Fedrekult - Nåberging - Revisjonshistorikk

Jesper: Tilbakestilte endringer av Jesper (brukerdiskusjon) til siste versjon av Knut

2024-06-17T15:12:29Z

Tilbakestilte endringer av Jesper (brukerdiskusjon) til siste versjon av Knut

Jesper på 17. jun. 2024 kl. 15:11

2024-06-17T15:11:27Z

Knut på 17. jun. 2024 kl. 07:36

2024-06-17T07:36:41Z

Knut: /* Gravgodset */

2024-06-17T07:19:55Z

Gravgodset

Knut: /* Haugføring */

2024-06-17T07:19:09Z

Haugføring

Knut: /* Lik-vaka */

2024-06-17T07:18:17Z

Lik-vaka

Knut: /* De døde og de levende ved begravelse og likbehandling */

2024-06-17T07:17:14Z

De døde og de levende ved begravelse og likbehandling

Knut på 17. jun. 2024 kl. 07:15

2024-06-17T07:15:36Z

Vis endringer

Knut på 17. jun. 2024 kl. 07:12

2024-06-17T07:12:09Z

Knut: Ny side: {|class="toccolours" border="1" width="100%" cellpadding="4" style="border-collapse:collapse" |- style="background-color:#e9e9e9" !align="center" valign="top" width="40%" | '''Velg spr…

2024-06-17T07:11:46Z

Ny side: {|class="toccolours" border="1" width="100%" cellpadding="4" style="border-collapse:collapse" |- style="background-color:#e9e9e9" !align="center" valign="top" width="40%" | '''Velg spr…

Ny side

{|class="toccolours" border="1" width="100%" cellpadding="4" style="border-collapse:collapse"
|- style="background-color:#e9e9e9"
!align="center" valign="top" width="40%" | '''Velg språk''' !!align="center" valign="top" width="10%" | Norrønt !!align="center" valign="top" width="10%"| Islandsk !!align="center" valign="top" width="10%"| Norsk !!align="center" valign="top" width="10%"| Dansk !!align="center" valign="top" width="10%"| Svensk !!align="center" valign="top" width="10%"| Færøysk
|-
! Denne teksten finnes på følgende språk ► !! !! !! [[Fil:Norsk.gif|32px|link=Fedrekult - Nåberging]] !! !!
|-
|}

<center>'''[[Fedrekult]]'''<br>

<big>'''Nåberging'''</big><br>
<br>av[[Emil Birkeli biografi| Emil Birkeli]]

''Med originale illustrasjoner''

<br>Dreyers Forlag
Oslo, 1943.</center>

==Fotnoter==
<references/>

[[Kategori:Alfabetisk indeks]]
[[Kategori:Tekster på norsk]]
[[Kategori:Emil Birkeli]]

← Eldre revisjon		Revisjonen fra 17. jun. 2024 kl. 15:11
Linje 1:		Linje 1:
−		+	[[File:Fedrekult 19.png\|thumb\|200px\|Hode fra Osebergfunnet som tyder på fremstilling av "nåen".]]
−	~~{\|class="toccolours" border="1" width="100%" cellpadding="4" style="border-collapse~~:~~collapse"~~
−	\|~~- style="background-color:#e9e9e9"~~
−	~~!align="center" valign="top" width="40%"~~ \| ~~'''Velg språk''' !!align="center" valign="top" width="10%"~~ \| ~~Norrønt !!align="center" valign="top" width="10%"\| Islandsk !!align="center" valign="top" width="10%~~"~~\| Norsk !!align=~~"~~center" valign="top" width="10%"\| Dansk !!align="center" valign="top" width="10%"\| Svensk !!align="center" valign="top" width="10%"\| Færøysk~~
−	\|-
−	~~! Denne teksten finnes på følgende språk ► !! !! !! [[Fil:Norsk~~.~~gif\|32px\|link=Fedrekult - Nåberging~~]] ~~!! !!~~
−	\|-
−	\|}
−

	<center>'''[[Fedrekult]]'''<br>		<center>'''[[Fedrekult]]'''<br>

@@ Linje 50: / Linje 50: @@
 :ønske ham sove sæl.
-:(''Sigrdrifu-mål'.)
+:(''Sigrdrifu-mål''.)
 ==Lik-vaka==

@@ Linje 116: / Linje 116: @@
 ==Gravgodset==
-[[File:Fedrekult 22.png|thumb|200px|Gravutstyr fra Evebø, Nordfjord. Saks i tre-etui. Skålvekt. Skinnpung med vektlodder. Gullmynt. Lerkar. Foto. H. Shetelig.]]Det utstyr som ble gitt den døde med i graven, fortjener en særskilt omtale. Her behøver vi ikke å gjette eller møysommelig samle spredte opplysninger for å kunne ha noe å meddele. Landets museer er fulle av håndgripelige vidnesbyrd om emnet. Der har vi det helt rikholdige museum alene fra Oseberggraven: det vakre skip, som er en av nutidens største fortidsskatter, med innbo, vogner, prydgjenstander, tøyer, redskaper, husdyr osv.<ref>Så avgjørende har graven og gravgodset vært for utforskningen av fortidens sed og skikk at professor Shetelig sier: "Når gravene svikter oss, savner vi dermed en av de sikreste og rikeste kilder til studiet av forhistorien." Shetelig. Norgeshistorie s. 106.</ref>.
+[[File:Fedrekult 22.png|thumb|250px|Gravutstyr fra Evebø, Nordfjord. Saks i tre-etui. Skålvekt. Skinnpung med vektlodder. Gullmynt. Lerkar. Foto. H. Shetelig.]]Det utstyr som ble gitt den døde med i graven, fortjener en særskilt omtale. Her behøver vi ikke å gjette eller møysommelig samle spredte opplysninger for å kunne ha noe å meddele. Landets museer er fulle av håndgripelige vidnesbyrd om emnet. Der har vi det helt rikholdige museum alene fra Oseberggraven: det vakre skip, som er en av nutidens største fortidsskatter, med innbo, vogner, prydgjenstander, tøyer, redskaper, husdyr osv.<ref>Så avgjørende har graven og gravgodset vært for utforskningen av fortidens sed og skikk at professor Shetelig sier: "Når gravene svikter oss, savner vi dermed en av de sikreste og rikeste kilder til studiet av forhistorien." Shetelig. Norgeshistorie s. 106.</ref>.
 I rekke og rad følger de mange funn av våpen, redskaper, bruksgjenstander for kvinne og mann som gravperioden har gitt nutiden. Alt dette er imidlertid ikke offer i vanlig religiøs forstand. Der hersker i det hele stor uklarhet og villrede i vårt språkbruk når det gjelder disse ting. Det som er nedlagt er visstnok "ofret" av giverne i den forstand at de har gitt avkall på det; men i seg selv er det gaver gitt til glede og nytte for den avdøde. Det var imidlertid ikke bare slekt og venner som kunde utstyre en på denne måten. Der synes å ha rådet den merkelige oppfatning at hva en selv kunde få gravet ned, kunde en også få med seg i det hinsidige. "Odin sa at hver skulde komme til Valhall med sådan rikdom som han hadde med på bålet. Det skulde han og nyte som han selv hadde gravd ned i jorden" (Ynglingesagaen kap. 8). Bekjente personer som Egil Skallagrimsson og Eirik Raude grov ned sine verdisaker før de døde. Og deres eksempel har vært fulgt av mange. Man har endog eksempel på en bonde i Sverige i midten av 19. århundre som grov ned alle sine sølvpenger før han døde for ikke å være barskrapt i det hinsidige. Dette forklarer mange av de funn som uriktig kalles for offerfunn. Arkeologer finner ofte enkelte gjenstander eller store samlinger av våpen og bruksgjenstander i myrer og kaller det myroffer. Det er høyst usannsynlig at myrene ble betraktet som hellige steder. Vi mangler iallfall helt opplysninger herom. Og som bekjent nedlegges ikke et offer i hytt og vær, men på de innvidde og hellige steder. Derimot var myrene de best skikkede steder å grave noe ned i, for det første fordi de var lite beferdede, og for det annet fordi de var forholdsvis lette å grave i med datidens dårlige trespader. Foruten som rent forretningsmessig deponering av ting som skulde gjemmes, må man derfor med størst sannsynlighet tenke på de enkelte individers omsorg for sitt eget beste i det hinsidige ved de såkalte "myrofringer".

@@ Linje 104: / Linje 104: @@
 ==Haugføring==
-[[File:Fedrekult 21.png|thumb|200px|Gravsteder med bautastener fra Karmøy. Foto. H. Shetelig.]]Det gamle navn for begravelse var å "hauge" (heygja) eller "haugføre" (haugfæra) den døde, "haugsette" (haugsetja), eller å la kaste opp haug. Betydelige personer fikk sin egen gravhaug, men i mange hauger finner man også spor etter innsetning av nye graver.
+[[File:Fedrekult 21.png|thumb|300px|Gravsteder med bautastener fra Karmøy. Foto. H. Shetelig.]]Det gamle navn for begravelse var å "hauge" (heygja) eller "haugføre" (haugfæra) den døde, "haugsette" (haugsetja), eller å la kaste opp haug. Betydelige personer fikk sin egen gravhaug, men i mange hauger finner man også spor etter innsetning av nye graver.
 I eldre stenalder var det skikk å bisette i felles gravrom. Det krevde et voldsomt stort arbeide å kaste opp en anselig haug, og det ble da sikkerlig også kun de færreste til del. Da alt var ferdig til selve bisetningen, satte følget seg i bevegelse, sikkerlig også etter rang og orden. Men i spissen for følget gikk enten eierens hest eller en ku.

@@ Linje 54: / Linje 54: @@
 ==Lik-vaka==
-[[File:Fedrekult 19.png|thumb|Hode fra Osebergfunnet som tyder på fremstilling av "nåen".]]Til den dødes berging hørte sannsynligvis også likvaka-skikken. Liket eller "nåen", som vi heller bør si for å ramme den opprinnelige tanke, måtte ikke være alene de første dagene etter døden. Derfor ble liket "nattsett" — ordnet for den samling av venner og naboer som kom for å være tilstede. Man har også kalt skikken for "likdans" og "vakstue". De tilstedeværende satt nemlig på ingen måte tause eller tungsindige i stuen, tvertimot var der mat og drikke i overflod, lek og dans. Vi kan forundre oss over dette og finne det uforenlig med dødens vesen og ''vår'' følelse overfor den; men for det første skulde nettopp det støyende og muntre liv forjage sorgen hos de levende, og dernest skulde det beskytte "nåen" for de skjulte fiender som kunde overfalle og skade ham eller henne i den første vanskelige tid, dessuten glede vedkommende. Denne skikken har vært utbredt over hele Nord-Europa og har holdt seg langt opp i den kristne tid, ja like til våre dager.
+[[File:Fedrekult 19.png|thumb|200px|Hode fra Osebergfunnet som tyder på fremstilling av "nåen".]]Til den dødes berging hørte sannsynligvis også likvaka-skikken. Liket eller "nåen", som vi heller bør si for å ramme den opprinnelige tanke, måtte ikke være alene de første dagene etter døden. Derfor ble liket "nattsett" — ordnet for den samling av venner og naboer som kom for å være tilstede. Man har også kalt skikken for "likdans" og "vakstue". De tilstedeværende satt nemlig på ingen måte tause eller tungsindige i stuen, tvertimot var der mat og drikke i overflod, lek og dans. Vi kan forundre oss over dette og finne det uforenlig med dødens vesen og ''vår'' følelse overfor den; men for det første skulde nettopp det støyende og muntre liv forjage sorgen hos de levende, og dernest skulde det beskytte "nåen" for de skjulte fiender som kunde overfalle og skade ham eller henne i den første vanskelige tid, dessuten glede vedkommende. Denne skikken har vært utbredt over hele Nord-Europa og har holdt seg langt opp i den kristne tid, ja like til våre dager.
 Maleren Astrup forteller i forbindelse med sin enestående tegning følgende minne fra en likvaka eller "likdans" som det het i hans hjembygd.

← Eldre revisjon		Revisjonen fra 17. jun. 2024 kl. 15:12
Linje 1:		Linje 1:
−	~~[[File~~:~~Fedrekult 19.png~~\|~~thumb~~\|~~200px~~\|~~Hode fra Osebergfunnet som tyder på fremstilling av~~ "~~nåen~~".]]	+
		+	{\|class="toccolours" border="1" width="100%" cellpadding="4" style="border-collapse:collapse"
		+	\|- style="background-color:#e9e9e9"
		+	!align="center" valign="top" width="40%" \| '''Velg språk''' !!align="center" valign="top" width="10%" \| Norrønt !!align="center" valign="top" width="10%"\| Islandsk !!align="center" valign="top" width="10%"\| Norsk !!align="center" valign="top" width="10%"\| Dansk !!align="center" valign="top" width="10%"\| Svensk !!align="center" valign="top" width="10%"\| Færøysk
		+	\|-
		+	! Denne teksten finnes på følgende språk ► !! !! !! [[Fil:Norsk.gif\|32px\|link=Fedrekult - Nåberging]] !! !!
		+	\|-
		+	\|}
		+

	<center>'''[[Fedrekult]]'''<br>		<center>'''[[Fedrekult]]'''<br>

@@ Linje 22: / Linje 22: @@
 ==De døde og de levende ved begravelse og likbehandling==
-[[File:Fedrekult 15.png|thumb|200px|Kraniesamling fra stenalderen, Nørdlingen, Tyskland.]]Fedredyrkerne har en ganske annen oppfatning av begravelse enn det moderne menneske. For oss er det en hovedsak at den døde blir behandlet sømmelig og pietetsfullt; men begravelsen i seg selv kan vi ikke tenke oss skulde virke bestemmende inn på den døde selv og hans fremtid. Men det er det nettopp fedredyrkerne går ut fra. Derfor har de gjennomført en rituell og religiøs begravelse for å trygge og ordne den dødes inngang i det ukjente dødsland. Det kan derfor sies at fedredyrkelsen begynner med begravelsen, som igjen består i likbehandlingen. I tiden før kristendommens innførelse ble liket og den døde tenkt som en enhet, altså identiske. Man synes ikke å ha forestilt seg noe "jeg" utenom liket, men allikevel tenktes personen å leve videre. Kroppen var nødvendig for det kommende liv og måtte ikke skades. Den forestilling folket hadde om de døde var derfor sterkt materialistisk. Hvordan denne oppfatning ellers står til vikingtidens åndsliv og til førkristen tid vil bli drøftet nærmere nedenfor.
+[[File:Fedrekult 15.png|thumb|300px|Kraniesamling fra stenalderen, Nørdlingen, Tyskland.]]Fedredyrkerne har en ganske annen oppfatning av begravelse enn det moderne menneske. For oss er det en hovedsak at den døde blir behandlet sømmelig og pietetsfullt; men begravelsen i seg selv kan vi ikke tenke oss skulde virke bestemmende inn på den døde selv og hans fremtid. Men det er det nettopp fedredyrkerne går ut fra. Derfor har de gjennomført en rituell og religiøs begravelse for å trygge og ordne den dødes inngang i det ukjente dødsland. Det kan derfor sies at fedredyrkelsen begynner med begravelsen, som igjen består i likbehandlingen. I tiden før kristendommens innførelse ble liket og den døde tenkt som en enhet, altså identiske. Man synes ikke å ha forestilt seg noe "jeg" utenom liket, men allikevel tenktes personen å leve videre. Kroppen var nødvendig for det kommende liv og måtte ikke skades. Den forestilling folket hadde om de døde var derfor sterkt materialistisk. Hvordan denne oppfatning ellers står til vikingtidens åndsliv og til førkristen tid vil bli drøftet nærmere nedenfor.
 Den samme kroppslige oppfatning av de døde (antropologisk monisme) er også ellers et meget velkjent fenomen i religionshistorien. Innfødte på Vest-Madagaskar har ikke noen betegnelse for "sjel" eller et annet jeg som overlever etter døden. Men det hindrer ikke troen på livets fortsettelse. De levende mennesker heter "olo", de døde "lolo". Stort sett arter livet seg på samme måte for begge parter. Dog har lolo det mere miserabelt, og ingen olo ønsker å bytte med dem. Dersom denne kroppsforestilling drives til det ytterste vil den føre til den egyptiske skikk med balsamering av liket og lengst mulig beskyttelse av den legemlige ham, forat den døde kan bruke sitt liv og sine lemmer i det hinsidige. Afrikanske folk som har en lignende oppfatning, anser det som gitt at en halt eller forkrøplet person i dette liv derfor også vil vedbli å være halt eller krøpling i det neste. Avhugne og lemlestete lemmer blir avhugne og lemlestete også i det hinsidige liv. Det var denne oppfatning av mennesket og de døde som samvittighetsløse kolonister og slavehandlere i sin tid benyttet for å tvinge de innfødte til lydighet.
@@ Linje 30: / Linje 30: @@
 Den stikk motsatte oppfatning finnes også, og den rådet her i landet i sten- og bronsealderen, altså likbrenningstiden. Troen på livets fortsettelse var like så sterk, for ikke å si sterkere i likbrenningstiden, men kroppen ble ansett for en hindring eller fare, og derfor brente man liket. Der eksisterer også en tredje oppfatning, at kun skjelettet eller kraniet bør oppbevares, mens bløtdelene hurtigst mulig bør bortskaffes. Og man har oppfunnet mange besynderlige måter for en hurtig renselse av benene. Noen bruker midlertidig begravelse. Den egentlige religiøse bisettelse finner da sted etter oppgravningen og bløtdelenes forråtnelse (Indonesia). Andre vanner ut liket eller skraper bløtdelene bort (Sydhavet). Atter andre bruker vindtørring og utstiller liket på stillaser (persere, indianere). Og denne fremgangsmåte brukes fordi man tror at den døde ikke kan få adgang til de dødes samfunn før han er fri for den fysiske oppløsningsprosess. Der oppstår på den måte terminer, bestemte dagantall som bestemmer skikkene til beste for den døde. Først etter ferdig reise og opptagelse blant de hellige fedre, kan han eller hun selv hjelpe sine etterlevende slektninger. Disse skikker som kan ta seg så meningsløse og barbariske ut for nutidsmennesker, får derved en dyp betydning av virkelig "nåberging" og intens omsorg for de døde.
-[[File:Fedrekult 16.png|thumb|200px|Liktørring hos Mandanindianerne med kraniesamlinger. De ferdige og sterke døde er samlet i en sirkel hvor de dyrkes som stammens skytsånder. Gammel tegning.]]Den rituelle begravelse har vært kjent og brukt i oldtiden her i landet, men ingen av de skriftlige kilder gir oss noensinne direkte beskjed om måten og rekkefølgen av skikkene. Der henvises alltid i sagalitteraturen til "gammel sed", men aldri forklares det hvori denne "sed" består. Derimot røper fortellerne av og til helt ufrivillig enkelte trekk som vi kan benytte. Imidlertid er det med gravlegningstradisjonene som med offertradisjonene; de har holdt seg så lenge at vi kjenner ikke så få akter i handlingen fra bygdeskikkene og kan derfor trekke opp linjene i store omriss fra den hedenske tid. Opprinnelsen og den indre mening må vi imidlertid vente med å uttale noe om til vi har oversikt over de eldre perioder med deres tankegang. Mange av skikkene viser seg nemlig å ha liten forbindelse med de senere tiders tenkemåte og krav, og synes å ha liten mening i den forbindelse de er kommet, f. eks. med terminene i gravlegningstiden. Det er derfor sannsynlig at de kan være nedarvet fra eldre tider og tilpasset etter helt nye forhold og ny tenkemåte.
+[[File:Fedrekult 16.png|thumb|250px|Liktørring hos Mandanindianerne med kraniesamlinger. De ferdige og sterke døde er samlet i en sirkel hvor de dyrkes som stammens skytsånder. Gammel tegning.]]Den rituelle begravelse har vært kjent og brukt i oldtiden her i landet, men ingen av de skriftlige kilder gir oss noensinne direkte beskjed om måten og rekkefølgen av skikkene. Der henvises alltid i sagalitteraturen til "gammel sed", men aldri forklares det hvori denne "sed" består. Derimot røper fortellerne av og til helt ufrivillig enkelte trekk som vi kan benytte. Imidlertid er det med gravlegningstradisjonene som med offertradisjonene; de har holdt seg så lenge at vi kjenner ikke så få akter i handlingen fra bygdeskikkene og kan derfor trekke opp linjene i store omriss fra den hedenske tid. Opprinnelsen og den indre mening må vi imidlertid vente med å uttale noe om til vi har oversikt over de eldre perioder med deres tankegang. Mange av skikkene viser seg nemlig å ha liten forbindelse med de senere tiders tenkemåte og krav, og synes å ha liten mening i den forbindelse de er kommet, f. eks. med terminene i gravlegningstiden. Det er derfor sannsynlig at de kan være nedarvet fra eldre tider og tilpasset etter helt nye forhold og ny tenkemåte.
 ==Lik-kraften==

← Eldre revisjon		Revisjonen fra 17. jun. 2024 kl. 07:12
Linje 1:		Linje 1:
		+
	{\|class="toccolours" border="1" width="100%" cellpadding="4" style="border-collapse:collapse"		{\|class="toccolours" border="1" width="100%" cellpadding="4" style="border-collapse:collapse"
	\|- style="background-color:#e9e9e9"		\|- style="background-color:#e9e9e9"