Runer før Columbus - Revisjonshistorikk

Knut: /* Spor i jord */

2019-07-09T08:42:22Z

Spor i jord

Knut: /* Spor i ord, spor i jord */

2019-07-09T08:40:12Z

Spor i ord, spor i jord

Knut: /* Holands teori */

2019-07-06T10:32:17Z

Holands teori

Knut: /* En norrøn koloni? */

2019-07-06T10:11:10Z

En norrøn koloni?

Jesper på 27. jun. 2019 kl. 12:06

2019-06-27T12:06:42Z

Knut: /* 1. Et hellig oppdrag */

2019-06-26T18:20:24Z

1. Et hellig oppdrag

Knut: /* Nyere undersøkelser */

2019-06-26T17:25:24Z

Nyere undersøkelser

Knut: /* Komitéens konklusjon, 1910 */

2019-06-26T17:20:41Z

Komitéens konklusjon, 1910

Knut: /* Komiteens rapport */

2019-06-26T17:08:46Z

Komiteens rapport

Knut: /* Spor i urbefolkningens kultur? */

2019-06-26T16:57:23Z

Spor i urbefolkningens kultur?

@@ Linje 1 170: / Linje 1 170: @@
 Profesjonelle arkeologer og lingvister (som R.I Page, Helmer Gustavson og James Knirk) konkluderte med at Kensingtonsteinen er et falsum. På et møte i 2004 på Statens historiska museum ble imidlertid Richard Nielsen, som hevder at språket på steinen er ekte, og Henrik Williams, professor i nordiske språk ved Uppsala universitet og overbevist om at steinen er en forfalskning, i det minste enige om at det trengs en videre gransking før man trekker en endelig konklusjon om Kensingtonsteinens ekthet.
-==Spor i jord==
+==Spor i jorden==
 Kensingtonsteinen er langtfra det eneste påståtte beviset for at norrøne mennesker kan ha utforsket både kystene og det indre landet av det nåværende USA – ja, hele det veldige området vi i dag kaller Nord-Amerika – over et lengre tidsrom i middelalderen, selv om denne spesielle runesteinen er det funnet som har vakt mest oppmerksomhet gjennom mer enn ett hundre år. Vi kan faktisk tale om en hel litteratur som er viet denne steinen. I de senere årene har Kensingtonsteinen imidlertid fått merkbar konkurranse fra den såkalte Spirit Pond-steinen fra Maine, som ble funnet på begynnelsen av 1970-tallet og som inneholder runetegn som virker ekte nok, men som ennå ikke er tydet på en tilfredsstillende måte. I tillegg finnes det en hel rekke andre runesteiner som har kommet for dagen på de forskjelligste kanter av USA opp gjennom årene. Kensingtonsteinen og Spirit Pond-steinen er med andre ord ingen enkeltstående fenomener.

@@ Linje 1 170: / Linje 1 170: @@
 Profesjonelle arkeologer og lingvister (som R.I Page, Helmer Gustavson og James Knirk) konkluderte med at Kensingtonsteinen er et falsum. På et møte i 2004 på Statens historiska museum ble imidlertid Richard Nielsen, som hevder at språket på steinen er ekte, og Henrik Williams, professor i nordiske språk ved Uppsala universitet og overbevist om at steinen er en forfalskning, i det minste enige om at det trengs en videre gransking før man trekker en endelig konklusjon om Kensingtonsteinens ekthet.
-==Spor i ord, spor i jord==
+==Spor i jord==
 Kensingtonsteinen er langtfra det eneste påståtte beviset for at norrøne mennesker kan ha utforsket både kystene og det indre landet av det nåværende USA – ja, hele det veldige området vi i dag kaller Nord-Amerika – over et lengre tidsrom i middelalderen, selv om denne spesielle runesteinen er det funnet som har vakt mest oppmerksomhet gjennom mer enn ett hundre år. Vi kan faktisk tale om en hel litteratur som er viet denne steinen. I de senere årene har Kensingtonsteinen imidlertid fått merkbar konkurranse fra den såkalte Spirit Pond-steinen fra Maine, som ble funnet på begynnelsen av 1970-tallet og som inneholder runetegn som virker ekte nok, men som ennå ikke er tydet på en tilfredsstillende måte. I tillegg finnes det en hel rekke andre runesteiner som har kommet for dagen på de forskjelligste kanter av USA opp gjennom årene. Kensingtonsteinen og Spirit Pond-steinen er med andre ord ingen enkeltstående fenomener.

@@ Linje 360: / Linje 360: @@
 Dette er en ferd som først og fremst har funnet sted i Holands hode, bare la det være helt klart. Det finnes ikke fnugg av konkrete bevis for at det virkelig kan ha foregått på denne måten. Kensingtonsteinen – hvis den er ekte – kan like gjerne fortelle om et helt annet følge enn dette. Men det må være lov å spørre.
-Det må også være helt legalt å ta denne teorien med en klype salt. En av dem som tok dette med mer enn én klype salt var historikeren Erik Wahlgren<Erik Wahlgren: The Vikings and America Thames & Hudson, 1986.</ref>. Holand er sin verste kritiker, mener Wahlgren, som spør, oppgitt hoderistende: hvor sannsynlig er det at en gjeng tilhørende en kongelig ekspedisjon begir seg inn i det ukjente uten noen forutgående rekognosering, som noen andre idioter? Etter Wahlgrens oppfatning er Holands teorier ikke bare helt ute på viddene, men de er også fulle av selvmotsigelser om man leser skriftene hans nøye, der det ene «beviset» ofte gjendriver det neste.
+Det må også være helt legalt å ta denne teorien med en klype salt. En av dem som tok dette med mer enn én klype salt var historikeren Erik Wahlgren<ref>Erik Wahlgren: The Vikings and America Thames & Hudson, 1986.</ref>. Holand er sin verste kritiker, mener Wahlgren, som spør, oppgitt hoderistende: hvor sannsynlig er det at en gjeng tilhørende en kongelig ekspedisjon begir seg inn i det ukjente uten noen forutgående rekognosering, som noen andre idioter? Etter Wahlgrens oppfatning er Holands teorier ikke bare helt ute på viddene, men de er også fulle av selvmotsigelser om man leser skriftene hans nøye, der det ene «beviset» ofte gjendriver det neste.
 Wahlgren har utvilsomt et poeng. Hvor sannsynlig – og praktisk mulig – ville det være at en gruppe på tyve norrøne menn kan ha trasket tusenvis av kilometer gjennom ufremkommelige fjellområder? For å svare på det peker Holand på Lewis og Clark-ekspedisjonen 1840-1846. Et følge på 45 mann la ut med lettbåter oppover Missouri River og tilbakela en distanse på 1600 miles, eller ett tusen kilometer, fra midten av mai til utpå høsten, da de overvintret i en indianerlandsby i Nord-Dakota. I april året etter fortsatte de ferden gjennom fjellene og nådde frem til Stillehavet i november. Det året tilbakela de en distanse på 2650 miles, eller 4240 kilometer, for det meste mens de seilte og rodde mot strømmen. Holand trekker denne ekspedisjonen frem som et eksempel på at det slett ikke ville være umulig for Pål Knutsson og hans menn å tilbakelegge en like anstrengende strekning. Han viser også til beretninger om ferder med båt langs Nelson River som viser at man kan tilbakelegge store strekninger på relativt kort tid.

@@ Linje 1 877: / Linje 1 877: @@
 ===En norrøn koloni?===
-[[Fil:NorthEastAmericaOrtelius1570.jpg|thumb|350px|Kart over den nordøstre delen av det nåværende USA, tegnet av Abraham Ortelius i 1570. På kartet finner man tallrike mytiske eller anakronistiske steder, bl.a. flere fantom-øyer, blant dem  «Norvmbega»]]. Svært mange gamle kilder refererer til en by eller et land i området mellom Maine og Nova Scotia som blir kalt Norumbega. Har det virkelig eksistert et slikt land, befolket av «norumbegianere», eller er det bare en myte på lik linje med myten om for eksempel Eldorado? På minst sytten kart fra tidsrommet 1545 til 1725 finner man dette store landområdet, gjengitt med den største selvfølgelighet. Flere av disse kartene er lett tilgjengelige på Internett. Det mest kjente er utvilsomt Mercators kart fra 1587. Og i tillegg finnes det flere skriftlige beretninger fra forskjellig hold. Verrazano seilte oppover langs kysten fra Florida til Nova Scotia i 1524. Han nevner at det fantes et sted som heter Oranbega, som var et eget land, og dessuten også navnet på en elv og en by som «var rik på gull og pelsverk». Noe av det samme kan også eventyreren David Ingram fortelle på 1600-tallet, da han så «en by av gull».
+[[Fil:NorthEastAmericaOrtelius1570.jpg|thumb|350px|Kart over den nordøstre delen av det nåværende USA, tegnet av Abraham Ortelius i 1570. På kartet finner man tallrike mytiske eller anakronistiske steder, bl.a. flere fantom-øyer, blant dem  «Norvmbega»]]Svært mange gamle kilder refererer til en by eller et land i området mellom Maine og Nova Scotia som blir kalt Norumbega. Har det virkelig eksistert et slikt land, befolket av «norumbegianere», eller er det bare en myte på lik linje med myten om for eksempel Eldorado? På minst sytten kart fra tidsrommet 1545 til 1725 finner man dette store landområdet, gjengitt med den største selvfølgelighet. Flere av disse kartene er lett tilgjengelige på Internett. Det mest kjente er utvilsomt Mercators kart fra 1587. Og i tillegg finnes det flere skriftlige beretninger fra forskjellig hold. Verrazano seilte oppover langs kysten fra Florida til Nova Scotia i 1524. Han nevner at det fantes et sted som heter Oranbega, som var et eget land, og dessuten også navnet på en elv og en by som «var rik på gull og pelsverk». Noe av det samme kan også eventyreren David Ingram fortelle på 1600-tallet, da han så «en by av gull».
 Fantes det virkelig en norrøn koloni i det landet som bærer navnet Norumbegia? Flere historikere har vært av en slik oppfatning, blant dem er Paul H. Chapman<ref>A Norse Colony In Rhode Island (The Ancient American, 1994)</ref> som tror at norrøne mennesker levde i en eller flere faste bosetninger i dette området, og at disse menneskene sakte, men sikkert ble assimilert av den indianske befolkningen og gikk over til å bli narrangansett-folket. For det første fremhever han narrangansettenes lyse hud og høye legemsbygning. Dette gjorde også inntrykk på oppdageren Verrazano, som utforsket disse landområdene i 1524. Han forteller at narrangansettene er høyere enn andre mennesker, og at noen er mer hvite enn røde. Og ikke bare det, det blir også fortalt at mange av dem ble født med hvit hud og rødlig hår. Narrangansettene var også bofaste, i den forstand at de bodde i permanente boliger og livnærte seg av jakt i tillegg til den vanlige matsankingen i skog og mark og fisking. De dyrket også jorden, og mange av de første kolonistene lærte jordbruk av dem. Chapman har også en tolkning av ordet «narrangansett». Han mener at det betyr en blanding av «nordmann» (narr), «gange» (gan) og «settler» (sett), det engelske ordet for å  «slå seg ned».

@@ Linje 24: / Linje 24: @@
 ==Forfatterens forord==
-I denne avhandingen er det utelukkende tatt sikte på å gjengi hovedpunktene i debatten rundt Kensingtonsteinen og andre påståtte funn av norrønt opphav i Nord-Amerika, samt debatten rundt Vinland og eventuelle norrøn bosettinger. Jeg tar altså ikke sikte på noen «bevisførsel» hverken for det ene eller det annet synspunkt. Lenge før Kensingtonsteinen kom inn i debatten på begynnelsen av 1900-tallet har det vært reist spørsmål om hvor Vinland egentlig lå, og om ''hva'' Vinland var, og meningene har vært mange og delte. Siden har en rekke nye saker og moment kommet til, og debatten er ennå ikke avsluttet.
+I denne avhandlingen er det utelukkende tatt sikte på å gjengi hovedpunktene i debatten rundt Kensingtonsteinen og andre påståtte funn av norrønt opphav i Nord-Amerika, samt debatten rundt Vinland og eventuelle norrøn bosettinger. Jeg tar altså ikke sikte på noen «bevisførsel» hverken for det ene eller det annet synspunkt. Lenge før Kensingtonsteinen kom inn i debatten på begynnelsen av 1900-tallet har det vært reist spørsmål om hvor Vinland egentlig lå, og om ''hva'' Vinland var, og meningene har vært mange og delte. Siden har en rekke nye saker og moment kommet til, og debatten er ennå ikke avsluttet.
 Kensingtonsteinen er et av de selsomste kapitler i denne debatten. Er den ekte vil det være en historisk sensasjon, som svindel er den utrolig godt gjennomført. Som symbol for det skandinaviske USA er den uforlignelig. Ennå er heller ikke denne debatten avsluttet.

@@ Linje 30: / Linje 30: @@
 Det er lett å være skeptiker. I denne gjennomgangen av en til dels ganske skarp debatt har jeg prøvd å tillegge begge sider like mye vekt, men med hovedvekten på: hva taler egentlig ''for''?
-==1. Et hellig oppdrag==
+==Et hellig oppdrag==
 [[Fil:Hvalsey.jpg|thumb|300px| Hvalsey kirke på Grønland. I dag er det bare ruiner igjen av gårder og gudshus etter det norrøne samfunnet lengst mot nord, som i sin tid talte 19 kirker og to klostre. På et tidspunkt ble den norrøne befolkningen borte. Hva skjedde?]]I det Herrens år 1319 begynte det så smått å bli slutt på det vi gjerne tenker på som det gamle kongeriket Norge. Det hadde seg kort fortalt slik at da kong Håkon døde i mai dette året etterlot han seg bare ett ektefødt barn – datteren Ingeborg. Håkon hadde da styrt landet i tyve år. Ingeborg var allerede som ettåring, i 1302, blitt forlovet med en svensk hertug, Erik av Sødermanland. Ti år senere sto bryllupet. Da hadde man riktignok opphevet forlovelsen en gang underveis, men det ble gjort godt igjen i 1311. Ingeborg var bare 10-11 år gammel da hun ble gift med hertugen. Fire år senere fødte hun sønnen Magnus. Han skulle komme til å bli konge over både Norge og Sverige.

← Eldre revisjon		Revisjonen fra 26. jun. 2019 kl. 17:25
Linje 1 021:		Linje 1 021:


−	<blockquote>«Steinen er et stort mysterium. Jeg heller til at runene er skrevet på 1800-tallet, men ikke av Olof Ohman. Ut fra språkformene er det mer sannsynlig at nordmenn har vært med og skrevet enn svensker. Men hvis geologene ut fra deres undersøkelser sier at runene er fra før 1800-tallet, må vi bøye oss for det.»~~</blockquote>~~<ref>Williams, Henrik: The Kensington Runestone: Fact and Fiction. The Swedish-American Historical Quarterly. 63 (1): 3–22. 2012.</ref>	+	<blockquote>«Steinen er et stort mysterium. Jeg heller til at runene er skrevet på 1800-tallet, men ikke av Olof Ohman. Ut fra språkformene er det mer sannsynlig at nordmenn har vært med og skrevet enn svensker. Men hvis geologene ut fra deres undersøkelser sier at runene er fra før 1800-tallet, må vi bøye oss for det.»<ref>Williams, Henrik: The Kensington Runestone: Fact and Fiction. The Swedish-American Historical Quarterly. 63 (1): 3–22. 2012</ref></blockquote>

← Eldre revisjon		Revisjonen fra 26. jun. 2019 kl. 17:20
Linje 873:		Linje 873:


−	<blockquote>«University of Minnesota. Minneapolis, 19. juli 1910. Prof. N.H. Winchell, Kjære Dem: Jeg reiser vekk i morgen, og kan ikke være til stede på møtet neste lørdag. Jeg har gransket rapporten nøye, jeg har besøkt Kensington og distriktet der, og har lest de fleste avhandlinger og artikler som vedkommer runesteinen. Jeg har alltid vært enig med de store autoriteter i Norge og Sverige, Magnus Olsen, Moltke Moe, M. Hogstad, Bugge, Noreen, Schrick og Montelius, i at språket er altfor moderne, foruten at det er feilaktig; og et enda nærmere studium av ordene har ikke fått meg til å forandre oppfatning. På noen av stedene der runen t blir benyttet, blir den ikke brukt på riktig måte. Men jeg skal ikke gå inn på detaljer på dette tidspunkt. At nordmennene oppdaget Vinland er et faktum. At de, i det fjortende århundre, kan ha trengt så dypt inn i landet som til Kensington, er en mulighet. Men det som er lagt frem av vitnesbyrd rundt funnet av steinen er ikke overbevisende, og jeg betrakter ikke Kensingtonsteinen som autentisk. Etter min mening burde steinen bli brakt til Norge for å bli undersøkt av eksperter innen runologi, det er det eneste, etter min oppfatning, som vil bringe denne saken på det rene. Ærbødigst, Gisle Bothne.»~~</blockquote>~~<ref>Minnesota Historical Archives 1910, overs. av K.R.</ref>	+	<blockquote>«University of Minnesota. Minneapolis, 19. juli 1910. Prof. N.H. Winchell, Kjære Dem: Jeg reiser vekk i morgen, og kan ikke være til stede på møtet neste lørdag. Jeg har gransket rapporten nøye, jeg har besøkt Kensington og distriktet der, og har lest de fleste avhandlinger og artikler som vedkommer runesteinen. Jeg har alltid vært enig med de store autoriteter i Norge og Sverige, Magnus Olsen, Moltke Moe, M. Hogstad, Bugge, Noreen, Schrick og Montelius, i at språket er altfor moderne, foruten at det er feilaktig; og et enda nærmere studium av ordene har ikke fått meg til å forandre oppfatning. På noen av stedene der runen t blir benyttet, blir den ikke brukt på riktig måte. Men jeg skal ikke gå inn på detaljer på dette tidspunkt. At nordmennene oppdaget Vinland er et faktum. At de, i det fjortende århundre, kan ha trengt så dypt inn i landet som til Kensington, er en mulighet. Men det som er lagt frem av vitnesbyrd rundt funnet av steinen er ikke overbevisende, og jeg betrakter ikke Kensingtonsteinen som autentisk. Etter min mening burde steinen bli brakt til Norge for å bli undersøkt av eksperter innen runologi, det er det eneste, etter min oppfatning, som vil bringe denne saken på det rene. Ærbødigst, Gisle Bothne.»<ref>Minnesota Historical Archives 1910, overs. av K.R.</ref></blockquote>
−

	===Holand og runeinnskriften===		===Holand og runeinnskriften===

← Eldre revisjon		Revisjonen fra 26. jun. 2019 kl. 17:08
Linje 645:		Linje 645:


−	<blockquote>«Snittene A, B, C og D ble alle skåret på min eiendom i nærheten av det stedet der runesteinen ble funnet. Snitt A er av samme størrelse som treet som sto over steinen, men både A og B er fra mye frodigere trær enn det som sto over steinen. Snittene C og D er fra et tre som i vekst er mer sammenlignbart med runesteinstreet, men har en diameter på ca. 7.5 cm mindre enn dette.»~~</blockquote>~~<ref>Sitert etter H.R. Holand.</ref>	+	<blockquote>«Snittene A, B, C og D ble alle skåret på min eiendom i nærheten av det stedet der runesteinen ble funnet. Snitt A er av samme størrelse som treet som sto over steinen, men både A og B er fra mye frodigere trær enn det som sto over steinen. Snittene C og D er fra et tre som i vekst er mer sammenlignbart med runesteinstreet, men har en diameter på ca. 7.5 cm mindre enn dette.»<ref>Sitert etter H.R. Holand.</ref></blockquote>

@@ Linje 1 462: / Linje 1 462: @@
 ==Spor i urbefolkningens kultur?==
-||Fil: Carlb-beothuk-museum-2002.jpg|thumb|350px|Skræling var den betegnelsen de norrøne oppdagerne ga urbefolkningen i Nord-Amerika på begynnelsen av 1000-tallet, da de støtte på  dem på Grønland og Vinland (Newfoundland). De skilte ikke mellom inuitter og indianere. Bildet er ment å forestille to menn fra Beothub-stammen på Newfoundland, som i dag er dødd ut. Fra Beothub Museum, 2002.]]Et vesentlig punkt for all forskning rundt den norrøne kulturens nærvær i Nord-Amerika har vært spørsmålet om nordboerne virkelig kan ha hatt nær kontakt med den innfødte befolkningen eller ikke. Alle kilder fra middelalderen, dvs. sagaene og lignende, kan berette om et ulykksalig fiendskap mellom indianer og hvit. I sagaene som omhandler Vinlandsferdene finner vi et tydelig nedlatende syn på «skrælingene». Det er ingenting i de skriftlige overleveringene fra middelalderen som tyder på at de norrøne oppdagerne gjorde noe som helst forsøk på å komme på vennskapelig fot med skrælingene, enn si å sette seg inn i deres kultur, selv om det - i det minste mellom linjene - går frem at de har møtt hverandre i all fredsommelighet for å utveksle varer. Problemet var bare at disse transaksjonene alltid endte i bråk. De innfødte skildres som primitive og lumske og brutale.
+[[Fil: Carlb-beothuk-museum-2002.jpg|thumb|350px|Skræling var den betegnelsen de norrøne oppdagerne ga urbefolkningen i Nord-Amerika på begynnelsen av 1000-tallet, da de støtte på  dem på Grønland og Vinland (Newfoundland). De skilte ikke mellom inuitter og indianere. Bildet er ment å forestille to menn fra Beothub-stammen på Newfoundland, som i dag er dødd ut. Fra Beothub Museum, 2002.]]Et vesentlig punkt for all forskning rundt den norrøne kulturens nærvær i Nord-Amerika har vært spørsmålet om nordboerne virkelig kan ha hatt nær kontakt med den innfødte befolkningen eller ikke. Alle kilder fra middelalderen, dvs. sagaene og lignende, kan berette om et ulykksalig fiendskap mellom indianer og hvit. I sagaene som omhandler Vinlandsferdene finner vi et tydelig nedlatende syn på «skrælingene». Det er ingenting i de skriftlige overleveringene fra middelalderen som tyder på at de norrøne oppdagerne gjorde noe som helst forsøk på å komme på vennskapelig fot med skrælingene, enn si å sette seg inn i deres kultur, selv om det - i det minste mellom linjene - går frem at de har møtt hverandre i all fredsommelighet for å utveksle varer. Problemet var bare at disse transaksjonene alltid endte i bråk. De innfødte skildres som primitive og lumske og brutale.
 Men dersom de norrøne bosetningene og ekspedisjonene var av større omfang enn vi hittil har trodd er det også grunn til å tro at det var en utbredt og god kontakt mellom indianer og hvit. De skriftlige kildene er få og forteller neppe hele historien. Flere norske utvandrere på 1800-tallet fant seg indianerkvinner og fikk barn med dem. Dette er et høyst interessant og for en stor del et lite omtalt kapitel av historien om den norske utvandringen til USA.