Yngvar Nielsen biografi
| Velg språk | Norrønt | Islandsk | Norsk | Dansk | Svensk | Færøysk |
|---|---|---|---|---|---|---|
| Denne teksten finnes på følgende språk ► |  |
Yngvar Nielsen
(1843-1916)
Yngvar Nielsen (1843-1916) var en norsk historiker og geograf oppvokst i Kristiania. Han var leder for Etnografisk Museum 1877–1916. Dr.philos. 1880 med avhandlingen "Det norske Rigsraad", professor i geografi fra 1890.
Nielsen er særlig kjent for et omfattende historisk forfatterskap og sin "Reisehaandbog over Norge" som kom i 12 opplag mellom 1879 og 1915, og som fikk stor betydning for utviklingen av fotturismen i Norge. Som formann i Den norske turistforening i årene 1890-1908 tok han opp muligheten for å opprette nasjonalparker i Norge.
Som historiker plasserte han seg på konservativ side og la vekt på materielle forklaringer. Nielsen hadde som historiker en internasjonal orientering, i sterk motsetning til Venstre-historikernes dominerende nasjonalisme. Nielsen var nasjonsbygger, men ikke nasjonalist. Ikke minst i studiene av begivenhetene i 1814 ga han et internasjonalt perspektiv på begivenhetene som hadde vært fraværende i norsk historieskrivning.
Som museumsmann bidro Nielsen til å forme sentrale institusjoner som Etnografisk museum og Norsk folkemuseum. Særlig var Yngvar Nielsen opptatt av å samle inn drakter, draktdeler og smykker og å bygge opp en nasjonaletnografisk samling. I 1906 overtok Norsk folkemuseum mer enn 1600 gjenstander fra universitetets etnografiske samlinger; de aller fleste hadde kommet til Etnografisk museum ved Yngvar Nielsens hjelp.
Nielsen var en meget aktiv skribent, og i perioder tilknyttet Aftenpostens politiske redaksjon som lederskribent. Under kampen om parlamentarismen, som han var motstander av, var han en av de mest markante folketalerne og debattantene. Han var mangeårig medlem av Høyres sentralstyre (1884–1898), og en sterk tilhenger av unionen med Sverige.
Han var venn av og rådgiver for kong Oscar II og underviste kongens sønner mens de studerte ved det norske universitetet. Dette vakte folks uvilje og svekket hans stilling både hos venstresiden og blant hans egne partifeller.
I 1891 publiserte historikeren Nielsen artikkelen "Lappernes fremrykning mot syd i Trondhjems stift og Hedemarkens amt", hvor han gjør rede for en teori om at samene først på slutten av 1600-tallet eller på 1700-tallet hadde bosetninger i Røros. Dette er kjent som "fremrykningsteorien", der han la til grunn mangel på skriftlige kilder fra eldre tid og fravær av samiske stedsnavn, gravsteder og kultplasser. Også blant svenske forskere var det enighet om Nielsens teori, og historikerne der mente at det ikke fantes samiske bosteder lenger sør enn Frostviken i nordlige deler av Jämtland. I nyere tid mener historikerene at det er liten grunn til å tro at den sørsamiske tilstedeværelsen skyldes innvandring fra nord. Tvert om mener man at de samiske bostedsområdene i sør var mye større enn hva dagens situasjon skulle tilsi.
Innen sagaforskningen var det særlig Harald Hårfagre og rikssamlingen som opptok ham. I Studier over Harald Hårfagres historie argumenterer Nielsen for en grundigere og mer systematisk kildekritikk som tar hensyn til muntlig formidling og tradisjonsutvikling, og trekker også frem at den gamle norske tradisjonen om Harald Hårfagre hadde et lokalt eller regionalt opphav. I to etterfølgende artikler, "Den gamle hadeland-ringerikske kongeæt og Snefridsagnet" (1908) og "De gamle hadelandske Sagn" (1908) argumenterer han for at Harald Hårfagres historie må revideres med utgangspunkt i sagnforskning.
Yngvar Nielsen ble i 1882 hedret med Kong Oscar II´s belønningsmedalje. Han ble slått til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1894 og mottok kommandørkorset i 1911. Han var også ridder av den svenske Nordstjerneordenen og innehaver av flere utenlandske ordener.
Kilder:
- Redigert fra norsk Wikipedia
- Sigvald Grøsfjeld: Sagakritikkens historie (Saga Bok, 2016).
