen.


Håkon jarl dømmer i saken mellom Sigmund Brestesson og Trond i Gata

Sigmund sa nå til jarlen, at han skulle ønske han ville avsi dommen mellom ham og Trond, til tross for at Trond ikke var kommet. «Det skal jeg,» sa jarlen, «og jeg dømmer så: Du skal ha to bøter for brødrene Breste og Beine, og én fordi Trond, dengang han lot drepe eders fedre, rådde til å ta ditt og Tores liv med det samme. Dertil kommer så en fjerde bot, fordi Trond solgte eder som treller. Til den fjerdepart av øyene du nå råder over, skal legges så meget, både av Tronds del, og av Ossurs arvingers, at du fra nå av skal ha makten over halvparten av øyene. Den annen halvpart tilfaller meg, fordi Havgrim og Trond drepte mine hirdmenn Breste og Beine. Havgrim skal ligge ugild (12) for drapet på Breste og for overfall på sakløse menn. For drapet på Ossur skal det ikke svares bot, fordi han, mot all rett, slo under seg din eiendom, og ble drept der. Disse bøter skal du skifte, som du selv vil, mellom deg og din frende Tore. Trond skal ha landsvist, om han holder dette forlik. Alle øyene skal du ha i len av meg, og betale skatt av min del.» Sigmund takket jarlen for den dom han her hadde avsagt, og ble hos ham om vinteren.

Da det ble vår, satte han over til Færøyene igjen. Hans frende Tore var med, men Harald Jernhaus ble tilbake. Alt gikk godt på ferden ut til øyene, og da han kom fram, stevnet han ting med Trond i Torshavn. Trond motte, og hadde mange menn med seg. Der kunngjorde Sigmund jarlens dom, og sa, at det var lite nok, det Trond hadde holdt av forliket, men nå fikk han gjøre ett av to: holde det, eller bryte det. Trond svarte, at han ønsket Sigmund skulle avgjøre saken. Det som ble til størst heder for Sigmund, sa han, ville også han bli mest tilfreds med. «Du kommer ingen vei med å gå utenom,» sa Sigmund, «jeg vil ha et ja eller nei med én gang, og jeg for min del ser likeså gjerne at vi ikke blir forlikte.» Trond valte å holde forliket, men ba om henstand med pengebøtene. Jarlen hadde dømt at de skulle utredes innen et år. Men da flere ba for Trond, gikk han med på at alt skulle være betalt innen tre år. Trond sa, at det nettopp var etter hans sinn, at Sigmund fikk herredømmet i like lang tid som han hadde hatt det; dessuten var det bare rett at det gikk så. Sigmund svarte, at pene talemåter bet han ikke på, så dem kunne han trygt spare seg. Da folk gikk fra tinget, var alle forlikte.

Leiv, Ossurs sønn, kom i oppfostring hos Trond, og vokste nå opp der i Gata. — Det var nå blitt sommer, og Sigmund gjorde alt klart for å fare til Norge. Da skulle Trond ut med en tredjedel av bøtene. Han vred seg ved det, — men betalte. Sigmund krevde inn skattene for Håkon jarl, før han seilte fra øyene. Alt gikk godt underveis. Da han kom til Norge, dro han straks til jarlen, og ga ham skatten. Jarlen tok godt imot Sigmund og hans frende Tore og alle deres menn. De ble nå der hos jarlen om vinteren.


Sigmund Brestesson holder bryllup med Turid, Torkjel Tørrfrosts datter

Som det før er fortalt, var det i julen Sigmund ble Håkon jarls hirdmann, og sommeren etter fór han med jarlen inn til Frostating. Der talte han sin fosterfar Torkjels sak, og ba jarlen om å gi ham fred og landsvist. Det var Håkon jarl straks villig til. Han sendte bud til Torkjel, at han måtte komme til ham, og ta sin hustru og datteren Turid med. Han gjorde så, og alle tre ble hos jarlen utover vinteren. Den sommeren da Sigmund og Tore tok bort fra fjellet, hadde Turid født en datter, som hadde fått navnet Tora.

Våren etter ga Håkon jarl Torkjel Tørrfrost syssel i Orkedalen. Der satte han bo, og der hadde han vært siden. Nå red Sigmund ut til Torkjel i Orkedalen, fant ham hjemme, og ble godt mottatt. Så bar han fram sitt ærend: han var kommet for å beile til hans datter Turid. Torkjel var ikke sen med å gi sitt samtykke: dette var til ære og heder for ham selv, for datteren — og for dem alle, sa han. Sigmund drakk sitt bryllup hos Håkon jarl på Lade, og jarlen lot veitslen stå i syv netter. Torkjel Tørrfrost ble Håkon jarls hirdmann, og en av hans beste venner. Etter bryllupet tok Torkjel og hans hustru hjem igjen, men Sigmund og Turid ble hos jarlen, til de om høsten fór ut til Færøyene, og datteren Tora tok de med seg. Utover vinteren var alt rolig på øyene.

Da det ble vår, fór mange folk til Strømøy ting, og Sigmund møtte opp med en del av sine menn. Trond var også der, og nå krevde Sigmund ham for den annen tredjedel av bøtene. Han hadde rett til det hele, sa han. Når han denne gang ikke gjorde krav på det, var det bare fordi folk var gått i forbønn for ham. «Det har båret så til,» svarte Trond, «at en som heter Leiv Ossursson, ble med meg til tinget i dag. Den gang vi to ble forlikte, tok jeg ham hjem til meg, og nå ville jeg gjerne, frende, at du unte Leiv en hederlig bot for Ossur, som du drepte. Så kunne jeg gi ham de penger du skal ha av meg.» «Det gjør jeg ikke,» sa Sigmund, «de penger jeg har til gode av deg, skal du betale til meg selv.» «Det er da ikke mer enn billig, det jeg ber om,» sa Trond. «Det synes du vel i grunnen også selv.» «Kom med pengene,» sa Sigmund, «det blir verre for deg ellers.» Trond utredet det halve av den annen tredjedel. Han hadde det ikke så nå, sa han, at han kunne betale mer. Da gikk Sigmund fram mot Trond. I hånden hadde han den sølvinnlagte øks, som han drepte Ossur med. Han satte øksespissen for brystet på Trond, og sa: «Kom med pengene, ellers hogger jeg til, og lett på hånden blir jeg ikke, det vil du selv merke best, tenker jeg.» «Deg kan nok ingen komme ut av det med,» sa Trond — og ba en av sine menn gå inn i boden etter en pung som lå der, og se etter om det var noe sølv igjen. Mannen gikk, og rakte pungen til Sigmund. Sølvet ble veid, og det var nettopp så meget som Sigmund skulle ha. Dermed skiltes de.

Samme sommer fór Sigmund til Norge med skatten til Håkon jarl. Han ble godt mottatt, ble en stund hos jarlen, og fór så ut til Færøyene igjen. Der var han om vinteren, og hans frende Tore var alltid med ham. Sigmund var meget avholdt der på øyene. Han og Svinøy-Bjarne holdt godt sitt forlik, og Bjarne rådde alltid til fred mellom Trond og Sigmund — ellers ville det ha gått verre.

Også neste vår fór mange folk til Strømøy ting. Sigmund krevde sine penger av Trond, men Trond ba ham igjen om bøter for Leiv Ossursson, og mange la nå et godt ord inn for at de skulle forlikes. Sigmund svarte: «Trond utreder like så lite pengene til Leiv som til meg. Men da gode menn går i forbønn for ham, kan det stå hen så lenge med disse penger. Men ettergi dem, det vil jeg ikke; som saken nå står, skal de heller ikke gå til bot for Ossur.» Dermed skiltes de, og fór hjem fra tinget.

Da det ble sommer, skulle Sigmund igjen fare til Norge med skatten til Håkon jarl. Han rustet seg til ferden, men det gikk en tid før han ble seilklar, og kunne sette til havs. Hans frende Tore var med på ferden, men Turid, hans hustru, ble tilbake. Sent ut på høsten kom de til Trøndelagen. Sigmund søkte jarlen opp, og ble godt mottatt. Han var hos jarlen vinteren over. Sigmund var den gang syv og tyve år gammel.


Olav Trygvesson sender bud etter Sigmund — Sigmund går over til den kristne tro

Nå fører sagaen videre fram i tiden: Kong Olav hadde vært to år i Norge, og hadde kristnet hele Trøndelagen. Da sendte han ut på våren bud til Sigmund Brestesson, og ba ham komme til seg. Han lot budet melde, at Sigmund ville vinne heder, og bli den mektigste av alle der på øyene, om han ble hans mann. Da det led ut på sommeren, fór kong Olav sørover fra Trøndelagen. Han kom da til Sunnmøre, og der var han i veitsle hos en mektig bonde. Dit kom også Sigmund Brestesson. På kongens bud hadde han seilt fra Færøyene for å møte kongen, og tatt sin frende Tore med på ferden. Da kongen så Sigmund, hilste han ham hjertelig velkommen, og snart var de i samtale.

«Det gjorde du rett i, Sigmund,» sa kongen, «at du ikke slo tanken fra deg, men tok ut på denne ferd. Når jeg ba deg komme til meg, var det ikke minst fordi jeg hadde hørt så meget om ditt mot og dine idretter. Jeg vil gjerne være din venn i ett og alt, om du vil lyde meg i det som jeg legger størst vekt på. Vennskap mellom oss to ville heller ikke passe så ille, sier folk, for det går det ord om oss, at umandig — det er vi ikke, hverken du eller jeg. I lang tid led vi begge ondt, og møtte megen motgang, før vi vant den heder, vi med rette kunne gjøre krav på. Fredløse i fremmed land fristet vi begge trelldoms kår, og i meget av det som da hendte oss, var der felles skjebne: du var et barn, og så på at din far ble drept sakløs — jeg var i mors liv, da min far, uten skyld, ble drept av sine onde og griske frender — ved svik var det de drepte ham. Også det har jeg hørt fortelle, at så langt fra at det ble budt deg bøter for din far, sa dine frender, at det var likeså godt å drepe deg med det samme. Siden ble du solgt som trell, eller snarere var det vel så, at det ble gitt penger for å få deg gjort til trell, og jaget bort fra din eiendom og odelsjord. I et ukjent land hadde du i lang tid ikke noe å hjelpe deg med — uten det som fremmede folk, ved hans hjelp som råder for alt, unte deg av sin miskunn. Det jeg her har dratt fram av din livssaga, har meget felles med min egen: straks jeg var født, sto mine landsmenn meg etter livet. De gikk fram både med svik og vold, så min mor, fattig og forlatt, måtte flykte med meg fra sin far og sine frender og alt hun hadde. Således gikk de tre første år av mitt liv. Det som så hendte, var at vi begge ble hærtatt av vikinger. Da ble jeg skilt fra min mor, og så henne aldri siden. Tre ganger ble jeg solgt som trell. Da var jeg i Estland; der levde jeg blant vilt fremmede folk, til jeg var ni år. Da kom en av mine frender dit. Han kjentes ved min ætt, løste meg ut av trelldommen, og tok meg med østover til Gardarike. Der var jeg andre ni år, fredløs, som før, men nå for fri mann å regne. Mine kår ble noe bedre der, og siden kom jeg hos kong Valdemar til større heder og verdighet enn det kunne synes rimelig for en mann fra et fremmed land — og så gikk det også deg hos Håkon jarl. Lenge måtte vi savne lykke og heder, men den stund kom omsider for oss begge, at vi fikk tilbake vår fedrene arv og vårt fosterland. Nå har jeg hørt om deg, at du aldri, som skikken er hos andre hedenske menn, har blotet til avguder, og mer enn alt annet er det det som gir meg godt håp om at den høye himmelens konge, alle tings skaper, gjennom mine ord vil lede deg til kunnskap om sitt hellige navn, og således gjøre deg til min jevnbyrdige i den rette og hellige tro, som du alltid har vært det i styrke og idretter og alle de andre gaver som han i sin nåde har skjenket deg, som meg, lenge før jeg hadde hørt noe om hans herlighet. Nå give den samme allmektige Gud, at jeg fikk ledet deg til den sanne tro, og inn under hans tjeneste. Måtte mine ord vekke og mane deg, så du, fra nå av, etter mitt forbilde, og ved hans miskunn, kunne føre alle dine undergivne til hans herlighet — og det håper jeg også vil skje. Hvis du er lydig mot de ord jeg nå har talt til deg, så du tjener Gud trofast og uryggelig, vil du i meg ha en venn, og vinne ære og heder — men hvor lite verd har i grunnen ikke det mot den ære og salighet som den allmektige Gud unner deg og alle andre som holder hans bud ved den Helligånds kjærlighet: å leve og regjere til evig tid med hans elskelige sønn, alle kongers konge, i Himmerikes høyeste salighet.»

Da kongen hadde endt sin tale, sa Sigmund: «I vet, herre konge, — det var I også inne på i Eders tale, — at jeg sto i Håkon jarls tjeneste. Mot meg var han god, og jeg var den gang vel tilfreds med mine kår. Vel var han grusom og full av svik mot sine uvenner, men gjaldt det en venn, ga han gode råd, var trofast, og hadde hjertelag. På Eders tro og hans er der stor forskjell, men da jeg av Eders vakre tale forstår, at den tro I har, er fagrere og herligere enn hedenske menns, vil jeg gjerne følge Eders råd, og vinne Eders vennskap. Blote til avguder, det ville jeg ikke, ikke fordi jeg kjente noen bedre tro, men fordi jeg lenge hadde sett, at hedenske menns tro ikke tjente til noe.» Disse ord gjorde kongen glad. For av dem skjønte han at han i Sigmund hadde en mann som forsto ham. Sigmund ble nå døpt, og alle hans menn med ham. Kongen lot ham undervise i den hellige tro, og han ble vinteren over hos kongen. Det ble vist ham megen heder.


Sigmund forkynner kristendommen på Færøyene

Da det led ut på våren, ga kongen seg en dag i tale med Sigmund, og sa han ville sende ham ut til Færøyene for å kristne det folk som bodde der. Sigmund svarte først at dette var et vanskelig arbeid, som han nødig ville påta seg — men til slutt ble det likevel så, at han gikk inn på å gjøre som kongen ville. Kongen gjorde ham da til høvding over alle øyene, og ga ham prester med, som skulle døpe folket, og lære det det nødvendigste av den kristne tro. Så snart Sigmund var ferdig, seilte han, og alt gikk godt på ferden. Da han kom til Færøyene, stevnet han bøndene til tinget på Strømøy. Der kom mange folk, og da tinget var satt, sto Sigmund opp og holdt en lang tale. I den sa han, at han hadde vært øst i Norge hos kong Olav Trygvesson, og at kongen hadde gitt ham makten over alle øyene. De fleste bønder syntes at dette var som det skulle være. Da sa Sigmund: «Det vil jeg også kunngjøre for eder, at jeg har skiftet tro og er blitt en kristen mann. Også det ærend og bud har jeg fra kong Olav: å omvende alt folket her på øyene til den rette tro.» Trond svarte på hans tale, og sa at det ikke var mer enn billig om bøndene fikk rådslå sammen om en så vanskelig sak. Det syntes bøndene var vel talt. De gikk da hen til den andre siden av tingvollen. Der sa Trond til bøndene at det bare var ett å gjøre: med én gang å si nei til dette bud; og slik la han saken fram for dem, at alle til slutt var enige om dette. Men da Sigmund så, at Trond hadde fått alt folket over på sin side, så ingen var igjen hos ham uten hans egne menn, som var kristne, sa han: «For stor makt har jeg nå gitt Trond.» Like etter strømmet folk hen til den side hvor Sigmund og hans menn satt. Straks løftet de våpnene i været, så enhver måtte skjønne, at fred var det de minst tenkte på. Sigmund og hans menn spratt opp, og sprang imot dem. Da sa Trond: «La folk sette seg, og ta det ikke så hissig. Men det skal du vite, Sigmund frende, at vi bønder alle er enige om å gi det samme svar på det ærend du kom med: tro skifter vi ikke, hva der så skjer. Vi går på med våpen, og dreper deg, om du ikke lar dette fare, og gir sikkert løfte om at du aldri mer kommer fram med denne sak her på øyene.» Sigmund skjønte, at han denne gang ikke kom noen vei med den nye tro. Dessuten hadde han ikke folkestyrke nok til å ta kampen opp mot alt det folk som var samlet der, så det var ikke annet for enn å love dette med vitner og håndslag. Dermed sluttet tinget.

Sigmund satt hjemme på Skuvøy om vinteren. At bøndene hadde kuet ham, gikk sterkt inn på ham — men han lot seg ikke merke med noe.


Trond må bøye sig

En dag om våren, da strømmen var på det strieste ute mellom øyene, så folk mente det var uråd å komme på sjøen, fór Sigmund fra Skuvøy med tredve mann på to båter. Det fikk briste eller bære denne gang, sa han. Enten ville han sette kongens vilje igjennom, eller også dø. De styrte mot Østerøy, og kom vel fram. Det var da langt ut på natten, og ingen hadde lagt merke til at de kom. De slo ring om gården i Gata, støtte en tømmerstokk mot døren på det hus Trond sov i, og brøt den opp, grep Trond — og førte ham ut. Da sa Sigmund: «Nå går det som de sier for et gammelt ord: i dag meg i morgen deg. Du kuet meg i høst, og satte meg to harde vilkår. Nå vil jeg sette deg to vilkår, men like er de ikke nettopp. Du skal ta den rette tro, og la deg døpe: det er det ene vilkår. Det vil bli til ditt eget beste. Men går du ikke inn på det, skal du bli drept her på stedet: det er det annet vilkår, men det vil bli tap og skade, for i samme stund mister du din rikdom og all lykke i denne verden, og får isteden helvetes kval og evige pine i den annen.» Trond svarte: «Ikke vil jeg svikte mine gamle venner.» Da satte Sigmund en mann til å drepe Trond, og ga ham en stor øks i hånden. Men da han gikk mot Trond med løftet øks, så Trond ham inn i øynene og sa: «Hogg meg ikke så brått. La meg få si noen ord først. Hvor er min frende Sigmund?» «Her er jeg,» svarte han. «Du skal råde for alt,» sa Trond. «Jeg vil ta den tro som du vil.» Da sa Tore: «Hogg ham, mann!» «Ikke skal han hogges denne gang,» svarte Sigmund. «Det blir din og dine venners bane,» sa Tore, «om Trond nå kommer seg unna.» Det fikk stå sin prøve, sa Sigmund. Nå ble Trond og hans hjemmemenn døpt av presten, og da Trond var døpt, tok Sigmund ham med seg, og fór omkring på alle øyene, til alt folket var kristnet.

Da det led ut på sommeren, gjorde Sigmund sitt skip i stand. Han tenkte seg til Norge, og denne gang ville han ikke bare ha skatten, men også Trond i Gata med seg til kong Olav. Da Trond merket at Sigmund tenkte på å føre ham med seg til kongen, ba han om å slippe for denne ferd. Men Sigmund svarte, at det ville ikke hjelpe hvor meget han ba, og kastet loss så snart han fikk bør. Men de var ikke kommet langt ut i havet, før strøm og storm drev dem tilbake til Færøyene. Skipet ble vrak, og de mistet alt godset, men de fleste av mannskapet ble berget. Sigmund berget Trond og mange andre. Trond sa, at det aldri ville løpe godt av, om de tvang ham til å være med på denne ferd. Det fikk være det samme, svarte Sigmund, men fare skulle han, hvor lite han enn syntes om det. Sigmund tok da et annet skip, og istedenfor skatten hadde han sitt eget gods med til kongen, for det skortet ham ikke på penger. De satte til havs for annen gang, og kom litt lenger på vei enn sist. Men også nå bar strøm og vind imot, de led skipbrudd og drev tilbake til øyene. Da sa Sigmund: «Det må vel være skjebnen, som vil det så, men det er svært, alt det som legger seg i veien for denne ferd.» Trond svarte at slik ville det gå, hvor ofte de så prøvde på det, hvis de tok ham med mot hans vilje. Sigmund slapp ham da løs på det vilkår, at han svor en hellig ed på å ha og holde den kristne tro, alltid yte kong Olav og Sigmund sin trofaste støtte, aldri sette seg imot eller på noen måte hindre at folk der på øyene viste dem troskap og lydighet, fremme og i ett og alt gjennomføre dette kong Olavs bud — og alt annet som han måtte sette ham til der på øyene. Da Sigmund hadde tenkt seg grundig om, sa han fram den sterkeste ed han kunne finne — og Trond svor. Trond for hjem til Gata, men den vinteren satt Sigmund på sin gård på Skuvøy, for det led alt langt ut på høsten, da de drev tilbake siste gang. Sigmund lot nå det skip bøte, som hadde tatt minst skade. Utover vinteren var alt rolig på Færøyene. Det spurtes ingen tidender. — —

Da Sigmund Brestesson, etter kongens bud, hadde kristnet alle Færøyene, ville han fare til Norge med Trond i Gata, men ble to ganger drevet tilbake — som før er fortalt. En tid senere gjorde han seg igjen seilklar. Han fór til Norge; denne gang kom han vel fram, og møtte kong Olav nord i Nidaros. Forrige sommer hadde Sigmund tatt av sine egne penger for å utrede skatten av Færøyene, men de gikk under med skipet. Nå betalte han både disse penger, og den skatt som skulle utredes dette år. Kongen tok vel imot ham, og han ble der til langt ut på våren. Han fortalte kongen nøye hvorledes det var gått med alt det som han og Trond og de andre færøyingene hadde mellom seg. «Det var ille,» sa kongen, «at Trond ikke kom til meg, og for eder som bor der ute på øyene, er det til stor skade at han ikke ble jaget bort, for det er min tro, at farligere mann finnes ikke i landene her nord.»

En dag ut på våren sa kong Olav til Sigmund: «I dag skal vi more oss, og prøve våre idretter.» «Det duger jeg ikke stort til, herre,» sa Sigmund, «men så langt min evne rekker, vil jeg i dette, og alt annet, rette meg etter kongens vilje.» Siden øvde de seg i svømning og skytning, og andre idretter, og i mange av dem, sier folk, kom Sigmund nest etter kongen. Visstnok sto han tilbake for ham i alle. Men ikke hos noen av de menn som da var i Norge, har det skortet så lite på å være kongens likemann som hos Sigmund Brestesson.


Kong Olav ber Sigmund om ringen — Kamp mellom Sigmund og Trond

En gang fortelles det, holdt kong Olav gilde for sin hird, og hadde budt mange menn til seg. Alle hadde tatt plass ved drikkebordet, og mellom kongen og Sigmund satt bare to menn, for Sigmund var den gang en av kongens kjæreste venner. Sigmund la sine hender fram på bordet. Kongens øye falt på dem, og han så at Sigmund hadde en stor gullring på armen. Kongen sa: «La meg få se ringen, Sigmund.» Han tok den av, og rakte den til kongen. Kongen spurte: «Vil du gi meg den ringen?» «Jeg hadde tenkt, herre,» svarte Sigmund, «at jeg aldri skulle gi denne ringen fra meg.» «Du skal få en annen isteden,» sa kongen, «og den skal være vel så stor og vel så vakker.» «Ikke gir jeg denne ringen fra meg,» svarte Sigmund, «for den er en gave fra Håkon jarl, og minner meg om hvor nær han sto meg som venn. Den gang jeg fikk den, lovte jeg at jeg aldri skulle skille meg med den, og det vil jeg også holde. For han var en god mann, han som ga den, og meg ville han det beste, det viste han meg på mange måter.» «Du får synes så godt du vil, både om ringen og om ham som ga deg den,» svarte kongen, «men ringe blir nå den lykke som times deg. For denne ringen blir din bane, det vet jeg like så sikkert som jeg vet hvorledes du har fått den, og hvor den kommer fra. Når jeg ba deg om denne gave, var det mere fordi jeg ville holde ulykken borte fra en av mine venner, enn fordi jeg selv var så oppsatt på å få ringen.» Kongen var da rød som blod i ansiktet — og de kom ikke mer inn på dette. Sigmund ble ennå en tid hos kongen, men siden den dag var kongen aldri så vennlig mot ham som for.

Færeyinga saga (Flateyjarbók)
Tidlig på sommeren fór han ut til Færøyene. Han og kong Olav skiltes som venner, og Sigmund så ham aldri siden. Han kom tilbake til Færøyene, og bodde på Skuvøy, på den gård han hadde der. Men det gikk som kong Olav sa: ringen ble Sigmunds bane. —

Jarlene Svein og Eirik sendte bud ut til Færøyene til Sigmund Brestesson, at han skulle komme til dem. Sigmund ventet ikke med å fare, men satte over til Norge, og traff jarlene på Lade nord i Trøndelagen. De mintes gamle dager, og tok imot ham som en god og kjær venn. De gjorde Sigmund til sin hirdmann, og ga ham Færøyene i len. Ut på høsten for Sigmund ut til Færøyene igjen, og han og jarlene skiltes som de beste venner.

I sagaen er nevnt tre menn, som vokste opp hos Trond i Gata. Den ene het Sigurd, og var sønn av Torlak, Tronds bror. Han var stor og sterk, med lyst, lokket hår — en vakker mann, i idrett dyktigere enn de fleste, så det ble sagt om ham, at han kom nest Sigmund Brestesson i alle idretter. Hans bror het Tord, og ble kalt den låge, en mann med svære krefter, og godt bygd. Den tredje het Gaut den røde, Tronds søstersønn — alle tre store og sterke menn. De var på alder med Leiv, som også var i oppfostring der.

Sigmund og Turid hadde disse barn: Tora, den eldste, hun som ble født på fjellet, en storvoksen, staut kvinne, ikke så vakker, men like fra barneårene med noe klokt og tenksomt over seg. Av sønnene het den eldste Toralv; så kom Steingrim, så Brand, og en fjerde sønn het Here. Det var godt mannsemne i dem alle.

Med kristendommen gikk det på Færøyene som det gikk viden om i jarlenes rike: hver levde som han ville, men selv holdt jarlene fast ved sin tro. Sigmund og alt hans folk holdt også fast ved troen, og han lot bygge en kirke på sin gård. Men så er sagt om Trond, at han i grunnen falt helt fra den kristne tro, og alle hans menn med ham.

Nå stevnet færøyingene ting. Der møtte Sigmund og Trond, og det ble folksomt på tinget. Der sa Trond til Sigmund: «Som saken står nå, Sigmund frende, vil jeg be deg gi bøter til Leiv Ossursson, fordi du drepte far hans.» Sigmund svarte, at de i det stykke hadde å rette seg etter den dom som Håkon jarl hadde avsagt om alt det de hadde mellom seg. Men Trond mente at alle måtte finne det billig at Leiv fikk så store bøter for sin far som de beste menn på Færøyene ville fastsette. Sigmund svarte at det ble det aldri noe av, så han kunne spare seg all møye i så måte. «Vrien og vrang,» sa Trond, «det har du alltid hatt ord for å være, og her får en da syn for sagn. Like fullt kunne det kanskje gå så, at mine frender som vokser opp hos meg, synes du gjør liten forskjell på rett og urett, siden du ikke vil dele makten med dem, enda vi har rett til mer enn halvt mot deg, og så helt sikkert er det vel ikke at folk finner seg så lenge i slikt. For din skyld,» sa Trond, «har jeg ofte stått til skamme, ikke minst da du tvang meg til å skifte tro, og så lenge jeg lever, kommer jeg aldri over at jeg måtte bøye meg den gang. Men folk tar ikke lenger så rolig imot all den urett du gjør mot dem — det får du nok for fremtiden regne med.» Sigmund svarte at han skulle sove like rolig for truslene hans, og dermed skiltes de.

En dag om sommeren skulle Sigmund hente noen slaktesauer, som han hadde gående på Lille-Dimun. Han tok Tore og Einar med seg, og rodde over til øya. Da de var kommet opp på øya, la Sigmund og Tore merke til at folk gikk i land, og fagre skjold blinket i solen. De telte over: tolv mann var kommet opp på øya. Sigmund spurte hva for folk dette kunne være. Så vidt han kunne se, svarte Tore, måtte det være Gotuskjeggene, Trond og hans menn. «Hva skal vi nå gripe til?» spurte han. «Det kan ikke være så vanskelig,» svarte Sigmund. «Vi skal alle ta våre våpen, og gå mot dem. Søker de inn på oss, skal vi løpe, hver til sin kant, men komme ned på samme sted alle tre — ved oppgangen til øya.» Imens hadde Trond og hans menn avtalt seg imellom, at Leiv og de to Torlakssønner, og én mann til, skulle gå mot Sigmund. Dette hørte Sigmund og hans menn. De gikk nå mot hinannen. Trond og hans feller søkte straks inn på dem, men de sprang, hver til sin kant, og kom alle ned på samme sted. Sigmund var den som først kom til oppgangen. Der sto en mann, som skulle verge den, men Sigmund gjorde det snart av med ham. Nå verget Sigmund oppgangen, men Tore og Einar sprang ned til Tronds skip. Der holdt en mann landtauet; en annen var ute på skipet. Tore fór inn på ham som holdt tauet — og drepte ham. Einar sprang hen til Sigmunds skip, og gjorde det flott. Sigmund verget oppgangen og trakk seg litt etter litt ned i fjæra, for han ville hen til deres skip. Der i fjæra drepte han en av deres menn. Så sprang både han og Tore ut på skipet, og den mann som sto der, skjøv Sigmund straks overbord. Nå rodde de bort med begge skipene, men den mann som Sigmund hadde skjøvet overbord, kom seg i land. Trond og hans menn tente en varde på øya. Folk kom roende ut til dem, og de fór hjem til Gata. Sigmund samlet folk, for han tenkte han skulle få tak i Trond og hans feller, mens de var der på øya — men så spurte han at de alt var borte.

Litt senere ut på sommeren fór Sigmund omkring for å kreve inn sin landskyld. Også denne gang hadde han Tore og Einar med seg. De rodde gjennom et trangt sund. Da de var ute av sundet, kom et skip seilende imot dem. Snart ville de ha det like innpå seg. Mannskapet på det skipet kjente de: det var Gotuskjeggene, Trond selv, med elleve mann. Da sa Tore: «Her er gode råd dyre, Sigmund frende, for de nærmer seg stygt nå.» «Det er ikke stort, det som skal til her,» sa Sigmund. «Vi skal ro like imot dem. Da vil de vel ta seilet ned. Når vårt skip kommer jevnsides med deres, skal I to ta eders sverd, og skjære vantene av på den siden hvor seilet ikke blir strøket — så får jeg imens gjøre det jeg finner for godt.» De rodde da imot dem, og da skipene kom jevnsides, skar Tore og Einar alle vantene over på den siden hvor seilet ikke ble tatt ned. I Sigmunds skip lå en båtshake. Den grep Sigmund, og støtte den så hardt inn i siden på deres skip, at det straks lå med kjølen i været. Han støtte båtshaken inn i den siden av skipet hvor seilet var tatt ned, og til den side helte skipet alt for: det var det som gjorde at skipet gikk så hurtig rundt, for han drev til det av all sin makt. Her druknet fem mann av Tronds folk. Tore sa at de skulle drepe hver eneste mann de fikk tak i. Men det ville ikke Sigmund. Det var bedre, mente han, å gjøre dem skade og skam, og det så meget de kunne. Dermed skiltes de. Da sa Sigurd Torlaksson: «Nå gikk det som alltid før, når vi ville Sigmund til livs: til liten heder ble ferden for oss alle.» Han fikk skipet på rett kjøl, og reddet mange av mannskapet. Da Trond kom opp i skipet, sa han: «Til i dag har lykken fulgt Sigmund. Annerledes blir det nok nå. For når han ikke drepte oss denne gang, da han hadde det i sin makt å gjøre med oss hva han ville, må han være gått fra sans og samling. Men vi på vår side, vi skal fra denne stund drive hardt på, og ikke gi oss før vi har tatt Sigmunds liv.» De andre svarte, at det gikk de mer enn gjerne med på — og fór så hjem til Gata. Sommeren led, og de støtte ikke oftere sammen den gang. —

Nå hendte det engang, like før vinteren, at Trond samlet folk, og tok hjemmefra med seksti mann. «Vi skal ut og søke etter Sigmund,» sa han. «Jeg har drømt,» la han til, «at vi skal få fatt på ham denne gang.» De hadde to skip, og utvalt mannskap. Disse menn var i følge med Trond: Leiv Ossursson, Sigurd Torlaksson, Gaut den røde, en bonde fra Østerøy, som het Steingrim, og Tord den låge. Forruten dem Eldjarn Kamhatt, som da hadde vært hos Trond i lang tid. Som det før er fortalt, hadde Svinøy-Bjarne forlikt seg med Sigmund; siden la han seg ikke opp i denne strid. Trond og hans menn satte over til Skuvøy. Der trakk de skipene på land, og gikk alle opp på øya. Snart sto de ved oppgangen. Der holdt en av Sigmunds menn vakt. Eldjarn Kamhatt, som var kommet dit litt før de andre, støtte like på ham. I neste øyeblikk bar de våpen på hinannen, men begge stupte de utfor hammeren, så dette våpenskifte ble begges bane. Trond og de andre gikk nå opp til gården, og slo ring om den. Så uventet kom de, at ingen hadde hørt det minste til dem. De brøt opp dørene. Sigmund, og alle de menn han hadde hos seg, grep straks til våpen. Våpen hadde også Turid, Sigmunds hustru, og hun brukte dem så godt som noen mann. Trond lot bære ild på husene, og hans menn trengte hardt på: nå ville de ta gården, og det både med ild og våpen. Da dette hadde vart en stund, gikk Turid fram i døren, og sa: «Hvor lenge tenker du, Trond, å kjempe mot høvdingløse menn?» «Der talte du nok altfor sant,» svarte Trond, «Sigmund må ha kommet seg bort.» Trond gikk nå mot solen rundt gården, og plystret. Da kom han til munningen av en underjordisk gang, som lå et stykke borte fra gården. Der stakk han den ene hånd ned i jorden, førte den så opp til nesen, og sa: «Her har de gått alle tre, Sigmund, Tore og Einar.» Han gikk nå en stund og snuste — som hunder når de søker etter spor. Til de andre sa han at han ikke ville ha dem for nær innpå seg, og gikk nå til han kom til en bergkløft, som går tvers over Skuvøy. «Her har de vært,» sa han, «og her har Sigmund hoppet over, hva de så siden har gjort av seg. Nå skal vi skifte våre folk: Leiv Ossursson og Sigurd Torlaksson tar noen menn med seg, og går rundt den ene enden av kløften, jeg rundt den andre. Så skal vi møtes på den andre siden.» Litt etter sa Trond: «Nå er det tid, Sigmund, å gi deg til kjenne, om ditt mot er det samme som før, og du selv virkelig tror du er så mandig og djerv som du lenge har hatt ord for.» Det var da stummende mørkt. Straks etter sprang en mann over kløften mot Trond og hans menn. Han hogg med sverdet til Steingrim, Tronds granne, kløvde ham like ned i skuldrene, og sprang så straks baklengs over grøften igjen. Det var Sigmund. «Der fór Sigmund,» sa Trond. «Nå skal vi sette etter dem rundt enden av kløften.» Så gjorde de, og Leiv og Trond møttes med alle sine folk på den andre siden. Imens var Sigmund og hans to feller kommet opp på en hammer ute ved sjøen, og nå hørte de stemmer fra alle kanter. Da sa Tore: «Her får vi nå verge oss så godt vi kan.» «Ikke er jeg i stand til å verge meg,» sa Sigmund, «for jeg mistet nettopp mitt sverd, da jeg sprang baklengs over kløften. Vi får hoppe ut her fra hammeren, og legge oss på svøm.» «La oss det,» sa Tore, «vi vil gjøre som du vil.» Dette råd tok de nå: de hoppet ut i sjøen fra hammeren, og ga seg til å svømme. Da Trond hørte det plaske i sjøen, sa han: «Nå skal vi ta de båter vi kan få fatt i, og søke etter dem, noen på sjøen, andre på land.» De gjorde så, men fant dem ikke. —

Sigmund og hans venner hadde svømt en stund. De ville over til Suderøy. Det var en god sjømil dit, men kortere vei fantes ikke. Da de var kommet halvveis, sa Einar: «Her må vi nok skilles.» Sigmund svarte at det skulle ikke skje. «Legg deg på ryggen min, Einar,» sa han. Einar gjorde så, og Sigmund svømte videre. Da en stund var leden, sa Tore, som var like etter: «Hvor lenge vil du føre en død mann med deg, Sigmund frende?» «Nei — hvorfor skulle jeg også det?» svarte Sigmund. De svømte igjen, og kom så langt at bare fjerdeparten av veien var tilbake. Da sa Tore: «Hele vårt liv har vi to vært sammen, Sigmund frende, og holdt meget av hinannen. Men nå ser det ut til at det lir mot slutten av vårt samliv. Jeg holdt ut så lenge jeg kunne — nå kan jeg ikke mere. Men du må frelse ditt eget liv, og ikke bry deg om meg. For jeg vil bare være i veien; du setter livet til, frende, om du også skal ha meg å tenke på.» «Aldri skal vi to skilles på slik vis,» sa Sigmund, «enten skal vi komme i land begge — eller ingen av oss.» Sigmund tok Tore på ryggen. Da var Tore så avkreftet, at han neppe kunne holde seg fast, men Sigmund svømte til han kom til Suderøy. Sjøen brøt sterkt der ute ved øya, og så maktesløs var Sigmund, at han lå og drev med bølgene, snart fra land, og så innover mot stranden igjen. Tore ble skylt av ryggen hans, og druknet. Men Sigmund fikk til slutt slept seg opp. Da var han så svak at han ikke kunne gå, men måtte kravle seg opp i fjæra, og der la han seg ned i taren. Dagen holdt nå på å bryte fram, og han lå der til det ble lyst. —

Et stykke lenger oppe på øya lå en liten gård, som het Sandvik. Der bodde Torgrim Ille, Trond i Gatas leilending, en stor og sterk mann. Han hadde to sønner: Ormstein og Torstein. Samme morgen kom Torgrim Ille ned i fjæra. Mens han gikk der, med en vedøks i hånden, la han merke til et rødt klede som stakk fram av taren. Han karret i taren, og fikk se at det lå en mann der. Han spurte hvem det var, og Sigmund sa sitt navn. «Lite er det nå igjen av vår høvding,» sa Torgrim, «men hvorledes har det kunnet gå slik?» Sigmund fortalte alt som hadde hendt. Da kom Torgrims to sønner til, og Sigmund ba dem, både far og sønner, komme ham til hjelp. Torgrim ga seg god tid før han svarte. Isteden ga han seg til å hviske til sine sønner. «Så vidt jeg kan se,» sa han, «har Sigmund så meget gods på seg, at vi aldri har eid så stor rikdom. Heller aldri har jeg sett så stor gullring som hans, så jeg tenker det beste vi kan gjøre, er å drepe ham, og så gjemme ham bort. Det kommer aldri opp.» Hans sønner talte imot en stund, men samtykket til slutt. De gikk nå dit hvor Sigmund lå. Sønnene grep ham i håret, men Torgrim Ille hogg hodet av ham med vedøksen. Således var det den mandige Sigmund Brestesson lot sitt liv. Klærne, og alt som hadde noen verdi, tok de av ham. Så bar de ham opp under en jordbakke, og grov ham ned der. Tores lik var drevet på land. Det grov de ned ved siden av Sigmund, og skjulte dem begge.


Trond maner

Etter disse tidender fór Trond og hans menn hjem. Gården på Skuvøy ble berget, for det kom folk til. Det var ikke stort, det som brente, og få menn satte livet til der. Husfruen Turid, som ble kalt Meginekkja (13), styrte gården på Skuvøy etter sin husbond Sigmunds død. Der vokste hennes og Sigmunds barn opp, og det så ut til å bli dyktige folk av dem alle.

Trond og Leiv Ossursson la nå under seg alle Færøyene, og tok styret helt i sin hånd. Trond bød Turid Meginekkja og hennes sønner forlik, men det var de lite villige til. Heller ikke ble det noe av at Sigmunds sønner søkte hjelp hos høvdingene i Norge, for de var ennå for unge til det. Tiden led, og i noen år var alt rolig på øyene. Men så hendte det en dag, at Trond fikk Leiv Ossursson i tale, og sa til ham at han ville hjelpe ham til et godt gifte. «Hvor skal vi søke etter det?» spurte Leiv. «Jeg har tenkt på Tora Sigmundsdatter,» svarte Trond. «At det skulle føre til noe,» sa Leiv, «synes meg lite rimelig.» «Iallfall kan du ikke vente å få henne, hvis du ikke beiler,» svarte Trond. De tok nå noen mann med seg, og rodde over til Skuvøy, men så hjertelig ble de ikke nettopp mottatt. Trond og Leiv sa til Turid og hennes sønner at de var villige til å slutte forlik, hvis de gikk inn på, at de beste menn på øyene fikk dømme mellom dem. Men det var de lite for. Nå bar Trond fram sitt ærend: han beilet til Tora Sigmundsdatter på Leivs vegne, og sa at de på den måte lettest ville få et trygt forlik. Dessuten var det ikke så lite, det han ville skyte til av sitt eget gods, så Leivs kår ville bli meget bedre enn før. Alle var enige i at dette måtte kalles for et godt tilbud, men Tora selv svarte så: «Om meg tenker I visst alle, at jeg må være giftesyk. Men uten vilkår gir jeg ikke mitt samtykke, og det vilkår jeg for min del setter, er dette: hvis Leiv kan avlegge ed på at han ikke er min fars banemann, og heller ikke har fått andre til å drepe ham, da blir det Leivs sak å få full klarhet over fars død, så vi sikkert vet, både hvorledes han kom av dage, og hvem det var som voldte hans død — og når dette er gjort, da kan vi slutte forlik, så fremt min mor og mine brødre og våre andre frender og venner holder det for rådelig.» Dette syntes alle var vel talt og forstandig uttenkt.

Trond og Leiv lovte å gjøre som Tora ville, og således var begge parter blitt enige, før de skiltes. — Litt etter dette seilte Trond og Leiv ut fra Gata. De var tolv mann i alt på båten. De styrte mot Suderøy, for de ville inn til Torgrim Ille i Sandvik. Dette hendte noen år etter Sigmunds og Tores død. Det ble sent før de kom fram. De gikk opp til gården, og Torgrim tok vel imot Trond og hans menn. Trond og Torgrim gikk inn i selve stuen, men Leiv og de andre satt i forstuen, hvor det var tent ild opp for dem. Mellom Trond og Torgrim kom nå mangt og meget på tale, og Trond sa: «Hva tanker gjør folk seg om Sigmund Brestessons død, og det som ble hans bane?» «Det later ikke til at folk vet det så nøye,» svarte Torgrim. «Noen er kommet på den tanke, at I må ha funnet dem nede i fjæra eller ute på sjøen, og drept dem.» «En ond og urimelig tanke,» sa Trond, «for det visste alle, at vi ville Sigmunds død — hva grunn skulle vi så ha til å skjule drapet? Det er uvenner som taler så.» «Så er det andre som mener at de har svømt til de var helt sprengt, eller at Sigmund, som så ofte var mann for det enhver annen måtte gi seg på, har kommet seg i land et eller annet sted. Men der kan noen ha drept ham, og siden gjemt liket bort, for svømmingen har vel tatt det siste av hans krefter, sier de.» «Dette er rimelig tale,» sa Trond, «og så tror jeg også selv at det har gått for seg. Men hør nå, Torgrim: jeg har en mistanke om at det er du som har voldt Sigmunds død — er det ikke så ?» Torgrim nektet. «Du kommer ingen vei med å nekte,» sa Trond, «for alt sier meg at det er du og ingen annen som her er den skyldige.» Torgrim nektet som før. Trond lot da Leiv og Sigurd kalle, og sa at de skulle ha fotjern på Torgrim og hans sønner. Så ble gjort. De ble lagt i fotjern og godt bundet.

Trond hadde nå latt gjøre opp en stor ild i ildskålen. Så lot han fire grinder sette sammen i en firkant, ristet ni ruter til alle sider ut fra grindene, og satte seg på en stol mellom ilden og grindene. Han sa nå at ingen måtte tale til ham, og det var heller ikke noen som gjorde det. En stund satt han slik. Da det led om litt, kommer en mann inn i ildskålen. Han var våt over det hele. De kjente mannen: det var Einar Suderøying. Han går fram til ilden, strekker sine hender ut mot den, står der en stund — og går ut igjen. Nå gikk det igjen en tid. Da kommer atter en mann inn i ildskålen. Han går fram til ilden, retter sine hender ut mot den — og går ut. De så at det var Tore. Straks etter kommer igjen en inn, en stor mann. Han er helt blodig, og bærer hodet i hånden. Den mann kjente de alle: det var Sigmund Brestesson. Han står en stund på gulvet — og går så ut igjen. Da reiste Trond seg av stolen, trakk pusten tungt, og sa: «Nå kan I se hva det er som har voldt disse menns død. Einar, som ikke hadde så store krefter som de andre, har først gitt opp. Han er enten frosset ihjel eller druknet. Så er Tore død. Men Sigmund må ha svømt med Tore på ryggen, og det har han slitt seg ut på. Så må han ha kommet seg i land, og mens han lå der i fjæra, utpint og hjelpeløs, må det være disse menn som har drept ham, siden han viste seg for oss blodig og uten hode.» Tronds menn sa alle, at så måtte det ha gått for seg.

Nå ba Trond dem om å gjennomsøke hele gården. De gjorde så, men fant ikke noe merke etter ugjerningen. Torgrim og hans sønner nektet fremdeles, men Trond sa, at det ikke hjalp, hvor meget de nektet, og ba sine menn om å se bedre etter. En stor og gammel kiste sto der i ildskålen, og Trond spurte om de hadde sett etter i kisten. De svarte, at det hadde de ikke, og brøt den opp — men så vidt de kunne se, var der ikke annet enn noe gammelt skrap i den, og det sto de en stund og rotet i. Da sa Trond: «Få kisten hvelvet!» og så gjorde de. Da fant de en bunt med filler, som hadde ligget i kisten. Den ga de til Trond. Han løste den opp, og der var mange filler, den ene viklet om den annen, men til slutt fant Trond en stor gullring der. Den ringen kjente han igjen: det var den samme som Håkon jarl hadde gitt Sigmund Brestesson. Da Torgrim fikk dette å vite, tilsto han at han hadde drept Sigmund, og nå fortalte han alt, således som det hadde gått for seg; han viste dem også hvor Sigmund og Tore var gravd ned. Trond for nå hjem igjen, og Torgrim og hans sønner ble med ham. Sigmunds og Tores lik ble ført til Skuvøy, og jordet ved den kirke som Sigmund hadde latt bygge.


Kong Olav den hellige og færøyingene

Etter dette stevnet Trond ting i Torshavn. Der fortalte Torgrim og hans sønner, så hele tingalmuen hørte det, om Sigmunds drap og død. De tilsto at de hadde drept ham, og siden gjemt liket bort. Da de hadde fortalt dette, ble de hengt der på tinget; så var det de endte sitt liv.

Leiv og hans fosterfar Trond beilet nå atter til Tora. På samme tid sa de, at det forlik som Tora og alle hennes frender fant seg best tjent med, var også de villige til å gå inn på. Leiv fikk også Tora Sigmundsdatter til slutt, og trygt forlik ble sluttet. Leiv satte bo på sin fedrenegård Hov på Suderøy, og en tid framover var alt rolig på øyene. Toralv Sigmundsson giftet seg. Han satte bo på Dimun, og ble en god bonde.

Kyndige menn har skrevet og sagt, som rett og sant er: Når Island ikke medregnes, har kong Olav gjort alle de land skattskyldige som nå hører til Norge: først Orknøyene, så Hjaltland, Færøyene og Grønland. På kong Olavs bud, så fortelles det, kom i det niende år av hans kongedømme Gille lagmann, Leiv Ossursson, Toralv fra Dimun, og mange andre bondesønner til Norge fra Færøyene. Trond i Gata gjorde også alt rede til ferden. Men i siste øyeblikk ble han alvorlig syk, og kunne ikke bli med. Da færøyingene kom til Norge, kalte kong Olav dem til seg, og satte dem stevne. Der gjorde han dem kjent med den sak som var grunnen til at han hadde budsendt dem: han ville ha skatt av Færøyene. Men ikke det alene, færøyingene skulle også holde de lover som kongen fastsatte. På dette stevnet falt kongens ord så, at de skjønte han ønsket at de menn som var kommet til ham fra øyene, skulle binde seg til dette ved ed, så han derigjennom kunne få sikkerhet for at saken ble fremmet. Kongen sa til de færøyiske menn, at hvis de gikk inn på dette vilkår, skulle de gjeveste av dem bli hans håndgangne menn, komme til heder, og nyte godt av hans vennskap. Færøyingene syntes det gikk fram av kongens ord, at det var usikkert nok hva vending saken ville ta, om de ikke samtykket i kongens krav. Det ble holdt flere stevner, men til slutt ble det så at kongen fikk alt sitt satt gjennom: Leiv, Gille og Toralv tok tjeneste hos kongen, og ble hans hirdmenn, og alle færøyingene avla ed for kongen på å holde de lover og den rett som han fastsatte, og utrede de skatter som han gjorde krav på. Færøyingene gjorde alt rede til hjemferden, og da de skiltes, ga kongen vennegaver til dem som var blitt hans håndgangne menn. De seilte nå hjemover.

Men kongen lot utruste et skip, og med det sendte han menn over til øyene for å ta imot den skatt som færøyingene skulle utrede til ham. Det tok ikke lang tid før de seilte av sted, og det er å fortelle om deres ferd, at de ikke kom tilbake, og noen skatt kom det ikke neste sommer heller. Så sier folk, at de ikke er kommet til Færøyene, og at ingen har krevd skatt der. Ut på våren samme år kom et skip fra Norge inn til Færøyene. Det hadde bud med fra kong Olav, at en av hans hirdmenn, Leiv Ossursson, Gille lagmann, eller Toralv fra Dimun, skulle komme til ham. Da dette bud ble kjent på øyene, ble det talt meget om hva grunn kongen kunne ha til sin budsending, og alle mente at det ikke kunne legges ut på mer enn én måte: Kongen ville høre nærmere om den ulykke som hadde ramt to av hans skip. For så ble sagt — og det var også dem som holdt det for sant — at ikke én mann var kommet tilbake fra noen av de to skip kongen hadde sendt til Færøyene. Det ble nå avtalt mellom dem at Toralv skulle fare. Han gjorde alt seilklart på den byrdingen han hadde, og fikk fatt i mannskap. I alt ble det ti eller tolv mann med på ferden. Men mens de lå og ventet på bør, hendte det en godværsdag på Østerøy, at Trond kom inn i stuen og sa til Sigurd, Tord og Gaut, som lå på pallen der inne: «Så mangt hender i en manns levetid. Da jeg var ung, var det sjelden at folk som kan greie hva det skal være av arbeid, satt inne, eller lå og slang, når været var godt. I gamle dager ville folk ha funnet det lite rimelig, at det skulle være så meget mer tak og framferd i en mann som Toralv fra Dimun enn i eder. Den blir gammel nå, den byrdingen, jeg har stående nede i nøstet. Den holder vel på å råtne under tjærebræingen, tenker jeg, og her står hvert hus fullt av ull, men aldri blir den budt fram til salgs. Så skulle det ikke gå, om jeg var noen år yngre.» Sigurd sprang opp, og kalte på Tord og Gaut. Han ville ikke tåle slike hånsord, sa han — og de gikk ut, alle tre. De fikk nå fatt i huskarene, og satte byrdingen på vannet, førte så ladningen hen til skipssiden, og lastet. På få dager ble alt gjort klart til ferden. Også på det skip var det ti eller tolv mann. De og Toralv seilte hjemmefra på samme tid, og ute på havet kunne de hele tiden se fra skip til skip.

En kveld kom de i skumringen inn til Hernar (14), og ankret opp der. Sigurd la sitt skip lenger ute ved stranden, men det var bare et kort stykke vei fra skip til skip. Senere ut på kvelden, da det var blitt helt mørkt, ville Toralv og hans folk gå til ro. Men så hendte det at Toralv og en annen mann først måtte i land i et nødvendig ærend, og den mann som var med Toralv, fortalte senere selv, at nettopp som de skulle gå ned til skipet igjen, ble et klede kastet over hodet på ham, og han ble løftet opp fra jorden. I samme stund hørte han et brak. Så tok de ham imellom seg, bar ham hen til sjøkanten, svingte ham flere ganger fram og tilbake — og kastet ham ut på sjøen. Men han kom seg i land, og gikk tilbake til det sted hvor han og Toralv kom fra hinannen. Der fant han Toralv — men død, kløvd like ned i skuldrene. Da mannskapet på Toralvs skip spurte dette, bar de hans lik ut på skipet, og lot det stå der om natten.

Kong Olav var den gang i veitsle på Lygra, og det ble straks sendt bud til ham. Han lot hærpil gå rundt, og stevnet folk til tings, blant dem færøyingene på begge skipene. De møtte fram på tinget. Kongen var selv til stede der. Da tinget var satt, sto kongen opp, og sa: «Det er sjelden en spør slike tidender — og vel er det. Han som ble drept her, var en god mann, og vi tror han var sakløs. Er der noen her på tinget, som kjenner til hvem det er som har voldt denne ugjerning?» Ingen svarte. Da tok kongen igjen til orde, og sa: «Selv har jeg ingen grunn til å holde skjult hva jeg mener om denne sak: jeg har færøyingene mistenkt, og det har vel gått så for seg: Sigurd Torlaksson har drept den ene, og Tord den låge har kastet den annen i sjøen. Og hva det er som har drevet dem til dette, kan jeg også godt tenke meg: Toralv kan ha visst at mine menn virkelig er blitt drept der på øyene, og at det således var sant, det som vi hadde en mistanke om. Derfor har de vel ikke villet at Toralv skulle få fortelle at det var dem som gjorde seg skyldig i de mord og voldsgjerninger som ble øvd den gang.» Da kongen hadde endt sin tale, sto Sigurd Torlaksson opp, og sa: «Aldri har jeg talt på tinget for, så jeg vil vel ikke ha så lett for å finne de rette ord, men det får ikke hjelpe: i dag blir jeg nok nødt til å svare på kongens tale. Jeg skulle tro det må henge så sammen, at det kongen nettopp sa i sin tale, det har han fra folk med mindre vett og mer ondskap enn han, men at de er våre sanne uvenner, kan ingen være blind for. At jeg skulle ha villet skade Toralv, har lite for seg, for han var min fosterbror og gode venn. Men selv om dette hadde vært annerledes, og noe ondt var kommet på mellom meg og Toralv, er jeg da så klok at jeg ville ha valt å gjøre dette hjemme på Færøyene, og ikke her like for øynene på kongen. Vi fralegger oss all skyld, både jeg og hele mitt mannskap, og jeg er villig til å avlegge ed i saken, således som det fastsettes i eders lov. Men skulle I holde det for sikrere bevis, at jeg bærer jern, går jeg også med på det, og da skal I selv være til stede ved jernbyrden.» Da Sigurd hadde endt sin tale, var det mange som tok ordet for at han måtte få frigjøre seg. De sa til kongen at de syntes Sigurd hadde talt vel, og det ville nok vise seg at han var uskyldig. Kongen svarte; «Om denne mannen gjelder ett av to: Hvis folk har løyet denne sak på ham, er han en bra mann. Men i motsatt fall har vel ingen noensinne sett make til uvørent menneske. Jeg for min del tror helst det siste, men nå vil han vel snart selv vise hva som er tilfelle.» På folks bønn tok kongen imot at Sigurd stilte sikkerhet gjennom jernbyrden. Han skulle komme neste morgen til Lygra. Der skulle biskopen lede skirslen (15). Dermed sluttet tinget.

Kongen fór nå tilbake til Lygra, men Sigurd tok med sitt mannskap ut til skipet igjen. Det led da mot natt, og mørket falt hurtig på. Da sa Sigurd til mannskapet: «Sant å si, er vi ille ute. Det er ikke småting, det folk har løyet på oss, og denne kongen — han er både ful og tresk, så får han råde, er det lett å se hvorledes det vil gå. Først lot han Toralv drepe, og nå vil han gjøre oss til ubotamenn (16). Det er ingen sak for dem å gjøre jernbyrden floket for oss; den som innlater seg på det, med en slik konge, vil sikkert komme dårlig fra det. Nå står fjellgulen ut etter sundet. La oss derfor heise seilet til topps, og stevne ut på havet — så kan Trond selv fare hit en annen sommer, og selge ullen sin, om han vil. Men slipper jeg helskinnet fra det nå, kommer jeg vel neppe noensinne til Norge mer.» Færøyingene syntes at dette var en god utvei. De heiste seil og satte til havs om natten, det forteste de kunne, og seilte like til de kom til Færøyene. Da Trond hørte om deres ferd, ga han ondt fra seg, men så fikk han også svar på tiltale.


Karl den mørske

Kong Olav spurte snart at Sigurd og hans menn var borte. Da falt der harde ord om deres ferd. Flere, som før hadde nektet deres skyld, sa at nå så det allikevel ut til at de virkelig hadde gjort det de var siktet for. Selv sa kong Olav ikke stort om denne sak. Men at det var sant, det han før hadde hatt mistanke om — det kunne han ikke lenger være i tvil om, syntes han. Han fór nå videre til de veitsler som var stelt til for ham.

Ut på våren gjorde han seg rede til å fare fra Nidaros. En stor hær sluttet seg til ham, både fra Trøndelagen og fra andre steder rundt omkring nord i landet. Han stevnet da sørover — først til Møre. Her og i Romsdalen samlet han sitt ledingsfolk, fór så til Sunnmøre, og ved Herøyene lå han og ventet på hæren. Der holdt han ofte husting. For mangt og meget kom ham for øre, så han syntes han måtte rådføre seg med folk. På et av disse ting talte han om det tap av menn han hadde lidd på Færøyene. «Men den skatt,» sa han «som de har lovt meg, den kom aldri fram. Nå vil jeg sende menn over etter skatten.» Han la saken fram for både den ene og den annen av sine menn, men av alle fikk han samme svar: dette var et ærend de nødig ville påta seg. Da sto en mann opp på tinget, høy og svær, med djervt åsyn. Han hadde rød kjortel, sverd ved beltet, og et hoggspyd i hånden. Han tok til orde og sa: «Sant å si, så er det stor forskjell på folk her. I har en god konge, men han dårlige tjenere. I sier nei til et ærend han vil sende eder i, men før har I tatt imot vennegaver av ham, og han har hedret eder på mange måter. Jeg har hittil ikke vært noen venn av kongen, og han har vært min uvenn — av gode grunner, mener han sikkert selv. Men nå vil jeg, konge, tilby eder å fare i dette ærend, om I ikke kan få noen bedre til det.» Kongen svarte: «Hvem er denne djerve mann, som svarer på vår tale? Du har meget framfor andre menn, som her er. Du bød deg selv til å fare, men de som jeg ventet ville gjøre det med glede, de unnslo seg. Men jeg vet ikke det minste om deg, jeg kjenner ikke engang ditt navn.» «Navnet kan det alltid bli en råd med, konge; jeg heter Karl den mørske. Om meg har I visst hørt tale.» «Ja deg har jeg hørt tale om, Karl, og, sant å si, så har der vært tider, da du ikke skulle ha kunnet bære bud fra vårt møte, om vi to hadde støtt på hinannen. Men nå skal ikke jeg være verre mot deg enn du mot meg. Siden du tilbyr meg din hjelp, vil jeg ta imot den med takk. Kom til meg i dag, Karl, og vær min gjest — så skal vi tale om denne sak.» Karl svarte, at det skulle han, og dermed sluttet tinget. —

Karl den mørske hadde vært en stor viking, og en av de verste ransmenn. Kongen ville la ham drepe, og mer enn én gang hadde han sendt menn ut etter ham. Men Karl var ættstor, og i idrett kom få opp imot ham. Da det nå var avgjort at han skulle ut på denne ferd, forlikte kongen seg med ham, og fikk mer og mer til overs for ham. Han rustet ham ut på det beste, og sendte bud til Leiv Ossursson og Gille lagmann, som begge var kongens venner, at de skulle ta seg av Karl. Derfor lot han også Karl få jærtegn med. Så snart Karl var rede, satte han til havs. De var i alt tyve mann ombord. For god bør seilte de like til Færøyene, og la til i Torshavn på Strømøy. Siden ble det stevnet ting. Der møtte Trond fra Gata, Leiv og Gille, alle med mange menn; det ble derfor folksomt på tinget. Da de hadde tjeldet, og stelt alt til, gikk de hen til Karl den mørske. De hilste vennlig på hinannen, og Karl bar fram kong Olavs bud og jærtegn, og vennehilsen til Leiv og Gille. De tok alt vel opp, og bød Karl til seg. De lovte å fremme hans ærend, og hjelpe ham så godt de kunne. Det tok han med takk imot. Litt senere kom Trond igjen dit. Han hilste vennlig på Karl, og sa: «Jeg er glad over at en mann som du er kommet hit til landet med dette bud fra kongen, som vi alle plikter å lyde. Men nå vil jeg ikke vite av annet enn at du bor hos meg i vinter, og tar med deg så mange av dine menn som du selv vil. Du vil øke din heder ved det.» Karl svarte, at det alt var avgjort så, at han skulle ta inn hos Leiv. «Ellers ville jeg med glede ha tatt imot dette tilbud,» sa han. «Stor er den ære som her times Leiv,» sa Trond — «men er det ikke noe annet jeg kan hjelpe deg med?» Karl svarte, at det ville bli til stor hjelp for ham, om Trond kunne få inndrevet skatten på Østerøy og alle Norderøyene. Det hadde kongen sendt bud om, sa Trond, så det var ikke mer enn hans skyldighet å gjøre det for ham. Da gikk Trond tilbake til sin bod, og på det tinget hendte ikke mer.

Karl tok inn hos Leiv Ossursson, og bodde hos ham ut over vinteren. Leiv krevde inn skatten på Strømøy, og på alle øyene sønnenfor. Ut på våren ble Trond meget syk. Han fikk øyeverk, og andre sykdommer kom til. Allikevel gjorde han seg, som vanlig, rede til tingferden. Da han kom til tinget, og hadde satt opp sin bod, lot han den dekke innvendig med sort klede, så dagslyset ikke skulle skjære så sterkt i øynene som ellers. Da tinget hadde vart noen dager, gikk Leiv og Karl til Tronds bod, og mange menn var i følge med dem. Da de kom dit, sto noen menn utenfor. Leiv spurte om Trond var inne i boden., De svarte at det var han. Da sa Leiv at de skulle be ham komme ut: «Karl og jeg har et ærend til ham.» Men de kom tilbake og sa at Trond hadde øyeverk, så han kunne ikke komme ut; Leiv og Karl måtte derfor gå inn. Leiv sa til sine menn at de skulle fare varlig, når de kom inn i boden. «Treng ikke på,» sa han, «men la den gå først ut, som kommer sist inn.» Først gikk Leiv inn, så Karl og hans feller. Alle var fullt væpnet, som var det et slag de gikk til. Leiv gikk inn i boden, der det var mørkt, og spurte hvor Trond var. Trond svarte, og hilste ham. Leiv hilste igjen, og spurte om han hadde krevd inn noe av skatten på Norderøyene, eller hvorledes det ble med å få oppgjør for det sølvet. Trond svarte at det ikke var gått ham av minne, det som han og Karl hadde talt om, og at det skulle bli gjort rede for skatten. «Her er en pung, Leiv, som du skal ta imot. Det er sølv i den.» Leiv så seg om i boden. Han la merke til at der var få folk der inne: noen lå på pallen, men få satt oppe. Han gikk nå hen til Trond, og tok imot pungen. Den bar han lenger fram i boden, der det var lyst, og helte sølvet ned i sitt skjold, rotet i det med hånden, og sa at Karl skulle se på pengene. De sto nå og så på dem en stund. Da spurte Karl hva Leiv syntes om dem. «Jeg tror,» svarte han, «at alt hva der finnes på Norderøyene av dårlig sølv, ligger her.» Det hørte Trond og spurte: «Er ikke sølvet godt?» «Nei,» svarte Leiv. «Har du sett make til nidinger!» sa Trond; «mine frender er da ikke å lite på i noe. Her i vår sendte jeg dem til Norderøyene for å kreve inn skatten, for selv har jeg ikke vært arbeidsfør i det siste. Men de har latt seg betale av bøndene for å ta som skatt falsk sølv som ingen vil ha . . . Men nå, Leiv, får du se på det sølvet som er kommet inn for landskyld.» Leiv bar sølvet tilbake, og tok imot en annen pung. Den gikk han hen til Karl med, og de så nøye på pengene. Karl spurte hva Leiv syntes om det sølvet. «Dårlig,» svarte han, «men ikke så å forstå, at en ikke skulle kunne ta det for en gjeld det ikke var truffet så nøye avtale om — men for kong Olav tar jeg ikke imot disse penger.» En mann, som lå på pallen, med fellen over hodet, kastet den av seg, og sa: «Det er sant, når det heter med et gammelt ord: jo eldre, dess mindre manns mot og hjerte. Så går det også deg, Trond. Du lar Karl den mørske vrake pengene dine hele dagen.» Det var Gaut den røde. Trond sprang opp ved Gauts ord, og ute av seg selv av sinne, gikk han løs på sine frender med de verste skjellsord. Da han endelig ble rolig, sa han til Leiv, at han skulle gi ham det sølvet tilbake. «Men ta denne pungen her,» sa han. «Mine leilendinger kom med den i vår, og vel ser jeg dårlig, men egen hånd er nå likevel troest.» Da var det igjen en mann som reiste seg fra benken. Det var Tord den låge, og han sa: «Vi får høre litt av hvert her. Det er han Karl den mørske vi har å takke for det, og han burde ikke gjøre det for ingenting.» Leiv tok imot sølvet, og bar det straks hen til Karl. Da de hadde sett på det, sa Leiv: «Det trengs ikke å se lenge på dette sølvet. Her er den ene penning bedre enn den annen. Disse penger vil vi ha. Og nå, Trond, må du få en mann til å se på, mens det veies.» Trond svarte, at han ikke kunne få noen bedre enn Leiv selv til å se på det for ham. Leiv og Karl gikk nå ut begge to. Like utenfor boden satte de seg ned, og veide sølvet. Karl tok hjelmen av hodet, og helte sølvet ned i den, alt ettersom det ble veid.
Erik Werenskiold: Leiv kalles til Gille lagmands bod.
Da så de en mann gå hen imot seg. Han hadde en piggstav i hånden, sid hatt på hodet, og en kort, grønn kappe over skuldrene, var barbent, og gikk i linbrok, som var knyttet rundt benene. Han satte piggstaven ned i vollen, og i det samme han gikk, sa han: «Se til, du Møre-Karl, at du ikke får noe mén av piggstaven min.» Litt etter kom noen menn, fullt væpnet, og ropte på Leiv Ossursson: han måtte komme til Gille lagmanns bod, og det det forteste han kunne. «Sigurd Torlaksson,» sa de, «sprang inn gjennom tjelddekket, og ga en av Gilles menn banesår.» Leiv sprang opp, og gikk med én gang, og med ham alle de menn som hørte til hans bod, men Karl ble tilbake, og østmennene sto i ring om ham. Da sprang Gaut den røde til, og hogg med en håndøks over skuldrene på mennene. Det hogget ramte Karl i hodet, men hardt såret ble han ikke. Tord den låge rykket opp den piggstaven som sto i jorden. Med den klemte han til øksehammeren så øksen gikk langt inn i hjernen. I det samme kom en mengde folk styrtende ut fra Tronds bod. Karl ble båret død ut. Trond bar seg ille over dette verk, og tilbød pengebøter for sine frender, men Leiv og Gille, som var ettermålsmenn, ville ikke ta imot bøter. Sigurd ble da lyst utleg for overfall på en av Gilles menn, og Tord og Gaut for Karls drap. Østmennene gjorde seg nå seilklare, og fór tilbake til kong Olav på det skip som Karl var kommet over til Færøyene med, men på den tid ble det ufred i Norge, så det skulle ikke times kongen å få dette hevnet.

Nå er det ikke mer å fortelle om det som hendte på øyene fordi kong Olav krevde skatt der. Men senere, etter Karl den mørskes død, ble det megen strid og trette mellom Trond i Gata, Leiv Ossursson og Gille lagmann — og om det går det mange frasagn.


Trond og hans frender

Etter Karl den mørskes drap, og overfallet på en av Gilles menn, var Tronds frender Sigurd Torlaksson, Gaut den røde og Tord den låge blitt landsforvist, og måtte bort fra Færøyene. Trond ga dem et skip og litt gods. Men de syntes han utstyrte dem dårlig, og gikk hardt i rette med ham: han hadde slått deres fedrenearv under seg, sa de, og ville ikke ut med noe av den. Trond svarte, at de hadde fått meget mer enn de skulle ha; i lang tid hadde han sørget for dem, og ofte gitt dem gods — men liten takk hadde han hatt for det. Sigurd og de to andre satte nå til havs. De var i alt tolv mann ombord. Det gikk det ord at de tenkte seg til Island. Men de hadde ikke vært lenge i sjøen, før de fikk sterk storm, og uværet holdt på nesten en hel uke. Det visste alle som var på land, at dette var det verste vær Sigurd og hans menn kunne komme ut for, og folk mente det var lite håp for dem. Da det led ut på høsten, ble det funnet vrakstumper av deres skip på Østerøy, og da vinteren kom, ble det ofte sett gjenferd i Gata og rundt omkring på Østerøy. Tronds frender viste seg ofte, og folk hadde stort mén av dette: noen brakk benene, eller kom på annen vis til skade. Trond var de ofte ute etter; han torde aldri gå alene noen steder. Det ble talt meget om dette.

Da det led mot slutten av vinteren, sendte Trond bud til Leiv Ossursson: han ville ha et møte med ham. Det hadde de også, og der sa Trond: «Forrige sommer var vi ille ute, fostersønn! Det var nær ved at hele tingalmuen hadde røket sammen. Nå ville jeg gjerne at det etter vårt råd ble lov at folk aldri møtte fram med våpen til tinget, hvor de skal avgjøre sine rettssaker og forliksmål.» Leiv svarte, at det var vel talt — «og om dette,» la han til, «skal vi høre min frende Gille lagmanns råd.» Gille og Leiv var søstersønner. De møttes nå alle og rådslo om dette. Gille svarte Leiv så: «Utrygt synes det meg å tro på Trond. Men så meget kan vi gå inn på, at alle vi håndgangne menn, og noen av dem som følger oss, bærer våpen. Men almuen skal være våpenløs.» Således ble det også på stedet avgjort.

Trond i Gata
Vinteren led til ende, og neste sommer kom folk til Strømøy ting. Nå bar det så til en dag, at Gille og Leiv gikk fra sin bod opp på en høyde der på øya. Der satt de og talte sammen, og så utover mot øst, der hvor solen sto opp. Da la de merke til at folk gikk i land på det nesset som lå der. Det var ikke få: de telte opp til tredve mann. Fagre skjold og blanke hjelmer, økser og spyd blinket i solen: de kunne nok bryte seg vei, de hardhauser som kom der. En av dem, en høy mann, med djervt åsyn, gikk foran. Han hadde rød kjortel, hjelm på hodet, og et stort hoggspyd i hånden. Skjoldet var malt i blått og gult. I den mannen syntes de de kjente igjen Sigurd Torlaksson. Etter ham kom en mann, kraftig bygd, med rød kjortel og rødt skjold. Også denne mannen syntes de de skulle kjenne: det var sikkert Tord den låge. Den tredje hadde rødt skjold. På det var det malt et menneskehode. Han bar en stor øks i hånden: det var Gaut den røde. Leiv og Gille gikk hurtig tilbake til sine boder. Sigurd og hans menn kom like etter, alle var vel væpnet. Da kom Trond ut fra sin bod. Han, og mange menn med ham, alle væpnet, gikk for å møte Sigurd og hans feller. Leiv og Gille hadde få folk mot Trond. Men det som skilte mest, var at så få av dem hadde våpen. Trond og hans frender gikk hen til Leivs og Gilles flokk. Da sa Trond: «Det har båret så til, Leiv fostersonn, at mine frender, som nylig i all hast fór bort fra Færøyene, er kommet tilbake. Nå vil jeg ikke finne meg i at vi frender alltid skal gi tapt like overfor deg og Gille. Her er to vilkår å velge mellom: det ene er at jeg alene dømmer mellom eder. Men vil I ikke det, vil heller ikke jeg holde dem tilbake fra det som de da kan ta seg for.» Leiv og Gille skjønte at de denne gang ikke hadde folk nok til å ta kampen opp mot Trond. De valte derfor å legge hele saken inn under hans dom. Trond sa fram dommen med det samme — han ville ikke bli klokere siden, sa han. «Så dømmer jeg,» sa Trond: «Før har mine frender vært landsforviste — men fra nå av skal de ha full frihet til å ferdes hvor de vil her på øyene. Bøter skal ikke utredes fra noen av sidene. Så vil jeg skifte herredømmet her på Færøyene, at jeg har den ene tredjedel, Leiv den annen, og Sigmunds sønner den tredje. Lenge nok har dette rike vært årsak til hat og misunnelse, det har vært som et ben hundene bites om. Og så hadde jeg tenkt, Leiv fostersønn,» sa Trond, «at Sigmund, sønnen din, kunne komme hjem til meg, og bli fostret der. Den godhet vil jeg ennå vise deg.» Leiv svarte: «Med oppfostringen av barnet får det bli som Tora synes — enten hun vil at hennes sønn skal komme til deg, eller bli hjemme hos oss.» Dermed skiltes de.

Da Tora spurte at Trond ville fostre barnet, sa hun: «Kan være at jeg ser annerledes på dette enn du. Men får jeg råde, skal ikke Sigmund la denne oppfostringen gå fra seg. For i mine øyne har Trond meget framfor de fleste andre menn» — og det ble så, at Sigmund, Toras og Leivs sønn, kom i oppfostring hos Trond. Han var den gang tre år gammel. Det så ut til å være godt mannsemne i gutten, og der i Gata vokste han nå opp. —

På den tid da Svein var konge i Norge, og hans mor Alfiva satt ved styret sammen med ham, bodde Sigurd, Tord og Gaut den røde hjemme hos Trond i Gata. Så fortelles, at Trond ikke var gift. Men en datter hadde han. Hun het Gudrun. Da Tronds frender hadde vært en tid hos ham, talte han til dem, og sa at så late og trege folk ville han ikke ha lenger hos seg. Sigurd ga ham ikke noe etter i svaret: han lot ham høre at han alltid hadde unt sine frender det verste, og holdt hans fedrenearv tilbake for ham. De kom opp i en hissig ordstrid — men siden fór frendene bort alle tre. De tok til Strømøy, den folkerikeste av Færøyene. Der bodde en mann, som het Torhall den rike. Birna, Strømøy-Birna, som folk kalte henne, var hans hustru, en ferm og staut kvinne, men litt stor på det.

Torhall tok den gang til å trekke på årene. Det var sine penger han kunne takke for at Birna var blitt hans hustru. Så godt som hver mann hadde Torhall penger til gode hos, men det han fikk inn, var ofte lite nok. Så snart Sigurd, Tord og Gaut kom til Strømøy, fikk de Torhall i tale. Sigurd sa da til ham, at han var villig til å kreve inn de mest usikre av de penger han hadde til gode, mot at han fikk halvparten selv. Ble det nødvendig å saksøke folk, ville han for sitt arbeid ha det han trengte til søksmålet, men bonden skulle få halvdelen av det han fikk inn. Torhall fant vilkårene stride nok, men enden ble at han gikk inn på dem. Sigurd fór nå vidt omkring på Færøyene og drev inn gjelden for Torhall. Fant han det påkrevd, var han ikke sen med å saksøke folk. På kort tid fikk han inn en mengde penger, og ble en rik mann. En tid framover ble Sigurd og hans to frender boende hos Torhall. Sigurd og Birna talte ofte sammen, og blant folk ble det sagt, at det mellom de to var mer enn det skulle være. Da vinteren led til ende, og våren kom, sa Sigurd til Torhall, at nå syntes han det måtte bli det beste, om de to hadde gårdsbruket sammen. Selv var Torhall lite for dette. Hadde det ikke vært for hustruens skyld, ville han aldri ha gått med på det. Men hun la seg i det, og så lot han henne råde. Sigurd og Birna tok nå makten, og nektet seg ikke noe lenger. De så ikke engang til den side hvor Torhall var, men styrte med alt som de selv ville. —

Ut på sommeren hendte det, at et skip, som stevnet inn mot Færøyene, strandet ved Suderøy. Skipet ble vrak, og meget av godset gikk tapt. Det var tolv mann ombord. Av dem ble fem borte; syv slapp fra det med livet, og kom seg i land. Blant dem var Havgrim, Bjarngrim og Hergrim — tre brødre, og skipets eiere. De holdt på å slippe opp for mat og annet som de trengte. Frendene Sigurd, Tord og Gaut gikk hen til dem en dag. Der sa Sigurd, at han skjønte de var ille stedt, og bød dem hjem til seg alle tre. Torhall syntes at dette var blitt avgjort for brått, og talte med Birna om det. Men Sigurd sa at det som gikk til for å ha dem, skulle falle på ham. De bodde nå der på gården. Der ble stelt godt for dem — de hadde det bedre enn Torhall selv. Torhall bonde var meget nøye på det. Han og Bjarngrim trettet ofte, og en kveld, mens alle satt inne i stuen, ble det krangel igjen. Torhall hadde en kjepp i hånden. Den satt han der på benken og svingte med, mens han snakket seg opp i et helt sinne. Men da han ikke så godt, kom kjeppen like i nesen på Bjarngrim. Han ble så sint at han ikke kunne styre seg, men grep etter øksen og ville sette den i hodet på Torhall. I samme stund sprang Sigurd til. Han tok et fast tak i ham, og sa at han ville få dem forlikte — og det ble de også. De var nå der utover vinteren, men siden den dag så de skjevt til hinannen, Torhall og brødrene.

Vinteren led. Da sa Sigurd at han gjerne ville være dem til hjelp på et eller annet vis. Han ga dem en god byrding, som Torhall og han eide sammen. Det gikk nå som før: Torhall likte ikke dette, og hans hustru måtte til før han ga seg. Sigurd ga dem mat med. De gikk ombord, og lå på skipet om natten, men om dagen gikk de hjem til gården. En morgen, mens de lå der seilklare, hadde de også tatt veien dit. Sigurd var ikke hjemme. Han var ute og holdt på med noe arbeid han måtte ha unnagjort. De ble der utover dagen. Sigurd kom hjem, og gikk inn for å spise, men da hadde handelsmennene tatt ned til skipet igjen. I det samme Sigurd satte seg til bords, spurte han hvor Torhall bonde var. Det ble svart: «Han ligger vel og sover.» «Det er en unaturlig søvn,» sa Sigurd, «men er han påkledt eller ikke? Vi får vente på ham med maten.» Folk gikk inn i skålen. Der lå Torhall og sov i sin seng. Det sa de til Sigurd. Han sprang fra bordet og gikk inn til Torhall — like hen til sengen. Med én gang sto det klart for ham at Torhall var død. Sigurd tok klærne av ham, og så at sengen var full av blod. Under den venstre arm fant han et sår. Der var han blitt stukket med et smalt jern like inn i hjertet. «Dette var en stygg ugjerning,» sa Sigurd. «Det må være den usalige Bjarngrim som har gjort det. Han synes vel han har hevnet det slaget med kjeppen nå. Men blir det så sant en råd, skal vi hevne dette. La oss derfor skynde oss ned til skipet.» Og så gjorde de. De sprang ned til skipet, alle væpnet, Sigurd med en stor øks i hånden. Han bar seg stygt for drapet; brødrene på skipet hørte ham banne og sverge, og fór opp — men i det samme sprang Sigurd ombord — og inn på Bjarngrim. Med begge hender hogg han til ham med øksen, så hele øksebladet trengte inn i brystet. Han døde på stedet. Tord den låge hogg Havgrim i skulderen med sitt sverd. Det skar seg igjennom langs hele siden, så armen gikk av. Også han falt død om. Gaut den røde hogg en øks i hodet på Hergrim, og kløvde ham ned i skuldrene. Da de var døde alle tre, sa Sigurd at han ikke ville gjøre noe med dem som var tilbake, men godset som var igjen etter brødrene, ville han ha. Det var ikke stort. Sigurd og hans frender fór hjem med dette gods. Selv syntes Sigurd at han hadde hevnet Torhall bonde vel. Men blant folk ble det snakket meget om Torhalls død, og Sigurd og frendene fikk et stygt ord på seg. Sigurd ble gift med Birna, og styrte gården sammen med henne. Torhall og Birna hadde mange barn.

En mann het Torvald. Han bodde på Sandøy. Hans hustru het Torbera. Han var en holden mann, og litt opp i årene da dette hendte. Gaut den røde kom til Torvald, og tilbød seg å inndrive de penger han hadde til gode hos folk han ikke ventet å få stort av. Avtalen mellom dem var omtrent den samme som mellom Torhall og Sigurd. Gaut var hos Torvald like lenge som hos Sigurd. Snart tok folk til å snakke om at Gaut nærmet seg Torbera mer enn sømmelig var. Han la seg opp mange penger. Engang kom det en mann, som Torvald hadde penger til gode hos. Det var en fisker. Om kvelden satt folk i mørket inne i stuen. Da krevde Torvald fiskeren, men fikk et trevent og grovt svar, og ingen penger. Gaut og noen andre menn gikk der i mørket og drev på gulvet. Før de visste ordet av det, sa Torvald: «Usalige mann! Stikker du kniven i brystet på en gammel og sakløs mann!» Han lente seg tilbake mot veggen, og døde med det samme. Da Gaut hørte dette, sprang han straks inn på fiskeren og ga ham banehogg — så skulle ikke han få gjort flere ulykker, sa han. Gaut overtok gårdsbruket sammen med enken, og giftet seg med henne.


Siste kamp

En mann het Leiv. Han var sønn av Tore Beinesson. Han hadde handelsskip, og seilte mellom Norge og Færøyene. Han satt godt i det. Når han kom til Færøyene, bodde han snart hos Leiv Ossursson, snart hos Turid Meginekkja og hennes sønner. En gang da Leiv Toresson kom med sitt skip til Færøyene, bar det så til, at Sigurd Torlaksson bød ham hjem til seg på Strømøy. Det tok han imot. Leiv Ossursson kom ned til skipet. Der spurte han at hans navne skulle ta inn hos Sigurd. Han syntes lite om det, og sa at dette ikke var etter hans hode: han kunne ha bodd på Suderøy, hjemme hos ham, hvor døren alltid sto åpen for ham. Leiv svarte at nå fikk det være som det var, og tok til Strømoy for å bo hos Sigurd. Sigurd var alltid vennlig mot ham. Ved bordet hadde han sin plass ved siden av Sigurd selv. Han ble hos Sigurd utover vinteren, og hadde det godt der i huset. Våren etter, så fortelles det, sa Sigurd en dag at han tok hen til en av sine naboer, som het Bjørn, for å kreve ham for noen penger han skyldte ham. «Og du, Leiv,» sa han, «får bli med, og legge deg imellom, så det kunne komme til et forlik mellom Bjørn og meg. For Bjørn slår seg alltid vrang. Disse penger skulle jeg hatt for lenge siden, men det har vært uråd å få noe av ham.» Leiv svarte, at siden han så gjerne ville det, skulle han bli med — og de gikk sammen til Bjørn. Sigurd krevde ham for pengene, men fikk et grovt svar. Det ble nå et svare oppstyr: Bjørn hogg etter Sigurd. I det samme sprang Leiv imellom, så øksen kom like i hodet på ham; han falt død om. Da fór Sigurd inn på Bjørn, og hogg til. Det hogget ble hans bane. Dette kom nå ut. Sigurd var den eneste som kunne fortelle om drapet. Han hadde alt før et dårlig ord på seg — det ble ikke bedre nå.

Leiv Ossursson måtte høre meget ondt av Turid Meginekkja og hennes datter, Tora, fordi han aldri rørte så meget som en finger, hvor stor den var, den skam som gikk ut over dem. De møtte ham med kulde, og la ham for hat — men han fant seg i alt, rolig og tålmodig. Så tok han det, det var mor og datter enige om, fordi han var uten manns mot, og ikke evnet å ta seg sammen. Leiv Toressons død gikk sterkt inn på dem begge, og selv mente de at det ikke kunne være noen annen enn Sigurd som hadde drept ham.

Det fortelles at Turid en gang drømte at hennes husbond, Sigmund Brestesson, sto lyslevende for henne og sa: «Det er virkelig meg du ser. Jeg er kommet til deg, og det er Gud som har gitt meg lov til det. Vær ikke hard og ond mot Leiv. Ti ham skal det times å hevne den skam som er ført over eder.» Da våknet Turid, og fortalte drømmen til sin datter. Fra den stund var de vennligere mot Leiv enn før. —

Det er nå å fortelle, at et skip stevnet inn mot Færøyene, og ankret opp ved Strømøy. Like ved ankerplassen bodde en mann som het Skofte. Sigurds gård lå heller ikke langt borte. De var atten mann ombord, alle norske. Han som førte skipet, het Arnljot. Skofte fikk arbeid hos kjøpmennene. Han gjorde god nytte for seg; de likte ham også godt. Arnljot og Skofte sto en dag og talte sammen. Da sa Arnljot: «Til deg kan jeg tale åpent: Bjarngrim og hans brødre, som Sigurd Torlaksson og hans frender drepte, var mine sønner. Nå skulle jeg ønske du ville gi meg et råd, så jeg kom Sigurd og frendene inn på livet, og fikk hevnet mine sønner.» Skofte svarte, at han ikke skyldte Sigurd noe, og lovte å gi ham et ord, så snart tiden var inne til å ta Sigurd og frendene.

Nå hendte det ut på sommeren, at de tre frender Sigurd, Tord og Gaut rodde over til en av øyene for å hente sauer til slakt. For færøyingene har ferskt kjøtt til alle årets tider — det er så skikken der. Så snart de var kommet vel av sted, sendte Skofte bud til Arnljot, og handelsmennene gjorde seg straks klar. De tok en av skipsbåtene, og satte over til den øya hvor Sigurd og frendene var gått i land før. De var femten mann. Tolv gikk opp på øya, men tre holdt vakt ved båten. Sigurd og hans menn så disse menn komme opp på øya, og talte seg imellom om hvem det kunne være. De la merke til at de hadde fargede klær, og bar våpen. «Kan hende,» sa Sigurd, «at det er kjøpmennene, som har ligget her i sommer, og kan være at de har hatt annet for enn bare å drive kjøpmannskap. Kanskje er det oss det gjelder — i så fall får vi holde oss rede, og gå imot dem. Men da skal vi gjøre som Sigmund Brestesson: vi springer, hver til sin kant; siden møtes vi alle nede ved båten vår.» Ikke før ser Arnljot dem komme, så egger han sine menn til å gå på og hevne hans sønner. Sigurd og de to andre sprang, hver sin vei, og møttes alle ved båten nede i fjæra. Der kom Arnljot og hans folk settende etter. En av hans menn fór inn på Sigurd, men Sigurd hogg til ham, så begge benene gikk av ovenfor kneet. Det ble hans bane. Tord drepte en mann til, Gaut en tredje. De sprang nå ombord i sin egen båt. De rodde langs med øya, og kom seg hen til skipsbåten. I den var det tre mann. Sigurd sprang inn i båten. Der drepte han den ene, og skjøv de to andre overbord. Båten tok de, og rodde hjem med begge farkoster. Sigurd fikk fatt i folk, og rodde over til øya igjen. Der gikk de alle i land. Østmennene ville verge seg, og samlet seg hurtig. Tord den låge sa: «Det er mitt råd, Sigurd frende, å gi disse menn grid. For med dem kan vi gjøre hva vi selv finner for godt. Dessuten har vi før gjort Arnljot stor skade.» «Det er vel talt,» svarte Sigurd. «Men gir vi dem grid, skal de la meg alene råde for alt,» — og det gikk så, at de ga Sigurd rett til å dømme i egen sak. Han dømte at Arnljot skulle utrede tre mannebøter for hver av dem. Alle de penger måtte Arnljot ut med — det var hva han fikk i bøter for sine sønner. Han fór nå bort fra Færøyene. Selv hørte han hjemme på Suderøyene. Da Sigurd spurte Skoftes svik, sa han til ham at han skulle spare hans liv, men bort fra Færøyene måtte han. Han fór til Norge. På Færøyene var han siden utleg mann. —

Det som så hendte var, at Sigurd Torlaksson sa til sin bror at nå var det på tide at han så seg om etter et gifte. Tord spurte om han hadde tenkt på noen til hustru for ham. Sigurd svarte: «Et gifte vet jeg om, og der går jeg så visst ikke døren forbi. For det holder jeg for det beste her på øyene: det er Turid Meginekkja.» «Så høyt hadde jeg ikke tenkt meg,» svarte Tord. «Beiler vi ikke,» svarte Sigurd, «kan du iallfall ikke få henne.» «Selv vil jeg ikke ta noe skritt i denne sak,» sa Tord. «Det er lite trolig at hun vil gifte seg med meg. Men vil du, kan du alltid prøve.» Den neste dag fór Sigurd til Skuvøy, og bar fram sitt ærend. Turid trakk på det. Men da han la saken nærmere fram, fikk han det svar at hun ville rådføre seg med sine venner og sønner. «Og hva tanker det kan sette meg på,» sa hun, «skal du få bud om.» Sigurd fór hjem, og fortalte at hennes svar ga godt håp. «Dette går underlig til,» sa Tord. «Det bæres meg for, at hun ikke mener det alvorlig.» Turid fortalte sin måg Leiv og sin datter Tora, at Sigurd hadde beilet til henne på Tords vegne. Tora spurte henne, hva hun hadde svart. Hun hadde vist dem fra seg, sa hun, men lempeligere enn hun i grunnen hadde villet. «Men du, Tora,» sa hun, «hva vil du råde meg til?» «Får jeg råde,» sa Tora, «skal du ikke vise ham fra deg, om du i det hele tenker på å få hevnet den skam som er ført over oss. Så vidt jeg kan se, må dette være det beste agn til å lokke dem med. Men det trengs ikke at jeg legger min mor ord i munnen, for hun kjenner nok de rette grep med snøret, og vil drage det så fint at de ingenting skjønner, men biter på, og blir sittende fast på kroken.» Leiv var enig med Tora. Nå, sa han, ville han sette alt inn på at de omsider fikk den lønn de fortjente.

De avtalte en dag, da Sigurd og Tord skulle komme for å få saken avgjort. Da sa Leiv: «Han så langt fram, Trond, den gang han bød seg til å fostre vårt barn. Det gir jeg deg skylden for, Tora. Det blir Sigmunds, vår sønns død, hvis han er hos Trond, når vi nå endelig får gjort opp med Sigurd.» «Han skal ikke bli lenger hos ham nå,» sa Tora. «Det er best vi setter over til Østerøy. Der tar du så inn hos Trond, din fosterfar.» Det ble alle enige om. Leiv og hans hustru satte nå over til Østerøy. Fem mann ble i følge med dem. Båten tok sjø inn ut over dagen, så mennene ble våte til skinnet, men Tora gikk fri sjøene. De kom vel fram, og gikk opp til gården Gata. Trond tok godt imot dem. Han lot tenne opp en ild for mennene, men Tora ble fulgt inn i en stue. Der fikk hun Sigmund, sønnen sin, inn til seg. Han var nå ni år. Det så ut til å være en gløgg gutt. Hun spurte ham, hva Trond hadde lært ham, og han svarte, at nå kunne han alle slags søksmål og hva det var for bøter han hadde rett til å kreve både for seg selv og andre — alt det hadde han greitt for seg. Da spurte hun ham hva fosterfaren hadde lært ham av den hellige tro, og gutten svarte: «Pater noster og Credo (17).» Det skulle hun gjerne høre, sa hun, og gutten gjorde som hun ba om. Hun syntes det var nokså bra, det fadervår han sang, men Tronds Credo lød så:

«Ene går jeg ei ut,
Fire meg følger,
Bønnen fram jeg bærer,
For meg, for Kristus.
Syv salmer synger jeg.
Ta meg, Gud, i din varetekt!»

I det samme kom Trond inn i stuen. Han spurte hva de talte om, og Tora svarte, at Sigmund, sønnen hennes, hadde sagt fram det som Trond hadde lært ham av den hellige tro. «Men Credo,» sa hun, «er ikke til å kjenne igjen i det du har lært ham.» «Med det har det seg så, det vet du selv,» sa Trond, «at Kristus hadde tolv disipler, eller flere, og hver av dem hadde sitt Credo. Nå har jeg mitt Credo, men du det som du har lært. Der er mange Credoer; det er alltid så med slike ting, at det ikke er rett bare på en måte.» Mer ble det ikke talt om dette.

Om kvelden ble det spist og drukket godt, og Trond var i godlaget. En fikk stelle til der i stuen, sa han, og re opp flatseng på golvet. Leiv svarte, at det var bra så. Men Tora sa til Trond, at Sigmund måtte få ligge inne hos henne om natten; så kunne han fortelle henne hvorledes han hadde hatt det. «Nei, det kan han ikke,» sa Trond, «da får jeg ikke blund på øynene i natt.» «I dette må du la meg få min vilje, kjære Trond,» sa hun — og det ble så at gutten lå hos dem. Trond hadde et lite kammers for seg selv. Han og et par mann sov der om natten; gutten hadde han også alltid hos seg der. Det led nå langt på natt, og Trond gikk til sitt rom. Leiv ville sove. Han vendte ryggen mot hustruen, og la seg til. Men hun puffet til ham, og sa at han ikke måtte sove. «Stå opp, du og våre menn,» sa hun, «og gå rundt hele Østerøy i natt. Hogg hull i hver eneste båt, så ikke én av dem holder sjøen.» Så gjorde de. Leiv var kjent i hver vik på øya, og så ille fór de med alle farkoster, at ingen av dem var brukbare lenger. De sov ikke om natten, og sto tidlig opp om morgenen. Tora og Sigmund tok straks ned til båten, men Leiv gikk til det kammer Trond sov i. Han ba ham leve vel, og ha takk for alt godt; og nå fortalte han ham, at Tora ville ha Sigmund hjem til seg. Trond hadde sovet lite om natten. Han svarte, at gutten måtte bli hos ham, så det kunne det ikke bli noe av. Leiv kom seg i en fart ned til båten. Men Trond som trodde han nå skjønte hva Leiv og de andre hadde for, sa til sine huskarer, at de skulle ta en skute han hadde, få menn med seg og skynde seg ombord. Så gjorde de. Men skuten tok sjø inn med det samme, så de var glad til at de kom seg i land igjen. På hele øya var der ikke én seilbar båt, så Trond var nødt til å holde seg hjemme, enten han likte det eller ikke. Leiv seilte like hjem, og fikk fatt i flere folk. Dette hendte dagen før Sigurd og Tord skulle komme.

Da dagen kom, gjorde Sigurd Torlaksson og Tord seg rede til å dra hjemmefra. Sigurd hadde il på seg, og sa at de måtte skynde seg alt det de kunne, men Tord svarte, at han hadde lite mot på ferden. «Det er liksom jeg tror du er feig (18),» sa han, «siden du brenner så etter å komme av sted.» «Gjør deg ikke til latter,» sa Sigurd, «du er nå vel aldri redd her, hvor det ikke er noen fare! At vi noensinne skulle oppgi dette stevne, som vi begge var blitt enige om, kan det iallfall aldri bli tale om.» «Du får råde,» sa Tord, «men skulle ikke alle komme uskadde hjem i kveld, kommer ikke det uventet for meg.» De seilte nå av sted, tolv mann på båten, alle vel væpnet. Det blåste opp en storm ut over dagen, og strømmen var ofte stygg, men de slapp vel fra det, og kom fram til Skuvøy. Da sa Tord, at nå ville ikke han være med lenger, men Sigurd svarte, at om han så skulle gå alene, ville han opp til gården. «Da må du være feig,» sa Tord. Sigurd gikk opp på øya. Han var i rød kjortel, hadde blå kappe med bånd på over skuldrene, sverd ved beltet og hjelm på hodet. Da han var kommet like opp til husene, så han at alle dørene var lukket. Den kirke som Sigmund hadde latt bygge, sto på tunet like overfor inngangsdørene, og der, mellom hjemmehusene og kirken, la han merke til at kirken var åpen. En kvinne, i rød kjortel og blå kappe over skuldrene, kom ut fra den. Han skjønte at det var Turid, og vendte seg mot henne. Hun hilste vennlig på ham, og gikk hen til en tømmerstokk, som lå der på tunet. Der satte de seg ned. Hun ville vende seg mot kirken, han mot husdøren. Men det gikk etter hennes ønske: de vendte seg mot kirken. Sigurd spurte hva for folk det var kommet der. «Folk er det lite av,» svarte hun. «Er Leiv der?» «Nei — Leiv er ikke her.» «Er dine sønner hjemme ?« «Ja — mine sønner er hjemme.» «Hvorledes ser de på saken nå?» spurte han. «På saken ser vi nå så,» svarte hun, «at alle vi kvinner synes best om deg, og hadde du ikke vært bundet, skulle så visst ikke jeg la deg vente på svaret.» «Da har jeg lidt et stort skår i min lykke,» sa Sigurd, «men det kan snart bli annerledes, så jeg blir en fri mann.» «Med det får det gå som det kan,» svarte hun. Da ville han bøye henne inn til seg, slo armene om henne — men hun trakk hans kappe til seg. I det samme ble døren lukket opp, og en mann sprang ut, med draget sverd. Det var Here Sigmundsson. Da Sigurd så det, smøg han seg ned under kappen, og kom seg fri — men Turid satt igjen med kappen. Nå kom flere menn ut. Sigurd sprang nedover marken, men Here grep et spyd, og satte etter ham. Han dro mer og mer inn på ham — så kastet han spydet. Men da Sigurd ser at spydet kommer like mot skuldrene, legger han seg ned, så det flyer over ham, og blir sittende fast i jorden. Da springer han opp, griper spydet, og sender det tilbake: det gikk like inn i livet på ham; han døde på stedet. Sigurd sprang nedover stien. Nå kom Leiv løpende. Han fikk øye på Here, men uten å stanse, farer han videre nedover mot sjøen — så hoppet han like ned i fjæra, og så sier folk, at det hoppet var femten favner høyt. Han kom stående ned, og sprang hen til brødrenes båt. Da var Sigurd kommet bort til båten. Nettopp som han skulle springe ombord, stikker Leiv til ham med sverdet. Han siktet etter siden, men han snudde seg — og for Leiv så det ut som det gikk inn i underlivet. Men Sigurd hoppet ombord, og de holdt fra land. Dermed skiltes de.

Leiv gikk opp på øya til sine menn. Der sa han til dem at de måtte komme seg ombord det forteste de kunne. «Vi må sette etter dem,» sa han. De spurte ham om han visste at Here var død, eller om han hadde truffet Sigurd, og han svarte at det var ikke tid til mange ord nå. De gikk ombord i to båter. Leiv hadde åtti mann, men de kunne først komme av sted en god stund etter de andre. Sigurd og hans menn landet i Strømøy. Sigurd hadde selv sittet ved roret, og vært fåmælt underveis. Men da han gikk ut av båten, spurte Tord, om han var hardt såret. Han visste ikke det så nøye, svarte han. Der sto et nøst like ved sjøen. Sigurd gikk bort til nøstveggen, og la armene opp mot den. Men de andre tok all løs redskap ut av båten. Da de siden gikk opp til nøstet, så de Sigurd stå der mot veggen — stiv og død. De bar hans lik hjem, men sa ikke noe om det som hadde hendt. De gikk nå inn for å spise. Mens de satt ved kveldsbordet, kom Leiv og hans menn. De trengte inn i gården, og satte ild på den. Der inne var elleve mann. De verget seg vel, men utenfor sto tredve. Da ilden tok fatt i huset, sprang Gaut den røde ut — han holdt ikke ut å være der inne lenger. Steingrim Sigmundsson, og to mann til, fór inn på ham, men han verget seg vel. Gaut hogg Steingrim i kneet, så kneskjellet gikk av, og drepte en av hans feller. Men da kom Leiv Ossursson til. De skiftet hogg, og så endte det våpenskifte at Leiv drepte Gaut. Nå sprang Tord den låge ut. Brand Sigmundsson, og to mann til, fór imot ham. Men til slutt drepte Tord Brand og begge hans feller. Da grep Leiv Ossursson atter inn i kampen: det samme sverd, som han før hadde stukket gjennom Sigurd, stakk han nå gjennom broren — og Tord falt død om. Nå fór Leiv hjem, og det verk han her hadde øvd, gjorde hans navn kjent viden om.

Men da Trond spurte disse tidender, gikk det sterkt inn på ham; det naget og tæret ham til døde. Leiv rådde nå alene over alle Færøyene. Dette skjedde på den tid da Magnus den gode, Olavs sønn, var konge i Norge. Leiv fór til Norge, til kong Magnus. Han tok Færøyene i len av ham, og kom tilbake til øyene. Der bodde han til sin alderdom. Da han døde, bodde han på Suderøy, og etter ham hans sønn Sigmund. Sigmund var aktet av alle der på øyene. Turid og Leiv døde i kong Magnus’ dager. Tora bodde hos sin sønn Sigmund, og ble all sin tid holdt for en sjelden kvinne. Sigmunds sonn het Havgrim. Hans sønner var igjen Einar og Skjegge, som for kort tid siden var sysselmenn på Færøyene. Steingrim den halte bodde på Skuvøy og ble holdt for en god bonde. Ingen kjenner her til, at der har vært andre merkelige hendelser i Sigmund Brestessons eller hans etterkommeres liv.


Slektstavle til Sigmund Brestessons saga


Noter: ( = tilbake til teksten):

  1. Farbann: forbud mot å reise.
  2. Byrding: kjøpmannsskip.
  3. Uhellig: så kalles den som ved egen urett har forbrutt den rett han ellers kunne ha.
  4. Sprengte dommerne fra hinannen: hindret domsavsigelsen ved å drive dommerne med makt fra sine seter.
  5. To kugjeld: et kugjeld vil si en kus verdi i penger eller varer.
  6. Et hundre i sølv brukes om en bestemt vekt sølv (2½ mark eller 20 øyrer). Et hundre i slakt er denne sums verdi i kjøtt.
  7. Vikversk: som hører til Viken.
  8. Østresalt: Østersjøen.
  9. Elveskjærene: skjærene ved Götaelvens munning.
  10. Angulsøy: Anglesey utenfor nordvestspissen av Wales.
  11. Virke: befestning.
  12. Ugild: en som det ikke betales mannebot for.
  13. Meginekkja: «Storenken», den mektige enke.
  14. Hernar: Hennøyene utenfor Manger, Nordhordland.
  15. Skirselen: renselse, bevis for uskyld, f.eks. ved jernbyrd.
  16. Ubotamenn: menn som er kommet utenfor lovens helg.
  17. Pater noster og Credo: Fadervår og trosbekjennelsen.
  18. Feig: døden nær, eller bestemt til å dø.

HEIMSKRINGLA er et privat initiativ. Prosjektet mottar ikke noen form for offentlig støtte. Vi har kun utgifter og ingen faste inntekter. Kostnader til teknisk drift og utstyr bæres av privatpersoner. Alle økonomiske bidrag mottas derfor med stor takk. Ønsker du eller ditt foretak å støtte prosjektet økonomisk? Ta gjerne kontakt med oss, eller bruk vårt norske kontonummer 97105024499. Du kan også støtte oss via vårt Vipps-nummer 78431. For utenlandske bidrag bruk vårt IBAN-nummer NO6897105024499, med SWIFT-kode: DNBANOKK eller SEPA-kode: SKIANOBB. En kan også overføre penger til HEIMSKRINGLA via PayPal eller vippse via mobilen til 78431. Vi selger også fast annonseplass på venstre sidemeny til rimelig pris. Alle bidragsytere krediteres med navn for sine bidrag.