Vis kilden til De norske kjøpmennene i Tristan og Isolde

{| class="toccolours" border="1" width="100%" cellpadding="4" style="border-collapse:collapse"
|- style="background-color:#e9e9e9"  
!align="center" valign="top" width="40%" | '''Velg språk''' !!align="center" valign="top" width="10%" | Norrønt !!align="center" valign="top" width="10%"| Islandsk !!align="center" valign="top" width="10%"| Norsk !!align="center" valign="top" width="10%"| Dansk !!align="center" valign="top" width="10%"| Svensk !!align="center" valign="top" width="10%"| Færøysk
|-
! Denne teksten finnes på følgende språk ► !!  !!  !! [[Fil:Norsk.gif|32px|link=De norske kjøpmennene i Tristan og Isolde]] !!  !!  !! 
|-
|}


<center><big><big>'''De norske kjøpmennene i «Tristan og Isolde»'''</big><br>
'''— fakta eller fiksjon?'''</big>


av Morten Lilleøren<br>
&#169; 2012</center>


[[Fil:De_norske_kjøpmennene_kart_1.jpg|thumb|right|350px|'''Kart 1''']]Hensikten med denne artikkelen er å se nærmere på en tekst fra 1100-tallet som omtaler norske kjøpmenn. Teksten er Thomas av Britains/Gottfried av Strassburgs ''Tristan og Isolde'', nærmere bestemt episoden med bortføringa av Tristan. Det er altså ikke hele verket — kun hendelsen med de norske handelsmennene som er undersøkt.<ref>En onlineutgave av originalteksten fins her: [http://gutenberg.spiegel.de/buch/3161/22]. En engelsk versifisert oversettelse er [http://stavenhagen.net/GvS/Tris.html]. Bortførelsen begynner ved vers 2149.</ref> Jeg har forsøkt å vise at dette er en interpolasjon som ikke er en del av den opprinnelige tradisjonen om Tristan — ''og at det som står om disse kjøpmennene må anses å være en samtidskilde om handel mellom Norge, Irland og Nord-Frankrike før engelskmennenes erobring av Irland i 1169-71.'' Handlingen rundt bortføringa utspiller seg langs kysten av Frankrike, i Cornwall (Norge) og Irland. Derfor gis først et riss av norsk virksomhet i disse områdene i middelalderen. Dernest ser jeg nærmere på forholdet mellom skriftene til Thomas og Gottfried.<ref>Som et ledd i dette drøftes også kort to andre Tristanversjoner.</ref> Jeg viser at Thomas hadde episoden med i sin versjon, og at han var den første som hadde det. Siden Tristan og Isolde er fiksjon, må det tas noen forbehold om den historiske kildeverdien av fortellingen. Jeg mener dog å ha godtgjort at kilden bør aksepteres, episoden er med nettopp fordi den er realistisk. Detaljene rundt de norske kjøpmennene — deres handelsruter, handel med silke og rovfugl, bortføringsforsøk og til slutt, at de kunne spille sjakk og var i besittelse av sjakkbrikker av hvalrosstann — alt peker mot at disse kjøpmennene er skildret etter rollemodeller i samtida. Det er grunn til å anta at det er likheten med disse som er den viktigste årsaken til at episoden er med i fortellingen. Brukt slik har denne kilden to konsekvenser: Episoden kan brukes til å (fram)datere selve verket, gi oss et nytt ''terminus ante quem'' for når det ble skrevet. Viktigere er at den viser at det var kjent i samtida at norske kjøpmenn seilte rundt med sjakkbrikker av (hvalross) elfenbein i lasten — og den kan gi innsikt i hva som førte til at sjakkbrikkene på øya Lewis i Hebridene kunne ende opp nettopp der.


'''SJØRIKET'''

Vikingetida innledet en periode med nordisk ekspansjonstrang som seinere ikke har hatt sin like. Det var nok av røvertokt og kriger, men også handelsferder, utvandring og kolonisering. Landnåm og handel strakk seg over så store områder at vi i dag sitter storøyd tilbake: Fra Vinland i vest til Volga i øst, fra Kvitsjøen i nord til Middelhavets kyster (Price and Brink 2008, 339-617).<ref>En detalj som har fått meg til å fundere er at norrønt som eneste europeiske språk har det arabiske ordet «fil» som betegnelse for elefant. Hvordan det enn har skjedd, så viser det at det må ha vært vedvarende kontakt.</ref> Om vi ser på et kart<ref>Alle kartene er fra eget arkiv, i sin tid arkivert uten at jeg tok vare på referanse for dem.</ref> som viser ferdselsrutene fra Norge kun mot sydvest, ser vi at reisene kunne gå ned til den engelske kanal, men også inn i Irskesjøen. Det siste innebar kortere etapper på åpent hav, og i åpen båt er det å foretrekke. Slik gikk det til at fra begynnelsen av 800-tallet ble Shetland og Orknøyene, deler av Skottland, Hebridene og Man kolonisert fra Norge. Ser en på stedsnavnkart, er det klart at Shetland, Orknøyene og ytre Hebridene ikke bare ble kolonisert, de ble fullstendig overtatt: Alle de eldste stedsnavnene på disse øygruppene er av norrønt opphav (Fellows-Jensen 2008, 396-98, Oram and Adderley 2010, 132)<ref>For Hebridenes del blir denne overtakelsen bekreftet også av at de irske annalene begynner å omtale øyene som Innse Gall — de fremmedes øyer — allerede tidlig på 800-tallet.</ref>. Stedsnavnsoversikter viser tydelig at bosettingen også i England var omfattende: Områdene nord for Chester og opp til Lake District har en så stor tetthet av norrøne stedsnavn at bosettingen må ha hatt betydelig omfang (Harding 2002). I Irland gikk det annerledes: Her møtte de avvisning og sterkere motstand. Følgen ble at de bosatte seg i små befestede områder, som vokste fram til å bli Irlands første byer — Dublin, Waterford, Wexford, Cork og Limerick. Og så å si all handel og skipsfart på Irland kom i norske hender (Valante 2008). En kan si at de ikke koloniserte land, men hav.<ref>The Irish Sea was a veritable «Viking Lake». (Wallace 1987, s. 239)</ref> Om vi regner disse områdene inn under ''Norgesveldet'', kan det ikke anses være et rike i tradisjonell forstand. Crawford og Imsen bruker termen ''thalassokrati'', en betegnelse for stater som består av maritime besittelser forbundet via sjøruter. Dette sjøriket var som en paraply der de enkelte delene hadde stor selvstendighet (Imsen 2010, 21-23, Crawford 1987, 11).

Sagaene forteller lite fra områdene i Irskesjøen, men det fins en rekke episoder som gir noen glimt. ''Orkneyinga Saga'' er den sagaen som forteller mest fra Irskesjøen. Av islendingesagaene er ''Soga om Gunnlaug Ormstunge'', kap. 8, ''Laksdøla'', kap. 21, og ''Njålssaga'', kap. 154-57 de viktigste. John Kennedy nevner at Irland omtales i til sammen 11 sagaer samt ''Landnåmabok'' (Kennedy 2006). I samtidssagaene forsvinner derimot Irland fullstendig, da islendinger ikke seilte dit lenger. Av kongesagaene er Olav Tryggvassons, Magnus Berrføtts og Håkon Håkonssons sagaer de viktigste.

Det var vel bare fra Magnus Berrføtts herjinger i 1098 til navnebror Lagabøters fredsavtale i Perth i 1266 øyene var en del av selve kongeriket, og knapt nok da. Om vi trekker en analogi til Orknøyene og hvordan de forskjellige jarlenes forhold til den norske kongen kunne arte seg der, ser vi at noen underkastet seg kongedømmet, mens andre hadde et noe løsere forhold til den slags — og at flere av dem vendte kappen etter vinden (Orknøyingasoga 1929). ''Krønikene fra Man'' (Broderick 2004) gir litt innblikk i forholdene lengre sørpå, og vi vet også fra andre kilder. Etter at Magnus Berrføtt tydelig hadde markert de norske kongenes overhøyhet i området (1098-1103), ble Hebridene og Man — ''The Kingdom of the Isles'' — splittet igjen i 1156. Hvem av partene som var kongetro, varierte de neste hundre årene.<ref>En rekke historikere omtaler denne kulturen som «Hiberno-Norse» — med rette: De norske kolonistene ser ut til å kun i begrenset grad ha bragt med seg kvinner. Kvinner fra lokalbefolkningen ble både røvet og inngiftet som ledd i strategiske allianser. Da tilsiget av nye emigranter fra Norge avtok, ble derfor «Ostmennene» i større og større grad en blandingskultur. Det er dog mitt poeng her at den fortsatte å være hovedsakelig norrøn i sitt språk og sine skikker inntil de irske bystatenes fall — på øyene mye lenger.</ref> Da Godfredssonene var kongetro, var Sumarlideslekten det ikke — og omvendt: Godfredssons var på kongebesøk i Norge flere ganger. Og samtidig ble en Sumarlide-etterkommer utnevnt til fyrste av den norske kongen så seint som i 1249 (Beuermann 2007, 2010). Dublin var en del av kongeriket Norge bare kort tid under Magnus Berrføtt. Lenge før var det også heimstaden til Olav Tryggvason — før han ble norsk konge.<ref>Fra ''Olav Trygvasons Saga, Heimskringla:'' Kap. 46. «Haakon jarl faar noget høre om, at det skulde være en mand vestenfor havet, som kaldte sig Ole, og som de holder for konge … Tore Klakka (ble sendt av) Haakon jarl vester over havet, bad ham at fare i kjøbfærd til Dublin, ''som dengang mange brugte'', og undersøge … (om) ... det var Olav Trygvesøn ...» (min uth.). Blant mange andre eksempler på forbindelsene, kan nevnes at Harald Gille angivelig var født der.</ref> Hudson mener det er grunn til å anta at han styrte Dublin, og at det i løpet av hans styringstid både ble inngått en handelsavtale med den engelske kongen og preget mynter, noe som begge deler vitner om omfattende handel (Hudson 2005, 84-85).


[[Fil:De_norske_kjøpmennene_kart_2_3.jpg|center|thumb|800px|'''Kart 1''' Handelsveien gjennom Irskesjøen sammen med markeringer av maritime norrøne stedsnavn<br><br>'''Kart 2''' Markering av områder med stednavn af norrøn oprindelse langs Irskesjøen, inklusive nordlige Skottland]]


Da byene falt i engelskmennenes hender rundt 1170, snakket de ennå norrønt: Funn av runeinnskrifter fra 1100-tallet under utgravingene av Dublin viser dette (Wallace 1987, 225). Dessuten kunne ikke så mange stedsnavn i Irland ha blitt anglifisert etter mønster fra de norrøne navnene — ikke etter de irske — om de ikke lenger hadde snakket norrønt da engelskmennene kom. Og de norsk-irske byene må ha vært den delen av det norrøne språksamfunnet som var sterkest utsatt for press. Språkforskere har da også fastslått at det ble snakket en norrøn språkform på deler av de britiske øyer i flere hundre år framover, lenge etter at de ikke lenger var en del av kongeriket Norge (Haugen 1976). Kanskje mest betegnende for eksistensen og spredningen av denne kulturen, er at det fins minst 16 kjente Tingvoll-navn rundt på de britiske øyer (Holman 2007, 164-65, Fellows-Jensen 2001, 110). Nesten samtlige ligger i områder som ble kolonisert fra Norge. Det må innebære at også gamle norrøne styre- og rettstradisjoner var i bruk.


'''SJØVEIEN'''

Dublin vokste seg stor og rik på handel. I Egils saga kan vi lese «Handelsskip skal eg gje deg og handelsvarer med. Du kan så fara sør til Dublin; det er no den likaste ferda.» (Egilssoga 1978, kap. 32). Byen var også både utskipings- og transitthavn for varer som skulle videre. Lucian (Chester) og William av Malmesbury (Bristol) nevner at båter fra Norge også seiler dit (Hudson 2005, 165,186). Ferden kunne også gå lenger, til Rouen (Valante 2008, 158) og enda lengre syd i Frankrike, ja helt til Spania (Bugge 1900, III 1). Det er funnet store mengder keramikk fra Nord-Frankrike i utgravingene i Dublin. Det er også funnet kleberstein fra Shetland, hvalrosstenner, rav og harpiks og pelsskinn — alt sammen produkter fra nord. Videre er det funnet et stort antall rester av silke og sølv som antakelig stammer fra Midtøsten. Det er umulig å vite om disse siste varene kom via Middelhavet eller Østersjøen. Mye av dette er luksusprodukter som er typiske for fjernhandel. Mange av disse produktene ble bearbeidet i Dublins verksteder og videresolgt. Irske ringnåler fins over hele Norden. De måtte være dyktige snekkere, skipsbyggere<ref>Dendokronologi viser at Skuldelev 2 ble bygd i Dublin.</ref> og smeder: Dublins flåte av krigsskip og våpenføre menn ble ofte brukt som leiesoldater (Wallace 1987, 200-45, Hudson 2006, 21-46, Hudson 2005, 43-45). Mye av handelen må óg ha vært varer som gikk med til hverdags — klær, mat og drikke og husgeråd. Et par eksempler: Ett av Svein Åsleifarssons vårtokt i Irskesjøen endte med at han kapret en skipslast med klær. Denne turen ble kalt «Skrudvikingi», da de hang deler av de fine tøyene i seilet (Orknøyingasoga 1929, kap. 106).<ref>I parentes bemerket: Denne betegnelsen må også oppfattes som et argument for at det er best å forstå ordet viking som avledet av i å «vika», dvs. kryss-seile opp mot vinden. Det er jo nettopp seilføringa som gjør at det blir skrud-vikingi.</ref> Gerald av Wales forteller om et skip med hvete og vin som lå i Wexford da byen ble angrepet (Giraldus 1978, kap. 3). Han nevner også Poitou som den havn der store mengder vin ble lastet på skip som seilte på Irland.

Opprinnelsen til Dublins voksende rikdom har vært knyttet til det blomstrende slavemarkedet (Smyth 1977). Slaver ble trolig fraktet fra Irland til islamske sentre. De behøvde dog ikke fraktes så langt — alle nordiske land hadde lover som viser til slavehold, og undersøkelser av islendingers DNA peker mot at en ikke uvesentlig del av befolkingen kom som keltiske slaver (Richards 2001, 126-27) — noe også sagaene gir glimt av: Melkorka fra ''Laksdøla Saga'' er kanskje den som er best kjent (Sagaen om Laksdølene 1953). Det kan være slavehandelen som får Saxo til å utbryte at Dublin er «filled with the wealth of barbarians» — sitert etter: (Wallace 1987, 237). Gerald siterer synoden i Armagh i 1170 som så erobringen av Irland som Guds straff fordi det tidligere hadde vært deres skikk å kjøpe engelskmenn for å gjøre slaver av dem (Giraldus 1978, kap.18).<ref>Mere om slavehandelen nedenfor.</ref> Orknøyene og Man ble antakelig knutepunkter for å kontrollere handelsruten nordover til og fra Dublin, og dette ga øybefolkningen en rikdom som gikk tapt i etterkant av Dublins fall. Wallace går tom, så langt som til å hevde at: «The major Atlantic route along the west of Europe from the west of France was up the Irish Sea» (Wallace 1987, 239). Sammenbruddet kom fort og voldsomt: I 1169 gikk englenderne i land i Wexford, og ikke lenge etter falt Waterford. I 1171 falt Dublin. De nordmennene som overlevde og ikke flyktet, ble forvist til å leve i en ghetto utenfor murene, kalt Ostmanntown<ref>Ostmenn — austmenn — var betegnelsen den norrøne befolkningen brukte om seg selv. Den viste at de fortsatt regnet seg som utvandrere fra Norge — landet som ligger i øst. På samme vis regnes navnet Vestmannaeyar på Island å være et språklig bevis for at en del av befolkningen kom fra de britiske øyer — de som bodde der måtte ha vært vestmenn.</ref> (Sommerfelt 1957). I løpet av de nærmeste årene ble også Cork og Limerick pasifisert. «Den navngjetne vegen» var borte for godt. I ''Konungs Skuggsjá (Kongespeilet)'', hvor et kapittel i kjøpmannsdelen er viet Irland (sammen Grønland og Island, de to andre viktigste norske koloniene), er det bare fantastiske historier, og ingen fakta om tidligere tider, næringsveier og handel blir fortalt (Kongsspegelen 1976, 53). Bare det faktum at Irland er behandlet sammen med øyene i Nord-Atlanteren — som den eneste delen av Europa — kan gi oss et hint om at Dublin en gang var norske sjøfolks annet hjem.


'''HVEM SKREV OM «BORTFØRINGA»?'''

[[Fil:Chertsey_1.jpg|thumb|right|420px|'''Tristan settes fri i Cornwall'''<br>
Chertsey tiles Tristram series<br>&#169; The Trustees of the British Museum]]Om vi samler alle forgreningene av middelalderens episoder og lengre fortellinger om Tristan, både i vers og prosa, blir det som et stort tre med grener langs hele stammen fra bakkeplan til kronen. Selve Tristanlegenden antas av flere å ha sitt opphav i keltiske tradisjoner, blant annet er det påpekt likhetstrekk mellom walisiske tekster og navnene på noen av hovedpersonene i historien (Grimbert 1995, xiii-xlviii).<ref>Mot dette taler at i irske sagaer er et av kongenes viktigste trekk at de har god dømmekraft. Flere beretninger viser kongenes fall pga. manglende dømmekraft. Kong Mark i Tristan har vel knapt sin like i mangel på vurderingsevne, likevel blir han sittende til lenge etter at historien er ferdig. Grimbert gir i sin introduksjon en god oversikt over Tristan-tradisjonen.</ref> Noen slutning i så måte vil ikke bli trukket her. En av de store tidlige grenene, kalt ''Version Commune'' eller den ikke-høviske versjonen, med Beroul (Beroul 1978) og Eilhart von Oberg (Eilhart von 1969), har ikke bortføringen som en del av historien (Gibbs and Johnson 2000, 119).<ref>Berouls versjon fins kun som fragment — begynnelse og slutt er tapt. Dette inkluderer også Tristans reise til Marks hoff. Ergo er det bare Eilhart som gjengir den angjeldende episode.</ref> Dermed kan vi enkelt konkludere med at denne scenen er et innskudd og ikke en del av en eldre Tristanlegende. Følgelig kan vi konsentrere oss om den høviske romansen, som opprinnelig ble skrevet av Thomas av Britain. Bortsett fra navnet er ingenting kjent om ham. Selve historien, en kjærlighetshistorie som får de elskende til å kaste alle hemninger og trosse alle konvensjoner, kan peke i retning av trubadurenes virksomhet i Aquitania.<ref>Om vi erstatter den sekulære kjærligheten mellom Tristan og Isolde med kjærlighet til gud, ser vi at vi her står overfor et «ekko» av katharenes forestillinger, noe som altså peker mot Aquitania.</ref> Siden Henrik II i 1154 giftet seg med Eleanor av Aquitania, er en slik forbindelse godt mulig. På den annen side trekker Thomas veksler på engelsk lærd litteratur og kunnskap fra denne tiden. Et eksempel på dette er at «Gurmun av Africa» oppgis å være konge av Irland. Dette er en kjent karakter fra samtidas engelske historieskriving. Han blir konge av Irland i Geoffrey av Monmouths historie (Monmouth 1966, kap.8). Også Gerald gjør ham til en del av historien i ''Topography of Ireland'' (Giraldus 1982, kap.112-13). Gustav Storm viser at denne Gurmun er de anglo-normanniske historikernes forvanskning av Danelagens Guthrum (Storm 1878, 193).<ref>Denne figuren lager problemer for britisk historieskriving i århundrer framover.</ref> Dette viser at Thomas legger inn samtidskunnskap 6 i sin fortelling og at han er kjent med britisk lærd (pseudo)historie.<ref>Det viser også hvor nær Gottfried her må være Thomas i sin gjendikting — det er lite sannsynlig at Gottfried selv ville lagt inn «Gurmun» som en del av historien — samtidig som det er bemerkelsesverdig at han har beholdt ham som en uendret karakter. Gurmun av Africa var ellers ingen skikkelse i tysk litteratur.</ref> Thomas kan således ha hentet inspirasjon fra flere hold, men han hører utvilsomt til den engelske kulturkretsen. Virkningshistorien til Tristan og Isolde viser også dette. For det første er det «Among the Patent Rolls for the year 1207(…) a receipt for the regalia, which mentions "duos enses, scilicet ensem Tristrami et alium ensem de eodem regali."»(Loomis 1922b, 59, 1922a, 27) Det er altså to sverd blant Johan uten Lands eiendeler, hvorav ett er kalt «Tristans sverd». En slik nær tilknytning til det engelske kongehus på et så tidlig tidspunkt er bemerkelsesverdig. Sverdet kan relateres til flere versjoner, men tidspunktet setter noen begrensninger. Det mest sannsynlige er derfor at det engelske kongehus har valgt å søke legitimitet med å knytte til seg et objekt som er forbundet med Tristanlegenden, slik den har blitt nedskrevet av Thomas, en stund før 1207. Det andre bemerkelsesverdige objektet er flisene i Chertsey-klosteret. Det er funnet en rekke fliser, hvorav ca. 30 representerer scener fra historien om Tristan og Isolde. De lar seg datere til ca. 1270, og kan klart relateres til den høviske versjonen (se nedenfor), samtidig som de altså er datert til en tid da den middelengelske versjonen ennå ikke er skrevet (Shurlock 1895, Loomis 1916). Igjen peker alle spor i retning av Thomas på engelsk grunn (bokstavelig talt).

Størstedelen av teksten til Thomas er tapt — det fins kun seks korte fragmenter igjen, ca 3300 vers (Gottfried von, Haug, and Scholz 2011, bd.2).<ref>Det antas at dette utgjorde ca.1/6 av Thomas’ versjon.</ref> Bortføringa er en av de delene som er vekk. Det fins imidlertid oversettelser. Vi kan derfor med rimelig nøyaktighet rekonstruere det tapte. Oversettelser fra middelalderen er dog ofte så frie i forhold til originalene at de med god grunn kan anses å være nye verker. Slik også her, og en nøyere sammenlikning mellom tekstene er nødvendig.

[[Fil:Chertsey_2.jpg|thumb|right|420px|'''Tristan spiller sjakk med den norske kjøpmannen'''<br>Chertsey tiles Tristram series<br>&#169; The Trustees of the British Museum]]Det fins tre innbyrdes uavhengige versjoner basert på Thomas: En engelsk, en norrøn og en tysk. Den engelske er kjent som ''Sir Tristrem'', en versifisert romanse på 3344 linjer skrevet rundt 1290. Fortellingen følger den høviske tradisjon, men er sterkt forkortet. Bortføringen er dog med (Scott 1833, Thomas and Kölbing 1882). Den norrøne versjonen er også noe forkortet, skrevet av Bror Robert på oppdrag av kong Haakon IV Håkonsson i 1226 — ''Tristrams saga ok Ísöndar.'' Denne (prosa)versjonen er den eneste som inneholder hele historien. Sagastilen tro ble dog alt som ikke bærer handlingen fjernet (Rindal 2003). I vår sammenheng er det viktig å merke seg at bortføringen også er en del av denne versjonen. Den tidligste gjendiktinga var tysk, ''Tristan und Isolt'' av Gottfried von Strassburg, noe før 1210. Det regnes av mange som det betydeligste verket i tysk middelalderlitteratur. Dette diktet er på nesten 20.000 verselinjer. Episoden er også med her, og det er kapitlet i denne teksten som danner grunnlaget for min analyse. Gottfried skrev selv i sin prolog at Thomas var hans kilde (v. 150 og 328). Han forklarte også at han distanserte seg fra de mindre høviske versjonene (Gottfried von, Haug, and Scholz 2011). Sammenlikning av overlappende tekststeder viser at Gottfried trofast har gjengitt hendelsene, men samtidig lagt til kommentarer. Eugen Kölbing, som var den første til å gjøre grundige sammenlikninger mellom de forskjellige versjonene, skrev:


<blockquote><blockquote><blockquote>«Vi kan konkludere med at Gottfried holdt sin versjon svært nær den opprinnelige, lange sekvenser ble oversatt nesten ord for ord. Modifikasjoner eller slettinger var bare tillatt når hans poetiske sans forbød ham å inkludere et tema eller en setning.» (Kölbing 1878, CXLVIII).<ref>«Wir können (…) zusammenfassen, dass Gottfried sich in allem, was den sachlichen inhalt seine vorlage angeht, peinlich genau an dieselbe gehalten, ja lange stellen fast wort für wort übertragen hat. Modificationen oder Weglassungen hat er sich nur dann erlaubt, wenn sein für das wirklich Poetische fein angelegter Geschmack sich gegen ein Thema oder einen Ausdruck ablehnend verhielt, aber selbst dann weist er uns — wenigstens an einer Stelle — selbst darauf hin.» (Kölbing, CXLVIII). Når ikke oversetter oppgis, er det mine egne oversettelser.</ref></blockquote></blockquote></blockquote>


I 1993 ble det funnet et nytt fragment av Thomas versjon. En nærlesing av dette fragmentet har medført at vi nå vet mere om sammenhengen mellom Thomas og Gottfried. Walter Haug kom fram til at «When Gotfrid expanded the 160 verses of the new fragment to more than 700 lines, he did not simply elaborate on the substance of what was there in his source, but made changes and additions that fundamentally altered the concept of Thomas's poem.» (Haug 1997, 55). Nå må det bemerkes at tysk forskning har hatt vansker med å forholde seg til at Gottfrieds verk er en oversettelse. I tidlige tider ble dette underkjent, og også etter Kölbings analyse har «… German medievalists tended to disregard the question of whether the concept they claimed for Gotfrid actually should be ascribed to Thomas.» (Haug 1997, 46). Sett på bakgrunn av hans egne ord, er det grunn til å være noe skeptisk til Haug, som også er tysk, og hans konklusjon, da den vanskelig kan bæres av forskjellene som er påvist. Uansett går hans anmerkninger på tilføyelser som har betydning for konsept og psykologiske motiver, noe som ikke har relevans i vår scene. Episoden er altså med i tre, innbyrdes uavhengige versjoner, som alle er basert på Thomas sin original. Nå er også tiden kommet til å drøfte de to avbildete flisene fra Chertsey kloster: De viser begge scener fra bortføringa av Tristan — fra når han spiller sjakk og når han blir sluppet fri. Disse er laget i England på et tidspunkt da den middelengelske versjonen ennå ikke er skrevet. Kilden kan derfor kun være den tyske, den norrøne eller Thomas egen versjon. Slike fliser ville aldri blitt laget basert på en fremmedspråklig versjon, og det fins ingen spor av at noen av disse versjonene igjen har blitt oversatt til et av de språkene som var i bruk i England på den tida. ''Jeg kan derfor konkludere med at bortføringa også var med hos Thomas''. Med Kölbing som autoritet<ref>samt egen analyse av «Gurmun» som en indikasjon på at Gottfried for det meste faktisk fulgte Thomas, se ovafor.</ref> antas det at Gottfried også her har tatt med detaljene i sin oversettelse. Dermed blir nedskrivingstidspunktet skjøvet fram 40-50 år, samt at skrivepulten flytter seg fra Strasbourg til et sted i nærheten av det engelske hoff. Henvisningene til sporene av verkets virkningshistorie i England og det engelske hoff i hundreåret etter at det ble skrevet viser også at det har nær tilknytning til overklassen i England.


'''OM TEKSTENS HISTORISKE KILDEVERDI'''

Hele hendelsen med bortføringa er lagt inn i fortellingen av litterære, fortellertekniske årsaker. Jeg mener at det viktigste motivet i så måte er å bringe Tristan inkognito og ved en tilfeldighet til Cornwall — på en troverdig måte for samtidens tilhørere/lesere.

Else Mundal har i artikkelen ''Barneutbering'' drøftet forskjellige teksters historiske kildeverdi. Hun påpeker der at (fiksjons)litteratur der temaet blir brukt som litterært motiv er den dårligste historiske kilden. Hennes innvendinger er de feilkilder som kan føres tilbake til den kunstnerlige funksjonen til de litterære motivene, samt lange tidsavstander og andre skikker og tro (Mundal 1987, 1-15). Hennes gjennomgang er eksemplarisk, men jeg mener at i dette tilfellet blir disse faktorene minimert:

De hadde vært der i flere hundre år — men det er godt dokumentert at norske skip fortsatt seilte i disse farvann. Kilden er i så fall samtidig med sine skikkelser.

Siden de bevarte eget språk, besto nok også en del særegne skikker.<ref>Jfr. anmerking om tingsteder ovafor.</ref> Trosskiftet er dog for lengst over, og det fantes Olavs-kirker på begge sider av Irskesjøen. En form for avstand, slik det er mellom folkegrupper også i dag, skal ikke utelukkes. Dette kan altså ses som en form for engelsk antipati — det er da heller ikke noe sympatisk bilde som tegnes. Det kan heller ikke utelukkes at norske handelsmenn ikke var så sympatiske — slavehandlere er sjelden ''det''.

Korrekt eller ukorrekt bilde — det er uansett denne (mulige) forestillingen blant engelske tilhørere som gjør at episoden fungerer litterært. Den fører Tristan til Cornwall: Som jeg har anført ovenfor, er den snarere med på å styrke kildens troverdighet enn det motsatte: Om en ser på Eilharts versjon, blir ferden til Marks hoff uten å tilkjennegi sin identitet en form for umotivert påfunn. Thomas sin versjon fører derimot Tristan fra Frankrike til Cornwall — og fra barndom til voksenliv — på en tilforlatelig måte. Og — må vi anta — ved å la norske handelsmenn bortføre Tristan, har forfatteren også lykkes med å sannsynliggjøre dette for samtidens tilhørere. Episoden er antakelig tatt med ''fordi'' den er realistisk. Konklusjonen blir at rett nok bør man være varsom med å bruke litterære tekster som historiske kilder, men at i dette tilfellet fins det gode grunner til å anta at det er et samtidsfenomen som beskrives 


'''TRISTAN OG ISOLDE'''

Episoden begynner slik: «Tilfellet ville/ at rundt denne tida/ kom eit einsleg kaupmannskepp/ over havet frå Noreg/ til landet Parmenie» (Gottfried von, Haug, and Scholz 2011, 2149-53).<ref>«In den zîten unde dô/ kam ez von âventiure alsô,/ daz von Norwaege über sê/ ein koufschif unde dekeinez mê/ in daz lant ze Parmenîe kam» (Gottfried, kap. 3).</ref> Kjøpmennene omtales som nordmenn da de kommer seilende, en betegnelse som gjentas litt senere (v. 2402). Deres opprinnelse bekreftes senere i historien når Tristans fosterfar Rual begynner å lete etter ham. Han seilte da først til fastlands-Norge og «der lette han tidleg og seint/ i heile landet» (3766-67).<ref>dâ vorschete er spâte unde vruo/in allem dem lande</ref> Etter å ha gjennomtrålet Norge seiler han til Irland og deretter «fra rike til rike»(3784-85).<ref>von rîche ze rîche,/von lande ze lande</ref> i mere enn tre år før han endelig kommer til Danmark. (Gottfried von, Haug, and Scholz 2011, 3765-3801). Denne delen av teksten klargjør at kjøpmennene ikke var fra en ubestemt del av Skandinavia — noe som ofte anses være en mulig fortolkning når «nordmenn» og «daner» omtales i kilder fra middelalderen. Det kan ikke være tilfeldig at han reiser til først til Norge og Irland.<ref>Denne sammenstillinga av Norge og Irland fins også i «hier under antwurte er dô/ höfschlîche ir aller maeren:/ Norwaegen, Irlandaeren,/ Almânjen, Schotten unde Tenen.» «And to each he answered courteously,/ satisfying their questions,/ whether Norwaegen or Irlandaeren,/ Almanjen, Schotten, or Tenen.» (v. 3700-04).</ref> Dette gir bare mening om det faktisk var nordmenn han var på jakt etter. Vi vet ikke hvilke steder Rual deretter dro, men kan anta at Kingdom of the Isles — de norrøne øyene i Irskesjøen sto for tur. Han søkte altså rundt i årevis ''før'' han kom til Danmark. Jeg kan derfor fastslå at det ''er'' norske kjøpmenn det siktes til.

Selv om det ikke nevnes teksten, er det sannsynlig at skipet med nordmennene skulle til Irskesjøen: Den geografiske beliggenheten til åstedet for bortføringa, det fiktive «Armenie» (endret til Parmenie av Gottfried) er noe uviss. Siden det var verken Bretagne eller Normandie, men nær begge — «ved sida av Bretagne ligg eit land/ som er kalt Parmenie» (3095-96)<ref>«jensît Britanje lît ein lant/ deist Parmenîe genant.»</ref> — vil jeg konkludere med at det var et sted langs kysten i Nordvest-Frankrike.<ref>Stedsnavnet kan være en sammentrekning av Anjou og Maine — tilnærmet lik Armenie.</ref> At seilasen endte opp i Cornwall kan ses som en indikasjon på at veien videre gikk gjennom Irskesjøen: Hvis de hadde planlagt å seile gjennom den britiske kanal til Norge, ville Cornwall være feil retning. Det ville vært bedre å seile langs kysten av Normandie og Kanaløyene (Jersey og Guernsey). Selvfølgelig kan stormen ha drevet dem ut av kurs, men om denne episoden ses sammen med Ruals søken i Irland, er det rimelig å anta at Thomas kjente den norske sjøleden inn i Irskesjøen.<ref>dette scenarioet dro Rual til Norge for å lete før Irland slik at det skulle være entydig at det var ''nordmenn'' som var skurkene.</ref>

Så til det som muligens var den viktigste grunnen til at Thomas valgte å bruke nordmenn som litterær kulisse — kjøpmennenes atferd: Først drev de handel, og da «butikken stengte», så de sitt snitt til å bortføre Tristan. Handel i middelalderen var en risikosport i områder der handelsmenn ikke var beskyttet av noen form for øvrighet. Når et skip søkte land i slike områder, var det mange steder gammel skikk at lokalbefolkningen anså varene på skipet (og selve skipet) som sin egen eiendom (Hudson 2006, 43).<ref>Nok en gang er ''Laksdøla Saga'', kap. 21 et framifrå eksempel. Det er bare Olav Paas irske aner som berger mannskapet og lasten.</ref> På den annen side kunne mannskapet på skipet utelate salgsbiten og plyndre og rane i stedet.<ref>Vers 58 i ''Håvamål:'' «Opp i otta/ og ut må han/ som vil røve liv og rikdom;/ sjelden får liggende/ ulv et lår/ eller sovende mann seier.»(Holm-Olsen 1975, 39)</ref> Det tredje alternativet — grid på norrønt — er våpenhvilen, den midlertidige fredsavtalen (Müller-Boysen 1990). Dette er kjent fra den norrøne litteraturen: Handelsfolk fikk grid som varte en dag eller mer.<ref>Et bemerkelsesverdig døme på slik grid fins i kap. 88 av ''Orkneyinga Saga'', der Ragnvald og følget hans på Jorsalaferden inngår sju dagers grid utenfor en muslimsk by mens det pågår en livat handel — før de seiler videre uten et sverdslag.</ref> Dersom skipet ble lenger enn avtalen, var freden slutt. Dette gikk begge veier, og vikingene brukte dette til å rane nabolaget før de seilte av sted igjen. Slike hendelser finner sted både i ''Egils Saga'' (Egilssoga 1978, kap. 46) og med Tore Hund & Co. i ''Heimskringlas Olavssaga'' (Snorri, Holtsmark, and Seip 1979, kap.133). Med tiden kom (nye) lover og traktater ble satt opp, jfr. f. eks. Olav Tryggvasons avtale med Æthelred (Hudson 2005, 85). Over tid ble plyndring erstattet med handel<ref>Men ikke helt: ''Orkneyinga Saga'' har mye stoff om «Den Siste Viking» Svein Ásleifarson, som til vanlig dro på plyndringstokt vår og høst. Vi blir f eks. fortalt at han herjet på Scillyøyene i 1155. (Orknøyingasoga 1929). Og paven fordømte skipsplyndring-sedvanen så seint som i 1179.</ref>.

En lukrativ form for handel utviklet seg i forlengelsen av plyndringstoktene — slavehandelen. Til tross for lovforbud og kirkens forsøk på å avskaffe den, vedvarte den godt inn i middelalderen. «Det er mange indikasjoner på slavehandel mellom Bristol og Dublin, alle fra ellevte århundre» (Holm 2009, 340). 


<blockquote><blockquote><blockquote>Videre: «… skandinaviske rans- og handelsmenn var tungt involvert i den middelalderske slavehandelen. Gjennom sine maritime forbindelser synes de å ha etablert et effektivt forsyningsnett med slaver som ble omsatt på lukrative markedsplasser over hele Nordvest-Europa.» (Wyatt 2009, 338).</blockquote></blockquote></blockquote>


Thomas kan muligens ha hentet selve ideen fra episoder lik den Hermannus Monachus beretter om, da han forteller at på en reise til Bristol i 1113 ble han advart og fortalt at irske handelsmenn var beryktet fordi de inviterte intetanende utlendinger om bord i skipene sine, for så plutselig å dra opp ankeret og deretter selge sine gjester i Irland. (Okken, Haage, and Schaik 1996, 149-50). Vi vet at «irske handelsmenn» ikke er andre enn norskættede farmenn. Dette var med andre ord velkjent i området. Her kan vi ha selve rollemodellene for de sjøfolkene som dukker opp hos Thomas.

En annen indikasjon på at det er nordmenn om bord er de viktigste varene kjøpmennene hadde på lager — hauker og falker. Jakt med hauker og falker var en av de høyest verdsatte aktivitetene blant adelen i Europa i middelalderen. Fangst og salg av slike fugler ble regulert i middelalderens norske lover og nevnes både i kongesagaene og ''Konungs Skuggsjá''. Vivi Gokstad Thorsen har laget en tabell basert på referanser til gaver eller salg av jaktfugler i ''Diplomatarium Norvegicum''. Hun har funnet 65 referanser til salg av slike fugler fra perioden 1129-1347, mange av dem om mer enn enkeltfugler. De fleste av disse dokumentene gjelder transaksjoner med engelsk adel, men vi vet at også i andre deler av Europa var disse fuglene ettertraktet. (Thorsen 2007, 107). En viktig kilde som er samtidig med Thomas er Gerald, som forteller hvordan kong Henry II leker seg med en norsk hauk like før invasjonen av Irland i 1171 (Giraldus 1978, kap. 29).<ref>Den episoden er fylt med symbolikk, da den norske hauken blir drept av en britisk falk!</ref> Vi kan konkludere med Gisela Hofmann: «Island og Norge spilte en avgjørende rolle i historien om falkejakt i Europa fordi det var fra disse to landene de fineste og mest ettertraktede jaktfugler kom.» (Hofmann 1957, 139).

Det er kanskje mere overraskende at de har silke i sitt sortiment, men som vi har sett ovenfor, var dette et produkt det ble funnet mange rester av i utgravingene i Dublin, på linje med flere andre langveisfarende luksusgjenstander.

Det trengs en tilleggskommentar om forfatterens ide om å søke i Irland (Dublin) etter norske kjøpmenn som kan ha drevet slavehandel: Dette gir bare mening ''før'' den engelske invasjonen. Det umiddelbare resultatet var at de norrøne byene Dublin, Waterford og Wexford falt. Hjørnesteinene i ostmennenes sjørike ble fjernet. Følgelig brøt slavehandelen og det norske handelsnettverket sammen, for aldri å reise seg igjen (Sommerfelt 1957). Derfor ville det ikke gi mening å legge inn slike detaljer i en engelsk fortelling etter 1171. Det gir oss en ny måte å datere selve romansen om Tristan og Isolde: Den må være skrevet før den engelske invasjonen av Irland.


'''SJAKKBRIKKER AV ELFENBEIN'''

Så til «(…) settet med sjakkbrikker / hugget i vakkert elfenben, / mesterlig gravert» (v. 2225-27). Det fins i underkant av 70 sagaer som nevner sjakk og andre brettspill. I tillegg fins spillene nevnt i dokumenter, lovtekster og poesi, slik at det er i underkant av 100 norrøne tekster som omtaler brettspill eller henspiller på dem. Spillene var en ikke uviktig del av kulturen. De øvet opp kampvilje og æresfølelse, slik at den enkelte ikke nølte når det kunne trenges. Dette var noe som ble høyt verdsatt i det norrøne samfunnet. Og da blir det forståelig at mange av kjøpmennene i fortellingen om Tristan også kunne spille sjakk (v. 2230-45).<ref>Det kan vises lingvistisk at irene lærte sjakk av de norske immigrantene, da irsk sjakkterminologi har (minst) ett sk. nødvendig låneord fra norrønt («ridire»), dvs. en term som må ha blitt overført samtidig med at spillet ble innført.</ref>

Da grønlenderne begynte å utskipe hvalrosstenner, ble noe av dette materialet brukt til å lage sjakkbrikker (Liebgott 1985, Roesdahl 1995, 2005). I dag finner vi slike sjakkbrikker spredt rundt i museer i hele Europa. De mest kjente er sjakkbrikkene som ble funnet på øya Lewis i Hebridene i 1831. Da disse brikkene anses å være blant de fineste gjenstandene i den europeiske kulturarv, har det også vært fremmet en rekke (nasjonalistiske) teorier om deres opprinnelse. Irer, englendere og kanskje spesielt skotter har gjort seg bemerket. Andre har trukket en sammenlikning mellom sagaene og brikkenes norrøne ikonografi og form, og endt opp med å anse Island som stedet der brikkene ble laget (Madden 1832, Taylor 1978, Stratford 1997, Robinson 2004, Caldwell, Hall, and Wilkinson 2010).<ref>Det står også mye om disse sjakkbrikkene her: [http://www.chesscafe.com/text/skittles399.pdf] og her [http://www.chessbase.com/newsdetail.asp?newsid=7695]</ref>

I 1990 ble det så publisert tegninger av en delvis ødelagt sjakkbrikke fra Trondheim. Denne ble funnet i 1890, og er nå tapt. Tegningen var imidlertid så god at det kunne fastslås at den hadde vesentlige fellestrekk med Lewisbrikkene — de er laget samme sted. Siden det ble skipet hvalrosstenner til Nidaros, det fins bevart håndverk av liknende karakter og det fantes håndverkere med ferdigheter til å utføre slike utskjæringer, anses det nå som svært sannsynlig at dette er stedet der Lewisbrikkene ble laget (McLees and Ekroll 1990).

Også i Irland fins en brikke — Clonarddronningen — som har den samme form som Lewisdamene (National Museum of Ireland et al. 2007, 40). Om vi setter dette sammen, gir det oss en skisse av handelsruten Nidaros-Lewis-Dublin. Dette blir kanskje det viktigste aspektet ved hele episoden i Tristan og Isolde: Den gir oss en mulig — tom. sannsynlig forklaring på hvordan de 78 sjakkbrikkene kunne ende på øya Lewis: De skulle til Dublin og ble mellomlagret. Det er en ikke uvesentlig detalj at i dette scenarioet får vi også en mulig siste datering av Lewisbrikkene: De ville ikke blitt fraktet langs denne ruten etter at Dublin falt i hendene på Anglo-normannerne. I så fall blir 1171 siste år for når de ble lagret på Lewis. Også brikker andre steder har så mange fellestrekk med Lewisbrikkene at de antas å ha vært laget på samme verksted eller av samme håndverkere.<ref>Se bildeseriene av brikker som er vist fra linkene i note 35.</ref> Spredningen av disse brikkene mere enn antyder at de var handelsvarer. Siden de fleste av dem har liten eller ingen proveniens, kan vi ikke trekke noen sikre konklusjoner, men om vi bruker ruten slik vi antar kjøpmennene i Tristan seilte, vil det også gi den enkleste forklaringa på funnene i Frankrike av figurative sjakkbrikker laget etter skandinaviske forbilder. Dette stemmer også med at det ikke fins slike brikker i Flandern og Nederland.


[[Fil:De_norske_kjøpmennene_(skak).jpg|thumb|center|800px|'''Fig. 1''' Tegning av Trondheimsbrikken<br><br>'''Fig. 2''' En Lewisbrikke<br><br>'''Fig. 3''' Tegning af Clonardbrikken'''<ref>Tegningen av fig.1 er fra artikkelen til McLees og Ekroll, fig.2 er et bilde tatt av Finlay McWalter: [http://en.wikipedia.org/wiki/File:Wfm_lewis_chessmen.jpg] og fig.3 er lastet ned herfra: [http://www.indymedia.ie/attachments/jan2010/comparison2.jpg]</ref>]]


'''KONKLUSJON'''

Siden Tristan og Isolde er fiksjon, må vi ha noen reservasjoner om verdien av fortellingen som historisk kilde. Denne svakheten ved kilden forsterkes av at Thomas opprinnelige versjon (dvs. den delen som angår oss her) er tapt. Jeg mener dog å ha godtgjort, dels ved egne argumenter, dels ved henvisninger til andres arbeid, at kilden bør aksepteres. Detaljene rundt de norske kjøpmennene — deres handelsruter, handel med silke og rovfugl, bortføringsforsøk (til slaveri eller for løsepenger) og til slutt, at de kunne spille sjakk og var i besittelse av sjakkbrikker av hvalrosstann — alt peker mot reelt eksisterende (samtidige) rollemodeller. Det er grunn til å anta at det nettopp er likheten med disse som er den viktigste årsaken til at de ble tatt med i fortellingen. Jeg har vist at Thomas hadde dem med i sin versjon, og at han var den første som hadde det.

Noe av det gåtefulle ved Lewisbrikkene — at de ble funnet på en øde strandstrekning på en øy ut mot havgapet — får en form for forklaring: De var på vei mot Dublin — og antakelig for noen av dem, videre ned på kontinentet til Frankrike. Denne teorien forklarer da også hvorfor det er funnet flere figurative sjakkbrikker etter skandinaviske forbilder i Frankrike. Den peker også mot ''terminus ante quem'' for når brikkene ble laget — noe som ikke er klarlagt pr. i dag: Denne farveien forsvant med den engelske invasjonen i 1169-71: Dublins fall gravla også brikkene.

Det skal også nevnes at om denne episoden ses i lys av samtidige kilder, virker det som om den kan være et mulig kriterium for siste datering også av Thomas opprinnelige fortelling om Tristan og Isolde: Den må være skrevet før invasjonen av Irland. 


'''REFERANSER'''

* Beroul. 1978. ''The romance of Tristan and the tale of Tristan's madness''. Harmondsworth: Penguin Books.
* Beuermann, Ian. 2007. ''Masters of the narrow sea.'' Vol. no. 286. Oslo: Det humanistiske fakultet, Universitetet i Oslo.
* Beuermann, Ian. 2010. ''«Norgesveldet» South of Cape Wrath? Political views, facts and questions.'' Edited by Steinar Imsen. Vol. No. 1, ''The Norwegian domination and the Norse World c.1100-c.1400.'' Trondheim: Tapir Academic Press.
* Broderick, George. 2004. ''Chronicles of the kings of Man and the Isles BL Cotton Julius Avii.'' Douglas: Manx National Heritage.
* Bugge, Alexander. 1900. ''Contributions to the history of the Norsemen in Ireland.'' Christiania.
* Caldwell, David H., Mark A. Hall, and Caroline Wilkinson. 2010. ''The Lewis Chessmen unmasked.'' Edinburgh: National Museums Scotland (NMS).
* Crawford, Barbara E. 1987. ''Scandinavian Scotland.'' Leicester: Leicester Univ. Pr.
* Egilssoga. 1978. Edited by Leiv Heggstad and Magne Heggstad. Oslo: Samlaget.
* Eilhart von, Oberge. 1969. ''Tristrant.'' Tübingen: Niemeyer.
*Fellows-Jensen, Gillian. 2008. ''Scandinavian place names in the British Isles''. Edited by Stefan Brink and Neil S. Price, ''The Viking world''. London; New York: Routledge.
* Fellows-Jensen, Gillian 2001. ''Nordic Names and Loanwords in Ireland''. Edited by Anne-Christine Larsen, ''The Vikings in Ireland.'' Roskilde, Denmark: Viking Ship Museum.
* Gibbs, Marion E., and Sidney M. Johnson. 2000. ''Medieval German literature.'' New York [u.a.]: Routledge.
* Giraldus, Cambrensis. 1978. ''Expugnatio Hibernica.'' Dublin: Royal Irish Academy.
* Giraldus, Cambrensis. 1982. ''The history and topography of Ireland''. Harmondsworth: Penguin.
* Gottfried von, Strassburg, Walter Haug, and Manfred Günter Scholz. 2011. ''Tristan und Isold.'' Berlin: Deutscher Klassiker Verlag.
* Grimbert, Joan T. 1995. ''Tristan and Isolde : a casebook.'' New York: Garland Pub.
* Harding, S. E. 2002. ''Viking Mersey : Scandinavian Wirral, West Lancashire and Chester.'' Birkenhead: Countyvise.
* Haug, Walter. 1997. «Reinterpreting the Tristan Romances of Thomas and Gotfrid: Implications of a Recent Discovery.» ''Arthuriana'' no. 7 (3):45-59. doi: 10.2307/27869275.
* Haugen, Einar. 1976. ''The Scandinavian languages : an introduction to their history''. Cambridge, Mass.: Harvard University Press.
* Hofmann, Gisela. 1957. «Falkenjagd und Falkenhandel in den nordischen Ländern während des Mittelalters.» ''Zeitschrift für deutsches Altertum und deutsche Literatur'' no. 88 (2):115-149.
* Holm-Olsen, Ludvig. 1975. ''Edda-dikt.'' Oslo: Cappelen.
* Holm, Paul. 2009. «The slave trade of Dublin, ninth to twelfth centuries.» ''Peritia'' no. 5 (1):317-345.
* Holman, Katherine. 2007. ''The Northern conquest.'' Oxford: Signal Books.
* Hudson, Benjamin. 2006. ''Irish Sea studies: 900-1200.'' Dublin: Four Courts Press.
* Hudson, Benjamin T. 2005. ''Viking pirates and Christian princes: dynasty, religion, and empire in the North Atlantic''. New York: Oxford University Press.
* Imsen, Steinar. 2010. ''The Norwegian domination and the Norse World c.1100-c.1400.'' Vol. No. 1. Trondheim: Tapir Academic Press.
* Kennedy, John. 2006. ''The Islendingasogur and Ireland.'' Edited by J. McKinnell, D. Ashurst and D. Kick, ''The Fantastic in Old Norse/Icelandic Literature: Preprint Papers of the 13th International Saga Conference Durham and York, 6th-12th August, 2006. Sagas and the British Isles:'' The Centre for Medieval and Renaissance Studies.
* Kongsspegelen. 1976. ''Hellevik, Alf'' Oslo: Samlaget.
* Kölbing, Eugen. 1878. ''Die Nordische und die englische Version der Tristan-Sage.'' Heilbronn.
* Liebgott, Niels-Knud. 1985. ''Elfenben fra Danmarks middelalder.'' København: Nationalmuseet.
* Loomis, R.S. 1916. ''Illustrations of medieval romance on tiles from Chertsey Abbey:'' University of Illinois. 15
* Loomis, Roger Sherman. 1922a. «Tristram and the House of Anjou.» ''The Modern Language Review'' no. 17 (1):24-30. doi: 10.2307/3714327.
* Loomis, Roger Sherman. 1922b. «Vestiges of Tristram in London.» ''The Burlington Magazine for Connoisseurs'' no. 41 (233):54-64. doi: 10.2307/861641.
* Madden, Frederic. 1832. ''Historical remarks on the introduction into Europe of the game of chess, and on the ancient chess-men discovered in the Isle of Lewis''. London: Printed by J.B. Nichols and son.
* McLees, Christopher, and Øystein Ekroll. 1990. «A drawing of a Medieval ivory chess piece from the 12th Century church of St Olav, Trondheim, Norway.» ''Medieval archaeology (trykt utg.)''.
* Monmouth, Geofrey of. 1966. ''The history of the kings of Britain''. Harmondsworth: Penguin Books.
* Mundal, Else. 1987. «Barneutbering.» ''N O R S K R I F T'' no. 56:1-78.
* Müller-Boysen, Carsten. 1990. ''Kaufmannsschutz und Handelsrecht im frühmittelalterlichen Nordeuropa.'' Neumünster: K. Wachholtz.
* National Museum of Ireland, Archaeology, Eamonn P. Kelly, Valerie Dowling, Noreen O'Callaghan, and John Searle. 2007. ''Guide to the National Museum of Ireland : Archaeology.'' Dublin: Natonal Museum of Ireland, Archaeology.
* Okken, Lambertus, Bernhard D. Haage, and Martin van Schaik. 1996. ''Kommentar zum Tristan-Roman Gottfrieds von Strassburg''. Amsterdam: Rodopi.
* Oram, Richard, and Paul Adderley. 2010. ''Innse Gall.'' Edited by Steinar Imsen, ''The Norwegian domination and the Norse world, c. 1100-c. 1400.'' Trondheim, Norway: Tapir Academic Press.
* Orknøyingasoga. 1929. Edited by Gustav Indrebø. Oslo: Samlaget.
* Price, Neil S., and Stefan Brink. 2008. ''The Viking world.'' London: Routledge.
* Richards, Julian C. 2001. ''Blood of the Vikings''. London: Hodder & Stoughton.
* Rindal, Magnus. 2003. ''Soga om Tristram og Isond''. Oslo: Samlaget.
* Robinson, James. 2004. ''The Lewis chessmen''. London: British Museum Press.
* Roesdahl, Else. 1995. ''Hvalrostand, elfenben og nordboerne i Grønland''. [Odense]: Odense universitetsforlag.
* Roesdahl, Else. 2005. «Walrus ivory — demand, supply, workshops, and Greenland.» In, S. 182-191 : ill. Tórshavn: Føroya Froðskaparfelag.
* Sagaen om Laksdølene, Sagaen om Øyrbyggjene , Eirik Raudes saga , En saga om Grønlendingene , Sigmund Brestessons saga. 1953. Edited by Didrik Arup Seip, Sigurd Angell Wiik and Anne Holtsmark. Vol. 3. Oslo: Aschehoug.
* Scott, Walter. 1833. ''Sir Tristrem''. Edinburgh [u.a.]: Cadell [u.a.].
* Shurlock, Manwaring. 1895. ''Tiles from Chertsey Abbey, Surrey : representing early romance subjects.'' London: William Griggs.
* Smyth, Alfred P. 1977. ''Scandinavian kings in the British Isles, 850-880.'' Oxford [Eng.]; New York: Oxford University Press.
* Snorri, Sturluson, Anne Holtsmark, and Didrik Arup Seip. 1979. ''Kongesagaer / Snorre Sturluson ; [oversatt av Anne Holtsmark og Didrik Arup Seip]''. Vol. 1-2. Oslo: Gyldendal.
* Sommerfelt, Alf. 1957.'' De norsk-irske bystaters undergang 1169-1171.'' Vol. 1957 no. 4. Oslo: I kommisjon hos Jacob Dybwad.
* Storm, Gustav. 1878. ''Kritiske Bidrag til Vikingetidens Historie.'' Kristiania: Norsk forlagsforening.
* Stratford, Neil. 1997. ''The Lewis chessmen and the enigma of the hoard''. London: British Museum Press.
* Taylor, Michael. 1978. ''The Lewis chessmen.'' London: British Museum Press.
* Thomas, and Eugen Kölbing. 1882. ''Sir Tristrem : mit Einleitung, Anmerkungen und Glossar.'' Heilbronn: Henninger.
* Thorsen, Vivi Gogstad. 2007. ''Fangst og eksport av norsk rovfugl ca. 1100-1350'', The University of Oslo, Oslo.
* Valante, Mary A. 2008. ''The Vikings in Ireland : settlement, trade, and urbanization''. Dublin; Portland, Or.: Four Courts Press. 16
* Wallace, Patrick F. 1987. «The Economy and Commerce of Viking Age Dublin.» In ''Der Handel der Karolinger- und Wikingerzeit : Bericht über die Kolloquien der Kommission für die Altertumskunde Mittel- und Nordeuropas in den Jahren 1980 bis 1983'', edited by Klaus Düwel, Herbert Jahnkuhn, Harald Siems and Dieter Timpe. Göttingen: Vandenhoeck & Ruprecht.
* Wyatt, David. 2009. ''Slaves and warriors in medieval Britain and Ireland, 800-1200.'' Leiden: Brill.


'''NOTER'''
<references />

[[Kategori:Alfabetisk indeks]]
[[Kategori:Tekster på norsk]]
[[Kategori:Artikler]]
[[Kategori:Morten Lilleøren]]