Forskjell mellom versjoner av «Makt og maktsentre i vikingtid og middelalder»

Fra heimskringla.no
Hopp til navigering Hopp til søk
(Ny side: {| class="toccolours" border="1" width="100%" cellpadding="4" style="border-collapse:collapse" |- style="background-color:#e9e9e9" !align="center" valign="top" width="40%" | '''Velg sp...)
 
Linje 94: Linje 94:
  
 
===Teoretisk fundament og rammeverk===
 
===Teoretisk fundament og rammeverk===
 +
 +
For å kunne gjennomføre undersøkelsen og belyse problemstillingen kan et teoretiske fundament med en historisk, kontekstuell og sosial innfallsvinkel på samfunnets oppbygning  være nødvendig. Denne fremgangsmåten benytter seg av skriftlige og materielle kilder på lik linje. Problemstillingen vil undersøkes ved å sette vikingtidens maktsentre og maktstruktur inn i en kontekstuell ramme som en viktig del av samfunnet. Den beste måten å studere maktsentrene og få en større og bedre forståelse av selve maktstrukturene er antakelig gjennom dens kontekst. Maktsentrene bør derfor settes inn i en bredere sosial og økonomisk kontekst der stormennenes makt og maktstrukturer regnes som en nøkkelkomponent i studiet av europeisk middelalder, noe som for øvrig også favner vikingtid.<ref>Halsall 2003:10-12, 19</ref> Makt, maktsentre og maktstrukturer i vikingtid bør også settes inn i sin rettmessige samfunnsmessige kontekst på samme måte som andre sider av samfunn både i fortid og nåtid.<ref>Hodder 1986:120, 128-134, 139</reF> Viktig er det også å huske på at den historiske sammenhengen er en del av konteksten og når man studerer de ulike aspektene i samfunnet må man samtidig ta den historiske konteksten med i betraktning.<ref>Carman 1997; Gurevich 1995:159; Hodder 1987b:7-8; Jakobsson 1992:21; Sjøberg 2005:31</ref> Dette gjelder også geografiske hensyn, der hver enkelt region, med ett eller flere maktsentre, må undersøkes i forhold til sin egen kontekst og sin egen regionale forutsetning.<ref>Iversen 2008:60</ref>Derfor vil det antakelig være størst sjanse for å belyse problemstillingen ved en helhetlig undersøkelse av maktsentrene på Østlandet. Av den grunn vil nok en innfallsvinkel der emnet settes inn i sin rettmessige samfunnsmessige, historiske, kontekstuelle og sosiale sammenheng være lurt.<ref> Bintliff 1991; Bloch 1966; Braudel 1972-73:8; Clark 1999; Hodder 1987b:2; 1987c:2; Iversen 2008:50-60; Kjeldstadli 1992:202-203, 207, 215; 1994:95; Knapp 1992; Kristiansen 1999:176; Price 2002
 +
</ref>
 +
 +
Innfallsvinkelen vil antakelig med fordel kunne brukes i en tverrvitenskapelig undersøkelse av samfunnet der både historiske og arkeologiske kilder brukes.<ref>Bintliff 1991, Hodder 1987a, Knapp 1992, Price 2002:35-36; Spriggs 1984a</ref>
 +
 +
Vikingtidens maktstrukturer og maktforhold blir en sentral del av den historiske konteksten ved at de virker sterkt delaktig innen de fleste sider av samfunnet. Når man undersøker vikingtiden er det også helt nødvendig å undersøke både skriftlige og materielle kilder. Dette spesielt fordi perioden ligger i en såkalt overgangsfase, fra tidligere perioder der kildene hovedsakelig er materielle til perioder der man får mer og mer skriftlige kilder. I tillegg må andre kilder som kan belyse emnet også tas med. Vikingtidens historikere studerer stort sett bare skriftlige kilder, men har i stadig større grad forstått nødvendigheten av også å benytte materielle kilder. På motsatt side må vikingarkeologene også benytte skriftlige kilder, de må være såkalt tekstbasert, på grunn av alle skriftlige kilder som finnes fra perioden og selv om gjenstandene hos dem fremdeles står i fokus. På den måten må begge kildetyper brukes til å belyse hverandre.<ref>Price 2002:34, 396</ref> Det er derfor i vikingtidsforskning nødvendig med en tverrfaglig innfallsvinkel der man bruker alle tilgjengelige kilder for å få et best mulig bilde av perioden.<ref>Gräslund 2008:249</ref> Ved den innfallsvinkelen kan man belyse politiske, sosiale og økonomiske strukturer i samfunnet, både forandringer over tid og kontinuitet.<ref>Hodder 1987b:4-5</ref> Siden maktstrukturene spilte både en sosial, rituell, økonomisk og politisk rolle må man undersøke disse som teoretisk sammenkoblet i en samfunnsmessig sammenheng. En slik reproduksjon av samfunnet gjelder både sosiale, politiske, religiøse og økonomiske forhold da de alle var deler av samfunnet som påvirket og ble påvirket av hverandre.<ref>Hodder 1982a:185, 1982b:9, 1987b:7-8; Jakobsson 1992:18; Kristiansen 1984:76, 1999:176; Parker-Pearson 1984:60; Spriggs 1984b:4-6</ref>
 +
 +
Norges historie kan belyses godt gjennom  koordinert bruk av mange forskjellige kildetyper.<ref>Andersen 1977:31</ref> Gjennom en slik samlet bruk av ulike kilder sammen med tilbakeslutninger fra nyere kilder, såkalt retrospektiv metode, kan man få større kunnskap om det eldre middelaldersamfunnets struktur og kulturforhold. Når det gjelder vikingtid og eldre middelalder i Norge vil dette når det gjelder yngre skriftlige kilder særlig si kilder fra høy- og senmiddelalder. Ved studier av perioder med få skriftlige kilder er det fornuftig å bruke teorier som har støtte i et relevant materiale man kan akseptere.<ref>Andersen 1977:56</ref> På den måten er det også smart med systematiske studier for å sette noe inn i en større sammenheng.<ref>Andersen 1977:61</ref> Retrospektiv metode er effektivt når man studerer en  del av samfunnet som har vært forholdsvis stabil og kontinuerlig gjennom hundrevis av år. Metoden gjør det mulig å sette spredte og ufullstendige middelalderkilder inn i en større sammenheng.<ref>Helle 1996:20; Kjeldstadli 1994:205</ref> Man kan slik forsøke å bygge mange deler sammen til et sammenhengende hele og skape en såkalt syntetiserende fremstilling av emnet.<ref>Kjeldstadli 1994:202-207, 216</ref> Dette betyr at man setter noe inn i sin rettmessige samfunnsmessige sammenheng, der man setter sammen flere deler til en helhet. Man kan slik skape et mer helhetlig bilde av fortidens samfunn, så også vikingtidens.
 +
  
 
----
 
----

Revisjonen fra 1. jul. 2013 kl. 08:47

Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Norsk.gif


Makt og maktsentre i vikingtid og middelalder

Maktsentre på Østlandet fra ca. 800 til 1200 e. Kr. i Snorre og arkeologiske kilder


Even Ballangrud Andersen

Masteroppgave i historie
Institutt for arkeologi, konservering og historie
Universitetet i Oslo
Vår 2012


Siden er under udarbejdelse.jpg

Forord

Jeg må selvfølgelig først takke min veileder professor Jon Vidar Sigurdsson for uvurderlig hjelp underveis i skrivingen av denne oppgaven. Takk også til medstudenter fra masterstudiet ved UiO og til kollegaer både ved Kommunearkivet i Fredrikstad og i Fredrikstad kommune ellers som har vært hjelpsomme og/eller har vist interesse for mine studier og undersøkelse.



Maktstrukturene – undersøkelsens rammeverk

Problemstilling

Med basis i tidligere forskning samt skriftlige og materielle kilder har undersøkelsen som hovedmål å undersøke makt og maktsentre på Østlandet i Norge i vikingtid og tidlig middelalder fra ca 800 til ca 1200 e. Kr.. Det vil bli forsøkt gitt en samlet beskrivelse av maktsentrenes organisering og utvikling på Østlandet gjennom vikingtid og utover i middelalder ved både skriftlige og arkeologiske kilder. Undersøkelse vil være interessant da det ikke foreligger noen helhetlig undersøkelse av maktsentre og maktstrukturer på Østlandet. Dette til tross for at området er en av tre sentrale maktområder ved rikssamlingen i Norge, der de to andre er Trøndelag (med Nord-Norge) og Vestlandet.[1] Disse tre regionene fremstilles som tre politiske dynastiske tyngdepunkt rundt Ladejarlætten i Trøndelag medNord-Norge, Hårfagreætten på Vestlandet og nordre Østlandet samt den danske kongemakten i Viken.[2] De fleste undersøkelser om lignende tema tar hovedsakelig for seg enkeltområder. Disse har kanskje et kapittel eller avsnitt om maktstrukturer generelt eller de bruker forskjellige sentre som eksempler for å beskrive maktsentre. På grunn av det manglende fokuset på Østlandet og hva slags maktsentre og maktstrukturer som fantes i vikingtid her er det interessant å belyse dette. Det går særlig på hvordan makten var fordelt på høvdinger, stormenn og småkonger[3] før utviklingen av en norsk kongemakt, hvordan denne så ble endret og utviklet med kongemaktens utvikling og videre hvordan urbaniseringen og kristendommen påvirket maktstrukturene og maktsentrene.

Problemstillingen i denne undersøkelsen blir derfor å undersøke hva slags makt, maktsentre og maktstrukturer som fantes på Østlandet i vikingtid og hvordan disse utviklet seg gjennom perioden og utover i middelalderen. Dette skal undersøkes med bakgrunn i en hypotese om tilstedeværelsen av sentrale maktsentra i Norge styrt av høvdinger. Høvdingene la seg deretter under de norske rikssamlingskongene da disse kom til makten, eller ble erobret av disse i løpet av vikingtid og middelalder som følge av motstand mot denne kongemakten. Hypotesen innebærer også at urbaniseringen og kristendommen som begge hadde sterk innflytelse på det norske samfunnet i periodene også hadde stor innvirkning på hvordan maktsentrene og maktstrukturene utviklet seg, på lik linje og sammen med kongemaktens innvirkning. Med Østlandet menes hovedsakelig dagens Østlandsfylker samt Båhuslen i Sverige. Undersøkelsen gjennomføres ved en analyse av skriftlige og materielle kilder. Snorre står sentralt blant de skriftlige kildene, men også andre sagaer og skriftlige kilder kan være til hjelp. Arkeologiske kilder som kjennetegner maktsentra i vikingtid vil også være viktig i undersøkelsen.

Det tas utgangspunkt i 18 maktsentre som skal undersøkes nærmere på Østlandet da disse synes å skille seg ut som sentre i perioden (figur 1). Da det er Østfold og Vestfold som har fått mest utskilte maktsentre innen sine regioner, slik man ser i figur 1, vil disse to regionene bli vektlagt i undersøkelsen, mens de andre regionene hovedsakelig brukes til sammenligning. Figur 1 gir en innledende oversikt hvilke sentre som kommer frem både i arkeologiske og historiske kilder. På den måten vil spesielt de hvis navn går igjen i begge kildetypene kunne vektlegges. Ut ifra figuren er det noen sentrale områder. Det er særlig Tune-Rolvsøy-Borg i Østfold, Borre-Kaupang-Oseberg-Gokstad i Vestfold samt Opplandene[4] der det i figuren nok noe feilaktig ser ut som om hver av disse var større maktsentre. Maktsentrene fra Vestfold i undersøkelsen vil nok heller ikke se helt ut som i denne figuren da fokuset legges på de navnene Snorre nevner. Dette kommer fram videre i undersøkelsen.

Regionene synes hyppig omtalt i sagaene når det gjelder maktsentre og stormenn her og det synes også som de har arkeologiske kilder som støtter opp om dette. Ved hjelp av de utvalgte kildene burde man kunne danne et helhetlig bilde av vikingtidens maktstrukturer og maktsentra og utviklingen av disse på Østlandet gjennom vikingtid og middelalder. Østfold har for eksempel to hovedregioner som markerer seg. Den ene er området på og sør for Raet i ytre Østfold, spesielt rundt Glommas utløp og består særlig av Tune, Rolvsøy, Alvim, Skjeberg, Borge og Sarpsborg (vikingtidens Borg). Dette maktsenteret har blitt kalt for Alvimriket.[5] Det andre området er i indre Østfold og består av Rakkestad, Eidsberg i Trøgstad, Askim og Spydeberg. Dette har blitt kalt Vingulmorkriket.[6]


Figur 1. 18 maktsentre på Østlandet som skiller seg spesielt ut som maktsentre i vikingtid.

Maktsentre og maktområder på Østlandet i vikingtid Historisk bekreftet Arkeologisk bekreftet Navn på regionen i skriftlige kilder Større arkeologiske kilder herfra
Maktsentre i Østfold Vingulmork, Øst for Folden, Viken Gravhauger, ryttergraver, skip
Tune/Rolvsøy – Halden/Jellhaugen * * Gloma/Rauma, Alvum, Londe, Borg, Tune Tuneskipet, Valle, ryttergraver, Jellhaugen
Askim/Spydeberg/Eidsbeg/ Værne * * Marker, Varna, Vingulmork Gullspore, kloster
Maktsentre i Vestfold Viken, Vest for Folden, Tunsberg/”Tønsberg” Gravhauger, ryttergraver, skip
Borre/Holtan * * Borre, Holtan Borrehaugene
Sem/Tunsberg/Haugar * * Sem, Tunsberg, Kaupang Osebergskipet
Sandar/Gokstad * * Geirstadir (Gjekstad?) Gokstadskipet
Utløpet av Lågen (Skiringssal) * * Skiringssal (dvs. Kaupang) Kaupang
Hedrum * * Tønsberg, Skiringssal (dvs. Kaupang) Kaupang , større gravfelt, ryttergraver
Brunlanes / (Mølen) * * Tønsberg, Skiringssal (dvs. Kaupang) Kaupang, større gravfelt, ryttergraver
Lardal * * Laurvig, Tønsberg, Skiringssal (dvs. Kaupang) Kaupang, større gravfelt, ryttergraver
Oslo – et senter i Vingulmork * * Oslo Oslo
Maktsentre / -områder i det indre av Østlandet Opplandene, Hedmark, Romerike, Ringerike, Toten, Hadeland, Gudbrandsdalen Gravhauger, bosetning, gravfelt, kirker
Romerike * * Romerike/Raumariki Ryttergraver, Raknehaugen, gravfelt
Ringerike * * Ringerike/Ringariki Gjermundbu, Stein
Hadeland * * Hadeland Ryttergraver
Toten * * Toten Graver
Hedmark * * Hedmark Ryttergraver (By, Løten)
Gudbrandsdalen/Dovre/Hardanger * * Gudbrandsdalen, Opplandene Gravfelt, bosetning
Telemark * * Telemark, Bratsberg
Båhuslen * * Viken, Øst for Folden, Konghelle

Kilder: Oversikten er basert på arkeologen Lars Forseths (1993:51) undersøkelse av gravmaterialet i Østfold og Vestfold og arkeologen Dagfinn Skres (2001:8) oversikt over det indre Østlandet.


Teoretisk fundament og rammeverk

For å kunne gjennomføre undersøkelsen og belyse problemstillingen kan et teoretiske fundament med en historisk, kontekstuell og sosial innfallsvinkel på samfunnets oppbygning være nødvendig. Denne fremgangsmåten benytter seg av skriftlige og materielle kilder på lik linje. Problemstillingen vil undersøkes ved å sette vikingtidens maktsentre og maktstruktur inn i en kontekstuell ramme som en viktig del av samfunnet. Den beste måten å studere maktsentrene og få en større og bedre forståelse av selve maktstrukturene er antakelig gjennom dens kontekst. Maktsentrene bør derfor settes inn i en bredere sosial og økonomisk kontekst der stormennenes makt og maktstrukturer regnes som en nøkkelkomponent i studiet av europeisk middelalder, noe som for øvrig også favner vikingtid.[7] Makt, maktsentre og maktstrukturer i vikingtid bør også settes inn i sin rettmessige samfunnsmessige kontekst på samme måte som andre sider av samfunn både i fortid og nåtid.[8] Viktig er det også å huske på at den historiske sammenhengen er en del av konteksten og når man studerer de ulike aspektene i samfunnet må man samtidig ta den historiske konteksten med i betraktning.[9] Dette gjelder også geografiske hensyn, der hver enkelt region, med ett eller flere maktsentre, må undersøkes i forhold til sin egen kontekst og sin egen regionale forutsetning.[10]Derfor vil det antakelig være størst sjanse for å belyse problemstillingen ved en helhetlig undersøkelse av maktsentrene på Østlandet. Av den grunn vil nok en innfallsvinkel der emnet settes inn i sin rettmessige samfunnsmessige, historiske, kontekstuelle og sosiale sammenheng være lurt.[11]

Innfallsvinkelen vil antakelig med fordel kunne brukes i en tverrvitenskapelig undersøkelse av samfunnet der både historiske og arkeologiske kilder brukes.[12]

Vikingtidens maktstrukturer og maktforhold blir en sentral del av den historiske konteksten ved at de virker sterkt delaktig innen de fleste sider av samfunnet. Når man undersøker vikingtiden er det også helt nødvendig å undersøke både skriftlige og materielle kilder. Dette spesielt fordi perioden ligger i en såkalt overgangsfase, fra tidligere perioder der kildene hovedsakelig er materielle til perioder der man får mer og mer skriftlige kilder. I tillegg må andre kilder som kan belyse emnet også tas med. Vikingtidens historikere studerer stort sett bare skriftlige kilder, men har i stadig større grad forstått nødvendigheten av også å benytte materielle kilder. På motsatt side må vikingarkeologene også benytte skriftlige kilder, de må være såkalt tekstbasert, på grunn av alle skriftlige kilder som finnes fra perioden og selv om gjenstandene hos dem fremdeles står i fokus. På den måten må begge kildetyper brukes til å belyse hverandre.[13] Det er derfor i vikingtidsforskning nødvendig med en tverrfaglig innfallsvinkel der man bruker alle tilgjengelige kilder for å få et best mulig bilde av perioden.[14] Ved den innfallsvinkelen kan man belyse politiske, sosiale og økonomiske strukturer i samfunnet, både forandringer over tid og kontinuitet.[15] Siden maktstrukturene spilte både en sosial, rituell, økonomisk og politisk rolle må man undersøke disse som teoretisk sammenkoblet i en samfunnsmessig sammenheng. En slik reproduksjon av samfunnet gjelder både sosiale, politiske, religiøse og økonomiske forhold da de alle var deler av samfunnet som påvirket og ble påvirket av hverandre.[16]

Norges historie kan belyses godt gjennom koordinert bruk av mange forskjellige kildetyper.[17] Gjennom en slik samlet bruk av ulike kilder sammen med tilbakeslutninger fra nyere kilder, såkalt retrospektiv metode, kan man få større kunnskap om det eldre middelaldersamfunnets struktur og kulturforhold. Når det gjelder vikingtid og eldre middelalder i Norge vil dette når det gjelder yngre skriftlige kilder særlig si kilder fra høy- og senmiddelalder. Ved studier av perioder med få skriftlige kilder er det fornuftig å bruke teorier som har støtte i et relevant materiale man kan akseptere.[18] På den måten er det også smart med systematiske studier for å sette noe inn i en større sammenheng.[19] Retrospektiv metode er effektivt når man studerer en del av samfunnet som har vært forholdsvis stabil og kontinuerlig gjennom hundrevis av år. Metoden gjør det mulig å sette spredte og ufullstendige middelalderkilder inn i en større sammenheng.[20] Man kan slik forsøke å bygge mange deler sammen til et sammenhengende hele og skape en såkalt syntetiserende fremstilling av emnet.[21] Dette betyr at man setter noe inn i sin rettmessige samfunnsmessige sammenheng, der man setter sammen flere deler til en helhet. Man kan slik skape et mer helhetlig bilde av fortidens samfunn, så også vikingtidens.




Fotnoter

  1. Andersen 1977:57; Sigurdsson 1999:68, 2008:13; Tsigaridas Glørstad 2010:212
  2. Sigurdsson 2008:13; Tsigaridas Glørstad 2010:241
  3. Fantes det ingen smådronninger? Begrepet småkonger er godt kjent om menn som var konger over mindre regioner, men dronninger er alltid bare dronninger, aldri smådronninger. For ordens skyld, i skriflige kilder kalles også kongene bare for konger. Det er kun i publikasjoner om perioden de synes å bli kalt småkonger og det bør derfor helst være et moderne begrep.
  4. Definisjonen som blir brukt om Opplandene her er Knut Dørums (2004:12) definisjon. Gjennom egen og andre forskeres undersøkelse kommer han fram til en definisjon der Opplandene består av Romerike med Odalen og Solør, Hedmark med Værdal og Biri, Hadeland med Toten og Land, Ringerike og i tillegg Gudbrandsdalen. To arkeologer som definerer Opplandene som Romerike, Hadeland, Ringerike, Hedmark og Gudbrandsdalen er Bergljot Solberg (2000:280) og Tsigaridas Glørstad (2010:265).
  5. Norseng et al 2003:399
  6. Norseng et al 2003:399
  7. Halsall 2003:10-12, 19
  8. Hodder 1986:120, 128-134, 139
  9. Carman 1997; Gurevich 1995:159; Hodder 1987b:7-8; Jakobsson 1992:21; Sjøberg 2005:31
  10. Iversen 2008:60
  11. Bintliff 1991; Bloch 1966; Braudel 1972-73:8; Clark 1999; Hodder 1987b:2; 1987c:2; Iversen 2008:50-60; Kjeldstadli 1992:202-203, 207, 215; 1994:95; Knapp 1992; Kristiansen 1999:176; Price 2002
  12. Bintliff 1991, Hodder 1987a, Knapp 1992, Price 2002:35-36; Spriggs 1984a
  13. Price 2002:34, 396
  14. Gräslund 2008:249
  15. Hodder 1987b:4-5
  16. Hodder 1982a:185, 1982b:9, 1987b:7-8; Jakobsson 1992:18; Kristiansen 1984:76, 1999:176; Parker-Pearson 1984:60; Spriggs 1984b:4-6
  17. Andersen 1977:31
  18. Andersen 1977:56
  19. Andersen 1977:61
  20. Helle 1996:20; Kjeldstadli 1994:205
  21. Kjeldstadli 1994:202-207, 216