Duggals Leizla - Revisjonshistorikk

August på 19. aug. 2020 kl. 07:28

2020-08-19T07:28:05Z

August: Erstattet OldNordicTimes med HTML-koder

2020-08-19T07:20:48Z

Erstattet OldNordicTimes med HTML-koder

Vis endringer

August på 16. des. 2016 kl. 14:07

2016-12-16T14:07:30Z

Vis endringer

August på 17. nov. 2016 kl. 11:05

2016-11-17T11:05:48Z

August på 14. mai 2016 kl. 16:05

2016-05-14T16:05:38Z

August på 12. mai 2016 kl. 11:00

2016-05-12T11:00:20Z

August på 7. mai 2016 kl. 09:32

2016-05-07T09:32:07Z

August på 7. mai 2016 kl. 09:31

2016-05-07T09:31:13Z

August på 4. apr. 2016 kl. 16:45

2016-04-04T16:45:58Z

Vis endringer

August på 1. apr. 2016 kl. 18:40

2016-04-01T18:40:13Z

← Eldre revisjon		Revisjonen fra 19. aug. 2020 kl. 07:28
Linje 6:		Linje 6:
	\|-		\|-
	\|}		\|}
		+
		+
		+	<div class="toccolours"><center>Noen spesialtegn vises ikke på iPhone/iPad.</center></div>

← Eldre revisjon		Revisjonen fra 17. nov. 2016 kl. 11:05
Linje 69:		Linje 69:


−	[[File:Folio 108r - Hell.jpg\|right\|thumb\|600px\|<center>Très Riches Heures du Duc de Berry: '''Lucifer'''</center>]]'''15.''' «Nu, kvad hann, skal ek syna þer enn versta anskota mannkyns.» Ok gek þa engillinn fyrir henni, ok er þau komu at helvitis gardzhlidum, þa mællti hann: «Kom, qvad hann, ok see ok vit at sonnu, at þeir er auga hafa megu her ecki sia, en þo skalltu sia þa, er her eru, en eigi megu þeir sia þik.» Sem salin nalgadiz, [sa hon diup helvitis<ref>[ ''saal. rettet;'' i diup at sia helviti ''A;'' appropinquans autem anima vidit profundum inferni ''lat.''</ref>. En hvilikar eda hversu miklar ok hardar pislir hon sꜳ þar, þo at .c. tungna væri þar i hveriu hofdi, þa mundi eigi geta upp talt. Fatt<ref>''rettet;'' þa ''A;'' Pauca quæ ipse nobis retulit ''lat.''</ref> er þat, sem hann sagdi oss, ok hormuligt er at heyra, ok þo nytsamligt ok en meiri varud at firrazt i sinu lifi. Hon sa, hvar var sialfr ovinrinn ok hofdingi myrkra ok hofutovin allz mannkyns, er meiri er ollum kvikendum ok dyrum<ref>''Her beg. atter B med et Blad, der er overskaaret, saa at kun omtrent en Trediedel af hver Linie er tilbage.''</ref>, þeim sem fyrr hafdi hon seed. Sva kvad salin likama hans mikinn, at af ollu þvi er hann<ref>salin ''B.''</ref> hafdi seed, qvad hann ecki kunna vid at iafna, ok eigi vilium ver annat mæla, en ver heyrdum af honum; en slika sogu vottum ver, sem ver heyrdum. Þat it bolvada kvikendi var svart sem hrafn, eptir manz skepnu likams fra fotum til hofuds, nema þat umfram at þat hafdi margar hendr, eigi færi en þusund handa, ok hver hond .c. læfda<ref>centum cubitos ''lat.''</ref> laung ok .x. læfda digr, ok klær fingranna lengri spiotskoptum, ok voru klær fingra or iarni. Nef hafdi hann mikit ok digrt ok langt, ok hala hvassan ok langan ok settan umhverfis enum hvossustum goddum. Þetta et ogurliga dyr la ꜳ grufu ꜳ iarngrilli<ref>super cratem ferream suppositis ardentibus prunis ''lat.''</ref> undirliggiandi glodum, ok bles þar at med belgium mikill diofla fioldi, sva at eigi mundi þvi trua, at heimrinn<ref>''rettet;'' hann ''A;'' mundus ''lat.''</ref> hafdi sva margar andir getit fra upphafi. En þessi ovin allz mannkyns var bundinn i ollum limum ok i ollum lidum hans likama med iarnrekendum morgum ok digrum. En sva sem hann velltiz a glodunum, þa angradizt hann med akafri reidi, ok snerizt hann af annarri sidu a adra, ok i þvi slo hann hondum sinum a þann inn mikla salna fiolda ok kreisti þær, sva sem hungradr ok þystr akrkarl kreistir vinberia log i munni ser, sva at eingi var su sala af þeim hinum mikla fiolda, sva at eigi sleit hann hofudit af eda adra limi. Þvi næst skaut hann ondinni fra ser ok bles umhverfis sik [ok dreifdi ollum salum<ref>[ ''tilf. efter Latinen:'' spargit omnes animas in diversas Gehenne partes.</ref> i allar halfur helvitis, ok iafnskiott pyttrinn, sa er ek sagda i fra, skaut upp af ser daun ok loga. Ok sem þessi hinn grimmi vargr dro at ser ondina, þa safnadi hann salunum, er hann hafdi sundr dreift, ok svelgdi þær allar med reyk ok brennusteini; ok [sumar sva sem þær villdu komaz or hondum<ref>[ ''saal. rettet;'' su fello þær i munn ''A;'' . . . . az wr hondum ''B;'' sed et quicunque manus eius fugiunt ''lat.''</ref> honum, þa laust hann þær med nefi eda hala sinum. Ok med þessum hætti þetta it auma undr var bart adra beriandi ok pint adra pinandi. Sem salin sa þetta, þa mællti hon til engilsins: «Ek þid þik, herra, attu segir mer, hvat heitir þetta it mikla undr ok hit bolvada?» «Þetta heitir, segir engillinn, Lucifer, ok hann var upphafdr ok bio i paradisar yndi. Nu ef hann væri laus, þa mundi hann angra ok fyrirfara allan heiminn ok himininn ok allt helviti. En þessi inn mikli fioldi, er her er med honum, eru sumir englar myrkra, er menn kalla diofla ok þegna fiandans; þat er ok afspringr Adams, er eigi er verdr miskunnar, þviat þeir væntu ser aungrar hialpar af gudi, ok eigi trudu þeir ꜳ hann, ok fyrir þvi þola þeir her eilifar pislir, at þeir hofnudu at þiona eilifum drottne allrar dyrdar med ordum ok verkum. Þessir eru ok þeir, sagdi hann, er dæmdir eru ok bida margra annarra<ref>''saal. efter ''lat.:'' multos adhuc alios expectant; pisla ok ecki minne ''tilf. A, B.''</ref>, er heita gudi med ordum en hallda eigi med verkum. Slikar skulu þeir þola, er neita gudi at fullu, eda gera verk þeira, er honum nita, sem hordomsmenn, manndrapsmenn, þiofar eda mordingiar, metnadarmenn ok þeir, er eigi syna gudi litilæti i idran ok umbot synda sinna. Þat skulu þeir þola fyrst, er þu satt adan, ok sidan leidaz hingat til þessarra pisla; or þessi komaz aungir, er um sinn leidaz i þessa pisl. Her koma illir hofdingiar heimsins, er illa neyta sins valldz, [er þeim var af gudi gefit lyd sinum til traustz ok h]alldz<ref>''Det her mellem [ ] indsatte er tilføiet efter Gisning, da B først bliver fuldstændig med'' . . . alldz, ''og A springer over fra'' er þeim var — þat valld.</ref>, ok eigi verdr þeim at gagne eda hialp um þat valld, er þeir eru til skipadir, þvi at þeir trua eigi a gud, er allra vallda er giafari. Fyrir þvi mælir heilug ritning: Mattugir menn þola margar pislir.» Þa mællti salin: «Þer segit, kvad hon, at gud gefr oll volld, hvi lætr gud þa pinazt fyrir sakir valldanna?» «Valld þat, sagdi engillinn, er gud gefr, er at sonnu gott, en þat er illt at nyta þat illa.» «Hvi gefr gud þa eigi, sagdi salin, iafnan godum at eins valld at bæta ok vid at sia ok hialpa, sem hæfir, þeim er þeir eigu fyrir at sia?» «Stundum, sagdi engillinn, tekz valld fra godum monnum fyrir synda sakir lyds þess, er illa þionar undir þeira valldi, þviat illir menn eru eigi verdir godra hofdingia; sva ok stundum takaz hofdingiar godir af valldi sinu, at þeir se i minni ahyggiu ok þvi meir rækiandi<ref>stundandi ''B.''</ref> forsia salna sinna.» «Ek villda vita, kvad salin, hvi hofutfiandi heitir hofdingi myrkra, med þvi at hann bergr aungum ok eigi getr sik frelsat sialfan?» «Þessi, kvad engillinn, er kalladr hofdingi eigi af valldi helldr af meinsemdum ok hordum hlutum, er hann gerir i myrkrum þessum, fyrir þvi, þo at þu sæir margar pislir, adr en þu her komt, þa er sem aungar se hia þessum odæmiligum pislum.» «Sva er at sonnu, qvad salin, þviat meir angrar mik at sia þenna pytt ok kenna þenna enn illa daun en allar pislir helvitis, er ek fyrr þolda. Nu bid ek, herra, kvad hon, tak mik hedan i burt sem fyrst, ok lat mik eigi her lengr vera ok pinazt, þvi at ek se<ref>''Her beg. D<sup>b</sup>.''</ref> her marga mina frændr ok adra mina kunningia, er ek gerda mer giarna at vinum i veralldarlifi, en her lati gud mik alldri hafa þeira felagskap. En þo veit ek at sonnu, ef eigi hylpi mer guds miskunn, þa væri minn verdleikr<ref>nogr til ''tilf. D.''</ref> at þola slikar pislir sem þeir.» Þa mællti engillinn: «Kom hingat nu, en sæla sal, ok huggaz i hvilld þinni, þviat drottinn gerdi þer mikit gott; alldri skalltu optar slikt þola, sem nu hefir þu seed, nema þu þionir til sliks. Her til hefir þu seed myrkrastadi ovina guds, en nu framleidis skalltu sia dyrdir vina guds.	+	[[File:Folio 108r - Hell.jpg\|right\|thumb\|600px\|<center>Très Riches Heures du Duc de Berry: '''Lucifer'''</center>]]'''15.''' «Nu, kvad hann, skal ek syna þer enn versta anskota mannkyns.» Ok gek þa engillinn fyrir henni, ok er þau komu at helvitis gardzhlidum, þa mællti hann: «Kom, qvad hann, ok see ok vit at sonnu, at þeir er auga hafa megu her ecki sia, en þo skalltu sia þa, er her eru, en eigi megu þeir sia þik.» Sem salin nalgadiz, [sa hon diup helvitis<ref>[ ''saal. rettet;'' i diup at sia helviti ''A;'' appropinquans autem anima vidit profundum inferni ''lat.''</ref>. En hvilikar eda hversu miklar ok hardar pislir hon sꜳ þar, þo at .c. tungna væri þar i hveriu hofdi, þa mundi eigi geta upp talt. Fatt<ref>''rettet;'' þa ''A;'' Pauca quæ ipse nobis retulit ''lat.''</ref> er þat, sem hann sagdi oss, ok hormuligt er at heyra, ok þo nytsamligt ok en meiri varud at firrazt i sinu lifi. Hon sa, hvar var sialfr ovinrinn ok hofdingi myrkra ok hofutovin allz mannkyns, er meiri er ollum kvikendum ok dyrum<ref>''Her beg. atter B med et Blad, der er overskaaret, saa at kun omtrent en Trediedel af hver Linie er tilbage.''</ref>, þeim sem fyrr hafdi hon seed. Sva kvad salin likama hans mikinn, at af ollu þvi er hann<ref>salin ''B.''</ref> hafdi seed, qvad hann ecki kunna vid at iafna, ok eigi vilium ver annat mæla, en ver heyrdum af honum; en slika sogu vottum ver, sem ver heyrdum. Þat it bolvada kvikendi var svart sem hrafn, eptir manz skepnu likams fra fotum til hofuds, nema þat umfram at þat hafdi margar hendr, eigi færi en þusund handa, ok hver hond .c. læfda<ref>centum cubitos ''lat.''</ref> laung ok .x. læfda digr, ok klær fingranna lengri spiotskoptum, ok voru klær fingra or iarni. Nef hafdi hann mikit ok digrt ok langt, ok hala hvassan ok langan ok settan umhverfis enum hvossustum goddum. Þetta et ogurliga dyr la ꜳ grufu ꜳ iarngrilli<ref>super cratem ferream suppositis ardentibus prunis ''lat.''</ref> undirliggiandi glodum, ok bles þar at med belgium mikill diofla fioldi, sva at eigi mundi þvi trua, at heimrinn<ref>''rettet;'' hann ''A;'' mundus ''lat.''</ref> hafdi sva margar andir getit fra upphafi. En þessi ovin allz mannkyns var bundinn i ollum limum ok i ollum lidum hans likama med iarnrekendum morgum ok digrum. En sva sem hann velltiz a glodunum, þa angradizt hann med akafri reidi, ok snerizt hann af annarri sidu a adra, ok i þvi slo hann hondum sinum a þann inn mikla salna fiolda ok kreisti þær, sva sem hungradr ok þystr akrkarl kreistir vinberia log i munni ser, sva at eingi var su sala af þeim hinum mikla fiolda, sva at eigi sleit hann hofudit af eda adra limi. Þvi næst skaut hann ondinni fra ser ok bles umhverfis sik [ok dreifdi ollum salum<ref>[ ''tilf. efter Latinen:'' spargit omnes animas in diversas Gehenne partes.</ref> i allar halfur helvitis, ok iafnskiott pyttrinn, sa er ek sagda i fra, skaut upp af ser daun ok loga. Ok sem þessi hinn grimmi vargr dro at ser ondina, þa safnadi hann salunum, er hann hafdi sundr dreift, ok svelgdi þær allar med reyk ok brennusteini; ok [sumar sva sem þær villdu komaz or hondum<ref>[ ''saal. rettet;'' su fello þær i munn ''A;'' . . . . az wr hondum ''B;'' sed et quicunque manus eius fugiunt ''lat.''</ref> honum, þa laust hann þær med nefi eda hala sinum. Ok med þessum hætti þetta it auma undr var bart adra beriandi ok pint adra pinandi. Sem salin sa þetta, þa mællti hon til engilsins: «Ek þid þik, herra, attu segir mer, hvat heitir þetta it mikla undr ok hit bolvada?» «Þetta heitir, segir engillinn, Lucifer, ok hann var upphafdr ok bio i paradisar yndi. Nu ef hann væri laus, þa mundi hann angra ok fyrirfara allan heiminn ok himininn ok allt helviti. En þessi inn mikli fioldi, er her er med honum, eru sumir englar myrkra, er menn kalla diofla ok þegna fiandans; þat er ok afspringr Adams, er eigi er verdr miskunnar, þviat þeir væntu ser aungrar hialpar af gudi, ok eigi trudu þeir ꜳ hann, ok fyrir þvi þola þeir her eilifar pislir, at þeir hofnudu at þiona eilifum drottne allrar dyrdar med ordum ok verkum. Þessir eru ok þeir, sagdi hann, er dæmdir eru ok bida margra annarra<ref>''saal. efter ''lat.:'' multos adhuc alios expectant; pisla ok ecki minne ''tilf. A, B.''</ref>, er heita gudi med ordum en hallda eigi med verkum. Slikar skulu þeir þola, er neita gudi at fullu, eda gera verk þeira, er honum nita, sem hordomsmenn, manndrapsmenn, þiofar eda mordingiar, metnadarmenn ok þeir, er eigi syna gudi litilæti i idran ok umbot synda sinna. Þat skulu þeir þola fyrst, er þu satt adan, ok sidan leidaz hingat til þessarra pisla; or þessi komaz aungir, er um sinn leidaz i þessa pisl. Her koma illir hofdingiar heimsins, er illa neyta sins valldz, [er þeim var af gudi gefit lyd sinum til traustz ok h]alldz<ref>''Det her mellem'' [ ] ''indsatte er tilføiet efter Gisning, da B først bliver fuldstændig med'' . . . alldz, ''og A springer over fra'' er þeim var — þat valld.</ref>, ok eigi verdr þeim at gagne eda hialp um þat valld, er þeir eru til skipadir, þvi at þeir trua eigi a gud, er allra vallda er giafari. Fyrir þvi mælir heilug ritning: Mattugir menn þola margar pislir.» Þa mællti salin: «Þer segit, kvad hon, at gud gefr oll volld, hvi lætr gud þa pinazt fyrir sakir valldanna?» «Valld þat, sagdi engillinn, er gud gefr, er at sonnu gott, en þat er illt at nyta þat illa.» «Hvi gefr gud þa eigi, sagdi salin, iafnan godum at eins valld at bæta ok vid at sia ok hialpa, sem hæfir, þeim er þeir eigu fyrir at sia?» «Stundum, sagdi engillinn, tekz valld fra godum monnum fyrir synda sakir lyds þess, er illa þionar undir þeira valldi, þviat illir menn eru eigi verdir godra hofdingia; sva ok stundum takaz hofdingiar godir af valldi sinu, at þeir se i minni ahyggiu ok þvi meir rækiandi<ref>stundandi ''B.''</ref> forsia salna sinna.» «Ek villda vita, kvad salin, hvi hofutfiandi heitir hofdingi myrkra, med þvi at hann bergr aungum ok eigi getr sik frelsat sialfan?» «Þessi, kvad engillinn, er kalladr hofdingi eigi af valldi helldr af meinsemdum ok hordum hlutum, er hann gerir i myrkrum þessum, fyrir þvi, þo at þu sæir margar pislir, adr en þu her komt, þa er sem aungar se hia þessum odæmiligum pislum.» «Sva er at sonnu, qvad salin, þviat meir angrar mik at sia þenna pytt ok kenna þenna enn illa daun en allar pislir helvitis, er ek fyrr þolda. Nu bid ek, herra, kvad hon, tak mik hedan i burt sem fyrst, ok lat mik eigi her lengr vera ok pinazt, þvi at ek se<ref>''Her beg. D<sup>b</sup>.''</ref> her marga mina frændr ok adra mina kunningia, er ek gerda mer giarna at vinum i veralldarlifi, en her lati gud mik alldri hafa þeira felagskap. En þo veit ek at sonnu, ef eigi hylpi mer guds miskunn, þa væri minn verdleikr<ref>nogr til ''tilf. D.''</ref> at þola slikar pislir sem þeir.» Þa mællti engillinn: «Kom hingat nu, en sæla sal, ok huggaz i hvilld þinni, þviat drottinn gerdi þer mikit gott; alldri skalltu optar slikt þola, sem nu hefir þu seed, nema þu þionir til sliks. Her til hefir þu seed myrkrastadi ovina guds, en nu framleidis skalltu sia dyrdir vina guds.

← Eldre revisjon		Revisjonen fra 14. mai 2016 kl. 16:05
Linje 14:		Linje 14:


−	<big><big>'''Duggals Leizla'''</big></big><br>(''Cd. 681<sup>a</sup> qv., A; 624 qv., B; 681<sup>c</sup> qv., C; 681<sup>b</sup> qv., D'').	+	<big><big>'''Duggals Leizla'''</big></big><br>(''Cd. 681<sup>a</sup> qv., A; 624 qv., B; 681<sup>c</sup> qv., C; 681<sup>b</sup> qv., D'')

	'''[[Carl Richard Unger biografi\|C. R. UNGER]]'''		'''[[Carl Richard Unger biografi\|C. R. UNGER]]'''

@@ Linje 98: / Linje 98: @@
 <center>'''____'''
-<big>'''Appendix.'''</big>
+<big>'''Appendix'''</big>
-(''Første Cap. samt Slutningscapitlerne af den latinske Original meddeles her efter: «Visio Tnugdali edidit Oscar Schade, Halis Saxonum 1869»'').</center>
+(''Første Cap. samt Slutningscapitlerne af den latinske Original meddeles her efter: «Visio Tnugdali edidit Oscar Schade, Halis Saxonum 1869»'')</center>

← Eldre revisjon		Revisjonen fra 7. mai 2016 kl. 09:32
Linje 115:		Linje 115:


−	'''De gloria virginum et .ix. ordinibus angelorum.'''	+	'''De gloria virginum et .ix. ordinibus angelorum'''

	'''24.''' Cumque profecti fuissent, viderunt murum pulchritudine altitudine et splendore ceteris dissimilem. Erat namque ex omnium lapidum preciosorum bene constructus varijs coloribus metallis interpositis, ita ut habere videretur aurum pro cemento. Lapides autem eius erant christallus crisolitus berillus iaspis iacinctus smaragdus saphirus onichinus topazius sardius crisoprassus ametistus tartacus atque granatus. Hijs et hijs similibus murus splendens lapidibus multum in sui amorem videncium mentes provocabat. Ascendentes ergo murum viderunt procul dubio quod oculus non vidit nec au[ris] a[udivit] nec in cor hominis as[cendit], quæ p[ræparavit] deus dil[igentibus] se. Viderunt namque ibidem .ix. ordines bonorum spirituum, videlicet angelos archangelos virtutes principatus potestates dominaciones thronos cherubin et seraphyn. Audierunt autem inenarrabilia verba, quæ nec potest homo nec licet homini loqui. Tunc dixit angelus ad animam «Audi, filia, et vi[de] et incli[na] au[rem] t[uam] et obl[iviscere] populum t[uum] et domum p[atris] t[ui] et concu[piscet] rex s[peciem] t[uam]. Quid dicam? Cunctis patet, quanta amœnitas, quanta iocunditas, quanta dignitas et qualis sublimitas sit interesse choris sanctorum angelorum patriarcharum prophetarum, cernere laudabilem numerum martyrum, videre candidatum exercitum virginum, audire novum canticum gloriosum, aspicere apostolorum chorum, confessorum mereri consorcium et, quod præcellit omne gaudium, eum, qui panis est angelorum et vita omnium, sentire clementem et pium. Ab illo ergo loco, in quo tunc stabant, non solum omnem quam ante viderant gloriam, verum et prædictarum supplicia penarum videbant, et (quod magis miramur) terrarum orbem quasi sub uno solis radio videre valebant. Non enim quitquam creaturæ poterit visum obtundere, cui semel concessum est omnium creatorem videre. Et miro modo cum starent in eodem loco, in quo prius steterant, non se vertentes in aliam partem, cunctos tamen ex eodem loco et ante et retro positos videbant. Non solum autem visus sed et sciencia dabatur ei insolita, ita ut non sibi opus esset interrogare ampli is aliqua, sed omnia sciebat apte et integre quæcumque volebat.		'''24.''' Cumque profecti fuissent, viderunt murum pulchritudine altitudine et splendore ceteris dissimilem. Erat namque ex omnium lapidum preciosorum bene constructus varijs coloribus metallis interpositis, ita ut habere videretur aurum pro cemento. Lapides autem eius erant christallus crisolitus berillus iaspis iacinctus smaragdus saphirus onichinus topazius sardius crisoprassus ametistus tartacus atque granatus. Hijs et hijs similibus murus splendens lapidibus multum in sui amorem videncium mentes provocabat. Ascendentes ergo murum viderunt procul dubio quod oculus non vidit nec au[ris] a[udivit] nec in cor hominis as[cendit], quæ p[ræparavit] deus dil[igentibus] se. Viderunt namque ibidem .ix. ordines bonorum spirituum, videlicet angelos archangelos virtutes principatus potestates dominaciones thronos cherubin et seraphyn. Audierunt autem inenarrabilia verba, quæ nec potest homo nec licet homini loqui. Tunc dixit angelus ad animam «Audi, filia, et vi[de] et incli[na] au[rem] t[uam] et obl[iviscere] populum t[uum] et domum p[atris] t[ui] et concu[piscet] rex s[peciem] t[uam]. Quid dicam? Cunctis patet, quanta amœnitas, quanta iocunditas, quanta dignitas et qualis sublimitas sit interesse choris sanctorum angelorum patriarcharum prophetarum, cernere laudabilem numerum martyrum, videre candidatum exercitum virginum, audire novum canticum gloriosum, aspicere apostolorum chorum, confessorum mereri consorcium et, quod præcellit omne gaudium, eum, qui panis est angelorum et vita omnium, sentire clementem et pium. Ab illo ergo loco, in quo tunc stabant, non solum omnem quam ante viderant gloriam, verum et prædictarum supplicia penarum videbant, et (quod magis miramur) terrarum orbem quasi sub uno solis radio videre valebant. Non enim quitquam creaturæ poterit visum obtundere, cui semel concessum est omnium creatorem videre. Et miro modo cum starent in eodem loco, in quo prius steterant, non se vertentes in aliam partem, cunctos tamen ex eodem loco et ante et retro positos videbant. Non solum autem visus sed et sciencia dabatur ei insolita, ita ut non sibi opus esset interrogare ampli is aliqua, sed omnia sciebat apte et integre quæcumque volebat.

@@ Linje 14: / Linje 14: @@
-<big><big>'''Duggals Leizla.'''</big></big><br>(''Cd. 681<sup>a</sup> qv., A; 624 qv., B; 681<sup>c</sup> qv., C; 681<sup>b</sup> qv., D'').
+<big><big>'''Duggals Leizla'''</big></big><br>(''Cd. 681<sup>a</sup> qv., A; 624 qv., B; 681<sup>c</sup> qv., C; 681<sup>b</sup> qv., D'').
 '''[[Carl Richard Unger biografi|C. R. UNGER]]'''
@@ Linje 98: / Linje 98: @@
 <center>'''____'''
-'''APPENDIX.'''
+<big>'''Appendix.'''</big>
 (''Første Cap. samt Slutningscapitlerne af den latinske Original meddeles her efter: «Visio Tnugdali edidit Oscar Schade, Halis Saxonum 1869»'').</center>
@@ Linje 105: / Linje 105: @@
 '''Visio cuiusdam militis Hyberniensis ad ædificacionem conscripta.'''
-'''De situ Hyberniæ primo.'''
+'''De situ Hyberniæ primo'''
 Hybernia igitur insula est in ultimo occidentali oceano posita, ab austro in boream porrecta, stagnis et fluminibus præcipita, nemoribus insita, frugibus fertilissima, lacte et melle omnibusque piscacionis et venacionis generibus opulenta, vinearum expers sed vini dives, serpentium ranarum bufonum et omnium animalium venena ferencium ita inscia ut eius lignum aut corrigia aut cornu aut pulvis omnia vincere noscantur venena; religiosis viris et feminis satis præclara, armis autem crudelis et inclita; cominus ad meridiem habens Angliam, ad ortum vero Scotos et Brittones, quos quidam Galenses vocant, ad boream autem Cattos et Orcados, ex adverso vero ad austrum Hyspanos. Hæc ergo insula civitates habet præcipuas .xxxiiii., quarum præsules duobus subsunt metropolitanis: Ardinacha namque septentrionalium Hyberniensium est metropolis, australium autem præcellentissima est Caselensis, de qua ortus est quidam vir nomine Tnugdalus nobilis, cuius crudelitas vel pocius in eo quod egit deo pietas nostro huic opusculo materiam dedit. Erat namque vir præfatus ætate iuvenis, genere nobilis, vultu hylaris, aspectu decorus, curialiter nutritus, veste conpositus, mente magnanimus, militari arte non mediocriter instructus, habilis affabilis atque iocundus, verum (quod ego non sine dolore possum dicere) quanto confidebat in corporis forma et fortitudine, tanto minus curabat de animæ suæ æterna salute. Nam (ut ipse modo sæpius cum lacrimis solet confiteri) gravabat eum, si quis ei de salute animæ aliquid licet breviter vellet dicere. Ecclesiam dei neglexerat; pauperes autem Christi etiam videre nolebat, scurris munus et ioculatoribus pro vana gloria distribuerat quitquit habebat. Sed cum tot malis divinæ misericordiæ finem dare placuit, eum quando voluit provocavit. Nam ut plurimi Corcagensis civitatis testantur incolæ, qui ei tunc aderant, per trium dierum et noctium spacium iacuit mortuus: þer quod spacium amare didicit quitquit antea suaviter deliquit, nam vita eius præsens testatur quæcunque paciebatur. Passus est enim plurima incredibilia et intollerabilia tormentorum genera, quorum ordinem sive nomina, sicut ab ipsius qui viderat et patiebatur ore didicimus, nos ad augmentacionem vestræ devocionis vobis scribere non gravabit. Hic igitur cum multos haberet amicos sodales, inter eos unum habuerat, qui ei conmutacionis debito trium equorum debitor erat. Hic cum statutum præstolaretur terminum, suum transacto tempore convenit aruicum. Qui cum bene receptus perendinaret tribus noctibus, c&#339;pit tractare de creditis rebus. Cui cum ille responderet, se ad manum non nabere quæ pecierat, multum iratus iter repetere disposuerat quo venerat. Debitor vero mitigare cupiens amicum suum, rogabat eum, quatenus secum prius quam recederet dignaretur cibum sumere. Cuius cum præcibus negare nequiret, resedit et securi deposita, quam manu tenuerat, cibos cum socio sumere c&#339;pit. Sed prevenit divina pietas hunc appetitum, nescio namque cita qua occasione percussus manum quam extenderat replicare non poterat ad os suum. Tunc terribiliter clamare c&#339;pit suamque securim, quam antea deposuerat, uxori svi socii commendavit «custodi (inquiens) meam securim! nam ego morior.» Et tunc verbotenus corpus exanime continuo corruit, ac si nullatenus spiritus antea ibi fuisset. Assunt signa mortis: crines candent, frons obduratur, errant oculi, nasus acuitur, pallescunt labia, mentum cadit et universa corporis menbra rigescunt. Currit familia, tollitur cibus, clamant armigeri, plorat hospes, corpus extenditur, pulsantur signa, accurrit clerus, miratur populus, et tota civitas cita boni militis morte turbatur. Quid moramur? ab hora quasi decima in quarta feria usque ad ipsam eandem horam in sabbato mortuus iacebat, nullo in eo remanente vitæ signo, excepto quod calor modicus in sinistro pectore ab hijs qui diligenter corpus palpare studuerant senciebatur. Ea propter ipsum corpus subterrare noluerant, eo quod calorem in ipsa eius partiuncula senciebant. Post hæc autem præsente clero et populo, qui ad sepeliendum illum convenerant, resumpsit spiritum et debili flatu quasi per unius horæ spacium respirare c&#339;pit. Mirantur cuncti etiam sapientes dicentes «nonne hic est spiritus vadens et rediens?» Tunc ille debili intuitu circumspiciens interrogantibus se, si vellet conmunicare, innuit afferri corpus domini; et cum illud sumeret et vinum biberet, c&#339;pit cum graciarum actione laudare dominum dicens «O deus, maior est misericordia tua quam iniquitas mea, licet sit magna nimis. Quantas ostendisti mihi tribul[ationes] mul[tas] et ma[las] et conuer[sus] vi[vificasti] me et de ab[yssis] ter[ræ] iterum red[uxisti] m[e].» Et cum hæc dixisset, omnia sub testamento quæ habuit dispersit et dedit pauperibus, ipse vero de signo salutiferæ crucis signari præcepit et pristinam vitam in antea se relicturum omnimodis vovit. Cuncta autem quæ viderat aut passus fuerat nobis postmodo dicens narravit.
-'''De defensoribus et structoribus ecclesiarum et gloria eorum.'''
+'''De defensoribus et structoribus ecclesiarum et gloria eorum'''
 '''23.''' Cum enim anima hijs delectata visionibus vellet ibidem stare, dixit ei angelus «Respice!» Et respiciens vidit unam arborem maximam et latissimam frondibus et floribus viridissimam omniumque frugum generibus fertilissimam. In cuius frondibus aves multæ diversorum colorum et diversarum vocum cantantes et organizantes morabantur, sub cuius etiam ramis lilia et rosæ multæ nimis et cunctarum herbarum specierum odoriferarum genera oriebantur. Erant autem sub eadem arbore multi viri et feminæ i cellulis aureis et eburneis, et ipsi sine cessacione laudabant et benedicebant deum omnipotentem pro universis beneficijs ac donis, et habebat unusquisque illorum auream coronam in capite suo mirabiliter ornatam, et sceptrum aureum in manu sua quisque tenebat, et erant vestiti talibus vestimentis qualibus antea monachi fuerant induti. Anima autem conversa ad angelum ait «Quæ est ista arbor? et illæ quæ sub ea sunt animæ quid boni agebant, dum erant in corpore?» Et angelus ait «Hæc arbor typus est sanctæ ecclesiæ, et isti qui sub ea sunt viri et feminæ constructores et defensores erant sanctarum ecclesiarum, et pro beneficijs, quæ sanctis ecclesijs largiebantur, ipsarum fraternitatem consecuti sunt, et per illorum conmonicionem relinquentes sæcularem habitum continebant a carnalibus desiderijs quæ militant adversus animam, sobrie et iuste et pie vixerunt in hoc sæculo expectantes beatam spem, quæ, ut vides, eos non confundit.» Et addidit «Proficiscamur!»
@@ Linje 120: / Linje 120: @@
-'''De sancto Rvdano confessore.'''
+'''De sancto Rvdano confessore'''
 '''25.''' Cum autem ita esset, affuit ei sanctus Rvdanus confessor, cum magna læticia salutans eam et amplectens intimæ caritatis visceribus ait «Dominus custodiat introitum t[uum] et ex[itum] t[uum] ex hoc nunc et u[sque] in s[æculum]! Ego sum (ait) Rvdanus patronus tuus, cui iure debitor es sepulturæ.» Et cum dixisset, stetit nil amplius dicens.
-'''De sancto Patricio et .iiii. notis episcopis.'''
+'''De sancto Patricio et .iiii. notis episcopis'''
 '''26.''' Illa vero respiciens vidit sanctum Patricium Hyberniensium apostolum cum magna turba episcoporum, inter quos .iiii. sibi notos vidit episcopos, videlicet C&#339;lestinum Archinachanum archyepiscopum et Malachiam, qui predicto viro successit in archiepiscopatu, qui Romam tempore Innocencij papæ veniens ab ipso legatus et archiepiscopus constitutus est, qui omnia quæcumque habere poterat c&#339;nobijs et pauperibus dividebat. Hic constructor erat .liiii. congregacionum monachorum canonicorum sanctimonialium, quibus omnia necessaria providebat et nil omnino sibi retinebat. Ibi etiam vidit Christianum Lugdunensem episcopum, ipsius prædicti Malachiæ fratrem uterinum, miræ continenciæ virum et voluntariæ paupertatis amatorem, et Neemiam Duanensis civitatis antistitem, virum simplicem atque modestum, sapiencia quoque et castitate præ ceteris fulgentem. Hos .iiii. cognovit episcopos. Erat quoque iuxta illos unum sedile mirabiliter ornatum, in quo nemo sedebat. Dixit anima «Cuius est istud sedile et quare sic vacat?» Respondit ei Malachias «Ista sella est cuiusdam de fratribus nostris, qui non migravit a corpore; sed dum migravit, in tali sede sedebit.» Sed cum in hijs omnibus anima valde esset delectata, affuit angelus domini, qui eam antecedebat et blande alloquens illam dicebat.
-'''De reditu animæ ad corpus.'''
+'''De reditu animæ ad corpus'''
 '''27.''' «Vidisti (inquit) hæc omnia?» Et respondens anima dixit «Vidi, domine. Obsecro, sine me hic ess?!» Et angelus «Debes (inquit) ad corpus tuum redire et omnia quæ vidisti ad utilitatem proximorum memoriter retinere.» Verum cum anima audisset quod ad corpus eam redire oporteret, cum magna tristicia et fletu respondens ait «Domine, quid tanti mali egi umquam, ut ad corpus meum relicta tanta gloria redire debeam?» «Istam (ait angelus) non merentur intrare nisi virgines, qui corpora sua a tactu carnalis concupiscenciæ custodiunt et aduri magis pro tanta ac tali gloria quam coinquinari turpis concupiscenciæ volutabris malunt. Tu vero noluisti scripturarum verbis credere, et ideo non poteris hic manere. Revertere ergo ad corpus tuum, unde exieras, et tute abstinere ab hijs quæ ante faciebas! Consilium nostrum simul et auxilium tibi non deerit, sed præsencialiter atque fideliter tibi manebit.» Hoc cum dixisset angelus, conversa est anima, et cum se movere conaretur, sensit se cito mole corporis esse gravatam. Nullum enim intervallum nec temporis unum sensit interesse momentum, sed in uno atque eodem temporis puncto in cælis loquebatur ad angelum et in terris se sensit induere corpus suum. Tunc debilis aperuit corporales oculos et suspirans nichilque dicens respexit circumstantes clericos. Sumens igitur corpus domini cum graciarum actione, omnia quæ habuit pauperibus dispersit et signum sanctæ crucis suis vestimentis quibus vestiebatur superponi iussit. Cuncta vero quæ viderat nobis postmodum recitavit et bonam vitam nos ducere monuit, verbumque dei, quod ante nesciverat, cum magna devocione et humilitate ac sciencia prædicabat. Sed nos, quia vitam eius imitari non possumus, hoc saltem ad utilitatem legencium scribere studuimus; unde nos vestram, o preclara G, humillima et devotissima prece precamur clemenciam, ut nostri licet indigni memoriam in vestris habeatis oracionibus, quatenus illi placeamus, qui actor horum est, quæ ante diximus, Iesu Christo domino nostro, cui est honor et gloria in sæcula sæculorum. Amen. ''Explicit.''

@@ Linje 143: / Linje 143: @@
 [[Kategori:Alfabetisk indeks]]
 [[Kategori:Tekster på norrønt]]
 [[Kategori:Carl Richard Unger]]