Sunnivalegenden

Fra heimskringla.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Norsk.gif
Just Bing (1886 - 1954).


Sunnivalegenden


Av Just Bing
Innledning ved Knut Rage



Historisk Tidsskrift
Utgitt av Den norske historiske forening
Kristiania
1924




St. Sunniva fra en sengotisk altertavle (c. 1520) Sandtorv kirke, Austevoll, Hordaland. Altertavlen befinner seg i dag på Bergen Museum. Commons.

Høsten 2020 feires 850-årsjubileet for overføringen av Sunnivas levninger fra Selja til Bergen 31. august 1170, der Sunniva siden har vært byens og Vestlandets skytshelgen. Den norske kirke har gjennomført et omfattende program, med gudstjenester, utstillinger, foredrag, konserter, bokutgivelse m.m. Fra Selja har fire unge jenter (deriblant undertegnedes datterdatter) seilt med en tenkt rekonstruksjon av St. Sunnivas skrin og ankom Bergen havn en uke senere, til åpningen av det kirkelige jubileet.

Interessen for Selja og St. Sunniva har vokst betraktelig i de senere år. Selja blir av mange kristne, som søker etter inspirasjon i historien, omtalt som en hellig øy. Og at Selja er blitt styrket som et sentralt turistmål er heller ikke så rart - hvem kan stå imot middelalderske klosterruiner på "en øde øy" langt ute i havgapet, med fortellingen om den irske prinsessen på flukt fra en skjebne verre enn døden og hennes følge som drev over havet i en båt uten seil og årer og kom i land på en øy der de søkte tilflukt i en hule?

Beretningen om Sunniva er viet plass i Olav Tryggvasons saga, både hos Snorre og Odd Munk, og i Flatøybok. I moderne tid er litteraturen om den irske kvinnelige helgenen omfattende, enten det gjelder historieforskning eller mer populær litteratur.

Just Bing var statsarkivar i Bergen, som tidlig fikk Sunniva som skytshelgen. I denne korte artikkelen peker han på Odd Munks[1] Olav Tryggvasons saga som den opprinnelige teksten som forteller om Sunniva og Seljumennene, med «Acta Sanctorum in Selio» som underlag. Just Bing peker også på det faktum at i begynnelsen ble Seljumennene og Sunniva dyrket i fellesskap.

I den rike legendariske litteraturen om Maria Magdalena, kalt den ellevte av Jesu apostler, blir det fortalt at hun, i noen versjoner sammen med Josef av Aritmea, i andre versjoner sammen med Lasarus, Marta og Maria, mor til Johannes, etter Frelserens død og gjenoppstandelse skal ha latt seg drive over havet i en båt uten årer, seil eller ror, og landet til slutt i dagens Frankrike. Selvsagt var det ingen av middelalderens lesere (eller kanskje rettere sagt, tilhørere) som tok historien bokstavelig, like lite som en moderne leser, men i motsetning til den moderne leser forsto middelaldermennesket umiddelbart budskapet - det handler om å gi slipp på all fornuft. Vi har her å gjøre med en narrativ tradisjon som går tilbake til Odysseen og Æeniden i klassisk litteratur, hvor helten reiser ut på farefulle sjøferder. Og selvsagt er referansene til Bibelen åpenbare. I den kristne tradisjonen finnes det en rekke eksempler på at havet og stormen skal overvinnes; det er nok å minne om Noahs ark, eller Moses og Jesus som deler havet, stiller storm eller går på vannet. Også for apostelen Paulus var havet den vanligste og mest naturlige reiseruten. Og som nevnt ovenfor, selvsagt vil en ferd over havet, på lykke og fromme om det ikke er for Guds styrelse, ha en symbolsk verdi, som ikke minst av det troende fromme kristne middelaldermennesket villle blitt skjønt og forstått.

Inn i denne tradisjonen føyer seg også Sara Kali - Sorte Sara, «Den sorte madonna» - rom-folkets helgen. Kort fortalt forteller legenden at de tre søstrene Maria og Marta, og Maria Salome (som var mor til Johannes og Jakob), sammen med noen andre kvinner flyktet fra sine forfølgere i en båt. Med dem var deres egypitiske tjenerinne Sara. Båten drev i land på Île de la Camargue i munningen til elva Rhône[2]. Som Sunniva ble også Sara en stor helgen.

Legenden om den hellige St. Sunniva forteller i hovedsak den samme historien, som føyer seg inn i en middelaldersk tradisjon av legender og folkelige fortellinger som holdt seg levende like frem til 1700-tallet, og senere (f. eks. den utbredte historen om de to jentene, noen ganger skotske, andre ganger hollandske, som kom drivende over Nordsjøen og kom til Vestlandet, enten det nå var på Mørekysten eller i Sunnhordland, som var fromme kristne og ble gift med hver sin nordmann).

Selv om man kan peke på slike sammenhenger er det selvsagt likevel umulig å si noe sikkert om hva som er historiske fakta og hvor fiksjonen kommer inn i bildet, både når det gjelder Sunniva-legenden og fortellingen om Seljumennene. Det er naturligvis også mulig at vi har å gjøre med to separate fortellinger som senere er blitt til en hovedfortelling - kanskje hvor den ene fortellingen er fiksjon, og den andre «faksjon» osv.

Historien om Seljumennene (uten Sunniva-delen) virker slik sett mest troverdig. Flere historikere, med referanser til middelalderske skrifter, ser det ikke som utenkelig, snarere som et historisk faktum, at irske eneboermunker kan ha funnet veien til det norske Vestlandet og øya Selja på 800-tallet, slik de krysset havet i sine små båter og bosatte seg på Færøyene og Island - «paper», som de ble kalt. Den irske kirken var ennå på kong Sverres tid, som den norske, den eneste kirken i Vest-Europa som ikke var underlagt paven i Rom. I Kongespeilet blir Irland skildret som det hellige landet - ingen giftige kryp fantes der, naturen er full av under, et land der evigheten rådde og menneskene levde evig, og det fantes flere hellige menn der enn noe annet sted på jord, ja, bokskriveren maner frem Irland som et tapt paradis. Så Irland blir det naturlige utgangspunkt for legenden(e) om St. Sunniva og Seljumennene.

Legenden om St. Sunniva finnes gjengitt i tre forskjellige middelalderske skrifter - dvs. i tre varianter. Den mest omfattende er «Acta Sanctorum in Selio», skrevet på latin omkring 1170 og som kan ha dannet underlaget for Odd Munks saga om Olav Tryggvason der historien om Sunniva og Seljumennene blir fortalt. Legenden om Den hellige Sunniva bl.a. gjengitt i Ludvig Daaes oversettelse fra 1879:


I den store Keiser Otto den førstes Dage (936-973) levede i Irland den hellige Sunniva, der var af kongelig Byrd. Ved Faderens Død tilfaldt Riget hende ved Arv. Hun var ved sin ædle Faders Omhu bleven opdraget i Tro paa Christus, søgte trolig at afholde sit Folk fra Synder og levede selv et helligt Liv, omhyggelig i at iagttage den catholske Tros Forskrifter, barmhjertig og godgjørende mod Fattige. Rygtet om hendes Hellighed, Skjønhed og Magt kom for en Tyrans Øren, der efter Djævelens Indskydelse først angreb, undertrykte og plyndrede Jomfruens Rige, men derefter snart ved indsmigrende Tale, snart ved Trudsler søgte at bevæge hende til Ægteskab. Men hun modstod, besjælet af Kjærlighed til Gud, baade hans fagre Ord og hans Trudsler og foretrak Landflygtighed for en Forbindelse med den forbryderske Mand. Ogsaa mange af hendes Ulykkesfæller besluttede at dele Skjæbne med hende, og mange Mennesker, Mænd, Kvinder og Børn, bestege med hende tre Skibe og droge afsted, idet de for at fly dette verdslige Livs Bølger betroede sig til Havets.

De forsmaaede Brugen af Aarer og andre Skibsredskaber, og Storm og Veir førte dem til de nordlige Farvande. Gud, hvem Vinden og Havet ere underdanige, bevarede dem frelste og uskadte for al Fare, indtil de omsider landede i den Del af Norge, som kaldes Firdernes Land. Da Indbyggerne af dette Landskab, der vare raae, uforstandige og hedenske Mennesker, saa Guds Hellige nærme sig deres Grændser, samlede de strax en Hær og gik ud som imod Røvere og med Sværd og Stænger, men maatte, da de ikke kunde faa dem fat, nøie sig med at drive dem langt bort fra Land med Pileskud og Stenkast. De Hellige bleve altsaa atter udsatte for Havets Farer, og da der opkom en Storm, bleve de, der i Aand og Sind aldrig kunde adskilles, i legemlig Forstand fjernede fra hverandre. Den hellige Sunniva kom, efterat Uveiret var stilnet af, tilligemed den større Del af Reiseselskabet til Øen Selja, hvor de af Frygt for Hedningerne toge Bolig i nogle Fjeldhuler, medens de øvrige paa samme Maade søgte Tilflugt paa en anden Ø ved Navn Kinn og der fristede Livet ved Fiskeri.

Paa den Tid havde Haakon Ladejarl, den vildeste blandt Tyranner, ved Vold sat sig i Besiddelse af Norges Rige og rasede grusomt mod sine Undersaatter. Guds Hellige opholdt sig temmelig længe paa hine Øer i denne Mands Regjeringstid og tjente Christus i Afholdenhed, Fattigdom og Kydskhed og med et rent Liv. De Indfødte havde endnu ikke taget fast Bolig paa Øerne, men de, der boede paa det nærliggende Fastland, benyttede dem til Græsgang for sit Kvæg. Stundom hændte det da, at der blev Kvæg borte for Eiermændene, og disse, som mistænkte de Hellige for at have stjaalet det, tilføiede dem derfor stor Uret og bade ogsaa Jarlen om at komme med en Hær for at dræbe Guds Tjenere. Den onde Jarl, Syndens Søn og et Lem paa Djævelens Legeme, kom ogsaa til Øen for at ødelægge de Hellige. Disse saa det og gik da ind i sine Huler og bade under Taarer Herren at give deres Sjæle den evige Hvile og at byde Engle at nedstyrte Klipperne og begrave dem under disse. Dette skete, Klipperne faldt over Martyrerne, og deres Sjæle optoges i Himmelen. Tyrannen og Hedningernes Skare, der ikke fandt de Hellige, droge forbausede bort…..


Legenden forteller videre at Håkon jarl en tid senere led «en ynkelig Død for sin Træls Haand til retfærdig Straf for sine Synder», og herredømmet tilfalt den kristne Olav Tryggvason, som fikk folket til å ta den rette tro. Så hendte det en tid senere at noen handelsmenn som seilte forbi Selja fikk øye på en lyssøyle som steg opp mot himmelen. Til sin store forundring så de, da de seilte nærmere, et menneskeansikt som beveget seg inne i selve lyset, og kjente en uimotståelig vellukt. Kjøpmennene tok det hellige hodet med seg og seilte videre til Nidaros for å bringe det frem for kongen, og selv om de var hedninger tok de til den kristne tro, alle sammen. Kongen ville naturligvis ha nøyaktig beskjed om hva de hadde sett og opplevd, og da det kom flere vitnesbyrd fra andre folk som hadde sett og opplevd det samme synet, reiste kongen selv til øya i følge med mange andre troende, og fant frem til et sted der berget var styrtet ned. Her fant kongen og biskopen ben med en søt lugt. Og da de kristne hadde samlet alle ben som var å finne, «fandtes Sunnivas Legeme helt og uskadt, hvilket omsider blev skrinlagt i det Naadens Aar 996», avslutter legenden.


__________


Det er ikke bare båten uten «Aarer og andre Skibsredskaber», som i «Storm og Veir førte dem til de nordlige Farvande», og som tok Sunniva og hennes følge trygt over havet (om enn til en dramatisk skjebne), som utgjør en iøynefallende parallell til bibelske og klassiske beretninger - mye av de samme motivene finner vi igjen i historien om hulen og berget som styrtet og blokkerte inngangen for Håkon Jarl, «Syndens Søn og et Lem paa Djævelens Legeme» og hans menn. Kristofer Visted pekte i sin tid på dette fenomenet i en artikkel:[3] Sancta Sunniva, nemlig den likheten som finnes mellom beretningen om Sunniva og legenden om Ursula og de 11 000 jomfruer:


Man kan da ikke komme forbi det faktum, at Sunniva-legenden er meget nær beslektet med en annen europeisk legende, nemlig den om Usula og de 11.000 jomfruer. Efter denne var Ursula en britisk kongedatter som for å undgå å ekte en hedensk kongesøn satte tilhavs med et følge av 11.000 jomfruer; vinden drev dem over Nordsjøen og opover Rhinen til Køln. Da hun her nektet å ekte hunnernes knge, blev hun ramme av en pil og døde således martyrdøden for sin jomfruelighet; også de 11.000 jomfruer fant samtidig døden. Likheten med Sunniva og Seljemennene som seiler over havet og lander i et fremmed land hvor de lider martyrdøden, er ikke til å komme forbi. Men hermed ophører også likheten; og fortellingen om deres død er vidt forskjellig.


Det er et ganske iøynefallende trekk ved Sunniva-dyrkelsen at legenden er knyttet til en hule. På samme måte som båten som driver på havet uten seil og årer er også hulemotivet ganske typisk for middelalderens sagnverden (og før den tid også). Kristofer Visted fremhever således legenden om «syvsoverne i Efesos». Under kristenforfølgelsene i keiser Decvius´ tid gjemte syv unge kristne menn seg i en hule, som keiseren lot mure igjen for at de unge mennene skulle lide døden. I stedet falt de i en dyp søvn, og da hulen ble åpnet igjen mange år senere våknet de unge mennene. Senere ble en kirke bygget for «syvsoverne».

Sagnet er ikke originalt, men hadde i lang tid versert i forskjellige versjoner i den klasiske oldftid, og ble senere tatt opp i nye versjoner. En variant, som ble nedtegnet av den langobardiske historieskriver Paulus Diaconus på 700-tallet, beretter at i en hule nordvest mot Germanias ytterste grense finnes det en hule hvor syv menn ligger og sover, det samme forteller også Adam av Bremen i sin beretning om Nordenca 1075, hvor det tilføyes at disse syv menn skal våkne og forkynne ved verdens ende, og han tilføyer at noen av de elleve tusen jomfruer skal ha kommet dit med flere skip som er begravet i berget, hvor det foregår undere. Det er ikke vanskelig å knytte dette legendestoffet til sagnet om Sunniva og Seljumennene, ikkje minst når man også tar i betraktning den mystikk og kultus som ofte omga huler.

Kristofer Visted konkluderer sin artikkel:


Det må ha vært de eldste kristne prester som på denne vis har forstått å avløse den hedenske dyrkelse ved å omdikte og lokalisere andre gamle legender. Sunniva-legenden står således som et eksempel på hvorledes geistligheten forstod å formidle overgangen fra hedenskap til kristendom i vårt land.


K.R, 2020.


__________


I.


Selja klosterruiner. Commons.

Meget skarpsind er øvet på å forklare de historiske fakta som ligger bak denne legende og på å bestemme hvorfra den oprindelig har sin herkomst. Når jeg her gjør et nyt forsøk på dette studium, som er forsøkt av så mange historikere, L. Daae og Sophus Bugge, G. Storm,. A. Taranger og Anathon Aall — for ikke å nevne de tidligere, så er det fordi jeg tror ved analyse av selve legendens tekst å kunne utskille forskjellige lag i den.

Vi har som bekjendt legenden opbevaret både på latin og på oldnorsk. Den latinske legende er trykt i Storms Monumenta Historiæ Norvegiæ s. 147—152. Den eldste version på oldnorsk finnes i Odd Munks Olav Tryggvasons saga kap. 18—20. Den yngre i den store Olav Tryggvasons saga finnes i Flateyjarbók 1.

Det er ikke nødvendig å anføre hele den latinske legende. Hovedinnholdet er som bekjent følgende: På keiser Otto den stores tid var der i en egn av Irland en kongedatter, den hellige Sunniva, som arvet riket efter sin fars død. Hun holdt sit folk fra brøde, hun levet som en hellig jomfru, støttet den katholske religion, skjænket kirkerne hjelp, hadde medynk for undertrykte og fattige og var et lysende foredømme for sitt folk. Rygtet om hendes hellighet, skjønhet og verker nådde en hedensk fyrste. Forledet av djævelen kom han med sin hær og herjet hendes land og så beiler han til hende; om hun ikke vilde føie sig i hans vilje, vilde han ødelegge landet aldeles. Men fyldt av guddommelig kjærlighet, vil hun heller miste sin eiendom, ja, gå i landflygtighet enn gifte sig med en hedning. Hun går ombord med sitt følge, menn, kvinner og barn i tre skib. De stoler på Gud og styrer uten årer og seil mot norden. De seilet over havet og kom til Firdafylke i Norge. Men de vilde hedenske innbyggere drev dem bort, atter driver de ut på havet, og stormen "skiller at deres legemer, som ikke kunde skilles i sind og ånd". Sunniva og de fleste lander på Selja og lever der i huler i angst for hedningerne. Resten kommer til Kinn. Det var i den onde Håkon Jarls dager, under hans styre levet de hellige en rum tid, i avholdenhet og fattigdom, i kyskhet og hellighet på disse øer. Så kom fe bort for folk på fastlandet, og da disse så de fremmede kristne på øerne, gav de dem falskelig skylden herfor og tilføiet dem megen uret. Desuten bad de jarlen komme med sin hær og dræpe Guds tjenere. Den onde jarl, "uretfærdighets søn og djævelens lem", kom med væbnet hær for å dræpe de hellige om han fant dem. Men de hellige gik inn i sine huler, da de så dette, og bad til Gud at klipperne måtte begrave dem. Dette skede, klipperne styrtet ned og begravet dem alle. Den hellige jomfru og efter hende hendes følge føres fra klippehulen til himlens salighet. En tid efter blev jarlen ynkelig myrdet av sin træl og Olav Tryggvason, den aller kristeligste konge, fik Norges rike og omvendte ved hjelp av biskop Sigvard folket til kristendommen. Samtidig hændte det at nogen kjøbmenn seilet forbi Selja og så en klar lyssøile stige op mot himlen. De blev nysgjerrige, nærmet sig lyssøilen og fant under den en menneskeskalle som utsendte en vidunderlig vellugt. De tok skallen med sig og seilet til Trøndelag. De var hedninger, men blev omvendt og lot sig døpe og forteller siden om lyssøilen og sit funn. På kongens bud blir skallen hentet, biskoppen mottar den med ærefrygt og legger den med stor hæder blant sine relikvier.

Andre meldinger kommer så om martyrerne, andre fra samme ø forteller at de har sett det samme. På biskoppens anmodning drar kongen til øen, og på dens vestside finner han at et ganske stort fjell var styrtet ned.

Slutningen må anføres ordlydende:

"Dette sted gjennemsøkte de fromme, kongen og biskoppen, og finner der under stenene ben med vellugt. På den ærværdige biskops opfordring og med den nådige konges bifall blev der bygget og innviet en kirke, hvor Gud øver tegn og underverk ved de helliges fortjeneste til den dag i dag.


__________


Men da de kristne omhyggelig samlet de helliges ben, fant de uskatt den hellige Sunnivas, jomfru og *martyrs legeme, som endelig med stor hæder blev skrinlagt i nådens år 996.

Men efter lang tids forløp overførte biskop Pål i Bergen — ærværdig ihukommelse — den hellige Sunnivas levninger til Bergens by år 1170, og de blev den 8. september opstillet i domkirken i samme by til Guds den almægtiges ære".

Man ser let at det av avsnittet som jeg har satt under streken, er en senere tilføielse. Legenden slutter naturlig med å fortelie at de helliges ben blir funnet, der blir bygget kirke og ved den sker der mirakler til denne dag. Det forstyrrer ordenen at man så igjen vender tilbake til å tale om at de kristne søkte ivrig og fant så den hellige Sunnivas legeme uskatt. Desuten er dette funn av en annen art enn de foregående. Der nevnes bare ben av de hellige, her et uskatt lik. Begge disse ting i forening gjør denne tilsetning mistenkelig. Ennvidere ser det ut som legenden før tilsetningen holder sig til Selja. Der bygges kirke, der sker undere til den dag idag. Men Sunnivas lik er ikke der nevnt som noget særskilt. Det synes ikke å ha hatt plass i helgendyrkelsen. De hellige er dyrket i fellesskap. Dette stemmer med festens oprindelige navn. Den heter Seljumanna messa — festum Sanctorum in Selio. — I Borgartingsloven (V, 14) heter den þeirra heilaghra [messa] er hvila i Kin ok i Sæliu, og i Eidsivatingsloven I, 9 þeirra messo dagr er hvila i Kin oc Sæliu.

Sunniva som hovedskikkelse i kulten synes således oprindelig å ha manglet. Hun er først siden blit den vesentlige, og dermed må man sette i forbindelse den påtagelig tilsatte slutning om at hendes lik blev funnet, skrinlagt og overført til Bergen og bisat i katedralen der.


II.


I Odd Munks Olav Tryggvasons saga er der den forandring i fremstillingen at først kommer beretning om funnet. Der fortelles først om de to menn, de nevnes som Thord Egleifson og Thord Jorunnson, som seilet forbi Selja. De ser lyset og styrer skibene dit og finner mannehodet der hvor de hadde set lyset og kjenner vellugten, tar hodet og vilde føre det til Håkon Jarl, til hvem de agtet sig. Så får de høre at Håkon er dræpt og Olav kommet til riket. De blir vel mottat og av kongens tale lar de sig bevæge til å la sig døpe. De forteller om synet, funnet og tilgangen med det hele. Kongen vil se hodet, og da han og biskoppen får se det, sannet de det tilvisse som en hellig manns hode, og alle lovet Gud derfor. Mennene for glade hjem og blev siden ved sin tro. (Kap. 18.)

Så kommer i næste kapitel uformidlet en fortelling om en bondemann, "mild og menløs ", som drar til kongen og forteller at han hadde mistet en hest; han fant den igjen på vestsiden av øen ved nogen høie fjell, den løp på sjøen og han gikk efter og så der ofte lys. "Da kongen og biskoppen hørte dette for de til øen og undersøkte den nøie og fant mellem stenene menneskeben med kostelig vellugt. De samlet benene og gjemte dem som en skat, og siden blev efter kongens råd bygget en kirke der og viet til disse menn, og der gjør Gud mange undere ennu for deres bønner. Likeså blir og mange mirakler gjort på den ø som heter Kinn, og der er og mange helligdommer for Seljemennenes følge." (Kap. 19).

Tilslut følger i kapitel 20 Sunnivalegenden. Den svarer til den latinske legende, men har tillagt at med Sunniva var hendes bror Albanus. Efterat det er skildret hvor fjellene fallt over dem og jarlens folk drog bort, kommer den setning som vi kjenner som tilføielse i legenden, at de kristne samlet benene og der fantes en ny fjellrevne og i den fantes Sunniva og Albanus, og de blev skrinlagt, dyrket av alt folket til nu, og slik skal det altid bli, så lenge Norderlandene er bygt, og der sker mange tegn. Siden blev Sunniva ført til Bergen. Albanus hviler i Selja, der er hans hovedkirke ved klostret. Der beskrives klostret, kirken og kapellet oppe ved hulen, med kilde og bekk, hvorav mange får sin helse. Like så dyrkes dette følge i Kinn. Tilslut regnes op flere kirker i Selja en tilsetning som Gustav Storm med rette har antat for uekte.

Gustav Storm uttaler, og andre synes å forutsette, at denne beretning er forskjellig ordnet fra legenden, fordi den er innordnet i Olav Tryggvasons saga. Derfor kan tale at Odd har anført de to menns navn fra sagaens begynnelse, at han vet at Olav er på Lade, som han har fortalt i det forrige kapitel (17). Han viser også sit stedkjennskap, når han taler om at de to menn kom i Ulvesund og ved øen Selja. Men leser man de to kapitler 18 og 19 sammen, finner man at de utgjør et hele. De avslutter med at kirken bygges og at der sker undere på Selja og likeledes på Kinn. Funnberetningen her viser mere primitive trekk enn den latinske legende. Funnet av hodet holdes for sig, så fortelles om bonden som søkte sin hest og så lys og meldte det til kongen. -— Den senere saga vet riktig å forklare at det hendte, da kongen var på Dragseid. Så samles benene, kirke bygges og der sker under.

Ser man nu på legenden, så er naturligvis det som tidligere er fortalt om funnet, tat ut. Men ellers inneholder den tilføielsen om at Sunnivas lik er funnet, den omtaler også hendes bror Albanus, noget forfatteren vel har tat ut av sitt eget hode. Den forteller om Sunnivas overførelse til Bergen, at Albanus hviler i Selja, og den beskriver Seljahelligdommens bygninger.

Mens funnberetningen virker oprindeligere enn funnberetningen i den latinske legende, synes legenden å være bygget på den latinske i dens siste skikkelse med tilsetningen om Sunnivas lik. Dette funn står her, der nevnes ikke noget derom i de tidligere kapitler. Naturligvis kan det være, fordi Sunnivas navn først nevnes i legenden; allikevel er det påfallende.

Såvidt jeg kan forstå, blir den rimeligste forklaring av disse forhold den, at Odd Munk her gjengir to forskjellige kilder, først den ene i kap. 18 og 19, så den andre i kap. 20. Den siste er den fullstendige latinske legende, som han — kanske på egen hånd — utvider ved det uriktige tillegg om Albanus. — Han sløifer der det som han allerede har fortalt efter den første kilde. Denne er da den oprindelige Seljumannafortelling. Den forteller bare om funnet av hodet og siden om at kongen fant menneskebenene, og at begge deler blev erklæret hellige, at kirke blev bygget og om dyrkelsen her på Selja og på Kinn.

Vi har altså her for os historien om funn og beretningen om dyrkelsen, men vi har ingen legende. Den kommer først siden. Det som Olav Tryggvason og biskop Sigurd gjør er bare at de erklærer de funne menneskerester for hellige. Disse levninger får sit helgenutstyr, der viser sig lys over dem, de får sin "odeur de sainteté" som Taranger og Aall[4] har vist, hører de med til de kirkelige forestillinger om helgeners levninger. - Men de er ganske anonyme her i denne oprinnelige "Seljumannaþáttr", som de er anonyme ved Seljumannamessa.


__________


Forfatteren av den senere Olav Tryggvasons saga har med sikker hånd glattet ut alle ujevnheter og komponeret det hele inn i Olav Tryggvasons historie. Han fjerner Albanus, han vet at kirken på Selja var viet til den gamle engelske martyr St. Albanus. Han begynner med legenden, forteller så funnhistorien. Han vet å melde at kongen hadde med sig det hellige hode til Dragseid, han lar ham forhøre sig om saken på tinget der og lar så bondemannen optre. Han lar kongen finne benene og tilslut Sunnivas lik. Så kommer kirkebygningen og beretningen om den senere overførelse av Sunniva til Bergen og til slut beskrivelse av kirkerne på Selja.

Dersom vi bare hadde hat denne kilde, vilde vi ikke ha kunnet merke noget til sammenføininger i denne historie. Men netop at forfatteren har set og utjevnet alle de feil i komposisjonen, som vi har kunnet påpeke hos de andre, viser at her var et arbeide å gjøre, før det hele kunde stå glatt og fint. Netop fordi disse ting er blit borttat og jevnet her, er vi opmerksom på at de finnes i de eldre kilder.


III.


Mikalelskirken, hulen der Sunniva og Seljumennene etter sagnet ble skjult for forfølgerne. Commons.

Ved analyse av teksterne har vi nådd til følgende resultat:

Vi finner i Odd Munks Olav Tryggvasons saga kap. 18, 19 den oprinnelige kilde. Det er en helgenberetning om funn av menneskerester, deres hellighetsforkyndelse og deres dyrkelse, men uten helgenroman. Det er historien om Seljumanna-dyrkelsen uten tilsetning.

Den er optat i den senere legende om den hellige Sunnivas ferd over havet, hendes og hendes følges ophold på Selja og Kinn, deres død under fjellskredet, for øinene på Håkon Jarl og hans hær som er kommet for å utrydde dem.

Endelig er tilsat den fortelling at Sunnivas lik blir funnet, og det blir overført til Bergen av biskop Pål.

Den historiske rekkefølge blir da:


  • Funn av hodeskalle og ben, helgenerklæring for dem og dyrkelse av Seljumennene.
  • Forbindelsen av dem med Sunnivalegenden.
  • Funnet av Sunnivas lik og Sunnivadyrkelsen.


Forklaringen av det første moment er det som professor Rygh[5] har ment ligger til grund for hele legenden, et av de oftere forekommende hulefunn. I huler - hellere på vestkysten er funnet menneskerester og levninger av måltider. Et slikt funn har Olav Tryggvason og hans biskop erklæret hellig og de har bygget kirker på stedene (Selja og Kinn) og dyrket menneskerestene som helgenlevninger. Derimot har ikke biskop Sigurd komponeret nogen legende, som Aall mener[6] . Hans virksomhet har innskrenket sig til at han har git de formentlige helgenlevninger det i den angelsaksiske kirkebrukelige utstyr av helgenskin og helgenvellugt.

Siden er legenden kommet til. Daae gjør opmerksom på at det første sikre spor av den er at datteren til Håkon Ivarson og Ragnhild, datter av Magnus den gode, er døpt for Sunniva; hun er født i slutningen av Harald Hårdrådes regjering[7]. Fra midten av 1000-tallet må vi anta at sagnet er stedfestet i Norge.

At det er kommet utenfra, viser navnet Sunniva, som ikke er norsk. Det finnes på tysk (i frankisk) i formen Sunnova, på engelsk i formen Sonneva og Sonnieva, som ligger nærmere, og det er vistnok å anta at legenden oprindelig er engelsk. En tilsvarende legende har dr. Storm funnet i fortellingen om den hellige irske prinsesse Edana (eller Moduenna), som flygtet for en påtrengende beiler og bygget kirker i Skotland. Men da legenden blev knyttet til funnet av benene i helleren på Selja og til de allerede dyrkede Seljemenn, var det på forhånd git at den norske legende måtte ende med at de hellige her i Norge hadde levet i helleren og var omkommet ved stenskred. Bare den romantiske begyndelse kunde bli overført utenfra. Hertil har vistnok den norske del av legenden — som senere skal vises — oprinnelig innskrenket sig.

At Sunnivalegenden er innført vil altså bare si, at den romantiske begynnelse er blit sat til. Men derved er navnet kommet inn. Helgenskaren har fåt sin førerske.

Den norske legende er omtalt i Scholion 141 til Adam av Bremens krønike. Han sier at nogen av de 11 000 jomfruer er kommet dit, besetning og skib er begravet av fjellskred og Olav (den hellige) har bygget en kirke der.

Legenden om Ursula og de 11 000 jomfruer er knyttet til Køln. En brittanisk prinsesse Ursula levet hellig, til hende beilet en hedensk fyrste for sin søn. Hun ber om 3 års frist og drar ut pä havet med sine 11 000 jomfruer. I lang tid seiler de omkring, endelig driver en storm dem til havns og de seiler opover Rhinen til Köln, hvor hendes brudgom bor. De blir mottat med jubel, prinsen omvender sig. Men da der er noget igjen av fristen, får de gjøre en valfart til Rom. Da de kommer tilbake derfra til Køln er byen beleiret av Hunerne. Deres konge vil tvinge Ursula til at gifte sig med ham. Da hun sier nei, lar han hende og hendes følge skyte ned med piler. Men av hver jomfrus lik står frem en væbnet mann, og disse slår Hunerne på flugt og befrir byen. Det skal være skedd år 238.

Likheten med Sunnivasagnet er tydelig, og som Scholiet hos Adam har også senere forskere antat Sunnivasagnet for en avlegger av Ursulalegenden. Men forskjellen er også klar; Ursula drar jo til sin beiler, Sunniva bort fra sin. Når der senere i middelalderen omtales at Ursula kom til Helgoland, er det vistnok større rimelighet for at dette sagn kan bero på en overførelse av Sunnivalegenden enn at denne stammer fra en slik variant[8] . Efter sin oprinnelse må Sunnivasagnet da anses for et selvstendig søstersagn til legenden om den hellige Ursula. Men der er en mulighet for at det senere kan ha mottat påvirkning derfra.

Sophus Bugge, som mener at Sunnivasagnet er en avlegger av legenden om de 11 000 jomfruer, har med rette pekt på som en merkverdighet at sagnet begynder med å fortelle at Sunniva levet på keiser Otto den stores tid. Tross alle Anathon Aalls forklaringer må det ansees som et ubedragelig tegn på tysk påvirkning at her i et enestående tilfelle en norsk legende dateres efter en tysk keiser[9].

Dersom man kan utlede noget av den korte gjengivelse i Scholiet hos Adam av Bremen, så må man anta at forfatteren ikke kjendte episoden om Håkon Jarl. Scholiet har vært antat for samtidig med Adam av Bremen (ca. 1075), men settes av andre til det 12. århundrede[10].

Denne episode er høist påfallende. Håkon Jarls tilsynekomst er ganske urimelig motivert og han optrer bare som statist. For tapet av nogen bortkomne kuer eller smaler tilkaller bønderne ham og hans hær. Han og hæren kommer fullt væbnet, men på de helliges bøn faller fjellene ned og begraver dem, og jarlen og hans hær søker forgjeves efter dem. Det hele gjør inntryk av et så klosset, så forbløffende klosset innskudd, at man rådvill spør efter en forklaring på, hvordan det er kommet med. Ganske visst gir det legenden en drastisk slutningseffekt. Fjellskredet som i Scholiet synes opfattet som en naturhendelse, er her et mirakel som er skedd på de helliges bøn. Men netop denne effekt gjør det mistenkelig, og man får uvilkårlig det inntrykk at det er hentet fra en beslektet historie. Og det gjenfinnes med lethet i Ursulalegenden. Den onde Håkon Jarl er en kopi av den onde Hunerkonge. Men Hunerkongen har noget å gjøre i fortellingen. Det er ham som bringer martyrdøden til de 11 000 jomfruer. Det kan Håkon Jarl ikke, for det er på forhånd avgjort at de hellige på Selja må omkomme ved fjellskredet. Men fjellskredet blir ved ham forvandlet til den nådige Guds under, sendt på de helliges bøn, for å fri dem fra hedningernes vold. Og Håkon Jarl og hans hær blir hedendommens mørke bakgrunn hvorimot deres salige hedenfart ved denne Guds nådige tilskikkelse tegner sig. — Jeg holder dette trekk for et lån fra Ursulalegenden, og det er vistnok innført av den samme som daterte Sunnivas liv efter keiser Ottos regjering. Hunerkongen er vistnok i Ursulalegenden et senere trekk, til føiet for effektens skyld[11]. Det har foranlediget det ganske handlingsløse og i sig selv urimelige, men unegtelig såre effektfulde dekorasjonsstykke med Håkon Jarl.

Resultatet av den foregående undersøkelse er da at der her foreligger en hel utviklingsrekke.

Funn av menneskehodet fører til undersøkelse av hulen på Selja, mens Olav Tryggvason er på tinget på Dragseid, og bekreftes ved nye funn. De lyses hellig, der bygges kirke der, der innstiftes Seljumannamessa og sker under på stedet. Beretningen herom finnes i Odd Munks Olav Tryggvasons saga kap. 18 og 19.

Om disse hellige har man ikke fortalt noget, men vel stiltiende antat at de er kommet over havet og har funnet døden ved fjellskred.

Så blir dette sat i forbindelse med en — rimeligvis engelsk — legende om en kristen prinsesse som flygtet for en hedensk beiler og drog over havet med sit følge.

Navnet Sunniva innføres. Dette sker ved midten av 1000-tallet og Magnus den godes datterdatter blir opkalt efter denne helgeninne.

Imidlertid vokser Ursulalegenden i Køln op og blir den største av legendene med dette motiv. Fra dennes episode med Hunerkongen henter Sunnivalegenden sin fortelling om Håkon Jarls optreden. Derved kommer døden ved fjellskredet i ny belysning, og derav får helgenenes død den truende bakgrund av hedendom og villskap.

Nu først er tiden moden for å innføre Sunniva i kulten. Der blir efter dette tilføiet beretningen om at hendes lik er funnet uskatt, og det blir av biskop Pål overført til Bergen og bisat i katedralen. Da er Sunniva blitt "Bergensium patrona".



Fotnoter

  1. Odd Snorresson munk (islandsk Oddr Snorrason) var en islandsk benediktinermunk, historiker og forfatter som levde i siste halvdel av 1100-tallet, og som bodde på øya Tingøyrar i Tingøyrarklosteret på nordlige Island.
  2. I andre versjoner av legenden berettes det at Sara var en sigøynerkvinne som satt på strandbredden da båten med de hellige kvinner drev i land, i enda en versjon skal hun ha vært fra Etiopia og Maria Magdalenas tjenerinne, for å nevne noen av de mange historiene.
  3. Norge - Tidsskrift om vårt land, Desember 1926 Nr. 21
  4. Taranger: Den angelsaksiske kirkes indflydelse paa den norske s. 155 fgg. Aall: St. Sunniva og biskop Sigurd o.s.v. Historisk tidsskrift 3 R. 4. Bd. s. 338 ff.
  5. Hos Aall: N. H. T. 3 R. 4 Bd. 344.
  6. S.steds 346.
  7. Daae: Norges Helgener 159.
  8. Aall a. st. side 345, note 2.
  9. Bugge hos Daae, Norges Helgener s. 156. Derimot Aall N. H. T. 3 R. 4 B. s. 324.
  10. Storm hos Aall a. st. 321 f. Den nyeste utgiver av Adam, Bernhard Schmeidler, henfører atter Scholiet til Adam selv (utg. s. XLI-XLII
  11. Se Aall a. st. 333.