Kubyttet
| Velg språk | Norrønt | Islandsk | Norsk | Dansk | Svensk | Færøysk |
|---|---|---|---|---|---|---|
| Denne teksten finnes på følgende språk ► |  |
 |
Kubyttet
En gammel mann på Nedstrand fortalte denne historien: Da mor min var jente, tjente hun på Lerang og var budeie der på gården. Når hun gikk ute om kveldene, hørte hun både titt og ofte lyd fra den haugen der huldrene bodde.
Så var det sent en kveld at hun var i fjøset og skulle melke. Da kom det inn en kjerring hun ikke kjente og sa til henne: "Bytt!" Ja, hun skjønte seg ikke på dette. Merkelig var det, og da hun kom inn til gårdfolket, fortalte hun hva som hadde hendt. Men de ble ikke skremt slik jenta hadde trodd. Husbonden svarte at hendte det henne en gang til, så skulle hun svare "Bytt!" når kjerringa sa det samme. "Hun vil bytte ku med oss, og det skal hun få," sa husbond.
Kvelden kom neste dagen, og kjerringa kom i fjøset som kvelden før. "Bytt!" sa hun.
"Bytt!" sa budeia. Da gikk huldrekjerringa.
Morgenen etter var en av kyrne bort, men på båsen sto i stedet en stor vakker brandsidet ku i tjor.
Husbonden var underoffiser, og nå tok han sabelen og gikk ut i fjøset og slo tre slag på terskelen. Da hørte alle som var der at huldrene sa: "Nå må vi flytte herfra. Men vi drar ikke lenger enn til Kalshamar". Det var et fjell i utmarken.
Dette er sant hvert ord, for min mor fortalte det, og løy gjorde hun aldri så lenge hun levde.
