Fedrekult - Rester av en forsvunnen religion - Revisjonshistorikk

Jesper: Tilbakestilte endringer av Jesper (brukerdiskusjon) til siste versjon av Knut

2024-06-12T14:39:45Z

Tilbakestilte endringer av Jesper (brukerdiskusjon) til siste versjon av Knut

Jesper på 12. jun. 2024 kl. 14:38

2024-06-12T14:38:50Z

Knut: /* Haugen som helligdom */

2024-06-11T07:50:34Z

Haugen som helligdom

Knut: /* Gravhaugen */

2024-06-11T07:49:20Z

Gravhaugen

Knut: /* Haugen som helligdom */

2024-06-11T07:48:01Z

Haugen som helligdom

Knut på 11. jun. 2024 kl. 07:46

2024-06-11T07:46:22Z

Knut: /* Oversikt */

2024-06-11T07:45:10Z

Oversikt

Knut: /* Offer */

2024-06-11T07:43:56Z

Offer

Knut: /* Haugebonden */

2024-06-11T07:39:30Z

Haugebonden

Knut: /* Nissen og julegrøten */

2024-06-11T07:36:14Z

Nissen og julegrøten

← Eldre revisjon		Revisjonen fra 12. jun. 2024 kl. 14:39
Linje 1:		Linje 1:
−	[[~~File~~:~~Fedrekult 12~~.~~png~~\|~~thumb~~\|~~200px\|Fearnleys bilde~~ av ~~Slindebjørken. Den sto på~~ en ~~gravhaug som inneholdt gravrester fra folkevandringstiden. Nasjonalgalleriet.~~]]	+
		+	{\|class="toccolours" border="1" width="100%" cellpadding="4" style="border-collapse:collapse"
		+	\|- style="background-color:#e9e9e9"
		+	!align="center" valign="top" width="40%" \| '''Velg språk''' !!align="center" valign="top" width="10%" \| Norrønt !!align="center" valign="top" width="10%"\| Islandsk !!align="center" valign="top" width="10%"\| Norsk !!align="center" valign="top" width="10%"\| Dansk !!align="center" valign="top" width="10%"\| Svensk !!align="center" valign="top" width="10%"\| Færøysk
		+	\|-
		+	! Denne teksten finnes på følgende språk ► !! !! !! [[Fil:Norsk.gif\|32px\|link=Fedrekult - Rester av en forsvunnen religion]] !! !!
		+	\|-
		+	\|}
		+

	<center>'''[[Fedrekult]]'''<br>		<center>'''[[Fedrekult]]'''<br>

← Eldre revisjon		Revisjonen fra 12. jun. 2024 kl. 14:38
Linje 1:		Linje 1:
−		+	[[File:Fedrekult 12.png\|thumb\|200px\|Fearnleys bilde av Slindebjørken. Den sto på en gravhaug som inneholdt gravrester fra folkevandringstiden. Nasjonalgalleriet.]]
−	~~{\|class="toccolours" border="1" width="100%" cellpadding="4" style="border-collapse:collapse"~~
−	~~\|- style="background-color:#e9e9e9"~~
−	!align="center" valign="top" width="40%" \| '''Velg språk''' !!align="center" valign="top" width="10%" \| Norrønt !!align="center" valign="top" width="10%"\| Islandsk !!align="center" valign="top" width="10%"\| Norsk !!align="center" valign="top" width="10%"\| Dansk !!align="center" valign="top" width="10%"\| Svensk !!align="center" valign="top" width="10%"\| Færøysk
−	\|-
−	~~! Denne teksten finnes på følgende språk ► !! !! !!~~ [[~~Fil~~:~~Norsk~~.~~gif~~\|~~32px~~\|~~link=Fedrekult - Rester~~ av en ~~forsvunnen religion~~]] ~~!! !!~~
−	\|-
−	\|}
−

	<center>'''[[Fedrekult]]'''<br>		<center>'''[[Fedrekult]]'''<br>

@@ Linje 137: / Linje 137: @@
 [[File:Fedrekult 6.png|thumb|200px|Kart over haugebonde-tradisjonenes utbredelse.]]På samme måte som gravhaugene gir oss det sikre utgangspunkt for fedredyrkelsen, gir de også et utmerket lengdesnitt for den utvikling de gjennomgikk i oppfatningen fra hedenskapet og til den endelige oppløsning av de gamle religioner, som har vist seg a være så seige. I de eldste kilder vi har, kalles de med et poetisk navn for "heimehaugene". I diktet om Hårbard (Odin) og Tor blir følgende replikk lagt Tor i munnen: "Hvor har du dog lært slike skjærende hånsord som jeg aldri før har hørt maken til?" Harbard: "Av de gamle som bor i heimehaugene." Tor: "Der ga du et godt navn til dysjene, når du kaller dem heimehaugene." Dette stemmer godt med hva vi har hørt om deres beliggenhet og deres anvendelse. I denne replikk får vi også en bekreftelse på bustaden og omgangen mellom levende og døde. Tor opptrer her som jevn bonde. Han har i samme dikt røpet at han hadde havrebrød og sild til niste.
-I neste omgang hører vi at gravhaugene tituleres for "hedninge- bauger", ("fra hedningehaugene" er et uttrykk som går igjen i dokumenter og kontrakter og uttrykker eldgammel hjemmel) og "blotbauger". Men dette var etter religionsskiftet, da en ny gravskikk ble innført og de gamle haugene sto igjen som minner om det hedenske.
+I neste omgang hører vi at gravhaugene tituleres for "hedningehauger", ("fra hedningehaugene" er et uttrykk som går igjen i dokumenter og kontrakter og uttrykker eldgammel hjemmel) og "blotbauger". Men dette var etter religionsskiftet, da en ny gravskikk ble innført og de gamle haugene sto igjen som minner om det hedenske.
 Når så arkeologene i vår tid kommer for å undersøke en av disse "heidninghaugene", har de fått nok et nytt navn og er kommet på enda større avstand. Deres opprinnelige karakter er glemt, og de er blitt "tussehauger". Dette viser samtidig at tussetradisjonen må føre gamle religiøse elementer med seg. Det har visstnok sin vanskelighet å utnytte et slikt stoff som er så blandet sammen med alminnelig naturmytologisk diktning, men heldigvis har vi bestemte motiver å holde oss til for det, som kan klassifiseres som religiøst stoff, og vi vil derfor med stort utbytte etter hvert kunne granske i folkeminnernes rikdom.

@@ Linje 98: / Linje 98: @@
 :de lyer han på, bonden,
 :koss haugebonden dansar og rimar.
 :De va den heilage joleftaskvell,

@@ Linje 134: / Linje 134: @@
 Disse tenktes nærværende ved graven. Ellers er de dødes oppholdssted og deres vesen knyttet så nær sammen at det ene vanskelig kan løses ut av det annet, og forholdet vil belyses videre i neste avsnitt.
-[[File:Fedrekult 6.png|thumb|Kart over haugebonde-tradisjonenes utbredelse.]]På samme måte som gravhaugene gir oss det sikre utgangspunkt for fedredyrkelsen, gir de også et utmerket lengdesnitt for den utvikling de gjennomgikk i oppfatningen fra hedenskapet og til den endelige oppløsning av de gamle religioner, som har vist seg a være så seige. I de eldste kilder vi har, kalles de med et poetisk navn for "heimehaugene". I diktet om Hårbard (Odin) og Tor blir følgende replikk lagt Tor i munnen: "Hvor har du dog lært slike skjærende hånsord som jeg aldri før har hørt maken til?" Harbard: "Av de gamle som bor i heimehaugene." Tor: "Der ga du et godt navn til dysjene, når du kaller dem heimehaugene." Dette stemmer godt med hva vi har hørt om deres beliggenhet og deres anvendelse. I denne replikk får vi også en bekreftelse på bustaden og omgangen mellom levende og døde. Tor opptrer her som jevn bonde. Han har i samme dikt røpet at han hadde havrebrød og sild til niste.
+[[File:Fedrekult 6.png|thumb|200px|Kart over haugebonde-tradisjonenes utbredelse.]]På samme måte som gravhaugene gir oss det sikre utgangspunkt for fedredyrkelsen, gir de også et utmerket lengdesnitt for den utvikling de gjennomgikk i oppfatningen fra hedenskapet og til den endelige oppløsning av de gamle religioner, som har vist seg a være så seige. I de eldste kilder vi har, kalles de med et poetisk navn for "heimehaugene". I diktet om Hårbard (Odin) og Tor blir følgende replikk lagt Tor i munnen: "Hvor har du dog lært slike skjærende hånsord som jeg aldri før har hørt maken til?" Harbard: "Av de gamle som bor i heimehaugene." Tor: "Der ga du et godt navn til dysjene, når du kaller dem heimehaugene." Dette stemmer godt med hva vi har hørt om deres beliggenhet og deres anvendelse. I denne replikk får vi også en bekreftelse på bustaden og omgangen mellom levende og døde. Tor opptrer her som jevn bonde. Han har i samme dikt røpet at han hadde havrebrød og sild til niste.
 I neste omgang hører vi at gravhaugene tituleres for "hedninge- bauger", ("fra hedningehaugene" er et uttrykk som går igjen i dokumenter og kontrakter og uttrykker eldgammel hjemmel) og "blotbauger". Men dette var etter religionsskiftet, da en ny gravskikk ble innført og de gamle haugene sto igjen som minner om det hedenske.

@@ Linje 232: / Linje 232: @@
 Simpel billighet krever derfor at en av de sterkeste faktorer til bestemmelse av folkets liv og skjebne i svunnen tid får en bredere plass i den historiske fremstilling enn hittil.
 [[Kategori:Alfabetisk indeks]]
 [[Kategori:Tekster på norsk]]
 [[Kategori:Emil Birkeli]]

@@ Linje 221: / Linje 221: @@
 ==Oversikt==
-[[File:Fedrekult 14.png|thumb|«Franesteinen» i Frafjord, Ryfylke, bekjent som offersten for knapt 100 år siden.]]Vi har i det foregående studert restene av en forsvunnen religion her i landet. Vi står som i en gammel skog hvor skogfall dekker skogfall. De underste lag består av gamle hedenske forestillinger: minner om avhengighet av vesener som bodde i gravhauger, og om plikten til å tjene dem og være dem til behag for selv å få hjelp av dem og lykke i dagliglivets alle foretagender. Ovenpå dette lag, som viser seg å ha gjennomtrengt folkesinnet med sine urkrefter, skjøt folkediktningen frem i frodig vekst. Og her trivdes også fantasien. De døde var ikke døde, og deres eksistens var ikke bare innskrenket til haugen, men de bodde skjult og løynd i naturen rundt omkring dem i et rikere, lykkeligere og triveligere liv enn de levende selv. Sin egen mangel og fattigdom utlignet de ved fantasiens hjelp med de løynde naboers rikdom og velvilje.
+[[File:Fedrekult 14.png|thumb|200px|«Franesteinen» i Frafjord, Ryfylke, bekjent som offersten for knapt 100 år siden.]]Vi har i det foregående studert restene av en forsvunnen religion her i landet. Vi står som i en gammel skog hvor skogfall dekker skogfall. De underste lag består av gamle hedenske forestillinger: minner om avhengighet av vesener som bodde i gravhauger, og om plikten til å tjene dem og være dem til behag for selv å få hjelp av dem og lykke i dagliglivets alle foretagender. Ovenpå dette lag, som viser seg å ha gjennomtrengt folkesinnet med sine urkrefter, skjøt folkediktningen frem i frodig vekst. Og her trivdes også fantasien. De døde var ikke døde, og deres eksistens var ikke bare innskrenket til haugen, men de bodde skjult og løynd i naturen rundt omkring dem i et rikere, lykkeligere og triveligere liv enn de levende selv. Sin egen mangel og fattigdom utlignet de ved fantasiens hjelp med de løynde naboers rikdom og velvilje.
 Avstanden mellom de levende, strevende bygdefolk og de døde skrumper stundom i den grad inn, at den ene part giftet seg med den annen. Snart ble en underjordisk eller huldrepike innfanget ved hjelp av de rette midler. Snart ble en bygdejente eller en bygdegutt innkvervet av de løynde og forsvant.

@@ Linje 180: / Linje 180: @@
 ==Offer==
-[[File:Fedrekult 10.png|thumb|Kart over tusse-tradisjonenes utbredelse.]]Det rette inntrykk av forholdet til de døde får man først ved å betrakte ofringene. Presten og salmedikteren Landstad, som samtidig var en fremragende iakttager, har samlet følgende liste over det som braktes frem som offergave i sin tid i Telemark: Allslags mat og drikke, kort sagt alt hva husmoren hadde under hendene: saup, øl, klin, fetgraut, ølskåler, smørgraut, skjenk, bufargraut, skokadrykk, kjernemelk, vørter osv. Dette vil si festmat og av det beste som kunde skaffes. Denne oppregning bekreftes ved meddelelser i alle folketradisjoner. Her er fremdeles noen utdrag: Rømmegrøt, fløtegrøt (feitgraut), "fagna tvill" osv., i en rekke meddelelser. Ellers oppgis ganske enkelt "mat" og "mat og drikke" uten spesialisering. Av variasjonene kan anføres: saupringje, melkegraut, julegraut, lefse med smør, lefse, frumsmjåkk (råmelk), feit og fagna lefseklining, skiningslefse, kinnerøra fløte, kjøtt, saup, melk, myse, skinkestykker, gryngrøt, risgrøt, smørgås, slåttegombe osv.
+[[File:Fedrekult 10.png|thumb|200px|Kart over tusse-tradisjonenes utbredelse.]]Det rette inntrykk av forholdet til de døde får man først ved å betrakte ofringene. Presten og salmedikteren Landstad, som samtidig var en fremragende iakttager, har samlet følgende liste over det som braktes frem som offergave i sin tid i Telemark: Allslags mat og drikke, kort sagt alt hva husmoren hadde under hendene: saup, øl, klin, fetgraut, ølskåler, smørgraut, skjenk, bufargraut, skokadrykk, kjernemelk, vørter osv. Dette vil si festmat og av det beste som kunde skaffes. Denne oppregning bekreftes ved meddelelser i alle folketradisjoner. Her er fremdeles noen utdrag: Rømmegrøt, fløtegrøt (feitgraut), "fagna tvill" osv., i en rekke meddelelser. Ellers oppgis ganske enkelt "mat" og "mat og drikke" uten spesialisering. Av variasjonene kan anføres: saupringje, melkegraut, julegraut, lefse med smør, lefse, frumsmjåkk (råmelk), feit og fagna lefseklining, skiningslefse, kinnerøra fløte, kjøtt, saup, melk, myse, skinkestykker, gryngrøt, risgrøt, smørgås, slåttegombe osv.
 Av drikke er det mest alminnelige øl, til alle tider og fra alle kanter av landet. Av variasjoner for drikkofferet kan anføres: en ølbolle, en bøtte med øl, en tønne med øl, dram, brennevin, øl og brennevin, juleøl, eller bare "drikkendes" og "ætendes og drikkendes".
@@ Linje 205: / Linje 205: @@
 I Telemark flyter tussen, haugetyet og nissen sammen, og dette viser da bare den gamle kults fullstendige oppløsning. Men det var ikke bare Gunleik og Tor, gårdbrukerne i Seljord, som "øsla saa fælt med dei". Wille forteller, at "Haugetassen bor i smaa Bierge og Høie, vare tilforn saa utallige, at Christne kunde ei beboe Norge, og Norge ikke blive bebygget, førend de indgik Ægteskab med dem. Vætterne boe i Høie, kaldet Vættehougar, hvorhen man maae bære Mad til Beboernes Tjeneste". En annen forfatter forteller om "vetir", at noe av den beste mat og drikke ofredes på "opkastede Høie", især kjernemelk og vørter, når ølet ble brygget. "Deres venskab var bonden særdeles nyttig for hans kvæg og øvrige velferd." Her viser det seg at tussen har tatt nissens plass med karakter av stall og fjøsvette. "Vette" derimot står i nærmere forbindelse med gravhaugen.
-[[File:Fedrekult 11.png|thumb|Kart over vette-tradisjonenes utbredelse.]]I Setesdal er tussen kristnet og lever på samme vis som folket med kirke og prest. Skar sier at "med Tussarne var det slike Mollor. Det var dei som rådde for Velferd og Trivnad i Huset, dei og Vetti. So gav dei Tussarne og Vetti kvar Laurdag det beste dei hadde av Drykkjer og Mat". Betraktet fra bygdefolkets standpunkt var tussen det samme som gårdens, stølens, familiens skytsånd. Det eneste er at den setesdalske tusse viser innslag av huldretradisjonen med noe av huldrens seksuelle gjøglende makt. Men hele offerkulten viser ellers tilbake på det religiøse grunnforhold til fedrene.
+[[File:Fedrekult 11.png|thumb|150px|Kart over vette-tradisjonenes utbredelse.]]I Setesdal er tussen kristnet og lever på samme vis som folket med kirke og prest. Skar sier at "med Tussarne var det slike Mollor. Det var dei som rådde for Velferd og Trivnad i Huset, dei og Vetti. So gav dei Tussarne og Vetti kvar Laurdag det beste dei hadde av Drykkjer og Mat". Betraktet fra bygdefolkets standpunkt var tussen det samme som gårdens, stølens, familiens skytsånd. Det eneste er at den setesdalske tusse viser innslag av huldretradisjonen med noe av huldrens seksuelle gjøglende makt. Men hele offerkulten viser ellers tilbake på det religiøse grunnforhold til fedrene.
 Med de underjordiske og huldren svinner det religiøse stoff mere og mere, skjønt mange trekk viser sammenblanding. Det oldnorske ord for underjordiske var jardbu og jardbuar. De ble plasert i "Heimrinn nedri" (Underheimen) og tilhører således den førkristelige tids forestillinger. Husflytning og tabu mot kveldstøy har de tilfelles med haugebonden, likeså at de er hedenske. Berte Tuppenhaug sa om dem at de var "grove til å stæla", hvilket ikke skulde tyde på noen særlig velvillig stemning. Det faste tabu overalt i landet overfor underjordiske var ikke å tømme ut varmt vann uten først å varskue: Akta dykk! Dette er formodentlig en meget gammel skikk.
@@ Linje 213: / Linje 213: @@
 Om huldren kan det ellers sies "at den nasker og stjeler". At huldretradisjonen er blandet sammen med de øvrige tradisjoner og har delt motivene fra den gamle religion, viser også hvor sterkt dette element har vært og hvilket fast tak det hadde i folketanken mange hundre år etter religionsskiftet.
-[[File:Fedrekult 13.png|thumb|Fabelvesener (rompetroll?) som dekorasjoner. Osebergfunnet.]]Den klasse som har bevart det meste rendyrkede religiøse stoff, nest etter haugebonden, er vetten. Navnet er i seg selv helt nøytralt og betyr et "vesen". Det kan brukes som fellesnavn både for guder og makter. Vi har naturvetter som ifølge sin natur nærmest hører til trollenes familie, vi har landevetter som igjen hører til landets skytsånder, vi har husvetter som nissen og andre, og vi har endog en ild- og årevette som der er ofret til. Men så er også navnet vette på sine steder overført på haugbuen som gravvette eller haugvette, nemlig den som bor i haugen. Og når folk ser lys over haugen, kalles det vettelys. Vetten får derfor rikelig med mat og drikke, og det er særlig på offerskikkene det kan sees at man har skjult de avdøde bak et nøytralt navn. Det som vekker betenkeligheter er at ofte settes ofrene ved et tre. Da kunde man jo like snart tenke på huldren eller naturvetten. Men så viser det seg at treet ofte står igjen som tuntre eller gravtre, og da benyttes det som et slags offersted. En mann på Sørlandet (Grindheim) sa: "D’e ei dyre bjørk, der maa me ber'ut øl og mat kvar jolepta, o so e’ de teken om morgonen." Og slike bjørker eller eketrær har det vært mange av. Slindebjørken, som er foreviget av kunstneren (Th. Fearnley), viste seg å stå på en gravhaug fra det 4. århundre. Og den kan derfor godt ha vært "blotbjørk", som det heter i eldre kilder.
+Den klasse som har bevart det meste rendyrkede religiøse stoff, nest etter haugebonden, er vetten. Navnet er i seg selv helt nøytralt og betyr et "vesen". Det kan brukes som fellesnavn både for guder og makter. Vi har naturvetter som ifølge sin natur nærmest hører til trollenes familie, vi har landevetter som igjen hører til landets skytsånder, vi har husvetter som nissen og andre, og vi har endog en ild- og årevette som der er ofret til. Men så er også navnet vette på sine steder overført på haugbuen som gravvette eller haugvette, nemlig den som bor i haugen. Og når folk ser lys over haugen, kalles det vettelys. Vetten får derfor rikelig med mat og drikke, og det er særlig på offerskikkene det kan sees at man har skjult de avdøde bak et nøytralt navn. Det som vekker betenkeligheter er at ofte settes ofrene ved et tre. Da kunde man jo like snart tenke på huldren eller naturvetten. Men så viser det seg at treet ofte står igjen som tuntre eller gravtre, og da benyttes det som et slags offersted. En mann på Sørlandet (Grindheim) sa: "D’e ei dyre bjørk, der maa me ber'ut øl og mat kvar jolepta, o so e’ de teken om morgonen." Og slike bjørker eller eketrær har det vært mange av. Slindebjørken, som er foreviget av kunstneren (Th. Fearnley), viste seg å stå på en gravhaug fra det 4. århundre. Og den kan derfor godt ha vært "blotbjørk", som det heter i eldre kilder.
-[[File:Fedrekult 12.png|thumb|Fearnleys bilde av Slindebjørken. Den sto på en gravhaug som inneholdt gravrester fra folkevandringstiden. Nasjonalgalleriet.]]
+[[File:Fedrekult 12.png|thumb|200px|Fearnleys bilde av Slindebjørken. Den sto på en gravhaug som inneholdt gravrester fra folkevandringstiden. Nasjonalgalleriet.]]Vettene får en særdeles religiøs og høytidelig tiltale når folk hilser og sier: "O du Guds vett." Eller "Guds fred i haugen". Og når gravvetten på sine steder kjenner eieren på gården, hans bestefar og langbestefar, så har vi påtagelig tilknytninger til slekten og den gamle tradisjon. — Naturvetten får aldri matoffer på samme måte som fedrene. På et farlig sted i et fjell eller en bratt kleiv kunde man legge fra seg en sten eller en kvist til et såkalt "varp" (stenhaug) som tributt og underkastelse, eller knytte en fille eller en gjenstand på en stang eller tre, slik som folk gjør så mange steder i verden den dag i dag; men menneskelig føde gir man kun til vesener som står menneskene så nær som deres egne avdøde slektninger og venner. Vi kan herav se at selve skikken med å ofre eller sette ut mat og drikke har vært så alminnelig og så dypt rotfestet i befolkningen at selv lenge etter religionsskiftet fortsatte den uforminsket.
 Det var kun litt etter litt at man glemte og kom bort fra den religiøse oppfatning som lå til grunn for ofringen. Og da ga man allikevel noe, og derfor ser vi denne spredning på så mange navn og så mange forskjellige grupper og sagnpersoner.

@@ Linje 146: / Linje 146: @@
 ==Haugebonden==
-[[File:Fedrekult 7.png|thumb|Kart over utbredelsen av tradisjonene om underjordiske.]]Skipene som ble brukt til gravlegning ble overdekket. De døde trengte mat og drikke som materielle vesener, og dessuten våpen eller verktøy. Lykkelig var derfor den som hadde velvillige og formående slektninger som kunde utruste ham eller henne på beste måte. Stakkars træl og leilending som kun fikk lite eller intet med seg.
+[[File:Fedrekult 7.png|thumb|150px|Kart over utbredelsen av tradisjonene om underjordiske.]]Skipene som ble brukt til gravlegning ble overdekket. De døde trengte mat og drikke som materielle vesener, og dessuten våpen eller verktøy. Lykkelig var derfor den som hadde velvillige og formående slektninger som kunde utruste ham eller henne på beste måte. Stakkars træl og leilending som kun fikk lite eller intet med seg.
 Helge Hundingsbane hadde ingenting å klage over i gravhaugen. Han hadde nok av drikke iallfall, og det synes også som han hadde kvinnelig selskap, det eneste var at han ble uroet av Sigruns gråt. Gunnar på Lidarende satt munter og glad i haugen og så mot månen, idet han sang så tydelig at man kunde høre ordene. En Åsmund Langeholt fikk en træl med seg i haugen, frivillig ble det sagt. Men sønnen drømte at faren var misfornøyd med selskapet, det ble for liten plass for ham. Sagaen forteller at man åpnet haugen og tok trælen ut.
@@ Linje 160: / Linje 160: @@
 Men i disse navn skjuler der seg også "underjordiske" og "hulder". Det er lett å forstå at de døde, som ble oppfattet som levende i haugen, kunde gå over til underjordiske og "ondebuande" i folkediktningen. De bor nær gården, kommer og låner snart ett, snart annet, men belønner alltid godt. Deres liv arter seg på samme måte som folkets med kyr, hester, smykker og kostbarheter. Å motstå eller nekte dem noe straffer seg alltid. Avstanden mellom de to grupper, mennesker og underjordiske, er ikke større enn at de kan blande seg med hverandre og få barn sammen.
-[[File:Fedrekult 8.png|thumb|Kart over huldretradisjonenes utbredelse.]]Ofte flyter forestillingene sammen, så huldren og de underjordiske blir ett og samme folk. Tonen går da lett over i det groteske og humoristiske. Haugbuen eller den underjordiske kommer f. eks. og beordrer gardens hus flyttet. Midt under måltidet "staller" hestene rett over bordet, og måltidet må i hast avbrytes. "Ta av bordet, nå staller hesta!"
+[[File:Fedrekult 8.png|thumb|150px|Kart over huldretradisjonenes utbredelse.]]Ofte flyter forestillingene sammen, så huldren og de underjordiske blir ett og samme folk. Tonen går da lett over i det groteske og humoristiske. Haugbuen eller den underjordiske kommer f. eks. og beordrer gardens hus flyttet. Midt under måltidet "staller" hestene rett over bordet, og måltidet må i hast avbrytes. "Ta av bordet, nå staller hesta!"
 På Auståsen i Land kom den underjordiske konen til mannnen på gården og sa: "Hesta ska væra fløtt tur størese inna to da’ar, og hvis du itte gjør de sjøl, så ska andre gjøra de, og da blir de gaa’n deg gæli." Allikevel er også dette et religiøst motiv fra gravkulten. Uttrykket "å legge husene galt" betydde som regel å bygge over "underjordiske hus". Det finnes mange eksempler på at sætrer og beboelseshus er flyttet eller rømt fordi det kom ulykker som man tilskrev usynlige naboer. Visstnok kan det tenkes at det her gjaldt de farlige makter i naturen, som også kunde holde til på bestemte steder og straffe menneskene for deres mangel på respekt. Men det sies likefrem i forbindelse med flyttning "at det var så mange gravhauger der, og huset hadde kanskje skadd en av disse".
@@ Linje 174: / Linje 174: @@
 Mannen på Hóvtun var død og begravet, men traff Kari Tippebrøta og forundret seg over hvor snaut det var blitt omkring husene. Skogen var nemlig ryddet vekk. "Kos lika du deg no daa, Aadne?" sa Kari. — "Aa eg lika meg væl — e æ kongji i Hahaug." — "Aa nei, ko i Jøssu namn æ du dæ daa." — "Dette skulle du kje sagt," sa han og forsvant. Et av de sikreste kjennetegn på de gamle haugbuer er at de er "hedninger". Og i den kristne tid ga dette anledning til mange spørsmål. For naturvettenes vedkommende, som var frukten av en ulydighet fra stammorens eller Lilo’s side og derfor nedstøtt i jorden og "løynde", var spørsmålet klart. Men for de gamle egentlige hedningers vedkommende, som bodde i haugene, kjempet tanken så lenge etter en løsning at den enten ble funnet i et "håp" for dem eller derved at de også ble gjort til døpte med kirke og prest. Den siste løsning er særlig kjent fra Setesdal, hvor de gamle fedre var blitt til "tusser", men fremdeles nøt daglig oppmerksomhet. Det hedenske ved dem kunde dog også settes i forbindelse med det trollske og farlige. Denne linje har også sin utvikling. Det er klart at problemet "hedning" eller "kristen" ikke kunde foreligge for andre enn likemenn og vesener som en selv. At også huldrer og underjordiske ble trukket inn i debatten, skriver seg fra kultens oppløsning og overgangen til folkediktningens blanding av mystiske vesener. Men alle naturvetter og deres beslektede kjennes allikevel fra de dyrkede fedre derved at det alltid er et eller annet farlig som henger ved dem, et eller annet usedvanlig. Rent bokstavelig har dette fått uttrykk i de "lodne" egenskaper som tuss og nisse tilskrives, eller i andre egenskaper som nissens fire fingre eller huldrens hale. Gammeldags kledd, små av vekst, grå i ansiktet osv.
-[[File:Fedrekult 9.png|thumb|Figur fra Jellingegraven i Danmark.]]Fedrene derimot var lykkebringere, skytsånder og velgjørere for folk og fe. Disse egenskaper vil derfor også henge ved haugebonden, selv i sterkt omdiktet skikkelse, og ved tussene der hvor de erstatter haugebonden. Med deres hjelp og godhug kunde avlingen øke, kornet berges og feet formere seg og trives, kort sagt livets velvære garanteres. Den tiltale som haugebonden og hans variasjoner får, er merkelig. Ved alminnelig hilsen brukte valdresfolket å si: "O væl vøro de." Eller: "O væl vøro de, stakkare." Svaret fra haugen var: "O væl vøro de atte." Dette må da ha vært en gammel hilseformel folket imellom. Medlidenhetsfølelsen får ofte uttrykk i tiltalen "stakkar".
+[[File:Fedrekult 9.png|thumb|150px|Figur fra Jellingegraven i Danmark.]]Fedrene derimot var lykkebringere, skytsånder og velgjørere for folk og fe. Disse egenskaper vil derfor også henge ved haugebonden, selv i sterkt omdiktet skikkelse, og ved tussene der hvor de erstatter haugebonden. Med deres hjelp og godhug kunde avlingen øke, kornet berges og feet formere seg og trives, kort sagt livets velvære garanteres. Den tiltale som haugebonden og hans variasjoner får, er merkelig. Ved alminnelig hilsen brukte valdresfolket å si: "O væl vøro de." Eller: "O væl vøro de, stakkare." Svaret fra haugen var: "O væl vøro de atte." Dette må da ha vært en gammel hilseformel folket imellom. Medlidenhetsfølelsen får ofte uttrykk i tiltalen "stakkar".
 En haugebonde, som endog navngis og kalles Just på Baugerud i Tinn og beskrives som en "staut, førvaksen mann med pikkel-huve, knebukser og sølvspenne i skoene", hadde tent opp varme på peisen for husbonden Torstein. Da denne kom og så det, sa han: "Stakkar, no hev de vore her og gjort vel mot meg att." Denne "stakring" overføres også til nissen. Etter all sannsynlighet røper denne medlidenhet en senere tids oppfatning av haugfolket og de underjordiske som en nedstøtt og utstøtt rase som har fått en så meget ringere lodd enn mennesket. Dette vil da igjen si at den religiøse avhengighetsfølelse av dem som høyere vesener helt er oppløst. Ved siden av denne stakring har man imidlertid helt andre tiltaler som f. eks. "O du Guds vett!" — "Guds fred i haugen" (Sørlandet). "Heil vere deg, sæl vere deg. Hev nokon arga deg so gjev deim til" (Ryfylke).

@@ Linje 24: / Linje 24: @@
 ==Nissen og julegrøten==
-[[File:Fedrekult nisse.png|thumb|Nissen. Tegning av Theodor Kittelsen (1857-1914).]]I Asbjørnsens eventyr forekommer en fortelling om den jenten i Hallingdal som skulde gå med fløtegrøt til nissen. Men hun syntes det var synd å gi nissen den gode maten og åt selv grøten og drakk fettet på kjøpet. Så gikk hun på låven med havremelsgrøt og sur melk i et grisetrau. "Der har du trauet ditt, styggen," sa hun. Men ikke før hadde hun sagt dette før nissen grep henne og danset med henne til hun lå og gispet. Om morgenen fant folk henne mere død enn levende. Og mens dansen foregikk, sang nissen: "Å har du iti opp grauten for tomten du, så skal du få danse med tomten du." Denne nissetradisjon tvinger en til å spørre: Hvem er nissen, Og hvorfor skal han ha julegrøt? Disse spørsmål fører oss med en gang inn i de religiøse forhold som har avsatt seg i folketradisjonen i landet, og i den såkalte "overtro" som i seg selv er "tro" god nok, bare det at den er av hedensk art og opprinnelse.
+[[File:Fedrekult nisse.png|thumb|200px|Nissen. Tegning av Theodor Kittelsen (1857-1914).]]I Asbjørnsens eventyr forekommer en fortelling om den jenten i Hallingdal som skulde gå med fløtegrøt til nissen. Men hun syntes det var synd å gi nissen den gode maten og åt selv grøten og drakk fettet på kjøpet. Så gikk hun på låven med havremelsgrøt og sur melk i et grisetrau. "Der har du trauet ditt, styggen," sa hun. Men ikke før hadde hun sagt dette før nissen grep henne og danset med henne til hun lå og gispet. Om morgenen fant folk henne mere død enn levende. Og mens dansen foregikk, sang nissen: "Å har du iti opp grauten for tomten du, så skal du få danse med tomten du." Denne nissetradisjon tvinger en til å spørre: Hvem er nissen, Og hvorfor skal han ha julegrøt? Disse spørsmål fører oss med en gang inn i de religiøse forhold som har avsatt seg i folketradisjonen i landet, og i den såkalte "overtro" som i seg selv er "tro" god nok, bare det at den er av hedensk art og opprinnelse.
 Forestillingene om nissen her i landet er temmelig forskjellige og var i sin tid sterkt begrenset som vi skal se. Det viktigste nissefelt er Østlandet. Tidligere hadde nesten hver gård sin nisse her, en liten gråskjegget pussling med sid underleppe som helst holdt til i fjøs eller stall.  "Står du her du da, stakkar," sa valdreskonen til den. Der hvor han ikke er fast stallgutt, kommer han på besøk i julen og forveksles da med andre vesener som også folk har trodd på og som ble ventet på besøk i julen, f. eks. julesveinene.
@@ Linje 32: / Linje 32: @@
 Nissen er "løen" og har bare fire fingrer, tommelen mangler. Dette viser at han er mere i slekt med huldren, og begge disse tilhører derfor de naturmytologiske vesener.
-[[File:Fedrekult 1.png|thumb|Kart over de forskjellige nissetradisjoners utbredelse.]]På Sørlandet kalles nissen for ''bisse'', og her opptrer han som sjømann. På Vestlandet er han lite kjent og er innvandret først i senere tid. Vi kan slutte av nissens fravær på Island at nissetroen enda ikke var kommet til Norge på den tid utvandringen foregikk. Men i 1537 beskriver en forfatter ham som et "vesen folk gir grøt forat han skal røkte kveget".
+[[File:Fedrekult 1.png|thumb|150px|Kart over de forskjellige nissetradisjoners utbredelse.]]På Sørlandet kalles nissen for ''bisse'', og her opptrer han som sjømann. På Vestlandet er han lite kjent og er innvandret først i senere tid. Vi kan slutte av nissens fravær på Island at nissetroen enda ikke var kommet til Norge på den tid utvandringen foregikk. Men i 1537 beskriver en forfatter ham som et "vesen folk gir grøt forat han skal røkte kveget".
 Meget tyder på at nissen er innvandret til Østlandet fra Sverige. Navnet nisse er en forkortelse av Nils som igjen kommer av Nicolaus. I Sverige er nissen først og fremst "tomte" og "tomtegubbe", en slags stedlig vakt og skytsånd.