I gudinnens fotspor - gudeøya Tysnes, myter og historie

Fra heimskringla.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Norsk.gif


Knut Rage

I gudinnens fotspor
Gudeøya Tysnes - myter og historie


Knut Rage


Tysnes
© 2021



"--- En slik sur og sølvgraa morgen maa Hørdene, Cæsars og Tacitus's Harudes, være kommet lensende for solgangsbrisen ind fra havet, sist fra den danske halvø - idet de vek enten fra overvældende overmagt, eller drevet bare av smaa kaar, av mange uaars misere, likesom Islands landnaamsmænd for at finde bedre, blivende steder; de tok land av en eller anden grund ikke ved sydspissen av Norge eller Lister, men nordenfor Karmøen og i Hardangers fjordgap, søkte sig en livdevaag mot havbrisen. Et liv om øerne, som naar maaltrost-flokken slaar sig ned i et træ efter flyttfuglferd! Og der vrimlet av fisk og sjøfugl og reder og egg og svære blaaskjell, og der var fett græs inde i skaarene som rak til knæs, og erfugl-mor laa brun og rugetam i den grønne eng. - De for nok frem med ild og sværd. Ti der sat vel folk her før, paa øerne og inde i fjorderne, underlegne i vaaben, men overlegne i den kunst at fange havets dyr, og de enten flygtet op i avdalerne, eller underkastet sig og viste de fremmede hvor laksen stod. Disse nye var lærvillige. De viet landet herute om Tysnesfjorden til Nerthus, sin frugtbarhetens gudinne som aarhundreder siden blev sjøgud og blev mand og het Njørd. Det var ogsaa andre guder som dyrkedes - selve navnet Tysnes melder om det. Landnaamsmænderne begyndte herute i Tysnes og paa Stord og omkring Bjørnefjorden. - - Der var mer skog herute den gang end nu, lierne opover mot himmelbrynet var klædt med svær furu, og skogen rak til sjøs, med trange sund og øer og lønvaager, om saa skulde hænde at fiendskib var ute. ---"

- Hans E. Kinck: Steder og folk, 1924.

-

Det gamle Njardarlog

Historisk kart over Tysnes, tegnet av Gerhard Stoltz 2009.

Få, om noen, steder på Vestlandet (eller i Norge, for den saks skyld) kan fremvise en slik konsentrasjon av norrøne gudenavn som øya Tysnes i Sunnhordland sør for Bergen. Det har satt mange på den spennende tanken at øya må ha hatt en ganske spesiell funksjon allerede i bronsealderen som en særlig hellig øy - kanskje til og med nærmest ubefolket, bortsett fra et innviet presteskap. Tanken ble fremsatt allerede på slutten av 1800-tallet, og ble tatt opp med full styrke på begynnelsen av 1900-tallet, og har holdt seg levende siden, til tross for enkelte kritiske røster. Noen av de eldste teoriene er senere blitt tilbakevist, andre kan diskuteres, resten står åpent.

Dette vesle arbeidet tar ikke mål av seg til å gi noen endelig løsning på de mange historiske gåter som vi står overfor. Snarere har jeg sett på faghistorikernes og ikke minst filologenes diskusjon rundt ikke minst far etter norrøne guder i lokale stedsnavn, og jeg lar både skeptikere og det noen kanskje vil kalle for fantaster komme til orde. Som leseren snart vil oppdage, er det ingen eksakt vitenskap vi her gir oss i kast med.


__________


På Tysnes, som de fleste andre steder langs vestlandskysten, er det spor etter bosetting på øya siden steinalderen, i form av pilspisser og økser av flint og grønnstein, selv om funnene som er gjort fra denne tidsepoken er heller magre sammenlignet med så mange andre steder.

Men i bronsealderen ser det annerledes ut. Det er gjort interessante gravfunn over hele øya. I 1949 ble det registrert en stein med det man antok var runer, men som man senere har ment er ristinger med "fotefar", i Lundo på Myklestad, og i Ve ble det i 1926 oppdaget en steinhelle med såkalte skålgroper, i alt fem groper, og i midten en oval figur, lik en fotsåle, ikke ulik fotsålene som er ristet på steinen fra Myklestad.

Et av de mest spesielle fortidsminnene på Tysnes er samlingen av bautasteiner på Årbakkasanden. Her har det opprinnelig ligget mer enn tyve gravrøyser og vært reist en rekke bautasteiner. I dag står det seks bautasteiner på området, av varierende størrelse, og ved naust og i murer nede i sjøkanten finner man enda flere. Selv i en så redusert tilstand som det gamle gravfeltet nå befinner seg i, er det fremdeles mulig å se at dette må ha vært et særdeles spesielt sted, trolig ikke bare for Tysnes, men for et større område, slik man også ser det tusen år senere, i middelalderen, da Olavsgildet på Onarheim, noen få kilometer lenger unna, trolig tjente som en gildesamling for et større område i Sunnhordland, ja, like til Voss.

Et merkelig og ikke så rent lite mystisk sted er det såkalte horget på Todneset, ved innseilingen til Våge. Her ble det på begynnelsen av 2000-tallet observert at solen skinner direkte på de utgravde ruinene - og ingen andre steder i området - 22. desember, altså ved vintersolverv. Senere ble det ved hjelp av målinger, dokumentert med fotografier, vist at det samme fenomenet gjentar seg over holmene i Bjørnefjorden også ved sommersolverv. Dette er noe man kjenner fra andre steder i Europa, med kanskje Maeshowe på Orknøyene som den mest kjente lokaliteten, men bare tre plasser i Norge. Tett ved står det en bautastein, og en annen bautastein (trolig har det vært flere) er reist like over på den andre siden av sundet.

I Lunde hviler det en ikke mindre mystisk atmosfære over det gåtefulle Vevatnet, hvor man i følge sagnet skal ha dyrket gudinnen Nerthus og ofret treller til hennes ære ved å drukne dem i vannet, eller kaste dem utfor et stup…

Slik kan man, om man klatrer opp på toppen av den 753 m. høye Tysnessåta, hvor man har en strålende utsikt over hele øya, både sørover mot Sunnhordland og nordover til Bergen, hvorfra man i gamle dager pleide å si at man kunne skue ikke mindre enn syv kirkesogn - "The loveliest and most enchanting view of Norway," som engelskmannen C. W. Rothery uttrykker det i boken "Notice of a Yacht Voyage" fra 1845 - snu seg i alle retninger og finne spor etter en gammel, gudedyrkende kultur som først og fremst manifesterer seg i en rekke sakrale stedsnavn - Tysnes, Ve, Helgasteinen, Godøy, Onarheim…

I boken "Steder og folk" skildrer dikteren Hans E. Kinck i et avsnitt, som er gjengitt over, hvordan han tenkte seg harudenes innvandring i de vestlandske fjordene, den germanske folkestammen som ga navn til Hordaland. Man kan selvsagt hevde at en dikterisk flukt som denne snarere forkludrer det historiske bildet vitenskapelig sett, slik da også konservator Per Fett (1909-1996) - som i sin virketid sto for det meste av det som er gjort av registreringer av fortidsminner på Vestlandet (han fartet omkring sommers tid med sin folkevognbuss), utgitt i serien "Førhistoriske minne på Vestlandet" i 80 hefter, ett for hvert prestegjeld i Hordaland, Sogn og Fjordane og Sunnmøre - i et brev skrev om forfatteren og lokalhistorikeren Johannes Heggland, at han var "bonde og forfatter. Altså amatør og romantiker". Men også romantikere skal man høre på, og særlig store forfattere som Kinck og Heggland, som på sitt beste er i stand til å formidle historien på en måte som kan sette et helt seminar av faghistorikere i skyggen.


__________


Men hvem var harudene? Hvor kom de fra, når kom de, hvor mange var de? Hva skjedde med det folket som bodde her fra før? I hørespillet "Folket i dei kvite båtane" fra 1965, som er tilgjengelig for strømming fra NRK sitt nettsted, prøver Johannes Heggland å formidle denne historien, med øynene til folket som bodde her, på øya On. Handlingen finner sted i overgangen mellom steinalder og bronsealder. På Onøya bor et folk som er konstant redde for at de skal bli herjet av det de kaller "folket i de hvite båtene".

Den germanske stammen heruder blir nevnt for første gang i Julius Cæsars verk "Kommentarer til gallerkrigen", som han skrev 58 e. Kr. I allianse med Alemannerne svermet 24 000 menn av haruderstammen over Rhinen, som utgjorde grensen mellom Germania og Romerriket, forteller Cæsar. Harudene tok del i en invasjon av Gallia, under ledelse av germanerkongen Ariovistus, "kongen av germanerne". Ariovistus gjorde krav på en tredjedel av Gallia, den beste delen, på vegne av sine allierte, harudene. Men Cæasar skriver at angrepet ikke ble gjennomført, fordi kloke koner hos germanerne hadde rådet dem til å vente til neste fullmåne med å gå til krig. Så gikk det da som det måtte gå. Germanerne ble drevet på flukt av de romerske styrkene. Noen ble værende igjen i dagens Belgia, andre i Niedersachsen, og atter andre returnerte tilbake til Jylland. Det er også pekt på at de skal ha flyktet for "Odinslekten" og blitt drevet nordover 185 - 200 e. Kr. (Raddum).

Harudene blir også omtalt i andre samtidige kilder. I verket "Geographia", som ble skrevet av Klaudios Ptolemaios (ca. år 90–168 e.kr.), som var en gresk-romersk borger av Egypt, nevner han harudene som en stamme bosatt på østsiden av Jylland.

Den kjente svenske filologen Adolf Noreen (1854-1925) er derimot av den oppfatning at Hardsyssel, det gamle navnet på Vest-Jylland, er oppkalt etter harudene, noe som kan tyde på en forflytning fra øst til vest, og at hele eller deler av stammen utvandret fra dette landskapet i Jylland til den norske vestkysten 500 år f. Kr. og bosatte seg i områdene rundt Hardanger og Bergen - og på Tysnes, og ga navnet "Hordaland" til området. Et slikt synspunkt åpner for interessante perspektiver. Det vil jo da si at det levde folk fra haruderstammen i Sunnhordland allerede 500 år før Cæsar nevner dem! I senere år er det lansert en teori om at bautasteinene på Årbakka er reist for å hedre menn som har falt i kamp som romerske leiesoldater. Men kan de like gjerne ha blitt reist til minne om menn som har kjempet mot romerne - og at disse krigerne så på seg selv som haruder?

Det er således en kjensgjerning at harudene hadde sine egne stammesamfunn ved Rhinen og nordenfor, i eller ved Danmark, i eldre jernalder. Dersom teorien om innvandring i Hordaland overhodet er sannsynlig, blir da spørsmålet hvilket historisk tidsrom det er naturlig å legge en slik innvandring til. Vurderingen av de arkeologiske funnresultatene har vært ganske sprikende, slik at tidfestingen som nevnt i det følgende varierer mellom eldre bronsealder til 500 e. Kr. - et tidspenn på 1500 år. Både i språk, stedsnavn, historie og arkeologi har det vært søkt etter bevis for at folkenavnet "horder" er det samme som det germanske stammenavnet "haruder", som Cæsar og Tacitus omtaler. Like iherdig har det vært påstått at dette nye innsiget av folk må ha nådd Hordaland i tiden etter Kr. eller en gang i jernalderen.

Det som har mest interesse er likevel de arkeologiske forholdene. Spåkforskeren Magnus Olsen (1878-1963), som det vil bli referert mye til i det følgende, er trolig den som har arbeidet mest med spørsmålet om harudenes innvandring; han argumenter hovedsakelig ut fra studier av stedsnavn og historie, men til syvende og sist er det arkeologien som bør ha det avgjørende ordet. I sitt verk "Vestlandske graver i jernalderen" er arkeologen Haakon Shetelig (1877 - 1955) inne på tanken om at det kan ha vært to innvandringer til midtre Vestlandet i eldre jernalder. Grunnlaget for den første innvandringen skal ha vært gravfunn som samler seg om fyrstegraven på Avaldsnes, som ikke kan være yngre enn år 300 e. Kr. At Avaldsnes egentlig ligger i Rogaland ser ikke Shetelig som noen hindring. Når Shetelig forutsetter enda en innvandring, er det spesielt med tanke på den nye gravskikken som dukker opp både sør og vest i Norge, med store hellekister som avdekker ubrente lik og mye rikt utstyr. Slike gravskikker fulgte folkevandringstiden, både i Angelsaksia og i Frankia, og Shetelig mener at det kan tenkes at skikken kan ha kommet til Vestlandet gjennom en invasjon samtidig med at angelsakserne hærtok England.

Kan haruder på et tidligere tidspunkt ha utvandret fra den norske vestkysten tilbake til Jylland? Utgjorde de ett folk og én kultur? Spørsmålene er mange, svarene er få - om de i det hele tatt finnes.


__________


I det store verket "Germania" skrevet av den romerske historikeren Cornelius Tacitus (98 e.kr.), som man gjerne ser på som det aller viktigste verket til å forstå de forkjellige germanske folkegruppene, blir ikke harudene nevnt ved navn i det hele tatt, til tross for at folkegrupper i både Norge, Danmark og Sverige, samt de baltiske land og muligens også samer, er skildret. Først på 800-tallet e.Kr. dukker navnet "Hordaland" opp i de samtidige kildene. Det var nemlig fra Hordaland at de første organiserte vikingraidene fant sted, før angrepet på Lindisfarne, som tradisjonelt blir sett på som starten på vikingtiden.

Som så ofte ellers må vi vende oss til det konkrete materialet vi har mest av for å kaste litt lys inn i en dunkel fortid, nemlig stedsnavnene. Det er først og fremst tolkingen av lokale stedsnavn som blir brukt som historisk dokumentasjon for at haruderfolket virkelig har levd her, og at det er deres kultur vi finner igjen i århundrene frem mot vikingtiden. Navn som Hordabø, Hordnes og Hordvik sier sitt. Ordet "hard", som f.eks. i Hardsyssel eller Hardanger, og også "harz" eller "harth", skal ha kommet fra "harud" (latinsk: harudes) som betyr "skog" eller "skogdekket fjell".

Harudene i Harz bodde trolig i et skogdekket fjellområde. Ordet "hord", som i Hordaland (norrønt: Harð eller urgermansk: haruð) blir av Adolf Noreen gitt samme tolking - et "skogfolk", eller "beboere av skogsområder". Da harudene kom til disse kyster i Sunnhordland, enten det nå var for 2500 eller 2000 år siden, eller 500 år siden, kom de til øyer og landskap som var dekket av skog. Tysnes ble faktisk ikke avskoget før på 1700-tallet.

På samme vis er Ryvarden sør for Sunnhordland tradisjonelt blitt betraktet som et språklig merke for skillet mellom hordalendingenes og rogalendingenes områder. Rogaland skal ha fått sitt navn etter en annen germansk stamme - rygene.

Som nevnt har det vært ført en til dels intens diskusjon om tidspunktet for når harudene bosette seg i Hordaland, med ganske sprikende konklusjoner. Men 300-tallet e. Kr. har vært en vanlig stipulert tidfesting, altså omlag 500 år før vikingtiden tok til - det har også vært ført en sterk argumentasjon for at de kom hit så sent som på 500-tallet. Eller de kan ha kommet hit langt tidligere, og kanskje det er noen av disse vi møter i Cæsars og Ptolemaios´s skildringer, som etter det endelige nederlaget for romerne bosatte seg først på Jylland, og derfra søkte nordover til den norske vestkysten.

Hva med folket som bodde her fra før, som vi såvidt har vært inne på? Ble de drevet vekk av inntrengerne, eller ble de drept eller tatt som treller?

Gravskikkene kan gi oss et spor om hvem dette folket var, og hva som skjedde. Haakon Shetelig, som utførte utgravningene av horget på Todneset i 1915, mente at harudenes innvandring kunne spores tilbake til de store hellekistene med ubrente lik og rikt utstyr, i form av glass og keramikk innført fra det europeiske kontinentet. Det er en skikk som vi også finner igjen hos angelsakserne i samme tidsrom. Av dette trakk Shetelig den konklusjon at det måtte være det samme folket som hadde utvandret både til England og Vestlandet.

Men ikke alle kjøpte denne teorien. I århundret før, på 300- tallet, var det vanlig med ubrente lik i trekister. Johs. Bøe (1891 - 1971) gikk i sin doktoravhandling gjennom et stort materiale av gravfunn fra 300- og 600-tallet. For Hardangers vedkommende viser det ingen funnkonsentrasjon som kan tyde på noen innvandring til Norge etter 300-tallet, med unntak av en viss innvandring til Hordaland sør fra Rogaland. Her skulle den germanske ryger-stammen holde til. Så dermed blir spørsmålet, som allerede nevnt - fant innvandringen av haruder likevel sted i bronsealderen, som for Norges vedkommende tok slutt ca. 550 f. Kr.? Og kan det ha hatt å gjøre med en forverring av klimaet på Vestlandet i overgangen mellom bronsealder og jernalder at hordene søkte tibake til sine grender på Jylland?

Det eneste vi kan slå fast med en relativt høy grad av sikkerhet er at hordene bodde i Vest-Norge på 500-tallet e.Kr. Den gotiske historikeren Jordanes, som levde på 500-tallet og bodde i Konstantinopel og skrev på latin, omtaler de norske hordene under navnet "Arothi" (Harothi haruder).

Det er ikke bare spørsmålet om når harudene slo seg ned i Hordaland, men også hvordan de egentlig kom hit. Svaret på det siste henger sammen med det første. Samtidige kilder forteller at germanerne hadde herredømme over "mektige flåter", men det var båter med stavn i begge ender som ikke egnet seg for lengre havstrekninger, og de hadde heller ikke seil, det var mer som en slags elvebåter. Havgående skip fikk de først en tid senere, noe som igjen støtter opp om teorien om en innvadring på 300-tallet.

Johannes Heggland lanserer en litt pussig, men fengslende tanke: kunne utvandringen fra Jylland skyldes mangel på krig?


"Serlege grunnar for utvandring hos harudene kring Kristi tid kjenner me ikkje hos dei, meir enn andre. Dei germanske stammane var helst krigsglade, og var det fred i heimeriket, søkte den frægaste ungdomen ut, so han i strid i framandt land kunne vinna rikdom og æra. (-) Dette kan vera grunn nok for eit åtak på dei vestnorske strendene slik vikingferdene tedde seg i hundrad av år seinare. Men grunnen kunne vel og vera at dette folket vart sprengt frå kvarandre av ukjende årsaker, og at dei av naud og trong laut rømja landet sitt."


Ettersom harudene var forfedrene til vikingene, som noen hundreår senere reiste ut i verden for å herje og plyndre, kan man jo spørre seg selv om man kan lete etter en årsak til vikingferdene nettopp her?

Uansett - på 500-tallet satt både ryger og horder trygt i hver sine riker. Og sentralt for hordene sto gudedyrkingen på øya Njardarlog. Noen historikere, som Carl Marstrander (1883 - 1965), som var professor i keltiske språk ved Universitetet i Oslo, har ment at det var harudene som førte runekunsten med seg. Fra Tysnes har vi et funn som er datert til 500-tallet - runene på en kjøttkniv som ble funnet i Gjersvik 1913. Det er de eneste kjente runene fra Tysnes, og det gjør dem ekstra interessante fordi de kanskje er det første konkrete sporet vi har etter harudene.

Runer kom i bruk her i landet allerede på 300-tallet. Runeinnskriften var på det tidspunktet ennå en hemmelighetsfull, magisk skrift, slik også runemesteren ble ansett for å stå i forbindelse med hemmelighetsfulle krefter. Runene fra denne tidlige epoken forteller oss lite konkret, bortsett fra enkelte personnnavn og litt annet. Her er det de magiske budskapene som er hovedsaken. Slike magiske formler ble gjerne risset inn i våpen og små redskaper. Dette gjelder også for kjøttkniven som ble funnet i Gjersvik, dvs. et redskap som ble brukt til å skrape og renske skinn. Gjersvikfunnet har vært skildret både arkeologisk og epigrafisk, bl.a. i verket "Norges innskrifter med de eldre runer", men også så tidlig som i 1915 av Magnus Olsen.

Kjøttkniven som ble funnet i Gjersvik 1915.

Kniven kom for en dag da folkene på gården gravde ut en gresskledd haug ned mot sjøen. Det var en ganske stor haug, hele sytten meter i tverrmål. I haugen ble det funnet en hellekiste som inneholdt en større, knust leirkrukke som var blitt benyttet som urne. Blant de brente beina fantes 17 bjørneklør. Det betyr at den døde var blitt lagt på et bjørneskinn, på samme vis som i en av gravene på Årbakka. Den døde hadde også fått med seg saker av sølv, som var smeltet til små klumper, en kam og en skje av ben, enda en leirkrukke og en kniv med innrissede runer.

Arkeologene tidfestet straks funnet til 500-tallet, dvs. folkevandringstiden, og så vidt jeg vet har ingen bestridet det senere. Basert på lignende funn ser det ut som denne typen kjøttkniv kom i bruk på 500-tallet, det samme gjelder benskjeen.

Men hva med runene på kniven?

På 1930-tallet gransket Magnus Olsen runene på nytt, på grunnlag av tegninger og studier gjort av andre, ettersom selve kniven ble rotet bort da den ble sendt til Oslo.

Runetegnene kommer i to puljer, eller rekker. Den første puljen har ingen klart å tyde. Det er kanske ment som hele ord, eller kanskje det er magiske runer. Språket er urnordisk. Den andre puljen er derimot mer interessant for oss - de ti l-runene. Sammenlignet med en lignende innskrift fra et knivfunn som ble gjort på Fløksand i Os, ikke så langt fra Tysnes, og en innskrift som er gjengitt i et kvad av Egil Skallagrimsson, kan det se ut som disse runene er ment som "lønnstaver", eller magiske runer.

Men ikke nok med det, det at det er nøyaktig ti runer går igjen i det man gjerne omtaler som "falliske runeinnskrifter". Det mannlige kjønnslem var et symbol på naturens dyrkende kraft. Tenk bare på den kjente vesle figuren som fremstiller Frøy, der han sitter med en struttende ereksjon! Ordene "lina laukaR", som henviser til hestens testikler, går igjen også på Fløksandkniven. Innskriften er blitt tolket som en regle om hvordan hestens fallos ble tatt vare på under slaktetiden. Husmoren har således tatt vare på hestens fallos og brukt kniven for å konservere dyrets kjønnsorgan. Det var en hellig, magisk handling, det var selve livskraften til dyret som skulle tas vare på!

Magnus Olsens avskrift av runene på kjøttkniven.

Er det en slik fallisk runeinnskrift vi finner på kniven fra Gjersvik? I så fall inneholder de ti stavrunene en forkortelse av "lina laukaR", som blir gjentatt inntil fem ganger. Innskriften på kniven er kanskje ment som en galdre, dvs. at den hadde en spesiell magisk betydning for den som leste den, en "besvergelse". Som vi ser av illustrasjonen er det stor forskjell på de 7-8 første runetegnene og de ti siste, som altså er like. Dersom de ti siste skal betraktes som en galdring, har Magnus Olsen satt opp en slik tolking:


lina laukaR
lina laukaR
lina laukaR lina
lina laukaR lina


__________


Går vi et par tusen år tilbake i tid var øya dekket av tett skog, trolig lauvskog. Stillheten råder. Ingen ferjer, ingen biler, ingen fly på vei til eller fra Flesland, ingen motorsager. Bare lyden av vind, kanskje øksehugg, fjerne stemmer. Spredte gårder omkring på øya, stier gjennom skogen, steder ved stranden der båter er trukket opp på land.

Ved et bortgjemt vann kommer en skikkelse i mørk skinndrakt, setter seg på huk, mumler kanskje noe, og kanskje er de to menn, kanskje flere; skikkelsen med den dype hetten tar frem en kniv, kaster den ut i vannet. Kniven treffer vannflaten med et plask, synker mot bunnen av tjernet mens ringer brer seg i vannskorpen. Senere snakker de kanskje om det fra tid til annen, tenker at de nå vil ha vunnet fred for de usynlige maktene som rår. Og til slutt blir kniven glemt. Nye slektledd får andre hendinger å snakke om. Vannet skrumper inn, blir til en myr i skogen…

Så en dag i en fjern fremtid, i en annen verden finner bonden en slik kniv i marken, der myra har blitt til jord. Eller kanskje det er en øks som en gang for lenge siden ble ofret til høyere makter. Og det er som et glimt av en gjenkjennelse hos bonden…

Hans øy heter Tysnes. Før het øya Njardarlog. Hvilket navn øya bar da kniven eller øksen ble ofret er forlengst glemt. Kanskje det første navnet var On.

På Tysnes er det funnet flere slike offer, for det meste i gammel myrjord - såkalte votivfunn. De eldste gjenstandene som ble ofret er fra steinalderen, men det er funnet mer fra bronsealderen. Funnene vitner om at det var dyrebare gaver de ofret til gudene. Både kniver og økser må ha vært noe av det fineste og mest verdifulle de eide.

Bronsealderen dekker et veldig langt tidsrom, fra ca 1500 -500 f. Kr., altså en periode på tusen år.

Det er rimelig å anta at bronsen, gjerne som ferdig lagede gjenstander, ble importert fra Europa via Danmark. Nok en gang minner det oss om at folket på disse fjerne kystene må ha hatt en relativt utstrakt kontakt med andre bygdelag i landet, og med omverdenen ellers, med Danmark og Germania og sydlige land, men kanskje også fra områdene over Nordsjøen - en spennende tanke. Det må uansett ha funnet sted en kulturutveksling som handlet om langt mer enn bronse; det er en slående likhet mellom f.eks. solvervlokaliteter i Storbritannia og på den norske vestkysten, i Gloppen i Sogn og Fjordane og Todneset på Tysnes.

Omlag fem hundre år før Kristus går bronsealderen over i eldre jernalder. Fra denne perioden er det en rekke registrerte fortidsminner på Tysnes. Faktisk er det fra denne tidsperioden at det finnes flest fortidsminner. I 1994 utarbeidet forfatteren av denne artikkelen en database bestående av alle registreringer som inntil da var gjort av fortidsminner i Tysnes, for det meste registrert av Per Fett og Svein Ove Agdestein ved UiB. Registeret omfatter et helt spekter av faste og løse funn, fra arbeidsredskaper og krukker brukt f.eks. i husholdningen, til gravrøyser og bautasteiner. Sammenlagt gir det oss et noenlunde brukbart bilde av samfunnet hele 2500 år tilbake i tid.

Så kan man spørre hvorfor det er gjort såpass få funn fra bronsealderen, og desto flere fra jernalderen? Bodde det færre folk her, etterlot de seg færre gjenstander? Levde de fremdeles i en kultur der steinaldersamfunnet eksisterte videre som den mest fremtredende livsform? Med betegnelser som steinalder, bronsealder og jernalder er det alltid snakk om flytende overganger. Selv om man gikk inn i nye baner på noen, kanskje revolusjonerende områder, rådet gjerne gamle teknikker på andre felt.

Vi ser altså det gamle Njardarlog for oss som en skogkledd øy, med vegetasjon av lauvskog. Da som nå holdt folk seg helst ved sjøen, men det var også bosetning inne på øya, som i Uggdalsdalen, hvor det også var anlagt store gravrøyser.

Landskapet slik vi kjenner det i dag så ganske annerledes ut. Der det en gang fantes vann er det i dag myrlendt, kanskje også fast jord. Sjøen gikk høyere, strandlinjen var annerledes. Gårdene var få, men den gangen som i dag bodde det folk både på nordsiden og på sørsiden av øya. På Gjerstad har arkeologiske undersøkelser avdekket kanskje det eldste kjente jordruket i Hordaland. Herfra er det knappe noen få hundre meter i luftlinje til bautasteinen og solvervlokaliteten på Todneset.

Men det er mer ved denne øya som skilte den fra andre bygdelag i Sunnhordland.

Sentralt langs seilingsleden lå denne mørke, skogkledde øya, med bautasteiner godt synlige på hver side av innseilingen ved Todneset på selve Tysnes - krigsguden Tyrs nes - der solen skinte ved solverv sommer og vinter, en øy der goder bodde, med en hellig lund midt inne på øya, og et hellig vann der gudinnen Nerthus åpenbarte seg for prestene en gang i året og treller ble ofret, og en slette med en mengde gravrøyser og bautasteiner…

En mystisk øy, viet til guden Njord.  


__________


I 1920 ble det gravd ut en jernblestre på Gjerstad. Jernblestren var ca. 70 cm dyp. Formen var nesten helt rund, 60-70 cm i tverrmål øverst oppe, og 35 cm på bunnen. Hellene var kantsatt i to avsatser langs sidene. Over åpningen var det lagt hellestein. Blestren lå 30 cm nede i en liten sandhaug. Hullet var fylt med jernslagg, kull og litt brent leire. (Foto: Lokalhistorisk arkiv i Tysnes).

Før vi går videre kan det være interessant å se nærmere på det gamle navnet for Tysnes: Njardarlog. Det nåværende navnet "Tysnes" skriver seg fra 1700-tallet, da øya av rent praktiske administrative årsaker skiftet navn etter prestegården på selve Tysnes, en "halvøy" nord på øya. Ser man på eldre kart, fra 1700-tallet, er øya merket av som Jarlø, Jerlau o.l., altså en fordansking av navnet Njardarlog.

Det var først på begynnelsen av 1900-tallet, da Magnus Olsen, gjennom sitt arbeid "Det gamle norske Ønavn Njardarlog", som ble tatt opp igjen med full styrke i Johannes Hegglands lokale kulturhistorie - "Tysnes, det gamle Njardarlog" - at Njardarlog og den norrøne guden Njord, som ble antatt å være opphavet til navnet, igjen kom "på moten" og har vært det siden. Det kan være nok å nevne det lokale idrettslaget Njardar.

Men tolkingen av "det gamle Ønavn Njardarlog" som "Njords lovområde" (Njarðarlǫg) fikk også sine opponenter. Historieprofessor Aleksander Bugge (1870 - 1929) var en av dem som tidlig ikke kunne godta en slik tolking. Etter hans oppfatning er det ukorrekt å tolke navnet som "lagdømme" eller "Njords hellige lovområde". Det blir ingen steder nevnt at Njord eller andre norrøne guder satte særskilte lover for menneskene, hevder han. Men i Danmark ble -laug eller -lavg imidlertid den vanlige betegnelsen for et gilde, fordi faste regler og et lovverk bandt medlemmene sammen. Hvorfor kunne så ikke Njardarlog bety "Njords gilde" og henge sammen med at det på Onarheim fantes en "hvirfingsdrykkja" eller et gilde i forbindelse med blotefestene der? spør han.

En annen tolkning går ut på at endingen -log er en avledning av "laug", altså "bad" - det er en tanke som ble tatt opp av historikeren Anton Espeland (1872 - 1948) , som selv vokste opp på Tysnes, i en artikkel i "Maal og minne" 1919. Det er ingen dum tanke, ettersom kultiske bad hørte med til harudenes religiøse seremonier, i forbindelse med deres gudinne Nerthus, som vi skal høre om i neste del. Han støtter seg til slik navnet ble bokstavert omkring 1740, som Jerlau. I den omfattende rapporten som alle landets prester sendte til København i 1743 skriver daværende sogneprest Edvard Christi navnet som Gierlou, og oppyser om at i folketalen blir formene Jerlo eller Jerlau brukt.

Språkforskeren Eivind Vågslid (1887 - 1986) lanserte i "Stadnamntydingar II" 1974 en tredje tolking, nemlig at -njard i stesdnavn betyr "en trang stad i lendet". Han viser til det norrøne Njorvasund, de gamles navn for Gibraltar, og f.eks. til Nyrvi, som er en smal øy på Sunnmøre. Vågslid støtter med det opp under Espelands teori om at navnet har med logr å gjøre, som betyr vann, sjø, væte - det samme som vi finner i substantivet "låg" i moderne norsk, eller i verbet "lauga", dvs. å bade eller vaske seg ren.

Innvendinger til tross er det likevel Magnus Olsens tolking av øynavnet Njardarlog som er blitt stående, og som uten tvil er best underbygget. Tolkingen danner også selve grunnlaget for synet på Tysnes som en særdeles spesiell "gudeøy".

Det aller eldste skriftige vitnesbyrdet om navnet Njardarlog har vi fra benediktinermunken Odd Snorreson med tilnavnet "munk", som levde i siste halvdel av 1100-tallet. Odd munks saga om Olav Tryggvason inneholder en oppregning av de mennene som kjempet sammen med Olav i Ormen Lange under slaget ved Svolder. En av dem ble kalt Þorðr or Niarðarlǫg, eller Niarðarlaug. Dette er første gang vi støter på navnet Niarðarlǫg eller Niarðarlaug i de skriftlige kildene.

Jordgudinnen Nerthus

"På en øy i storhavet er det en hellig lund, og i den en vigslet vogn, dekket med klede. Bare presten har lov til å røre vognen. Når han merker at gudinnen er til stede i helligdommen, lar han den kjøre frem med to kyr, og følger med i dyp respekt. Da er det fest og glade dager alle steder som hun gjør den ære å komme på gjesting. Da går ingen i krig eller løfter våpen; hvert et sverd er nedlåst. Bare i denne tiden er fred og ro kjent og elsket, inntil den samme presten fører gudinnen tilbake til lunden når hun blir trett og mett av samværet med mennesker. Etterpå blir vognen, klesdrakten og - om man våger å tro på det - vasket i et bortgjemt vann. Det er treller som gjør arbeidet, og de blir straks slukte av vannet. Derav kommer en hemmelighetsfull redsel og hellig vankunne om hva det er som bare menn som er viet til døden får se.

Den romerske historieskriveren Tacitus i "Germania", ca, år 98 e.Kr.


Vevatnet i Lunde, "det hellige vannet". (Foto: Knut Rage)

Den som står ved bredden ved vannet nedenfor det rødmalte ungdomshuset "Frilund" i Lunde en stille dag, kanskje når skoddeskyer henger over den trange dalen, kan nesten ikke unngå å kjenne mystikken som hviler over vannet - dette "bortgjemte vannet", som Tacitus taler om. På venstre side stiger det utilnærmelige Flogaberget rett til værs. Et gammelt sagn forteller at treller ble ofret under Nerthus-seremonien ved at de ble kastet utfor berget, derav navnet. Et annet, og relativt moderne sagn er at det skal være trapper og et "alter" under overflaten, og det er forsåvidt riktig nok, men undersøkelser viser at det dreier seg om ganske naturlige fenomener. Et annet sagn forteller om en "offerstein" inne i selve lunden på østsiden av vannet. Flere ganger i nyere tid er lunden blitt oppsøkt av new age-folk og åsatru-dyrkere som har holdt seremonier der.

I august 2017 var jeg guide hit for en gruppe "viskvinner" i forbindelse med Mytologifestivalen på Hatlestrand. Det gikk kaldt nedover ryggen på meg da de vasset ut til knes i vannet, på den grunne stranden, med sine lange trommer og hauket til gudinnen så det ljomet som et ekko av vibrerende trommeskinn og kvinnerop mellom fjellene.

Og mon tro om ikke Nerthus var til stede da?

Jeg fikk en tydelig fornemmelse av det.

Min første tur inn til lunden ved vannet var ikke mindre av en opplevelse. Vi fant en sti som førte gjennom skogen langs østsiden av vannet, i fjellsiden drev skodden; et sted oppe i de tette grantoppene krakset en kråke. Kra-kra... Det var som lyden hakket hull i den tyste skoddedisen.

Så plutselig, etter et kvarters gange over et teppe av brune barnåler, tok skogen slutt og vi kom ut på en liten slette ved foten av fjellet. Noen store steiner midt ute på sletten, med rester av et bål, ga sletten en aura av noe mystisk, det var nesten som å dumpe over et lite Stonehenge eller Ring of Brodgar inne i den vestlandske fuktige stilheten.

Jeg lette etter offersteinen som noen hadde fortalt meg om, og fant den straks. Steinen hvor trellene i følge sagnet ble ofret ved at man knekket ryggen deres på den spissen toppen…

Fra sletten går vi ned til vannet, og finner en liten strand, en fin landingsplass for en båt. Det er ikke vanskelig å se for seg at dersom det virkelig var slik at den germanske gudinnen Nerthus ble brakt til dette bortgjemte vannet etter at hun er trett og mett av samværet med menneskene, og om gudebildet ble fraktet i en seremoniell båt, så måtte båten ha landet her, etter å ha blitt skjøvet ut i vannet lenger inne, hvor tre viskvinner anno 2005 vasset ut i vannet, haukende og trommende, for å lokke frem gudinnen fra en tusenårig glemsel…

Lunden på østsiden av Vevatnet, ovenfor stranden. (Foto: Knut Rage)

Selv om det ofte blir fortalt som et historisk faktum at den germanske gudinnen Nerthus ble dyrket ved Vevatnet i Lunde, bør det understrekes at det i utgangspunktet er og blir en teori som i første rekke ble lansert av Magnus Olsen, og senere tatt opp igjen av Johannes Heggland. Det finnes ingen fysiske spor etter en slik gudedyrking, annet enn i språket. Forleddet ve er norrønt for "hellig sted, blotsted", men også for "heim, bolig". Det er forresten interessant å merke seg at Norrøn ordbok ved Hægstad og Torp har denne anmerkningen til ordet: "Ve, Tysnes".

På Tysnes er det to steder der Ve-navnet går igjen, Ve ved Våge og Vevatnet i Lunde - "det hellige vannet", som satt i sammenheng med Njardarlog, "Njords lovdømme", altså har etablert Tysnes og Vevatnet som selve "gudinneøya" på Vestlandet.

Derimot, om vi kaster blikket mot en annen "hellig lund" på gudeøya, Lundo på Myklestad, finner vi faktisk fysiske spor: en stein med helleristinger og fotsåler, "gudinnens fotefar", samt de ennå synlige restene av det som av arkeologene blir omtalt som en prosesjonsvei, kanskje den eldste kjente veien på Vestlandet. Dette området stemmer langt bedre overens med hva Tacitus har å fortelle om gudinnebildet som blir kjørt i en vogn; jeg kommer tilbake til dette i neste del.

At Nerthus-helligdommen ble kjørt omkring mellom menneskene i en vogn kan man forøvrig se for seg i et flatt landskap som i Danmark, men i Norge ville det vært en umulighet, om det da ikke ble anlagt en egen kortere prosesjonsvei, som frem til Lundo på Myklestad. Man har derfor fremkastet den tanken at gudebildet ble fraktet langs kysten i en båt, når hun dro for å være sammen med menneskene fra sin hellige øy.


__________


Magnus Olsen har i sin artikkel "Fra gammelnorsk myte og kultus" reflektert over Nerthus-skikkelsen, slik germanernes jordgudinne blir avspeilet i norrøn diktning og mytologi.

For å nærme oss jordgudinnen Nerthus, mytene og den utbredte gudinnedyrkingen i germansk tid og frem til den norrøne tidsepoken, er det nødvendig å ta noen omveier. Nerthus selv er altfor innhyllet i historiens tåke til at vi kan nærme oss henne direkte.

I Snorres Edda og i skaldekvadene er Odin herskeren i gudelandet, selv om han ikke er den guden som blir dyrket mest. Dyrkingen av Odin kommer forholdsvis sent i den eldre jernalder. På mange områder tar Odin opp arven etter Frøy. I Skirnismål blir Frøy fremstilt som en krigersk gud med hest og sverd, og er i besittelse av kunnskap om runenes trolldomsmakt, krefter som Odin senere også skal råde over. I Skirnismål er det Frøy som skuer ut over alle verdener, slik Odin siden skal gjøre.

I Gymes gård får Frøy se den fagre jotunmøen Gerd og blir overveldet av kjærlighetssorg. Hans tjener Skirne tilbyr seg å ri til Jotunverdenen for å vinne henne. Skirnes ferd går "nord og ned" til jotnenes og de dødes hjem. Endelig kommer han til Gymes gård i underverdenen. Gyme, "jordens mann" fører Gerd, gudinnen som representerer grødekraften på jorden, med seg til himmellysets gud Frøy, og sammen utgjør de et gudepar. Gerd er nemlig identisk med den gamle germanske jordgudinnen Nerthus, skriver Magnus Olsen.

Det er en eiendommelighet ved den nordiske jordgudinnen at hun aldri opptrer alene, men alltid er hustruen i et gudepar. Av norske stedsnavn som inneholder minner om gammel gudedyrking kan vi, skriver Magnus Olsen, slutte at Nerthus, som i norrøn tid skifter både kjønn og navn til Njord, har utgjort et brudepar med himmelguden og krigsguden Ty, noe som er svært interessant for Tysnes sitt vedkommende - det er nemlig de to gudene Ty og Njord vi finner her, i form av Njardarlog og Tysnes, som er navnet på øya i dag. På samme måte er Gerd knyttet til Frøy, som er Njords (eller Nerthus´s) sønn.

I en strofe i Skirnismål blir Gerd sammenlignet med en tistel:


vord som tidslen,
som trykket er
øverst i svalen ind...


Hvorfor sammenlignes Gerd nettopp med tistlen?

Navnet er trolig eldre enn vikingtiden. Gerd begynner med samme bokstav som farens navn Gyrme, og her finner vi en navneskikk som er velkjent hos germanerne i folkevandringstiden. I eldre jernalder var det skikk at sønnens navn begynte med samme forbokstav som farens. På Strand i Ryfylke er det en runestein som forteller om Hagustald, som laget en gravhaug over sin sønn Hadulaik. Den danske folkloristen og filologen Axel Olrik (1864 -1917) mente å ha funnet årsaken til denne skikken. Folkevandringstiden var en blomstringstid for diktekunsten hos germanerne. Når man ga den nyfødte sønnen navn, valgte man et navn som dannet bokstavrim med farens navn, for at begge navn kunne nevnes i et lovkvad. Og slik var det også med gudene, skriver Olrik. Dikterne sang også om gudenes liv, og i et kvad til himmellysets gud fikk hans elskede, jordgudinnen, navnet Gerd, som rett og slett betyr "gjerde" - hun som er gudinne for "alt som er inngjerdet", dvs. åkeren. Hun er grødegudinnen.

Men jorden huser også demoner, som er den grøderike jordens fiender. Og disse demonene må man være på vakt mot, så de ikke stjeler kornet. Derfor har det vært en gammel skikk at så snart det første kornet er lagt til tørk, pleide man å legge en tistel i hver vindusåpning, med en stein på toppen så demonen ikke skulle slepe kornet bort.

Det er denne skikken vi finner et dikterisk uttrykk for i Skirnismål, når det heter "bli som tistlen som trykket blir når høsten tilende er", skriver Olsen. I en magisk runeinnskrift i Borgund kirke finner vi de samme ordene: "den trykkede tistel".

Det er to ting som er ganske spesielt ved dyrkingen av Nerthus. Det er at gudebildet blir badet, eller vasket rent, i en hellig, bortgjemt innsjø, og det eiendommelige forhold at gudinnens bilde blir ledsaget av en prest når det kjøres omkring. Omvendt ble Frøys bilde ledsaget av en prestinne, som ble kalt "Frøys hustru". Nerthus er hustruen i et gudepar, og hennes guddommelige ektefelle blir her representert av presten. Vaskingen av Nerthus-bildet skulle på en symbolsk måte kvege jorden og gi den krefter til å utfolde seg.

I skildringen som Tacitus gir av seremoniene som omgir Nerthus skriver han at presten "merker når gudinnen er til stede i helligdommen". Hvordan merket han dette? Festen og de gode dagene og freden som hersket blant folk når gudinnens vogn ble kjørt omkring i landet er en utpreget vårfest, en skikk som har holdt seg like frem i vår tid på forskjellig vis. Man tenker seg at presten har merket gudinnens tilstedeværelse i naturen når de første vårplanter begynte å spire. Den gamle vårfesten ble senere tatt opp i den kristne påskefesten.

Det blir lagt vekt på at freden skal rå og alle våpen skal låses ned i de dagene da gudinnen gjester menneskene. For å forstå dette må man ha i mente det historiske bakteppet, folkevandringstiden (400-600), da ran og overfall og voldelige konflikter mellom folkegrupper i stadig forflytning fikk bønder til å bære våpen.

De gamle mytene forteller at Nerthus kommer til menneskene fra en hellig øy for å la folk tilbe henne. I Finland ble det sunget om den mytiske Sämpsä og hans hustru, som straks sjøen var blitt isfri kom seilende fra en treløs øy i "kornskipet", "midt i kornets mengde". Gerd, derimot, kom ikke seilende til folket fra en øy, hun steg opp av jorden, "i lunden, hvor den sakte vårvind blåser".

Eksempel på gullgubbe, datert til vendeltid (550-800). Historiska museet, Stockholm.

I 1897 ble det på gården Hauge i Klepp på Jæren gjort et såkalt "markfunn", som besto av seksten små firkantede, tynne gullplater omhyggelig hamret ut. De vesle platene inneholder små menneskefigurer i flere varianter over samme motiv - en mann og en kvinne. Den samme fremstillingen er også funnet på en serie med elleve gullplater, samt på en runestein fra Tu i Klepp, nabogården til Hauge

Gullgubbene er datert til perioden fra slutten av folkevandringstid og frem til tidligste vikingtid, med et tyngdepunkt i merovingertid, og er funnet i alle de skandinaviske landene. De blir som oftest oppdaget i takbærende stolpehull etter langhus, og settes som regel i forbindelse med lokale maktsentra. Et fåtall gullgubber har også blitt påvist i forbindelse med gravfunn. Gullgubbenes funksjon er ikke kjent, men det antas at de kan være nedlagt i ritualer som har markert ættens høye status.

Det er kjent ikke mindre enn rundt 3000 gullgubber fra omkring 30 funnsteder i Skandinavia. Ved boplassen Sorte Muld på Bornholm, har man funnet ikke mindre enn 2350, mens over 100 ble funnet på Lundeborg ved Gudme på Fyn. Relativt få gullgubber har foreløpig blitt funnet i Norge. De største funnene er 29 stykker fra Hov i Oppland, nær Vingrom kirke, i utgravninger fra 1993 til 2008 og 22 gullgubber fra Mære kirke i utgravninger på 1960-tallet. Utgravningen på Hov i Oppland er ennå ikke vitenskapelig publisert, men i flere intervjuer har både arkeologen som fant de første gullgubbene i 1993, Tom Haraldsen fra Mjøsmuseet, og professor emeritus Heid Gjøstein Resi ved KHM bekreftet at antallet er 29 gullgubber. Noen få er hele, men mange er deformert eller har brettet inn et hjørne. Samtlige gullgubbemotiver fra Hov i Oppland er såkalte "dobbeltgubber", det vil si avbildning av en mann og kvinne som står i relieff mot hverandre.

Det vil ikke være noen unaturlig konklusjon å anta at figurene på gullplatene på Jæren, som ble funnet like ved Frøylandsvannet i Klepp, fremstiller nettopp Frøys søster Frøya. I stedsnavnene på Jæren opptrer kun Frøy, Frøya og Njord.

I følge arkeologene fremstiller bildene på gullplatene en kjærlighetsscene. Kvinnens hår er så langt at det rekker nesten helt ned til føttene. Det signaliserer at hun er ung og ugift, og kan ikke være noen annen Gerd som er fremstilt første gang hun møter Frøy.

Vi ser at hun holder en stilk med blomster eller blader i den fremstrakte hånden. Det passer godt til Gerd som representanten for jordens grøde og vekst. Og la oss nok en gang vende tilbake til Skirnismål. Har dette kvadet, som disse gullplatene, en direkte sammenheng med en kultus? Kan kvadet ha blitt diktet for å synges eller resiteres ved det store høstblotet til Frøys ære, hvor ungdom av begge kjønn var til stede og drakk hverandre til to og to, ettersom parene ble ført sammen? Om vi tolker Skirnismål på denne måten skjønner vi bedre den "temperaturen" vi finner i kvadet.

Magnus Olsen konkluderer med at Gerd i ett og alt er vesensidentisk med Nerthus. Men spørsmålet er hvor langt ned gjennom tiden den mer fysiske oppfatningen av gudinnen har holdt seg. Gullplatene med avbildningene av Frøy og Gerd, som fremstiller det første møtet mellom himmellysets gud og jordgudinnen, ble lagt i jorden som et offer. Og gjennom denne handlingen ville de gamle på nesten rørende vis gi de mektige kreftene i naturen et lite vink om å la seg vekke til live av sol og regn. Ennå den dag i dag går denne eldgamle besvergelsen igjen i form av "maibrud" og "jonsokbrud".

Gerd og Frøy må ha vært en del av en kultus med enda eldre røtter. Nerthus-dyrkelsen har åpenbare paralleller til den frygiske "Store moder", romernes "Magna Mater", og det er heller ingen tvil om at gullplatenes fremstillinger skyldes påvirkning fra sydligere og eldre kulturer. På eldre greske vasebilder og fra deres diktning, f.eks. om den eleusinske gudinde Demeter, "Moder jord", ser vi at også de gamle grekere dyrket det samme mytiske forholdet til jordens grøde. Demeters sønn Triptolemos, Eleusis's konge, ble på samme vis som Nerthus kjørt omkring mellom menneskene for å velsigne deres åkrer, og blir på noen vasebilder fremstilt med et aks eller nek i hånden. På samme vis peker Sophus Bugge på at Skirnismål er forfattet med det klassiske sagnet om det svundne Atlantis som inspirasjon.

"Nerthus", maleri av Emil Dopler, 1905. Nerthus i en vogn som blir trukket av to okser er et populært motiv som symboliserer jordens grøde, fred og fruktbarhet. I populærkulturen er hun en yndet skikkelse, og selvsagt et forbilde for feminister.

Det finnes forbausende lite litteratur om Nerthus, og heller ingen sagn. Det er stort sett i forbindelse med Nerthus-myten som er knyttet til Vevatnet og lignende steder i Danmark og Sverige at historikerne viser interesse for henne. Tatt i betraktning av at hun tydeligvis har vært en sentral guddom for germanerne virker det ganske pussig.

Som arketyp er gudinnen Nerthus like gammel som menneskeheten selv. Hun er selve sinnbildet på det vi tenker på som ur-moderen - Venus fra Milo, jomfru Maria. Hun er alt som gror og er fruktbart, hun er kjærlighet og fred. Nerthus representerer det ur-kvinnelige, hun er den som føder og gir liv, hevet over ordinær seksualitet, og den som ofrer til grødegudinnen gjør det ikke nødvendigvis med blod og slaktofre, men med frø, med korn, med fett som smelter i solen på offersteinen. Hun er gudinnen for jord og fruktbarhet, for fred og velstand.

I de eldre utgavene av Tacitus sitt verk "Germania" ble navnet Nerthus lest og oversatt som "Hertha", som igjen ble til det tyske ordet for jord, "Erde". Danske lærde holdt Sjælland for å være stedet hvor man fant den hemmelighetsfulle lunden og det hellige vannet, som i dikternes tale ble omtalt som "Herthas lund".

En interessant tanke er at navnet Nerthus på et tidspunkt ble til Njord, den mannlige havguden, som trolig har gitt navn til øya, Njardarlog. Filologene har slitt med koblingen mellom den norrøne Njord, som altså er av hannkjønn, og den germanske gudinnen Nerthus. Det er mulig at Tacitus har misforstått kildene sine. I fruktbarhetskulturer som harudene var en del av, var det gjerne slik at det fantes et gudepar av begge kjønn, eller en androgyn, dvs. en tvekjønnet guddom som senere ble splittet i to kjønn. Kulten handlet således om et fruktbart møte mellom kjønnene, et såkalt "hellig bryllup". Funn av godt bevarte lik i myrer, særlig i Danmark, gjerne kalt moselik, kan ha vært en del av disse ritualene, som endte med en ofring. Fra Tacitus sin skildring av gudinnen Nerthus til sagaforfatternes fortellinger om Njord er det et tidsspenn på over ett tusen år. Det gjør at Nerthus sin rolle i norrøn mytologi ikke blir annet enn spekulasjoner.

Nerthus ble ikke bare dyrket av harudene; hun var en sentral guddom for mange folk over hele Europa, og også blant anglerne - alle feiret de Moder Jord, som holdt seg skjult i sin helligdom i en lund på en øy i havet når hun ikke steg ned blant menneskene.

Tacitus regner opp syv nerthus-dyrkende kystfolk. I følge Beda og Sakserkrønikens oppbevarte tradisjoner var det jydene, som begynte innvandringen i Britannia, sakserne som fortsatte den, men anglerne som fullendte den og inntok mesteparten av England. Med seg brakte de Nerthusdyrkingen.

Vi skimter altså en rekke gotiske, og gotisk-beslektede, folk og stammer som alle sto i et mer eller mindre fast forbund med hverandre, og som hadde Nerthus-dyrkingen felles. I den gotiske formen for Nerthus, Nairþus, gjenkjenner vi den norrøne navneformen Njörðr. Njord er navnet på en av de guddommene som i følge den gamle norrøne gudelæren ble opptatt av vanene til de egentlige guder eller æsers rekker, og her kjenner vi igjen beretningen om en vogn som blir trukket av kyr, en av de mest karakteristiske seremonier som i Norden ledsaget dyrkingen av Frøy, som var Njords sønn. Frøy, gotisk Fravi eller Frauja (dvs. "Herren") er et navn for den øverste Gud. Den øverste Gud blant alle germanerne var Vodan, ellert Odin på norrønt, og når han ble kalt "Herren" var det også naturlig at hans hustru ble kalt "Fruen". Denne frue, som på gotisk het Fraujo, og blant angelsakserne ble kalt Frig, var nettopp ingen anden enn den gudinnen som Tacitus omtaler som "Moder Jord".

Også i den norrøne gudelæren regnes Jord som Odins første hustru. Til det gotiske Fraujo svarer derimot på norrønt Frøya, til det angelsaksiske Frig vårt Frigg. Vi har her å gjøre med to kvinnelige guddommer i vår norrøne mytologi, nemlig Frigg, Odins hustru, og Frøya, Frøys søster, som begge peker tilbake på Nerthus. Frøy og Frøya var opprinnelig navn på Vodan og Jord eller Nerthus, rimeligvis lånt fra den gotiske kultus. Og når det etsteds i den norrøne mytologi blir fortalt at Njord var gift med sin søster, siktes det her tydelig nok til en mannlig og kvinnelig Nerthus, liksom man hadde en Frauja og Fraujo. Med andre ord, den mannlige Nerthus (Njord), og Frauja (Frøy) er bare forskjellige navn for en mannlig og en kvinnelig Nerthus (Jord).

Seremonien med vognen som blir trukket med kyr blir omtalt av Thietmar, biskop av Merseburg, som kan fortelle at de hedenske offerfestene, som fant sted ved sommersolverv, var ganske blodige saker. Han skriver om en slik fest på øya Selon at det ble ofret 99 hester, hunder, haner og mennesker. På Sjælland og i Uppsala ble disse offerfestene holdt kun hvert niende år. Disse festene ser ut til å ha vært særegne for Frauja- og Nerthus-dyrkingen.

I Tacitus sin skildring er det omtalt at gudinnen blir kjørt i en vogn. På teppet som ble funnet i Osebergskipet er det en skildring av et opptog med en vogn. Det finnes også en fortelling i den islandske Flateyjarbok hvor det blir fortalt om hvordan eventyreren Gunnar Helming berget livet ved å la seg kjøre rundt i Sverige i en vogn mens han later som han er guden Frøy i lag med en ung Frøya. Det hører med til historien at svearne ble særdeles glade da han gjorde Frøya gravid. Men det er kanskje først og fremst de danske Dejbjergvognene i Jylland som er vårt beste spor. Disse vognene var kostbare og svært tidkrevende å lage, og det faktum at de ble ofret ved å bli gravd ned i myrer forteller at de må ha hatt en stor rituell betydning.

Vevatnet en stille høstmorgen. Mystisk og hemmelighetsfullt ligger det der og lokker på fantasien. (Foto: Knut Rage)

Bortsett fra den nevnte prosesjonsveien i Uggdalsdalen, som blir omtalt i neste del, kjenner vi ikke til veier i Hordaland eller Vestlandet forøvrig hvor det kan ha vært benyttet slike seremonielle vogner. Vi må derimot tenke oss at gudinnen ble fraktet sjøveien, i en rikt utsmykket båt, og deretter kan det ha vært et rituelt opptog hvor gudinnen ble båret på en bærestol opp til det hellige vannet. Var det bare på Tysnes at det forekom slike opptog? Vi kjenner iallfall ikke til slike hellige steder andre plasser i Hordaland, hverken fra arkeologi, stedsnavn eller muntlige sagn. Det er et argument som har vært brukt for å understøtte teorien om Njardarlog som en hellig øy som utelukkende var viet til gudedyrking, og som var forbeholdt et presteskap og deres medhjelpere.


__________


I sitt omfattende og dyptpløyende verk "Fra trolldom til gudetro" av Just Bing (1886 - 1954), som tar utgangspunkt i nordiske helleristninger, gjør Bing seg noen tanker om Nerthus-myten og dyrkingen av jordgudinnen, som er vel verdt å ta med i denne sammenhengen.

Fra helleristningsfeltet Runohällen i Bohuslen, med avbildning av en ku som er overdimensjonert i forhold til båten under. Foto: Tulipasylvestris, Commons.

Bing viser til en hellleristning i Bohuslen i Sverige - "Runohällen", som han omtaler som "et merkelig tilsvar" til Tacitus sin skildring av gudinnen som blir fraktet rundt om i landet i en vogn trukket av kyr. I helleristningen finner vi kyr i en rent mytisk størrelse i forhold til skipene og menneskene som er avbildet, og ved siden av dem er det ristet noe man mener å tyde som en fiskeline med krok inn i berget. Det er altså selve menneskenes næring som er avbildet, både til lands og vanns - i form av fiske og de overdimensjonerte kuene. Det stemmer forsåvidt godt med den skildringen Tacitus gir av gudinnebildet i en vogn som blir trukket av kuer og deretter senket i vannet. I helleristningene på Runohällen finnes det hverken noen vogn eller gudinne. Men Bing skriver at det vi her har for oss, er den "beholder hvori Nerthus-kulten er opptatt, og det kaster en eiendommelig belysning over denne kult". Kuene og sjøen synes å være det opprinnelige; gudinnen og hennes vogn er siden kommet til som noe nytt. Hos Tacitus er det fraktingen av gudebildet med kuene som er den egentlige kultus, hvor Nerthus kommer i kontakt med folket.


I 1851 ble det funnet en merkelig gjenstand i Strettweg i Østerrike. Det er en fremstilling av en kultvogn i bronse fra ca. 600 f. Kr. Selv om noen forskere har pekt på en sterk innflytelse fra Østen, i det minste i utføringen av figurene, hevder Just Bing at vi her først og fremst ser en avbildning av modergudinnen, Nerthus. Avbildning fra 1887 av Friedrich Drexel (1885–1930). Commons.

Vaskingen av gudebildet i vannet etterpå blir en kultisk rensing der Nerthus sin guddommelighet fornyes. Men slik kan det ikke opprinnelig ha vært, fremholder Bing, den gangen da vognkulten og dens gudinne ble opptatt i den kretsen som Runohällens bilder fremstiller. Da synes det som meningen må ha vært at gudinnen og hennes vogn ved sitt nærvær skulle gi sin velsignelse til fedriften når kuene trakk vognen, og til fisket når gudinnens bilde ble vasket i vannet. Dette får sin betydning når man ser på den utviklingen som Nerthus siden gjennomgikk, da gudinnen ble til gud og endret navn til Njord. Om Njord leser vi i Eddadiktningen at han var guden som rådde for vindens gang og stiller både sjø og ild. Han er guden som rådde både på land og vann slik som kretsen av Runohällens bilder viser, skriver Bing.

Solverv og soldyrking

Solen skinner i skaret i Dallandsfjellet, 21. desember 2001. Oppdagelsen som Svein Ove Agdestein fikk dokumentert med dette bildet skulle etter hvert vekke interesse og anerkjennelse i fagmiljøet. (Foto: Svein Ove Agdestein.)

Sommeren 2006 gjorde artikkelforfatteren en rundreise på Shetland og Orknøyene i lag med andre historielagsfolk fra hele Hordaland. Formålet med turen var å følge i sporene til de norrøne menneskene (og mer moderne nordmennene) som hadde reist i vesterled før oss. Sentrale temaer var således vikinger, norrøn middelalder, den såkalte hjeltahandelen - dvs. den livlige handelsforbindelsen mellom Sunnhordland og Shetland fra 1500-årene og frem på begynnelsen av 1800-tallet - og selvsagt også shetlandsfarten under annen verdenskrig.

På reiseruten sto også fortidsminner fra førhistorisk tid - den eldgamle boplassen Jarlshof på Shetland, som har fått sitt navn etter en roman av sir Walter Scott, og på Orknøyene den minst like interessante steinalderboplassen Skara Brae, de imponerende steinstøttene på Brodgar og Stennes, og dessuten gravhaugen, eller rettere sagt gravkammeret, Maes Howe.

Guiden vår, en ung arkeolog fra England, skildret på forhånd Maes Howe som det meste interessante fortidsminnet i Europa - ja, mente han, det sto i verdensklasse på linje med pyramidene i Egypt. Det ble derfor en aldri så liten nedtur da vi fikk øye på noe som ikke var annet enn en gressgrodd haug i det flate, forblåste terrenget (det var jamrende kaldt og surt til en augustdag å være) med en liten, oppmurt inngang som de fleste med klaustrofobiske tendenser ville betakket seg for å krabbe inn i.

Men inn kom vi. Alt som het klaustrofobi vek tilbake for eventyrlyst. Etter ca. ti meter kunne vi rette ryggen og reise oss. Vi var kommet inn i et stort kammer som lett rommet 20-30 personer. Rommet var rundt, bygd opp av tusenvis av fint tilhogde steiner, med små kamre langs sidene. I tre tusen år hadde haugen ligget urørt, fortalte guiden, bortsett fra ved en anledning da vikinger hadde trengt ned gjennom taket og tilbrakt tid der. Vi kunne selv se runene de hadde skriblet alle steder, tydelige streker som var risset inn i steinene.

Kort sagt - det var en overveldende stund. Jeg kunne nesten tatt hele den lange turen bare for denne haugens skyld. Men så fortalte den entusiastiske arkeologen en enda merkeligere historie. Haugen er konstruert slik, sa han, at en gang i året, i selve midtvintertiden, skinner de siste strålene fra solen som synker bak den slake åsen i vest rett inn gjennom den ti meter lange inngangen og lyser opp bakveggen i kammeret. Hvorfor nettopp da, og hvorfor her? Vi kan gjøre oss mange tanker om det. Kanskje den døende midtvintersolen markerte livet som hadde dødd og blitt lagt her? Kanskje det hadde med en fruktbarhetsrite å gjøre? Eller kanskje tenkte man seg at de siste strålene bar med seg sjelene til de døde - eller vendte tilbake med dem? Ingen vet.

Maes Howe på Orknøyene – kan røysen på Todneset ha sett omtrent slik ut? Gjennom den lave inngangen skinner solen 10 meter inn i haugen og treffer bakveggen i gravkammeret hvert vintersolverv. Om solen skinner, da. (Foto: Knut Rage.)

Arkeologen fortalte videre. Men tankene mine hadde stoppet opp, jeg hørte ikke etter lenger. Jeg sto i dypet av denne sagnomsuste gravhaugen på vestkysten av Orknøyene og tenkte på en annet sted - Todneset på Tysnes. For var det ikke noe av det samme der også? En gang i året har det seg nemlig slik at dersom det er sol, kommer solen opp over Dallandsfjellet en kort stund og skinner over mot Todneset - men bare ett sted: rett på det underlige, lille anlegget som ble avdekket av arkeologer i 1915. Det hele varer bare noen få minutter idet solen dukker opp i Dallandsskaret etter å ha vært vekke omlag en halvtime, for så å forsvinne for dagen.

Det kan ikke skyldes et tilfelle. En gang i førhistorisk tid, da anlegget ble bygget og var i bruk, har solen etter alt å dømme hatt den samme betydningen på Tysnes som den hadde for de fjerne menneskene som en gang levde på Orknøyene, mer enn to tusen år før Kristus.

Året etter skrev jeg en lengre artikkel om Todneset, med utgangspunkt i Maes Howe, i årboken til Tysnes sogelag, sammen med Svein Ove Agdestein, daværende tekn. konservator ved Bergen Museum. Året etter ble artikkelen publisert på nettsiden til Arkeologi i nord, og ble raskt plukket opp av nettstedet "Arild Hauges Runer" i Danmark. Derfra begynte snøballen å rulle. Arkeologer og andre fagfolk ved universitetet i Bergen ble interessert, og solvervfenomenet som Svein Ove Agdestein hadde registrert for seg selv syv år tidligere ble akseptert og satt på kartet.

I 2013 ble Todneset undersøkt på ny, for første gangen på nær hundre år.


__________


La det være sagt med en eneste gang - jeg vil ikke uten videre koble anlegget på Todneset på gården Tysnes ved innseilingen til Våge, hvor den gamle prestegården lå i sin tid, sammen med Maes Howe på Orknøyene. Men forholdet til solen som en sentral kraft er åpenbart den samme, i en kultur som kan ha vært mer soldyrkende enn vi er klar over i dag. For det finnes mange slike steder - f.eks. en gravhaug på Newgrange i Irland, hvor vi finner en lignende konstruksjon som Maes Howe, med nøyaktig det samme fenomenet med solstråler som finner veien inn gjennom åpningen midtvinters.

Også anlegget på Todneset kan ha hatt sin parallell, nemlig et nærmest identisk anlegger - "a small temple" - som ble funnet ved Marwick Bay på Orknøyene, selv om undersøkelser tyder på at det kanskje ikke stemmer.   Anlegget på Todneset ble som nevnt gravd ut i 1915. Noen tekniske detaljer først:


Røysa ligger øverst på Todneset i dyrket mark, 25 m opp fra sjøen. Fra røysa skrår terrenget ned mot sjøen i sør-sørøst og et avvik i nord-nordvest. Fremfor røysa i vest finnes en flate som går over i knauser ved sjøen. Det er fritt utsyn over fjorden mot Våge i vest og mot Bjørnafjorden i nordvest. Røysa er 20 m i diameter og rundt 1.5 m høy. Den er helt tilgrodd med gress, men enkelte 20 - 40 cm store steiner eller blokker stikker frem i dagen her og der. I sentrum av røysa er det et stort søkk etter utgravninger (gjort av Eyvind de Lange i 1915 og Jacob Kvalvaag i 1965). I 1915 ble det funnet en hellekiste som målte 25 - 35 cm, 3 m fra nordre kant, uten dekkhelle. Kull og brent ben fantes på en helle et annet sted i røysa. Midt i røysa ligger i dag en 2.7 m x 2.7 m vid oppmuring bygd av 50 – 75 cm store heller i to skiftet. I det sørøstre hjørnet er en murt pall, 1.5 m (nord-sør) x 1.2 m (øst-vest), som er lagt opp av 60 cm store heller. Det firkantede rommet var fylt av stein, og på gulvet fantes svart jord med dyrebein, østersskjell og blåskjell. Røysa er tydelig og viser godt igjen i terrenget. Ved utgravningen i 1915 ble det funnet en kniv, klinknagler, jern, bryner, dyrebein og skjell. Haugen inneholdt ingen grav, skriver de Lange i 1918, men viste seg å dekke over ruinene av en liten bygning av stein og jord. Det indre målet på rommet var 2.10 x 2.10 m, og innvendig sto murene med en høyde på opptil 65 cm. I det sørøstre hjørnet av rommet var det murt en forhøyning.


Så langt de tekniske detaljene. Stedet ble relativt raskt tatt for å være et "horg" - dvs. et mindre gudshus, gjerne før de større hovene begynte å komme i bruk. Horgene var ofte viet til guden Njord. Dette er viktig å ha i mente. For oppfatningen av at anlegget var et horg henger for en stor del sammen med overbevisningen om at Tysnes, "det gamle Njardarlog", i tidlige tider var et sentrum for hordenes - harudenes - dyrking av gudene Njord og Tyr. Dette var en sentral tanke for de første forskerne, slik den var det for Johannes Heggland, som i 1964 skrev første bindet av kultursoga for Tysnes - det gamle Njardarlog.

Fra utgravningen av det førhistoriske anlegget på Todneset 1915. (Foto: Lokalhistorisk bildesamling i Tysnes)

Således tok man utgangspunkt i steinen som er reist midt i tuften. Man så på denne som et alter. I steinen finnes det kalkapat-årer, og Heggland nevner at det skulle tyde på at steinen er ført fra en av øyene ute i fjorden.

Det er denne steinen som var det fysiske beviset for at man her kunne ha for seg et hellig sted, et horg. Og ser vi litt på sammenhengen, mener Heggland, vil vi finne at Njord (sammen med Tyr?) stundom ble dyrket ved hellige, hvite steiner.

Johannes Heggland skriver:


"Desse heilage steinane gjeld offerstaden og offeraltaret. Somme stader har dei endå funne restar av ein bortrotna trestokk i desse altarmurane. Etter danske funn skulle det tyda på at altra har hatt sine gudebilete utskorne i tre. Men tre var eit slag som minst stod seg mot tida, difor har det ikkje kome fram slike funn hos oss," skriv Heggland vidare. "Likesom gudebileta vart reiste under open himmel vart altarsteinane det same. I jarnalderen fram til kristen tid er det likt til at desse steinheilagdomane har hatt ymse former. Det kunne vera ein einskild stor stein der dei trudde guddomen budde, eller ein stor offerstein i ein krins av andre steinar, eller eit mura steinaltar. Det er truleg dei to sistnemnde slag som i gammalnorsk går under namnet horgr, eit ord som i nynorsk og i nysvensk folkemål tyder ein bergskolt eller ein steinhaug. I so fall er det rimeleg å tru at heilagdomen på Todneset har vore ein offerstad, vigd til Njord eller Tyr - eller båe."


En mer presis definisjon av hva et horg er kan kanskje være på sin pass. Et horg er ganske enkelt en mindre utgave av et hov. Horget hørte gården til, det var til "privat bruk", mens hovet tjente hele lokalsamfunnet. I de aller tidligste tider kan horget bare ha vært en stor stein, et alter e.l. under åpen himmel. Det var gjerne de eldre kvinnene på gården som sto for utføringene av ritene, blir det hevdet - men det er slikt man tror og vet lite om.

Her ser man tydelig "alteret" som ble avdekket under utgravningen. (Foto: Lokalhistorisk bildesamling i Tysnes)

Det store prosjektet for Heggland og de forskerne han har støttet seg til, i første rekke Magnus Olsen som i all sin virksomhet la vekt på den mytologiske og religiøse opprinnelsen til mange av stedsnavnene i Norge, var å godtgjøre at Tysnes i sin tid hadde vært et sentralt sted for hedensk gudedyrking. Synet på Tysnes som en fast etablert "gudeøy", et hellig område, guden Njords eget område, Njords lovområde, har således fra Magnus Olsens tid nærmest blitt spikret fast som en ugjendriveleg sannhet.

Men hvor har man egentlig dette fra? Ikke fra arkeologien. Ikke fra historikerne. Vi må faktisk tilbake til den nasjonalromantiske historikeren P.A. Munch, som døde i 1863.

Er historieoppfatningen vår rett og slett således basert på en nasjonalromantisk mytedannelse? En av dem som mente det er språkforskeren Eivind Vågslid, som vil bli omtalt senere. Njardarlog, skriver Vågslid, har ingenting med guden Njord sitt lovområde å gjøre, men betyr ganske enkelt (som nevnt) "trangt farvann". Slik tar han for seg alle de "hellige" stedsnavnene på Tysnes og avmytologiserer dem. Vågslids arbeid er intet mindre enn en total omdefinering av den nasjonalromantiske mytedannelsen som etter hans oppfatning har funnet sted gjennom stedsnavnforskningen. Hos Vågslid har det ikke med guder å gjøre, men med naturlige forhold i naturen. Etter Vågslids syn har det altså ikke vært noe spesielt mer hellig på Tysnes enn andre steder. I så fall sparker det vekk fundamentet under påstanden om at "horget" på Todneset er et bevis for "Njardarlog som et samlingssted gjennom tidene".

Det er i lys av denne diskusjonen vi må se på anlegget på Todneset. Å kalle stedet for et horg var et ledd i det store prosjektet som man kan kalle "Tysnes, gudenes øy"-selvbildet - et prosjekt som omfatter en rekke "hellige" steder over hele øya (Vevatnet, Helgasteinen osv.) og hvor "horget" på Todneset inngår som en del av en større kulturell-religiøs helhet.

Det kan være at det er rett å se slik på anlegget. Men det kan også hende at det er på høy tid at vi slutter å kalle det et horg. Som arkeologen vår på Orknøyene sa: "Mennesket har en enorm trang til forklaringer. Og når man står hvor uten forklaringer, er det lett å ty til teorier om riter og gudedyrking osv. Kanskje sannheten var atskillig mer prosaisk."


__________


Jeg har sett nærmere på forskningen og den faglige diskusjonen rundt anlegget. Det er en diskusjon som strekker seg over nesten hele 1900-tallet, fra de første konklusjonene ca. 1916, via 1930-tallet og 1960-tallet - og som ennå ikke er fullført. Etter ferden til Orknøyene og Shetland gikk en enkel sannhet opp for meg. Vi må ikke se på Norges historie som isolert til Norge. I førhistorisk tid - som nå - går kulturelle og religiøse impulser på tvers av landets grenser. At det således kanskje kunne finnes en tydelig likhet mellom anlegget på Todneset og et anlegg på Orknøyene er dermed ikke det minste forbausende.

Haugen ble altså gravd ut i 1915 under ledelse av Eivind de Lange. Han blir regnet som en solid forsker, selv om han, som konservator Per Fett senere skrev, "arbeidet under andre krav enn vi". I Bergen opererte han riktignok som amatør, opplyser Fett videre; ikke desto mindre ble han senere direktør for Stavanger Museum.

Utgravningen var relativt omfattende. de Lange åpnet haugen med en sjakt i østvest, og gravde til bunns overveiende mellom murene og rundt "alteret". Den sørlige murfasaden er i følge rapporten hans blitt borte ved et feilgrep under utgravningen, men det skal altså ha eksistert en slik. Murfasadene er fortsatt tydelig bene og rettvinklede, om vi tar hensyn til den utsigingen man må regne med. Utenfor muren på vestsiden fant han urørt haugfyll, dvs. stein og matjord - for det meste skifrig stein uten noen synlig orden, og lys, gulig forvitringsgrus. Noen ytterfasade av muren kan man trygt se vekk fra her. Hele konstruksjonen ved vestmuren gir det inntrykket at muren må ha vært lagt opp samtidig med haugfyllen som støtte for denne inn mot det lille "kammeret".

I rapporten fra ettergravingen i 1965 skriver Jakob Kvalvaag at han ikke lykkes i å finne det svarte kulturgrunnlaget som de Lange omtaler.

Det ble relativt tidlig slått fast at man måtte ha med et horg å gjøre. Riktignok later det til at de Lange selv unngikk å benytte dette begrepet, selv om den danske museuminspektør Olaf Olsen i et brev til Per Fett fra 1965 skriver om "Langes hørg" og "den Langeske-Sheteligske hørg-teori". Allerede i Bergen Museums "Beretning 1915-1916" blir det slått fast at "cand. Eyvind de Lange har fortsat sin antikvarisk-topografiske undersøkelse av Tysnesøen i Søndhordland og har derunder utgravet en haug ved Tysnes kirke, hvor det fremkom meget eiendommelige fund som tyder paa en hedensk offerplass". Horg-begrepet har således fulgt anlegget fra første stund.

Det var som nevnt de Lange og professor Haakon Shetelig som støttet opp under horg-teorien. En av de ivrigste talsmennene for dette var Magnus Olsen. Han var riktignok hverken arkeolog eller historiker, men filolog. Han var professor i gammelnorsk og islandsk språk og litteratur ved Universitetet i Oslo 1908-48. Olsen arbeidet særlig med runer, stedsnavn og religionshistorie. For mange var han en ledende autoritet. Som tidligere nevnt ble stedsnavn over hele landet fra P.A. Munchs tid satt inn i en nasjonalromantisk sammenheng. Dette var en oppfatning som ble tatt opp av stedsnavngranskerne etter ham, ikke minst av Magnus Olsen som har blitt stående som et sannhetsvitne på området. Olsen hevdet at det fantes minst seks hundre steder i landet som hadde fått navn etter de gamle gudene. Den radikale språkforskeren Eivind Vågslid er ikke nådig i omtalen av denne tankegangen, av "den vranglæra, den ovtru og den skynløysa som i stor mun har rått i norderlendsk stedsnavngranskning, den vranglæra som ble grunnlagt av P.A. Munch, den ovtru som serleg ble nørt med det ville og røyndlause tankespinnet til Magnus Olsen."

For Tysnes sin del har Magnus Olsen sine stedsnavntolkninger hatt stor betydning. Man kan - om enn satt på spissen - gjerne si det slik at hele det omfattende prosjektet "gudeøya Tysnes" er tuftet på arbeidet hans. Ingen i hans samtid ville finne på å sette spørsmåltegn ved konklusjonene Olsen kom med. Også spørsmålet om anlegget på Todneset kunne være et horg eller ikke ble tuftet på Olsens konklusjoner. I 1935 skriver således professor Shetelig i et brev til en britisk amatørarkeolog, Joseph Storer Clouston (1870 - 1944): "Magnus Olsen has interpreted this building as a "horg", a small temple that was erected for private worship." Arkeologen Haakon Shetelig ble i 1901 konservator ved Bergens Museum, professor fra 1915 . Det virker noe underlig at en kapasitet som professor Shetelig viser til Magnus Olsen i dette spørsmålet og unnlater å ha noe mening selv.

Forfatteren og amatørarkeologen Joseph Storer Cloustons skisse fra utgravningen ved Marwick Bay på Orknøyene midt på 30-tallet, som ble sett på som en mulig parallell til lokaliteten på Todneset. (Vedlagt brev fra Shetelig.)

Et fysisk bevis som kan tale for horg-teorien er selvsagt steinen som er reist midt i tuften. Argumentasjonen for dette er nevnt over. Også Shetelig nevner dette i brevet til Clouston: "The interior was a square space 2 x 3 m with a raised stone alter in the corner, on the eastern wall."

Utgravningen vekket en viss oppsikt og ble et yndet turmål for gjestene ved det den gangen fasjonable Godøysund turisthotell. Et fotografi av anlegget ble også publisert i "Det Norske Folks Liv og Historie Gjennem Tidene" i 1930 . Noen år senere kom det en viss bevegelse i spørsmålet da Magnus Olsen fikk et lengre brev høsten 1935 fra den før nevnte Storer Clouston, som fortalte at han den samme sommeren hadde gjort noen utgravninger ved et gammelt kirkested, en norrøn "rundkirke", i området ved Marwick Bay på Orknøyene. Under kirken fant han et eldre anlegg som han omtaler som "a temple". Han la ved en skisse av anlegget og skriver at han skulle ønske at de hadde hatt med seg en ekspert på norrøn kultur, noe som vel forklarer hvorfor han skrev til Olsen. Joseph Storer Clouston var egentlig romanforfatter med en stor produksjon bak seg, i tillegg til filmmanus som han skrev for Hollywood. Han var med på å stifte Orkney Antiquarian Society. Den dag i dag blir han regnet som en betydelig amatørarkeolog som kunne sine ting, så det er ingen grunn til å neglisjere observasjonene hans.

Skrivet ble oversendt Shetelig, som ut fra brevet til Clouston mener å slå fast at utgravningene tyder på at de har kommet over flere tidsperioder - og at han ser en klar parallell mellom anlegget i Marwick Bay og "a small building erected of dry stones which was excavated at Tysnes south of Bergen".

Clouster stiller seg nokså skeptisk til dette i et svarbrev kort tid etter (des. 1935). Han viser til at det i førhistorisk tid ikke har vært tradisjon for hov på Orknøyene, men at det selvsagt kan være teoretisk mulig at de første (norrøne) innvandrerne på Orknøyene tok horg-kulturen med seg. Men siden det var bygd en kirke oppå anlegget, så kanskje det likevel var på "hellig grunn"?

Dermed renner prosjektet ut i sanden. At det finnes likhet mellom anlegget på Todneset og anlegget ved Marwick Bay kan diskuteres, i alle fall om en skal kalle det et horg. I svaret fra Shetelig blir det lagt stor vekt på at det også på Todneset er "hellig grunn". Nok en gang blir det vist til språkforskningen, til Magnus Olsens tolkning av stedsnavn som norrøne gudenavn eller hellige steder. Shetelig peker således på at navnet på lokaliteten hvor man finner anlegget - Todneset - skal bety det samme som navnet på guden Ty, og at hele øya, "det gamle Njardarlog", var viet til Njord osv. Han viser således til alle de andre hellige stedene på øya: Hovland (altså et sted hvor man mener det har stått et hov), Godøy ("gudeøya"), Vevatnet (ve = hellig) osv. Et annet poeng er at det fra middelalderen og frem til 1905 sto en kirke på Tysneset, like i nærheten av det antatte horget.

Andre nevner også at det kan ha vært et hov i nærheten, trolig der det ble reist en (stav)kirke i middelalderen (kirketuftene er synlige den dag i dag). Det ser ellers ut som vi ikke skal legge for mye i dette sporet, men snarere se på det som et sidespor, eller i verste fall en avsporing.

En undersøkelse høsten 2006 viser nemlig at det ikke finnes registrert noe som helst om dette "tempelet" noensteds. Jeg har gått gjennom alt som finnes av tilgjengelige databaser, og ved hjelp av en særdeles imøtekommende bibliotekar på The Orkney Library & Archives i Kirkwall er arkivene der trålte. Det finnes noen dokumenter som omhandler Storer Cloustons utgravning, men de forteller ikke annet enn om ruinene av en kirke, "a chapel", av ukjent opprinnelse. Stedet har vært undersøkt gjentatte ganger, i 1946, 1962, 1967 og senest i 1985. Det ser ut for at det kan være snakk om en struktur fra keltisk og norrøn tidsepoke, men neppe noe som bringer tankene over til anlegget på Todneset. Det trenger ikke bety at det ikke kan ha vært et "tempel" der, som Storer Clouston antydet i brevet til Magnus Olsen i 1935, men det ble i alle fall ikke offisielt registrert og finnes etter alt å dømme ikke i dokumentene i dag.

Dermed stilnet diskusjonen av frem til 1964. Da skrev den danske museuminspektør Olaf Olsen til sin gode kjenning førstekonservator Per Fett ved Bergen Museum og bad om nærmere opplysninger om "en formodet hørg i Tysnes" til en avhandling om hedenske kultplasser i vikingtiden som han arbeidet med på denne tiden. I svarbrevet fra Fett går det tydelig frem at han er mer enn skeptisk til horg-teorien:


"Men en kultplass må det da være, hva ellers? Men kaller en det for horg, sier en vel mer enn en kan stå ved. Jeg bare minner om det du vet at ordet etymologisk skal bety steinrøys (sml. "hele hurven" = "hele haugen" = alle sammen), men Voluspå taler om at gudene tømret horg og hov. Men så kom altså denne kultplassen på Tysnes frem i en røys."


Også Olsen er skeptisk. Ja, han spekulerer faktisk på om ikke hele greiene rett og slett kan vise seg å være fundamentet for sogneprest Christies berømmelige vindmølle som ble reist omtrent på det samme stedet på 1700-tallet (og her var han ikke så langt unna sannheten, som undersøkelsene i 2013 skulle vise). Men det er det ikke, forsikrer Fett ham om. Kan man da tenke seg den tanken, spør Olsen videre, at tomten er fra et anlegg for likbrenning eller lignende? For, sier han: "Vanskeligheden er dels, at jeg ikke kender planen, dels at jeg ikke riktig kender noget at sammenligne fundet med."

Hvorfor er en så sikker på at det dreier seg om et hus? spør han videre. "Hoppede man ned i det fra oven, når man skulle ofre til de gamle guder - eller hvordan!?" Olsen framholder at gulvplassen er minimal. Hvorfor ikke heller et gravkammer? konkluderer han med.

Et problem er at et gravkammer, eller en grav, av denne størrelsen er ukjent på disse kanter. På den annen side peker Fett på at lokaliseringen på toppen av en knaus er et typisk sted for en gravrøys. Derimot "underlig" for en kultplass. "Men så har vi bare subjektivt skjønn å holde oss til når vi skal dømme om spiser kultsted er underlig eller ikke."

Her stoppet diskusjonen. Ettergravingen i 1965 førte ikke til noe nytt resultat. Olsen konkluderer med at det dreier seg om et kammer:


"Må jeg sige dig ret så hjertelig tak for dit brev af 19.d's. med Jakob Kvalvaags indberetning om eftergravningen på de Langes "hørg" i Tysnes. Jeg har naturligvis læst den med overordentlig stor interesse. Især var det vigtigt for mig at erfare, at hele konstruktionen ved vest-muren gav det indtryk, at muren måtte være lagt op samtidig med højfylden som støtte for denne ind mot det lille "kamre". Dette forhold - som jo kunne anes på et af de Langes fotografier - gør det klart, at "kammeret" virkelig er spiser kammer og ikke har en fortid som selvstændigt hus, og hermed skulle den de Langeske-Sheteligske hørg-teori være langet spiser afgørende stød. Lige i øjet, som det hedder på københavnsk gadesprog."


Finner vi likevel hjelp i språkforskningen, dvs. stedsnavngranskningen? Noen har framholdt at Todneset, hvor anlegget ligger, kommer av norrønt "tjod", dvs. folk, eller rettere et samlingssted (for folk). En vel så rimelig forklaring er den som O. Rygh framholder, nemlig at hvis vi sammenligner Tod med Tot- (som f.eks. i Totland) så står et navn som Totland for "Tor sitt land" - det kan være et mannsnavn eller guden Tor.

Eivind Vågslid har en annen tolkning. Han skriver (i "Norderlendske fyrenamn") at ordet "toddi" på gno. tyder "et lite stykke".

Dermed kan vi trekke den konklusjonen at vi tilsynelatende ingenting vet om opprinnelsen til navnet Todneset. For egen del kan jeg tilføye at det virker noe anakronistisk å legge norrøne tolkninger til grunn dersom formålet er å vite hva som pågikk her i eldre jernalder eller enda lengre tilbake.

Todneset, som det blir sagt peker tilbake til guden Tyr, er et annet spor. Men det er særdeles usikre moment. For det første er anlegget fra lenge før norrøn tid, og for det andre peker språkforskeren Eivind Vågslid på at gudenavnet Ty aldri har vært benyttet i stedsnavn. Dermed er man like langt på dette feltet.

Et annet interessant moment er at det finnes flere steder på Færøyene som heter Todnes, og det går også tilbake i England (Devon) hvor man finner både "Totnes" og "Totland" som opplagte far fra norrøn tid. På Færøyene er det tre steder som heter Todnes. Her har stedsnavneforskerne tolket leddet "tod" som "torv", altså Torvneset. Selv om det er mulig at bosetningen på Færøyene kan gå lengre tilbake, er det ikke gjort funn her før vikingtid. Det betyr at navnet Todnes opplagt er norrønt, og at det kan ha vært et relativt vanlig stedsnavn i den norrøne kulturen.

Ingen av disse stedene, hverken på Færøyene eller i England, er det så langt jeg vet gjort fortidsfunn av den typen som vi snakker om her, poenget er snarere at disse stedene bevitner at de alle har vært del av en felles kultur - det norrøne kulturområdet. Dermed kan vi kanskje holde en knapp på at ordet tod-/tot- står for toddi, en teig, et lite landstykke?

Bautasteinen på Todneset, slik den står i dag. (Foto: Knut Rage)

]Hva med bautasteinen som står rett i nærheten? Neumann (1826) og Kraft (1830) sier at steinen var seks alen lang, dvs. ca. tre meter. Breton (1835) vet å fortelle at lengden var "nine feet", og at steinen sto midt i en stor steinring. Dette med steinringen er en interessant opplysing. På Jylland i Danmark finnes det en steinring som er tolket som at den har markeringer for sikte til soloppgang ved jamndøger og vintersolverv.

Senere havnet steinen nede i fjæra nedenfor den gamle prestegården på Tysnes. Det var først i 1991 at steinen ble hentet opp fra sjøen og plassert hvor den står i dag (av tekn. konservator Svein Ove Agdestein ved Bergen Museum). Bautasteinen blir regnet til jernalderen og er således av nyere dato enn anlegget. Eller kan hele stedet, med steinanlegget og bautasteinen, ha vært en kultplass gjennom lange tider, eller i det minste en gravplass - og at dette speiler seg av i navnet Todneset - samlingsstedet? Spørsmålene er atskillig flere enn det finnes svar.


2013: Nye tanker


I mai 2013 ble det gjort en ca. to uker lang arkeologisk undersøkelse av området. Totalt ble det undersøkt et område på 420 kvadratmeter. Det ble registrert fem anlegg og to lokaliteter med forhistorisk dyrking, alle disse ble undersøkt. Med på undersøkelsen var fagfolk fra forskjellige fagdisipliner.

Tanken var at Tysnesøya sin store konsentrasjon av sakrale stedsnavn kombinert med solsnufenomenet på Todneset kunne fungere som en unik ramme rundt lokaliteten. Undersøkelsen er sammenfattet i en rapport som ble publisert 2015 .

Et av målene for undersøkelsen var å se om Todnesrøysa kunne være omgitt av et kokegropfelt som gjerne var knyttet til kultisk praksis. Det fant man ikke, og det kan tyde på at fraværet av denne type aktivitet ikke har vært avgjørende for plasseringen av selve kultstedet.

Undersøkelsen viste at Todneset har vært ren utmark og strandsone, som i yngre jernalder og middelalderen etter hvert ble tatt i bruk som en del av innmarksonen. De påviste kultursporene bevitner en mer eller mindre kontinuerlig bosetning og bruk av området fra romertid til yngre jernalder, med innslag av enkelte hendelser i yngre bronsealder og førromersk jernalder.

Trolig har røysa vært utsatt for plyndring i førhistorisk tid. Plyndringsgropa har blitt stående åpen, for så å bli gjenbrukt som fundament for røykstue eller jordkjeller, blir det konkludert med i rapporten. Under fjerning av muren og gulvhellene ble det således funnen brent korn. Det minner om fundamentet for et eldhus. Et eldhus fra sent på 1600-tallet med lignende dimensjoner og oppmuring kan sees på nabogarden Ve.

Rapporten konkluderer med at det hyppig refererte horget på Tysnes ikke uten videre lenger kan sees på som knyttet til kultisk aktivitet i anledning navngitte guder og solsnufenomen. Det heter at funnet "har blitt referert til innen arkeologisk, religionshistorisk og filologisk forskning i nesten 100 år. Reundersøkelser av denne art synliggjør problematikken omkring forskningens sirkelargumentasjon basert på eldre funn fremkommet med annen metodikk enn det man har til rådighet i dag."

Tyrs nes

Vintersolverv 22. desember ble i eldre tid markert ved at solens stråler opplyste visse steder, gjerne gravhauger, hvor man kan observere at solen skinner direkte (og ingen andre steder) 5-10 min. midt på dagen, eller når solen går ned. Selve stjerneeksempelet er trolig haugen Maeshowe på Orknøyene. Her skinner solen inn en ca. 10 meter lang gang og treffer bakveggen i gravkammeret ved vintersolverv, i dag godt dokumentert via et webkamera som er montert inne i haugen, hvor man kan følge fenomenet online.

Maeshowe ble påbegynt ca. 3000 f.Kr. og fikk sin nåværende form ca. 1500 f. Kr. Vi snakker i så fall om en solkult som strekker seg flere tusen år tilbake i tid, dersom det er slik at lokaliteten ble valgt pga. solvervfenomenet. Også andre steder på de nåværende britiske øyer og i landene rundt Nordsjøbassenget kan man observere slike solvervlokaliteter.

I Danmark er det registrert fem lokaliteter som på forskjellig vis har hatt betydning som astronomiske siktepunkt. I Norge kjenner vi kun tre slike steder - Todneset på Tysnes, Karnilshaugen på gården Hauge i Gloppen i Sogn og Fjordane, og "Stjernesteinen" i Hadsel, Nordland, som er såpass spesiell og utypisk at vi holder den utenfor i denne sammenhengen. Det betyr selvsagt ikke at det ikke kan finnes (langt) flere slike steder, men det er kun disse få lokalitetene som er behørig dokumentert og skildret.

Karnilshaugen er trolig den største haugen på Vestlandet som er bygget av mennesker. Den er hele 50 meter i tverrmål og 7 meter høy. Haugen ruver godt i terrenget hvor den ligger med utsyn over hele Gloppefjorden.

Karnilshaugen er ikke utgravd, men arkeologer har gjort elektroniske målinger for å finne ut om haugen skjuler noe. Man mener å ha konstatert et mulig innhold i haugkonstruksjonen.

Ved hjelp av observasjoner gjort av lokale folk er det sannsynliggjort at Karnilshaugen er et astronomisk merke. Solen skinner på haugen gjennom Fitjeskaret i sør, på den andre siden av Gloppefjorden, ved vintersolverv når den øvrige bygda er uten sol, og den er det siste punktet som har sol om kvelden midtvinters. Dvs. skråningen nedenfor haugen ligger i skygge, mens rett ovenfor, fra foten av haugen, ligger den mektige haugen i solskinnet omlag 8-10 minutter på slutten av dagen. Ved sommersolverv skjer det samme. Haugen er da det siste punktet solen slipper, ca. kl. 21.34. Da kan man stå øverst på haugen badet i sol, mens alt rundt ligger i skygge.

Karnilshaugen har også navnet "Tinghaugen". Det sier jo sitt om hvilken funksjon haugen kan ha hatt i eldre tid. Men egentlig vet vi lite. Én ting er sikkert - haugen har vært knyttet til solverv både vinter og sommer og må ha hatt en viktig betydning. Det er regnet ut at det har vært benyttet 17 500 dagsverk på å bygge haugen, dvs. at det f.eks. har vært ca. 90 mann om å reise haugen i løpet av ett år. En georadarundersøkelse viser som sagt at det kan være en konstruksjon sentralt i haugen. Iflg. nettstedet kulturminnesok.no er anlegget datert til yngre jarnalder, dvs. senere enn romertid. I området rundt Karnilshaugen ligger det en rekke andre større og mindre gravhauger.

Også Todneset på Tysnes har som omtalt tidligere denne funksjonen ved både vinter- og sommersolverv. Begge steder - på Todneset og ved Karnilshaugen - er det observert et tydelig solfenomen ved vintersolverv 22. desember og ved sommersolverv ca. 22. juni, om enn til noe ulike tidspunkt, men dette har med geografien å gjøre – i prinsippet snakker vi om nøyaktig sammenfallende observasjoner – ca. 10 minutt ved vintersolverv, og når solen blir vekke jonsokkvelden. Men ved første øyekast er det likevel lettere å få øye på forskjeller enn likheter. Mens Karnilshaugen fremstår som stor i omfang og tilsynelatende urørt, er det uråd å si noen sikkert om røysa på Todneset, som har vært kraftig omrotet ned gjennom tidene, bortsett fra at også denne lokaliteten ligger i en slak haug. Det er heller ikke råd å sette noen nøyaktig tidfesting for noen av stedene.

I nærheten av røysa på Todneset er det som nevnt reist en bautastein (flyttet dit fra fjæra på 1990-tallet, og dermed en usikker nøyaktig plassering) som trolig må sees i sammenheng med bautasteinene tvers over vågen, samt samlingen med bautasteiner på Onarheim, på den andre side av øya. Disse siste er datert til romertid, og det kan rime ganske godt med tidfesting for en periode da markering av vintersolverv kan ha vært aktuell.

Det lokale stedsnavnet Todneset har som sagt vist seg vanskelig å tolke eller tidfeste. Derimot er navnet Tysnes - Tyrs nes - særdeles interessant i denne sammenhengen. Tysnesnavnet omfatter hele neset (eller halvøya) som Todneset er en del av. I Gloppen finner vi akkurat det samme – her finner vi også Ty-navnet - gården Tystad som ligger kloss ved den lille fjordarmen som går inn i landet i skillet mellom Nordfjord og Innvikfjorden. Fra selve Tystad til Karnilshaugen, som ligger noe opp fra fjorden, på gården Indre Hauge, er det 4.8 km. På Tystad ble det i sin tid (Fett: Gloppen prestegjeld i serien Førhistoriske minner i Fjordane, utg. UiB 1960) registrert en gravhaug, og like ved haugen ble det før krigen reist opp igjen en veltet bautastein, 3.25 m høy, 45-55 cm bred og 20-30 cm, ikke ulike bautasteinen som finnes på Todneset i Sunnhordland. Enda et likhetstrekk!

Er det et rent tilfelle at Ty-navnet går igjen i nærheten av begge de to kjente solvervlokalitetene i Norge? Eller er det slik at det er grunn til å knytte begge disse stedene til guden Tyr, og kanskje ikke bare disse stedene, men solvervkulten i det hele tatt? Og har det vært slik i Gloppen at Tyr-navnet har vært gjeldende for et noe større område enn kun som et lokalt stedsnavn, slik vi ser det på Tysnes? Begge steder finner vi altså Ty-navnet, et minne om den norrøne (germanske) krigsguden, men også guden for ære, rettferdighet og tingrett.

På et tidspunkt, i skifte fra harudenes germanske kultur til den norrøne kulturen, endret altså gudinnen Nerthus kjønn og ble til den mannlige guden Njord. Iallfall var det slik at dyrkingen av Nerthus opphørte, kanskje på 700-tallet, kanskje før, kanskje litt senere.

Noen steder på Tysnes blir det sagt at det skal finnes fallossteiner, såkalte "pikksteiner". Slike hellige hvite steiner, formet som en erigert penis, finner en mange steder i landet, som regel relativt små. Det interessante i vår sammenheng er at fallossteiner peker mot dyrking av fruktbarhetsguden Njord. Således skal det være fallossteiner både på Håheim og på Reiso, like ved Lundo. Disse er såvidt jeg vet ikke bekreftet av arkeologer, og er ikke nevnt hverken hos Per Fett eller i nyere materiale.

Tyr, eller Ty, er den guden som har gitt navn til dagens Tysnes. Et sted heter det seg at han var sønn av Odin, men i Hymeskvadet sies det at det var jotnen Hyme som var faren. Og jommen er det ikke dem som påstår at han er tvillingbroren til tordenguden Tor også. Langt tilbake i tiden het Tyr opprinnelig TiWaR og hadde sin egen rune – runestaven for T, i dag et mye brukt symbol blant nynazister.


__________


Selve Tysnes er den halvøya som ligger på motsatt side av innseilingen til Våge. I dag ligger husene til den gamle prestegården fra 1800-tallet der fortsatt, men kirken som sto der ble flyttet over til Gjerstad i 1906. Hvor lenge det har stått kirker på Tysnes vet man ikke sikkert, men man tenker seg at det kan ha stått en trekirke (stavkirke) på neset så tidlig som på 1100-tallet. Fra reformasjonen ga prestegården navn til hele øya, som dermed gikk over fra det gamle navnet Njardarlog til å bli hetende Tysnes, som er navnet på øya i dag. I nyere tid har lokalhistorikere (deriblant undertegnede) brukt det konstruerte navnet "Tysneset" om selve neset hvor man finner Todneset og det gamle kirkestedet, for å skille nettopp dette området ut fra det øvrige Tysnes. Men lenge før kristendommen kom til våre kyster må dette stedet ha vært et sakralt sted, kanskje har det stått et hov eller en horg her, eller stedet har vært en plass hvor man har samlet seg for å gjennomføre rituelle handlinger, som ved solverv.

En annen interessant ting er som nevnt over at Tyr-navnet er knyttet til Todneset. Det går også igjen ved Gloppen i Sogn og  Fjordane, det andre stedet i landet hvor det er registrert et solvervfenomen, her er det en plass som er kalt Tystad like i nærheten. To sakrale steder, to Tyr-navn - det er neppe noe tilfelle. Men så står spørsmålene brått i kø. Ble Tyr-navnet knyttet til Nerthus-dyrkingen? Tyr var en germansk gud også, så det er slett ikke utrolig at Tyr var en del av mytologien på Tysnes før norrøn tid, samtidig med Nerthus. Man ser at Tyr ofte opptrer i par med Nerthus. P.A. Munch bemerker at det gikk tilbake med Tyr-dyrkingen mot slutten av vikingtiden, dvs. at det først og fremst var i "germansk tid" at Tyr hadde sin storhetstid som krigsguden - ja, som selve guden

Men nok en gang - spørsmål, spørsmål.


__________


Nerthus, som var en kvinnelig guddom i germansk tid og tok en maskulin form i norrøn tid og ble til havguden Njord, sammen med den germanske krigsguden Tyr, er de meste sentrale gudene som er knyttet til Tysnes, men er likevel ikke de eneste.

Navnet Onarheim synes å peke mot guden On.

Språkforskeren Magnus Olsen fremholder at On kan ha vært et eldgammelt navn for hele Tysnes, før øya fikk navnet Njardarlog. Kanskje On kan ha sammenheng med Odin, eller kanskje heller den norrøne guden Onarr, som etter den norrøne gudelæra var morfar til Tor.

Dyrkingen av guden Tyr (eller Ty) kom med harudene. Magnus Olsen hevder at Tyr sin helligdom på nordsiden av øya (Tysneset) kan ha vært "et kultus-midtpunkt for et større landskap, mulig for hele Hordafylket." Navnet Tyr, med roten "diew", kan bety "den lysende", himmelguden. Leddet -tyr går tilbake i mange gudenavn, som f.eks. Gautatyr for Odin, gøtene sin gud. Det er klart at når en gud bare heter guden, må det være en mektig gud, som Johannes Heggland skriver i Tysnes-soga.

Andre steder som forteller om gudedyrking i gammel tid er Helgasteinen, Godøy, Myklestad (Miklastofa, samlingssted for religiøs kultus), To (kan bety "tvettet", dvs. at en skylte gudebildene rene), Helland (godt mulig av gno. heilagr), Hovland, Onarheim og Elsåker. Sistnevnte stedsnavn kan ha opprinnelse i norrønt elgr, som betyr vern eller helligdom.

Var Njardarlog en hellig øy hvor det ikke bodde folk, annet enn et innviet presteskap? Og var øya således et religiøst sentrum for store områder rundt, kanskje for hele det nåværende Hordaland, ja, mer enn det? Tanken høres umiddelbart ganske usannsynlig ut, men det er faktisk kloke hoder som har tenkt tanken til endes.

Som Johannes Heggland uttrykker det, så er det "ein morgondis som møter oss når me vil freista ta oss fram i den grålysninga som kviler over Hordastrendene si soga i bronsealder og eldre jarnalder. Som ljos i denne disen lyser difor ymse namnegrupper. Dei er med og rettleier eit stykke på veg, dei fortel oss noko av det me gjerne vil vita og skapar spaning kring spørsmålet om folkeliv og gudsdyrking."

Og da er det først og fremst de stedsnavnene som har en tilknytning til horda-navnet og Njardarlog som er av interesse.

Her er det notabene viktig å være klar over at grensene for det gamle Hordafylket ikke er de samme som for dagens Hordaland. Området har trolig vært mindre. Også flere av dagens stedsnavn har hatt andre former. Et eksempel på det er Korsfjorden, som i eldre tider hadde navnet Hardsjøen, i følge en kilde fra 1394. Ellers har vi minne fra denne tiden i navn som Hordnes, Hordvik o.l. På øya Njardarlog er det altså en sterk konsentrasjon av stedsnavn som er knyttet til guder eller gudsdyrking: Ve, Tysnes, Godøy, Lunde, Vevatn, Hovland, Onarheim og kanskje også Helland (Helgaland). Alle disse navnene, eller iallfall de fleste, har direkte sammenheng med dyrkingen av den sentrale guden Njord, eller med med gudinnen Nerthus. Kanskje sammen med guden Tyr eller jamnsides med ham. Det er klart at dette ikke er noe som har skjedd på en ren slump.

Like interessant er det å merke seg at av de over ett hundre gårdsnavnene på Tysnes er det ikke et eneste som kan knyttes til guden Njord. Hvilken konklusjon man kan trekke av det skal jeg ikke si noe kategorisk om, men en naturlig tanke er selvsagt den at øya ble befolket etter at gudenavnene var vel etablert på en "folketom" øy, og at gårdsnavnene således er yngre enn de gamle gudenavnene - ja, kanskje fra en tid da den gamle gudedyrkingen var begynt å avta. Likevel har disse navnene holdt seg levende frem til vår tid. Det er ikke urimelig å tenke seg at navnet Njardarlog går et par tusen år tilbake i tid. Selv om det språklige utgangspunktet må ha konsentrert seg om steder hvor slike ritualer pågikk, ved f.eks. Vevatnet, Godøy eller på Årbakka, ble navnet brukt på hele øya - hvor Njords lov gjaldt.

Det er også interessant å se nærmere på distinksjonen mellom -log og -laug. "Njardarlog" peker mot "Njord sitt lovområde", dvs. hvor Njord sto i sentrum for gudedyrkingen. Men så er problemet at navnet også ved gjentatte muligheter har vært skrevet som "Njardarlaug", og da melder spørsmålet seg: hvorfor det? "Laug" betyr strengt tatt noe ganske annet, nemlig vann, eller bad. Det var ikke bare språkforskeren Eivind Vågslid som kom inn på den tanken, men andre også.

Er det mulig å finne språklige spor tilbake til tiden før harudene kom hit? Hvilke navn hadde øya før den fikk navnet Njardarlog?

Da skal vi se til Onarheim. Kan vi være på sporet av noe her? Navnet virker lett å tyde. Siste delen betyr selvsagt "hjem". Men hvem var dette hjemmet til? Det finnes mange heim-navn i landet, også knyttet til gudenavn. Kan det være "Onar sitt hjem"? Og hvem var Onar? I norrønt finner vi ordet ón, som blir til onar i genitiv - det betyr noe slikt som et lite jordstykke, teig, åker. Men det passer dårlig med -hjem. Alt tyder på at navnet er eldgammelt, kanskje det navnet som var i bruk før Njardarlog-navnet. Kan det rett og slett settes i sammenheng med guden Odin?

I så fall finnes det et navn i norrøn mytologi som ligger enda nærmere: Onarr, far til Jor, som i følge den gammelnorske gudelæren var mor til guden Tor - altså morfar til Tor med hammeren. Det skriver iallfall Johannes Heggland. Men problemet med en slik argumentasjon er at vi da er inne i den norrøne gudelæren, som trolig er av yngre dato - og iallfall ikke eldre - enn den tiden da harudene bosatte seg på denne delen av Vestlandet.

Kan det hende at Onarheim var et kultsted før harudene kom hit? Kanskje et kultsted for et større område? Det er neppe på en slump at det var nettopp her det religiøse samlingsstedet vokste fram, i form av trolig et hov i norrøn tid og senere et kristent gilde?

Et moment som støtter opp under denne tanken er stedet Elsåker like ved. Her kan man nøste tilbake til det norrøne ordet "elgr", som betyr vern, helligdom (og går igjen i ordet "hellig"). Ordet bygger i sin tur på såkalt samgermansk, med roten alh- eller alg-, og betyr både på gotisk og angelsaksisk "tempel". I norske stedsnavn blir formene elg-, elgjar-, elgi-, sammensatt med endinger som -vin, -tun, -setre, -akr o.a. Her har vi altså to navn som peker tilbake til en tid før øya fikk navnet Njardarlog.

Hvem som egentlig bodde på vestlandkysten før rygene, harudene og andre stammer sørfra bosatte seg her er uklart, bortsett fra de spor man finner i form av gravminner og andre arkeologiske spor.

Eller er det slik at stedsnavn som begynner på Ty- og Ve-, og navn som Njardar eller Lunde, ikke har noe som helst med gamle guder å gjøre, men at det i virkeligheten er snakk om navn som stammer fra naturen på stedet eller de geografiske forholdene ellers? Det er en tankegang som på mange måter bryter over tvert med alt hva vi har hørt og lært. Det er jo nettopp slik vi har fått det presentert i historieverk og vår egen lokale historie, at mange av stedsnavnene våre er tydelige bevis for gudedyrking i gammel tid.

Gudinnens fotsåler

Lundo i Uggdal fotografert i 2008. Den gangen strakte marken seg som en flate med skråninger på begge sider. I dag er det bygget et sykehjem her. Den udefinerbare følelsen av å trå på hellig grunn er borte. (Foto: Knut Rage)

Da første bind av Tysnes-soga kom ut i 1963 var det bare få år i forveien gjort kjent et oppsiktsvekkende funn av en "runestein" på Myklestad - en stein med såkalte gitterhelleristinger og avlange "fotsåler".

Det norrøne ordet for Myklestad er Miklastofa, som gjerne var samlingssteder for religiøs kultus. Det finnes knapt noe sted i Uggdal-sognet - og på Tysnes, for den del - hvor det er gjort så rike funn som i dette området. Uggdal het i norrøn tid Uppdal. Her finner vi også Kirkevannet, som i eldre tid var et stort vann. Hvilke navn det hadde før kristen tid, før det ble bygd en kirke her, er det ingen som vet i dag. Det kan være interessant å se på To-navnet, som ligger rett bortved Myklestad og i eldre tid har vært en del av det gamle Miklastofa.

Heggland nevner at det vil være naturlig å tolke navneformen som en flate, en hylle mellom to høydedrag, og viser således til en skriveform fra 1500-tallet. Men navnet kan også ha et annen opprinnelse: om en tolker det som norrønt tvá - å tvette, vaske. Man kan dermed tenke seg at To-navnet opprinnelig kommer fra dette vannet, la oss si at det kan ha båret navnet "Tvettavatnet", som dekket hele det området som i dag er en flat slette tvers over veien for rådhuset.

Midt i dette området finner vi altså Lundo - en stor flate ovenfor det gamle vannet som en gang i tiden dekket en god porsjon av det flate lendet ved rådhuset i Uggdal. Merk straks navnet - Lundo, lunden. Det er pussig at når man ramser opp sakrale stedsnavn på Tysnes, etter prinsippet "stedsnavnene forteller", så fremhever man gjerne Lunde, men sjelden eller aldri Lundo på Myklestad, selv om begge navn har samme betydning og kan tolkes som "en hellig lund". Den som gikk dit før utgravningen av tomten til det nye sykehjemmet i kommunen tok til i 2015, fikk gjerne en følelse av å gi seg inn på et hellig sted, et sted hvor freden rår. Det er (eller var) en relativ stor slette, begrenset av knauser på begge sider. Helt i enden finnes en stor stein, som fra gammelt har vært sett på som en offerstein av folk på gården, det såkalte "Altaret".


Forfatteren ved offersteinen "Altaret" i Lundo. (Foto: Knut Rage.)

Lundo ble undersøkt på ny i 1988 - det var da en større tuft som sto i sentrum for undersøkelsene.

Tuften ligger på flate Lundo, nord for en berghammer nord for tunet på bruket og øst for kapellet, i den sørvestre kanten av flaten hvor lendet skrår slakt ned mot nordvest, men går brattere ned mot dyrket mark i sørvest. Tuften måler ca. 18 x 5 m (nordvest-sørøst) i ytre mål. Den viser seg som en forsenking i terrenget med 80 cm høye voller rundt som går i ett med den omkringliggende bakken i sørvest og nordøst. Vollene er to meter brede i sør. Det er ikke mulig å påvise noen endevegg i sørøst, men veggen kan ha vært inngravd i bakken. Tuften har trolig hatt åpning mot nordvest. Omlag midt på langveggene kan man kjenne stein under torven, og fra den søndre veggen går en steinrekke 1.2 m mot nordøst. Dette kan være rester etter en skillevegg. I dag er tuften helt overgrodd av gress, og det vokser løvtrær på vollene. Omlag 7 m øst for tuften er det en knaus, og inntil den vestre kanten lå tidligere en gravrøys (Fett fk. nr. 1) som nå er bortkjørt. Noe stein kan ennå kjennes under gresstorvene, men det er vanskelig å avgjøre om de skriver seg fra bunnlaget i røysa. Rundt 1 m nord for stedet hvor gravrøysa lå er det en 2 x 2 x 1.4 m stor jordfast blokk som er avflatet på toppen. Blokken blir av folkene på gården omtalte som "Altaret", og Lundo skal etter tradisjonen være et gammelt offersted.


Her står vi altså tilbake med en rekke punkter som i og for seg kan være interessante nok, men som til sammen gir et bilde av et sted utenom det vanlige - og som kan gi grunnlag for videre spekulasjoner:


  • Myklestad/Miklastofa - et sted for religiøs kultus
  • Et stort vann - like egnet til å vaske gudebilde i som Vevatnet
  • Lundo - hellig lund
  • Gravrøyser og hellekiste
  • Funn av en stein med gitterhelleristing og fotsåler
  • Spor av en større tuft
  • En offerstein


I tillegg kommer området hvor Lundo ligger - som en del av den gamle ferdselsveien gjennom Uggdalsdalen, med spor etter bebyggelse, og den eldgamle prosesjonsveien, og med andre fortidsminner som gravrøyser, bl.a. på Bjørkestølen hvor det også er funnet en mulig bautastein.  

Steinen med gitterhelleristinger er det ene av to slike funn som er gjort i Tysnes. De ovale figurene tolker man som "fotsåler" - gudinnen sine fotefar. Er det gudinnen Nerthus som har satt sine fotavtrykk her? I virkeligheten er det vel mer snakk om skålgroper av samme slag som finnes på steinhellene som kom for dagen i Ve, i 1926. I et tun lå det en dørhelle som har innhugget skålformer i form av søkk i den øverste delen, i alt fem groper, og i midten en oval figur - lik en fotsåle, akkurat som på Myklestad-steinen. (Foto: Lokalhistorisk arkiv i Tysnes)

I et steingjerde ved Lundo ble det som sagt funnet en stein med runetegn, eller rettere sagt såkalte gitterhelleristinger. Steinen ble oppdaget i 1940, men først i 1949 ble den sendt til Bergen Museum, og gikk en stund under navnet "runesteinen fra Myklestad". På ene siden er det to ovale figurer. De minner om fotsåler, slik man kan se dem på bergristinger ellers. Det er godt mulig at steinen kan ha hatt gjentatte tegn, ettersom den er avslått - men det vet vi ikke. Det er også mulig at den kan ha vært flyttet fra det opprinnelige stedet.

"´Runene´ er skåret opp av en gutt etter anmodning av faren (en lærer!), og jeg tror ikke det er noe å gjøre med det hele," heter det i et brev fra Bergen Museum til Magnus Olsen. Det er dermed blitt umulig for runeeksperter eller folk som er kyndige på å tolke helleristinger å tyde innskriften, etter at de ble forsøkt gjort tydeligere ved hjelp av en meisel og hammer av den omtalte gutten.

De skålformede gropene på steinene er minne om ofringer. De har vært tolket som offerskåler. Her i landet finner vi slike skåler gjerne både på bergflater og på løse steinblokker. Det ligger nær å tro det er offersteiner fra bronsealderen, altså 1800 - 500 f. Kr. - et uendelig langt tidsrom.

I 1955 skriver Per Fett at "runesteinen var det, då det kom til stykket, visselig ikkje runer på, men berre helleristning - fotsålar - som vi jo straks såg - og ei ´rammefigur´noko meir utydeleg."

Hva så med fotsålene - er det "fotefar etter gudinna Nerthus" vi ser her, som det ofte har vært nevnt? Fotsåler er, sammen med sirkler, solmotiv, ganske vanlig i norsk bergkunst, og blir datert til bronsealder. Det vil også si at det er en slags helleristninger og ikke runer som er ristet på steinen, dersom de da ikke er tilført på et senere tidspunkt.

Ikke bare fotsåler, men også håndflater kunne bli avbildet. Det er først og fremst i de gode jordbruksbygdene i Trøndelag at vi finner fotsåler hugget inn i bergflater; at vi finner slike fotsåler avbildet på "runesteinen" fra Myklestad gjør den desto mer interessant.

Det er gjettet på at fotsåle-motivene er ment å skulle avbilde fotefar etter guder, men man vet det ikke sikkert, like lite som man i det hele tatt kan forsøke å gjette seg frem til de skjulte budskapene i de mange spiralene og sirklene som er ristet i bronsealderen. Men at disse symbolene, også fotsåle-motivene, er knyttet dyrking av guddommer og solen som den livgivende kraft, burde være klart.

En vanlig forklaringsmåte går ut fra den folkelige tradisjon som mener at fotsålene er gudenes fotspor. Denne troen blir omtalt av Herodot, og finnes igjen overalt i verden. På Oljeberget i Jerusalem blir det fortalt at det finnes et par såletegn som ble sett på som avtrykk av Kristi føtter før hans himmelfart. I den indiske mytologi skal Vishnu ha etterlatt seg tre fotspor, ett på jorden, ett i luften og ett i himmelen.

I slavisk folketro ble en ung pike utkledd som vårguden Jarilo og ført over markene, slik at sæden skulle gro og menneskene trives. I mytologien heter det at hvor Jarilo går frem med naken fot, der vokser kornet tett, og der hvor han lar blikket hvile står sæden frodig. I fransk folketro het det at om man satte sin fot i slike fotsåler og deretter gikk ut på marken, så ville det bli en god avling.

Det er ingen tvil om at fruktbarhetskulten har vært et hovedmoment i denne typen helleristninger, og at særlig fotsålene er ment å fastholde gudenes nærvær og skjenke menneskene velsignelse. De er ment som et tegn på fruktbarhet og lykke.

Bronsealderkulturen er en jordbrukskultur, og trivselen til folket hang således i hop med god vokster - og den varmende solen. Dermed fantes det en "solkultus" som vi finner igjen på ymse vis, ved f.eks. solvervfenomen - det at solen skinner på et bestemt sted ved vinter- eller sommersolverv, som vi tydelig ser det på Todneset - eller ved at solen "spiser opp" fett som er smurt i offerskåler. Tegnene som likner fotsåler har vært tydet som "far" etter sol- eller grødeguden. I gropene har de kanskje smurt eller lagt fett, og når solen kom, smeltet det - solen åt det opp.

Hvem kan denne solgudommen ha vært? Nerthus, Njord? Og hvor ble denne "runesteinen" brukt? Ved religiøse offerseremonier i Lundo på Myklestad? Det var i det minste her den ble funnet. Og hvor mange slike steiner og heller kan det ha eksistert, hvor mange ligger fortsatt gjemt i jorden rundt oss? Fantes det få av dem, eller var de i vanlig bruk? Heggland nevner skålgroper, spiraler, fotsåler og andre former som uttrykk for noe hevdvunne. Det må nesten være hevet over enhver tvil at disse formene har religiøst innhold. Soldyrkingen hadde stor plass i bronsealderen i hele Norden. Og guden som ble dyrket kan gjerne ha vært Njord, som sto for grøderikdomkultusen i landet vårt.

Om gravrøysene, hellekisten og tuften vet vi lite. Men ser vi området i et større perspektiv kan vi kanskje danne konturene av et bilde: Stedet må ha vært en del av ferdselsveien gjennom Uggdalsdalen. Lenger inne i dalen finnes spor etter en vei som kan være en av de eldste kjente veiene i Hordaland. Veien er flere steder halvannen meter bred, steinsatt og går over to vad. Vi kan således tenke oss at veien er en del av en oldtidsveg mellom Onarheim og Uggdal. På Årbakka på Onarheimsiden finner vi et felt med bautasteiner og gravrøyser. I dag finnes det få steiner tilbake, det skal ha vært over tredve minnesmerker i alt. Kan det ha vært storfolk som ble gravlagt her, noen hauglagt og andre med steinringer og bautasteiner til ære? Ingen steder på Tysnesøya finnes så mange minnesmerker fra samme tidsrom, dvs. eldre jernalder, fra romertid og folkevandringstid.

Tilbake i Uggdalsdalen er det funnet hustufter, således fra folkevandringstiden. Det har med andre ord vært gardsbruk, folk har bodd her, de har dyrket jorden og holdt fe. Fra tid til annen har det kommet noen over fjellet fra Onarheimsiden, eller de har selv gått dit i ymse ærend – ikke bare i praktiske ærend, men også i sakrale? Eller har folk kommet over fjellet for å besøke Lundo? Umulig å si. Rimelig sikkert er det at sjoarvegen for denne eller disse gårdene må ha gått over eller forbi Lundo, ned ved vannet og videre gjennom skogen på Myklestad til sjøen. Og det er slett ikke urimelig å tenke seg at den faste veien må ha gått forbi offersteinen.


__________


På dette oversiktskartet ser man tydelig hvordan den gamle ferdselsveien i den vestlige enden av Uggdalsdalen kan ha gått. (Kart laget av Svein Ove Agdestein.)

Fra Tysnes-soga kom ut på begynnelsen av 1960-tallet, og før den tid også, har det vært skapt et bilde av Vevatnet i Lunde som et hellig sted, et hellig vann. Det eneste man har å bygge på her er navnene – "stedsnavnene vitner". Lunde, som betyr hellig lund, og "ve" for hellig. Men hvorfor ikke like godt Lundo på Myklestad, om man skal se etter et hellig sted med et vann hvor man ofret og vasket gudebildet av Nerthus? Om man bare har de to stedsnavnene Lunde og Vevatnet å gå etter, så er det like mye som taler for Lundo: en hellig lund, en offerstein, funnet av runesteinen, et vann som kan ha hatt navnet Tvettavatn – og ikke minst dette at stedet ligger langs den eldgamle ferdselsveien fra Onarheim, og at det har vært bebyggelse i området.

Fra Lunde kjenner vi ingen av disse momentene. Skal jeg dra frem en god kandidat til Tacitus sin omtale av et hellig vann, kan det like gjerne – eller heller – være Lundo som Vevatnet. Man må huske på at da Vevatnet ble gitt denne hederen var Lundo ennå ikke hverken omtalt eller kjent – Myklestad-steinen var ikke funnet, og heller ikke altersteinen ble ofret noen større oppmerksomhet. Vadet i Uggdalsdalen var heller ikke hverken kjent eller undersøkt. Annerledes i dag – sett under ett finner vi et særdeles interessant område, med indikasjoner på at det også kan ha vært en del av de sakrale seremoniene som ble utøvd i hedensk tid.

Forestillingen om jordgudinnen som blir fraktet rundt i en vogn gjennom landet, eller blir fraktet over havet i en båt, som en del av de faste årstidsritene, er trolig en videreutvikling av solvognen i bronsealderen skriver H.R. Ellis Davidson i "Norrøn mytologi". Både vognen og skipet var mektige symboler. Fra norrøn tid kjenner vi båtgraver. Davidson skriver at mye tyder på at denne skikken skriver seg tilbake til bronsealderen, der skip var med i prosesjoner. Bruken av små skipsmodeller som ble hengt opp i kirker er en moderne variant av denne skikken.

Oldtidsvegen i Uggdalsdalen, i nærheten av Lundo. Foto: Knut Rage.)

Som nevnt vil det være mest naturlig å tenke seg at bildet, eller figuren, av Nerthus ble fraktet langs kysten i en båt, i et land som var både veiløst og ufremkommelig. Men sentralt på Tysnes, og i geografisk tilknytning til Lundo på Myklestad, finner vi som nevnt farene etter en eldgammel vei, omlag midtveis i Uggdalsdalen. Veien har vært nevnt som den eldste kjente veien i Hordaland. Man tror at den har vært anlagt som prosesjonsvei. En vei benyttet til seremonielle opptog, til religiøse seremonier. Kan det ha hatt sammenheng med solvervseremonier og ofringer i Lundo? Det er ingen fjern tanke, dersom Lundo har vært et slikt offersted.

I dag ligger det bare noen steiner tilbake etter veien. Men fortsatt er den godt synlig i terrenget. Flere steder er veien halvannen meter bred, steinsatt og går over to vad. Jeg har gått veien mange ganger. Tatt lange steg over de solide steinene i vadet. Hvordan så disse opptogene på denne veien ut, inne i denne dalen, et godt stykke fra sjøen? Bar de et gude- eller gudinnebilde i en bærestol med stenger, skjult bak et forheng? Hvem var de, hvor mange var de? Gikk opptoget til Lundo, eller gikk det fra Lundo, eller begge veier? Strakte prosesjonsveien (prosesjonsruten) seg over fjellet til samlingen av gravrøyser og bautasteiner på Årbakka?

Ingen vet.

Og selv om oldtidsvegen i Uggdalsdalen har vært forsket på, og fundert over og skrevet om, finnes det egentlig ikke stort mer å si.

I området er det også to større felt med spor etter gravrøyser. En arkeologisk rapport indikerer en tidfesting til ca. romertid eller folkevandringstid, dvs. omlag et par tusen år tilbake i tid.

Så hva var det som pågikk her, i Lundo på Myklestad, for pluss minus 1500 år siden? Vi trenger å danne oss et større bilde for å komme nærmere et svar.

En formiddag i juni 2021 er jeg tilbake i Lundo. Det er et par år siden sist. Det er en gjenvisitt jeg har kvidd meg til. Det er gått 20 år siden første gang jeg nærmet meg "Altaret", den gamle offersteinen, gjennom knehøyt gress, over en vidstrakt eng. På en forunderlig måte ble alt borte for oss - lydene av trafikk på riksveien bare noen hundre meter unna, ja, selve tiden gled vekk… Sjelden har jeg kjent en slik opplevelse å være på vandring tilbake til fortiden som nettopp nå.

Vi fulgte kanten av marken; det strie gresset og de små buskene som vokste langs knausene gjorde det tungt å gå. Til slutt kom vi inn på en gressvoll øverst på marken. Det var som vi var fjernt fra alt. Fuglekvitter, vind som rusker i lauvtrær, et streif av sol gjennom bjørketrærne.

Og en stor, mosegrodd stein.

I nettopp dette øyeblikk var det ikke vanskelig å kjenne en fjern fortid komme tett på…

På skrivebordet har jeg en mappe med kopi av all korrepondanse mellom finneren av "runesteinen", lærer Sverre Sunde, og Bergen Museum, samt brevvekslingen som fant sted mellom museet og flere forskjellige forskere, blant dem Magnus Olsen. Men etter en tid virker det som interessen både for steinen og Lundo svinner hen. Det skyldtes kanskje i første rekke at steinen blir "nedgradert" fra en runestein til en stein med helleristinger, som på grunn av lærersønnens iver med meisel og hammer ikke kunne tydes. Det eneste man satt igjen med var avbildninger av to fotsåler, som til gjengjeld var ganske tydelige og ikke kunne misforstås.

Ikke lenge etter at steinen var sendt til museet kom det et bekymret brev fra Tysnes. Kommunestyret hadde drøftet å bygge et nytt skolehus i Lundo. Museet var enig i brevskriverens engstelse - dette måtte for all del unngås.

Kommunestyret la skolehuset et annet sted i nærheten. Slik tenkte ikke politikerne på 2000-tallet, da det ble vedtatt å bygge et nytt sykehjem på marken ved Lundo. Mange ble forskrekket ved tanken på at et historisk verdifullt område ville bli fullstendig rasert. Fra en historiker fikk jeg en epost som ga godt uttrykk for denne bekymringen:


"Hadde det fått bestått hele Lundo, og samtidig fått ryddet der og gjort det mer attraktivt, så kunne det sikkert blitt et lite samlingssted igjen for bygdefolket. Det at det i tillegg er danseplass taler mye for at det er et gammelt kultisk sted. Slike gamle danseplasser eller jonsokplasser har jeg selv vært borti mange ganger, og de er nesten utelukkende ved eller på der man finner fortidsminner. Gjerne i form av bygdeborger, helleristningsfelt eller gravfelt."


Til slutt våget jeg meg dit for å se.

Et stort betongbygg var i ferd med å reise seg, bakken var gravd opp, heisekraner, lastebiler, arbeidsfolk travelt opptatt med sitt… På offersteinen hadde noen lagt en saueskalle.

Så går det enda noen år.

Men en stekende varm solskinnsdag i juni 2021 er jeg altså tilbake igjen. Sykehjemmet har stått ferdig to-tre år. Der jeg før vasset i høyt gress og la resten av verden igjen bak meg et sted, trasker jeg nå på varm asfalt.

Offersteinen står der fremdeles, og det umiddelbare området rundt, inkludert gravrøysa like ved, er ikke rørt, men følelsen av å trå inn på hellig grunn er fullstendig borte. Den digre lavvoen som er bygd fem meter unna gjør det ikke bedre.

En gang ble det reist en hjemmesnekret informasjonstavle ved offersteinen, som jeg laget sammen med en kollega, vi arrangerte turer dit og ryddet området. Nå er tavlen forlengst fjernet, og ingen ny tavle er kommet i stedet.

Bare vinden som får lauvtrærne til å rasle er den samme.

Kanskje.

De døde

Tanken på at man skal ofre pc'en eller en tv ved å grave den ned i jorden eller kaste den ut i et vann for at en gud skal gi deg et bedre liv, vil virke ganske vanvittig for oss. Men i gammel tid var det en utbredt praksis. Og det var ikke bare verdifulle gjenstander man ofret på dette viset, men også dyr og til og med mennesker.

Trolig har troen på høyere makter alltid eksistert mellom folk, om ikke til enhver tid i organisert form, så rent intuitivt. Man la gjenstander ned i jorden eller i vann som et offer til høyere makter. På Lande og Hovland er det funnet flintdolker som trolig har vært slike offer.

I yngre bronsealder øker offerfunnene, samtidig med at de døde får færre gjenstander med seg i graven. Dermed har noen tenkt den tanken at ofrene kanskje ikke er ment for en gud, men som en slags hjelp for den døde, med en tro om at han ville få bruk for bronseøksen de senket i vannet, eller kunne lokke toner ut av bronseluren i dødsriket, som de gravde ned i jorden. Det var gjerne noen av de aller fineste tingene en mann eide som ble ofret på denne måten. Iallfall er dette en tankegang som vi finner igjen i vikingenes forestillingsverden.

I tillegg til offerfunnene har vi også spor etter en offerkultur i form av offergroper. Slike offergroper finnes på en steinhelle som ble funnet i Ve i 1926. Det er fem groper i alt på hellen, som ble funnet liggende løst i jorden. Man tror at det dreier seg om en stein som ble hogd ut i bronsealderen. Slike offergroper er kjent fra flere andre steder i landet, både i form av steinheller som denne eller hugget direkte inn i bergflater.

Hvordan gikk en slik ofring for seg? Kanskje de ofret korn i gropene på rituelt vis, med bønner og faste ritual, eller kanskje de smurte de inn med fett som smeltet i solen?

Steinhellene som kom for dagen i Ve 1926. (Foto: Lokalhistorisk arkiv i Tysnes.)

Kulturen i bronsealderen var en utpreget jordbrukskultur, og alt avhang av en god avling. Det er ellers naturlig å se steinhellene med offergropene i direkte sammenheng med funnet av "runesteinen" i Lundo på Myklestad, eller rettere sagt med den store steinen i enden av flaten som av folkene på gården har gått under navnet "Altaret". Kan den ha vært et offersted? Det er riktignok ingen skålgroper på steinen, men stedet hvor den står og funnet av steinen med ristinger gjør at det slett ikke er umulig at steinen kan ha vært et sted hvor man samlet seg til rituelle handlinger for å ofre til grødeguden. Det må ellers noteres at både steinen i Ve og steinen på Myklestad begge har vært funnet løse, slik at de selvsagt kan ha vært fraktet andre steder fra. Midt på steinhellen i Ve finner et et omriss maken til de fotsålene som man finnrer på steinen fra Myklestad, det er interessant å merke seg. Er det fotefarene etter gudinna Nerthus?


"Teikna på steinen har nok hatt si magiske kraft, kva dei so enn skulle tyda. Det kviler alltid mystikk over runene. Dei er ikkje innhogne for å vera til lester, dei skal verna, dei er magiske. Sidan dei ikkje var nokon språkleg reiskap, høvde dei heller ikkje inn i noko alfabet. Meininga deira låg mykje djupare enn det å uttrykkja ord. Mange runesteinar vart nedgravne - vel i den meining at dei aldri skulle koma for dagen. Berre i løynd skulle runene oppfylla sin magiske føresetnad," skriver Heggland.


Også ved Vevatnet skal det ha vært en offerstein. Like under Flogaberget er det en slette, i et ellers bratt og skrånende terreng ned mot vannet, med gjentatte store steiner. Her er forfatteren avbildet ved den største. (Foto: Knut Rage.)

En annet offersted kan ha vært på Todneset. Nå har riktignok de aller nyeste arkeologiske undersøkelsene kommet til litt andre konklusjoner, men den lille steinblokken i midten av konstruksjonen har gjerne vært tolket som et offersted, et "alter", og selve bygningen som et horg. "Det er steinen som fortel mest om at me her kan ha framfor oss ein heilag stad, ein horgr", skriver Johannes Heggland som nevnt, og utdyper videre: "Og ser me litt på samanhangen, vil me finna at Njord (saman med Tyr?) stundom vart dyrka ved heilage, kvite steinar."

I denne sammenhengen kan også nevnes Borgjo opp mot Hodlekje. I 1883 var Immanuel Christian Grave Ross (1842 -1923), lærer, filolog og arkeolog, her på stedet, og han forteller at hundre fot sør for husene lå det "en temmelig uordnet samling af stene som kaldes Steinbørjo. Af beboerne opfattes den som en hob med rydningsstene." Men Ross mener videre at "dog gjør vel både formen og endmere navnet det utvilsomt at det er levninger af en gammel, om endt lidet betydelig festning". Men "eftersom den evt. borgen" er svært liten, peker han på at det kan ha vært snakk om en "familieborg" - for det kan ikke ha vært plass til særlig mange mennesker og dyr innenfor omringingen. Langs fjellkanten fant han murrester i flere retninger. Magnus Olsen kan gå med på at navnet kommer av en bygdeborg, men framholder at ordet "borgjo" like gjerne kan ha kommet av Byrg(v)in, i betydningen innhegnet sted. Også på Øvre Helland er det en slikt sted. Her er det en haug som blant folk ble kalt for "Tempelhaugen", på en bergknaus i dyrket mark. Haugen måler 10 x 8 m orientert mot nord-sør, og er 1 m høy, men godt synlig i terrenget.

Vi begynner å skimte omrisset av en øy hvor offerkulturen har vært rådende gjennom lange tider. Øya har hatt sine bestemte steder hvor man har utført rituelle handlinger - Vevatnet, Lundo og på Todneset; trolig må vi også regne med Årbakka og kanskje Helland. Var det slik at hele øya var hellig, viet til Njord og et samlet "log"-område, eller gjaldt det bare disse hellige stedene?

Mens det er gjort rike funn fra bronsealderen i distriktene rundt Njardarlog, i Kvinnherad, Etne og på Fitjar, er funnene på Tysnes relativt få, om ikke nesten ikke-eksisterende. Kan det tyde på at det ikke bodde folk i Njardarlog, fordi øya var hellig? Ingen andre steder har en slik konsentrasjon av funn som gir en så dyp religiøs mening: en hedersrøys, en horg, steinheller med groper og helleristing, og minner som lever i stedsnavnene. Og så skal man huske på at det aller meste av gudedyrkingen pågikk i forgjengelige former.

Etter hvert endret gudetroen seg, offerstedene og ritualene levde videre bare som et minne, Narjdarlog holdt kanskje frem som et religiøst samlingssted i lang tid, men frem mot vikingtid ble trolig disse tradisjonene borte og fantes bare som et svakt minne, i sagn og gamle skikker.

I 1998 konstruerte jeg en database over fortidsfunn og -lokaliteter i Tysnes - i alt ca. 200 poster. Allerede ved første øyekast vil man raskt konstatere at halvparten av postene handler om graver - gravrøyser, gravhauger og i litt mindre grad om gravfunn, dvs. funn gjort i graver. Jeg tror de fleste vil tenke som jeg gjorde da, at det er et ganske kjedelig emne.

Det skyldes selvsagt at vi i første omgang ikke klarer å sortere ut hva disse registreringene sier oss, om hvilken tid gravene er fra, og ikke minst hvilket funn i graver kan fortelle oss om hvordan folk levde og tenkte, og hva holdinger de kan ha hatt til døden.

Det er ikke gjort flere gravfunn i Tysnes enn andre steder, f.eks. om vi jevnfører med den høye andelen av gudenavn i stedsnavn. Slik sett er ikke gravmaterialet interessant, det forteller oss ikke mer om fortiden enn det gjør andre steder, for resten av landet. Men ikke desto mindre er det viktig at vi også skjønner dette materialet, for også å nærme oss en forståelse av påstanden om Tysnes som en gudeøy.

En nærmere granskning av gravmaterialet kan gjøres på mange forskjellige vis. I denne sammenhengen har jeg valgt å dele materialet inn i en kronologisk sammenhengende skildring, fra de eldste gravene vi kjenner til og frem i norrøn tid.


Bronsealder 1800 - 500 f Kr.


Johannes Heggland var opptatt av at det nesten ikke finnes funn i form av konkrete gjenstander fra bronsealderen i funnmaterialet for Tysnes. I min database er det registrert to leirkrukker fra den tiden - Per Fett fører dem opp som to spannformede krukker med brente ben - det er alt. (Det er riktignok en lang rekke funn som er ført opp som "Uviss alder", så her tar jeg et stort forbehold.)

Kan man i det hele tatt si noe fornuftig om den aller eldste tiden i Njardarlog, etter at steinalderen tok slutt?

Det finnes mange graver fra denne tiden, faktisk en rekke røyser som blir regnet til bronsealderen. En av dem er på Malkenes, på en høyde inn mot bunnen av Bjørnafjorden. Den gangen det var skogfritt på øya må haugen ha vært godt synlig fra fjorden. Det var ingen spor etter begravelse i haugen, noe som tyder på en tid med likbrenning. Røysa er omlag to meter høy, innpå tyve meter i diameter, og det er brukt strandstein som har vært hentet opp fra fjæra, ingen liten jobb. Da røysa ble undersøkt i 1926 fant arkeologene en ringmur som dannet en åpning inne i røysa. Trolig har det ikke vært noe lik der i det hele tatt. Det er godt mulig at det heller ble bygd som en hedersrøys, som et minne om en fremstående person som har dødd en annet sted, kanskje en annen plass langt borte eller omkommet på fjorden. Men ringmuren er i så fall et lite mysterium - slike ringmurer er godt kjente fra gravrøyser på den tiden, men da med en hellekiste i midten.

Hvem kan haugen ha vært bygd for, for mer enn tre tusen år siden? Og hvorfor reiste de et slikt minnesmerke, når den døde selv ikke ble gravlagt der selv? En forklaring er at de gjenlevende på denne måten ville verne om den døde i livet etter dette. Men også for å markere ætten sin posisjon - de gjenlevende hedret på dette viset også seg selv.

Leirkrukke funnet i en hellegrav på Gjerstadneset som ble åpnet i 1914. (Foto: Lokalhistorisk arkiv i Tysnes.)

Likbrenning var vanlig, det var først da kristendommen ble innført at likbrenning tok definitivt slutt. Restene av den døde kunne som nevnt over bli samlet i en urne, eller en krukke. Men dette gjaldt bare storfolk. De aller fleste ble nok bare lagt under flat mark, eller i en hellekiste som ble dekket av en liten røys.

Det ser i det hele tatt ut som det ble slutt med de store gravminnene i denne tiden, gravene ble enklere. Gravgods er heller lite av. En konklusjon er at de etterlatte ofret lite på den avdøde, annet enn leirkrukker og lignende. Det trenger ikke å bety at de hadde mindre respekt for den avdøde, men de fikk trolig et annet syn på døden. Hvor de før hadde sendt med verktøy og andre nødvendige saker med den døde for at vedkommende skulle klare seg i et liv etter dette, tenner de nå likbål og lar det flamme opp mot himmelen. Det var ikke lenger spørsmål om den døde bebodde graven eller hvordan de levde i det hinsidige, og de sendte heller ikke med gravgods, men lar den døde bli borte i flammer. Det er ikke dermed sagt at det nødvendigvis har vært et skifte i religionen, men det er samtidig nærliggende å tenke at det kan ha vært nettopp det som skjedde.

Den nye skikken med likbrenning var selvsagt ikke unikt for Njardarlog, skikken bredte seg over hele den kjente verden, både i Europa og Asia. Blant de nordiske folkene gikk likbrenningen for seg med stor høytid og faste seremonier, hvor blant annet dyreofringer var en del av ritualet. Og samtidig som gravgodset ble mer eller mindre helt borte blir det flere gravfunn.

Men skikken med å grave gjenstander ned i jorden eller senke dem i vann eller en myr fortsatte, faktisk er nettoppp de fineste tingene man har funnet fra bronsealderen her i landet slike ofre, man har altså ofret sine mest verdfulle eiendeler på dette viset. Hvorfor gjorde de dette? For å blidgjøre de høyere makter? Eller - som noen har ment - et dødsoffer, ut fra den tanken at de ville få bruk for disse reidskapene i det neste liv? Vikingene tenkte slik. Snorre forteller at Odin ba om at hver mann skulle komme til Valhall med den rikdom han hadde hatt med seg på bålet og det han selv hadde gravet ned i jorden.

Rent umiddelbart blir man slått av den mannlige dominansen i helleristningene - det er krigerske menn som seiler over havet, menn med overdimensjonerte erigerte peniser, dansende trollmenn osv. Det kvinnelige har man gjerne tenkt seg representert ved de utallige skålgropene som er hugget inn i steiner og berg. På samme vis har man gjerne tolket menneskefigurer uten fallos og med langt hår som kvinner, som man ofte ser i samleiescener der de tydelig spiller den underlegne eller tilbedende part. Det er imidlertid langtfra sikkert at denne oppfatningen stemmer.

På mange vis ble helleristingspråket fra steinalderen ført videre gjennom bronsealderen. Helleristingene tok ikke slutt med steinalderen, men fortsatte i den eldre delen av bronsealderen, og for den saks skyld inn i eldre jernalder. Det er et bildespråk hvor hvert symbol står for et begrep. Det kan være skip eller dyr, og også soltegn eller skålgroper, som vi finner i tilknytning til runesteinen fra Lundo på Myklestad eller på steinhellene i Ve. Disse symbolene, og kanskje alle former for helleristing, ser ut til å skrive seg fra religiøse motiv. De kan ha hatt med dødskultus å gjøre, ettersom det er gjort slike funn i tilknytning til graver, men også rituell gudsdyrking i det hele tatt. De forteller også om en kulturell utveksling med europeisk kultur. Ristingene kan skildre folk, trær, dyr, krig og kamp og også "bryllupsscener" - men det er også symbol som vi ikke vet meningen med, de må derimot ha blitt forstått av samtiden. Disse tegnene omfatter skålgroper, fotsåler, spiraler og andre former. De kan ha hatt med soldyrking å gjøre, som var så utbredt i bronsealderen, men de kan også ha vært knyttet til gudedyrking - og da er det nærliggende å tenke på grødegudinnen Nerthus, som senere ble til Njord - og som gav navn til Njardarlog, den hellige øya. Også f.eks. Frøy ser ut til å ha vært knyttet til en eldre og mer naturbunden religion, på samme vis som Njord.

Bronsealderen var altså en jordbrukskultur og ganske tydelig en del av kulturen på det europeiske kontinentet - og øyene i vest. Hvordan denne kulturpåvirkningen skjedde vet man mindre om - om det var gjennom vold og ufred, gjennom ubedt innvandring eller utveksling og impulser på andre måter, men det hele må trolig ha kommet gradvis, over lang tid. Noen stammer må ha vunnet frem, mens andre har bukket under.


Eldre jernalder 500 f Kr. - 0


Bautasteiner på Årbakka. (Foto: Knut Rage.)

Gravfunnene fra den eldste tiden er få, og de er spredt. Som regel er gravene registrert som branngraver under flat mark, eller dekket av lave hauger.

Så kommer det gradvis en ny gravskikk - i begynnelsen bare som unntak, så mer og mer vanlig. Gravene blir rikere utstyrt, og det blir lagt arbeid ned i dem, store hauger eller røyser blir gjerne reist over en enkelt grav. Hvem var disse avdøde? Det er selvsagt neppe feil å gjette på at de var personer med en høy posisjon i samfunnet, enten i kraft av seg selv eller gjennom gården eller ætten.

Og så er det en annen sak - disse nye gravleggingsskikkene kommer som en påvirkning utenfra, det er gravskikker som er funnet over hele det romerske området - ja, noen har til og med lansert den tanken at bautasteinene og gravfeltet på Årbakkavollen er minne etter menn som har vært i romersk tjeneste, som leiesoldater. Og det lå fortsatt ennå gravhauger fra bronsealderen synlige i landskapet, som kan ha bevirket at stormannsættene tok skikken med prangende gravhauger opp igjen. Men dette skiftet forteller oss også enda en ting, nemlig at det med disse nye gravskikkene også kommer en endring i selve samfunnsstrukturen. Det kan ha vært en endring av maktforhold, kanskje med nye ætter som har vokset frem, kanskje av et nytt folk og en ny kultur. Men atter en gang blir det et "kanskje" - trolig er det her snakk om den såkalte folkevandringstiden i den 150 år lange perioden ca. år 400 - 570, som også markerer slutten på eldre jernalder, den tidsperioden da en rekke nye stammer innvandret og bosatte seg i landet, germanske stammer fra det nåværende Danmark og Nord-Tyskland: egder, øyryger, adalryger, horder og raumer.


__________


Fra denne perioden ser det ut som likbrenning og begravelse i jorden ble brukt om en annen, men trolig ble det gjort etter faste regler. Ved likbrenning ble mannen trolig lagt på likbålet med utstyr og våpen, som man som regel finner sønderbrutt i graven. Det tyder på at de brente våpnene ble brutt i stykker før de ble lagt i graven med de brente levningene av den døde - hvor alle restene av likbålet ble samlet.

Bautastein på Spannstegen. (Foto: Lokalhistorisk arkiv i Tysnes.)

Mange har sett bautasteinene på Årbakka. Ikke så mange har sett bautasteinen som står på Todneset eller på Spannstegen, Teigland, fordi de står på det som blir oppfattet som privat grunn, eller står avsides. Men det er ikke alt. Trolig har det vært reist mange flere bautasteiner på Tysnes enn vi i dag vet om. Noen av dem er funnet liggende under utgravning av gravrøyser.

I min database er det registrert 14 bautasteiner inkl. bautasteinene på Årbakka, i tillegg blir det rapportert om flere. Jeg har selv kommet over en mulig bautastein på Gjerstad, som nylig dukket frem etter trefelling i området, ved det eldste (eller nest eldste) kjente jordbruksområdet i Hordaland. Og for mindre enn en uke siden etter at dette blir skrevet, fant jeg en prangende bautastein oppe i lia ved Skjelleviksundet, nesten på toppen av en haug. Det er i slike stunder at man føler seg som en virkelig oppdager, selv om steinen lenge har vært kjent av lokalbefolkningen i området. Samme dag avfotograferte jeg flere bautasteiner i fjæra ved Årbakka. Det gamle Njardarlog, den hellige, skogkledde øya, har vært full av bautasteiner.

Bautasteinene på Årbakka er et imponerende skue. Opprinnelig må det ha vært mange flere steiner enn dem vi ser i dag. Høyden på bautasteinene er varierende, den høyeste skal ha vært over tre meter, men i dag finner vi en høyde på omlag to og en halv meter og ned til en ganske liten stein som trolig er avbrutt, i så fall må det ha skjedd før 1838 . Det har dessverre vært slik at hverken lokalbefolkningen, myndigheter eller forskere, for ikke å snakke om skattejegere, har vist lite pietet for dette høyst særegne området - tvert om er ganske mye blitt ødelagt eller kommet bort gjennom tidene, slik at vi i dag bare står igjen med en rest av det som en gang har vært.

De første håndfaste opplysningene om Årbakkasanden går tilbake til 1626. Fra den tiden finnes det en håndfast skildring fra stedet, samtidig som haugene ble tegnet opp i perspektiv. Skildringen skal visstnok ha vært ført i pennen av biskop Niels Paaske, men det er mulig at ham bygger på annenhånds opplysninger - konservator Per Fett kaller det for "fri fantasi". Iallfall skriver Paaske:


"I Sundhordlehn, Tysnæs Præstegield i Onerem Sogn paa gaarden Meland, 3/4 miil fra kirken sees det hos Worm P. 63 forestillede monument, bestaaende af 6 store kampestene, som kun staae spiser stenkes fra søen. Den første 5 1/2 alen høi, 5 quarter bred, og 1 quarter tyk. Ti skredet sønden derfra staaer den anden, af 4 1/2 alens høyde, l 1/4 alens bredte og 1/2 quarters tykkelse. Syv trin søndenfor denne staaer den fierde af 5 1/2 alens høide, 3/4 brede og 1/2 alens tykkelse. Tyve skredet vesten for denne staaer den femte som er 4 alen høi, 1 3/4 alen bred og 1/4 alen tyk. 25 skredet syder vest staaer den siette og sidste steen af 3 1/2 alens høide, 1 alen brede, og 1/2 alens tykkelse. Alle kanterne vendte i øster og vester. Hvor findiss aldeliss ingen bogstaffuer eller tegn paa nogen af steenene, men hvor ligger 6 steenhaabe (dvs. røyser), mellem steenene: Her om sier man saalediss, at udi gammeldage haffuer varitt saadan en skick, tilbake naar tuende vare bleffuen venns uvenner, oc din begiffue siger hen till en platz oc staa huer udi sin steenhaab indtil kneene saa langt fra hinanden som dere ville, dog saa din vell kunde med steene slaa till huer andre, oc ingen aff dette sted han stod paa at vige, førend den ene tabte, oc misted liffuet. Lige saadant itt kamp-platz oc sted meniss tilbake haffue vaaritt oc ligesaa mange her at haffue fecttitt om liffuett som her staar store steene opreist for din strax een tabte oc bleff slagen, bleff en høi steen gemenlig saa lang som personen var, til hans hukommelse paa samme sted opreist."


Det er trolig et svært gammelt sagn, og forteller noe om hvordan folkene på Liastrando laget sin egen forklaring på denne merkelige gravplassen. Paaske forteller om seks "steenhobe", mens undersøkelser i nyere tid viser at det må ha vært mer enn tyve gravhauger på stedet. De må ha blitt borte litt etter litt i tidens løp. I 1643 laget Ole Worms en tegning som er basert på Paaske sin skildring.

Først i 1825 ble det laget en skisse av stedet, utført av W.F.K Christie. Her er det tegnet to persektivskisser og et oppriss av fem bautasteiner (den sjette ble senere hentet opp fra fjæren). Men før den tid hadde stedet kommet i et enda større forfall. Den fine sandflaten hadde i lengre tid vært benyttet til ymse formål, bl.a. som øvelsessted for Landevernet, både hardangerske kompanier og deler av det sunnhordlandske drev øvelser her. Det var landevernet som fjernet den sjette bautasteinen, som ble nedrevet etter ordre av kaptein Lohmann, "for den den sto lige i opstillingslinjen". Dette ble senere kommentert av biskop H.P. Schreuder i 1860: "Hvor skal ha været endnu flere bautaer, men de ere blevne nedrevne af barbarer".

Skisse fra Årbakkasanden, tegnet av W.F.K Christie i 1825.

Tre år etter at Christie tegnet skissen kom biskop Jacob Neumann på visitas. Også han viste en stor interesse for gravfeltet og bautasteinene. Det tok likevel sin tid før noe mer ble gjort, men nitten år senere fikk den teologiske kandidat Stuwitz i oppgave å tegne en plan over området. Stuwitz var på farten over hele Sunnhordland og andre steder for å registrere fortidsminner, dette var i 1840-årene. Stuwitz sine "optegnelser" er en god kilde for oss i dag. Han har skrevet en skildring for hver enkelt stein, steinring, haug og røys, som ham omtaler som "skibshøier".

Heller ikke Stuwitz lar landevernet gå fri. Han kommenterer hardingene "hvorved feltets hellighed er ikke bleven synderlig respekteret; thi, at nogle af gravminderne ere ilde medfarne, turde vel være en frugt af soldatenes overgivenhed i de militaire hvilestunde." Det høres nesten ut for at vi kan være sjeleglade for at det i det hele tatt er noe tilbake i vår tid.

Men hvordan tolket man dette stedet den gangen? Biskop Neumann var overbevist om at det på et slikt hellig sted måtte ha stått en bygning, at det fantes merke etter et "tempel". Således mente han at han hadde funnet en rektangulær "bunn" i jorden "hvor saae ud som en tomt til en fortidsbygning". Han tenker seg det i sammenheng med Moster og andre steder i Sunnhordland, hvor det kunne ha eksistert slike hov, og mener dermed at det ville vært rimelig om også Årbakka hadde et slikt samlingssted, enda om det selvsagt bare er "antikvarisk gisning". At det fantes rike tradisjoner for gudsdyrking på Onarheim blir ikke nevnt.

Skisse fra Årbakkasanden, tegnet i 1825 av W.F.K Christie.

Etter hvert overtok arkeologien. Men også omstreifere. Da A. Lorange kom dit i 1880 for å gjøre vitenskapelige undersøkelser fikk han høre at det hadde vært en "lauskar" fra Hardanger på "Årbakkjen", etter at han hadde fortalt folk på gården at han skulle grave frem skatter til dem. Men det meste av det han kom til gårds med var bare småting av jern og bronse, men han dukket også opp med tre leirpotter. Hva han ellers stakk unna uten at noen visste det er det ingen som vet. Heller ikke hvor det i så fall ble av. Men da de gravde i den største haugen var en av mennene på gården med ham, da fant de en murt grav med en urne og ben. Ellers kom denne lauskaren med bjørneklør, glassbiter, kammer og kanskje også spillebrikker. I farten dyttet han også en bautastein overende, den ble reist opp igjen av Lorange.

Det er altså ikke mange konkrete gjenstander man i dag kjenner til fra dette området. Kanskje det heller ikke har vært så mye. Men hva kan man tolke ut av disse funnene?

At det ble funnet bjørneklør forteller at den døde har vært gravlagt liggende på en bjørnefell. Gravgodset og gravskikken med brente ben forteller at stedet må ha vært benyttet som gravplass i det vi kan kalle romertid, dvs. et par tusen år tilbake i tid. Det ligger også noen hauger litt utenfor feltet. I en grav ble det funnet to spyd. Rundt en av av bautasteinene lå det i 1828 en steinring som senere er blitt utydelig.

Når man rusler omkring mellom bautasteinene er det ikke vanskelig å tenke seg tilbake i tid, da denne vide flaten ved Hardangerfjorden kan ha samlet folk langveisfra, kanskje hundrevis av mennesker som kom i båter fra Voss i øst og Ryfylke i sør, fra fjern og nær i Hordaland. Her slo de opp teltene og gjorde opp bål, her sa de frem og sang sine fastlagte ritual, her kokte de mat, åt og drakk.  

Den høyeste bautasteinen på Årbakka, ca. 3 m høy. (Foto: Knut Rage.)

De kom til en øy som var rik på både gravhauger og også bautasteiner. Det fantes bautasteiner nord på øya, på østsiden og sørsiden. Men hvorfor var det slik at ikke alle gjeve menn ble gravlagt på Årbakka, men fikk reist sine minnesmerker andre steder, på Hovland, Teigland eller Godøy? Det vet vi ikke. Kanskje har det eksistert et sosialt mønster, en rangordning som har diktert hvem som kunne få plass på Årbakka, kaskje har det hatt helt andre årsaker. Og hva med Onarheim hvor det i middelalderen vokste fram et gilde, som i sin tur trolig bygget på tradisjonene fra et eldre hedensk samlingssted, et hov, kanskje - fantes det noen forbindelse her? Det vet vi heller ingenting om.

Også på Hovland ikke langt unna ble det reist en bautastein. Steinen er 80 cm høy, 70 cm bred og 10 cm tykk. På østre og vestre side har steinen plane flater, og smalner av mot toppen.   Bautasteinen på Todneset, like ved gravrøysa hvor solte skinner ved solverv, er alt nevnt. Direkte over på den andre siden av vågen ved innseilingen til Våge er det også reist en bautastein, på Spannstegen på Teigland (avbildet over). Det er utsyn over sjøen i nord og nordøst hvor steinen står. Bautasteinen er ca. 4 m høy, 70 cm bred og 30 cm tykk. Den smalner av i en spiss mot toppen. Steinen har plane flater på nord- og sørsiden, og heller svakt mot nord.

Men kan det ha stått flere bautasteiner i området, som på Årbakka? Bak naustene i sundet sørøst for bautasteinen ligger en stein som kan ha vært en bautastein. Steinen ligger inntil et steingjerde, og er overgrodd, forteller Fett i sin funnrapport. Steinen er 4 m høy, 65 cm på langsiden, 80 cm bred og 30 cm tykk, og smalner av mot toppen. Steinen ligger i retning nord-sør. Også i en båtstø noe øst for fk. nr. 3 ligger to steiner som kan ha vært bautasteiner. Den største er 4 m lang, 80 cm bred og 20 cm tykk. 45 cm i den ene enden er lysere enn de øvrige steinene, og det kan tyde på at så mye har stått nede i jorden. Det synes som om slike steiner lett kunne tas ut av berget like ved. Altså kan det i dette området ha stått fire bautasteiner, pluss steinen på Todneset og muligens også en bautastein på Gjerstad. I så fall kan også Våge ha vært et sentralt sted, på linje med Årbakka.

I øst er det registrert en mulig bautastein på Godøy - "godeøya". Som vi skal komme inn på senere indikerer navnet Godøy at vi har med et sakralt sted å gjøre. Her er det funnet en stein i en gravrøys, 1.4 m lang, opptil 40 cm bred og 10 cm tykk. Fett har skrevet en merknad om at det kan være en bautastein.  

Mulige bautasteiner i fjæra på Årbakka. (Foto: Knut Rage.)

Sammen med en nevø på besøk fra Oslo tråler jeg området rundt den gamle landhandelen på Årbakka en dag i juli. Det er overskyet, med regn i luften, og trykkende varmt. Vi er på jakt etter bautasteiner. I følge skriftlige kilder skulle Opdahlske Compagnie ha revet ned flere bautasteiner for å få bedre plass til "eksisen". Men hva gjorde de med steinene, hvor ble de av? En av steinene ligger utenfor et naust, hvor den er brukt i oppmuringen.

Nevøen min går rundt og leter.

"Her er det en!" kommer det etter en stund.

Etter hvert finner vi ytterligere to bautasteiner ved naustene, og en mulig tredje bautastein et stykke unna. Altså fire bautasteiner i tillegg til de fem som står der i dag.

Om kvelden la jeg ut på bilder av bautasteinene i strandkanten på Facebook-gruppa "Tysnes før i tio". Mange engasjerte seg, det endte opp med 63 "likes" og 27 kommentarer. De aller fleste mente at bautasteinene må bringes tilbake og reises på nytt "der de sto".

Men nøyaktig hvor sto de? Det ville i så fall i beste fall bli "kvalifisert gjetning".

De fleste som i dag er eldre mennesker minnes hvor imponerende området var før i tiden. For mange er det et sterkt barndomsminne fra klasseturer dit den gangen de gikk på folkeskolen. De husker at området var bart og at steinsirklene var mye tydeligere. Og når jeg ser på fotografier fra 1960-tallet får jeg bekreftet at det stemmer. I dag er området innhegnet, med tett gress der sauer har gått på beite. En av de minste bautasteinene er på vei til å bli slukt av den frodige vetetasjonen, som også eter seg inn på steinsirklene og skjuler dem mer og mer.

Det store tankespranget

En eller annen gang kom jeg over uttrykket "å innta rollen som djevelens advokat", som har med pavevalg og vurdering av kandidater til pavestolen å gjøre, og jeg har siden fortsatt å bruke det på mye av min egen virksomhet. Jeg har spilt rollen som djvelens advokat ved å gi plass til alternative synspunkter på vår historie, f.eks. i spørsmålet om utstrekningen av utforskning av Nord-Amerika i norrøn tid, som jeg har behandlet i mine to bøker "Runer før Columbus" og "Myten om Vinland", der alternative røster som f. eks. Thor Heyerdahl og Hjalmar Rued Holand har fått komme til orde. Og - ikke minst - når det gjelder spørsmålet om "Gudeøya Tysnes".

I det følgende gir jeg plass til to røster som på hvert sitt vis vil avstedkomme både protester og hoderisting blant mange. Den ene er språkforskeren Eivind Vågslid, som rett og slett konkluderer med at gudenavn i stedsnavn ikke eksisterer! I så fall sparker det bort bena under Magnus Olsen og andres teorier om Njardarlog som en gudeøy, og Vevatnet som et hellig vann der gudinnen Nerthus ble dyrket.

Jeg syntes at Vågslids synspunkter fortjente å bli omtalt, og skrev først en artikkel i Sunnhordland Årbok, og senere flere større artikler og foredag, bl.a. til Vågslids 100 års-minne i Eidsvoll. I sin levetid opplevde han å støte på en mur av uvilje fra historikere og filologer, og doktorgradsavhandlingen ble refusert.

Ganske andre tanker finner vi hos Aasmund Sandland, som mente å finne nøyaktige geometriske oppmålinger mellom oldtidens kultsteder, ikke minst på Tysnes. Ser man dem streket opp på et kart over øya er det jo faktisk forbløffende.


__________


Da den pensjonerte lektoren og stedsnavngranskeren Eivind Vågslid fra Eidsvoll la frem arbeidet sitt med nettopp disse tankene for å ta en doktorgrad på emnet, fikk han prompte avslag fra komiteen som var oppnevnt til å granske avhandlingen hans. Vågslid anket flere avslag, men det hjalp ikke. Til slutt ga han det som skulle ha vært doktoravhandlingen ut som bok for egen regning, i likhet med så mangt av alt det andre han hadde skrevet. Da han døde etterlot Vågslid seg en enorm produksjon. Man kan undre seg over hvordan en mann kunne forske og skrive så mye, i tillegg til arbeidet som lektor på Eidsvoll gymnas.

Mer enn førti år har gått siden den bitre striden mellom Vågslid og opponentene hans, ingen av dem lever i dag. De hørte alle til den gamle skolen av språkfolk. Etter å ha bladd og lest meg gjennom storparten av Vågslids produksjon ser jeg at det er på høy tid at teoriene hans rundt opprinnelsen til ymse stedsnavn får den omtale de fortjener. Det ville være synd og skam om en mann og et verk av dette formatet skulle gå i glemmeboken. Selv om man kanskje sitter med piggene ute og på forhånd har bestemt seg for at man ikke vil ta dette for god fisk, bør man gjøre seg selv den tjenesten å i det minste overveie om det kanskje kan være noe i disse teoriene likevel. Vågslid er en mann med en dyp innsikt i det språklige og historiske stoffet han uttaler seg om.

Eivind Vågslid ble fødd i Vinje i Telemark 1897. Til tross for at han var odelsgutt valgte han filologien fremfor gårdsbruket, og som lektor underviste han storparten av sin yrkeskarriere på Eidsvoll landsgymnas, i hele 27 år. En periode underviste ham også ved Universitetet i Oslo. Allerede før han hadde fullført utdannelsen utmerket han seg som forsker. I 1926 fikk han kongens fortjenestemedalje for sine granskninger av norske middelalderbrev. Senere var det navneforskning som kom til å oppta ham mest.

I 1961 søkte han om avskjed fra lektorstillingen slik at han kunne få tid til å konsentrere seg helt og fullt om den store oppgaven sin, nemlig tolkning av norske stedsnavn. Da han døde i 1986 etterlot han seg en stor produksjon, ikke minst to trykkeferdige, ruvende manuskript som han ikke rakk å gi ut mens han levde: "Norderlendske fyrenavn" (utg. 1988) og "Norske skrivere i millomalderen" (utg. 1990). Men det var likevel for sin granskning av opprinnelsen til stedsnavn at han ble mest kjent - og vekket mest debatt. Ja, ikke bare debatt, men hatske utfall fra dem som kjente seg truet, dvs. ymse personer i det etablerte akademiske miljøet.

Det er klart at han tråkket mange språkfolk på tærne. De kunne ikke finne seg i kritikken hans, som kort sagt gikk ut på at han holdt et dundrende oppgjør med den etter hans mening fastgrodde oppfatning at mange gamle gårdsnavn skulle være laget av hedenske gudenavn. Dette skyldes i følge Vågslid en nasjonalromantisk oppfatning som hadde blitt påbegynt P.A. Munch på midten av 1800-tallet, og som ble tatt opp av stedsnavnforskerne etter ham, ikke minst av Magnus Olsen, som har blitt stående som et sannhetsvitne på området.

Olsen hevdet at det fantes minst seks hundre steder i landet som hadde fått navn etter de gamle gudene. Vågslid er ikke nådig i omtalen av denne tankegangen, av "den vranglæra, den ovtru og den skynløysa som i stor mun har rått i norderlendsk stadsnavngranskning, den vranglæra som ble grunnlagt av P.A. Munch, den ovtru som serleg ble nørt med det ville og røyndlause tankespinnet til Magnus Olsen."

Vågslid hadde ingen tro på at det var gamle gudenavn man fant i stedsnavnene rundt i landet, han hadde en mer praktisk tilnærming. Han tolket f.eks. leddet tor- som et lydmalande ord, et onomatopoetikon. -tor hadde ingenting med guden Tor å gjøre, det skulle bety bulder, og siden det buldrer av fosser - og det gjerne er gode fiskeplasser på slike steder - mente Vågslid at ordet hadde gått over til å få en mer generell betydning - fiskeplass. Ettersom "toreguden" (buldreguden) også ble fremstilt som fisker, tolket Vågslid det som en avledning. Siden -tor kunne bety både godt fisker og var navnet på en gud, måtte guden være fiskerne sin gud.

Et annet eksempel: Navn som begynner - eller inneholder - leddet -hov, som Hovland, har man gjerne tolket slik at det har vært et hov der. Men det stemmer ikke, mener Vågslid. "Hov" betyr ganske enkelt "haug", sier han, og har således ingenting med gudehov å gjøre (jfr. skotsk "howe", haug, f.eks. Maes Howe). På samme måte avviste han at lignende ord som man skulle tro kom av gudenavn ikke hadde noe med den gamle hedendommen å gjøre, men at de tvert om skildret de naturlige forholdene på stedet, f.eks. om det var kaldt eller bratt eller skogsrikt der. Vågslid var i så måte en mann som visste hva han snakket om - mang en sommerferie ble benyttet til å reise rundt i landet og se disse stedene ved selvsyn, det var ikke bare "skrivebordsteorier" som ble presentert, slik noen beskyldte ham for. Han oppsøkte stedene, så dem med egne øye, pratet med folk på stedet og spurte dem ut. For Vågslid gikk ingenting på en slump. Litt enkelt kan man si det slik at Vågslid mener at bøndene slett ikke kalte opp gårdene sine etter gamle guder slik den rådende læren gikk ut på, men etter former i naturen.

Det sier seg selv at han ville møte motstand. Og motstanden ble hard. I 1974 disputerte han til en doktorgrad på temaet, bare for å bli møtt med en massiv kritikk. Vågslid kom med krasse og akademisk solide motsvar både i 1979 og 1984, men doktorgraden fikk han aldri. Nå i ettertid har han begynt å få en viss oppreisning fra faglig hold. Historien om Vågslid er en beretning om hva det vil si å legge seg ut med det etablerte miljøet. I stedet for å inspirere denne engasjerte og nytenkende mannen, strittet deler av det akademiske miljøet imot. Vågslid ga senere ut en del av brevvekslingen, og det er pinlig lesing. Det er et eksempel på hvordan et universitetsmiljø bruker makt og posisjoner for å stenge til og med for debatt. Til tross for dette har Vågslid nå som nevnt fått en viss tilslutning, og om ikke alle er hundre prosent enige i alt Vågslid hevder, er det neppe tvil om at hovedbudskapet hans er rett, skriver Gard Espeland i en artikkel i "Dag og Tid" for noen år siden. Gudehov er så mye mer spennende og dramatisk enn søkk og hauger i landskapet.

Når så mye er sagt er det på tide å se litt nærmere på hva dette vil bety for Tysnes sin del. Etter Vågslid sin oppfatning er det således bare å slå fast at mye av det stoffet man finner i "Tysnes-soga" om tolkning av stedsnavn som gudenavn er verdiløst - eller som Vågslid kaller det: "tankespinn".

Vågslids argumentasjon og dokumentasjon i hver enkelt tilfelle er særdeles grundig. Det har jeg ikke mulighet til å gå inn på her. I det følgende blir bare konklusjonene presentert.


Tysnes

Tysnesøy har navnet etter gården Tysnes. I et dokument fra 1340 blir det skrevet som Tyrsnes. Etter Magnus Olsen har det vært satt i sammenheng med guden Ty. Ikke minst viser man gjerne til at det på Tysnes finnes så mange andre stedsnavn som minner om hedensk gudsdyrking, som Godøy, Helgastein, Ve osv. Gården Tysnes ligger på den sørvestlige siden av en heller stor halvøy som går nordover, og som sørfra bare er man ørsmal tange. Men lenger nord brer halvøya seg ut til begge sider med et nes vestover på nordsiden av Gjersvik, og et enda større nes langs nordvestsiden av Hegglandvannet. Hele halvøya blir derfor et tydelig tvi-nes, og det er nettopp det navnet Tysnes kommer av, sier Vågslid. Gudenavnet Ty finnes ikke i norske stedsnavn, peker Vågslid på, og tilføyer: De nevnte navnene Godøy, Helgastein, Ve og Vevatnet er heller ikke vitnemål om hedensk gudedyrking.


Njardar

I Norge finner man ca. tredve gårdsnavn som er sammensatt med ordstammen -njord eller -njardar. I Tysnes-soga blir det hevdet at Njardarlog betyr noe slikt som "Njord sitt lovområde". Vågslid sier noe ganske annet, nemlig at -njard i stedsnavn betyr "et trangt sted i lendet". Således viser han til Njorvasund, det norrøne navnet på Gibraltar, og f.eks. Nyrvi, som er en smal øy på Sunnmøre. Før øya fikk navnet Tysnes ble den opprinnelig kalt Njardarlog. I historien om Olav Tryggvason finner vi en lang oppramsing av menn som var med i slaget ved Svolder (år 1000). Mellom disse har vi Tordr fra Njardarlog. I håndskriftene blir dette skrevet på ymse måter, som niardarlog, niardarlaug osv. Som kjent har navnet vært satt i forbindelse med guden Njord. Men er dette rett? Nei, sier Vågslid. Dette har med det norrøne ordet logr å gjøre, som betyr vann, sjø, væte osv. (det samme som vi finner i substantivet en låg, eller i verbet lauge, dvs. å bade eller vasket seg ren). Hva så med leddet -njord? I følge Vågslid kommer det av norrønt njǫrdr, som betyr trangt farvann. Dette går tilbake over hele Norden, skriver han. Altså har det etter hans syn ingenting med guden Njord å gjøre.


Godøy

I følge Vågslid betyr navnet ganske enkelt det samme som det gjør den dag i dag: "god", en god øy - et godt, gagnlig sted. Navnet Godøy blir uttalt Gøyo, og i gamle dokumenter er det skrevet som Gudøen. Det trenger dermed ikke å bety at det har noe med guder å gjøre, men kommer trolig fra norrønt góðøy (goðr = god). På Vestlandet finnes det to andre slike steder med det samme navnet. Vågslid skriver at navnet Godøy kan komme av at øya ligger bortved et godt fiskested.


Hovland

Det finnes en mengde steder med leddet -hov i Norge. I Hordaland er det intet mindre enn syv gårder som heter Hovland med trang o, og tredve steder hvor det blir sagt med åpen o. Dette er til vanlig eldgamle gårder, og de ligger alltid innmed eller på et hov (dvs. en haug) i landskapet. Navnet må skrive seg fra tiden før man bygde hedenske hov, og har altså ikke opprinnelsen sin i gudenavn, men i den naturlige geografien.


Helgasteinen

I hele Norden finnes det en menget stedsnavn på Helg-, Helga-, Helge- osv. Ordet "hellig" kom inn i norrønt med kristendommen, disse navnene har således ingenting med hellige steder å gjøre, hevder Vågslid. Det kan tvert om fremheve et sted hvor det er godt håp om å få fisk eller jakte på dyr. Det kan også tyde et gagnlig eller trygt sted. Det kan for det tredje pekte mot et opprinnelsesnavn som betyr "han/hun som har håp om hell og framgang", altså et personnavn. Helgastein utenfor Ve blir også kalt for Kråken. Vågslid setter Helgastein på Tysnes i forbindelse med ordet "helg", dvs. at folk kan ha rodd ut til holmen og sittet der på helgedager når været var godt (jfr. Helgaberg i Etne, som ble benyttet slik). Leddet –helg betyr altså det samme som når vi bruker f.eks. ordet "helgeklær".


Ve

Dette navnet finner man seks steder i Norge. Det er det samme ordet som det gammelnorske ordet for "hjem, bolig" - vé. I norrøn skaldskap blir det også brukt om gudebolig, men da sammen med et mer forklarende ord, som vé valvita, eller vé goðgjorde. Men også her betyr "ve" bolig. I en noe mer søkt betydning kan det riktignok også oversettes med "gudehov", men da som bolig for guder. Kort sagt, kanskje det lå en bolig, et hjem, ved Vevatnet?


Vevatnet og gudinnen Nerthus

Det har vært sagt at man dyrket gudinnen (eller guden) Nerthus ved Vevatnet, og i den anledning har man framholdt den romerske historieskriveren Tacitus som har omtalt et skjult vann ved en hellig lund (Lunde). Det har bevirket mange fantasifulle spekuleringar om at det må være nettopp dette vannet det er siktet til, og at det har pågått menneskeofringer og gudinnedyrking ved vannet. I Danmark har de også sitt "Tacitus-vann", i Sverige likeledes. Undersøker man disse påstandene nærmere er det lett å slå fast at det er det rent tankespinn og fantasteri, skriver Vågslid. Vågslid viser til at man ingen steder finner navnet Nerthus, men tvert om skrevet som Erthus. Det betyr ganske enkelt det samme som "jord" - erdo.


Slik kan man holde på, ikke bare over hele "gudeøya" Tysnes, men over det ganske Sunnhordland og det øvrige Norges land. Eivind Vågslids store prosjekt innen stedsnavngranskningen var altså å avmytologisere stedsnavnene - å bevise at det ikke er hedenske guder som er opprinnelsen til stedsnavnene våre, men at det ganske enkelt skyldes helt praktiske hensyn, slik du og jeg også ville gjøre det om vi finner det nødvendig å gi et sted et navn - da vil vi helt naturlig gå etter hva som karakteriserer stedet rent geografisk, eller hva vi benytter den til - ikke etter religion eller mytologi.

Som sagt vekket disse teoriene mye motstand. For bare mindre enn femti år siden var det umulig for Vågslid å ta doktorgrad på emnet. I dag snakker flere om at det med Vågslid fant sted en revolusjon innen stedsnavngranskningen. I sin levetid fikk Vågslid dessverre ikke oppleve at alle verkene hans ble gitt ut. Nå i ettertid er det etterkommerne hans som har sørget for det. "Stedsnavnbetydninger II" - den refuserte doktorgradsavhandlingen - er et ruvende verk, grundig og overbevisende, en murstein på rundt 600 tettskrivne sider.


__________


Aasmund Sandland (1925-2013) fra Tønsberg var overbevist om at helligdommene på Tysnes ikke er plassert på tilfeldig vis. Etter hans syn danner de bestemte geometriske mønstre. Det mente Sandland at han lett kunne bevise ved å streke opp linjer mellom steder som Vevatnet, Todneset, Ve, Lundo, Hovland og Elsåker. I løpet av en lang rekke år har Sandland undersøkt avstandene mellom svært mange fortidsminner i Norge.

På nyåret 2008 fikk jeg en epost fra en mann i Tønsberg. Han ville ha nærmere opplysninger om forskjellige steder på Tysnes. Dvs. slikt som hadde med forhistorien vår å gjøre – stedsnavn og hellige plasser fra langt tilbake i tid. Men det var ikke alt. Sandland mente at det fantes en sammenheng mellom disse stedene. Han spurte seg selv og oss andre om to ting:

For det første, hvorfor ligger disse hellige stedene nettopp hvor de ligger? "Vi kan vanskelig tenke oss at det bare var på en slump," mente han. Det må ha vært en spesiell egenskap ved et sted som gjorde plassen til en helligdom.

Og for det andre – fantes det en sammenheng mellom disse stedene, f.eks. i form av plasseringen?

Etter hvert ble det skrevet mange eposter. Vi hadde mye kontakt. Aasmund Sandland sendte meg bøkene sine – og andre skrifter. Artikler og bøker som handlet om steder med særegne kraftfelt. Alt sammen var nytt for meg, måten Sandland og andre med ham tenkte og så på forhistorien vår – og litt etter litt ble jeg også dratt inn i denne tankegangen og tok til å se på forhistorien med deres øyne, ikke minst da jeg i den samme perioden fikk øynene opp for det helt spesielle solfenomenet ved vintersolverv som vi finner på Todneset, ved innseilingen til Våge.

Sandland tufter undersøkelsene sine på læren om geomanti. Og da kan vi like godt begynne i denne enden og spørre: hva er geomanti?

Det finnes i hovedsak to definisjoner, eller bruksområder om man vil: geomanti som energifelt i jorden, eller i bestemte områder, og som en bestemt innbyrdes plassering av f.eks. steder for gudedyrking. Eller sagt på en enklere måte: et sted for gudedyrking, en grav eller en hellig lund, ligger der den ligger på grunn av energifelt i jorden og / eller fordi stedet er ment å danne et geometrisk mønster i forhold til andre slike steder.

Det som i første rekke er av interesse for oss i denne sammenhengen, er den innbyrdes avstanden og de geometriske mønstrene mellom de hellige stedene.

I de senere årene har såkalte arkeoastronomi etablert seg som en seriøs vitenskap. Dvs. at bautasteiner, bygningskonstruksjoner og hellige steder generelt er plassert etter solens, månens og stjernetegnenes gang over himmelen. Dette kan man tydelig se på steder som Stennes på Orknøyene og Callanish på Hebridene, for ikke å snakke om Stonehenge i England, hvor steinene og vollene rundt danner en slags observatorier. Eller steder som gravkammeret Maes Howe på Orknøyene, hvor solen skinner direkte inn gjennom en ti meter lang lav gang ved vintersolverv, rett inn på bakveggen.

På Tysnes har vi som skildret tidligere i denne artikkelen det samme fenomenet – på Todneset ved innnseilingen til Våge. Her finner vi restene av en bygningskonstruksjon som må ha vært et gravkammer. Ved vintersolverv 21. desember skinner solen rett på plassen som den eneste stedet i Tysnesbygda. Det er et spektakulært fenomen og et tydelig vitnesbyrd om at gravkammeret ligger hvor det ligger ene og alene i anledning av dette solfenomenet. Det er med andre ord plassert der av arkeoastronomiske grunner.

Så langt vi kjenner til finnes det bare en annet sted i Norge hvor vi finner det samme fenomenet – Gloppen i Sogn og Fjordane. Pussig nok finner vi her stedsnavnet Tystad, mens gravkammeret på Tysnes ligger på Tysnes-halvøya.

Det er altså ikke tilfeldig hvor disse stedene ligger. På samme vis, mente Sandland, er det med alle hellige steder. De ligger hvor de ligger av ganske bestemt årsaker.

Jeg sjekker på nettet og finner denne definisjonen på geomanti, fra Egede Instituttet:


Geomanti er en gammel forestilling om at jordlegemet har i seg en energi som strømmer langs visse baner. Disse energibaner går i rette linjer i ulike vinkler på jordoverflaten. Hvor de krysser hverandre, oppstår det spesielt "sterke steder" med en ekstra høy energiladning. Man ser med andre ord på jordlegemer omtrent som man i kinesisk religion ser på det menneskelige legeme, eller som man i Vestens okkultisme betrakter krystall. Krysspunktene er gunstige for den som vil bearbeide sin egen energi, eventuelt helbredes for sykdom.

Enkelte teorier går ut på at kirker og gamle gudehov bla lagt på slike steder. Spesielt sterke steder er ellers Mr. Shasta i California, Machu Picchu i Andesfjellene, Olympus i Hellas, Glastonbury i England, pyramidene i Egypt, Ganges i India og Fuji-fjellet i Japan.

Geomanti får stadig sterkere innflytelse i New Age-kretser. Hovedtalsmann er José Arguelles fra Los Angeles, som blant annet erkjent for boken The Mayan Factor.


- Tysnes, eller rettere sagt det gamle Njardarlog, er med sin tette konsentrasjon av gamle gudenamn et unikt sted i landet, slår Aasmund Sandland fast om og om igjen. - Det er kultområde nr. 1 i Hordaland, hevder han ettertrykkelig.

Aasmund Sandland hadde arbeidet med geomanti i en årrekke da han kontaktet meg. På eget forlag ga han ut boken "Hyperborea" (2001), og de to heftene "Tolkning av bronsealdersymboler" (2004) og "Geomanti i Norge" (2007). Rimelig nok har mye av arbeidet hans blitt konsentrert om Østlandet¸ men i de senere årene ble oppmerksomheten i høy grad rettet mot det gamle Njardarlog. Yrkesmessig jobbet han med alt annet enn historie. De siste 38 årene før han ble pensjonist hadde han vært ansatt ved økonomiavdelingen ved en industribedrift. - Når man har med noe så trivielt som penger å gjøre hver eneste dag, trenger man noe ganske annet å sysle med i fritiden, og for meg ble dette "noe" historie i alle nyanser, fortalte Sandland selv. - Jeg har lest utrolig mye historie, det har hele tiden vært den største interessen min. Jeg må vel nesten si at jeg er selvlært på dette området. Jeg hadde lenge en spesiell interesse for helleristinger, da særlig for alle symbolene som er bevart i bergkunsten. Jeg har funnet frem til to hundre forskjellige slike symboler, eller grupper av symboler, og skrevet om dem. Da jeg for en del år siden kjente at jeg ikke kom lengre den veien, gikk jeg over til emnet geomanti.


I det følgende gjengir jeg essensen i epost-utvekslingen vår i form av et intervju.

- Det finnes mange definisjoner av begrepet geomanti. Hva legger du i det, for din del?

- Jeg går ut fra det faktum at de gamle hedenske kultstedene ofte ikke ligger tilfeldig spredt over kulturbygdene, begynner Sandland. - I stedet ligger de ofte mer samlet i det jeg kaller kultområder. De ligger oftest i triangler, hvor alle tre sider kan være like lange, men aldri mindre enn to like lange sider, mens den tredje siden kan variere i lengde. Eller kultsteder kan også ligge langs en rett linje, som det jeg kaller "Romerikslinjen", hvor linjen går fra Ullern i Oslo til Ullern ved Skarnes, og på sin vei mot 40 gr. nordøst passerer den i tillegg tre Ull-kultstader.

- Hvordan begynte du med dette?

- Det må være omlag 25 år siden nå da jeg første gangen oppdaget noe som etter hvert skulle bli begynnelsen på min interesse for geomanti. Jeg satt og så på et kart over Vestfold i målestokken 1 : 80 000. Nå har jeg glemt hva det var jeg så etter. Kanskje det var et stedsnavn, særlig slike som har med norrøn mytologi å gjøre. Mens jeg satt slik og så på området rundt Gullhaug i Holmestrand-området falt blikket mitt på noe som fikk meg til å sperre opp øynene. Jeg så plutselig noe som undret meg, nemlig det jeg nå kaller et kultområde som ble begrenset av stedsnavnene Guåker, Gudum og Gurann. Jeg oppdaget brått at disse stedene danner en triangel. Jeg trakk opp triangelet med en rød blyant. Det står der fortsatt, selv om kartet har blitt gammelt og slitent etter hvert. Gradvis oppdaget jeg at det samme fenomenet gjorde seg gjeldende andre steder også. Ikke bare på Østlandet, men i hele landet.

- Hellige steder er altså plassert i et bestemt innbyrdes geometrisk mønster?

- Ja, det er det ene. Men etter hvert oppdaget jeg også noe annet. Nemlig at plasseringen av mange slike steder har med solen å gjøre. Soldyrkingen sto sentralt for germanerne. En annen sak er at slike hellige steder ofte ligger konsentrert på bestemte områder. Jeg har ofte fundert på hvordan det kan ha seg at de gamle ofte overlesset det jeg kaller kultsteder med sine hellige steder, istedenfor å spre dem jevnest mulig ut over et større område hvor folk bodde. Ut fra det har jeg dannet meg den teorien at det må være ut fra ønsket og håpet om en positiv synergieffekt. Den ene hellige stedet kunne sole seg i glansen fra den andre, og etter hvert ble et sted som f.eks. Tysnesøy nærmest hellig i sin helhet for menneskene i området. Det finnes knapt et eneste sted her i landet hvor begrepet kultområde er mer på sin plass enn nettopp på Tysnesøy. Her finner vi et helt arsenal av gamle kultnavn.

- Og da mener du sikkert at selve det gamle navnet for Tysnes, Njardarlog, har med guden Njord å gjøre?

- Ja, det er opplagt, svarer Sandland. - Og det peker tilbake til haruderstammen. Njardarlog må ha vært selve favorittkultstedet deres. Det må være ganske klart at kultstedene i Njardarlog har trukket til seg mennesker fra hele Hordaland. La oss tenke oss at det var stor tilstrømming av folk til visse tider av året, f.eks. ved vårjamndøger, haustjamndøger og vintersolverv, og at det ble holdt fester når våronna og høstonnene var over, ja, da hadde disse menneskene et innkvarteringsproblem. Mange må ha kommet så langt vekke fra at det var snakk om flere overnattinger. Kanskje de bygde sel til dette bruket, slik vi finner det langs slepene over fjellovergangene.

På kartet er det tegnet inn rette streker mellom de ulike stedene på Tysnes som på ymse vis har hatt, eller kan ha hatt, med hedensk gudedyrking å gjøre. Her finn man f.eks. trekanter med grovt regnet to like sider på strekningene Lundo - Vevatnet - Godøy og Lundo - Todneset - Godøy. (Kartet som er brukt er tegnet av Gerhard Stoltz.)

- Hvis vi nå ser for oss Tysnesøy, kan du forklare hva du har funnet her?

- La oss begynne i sør, på Onarheim. Her finner du det meste, sier Sandland. – En gammel tingstad, området for det viden kjente Onarheimsgildet, en kristen soknekirke som sannsynligvis ligger på en førkristen kultplass, og til slutt Elsåker, som er et uomtvistelig kultnavn. Navnet har ingenting med en åker å gjøre.

Jeg tilføyer en kommentar: - Johannes Heggland nevner at navnet i dag blir uttalt Ellsaker, men opprinnelig har det vært lengre. Et mellomledd har falt ut, slik som i Ullsaker (Ullinsakr). Som opprinnelig form har Egillsakr vært mulig. Men med tanke på helligdommen på Onarheim som dette stedet nok kan ha ligget under, har det vært framholdt at navnet trolig kommer av det gammelnorske ordet elgr, som betyr vern, helligdom. Dette ordet var gått av bruk alt i gammelnorsk, men det er et eldgammelt samgermansk ord med roten alh- eller alg-, og betyr i gotisk og angelsaksisk "tempel". I norske stedsnavn blir formene elg-, elgjar-, elgi-, sammensatt med endinger som -vin, -tun, -setre, -akr o.l. Her skal vi mellom mange eksempler bare nevne Elgeseter ved Nidaros. Endingen -akr ble også benyttet i stedsnavn tilknyttet hedensk gudsdyrking. Navnet Elgisakr på Onarheim ser man rettest som et vitnemål om den eldste gudsdyrking på våre kanter, like som det må være rett å se det i sammenheng med Onarheim.

- Ja, det er rett, samtykker Sandland. – Elsåker er et uomtvistelig kultnavn. Det opprinnelige navnet for Elsåker kan ha vært noe slikt som Elgjaråker, som ganske enkelt betyr "hellig åker". En åker som må ha vært viet til en hellig guddom. Det skal ikke undre meg om det var Njord selv, ettersom det ikke finnes noe annet lokalt stedsnavn, bortsett fra Njardarlog,  som minner om selve jordgudinnen.

For egen del skyter jeg inn at også navnet Onarheim kan peke tilbake på et gudenavn og et hellig sted. Her støtter jeg meg til Johannes Heggland, som skriver i Tysnes-soga at det særmerkte ved Onarheim er at vi må tro at navnet bærer i seg et vitnemål om den som stedet ble viet til. Navnet må være blant våre eldste, mener Heggland.

I gamle kilder er det også tidlig nevnt, både på gammelnorsk og latin. Det siste leddet i navnet betyr heimr, bolig. Til endingen -hjem er knyttet mange sakrale stedsnavn rundt i landet, men noe som betyr bolig i form av en bygning, kan vi ikke si finnes. Men når det siste leddet forteller om bolig, hjem, må vi spørre: Hvem hadde boligen sin her? Og ettersom vår hedenske kultus gjenspeiler seg i stedsnavnene våre, slik ikke minst Magnus Olsen har vist gjennom tolkningene sine, må vi se et gudenavn i det første navneleddet, skriver Heggland. On kan da sees i sammenheng med Odins navn. Men vi finner også et gudenavn som ligger enda nærmere. Det er Onarr, far til Jor, som etter den gammelnorske gudelæren var mor til guden Tor. Dersom Tysnes har fått Njardarlog-navnet ved innvandring, har øya hatt et opprinnelig navn som måtte vike eller ble glemt, og det sterke Onarheimsnavnet kan helt eller delvis ha spilt en viss rolle. Det er i allfall sannsynlig å tro at det på Onarheim har vært et kultsted i de eldste tider da samfunnet vokste fram. Dette kan ha favnet videre enn om Njardarlog. Det er nok ikke slump at Onarheim forble et religiøst samlingssted for store deler av Hordafylket til ut gjennom hele middelalderen.

- Elsåker får være utgangspunktet vårt, samtykker Sandland. - Som så ofte ellers ser vi at et tingsted for verdslig makt følger sakral makt. Dette området ble som kjent værende et hellig sted fra kanskje i bronsealderen og frem i middelalderen, da Onarheimsgildet lå her. Herfra drar vi videre langs øybremmen, ca. 6000 m mot nord-nordøst til Årbakka.

- Årbakka, det er et ganske prosaisk stedsnavn...

- Ja, det er intet gudenavn. Jeg tror rett og slett det er flertall av "å", altså flere åer, eller bekker, som kommer ned fra fjelllet i bakgrunnen. Men det er ingenting prosaisk over selve stedet. Årbakka må ha vært det største feltet med gravminner på Tysnesøya. Det finnes opptegninger som forteller om et trettitals gravminner. Men ettersom det finnes mange steder på Tysnes med førkristne gravfelt og enkelte graver, må vi spørre oss selve... hva er det som gjør Årbakkka så attraktivt? Hvorfor er så mange gravlagt nettopp her?

- Stedet ligger fint til ved sjøen...

- Ja, det gjør det, sier Sandland seg enig. – Stedet ligger mot sørøst. Men vi må likevel spørre oss selv om det kan ha vært noe mer som var tiltrekkende for de gamle. Kan det f. eks. ha vært et såkalt "sterkt" sted, som de gamle har hatt evne til å kjenne?

- Dette må du forklare nærmere.

- Det finnes dem som er overbeviste om at det finnes telluriske energilinjer, eller energi i jorden, om du vil. Og hvor de krysser hverandre, blir energien særdeles kraftig. Kanskje er Årbakka et slikt sted? Det finnes en egen slags attraksjon, aura og tillokking på slike steder, en egen slags stemning.

- Men det finnes også en annen grunn til at vi stanser ved Årbakka, holder Sandland frem. – Og det gjelder Melandgårdene som ligger litt lengre inne på "bremmen", de blir også skrevet Mæland. Etter min mening betyr navnet noe som ligger midt mellom noe. Derfor kan det være interessant å se hva som hender om vi setter passeren på Årbakka, stiller den inn slik at det andre "passerbenet" tangerer Onarheim/Elsåker, altså 6000 m vidde, og lar passeren sveipe en halv runde for å se hva som skjer.

- Og det har du selvsagt prøvd?

- Ja, da viser det seg at passeren tangerer de to gårdene ved Vevatnet, i sørenden av vannet! Meland ligger altså midt mellom Onarheim/Elsåker og Vevatne-gardane. Og dermed er vi fremme ved Vevatnet.

- Ve-, eller vi-, betyr rett og slett helligdom, og jeg forutsetter at Vevatnet som et hellig sted er velkjent. Men hvordan kunne det gå til at et vann ble erklært som hellig? Det finnes nok av kilder, så vi får tro at det kan ha vært slik. Den romerske historikeren Tacitus fortalte for snart 2000 år siden ganske inngående om de germanske stammene som romerne støtte på i de nordlige områdene. I sin bok "Frøya" siterer Britt-Mari Nærsstrøm fra dette skriftet, Germania: "På en ø i oseanet finnes det en hellig lund, og i den en vigslet vogn som er dekket av spiser klede, og som bare presten får lov til å røre... Vognen blir trukket av kyr." Med andre ord, det var altså en statue av jordgudinnen Nerthus, eller Njord, som ble trukket rundt i bygdene om våren. Det skulle øke sjansene for en god avling. Så forteller Tacitus videre: "Straks etter blir vognen, kledet og om vi våger å tro på det som blir fortalt, også selve gudebildet tvettet i en bortgjemt og hellig sjø. Dette blir utført av treller, som så straks blir slukt av vannet." Sitat slutt. For et par tusen år siden gikk det for seg menneskeofringer i stor stil i visse kulturer. Det er det vi hører om i rapporten til Tacitus.

- Ja, Vevatnet har jo blitt pekt ut som et slikt vann. For det må ha vært flere. Også i Sverige og Danmark finner vi slike "Tacitus-vann". Men ikke nok med det, kanskje vi har hatt to slike vann på Tysnes, Vevatnet og på flaten nedenom Lundo på Myklestad, hvor rådhuset ligger i dag. I tidligere tider var det et stort vann hvor. Og Lundo ser ut til å ha vært et hellig sted. Men fortsett...

- Vi kan kanskje konkludere med at på Vevatne-gården, det har vel bare vært en urgård der, ble Njord eller Nerthus sitt gudebilder, også kalt stav eller stafr, oppbevart, mener Sandland. – Så ble det tatt frem ved passende mulighet, som Tacitus forteller om.

- Og om vi nå ser på avstandene igjen?

- Hvis vi trekker en linje tilbake til utgangspunktet Onarheim / Elsåker, ca. 11 000 m, sitter vi tilbake med den vanlige konfigurasjonen... to like lange sider i triangelet, hvorpå ca 6000 m, og 11 000 m i den tredje siden. Men i Njardarlog finnes det en rekke andre kultnavn, og det merkelige er at også det neste triangelet har med Vevatnet å gjøre.

- Mens vi nå er her ved Vevatnet, setter vi like godt passeren på det samme målepunktet som før og lar den gape ca 3100 m mot sør-sørøst, og da er vi ved nok et kultsted, nemlig ved Hovland, den gamle setegarden til Axel Mowat, forresten. Men Hovland kan ha vært en viktig gård lenge før 1600-tallet. Hov var noe som hørte den førkristne tiden til, men om det i så fall kan ha vært et privat hov for gården Hovland, eller om Hovland kan ha vært et kultsted for hele bygdelaget, det vet vi ingenting om.

- Og om du dreier passeren den andre veien, kommer vi til Lunde?

- Ja, om vi lar passeren stå som før, med det samme gapet, nemlig ca 3100 m, men nå i nordlig retning, så er vi ved Lundegårdene. Det må også ha vært et viktig sted, som har gitt navn til Lundavågen, Lundaneset og Lundekammen. Jeg regner med at det ikke er en tilfeldig treklynge som har gitt navn til stedet. Det dreier seg sikkert om en hellig lund, så navnet kan gå tilbake til de eldste tider. Den mest opprinnelige gudsdyrkingen gikk som du vet for seg i lunder og ved hellige trær, før både horg og hov kom til. Dermed får vi følgende konfigurasjon: Vevatne – Hovland ca 3100 m. Vevatne – Lunde ca 3100 m. Lunde – Hovland ca 6000 m. Som du ser får vi nok en gang en særdeles vid vinkel, ettersom de tre målepunktene langt på vei ligger langs en rett line, men altså ikke helt. Men fortsatt er det ikke slutt på kultstedene i Njardarlog, det som gjenstår er ikke mindre interessant.

- Her må jeg gjøre deg oppmerksom på et par ting. Ve-gårdene tvers over fra Tysnes, disse gårdene har ingenting med Vevatnet å gjøre! fremholder Sandland . – Dessuten må jeg nevne en annen sak, og her bygger jeg på Johannes Heggland, som skriver i Tysnes-soga at alle "Njardarlogskyrkjene tykkjest ha blitt reiste på gamle kultstadar". Som bekjent lå det i sin tid en kirke ute på Tysneset. Her finnes det spor etter et merkelig anlegg like ved, fra førkristen tid. Den nåværende kirken ligger inne i bunnen av vågen, med Gjerstad-gården like ved. Her har det vært en boplass helt fra steinalderen.

- Ja, utgravningene som ble utført for noen år siden, i anledning utvidelsen av gravplassen, viser at det faktisk kan dreie seg om en av de aller eldste gårdene vi kjenner til i Hordaland.

- Da kan vi kanskje ta stedet med når vi lar passeren gape over kartet igjen, sier Sandland. - Fra den førkristne gravplassen på Todneset og inn til det nåværende kirkestedet er det 1250 m. Og fra samme utgangspunktet, altså det nåværende kirkestedet, til Ve er det også 1250 m. Og fra Ve til Todneset er det 1250 m. Vi får altså en likesidet trekant.

- Det er ganske pussig.

- Og kanskje ikke tilfeldig? Vi må heller ikke glemme at det fortsatt finnes et helt arsenal av stedsnavn som tyder på gudedyrking, jeg nevner Helgastein og Godøy på nordsiden av øya, og på sørvest-siden har vi Helland. I følge Magnus Olsen kan forstavingen i dette navnet komme av enten "heilagr" eller mannsnavnet "Helgi". Det rare er at det på dette stedet finnes en plass som heter Tempelhaugen.

- Hm. Vi er langt fra ferdige ennå, men om vi skal prøve oss på en foreløpig konklusjon?

- Ja, sier Aasmund Sandland. – Under alle omstendigheter mener jeg det er godtgjort at Njardarlog må ha vært harudenes fremste kultområde, og at de ymse kultstedene ofte ligger i et bestemt mønster til hverandre. Det kan ikke bero på en slump, tvert om må det ligge en hensikt og menneskelig fornuft bak.

- La oss snakke litt om det førhistoriske anlegget på Todneset. Som du kjenner til oppdaget man ved et tilfelle at sola skinner direkte på lokaliteten ved vintersolverv 22. desember, som den eneste stedet i hele Tysnes-bygda. Oppdagelsen ble dokumentert ved både fotografering og målinger. Senere har bl.a. undertegnede vært med på å sette fenomenet på kartet. Så langt vi kjenner til finnes det bare et annet sliktt sted her i landet, en gravhaug i Gloppen i Sogn og Fjordane. Pussig nok finner vi stedsnavnet Tystad der. I Storbritannia og Danmark er fenomenet velkjent. Du har gjort deg noen tanker om Todneset?

- Ja, det stemmer, men da må vi først ta en liten omvei. I boken min "Hyperborea" skriver jeg om det vi må kalle de gamle sine målesystemer.

- Det stemmer. De brukte neppe å måle i meter?

- Nei. I det området som i dag blir kalt Danmark er det konstatert bruken av et lengdemål som tilsvarer 1.32 m. Det går under navnet Borremose-alen, eller på tysk Borremose Elle. Forkortet enten som BA eller BE. Jeg har således notert meg at anlegget på Todneset er målt til 2.7 x 2.7 m. Det blir nesten nøyaktig 2 x 2 BA eller BE. Jeg mener ikke at det beviser noe som helst, men jeg ser på det som et indisium. Jeg har notert meg at dette målet går tilbake i dusinvis av tilfelle, f.eks. husgrunner.

- Så har vi noe som blir kalt en megalittisk yard?

- Ja, en megalittisk yard, eller til vanlig bare kalt YA, tilsvarer 0.83 m. Vi finner det i mange byggverk fra oldtiden. Og tenk deg, noen må jo ha sørget for at målene BE = 1.32 m og YA= 0.83 m ikke har endret seg over tid. Alt tyder på et mye mer organisert samfunn enn vi i dag tenker oss.

- Du har også nevnt dette med kult-kontinuitet?

- Ja, det ser ut til å ha vært en kontinuitet ved slike steder som har holdt seg opp gjennom de ulike tidsaldrene, helt frem i norrøn tid, gjennom både bronsealder og jarnalder.

- Du har vært opptatt av det vi kan kalle energifelt i jorden, og at det kan være en årsak til plasseringen av kultsteder?

- I første rekke har jeg vært opptatt av avstander og plassering. I heftet mitt "Geomanti i Norge" skriver jeg om Årbakka og at det må ha vært et eller annet ved et slikt gravfelt som har virket tiltrekkende på de gamle. Etter å ha undersøkt mer enn tyve slike geomantiske kultområder rundt i Norge er jeg overbevist om, for å si det mildt, at det må ligge "noe" bak. Det betyr at menneskene i gammel tid må ha kjent seg tiltrukket av noe i bakken eller i grunnen til landskapet, og at de mente at dette "noe" utløste visse krefter. Min teori er at de må ha hatt et ønske og et håp om en positiv synergieffekt, at det ene hellige stedet kunne sole seg i glansen fra den andre, slik at hele Tysnesøya ble nærmest hellig for menneskene i området, dvs. det nåværende Sunnhordland, f.eks.

- Johannes Heggland har vært inne på noe av de samme tankene. Han sier at det ser ut til å ha vært en relativt liten bebyggelse her i bronsealderen, eller i det minste på deler av øya, og at det kan skyldes at Njardarlog ikke var et vanlig sted, men et kultisk område. Særlig på Onarheimsiden er det som du selv nevner nesten ikke gjort funn i det hele tatt. Kanskje det skyldes at det rett og slett ikke bodde folk her, at stedet utelukkende var viet til gudedyrking? Ellers ser vi jo at tyngdepunktet for hellige steder, fra Lundo til Vevatnet, Godøy og Todneset, ligger på nordsiden av øya.

- En annen ting, holder jeg frem, - som jeg først oppdaget for noen få år siden, er den felles kulturen i bronsealderen. Vi tenker oss gjerne samfunnene som relativt isolerte. Det kan de ikke ha vært. Vi finner de samme symbolene og den samme kulturen like gjerne på Tysnes som i Danmark og på Hebridene.

- Ja, de var langtfra så primitive og enkle som vi gjerne vil tro. Tenk på det kompliserte arbeidet og planleggingen som ligger bak anlegg som Stonehenge, hvor steinblokker ble fraktet helt fra Wales. I boken "Hyperborea" har jeg redegjort hvordan hyperboreerne allerede i den tidsperioden vi kaller bondesteinalderen (neolitikum) må ha greid å regne ut omkretsen på jorden ganske nøyaktig. Det kan de ha gjort ved skyggemålinger på flere steder samtidig. Eratosthenes benyttet seg av den samme metoden et par tusen år senere. Menneskene har veldig lenge interessert seg for jordens mål og for geometri.

- En opplagt sak er at menneskene den gangen tross alt må ha hatt både tid og overskudd til å bygge slike enorme anlegg som f.eks. Stonehenge i England, reise bautasteinene på Årbakka og lage prosesjonsveien i Uggdalsdalen, bygge gravkammeret på Todneset osv. Selv om arbeidskraften kan ha vært treller vitner det om overskudd, organisering, samarbeid og kulturutveksling, kanskje over lange avstander. Det må til og med ha vært kulturutveksling over dagens landegrenser. Det var først da jeg opplevde å krabbe inn i gravkammeret på Maes Howe på Orknøyene at jeg tok til å skjønne hva det førhistoriske anlegget på Todneset egentlig dreide seg om. Er du ikke enig?

- Uansett viser de geometriske mønstrene at det er snakk om f.eks. like lange sider i en trekant. Det er en god ide å se om noen av avstandene kan passe med runde tall av BE, 132 cm.

- Men hva tror du tanken kunne være med å plassere disse stedene i et bestemt mønster?

- Ja, den som kunne svare sikkert på det! Foreløpig ser jeg ikke stort andre formål enn å skape harmoni. De fleste vil jo være enige i at et triangler med to eller til og med tre like lange sider er mer harmonisk enn om alt lå hulter til bulter. Jeg tror det er ganske grunnleggende at menneskene ikke liker kaos, det er bare å se på byggelinjen langs en gate i dag... Men harmoni er neppe hele forklaringen.

Det er ingen tvil om at Aasmund Sandland presenterte spennende tanker i arbeidet sitt. Geomanti er fortsatt en disiplin i startgropen, mens arkeoastronomi i dag er i ferd med å etablere seg som en egen vitenskap verden over. Arkeologi i streng forstand handler først og fremst om håndfaste bevis fra en fjern fortid, mens resten er overlatt til spekulasjoner. Men også spekulasjoner er verdifulle i bestrebelsene på å forstå fortiden. Mye av vår oppfatning av samfunnet i gammel tid, som f.eks. religiøs praksis og gravskikker, bygger på spekulasjoner ut fra konkrete funn. Sandland gjør nettopp det samme. Han observerer, først og fremst – konklusjoner kan vi selvsagt trekke, men enn så lenge er det bare observasjoner. Gode og forhåpentlig rette observasjoner.

Gudeøya i dag

For meg er dette sluttkapitlet så langt som jeg pr. dags dato har kommet på denne lange, historiske reisen, som startet en gang på 1990-tallet og har avstedkommet ganske mange små og store artikler, foredrag og praktisk arbeid på veien. Det er på tide å finne en hvilestein og gjøre opp en slags status.

Hvordan ser det ut på gudeøya i dag? Hvem bryr seg? Og hva om vi brydde oss mer enn vi gjør?

Og la oss begynne her, ved det siste punktet: Hva om vi brydde oss, hva om vi virkelig løftet frem Tysnes med sin unike fortid - som gudeøya, gudinneøya? Arrangerte guidete turer, en festival - en gudinnefestival? I vårt nærmeste nabolag, på Hatlestrand, blir det hvert år arrangert en mytologifestval. Hvor mange ganger har jeg ikke tenkt at Mytologifestivalen historisk sett hadde passet så mye bedre på Tysnes, det gamle Njardarlog?

I endel år har jeg reist på kryss og tvers i vesterveg, i det gamle norrøne kulturområdet - Shetland, Orknøyene, Man, Hebridene, Færøyene. Og overalt er det lagt veldig vekt på den norrøne historien. Bautasteiner, tufter etter gårder fra vikingtiden, ja, hva det enn måtte være, blir pietetsfullt tatt vare på og løftet frem for de besøkende, godt tilrettelagt i form av brosjyrer, informasjonstavler og guider.

De siste ti årene har jeg også vært aktiv i vikingmiljøet, særlig som "frimann" i vikingbyen i Gudvangen, og opplevd den enorme tilstrømningen av turister fra alle verdens kanter (riktignok før covid-19 slo til og med standhaftige vikinger i bakken, men de vil komme tilbake) som gjerne vil oppleve og lære om vår norrøne historie.

Gudeøya Tysnes har like mye å vise frem av historie som på Shetland, Orknøyene og Hebridene, eller Gudvangen for den saks skyld, men hvorfor blir det aldri gjort noe med det?

Jeg tror det handler om mangel på forstand - og husmannsånd. For en 10-12 år siden var det en gjeng som dro i gang Tysnesfest, som ganske raskt ble etablert som en av Vestlandets største festivaler. Det er et slikt løft vi trenger for å etablere Gudeøya Tysnes, dratt i gang av folk som skjønner hva det handler om og som er i stand til å tenke stort. I form av å løfte frem våre konkrete fortidsminner og vår mytologi, i form av brosjyrer, informasjonstavler, guiding - en festival. Det er "tonnevis" med viking- og middelalderfestivaler her til lands, men "gudinnefestival" er ledig!

Så til de første spørsmålene: Hvordan ser det ut på gudeøya i dag? Hvem bryr seg?

Den ene av de tre folderne som ble sendt ut i 2008-2009. Profileringen av Tysnes som "gudeøya" tok imidlertid snart slutt.

I 2009 publiserte Tysnes kommune tre små foldere, beregnet til å ligge lett tilgjengelig for reisende og turister, på ferjene, turistinformasjon, osv. Folderne handlet om forskjellige emner, med kart og turoppslag. Jeg var hovedforfatter for "Gudestreif i Njardarlog", hvor det på16 små sider blir fortalt om "gudeøya", om Nerthus, Njord og Tyr, med turforslag til Tysneset, Lundo, og Årbakkavollen. Samtidig ble det satt opp en rekke flotte og informative informasjonstavler flere steder, på Tysnes, Årbakka og ved oldtidsvegen i Uggdalsdalen. Tanken var å løfte frem Tysnes som "gudeøya" eller "gudinneøya" og å profilere kommunen med en unik historisk profil.

Informasjonstavlene står der fortsatt. Folderne er det forlengst slutt på, kommunens historiske profil likeså. "Gudeøya Tysnes" er ikke lenger tema noen steder. Nå er det ganske andre ting det handler om når Tysnes blir markedsført som turistmål. Det er forsåvidt heller ikke så rart, folk flest er ikke videre interessert i fortidshistorien. De mange gangene jeg har ruslet mellom bautasteinene på Årbakka, som ligger like ved parkeringsplassen til Årbakka handelsstad, hvor man finner en intakt landhandel og postkontor som har stått urørt siden 1964, samt kystkulturmuseum og kunstgalleri, har jeg aldri sett et eneste menneske vise den ringeste interesse for bautasteinene.

Så å si alle av øyas unike fortidsminnesmerker ligger på privat mark, ofte med nettinggjerder og andre hindere som må forseres på veien, og er bare av den grunn vanskelig tilgjengelige for dem som likevel har lyst til å oppsøke disse stedene.

Jeg er ganske sikker på at Tysnes vil tjene på en profilering av vår historiske fortidsarv, ved å løfte frem disse særegne stedene og fortidsminnene som gjør oss så spesielle både i norsk og nordisk sammenheng. Mulighetene er mange - det kan arrangeres festivaler, lages et opplevingssenter, få i stand guidete turer, lages en egen logo, selge gudeøya - eller gudinneøya om man vil - på kopper og t-skjorter. Alt er på plass, om man vil satse litt.

Dette arbeidet er mitt bidrag.


__________


La oss ende opp der vi begynte - med det hellige Vevatnet, der man etter sigende vasket gudinnens klesdrakt når Nerthus var lei av å være sammen med menneskene, og hvor trellene som gjorde arbeidet straks ble slukt av vannet…

Den første gangen jeg bega meg inn på stien til lunden med de store steinene bar det i vei mellom høye grantrær, med en kråke som flakset i nærheten. Skodden som drev langs fjellsiden gjorde det ikke mindre mystisk.

Selvsagt har det med ren innbilning å gjøre. Landskapet rundt Vevatnet ville uansett ikke sett slik ut for et par tusen år siden. Men det må ha vært spesielle egenskaper som gjorde at nettopp dette vannet ble pekt ut som et vevatn, et hellig vann der gudebildet av Nerthus ble vasket og skylt rent. Hvorfor nettopp dette vannet? Finnes disse egenskapene ennå?

Ja. Det var nettopp det jeg opplevde på min første tur inn til lunden - en rent spirituell kontakt, som hadde blitt forsterket da mine venner viskvinnene vasset ut i vannet og hauket mens de slo på sine trommer.

Så en dag får jeg høre at mye er forandret. Skogsmaskiner har vært på ferde, trærne i skogen er felt, veien inn til lunden med de store steinene er blitt tung og besværlig. Men sett på et annet plan er ingenting forandret. Landskap er alltid i endring. Sakte, umerkelig for et menneskeøye, forandrer det seg. Noen ganger fra et år til et annet, andre ganger fra et hundreår til et annet.

Men noe består. Som fjellveggen bak oss, Flogaberget. Eller som de store kampesteinene på sletten.

Og vannet, selvsagt. Men kanskje ikke det heller. Var det større før? Mer sammenhengende, som en liten innsjø? I dag kan man ved første øyekast få inntrykk av at det er flere sammenhengende vann.

Nei, svært lite er bestandig. Skog den ene dagen, hugget ned den neste. Perioder med varme, perioder med kulde. Mennesker blir født, mennesker dør. Sagn som blir fortalt, sagn som blir glemt.

Hva fantes egentlig her i det gamle Njardarlog for et par tusen år siden? Kanskje jeg er litt nærmere et svar nå.

Jeg setter meg på huk nede ved stranden, krummer hånden og øser opp en munnfull.

Drikker av gudinnevannet.

Kilder og litteratur

Agdestein, Svein Ove, UiB: Muntlige opplysninger.
Arkeologisk rapport fra forskningsgravning i Todnesrøysa på Tysneset, Kultsted i forhistorisk tid?Rapport ved Asle Bruen Olsen og Yvonne Dahl. Forminneseksjonen, UiB. 2015.
Bergen Museum Beretning 1915-1916
Bing, Just: Fra trolldom til gudetro. Oslo, 1937.
Brev frå Johs. Dahl (lokalhistorikar) til konservator Per Fett, 15/12 1953.
Brev frå Sverre Sunde (finner) til Bergen Museum, 8/9 1949.
Bøe, Johs: Hordernes innvandring og oldfundene ved Hardangerfjorden. Forelesning for den filosofiske doktorgrad, Oslo 7. Mai 1931.
Clausen, H. V. : Studier over Danmarks Oldtidsbebyggelse Aarbøger 1916
Davidson, H.R.E.: Nordens mytologi. Den norske Bokklubben
Div. avisoppslag med fylkesarkeolog Tore Bjørgo
Eposter fra Aasmund Sandland
Faux, David K.: The Cimbri of Denmark, the Norse and Danish Vikings, and Y-DNA Haplogroup R-S28/U152 - (Hypothesis A)
Fett, Per: Tysnes prestegjeld i serien Førhistoriske minne i Sunnhordland, 1954
Handeland, Heidi: Arkeologiske undersøkingar i Uggdalsdalen. Bergen Museum 2005.
Hauge, Arild: Arild Hauges runer www.arild-hauge.com
Heggland, Johannes: Det gamle Njardarlog, b. 1. Tysnes, 1992.
Heggland, Johannes: Tysnes – det gamle Njardarlog, band 1, 1964. Utg. Tysnes sogelag.
Heide, Eldar og Asle Bruen Olsen: Sola gjer ekstranummer. Bergens Tidende 24. juni 2012.Kronikk.
Heide, Eldar: Sola og gudane på Tysnesøya. Chaos 58 (2012), side 49-57. 2013
Historical Monuments of Scotland Commision 1929
Imsen / Winge: Norsk historisk leksikon. Cappelen Akademisk Forlag, 2004
Knutzen, Trude: Bautasteiner og runesteiner: vitnesbyrd om særegne døde? UBAS, 2007.
Kvalvaag rapport om ettergraving sept 1965 (Bergen Museum)
Meyer 1888.
Munch, P.A.: Det norske folks historie. Kristiania, 1851.
Munch, P.A.: Norrøne gude- og heltesagn, ved Magnus Olsen. Kristiania 1922.
Näsström, Britt-Mari: Frøya. Pax, 1998.
Neman, Birger: Hordarnas invandring til Norge. Fornvännen 27. U.å.
Noreen, Adolf: Nordens äldsta folk- och ortnamn. Fornvännen 23-50. U.å.
O. Rygh: Norske Gaardnavne (opphavl. frå 1897, elektronisk versjon)
Olsen, Magnus: Det gamle norske Ønavn Njardarlog. Christiania, 1905.
Olsen, Magnus: En indskrift med ældre runer fra Gjersvik (Tysnesøen) i Søndhordland. Kra. 1915
Olsen, Magnus: Fra gammelnorsk myte og kultus.
Olsen, Olaf til Per Fett 2/10 1964
Raddum, S. Gihle : Norges Jernalder. De romerske provinser i Norge. U.å.
Rapport om bautasteinen på Todneset 1991 (Bergen Museum)
Reaves, William P.: Mother Earth in Germanic Mythology. 2010. http://www.germanicmythology.com/original/earthmother/odinswifenerthus.pdf
Reg. 1988 av Fingerhut/Hatleskog.
Samling av brev vedk. anlegget på Todneset (Bergen Museum)
Schirmer, Herm M.: Horg og hov, 1906
Shetelig (?) til Clouston 24/1 1936
Shetelig til Clouston 13/12 1935
Shetelig, Haakon: Vestlandske graver i jernalderen, Grieg forlag, 1912.
Storer Clouston 11/11 1935
Storer Clouston til prof Shetelig 1/2 1935
Svar frå prof Magnus Olsen 26/11 1935 U. B. Årbok 1949.
Vågslid, Eivind: Stadnamntolking II (1974) og Norderlendske fyrenamn (1988)
Østmo / Hedeager: Norsk arkeologisk leksikon. Pax Forlag, 2005