Forskjell mellom versjoner av «Ibn Fadlan - en araber blant vikinger»

Fra heimskringla.no
Hopp til navigering Hopp til søk
m (Tilbakestilte endringer av Jesper (brukerdiskusjon) til siste versjon av Knut)
Tagg: Tilbakestilling
 
(2 mellomliggende revisjoner av 2 brukere er ikke vist)
Linje 105: Linje 105:
  
  
[[Fil:Volok by Roerich.jpg|thumb|Væringer drar sine langskip fra elv til elv i Gardarike. Maleri av  av den russiske kunsteren Nicholas Roerich (1874-1947). ]]1. Jeg så hvordan rus-folket hadde med varene sine og hadde slått leir ved siden av Volga-elven. Aldri har jeg sett folk så gigantiske; de er høye som palmetrær, og blomstrende og rødbrune av hudfarge. De bærer hverken frakker eller kaftaner, men mennene blant dem bærer et plagg av grovt tøy, som kastes over den ene siden, slik at den ene hånden forblir fri. Hver og en bærer en øks, en dolk og et sverd, og uten disse våpnene blir de aldri sett. Sverdene deres er brede, med bølgete linjer og av frankisk produksjon. Fra tuppen av neglene til nakken er hver mann tatovert med bilder av trær, levende vesener og andre ting.
+
[[Fil:Volok by Roerich.jpg|thumb|Væringer drar sine langskip fra elv til elv i Gardarike. Maleri av  av den russiske kunsteren Nicholas Roerich (1874-1947) (Commons).]]1. Jeg så hvordan rus-folket hadde med varene sine og hadde slått leir ved siden av Volga-elven. Aldri har jeg sett folk så gigantiske; de er høye som palmetrær, og blomstrende og rødbrune av hudfarge. De bærer hverken frakker eller kaftaner, men mennene blant dem bærer et plagg av grovt tøy, som kastes over den ene siden, slik at den ene hånden forblir fri. Hver og en bærer en øks, en dolk og et sverd, og uten disse våpnene blir de aldri sett. Sverdene deres er brede, med bølgete linjer og av frankisk produksjon. Fra tuppen av neglene til nakken er hver mann tatovert med bilder av trær, levende vesener og andre ting.
  
 
2. Kvinnene bærer, festet til barmen, en sirkulær brosje laget av jern, kobber, sølv eller gull, i henhold til rikdommen og ressursene til ektemennene deres. Festet til brosjen er det en ring, og festet til den en dolk, alt festet til barmen. Rundt halsen bærer de gull- og sølvkjeder. Hvis mannen har 10 000 dirhem, får han laget et kjede til sin kone; har han 20 000, to kjeder; for hver 10 000 legges det til et kjede. Av denne grunn hender det ofte at en rus-kvinne bærer et stort antall kjeder rundt halsen.
 
2. Kvinnene bærer, festet til barmen, en sirkulær brosje laget av jern, kobber, sølv eller gull, i henhold til rikdommen og ressursene til ektemennene deres. Festet til brosjen er det en ring, og festet til den en dolk, alt festet til barmen. Rundt halsen bærer de gull- og sølvkjeder. Hvis mannen har 10 000 dirhem, får han laget et kjede til sin kone; har han 20 000, to kjeder; for hver 10 000 legges det til et kjede. Av denne grunn hender det ofte at en rus-kvinne bærer et stort antall kjeder rundt halsen.
Linje 151: Linje 151:
 
23. De haugla stedet hvor skipet hadde stått, noe som liknet en avrundet bakke, og satte i midten av den en stor trestolpe. De risset inn navnet til den avdøde sammen med navnet til kongen av rus-folket. Etter å ha gjort dette, forlot de stedet.
 
23. De haugla stedet hvor skipet hadde stått, noe som liknet en avrundet bakke, og satte i midten av den en stor trestolpe. De risset inn navnet til den avdøde sammen med navnet til kongen av rus-folket. Etter å ha gjort dette, forlot de stedet.
  
24. Det er skikken blant rus-folket at med kongen i tronsalen hans skal det være fire hundre av de mest krigerske og pålitelige av hans følgesvenner, som står klare til å dø med ham eller ofre livet for hans. Hver av dem har en slavejente til å oppvarte seg  - til å vaske hodet og tilberede mat og drikke; og i tillegg har han en annen slavejente som tjener som hans medhustru. Disse fire hundre sitter under kongens høysete, som er stort og dekorert med edelstener. Sammen med ham på høysetet hans er førti jenter, bestemt til sengen hans, som han får til å sitte i nærheten av seg. Av og til vil han fortsette å ha seksuell omgang med en av dem i nærvær av mennene av hans følge som er beskrevet ovenfor. Kongen stiger aldri ned fra høysetet, og er derfor forpliktet til å bruke assistanse når han trenger å avlaste seg. Hvis han ønsker å ri, blir hesten hans ført opp til høysetet, og han går opp på hesten derfra. Når han er klar til å gå av, rir han hesten så nært at han umiddelbart kan gå fra den til tronen. Han har en kommandør som leder hærene hans, kjemper mot fiendene hans og fungerer som kongens representant i omgangen med undersåttene.  
+
24. Det er skikken blant rus-folket at med kongen i tronsalen hans skal det være fire hundre av de mest krigerske og pålitelige av hans følgesvenner, som står klare til å dø med ham eller ofre livet for hans. Hver av dem har en slavejente til å oppvarte seg  - til å vaske hodet og tilberede mat og drikke; og i tillegg har han en annen slavejente som tjener som hans medhustru. Disse fire hundre sitter under kongens høysete, som er stort og dekorert med edelstener. Sammen med ham på høysetet hans er førti jenter, bestemt til sengen hans, som han får til å sitte i nærheten av seg. Av og til vil han fortsette å ha seksuell omgang med en av dem i nærvær av mennene av hans følge som er beskrevet ovenfor. Kongen stiger aldri ned fra høysetet, og er derfor forpliktet til å bruke assistanse når han trenger å avlaste seg. Hvis han ønsker å ri, blir hesten hans ført opp til høysetet, og han går opp på hesten derfra. Når han er klar til å gå av, rir han hesten så nært at han umiddelbart kan gå fra den til tronen. Han har en kommandør som leder hærene hans, kjemper mot fiendene hans og fungerer som kongens representant i omgangen med undersåttene.
  
 
==Fun fact: Ibn Fadlan går til filmen==
 
==Fun fact: Ibn Fadlan går til filmen==

Nåværende revisjon fra 3. mai 2022 kl. 19:03

Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Norsk.gif


Knut Rage

Ibn Fadlan - en araber blant vikinger

av
Knut Rage


Tysnes
© 2022



Væringer i østerled

Svært mye er skrevet om vikingene, om vikingtiden og vikingenes kultur. Det aller meste er, strengt tatt, basert på rent gjettverk, mer eller mindre kvalifisert, ut fra arkeologiske funn og skriftlige beretninger som ble nedtegnet 300-400 år senere, om vi da ser bort fra spredte og ganske korte runeinnskrifter. Om vikingenes skip, verktøy og våpen vet man riktignok en hel del, likeens om vikingsamfunnets organisering og hieraki, men langt mindre om deres klesdrakt og slett ingenting om hvordan de egentlig så ut eller tedde seg. Riktignok er angrep av vikinger nevnt i kirkelige annaler og andre krøniker, men de opplysninger som blir gitt her er overflatiske og innskrenker seg til noen få linjer.

De få, mer inngående, samtidige kilder som finnes, skildrer vikinger i baltiske land. Både den russiske Nestorkrøniken og keiser Konstantin Porphyrogenitus’ "De administrando imperio", som ble nedtegnet ca. 950, gir forholdsvis detaljerte skildringer av vikingenes vandringer, stort sett til vanns, fra Østersjøen og videre langs de store flodene Dnepr, Volga og Dvina, enten gjennom Finskebukta til Ladoga og deretter til Novgorod, og derfra til de øvre delene av Volgas løp, eller ved at man krysset Østersjøen og seilte forbi Domesnes (dagens Domesnäs, den nordligste spissen av Kurland) og inn i Rigabukta til Dvinamunningen. Via Dvina førte ulike veier til Dnepr ved Gnezdovo, og derfra kunne skandinavene nå hele veien til Svartehavet gjennom en rekke drageid, skriver Frans-Arne H. Stylegar[1].Men også dette er relativt overflatiske, om enn historisk interessante, opplysninger. Vet vi noe om vikingene sett på nært hold, finnes det skriftlige "nærbilder" av dem, virkelig livaktige samtidsskildringer? Faktisk lite og ingenting. Bortsett fra én kilde som kan fortelle oss litt - den arabiske reisende Ibn Fadlan.

Det er en alminnelig antakelse at navnet "Russland" kommer fra vikingene - fra ordet "rus". Hva "rus" er ment å bety er man mindre enige om. Og man er heller ikke enige om "hva slags" vikinger det her er snakk om - trolig var de neppe norske, heller ikke danske, men sannsynligvis i første rekke handelsmenn fra dagens Sverige. Men også her er man henvist til mer eller mindre kvalifisert gjetning. I Nestorkrøniken blir det fortalt at navnet "rus" ble brukt om de første nordboerne, dvs. vikingene, som kom til landet sør ved Ladogasjøen. Ingen skandinaviske stammer eller krigergrupper med dette navnet er kjent; imidlertid har mange forskere trukket frem Roslagen sør for Stockholm, som i norrøn tid ble kalt "Roden", som et mulig opphav til navnet. En kanskje enda bedre forklaring er det finske navnet på Sverige - "Ruotsi". Det kan også rett og slett ha en sammenheng med det norrøne verbet for å ro: "roa" - "de som kommer roende, rorskarer". Halvor Tjønn trekker i boken "Russland blir til"[2] frem den interessante parallellen når Russland i de norrøn sagaene blir kalt "Store Svitjod", mens Sverige blir kalt "Svitjod". Det vitner om at sagaforfatterne har sett disse to landene som et slags sammenhengende rike. Det skal riktignok nevnes at noen språkforskere har argumenterrt for at navnet "rus", "Russland", har et lokalt opphav, men de aller fleste både av språkforskere og historikere forøvrig er enige om at Russland har fått sitt navn etter de nordiske vikingene som slo seg ned her på 800-tallet.

Dersom vi skal stole på Nestorkrøniken kom de første nordboerne roende og seilende langs floden Volkhov, som renner fra innsjøen Ilmen i Novgorod oblast nordover til Ladoga. Floden er farbar for båter i hele sin lengde, men om vinteren fryser den til; elva er vanligvis islagt fra slutten av november til tidlig i april. Volkhov har spilt en stor rolle i russisk historie. På 800-tallet var det en tett befolket pulsåre i det væring-dominerte Kyivriket[3]. Den gamle russiske hovedstaden Staraja Ladoga og en av de fremste russiske middelalderbyene, Velikij Novgorod, ligger langs Volkhov. Det var en del av den viktigste europeiske handelsruten som knyttet Nord-Europa til Orienten. Vikingenes handelsskip la til ved det store handelsmarkedet i Lagoda. Herfra rodde de videre sørover elven, hvor de måtte bære båtene forbi en rekke stryk, som var godt bevoktet av bosetningene ved Novyje Duboviki og Gorodisjtsje, til de endte opp ved en utpost nord for dagens Velikij Novgorod - der lå sagaenes Holmgard, som ble grunnlagt nær stedet hvor Volkhov renner ut av Ilmen-sjøen.

"Fortellingen om de svunne tider", en side av Nestorkrøniken. Her ser man en illustrasjon av Oleg av Novgorods felttog mot Konstantinopel i året 907. (Commons.)

Nestorkrøniken har på mange vis den samme posisjon for Russlands eldste historie som Snorres kongesagaer har for nordmenn. Krøniken er også kjent som "Fortellingen om de svunne tider", eller kort og godt "Oldkrøniken", og er den eneste sammenhengende kilden vi har til Russlands historie. Det blir gjerne sagt at Nestorkrøniken er et av historiens mest studerte dokumenter. Den originale versjonen er gått tapt. Det er senere gjort forsøk på å rekonstruere originalteksten. De eldste kjente kopiene er "Den laurentianske kodeks" og "Den hypatianske kodeks", begge fra 1100-tallet, og det er derfor vanskelig å etablere det opprinnelige innholdet til krøniken ord for ord. Man kan derfor ikke regne den som et pålitelig historisk dokument, og det av flere grunner: Nestorkrøniken bygger for det første på kopier av et eldre manuskript, og er i tillegg skrevet flere hundre år etter de eldste opptegnelsene, og er naturligvis farget av munkenes religiøse og politiske verdensbilde og agenda. Krøniken er etter tradisjonen tillagt munken Nestor, som var munk ved Huleklosteret i Kyiv, og levde ca. 1056-1114. Ikke minst nordiske historikere har vært opptatt av krønikens opplysninger om den første kjente vikinghøvdingen, Rørik (på slavisk Rurik), som var stamfar for en stor ætt som skal ha nedkommet fra "ruserne". Krønikens fortellinger om Kyiv-Rus finnes ingen andre steder. Nestor tidfester vikingenes ankomst til året 862. Men tre år tidligere, i 859, forteller Nestor at varjagene (dvs. væringer, vikinger) hadde begynt å kreve skatt av stammene langs Volkhov-floden:[4]:


Varjagene fra den andre siden av havet krevde skatt av sjuderne[5], slavere, merier[6], vesere og krivitjere[7].


Nestorkrøniken forteller altså at det tidligere har kommet varjager i området som har blitt såpass dominerende at de har underkuet stammene langs elven og krevd skatt av dem - krøniken nevner ett hvitt ekornskinn for hvert "ildsted", dvs. boplass. Dette høres jo unektelig ut som den samme fremgangsmåten som vikingene brukte overalt hvor de kom, enten det var vest i havet, i England eller Irland, og altså dypt inne i de russiske skoger. Men så forteller krøniken videre, for årene 860-862:


Stammene som betalte skatt til varjagene jaget dem bort til den andre siden av havet, og ville styre seg selv som før. Det fantes ingen lover, og stamme reiste seg mot stamme. Det utviklet seg til bittert fiendskap, og de begynte å føre krig mot hverandre. Men så sa de til seg selv: "La oss søke en fyrste som kan herske over oss og dømme blant oss etter landets lover." Dermed reiste de over havet til folket som ble kalt varjager-"rus", for disse varjagene var kjent som "rus", på samme måte som andre varjager ble kalt svensker, eller nordmenn, englendere og gotlendere; for det var navnene deres. Sjuderne, slaverne, vesere og krivitjere sa til "rus"-folket: "Vårt land er stort og rikt, men det er ingen orden der. Kom og hersk over oss!" De valgte tre brødre, av deres egen ætt, som tok med seg alle av "rus"-folket og fulgte med hit. Den eldste, som het Rurik, bosatte seg i Novgorod, den nest eldste, Sineus i Belozersk[8], og den tredje, Truvor, i Izborsk[9]. Det var varjagene som ga navnet "Russland" til disse traktene. De som lever i Novgorod i dag er etterkommere av varjagene, før var de slavere. Etter to år døde Sineus og hans bror Truvor, og Rurik samlet all makt i sine hender. Han satte sine venner til å styre, en i Polatsk, en annen i Rostov, og en tredje i Belozersk. I alle disse byene lever det etterkommere av varjagene. (-) Rurik hersket over alle disse distriktene.

.


Et kart over Europa som viser norrøne bosetninger i vikingtiden. Områder som ble utsatt for vikingtokt, men ikke ble gjenstand for permanent bosetning er merket med grønt. Her ser man dagens Ukraina og Russland, det veldige landområdet hvor nordboerne bosatte seg på 900-tallet. (Commons.)

Vi leser altså her at varjagene, også kjent som væringer (eller vikinger) relativt raskt og på tilsynelatende fredelig vis tok kontrollen over landområdene langs Volkhov-floden og la slaverne og de andre stammene under seg, og at de endog var blitt bedt om det! Som nevnt kan man ikke stole på Nestorkrøniken som en fullstendig nøyaktig og pålitelig historisk kilde, men det er heller ingen grunn til å tro at dette er myter som har utspunnet seg i ettertid, til det er avstanden i tid altfor kort. Fra slutten av 800-tallet til da Nestorkrøniken ble nedtegnet midt på 1100-tallet er det bare 300 år. Sant nok, lang nok tid at mangt og mye av det som faktisk skjedde kan ha rukket å bli til vandrehistorier, på samme vis som våre hjemlige kongesagaer fra vikingtiden, men at Kyivriket ble grunnlagt og styrt av nordboere, som ga landet navnet "Russland", er det liten grunn til å trekke i tvil.


Men så blir spørsmålet: hvem var Rurik? Rurik-navnet går igjen hos flere menn i vår eldre historie. Språkforskerne mener at det kommer fra vest-norrønt, dvs. tale- og skriftspråket i Norge og på Island i middelalderen, "Hrærekr" (Rørik, på moderne norsk). På øst-norrønt, dvs. gammeldansk og gammelsvensk, lyder det som "Hrø̄rīkʀ". Herfra kommer det slaviske mannsnavnet Rjurik (og for den del det engelske Roderick, spansk Rodrigo osv.). Navnet blir tolket til å bety "høy eller mektig hersker", noe som passer godt på den varjagen som i følge Nestorkrøniken ble den øverste hersker i "Rus-riket" på 800-tallet. Nestorkrøniken er faktisk den eneste skriftlige kilden til at Rurik kom til å kontrollere Ladoga og Novgorod.

Varjager blir ønskel velkommen. Rurik og hans brødre ankommer Staraya Ladoga. Maleri av Viktor Mikhaylovich Vasnetsov (1848 – 1926) (Commons.)

Krøniken forteller videre at Rurik satt ved makten til han døde i 879, og at hans etterkommere grunnla Kyivriket. Da mongolene stormet frem over Øst-Europa på midten av 1200-tallet falt Kyivriket, men Rurik-ætten gjorde seg gjeldende i Russland helt frem på 1600-tallet. I Novgorod oblast er det en stor gravhaug som har en slående likhet med tilsvarende gravhauger i Gamle Uppsala eller i Norge. På folkemunne kalles haugen for "Ruriks grav", og er ennå ikke arkeologisk undersøkt. Det er også verdt å merke seg at vikingenes Holmgard i dag bærer navnet "Rurikovo Gorodisjtsje" ("Ruriks inngjerdete by").

Mange historikere har fremhevet de legendariske trekkene ved historien om Rurik og avviser ham som en reell historisk figur, men de siste årene har arkeologer stort sett bekreftet både krøniken og den norrøne innflytelsen rundt Novgorod. Det ble avdekket at bosetningen i Ladoga faktisk ble etablert på midten av 800-tallet. Keramikk, verktøy og husholdningsartikler, bygninger og lignende gjenstander fra dagliglivet på denne tiden sammenfaller med det samme mønsteret som i Jylland i Danmark. En teori går ut på at Rurik kan ha vært et barn av et ekteskap mellom en norrøn mann og en slavisk kvinne - slike forbindelser var ikke uvanlige.

Den eneste Rurik eller Rørik som opptrer i vesteuropeiske krøniker over samme tidsepoke, er imidlertid Hrörek av Dorestad, en småkonge fra den danske handelsbyen og kaupangen Hedeby. Frankiske krøniker nevner at han mottok land i Friesland fra keiser Ludvig den fromme. Deretter satte han i gang med å plyndre de omliggende områdene: han tok Dorestad (ved dagens Wijk bij Duurstede i provinsen Utrecht) i 850, erobret Hedeby i 857 og plyndret Bremen i 859. Etter dette forsvinner denne Rørik fra vestlige kilder for en betydelig tid, og det er på dette tidspunktet, i 862, den russiske Rurik dukker opp i Russland, bygger festningen i Ladoga og senere flytter til Novgorod. Rørik av Dorestad dukker igjen opp i frankiske krøniker i 870 da hans frisiske landområder igjen blir tilbakeført til ham av Karl den skallede. I år 882 blir han nevnt som død. Til sammenligning nevner Nestorkrøniken at den russiske Rurik dør i 879.

Uansett, på 830-tallet må det ha eksistert et høvdingdømme som ble kalt "Rhos", som var befolket av svensker eller nordboere og som ser ut til å ha hatt handelskontakter med den østromerske keiseren i Konstaninopel. Rurik var en av de mange skandinaviske vikinger som slo seg ned i dette området. Her må de ha bygget festningsverk og dannet små og storebysamfunn langs de brede elvene.

Ibn Fadlan

Inn i dette geografiske og historiske landskapet kom en arabisk rettslærd, Ibn Fadlan. Han var medlem av en delegasjon som var sendt ut på oppdrag fra kalifen Abbasid Muqtadir til den nylig omvendte khanen ved Volgas bredder, som gjerne ville vite mer om sin nye tro og hvordan han skulle gjøre sitt folk til gode muslimer, men nok også fordi han ønsket å smi en allianse med kalifen mot de mektige jødiske herrene, khazar´ene.

På sin lange reise noterte Ibn Fadlan alt han så og opplevde av merkverdige skikker og kulturer, av de forskjellige folkeslag og deres egenart, klesdrakter og matkultur. Den vesle reisebeskrivelsen fra hans ferd langs Volga er unik i arabisk litteratur og en klassiker i sitt slag, og er ikke minst verdifull fordi den som historisk dokument rett og slett er unik.

I Bulghār møtte han vikinger fra landene i nord som drev handel langs sine faste ruter ved Volga. Han var vitne til at en død stormann ble gravlagt i et vikingskip og skrev en detaljert beretning om det i etterkant - det er den eneste samtidige skildringen av en slik gravferd vi har i dag.

Markedet i Novgorod. Maleri av Apollinarij Vasnetsov  (1856–1933). Perm Art Museum. (Commons.)

Året var, i følge Ibn Fadlan, 922. I Norge hersker Harald Hårfagre, mens Sverige og Danmark er uten noen egentlige herskere på denne tiden. I Novgorod sitter Igor, sønn av Rurik, ved makten. Det er da gått førti år siden Ruriks etterfølger Oleg (Helge) grunnla Kyivriket med Kyiv som hovedstad og Novgorod som den nest viktigste byen i riket. I norrøn sagalitteratur fikk landet navnet Gardarike (norrønt Garðaríki) dvs. et rike som i dag vil tilsvare Russland, Hviterussland og Ukraina, særlig området mellom byene Novgorod og Kyiv. Navnet betyr "riket med borgene". Etter hvert ble Gardariket til den statsdannelsen som het Rus, eller senere Russland. Selv om det opprinnelig trolig var handelsmenn og bosettere fra dagens Sverige som ble kalt "rusar", hadde navnet spredt seg til hele statsdannelsen. I Skandinavia og på Island ble de øst-slaviske landene kalt for Gardarike helt frem til 1200-tallet. Et annet navn var Store-Svitjod, som ble brukt i Snorre Sturlasons Ynglingesaga. Svitjod var et navn på et rike i Sverige. Tidlig på 900-tallet sendte Novgorod felttog mot Konstantinopel (norrønt: "Miklagard") for å sikre handelen med Bysants. Dette resulterte i en integrering av østslaviske stammer i det russiske Kyivriket. Her møtte vikingene både kristendommen og Islam.

Lite er kjent om Ibn Fadlan fra andre kilder. Som nevnt var han medlem, om enn ikke leder, av ekspedisjonen som ble sendt ut fra Bagdad i 921 av kalifen al-Muqtadir til det Volgabulgarske riket. Ibn Fadlan var en "faqih", en ekspert på islamsk rettsvitenskap, som fungerte som sekretær for delegasjonen. Volga-protobulgarerne hadde konvertert til Islam på 700- og 800-tallet. Kalifen ville at de skulle anerkjenne hans overhøyhet; som motytelse skulle kalifen blant annet bekoste en festning til den volgabulgarske kongen. Til tross for at delegasjonen nådde frem ble ikke oppdraget vellykket, ettersom de ikke lyktes med finansieringen av bygget. At kongen ikke fikk de utlovede pengene, førte til at volga-protobulgarerne beholdt maliki-retningen som sin tro i stedet for å gå over til hanafi-retningen som de fulgte i Bagdad.

Reisen ble lang og krevende. Takket være Ibn Fadlans detaljerte beretning kan vi følge ferden nærmest dag for dag, sett med hans øyne - landskapene de red gjennom, folkeslagene de møtte, noen vennligsinnede, andre fiendtlige. Han beskriver hvordan karavanene reiste, hvordan de pleide å krysse en elv. Han forteller om flora og fauna underveis. Han viser oss nøyaktig hvordan handelen fungerer, hva slags mat som ble laget, hvordan den smakte - kort sagt, alt.

Reisen gikk via Bukhara og Khoresm sør for Aralsjøen. De var lovet fri ferdsel gjennom Oghuzernes område av en krigsherre, en kudarkin, men de ble likevel overfalt av oghuzbanditter og tvunget til å betale en løsesum.

De overvintret i Jurjaniya før de fortsatte nord over elva Ural. Deretter kom de fram til volga-protobulgarernes by ved de tre sjøene på Volga, nord for Samara.

Alt i alt tilbakela delegasjonen rundt 4000 kilometer. Ibn Fadlān er tydeligvis en intelligent og observant mann. Han er interessert i både hverdagsdetaljene i livet og troen til menneskene han møter. Mye av det han var vitne til, slo ham som vulgært, obskønt og barbarisk, men han kaster lite tid bort på indignasjon; når han uttrykker sin misbilligelse, går han snart tilbake til sine nøytrale observasjoner. Og han rapporterer det han ser med bemerkelsesverdig lite nedlatenhet.

Møte med vikinger

Et av de folkeslagene Ibn Fadlan møtte var "rus", i teksten kalt "rūsiyyah" eller روس. - "høye som palmer med rødmusset hud og blondt hår" - de nordiske vikingene. Det er en dramatisk øyenskildring han gir oss her, til dels grusom og frastøtende, men utvilsom sann og vår eneste samtidige skildring av vikinger fra det høye nord.

På skrivebordet mitt har jeg liggende kopier av arabiske mynter funnet i Norge. Det er funnet veldig mange av dem - i Skandinavia snakker vi om tusenvis av slike mynter fra vikingtiden. Vikingene var imidlertid neppe interessert i myntenes pålydende verdi, de brukte derimot et arabisk vektsystem for å måle sølvet på bærbare vekter. Ofte ble myntene smeltet om til armringer eller andre smykker, eller kuttet opp i mindre biter og brukt i byttehandel. Myntene hadde de fått i betaling for varer som araberne gjerne ville ha, ikke minst skinn av svartrev som de brukte til å sy hatter eller frakker. Den arabiske kronikøren og geografen Al-Maqdisi, som levde ca. 945– 991, forteller at fra "rus"-folket kunne man handle pels av sobel, sibirsk ekorn, hermelin, mår, vesel, mink, rev og hare. Andre varer omfattet voks og bjørkebark, fisketenner, honning, geiteskinn og hesteskinn, falker, eikenøtter, hasselnøtter, storfe, sverd og rustninger - og ikke minst rav, den rødgule, fossile harpiksen som var høyt verdsatt i øst og ble en bærebjelke i skandinavisk handel, skriver den norskamerikanske forfatteren Judith Gabriel[10]. Og, ikke å forglemme, "slaver". Ordet kommer av de slaviske folkene som "rus"-folket tok til fange og solgte fra Spania til Egypt.

Ibn Fadlan betrakter de høye nordboerne med en slags skrekkblandet fascinasjon, men også med ikke så rent lite beundring. "Hver mann har en øks, et sverd og en kniv og har dem med seg til enhver tid," observerer han. Mennene, legger han merke til, var tatovert med mørkegrønne figurer "fra negler til nakke". Både smykker og kroppslig ornamentikk var velutviklet, og Ibn Fadlan beskriver rus-kvinnene som iført halsringer av gull og sølv, "en for hver 10.000 dirham som mannen hennes er verdt; noen kvinner har mange. De mest verdsatte ornamentene deres er grønne glassperler av leire, som finnes på skipene. De bytter perler seg imellom og betaler en dirham for en perle. De snor dem som halskjeder…." Han forteller videre at de gikk med halskjeder av fargede perler, store ovale brosjer som dinglet fra slike gjenstander som kniver, nøkler og kammer, som "brystbrosjer laget av gull, sølv og tre".

Derimot hadde han lite godt å si om "rus"-folkets hygiene. "De er de skitneste av Guds skapninger," forteller han med vemmelse, og selv om han erkjente at de vasket hendene, ansiktene og hodet hver dag, ble han forferdet over at de gjorde det "i den skitneste vann og på den mest skitne måten som er mulig" - i en felles balje med vann, en gammel germansk skikk som forårsaket forståelig avsky hos en muslim som vanligvis bare utførte ansiktsvask i rent eller rennende vann.

Det er interessant å lese hva Ibn Fadlan bemerker om deres religiøse praksis. Selv om vikingene tidlig kom i konakt med kristendommen, er det lite som tyder på at de på dette tidspunktet har tatt til seg den kristne tro (som de imidlertid om ikke lenge skulle gjøre). Derimot forteller han at noen blant dem hadde gått over til Islam, selv om de samtidig holdt fast på mange av sine gamle vaner: "De er veldig glad i svinekjøtt, og mange av dem som har antatt Islams vei savner det veldig mye." Væringene var også glade i sterkt drikke, legger han til.

Ibn Fadlan var trolig vitne til en gruppe kjøpmenn som feiret fullføringen av en Volga-reise i 922, og beskrev hvordan de ba til gudene sine og ofret til trefigurer som var stukket ned i bakken, og hvordan de tryglet gudene sine om å sende dem kjøpmenn som hadde rikelig med sølvmynter til kjøpe det de måtte ha å selge. Han var også vitne til, langs Volga, den dramatiske begravelsen til en høvding som ble kremert med skipet sitt. Hans ofte siterte beskrivelse av dette ritualet er et av de mest bemerkelsesverdige dokumentene fra vikingtiden, fylt som den er med dystre detaljer om den døde lederen som blir lagt ut i båten sin blant et skattkammer av dyre gjenstander, rik mat og sterk drikke, samt en hund, hester, okser og fjørfe, ledsaget av liket av en slavepike som hadde meldt seg frivillig til æren av å bli drept og brent sammen med sin herre. Utover dette var Ibn Fadlan kjent med scener med drukkenskap og utuktig oppførsel som tydelig var sjokkerende for en from, lærd og dannet herre fra Bagdad. Men han var ingen moralisator: Etter å ha notert oppførselen, går han videre i sin fortelling uten nedlatenhet.

Bortsett fra Ibn Fadlan var det få, om noen, muslimer fra Midtøsten eller Sentral-Asia som tok turen til nordboernes fjerne hjemland. Muslimer i al-Andalus, i de sørlige to tredjedeler av Den iberiske halvøy, kunne imidlertid relativt enkelt reise til Skandinavia sjøveien, og flere ser ut til å ha gjort nettopp det, sannsynligvis for å handle. På midten av 1000-tallet besøkte en kjøpmann fra Cordoba ved navn al-Tartushi den danske markedsbyen Hedeby. Han var ikke særlig imponert, for selv om Hedeby med et areal på 24 hektar var den største skandinaviske byen på den tiden, fant al-Tartushi den langt unna elegansen, organiseringen og komforten i hans egen hjemby. Hedeby var bråkete og skitten, skrev han, med de hedenske innbyggerne som hengte dyreoffer på stolper foran husene sine. Folket i Hedeby livnærte seg hovedsakelig av fisk, "for det var så mye av det". Han bemerket at norrøne kvinner nøt retten til skilsmisse: "De skiller seg fra ektemennene sine når de vil." Både menn og kvinner, fant han, brukte "en kunstig sminke for øynene; når de bruker den blekner aldri skjønnheten, men bare øker. Men," konkluderer han med, "solen kaster ikke sine stråler direkte over hodet deres, klimaet deres er kaldt og det er stadig overskyet. Følgelig har deres temperament blitt kaldt og humoren deres frekk, og mens kroppene deres har vokst seg store, er huden lys og håret langt."

Ibns Fadlans beretning om møtet med rus-folket

Ibn Fadlans skildring av møtet med rus-folket var lenge bare kjent som et ufullstendig referat i den assyriske læremesteren Yaqut al-Hamawis geografiske verk i et avsnitt knyttet til beskrivelsen av elven Volga. I 1923 fant man en mer komplett utgave av en tyrkisk historiker på et museum i Mashhad i Iran. Manuskriptet er fra 1200-tallet og inneholder flere geografiske tekster, hvorav en er et stort stykke fra Ahmad ibn Fadlans reisebeskrivelse. Det finnes ytterligere fragment i den persiske geografen Amin Razis verk Haft Iqlīm fra 1500-tallet.

Ibn Fadlans møte med væringene ved Volgas bredder ble visstnok første gang omtalt i en avhandling som ble utgitt av St. Petersburg-akademiet i 1823, med tittelen: "Ibn Fosslan's und Anderer Berichte über die Russen in älterer Zeit. Text und übersetzung, mit Kritisch-Philologischen Anmerkungen von C. M. Fröhn." Men allerede i 1814 var det kommet på trykk en artikkel i det danske tidsskriftet Athene ved J. L. Rasmussen, som ble videreformidlet på svensk i 1817, inntil historien dukket opp i det britiske Blackwood's Magazine for januar 1819. Den engelske versjonen er ganske upålitelig, foruten å utelate enkelte passasjer; noen av unøyaktighetene skyldes imidlertid Rasmussens danske gjengivelse, eller rettere sagt hans ufullkomne original, et manuskript i København. Det får være nok å nevne disse.

Først utover begynnelsen av 1900-tallet kom det pålitelige oversettelser fra arabisk. I dag finnes det en rekke utgaver tilgjengelig, både i bokform og på internett. For den som gjerne vil lese mer kan anbefales "Ibn Fadlan and the Land of Darkness: Arab Travellers in the Far North", oversatt og med kommentarer av Paul Lunde og Caroline Stone (Penguin Classics, 2012), og "Ibn Fadlan's Journey to Russia: A Tenth-Century Traveler from Baghad to the Volga River" av Richard Frye (Markus Wiener Publ. Princeton, 2009). Begge disse bøkene er lett tilgjengelige. Sist, men ikke minst må nevnes "Ibn Fadlān's Account of Scandinavian Merchants on the Volga in 922". Albert Stanburrough Cook, The Journal of English and Germanic Philology, Jan., 1923, Vol. 22, No. 1. Published by University of Illinois Press.


__________


Væringer drar sine langskip fra elv til elv i Gardarike. Maleri av av den russiske kunsteren Nicholas Roerich (1874-1947) (Commons).

1. Jeg så hvordan rus-folket hadde med varene sine og hadde slått leir ved siden av Volga-elven. Aldri har jeg sett folk så gigantiske; de er høye som palmetrær, og blomstrende og rødbrune av hudfarge. De bærer hverken frakker eller kaftaner, men mennene blant dem bærer et plagg av grovt tøy, som kastes over den ene siden, slik at den ene hånden forblir fri. Hver og en bærer en øks, en dolk og et sverd, og uten disse våpnene blir de aldri sett. Sverdene deres er brede, med bølgete linjer og av frankisk produksjon. Fra tuppen av neglene til nakken er hver mann tatovert med bilder av trær, levende vesener og andre ting.

2. Kvinnene bærer, festet til barmen, en sirkulær brosje laget av jern, kobber, sølv eller gull, i henhold til rikdommen og ressursene til ektemennene deres. Festet til brosjen er det en ring, og festet til den en dolk, alt festet til barmen. Rundt halsen bærer de gull- og sølvkjeder. Hvis mannen har 10 000 dirhem, får han laget et kjede til sin kone; har han 20 000, to kjeder; for hver 10 000 legges det til et kjede. Av denne grunn hender det ofte at en rus-kvinne bærer et stort antall kjeder rundt halsen.

3. Deres mest verdsatte prydsmykker består av grønne keramiske perler, av en av variantene som finnes i skipene deres. De gjør store anstrengelser for å få tak i disse, de betaler så mye som en dirhem for en enkelt perle, og setter dem i halskjeder til konene sine.

4. De er de skitneste skapningene som Gud noensinne har skapt. De tørker seg ikke etter avføring eller vannlating, og de bader heller ikke etter seksuell omgang eller etter å ha spist. De er som villesler.

5. De kommer fra sitt eget land, ankrer skipene sine i Volga, som er en stor elv, og bygger store trehus på bredden. I hvert av disse husene bor det ti eller tyve av dem, mer eller mindre. Hver mann har en hevet plattform hvor han sitter med de vakre kvinnene han har til salgs. Like sannsynlig kjærtegner han intimt en av dem mens en venn ser på. Til tider er flere av dem opptatt på denne måten i samme øyeblikk, i full offentlighet for hverandre. Av og til kommer en kjøpmann til et hus for å kjøpe en kvinne, bare for å finne ut at herren hennes omfavner henne og ikke gir henne fra seg før han har blitt helt tilfreds.

6. Hver morgen kommer en kvinne med en balje med vann og legger den foran sin herre. Han fortsetter med å vaske ansiktet og hendene i dette, deretter håret og gre det ut over karet. Så blåser han i nesen og spytter ned i karet, og fører alt ut i vaskevannet. Når han er ferdig, bærer jenta karet til mannen ved siden av, som gjør det samme. Og slik fortsetter hun å bære karet fra den ene til den andre, helt til hver av dem i huset har blåst seg i nesen og spyttet i karet, og har vasket ansiktet og håret.

7. Så snart skipene deres har nådd ankerplassen, går alle i land, med brød, kjøtt, løk, melk og sterk drikke for hånden. De går med disse til et høyt oppreist trestykke, utskåret med bildet av et menneskeansikt; denne er omgitt av mindre statuer, og bak disse er det fortsatt andre høye trestykker drevet ned i bakken. Han går fram mot den store trefiguren, bøyer seg foran den og henvender seg til den på denne måten: "Å min herre, jeg har kommet fra et fjerntliggende land, og har med meg så og så mange jenter og så og så mange sobelskinn" - og når han har listet opp alle varene sine på denne måten, fortsetter han: "Jeg har brakt deg denne gaven," og legger foran trestatuen det han har tatt med. Og så sier han: "Jeg ber deg gi meg en kjøper som har gull- og sølvmynter, som vil kjøpe av meg av hjertens lyst, og som ikke vil avslå noen av mine krav." Etter å ha sagt dette, går han. Hvis handelen hans går dårlig, kommer han tilbake og tar med en annen eller til og med en tredje gave. Hvis han fortsatt har problemer med å få det han ønsker seg, tar han med en gave til en av de små statuene og ber om forbønn og sier: "Dette er vår herres koner og døtre." Fortsetter han på denne måten, går han til hver statue etter tur, ber til den, ber om dens forbønn og bøyer seg ydmykt for den. Hvis det da skjer at handelen hans går veldig bra og han blir kvitt alle varene sine, melder han: "Min herre har oppfylt mitt ønske, nå er det min plikt å betale ham tilbake." Deretter tar han en rekke storfe og sauer, slakter dem og gir en del av kjøttet til de fattige. Deretter bærer han resten foran den store statuen og de mindre som omgir den, og henger hodene til sauene og storfeene på det store trestykket som er plantet i bakken. Når natten faller på, kommer hunder og sluker alt. Da utbryter han som har lagt offeret ut: "Jeg har behaget min herre godt, han har fortært min gave."

8. Hvis en av dem blir syk, setter de opp et telt på avstand, som de legger ham i, og lar brød og vann ligge. Etter dette kommer de aldri dit eller snakker med ham eller besøker ham den tiden han er syk, spesielt ikke hvis han er en fattig person eller en slave. Hvis han kommer seg og reiser seg fra sin sykeseng, går han tilbake til sin egen. Hvis han dør, kremerer de ham; men hvis han er en slave, lar de ham være som han er, inntil han til slutt blir slukt av hunder og rovfugler.

9. Hvis de fanger en tyv eller røver, fører de ham til et tykt og høyt tre, fester et sterkt tau om halsen hans, snor ham opp og lar ham henge til han faller i stykker ved påvirkning av vind og regn.

10. Jeg ble fortalt at det minste av det de gjør for høvdingene sine når de dør, er å fortære dem med ild. Da jeg endelig ble informert om døden til en av deres store menn, prøvde jeg å være vitne til hva som skjedde. Først la de ham i graven hans – som det ble bygget et tak over – i ti dager, inntil de var ferdig med å klippe og sy gravferdsklærne hans.

11. Når det gjelder en fattig mann, bygger de imidlertid bare en båt for ham, som de legger ham i og fortærer den med ild. Når en rik mann dør, samler de eiendelene hans og deler dem i tre deler. Den første delen er for familien hans; den andre delen brukes til gravferdsplaggene de lager; og med den tredje delen kjøper de sterk drikke til dagen da slavejenta lar seg drepe og blir brent sammen med sin herre. De blir forøvrig ville og gale når de får sterk drikke, og drikker ofte dag og natt; det er ikke uvanlig at en av dem dør med drikkebegeret fortsatt i hånden.

En høvding av rus-folket blir gravlagt i skipet sitt. Maleri av Henryk Siemiradzki fra 1883, basert på den arabiske reisende Ahmad ibn Fadlans skildring. (Commons.)

12. Når en av deres store menn dør, spør familien hans slavejenter og slavegutter: "Hvem av dere vil dø sammen med ham?" Så svarer en av dem: "Jeg". Fra det tidspunktet da ordet blir sagt, er de ikke lenger frie; selv om de ønsker å ombestemme seg, har de ikke lov til det. For det meste er det likevel minst en av jentene som byr seg selv frem. Og så, da mannen jeg nevnte ovenfor var død, spurte de slavejentene hans: "Hvem vil dø med ham?" En av dem svarte: "Jeg." Hun ble deretter betrodd to kvinnelige slaver, som skulle holde vakt over henne, følge henne hvor enn hun gikk, og til og med, noen ganger, så langt som til å vaske føttene hennes. Folket begynte nå å sysle med den døde mannen; de skar til klær til ham og gjorde i stand det som ellers var nødvendig. I løpet av hele denne tiden viet den utvalgte slavejenta seg til å drikke og synge, og var munter og glad.

13. Da dagen nå var kommet da den avdøde mannen og slavejenta skulle overgis til flammene, gikk jeg til elven hvor skipet hans lå, men fant at det allerede var trukket i land. Fire hjørneblokker av bjørk og annet tre var plassert i posisjon for den, mens rundt den var det stasjonert store trefigurer i liknelse av mennesker. Så ble skipet ført opp og lagt på tømmeret som er nevnt før. I mellomtiden begynte folk å gå frem og tilbake og ramset opp ord jeg ikke forsto. Den avdøde mannen lå i mellomtiden på avstand i sin grav, siden de ennå ikke hadde fjernet ham fra den.

14. Deretter tok de med seg en divan, plasserte den i skipet og dekket den med bysantinsk silkebrokade, mykt og vattert, med puter av samme materiale. En gammel kvinne, som de kaller "dødsengelen", kom og spredte de omtalte gjenstandene på divanen. Det var hun som tok seg av syingen av plaggene og alle nødvendige ting; det var også hun som skulle drepe slavejenta. Jeg så henne; hun var mørk, tykk, med et skummelt uttrykk.

15. Da de kom til graven, fjernet de jorden fra tretaket, la taket til side og trakk ut den avdøde mannen, som var pakket inn i klærne han hadde dødd i. Da så jeg at han hadde blitt ganske svart på grunn av kulden i denne regionen. Ved siden av ham i graven hadde de lagt sterk drikke, frukt og en lutt; alle disse tingerne fjernet de nå. Den døde mannens kropp hadde ikke endret seg bortsett fra fargen hans. De kledde ham nå i bukser, sokker, støvler, tunika og kaftan laget av brokade med gullknapper, og la på hodet hans en brokadelue trimmet med sobelpels. Så bar de ham inn i et telt som var plassert i skipet, satte ham på det vatterte teppet, støttet ham med putene, og kom med sterk drikke, frukt og basilikum, og la alt dette ved siden av ham. Så brakte de inn brød, kjøtt og løk som de satte fram foran ham.

16. Så kom de med en hund, som de skar i to og kastet i skipet. De plasserte alle våpnene hans ved siden av ham og førte så opp to hester, som de jaget til de dryppet av svette, hvorpå de skar dem i stykker med sverdene og kastet kjøttet inn i skipet. To okser ble så brakt frem, kuttet i stykker og kastet inn i skipet. Til slutt tok de med seg en hane og en høne, drepte dem og kastet dem i skipet også.

17. Trelkvinnen som i mellomtiden hadde viet seg til døden, gikk frem og tilbake, og gikk inn i teltene de hadde der, det ene etter det andre. Beboeren av hvert telt hadde seksuelt samkvem med henne og sa: "Fortell din herre: Jeg gjorde dette bare av kjærlighet til deg."

18. Da det var nå fredag ettermiddag, førte de jenta til en gjenstand de hadde konstruert, som så ut som rammeverket til en dør. Deretter plasserte hun føttene på de utstrakte hendene til mennene, ble løftet opp over rammeverket og snakket noe på språket hennes, hvorpå de senket henne ned. Så løftet de henne opp igjen og hun gjorde det hun hadde gjort før. Enda en gang senket de henne, så løftet de henne en tredje gang, mens hun gjorde det hun hadde gjort de foregående gangene. Så ga de henne en høne. Hun skar hodet av den og kastet det fra seg, men liket av høna ble slengt opp på skipet. Jeg spurte tolken om hva det var hun hadde gjort. Han svarte: "Første gang sa hun: ´Der ser jeg min far og mor´; andre gang ´Der ser jeg alle mine døde slektninger sitte´; tredje gang: 'Der er min herre, som sitter i paradis. Paradiset er så vakkert, så grønt. Med ham er hans menn og slavegutter. Han kaller på meg, ta meg til ham.´" Så førte de henne bort til skipet.

19. Her tok hun av de to armbåndene sine og ga dem til den gamle kvinnen som ble kalt "dødsengelen", som skulle drepe henne. Hun tok også av de to fotlenkene og ga dem til de to unge jentene som tjente henne, som var døtrene til kvinnen kjent som "dødsengelen". Så løftet de henne opp i skipet, men la henne ennå ikke inn i teltet. Nå kom menn opp med skjold og staver og rakte henne en kopp sterk drikke. Dette tok hun imot, sang over det og drakk det så. "Med dette," sa tolken til meg, "tar hun avskjed med dem som er hennes kjære." Så fikk hun en annen kopp, som hun også tok, og begynte en lang sang. Den gamle kvinnen oppfordret henne til å tømme koppen uten å dvele og gå inn i teltet hvor herren hennes var.

20. På dette tidspunktet, som det virket for meg, var jenta blitt fortumlet; hun oppførte seg som om hun prøvde å gå inn i teltet, men stakk hodet frem mellom teltet og skipet. Den gamle kvinnen tok henne i hodet og trakk henne inn i teltet. I dette øyeblikket begynte mennene å slå på skjoldene med stavene sine, for å overdøve støyen fra ropene hennes, som kunne ha skremt de andre slavejentene og avskrekket dem fra å søke døden med sine herrer i fremtiden. Så fulgte seks menn etter henne inn i teltet og hadde seksuell omgang med jenta, den ene etter den andre. Så la de henne ned ved herrens side, mens to av mennene tok henne i føttene og to i hendene. Den gamle kvinnen som ble kalt "dødsengelen" knyttet nå et tau rundt halsen hennes og ga endene til to av mennene for å stramme dem. Så stakk hun henne med en bredbladet dolk mellom ribbeina, og trakk bladet ut, mens de to mennene kvalte jenta med tauet til hun var død.

21. Den avdødes pårørende nærmet seg nå, og tok et trestykke, tente det og gikk baklengs mot skipet. Han holdt pinnen i den ene hånden mens den andre skjermet baken hans, da han var naken. Han holdt pinnen til brennveden som var stablet under skipet tok fyr. Så kom de andre opp med staver og brennved, hver med en stokk som allerede var tent i den øvre enden, og alle kastet dem på bålet. Haugen stod snart i flammer, så skipet, og til slutt teltet, mannen, jenta og alt det andre på skipet. En forferdelig storm begynte å blåse opp, og dermed forsterket flammene, og ga vinger til brannen.

22. Ved min side sto en av rus-mennene, og jeg hørte ham snakke med tolken, som sto i nærheten av ham. Jeg spurte tolken hva rus-mennene hadde sagt, og fikk dette svaret. "Dere arabere," sa han, "må være et dumt folk! Dere tar ham som for dere er den mest respekterte og elskede av mennesker og kaster ham i jorden for å bli fortært av kryp og larver. Vi, derimot, brenner ham på et øyeblikk, slik at han umiddelbart, uten et øyeblikks forsinkelse, kommer inn i paradiset.'" Ved dette brøt han ut i ukontrollerbar latter, og fortsatte så: "Det er Mesterens kjærlighet som får vinden til å blåse og river ham bort på et øyeblikk.'" Og i sannhet, før en time var gått, var skip, brennved og slavejenta som ble brent sammen med mannen blitt til aske.

23. De haugla stedet hvor skipet hadde stått, noe som liknet en avrundet bakke, og satte i midten av den en stor trestolpe. De risset inn navnet til den avdøde sammen med navnet til kongen av rus-folket. Etter å ha gjort dette, forlot de stedet.

24. Det er skikken blant rus-folket at med kongen i tronsalen hans skal det være fire hundre av de mest krigerske og pålitelige av hans følgesvenner, som står klare til å dø med ham eller ofre livet for hans. Hver av dem har en slavejente til å oppvarte seg - til å vaske hodet og tilberede mat og drikke; og i tillegg har han en annen slavejente som tjener som hans medhustru. Disse fire hundre sitter under kongens høysete, som er stort og dekorert med edelstener. Sammen med ham på høysetet hans er førti jenter, bestemt til sengen hans, som han får til å sitte i nærheten av seg. Av og til vil han fortsette å ha seksuell omgang med en av dem i nærvær av mennene av hans følge som er beskrevet ovenfor. Kongen stiger aldri ned fra høysetet, og er derfor forpliktet til å bruke assistanse når han trenger å avlaste seg. Hvis han ønsker å ri, blir hesten hans ført opp til høysetet, og han går opp på hesten derfra. Når han er klar til å gå av, rir han hesten så nært at han umiddelbart kan gå fra den til tronen. Han har en kommandør som leder hærene hans, kjemper mot fiendene hans og fungerer som kongens representant i omgangen med undersåttene.

Fun fact: Ibn Fadlan går til filmen

En kuriositet til slutt: I 1999 ble det spilt inn en film der Ibn Fadlan har en sentral rolle, i action og eventyrfilmen "The 13th Warrior", regissert av John McTiernan. Hovedrollen spilles av Antonio Banderas, mens sentrale biroller spilles av Vladimir Kulich og norske Dennis Storhøi. Handlingen er vikingrelatert og benytter seg av såvel den arabiske geografen Ibn Fadlan som sagnet om Beowulf. Manus er basert på Michael Crichtons eventyrroman "Eaters of the Dead" fra 1976. Crichton var også en av filmens produsenter.

Filmen ble en fiasko på kino og ble heller ikke godt mottatt av kritikerne.

I filmen er Ibn Fahdlan er en ung arabisk hofftjener som blir landsforvist etter å ha innledet et kjærlighetsforhold til konen til en mektig sultan. Han tvinges avsted som sendebud langt mot nord og til vikingene. Etter en strabasiøs ferd møter han det fryktede krigerfolket, og han sjokkeres av deres brutale levesett. På grunn av en mystisk spådom, tvinges han allikevel til å reise nordover for å nedkjempe en fryktelig fiende – mystiske skapninger kjent for å slakte ned alt som kommer i deres vei. For å overvinne den umenneskelige fienden trengs det ifølge en sannsigerske tretten krigere, og den trettende skal ikke være viking. Ibn blir den 13. krigeren.

Anmelderne i Dagbladet og VG gav den terningkast to, mens anmelderen i Aftenposten kun gav den terningkast én. Anmelderen i Dagbladet skrev: "Vikingene kan ikke skryte av et spesielt godt image. Det blir ikke bedre av hverken Den 13. krigeren..." VGs anmelder mente at siste del av filmen utviklet seg til en "vikingsfarse", med særlig fokus på avhugne lemmer, groteske avlivinger og en bjørnedyrkende, diffus "kultstamme" av menneskeetere med tilhold i svære, underjordiske ganger"[11].

Fotnoter

  1. "Vikinger i Austerveg" i bloggen Arkeologi i nord http://arkeologi.blogspot.com/2016/05/vikinger-i-austerveg.html
  2. Halvor Tjønn: Russland blir til. Dreyers Forlag, 2015.
  3. Kyivriket var en stat som eksisterte fra ca. 880 til midten på 1100-tallet. Rikets tyngdepunkt lå i Dneprdalen i dagens Ukraina, og de omfattet også dagens Hviterussland og sentrale deler av Russland. Riket var den første slaviske statsdannelsen. Sentralt i dannelsen av riket var nordiske varjager, spesielt Oleg av Novgorod.
  4. Dette og følgende utdrag av Nestorkrøniken er oversatt etter The Russian Primary Chronicle. Laurentian text. The Medieval Academy of America https://www.mgh-bibliothek.de/dokumente/a/a011458.pdf
  5. Sjuder betegner i tidlige russiske annaler forskjellige finsk-ugriske folkeslag i området som nå er Finland, Estland og Nordvest-Russland.
  6. finsk-ugrisk folkstamme
  7. Krivitjere var en folkegruppe innenfor et stammeforbund av tidlige østslavere mellom 500-tallet og 1100-tallet e.Kr. i sentrum av dagens Russland i de øvrige områdene av Volga, Dnepr og vestlige Daugava, områdene sør for elven Velikajas nedre løp samt deler av området rundt elven Nemunas.
  8. Belozersk er første gang nevnt i krøniker i 862, og var en av de fem opprinnelige russiske byer (de andre er Ladoga, Novgorod, Polotsk og Rostov).
  9. en by i Pskov oblast i Russland, omtrent 30 km vest for Pskov nær grensen mellom Estland og Russland.
  10. Judith Gabriel: Among the Norse Tribes. The Remarkable Account of Ibn Fadlan https://archive.aramcoworld.com/issue/199906/among.the.norse.tribes-the.remarkable.account.of.ibn.fadlan.htm
  11. Kilde: Wikipedia.