Yngvar vidfarnes saga

Velg språk	Norrønt	Islandsk	Norsk	Dansk	Svensk	Færøysk
Denne teksten finnes i flere utgaver på følgende språk ►

Norrøne fornaldersagaer

Yngvar vidfarnes saga

Oversatt fra norrønt
av Kjell Tore Nilssen
og Árni Ólafsson
© 2010

1 Om kong Eirik og Åki
   Eirik het en konge som styrte over Svitjod. Han ble kalt Eirik den seiersæle og giftet seg med Sigrid den storrådige, men skilte seg fra henne på grunn av hennes vanskelige sinnelag, for hun var en svært stridlynt kvinne i alle ting, og han ga henne Gautland. Sønnen deres var Olav svenske.
   På denne tiden styrte Håkon jarl over Norge og hadde mange barn, og om en av hans døtre som het Aud må vi fortelle. Kong Eirik hadde også en datter, men hun er ikke nevnt. En høvding fra Svitjod som het Åki ba om hennes hånd, men kongen syntes lite om å gifte bort sin datter til en så uadelig mann.
   Litt senere fridde en fylkeskonge øst fra Gardarike til henne, og kongen syntes vel om å gifte møya til ham, og hun for med ham tilbake til Gardarike. Noe senere kom Åki dit uventet og drepte kongen, tok med seg kongsdattera tilbake til Svitjod og giftet seg med henne der. Åtte høvdinger gikk med på denne avtalen med Åki og de satt der en tid i kongens vrede, men kongen ville ikke kjempe mot dem, og gjøre slikt stort mannefall innenlands, blant sine menn. Åki og kona hans fikk en sønn som het Eymund.
   Etter dette tilbød Åki kongen forlik for sin overilte handling. Kongen tok godt imot dette, og nå etter dette, ba kong Eirik om Aud, datter av Håkon jarl i Norge. Dette frieriet ble vel mottatt, men likevel lot jarlen det skinne igjennom at han ikke ville at nødmågen hans skulle sitte like høgt som han i Svitjod.
   Nå hadde kvinna blitt lovet og bryllupsstevnet avtalt, og på nytt blir meldinger utvekslet mellom Åki og kongen. Åki tilbyr kongen sjøldom uten utleg, og dette forlikes de om. Kongen gjør seg nå klar til bryllupet og innbyr landets høvdinger og nevner først Åki, mågen hans, og åtte høvdinger som fulgte han.

2 Drapet på Åki, og om Eymund
   På den avtalte dag kom Håkon jarl fra Norge til Svitjod og det var da en mengde folk samlet i Uppsala, for alle de fremste menn fra Svitjod var der. Mange og store skåler var der fordi mange høvdinger med stort følge var kommet sammen der. Åkis følge var det største, straks etter kong Eirik og Håkon jarl. Derfor ble den nest største skålen gjort klar for Åki. Verken kongsdatteren, eller sønnen hennes, var der, fordi kongens tilbud virket usannsynlig.
   Mennene satt nå i gjestebudet en tid med stor lystighet og glede. I begynnelsen av veitsla hadde Åki hatt et sterkt vakthold med seg, men mindre etter hvert som bryllupet led og det bare var en natt igjen av den. Da kom kong Eirik uventet på dem og drepte alle åtte høvdingene som hadde vist fiendeskap mot han; og også Åki drepte han.
   Etter dette ble veitsla avsluttet. Håkon jarl for hjem til Norge, og hver av de andre hjem til seg. Denne planen mente noen var Håkon jarls, og noen sa at han selv var med på drapene.
   Kongen tok nå selv all jord og alle eiendeler som de åtte høvdingene hadde eid. Han tok med seg Eymund og mor hans hjem. Eymund vokste opp hos kongen i stor ære inntil kong Eirik døde. Olaf tok så makten og holdt Eymund i samme ære som far hans hadde gjort.
   Men da Eymund var blitt voksen ble han stadig minnet på sin sorg, for han så sine eiendommer rett foran øynene sine hver dag, og syntes han hadde blitt fratatt all ære fordi kongen tok all skatt fra eiendommene hans.
   Kong Olaf hadde en datter som het Ingigerd. Hun og Eymund var svært glade i hverandre på grunn av sin frendeskap, for hun var gjev på alle måter. Eymund var en storvokst mann, svært sterk, og den beste ridder.
   Da Eymund tenkte på sin sak, og syntes at bot for sorgen hans tok lang tid, så mente han det var bedre å vente seg brå død enn å leve med skam. Han bestemte seg for, da han ble var at tolv fra kongens hird hadde gått for å kreve skatt i det herred og rike som far hans hadde eid, å fare med tolv menn inn i skogen der hvor kongsmennene gikk. Der kjempet de, og det ble en hard kamp mellom dem.
   Samme dag for Ingigerd etter dem inn i skogen og fant alle døde, unntatt Eymund, men han var alvorlig såret. Hun lot ham legge i vognen sin, og kjørte av gårde med ham, og pleide ham i hemmelighet.
   Men da kong Oluf hørte om dette, stevnet han ting og erklærte Eymund skyldig og utleg i hele sitt rike.
   Da Eymund var blitt frisk, fikk Ingigerd skaffet ham ett skip i all hemmelighet og han dro i hærferd og skaffer seg mye av både gods og menn.

3 Kongenes forlik
   Noen år senere ba kong Jarizleif, som hersket over Gardarike, om Ingigerds hånd. Hun ble gitt ham og for østover med ham.
   Men da Eymund hørte disse nyhetene dro han østover til kong Jarizleif som sammen med Ingigerd tok godt imot ham fordi det var stor ufred i Gardariket på grunn av at Burizleif, bror til kong Jarizleif, angrep riket. Mot ham hadde Eymund fem slag, og i det siste ble Burizleif tatt til fange, blindet, og ført til kongen. Der fikk Eymund store rikdommer av gull, sølv, og mange slags skatter og verdifulle gjenstander. Ingigerd sendte menn til sin far, kong Olaf, og ba om at han ga fra seg jorden som Eymund eide, og at de ble forlikte, heller enn at han måtte vente at han kom med en hær. Det kan sies at dette løftet ble gitt. På den tiden var Eymund i Holmgård og utkjempet ofte slag som han alltid vant, og vant slik store skatteland for kongen. Eymund var ivrig etter å besøke sine eiendommer, og han hadde mange og velutstyrte krigere, for det skortet hverken på rikdom eller våpen.
   Han dro nå fra Gardariket med stor ære og respektert av alle folkene, og kom til Svitjod hvor han slo seg ned i riket sitt, på sin egen eiendom. Raskt fikk han seg kone og gifter en rikmanns datter, og med henne fikk han en sønn som het Yngvar.
   Kong Olaf får høre at Eymund var kommet til landet med mange folk og store rikdommer og hadde slått seg ned i det riket som hans far, og de åtte høvdingene hadde eid, og dette syntes han var stort nytt, men våget ikke å gjøre noe, fordi hver dag hørte han mye om alle de store gjerningene til Eymund. Hver av dem satt i ro, for ingen av dem ville bøye seg for den andre.
   Eymund satt i riket sitt, styrte og ordnet, slik som konger vanligvis gjør. Han forøkte det også, for han fikk flere folk. En stor hall som var staselig utstyrt lot han bygge; der satt han tilbords hver dag med mange folk, for han hadde mange riddere og en stor skipsflåte. Han satt nå i ro.
   Yngvar vokste opp hjemme hos sin far til han var ni år gammel. Da ba han sin far om å få dra og møte kongen, og de andre høvdingene i Svitjod. Eymund ga ham lov til å fare og utstyrte hans ferd på sømmelig vis. Yngvar tok sin fars hjelm, den beste han eide; den var gullforgylt med edelsteiner, og et sverd som var pyntet med gull, og han hadde også mange andre verdifulle gjenstander.
   Yngvar dro nå sammen med fjorten av hans fars menn, og alle hestene hadde brynje, og de selv hadde både skjold og brynje, sammen med forgylte hjelmer og alle våpnene var utstyrt med gull og sølv. Og med folkene slik utstyrt dro han østover gjennom Svitjod. Nytt om ferden hans spres vidt om, og høvdinger kom fra vidt og bredt for å innby ham til veitsle. Dette takket han ja til, og de ga ham gode gaver, og han ga det samme til dem.
   Yngvars ry spredte seg nå vidt i Svitjod og kom kong Olaf for øre. Han hadde en sønn som het Ønund; et godt mannsevne og ikke langt i alder fra Yngvar. Ønund ba sin far om å dra og møte Yngvar, sin frende, og ta imot ham med ære, og dette fikk han. Han for og møtte Yngvar med stor heder og det ble et gledelig møte. Siden dro de og møtte kongen som gikk mot dem og mottok begge på hjerteligste måte, også Yngvar, og førte ham inn i hallen sin, og ønsket ham, og alle hans reisefeller, velkommen.
   Yngvar sa de skulle være der en tid, og så lot han bringe inn i hallen de skattene som tidligere ble nevnt: hjelmen og sverdet, og mælte: "Disse gavene sendte min far til deg for å styrke freden og befeste vennskapen deres."
   Kongen tok takknemmelig imot gavene, selv om han sa at Eymund ikke hadde sendt dem til ham. Yngvar var der denne vinteren og kongen verdsatte ham mest av alle mennene.
   Da våren kom gjorde Yngvar seg klar til hjemferd, og Ønund med ham. Kongen ga Yngvar en god hest med forgylt sal, og et fagert skip.
   Yngvar og Ønund dro nå bort, høyaktet av kong Olaf, og for til Eymund. Men da de kom til Eymunds kongsgård, og han ble fortalt hvem som var kommet, da lot han som om han ikke hørte. De kom til hallen, og Ønund ville stige av hesten, men Yngvar sa at de skulle ri inn i den. Dette gjorde de, og red helt bort foran høgsetet til Eymund. Han hilste varmt på dem, og spurte om nytt, og hvorfor de var så djerve og for med så mye styr at de red inn i hallen hans.
   Yngvar svarte: "Da jeg kom til kong Olaf gikk han meg i møte med hele hirden sin, og tok meg imot både vel og verdig, men du vil ikke vise hans sønn noen ære når han besøker deg. Vit nå, at på grunn av dette red jeg inn i hallen din."
   Da spratt Eymund opp og tok Ønund i armene sine av hesten, kysset ham, og satte ham ned, og sa at alle der inne skulle tjene ham. Så brakte Yngvar gavene sine til sin far, og sa at kong Olaf hadde sendt dem til ham for å styrke freden. Det var både hesten, salen og skipet. Eymund sa at kong Olaf ikke hadde sendt dem til ham, likevel lovpriste han kongen for å ha gitt slike verdige gaver til Yngvar. Ønund var der den vinteren.
   Om våren gjorde han seg klar til hjemferd, og Yngvar med ham. Eymund ga da Ønund en hauk med gullfargede fjær. De dro så bort og møtte kong Olaf som tok vel imot dem og var glad for deres tilbakekomst. Ønund ga ham så hauken og sa at Eymund hadde sendt den til ham.
   Kongen rødmet og sa at Eymund kunne ha nevnt ham, da han ga ham hauken; "men likevel kan det være at han mente dette."
   Litt senere kalte han Ønund og Yngvar til seg, og mælte: "Dere skal dra tilbake og bringe Eymund det jeg vil gi ham. Det er et hærmerke, for jeg har ingen mer verdifulle gaver å gi ham enn denne. Merket er slik at hvis det bæres først i kampen, vil den som følger alltid seire. Og dette skal være merket på vårt forlik oss imellom."
   De for nå tilbake og ga Eymund merket sammen med kongens vennskapelige ord. Eymund tok takknemmelig imot kongens gave, og ba dem straks dra tilbake og innby kong Olaf til ham, og mælte: "Eymund, din tjener, innbyr deg til veitsle med godvilje, og vil bli glad hvis du kommer."
   De dro og møtte kong Olaf og ga ham Eymunds innbydelse. Kongen ble da svært glad og for dit sammen med mange folk. Eymund tok godt imot ham og viste ham stor ære, og de talte sammen og lovet hverandre vennskap, og holdt dette vel.
   Siden for kongen hjem med gode gaver, og Yngvar var stadig hos kongen, for han elsket ham ikke mindre enn sin egen sønn. Yngvar var storvokst, ven og sterk og lyslett. Han var klok og veltalende, vennlig og gavmild mot vennene sine, men grim mot uvennene sine. Snar på alle måter var han, slik at kloke menn sammenlignet han i dugelighet med Styrbjørn, hans frende, eller med kong Olaf Tryggvason, som var den mest navngjetne som både har levd, og kommer til å leve i Norderlandene, for all evighet, både for Gud og mennesker.

4 Yngvar krevde inn skatt
   Da frendene Ønund og Yngvar nettopp var voksne, var kong Olaf i strid med folket som heter Seimgaler; disse hadde ikke betalt skatt en tid. Kongen sendte da Ønund og Yngvar med tre skip for å innkreve skatten. Da de kom til landet stevnet de innbyggerne til ting og krevde skatt av kongen deres. Der viste Yngvar sine store talegaver, så kongen, og mange andre høvdinger, ikke visste annet råd enn å betale skatten, alle uten tre høvdinger som ikke ville følge kongens råd og forbød å betale skatten, men samlet krigere. Da kongen hørte dette ba han Ønund og Yngvar kjempe mot dem og skaffet dem folk.
   De kjempet, og det ble et stort mannefall før de tre høvdingene flyktet. Under flukten ble han fanget som hadde vært mest mot å betale skatt, og han ble straks hengt, men de andre to kom seg unna. De tok der mye eiendom som hærfang, og drev inn alle skattene; etter dette for de tilbake til kong Olaf og brakte ham mye gods av gull, sølv og verdisaker.
   Gjennom denne ferden hadde Yngvar økt sin ære mye, så kongen satte ham over de andre høvdingene i Svitjod. Yngvar tok seg en frille og fikk med henne en sønn som het Svein.
   Yngvar var hos kong Olaf i høy aktelse til han var tjue. Da ble han uglad og sa ikke et ord. Kongen syntes dette var svært synd og spurte hva det var.
   Yngvar svarte: "Hvis du synes det er skade at jeg er så uglad så gi meg kongsnavn og verdigheten som følger med."
   Kongen mælte: "Alt annet som du ber om, heder eller rikdom, vil jeg gi. Men dette kan jeg ikke gjøre, for jeg er ikke visere enn frendene våre, og ikke kan jeg gjøre noe bedre enn våre tidligere frender."
   Denne saken førte til uenighet mellom dem, for Yngvar ba stadig om kongsnavn, men fikk det ikke.

5 Om Yngvars leidang
   Så gjorde Yngvar seg klar til å forlate landet og søke seg et rike utenlands. Han valgte seg innenlandske krigere og tretti skip, alle velutstyrte. Kong Olaf hørte nå at Yngvar var klar til ferd; han sendte menn for å møte ham og ba om at han ble, og tok imot kongsnavn. Yngvar sa at han ville ha tatt imot dette, hvis han hadde hatt valget tidligere, men sa at han nå var klar til å seile så snart det ble god bør.
   Litt senere seilte Yngvar fra Svitjod med tretti skip, og de la ikke seilene ned før de kom til Gardariket. Her ble han tatt imot av kong Jarizleif med stor ære. Der var Yngvar tre vintre og lærte å tale mange språk. Han hørte det ble talt om at tre elver rant østover gjennom Gardariket, og at den midterste var den største. Yngvar reiste vidt om i Austrriki og spurte om noen mann visste hvor den elva rant fra, men ingen kunne fortelle ham det.
   Så forberedte Yngvar sin ferd ut av Gardariket, og han ville undersøke og gjøre seg kjent med denne elvas lengde. Han lot en biskop velsigne sin stridsøks og flintstein. Fire menn blant Yngvars reisefeller er navngitt: Hjalmvigi og Soti, Ketil, som ble kalt Garda-Ketil; han var islending, og Valdimar. De dro nedover elva med tretti skip, og Yngvar snudde skipsstevnene mot øst og laget den regel at ingen skulle gå i land ut hans tillatelse. Og hvis noen gjorde dette, da skulle vedkommende miste en hand eller en fot. En mann skulle våke natten gjennom på hvert skip.
   Etter at de en tid hadde fulgt elva fortelles det at en natt skulle Ketil holde vakt. Da alle de andre var sovnet, og siden han kjedet seg og var nysgjerrig, gikk han i land for å se seg om, men gikk lengre enn han hadde tenkt seg. Han stoppet og lyttet; foran seg så han et høyt hus så han gikk bort dit og inn i huset. Der inne så han en sølvkjele over ilden, og syntes dette var underlig. Han tok kjelen og løp sin veg mot skipene. Da han hadde løpt en stund så han en skremmende rise komme løpende etter seg. Ketil løp da enda fortere, men avstanden mellom dem minket likevel. Han satte ned kjelen og tok av handtaket, så løp han alt han maktet, og så seg bakover av og til, og så at risen stoppet da den kom til kjelen. Den gikk både mot den, og fra den, men så tok den opp kjelen og gikk til huset. Garda-Ketil gikk til skipet og brakk i stykker handtaket, og la det i fotkisten sin.
   Men om morgenen, da mennene våknet og gikk på land, så de spor som gikk fra skipene fordi det hadde falt dugg, og de fortalte dette til Yngvar. Han ba Ketil fortelle om han hadde fart, siden han ikke navnga noen andre, og sa at han ikke ville drepe ham, hvis han fortalte sannheten. Ketil sa det som det var og ba om nåde for sin ulydighet; han viste også Yngvar håndtaket. Yngvar ba ham aldri mer gjøre det, og lot det være med det.
   Så seilte de mange dager gjennom mange bygder til de så at dyrene både så ut og oppførte seg annerledes, og de skjønte derfor at de var fjernt fra sine egner, eller land.
   En kveld så de det som så ut som en halvmåne som stod på marken, langt borte.
   Natta etter holdt Valdimar vakt. Han gikk på land for å lete etter det stedet de hadde sett. og kom til der hvor det så ut som en høyde foran ham, med farge som gull. Og han så grunnen til dette, alt der var dekket av ormer. Fordi de sov stakk han spydskaftet dit han så en gullring, og dro den mot seg. Men da våknet en av ormungene, og den vekket straks de andre rundt den, og slik fortsatte det til Jaculus ble vekket.
   Valdimar skyndte seg da til skipet og fortalte Yngvar sannheten om det som hadde hendt. Yngvar ba mennene gjøre seg klare til ormen kom, og ba at skipene ble flyttet til en annen havn på den andre siden av elva. Dette ble gjort. Så fikk de øye på en skremmende drage som kom flygende mot dem over elva. Mange gjemte seg av redsel, og da Jaculus kom over det skipet som to prester styrte, spydde den ut så mye gift at både skipet og mennene sank. Deretter fløy den hjem over elva til sitt tilholdssted.
   Yngvar seilte nå mange dager nedover elva. Da kom til syne byer og store bygder, og de så en strålende by. Den var bygget av hvit marmor. Da de nærmet seg byen så de en stor mengde kvinner og menn. De syntes mye om alt de vakre de så der; og kvinnenes høviskhet, for mange var svært vakre. Likevel var en av dem langt foran de andre både på grunn av klær og skjønnhet. Denne staselige kvinna gjorde tegn til Yngvar og de andre at de skulle komme og møte henne. Yngvar gikk så i land fra skipet for å møte denne gilde kvinna. Hun spurte hvem de var og hva de gjorde her, men Yngvar svarte ikke for han ville se om hun kunne tale flere språk. Det viste seg at hun kunne tale: romersk, tysk, dansk, gresk og mange andre språk som ble brukt i Austerveg. Da Yngvar skjønte at hun talte disse språkene fortalte han henne navnet sitt, og spurte hva hennes navn var og hvor gjev hun var.
   "Jeg heter Silkisif," sa hun, "og er dronning over dette land og rike."
   Hun innbød Yngvar og alle hans menn til byen sin. Dette sa han ja til. Byfolkene tok skipet deres, og alt utstyret, og bar dette opp til byen. Yngvar utrustet en hall for folkene sine, og låste den godt, for det var fullt av blotskap rundt om. Han ba dem ta seg i vare for hedningene, og forbød alle kvinnene, unntatt dronninga, å komme inn i hallen. Noen menn brydde seg lite om ordene hans; dem lot han drepe, og siden turte ingen å bryte det han hadde sagt.
   Den vinteren tilbrakte Yngvar der i stor aktelse, og dronninga og hennes vismenn satt hver dag og talte med ham, og hver av dem fortalte den andre mye nytt. Yngvar fortalte henne stadig om den allmektige Gud, og hun likte godt denne troen. Så mye elsket hun Yngvar at hun tilbød ham hele riket og kongsnavn; og tilsist ville hun gi ham seg selv, hvis han ville slå seg ned der, men han sa at han først ville undersøke hele elvas lengde, og ta i mot dette siden.
   Da våren kom gjorde Yngvar seg klar til å fare bort, men tok farvel med dronninga og folket hennes. Yngvar seilte til han kom til en stor foss og trange juv. Det var høye klipper der så de brukte tauene til å dra opp skipene sine. Deretter dro de dem igjen ned i elva og seilte lenge slik uten å legge merke til noe.
   Da det led utpå sommeren så de en mengde båter som ble rodd mot dem. De var alle runde, og årer stakk ut over bord. Båtene kom rett mot dem så Yngvar hadde ikke annet valg enn å stoppe, for båtene var raske som flygende fugler. Men før de møttes reiste en mann seg blant dette folket; han var kledd i kongsskrud, og talte til dem på mange språk.
   Yngvar svarte ikke. Da sa han noen ord på gresk og Yngvar skjønte at han het Jolf, og kom fra byen Heliopolis. Og da kongen hørte Yngvars navn, og hvor han kom fra, og hvor han hadde tenkt seg, da ba han ham komme og tilbringe vinteren i byen hans. Yngvar ville ikke la seg hefte og takket nei. Kongen insisterte da på at han ble over vinteren og Yngvar sa at slik skulle det være.
   De seilte da med skipene til havna og gikk i land og opp til byen. Og da de så bak seg, så de at byfolkene bar skipene deres på skuldrene sine opp til byen, hvor de kunne låses inn. På alle gatene der sås mye blotskap og Yngvar ba mennene sine be mye og være trofaste. Jolf ga dem en hall og den vinteren passet Yngvar så godt på mennene sine at ingen av dem ble ødelagt av forhold til kvinner eller annet hedenskap. Når de gjorde sitt fornødne gikk de fullt væpnet og låste hallen. Ingen mann skulle komme inn dit, utenom kongen. Han satt hver dag og talte med Yngvar, og hver av dem fortalte den andre mye om landet sitt, både nytt og gammelt.
   Yngvar spurte om han visste hvor elva kom fra og Jolf kvad at det visste han med sikkerhet; den kom fra den kilden: ”som vi kaller Lindibelti. En annen elv renner derfra til Rødehavet, til den store malstrømmen som kalles Gapi. Mellom elva og havet ligger et nes som heter Siggeum. Elva renner ikke langt før den strømmer over berget og ned i Rødehavet; dette kaller vi verdens ende. Men på denne elva som du følger ligger det illgjerningsmenn på store skip som de skjuler med siv, slik at folk tror det er øyer, og disse har allslags våpen og gresk ild, og de dreper flere folk med ild enn med våpen.”
   Men byfolkene syntes nå at kongen deres ikke ga dem det de trengte på grunn av Yngvar, og truet med å jage ham fra riket og ta seg en annen konge.
   Da Yngvar hørte dette ba han kongen om å gjøre folkets vilje. Dette gjorde kongen, og han ba Yngvar om å hjelpe ham med å kjempe mot sin bror. Han var den mektigste av dem og var svært urettferdig mot ham.
   Yngvar lovet å hjelpe ham når han vendte tilbake.

6 Oppgjør med riser og vikinger
   Da vinteren var over førte Yngvar alle folkene sine uskadde ut av Jolfs rike. Etter å ha reist en stund kom de til en stor foss, og den stormet så mye at de måtte legge til land. Da de nådde land så de fotsporene til en uhyggelig rise; det var åtte fot langt. Berghamrene var så høye at de ikke kunne dra skipene opp med rep, så de styrte dem langs bergene til dit hvor elva bøyde seg og strømmen. Det var en liten åpning i bergene og der gikk de på land; der var det slett og bløtt. Yngvar ba dem om å hugge trær og lage seg graveredskaper, og dette gjorde de. Så tok de til å grave, og målte dybden og bredden på diket fra stedet hvor elva skulle renne inn i det. De holdt på med dette i måneder før de kunne flyte med skipene der.
   Da de hadde reist lenge så de et hus og en rise nær det som var så fæl at de trodde det var djevelen selv. De ble svært redde og ba om Guds miskunn. Yngvar ba da Hjalmvige synge en salme til Guds ære, fordi han var en god prest, og de lovet seks dagers faste med bønn. Deretter gikk risen bort fra huset den andre vegen, langs elva.
   Da han var vekk gikk de bort til huset og så der en solid skanse, og da de gikk inn i huset så de at det var en stolpe som holdt det oppe, den var laget av leire. Så tok de til å hugge stolpen rundt nede ved jorden; helt til huset skalv når de dyttet. Yngvar ba dem ta store steiner og bære dem til huset, og dette gjorde de. Og da kvelden kom ba Yngvar dem gå til skansen og gjemme seg i sivet. Da det ble mørkt så de risen komme; han hadde festet mange menn under beltet sitt. Han stengte nøye skansen og deretter huset. Så begynte han å ete.
   Etter en tid ble de nysgjerrige på hva han drev med, og nå hørte de kraftig snorking fra ham. Yngvar ba dem ta bort steinene som de hadde båret dit, og slå på stolpen, slik at huset falt sammen. Risen kjempet kraftig, og fikk løs en av føttene sine. Men nå kom Yngvar og hans reisefeller til og hugg foten av risen med vedøksene; fordi han var hard som tre. Da dette var over skjønte de at han var død. De dro foten til skipet og saltet den i hvitesalt.
   De seilte nå til dit hvor elva deler seg og der så de fem øyer som rørte på seg og kom imot dem. Yngvar ba mennene sine gjøre seg klar. Han tente ild med viet fyrtøy. Brått kom en av øyene mot dem og sendte et regn av steiner mot dem, men de beskyttet seg og skjøt tilbake. Men da vikingene skjønte at det var kraftig motstand foran dem tok de til å blåse på smiebelgen i ovnen som var fyr i, og derfra kom en kraftig dur. Det sto også et kopperrør der, og ut av det fløy en stor ild mot et skip som brant en liten stund før det ble til aske. Men da Yngvar så dette, da sørget han over tapet sitt og ba dem bringe ham tunder med vievann. Så bøyde han buen og la en pil på strengen og dyppet odden på den i vievannet. Pilen fløy fra buen med vievannsilden på og traff i kopperrøret som stakk ut av ovnen; og nå snudde ilden mot hedningene selv. På et lite øyeblikk brant hele øya opp, både med menn og skip.
   De andre øyene var nå kommet dit, men straks Yngvar hørte smiebelgsblåsten så skøyt han vievannsild og ødela så, med Guds hjelp, disse djevelsfolka og ingenting annet enn aske ble igjen.
   Litt senere kom Yngvar til den kilden som elva rant ut fra. Der så de en drage så stor at ingen hadde sett noe liknende og det lå mye gull under den. De la til kort fra den, og gikk alle i land og kom dit hvor dragen vanligvis krøp til vannet. Den stien var svært bred og Yngvar sa at de skulle strø salt langs vegen og dra risefoten dit, og sa at det ville føre til at dragen ville bli der en stund.
   De var tause og fant seg skjul. Da den tiden kom da dragen vanligvis kravlet til vannet og den kom til stien, så den at vegen foran den var salt og tok til å slikke. Og da den kom dit hvor risefoten var svelget dragen den straks. Den var nå lenger på vegen enn den var vant til, fordi tre ganger snudde den tilbake for å drikke da den var midtvegs. Imens for Yngvar og reisefellene hans til dragens hule, der så de mye gull så hett som om det var nysmeltet i essen. Så hugg de av metallklumpene med vedøksene og her fikk de seg store rikdommer.
   Da så de at dragen nærmet seg og stakk av med mye rikdom som de gjemte. Det var mye siv der og Yngvar ba dem om ikke å være nysgjerrig på dragen. De gjorde som han sa, bortsett fra noen menn som sto og så på at dragen var sint på grunn av tapet sitt. Den reiste seg på halen og hørtes ut som en hvesende mann, og gikk så i ring rundt gullet. Mennene fortalte det de hadde sett og falt så døde om.

7 Om Yngvar og kong Jolf
   Etter denne hendelsen dro Yngvar og de andre bort og undersøkte et nes de hadde kommet til. De fant en borg der og kunne se en stor hall som sto inne i den. Da de kom inn i hallen så de at den var rikt utstyrt og de fant mye verdifullt gods og mange skatter der. Yngvar spurte om noen ville være igjen der om natta og se hva han kunne finne ut. Soti sa han ikke hadde noe imot å gjøre det, og da kvelden kom gikk Yngvar tilbake til skipene med folkene sine, mens Soti gjemte seg et sted.
   Da det var blitt sent syntes han djevelen kom i en manns skikkelse, og mælte: "Siggeus het en mann som var både sterk og mektig. Han hadde tre døtre og til dem ga han mye gull. Men da han døde ble han begravd der dere så dragen nå. Etter hans død misunte den eldste av søstrene de andres gull og verdigjenstander. Hun tok livet av seg. Den andre søsteren fikk samme skjebne. Den tredje av dem levde lengst og tok arven etter sin far og makten over dette stedet, og ikke bare mens hun levde. Hun ga neset navn og kalte det Siggeum, og hver natt fyller hun med en mengde djevler, og jeg er en av dem og sendt for å fortelle deg nytt. Drager spiste levningene av kongen og døtrene hans, men noen folk tror at de har blitt forvandlet til drager. Det skal du vite, Soti, og fortelle kongen din, Yngvar, at Harald Sviakonge for lenge siden seilte denne vegen og forliste i Rødehavets strømvirvel med sine reisefeller, og han er nå kommet hit for å styre. Og som bevis på min fortelling blir hans hærmerke passet på her i hallen; Yngvar skal få dette med seg og sende det til Svitjod, slik at de ikke skal være uvitende om hva som er hendt med deres konge. Du skal også fortelle Yngvar, at på denne ferden skal han dø sammen med stor del av folkene sine. Og du, Soti, er urettferdig og troløs, og derfor skal du være igjen her hos oss, men Yngvar vil bli hjulpet av den troen han har på Gud."
   Etter å ha sagt dette tidde djevelen, men hele natta var det masse ståk og skrik der.
   Om morgenen kom Yngvar dit, og Soti fortalte hva han hadde sett og hørt. Da han hadde avsluttet sin fortelling, og i alles påsyn, falt Soti død om.
   Yngvar tok nå merket som sto i hallen og for med folkene sine til skipene. Han snudde stevnen tilbake og ga den veldige fossen navnet Belgsoti. Intet nytt hendte før de kom i kong Hromunds rike; dette var et annet navn for Jolf. Da de kom seilende mot byen Heliopolis for andre gang la kongen til mot dem med en mengde skip, og ba Yngvar om å legge ned seila, - "for nå må du hjelpe meg mot Bjolfi, broren min, som også kalles Sølmund; for han og de åtte sønnene hans vil rane kongeriket fra meg."
   Yngvar for da til byen og gjorde seg klar til kamp. Han lot reise store hjul med kvasse pigger og spiker, og han lot også smi hærsporer.
   Kongene samlet nå krigerne sine og kom til det stedet de hadde avtalt seg imellom. Da Yngvar hadde gjort seg klar til kamp hadde Bjolfi mange fler krigere. Kong Jolf fylket folkene sine mot sin bror, og da de begge var klar ropte de sine hærrop. Yngvar og hans menn løp hjulene framover med alt sitt kamputstyr, og forårsaket stort mannefall slik at fiendens fylking brast. Nå angrep Yngvar dem der de var ubeskyttet, og drepte alle sønnene til kong Bjolfi, men han selv flyktet unna. Kong Jolf satte kraftig etter og herjet blant de flyktende, men Yngvar ba mennene sine bli igjen og ikke fare så langt fra skipene sine, - "slik at fiendene våre kan nå dem. La oss heller her ta mye gods fra fiendene våre som vi har drept her."
   Der tok de mange slags skatter og mye gods og bar til skipene. Da kom Jolf med hæren, fylket krigerne sine og ropte hærropene. Dette kom uventet på Yngvar og han måtte trekke seg unna, men han lot kaste hærsporer foran føttene deres. De var uforsiktige og løp oppå dem, men da de kjente hvor kvasse broddene var, trodde de at de var utsatt for trolldom. Men Yngvar var igjen ved teltene og valgte seg ut rikdommer der. Da så de en stor flokk kvinner som kom gående mot teltene og tok til å spille vakkert. Yngvar ba dem passe seg for kvinnene som for de verste giftslager. Da kvelden kom og hæren gjorde seg klar til å gå til sengs, gikk kvinnfolkene inn i teltene til dem, og hun som var den gjeveste av dem tok seg sengeplass hos Yngvar. Han ble sint, tok beltekniven sin og stakk henne i kvinnelemmet hennes. Og da folkene hans så hva han gjorde så begynte de og dytte vekk disse syndige kvinnene, men det var noen som ikke kunne motstå deres blidhet av djevelsk trolldom og lå med dem. Da Yngvar hørte dette så gikk hans glede over sølv og vin over i stor sorg, for om morgenen fant de åtte menn døde da de mønstret folkene sine. Deretter ba Yngvar dem begrave dem som var døde.

8 Yngvars død
   Etter dette gjorde Yngvar seg raskt klar til å fare bort med alle folkene sine, og de seilte nå både natt og dag, så hurtig de kunne. Men nå tok sott til å spre seg blant folkene, slik at alle de beste av dem døde. Yngvar ble også syk og nå var de kommet til Silkisifs rike. Han kalte mennene sine til seg og ba dem begrave dem som var døde. Så kalte han til seg Garda-Ketil og de andre vennene sine, og sa: "Jeg har blitt syk og mener at det vil bli min bane, og har fått den plass jeg har fortjent. Men ved Guds miskunn venter jeg at Guds sønn vil holde sitt løfte, for med hele mitt hjerte er jeg i Guds hender hver dag, med både sjel og legeme, og jeg tok meg av disse folkene så godt jeg kunne. Men det vil jeg at dere skal vite at av Guds rettferdige dom har vi blitt smittet av denne pesten, og aller mest er denne pesten og trolldommen gjort mot meg, for straks jeg er død så vil sotten forsvinne. Men dette vil jeg be Dere, og aller helst deg, Ketil, at dere bringer legemet mitt til Svitjod og begraver det ved en kirke. Og rikdommene mine; det jeg har av gull, sølv og kostbare klær vil jeg skal deles i tre deler: en tredjedel til kirken og kirkens folk, en annen til fattige mennesker, og den tredje til min far og min sønn. Gi min hilsen til Silkisif dronning! Men i alle ting vil jeg at dere skal være enige, og om dere er uenige i hvilken kurs dere skal ta så la Garda-Ketil råde, for han har den beste hukommelsen av dere alle."
   Siden ba han dem leve vel og møtes på den ytterste dag. Han ble talt godt om på mange måter og levde så i noen få dager til.
   De stelte liket hans nøye og la det i en kiste. Så fortsatte de ferden sin og la til ved byen Citopolim. Da dronninga kjente igjen skipet deres kom hun dem i møte med stor prakt. Men da hun så dem gå på land ble hun uglad og det syntes henne som mye hadde hendt, og hun kunne ikke se han som betydde mer for henne enn alle andre. Hun spurte dem om nyheter, og svært nøye om Yngvars død og hvor de hadde plassert liket hans. De sa at de hadde begravd ham i jorden, men hun sa at det var løgn og at hun ville la dem drepe hvis de ikke fortalte sannheten. Nå fortalte de henne hva Yngvar hadde bedt dem om å gjøre med legemet og eiendelene hans. De ga henne Yngvars legeme, og hun lot det bære til byen med stor ære og gjøres klar til begravelse med kostbare salver.
   Dronningen ba dem nå fare i Guds og Yngvars fred. "Min Gud er han som er deres. Bring mine hilsener til Yngvars frender når dere kommer til Svitjod å be noen av dem om å komme hit med prester og kristne dette folket, og da skal det bygges en kirke her som Yngvar skal hvile i. Da Yngvar døde var det gått 1041 vintre fra Jesu Kristi fødsel. Han var fem og tjue da han døde, og dette var elleve vintre etter at Olaf Haraldsson den hellige falt.
   Ketil og de andre gjorde seg klar til å dra og ba dronninga leve vel. Så fortsatte de reisen og hadde tolv skip. Da de hadde seilt en stund ble de uenige om vegen, for ingen ville følge noen annen, men Ketil hadde rett kurs og kom til Garda, mens Valdimar kom med ett skip til Miklagard. Vi vet ikke sikkert hvor de andre skipene endte, men folk tror at de fleste sank, og ikke kan vi fortelle noe mer om Yngvar. Men likevel vet vi at han gjorde mange storverk på denne ferden som lærde menn vil ha fortalt mye om.
   Ketil, som vi fortalte om, var om vinteren i Gardariket og seilte til Svitjod om sommeren. Her fortalte han om det som hadde hendt på denne ferden, og brakte dit Yngvars eiendeler til sønnen hans, som het Svein, og brakte ham dronningens hilsen og budskap. Svein var ung av alder, men stor av vekst. Han var en sterk mann og svært lik sin far så han reiste i hærferd og ville prøve seg først.
   Da noen vintre var gått kom han med mange folk østover til Garda og satt der om vinteren.

9 Svein Yngvarssons leidang
   Det fortelles at den vinteren gikk Svein på skole og lærte å tale mange ulike tungemål som folk visste ble brukt i Austerveg. Så gjorde han klar tretti skip, og sa at han ville dra med disse folkene og møte dronninga. Han hadde mange geistlige med seg; den fremste av dem var en biskop som het Rodgeir. Biskopen velsignet loddene tre ganger, og kastet loddene tre ganger, og hver gang loddene falt viste de at Gud ville at han for. Så biskopen sa at han ville gladelig dra.
   Svein begynte sin ferd ut av Gardariket. Da de hadde seilt to dager på elva kom hedninger uventet på dem med nitti skip; slike som Nordmennene kaller galeier. Hedningene gjorde seg straks klar til kamp, og det samme gjorde de andre, men ingen av dem forsto hva den andre sa. Men mens de hærkledde seg la Svein sin sak i Guds hand og lot kaste lodd for å se om Guds vilje var at de skulle kjempe eller flykte for så stor overmakt. Loddet påla dem å kjempe og Svein lovet å slutte med hærferdene hvis Gud ga ham seier. Etter dette tok de til å kjempe, og Svein og mennene hans kunne drepe hedninger som de ville, og tilsist flyktet hedningene unna i tjue skip, og alle de andre ble drept. Svein hadde små tap og vant seg rikdommer så store som de ville ha i gull og alle slags verdisaker.
   Siden fortsatte de sin veg til de kom til lands der Ketil hadde tatt handtaket. Der ba Svein størstedelen av folkene sine gjøre seg klar for kamp, og dette gjorde de. De dro bare en kort stund før de så en stor gård, og ved siden av den en stor mann som brølte med skremmende røst. Så strømmet det til folk fra alle kanter av det slag som folk kaller Cyclopes. De hadde klubber så store som stokker i hendene og klumpet seg sammen. Hverken brynje eller våpen hadde de.
   Svein ba bueskytterne om å skyte på dem så raskt som mulig og sa at det passet seg ikke å stå og vente, - "for de er sterke som villdyr og høge som hus eller skoger."
   De skøyt nå på dem og drepte mange, og såret noen. Da skjedde noe underlig, fordi da flyktet de som best de kunne. Svein forbød dem å løpe etter og sa at de ikke kunne skjule seg. Deretter løp de inn i gården og rante der mye rikdom i skinn og klær, og sølv, og alle slags kostbare mineraler, og løp nå til skipene og fortsatte videre.
   Da de hadde fart lenge så Svein at en fjord skar inn i landet, og han ba dem legge til skipene der. De var ivrige etter å gjøre dette siden mange av dem var unge menn. Og da de nærmet seg landet så de en borg og mange gårder. De så åtte menn som løp og undret seg over hvilket ærend de hadde. En av de innfødte hadde en fjær i handa og rettet først fjærstilken, og så selve fjæra, mot dem. Dette mente de var et fredstegn og Svein gjorde fredstegn med hendene sine.
   De la så til land, og de innfødte flokket seg sammen under en fjellhammer med forskjellige handelsvarer. Svein ba mennene sine gå på land og så handlet de med folkene, selv om ingen av dem skjønte hva de andre sa.
   Neste dag gikk Sveins menn igjen for å handle med de innfødte, og dette gjorde de en tid. Så ville en mann fra Gardariket omgjøre et skinnkjøp som han nyss hadde gjort. Da ble hedningen sint og slo neven sin i nesen hans, slik at blodet sprutet på jorden. Da trakk mannen sverdet og hugg hedningen i to deler. De innfødte løp da bort med mye skrik og rop, og dernest kom en uovervinnelig hær. Svein ba da sine menn væpne seg og gå mot dem. En hissig og hard kamp tok da til mellom dem, og mange hedninger falt, siden de ikke hadde skjold eller brynje. Da de så at de ble overmannet flyktet de unna, og Svein og mennene hans tok der store skatter som disse hadde løpt fra, og bar til skipene.
   Etter denne hendelsen seilte Svein og de andre bort derfra og takket Gud for seieren sin. De for nå en tid inntil de så en stor svineflokk på et nes under en bergnut ved elva. Noen menn løp på land og ville drepe dem, og det gjorde de. Men de som kom seg unna tok til å hyle høyt, og løp opp i landet. I neste nå så de en stor hær komme farende mot skipene, og en mann kom løpende litt framfor folkene. Han hadde tre epler og kastet ett opp i lufta som landet foran føttene til Svein, og så det neste etter det; det landet også på samme sted. Svein sa at han ikke ville vente på det tredje eplet: "Disse er fulgt av djevelsk kraft og sterk trolldom."
   Svein la en pil på strengen og skjøt på ham. Den traff ham på nesa og de hørte en lyd som om et horn gikk i stykker. Han kastet hodet bakover, og de så at han hadde fuglenebb. Så skrek han høyt og løp mot folkene sine, og alle løp nå så raskt innover landet som de kunne, da de sist ble sett.

10 Kamp med hedninger
   Etter dette vendte Svein tilbake til skipene sine og nå fortsatte de ferden. Og etter at de ikke hadde seilt langt fortelles det at de om dagen så ti menn som leide etter seg et slags dyr. De syntes det virket underlig for de så et stort tårn av tre som sto på dyrets rygg. Femti menn, som var de mest nysgjerrige, gikk på land for å se hva slags natur dette dyret hadde. Men da de som leide dyret så skipsfolkene ble de redde, forlot det, og gjemte seg. Sveins menn gikk bort til dyret og ville leie det etter seg, men det stakk hodet ned slik at de ikke fikk rikket det av stedet, selv om de alle dro i de tauene som var rundt dyrets hode. De tenkte da at de ti som hadde ledet dyret måtte kjenne noe knep som ikke de visste om. Nå rådslo de og forlot så dyret og gjemte seg i sivet, slik at de kunne se alt som hendte med det. Noe senere reiste de innfødte seg og gikk bort til dyret. De tok tauene og la dem på begge sider av halsen, og så gjennom en tverrbjelke som sto i tårnet, og heiste så opp dyrets hode, fordi det var et hjul i hullet. Men da Sveins menn så at dyret sto rett så løp de dit så raskt de kunne. De leide så dyret dit de ville, men fordi de ikke kjente dyrets natur, og hva slags mat det trengte, så stakk de spydene gjennom det til det falt dødt om. De gikk så tilbake til skipene og tok til årene.
   I neste nå så de en stor mengde hedninger oppe på land som gikk ned på stranden og gjorde fredstegn mot Svein og mennene hans. De la straks skipene mot land for her var en god havn. Og nå gjorde de kjøpstevne seg imellom, og Svein kjøpte seg mange verdifulle ting der. Hedningene inviterte dem til veitsle i et hus, siden de nå handlet med hverandre, og dette sa de ja til. Da de kom inn der så de alle slags flotte matretter og nok av den beste drikke. Og da Sveins menn satte seg til bords signet de seg, men da hedningene så dem korse seg ble de galne og løp mot dem. Noen slo dem med nevene, mens andre terget dem, og begge grupper ropte på hjelp.
   Da Svein hørte ropene fra folkene sine, og så striden deres, mælte han: "Hvem vet hva dette betyr, utenom at denne festen har blitt til stor uglede for oss?"
   Så satte han avsted mot dem og ba alle mennene sine om å væpne seg. Men da Svein hadde fylket folkene sine så de at hedningene også hadde fylket sine og at de bar en blodig mann foran folkene og hadde han som sitt hærmerke. Svein rådførte seg da med biskop Rodgeir om hva de skulle gjøre. Biskopen mælte: "Hvis hedningene venter seg seier fra en vond manns skikkelse, tenk da på hva slags hjelp vi kan få fra Himmelen, hvor selveste Kristus Herre lever og hjelper. Han er høvdingen over alle kristne og beskytter alle levende og døde. Bær du seiersmerket til vår korsfestede Kristus foran folkene og påkall hans navn, så kan vi vente oss seier av dette, men hedningene død."
   Etter denne oppmuntringen fra biskopen tok de det hellige korset med Herrens bilde og hadde dette som hærmerke og bar dette foran folkene. Så gikk de uredde mot hedningene, mens de lærde mennene ba.
   Og da fylkingene støtte sammen ble hedningene blinde, og mange av dem fylt av frykt så de flyktet brått unna, og løp hver sin veg, noen i elva og noen i myr eller skog. Mange tusen hedninger omkom der.
   Da de flyktende hadde blitt forfulgt lot Svein begrave likene av dem som hadde falt. Og da dette var gjort ba Svein folkene sine passe seg for å være nysgjerrige på skikkene til hedenske menn: "fordi," sa han, "det gir større skade enn gagn."

11 Svein vant over dragen
   Så seilte Svein bort derfra og til dit hvor de syntes en halvmåne sto på jorden. Der la de til og gikk på land, og Ketil fortalte Svein det som hendte der da han og Yngvar var der. Deretter ba Svein folkene sine om å komme fra skipene for å møte dragen. De gikk nå og kom til en stor skog som sto der ved dragens bol, og skjulte seg der. Svein sendte så noen unge menn til dragen for å finne ut hvorledes det sto til der. De så at ormene sov, og at det var mange av dem. Likevel lå Jaculus i ring om alle de andre.
   En av dem tok nå spydskaftet og stakk det mot en gullring, men skaftet kom inntil en ormunge som våknet. Denne vekket andre rundt seg, og i neste nå våknet den ene etter den andre, inntil Jaculus reiste seg opp.
   Svein sto ved en stor eik og la en pil på strengen, og tunder ble satt på pilspissen, så stor som et mannshode med viet ild. Da Svein så at Jaculus reiste seg høyt, og stevnet mot skipene deres med åpent gap, skøyt han pilen med den hellige ilden inn i ormegapet. Pilen gjennomboret hjertet, og i løpet av ett øyeblikk falt den død ned.
   Da Svein og de andre så det lovpriste de Gud i glede.

12 Svein fikk Silkisif
   Etter denne hendelsen ba Svein dem om å skynde seg vekk fra den vonde lukten og stanken som kom fra ormen, så de gikk hastig tilbake til skipene, alle utenom seks menn som gikk bort til dragen på grunn av nysgjerrighet, og falt døde om. Men mange flere menn ble plaget av stanken, selv om ingen flere mistet livet på grunn av den.
   Svein gjorde seg raskt klar og seilte til han kom til riket til dronning Silkisif. Hun kom dem i møte med stor høviskhet. Så snart som Svein og de andre forlot skipene gikk Ketil som den første av dem mot dronninga, men hun brydde seg ikke om ham og snudde mot Svein, og ville kysse ham. Men han dyttet henne unna og sa at han ikke ville kysse henne, en hedensk kvinne, - "og hvorfor vil du egentlig kysse meg?"
   Hun svarte: "Fordi du alene har Yngvars øyne, synes det meg."
   Så ble de tatt imot med heder og ære, og da hun fikk greie på at biskopen var kommet dit ble hun glad. Biskopen talte med henne om troen, og de hadde tolk mellom seg, for biskopen kunne ikke tungemålet hun talte. Hun fikk raskt en forståelse av åndelig visdom, og lot seg døpe. Og i den samme måneden ble hele bybefolkningen døpt.
   Ikke lenge etter stevnet dronninga et folkerikt ting med sine landsmenn. Da en stor folkemengde hadde samlet seg der ble Svein Yngvarsson kledd i purpur og så ble det satt en krone på hodet hans, og alle kalte ham sin konge. Dermed giftet dronninga seg med ham.

13 Svein lot bygge kirke
   Etter denne veitsla reiste kong Svein med dronninga og mange folk rundt i riket sitt. Med på ferden var også biskopen og lærde menn, for kong Svein hadde latt kristne landet og hele det riket som dronninga før hadde styrt.
   Da sommeren kom og Guds miskunnes kraft hadde styrket seg så i dette landet at det var blitt helt kristent, ville kong Svein og hans reisefeller gjøre seg klar til sin ferd tilbake til Svitjod for å la frendene sine få vite sannheten om ferden.
   Men da dronninga ble klar over disse planene ba hun om at han sendte folkene sine hjem mens han selv satt i ro der.
   Svein svarte: "Ikke vil jeg sende folkene mine fra meg, for det er mange farer av mange slag for de som skal gjøre en slik ferd, og som vi har erfart da ingen var leder og alle folkene gikk til grunne, eller forvillet seg i ulike retninger."
   Da dronninga hørte kongens ord og så hva han ville, mælte hun: "Ikke skal du dra i en slik hast, hvis jeg får råde, for det kan være at du ikke vil besøke dette riket igjen, eller du blir drept på en slik farlig ferd, som du selv sa. Og se, det mest passende for deg er å styrke kristendommen og la kirker bygges. Først skal du la bygge en stor og staselig kirke inn i byen, og hvis den blir slik som jeg vil så skal din fars legeme bli begravd der. Men når tre vintre er gått, da skal du fare i fred."
   Det ble nå slik som dronninga ønsket og kong Svein ble der i tre vintre. Og etter den tredje vinteren var en stor kirke bygd ferdig i byen. Dronninga innbød da biskopen til seg, og da han hadde tatt på seg bispeskruden, spurte han: "I hvems navn, dronning, vil du vie kirken?"
   Hun svarte: "Til den hellige kong Yngvar, som her hviler, skal denne kirken vies."
   Biskopen mælte: "Hvorfor vil du det, dronning, har Yngvar skint med jærtegn etter sin død? For vi kaller bare dem helgener som skinner av jærtegn mens deres kropper er begravd i jorden."
   Hun svarte: "Fra Deres egen munn hørte jeg at for Gud var fasthet i den rette tro og praktisering av den hellige kjærlighet viktigere enn hellige jærtegn, og jeg bedømmer, slik jeg opplevde det, at Yngvar var fast i hellig gudstro."
   Da dronninga slik hadde bestemt hvorledes det skulle være viet biskopen den gjeve kirkebygningen til Guds og alle helgenenes ære i Yngvars navn.
   Senere ble det hugget en ny sarkofag hvor Yngvars legeme ble plassert, og et kostbart kors, staselig utstyrt, ble satt over den.
   Senere lot biskopen ofte synge messe for Yngvars sjel her, og lot til og med folk kalle den Yngvarskirken.

14 Om fortellerne
   Da alt dette hadde hendt gjorde Svein seg klar til avreise og for sørover til han kom til Svitjod. Hans landsmenn tok imot ham med stor aktelse og glede, og de tilbød ham landet. Men da han hørte dette, nektet han raskt og sa at han hadde skaffet seg et bedre land, mer grøderikt, og at han skulle vende tilbake til det.
   Og etter to vintre seilte Svein fra Svitjod, men Ketil ble igjen der og hevdet at han var blitt fortalt at Svein var i Garda om vinteren, og gjorde seg klar til å seile derfra om våren. Midtsommer seilte han fra Gardariket, og det siste folk visste om ham var at han seilte på elva.
   Men Ketil for til Island og møtte frendene sine og slo seg ned der. Han var den første til å fortelle om dette, men vi vet at noen sagamenn sier at Yngvar var sønn av Eymund Olafsson, for de synes det er mere heder i å si at han var kongssønn. Men Ønund ville gjerne ha gitt hele sitt rike fra seg, hvis han kunne kjøpe tilbake Yngvars liv, for alle høvdingene i Svitjod ville gjerne ha ham som konge over seg. Og likevel vil noen menn spørre; hvorfor Yngvar ikke var sønn av Eymund Olafsson? Til dette vil vi svare: Eymund, Olafs sønn, hadde en sønn som het Ønund. Han var svært lik Yngvar på mange måter, og særlig når det gjaldt hans lange ferder, slik som det vises til i den boken som heter "Gesta Saxonom," hvor det er skrevet: "Fertur, quod Emundus, rex Sveonum, misit filium suum, Onundum, per Mare balzonum, qui, postremo ad amazones veniens, ab eis interfectus est." (1)
   Noen menn sier at Yngvar og hans menn seilte to uker, og så ikke noe uten å tenne vokslys, fordi klippebergene lukket seg over elva, og det var som å ro i en berghule i en halv måned. Kloke menn synes ikke dette virker sant, uten at elva rant så trangt at nuter møttes over, eller skogene var så tette at greinene på trærne møttes mellom nutene.
   Men selv om dette er mulig, så er det ikke sannsynlig.
   Denne historien har vi hørt og skrevet etter fortellingene i de bøkene som Odd munk den lærde har skrevet etter fortellingene til vise menn, som han selv sier i brevet sitt. Det som han sendte til Jon Loftsson og Gizur Hallsson. Men la de som mener at de vet dette enda nøyere, legge til, der hvor det nå synes å mangle.
   Denne sagaen sies det at Odd munk har hørt fortalt først av den prest som het Isleif, dernest av Glum Thorgeirsson, og en tredje som het Thorir. Fra deres fortellinger tok han det som han syntes var merkverdigst. Men Isleif sa at han hadde hørt sagaen av en kjøpmann som hevdet at han hadde hørt den i Sveakongens hird. Glum hadde hørt den av sin far, og Thorir hadde hørt den av Klakka Samsson, og Klakka hadde hørt den av andre av frendene sine.
   Og her avslutter vi denne sagaen.

Noter:

1) Oversettelsen av den latinske tekst fra "Gesta Saxonom:" "Det fortelles at svenskekongen, Emundus, sendte sønnen sin, Onundus, over Østersjøen, han som tilsist kom til Amazonene og ble drept av dem."

Ordliste:

Svitjod - Sverige
Gautland - Gøtaland
måg - svoger, svigerfar
nødmåg - mann som tiltvinger seg mågskap
utleg – fredløs
Seimgaller – sannsynligvis befolkningen i Zemgale (Latvia)
Rise – jotun, kjempe
Garda, Gardariket - riket til væringene (skandinavene) i Russland
Austrriki - rike som ligger i øst, om Russland, India m.m.
Miklagard - Konstantinopel
Gresk ild – en slags napalm, særlig brukt av grekerne (bysantinerne) mot fiendtlige flåtestryker, skal til og med ha kunnet brenne på vann
Tunder - brennbart stoff, f.eks. festet på pil
Cyclopes - enøyde kjemper kjent fra gresk mytologi; jmfr. Odyssen