Forskjell mellom versjoner av «Kong Sverre - Sidste dag»

Fra heimskringla.no
Hopp til navigering Hopp til søk
 
Linje 29: Linje 29:
  
  
TEKST UNDER ARBEID
+
Forfatteren av skriftet om de nordiske korsfareres reise fortæller om Tunsberg: "Det vide hav sender ind en dyp vik og bøier sig om mange øer, som det har skilt fra fastlandet. En av dem, Nøtterøy, ligger ret imot byen og skaffer den en havn. Om sommeren er der folksomt nok: fra alverdens kanter kommer skibe til byen. Den har hæderlige borgere, som er kjendt for sin gavmildhet og sin rundhaandethet i at yde almisser; men forkastelig drukkenskap forstyrrer hyggen i godt lag og kan stundom likefrem føre til blodsutgydelse. Tæt ved byen hæver sig et berg, med steile sider — som den sterkeste borg —; der findes ingen opgang, uten over en eneste smal vei, og den er endda gjort med kunst, saa naar den stænges, blir det vanskelig for fiender at komme op. Paa toppen ligger en vakker kirke, viet til St. Michael. Nedenfor berget strækker sig en yndig slette, rik paa vellugtende blomster..."
  
 +
[[Fil:Kong Sverres utsikt.jpg|thumb|500px|Vinteren 1201 - 1202 kom Kong Sverre og hans birkebeinere til Tønsberg hvor de i 20 uker beleiret baglerne som søkte tilflukt i festningen på Slottsfjellet. I dag er det bare ruiner tilbake av det gamle kongssetet. Kanskje stod Kong Sverre selv her i Frodeåsen for å speide på baglerne? Foto: Bernt Rostad, Commons.]]Paa fjellet ved Tunsberg hadde mere end 200 flygtende bagler, med Reidar sendemand i spidsen, sat sig fast vaaren 1200 og hadde bygget to kasteller deroppe, et i syd og et i nord. Sverre lot dem i ro, da han kom efter til Viken. Men sommeren 1201 vendte han tilbake, og denne gang var det hans agt at ta fjellet. Han reiste telter om det, fra stranden paa nordsiden og i bue syd til byen. For at være trygg mot angrep fra baglernes hovedstyrke, som under Sigurd jarlssøns og "kong" Inges førerskap holdt til paa Oplandene og kunde ventes til Viken, lot han grave et dypt dike om leiren og lot reise palissader langs hele den indre rand av det.
  
 +
Et forsøk paa at storme berget mislyktes, og baglerne "var nu glade og store i ordene". Men beleiringen varte ved. Sverre ønsket at faa rede paa stillingen hos fienden; og ved hjælp av kirkestiger, som kongen lot binde sammen, kunde en av hans mænd klatre op til taarnspidsen paa Laurentiuskirken og speide ind over fjellet. Han slog armene om taarnknappen og brukte øinene godt, endda fiendens piler suste om ham og kom hænderne farlig nær. Nu fik Sverre vite, hvordan Reidar sendemands kasteller var bygget. Og en svart høstnat lot han en mand klatre op paa berget med et langt taug; han kom ind under et av kastellerne, og snart laa en løkke om en av de fire hjørnestolper, som gav det reisning. Dypt nedenunder stod 120 birkebeiner og holdt i andre enden av tauget. Manden som var oppe, slog paa det, og saa drog de til av alle kræfter. "Da tok kastellet til at vakle, og baglerne, som holdt til der, blev fulde av rædsel". Men i det samme brast tauget. Han som hadde ført det op, kom imidlertid lykkelig ned, han fik endda dræpt et par vagtposter i forbifarten.
 +
 +
Sverre prøvet list paa list for at faa berget i sin magt. En nat hadde Reidar sendemand tat en baat, som laa der oppe, hadde latt ti av baglerne gaa op i den og hadde heiset den ned paa sjøen, vest for fjellet. Det var gaat bra; birkebeinerne hadde nok merket baaten og faat tak i den tilslut; men da var den tom og baglerne borte, langt inde paa land: de skulde til Sigurd jarlssøn og skaffe undsætning. Sverre benyttet sig av Reidar sendemands haab, og søkte at lokke ham ned fra berget — til en vældig skinfegtning, som birkebeinerne en morgen, ikke længe efter, holdt med sig selv. Reidar stod paa fjellet, han saa en hær komme nordfra, og en flok gaa imot den fra byen, saa merker stige og hørte høi lurblaast. Baglerne var ikke i tvil om, at nu kom hjælpen, og vilde straks avsted. Men Reidar var en klok mand; han saa nok, at den flok, som skulde verge byen, tok tilbens, men det var en underlig flugt. Der faldt nok birkebeiner, men helst paa steder, der det var rigtig tørt, og blod var ikke at se paa deres vaaben eller klær. Reidar blev, hvor han var.
 +
 +
Nu kom vinteren; paa berget var det allerede smaat med kosten. Men ogsaa birkebeinerne slet ondt. Fjordene frøs til, det blev værre for Sverres mænd at komme i land, naar de seilet ut for at skaffe mat, "og bøndeme blev da ogsaa haardere at ta i horn." Snart vilde de fleste av ledingsmændene hjem, og Sverre maatte holde "husting" og irettesætte dem:
 +
 +
 +
<blockquote>"Slikt er ikke hærmænds tale: at knurre mot sin konge, — om I ikke kan fylde vommen som arbeidsmanden, naar han tresker. Og ulike er I de mænd i fortiden, som der er gjort sagaer om, de som sat saa standhaftig om sine fiender for at øde dem, at klærne raatnet av dem; de aat balgen av sine sverd og overlæret av sine sko og gav sig aldrig, før de seiret. Men om jeg end nævner dette eksempel, saa findes det, som ligger nærmere: større standhaftighet og taalmod viser baglerne oppe paa berget. — Her skal I sitte, enten I saa finder det blidt eller stridt."<ref>Jfr. folkevisen:
 +
 +
:Dei aate upp skoren av sin fot,
 +
:fyr det sille vere deiras matabot.
 +
:Dei aate upp slire av sine knive,
 +
:fyr det sille vere deirads matalivt.
 +
·Dei aate upp baljen av sit sver',
 +
:fyr det sille vere deiras mataver'.
 +
 +
- Meddelt av O. M. Sandvik i
 +
Tidens Tegn, okt. 1920.</ref></blockquote>
 +
 +
 +
Atter fik Reidar sendt et bud nordover, denne gang en skiløper. Men Sigurd jarlssøn hadde ikke folk nok til at vaage et angrep paa Sverres hær. Han prøvet at tvinge kongen bort fra Tunsberg ved andre midler: baglerne salte op gjennem Gudbrandsdalen og over fjellet ned i Romsdalen. Der skaffet de sig skuter og fór sydover langs kysten; de tænkte, at nu maatte Sverre komme og verge sit land. Men det blev ikke nødvendig for ham. Inde i Sogn blev baglerne slaat av birkebeiner, som kom fra Bergen; de flygtet op i fjellene og tilbake til Oplandene. Paa en sæter høit over Sognefjorden lot de en av sine førere, Arne biskopsfrænde, bli igjen; "han var meget saaret og hadde ikke orket sig længer." En omstreifer kom til sæteren og fandt ham, og myrdet ham "for at faa hans klær og det gods, han bar paa sig; liket blev fundet vaaren efter."
 +
 +
Under jul (1201) var det blit saa galt for baglerne paa Tunsberg-fjellet, at de maatte begynde at leve paa lærrep; og endda "var det ikke halvnok til julekost". — "En nat sidst i julen løp Hallvard Bratte og en anden mand ned av berget og kom til kong Sverre, som gav dem fred. Om morgenen fik birkebeinerne vite det og syntes det var tungt, at baglerne skulde faa fred." Snart efter kom der bud fra Reidar sendemand, at nu var han færdig til at overgi berget. Han vilde heller dø for vaaben end av hunger. — Det var Reidar, som engang i uærlighet mot Sverre hadde ført mandskap til baglernes flok; det var han, som hadde dræpt Philippus, kongens frænde.
 +
 +
Sverre lot straks blaase til tingstevne. Han spurte birkebeinerne om de vilde gi fred til fienderne, — "til nogen av dem eller til ingen".  De fandt, at det var en haard tanke; nu hadde de slitt ondt hele vinteren for baglernes skyld, og saa skulde de tilslut gi fred til sine "fædres eller brødres banemænd" og ha dem i halvrum med sig, ombord paa skibene. Da tok Sverre atter til orde. Han bad sine "gode mænd" mindes, at ingen av dem var saa stor, at han ikke kunde taale at jevnføres med ham og følge hans dom. Og han fortsatte: "Her i Tunsberg fældet baglerne Hide, min bror, men i Oslo Philippus jarl, min frænde; i vinter har I nok hørt, at de har kaldt Sverre "bikkje" og "mær" og meget andet, som ikke er vakkert. Nu vil jeg, for Guds skyld, tilgi dem altsammen og til gjengjæld vente mig hans tilgivelse for det, som jeg selv har syndet mot ham. I har en sjæl, like fuldt som jeg, og det skal I nu lænke paa; ingen vil kalde Eder umandige for det." Kongen sendte bud til Reidar, at han og hans mænd skulde ha fred. Morgenen efter, "ved dagverdsmaal", kom de. Alle svor de troskapsed til Sverre, og han fordelte dem paa de forskjellige hærfølger. Reidar tok han op i sit eget følge. "Han bad sine mænd lægge stor omsorg i at bringe dem til kræfter, og saa blev gjort; han bad dem selv (baglerne) ta varsomt til sig av mat og drikke i førstningen; men ikke alle fulgte raadet. De var kommet døden saa nær, at de alle var blit syke. Reidar var længe syk, og kongen la mange lægedomsraad i at hjælpe ham".
 +
 +
Men ogsaa lægen var syk og kunde ikke læge sig selv. I 25 aar hadde livet været et slit for ham, og denne strenge vinter i Tunsberg gav ham dødssykdommen. "Men sykdommen tok ham ikke haardt i førstningen". Endnu en gang kunde han seile nordover, langs høi, vinterlig kyst. "Kongen fór bort, saasnart han var rede, og nord til Bergen. Han laa det meste av dagen, agter l sit skib, oppe i Løftingen. Reidar laa der ogsaa, ved høisæteskisten; kongen lot gi samme pleie og hjælp til ham som til sig selv og talte stadig med ham."
 +
 +
Sverre kom til Bergen sidst i februar 1202; hans leie blev redet i borghallen. Om morgenen d. 5 mars kom han i sterk sved "og følte sig da fri for smerte". Utpaa dagen "tok det til at tynges for ham". Morgenen efter kom presteme og gjorde sig rede til at gi ham — den bansatte! — den sidste olje. "Han lot da læse op det brev, som han sendte Haakon, sin søn, om riksstyrelsen, og lot sætte segl for brevet." Han bad alle de mænd, som stod hos, være vidner om hans ord, at han ingen søn hadde i live uten Haakon alene — "om der end siden kunde komme mænd, som vilde kalde sig saa (sønner av ham) og prøve at reise ufred i landet paa det." Kongens blik søkte høisætet. "Nu vil jeg", sa han, "før jeg blir vigslet med oljen, la mig løfte op i høisætet, og der vil jeg vente paa bedring eller bane. Da vil det gaa anderledes, og da vil Nikolas Arnesson spørre andet, end hvad han venter, om jeg dør i høisætet og bare mine venner staar over mig. Han har sagt, at jeg skulde bli hugget ned for hund og ravn; men lovet være Gud, som i mange prøvelser har verget mig mot mine uvenners vaabenl"
 +
 +
"Da blev oljen git kongen; siden tok hans kræfter av." Da han forstod, at døden var nær, sa han:
 +
 +
 +
<blockquote>"Naar jeg er død, saa la mit ansigt være bart, og la da baade venner og uvenner se, om der viser sig noget tegn paa mit legeme av at mine uvenner har bansat mig og forbandet mig; da vil jeg ikke kunne skjule det, om det ikke staar bedre til med mig, end de har sagt. Jeg har hat mere stræv og ufred og vanskelighet i riket, end ro og fred. Efter mit skjøn har de været avindsmænd til mig, mange av dem, som har latt det gaa til fuldt fiendskap mot mig. Men Gud tilgive dem det nu, alle; og min Herre dømme nu mellem os, og dømme al min sak!"</blockquote>
 +
 +
 +
Sverre døde lørdagen d. 9 mars (1202); det var paa dagen 25 aar siden han i spidsen for birkebeinerne brøt op fra Sverige for at vinde Norge.
 +
 +
"Hans likfærd gjordes med stor pragt". Den døde konge blev ført til Kristkirken, der den hellige Sunnivas skrin skinnet paa høialteret og der Magnus Erlingsson, hans frænde, hvilte. Og fra koret lød det gjennem kirkerummet: "Den evige hvile give du ham, o Herre, og det evige lys lyse for ham." Kirkens søndre mur blev aapnet, "mellem koret og sydportalen", og kisten blev sat ind i aapningen. "Siden blev væggen lukket, en kobbertavle blev fæstet paa den, og paa tavlen blev der med gyldne bokstaver skrevet nogen vers. Et pelsklæde blev bredt over, og ved siden blev kongens merke, skjold og sverd og staalhue fæstet".
 +
 +
I det brev, den døende Sverre sendte sin søn Haakon, gav han arvingen til Norges trone det raad at søke forlik med kirken. For Sverre hadde det ikke været mulig at naa frem til fuld fred i landet. Da han aapnet kampen for sin ret, var han "ransmanden" og intet mere. Han vokset nok i fiendernes øine, men gjennem syv lange aar saa de ham bare i striden. Da de saa møttes, de og han, var der kommet for meget blod mellem dem, til at samarbeidet kunde lykkes.
 +
 +
Men Haakon Sverresson kom med en ny tid. Ingen blodskyld klæbet ved ham, — bare glansen fra Sverres skikkelse faldt over sønnen. Og det var let for ham at høste frugterne av Sverres tunge kamp. Hele folket kom og tjente ham, de landflygtige biskoper vendte hjem, alle bansættelser blev hævet, freden var der<ref>Kong Haakon indrømmet kirken al den frihet, den elter 1152 hadde ret til, men med det indskrænkende tillæg: saaledes som Sverre stadfæstet med sit brev. Fredsslutningen mellem kongedømme og prestedømme avgjør da ikke alle stridsspørsmaalene, men overlater det til fremtiden at løse dem. </ref>.
 +
 +
Rigtignok førte Haakon Sverressons pludselige død, nyaarsdagen 1204, til ny krig. En del av baglernes gamle parti frygtet de birkebeinerhøvdinger, som foreløbig kom til magten i Norge. Men endnu en gang viste det sig, hvor litet av en principkrig borgerkrigen var, — hvor litet av en krig for "aristokratiet", hvor meget av en krig, der hevn og gammel troskap gik igjen. Da Nikolas Arnesson foreslog baglerne at ta en halvsøsters søn av ham og av kong Inge Krokrygg til herre, ikke den foregivne søn av Magnus Erlingsson, som ogsaa var paa tale, — da fik han til svar av baglerflokkens andre førere: bare Magnus Erlingssons søn vilde de tjene, ikke en mand, som ikke var høibyrdigere, end de selv var; ''langt heller vilde de opløse sin flok og sørge hver for sig, som de bedst kunde''. Det er ikke for sin egen høie byrds skyld de kjæmper. Kongekronen skinner fremdeles over borgerkrigens historie.
 +
 +
Denne gang blev ikke kampen langvarig. I 1208 kom ny fred mellem birkebeiner og bagler. En vintermorgen i dette aar saa smeden Tord Vette fra Nesjar, hvordan Odin red gjennem veiret, østover, — bort fra Norge.
 +
 +
Et barn steg frem med en skinnende arv: Haakon Sverressons søn, Haakon. Han blev konge i Norge; han samlet om sig alle dem, som hadde elsket kong Sverre, — snart ogsaa alle, som ærlig vilde fred i landet. Ti det lyste ikke bare av hans arv, men ogsaa av ham selv, av hans høie retfærdighetsvilje, av hans dype ansvarsfølelse for den opgave, han var sat til. Og da hertug Skule Baardsson efter tyve aars liv i avind og halvhet reiste kongebanner mot ham, viste det sig, at han var for sent ute. Folket vilde fred, og det samlet sig om Sverres sønnesøn. "Nu er der to konger i Norge", sa han til sin hustru, Skules datter, den nat budet om reisningen naadde ham. Hun sat i graat, men hun svarte: "Bare én er den rette konge, det er I, og Gud og den hellige kong Olav lade det altid være saa!"
 +
 +
Det norske kongedømme blev fredsskaperen i riket. Det grep, som hevnaanden hadde hat paa landet, løsnet. Den drøm, som drømtes ved Magnus Erlingssons kroning, blev virkelighet. Sverre hadde nok bragt krig, men samtidig lagt grundlaget for ny og sikrere fred: han hadde i klar teori fastslaat kongedømmets majestæt, han levet selv videre i efterslegtens minde som den fuldkomne, forbilledlige hersker.
 +
 +
Riket blev udelelig, kongen blev én: Norges konges ældste egtelødte søn. Ættesamfundet sank: "likhet for loven" arbeidet sig frem, hevnretten blev tat bort. Kongen blev øverste dommer og lovgiver; én viljes herredømme sikret freden.
 +
 +
Man har spurt, om Sverre skulde ha nogen skyld i Norges rikes nedgang i det 14. og 15. aarhundrede, "slagene falder de bedste og ættbedste mænd". Slike mænd blev der bruk for i Kalmarunionens dage. — Men i det 13. aarhundredes Norge var der endnu adel nok, gammel og ny adel; ved overgangen til det 14. aarhundrede blev "ridder"s eller "væbner"s navn baaret av næsten 300 nordmænd. Og de norske herrer, som tilsaa Norges interesser under den første union med Sverige, var langtfra sløve for sit lands værdighet. Det er først efterat "svartedøden" har herjet frygtelig i rækkeme, først efterat folketapet har gjort adelen faatallig og fattig, —at sløvheten kommer. Og i løpet av det 15. aarhundrede dør næsten alle Norges adelsætter ut. Det hører til de ting, som bare kan konstateres. Det faar en ettervirkning i den norske stats "danisering" og undergang. Med tildragelserne i det 12. aarhundrede har de senere tiders mangel paa adel og "uaar paa mænd" ingen sarnmenhæng. En mellemtid hadde set adel nok i Norge, — og knapt nogen daarligere og mindre norsksindet adel end den, som kjæmpet mot Sverre og birkebeinerne (og i 1204 lot kongedømmet bli et len av den danske kongel).
 +
 +
En anden sak er det, at Sverres efterfølgere benyttet det gode grundlag, han hadde git dem, til at gjøre staten for sterk i Norge. Den norske stat laa i ældre tid bare som et tyndt dække over folkelegemet: vi ser hele tiden dets kraftige bevægelser under dækket. Norge — det er ikke bare Haakon den gode, det er ogsaa Asbjørn fra Medalhus, ikke bare Olav den hellige, ogsaa Erling Skjalgsson. Under de flittige lovgivere av Sverre-ætten blir statsdækket for tungt, vi ser ikke folket saa tydelig som før. Kongen, den ene, blir alt, blir Norge. Og da han faktisk ophørte at eksistere som norsk konge, da han het Erik av Pommern og Kristian av Oldenburg, — er det mulig, at den magtfuldkommenhet, Sverre-ætten hadde samlet paa kongen, føltes som en hindring for de nordmænd, som var nærmest til at verge landets ret mot deres saakaldte konge. Det er ogsaa mulig, at "folket" var bragt paa for sterk avstand fra statslivet. Det var ved aar 1300 kommet under en styreform, som let vilde følge koncentrationen av statslivet, men som mindst av alt passet folkets natur: under diktaturet. Men farlig for den norske stat blev kongens diktatur, først da kongedømmet var flyttet ut av landet. Sverige kunde i næsten hundrede aar leve høit paa "riksforstandere". I Norge, der tronen lyste saa meget sterkere, faldt man stadig tilbake til "kongen", — selv om han sat i Danmark og talte plattysk.<ref>I Kalmarunionens tid har biskoperne faktisk den "valgret", som Magnus Erlingssons tronfølgelov tilla dem. Allikevel blir kongemagten (den fremmede kongemagt) den sterkeste. </ref>
 +
 +
Ufrihetstiden, hviletiden, kom. Men med en desto sterkere befrielsens patos brøt norskhetsfølelsen frem i det 19. aarhundrede, desto høiere lød sagaens røst, — tvers over de lange, stille aarhundreder. Atter skapte "Adelstener og Sverrer" skjæbne i Norge.
 +
 +
 +
<center>__________</center>
 +
 +
 +
Alle Sverre Sigurdssons ætlinger paa Norges trone har drag av Sverre: pligtfølelsen, virkelysten, religiøsiteten, den sterke literære interesse, — hele hans kultur. Men rummeligheten og bevægeligheten ved ham, den frie menneskelighet hos ham, glœden l ham, gaar ikke like sikkert i arv. Allerede Haakon Haakonsson virker snevrere, tørrere, trods al sin kraft og sikkerhet. Hos Magnus Lagabøter er der liten plads for glæde; han føler sin kongelige opgave snarere som en byrde end som et kald, en mand i taknemmelighet og hemmelig stolthet tar op; retskaffenheten er blit til en feber i ham. Haakon 5 er myndigheten selv; men ogsaa han staar i tungt alvor, ja man aner pedanten bak al hans punktlige omsorg for undersaatterne.
 +
 +
Men for alle de senere konger levet Sverre som ættens heros. Haakon Haakonsson (og hans sønnesøn kong Eirik &dagger; 1280) optar Sverres tilnavn "Magnus". Haakon kopierer farfaren i omskriften paa sit kongelige segl<ref> Jfr omskriftens ord: subjectis mitis ut agnus. </ref>. Han nævner ham stadig som forbilledet, hans gjerning som et forpligtende krav. Magnus Lagabøter taler til sin hird med Sverres ord, med Sverres fordring paa, at Norges konges tjenere skal gaa foran i ridderlig færd.
 +
 +
Og da Magnus Eriksson, Norges og Sveriges konge, Haakon 5’s dattersøn, i 1340 lot opta en fortegnelse over de skatte, han hadde paa Bohus slot, kom som den første: "tre gyldne ringer, som kong Sverre eiet".
 +
 +
 +
<center>__________</center>
 +
 +
 +
I en islandsk saga fortælles det, under skildringen av et sykeleie, at den syke, — en biskop — ængstelig spør de mænd som staar omkring, hvad vei de tror hans sykdom vil ta. Svaret kommer i et billede, som viser den syke, hvor høit han er elsket: "Herre, det synes os nu, som om solen gaar ned".
 +
 +
Hvad Sverres omgivelser har følt i de dage, da tapet var nært og tomheten efter kongen størst, viser de "vers", som med guldbokstaver blev ridset ind i kobbertavlen foran Sverres grav: "Her ligger kongernes hæder, — troens, ærens og mandighetens støtte og stav, mønster og forbillede, — ubøielig dygtighet, sin fosterjords og fædrenearvs vern og verge, — den uforfærdede vilje til kraftige raad, sine uvenners fald, Norges pryd, sit folks smykke, — en iverksættelse av retfærdigheten, en opreisning for loven, alle sine mænds kjærlighet"<ref>Nævnes endnu i et diplom av 1420. Ødelagt i 1531, da Kristkirken, paa Esge Bildes bud, blev revet ned. </ref>.
  
 
==Fotnoter==
 
==Fotnoter==
  
 
<references/>
 
<references/>
 
 
  
 
[[Kategori:Alfabetisk indeks]]
 
[[Kategori:Alfabetisk indeks]]
 
[[Kategori:Tekster på norsk]]
 
[[Kategori:Tekster på norsk]]
 
[[Kategori:Fredrik Paasche]]
 
[[Kategori:Fredrik Paasche]]

Nåværende revisjon fra 16. jan. 2021 kl. 10:36

Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Norsk.gif


Kong Sverre, hodeskultpur på Nidarosdomen.
Kong Sverre


Sidste dag


av Fredrik Paasche



H. Aschehoug & co. (W. Nygaard)

Kristiania, 1920



Forfatteren av skriftet om de nordiske korsfareres reise fortæller om Tunsberg: "Det vide hav sender ind en dyp vik og bøier sig om mange øer, som det har skilt fra fastlandet. En av dem, Nøtterøy, ligger ret imot byen og skaffer den en havn. Om sommeren er der folksomt nok: fra alverdens kanter kommer skibe til byen. Den har hæderlige borgere, som er kjendt for sin gavmildhet og sin rundhaandethet i at yde almisser; men forkastelig drukkenskap forstyrrer hyggen i godt lag og kan stundom likefrem føre til blodsutgydelse. Tæt ved byen hæver sig et berg, med steile sider — som den sterkeste borg —; der findes ingen opgang, uten over en eneste smal vei, og den er endda gjort med kunst, saa naar den stænges, blir det vanskelig for fiender at komme op. Paa toppen ligger en vakker kirke, viet til St. Michael. Nedenfor berget strækker sig en yndig slette, rik paa vellugtende blomster..."

Vinteren 1201 - 1202 kom Kong Sverre og hans birkebeinere til Tønsberg hvor de i 20 uker beleiret baglerne som søkte tilflukt i festningen på Slottsfjellet. I dag er det bare ruiner tilbake av det gamle kongssetet. Kanskje stod Kong Sverre selv her i Frodeåsen for å speide på baglerne? Foto: Bernt Rostad, Commons.

Paa fjellet ved Tunsberg hadde mere end 200 flygtende bagler, med Reidar sendemand i spidsen, sat sig fast vaaren 1200 og hadde bygget to kasteller deroppe, et i syd og et i nord. Sverre lot dem i ro, da han kom efter til Viken. Men sommeren 1201 vendte han tilbake, og denne gang var det hans agt at ta fjellet. Han reiste telter om det, fra stranden paa nordsiden og i bue syd til byen. For at være trygg mot angrep fra baglernes hovedstyrke, som under Sigurd jarlssøns og "kong" Inges førerskap holdt til paa Oplandene og kunde ventes til Viken, lot han grave et dypt dike om leiren og lot reise palissader langs hele den indre rand av det.

Et forsøk paa at storme berget mislyktes, og baglerne "var nu glade og store i ordene". Men beleiringen varte ved. Sverre ønsket at faa rede paa stillingen hos fienden; og ved hjælp av kirkestiger, som kongen lot binde sammen, kunde en av hans mænd klatre op til taarnspidsen paa Laurentiuskirken og speide ind over fjellet. Han slog armene om taarnknappen og brukte øinene godt, endda fiendens piler suste om ham og kom hænderne farlig nær. Nu fik Sverre vite, hvordan Reidar sendemands kasteller var bygget. Og en svart høstnat lot han en mand klatre op paa berget med et langt taug; han kom ind under et av kastellerne, og snart laa en løkke om en av de fire hjørnestolper, som gav det reisning. Dypt nedenunder stod 120 birkebeiner og holdt i andre enden av tauget. Manden som var oppe, slog paa det, og saa drog de til av alle kræfter. "Da tok kastellet til at vakle, og baglerne, som holdt til der, blev fulde av rædsel". Men i det samme brast tauget. Han som hadde ført det op, kom imidlertid lykkelig ned, han fik endda dræpt et par vagtposter i forbifarten.

Sverre prøvet list paa list for at faa berget i sin magt. En nat hadde Reidar sendemand tat en baat, som laa der oppe, hadde latt ti av baglerne gaa op i den og hadde heiset den ned paa sjøen, vest for fjellet. Det var gaat bra; birkebeinerne hadde nok merket baaten og faat tak i den tilslut; men da var den tom og baglerne borte, langt inde paa land: de skulde til Sigurd jarlssøn og skaffe undsætning. Sverre benyttet sig av Reidar sendemands haab, og søkte at lokke ham ned fra berget — til en vældig skinfegtning, som birkebeinerne en morgen, ikke længe efter, holdt med sig selv. Reidar stod paa fjellet, han saa en hær komme nordfra, og en flok gaa imot den fra byen, saa merker stige og hørte høi lurblaast. Baglerne var ikke i tvil om, at nu kom hjælpen, og vilde straks avsted. Men Reidar var en klok mand; han saa nok, at den flok, som skulde verge byen, tok tilbens, men det var en underlig flugt. Der faldt nok birkebeiner, men helst paa steder, der det var rigtig tørt, og blod var ikke at se paa deres vaaben eller klær. Reidar blev, hvor han var.

Nu kom vinteren; paa berget var det allerede smaat med kosten. Men ogsaa birkebeinerne slet ondt. Fjordene frøs til, det blev værre for Sverres mænd at komme i land, naar de seilet ut for at skaffe mat, "og bøndeme blev da ogsaa haardere at ta i horn." Snart vilde de fleste av ledingsmændene hjem, og Sverre maatte holde "husting" og irettesætte dem:


"Slikt er ikke hærmænds tale: at knurre mot sin konge, — om I ikke kan fylde vommen som arbeidsmanden, naar han tresker. Og ulike er I de mænd i fortiden, som der er gjort sagaer om, de som sat saa standhaftig om sine fiender for at øde dem, at klærne raatnet av dem; de aat balgen av sine sverd og overlæret av sine sko og gav sig aldrig, før de seiret. Men om jeg end nævner dette eksempel, saa findes det, som ligger nærmere: større standhaftighet og taalmod viser baglerne oppe paa berget. — Her skal I sitte, enten I saa finder det blidt eller stridt."[1]


Atter fik Reidar sendt et bud nordover, denne gang en skiløper. Men Sigurd jarlssøn hadde ikke folk nok til at vaage et angrep paa Sverres hær. Han prøvet at tvinge kongen bort fra Tunsberg ved andre midler: baglerne salte op gjennem Gudbrandsdalen og over fjellet ned i Romsdalen. Der skaffet de sig skuter og fór sydover langs kysten; de tænkte, at nu maatte Sverre komme og verge sit land. Men det blev ikke nødvendig for ham. Inde i Sogn blev baglerne slaat av birkebeiner, som kom fra Bergen; de flygtet op i fjellene og tilbake til Oplandene. Paa en sæter høit over Sognefjorden lot de en av sine førere, Arne biskopsfrænde, bli igjen; "han var meget saaret og hadde ikke orket sig længer." En omstreifer kom til sæteren og fandt ham, og myrdet ham "for at faa hans klær og det gods, han bar paa sig; liket blev fundet vaaren efter."

Under jul (1201) var det blit saa galt for baglerne paa Tunsberg-fjellet, at de maatte begynde at leve paa lærrep; og endda "var det ikke halvnok til julekost". — "En nat sidst i julen løp Hallvard Bratte og en anden mand ned av berget og kom til kong Sverre, som gav dem fred. Om morgenen fik birkebeinerne vite det og syntes det var tungt, at baglerne skulde faa fred." Snart efter kom der bud fra Reidar sendemand, at nu var han færdig til at overgi berget. Han vilde heller dø for vaaben end av hunger. — Det var Reidar, som engang i uærlighet mot Sverre hadde ført mandskap til baglernes flok; det var han, som hadde dræpt Philippus, kongens frænde.

Sverre lot straks blaase til tingstevne. Han spurte birkebeinerne om de vilde gi fred til fienderne, — "til nogen av dem eller til ingen". De fandt, at det var en haard tanke; nu hadde de slitt ondt hele vinteren for baglernes skyld, og saa skulde de tilslut gi fred til sine "fædres eller brødres banemænd" og ha dem i halvrum med sig, ombord paa skibene. Da tok Sverre atter til orde. Han bad sine "gode mænd" mindes, at ingen av dem var saa stor, at han ikke kunde taale at jevnføres med ham og følge hans dom. Og han fortsatte: "Her i Tunsberg fældet baglerne Hide, min bror, men i Oslo Philippus jarl, min frænde; i vinter har I nok hørt, at de har kaldt Sverre "bikkje" og "mær" og meget andet, som ikke er vakkert. Nu vil jeg, for Guds skyld, tilgi dem altsammen og til gjengjæld vente mig hans tilgivelse for det, som jeg selv har syndet mot ham. I har en sjæl, like fuldt som jeg, og det skal I nu lænke paa; ingen vil kalde Eder umandige for det." Kongen sendte bud til Reidar, at han og hans mænd skulde ha fred. Morgenen efter, "ved dagverdsmaal", kom de. Alle svor de troskapsed til Sverre, og han fordelte dem paa de forskjellige hærfølger. Reidar tok han op i sit eget følge. "Han bad sine mænd lægge stor omsorg i at bringe dem til kræfter, og saa blev gjort; han bad dem selv (baglerne) ta varsomt til sig av mat og drikke i førstningen; men ikke alle fulgte raadet. De var kommet døden saa nær, at de alle var blit syke. Reidar var længe syk, og kongen la mange lægedomsraad i at hjælpe ham".

Men ogsaa lægen var syk og kunde ikke læge sig selv. I 25 aar hadde livet været et slit for ham, og denne strenge vinter i Tunsberg gav ham dødssykdommen. "Men sykdommen tok ham ikke haardt i førstningen". Endnu en gang kunde han seile nordover, langs høi, vinterlig kyst. "Kongen fór bort, saasnart han var rede, og nord til Bergen. Han laa det meste av dagen, agter l sit skib, oppe i Løftingen. Reidar laa der ogsaa, ved høisæteskisten; kongen lot gi samme pleie og hjælp til ham som til sig selv og talte stadig med ham."

Sverre kom til Bergen sidst i februar 1202; hans leie blev redet i borghallen. Om morgenen d. 5 mars kom han i sterk sved "og følte sig da fri for smerte". Utpaa dagen "tok det til at tynges for ham". Morgenen efter kom presteme og gjorde sig rede til at gi ham — den bansatte! — den sidste olje. "Han lot da læse op det brev, som han sendte Haakon, sin søn, om riksstyrelsen, og lot sætte segl for brevet." Han bad alle de mænd, som stod hos, være vidner om hans ord, at han ingen søn hadde i live uten Haakon alene — "om der end siden kunde komme mænd, som vilde kalde sig saa (sønner av ham) og prøve at reise ufred i landet paa det." Kongens blik søkte høisætet. "Nu vil jeg", sa han, "før jeg blir vigslet med oljen, la mig løfte op i høisætet, og der vil jeg vente paa bedring eller bane. Da vil det gaa anderledes, og da vil Nikolas Arnesson spørre andet, end hvad han venter, om jeg dør i høisætet og bare mine venner staar over mig. Han har sagt, at jeg skulde bli hugget ned for hund og ravn; men lovet være Gud, som i mange prøvelser har verget mig mot mine uvenners vaabenl"

"Da blev oljen git kongen; siden tok hans kræfter av." Da han forstod, at døden var nær, sa han:


"Naar jeg er død, saa la mit ansigt være bart, og la da baade venner og uvenner se, om der viser sig noget tegn paa mit legeme av at mine uvenner har bansat mig og forbandet mig; da vil jeg ikke kunne skjule det, om det ikke staar bedre til med mig, end de har sagt. Jeg har hat mere stræv og ufred og vanskelighet i riket, end ro og fred. Efter mit skjøn har de været avindsmænd til mig, mange av dem, som har latt det gaa til fuldt fiendskap mot mig. Men Gud tilgive dem det nu, alle; og min Herre dømme nu mellem os, og dømme al min sak!"


Sverre døde lørdagen d. 9 mars (1202); det var paa dagen 25 aar siden han i spidsen for birkebeinerne brøt op fra Sverige for at vinde Norge.

"Hans likfærd gjordes med stor pragt". Den døde konge blev ført til Kristkirken, der den hellige Sunnivas skrin skinnet paa høialteret og der Magnus Erlingsson, hans frænde, hvilte. Og fra koret lød det gjennem kirkerummet: "Den evige hvile give du ham, o Herre, og det evige lys lyse for ham." Kirkens søndre mur blev aapnet, "mellem koret og sydportalen", og kisten blev sat ind i aapningen. "Siden blev væggen lukket, en kobbertavle blev fæstet paa den, og paa tavlen blev der med gyldne bokstaver skrevet nogen vers. Et pelsklæde blev bredt over, og ved siden blev kongens merke, skjold og sverd og staalhue fæstet".

I det brev, den døende Sverre sendte sin søn Haakon, gav han arvingen til Norges trone det raad at søke forlik med kirken. For Sverre hadde det ikke været mulig at naa frem til fuld fred i landet. Da han aapnet kampen for sin ret, var han "ransmanden" og intet mere. Han vokset nok i fiendernes øine, men gjennem syv lange aar saa de ham bare i striden. Da de saa møttes, de og han, var der kommet for meget blod mellem dem, til at samarbeidet kunde lykkes.

Men Haakon Sverresson kom med en ny tid. Ingen blodskyld klæbet ved ham, — bare glansen fra Sverres skikkelse faldt over sønnen. Og det var let for ham at høste frugterne av Sverres tunge kamp. Hele folket kom og tjente ham, de landflygtige biskoper vendte hjem, alle bansættelser blev hævet, freden var der[2].

Rigtignok førte Haakon Sverressons pludselige død, nyaarsdagen 1204, til ny krig. En del av baglernes gamle parti frygtet de birkebeinerhøvdinger, som foreløbig kom til magten i Norge. Men endnu en gang viste det sig, hvor litet av en principkrig borgerkrigen var, — hvor litet av en krig for "aristokratiet", hvor meget av en krig, der hevn og gammel troskap gik igjen. Da Nikolas Arnesson foreslog baglerne at ta en halvsøsters søn av ham og av kong Inge Krokrygg til herre, ikke den foregivne søn av Magnus Erlingsson, som ogsaa var paa tale, — da fik han til svar av baglerflokkens andre førere: bare Magnus Erlingssons søn vilde de tjene, ikke en mand, som ikke var høibyrdigere, end de selv var; langt heller vilde de opløse sin flok og sørge hver for sig, som de bedst kunde. Det er ikke for sin egen høie byrds skyld de kjæmper. Kongekronen skinner fremdeles over borgerkrigens historie.

Denne gang blev ikke kampen langvarig. I 1208 kom ny fred mellem birkebeiner og bagler. En vintermorgen i dette aar saa smeden Tord Vette fra Nesjar, hvordan Odin red gjennem veiret, østover, — bort fra Norge.

Et barn steg frem med en skinnende arv: Haakon Sverressons søn, Haakon. Han blev konge i Norge; han samlet om sig alle dem, som hadde elsket kong Sverre, — snart ogsaa alle, som ærlig vilde fred i landet. Ti det lyste ikke bare av hans arv, men ogsaa av ham selv, av hans høie retfærdighetsvilje, av hans dype ansvarsfølelse for den opgave, han var sat til. Og da hertug Skule Baardsson efter tyve aars liv i avind og halvhet reiste kongebanner mot ham, viste det sig, at han var for sent ute. Folket vilde fred, og det samlet sig om Sverres sønnesøn. "Nu er der to konger i Norge", sa han til sin hustru, Skules datter, den nat budet om reisningen naadde ham. Hun sat i graat, men hun svarte: "Bare én er den rette konge, det er I, og Gud og den hellige kong Olav lade det altid være saa!"

Det norske kongedømme blev fredsskaperen i riket. Det grep, som hevnaanden hadde hat paa landet, løsnet. Den drøm, som drømtes ved Magnus Erlingssons kroning, blev virkelighet. Sverre hadde nok bragt krig, men samtidig lagt grundlaget for ny og sikrere fred: han hadde i klar teori fastslaat kongedømmets majestæt, han levet selv videre i efterslegtens minde som den fuldkomne, forbilledlige hersker.

Riket blev udelelig, kongen blev én: Norges konges ældste egtelødte søn. Ættesamfundet sank: "likhet for loven" arbeidet sig frem, hevnretten blev tat bort. Kongen blev øverste dommer og lovgiver; én viljes herredømme sikret freden.

Man har spurt, om Sverre skulde ha nogen skyld i Norges rikes nedgang i det 14. og 15. aarhundrede, "slagene falder de bedste og ættbedste mænd". Slike mænd blev der bruk for i Kalmarunionens dage. — Men i det 13. aarhundredes Norge var der endnu adel nok, gammel og ny adel; ved overgangen til det 14. aarhundrede blev "ridder"s eller "væbner"s navn baaret av næsten 300 nordmænd. Og de norske herrer, som tilsaa Norges interesser under den første union med Sverige, var langtfra sløve for sit lands værdighet. Det er først efterat "svartedøden" har herjet frygtelig i rækkeme, først efterat folketapet har gjort adelen faatallig og fattig, —at sløvheten kommer. Og i løpet av det 15. aarhundrede dør næsten alle Norges adelsætter ut. Det hører til de ting, som bare kan konstateres. Det faar en ettervirkning i den norske stats "danisering" og undergang. Med tildragelserne i det 12. aarhundrede har de senere tiders mangel paa adel og "uaar paa mænd" ingen sarnmenhæng. En mellemtid hadde set adel nok i Norge, — og knapt nogen daarligere og mindre norsksindet adel end den, som kjæmpet mot Sverre og birkebeinerne (og i 1204 lot kongedømmet bli et len av den danske kongel).

En anden sak er det, at Sverres efterfølgere benyttet det gode grundlag, han hadde git dem, til at gjøre staten for sterk i Norge. Den norske stat laa i ældre tid bare som et tyndt dække over folkelegemet: vi ser hele tiden dets kraftige bevægelser under dækket. Norge — det er ikke bare Haakon den gode, det er ogsaa Asbjørn fra Medalhus, ikke bare Olav den hellige, ogsaa Erling Skjalgsson. Under de flittige lovgivere av Sverre-ætten blir statsdækket for tungt, vi ser ikke folket saa tydelig som før. Kongen, den ene, blir alt, blir Norge. Og da han faktisk ophørte at eksistere som norsk konge, da han het Erik av Pommern og Kristian av Oldenburg, — er det mulig, at den magtfuldkommenhet, Sverre-ætten hadde samlet paa kongen, føltes som en hindring for de nordmænd, som var nærmest til at verge landets ret mot deres saakaldte konge. Det er ogsaa mulig, at "folket" var bragt paa for sterk avstand fra statslivet. Det var ved aar 1300 kommet under en styreform, som let vilde følge koncentrationen av statslivet, men som mindst av alt passet folkets natur: under diktaturet. Men farlig for den norske stat blev kongens diktatur, først da kongedømmet var flyttet ut av landet. Sverige kunde i næsten hundrede aar leve høit paa "riksforstandere". I Norge, der tronen lyste saa meget sterkere, faldt man stadig tilbake til "kongen", — selv om han sat i Danmark og talte plattysk.[3]

Ufrihetstiden, hviletiden, kom. Men med en desto sterkere befrielsens patos brøt norskhetsfølelsen frem i det 19. aarhundrede, desto høiere lød sagaens røst, — tvers over de lange, stille aarhundreder. Atter skapte "Adelstener og Sverrer" skjæbne i Norge.


__________


Alle Sverre Sigurdssons ætlinger paa Norges trone har drag av Sverre: pligtfølelsen, virkelysten, religiøsiteten, den sterke literære interesse, — hele hans kultur. Men rummeligheten og bevægeligheten ved ham, den frie menneskelighet hos ham, glœden l ham, gaar ikke like sikkert i arv. Allerede Haakon Haakonsson virker snevrere, tørrere, trods al sin kraft og sikkerhet. Hos Magnus Lagabøter er der liten plads for glæde; han føler sin kongelige opgave snarere som en byrde end som et kald, en mand i taknemmelighet og hemmelig stolthet tar op; retskaffenheten er blit til en feber i ham. Haakon 5 er myndigheten selv; men ogsaa han staar i tungt alvor, ja man aner pedanten bak al hans punktlige omsorg for undersaatterne.

Men for alle de senere konger levet Sverre som ættens heros. Haakon Haakonsson (og hans sønnesøn kong Eirik † 1280) optar Sverres tilnavn "Magnus". Haakon kopierer farfaren i omskriften paa sit kongelige segl[4]. Han nævner ham stadig som forbilledet, hans gjerning som et forpligtende krav. Magnus Lagabøter taler til sin hird med Sverres ord, med Sverres fordring paa, at Norges konges tjenere skal gaa foran i ridderlig færd.

Og da Magnus Eriksson, Norges og Sveriges konge, Haakon 5’s dattersøn, i 1340 lot opta en fortegnelse over de skatte, han hadde paa Bohus slot, kom som den første: "tre gyldne ringer, som kong Sverre eiet".


__________


I en islandsk saga fortælles det, under skildringen av et sykeleie, at den syke, — en biskop — ængstelig spør de mænd som staar omkring, hvad vei de tror hans sykdom vil ta. Svaret kommer i et billede, som viser den syke, hvor høit han er elsket: "Herre, det synes os nu, som om solen gaar ned".

Hvad Sverres omgivelser har følt i de dage, da tapet var nært og tomheten efter kongen størst, viser de "vers", som med guldbokstaver blev ridset ind i kobbertavlen foran Sverres grav: "Her ligger kongernes hæder, — troens, ærens og mandighetens støtte og stav, mønster og forbillede, — ubøielig dygtighet, sin fosterjords og fædrenearvs vern og verge, — den uforfærdede vilje til kraftige raad, sine uvenners fald, Norges pryd, sit folks smykke, — en iverksættelse av retfærdigheten, en opreisning for loven, alle sine mænds kjærlighet"[5].

Fotnoter

  1. Jfr. folkevisen:
    Dei aate upp skoren av sin fot,
    fyr det sille vere deiras matabot.
    Dei aate upp slire av sine knive,
    fyr det sille vere deirads matalivt.
    ·Dei aate upp baljen av sit sver',
    fyr det sille vere deiras mataver'.
    - Meddelt av O. M. Sandvik i Tidens Tegn, okt. 1920.
  2. Kong Haakon indrømmet kirken al den frihet, den elter 1152 hadde ret til, men med det indskrænkende tillæg: saaledes som Sverre stadfæstet med sit brev. Fredsslutningen mellem kongedømme og prestedømme avgjør da ikke alle stridsspørsmaalene, men overlater det til fremtiden at løse dem.
  3. I Kalmarunionens tid har biskoperne faktisk den "valgret", som Magnus Erlingssons tronfølgelov tilla dem. Allikevel blir kongemagten (den fremmede kongemagt) den sterkeste.
  4. Jfr omskriftens ord: subjectis mitis ut agnus.
  5. Nævnes endnu i et diplom av 1420. Ødelagt i 1531, da Kristkirken, paa Esge Bildes bud, blev revet ned.