Makt og maktsentre i vikingtid og middelalder

Fra heimskringla.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Norsk.gif


Makt og maktsentre i vikingtid og middelalder

Maktsentre på Østlandet fra ca. 800 til 1200 e. Kr. i Snorre og arkeologiske kilder


Even Ballangrud Andersen

Masteroppgave i historie
Institutt for arkeologi, konservering og historie
Universitetet i Oslo
Vår 2012


Siden er under udarbejdelse.jpg

Forord

Jeg må selvfølgelig først takke min veileder professor Jon Vidar Sigurdsson for uvurderlig hjelp underveis i skrivingen av denne oppgaven. Takk også til medstudenter fra masterstudiet ved UiO og til kollegaer både ved Kommunearkivet i Fredrikstad og i Fredrikstad kommune ellers som har vært hjelpsomme og/eller har vist interesse for mine studier og undersøkelse.


Forsideillustrasjon: Tegning av en vikinghøvding, tegnet av Rune Borvik.
Kart over de mest kjente stormannsgårdene i vikingtidens Norge.[1]

Innhold


Maktstrukturene – undersøkelsens rammeverk

Problemstilling

Med basis i tidligere forskning samt skriftlige og materielle kilder har undersøkelsen som hovedmål å undersøke makt og maktsentre på Østlandet i Norge i vikingtid og tidlig middelalder fra ca 800 til ca 1200 e. Kr.. Det vil bli forsøkt gitt en samlet beskrivelse av maktsentrenes organisering og utvikling på Østlandet gjennom vikingtid og utover i middelalder ved både skriftlige og arkeologiske kilder. Undersøkelse vil være interessant da det ikke foreligger noen helhetlig undersøkelse av maktsentre og maktstrukturer på Østlandet. Dette til tross for at området er en av tre sentrale maktområder ved rikssamlingen i Norge, der de to andre er Trøndelag (med Nord-Norge) og Vestlandet.[2] Disse tre regionene fremstilles som tre politiske dynastiske tyngdepunkt rundt Ladejarlætten i Trøndelag medNord-Norge, Hårfagreætten på Vestlandet og nordre Østlandet samt den danske kongemakten i Viken.[3] De fleste undersøkelser om lignende tema tar hovedsakelig for seg enkeltområder. Disse har kanskje et kapittel eller avsnitt om maktstrukturer generelt eller de bruker forskjellige sentre som eksempler for å beskrive maktsentre. På grunn av det manglende fokuset på Østlandet og hva slags maktsentre og maktstrukturer som fantes i vikingtid her er det interessant å belyse dette. Det går særlig på hvordan makten var fordelt på høvdinger, stormenn og småkonger[4] før utviklingen av en norsk kongemakt, hvordan denne så ble endret og utviklet med kongemaktens utvikling og videre hvordan urbaniseringen og kristendommen påvirket maktstrukturene og maktsentrene.

Problemstillingen i denne undersøkelsen blir derfor å undersøke hva slags makt, maktsentre og maktstrukturer som fantes på Østlandet i vikingtid og hvordan disse utviklet seg gjennom perioden og utover i middelalderen. Dette skal undersøkes med bakgrunn i en hypotese om tilstedeværelsen av sentrale maktsentra i Norge styrt av høvdinger. Høvdingene la seg deretter under de norske rikssamlingskongene da disse kom til makten, eller ble erobret av disse i løpet av vikingtid og middelalder som følge av motstand mot denne kongemakten. Hypotesen innebærer også at urbaniseringen og kristendommen som begge hadde sterk innflytelse på det norske samfunnet i periodene også hadde stor innvirkning på hvordan maktsentrene og maktstrukturene utviklet seg, på lik linje og sammen med kongemaktens innvirkning. Med Østlandet menes hovedsakelig dagens Østlandsfylker samt Båhuslen i Sverige. Undersøkelsen gjennomføres ved en analyse av skriftlige og materielle kilder. Snorre står sentralt blant de skriftlige kildene, men også andre sagaer og skriftlige kilder kan være til hjelp. Arkeologiske kilder som kjennetegner maktsentra i vikingtid vil også være viktig i undersøkelsen.

Det tas utgangspunkt i 18 maktsentre som skal undersøkes nærmere på Østlandet da disse synes å skille seg ut som sentre i perioden (figur 1). Da det er Østfold og Vestfold som har fått mest utskilte maktsentre innen sine regioner, slik man ser i figur 1, vil disse to regionene bli vektlagt i undersøkelsen, mens de andre regionene hovedsakelig brukes til sammenligning. Figur 1 gir en innledende oversikt hvilke sentre som kommer frem både i arkeologiske og historiske kilder. På den måten vil spesielt de hvis navn går igjen i begge kildetypene kunne vektlegges. Ut ifra figuren er det noen sentrale områder. Det er særlig Tune-Rolvsøy-Borg i Østfold, Borre-Kaupang-Oseberg-Gokstad i Vestfold samt Opplandene[5] der det i figuren nok noe feilaktig ser ut som om hver av disse var større maktsentre. Maktsentrene fra Vestfold i undersøkelsen vil nok heller ikke se helt ut som i denne figuren da fokuset legges på de navnene Snorre nevner. Dette kommer fram videre i undersøkelsen.

Regionene synes hyppig omtalt i sagaene når det gjelder maktsentre og stormenn her og det synes også som de har arkeologiske kilder som støtter opp om dette. Ved hjelp av de utvalgte kildene burde man kunne danne et helhetlig bilde av vikingtidens maktstrukturer og maktsentra og utviklingen av disse på Østlandet gjennom vikingtid og middelalder. Østfold har for eksempel to hovedregioner som markerer seg. Den ene er området på og sør for Raet i ytre Østfold, spesielt rundt Glommas utløp og består særlig av Tune, Rolvsøy, Alvim, Skjeberg, Borge og Sarpsborg (vikingtidens Borg). Dette maktsenteret har blitt kalt for Alvimriket.[6] Det andre området er i indre Østfold og består av Rakkestad, Eidsberg i Trøgstad, Askim og Spydeberg. Dette har blitt kalt Vingulmorkriket.[7]


Figur 1. 18 maktsentre på Østlandet som skiller seg spesielt ut som maktsentre i vikingtid.

Maktsentre og maktområder på Østlandet i vikingtid Historisk bekreftet Arkeologisk bekreftet Navn på regionen i skriftlige kilder Større arkeologiske kilder herfra
Maktsentre i Østfold Vingulmork, Øst for Folden, Viken Gravhauger, ryttergraver, skip
Tune/Rolvsøy – Halden/Jellhaugen * * Gloma/Rauma, Alvum, Londe, Borg, Tune Tuneskipet, Valle, ryttergraver, Jellhaugen
Askim/Spydeberg/Eidsbeg/ Værne * * Marker, Varna, Vingulmork Gullspore, kloster
Maktsentre i Vestfold Viken, Vest for Folden, Tunsberg/”Tønsberg” Gravhauger, ryttergraver, skip
Borre/Holtan * * Borre, Holtan Borrehaugene
Sem/Tunsberg/Haugar * * Sem, Tunsberg, Kaupang Osebergskipet
Sandar/Gokstad * * Geirstadir (Gjekstad?) Gokstadskipet
Utløpet av Lågen (Skiringssal) * * Skiringssal (dvs. Kaupang) Kaupang
Hedrum * * Tønsberg, Skiringssal (dvs. Kaupang) Kaupang , større gravfelt, ryttergraver
Brunlanes / (Mølen) * * Tønsberg, Skiringssal (dvs. Kaupang) Kaupang, større gravfelt, ryttergraver
Lardal * * Laurvig, Tønsberg, Skiringssal (dvs. Kaupang) Kaupang, større gravfelt, ryttergraver
Oslo – et senter i Vingulmork * * Oslo Oslo
Maktsentre / -områder i det indre av Østlandet Opplandene, Hedmark, Romerike, Ringerike, Toten, Hadeland, Gudbrandsdalen Gravhauger, bosetning, gravfelt, kirker
Romerike * * Romerike/Raumariki Ryttergraver, Raknehaugen, gravfelt
Ringerike * * Ringerike/Ringariki Gjermundbu, Stein
Hadeland * * Hadeland Ryttergraver
Toten * * Toten Graver
Hedmark * * Hedmark Ryttergraver (By, Løten)
Gudbrandsdalen/Dovre/Hardanger * * Gudbrandsdalen, Opplandene Gravfelt, bosetning
Telemark * * Telemark, Bratsberg
Båhuslen * * Viken, Øst for Folden, Konghelle

Kilder: Oversikten er basert på arkeologen Lars Forseths (1993:51) undersøkelse av gravmaterialet i Østfold og Vestfold og arkeologen Dagfinn Skres (2001:8) oversikt over det indre Østlandet.


Teoretisk fundament og rammeverk

For å kunne gjennomføre undersøkelsen og belyse problemstillingen kan et teoretiske fundament med en historisk, kontekstuell og sosial innfallsvinkel på samfunnets oppbygning være nødvendig. Denne fremgangsmåten benytter seg av skriftlige og materielle kilder på lik linje. Problemstillingen vil undersøkes ved å sette vikingtidens maktsentre og maktstruktur inn i en kontekstuell ramme som en viktig del av samfunnet. Den beste måten å studere maktsentrene og få en større og bedre forståelse av selve maktstrukturene er antakelig gjennom dens kontekst. Maktsentrene bør derfor settes inn i en bredere sosial og økonomisk kontekst der stormennenes makt og maktstrukturer regnes som en nøkkelkomponent i studiet av europeisk middelalder, noe som for øvrig også favner vikingtid.[8] Makt, maktsentre og maktstrukturer i vikingtid bør også settes inn i sin rettmessige samfunnsmessige kontekst på samme måte som andre sider av samfunn både i fortid og nåtid.[9] Viktig er det også å huske på at den historiske sammenhengen er en del av konteksten og når man studerer de ulike aspektene i samfunnet må man samtidig ta den historiske konteksten med i betraktning.[10] Dette gjelder også geografiske hensyn, der hver enkelt region, med ett eller flere maktsentre, må undersøkes i forhold til sin egen kontekst og sin egen regionale forutsetning.[11]Derfor vil det antakelig være størst sjanse for å belyse problemstillingen ved en helhetlig undersøkelse av maktsentrene på Østlandet. Av den grunn vil nok en innfallsvinkel der emnet settes inn i sin rettmessige samfunnsmessige, historiske, kontekstuelle og sosiale sammenheng være lurt.[12]

Innfallsvinkelen vil antakelig med fordel kunne brukes i en tverrvitenskapelig undersøkelse av samfunnet der både historiske og arkeologiske kilder brukes.[13]

Vikingtidens maktstrukturer og maktforhold blir en sentral del av den historiske konteksten ved at de virker sterkt delaktig innen de fleste sider av samfunnet. Når man undersøker vikingtiden er det også helt nødvendig å undersøke både skriftlige og materielle kilder. Dette spesielt fordi perioden ligger i en såkalt overgangsfase, fra tidligere perioder der kildene hovedsakelig er materielle til perioder der man får mer og mer skriftlige kilder. I tillegg må andre kilder som kan belyse emnet også tas med. Vikingtidens historikere studerer stort sett bare skriftlige kilder, men har i stadig større grad forstått nødvendigheten av også å benytte materielle kilder. På motsatt side må vikingarkeologene også benytte skriftlige kilder, de må være såkalt tekstbasert, på grunn av alle skriftlige kilder som finnes fra perioden og selv om gjenstandene hos dem fremdeles står i fokus. På den måten må begge kildetyper brukes til å belyse hverandre.[14] Det er derfor i vikingtidsforskning nødvendig med en tverrfaglig innfallsvinkel der man bruker alle tilgjengelige kilder for å få et best mulig bilde av perioden.[15] Ved den innfallsvinkelen kan man belyse politiske, sosiale og økonomiske strukturer i samfunnet, både forandringer over tid og kontinuitet.[16] Siden maktstrukturene spilte både en sosial, rituell, økonomisk og politisk rolle må man undersøke disse som teoretisk sammenkoblet i en samfunnsmessig sammenheng. En slik reproduksjon av samfunnet gjelder både sosiale, politiske, religiøse og økonomiske forhold da de alle var deler av samfunnet som påvirket og ble påvirket av hverandre.[17]

Norges historie kan belyses godt gjennom koordinert bruk av mange forskjellige kildetyper.[18] Gjennom en slik samlet bruk av ulike kilder sammen med tilbakeslutninger fra nyere kilder, såkalt retrospektiv metode, kan man få større kunnskap om det eldre middelaldersamfunnets struktur og kulturforhold. Når det gjelder vikingtid og eldre middelalder i Norge vil dette når det gjelder yngre skriftlige kilder særlig si kilder fra høy- og senmiddelalder. Ved studier av perioder med få skriftlige kilder er det fornuftig å bruke teorier som har støtte i et relevant materiale man kan akseptere.[19] På den måten er det også smart med systematiske studier for å sette noe inn i en større sammenheng.[20] Retrospektiv metode er effektivt når man studerer en del av samfunnet som har vært forholdsvis stabil og kontinuerlig gjennom hundrevis av år. Metoden gjør det mulig å sette spredte og ufullstendige middelalderkilder inn i en større sammenheng.[21] Man kan slik forsøke å bygge mange deler sammen til et sammenhengende hele og skape en såkalt syntetiserende fremstilling av emnet.[22] Dette betyr at man setter noe inn i sin rettmessige samfunnsmessige sammenheng, der man setter sammen flere deler til en helhet. Man kan slik skape et mer helhetlig bilde av fortidens samfunn, så også vikingtidens.


Metode

I denne undersøkelsen skal de kjente storgårdene og stormennene fra Østlandet som Snorre nevner sammenlignes med arkeologiske kilder som viser maktsentre og stormannsgårder, samt eventuelt øvrig tilstedeværelse i en region. Dette vil spesielt være gårdsnavn og stedsnavn som nevnes spesielt i kildene, som for eksempel Borro (Borre i Vestfold) og Londe (Lande i Tune, Sarpsborg) som begge nevnes i Snorre. Områder som var sentralplasser og maktsentre allerede i eldre jernalder vil også kunne bli tatt med i sammenligningen. Spesielt da hvis de fremdeles har denne statusen gjennom vikingtid og inn i middelalder, noe som viser en kontinuitet som maktsentre gjennom periodene. Kontinuitet eller flytting av maktsentre med urbanisering, kirke og kongemakt er spesielt interessant. Gjennom å samle disse opplysningene fra kildene vil de kunne settes sammen til et sammenhengende forståelig hele.[23] En slik systematisk sammenligning er antakelig en av de mest effektive metodene for å kunne svare på prosjektets problemstilling og gjøre en vellykket analyse.[24] I selve undersøkelsen av maktstrukturer og maktsentre på Østlandet belyses dette altså gjennom både skriftlige og materielle kilder. Fra Østfold er det hovedsakelig Alvim og Borg som undersøkes som maktsentrene herfra og fra Vestfold er det Kaupang, Holtan med Borre, Geirstad med Gokstad, kongsgårdene Tunsberg og Sem, middelalderbyen Tønsberg og gårdene Linnestad og Ramnes.

Mens Snorre er hovedkilden vil andre skriftlige kilder og arkeologiske kilder brukes for å utfylle bildet. Det blir særlig lagt merke til gårder som eksplisitt nevnes som kongsgårder og stormannsgårder i Snorre, i tillegg til navngitte stormenn på disse gårdene generelt på Østlandet. Kongsgårder fra regionen tas også med og også kongene som satt her. Siden Båhuslen var en del av Norge i vikingtid og middelalder er også gårder herfra inkludert, noe som også er nødvendig da regionen var viktig for de norske kongene i vikingtid og middelalder. Det blir fokusert på maktsentrene i Østfold og Vestfold da prosjektets tidsrammer og sidebegrensninger gjør det umulig å ta for seg de øvrige maktsentrene på Østlandet i samme grad, men disse er med i analysen og appendixene.


Historiografi

Det er gjort en del forskning på maktsentre, maktstrukturer og sentralplasser i Norge i middelalder. Både historikere og arkeologer har studert og undersøkt dette for vikingtid og middelalder, både Norge som helhet og for utvalgte områder av Norge. Det synes likevel som det er flest arkeologer som har studert enkeltregioner som maktsentre mens historikere har vært mer opptatt av statsdannelse som følge av samling av sentre. Likevel blir også skriftlige kilder brukt sammen med de materielle kildene av arkeologene som studerer emnet, og på den måten blir likevel regioner og områder studert også ut ifra skriftlige kilder i større grad enn det ellers kanskje virker som. I studiet av spesifikke regioner er det hovedsakelig Vestlandet og Vestfold som har fått størst oppmerksomhet, ganske sikkert fordi disse regionene regnes som de sentrale områdene for den norske rikssamlingen. Historikerne har naturlig nok hovedsakelig konsentrert seg om skriftlige kilder, for eksempel sagaer, jordebøker, stedsnavn, diplomer og lover.[25] Når det gjelder arkeologene har disse hovedsakelig konsentrert seg om materielle kilder som regnes som kjennetegn på makt og status. Arkeologene synes å ha tatt de skriftlige kildene mer med i sine undersøkelser enn hva historikerne har gjort med de arkeologiske kildene, der de arkeologiske kildene gjerne bare synes brukt som supplement og til å belyse de skriftlige kildene. Dette forholdet har jevnet seg ut de siste tiårene slik at også historikerne har blitt mer klar over nytten i det arkeologiske materialet og det har blitt vanligere for både arkeologer og historikere å benytte begge kildetyper som likeverdige kilder.[26] Det kan likevel synes vanligere for arkeologer enn for historikere å bruke begge kildetyper da det finnes flere materielle kilder til vikingtid enn skriftlige kilder om perioden.

En spesiell maktsentertype som har blitt spesielt undersøkt når det gjelder studiet av maktsentre i Norge (og i Sverige) er husebygårdene. Den historikeren som har gjort det mest inngående studiet av disse er Asgaut Steinnes[27] og dette verket blir fremdeles brukt av tilsynelatende alle som studerer husebyene i Norge. Husebyene er spesielt interessante fordi de regnes som kongsgårder som ble brukt av konger i vikingtid som deres veitslegårder.[28] Steinnes kan også brukes som eksempel på en av de få forskerne som undersøker Østlandet (og Norge) som en helhet hva gjelder maktsentre. Som en spesiell type gårder i maktsentre, eller sentra i disse maktsentrene, står ryttergravene. Her er det spesielt arkeologen Helge Braathen[29] som må fremheves. Dette gjelder både undersøkelsen av ryttergravene på landsbasis og for Østlandet som helhet. Som Braathen viser er det nettopp på Østlandet at ryttergravene dominerer. En nyere oversikt er skrevet av Westerdahl og Stylegar.[30]

Det er noen flere eksempler på forskere som har tatt for seg mindre regioner innen forskjellige landsdeler enn det er for undersøkelser av hele landet eller Østlandet som region. Det er gjort flere viktige studier over maktsentra fra andre deler av landet som ofte blir brukt som referanse til andre studier av maktsentre og sentralplasser. Noen eksempler på dette er arkeologene Frode Fyllingsnes, Ann-Brith Hatleskog, Frode Iversen, Bjørn Myhre og Bjørn Ringstad, som alle skriver om maktstrukturer og godsdannelser på Vestlandet i vikingtid og middelalder.[31] Spesielt bør Bjørn Myhres[32] publikasjon ”Fra smårike til stat” nevnes da denne omhandler en mulig og plausibel inndeling av regioner og maktsentre på Vestlandet med Rogaland og antakelig kan regnes som hovedpublikasjonen når norske arkeologer skal diskutere maktsentre og maktstrukturer i Norge i forhistorisk tid. En av de nyere studiene for Rogaland er arkeologen Arnfrid Opedals[33] forskning på kongsgården på Avaldsnes (en av Harald Hårfagres kongsgårder ifølge Snorre) og på området som et viktig maktsenter for de norske kongene. For Trøndelag er doktoravhandlingen til historikeren Merete Røskafts[34] spesielt verdt å legge merke til da den tar for seg sentralgårder her mellom 800 og 1200 e. Kr.

Selv om det ikke synes å ha vært mange studier av Østlandet i vikingtid skal studiet av større områder på Østlandet ha tradisjoner tilbake til 1700-tallet i norsk historieforskning.[35] På tross av det skal det ha vært manglende interesse for dette området i et rikshistorisk perspektiv, der interessen heller har fokusert på Vestlandet, Trøndelag og/eller Vestfold. Dette gjelder også for undersøkelser av regioner ut ifra et utviklingshistorisk perspektiv, eller da undersøkelser av områder som er i ferd med å utvikle seg fra mindre til større geografiske samfunnsenheter, i denne sammenhengen mot statsdannelse.[36] Østlandets samfunnsstruktur i høymiddelalderen er delvis godt undersøkt, men en totalvurdering ut ifra et samlet forskningsmateriale savnes.[37]

Når det gjelder forskningen på Østlandet i nyere tid er det særlig to forskere som må trekkes fram. Begge har studert kongsgårder, maktsentra, gods og utvikling av disse på Romerike i vikingtid og/eller middelalder. Den første av dem er arkeologen Dagfinn Skre.[38] Skre studerte utviklingen av gods og kongsgårdene på Romerike fra jernalder og inn i middelalder ved hjelp av arkeologiske og skriftlige kilder, med et naturlig fokus på de arkeologiske. Historikeren Knut Dørums[39] undersøkelse kom senere og bruker Skres avhandling ekstensivt i sin undersøkelse av samme område, men da hovedsakelig middelalder og herunder lenger ut i middelalder enn Skre. Dørum legger mest vekt på de skriftlige kildene, men benytter seg også av de arkeologiske kildene og da som oftest ved hjelp av Skres avhandling. Husebygårdene blir også nevnt og det refereres blant annet til Steinnes.[40] Begge tar opp en viktig gravtype fra vikingtid som særlig finnes i slike maktsentre. Dette er de før nevnte ryttergravene, definert som dette på bakgrunn av tilstedeværelsen av stigbøyler og/eller sporer i gravene. Braathens utførlige undersøkelse blir så godt som alltid anvendt når forskere kommer inn på ryttergraver, så også hos Skre og Dørum.[41] Ryttergravene regnes som sikre stormannsgraver etter menn som var i kongens tjeneste som hans menn.[42] Det området som på Østlandet har fått mest oppmerksomhet i vikingtid og middelalder er likevel Vestfold og herunder særlig Borre. Dette på bakgrunn av Vestfolds betydning for rikssamlingen, selv om det bør nevnes at det de siste tiårene har blitt mer fokus rettet mot Vestlandet og Rogaland som antatt geografisk kjerneområde for den begynnende rikssamlingen i Norge med Harald Hårfagre.[43]

Selv om Harald Hårfagre opprinnelig var fra Hadeland/Ringerike[44] ble Vestlandet det strategisk viktigste området for kontroll av landet. Vestfold og Borre som helt sentrale maktsentra på Østlandet har slik stått helt sentralt i forskningen på statsdannelsen i Norge. Borre har fått sin status som kanskje et av de viktigste maktsentrene på bakgrunn av de mange store gravhaugene her og det rike gravfunnet fra flere av disse. I tillegg har regionen fått betydning takket være sagaene og kanskje spesielt Ynglingesaga og Ynglingatal. Flere av de tidlige norske historikerne tok for seg rikssamlingen og Vestfold, slik som Alexander Bugge[45] og Edvard Bull den elde.[46] Av nyere historikere kan spesielt nevnes Claus Krag.[47] Av arkeologer som har studert Vestfold og Borre kan man særlig trekke fram Anthon W. Brøgger[48], Sverre Marstrander[49], Bjørn Myhre[50] og Terje Gansum.[51] Skre tar også for seg Ynglingasaga og Ynglingatal når han diskuterer Kaupang.[52] Vestfold har som kjent også de to rikeste og viktigste gravene fra norsk vikingtid, nemlig Oseberg og Gokstad. Her bør man også ta med Halldis Hobæks undersøkelse av kongsgården Sem som viser hvordan denne gården med omland kan ha utgjort et større kongsgods i vikingtid og middelalder.[53] For en interessant beskrivelse av Tønsbergs utvikling fra storgård til by vil arkeologen Jan Brendalsmos publikasjon være verdt å lese.[54]

Det synes ikke å være gjort mange studier over Østfold og dette fylkets maktsentra, men en undersøkelse bør spesielt trekkes fram. Dette er arkeologen Lars Forseths undersøkelser av maktsentra fra vikingtid i Østfold og Vestfold, med en sammenligning av disse to områdene.[55] I tillegg bør man nevne Norseng, Pedersen og Stylegar der temaet kommer opp i verket om Østfolds historie.[56] Nevnte Brøgger skrev en viktig og ofte referert undersøkelse av Rolvsøyætten, og Rolvsøy er en av de mest sentrale maktsentrene i Østfold.[57] Slik blir også Rolvsøy et eksempel på en undersøkelse av ett senter, slik Borre er det for Vestfold. Steinnes gjorde også en studie av Alvim og det såkalte Alvimriket, der Rolsvøy var sentralt område.[58] For Buskerud har hovedsakelig Ringerike, Stein og Hadeland blitt trukket fram som maktsentre, og særlig området med Halvdanshaugen.[59] I tillegg blir selvfølgelig Gjermundbugraven trukket inn i studier av områdets sentrale maktforhold, som en av de rikeste gravene fra vikingtid.[60] For Hedmark har det hovedsakelig vært Løten,[61] Stange og Vang som har vært vurdert som maktsenterområde, spesielt i forbindelse med Åkerområdet og Åkerfunnet.[62] Disse områdene har størst konsentrasjon av ryttergraver, en gravtype som hovedsakelig forekommer nettopp på Østlandet (spesielt Romerike og Hedmark).

Den foreløpige forskningen har således kommet frem til at det fantes flere maktsentre på Østlandet, karakterisert ved spesifikke områder og regioner. I tillegg fantes det forskjellige gårdstyper som er spesielt verdt å legge merke til som sentre for disse maktsentrene og gårder for stormenn. Dette er for eksempel husebyene og ryttergravene, i tillegg til gårder som kan stedfestes gjennom skriftlige og materielle kilder. Dette prosjektet tar sikte på å føre undersøkelsene av maktsentre videre og i stedet for å undersøke bare ett område eller en gård vil hele Østlandet undersøkes under ett. Dette skal i tillegg gjøres ved hjelp av både skriftlige og materielle kilder i stedet for å fokusere ensidig på ett materiale der andre kilder bare er belysningskilder. Slik vil en helhetlig undersøkelse av maktstrukturer og maktsentre på Østlandet kunne utføres og forhåpentligvis skaffe ny kunnskap om et viktig område i vikingtid og middelalder både tematisk, historisk og geografisk.


Kilder

Skriftlige kilder

Snorres kongesagaer[63] er som nevnt den viktigste skriftlige kilden i undersøkelsen, men også andre sagaer vil kunne benyttes som tillegg til denne. Dette vil hovedsakelig være andre eldre kongesagaer, men også Sverres saga og Håkon Håkonssons saga er aktuelle. Snorres kongesagaer, eller Heimskringla som den også kalles, ble skrevet av den islandske stormannen og historikeren Snorre Sturlasson mellom 1220 og 1230 e. Kr.[64] Snorre skrev først Olav den Helliges saga for deretter å utvide den i begge ender.[65] Dette forklarer nok hvorfor den sagaen utgjør en tredjedel av hele kongesagaen. Snorre startet verket med Ynglingesaga og dermed tiden før Harald Hårfagre (konge ca 872-935 e. Kr) og avslutter med slaget på Re i 1177 e. Kr. omtrent der Sverres saga begynner. Det er også her de andre samtidssagaene slutter.[66] Snorre bruker andre historieverker som alt er skrevet som kilde og skaldedikt blir brukt i mye større utstrekning enn de andre sagaene.[67]

Kvadene brukes som sikker sannhetskilde da de regnes for sanne av lærde menn og det å fortelle kvad basert på løgn er hån og ikke ros. Dette er en årsak som Snorre selv oppgir og som fremdeles i dag regnes for sant. Den eneste navngitte kilden Snorre oppgir, når man ser bort fra skaldene som ofte blir navngitt, er Are Frode (1068-1148 e. Kr.).[68] Snorre var en lærd historiker og som andre historikere i middelalderen konstruerte han historien ganske mye og endret og la til der han syntes det passet for å få en mer flytende historie. Dette var vanlig og akseptert i middelalderen siden alle visste at ikke alt var akkurat slik i virkeligheten.[69]

Andre kongesagaer som kan benyttes for å supplere Snorre og undersøke om disse har ytterligere opplysninger som kan belyse problemstillingen er Historia Norvegia, Theodoricus monachus, Ågrip, Morkinskinna og Fagerskinna. Man kjenner ikke forfatteren til verket Historia Norvegica, men ifølge ham selv er dette det første verket som ble skrevet om Norges historie på latin.[70] Forfatteren kan ha vært Nikolas Arnesson, biskop av Oslo og baglerhøvding.[71] Dateringen er satt til et mellom 1170 e. Kr. og slutten av 1200-tallet, men den eldste dateringen regnes for mest sannsynlig. De aller eldste Norgeshistoriene ville ha vært Sæmund Frodes (1056-1133 e. Kr.) og Are Frodes verker, men disse er tapt slik at Historia Norvegia er det eldste bevarte verket om Norges historie.[72] Forfatteren forteller om Norges konger fra Ynglingesagakongene til Olav den Hellige (konge 1015-1030 e. Kr.). Verket bygger på muntlige tradisjoner og skriftlige kilder, i tillegg ligner den mye på Ågrip, noe som tyder på felles kilder.[73]

Theodoricus monachus (betyr munk) som forfatteren av ”Historien om de gamle norske kongene ” kalles er egentlig ukjent. To muligheter er erkebiskop Tore av Nidaros (1206-1214 e. Kr.) eller biskop Tore av Hamar (1189/90-1196 e. Kr.) da begge var registrert som studenter ved St. Victorklosteret i Paris med navnet Theodoricus. Forfatteren fremstiller seg som den første som skrev Norges historie og har tydeligvis ikke kjent til Sæmund og Are Frodes verker, ei vel heller Historia Norvegia. Theodoricus begynte sin historie med Harald Hårfagre og stoppet opp med Sigurd Jorsalfares død i 1130 e. Kr.[74]

Ågrip ble skrevet omtrent ti år etter Theodoricus monachus sitt verk og bruker dette flittig.[75] Verket ble skrevet på norrønt rundt 1190 e. Kr., men man kjenner ikke forfatteren og heller ikke det opprinnelige navnet på boka. Den kalles Ågrip (betyr ”utdrag”) på grunn av at den er veldig kort og det er muligens et utdrag fra et større verk. Boka er overlevert som islandsk håndskrift fra mellom 1200 og 1220 e. Kr. Som Historia Norvegia skal forfatteren være nordmann, og det er foreslått at han kan være fra Trøndelag da han har mye lokalkjennskap herfra. Begynnelsen mangler, men har antakelig startet med Halvdan Svarte og fortsatt til omkring 1177 e. Kr. I tillegg mangler deler av verkets slutt og er ellers veldig sporadisk slik at fortellingen i foreliggende utgave slutter i 1150 e. Kr.[76] Ågrip er tolket som en klar forløper for både Fagrskinna og for Snorre.[77]

Morkinskinna ble skrevet tidlig på 1200-tallet av en ukjent islending. Den starter med Magnus den Gode (konge 1035-1147 e. Kr.) og slutter også den i 1177 e. Kr., om enn slutten er tapt. Som i Snorre brukes skaldedikt som sannhetskilde og bruken av skaldedikt her skal være forløperen til både Fagerskinnas og Snorres bruk av samme kildetype.[78] Fagerskinna er en ren kongesaga som går direkte på kongene og beskriver deres liv og levnet. Det fortelles om kongene i Norge og deres politikk fra Halvdan Svarte til Magnus Erlingsson i 1177. Verket er regnet som skrevet i Norge, muligens i Trøndelag, i 1220-årene, men mellom 1236 og 1239 er også foreslått.[79]

For å belyse undersøkelsens hovedperiode mer kan også de såkalte samtidssagaene benyttes som kompletterende skriftlige kilder, det vil si Sverres saga og Håkon Håkonssons saga. De kan brukes retrospektivt ved at de kan ha opplysninger om stormenn og høvdinggårder som med stor sannsynlighet hadde forfedre som var stormenn i vikingtid med gårder som var høvdinggårder allerede da. Alle kongesagaene slutter som man så i overgangen mellom Magnus Erlingssons styre (1161-1184 e. Kr.) og kong Sverres styre (1177-1202 e. Kr.). Hovedårsaken til dette er at Sverre lot skrive sin egen saga der han selv redigerte og bestemte innholdet. På den måten brukte han historieskrivingen til sin egen og kongemaktens fordel i sagaen om seg selv.[80] Kongenes bruk av historieskriving for å styrke egen makt var ikke spesielt for Norge, men stemte overens med politikken ute i Europa der konger og fyrster brukte litteraturen for å fremme egen politikk.[81]

Sverres saga regnes innen norrøn kongesagalitteratur for hovedverket før Heimskringla (som altså ble skrevet etter denne). Sagaen har kjennetegnene til samtidssagaene, detaljrik, lettleselig og underholdende. Særlig første del av sagaen (”Gryla”) ble er mest påvirket av Sverres egen medvirkning.[82] Sverre vil overbevise folk om at han er kongssønn med legitim rett til riket.[83] Siden sagaen bygger på øyenvitner (særlig Sverre selv) og skrevet kort tid etter begivenhetene fant sted regnes opplysningene som pålitelige. Likevel må den selvfølgelig brukes forsiktig fordi den nettopp er redigert direkte av Sverre og ledende birkebeinere. Hele eller deler av sagaen ble nedskrevet av abbed Karl Jonsson.[84]

Håkon Håkonssons saga er den siste av de store sagaene som er bevart.[85] Sagaen om Håkon 4 (konge 1217-1263 e. Kr.) ble skrevet av Snorres nevø Sturla Tordsson (1214-1284 e. Kr.) like etter Håkons død på oppdrag av sønnen Magnus Lagabøte (konge 1263-1280 e. Kr.).[86] Sagaen har både underholdende og tørre deler, forskjellig fra andre kongesagaer.[87] Dette skyldes særlig at Sturla bygde fremstillingen sin hovedsakelig på dokumentmateriale fra kongens arkiv (som avtaler, lovtekster, brev og reisefortellinger), og det gjenspeiler hvordan sagaen er skrevet.[88] Heller ikke denne sagaen er nøytral og upartisk. Sturla skrev under Magnus Lagabøtes overoppsyn og kontroll der kongen ville fremheve farens storhet.[89] Som Sverres saga er Håkon Håkonssons saga et talerør for birkebeinerkongedømmets og Sverreættens politikk, i tillegg til at de preges av konflikter i samtiden og saker som var viktige for kongemakten.[90] Sagaen er likevel pålitelig med sin massive bruk av arkivene som hovedkilde til Håkon Håkonssons liv og levnet, slik sett nok også den mest pålitelige.[91] I tillegg til de øvrige sagaene utenom Snorre vil andre skriftlige kilder bli trukket inn der de kan belyse Snorre. Dette kan eksempelvis være Landnåmabok, Islendingesagaene, Sturlungasaga og Orknøyingasaga som kan ha opplysninger av interesse for undersøkelsen, som navn på stormenn og høvdinggårder på Østlandet.


Arkeologiske kilder[92]

Av forskjellige arkeologiske kilder til stormenn og maktsentre på Østlandet vil arkeologisk materiale fra stormannsgårder, sentralplasser og tidlige byer fra utvalgte maktsentre på Østlandet bli vektlagt. Dette vil særlig være kilder som spesielt karakteriserer maktsentre, slik som store gravhauger, ryttergraver, rike graver, våpengraver, haller, storgårder, skip, store nausttufter, forsvarsverk og kirker. Ryttergravene på Østlandet er en egen viktig kategori på grunn av sin spesielle karakter som høvdinggraver for kongsmenn og siden de hovedsakelig finnes nettopp på Østlandet.[93] Rike stormannsgraver her vil stå sentralt og skipsgraver og våpengraver vil inngå spesielt i dette materialet da disse er sentrale for å kunne vurdere ulike sosiale sjikt i samfunnet.[94] Skattefunnene vitner om oppsamling av rikdommer og om ulike typer utenlandskontakter og de settes ofte i forbindelse med konflikter.[95] Av spesielt høvdingrelaterte graver er skipsgraver, storhauger, kammergraver og ryttergraver.[96] Storhaugene har ofte blitt brukt til å rekonstruere maktsentra i vikingtid og tidligere.[97]

Skattefunn fra vikingtid med sølv og gull er nok et tegn på stormannsstatus.[98] En stor gruppe gjenstander som spesielt karakteriserer stormannssjiktet i vikingtid er importgjenstandene.[99] Dette er gjenstander som har kommet til de nordiske landene gjennom kontakt med resten av verden, det være seg gjennom handel i utlandet eller med utenlandske handelsmenn og håndverkere i vikingenes hjemland, eller plyndring og annen krigføring som krigstog, leiesoldattjeneste, danegeld og løsepenger. De fleste stormenn skaffet seg importgjenstander på de fleste av disse måtene, og disse gjenstandene gjør ofte et markant og karakteristisk innslag i funnmaterialet. I tillegg utgjør de noen av vikingtidens ypperste symboler på makt og prestisje.[100] En av de mest markante importgjenstandene som alltid blir trukket fram både som import og stormannsindikatorer er våpen, spesielt sverd.[101] Sammensetningen av våpen i gravene kan også brukes til å tolke sosiale sjikt.[102] Gullgubber er en spesiell gjenstand med sterke høvdingsymboler. Dette er små gullplaketter med figurer av mennesker. De er sjeldne og har hovedsakelig blitt funnet i tilknytning til stormannsseter, ofte i hall og langhus. De er klare symboler på herskermakt.[103] Haller er et annet klart tegn på høvding- og stormannsstatus i vikingtid, som i tidligere perioder av jernalder og bronsealder og også inn i middelalder.[104] Store nausttufter etter skipsnaust vitner også om tilstedeværelse av en stormann.[105] Byer og handelssteder som er maktsentre i seg selv og som også er påvist arkeologisk fra vikingtid og/eller middelalder på Østlandet er Hamar, Kaupang, Oslo, Konghelle, Sarpsborg og Tønsberg. Kirker bygd i tidlig middelalder er en viktig kilde når det gjelder maktsentre og stormenns gårder da de tidligste kirkene oftest først ble bygd på kongsgårder og på stormenns gårder. Alle disse arkeologiske kildene tolkes som gode maktsenterindikatorer og vitner om tilstedeværelsen av maktsentre og høvdinger i vikingtid og middelalder.[106]


Kildekritikk og de skriftlige kildene

Som alltid når det gjelder bruk av skriftlige kilder må man gjøre en kildekritisk vurdering av disse. Det har lenge vært en faghistorisk diskusjon rundt bruken av skriftlige kilder og deres historiske troverdighet. Snorre har for eksempel gått fra å bli tolket fra troen på at alt som står der var historisk korrekt til å tvile på absolutt alt som står der og å tolke alt som oppspinn. Begge deler er nok å gå for langt, men sannheten bør ligge et sted midt i mellom, slik de fleste av dagens historikere synes å tolke det. Det er ikke riktig at ingenting i Snorre har rot i virkeligheten, en tanke beskrevet som absurd.[107] Snorre forsøkte å skrive så sant som mulig og å finne de historiske sannhetene der han kunne. Selv om Snorre la inn dialoger og handlinger som han umulig kunne vite visste samtiden godt at ikke alt var sant. Slike dialoger og handlinger er for øvrig et tegn på hvordan det andre ytterpunktet om at absolutt alt i Snorre er historisk korrekt også kan virke noe absurd. Heimskringla ble helt riktig skrevet som et historieverk som skulle fortelle sannheten. Heimskringla ble skrevet i en muntlig kultur der menneskene hadde kunnskap om forhistorien.[108] Snorre var også del av høymiddelalderens aristokratiske og lærde miljø som godt visste hva som skjedde rundt i verden. I dette miljøet var det også tradisjoner for å skrive historieverk etter visse normer og regler, noe som også Snorre fulgte.[109] Snorre måtte dessuten forholde seg til andres kunnskaper om hendelsene han skrev om og kunne ikke bare dikte fritt. Dette følger Snorres egen forklaring rundt bruken av kvad.[110] I tillegg er dette klart da Snorre skriver at han bruker både eksisterende skriftlige og muntlige kilder han har tilgjengelig, da det var opplysninger som lærde menn tok for sannhet.

Sagaene blir nå vurdert mer kritisk enn tidligere, men de delene som kan kontrolleres ved hjelp av samtidige utenlandske kilder, ved arkeologiske undersøkelser eller ved at kapitlene det er snakk om tydelig er bygd på skaldekvadene blir nå særlig vektlagt.[111] Det som i Snorre nok er fri diktning har nok også rot i virkeligheten.[112] Et nyttig begrep i vurderingen av Snorres Heimskringla og dens kildeverdi er ”historisk sannsynlighet”.[113] Sagaforfatternes fortellermetoder ga nok mening for datidens samfunn siden det representerte en tolkning av samfunnet de levde i.[114] Tolkningen ble formidlet uavhengig av forfatterens eget syn ved forhold som gjaldt andre personer og hendelser.[115] Siden Snorre var en historiker som jobbet etter historiske prinsipper kan derfor Heimskringla ha rot i virkeligheten og med opplysninger som er historisk sannsynlige.[116] Selv om man ikke alltid kan si med sikkerhet om fortellinger i sagaene er historisk troverdige betyr ikke det at de ikke kan være riktige. Dette gjelder også selv om man ikke alltid kan vite sikkert om noe i Heimskringla er sant. Det kan være det, og historisk sannsynlighet er derfor et godt begrep.[117] Alle kongesagaene kan derfor å ha en historisk kjerne, der to viktige faktorer er hvordan avstanden i tid mellom hendelse og nedskriving stadig minsker og at skaldekvad brukes som sannhetskilde.[118]

Arkeologiske kilder, gravene og tolkning av sosial status: Nyere vikingtidsforskning er i større grad tekstbasert enn tidligere i arkeologien, men tradisjonelle tilnærminger og temaer vektlegges fremdeles.[119] Gjenstandene i gravene kan tolkes som standardiserte uttrykk for de døde og deres etterkommeres sosiale status. Samtidig har gravgodset bidratt til å sette de døde inn i en sosial kategori som ble regnet som betydningsfull for både levende og død.[120] Funnmaterialet i gravene synes å opptre etter spesielle samfunnsregler for sammensetning og type gjenstander. Av den grunn kan et slikt gjentagende mønster av gravgodsets sammensetning vise hvordan gravene kan vise samfunnets måte å uttrykke sosial status innen en hierarkisk samfunnsorden på, og som identifikatorer for sosiale kategorier.[121] Vikingtidens våpengraver kan for eksempel brukes slik ved undersøkelser av vikingtidens krigføring og de dødes krigerstatus og rang. En analyse av gjenstandenes sammensetning i gravene kan derfor gi et bilde på samfunnets oppfatning av den dødes sosiale identitet, tilhørighet og status.[122]

Om bruken av skriftlige og materielle kilder side om side: Mens arkeologiske kilder og stedsnavn gir opplysninger om viktige sider ved tidens samfunnsliv er det skriftlige kilder som gir kildematerialet økt omfang og ny karakter.[123] For et best mulig bilde av et steds historiske funksjon må alle funksjonene et sted har tas med i beregningen.[124] For et mest mulig helhetlig bilde trengs det en tverrvitenskapelig undersøkelse siden arkeologien kan gi svar på ting historien ikke kan svare på, og historien kan gi svar på ting arkeologien ikke kan svare på.[125] Skriftlige og materielle kilder må begge tolkes og forstås ut ifra sammenhengen de ble skapt i.[126] Det burde ikke være betenkelig å bruke kilder fra andre fag enn sitt eget for å belyse problemstillingen, men sees som naturlig og selvfølgelig.[127] I motsetning til tidligere synes de fleste av dagens historikere å verdsette materielle kilder på lik linje med skriftlige kilder. Det har blitt en større forståelse og enighet i at de må brukes kompletterende.[128]


Maktstrukturer og maktsentre i Østfold

I dette kapittelet skal maktsentrene fra Østfolds vikingtid belyses gjennom Snorre og de arkeologiske kildene. I delkapittel 2.1 vil først Snorres fortellinger fra nåværende Østfold bli gjennomgått og diskutert og de maktsentrene som fortelles om her vil bli trukket fram. I delkapittel 2.2 er det maktsenteret Alvheim som står i fokus. Her vil også de arkeologiske kildene trekkes inn for å belyse Alvheim som maktsenter. Delkapittel 2.3 vil belyse det maktsenteret som tok over for Alvheim i middelalderen, nemlig byen Borg. Det bør nevnes en faktor ved valget av Østfold, nemlig at Østfold ikke var noen egen region for seg selv i vikingtid. Det var del av det større Vingulmork, også kalt Vingulmorkriket (se figur 2).

Vingulmork strakk seg over hele østsiden av Oslofjorden og i en liten bøy nedover mot Vestfold, slik man ser i figur 2. Det har riktignok vært diskusjoner om hvor grensene til Vingulmork egentlig lå og særlig hvor langt regionen strakk seg.[130] Det som likevel virker mest sannsynlig er at Vingulmork omfattet hele området fra Svinesund og nordvestover helt til Drammensfjorden.[131] Nord for Vingulmork lå Romerike og resten av Opplandene (figur 3). Det hadde i undersøkelsen vært mulig heller å undersøke hele denne regionen i stedet for bare Østfold, men på grunn av dagens fylkesinndeling velges det her bare å undersøke Østfold. For en mer kronologisk gjennomgang av hele Snorres fortellinger fra Østlandet der man kan få et innblikk i gårder, stormenn og maktsentre herfra henledes oppmerksomheten på Appendix I der alle benevnelsene og hvor de finnes i Snorre er oppført. Utenom det er selvfølgelig Snorre selv en enda bedre kilde til handlingen.


Østfold og dets maktsentre i Snorre

Østfold som navn forekommer altså ikke på denne regionen i vikingtid, men blant annet Snorre nevner flere ganger betegnelsen Øst for Folden. Det er selvfølgelig derfra navnet Østfold kommer fra.


Snorre forteller

Den første opplysningen fra Østfold i Snorre stammer fra Ynglingesaga og omhandler en konge på Varna ved navn Skjold.[132] Varna er Værne i Rygge, i Østfold. Kong Skjold regnes får å være en sagnkonge, altså en konge som ikke har eksistert annet enn i sagn og myter. Likevel var Varna et senter i vikingtid, om enn kanskje underordnet det mektige Alvheim. Maktsenteret Alvheim begynner man å få innsikt i hos Snorre når han forteller at Gudrød Veidekonge var gift med Alvhild, datter av en kong Alvarin av Alvheim, og fikk halve Vingulmork.[133] Deres sønn var Olav Geirstadalv, en konge som ellers synes å ha hatt mer å gjøre med Vestfold og faktisk Irland enn Østfold. Flere studier kommer inn på at Olav Geirstadalv kan ha vært samme person som Olav Hvite, konge av Irland og kalles Amlaib i de irske kildene, noe som vil tas opp senere i kapitlet.[134] Snorre kaller Alvheim et eget rike ved siden av Vingulmorkriket og skal ifølge ham ha vært landet mellom Raumelv (nedre del av Glomma) og Göta elv.[135] Akkurat denne oppfatningen om Alvheim som eget rike hos Snorre var nok ikke helt riktig. Derimot var det en kongsgård og et maktsenter i dagens Alvim i Østfold. Gudrøds sønn med Åsta het Halvdan (Svarte).[136] Etter at Gudrød var død tok sønnen Olav Geirstadalv kongedømmet etter ham.[137] Ifølge Snorre fikk riktignok Olav Geirstadalv bare Vestfold da kong Alvgeir tok hele Vingulmork og satte sønnesønnen Gandalv over det riket. Hvis Olav Geirstadalv er Olav Hvite er det kanskje en annen forklaring på det, som man skal se senere. Gandalv og faren Alvgeir skal ha angrepet og tatt mesteparten av Romerike.[138] I Halvdan Svartes saga fortelles det at Halvdan Svarte blir konge av Agder, halve Vestfold (Olav Geirstadalv skal altså da ha hatt den andre halvdelen), halve Vingulmork og Romerike. Et slag står i Askim/Trøgstad i Østfold og Halvdan legger deretter hele Vingulmork under seg. Hake, Gandalvs sønn, flykter derfra til Alvheim.[139]

I Harald Hårfagres saga fortelles det at kong Gandalv satt i Londe og igangsatte et angrep mot Vestfold over fjorden.[140] Gustav Storm skriver i en note ved oversettelse av Snorre at Londe var på Vesterøy på Hvaler, men det stemmer ikke. Det riktige stedet er Lande i Tune, i Sarpsborg.[141] Harald Hårfagre vinner så et slag på Opplandene og legger raskt under seg Ringerike, Hedmark, Gudbrandsdalen, Hadeland, Toten, Romerike og til slutt nordre del av Vingulmork. Deretter slo han Gandalv og tok hele Vingulmork sør til Raumelv (nedre del av Glomma).[142] Harald Hårfagre må senere ta tilbake makten i Romerike, Vestfold og Vingulmork med områder lenger sørover.[143] Harald Hårfagre tar deretter stevne med bøndene i Folden og med bøndene i Romerike.[144] Han legger igjen hele Vingulmork under seg.[145] Når Harald Hårfagre har erobret Vingulmork har han selvfølgelig også tatt kongssetet Alvheim, kanskje har han sittet der selv i perioder og ellers satt sine egne menn der. Antakelig har noen av hans egne sønner etter hvert blitt satt til å styre Vingulmork herfra, slik Snorre forteller at han gjorde på hele Østlandet.

I Håkon den Godes saga får man vite at Håkon gir nevøene Tryggve og Gudrød kongsnavn, Tryggve over Ranrike og Vingulmork mens Gudrød ble konge av Vestfold.[146] Tryggve var far til Olav Tryggvasson og det er en stor sjanse for at Alvheim har vært hovedsetet hans som konge over både Vingulmork og Ranrike. Tryggve Olavsson er altså underkonge under Håkon den Gode, Harald Hårfagres sønn. Slik er det altså Håkon som er overkonge også over Østfold når Snorre forteller at Håkon legger hele Norge under seg.[147] I Håkon Jarls saga forteller Snorre at Gudrød Eiriksson drar til Viken og over Folden for å møte kong Tryggve for å tilby ham å være med på vikingferd. I stedet for å dra på vikingferd dreper Gudrøds menn Tryggve.[148] Her må det være i Østfold eller Båhuslen som Gudrød treffer Tryggve. Kanskje har han til og med blitt drept på Alvheim, men dette er selvfølgelig bare spekulasjoner.

Rakkestad i Østfold kommer for første gang med i Snorre i Olav Tryggvassons saga. På flukt fra dronning Gunnhild flykter Tryggves kone Astrid med sønnen Olav (Tryggvasson) og kommer til Skaun.[149] Skaun har blitt foreslått på fire mulige steder, Sande i Vestfold, Rakkestad i Østfold, Sørum på Romerike eller Stange i Hedmark. Det er nå bred enighet om at det er Skaun i Rakkestad som er riktig sted. Snorre beskriver stedet som en bygd og altså ikke noen gård. Det passer også best at dette Skaun er i Rakkestad når man ser hvilken retning flukten tok inn i Sverige. De bor en stund på gården Vitskar i nærheten.[150] Vitskar var nok bare en vanlig bondegård og ikke en stormannsgård eller kongsgård. Det er ikke mange stedsnavn fra Østfold i Snorre og to av dem har altså ikke noe direkte med storgårder eller maktsentre å gjøre. I Olav Tryggvassons saga får man første gang høre om Harald Grenske, far til Olav den Hellige. Harald Grenske får Vingulmork, Vestfold og Agder til Lindesnes og får kongsnavn. Harald Grenske var da 18 år (født ca 963 e. Kr.).[151] Alvheim kan da ha vært et av Harald Grenskes kongsseter som han dro til på veitsler eller lengre opphold, og han har antakelig satt egne ombudsmenn der mens han selv ikke var til stede. Harald Blåtann gir Eirik Håkonsson jarlsnavn over Vingulmork og Romerike.[152] Eirik jarl drar tilbake til Opplanda etter slaget i Hjørungavåg (ca 986 e. Kr.) og videre øst i riket sitt.[153] Dette bør bety Østfold, eventuelt Båhuslen eller begge deler. Harald Hårfagre hadde i sin tid ordnet så det var en jarl i hvert fylke.[154] Det burde så klart også si Vingulmork og andre deler av Østlandet.

Østfold og særlig Sarpsborg har en sentral plass i Olav den helliges saga. Det er også fra Olav den helliges tid at maktsenteret i Østfold skifter fra Alvheim til Sarpsborg. I Snorre merker man skiftet best ved at Alvheim ikke lenger nevnes, men Borg blir stadig nevnt slik at det på den måten ser ut som maktsenteret har flyttet seg litt. Det første man riktignok hører fra denne regionen i hans saga er når Svein jarl (Eirik jarls bror) trekker seg tilbake etter å ha tapet slaget ved Nesjar (utenfor Brunlaneshalvøya i Vestfold) og seiler over Folden og videre østover i landflyktighet.[155] Olav drar senere til Viken og de danske stormennene med sysler for danekongen her drar bort. Disse danene må være stormenn i tjeneste hos danskekongen, her Sven Tveskjegg (konge fra ca. 986 til 1014 e. Kr.), som hadde fått len eller da sysler i Østfold og andre steder i Viken. Det viser også hvordan Østfold var under dansk herredømme i mye av vikingtiden. Olav drar innover Viken og blir der hele sommeren. Senere styrer han fra Vestfold øst over Folden helt til Svinesund.[156] Olav drar fra Ranrike og østover inn i Marker og får bøndenes troskap her også.[157] Marker er hovedsakelig indre Østfold, Aremark, Øymark og Rødenes, men også Nordmarka i Sverige.

På sommeren samme år drar Olav nordover i Viken, opp gjennom Glomma til en stor foss kalt Sarp. I dag heter fossen Sarpsfossen. Ved et nes ut i elva ved fossen grunnlegger Olav en kjøpstad kalt Borg. Dette er dagens Sarpsborg og skal ha blitt grunnlagt som by av Olav i 1016 e. Kr. Her må det skytes inn at det ifølge Snorres fortelling blir i 1017, mens det er i Fagerskinna at det blir 1016.[158] Siden Olav overvintrer fra 1016 til 1017 er det også litt vanskelig å si eksakt når han besluttet at det skulle bli en by her. I tillegg til denne vinteren skal Olav ha oppholdt seg i Sarpsborg vintrene 1019/20, 1025/26 og 1027/28.[159]

Olav beordrer byggingen av en jordvoll og en jordborg her, og i tillegg en kongsgård og Mariakirke. Han overvintrer altså i Borg og deler også inn tomter i parseller innenfor vollen.[160] Siden det beskrives konkret at kong Olav fikk i stand dette kan antas det at Snorre Sturlasson selv hadde besøkt Borg mens han var i Norge.[161] Olav byr kristen lov her og Snorre passer på å påpeke at det går lett igjennom siden vikværingene var godt kjent med kristendommen allerede.[162] Det var mange kjøpmenn i Viken både vinter og sommer forteller Snorre deretter, både daner og saksere. Her har disse kjøpmennene nok særlig vært i Borg og kanskje handelssteder og begynnende byer i Oslo og Tønsberg. Vikværingene er mye på handelsferder, til England, Saksland, Flandern og Danmark, og mange var også i viking, forteller Snorre.[163] Siden handelsmenn særlig har base i byer er det sannsynlig at Borg var en av byene de vikværske handelsmennene hadde som base og/eller tilreisingssted. Olav drar senere igjen nord i Viken og slår seg ned i Borg om høsten. Beskrivelsen nord i Viken kan antakelig godtas i og med at hele Båhuslenkysten også ble regnet som Viken.[164]

Sigvat Skald og to andre menn drar en gang til Borg, østover Marker og til Sverige, på sendeferd for Olav. Sigvat Skald kommer tilbake til Borg like før jul.[165] Olav har en stor og velutsmykket hall i Borg forteller Snorre her.[166] Siden han var konge er dette en veldig troverdig opplysning og det var nok en hall en konge verdig. Ragnvald jarl av Götaland og Astrid kongsdatter (datter av Olof Skøtkonung av Sverige) kommer senere til Sarpsborg.[167] Olav holder bryllup med Astrid i Borg.[168] Olav sender bud vest over Agder mens han selv ble i Viken om sommeren. Han har nok sittet i Borg da han sendte bud over Agder, noe som også vises gjennom at Snorre deretter forteller at Olav blir i Borg hele høsten og begynnelsen av vinteren.[169] Olav er i Viken igjen om sommeren og overvintrer enda en gang i Sarpsborg. Olav satt også i Sarpsborg om vinteren da Knuts sendemenn kom.[170] Islendingen Gjelle kommer til Olav øst i Viken etter sendeferd til Island.[171] Det er ganske sannsynlig at Olav da satt i Borg. Olav kommer gjennom Sverige ned i Viken, drar nordover i Viken til Sarpsborg og overvintrer der. Sigvat Skald, som også var Olavs stallare, kommer til Olav i Borg.[172] Olav har julegjestebud der og gir Sigvat et sverd med gulltråd rundt grepet og gullinnlagte hjalter.[173] Knut den Mektige drar sørover igjen og er også øst over Folden i Borg og blir også tatt til konge der.[174]

Ut ifra Snorres alle fortellinger om Olav den hellige i Borg kan man ta det for ganske sikkert at Borg var et viktig senter for ham under hans regjeringstid. Opprettelsen av en kongsgård og en jordborg betyr en styrking av den kongelige administrasjonen, noe også Borgarting er med og viser. Som Snorre forteller senere blir flere konger hyllet som konger her. Byggingen av kirker i Borg viser også kongemaktens innvirkning i byen og også kirkens komme hit med alt det innebar av kirkelig administrasjon og styrking av kristendommen. I tillegg styrkes handelen her ved at Olav lot byområdet dele inn i parseller.

Østfold alene figurerer ikke mye i Harald Hardrådes saga. Man kan nok slutte fra det Snorre forteller at Harald lot seg ta til konge også på Borgarting når Harald lar seg ta til konge i alle fylker på alle tingene fra helt øst i Viken.[175] Etter et felttog beholder Harald bondehæren som bodde nærmest danene hos seg.[176] Dette må være menn fra Østfold og Båhuslen, eventuelt rundt hele Viken. Leidangsbønder, antakelig fra Østfold, tas senere til fange av Svein Ulvssons hær.[177] Den mest interessante fortellingen i denne sagaen er når Skule kongsfostre, sønn av Toste jarl, bror av kong Harald Godwinsson av England og forfar til kong Inge Bårdsson og dennes bror hertug Skule Bårdsson, ber kongen om eiendommer i de byene han sitter. Kongen er Olav Kyrre, sønn av Harald Hardråde og arving av tronen etter Haralds fall ved Stamford Bridge i 1066 e. Kr.[178] Toste jarl får jordeiendommer i Borg samt Konghelle, Oslo, Tønsberg, Bergen og Nidaros. Eiendommene var av de beste som var, og gikk i arv til Skules etterkommere.[179] Dette viser de norske byenes økte betydning i overgangen til middelalderen (Slaget ved Stamford Bridge regnes som gjerne som slutten på vikingtiden). Det viser også at kongene nå hovedsakelig hadde sete i byene heller enn på kongsgårder utenfor byene slik som var vanlig i vikingtiden da kongene dro rundt på gårdene sine på veitsle. I tillegg viser opplysningen hvordan det var viktig for stormennene å være i kongenes nærhet for å opprettholde deres vennskap og gunst. Siden Borg var en av byene er opplysningen med og viser Borgs overtagelse som det viktigste maktsenteret i Østfold.

Magnus Berrføtts saga har ikke mye fra Østfold. En indirekte betegnelse kommer når Magnus om vinteren seiler til Viken (ca februar 1094 e. Kr.) og videre til Halland og herjer der (muligens med Viken-leidang).[180] Han kan da ha seilt nedover kysten av Østfold og Båhuslen før han kom til Halland, selv om han kanskje også bare seilte forbi Oslofjorden til Halland. Magnus rir senere fra Viken opp til Götaland. Etter herjing og borgbygging drar han tilbake til Viken.[181] Magnus herjer på nytt i Vest-Sverige og etter det drar Magnus tilbake nord til Viken.[182] Magnus kan her ha oppholdt seg både i Østfold, kanskje særlig Borg, og Båhuslen.

I Magnussønnenes saga er det hovedsakelig fortellingen om Borghild av Store-Dal og kongene Sigurd og Øystein som gir et innblikk fra Østfold. Først er det likevel verdt å ta med at Øystein fikk norddelen av landet og broren Sigurd sørdelen etter faren Magnus Berrføtts død.[183] Dette betyr at det var Sigurd Jorsalfare som styrte Østfold og antakelig med residens i Borg når han var der. En annen interessant opplysning er at kong Øystein satt lenge i Sarpsborg vinteren da broren Olav døde.[184] Dette var i 1115 og det skal nå ha blitt så nærme i tid mellom hendelsene og det Snorre forteller at man for eksempel ikke trenger å tvile på at Øystein faktisk hadde vintersete her.[185] Dette viser igjen byenes betydning som kongelige oppholdssteder der de hadde kongsgårdene sine i byene. Disse var ikke gårder der det ble drevet jordbruk, men nok heller store bygårder og også borger. Slike borger er kjent i Oslo, Tønsberg, Bergen og Trondheim i middelalderen, men Borg fikk nok aldri noen annen borg enn den jordborgen som Olav den hellige skal ha fått bygd. Middelalderens borg i Østfold i høymiddelalderen ble Valdisholm i Eidsberg.

Snorre forteller deretter i denne sagaen om en mektig bonde, Olav i Dal som var en rik mann og bodde på Store-Dal i Åmord (Borge, Østfold). Gården Store-Dal er mest kjent fra eldre jernalder med et veldig rikt gravfelt herfra og et åpenbart maktsenter på den tiden. Dette var en storgård og også et tidligere maktsenter, noe de store gravfeltene og rike gravene herfra fra eldre jernalder viser. Siden Snorre her kaller ham bonde kan dette antakelig tyde på at gården har falt i makt i vikingtid og middelalder og nå bare var en bondegård, om enn antakelig av det større slaget. Gården blir også nevnt i Sverres saga når gården brennes av kong Sverre sammen med mange andre gårder i Skjeberg og nærliggende bygder under en straffeekspedisjon etter at bøndene her var med i den store opprørshæren mot kong Sverre i 1200 e. Kr. Gården var eid av Håvard Bonde da Sverre brant den.[186] Dette viser tydelig at gården i høymiddelalder bare var en vanlig bondegård, om enn fremdeles kanskje en større sådann. Olav i Dal hadde sønnen Håkon Fauk og datteren Borghild. Olav med kone og barn er lenge i Borg om vinteren. Borghild blir god venn men kong Øystein og må forsvare ryktet sitt fra sladder om henne og Øystein. Hun bærer jernbyrd i Borg. Sigurd drar til Store-Dal og gjør henne til sin frille. De får sønnen Magnus (Blinde).[187]

Magnus Blindes saga forteller om Harald Gille som flykter øst i Viken, noe som sannsynligvis betyr helt til Båhuslen der han hadde kongsgården Fors, dagens Foss i Tunge herred. Harald hadde skip her og dro videre til Danmark.[188] Når Harald kommer tilbake til Norge drar han først til Konghelle og så videre til Sarpsborg. Her tar han Magnus sine to lendmenn til fange. Dette er brødrene Asbjørn og Nereid. Harald henretter dem, men gir dem muligheten til å velge måten dette skal skje på. En av dem må hoppe i fossen Sarpen, altså Sarpsfossen. Asbjørn tar dette på seg da det regnes som den verste døden.[189] Asbjørn og Nereide er de første lendmennene man kjenner fra Østfold, muligens kom de fra gammel slekt på Oddernes.[190] Dette viser hvordan lendmenn nå satt i byer og styrte over større områder på vegne av konger, og Sarpsborgs betydning som residenssted for de som styrte i Østfold.

Figur 4: Sarpsfossen der lendmannen Asbjørn hoppet i døden.[191]

Inges saga åpner sine historier fra Østfold med at dronning Ingerid (kong Harald Gilles kone) drar øst til Viken for å få gjort sønnen deres til konge etter at Harald har blitt drept av Sigurd Slembe. Sønnen er Inge (Krokrygg). Det blir klart at det er til Borg de drar da det så sies at Inge tas til konge på Borgarting.[192] Dette var et av de viktigste funksjonene til dette tinget, som et ting der aspirerende konger ble hyllet og gjort til konger. Vikværinger og menn fra Bergen synes senere det er skammelig at Sigurd Haraldsson sitter rolig, mens Inge og hans menn verger landet fra øst i Viken, muligens fra Borg.[193] Dette var i 1139 og da var Inge 3 år og Sigurd 5 år så det var nok ikke de selv som bestemte taktikken, men derimot deres rådgivere. Likevel var de konger og ble regnet som ledere av hæren og fikk så vel skyld som heder. Sigurd reiser samme år øst i Viken til broren Inge.[194] Dette var kanskje igjen Borg. Det blir et slag mellom brødrene Inge og Sigurd på den ene siden og Sigurd Slembe og Magnus Blinde på den andre ved Holmengrå ved Hvaler.[195] Noe senere fortelles det at kong Sigurd Haraldsson rir på veitsler øst i Viken. Dette kan nok dreie seg om både Østfold og Båhuslen. Han får barn med en tjenestekvinne og sønnen får navnet Håkon (Herdebrei).[196] Etter at Sigurd er drept av Inges menn, riktignok mot Inges eget ønske, fortsetter konflikten mellom Inge og Øystein. Den skal avsluttes i øst, enten i Østfold eller Båhuslen. Snorre forteller at Øystein tar landveien øst til Viken mens Inge tok sjøveien til Viken. Da var Øystein øst for Folden. Inges menn fanger Øystein og dreper ham der. Vikværinger forteller om jærtegn ved Øysteins grav i Fors (Båhuslen).[197] I og med at Øystein skal ha blitt gravlagt på Fors i Båhuslen kan det tyde på at han også ble drept i området, men han kan også ha blitt flyttet hit fra Østfold for å gravlegges på faren Harald Gilles gård.

Håkon Herdebreis saga forteller at mens kong Inge en gang var i Viken var Gregorius Dagssons i Konghelle.[198] Håkon drar derfor mot Konghelle, men Gregorius Dagssons drar unna for å dra til Inge lenger inn i Viken (antakelig i Borg eller Oslo). Han treffer tilfeldigvis flere av Inges menn på veien (dvs. til sjøs) og returnerer med dem til Konghelle (1159 e. Kr.).[199] Det var kanskje helst Oslo når man senere i denne sagaen ser at Oslo hadde blitt en viktig residensby for kong Inge, og også de tidligere sagaene viser at Oslo var en viktig by for flere av kongene, slik som Sigurd Jorsalfare og Harald Hardråde. Likevel kan det godt også ha vært i Borg kong Inge var i dette tilfellet med bakgrunn i at det var her han først ble tatt som konge. Det bør bety at han har hatt en høy og sterk stilling i denne byen og i Østfold slik at Borg nok også kan ha vært et viktig og sterkt maktsenter for ham. Etter slaget ved Hisingen i Båhuslen, som Inges hær vant, trakk Håkon Herdebrei seg opp i landet. Inge drar nord i Viken med hæren og han og Gregorius overvintrer der.[200] Dette er nok igjen enten Borg eller Oslo. Det første man hører om Østfold (og Båhuslen) i Magnus Erlingssons saga er når Erling Skakke seiler øst over Folden til Konghelle (14.10.1163).[201] Våren 1164 drar Erling fra Konghelle og nord i Viken der tidligere følgesmenn av Markus herjet. Senere får Borg en rolle når kong Valdemar av Danmark krever Viken som avtalt med Erling. Fra Tønsberg sender Erling menn over til Borg og stevner fire fylkesting der. Bøndene der nekter å bli dansk område eller bli danekongens menn så lenge en vikværing er i live.[202] Erling vil ha Viken for å bli Valdemars mann og Valdemar gjør Erling til jarl med Viken som len.[203] Erling Skakke blir altså jarl over Viken, inkluderende selvfølgelig Østfold der han nok ganske sikkert har hatt en residens i Borg.

Mens Erling dro til Viken og ble der om sommeren var tronkreveren Olav og hans menn på Opplanda og noen i Marker.[204] Om våren reiser Olav ut til Viken. Erling drar mot ham og et slag står på Stanger, Våler i Østfold.[205] Etter det andre slaget på Re i 1177 rømmer noen av de tapende birkebeinerne til Marker.[206] Mens byen Borg og de ytre delene av Østfold var under sikker kongelig kontroll hadde indre deler av Østfold blitt et av områdene der fattige opprørsflokker skulle reise seg mot de regjerende kongene helt til Håkon 4 Håkonssons tid (født 1204 av Inga fra Varteig, konge 1217-1263).


Konkluderende bemerkninger til Snorres Østfold

Stedsnavn fra Østfold i Snorre er oppsummert altså Alvum, Londe, Skaun, Vitskar, Borg og Dal (Store-Dal). Av disse er det Alvum, Londe og Borg som peker seg ut når det gjelder maktsenter. De fleste av de navngitte personene i Snorre fra Østfold, eller Vingulmork for den del, er også knyttet til disse stedene. Det er hovedsakelig småkonger som kong Skjold, om enn i Mosseregionen, kong Alvarin, kong Alvgeir, kong Gandalv og Gandalvssønnene. Andre konger som gjorde seg gjeldende her er ynglingekongene Gudrød Veidekonge, Olav Geirstadalv og Halvdan Svarte, der sistnevnte kanskje egentlig ikke var i slekt med ynglingene. Storbonden på Store-Dal gir ikke Snorre noe navn på dessverre og det var også bare i forbindelse med Magnus Blindes fødsel at han var interessant for Snorre. Man kjenner også bare navnene til Magnus Blindes lendmenn i Sarpsborg, Asbjørn og Nereide. Ut ifra Snorre ser man dermed tydelig at det er to maktsentre som peker seg ut i vikingtid og middelalder, først Alvheim og deretter Borg, og da i forbindelse med småkonger og etter hvert rikskonger som Olav Haraldsson og Inge Krokrygg. Borg kan nok sees på som selve maktsenteret i Østfold gjennom hele middelalderen. Det tidligere maktsenteret Alvheim hadde mot slutten av vikingtid mistet makten til Borg, eventuelt kan man si at maktsenteret Alvheim bare ble flyttet til Borg. I tillegg kan det hende, som skal man se, at Borg kanskje lå på noe av området som utgjorde selve kongssetet Alvheim, om enn ikke selve gården Alvheim som i middelalderen ikke lenger hadde samme utstrekning. Denne utviklingen fra maktsenteret Alvheim til maktsenteret Borg ser altså ut til å kunne leses ut av Snorre.


Maktsentre i indre og ytre Østfold

Østfold i vikingtid var hovedsakelig delt inn i to regioner som utgjorde hvert sitt maktsenter. Det ene lå i de ytre delene av Østfold og det andre i de indre delene av Østfold og kalles henholdsvis gjerne Tune-komplekset og Eidsberg-komplekset.[207] Samtidig er det bare Tune som viser seg som et eksisterende maktsenter gjennom hele yngre jernalder, inkludert hele vikingtid. Hele Tune-komplekset hadde som sitt sentrale maktsenter dagens Tune, Rolvsøy, Alvim, Skjeberg, Borge og Sarpsborg (se figur 1 og figur 8 på side 63). Dette maktsenteret har blitt kalt for Alvheimriket av Snorre, men det dreier seg nok kun om en kongsgård og maktsenter og ikke et eget rike. Eidsberg-komplekset i indre Østfold med Rakkestad, Eidsberg, Askim og Spydeberg utgjorde regionen som av Snorre ble kalt Vingulmorkriket.


Alvheim og Vingulmorkriket

Fra Snorre virker det altså som om det er to adskilte riker, Alvheimriket og Vingulmorkriket, men det dreier seg heller om riket Vingulmork der Alvheim var selve maktsenteret og kongssetet til Vingulmorkkongene. Eidsberg-komplekset og dets stormenn kan på sin side ha vært underordnet disse kongene, selv om det også var et maktsenter for seg.[208] Passende nok har Tune-komplekset og Alvheim mange av karakteristikkene til jernalderens sentralplasser og maktsentre. Dette er ikke overraskende siden sentralplassene representerte selve makten i jernaldersamfunnet og de hadde mange av de samme funksjonene som byene senere fikk. De kalles derfor gjerne også for før-urbane sentra.[209] Tune-komplekset og Alvheim har da også som man skal se de kriteriene som skal til for at det kan kalles både en sentralplass og et maktsenter i vikingtid. Mest markant blant disse er nok de arkeologiske funnene på Rolvsøy som kanskje mer enn noe annet viser at maktsenteret lå akkurat her. De monumentale gravhaugene som lå her kan knyttes til konger og i denne sammenheng konger i Vingulmork. Østfold er også full av sakrale og organisatoriske stedsnavn, særlig i områdene nærmest Alvheim. Mange gårdsnavn og stedsnavn har gudenes navn i seg mens andre viser gårder som krigeres gårder, sistnevnte antatt å tilhøre kongsmenn. Begge disse faktorene er med og viser Alvheim som et maktsenter. De mange husebygårdene viser en klar kongelig organisering av regionen, noe som blir tatt opp igjen senere. Tune, eller da Alvheim, som maktsenter har en plassering i landskapet og funksjoner i forhold til omlandet som gjør at det var et klart maktsenter og sentralplass i Østfold.[210] Som man forstår vil maktsenteret Tune og maktsenteret Alvheim være det samme da begge navnene gjerne brukes på dette senteret hos samme forfattere.

Mange stormannsgraver har blitt tolket som tilhørende stormenn som var i tjeneste hos konger. Arkeologen Arnfrid Opedal har sett opp flere faktorer ved gravene som kan tas som indikasjon på at man har å gjøre med nettopp slike stormenn.[211] I rekkefølge er dette først at det finnes mange våpengraver i ett område, i forbindelse med hird og kongsmenn. For det andre at det finnes våpengraver på ulike nivåer i et sosialt hierarki, som blir vist gjennom ulik våpensammensetning i graver. Det kan finnes graver på et veldig høyt sosialt nivå. Det kan være likheter mellom våpen i stormannsgraver på høyeste nivå og våpen i kongsgraver på samme sted og fra samme periode. Det kan finnes gjenstander i stormannsgravene som kan tolkes som gaver fra kongen, gjerne av frankisk, irsk eller angelsaksisk opphav. Her er sverd kanskje det beste eksempelet på kongsgaver som også kan kjennes igjen i gravene og kan gis denne tolkningen. Kongsmenns graver kan også vises gjennom en konsentrasjon av slike graver og gravfunn på steder med stor strategisk beliggenhet langs viktige ferdselsårer. Det kan finnes kongelig jordegods på de aktuelle stedene med graver, noe som kan bli påvist i senere skriftlig kilder. Til slutt kan det finnes nausttufter etter store skip på disse stedene som kan vise makt over kommunikasjonsruter og militær makt til vanns.


Gravhauger, graver og gravfunn
Siden er under udarbejdelse.jpg


Kongsgården Alvheim og dens omland

Siden er under udarbejdelse.jpg


Alvheim og rikssamlingen

Maktsenteret Alvheim og vikingtidens stormanssamfunn

Maktsenteret Borg

Borg

Tingsted

Kirkens tilstedeværelse i Borg

Borg - maktsenter i middelalderens norske kongedømme

Maktsentre i Vestfold

Vestfold og dets maktsentre hos Snorre

Snorre forteller

Konkluderende bemerkninger til Snorres Vestfold

Vikingtidens maktsentre i vestfold

Skiringssal – Kaupang

Holtan og Borre

Geirstad og Gokstadhaugen

Kongsgården Tunsberg

Kongsgården Sem

Ynglingeættens Vestfold?

Middelalderens maktsentre i Vestfold

Middelalderbyen Tønsberg

Linnestad og Ramnes i Ramnes

Kongemaktens Vestfold

Analyse av maktsentrene på Østlandet og deres utvikling

Maktsentre i Østfold og Vestfold

Maktsentre og sentralplasser i høvdingdømmesamfunn

Høvdingdømmesamfunnet

Siden er under udarbejdelse.jpg


Epilog

Undersøkelsens bruk av både historiske og arkeologiske kilder har vist nytten av å benytte begge typer kilder i undersøkelsen og samtidig har det vært nyttig med kjennskap til både arkeologifaget og historiefaget. Emnet har på den måten kunnet bli belyst mer inngående og helhetlig. Det har også vært nyttig og interessant med de forskjelllige kildetypene for å belyse emnet fra flere sider og å kunne forsterke inntrykket som den ene eller andre kilden bare gir alene. Samtidig fyller de ut hverandre på den måten at perioden blir tydeligere og klarere. Selv om studiet av maktsentrene hadde gitt interessante opplysninger selv med bare en av kildetypene har det vært en klar fordel å benytte både skriftlige og arkeologiske kilder da dette har gjort at maktsentrene har kunnet bli belyst mye bedre. Snorres Heimskringla har belyst de arkeologiske kildene og samtidig har de arkeologiske kildene belyst det Snorre forteller om Østlandets maktsentre. Det har gitt et mye bedre bilde av maktsentrene når begge kildetypene er brukt. I denne undersøkelsen selvfølgelig spesielt i Østfold og Vestfold. I denne oppgaven der begge kildetyper er brukt har det selvfølgelig vært en stor fordel med utdanning innen både arkeologi og historie og dermed også en bakgrunn fra begge fag. Med et hovedfag i arkeologi ble selvfølgelig den arkeologiske delen veldig mye letter å skrive. Samtidig er det for så vidt en ulempe i at man gjerne skulle ha skrevet mer om den arkeologiske delen enn det her var mulig og det derfor måtte kuttes ned på opplysningene om de forskjellige arkeologiske kildene. Forhåpentligvis har i alle fall bruken av begge kilder hjulpet til å gi en god fremstilling og oversikt over maktsentre fra Østlandet i vikingtid og middelalder.


Litteraturliste

Primærkilder:

Codex Frisianus
1871 En samling af norske konge-sagaer. Udgiven efter offentlig foranstaltning. Christiania. Den eldste bevarte utgaven av de norske kongesagaene skrevet ca 1300-1330. Digitalisert av Riksarkivet http://da2.uib.no/cgi-win/WebBok.exe?slag=lesbok&bokid=codexfris

Edda
2002 Edda. Edda-kvede (Den eldre Edda) til nynorsk ved Ivar Mortensson-Egnund og Snorre-Edda (Den yngre Edda til nynorsk ved Erik Eggen, Det Norske Samlaget, Oslo

Fagerskinna
2007 Fagerskinna. Norges Kongers Ættetavle. Oversatt av Edvard Eikill, Saga Forlag, Stavanger

Frostatingsloven
1994 Frostatingslova. Oversatt av Jan Ragnar Hagland og Jørn Sandnes, Norrøne Bokverk, Samlaget, Oslo

Gulatingsloven
1952 Gulatingslovi. Oversatt fra norrønt av Knut Robbestad, Norrøne Bokverk nr. 33, 2 utgave, Samlaget, Oslo

Hirdloven/Hirdskråen
2000 Hirdloven til Norges konge og hans håndgangne menn. Etter AM 322 fol, ved Steinar Imsen, utgitt av Riksarkivet, Oslo, 2000

Historia Norvegia
1950 Den eldste Noregs-Historia, oversatt av Halvdan Koht, Norrøne Bokverk nr. 19, Samlaget, Oslo

Håkon Håkonssons saga
1963 Soga om Håkon Håkonsson. Skrevet av Sturla Tordsson, Oversatt av Kr. Audne, 2. utgave ved Knut Helle, Norrøne Bokverk nr. 22, Samlaget, Oslo

Islendingesagaene
1996 Norrøn Saga. Bind 1-5, Oslo

Jordanes
1997 Getica, Oversatt av Charles E. Mierow, http://www.acs.ucalgary.ca/~vandersp/Courses/texts/jordgeti.html, lest og lagret 15.07.2009

Landnåmabok
2002 Landnåmabok. Etter Hauksbok, oversatt av Jan Ragnar Hagland, Erling Skjalgssonselskapet, Hafrsfjord / Stavanger

Monachus, Theodoricus
1969 Norges historie. Historien om de gamle norske kongene. Historien til danenes ferd til Jerusalem. Oversatt av Astrid Salvesen, Thorleif Dahls kulturbibliotek, Aschehoug forlag, Oslo

Morkinskinna
2001 Morkinskinna : norske kongesoger 1030-1157, oversatt av Kåre Flokenes, Erling Skjalgssonselskapet, Hafrsfjord / Stavanger

Orknøysaga
1981 Orkneyinga saga. The history of the earls of Orkney. Oversatt av Hermann Pálsson og Paul Edwards, Penguin Classics, London

Snorre
2005 [1899] Snorre. Snorre Sturlason kongesagaer, oversat af Gustav Storm, J M Stenersen og co Forlag, Kristiania, <Stormutgaven>, oversatt av Anne Holtsmark og Didrik Arup Seip, redaktør Finn Hødnebø, J. M. Stenersen Forlag AS, Oslo

1994 Snorre. Snorres kongesagaer. Oversatt av Anne Holtsmark og Didrik Arup Seip, redaktør Finn Hødnebø og Hallvard Magerøy, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo

Sturlungasaga
1904 Sturlunga Saga. Oversatt av Kristian Kålund og Olaf Hansen, utgitt av Det kongelige nordiske oldskriftselskab, første og andet bind, Gyldendalske Boghandel, Nordisk Forlag, København og Kristiania

Sverressaga
1995 Sverresoga. Norrøne Bokverk, 6. utgave, oversatt av Halvdan Koht, Det Norske Samlaget, Oslo

Ågrip
1973 Ågrip or Norges kongesoger. Oversatt av Gustav Indrebø, 2. utgave, revidert av Arnt Løftingsmo, Norrøne Bokverk, Samlaget, Oslo


Sekundærkilder:

Andersen, Even Ballangrud
2004a Vikingtidens sverdtyper. Deres sosiale og symbolske betydning. Upublisert hovedfagsoppgave, Universitetet i Oslo

2004b Vikingtidens sverdtyper. Deres sosial og symbolsk betydning. Middelalderforum, nr. 2: 79-116, 2004, utgitt av Foreningen Middelalderforum, Universitetet i Oslo

2006 Vikingenes sverd og sverdtyper. Norsk Våpenhistorisk Selskap årbok 2006:161-220, Oslo

Andersen, Per Sveaas
1977 Samlingen av Norge og kristningen av landet. 800-1130. Universitetsforlaget, Oslo

Andrén, Anders
1997 Mellan ting och text: en introduktion till de historiska arkeologierna. Kulturhistorisk bibliotek, Brutus Östlings bokförlag, Stockholm

Bagge, Sverre
1991 Society and Politics in Snorri Sturlusons Heimskringla. University of California Press, Berkley

2002 Mellom kildekritikk og historisk antropologi. Olav den hellige, aristokratiet og rikssamlingen. Historisk Tidsskrift nr 81: 173-212, Universitetsforlaget

Belsvik, Cato
1997 Tønsberg – kongens by. Tønsbeg som administrativt sentrum for kongedømmet i middelalderen. Lillehammer

Berg, Johan
2000 Stormannamiljöer och Landskap. I Olausson, Michael (red) En bok om husabyar, side 151-165, Riksantikvarieämbetet, Uppsala

Bloch, Marc
1966 (1931) French rural society-an essay on its basic characteristics. Engelsk oversettelse av L. A. Manyon, London

Bintliff, John (red)
1991 The Annales school and archaeology. Leicester University Press, London

Blindheim, Charlotte og Birgit Heyerdahl-Larsen
1995 Kaupang - funnene, bind II, del A. Norske Oldfunn XVI, Oldsaksamlingen, Universitetet i Oslo

Blindheim, Charlotte, Birgit Heyerdahl-Larsen og Anne Sine Ingstad
1999 Kaupang - funnene, bind II, del B. Norske Oldfunn XIX, Universitetets Kulturhistoriske Museer, Oldsaksamlingen, Universitetet i Oslo

Blindheim, Charlotte, Birgit Heyerdahl-Larsen og Roar Tollnes
1981 Kaupang - funnene, bind I. Norske Oldfunn XI, Oldsaksamlingen, Universitetet i Oslo

Braudel, Fernand
1972-73 (1949) The Mediterranean and the Mediterranean world in the age of Philip II. Volum 1 og 2, engelsk oversettelse av Sian Reynolds, New York

Brendalsmo, Jan
1994 Tønsberg før år 1000. Fra gård til by. Varia nr. 28, finnes også elektronisk på http://www.nb.no/utlevering/contentview.jsf?&urn=URN:NBN:no-nb_digibok_2008013100088#&struct=DIV144, Universitetets Oldsaksamling, UiO, Oslo

Brendalsmo, Jan, Marianne Selsjord og Unn Plather
2000 Hertug Skule til evig minne. NIKU Temahefte 33, finnes også elektronisk på http://www.niku.no/filestore/Publikasjoner/NIKUTemahefte33.pdf, NIKU, Oslo

Brink, Stefan
1996 Political and Social Structures in Early Scandinavia. Tor 28:235-281, Uppsala

1999 Social order in the early Scandinavian landskape. I Fabech, Charlotte og J. Ringtved (red) Settlementand Landscape. Proceedings of a conference in Århus, Denmark, Maj 4-7 1998, s 423-439, Jutland Archaeological Society, Højbjerg.

2000 Nordens husabyar – unga eller gamla? I Olausson, Michael (red) En bok om husbyar, 65–73. Uppsala.

'Broch, Theodor
1971 Drøm og virkelighet. I Theodor Broch og Erling Eriksen (red) Gamle Tønsberg – Slottsfjellet, Gamle Tønsberg nr. 4, utgitt av Stiftelsen Gamle Tønsberg, Tønsberg

1998. Drøm og virkelighet. I Theodor Broch og Erling Eriksen (red) Gamle Tønsberg – Slottsfjellet, Gamle Tønsberg nr. 4, utgitt av Stiftelsen Gamle Tønsberg, Tønsberg, Nettversjon redigert av Anita Gjessing, her lest og kopiert 08.01.2012, http://www-bib.hive.no/tekster/tunsberg/slottsfjellet/slott3.html

Brøgger, Anton Wilhelm
1916 Borrefundet og Vestfoldkongernes graver. Kristiania

1921 Rolvsøyætten. Et arkeologisk bidrag til vikingtidens historie. Bergen Museums Aarbok 1920-21, Hist.-antikv. Række, vol. 1:1-42, Bergen

Brøgger, Anton Wilhelm og Håkon Shetelig
1950 Vikingskipene. Deres forgjengere og etterfølgere. Dreyers forlag, Oslo

Braathen, Helge
1989 Ryttergraver. Politiske strukturer i eldre rikssamlingstid. Varia 19, KHM, Universitetet i Oslo

Bugge, Alexander
1909 Vestfold og Ynglingeætten. Historisk Tidsskrift 20:433-454

1910 Tidsrummet ca. 800-1030. I Bugge, Alexander, Ebbe Hertzberg, Oscar Albert Johnsen, Yngve Nielsen, Johan Ernst Sars og Abaslon Taranger (red) Norges historie fremstillet for det norske folk, Bind 1, Aschehoug, Kristiania

Bull, Edvard
1920 Studier over Norges administrative inndeling i middelalderen. Historisk Tidsskrift 25:257-282

Callmer, Johan
2002 Extinguished solar systems and black holes: traces of estates in the Scandinavian Late Iron Age. I Hårdh, Birgitta (red) Centrum och sammanhang, Uppåkrastudier 3:109–137, Lund

Carman, John (red)
1997 Material Harm. Archaeological studies of war and violence, Cruithne Press, Glasgow

Christensen, Arne Emil, Anne Stine Ingstad og Bjørn Myhre (red)
1992 Oseberg - dronningens grav. Schibstedt, Oslo

Christensen, Arne Emil og Eldrid Straume
1963 En gravhaug på Linnestad i Ramnes, Vestfold. Universitetets Oldsakssamlings Årbok 1960-61

Clark, Stuart (red)
1999 Fernand Braudel. The Annalèl school-critical assessments. London og New York

Dørum, Knut
2004 Romerike og riksintegreringen : integreringen av Romerike i det norske rikskongedømmet i perioden ca. 1000-1350, Dr. avhandling, Acta Humaniora 183, Universitetet i Oslo

Eikill, Edvard
2007 Oversetterens forord. I Fagerskinna. Norges Kongers Ættetavle. Oversatt av Edvard Eikill, side 23-25, Saga Forlag, Stavanger

Ekman, Tomas
2000 Item Husaby in Niericia. I Olausson, Michael (red) En bok om husbyar, Riksantikvarieämbetet, side 9-38, Uppsala

Eliassen Sven G.
1978 Fra viking til industriarbeider. I Øy, Nils E. (red) Østfold. Bygd og by i Norge, side 145-183, Gyldendal norsk forlag, Oslo

Eriksen, Thomas Næss
2010 Konger, konflikter og konfliktløsning i Norge 1015-1157 med utgangspunkt i Heimskringla. Mangfoldiggjort masteroppgave, Universitetet i Oslo

Eriksson, Anna-Lena
1995 Maktens boningar. Norska riksborgar under medeltiden. Lund Studies in Medieval Archaeology 14, Lund Universitet, Lund og Stockholm

Eriksson, Jan E. G.
1993a Olavsklosteret i Tønsberg – en introduksjon. I Eriksson, Jan E. G. og Kari Schei (red) Seminaret ”Kloster og By” 11-13 november 1992 – omkring Olavsklosteret, premonstratenserordenen og klostervesenet i middelalderen, side 5-8, Tverrfaglige Seminarer i Tønsberg, Rapport nr 1, Tønsberg bibliotek og Riksantikvaren, Utgravningskontoret for Tønsberg, Tønsberg

1993b Tønsberg og omlandet – Olavsklosterets økonomiske grunnlag i Vestfold. I Eriksson, Jan E. G. og Kari Schei (red) Seminaret ”Kloster og By” 11-13 november 1992 – omkring Olavsklosteret, premonstratenserordenen og klostervesenet i middelalderen, side 94-111, Tverrfaglige Seminarer i Tønsberg, Rapport nr 1, Tønsberg bibliotek og Riksantikvaren, Utgravningskontoret for Tønsberg, Tønsberg

1997a Bosetningens forutsetninger. I Eriksson og Thoresen Gamle Tønsberg – middelalderbyen, nettversjon av Eriksson og Thoresen 1976, http://www-bib.hive.no./tekster/tunsberg/middelalderbyen/index.html

1997b Bebyggelsen før ca 1100. I Eriksson og Thoresen Gamle Tønsberg – middelalderbyen, nettversjon av Eriksson og Thoresen 1976, http://www-bib.hive.no./tekster/tunsberg/middelalderbyen/index.html

1997c Tønsberg formes. I Eriksson og Thoresen Gamle Tønsberg – middelalderbyen, nettversjon av Eriksson og Thoresen 1976, http://www-bib.hive.no./tekster/tunsberg/middelalderbyen/index.html

1997d Hus og gater. I Eriksson og Thoresen Gamle Tønsberg – middelalderbyen, nettversjon av Eriksson og Thoresen 1976, http://www-bib.hive.no./tekster/tunsberg/middelalderbyen/index.html

Eriksson, Jan E. G. og Per Thoresen
1976 Gamle Tønsberg – middelalderbyen. Gamle Tønsberg nr. 5, utgitt av Stiftelsen Gamle Tønsberg, Tønsberg

1997 Gamle Tønsberg – middelalderbyen. Nettversjon redigert av Lars Egeland og Kjell Ove Jahr, her lest og kopiert 18.08.2011, http://www-bib.hive.no./tekster/tunsberg/middelalderbyen/index.html

Ersland, Geir Atle
2000 Kongshird og leidangsbonde. I Ersland, Geir Atle og Terje H. Holm (red) Norsk forsvarshistorie, bind 1:11-154, krigsmakt og kongemakt 900-1814, Eide forlag, Bergen

Fabech, Charlotte
1997 Slöinge i perspektiv. I Callmer, Hoan og Erik Rosengren (red) ”… GICK GRENDEL ATT SÖKA DET HÖGA HUSET…”, side 145-160, Halmstad (16 s)

Fabech, Charlotte og Jytte Ringtvedt
1995 Magtens geografi i sydskandinavia. Varia 30, Kulturhistorisk Museum,

Fischer, Gerhard
1950 Oslo under Eikaberg. 1050 – 1624 – 1950. Aschehoug, Oslo

1971 Berget-Borgen-Tunsberghus. I Theodor Broch og Erling Eriksen (red) Gamle Tønsberg – Slottsfjellet, Gamle Tønsberg nr. 4, utgitt av Stiftelsen Gamle Tønsberg, Tønsberg

1998 Berget-Borgen-Tunsberghus. I Theodor Broch og Erling Eriksen (red) Gamle Tønsberg – Slottsfjellet, Gamle Tønsberg nr. 4, utgitt av Stiftelsen Gamle Tønsberg, Tønsberg, Nettversjon redigert av Anita Gjessing, her lest og kopiert 07.01.2012, http://www-bib.hive.no/tekster/tunsberg/slottsfjellet/index.html

Forseth, Lars
1993 Vikingtid i Østfold og Vestfold: En kildekritisk granskning av regionale forskjeller i gravfunnene. Mangfoldiggjort magistergradsavhandling i arkeologi, Universitetet i Oslo

2003 Maktsentra og forskjeller mellom Østfold og Vestfold under jernalderen: en kildekritisk undersøkelse basert på de arkeologiske funnene og fornminnene. I Sigurdsson, Jon Vidar og Per G. Norseng (red) Over grenser. Østfold og Viken i yngre jernalder og middelalder. Occasional Papers Skriftrserie 5/2003:31-69, Senter for studier i vikingtid og nordisk middelalder, Universitetet i Oslo

Frost, Tore (red)
1997 Gokstadhøvdingen og hans tid. Sandefjordmuseene og Anders Jahres Humanitære Stiftelse, Sandefjord

Fuglesang, Signe Horn og David M. Wilson (red)
2006 The Hoen-hoard: a viking gold treasure of the ninth century. Norske Oldsfunn nr 20, Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo

Fyllingsnes, Frode
1999 Jordegods og samfunnsstruktur – Nordhordland i yngre jernalder. I Fuglestvedt, Ingrid, Terje Gansum og Arnfrid Opedal (red) Et hus med mange rom. Vennebok til Bjørn Myhre på 60–årsdagen AmS-Rapport 11B:293–337, Arkeologisk museum i Stavanger

Gansum, Terje
1995 Jernaldergravskikk i Slagendalen: Oseberghaugen og storhaugene i Vestfold. Lokale eller regionale symboler? En landskapsarkeologisk undersøkelse. Mangfoldiggjort magistergradsavhandling i arkeologi ved Universitetet i Oslo, Oslo

1996 Borrehaugene på ny i støpeskjeen – tanker omrking storhaugene i Vestfold. Borreminne 1996:9-20, Borre Historielag

1997 Jernaldermonumenter og maktstrukturer. Vestfold som konfliktarena. I Fuglestvedt, Ingrid og Bjørn Myhre (red) Konflikt og forhistorien, AmS-Varia 30, s 27-40, Arkeologisk museum i Stavanger 2004 Hauger som konstruksjoner – arkeologiske forventninger gjennom 200 år. Dr. avhandling, Gotars Serie B, Gothenburg Archaeologigal Thesis No 33, Universitetet i Gøteborg

Gansum, Terje og Bjørn Myhre
2003 Skipshaugen. 900 E. Kr. Borrefunnet 1852-2001, Midgard Historisk Senter, Vestfold Fylkeskommune, Tønsberg

Gjerpe, Lars Erik (red)
2005 Gravfeltet på Gulli. Varia nr 60, Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo

Grieg, Sigurd
1943 Vestfolds oldtidsminner. Bearbeidet med bistand av Guttorm Gjessing og Sverre Marstrander, Arkeologiske landskapsundersøkelser i Norge, bind 2, utgitt av A. W. Brøgger, Oldsaksamlingen, Kristiania

1947 Gjermundbufunnet. Norske Oldfunn VIII, Universitetets Oldsaksamling, Universitetet i Oslo

Grimm, Oliver
2002 The military context of Norwegian boathouses AD 1-1500. I Jørgense, Anne Nørgård, John Pind, Lars Jørgensen og Birthe Clausen (red) Maritime Warfare in Northern Europe, Publications from the National Museum (PNM), Studies in Archaeolgoy and History, Volume 6, side 105-123, Nationalmuseet, København

Gräslund, Anne-Sofie
2008 The material culture of old norse religion. I Brink, Stefan og Neil Price (red) The Viking World, side 249-256, Routledge, London og New York

Gurevich, Aron
1995 The French Historical revolution. The Annales school. I Ian Hodder, Michael Shanks, Alexandra Alexandri, Victor Buhli, John Carman, Jonathan Last og Gavin Lucas (red) Interpreting Archaeology. Finding meaning in the past, side158-169, Routledge, London and New York

Gustafson, Lil
2004 Jernalderlandskapet rundt Tyrifjorden. UKM Skrifter nr. 3:127-144, Universitetet i Oslo

Hagland, Jan Ragnar'
2007 Innleing. I Fagerskinna. Norges Kongers Ættetavle. Oversatt av Edvard Eikill, side 15-22, Saga Forlag, Stavanger

Hagen, Anders
1992 Åkerfunnets arkeologi. Universitetets oldsaksamlings skrifter. Ny rekke 13, 155–179. Oslo.

Halsall, Guy
2003 Warfare and society in the barbarian west, 450-900. Routledge, London and New York

Harrison, Dick
1997 Centralorter i historisk forskning om tidig medeltid. I Callmer, Hoan og Erik Rosengren (red) ”… GICK GRENDEL ATT SÖKA DET HÖGA HUSET…”, side 25-29, Halmstad

Harsson, Margit
2000 Stein – en storgård på Ringerike. Hole

2004 Ringerike og Stein – et landskap og en gård. UKM Skrifter nr. 3:113-125, Universitetet i Oslo

Hatleskog, Anne-Brith
1997 Samfunnsorganisatoriske endringer eller religionsskifte i yngre jernalder med utgangspunkt i gravmateriale fra Sunnhordland og Hardanger. AmS-Varia 31:7-36, Arkeologisk museum i Stavanger

Hedeager, Lotte
2002 Scandinavian ”central places” in a cosmological setting. I Birgitta Hårdh og Lars Larsson (red) Central Places in the Migration and Merovingian Peroids, Uppåkrastudier nr. 6, 3-18, Papers from the 52nd Sachsensymposium, Almquist & Wiksell International, Lund.

Helle, Knut
1963 Innleing. I Soga om Håkon Håkonsson. Skrevet av Sturla Tordsson, Oversatt av Kr. Audne, 2. utgave ved Knut Helle, Norrøne Bokverk nr. 22, side 7-15, Det Norske Samlaget, Oslo

1996 Norge blir en stat. 1130-1319. Universitetsforlaget, Oslo

2006 Fra opphav til omkring 1500. Del 1 av Norsk byhistorie. I Urbanisering gjennom 1300 år, redigert av Knut Helle, Finn Einar Eliassen, Jan Eivind Myhre og Ola Svein Stugu, side 21-142, Pax forlag, Oslo

Hernæs, Per
1985 De østnorske sverdfunn fra yngre jernalder: en geografisk analyse. Mangfoldiggjort magistergradsavhandling, Universitetet i Oslo

Hjardar, Kim og Vegard Vike
2011 Vikinger i krig. Spartacus forlag, Oslo

Hobæk, Halldis
2008 Kongsgården Sem i Vestfold. En arkeologisk analyse av hovedgård og gods i middelalder og yngre jernalder. Mangfoldiggjort masteroppgave i arkeologi, Institutt for arkeologi, historie, kulturvitenskap og religion, Universitetet i Bergen

Hodder, Ian
1982a Symbols in action. Etnoarchaeological studies of material culture. Cambridge University Press, Cambridge

1982b Theoretical archaeology: a reactionary view. I Ian Hodder (red) Symbolic and structural archaeology, side 1-16, New Directions in Archaeology, Cambridge University Press, Cambridge

1987b The contribution to the long term. I Hodder, Ian (red) Archaeology as long term history, side 1-8, Cambridge University Press, Cambridge

Hodder, Ian (red)
1987a Archaeology as long term history. Cambridge University Press, Cambridge

Hofseth, Ellen Høigård
1982 Loven om våpenting sett i lys av arkeologisk materiale. Universitetets Oldsaksamlings Årbok 1980/1981: 103-118, Oslo

Holck, Per
2008 Skjelettet fra Gokstadskipet – ny vurdering av et gammelt funn. Michael 2008 nr 5:292-304, Michael Quarterly, The Norwegian Medical Society / Det Norske medicinske Selskab, nettversjon av det medisinske tidsskriftet lest 19.11.2011 på http://www.dnms.no/index.php?seks_id=72568&a=1

Holm-Olsen, Ludvig og Kjell Heggelund
1982 Norges litteraturhistorie. Bind 1, Fra runene til Norske Selskab, red. Edvard Beyer, J. W. Cappelen Forlag, 3. opplag, Bokklubben Nye Bøker, Oslo

Hødnebø, Finn
2005 [1899] Om Snorres kongesagaer. I Snorre. Snorre Sturlason kongesagaer, oversat af Gustav Storm, J M Stenersen og co Forlag, Kristiania, <Stormutgaven>, oversatt av Anne Holtsmark og Didrik Arup Seip, redaktør Finn Hødnebø, side XXI-XXXVI, J. M. Stenersen Forlag AS, Oslo

Hårdh, Birgitta
2002 The contacts of the central place. I Hårdh, Birgitta (red) Centrality – Regionality, Uppåkrastudier nr. 7:27-66, Lund

Iversen, Frode
1998 Godsdannelser på Vestlandet i vikingtid og middelalder – et eksempel fra Jølster. Samfunn i endring. I Øye, Ingvild (red) Fra vikingtid til reformasjonen, Onsdagskvelder i Bryggens museum XIII, 41–65. Bergen.

1999a Var middelalderens lendmannsgårder kjerner i eldre godssamlinger? En analyse av romlig organisering av graver og eiendomsstruktur i Hordaland og Sogn og Fjordane. Arkeologiske avhandlinger og rapporter fra Universitetet i Bergen, nr. 4, Bergen

1999b Hva arvet Erlend? Om gods og godsproblematikk på Vestlandet i yngre jernalder og middelalder. Et eksempel fra Etne i Hordaland. I Fuglestvedt, Ingrid, Terje Gansum og Arnfrid Opedal (red) Et hus med mange rom – vennebok til Bjørn Myhre på 60-årsdagen, AmS-Rapport 11b, 339–353, Stavanger

2002a Nye arkeologiske undersøkelser på kongsgården Seim i Nordhordland – på sporet av en indre omorganisering i vikingtid? Arkeologiske skrifter fra Universitetet i Bergen 11, 73–98, Bergen

2002b Seim og jordegodset. Et nytt forsøk på arkeologisk og historisk rekonstruksjon. Heimen 39, 175–212, Trondheim.

2004 Eiendom, makt og statsdannelse : kongsgårder og gods i Hordaland i yngre jernalder og middelalder. Upublisert doktoravhandling, Universitetet i Bergen

2006 Veien gjennom Vestfold - E18. Arkeologiske registreringer 2005/2006 – delrapport Sky/Nøklegård, Vestfold Fylkeskommune, Tønsberg.

2008 Eiendom, makt og statsdannelse : kongsgårder og gods i Hordaland i yngre jernalder og middelalder. Publisert doktoravhandling, UBAS 6, Universitetet i Bergen

Jacobsen, Kjersti
2010 Bakteppe for slagene på Re prosjektet. Fortiden for fremtiden, nyhetsmagasin for Norges metallsøkerforening, http://fortidenforfremtiden.com/2011/10/25/bakteppe-slagene-pa-re/

Jakobsen, Alfred og Jan Ragnar Hagland
1980 Fagrskinna-studier. Nordisk institutt, Skrifter no. 3, Universitetet i Trondheim (nå NTNU), Trondheim

Jakobsson, Mikael
1992 Krigarideologi och vikingatida svärdstypologi. Stockholm Studies in Archaeology, bind 11, Universitetet i Stockholm

James, Edward
1997 The militarisation of Roman Society, 400-700. I Anne Nørgard Jørgensen og Birthe L, Clausen (red) Military Aspects of Scandinavian Society in a European Perspective, AD 1-1300, Publications from The National Museum (PNM), Studies in Archaeology and History, Volume 2:19-24, Nationalmuseet, København

Johansen, Erling, Lauritz Opstad og Martin Dehli
1976 Olav Haraldssons by 1016-1567. Sarpsborg før 1839. Bind 1 av Sarpsborg byhistorie, Sarpsborg

Johansen, Øystein Koch
1979 En ryttergrav fra vikingtid. Nicolay nr. 31:13-21, Institutt for arkeologi, kunsthistorie og numismatikk, Universitetet i Oslo

Johnsen, Oscar Albert
1929 Tønsbergs historie. Bind 1 Middelalderen, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo

1945 Sem og Slagen. En bygdebok. Bind 1, utgitt av Sem og Slagens bygdebokkomite efter foranstaltning av Sem kommune, red. O. A. Johnsen, Tønsberg

Kjeldstadli, Knut
1994 Fortida er ikke hva den en gang var. En innføring i historiefaget. Universitetsforlaget, Oslo

Kleivane, Kjell-Jørund
1981 Høvding, jordegodseier og kongelig ombudsmann – en studie av lendmannsinstitusjonen fra slutten av 1000-tallet til Magnus Lagabøters død. Mangfoldiggjort hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo

Knapp, A. Bernard (red)
1992 Archaeology, Annales and ethnohistory. Cambridge University Press, Cambridge

Koht, Halvdan
1995 [1968] Forord. I Sverresoga. Norrøne Bokverk, oversatt av Halvdan Koht, Det Norske Samlaget, Oslo

Krag, Claus
1990 Vestfold som utgangspunkt for den norske rikssamlingen. Collegium Medievale 3:179–195

1991a Ynglingatal og Ynglingatal. En studie i historiske kilder. Studia Humaniora, vol. 2, Universitetsforlaget, Oslo

1991b Ynglingekongene og Vestfold. Vestfoldminne 1991:3-11, Tønsberg

1993 Hvem var Harald Hårfagre. I Vea, Marit Synnøve (red) Rikssamlingen og Harald Hårfagre, side 32-40, Historisk Seminar, Karmøy 10 og 11 juni 1993, Karmøy kommune

1995 Vikingtid og rikssamling 800-1130. Aschehougs Norgeshistorie, bind 2, Aschehoug, Oslo

2000 Norges historie fram til 1319. Universitetsforlaget, Oslo

2004 Halvdan Svarte i de eldste historiske kildene. UKM Skrifter nr. 3:183-191, Universitetet i Oslo

2005 Sverre. Norges største middelalderkonge. Aschehoug, Oslo

2010 Winner takes all. Levende Historie nr 1(2010):28-36

Kristiansen, Kristian
1984 Ideology and material culture: an archaeological perspective. I M. Spriggs (red) Marxist perspectives in archaeology, side 72-100, New Directions in Archaeology, Cambridge University Press, Cambridge

1999 The Emergence of Warrior Aristocracies in Later European Prehistory and Their Long-Term History. I Carman, John og Anthony Harding (red) Ancient Warfare. Archaeological Perspectives, side 175-189, Sutton Publishing, Gloucestershire

Lunde, Øivind
1987 Klosteranleggene. I Klosteranlegg i Norge. En oversikt. Fortidsminner nr. 68:85-119 (er også publisert i Fortidsminneforeningens årbok 1987), Oslo

1993 Premonstratensernes kloster i Tunsberg – kirken og klosteranlegget. I Eriksson, Jan E. G. og Kari Schei (red) Seminaret ”Kloster og By” 11-13 november 1992 – omkring Olavsklosteret, premonstratenserordenen og klostervesenet i middelalderen, side 9-22, Tverrfaglige Seminarer i Tønsberg, Rapport nr 1, Tønsberg bibliotek og Riksantikvaren, Utgravningskontoret for Tønsberg, Tønsberg

Lundqvist, Lars
1997 Central Places and central areas in the late iron age. I Andersson, Hans, Peter Carelli og Lars Ersgård (red) Visions of the Past, side 179-197, Riksantikvarieämbetet og Lund Universitet, Stockholm og Lund

Marstrander, Sverre
1976 Ynglingeætten og skipsgravene i Vestfold. Norsk slektshistorisk tidsskrift, s 263-276

1986 De skjulte skipene. Tuneskipet, Gokstadskipet og Osebergskipet. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo

1999 Tuneskipet. Tidligere utgitt som eget kapittel i Sverre Marstranders bok "De skjulte skipene" fra 1986, denne utgaven utgitt av Borgarsyssel Museum, med tillatelse fra Anne Thue Marstrander, julen 1999, Sarpsborg

Martens, Irmelin
1969 Gravfeltet på By i Løten, Hedmark. Universitetets Oldsaksamlings Årbok 1965/1966: 11-148, Oslo

2003 Mestersmeden fra By: gammelt funn i ny sammenheng. Lautin 29 (2003):9-20, Lokalhistorisk årbok for Løten historielag, Løten/Flisa

Myhre, Bjørn
1985 Boathouses as indicators of political organization. Norwegian Archaeological Review 18(1-2):36-60

1987a Frå smårike til stat. I Rommetvedt, Hilmar (red) Hafrsfjord. Fra rikssamling til lokalt selvstyre, 111–125, Dreyer Bok, Stavanger

1987b Naust, skip og leidang. Kystliv. Onsdagskvelder i Bryggen Museum III:28-48

1991 Bosetning og politisk organisasjon i Vest-Norge før vikingtid. I Joensen, Jóan Pauli, Ruth Johansen og Jan Kløvstad (red) Nordatlantiske foredrag – seminar om nordatlantisk kulturforskning i Nordens hus på Færøerne 27. –30. august 1990, Annales Societas scientiarum Færoensis. Supplementum 15:10–19. Torshavn.

1992 Borre – et merovingertidssenter i Øst-Norge. Økonomiske og politiske sentra i Norden ca 400–1000 e. Kr. Universitetets oldsaksamlings skrifter. Ny rekke 13, 155–179. Oslo.

1993 Rogaland forut for Hafrsfjordslaget. I Rikssamlingen og Harald Hårfagre, side 41-64, Historisk Seminar, Karmøy 10 og 11 juni 1993, Karmøy kommune

1994 The Royal Cemetery at Borre, Vestfold: A Norwegian centre in a European periphery. I The Age of Sutton-Hoo. The seventh century in North-Western Europe, side 301-313, red. Martin O. H. Carver, The Boydell Press, 2. ed., Suffolk

1997 Boathouses and naval organization. I Jørgense, Anne Nørgård og Birthe L. Clausen (red) Military Aspects of Scandinavian Society. In a European Perspective AD 1-1300, Publications from The National Museum (PNM), Studies in Archaeology and History, Volume 2, side 169-183, Nationalmuseet, København

2003 Borregravfeltet som historisk arena. Viking 2003:49-77, Norsk Arkeologisk Selskap, Oslo

Nicolaysen, Nicolay
1854 Om Borrefunnet i 1852. Foreningen til Norske Fortidsmindesmerkers Bevaring, Aarsberetning 1852:25-32, Christiania

1882 Langskibet fra Gokstad ved Sandefjord./The Viking Ship from Gokstad. Alb. Cammermeyer forlag, Kristiania

Nilsen, Jan Otto
2008 Vikingtidsfunnene fra Rolvsøy. mangfoldiggjort masteroppgave i historie, Institutt for arkeologi, konservering og historiske studier, Universitetet i Oslo Finnes også elektronisk på http://www.duo.uio.no/sok/work.html?WORKID=74192

Norseng, Per G, og Arnved Nedkvitne
2000 Middelalderbyen ved Bjørvika. Oslo 1000-1536. Cappelen forlag, Oslo

Norseng, Per G., Ellen Anne Pedersen og Frans Arne Stylegar
2003 Øst for Folden. Østfolds Historie, bind 1, Østfold fylkeskommune, Sarpsborg

Norseng, Per G. og Sven G. Eliassen
2005 I Borgarsyssle. Østfolds Historie, bind 2, Østfold fylkeskommune, Sarpsborg

Nybruget, Per Oscar
1992 Åkerfunnet. Grav eller depot? Universitetets oldsaksamlings skrifter. Ny rekke 13:23–39, Oslo

Näsman, Ulf
1997 Från region til rike-från stamme til stad. Om danernas etnogenes och om den danska riksbildningen. I Krøger, Jens Flemming (red) Rikssamlingen. Høvdingmakt og kongemakt, side 46-65, Karmøyseminaret 1996. Karmøy kommune, Stavanger 1998 Sydskandinavisk samhällsstruktur i ljuset av merovingisk och anglosaxisk analogi eller vad är det som centralplatserna är centrala? I Larsson, Lars og Birgitta Hårdh (red) Centrala Platser – Centrala Frågor. Uppåkrastudier 1:1-26, Lund

Olausson, Michael
2000 Husabyar, krig och krigare under yngre järnålder och tidig medeltid. I Olausson, Michael (red) En bok om husbyar, Riksantikvarieämbetet, s 125–150, Uppsala

Olausson Michael (red)
2000 En bok om husbyar (red. Michael Olausson), Skrifter / Riksantikvarieämbetet. Avdelningen för arkeologiska undersökningar 33, Uppsala

Orning, Hans Jacob
2004 Uforutsigbarhet og nærvær. En analyse av norske kongers maktutøvelse i høymiddelalderen. Doktoravhandling, Acta Humaniora nr198, Universitetet i Oslo

Opedal, Arnfrid
1998 De glemte skipsgravene – makt og myter på Avaldsnes (med bidrag fra Arne Emil Christensen og Berit J. Sellevold). AmS-småtrykk 47. Stavanger.

1999 Forbundsfeller som byggesteiner for en tidlig riksdannelse. I Vea, Marit Synnøve og Helge Rolf Naley (red) Fiender og forbundsfeller. Regional kontakt gjennom historien. Side 71-80, Karmøyseminaret 1999, Vikingfestivalen, Karmøy kommune, HBO AS, Haugesund

2005 Kongens død i et førstatlig rike : skipsgravritualer i Avaldsnes-området og aspekter ved konstituering av kongemakt og kongerike 700-950 e.Kr. Acta humaniora 228. Avhandling for dr. philos., Universitetet i Oslo.

Paulsen, Vidar Alne
2006 Stormenn og elite i perioden 1030-1157. En undersøkelse av stormenns bakgrunn, matkgrunnlag og strategier gjennom tre konflikter. Mangfoldiggjort hovedoppgave i historie, Universitetet i Bergen Finnes også elektronisk på https://bora.uib.no/bitstream/1956/2024/1/Masteroppgave_Paulsen.pdf

Parker-Pearson, Mike
1984 Social change, ideology and the archaeological record. I M. Spriggs (red) Marxist perspectives in archaeology, side 59-71, New Directions in Archaeology, Cambridge University Press, Cambridge

Paasche, Knut
2010 Tuneskipet. Dokumentasjon og rekonstruksjon. Dr. avhandling, Universitetet i Oslo

Pedersen, Unn
2000 Vektlodd – sikre vitnesbyrd om handelsvirksomhet? Vektloddenes funksjoner i vikingtid: en analyse av vektloddmaterialet fra Kaupang og Sørøst-Norge. Mangfoldiggjort hovedfagsoppgave, Institutt for arkeologi, kunsthistorie og konservering (nå IAKH), Universitetet i Oslo

2001a Vektlodd - sikre vitnesbyrd om handelsvirksomhet? Primitive Tider nr 4(2001):19-36

2001b Nye vektlodd fra Kaupangs bosetningsområde. Nicolay: Arkeologisk tidsskrift. s 21- 28

Petersen, Jan
1916 Gravplassen fra Store-Dal i Skjeberg. Norske Oldfunn nr. 1, Universitetets Oldsaksamling, Kristiania

1919 De Norske Vikingesverd. En typologisk – kronologisk studie over vikingetidens vaapen. Videnskapsselskapets skrifter, 2. Hist. Filos. Klasse, No. 1, Kristiania

Pettersson, Jonatan
2000 Husabyarna-en kritisk forskningsöversikt. I Olausson, Michael (red) En bok om husbyar, Riksantikvarieämbetet, s 49–63, Uppsala

Price, Neil S.
2002 The Viking Way. Religion and war in Late Iron Age Scandinavia. Aun 31, Uppsala Universitet, Uppsala

Ringstad, Bjørn
1992 Økonomiske og politiske sentra på Vestlandet ca. 400–1000 e. Kr. Universitetets oldsaksamlings skrifter. Ny rekke 13:107–128, Oslo.

Risbøl, Ole
1997 Arkeologi i vegen - om de nyere arkeologiske undersøkelsene på Engelaug Østre og By i Løten. Lautin 1997:7-23, Lokalhistorisk årbok, utgitt av Løten historielag, Løten/Flisa

Roen, Knut
1978 Sarpsborg. I Øy, Nils E. (red) Østfold. Bygd og by i Norge, side 422-420, Gyldendal norsk forlag, Oslo

Rolfsen, Perry
1992 Åkernaustet. Åkerseminaret, Hamar, 1990. Universitetets oldsaksamlings skrifter. Ny rekke 13:41-65, Oslo.

Rolfsen, Perry og Jan Henning Larsen
2004 Hva skjuler Halvdanshaugen? I Rolfsen og Larsen (red) Halvdanshaugen - arkeologi, historie og naturvitenskap. KHM Skrifter nr. 3:23-78, Universitetet i Oslo

2005 Er det flere Halvdanshauger? Viking 2005:101-130, Norsk Arkeologisk Selskap, Oslo

Rolfsen, Perry og Jan Henning Larsen (red)
2004 Halvdanshaugen - arkeologi, historie og naturvitenskap. KHM Skrifter nr. 3, Universitetet i Oslo

Røskaft, Merete
1996 Høvdingmakt og lokale sentra. Brudd eller kontinuitet ved overgangen fra vikingtid til kristen middelalder? I Walberg, Øystein (red) Før og etter Stiklestad, side 37-46, Seminar på Stiklestad 1994, Stiklestad

2003 Maktens landskap : sentralgårder i Trøndelag ved overgangen fra vikingtid tilkristen middelalder, ca 800-1200, Skriftserie fra Historisk institutt, bind 39

Samdal, Magne
2005 Båtgravene på Gulli. I Gjerpe, Lars Erik (red) 2005 Gravfeltet på Gulli. Varia nr 60:105-130, Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo

Sawyer, Birgit og Peter Sawyer
1996 Medieval Scandinavia. From Conversion to Reformation circa 800-1500. Univeristy of Minnesota Press, Minneapolis and London

Sawyer, Peter
1988 Da Danmark blev Danmark. Fra ca. år 700 til ca. 1050. Danmarks Historie, bind 3, København

Schia, Erik
1991 Oslo innterst i Viken. Aschehoug forlag, Oslo

Schou, Terje
1993 Onsøys historie. Bind 1, Onsøy kommune (i dag i Fredrikstad kommune), Onsøy

Schnitler, Carl Wille
1920 Norges kunstneriske oppdagelse. Maleren Erik Pauelsens norske landskaper. Steenske forlag, Kristiania Finnes også elektronisk på http://www.nb.no/utlevering/contentview.jsf?&urn=URN:NBN:no-nb_digibok_2007042604024#&struct=DIVP3

Shetelig, Håkon
1917 Tuneskibet. Norske Oldfunn 2, Oldsaksamlingen, Universitetet i Kristiania, Kristiania

Sigurdsson, Jon Vidar
2003 Viken og fullføringen av rikssamlingen. I Sigurdsson, Jon Vidar og Per G. Norseng (red) Over grenser. Østfold og Viken i yngre jernalder og middelalder. Occasional Papers Skriftrserie 5/2003:7-29, Senter for studier i vikingtid og nordisk middelalder, Universitetet i Oslo

2008 Det norrøne samfunnet. Pax forlag, Oslo

2010 Den vennlige vikingen. Pax forlag, Oslo

Sjøberg, Bengt
2005 Aristokratiskt rum och gränsöverskridande. Riksantikvarieämbetet, Arkeologiska undersökningar, Skrifter No. 62, Riksantikvarieämbetets förlag, Stockholm

Skeie, Tore
2009 Alv Erlingsson. Fortellingen om en adelsmanns undergang. Spartacus forlag AS, Oslo

Skre, Dagfinn
1996a Kristningsverk og politisk makt. I Walberg, Øystein (red) Før og etter Stiklestad, side 27-36, seminar på Stiklestad 1994, Stiklestad

1996b Herredømmet. Bosetning og besittelse på Romerike 200-1350 e. Kr. Upublisert doktoravhandling, Univeristetet i Oslo

1998 Herredømmet. Bosetning og besittelse på Romerike 200-1350 e.Kr. Acta Humaniora 32

2001 The Social Context of Settlement in Norway in the first Millenium AD. Norwegian Archaeological Review 34/1:1-12

2007a Introduction. I Skre, Dagfinn (red) Kaupang in Skiringssal. Kaupang excavation Project, Public Series, Volume 1, Norske Oldfunn XXII, side 13-24, Aarhus University Press og Kaupang-undersøkelsen, UiO, Oslo

2007b Exploring Skringssal 1771-1999. I Skre, Dagfinn (red) Kaupang in Skiringssal. Kaupang excavation Project, Public Series, Volume 1, Norske Oldfunn XXII, side 27-42, Aarhus University Press og Kaupang-undersøkelsen, Universitetet i Oslo

2007c Preparing the New Campaig. I Skre, Dagfinn (red) Kaupang in Skiringssal. Kaupang excavation Project, Public Series, Volume 1, Norske Oldfunn XXII, side 43-51, Aarhus University Press og Kaupang-undersøkelsen, Universitetet i Oslo

2007d Excevations of the Hall at Huseby. I Skre, Dagfinn (red) Kaupang in Skiringssal. Kaupang excavation Project, Public Series, Volume 1, Norske Oldfunn XXII, side 223-246, Aarhus University Press og Kaupang-undersøkelsen, Universitetet i Oslo

2007e The Skiringssal Cemetery. I Skre, Dagfinn (red) Kaupang in Skiringssal. Kaupang excavation Project, Public Series, Volume 1, Norske Oldfunn XXII, side 363-383, Aarhus University Press og Kaupang-undersøkelsen, Universitetet i Oslo

2007f The Skiringssal Thing site Tjodalyng. I Skre, Dagfinn (red) Kaupang in Skiringssal. Kaupang excavation Project, Public Series, Volume 1, Norske Oldfunn XXII, side 385-406, Aarhus University Press og Kaupang-undersøkelsen, Universitetet i Oslo

2007g The Dating of Ynglingatal. I Skre, Dagfinn (red) Kaupang in Skiringssal. Kaupang excavation Project, Public Series, Volume 1, Norske Oldfunn XXII, side 407-429, Aarhus University Press og Kaupang-undersøkelsen, Universitetet i Oslo

2007h The Emergence of a Central Place: Skiringssal in the 8th Century. I Skre, Dagfinn (red) Kaupang in Skiringssal. Kaupang excavation Project, Public Series, Volume 1, Norske Oldfunn XXII, side 431-443, Aarhus University Press og Kaupang-undersøkelsen, Universitetet i Oslo

2007i Towns and Markets, Kings and Central Places in South-western Scandinavia c. AD 800-950. I Skre, Dagfinn (red) Kaupang in Skiringssal. Kaupang excavation Project, Public Series, Volume 1, Norske Oldfunn XXII, s 445-469, Aarhus University Press og Kaupang-undersøkelsen, Universitetet i Oslo

Skre, Dagfinn (red)
2007 Kaupang in Skiringssal. Kaupang excavation Project, Public Series, Volume 1, Norske Oldfunn XXII, Aarhus University Press og Kaupang-undersøkelsen, Universitetet i Oslo

Skre, Dagfinn (red)
2008 Means of Exchange. Kaupang excavation Project, Public Series, Volume 2, Norske Oldfunn XXIII, Aarhus University Press og Kaupang-undersøkelsen, Universitetet i Oslo

Skre, Dagfinn (red)
2011 Things from the town. Kaupang excavation Project, Public Series, Volume 3, Norske Oldfunn XXIV, Aarhus University Press og Kaupang-undersøkelsen, Universitetet i Oslo

Smyth, Alfred P.
1977 Scandinavian Kings in the British Isles 850-880. Oxford University Press, Oxford

Solberg, Bergljot
1984 Norwegian spear-heads from the merovingian and vikingperiods. Upubliserht doktorhavhandling, Universitetet i Bergen

1985 Social Status in the Merovingian and Viking Periods in Norway from Archaeological and Historical Sources. 'Norwegian Archaeological Review, bind 18:61-76, Universitetsforlaget i Oslo

1991 Weapon Export from the Continent to the Nordic Countries in the Carolingian Period. Studien Zur Sachsenforschung, band 7:241-259, Hildesheim

1994a Våpenfunnene fra yngre jernalder-avspeiler de urolige tider eller rangposisjoner i samfunnet? Spor, 1994 nr. 2:16-20, Trondheim

1994b Våpeneksport fra kontinentet til Norden i vikingetiden. Det Norske Videnskaps-Akademi, Årbok 1993:138-153, Oslo

1997 Vikingtidens sverd - en ettertraktet handelsvare. Bergen Museum Årbok 1996:47-50, Bergen

2000 Jernalderen i Norge. 500 før Kristus til 1030 etter Kristus. Cappelen Akademisk Forlag, Oslo

Solhaug, Mona Bramer
2005 Borg-krusifikset og dets forunderlige historie. Viking 2005:137-150

Spriggs, Matthew (red)
1984a Marxist perspectives in archaeology. New directions in archaeology, Cambridge University Press, Cambridge

Spriggs, Matthew
1984b Another way of telling: Marxist perspectives in archaeology. I Spriggs, Matthew (red) Marxist perspectives in archaeology, side 1-9, New directions in archaeology, Cambridge University Press, Cambridge

Steinnes, Asgaut
1951 Alvim. Historisk Tidsskrift 35:353-404

1952 Utskyld. Historisk Tidsskrift 36:301-411

1955 Husebyar. Den norske historiske Forening, Oslo

Stenvik, Lars
1996 Gravminner som kilde til stormenn. I Walberg, Øystein (red) Før og etter Stiklestad, side 79-92, seminar på Stiklestad 1994, Stiklestad

Stylegar, Frans Arne
1998 Maktens strukturlandskap. Bidrag til den yngre jernalders kosmografi. Ekspemplet Tune i Østfold. I Østmo, Einar (red) Fra Østfolds oldtid. Universitetets Oldsaksamlings Skrifter nr. 2:197-210, Universitetet i Oslo

2004 Mellom Stein og Gjermundbu: Makt og bebyggelse på Ringerike i vikingtid og middelalder. I Rolfsen, Perry og Jan H. Larsen (red) Halvdanshaugen-arkeologi, historie og naturvitenskap. UKM Skrifter nr. 3:145-182, Universitetet i Oslo

2007 The Kaupang Cemeteries Revisited. I Skre, Dagfinn (red) Kaupang in Skiringssal. Kaupang excavation Project, Public Series, Volume 1, Norske Oldfunn XXII, side 53-128, Aarhus University Press og Kaupang-undersøkelsen, Universitetet i Oslo

Theliander, Claes
2000 ”Huseby-problemet” – igen…. I Olausson, Michael (red) En bok om husbyar, Riksantikvarieämbetet, 167–176, Uppsala

Thoresen, Per
1997a Tønsberg er den ældste Kiøbstæd i Norge, det maa da bevises" (Jens Müller). I Eriksson og Thoresen Gamle Tønsberg – middelalderbyen, nettversjon av Eriksson og Thoresen 1976, http://www-bib.hive.no./tekster/tunsberg/middelalderbyen/index.html

1997b "Der er også en sjette, Turesberga, som ligger i øst overfor mot danene ..." ( Ordericus Vitalis). I Eriksson og Thoresen Gamle Tønsberg – middelalderbyen, nettversjon av Eriksson og Thoresen 1976, http://www-bib.hive.no./tekster/tunsberg/middelalderbyen/index.html

1997c Glanstid. I Eriksson og Thoresen Gamle Tønsberg – middelalderbyen, nettversjon av Eriksson og Thoresen 1976, http://www-bib.hive.no./tekster/tunsberg/middelalderbyen/index.html

1997d Viktig senter i høymiddelalderstaten. I Eriksson og Thoresen Gamle Tønsberg – middelalderbyen, nettversjon av Eriksson og Thoresen 1976, http://www-bib.hive.no./tekster/tunsberg/middelalderbyen/index.html

Titlestad, Torgrim
2002 Erling Skjalgssson. Rygenes konge. Erling Skjalgssonselskapet, Hafrsfjord

2005 Vikingkongen. Erling Skjalgsson. 963-1028. Erling Skjalgssonselskapet, Stavanger

2007 Fagerskinna som historie. En bakgrunn. I Fagerskinna. Norges Kongers Ættetavle. Oversatt av Edvard Eikill, side 7-14, Saga Forlag, Stavanger

Tsigaridas Glørstad, Ann Zanette
2010 Ringspennen og kappen. Kulturelle møter, politiske symboler og sentraliseringsprosesser i Norge ca. 800-950. Doktoravhandling, Universitetet i Oslo

Tøtlandsmo, Ole Steinar
1996 Før Norge ble Norge. Politiske forhold på sørvestlandet i vikingtid. Sola kommune

Ulriksen, Eli
2008 Tønsberg – bebyggelse og beboere fra 1000-tall til 1200-tall. UBAS nr. 5:93-108, Arkeologiske Skrifter, Nordisk serie, bind 5, 2008, Universitetet i Bergen

Westerdahl, Christer og Frans Arne Stylegar
2004 Husebyene i Norden. Viking 2004, Norsk Arkeologisk Selskap, Oslo


Appendix I

SNORRE

Benevnelser av Østlandsområder og østlandsstormenn i Snorre. Noen sentrale og interessante begivenheter og hendelser tas med i tillegg til dette. Forhåpentligvis er alle benevnelser med her, men det kan selvfølgelig ikke garanteres at noen ikke har blitt oversett. Steder i Snorre der noen personer er sentrale i handlingen har noen steder bare blitt nevnt kort og samlende på steder det er aktuelt da det ellers vil bli for langt. Kapitlene hvor de forskjellige hendelsene er i hver saga nevnes først, mens sidetallshenvisninger er etter Stormutgaven; 2005 [1899] Snorre. Snorre Sturlason kongesagaer, oversat af Gustav Storm, J M Stenersen og co Forlag, Kristiania, <Stormutgaven>, oversatt av Anne Holtsmark og Didrik Arup Seip, redaktør Finn Hødnebø, J. M. Stenersen Forlag AS, Oslo


Ynglingesaga (kapittel 1-50, side 5-40).

En kong Åle den opplandske. (kapittel 29, side 27)

Ynglingene ankommer Norge og Romerike. Halvdan Kvitbein på Romerike. (kapittel 43, side 36)

Øystein opplandskonge på Hedmark. (kapittel 44, side 37)

Halvdan tok mye av Hedmark, Toten, Hadeland og mye av Vestfold. Halvdan døde på Toten, men ble gravlagt på Skæreid i Skiringssal i Vestfold. (kapittel 44, side 37)

Øystein, sønn av Halvdan Kvitbein ble konge etter faren, på Romerike og i Vestfold. (kapittel 46, side 37)

En konge på Varna (Værne i Rygge, Østfold) ved navn Skjold. (kapittel 46, side 37)

Øystein gravlegges i Borre. (kapittel 46, side 37)

Halvdan, Øysteins sønn, arvet riket. Hadde hovedgård på Holtan i Vestfold og ble gravlagt i haug på Borre. (kapittel 47, side 38)

Halvdans sønn Gudrød (Veidekonge) arvet riket. (kapittel 48, side 38)

Gift med Alvhild, datter av en kong Alvarin av Alvheim, fikk halve Vingulmork (kapittel 48, side 38)

Deres sønn var Olav Geirstadalv. Alvheim var landet mellom Raumelv (nedre del av Glomma) og Göta elv. (kapittel 48, side 38)

Angrep og tok Agder. (kapittel 48, side 38-39)

Gudrøds sønn med Åsta, Agderkongen, het Halvdan (Svarte). (kapittel 48, side 39)

Olav tok kongedømmet etter faren. (kapittel 49, side 39)

Olav (Geirstadalv) fikk bare Vestfold da kong Alvgeir tok hele Vingulmork og satte sønnesønnen Gandalv over det riket. Gandalv og faren angrep og tok mesteparten av Romerike. (kapittel 49, side 39)

Hogne, sønn av Øystein den mektige, opplandskongen, la under seg hele Hedmark, Toten og Hadeland. (kapittel 49, side 39)

Olav (Geirstadalv) var 20 da Gudrød døde. Han og broren Halvdan delte riket seg imellom. Olav fikk vestre del og Halvdan søndre. Olav bodde på Geirstad. (kapittel 49, side 39)

Ragnvald, Olavs sønn, ble konge i Vestfold etter faren. Kaltes Heidumhære. (kapittel 50, side 40)


Halvdan Svartes saga (kapittel 1-9, side 41-46).

Halvdan Svarte blir konge av Agder, halve Vestfold (Olav Geirstadalv har den andre halvdelen), halve Vingulmork og Romerike. Romerike tatt av kong Øystein senere. Halvdan vinner slag mot Øystein og legger igjen Romerike under seg. Han angriper deretter Hedmark. (kapittel 1 og 2, side 41)

Halvdan har halve Hedmark, tar Toten, Land og Hadeland. Ble en mektig konge. (kapittel 2, side 41)

Harald (merk: ikke Hårfagre) blir født, får Sogn som kongedømme da morfaren Harald Gullskjegg dør. (kapittel 3, side 42)

Denne sønnen dør og Halvdan Svarte tar Sogn. (kapittel 3, side 42)

Et slag i Askim/Trøgstad (Eid). (kapittel 4, side 42)

Halvdan legger hele Vingulmork under seg, Hake flykter til Alvheim. (kapittel 4, side 42)

Sigurd Hjort konge på Ringerike (side 42), drept av Hake (side 43). (kapittel 5, side 42-43)

Halvdan Svartes menn dreper Hake berserk på Hadeland og redder Sigurd Hjorts barn. (kapittel 5, side 43-44)

Halvdan Svarte gifter seg med Sigurd Hjorts datter Ragnhild. (kapittel 5, side 44) (Skal i ifølge et av de nyere tilleggene til Fagerskinna (2007:421) ha vært gården Tingelstad Ragnhild kom fra og det vil i så fall si at dette var Sigurd Hjorts kongsgård. Navnet står altså ikke i Snorre.

De får en sønn, Harald (den kommende Harald Hårfagre). (kapittel 7, side 45)

Halvdan Svarte drukner i Randsfjorden (i Ringerike). (kapittel 9, side 46)

Hodet gravlegges på Stein i Ringerike, Halvdanshaugen. (kapittel 9, side 46)


Harald Hårfagres saga (kapittel 1-44, side 47-75).

Mange kongssønner og lignende av konger som Halvdan Svarte slo i kamp forsøker å ta tilbake fedrenes riker etter dennes død. I Hedmark, Ringerike og Vestfold. (kapittel 1, side 47)

Kong Gandalv satt i Londe (dvs. Lande, Tune i Sarpsborg) og igangsatte et angrep mot Vestfold over fjorden. (kapittel 1, side 47)

Et kongestevne mot Harald Hårfagre på Ringsaker i Hedmark. (kapittel 1, side 47)

Harald Hårfagre vinner slag på Opplandene og legger under seg Ringerike, Hadeland, Toten, Hedmark, Gudbrandsdalen, Romerike og nordre del av Vingulmork. (kapittel 2, side 48)

Deretter slo han Gandalv og tok hele Vingulmork sør til Raumelv (nedre del av Glomma). (kapittel 2, side 48)

Harald Hårfagre lover å ta hele Norge. (kapittel 4, side 49)

Harald Hårfagre tar Orkndølafylke. (kapittel 5, side 50)

Harald tar folks odel. (kapittel 6, side 50)

Håkon jarl Grjotgardsson allierer seg med Harald Hårfagre og blir hans jarl. (kapittel 7, side 50)

Harald tar Gauldølafylke og Strindafyke (Håkon blir jarl over sistnevnte). Han tar Stjørdalen, Verdalen, Skogn, Sparbyggjafylke og Øynafylke. Hele Trøndelag blir nå Harald Hårfagres. (kapittel 7, side 50)

Harald tar Namdalen. Rollaug blir jarl over det. (kapittel 8, side 50-51)

Harald Hårfagre angriper og tar Møre samt Romsdal. (kapittel 8, side 51)

Ragnvald Mørejarl (far av norske Gange-Rolv, senere hertug Rollo av Normandie) blir Harald Hårfagres mann (side 51). Får styre over Nordmøre og Romsdal (side 52). (kapittl 10, side 51-52)

Harald Hårfagre drar mot Sunnmøre. (kapittel 11, side 52)

Kongene i Sunnmøre og Fjordane rådslår (side 52-53). Slått i slag ved Solskjel. (kapittel 11, side 53)

Harald Hårfagre legger Sunnmøre under seg. (kapittel 12, side 53)

Ragnvald jarl styrer over Nordmøre, Sunnmøre og Romsdal. (kapittel 12, side 53)

Ragnvald jarl dreper kongen av Firdafylke. Harald Hårfagre legger senere Firdafylke under seg. (kapittel 12, side 53)

Harald Hårfagre drar til Viken. (kapittel 13, side 54)

Håkon jarl får styre i Firdafylke. (kapittel 13, side 54)

Håkon jarl slåss mot Atle jarl (som også er Harald Hårfagres mann) og begge faller. (kapittel 13, side 54)

Harald Hårfagre må ta tilbake makten i Romerike, Vestfold og Vingulmork med områder lenger sørover. (kapittel 13, side 54)

Harald Hårfagre tar stevne med bøndene i Folden og med bøndene i Romerike. (kapittel 13, side 54)

Det opplyses at Harald Hårfagre var i Tønsberg (Det altså antakelig kongsgården ved navn Tunsberg som først senere, antakelig på 1000-tallet utviklet seg til en by). (kapittel 13, side 54 og kapittel 15, side 56)

Harald Hårfagre legger hele Vingulmork under seg. (kapittel 15, side 56)

Harald Hårfagre i hærferd i Götaland. (kapittel 16, side 56)

Legger unders seg landet nord for Elv og vest for Vänern, i tillegg til hele Värmland. (kapittel 17, side 57)

Horder, ryger, egder og teler (dvs. folk fra Hordaland, Rogaland, Agder og Telemark) samlet seg mot Harald Hårfagre. (kapittel 18, side 57)

Blant annet Eirik Hordalandskonge, Sulke konge på Rogaland og broren Sote jarl, Kjøtve den rike, konge på Agder, fra Telemark brødrene Roald Rygg og Hadd den harde. (kapittel 18, side 57)

Slaget i Hafrsfjord. (kapittel 18, side 58)

Harald Hårfagre har nå lagt under seg hele Norge. (kapittel 20, side 59)

En av sønnene til Ragnvald jarl var Gange-Rolv. (kapittel 24, side 61-62)

Leidang nevnes som begrep allerede i denne sagaen. (kapittel 22, side 60)

Harald Hårfagres sønner med Snøfrid sendes til Ringerike og Hadeland. (kapittel 26, side 64)

Torv-Einar blir jarl over Orknøyene. (kapittel 27, side 64-65)

Guttorm Hertug (Haralds onkel) satt i Tønsberg og styrte hele Viken. Etter hans død satt Harald Hårfagre sin sønn Guttorm til å styre denne delen av riket. (kapittel 29, side 65)

Harald Hårfagre sender sønnen Gudrød til Agder. (kapittel 30, side 65)

Ragnvald Mørejarl blir drept av Harald Hårfagres sønner og Harald Hårfagre setter Ragnvalds sønn Tore til å styre over samme landområde som faren. (kapittel 30, side 65)

Torv-Einar dreper Halvdan Hålegg, farens drapsmann og Harald Hårfagres sønn. (kapittel 31, side 65-66)

Eirik (Blodøks) oppfostres og drar på vikingferd. (kapittel 33, side 67-68)

Harald Hårfagre gir sønnene kongsnavn og riker. (kapittel 34, side 68)

Vingulmork, Romerike, Vestfold og Telemark gikk til Olav, Bjørn, Sigtrygg, Frode og Torgils. (kapittel 34, side 68)

Hedmark og Gudbrandsdalen gikk til Dag, Ring og Ragnar. (kapittel 34, side 68)

Snøfridsønnene fikk Ringerike, Hadeland og Toten. (kapittel 34, side 68)

Guttorm hadde fått styre over Ranrike, fra Göta elv til Svinesund. (kapittel 34, side 68)

Harald Hårfagre var selv mest på Vestlandet. Eirik (Blodøks) var mest avholdt av alle sønnene. (kapittel 34, side 68)

Eirik (Blodøks) får Hålogaland og Nordmøre samt Sunnmøre. (kapittel 34, side 68)

Sønnene Halvdan Svarte, Halvdan Kvite og Sigrød får styre nord i Trondheimen. (kapittel 34, side 68)

Flere av sønnene faller på hærferder. (kapitel 34, side 69)

Harald Hårfagre ville ha Eirik (Blodøks) som overkonge. (kapittel 35, side 69)

Ragnvald Rettilbeine er på Hadeland, men driver med seid og blir drept av broren Eirik (Blodøks). (kapittel 35, side 69)

Bjørn (Farmann) var i Vestfold. Satt i Tønsberg. Bjørn rømmer til Sem om natta. Strid mellom Bjørn og Eirik (Blodøks). Bjørn blir drept av Eirik. Skal ha blitt gravlagt i haug på Sem. (kapittel 36, side 70-71)

På eldre dager satt Harald Hårfagre på gårdene Alrekstad (Årstad), Seim, Fitjar og Avaldsnes. (kapittel 38, side 71-72).

Håkon Adalsteinsfostre, Harald Hårfagre og Athelstan av England. (kapittel 40, side 72-73).

Harald Hårfagre er 80 år. (kapittel 42, side 74)

Strid om overkongemakten. (kapittel 42-43, side 74)

Harald Hårfagre blir 83 år og dør. (kapittel 42, side 74)

Bjørn Farmanns bror Olav er overkonge i Viken. (kapittel 42, side 74-75)

Eirik Blodøks er overkonge, slår brødrene Olav og Sigurd ved Tønsberg. (kapittel 42 og 44, side 75)

Eirik Blodøks legger hele Viken under seg. (kapittel 44, side 75).


Håkon den Godes saga (kapittel 1-32, side 76-97).

Hele landet slutter opp om Håkon. (kapittel 1, side 76-77)

Nevøene Tryggve og Gudrød fikk kongsnavn og henholdsvis Ranrike/Vingulmork og Vestfold. (kapittel 2, side 77)

Eirik Blodøks rømmer, får Northumbria av Athelstan og sete i York. (kapittel 3, side 78)

Eirik faller i slag i England. (kapittel 4, side 79)

Håkon legger hele Norge under seg. (kapittel 6, side 80)

Håkon herjer i Danmark (inkludert Skåne). (kapittel 7-8, side 80-81)

Håkon overvintrer i Viken. (kapittel 8, side 81)

Kong Tryggve Olavsson (far til Olav Tryggvasson) kommer fra vikingferd til Viken til Håkon. Håkon setter nevøen over Viken. (kapittel 9, side 81)

Harald Blåtann er konge i Danmark. (kapittel 10, side 81)

Harald Eiriksson (Gråfell) blir fostersønn til Harald Blåtann. (kapittel 82, side 10)

Eirikssønnene herjer i Viken. Tryggve går mot dem. (kapittel 11, side 82)

Håkon den Gode setter Gulatingsloven og Frostatingsloven. (kapittel 11, side 82)

Hunden Saur blir konge i Trondheimen. (kapittel 12, side 83)

Håkon forbereder strid mot Eirikssønnene. (kapittel 19, side 87)

Første strid vunnet. (kapittel 19, side 88)

Håkon organiserer leidangen. (kapittel 20, side 88)

Nye angrep av Eirikssønnene. (kapittel 23, side 89)

Håkon slår Eirikssønnene nok en gang. (kapittel 26, side 91)

Nye angrep av de gjenværende sønnene, 26 år etter at Eirik Blodøks rømte landet. (kapittel 28, side 92)

Mot Håkons siste slag. Harald Gråfell ledet hæren. (kapittel 28, side 93)

Slaget på Fitjar. (kapittel 29-32, side 93-96)

Håkon dør av sårene fra slaget. (kapittel 32, side 96)


Eirikssønnenes saga (kapittel 1-5, side 98-102).

Tryggve Olavsson styrer fortsatt i sørøst med Harald Gråfell som konge. (kapittel 1, side 98)

Gudrød Bjørnsson hersket i Vestfold. (kapittel 1, side 98)

Tryggve og Gudrød har Viken. (kapittel 3, side 100)


Håkon Jarls saga (kapittel 1-11, side 103-109).

Håkon drar til Opplandene. (kapittel 4, side 105)

Møter Tryggve og Gudrød til stevne i Hedmark. (kapittel 4, side 105)

Gudrød Eiriksson drar til Viken og over Folden for å møte Tryggve. Tilbys vikingferd. (kapittel 4, side 105)

I stedet dreper Gudrøds menn Tryggve. (kapittel 4, side 106)

Harald Gråfell kommer til Viken og Tønsberg (nok kongsgården Tunsberg i så fall). (kapittel 5, side 106)

Angriper og dreper Gudrød Bjørnsson. (kapittel 5, side 106)

Harald og Gudrød Eiriksson legger under seg hele Viken. (kapittel 5, side 106)

Gudrød Bjørnssons sønn Harald rømmer til Opplandene. (kapittel 6, side 106)

Han kalles Harald Grenske og var tidligere til oppfostring i Grenland (senere far til Olav ”den hellige” Haraldsson). (kapitel 6, side 106)

Til oppfostring hos Roe den Kvite, en lendmann. Sønnen hans var Rane og ble Haralds fosterbror. Rane ble med til Opplandene. (kapittel 6, side 106)

Harald Grenske drar til Svitjod og på hærferd. (kapittel 6, side 106)

Eirikssønnene byr ut en stor hær i Viken. (kapittel 7, side 106)


Olav Tryggvassons saga (kapittel 1-113, side 110-188).

Gunnhild sender speidere til Opplandene og Viken for å lete etter Astrid og sønnen Olav Tryggvasson. (kapittel 3, side 111)

Astrid og Olav kommer til Skaun. (kapittel 3, side 111)

Bor på Vitskar i nærheten. (kapittel 3, side 111)

Sigurd er Astrids bror, sønn av Eirik Bjodaskalle (kapittel 6). (Østlandsforbindelsen kommer fram først senere i sagaen og de andre brødrene til Sigurd nevnes ikke i dette kapittelet.) Sigurd var en viktig mann hos den russiske storfyrste Vladimir den store av Novgorod. Det er Sigurd som oppdager Olav i fangenskap mens begge er i Estland og finner ut at det er nevøen hans. Han kjøper Olav ut av fangenskapet. Senere hjelper Sigurd Olav når denne hevner seg på en av de som eide ham som slave. (kapittel 6-8, side 113-114)

Harald Gråfell seiler fra Viken til Danmark. (kapittel 12, side 117)

Blir forrådt og drept der. (kapittel 13, side 118)

15 år etter Håkon den Godes fall (ca år 981). (kapittel 14, side 118)

Harald Blåtann og Håkon jarl legger Viken og resten av Norge under seg. (kapittel 15, side 119)

Harald Grenske er med i hæren. Hæren kommer til Tønsberg. Folk går over til Håkon jarl (kapittel 15, side 119)

Harald Grenske får Vingulmork, Vestfold og Agder til Lindesnes og får kongsnavn. (kapittel 15, side 119)

Harald Grenske var da 18 år (dvs født ca 963). (kapittel 15, side 119)

Kvad i Vellekla nevner at alt nord for Viken var Håkon jarls rike. (kapittel 16, side 120)

Harald Blåtann gir Eirik jarlsnavn over Vingulmork og Romerike. (kapittel 20, side 123)

Snorre legger keiser Ottos hærferd mot Danmark til 988, men egentlig var det i 974. (kapittel 24 pluss noter, side 125)

Snorre sier at Olav Tryggvasson var med Ottos hær (det kan ikke stemme da Olav var for ung. Spesielt siden angrepene var i 974 og Olav var født ca 970). (kapittel 26, side 126)

Olav Tryggvasson drar på vikingtokt til England, Skottland, Irland, med mer i 991 (muligens en av hærførerne for vikingene ved slaget ved Maldon). (kapittel 30, side 129)

Olav var på hærferd i 4 år. (kapittel 30, side 130)

Svein Tveskjegg dreper faren Harald Blåtann. (kapittel 34, side 134)

Jomsvikingene egger til strid mot Håkon jarl. (kapittel 34-39, side 134-138)

Slaget i Hjørungavåg. (kapittel 40-42, side 138-140)

Eirik Håkonsson sitter på Romerike, drar over Opplanda til Trøndelag for å advare faren om jomsvikingene. (kapittel 36, side 136)

I hæren sin i slaget har Eirik høvdingene Gudbrand Kvite fra Opplanda og Torkjell Leira, en vikværing. (kapittel 40, side 138)

Det er Torkjell Leira som prøver å hogge hodet av en mann når denne rykker hodet tilbake og han som holder håret mister hendene. (kapittel 41, side 140-141)

Vagn klarer å drepe Torkjell Leira og får grid. (kapittel 41, side 141)

Eirik jarl drar tilbake til Opplanda etter slaget og videre øst i riket sitt (Vingulmork?). (kapittel 42, side 141)

Harald Grenske var konge i Vestfold som før skrevet. (kapittel 43, side 143)

Blir drept på ordre av Sigrid (Storråde), hans fostersøster. (kapittel 43, side 143)

Åsta, Haralds kone, drar til faren i Opplanda og føder sønnen Olav (Haraldsson, den hellige) (ca 987 e. Kr.). (kapittel 44, side 144)

Harald Hårfagre hadde ordnet så det var en jarl i hvert fylke. (Kapittel 45, side 144)

Håkon jarl får høre om Olav Tryggvasson. (kapittel 46, side 146)

Olav Tryggvasson spør Håkons utsendte, Tore, om Opplandskongene. (kapittel 47, side 145)

Håkon jarl gjemmer seg i grisebingen. (kapitel 48, side 148)

Kark dreper Håkon jarl og Olav Tryggvasson dreper Kark. (kapittel 44, side 149)

Høvdingene i Oppland og Viken sverger troskap til Olav. (kapittel 51, side 150)

Lodin, en vikværing, kjøper fri Astrid, Olavs mor, og gifter seg med henne. (kapittel 52, side 150)

Lodin var av stor ætt og rik. (kapittel 52, side 151)

De fikk sønnen Torkjell Nevja, og døtrene Ingerid og Ingjerd. (kapittel 51, side 151)

Sønnene til Eirik Bjodaskalle, Olavs morfar, var Sigurd, Karlshode, Jostein og Torkjell Dyrdit. Alle var rike stormenn med gårder på Østlandet. (kapittel 52, side 151)

To brødre fra Viken, øst i Viken, Torgeir og Hyrning ble gift med Lodins døtre med Astrid. (kapittel 52, side 151)

Harald Blåtann hadde klart å kristne Viken, vha. to utsendte jarler. (kapittel 53, side 151)

Etter at Olav Tryggvasson var blitt konge satt han lenge i Viken om sommeren. (kapittel 53, side 152)

Mange av frendene hans kom dit til ham, flere slektninger samt venner av faren. (kapittel 53, side 152)

Olav rådslår med onklene (morens brødre), stefaren Lodin, og svogerneTorgeir og Hyrning (gift med halvsøstrene). (kapittel 53, side 152)

Alle mennesker i Viken blir døpt og kristnet (også i Agder). (kapittel 53, side 152)

Olav gifter bort søsteren Astrid til Erling Skjalgsson på Sola. (kapittel 56-58, side 154)

Erling blir heller fremste herse enn jarl. (kapittel 58, side 154)

Olav har stort følge fra østlige deler av landet. (kapittel 59, side 155)

Olav kommer helt øst i Viken sent på vinteren. (kapittel 59, side 155)

Olav kristner Ringerike. Åsta har giftet seg med Sigurd Syr (far til Harald Hardråde). Olav er fadder for Olav Haraldsson i dennes dåp. Olav drar så tilbake til Viken, vest i Viken denne gang. Tredje året hans som konge. (kapittel 60, side 156)

Olav dro til Tønsberg. (kapittel 62, side 156)

Om våren dro Olav vestover i Viken og gjestet storgårdene sine. Sendte bud over hele Viken (kanskje for eksempel Borre og Sem). (kapittel 65, side 159)

Olav beordrer kjøpstad ved Nidelva (Trondheim, 997 e. Kr.). (kapittel 70, side 161)

Leiv Eiriksson kommer til Olav. (kapittel 86, side 169)

Gudrød Eiriksson angriper og herjer i Viken. Hyrning og Torgeir, Olavs svogere, går mot ham og Gudrød blir drept. Nå var i hvert fall alle sønnene til Gunnhild og Eirik blodøks drept. (kapittel 87, side 170)

Ormen Lange blir bygd. (kapittel 88, side 171)

Utrustningen av hæren som slåss ved Svolder. (kapittel 93-94, side 175-176)

En stavnbu i Ormen Lange var Trond Ramme fra Telemark og en annen var Vak Raumesson fra Elv (dvs. Götaelv i Båhuslen). (kapittel 94, side 176)

Olavs halvbror Torkjell Nevja styrte Ormen stutte. Onklene hans Torkjell Dyrdit og Jostein hadde Tranen. (kapittel 94, side 176)

Kristendommen innføres ved lov på Island. (kapittel 95, side 176)

Leiv Eiriksson finner Vinland. (kapittel 96, side 177)

Olavs svogre Hyrning og Torgeir er med i hæren, styrte hvert sitt store skip. (kapittel 97, side 177)

Slaget ved Svolder. (kapittel 100-113, side 178-188)

Torkjell Nevja i Ormen Stutte. (kapittel 102, side 181)

Olavs svoger Hyrning trenger Eirik jarl tilbake fra Ormen Lange. (kapitte 110, side 184 samt kvad)

Halvbroren Torkjell Nevja er sistemann til å hoppe over bord. (kapittel 111, side 185 samt kvad)

Kong Sven Tveskjegg av Danmark får Viken. Gir Romerike og Hedmark til Eirik jarl. Svein jarl ble jarl for kong Olof Skøtkonung og får Ranrike. (kapittel 113, side 188)


Olav den helliges saga (kapittel 1-251, side 189-430).

Olav, sønn av Harald Grenske vokser opp hos stefaren Sigurd Syr og mora Åsta. (kapittel 1, side 189)

Olav vender tilbake til Norge fra vikingferd og drar til Viken, Vestfold omkring Folden og opp i landet til stefaren Sigurd og Mora Åsta. (kapittel 32, side 205)

Sigur Syr vil finne ut hva de andre opplandskongene tenker. (kapittel 35, side 209)

På denne tiden var det mange opplandskonger, som styrte fylker og de fleste av dem var av Harald Hårfagres ætt. Brødrene Rørek og RingHedmark, Gudrød i Gudbrandsdalen, en i Toten og Hadeland og en i Valdres (ikke senere nevnt, senere nevnes bare fem konger på Opplanda. Merknad av Storm). (kapittel 36, side 209)

Sigurd Syr og Olav har stevne med dem på Hadeland (kanskje Stein). (kapittel 36, side 209)

Olav blir tatt til konge på flere ting, bla på Opplandstinget (Eidsivating). (kapittel 37og 38, side 211)

Olav drar sørover gjennom Gudbrandsdalen til Hedmark. På veitsler om vinteren, til Viken om våren. Hær fra Hedmark, gitt Olav av kongene. Mange lendmenn, blant annet Kjetil Kalv fra Ringnes. Også hær med fra Romerike. Sigurd Syr kom med stor styrke. Dro så til Viken og til Tønsberg. (kapittel 45, side 216)

Mange mektige lendmenn fra hele Norge rådde for bondehæren. (kapittel 46, side 216)

Svein jarl drar med sin hær til Viken, til gården Nesjar (i Brunlanes). (kapittel 46, sdie 216)

Olav styrer sin flåte ut Viken mot Nesjar. (kapittel 47, side 216)

Slaget ved Nesjar. (kapittel 49-51, side 217-220)

Svein jarl trekker seg tilbake og seiler over Folden. (kapittel 51, side 220)

Sigurd Syr (Snorre sier kong Sigurd Syr) oppfordrer Olav til å angripe Svein jarl, men Olav vil vente). Opplendingene og Hedmarks bønder i Sigvat skalds kvad. Olav ga gaver til Sigurd Syr og Kjetil Kalv fra Ringnes da de skiltes. Kjetil fikk et skip, en femtenseters skute. (kapittel 52, side 220-221)

Olav seiler vestover i Viken, til Lindesnes, er i Nord-Agder. Tas til konge på tingene. (kapittel 53, side 221)

Olav har 60 hirdmenn og 30 gjester hos seg, samt 30 huskarer. (kapittel 57, side 222)

Olav drar til Viken. Danene med sysler for danekongen drar bort. Olav drar innover Viken, blir i Viken gjennom sommeren. Styrer fra Tønsberg øst over Folden helt til Svinesund. (kapittel 61, side 226)

Olav er i Ranrike (dvs. Båhuslen) og har møte med bønder der, bla. om grenser. Olav drar så østover i Viken. (kapittel 61, side 227)

Olav er i Marker (dvs. Aremark, Øymark og Rødenes, samt Nordmarka i Sverige). Møter svensk sysselmann (Eiliv) som har len av svenskekongen. (kapittel 61, side 227)

Olav får troskap av bøndene i Marker. (kapittel 61, side 228)

På sommeren drar Olav nordover i Viken, opp gjennom Glomma til en stor foss kalt Sarp. Ved et nes ut i elva ved fossen grunlegger Olav en kjøpstad (1016 e. Kr.), kalt Borg (dvs. Sarpsborg). Bygger jordvoll og jordborg, kongsgård og Mariakirke. (kapittel 61, side 228)

Olav overvintrer i Borg. (kapittel 61, side 228)

En mann som het Øyvind Urarhorn (oksehorn) hadde ætt på Aust-Agder, han var gjev mann og av god ætt. Han dro på hærferd hvert år og hjalp Olav ved Nesjar. Han fikk kong Olavs vennskap og fikk gaver av ham under et gjestebud i Borg. (kapittel 62, side 228)

Storbonden Brynjolv Ulvalde får gullinnlagt sverd og en stor høvdinggård kalt Vettaland (i Skee i Båhuslen) under et gjestebud i Borg. Blir lendmann og kongens nære venn. (kapittel 62, side 229, Brynjolv nevnes også i kapittel 61).

Olav byr kristen lov, og det går lett igjennom da vikværingene var godt kjent med kristendommen. (kapittel 64, side 229)

Mange kjøpmenn i Viken både vinter og sommer (antakelig bla. i Borg og Oslo), både daner og saksere. Vikværingene er mye på handelsferder, til England, Saksland, Flandern og Danmark. Noen var i viking og overvintret i kristne land. (kapittel 64, side 229)

Øyvind Urarhorn drar i viking, seiler sørover langs Viken til Båhuslen. (kapittel 65, side 229)

Olav sender menn for å kreve veitsler i Opplanda. Dro først til Vingulmork fra Borg. (kapittel 73, side 240)

Tar også veitsler i Vingulmork og sørger for riktig kristendom og tvanskristner andre. Kommer til Romerike med styrke på 300 mann. Sørger for kristendom der også. (kapittel 73, side 240)

Kongen over Romerike blir bekymret. Drar til Hedmark og kong Rørek. (kapittel 74, side 240)

Rørek og romerikskongen sender bud på kong Gudrød i Gudbrandsdalen og kongen på Hadeland. De møttes, fem konger, på Ringsaker på Hedmark. Ring var den femte kongen, bror av Rørek (valdreskongen nevnes altså ikke her). Mange mektige menn på Romerike hadde rømt fra odelen sin på grunn av Olav. (kapittel 74, side 240-241)

Gudrød Dalekonge vil kjempe mot Olav. Kongen holder gjestebud på Ringsaker. (kapittel 74, side 242)

Olav Haraldsson fortsetter reisen gjennom Romerike og tar veitsler. Kommer til Mjøsa. Opplandskongene har lendmenn som sendes ut for å samle hær. (kapittel 74, side 242)

Kjetil fra Ringnes er på møtet, drar for å advare Olav. (kapittel 75, side 242)

Olav var da på Eid øverst på Romerike (Eidsvoll). Omringer og overvinner opprørskongene. Omtales også i kvad av Ottar Svarte. (kapittel 75, side 243)

Alle fem konger tas til fange av Olav. Rørek blir blindet og holdt i fangenskap, Gudrød Dalekonge får tunga skåret ut, mens Ring og de to andre kongene blir landsforvist og må gi løfter om aldri mer å komme til Norge. (kapittel75, side 243)

Olav legger nå under seg disse kongenes riker. Tar skatt i stedet for veitsler. Sigurd Syr dør. (kapittel 75, side 244)

Olav møter halvbroren Harald (Hardråde) da denne er 3 år. (kapittel 76, side 244)

Olav har som sagt kong Rørek med seg i fangenskap, men Rørek underkaster seg ikke frivillig og forsøker gjentatte ganger å drepe Olav. Til slutt må Olav sende Rørek ut av landet, først forsøker han å sende Rørek til Grønland, men han ender på Island og hos Gudmund den Mektige der han dør. Rørek er antakelig den eneste kongen som er gravlagt på Island sier Snorre. (kapittel 81-85, side 251-258)

Olav seiler ut gjennom Viken via Lindesnes og til Hordaland. (kapittel 81, side 251)

Finn Lite, en opplending av mulig finsk ætt nevnes. Han var kong Røreks mann. (kapittel 82, side 253)

Kong Olav drar til Viken igjen. (kapittel 82, side 253)

Olav kom til Tønsberg før påske og sitter der lenge utover våren. Et av drapsforsøkene på Olav skjer her (kapittel 83, side 253)

Flere av Røreks menn rømmer med Rørek, men blir tatt igjen og fanget for så å bli bragt tilbake til Tønsberg. (kapittel 83, side 255)

Islendingen Torarin Nevjolvsson (med stygge føtter) er i Tønsberg hos Olav når hendelsene med Rørek finner sted. Det er Torarin som bringer Rørek til Island. (kapittel 85, side 256-258)

Øyvind Urarhorn drar i vesterviking. (kapittel 86, side 259)

Olav drar nord i Viken og slår seg ned i Borg om høsten. (kapittel 90, side 262)

Sigvat Skald og to andre drar til Borg, østover Marker til Sverige, på sendeferd for Olav. (kapittel 91, side 263)

Sigvat kommer tilbake til Borg like før jul. (kapittel 91, side 263)

Olav har en stor og velutsmykket hall i Borg. (kapittel 91, side 265)

Ragnvald jarl av Götaland og Astrid kongsdatter (av Olav/Olof Skøtkonung) kommer til Sarpsborg (i denne utgaven av Snorre brukes hele navnet her). (kapittel 91, side 266)

Olav holder bryllup med Astrid i Borg. (kapittel 92, side 266-267)

Ingjerd får gjort Ragnvald jarl til jarl over Ladoga (Aldeigjuborg). (kapittel 93, side 268)

Etter forlik med kong Olof av Sverige drar Olav tilbake til Viken med hæren, til Tønsberg. Litt etter videre til Trondheim. (kapittel 95, side 274)

Snorre nevner slaget ved Clontarf (Snorre feildaterer det til 1004/1005 da det egentlig var i 1014 e. Kr.). (kapittel 96, side 276)

Øyvind Urarhorn blir drept av Einar jarl av Orknøyene. (kapittel 98, side 278)

Om Orknøyene og Olav Haraldsson. (kapittel 96-103, side 275-285)

Om Hårek på Tjøtta, Olavs ferd dit og Tore Hund på Bjarkøy. Hårek var den mektigste mannen i Hålogaland, mens Tore var den mektigste mannen der i nord. Begge to blir Olavs lendmenn. (kapittel 104-106, side 285-287)

Østlandet og Opplandet har godt med korn. (kapittel 106, side 287)

Om Olve på Egge. Olav dreper Olve og gifter enken med sin mann Kalv Arnesson. (kapittel 107-110, side 287-290)

Olav drar til Opplandene. (kapittel 111, side 290)

Noen rømmer fra Olav ned i Gudbrandsdalen. (kapittel 111, side 291)

Dale-Gudbrand i Gudbrandsdalen, nesten som konge her, men var herse i navnet. Sigvat skald sammenligner ham med Erling Skjalgsson i makt og store landeiendommer. (kapittel 112, side 291)

Samler folk på Hundorp. 700 mann går mot Olav. De kommer til en gård kalt Hove. (kapittel 112, side 291)

Et slags slag på Selsvollene. (kapittel 112, side 291)

Olav og Gudbrand møtes på gården Listad, lengst sør i Sør-Fron. (kapittel 112, side 293)

Gudbrand blir døpt. (kapittel 113, side 295)

Olav drar til Hedmark og kristner det området, deretter Toten og Hadeland, så Ringerike. Derfra videre til Romerike. (kapittel 114, side 295)

Bøndene går mot Olav på Romerike, men blir slått raskt. Olav kristner på nytt her også. (kapittel 114, side 296)

Olav drar derfra østover til Solør og kristner der, deretter tilbake til Romerike og stevner til ting, Heidsævisting (Eidsivating), tinget opplendingene skulle sogne til. Eidsivatings lover skulle gjelde alle fylker på Opplanda. Olav drar til Tønsberg og det var godt år i Viken. (kapittel 114, side 296)

Olav sender bud vest over Agder. Ble i Viken om sommeren. Einar Tambarskjelve får grid og får dra til eiendommene sine i Trøndelag. Olav ble i Viken og blir lenge i Borg, hele høsten og begynnelsen av vinteren. (kapittel 115, side 296)

Olav kaller til seg Erling Skjalgsson i Tønsberg. (kapittel 116, side 297)

Om Asbjørn Selsbane, Olav og Erling Skjalgsson. (kapittel 115-121, side 296-307)

Olav drar til Voss, holder ting med bøndene på Vang og drar gjennom Valdres. (kapittel 121, side 307)

Olav brenner Valdresbygdene. (kapittel 121, side 307-308)

Olav kristner bøndene her. Drar lenger opp i landet, til Toten, så nordover til Gudbrandsdalen og helt til Dovre. Drar helt til Trondheim. Det var den tiende vinter Olav var konge i Norge. (kapittel 121, side 308)

Magnus (den Gode) blir født. (kapittel 122, side 309)

Olav drar inn i Viken, opp i Opplanda og tok veitsler der om vinteren. (kapittel 128, side 314)

Kjetil KalvRingnes gifter seg med Olavs søster Gunnhild. (kapittel 128, side 314-315)

Tord Guttormsson, på gården Steig (i Sør-Fron) var den mektigste mannen i nordre del av Gudbrandsdalen. Tord ber Olav om å få gifte seg med Olavs tante Isrid Gudbrandsdotter. (kapittel 128, side 315)

Tord gifter seg med Isrid og blir Olavs fulltro venn. Mange av Tords frender ble derfor også Olavs menn. (kapittel 128, side 315)

Olav drar sørover igjen over Toten og Hadeland, videre over Ringerike til Viken. Kommer til Tønsberg og blir der lenge. (kapittel 128, side 315)

Om Knut den Mektige og Norge. (kapittel 130-131, side 316-319)

Knuts sendemenn kommer til Olav i Tønsberg. (kapittel 131, side 317)

Olav er i Viken om sommeren og overvintrer i Sarpsborg. (kapittel 132, side 319)

Olav er vinteren over i Sarpsborg. (kapittel 133, side 319)

Olav sender Karl den håløygske gjennom Opplanda over fjellet til Nidaros. Sendes på Bjarmelandsferd. (kapittel 133, side 319)

Som sagt satt Olav i Sarpsborg om vinteren da Knuts sendemenn kom. (kapittel 134, side 324)

Møte mellom Olav, Knut den Mektige og Anund Jakob i Konghelle. (kapittel 134, side 324-325)

Islendingen Gjelle kommer til Olav øst i Viken etter sendeferd til Island. Det er den trettende vinter Olav var konge, og overvintrer i Trondheim. (kapittel 136, side 329)

Her nevnes igjen hunden Saur som konge. (kapittel 137, side 329)

Olav kommer gjennom Sverige ned i Viken, drar nordover i Viken til Sarpsborg. Overvintrer der. (kapittel 159, side 361)

Sigvat skald, som også var Olavs stallare, kommer til Olav i Borg. (kapittel 160, side 361)

Olav har julegjestebud (i Borg), gir Sigvat et sverd med gulltråd rundt grepet og gullinnlagte hjalter. (kapittel 162, side 362-363)

Olav drar rundt på Opplanda på veitsler og samler hær. Lendmenn og mektige bønder ber ham hjem til seg. (kapittel 162, side 363)

En mann, Bjørn, hadde fått årmannembete av dronning Astrid på Hedmark og hadde oppsyn med Østerdalen. (kapittel 163, side 364)

En mann Raud bor i Østerdalen. (kapittel 164, side 364)

Bjørn er en tyv og Olav forviser ham fra landet. (kapittel 164, side 364-365)

Tore, sønn av Olve på Egge og stesønn av Kalv Arnesson, samt søstersønn av Tore Hund, har fått bra gifte på Hedmark og store rikdommer. (kapittel 165, side 365)

Olav får vite at Tore har fått gull av Knut den Mektige. (kapittel 165, side 365)

Olav lar Tore drepe, stort hat vokser mot Olav på Opplandene og Trondheimen. Kalv Arnesson blir også sint. (kapittel 165, side 366)

Tores bror Gjotgard var også på Hedmark da. Angriper kongens menn og eiendomer. Olav får drept ham også. (kapittel 155, side 366-367)

Olav drar tilbake til Viken (side 366) og kommer til Tønsberg (side 367). (kapittel 167, side 366-367)

Olav krever leidang fra Viken. (kapittel 167, side 367)

Bøndene og andre unnlater dette da Knut den Mektige ryktes å komme med stor hær. (kapittel 168, side 367)

Knut den Mektiges flåte til Viken. Legger ikke til land øst for fjorden. Seiler over Folden til Agder. Knut kaller til ting og bøndene tar ham til konge over hele landet. Olav er i Tønsberg da Knut seilte forbi utenfor Folden. Erling Skjalgsson ble Knuts mann igjen. Skal styre landet mellom Stad og Rygjarbit (Gjermestangen ved Risør, mellom Agder og Telemark). (kapittel 170, side 368)

Knut tas til rikskonge i Nidaros. (kapittel 170, side 369)

Tore Hund og Einar Tambarskjelve blir Knuts menn og Håkon jarl Eiriksson får styringen over Norge. (kapittel 171, side 369)

Snorre sier at Torarins kvad til Knut blir kalt Hovudlausn (akkurat som Egil Skallagrims dikt til Eirik Blodøks). (kapittel 172, side 370)

Olav får skip til Viken, i Tønsberg. Styrte inn i Oslofjorden opp i sjøen Dramn (innerste delen av Drammensfjorden). (kapittel 173, side 370)

Knut drar sørover igjen og er også øst over Folden i Borg. Der blir han også tatt til konge. (kapittel 173, side 370)

Olav styrer ut til Tønsberg og ut etter Viken. (kapittel 174, side 371)

Olav til strid med Erling Skjalgsson. Erling har størst hær, men Olav lokker hans skip frem. Sigvat skald ble igjen i Viken. Var 21.12.1028. (kapittel 176, side 372)

Erling står som siste mann og kjemper godt. (kapittel 176, side 373)

Alsak Fitjaskalle angriper Erling etter at denne har gitt seg og setter øksa i hodet på ham. (kapittel 176, side 378)

Egder nevnes i kvad av Bjarne Gullbråskald. (kapittel 177, side 376)

Olav rømmer over land, til Gudbrandsdalen og så til Hedmark. (kapittel 180, side 378)

Olav merker hatet til opplendingene for drapet på Tore. Olav drar til Sveavelde, over Eidskogen. Sønnen Magnus er med. (kapittel 180, side 379)

Harald Sigurdsson (Hardråde) drar til Olav i Sverige med hær. (kapittel 196, side 391)

Harald (15 år da) reiser fra Opplanda øst over Eidskogen til Värmland og så til Svitjod der Olav er. (kapittel 196, side 391)

Olav møter Harald på Jarnberaland (Dalarna). De har til sammen 1200 mann. (kapittel 198, side 392)

Dag Ringsson kommer til Olav med 1200 mann. (kapittel 199, side 392)

Olav kommer til Sul i Verdalen. (kapittel 203, side 394)

Olav har 3000 mann. (kapittel 205, side 396)

Olav lar styrken fra Opplanda stille opp sammen med hirden og gjestene under sitt merke. (kapittel 205, side 396)

Olav kommer til Stiklestad. (kapittel 209, side 401)

Olav setter opp fylkinger, også opplendingene. Olav vil ikke at Harald deltar i slaget, men Harald insisterer. (kapittel 209, side 401)

Slaget ved Stiklestad. (kapittel 209-238, side 401-420)

Sigvat kaller Olav for Ringerikskongen i et minnekvad. (kapittel 212, side 403)

Olav har sverdet ”Neite” av godt stål og med gullomviklet grep. (kapittel 213, side 403)

Knuts biskop Sigurd nevner i tale til motstanderhæren hvordan Olav jaget bort opplandskongene. (kapittel 218, side 405)

Olav blir drept. (kapittel 228, side 412)

Kong Olav falt onsdag den 29 juli (1030). (kapittel 235, side 417)

Svein Alfivasønn (sønn av Knut den Mektige) hadde kommet østfra til Viken da slaget ved Stiklestad sto. (kapittel 239, side 421)

Snorre sier (i kapittel 241) at Einar Tambarskjelve var den første av stormennene som hevdet at Olav var hellig (side 423) (i kapittel 230 sier Snorre at Tore Hund var den første stormannen i flokken mot Olav (noe Einar ikke var) som hevdet at Olav var hellig) (side 414).

Trønderne sender bud på biskop Grimkjell på Opplanda. Han hadde vært på Opplanda siden Olav dro til Gardarike. (kapittel 243, side 423)

Det står at et kvad er diktet om Svein Alfivason, men er vitterlig om Olav. (kapittel 245, side 425-426)

Snorre minner om Olavs kongeperiode, fra han ble tatt til konge av opplendingene. (kapittel 246, side 427)

En påstått sønn av Olav Tryggvasson, Tryggve, ventes å ankomme Norge og da først til Viken. (kapittel 248, side 428)

Olav den Helliges saga slutt. (kalittel 251, side 430)


Magnus den Godes saga (kapittel 1-37, side 430-458).

Her nevnes ikke Viken, Folden eller annet med Østlandet eller stormenn herfra.


Harald Hardråde saga (kapittel 1-101, side 459-528).

Tore fra Steig, sønn av Tord fra Steig, er den som først utroper Harald til konge (i 1046). (kapittel 24, side 474 og 475)

Harald og Magnus er på veitsle og gjestebud på Opplanda. (kapittel 25, side 476)

Magnus den Gode dør (1047), har gitt Danmark til Svein Ulvsson og Norge til Harald. (kapittel 28, side 477)

Harald drar til Viken, deretter nordover langs kysten og tas til konge. (kapittel 29, side 478)

Harald beholder bondehæren som bodde nærmest danene (antakelig menn fra Østfold og Båhuslen). (kapittel 34, side 481)

Leidangsbønder, antakelig fra Østfold, tas til fange av Svein Ulvssons hær. (kapittel 35, side 483)

Ivar Kvite, en gjev lendmann som bodde på Opplanda. Hans sønn het Håkon (senere Håkon Ivarsson jarl), skal ha stått over alle menn i Norge på den tid, i styrke, mot og dyktighet. Vår på hærferder og fikk et stort navn. (kapittel 39, side 485)

Harald får Einar Tambarskjelve drept, eventuelt er med og gjør det selv. Einars sønn Eindride blir også drept. (kapittel 44, side 487)

Bergljot, Einars konge, savner at Håkon Ivarsson kunne hevne Einar. (Dette er stormannen fra Opplanda, sønn av Ivar Kvite og senere jarl). (kapittel 44, side 487)

Håkon Ivarsson nevnes igjen, har vært på hærferd med slektninger av Harald. (kapittel 45, side 488)

Harald Hardråde ”bekrefter” at det er Håkon Ivarsson fra Opplanda. Håkon er sentral i saken rundt drapet på Einar Tambarskjelve. Harald frykter at Håkon skal samle hær mot ham og får slektningen Finn Arnesson til å megle for seg. (kapittel 45-50, side 488-491)

Orm jarl, som holder til øst over Dovrefjell, er stoppested for Finn på reisen til Håkon (Orm var svigersønn av Finn). (kapittel 46, 488)

Orm er med Finn til Håkon. (kapittel 47, side 489)

Orm jarl dør og Håkon blir jarl. (kapittel 47, side 490)

Guttorm, sønn av Kjetil Kalv og Gunnhild på Ringnes, søstersønn av Olav den Hellige og Harald Hårfagre. 1052 e. Kr. (nevnes i kapittel 54 og 55, side 494 og 495)

Her er det Snorre påstår at Harald grunnla by i Oslo. Harald var ofte der, godt plassert for å verge landet og utføre hærferder til Danmark. (kapittel 58, side 495)

Harald styrer sør i Viken. (kapittel 58, side 495)

Haralds flåte i øst mot Viken. (kapittel 60, side 497)

Håkon Ivarsson jarl (etternavnet brukes i Snorre, evnt. i oversettelsen) antakelig for å skille ham fra ladejarlen Håkon jarl) er med i stor hær til Danmark. (kapittel 61, side 499)

Harald kalles opplandsk konge i et kvad om et stort slag mot danekongen Svein Ulvsson. (kapittel 61, side 500)

Håkon Ivarsson jarl og hans skip er løse og angriper danske skip i sjøslaget (slaget i Nissan (kan også skrives Nissån)). (kapittel 63, side 500)

Håkon Ivarsson jarl og Vandråde. (kapittel 64, side 501-502)

Vandråde er kong Svein. (kapittel 67, side 503)

Harald Hardråde drar til Oslo. (kapittel 66, side 503)

Harald sitter i Oslo vinteren etter Nissan-slaget. (kapittel 68, side 503)

Håkon Ivarsson jarl får skryt etter slaget. (kapittel 68, side 504)

Håkon Ivarsson jarl er i Opplanda i riket sitt. (kapittel 69, side 504)

Håkon Ivarsson jarl får beskjed av noen menn på vei til Oslo at Harald Hardråde har fått greie på at han hjalp kong Svein å rømme. Håkon rømmer. (kapittel 69, side 505)

Harald drar tilbake til Oslo, drar til Trondheim og senere tilbake til Viken. (kapittel 69, side 505)

Håkon Ivarsson jarl drar tilbake til Opplanda mens Harald Hardråde er i Trondheim, for å dra til Värmland igjen da Harald kommer sørover igjen. På vinteren drar han til Romerike og tar inn skatter. Harald var i Oslo om vinteren, mennene hans nektes skatt fra folk på Opplanda. (kapittel 70, side 505)

Harald var i Viken sommeren ettter forlik med kong Svein. (kapittel 72, side 506). Sender menn til Opplanda. Håkon Ivarsson jarl er i Götaland, og Harald drar mot ham opp Göta elv. Slag mellom Harald og Håkon Ivarsson jarl. (kapittel 72, side 507)

Jarlen lever fremdeles etter slaget. (kapittel 72, side 508)

Om vinteren drar Harald til Romerike og straffer bøndene for at de nekter ham skatt. (kapittel 73, side 509)

Harald herjer og brenner også på Hedmark, Hadeland og Ringerike. (kapittel 73, side 509)

Herjingen nevnes i et kvad av Tjodolv, og så gjør også heiner (hedmarkinger) og ringerikinger. (kapittel 73, side 510)

Etter at Magnus den Gode døde (i 1047 e. Kr.) var det 15 år etter det at Nissan-slaget sto og to nye år til forliket mellom Harald og Svein (dvs. 1064/1065 e. Kr.). (kapittel 74, side 510)

Det fortelles om Harald Godwinsson og hans fangenskap hos hertug Vilhelm av Normandie. (kapittel 75-76, side 510-511)

Edward forkynneren (”the Confessor”) dør 5. januar 1066 (konge 1042-1066). Harald Godwinsson tas til konge av England 6. januar 1066. (kapittel 77, side 511)

Toste, jarl og Harald Godwinssons bror, drar til kong Harald i Viken. (kapittel 79, side 513)

Slaget ved Fulford (20.09.1066). (kapittel 84-85, side 516-517)

Slaget ved Stamford Bridge (24.09.1066). (kapittel 87-94, side 518-523)

Harald faller. (kapittel 92, side 522)

Vilhelm Erobreren (etter Hastings, men Krag sier i Levende Historie nr 1, 2010 at han alt hadde fått kallenavnet) innvaderer England. (kapittel 96, side 524)

Slaget ved Hastings (14.10.1066). (kapittel 96, side 525)

Vilhelm blir konge av England. (kapittel 97, side 524)

Haralds sønn Olav drar tilbake til Norge. Blir tatt til konge sammen med broren Magnus. (kapittel 98, side 525)

Skule kongsfostre, sønn av Toste jarl og forfar til kong Inge Bårdsson og hertug Skule Bårdsson, ber om eiendommer i de byene Olav sitter, får jordeiendommer i Konghelle, Oslo, Borg, Tønsberg, Bergen og Nidaros. Eiendommene var av de beste som var, og gikk i arv til Skules etterkommere (kapittel 98, side 525)

Magnus var konge to år etter Haralds fall. Han styrte norddelen av riket og Olav østdelen. (kapittel 101, side 527)


Olav Kyrres saga (kapittel 1-8, side 529-531).

Olav konge alene etter brorens død. (kapittel 1, side 529)

Olav grunnlegger Bergen. (kapittel 5, side 529)

Svein Ulvsson dør sottedød i 1076. (kapittel 5, side 530)

Olav Kyrre dør i 1093 under et besøk på gården sin i Ranrike, Haukbø (Håkeby i Tanum, nord i Båhuslen). Gravlagt i Nidaros. (kapittel 8, side 531)


Magnus Berrføtts saga (kapittel 1-26, side 532-546).

Opplendingene tar Håkon Toresfostre (fostret opp av Tore på Steig, sønn av Magnus, sønn av Harald Hardråde) til konge i stedet for Magnus Berrføtt. (kapittel 1, side 532)

Håkon Toresfostre tenker seg øst i Viken. Håkon dør på ferd over Dovrefjell. (kapittel 2, side 534)

Magnus seiler om vinteren til Viken (o. Februar 1094) og videre til Halland og herjer der (muligens med Viken-leidang). (kapittel 3, side 534)

Svein og Tore samler hær på Opplanda mot kong Magnus. (kapittel 4, side 535)

Opprøret til Svein og Tore mislykkes og mens Svein flykter til Danmark blir Tore tatt til fange og hengt. Skalden Bjørn Krepphendt gjorde et kvad om hengingen. (kapittel 5-7, side 535-537)

Magnus kalles grenlandskongen i et kvad. (kapittel 8, side 537)

Og i et annet. (kapittel 10, side 539)

Etter hærtokt i Skottland og muligens Irland drar Magnus med hæren sin øst til Norge. (kapittel 11, side 539)

En Håkon konge i Sverige etter kong Steinkjells død. (Det er antakelig ikke Håkon Ivarsson jarl det dreier seg om (Jon Vidar Sigurdsson personlig kommentar høsten 2010, men det er en interessant tanke som også har blitt fremsatt tidligere.). (kapittel 12, side 539)

Magnus krever vestlige områder i Sverige; Vedbo, Valbo og Marker (her Värmland). (kapittel 12, side 539-540)

Magnus rir fra Viken opp til Götaland. Etter herjing og borgbygging drar han tilbake til Viken. (kapittel 12, side 540)

Magnus herjer på nytt i Vest-Sverige. (kapittel 14, side 541)

Etter det drar Magnus tilbake nord til Viken. (kapittel 14, side 541)

Kongestevne i Konghelle. (kapittel 15, side 541)

Magnus får tilnavnet Berrføtt. (kapittel 16, side 542)

Magnus herjer i Irland. (kapittel 23-25, side 543-546)

Magnus har et sverd kalt Leggbit, med gulltråd rundt grepet. (kapittel 24, side 545)

Torgrim Skinnlue er Magnus sin lendmann på Opplanda og er med i hans siste slag. Han rømmer fra slaget. (kapittel 25, side 545)

Magnus blir drept. (kapittel 25, side 546)


Magnussønnenes saga (kapittel 1-33, side 547-569).

Øystein fikk norddelen av landet og Sigurd sørdelen. De styrte begge Olavs del mens han var for ung. (kapittel 1, side 547)

Sigurd drar på jorsalferd fire år etter Magnus Berrføtts fall, i 1107 (egentlig i 1108 ifølge notat og varte til 1111). Kapittel 3, side 548)

Sigurd kalles dølenes konge (folk fra Gudbrandsdalen) i et kvad. (kapittel 11, side 553)

Mange av Sigurds menn går inn i væringegarden. (kapittel 13, side 555)

Øystein satt lenge i Sarpsborg vinteren da broren Olav døde (22.02.1115). (kapittel 18, side 557)

En mektig bonde, Olav i Dal, var en rik mann og bodde på Store-Dal i Åmord (Borge, Østfold). Har sønnen Håkon Fauk og datteren Borghild. Olav med kone og barn er lenge i Borg om vinteren. Borghild blir god venn men kong Øystein. (kapittel 19, side 557)

Om sommeren drar Øystein nord i landet mens Sigurd drar øst. Sigurd satt lenge i Konghelle og hjalp byen frem, han bygde en borg og en kirke der. (kapittel 19, side 557)

Borghild forsvarer sitt rykte fra sladder om henne og Øystein. Bærer jernbyrd i Borg. Sigurd drar til Store-Dal og gjør henne til sin frille. De får sønnen Magnus (Blinde), som oppfostres hos Vidkunn Jonsson på Bjarkøy. (kapittel 19, side 557)

Øystein og Sigurd er begge på veitsler på Opplanda. Hadde hver sin gård. (kapittel 21, side 558)

En annen gang er Sigurd igjen på veitsle på Opplanda. (kapittel 22, side 560)

Øystein dør 29.08.1123. (kapittel 23, side 561)

Sigurd kaller ut allmenning (leidang). (kapittel 24, side 561)

Snorre forteller om solformørkelsen 11.08.1124. (kapittel 24, side 560)

Harald Gille kommer til Norge. (kapittel 26, side 562-563)

Harald Gille og Magnus (Blinde) krangler i Oslo. (kapittel 27, side 563)

Magnus rir opp i gatene i Oslo (veien mellom Halvardskirken og Galgeberg). Harald kommer også dit. (kapittel 27, side 564)

Sigurd er også i Oslo, da han kjefter på Magnus for å presse Harald til utfordring. (kapittel 27, side 264)

Sigurd gjør Konghelle til den mektigste byen i Norge. (kapittel 32, side 569)

Sigurd dør 26.03.1130 i Oslo. Gravlagt i Hallvardskatedralen. (kapittel 33, side 569)


Magnus Blindes saga (kapittel 1-16, side 570-587).

Magnus tas til konge i Oslo, for hele landet. (kapittel 1, side 570)

Harald Gille er i Tønsberg og tas også til konge, på Haugarting (kapittel 1, side 570)

Tre år etter, Harald tar over Opplanda til Viken. Er øst i fjorden, i Fors, Foss i Tunge herred i Båhuslen. (kapittel 2, side 571)

Slag mellom Harald og Magnus i Fyrilev, dvs. Färlev i Stångenes herret, Båhuslen. (kapittel 2-3, side 571-572)

Lendmannen Ingemar Sveinsson fra AskRingerike blir drept i slaget (lendmann for Harald Gille). (kapittel 3, side 572-573)

Harald flykter øst i Viken (sannsynligvis da langt øst, i Båhuslen) til skipene sine, og videre til Danmark. (kapittel 3, side 573)

Magnus vil ikke la hæren bli værende i Viken. (kapittel 3, side 573)

Harald kommer til Konghelle. Drar vest gjennom Viken, til Sarpsborg. Tar Magnus` to lendmenn der til fange. Dette er brødrene Asbjørn og Nereid. Harald henretter dem, en av dem må hoppe i Sarpsfossen og Asbjørn tar dette på seg. Nevnes også i kvad. (kapittel 4, side 573)

Etter dette drar Harald til Tønsberg. (kapittel 4, side 573)

Sigurd Sigurdsson argumenterer for Magnus hvorfor hæren burde ha blitt værende i Viken. (kapittel 5, side 574)

Store ting skjer i Konghelle, mange jærtegn og lignende o. 14.04.1135. Angrep fra vendene. (kapittel 5-11, side 578-583).

Sysselmennene her da var Guttorm Haraldsson og Sæmund Husfrøy. (kapittel 9, side 578)

Sigurd Slembe gjør seg til kjenne. (kapittel 13, side 584-585)

Sigurd Slembe får drept Harald Gille. (kapittel 16, side 587)


Inges saga (kapittel 1-32, side 588-615).

Merknad: I en annen utgave av Snorre heter sagaen ”Haraldsønnenes saga”. Magnus Blindes saga har for øvrig i samme utgave navnet ”Magnus Blindes og Harald Gilles saga”. Dette er: ”Snorre. Snorres kongesagaer 1994 Snorre. Red. Finn Hødnebø og Hallvard Magerøy, oversettere: Anne Holtsmark og Didrik Arup, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo”. I den eldste bevarte utgaven av Snorres kongesagaer, Codex Frisianus, heter de ”Magnus Blindes og Harald Gilles saga” (”Magnúss saga blinda ok Haralds gilla”) og ”Inges og hans brødres saga” (Inga sag ok brœðra hans). Det tilsier at det egentlig er dette som er de mest riktige navnene å bruke.

Dronning Ingerid drar øst til Viken for å få gjort sønnen med Harald Gille til konge. Dette er Inge, til fostring hos Åmunde. Inge tas til konge på Borgarting. (kapittel 1, side 588)

Sigurd Slembe henter Magnus Blinde fra kloster på Munkholm. (kapittel 2, side 589)

Magnus Blinde drar til Opplanda og får stor hær der. Kong Inge ”drar” med hær mot ham og de har slag på Minne (sørenden av Mjøsa, begynnelsen av 1138). Inge er bare 2-3 år. (kapittel 2, side 589)

Magnus taper slaget og rømmer via Götaland til Danmark. (kapittel 2, side 589)

Jarlen Karl Sonesson i Götaland angriper Viken, nesten på oppfordring fra Magnus Blinde. (kapittel 2, side 590)

Kong Inges hær går mot ham og vinner. Slaget var øst i Krokaskogen i Sörbygden i Båhuslen. (kapitttel 2, side 590)

Det fortelles om sønnen til Orm jarl (jarlen på Opplanda under Harald Hardråde), Ogmund. (kapittel 2, side 590)

Magnus Blinde får hær fra Danmark og Eirik Eimune av Danmark er med. Flåten kommer til Viken, først til Tønsberg, blir drevet bort derfra og drar til Oslo. En hær seiler mot Hovedøya. (kapittel 3, side 591)

Det blir slag inne i Oslo. Skrinet til St. Hallvard flyttes til Romerike. Hær mot Magnus og Eirik samles på Romerike. (kapittel 4, side 591)

Eirik brenner Hallvardskatedralen og mye rundt der. Danehæren seiler bort når Tjostolv Ålesson kommer fra Romerike med stor hær. (kapittel 4, side 591)

Motstand mot Eirik over hele fjorden. Drar tilbake til Danmark. (kapittel 4, sdie 591)

Sigurd Slembe kommer vestfra over havet til Norge igjen. Angriper Inges menn i Konghelle, blir drevet bort, drar videre nord i Viken og herjer flere steder. Tønsbergmennene samler folk mot ham. (kapittel 5, side 592)

Sigurd Slembe kommer uventet over Inges hirdmann Bentein Kolbeinsson på Lista. (kapittel 6, side 592)

Sigurd Slembe herjer langs kysten og dreper kong Inges og broren Sigurds menn. (kapittel 7, side 594-595)

Sigurd Slembe fortsetter til Viken, helt øst til Kville (nord i Båhuslen) der han henger Finn Sauda-Ulvsson som samler landskyld for kong Inge. (kapittel 7, side 595)

Vikværinger og Bergensmenn synes det er skammelig at Sigurd Haraldsson sitter rolig, mens Inge og hans menn verger landet fra øst i Viken. (kapittel 8, side 595)

I 1139 er Inge 3 år og Sigurd 5 år. (kapittel 8, side 595)

Sigurd reiser øst i Viken til broren Inge. (kapittel 9, side 596)

Slag mellom brødrene Inge og Sigurd på den ene siden og Sigurd Slembe og Magnus Blinde på den andre ved Holmengrå ved Hvaler. (sjøslag, 12.11.1139). (kapittel 10, side 596)

Lodin Sauprud fra Linnestad (i Ramnes i Vestfold) faller på skipet til Magnus Blinde. (kapittel 10, side 596)

Magnus Blinde blir drept. (kapittel 10, side 596)

En mengde av Magnus` og Sigurd Slembes menn faller i slaget (kapittel 10, side 596-597).

Sigurd Slembe tas til fange. (kapittel 11, side 597-598)

Sigurd Slembe tortureres og drepes. (kapittel 12, side 598-599)

Magnus Blinde gravlegges i Oslo ved Hallvardskatedralen. Lodin Sauprud gravlegges i Tønsberg (kapittel 12, side 599)

Øystein, bror av Inge og Sigurd, kommer til Norge fra Skottland. Tas til konge på Ørating 25-27 mai 1142. Inge og Sigurd var da øst i landet. (kapittel 13, side 599)

Erling Skakke er etterkommer av Orm jarl Eilivsson. Blir gift med Kristin, Sigurd Jorsalfares datter. (kapittel 17, side 601)

Kong Sigurd Haraldsson rir på veitsler øst i Viken. Får barn med en tjenestekvinne og sønnen får navnet Håkon (Herdebrei). (kapittel 18, side 602)

Kong Øystein Haraldsson var en gang øst i Viken, ved landegrensa. Konflikt med bøndene i Ranrike og Hisingen. Herjer på Hisingen (også et slag her) og området rundt. Vikværinger nevnes her i et kvad. (kapittel 19, side 602)

Gregorius Dagsson blir Inges nære rådgiver. (kapittel 21, side 605)

Sigurd Haraldsson kalles raumekonge i et kvad. (kapittel 21, side 605)

Nikolas Breakespear, kardinal i Roma, kommer til Norge. Trondheim får erkebiskopssete (1152/53). Jon Birkesson blir første erkebiskop i Norge. (kapittel 23, side 607)

To brødre på Opplanda, ættestore og rike, Einar og Andres, sønner av Guttorm Gråbarde og onkler til Sigurd Haraldsson. (kapittel 25, side 607)

De dreper en prest på stranda av Rond (Randsfjorden). En gård nevnes, Sæheimrud (visstnok Askjum i Brandbu). En mirakelhistorie om Olav den hellige (kapittel 25, side 608-609)

Kong Sigurd har drept en av Øysteins hirdmenn, Harald den vikværske. (kapittel 26, side 609)

De to har forliksstevne på Oppland og plotter mot kong Inge. Alle tre brødre møtes i Bergen. Øystein kom øst fra Viken til møtet (ca. 1155). (kapittel 26, side 609)

Konflikt og strid mellom Inge og brødrene. (kapittel 27-28, side 610-611)

Sigurd blir omringet og slått. Står alene igjen utenom en hirdmann Tord Husfrøya, en vikværsk mann. Begge blir drept der. (kapittel 28, side 611)

Dette slaget sto 10.06.1155. (kapittel 28, side 612)

Gregorius Dagsson drar øst i Viken. Er på gården sin BratsbergHovund (nå Gjerpen),. Kong Øystein var i Oslo mens det var mye is i Viken, drar mot Hovund. Gregorius trekker seg tilbake til Telemark, deretter over fjellet til Etne via Hardanger og så til Bergen. (kapittel 29, side 612)

Øystein brenner Gregorius Dagssons gård og dreper buskapen hans. (kapittel 30, side 612)

Inge drar øst til Viken og var der. Videre konflikt mellom Inge og Øystein. (kapittel 31, side 613)

To år etter Sigurds fall (1155) møtes Inge og Øystein til slag (da i 1157). Inge fikk hær østfra. (kapittel 31, side 613)

De fleste av Øysteins menn forlater ham. (kapittel 32, side 613)

Øystein tar landveien øst til Viken. Inge tok sjøveien til Viken. Da var Øystein øst for Folden. (kapittel 32, side 614)

Inges menn fanger Øystein. (kapittel 32, side 614)

De dreper Øystein der. (kapittel 32, side 614-615)

Vikværinger forteller om jærtegn ved Øysteins grav i Fors (Båhuslen). (kapittel 32, side 615)


Håkon Herdebreis saga (kapittel 1-21, side 616-633).

Håkon Sigurdsson (Herdebrei) tas til konge. Med ham er storbonden SigurdRør (Ringsaker, Hedmark). (kapittel 1, side 616)

Kong Inge var i Viken og Gregorius Dagssons i Konghelle. (kapittel 1, side 616)

Håkon drar mot Konghelle, Gregorius Dagssons drar unna for å dra til Inge lenger inn i Viken (antakelig i Borg eller Oslo), men treffer flere av Inges menn og returnerer med dem til Konghelle. (1159 e. Kr.). (kapittel 2, side 616)

Kamp mellom disse to hærene. (kapittel 2-3, side 617)

Gregorius Dagsson slår Håkons menn tilbake. Inge kommer like etter. De er i Viken om vinteren. Håkon er i Trondheim. (kapittel 3, side 617)

Håkon reiser sørover om høsten. Vikværingene i hæren hans er fortropp. (kapittel 4, side 617)

Håkon reiser øst i Viken. (kapittel 4, side 618)

Inge drar etter dem og de møtes i Göta elv. (kapittel 5, side 618)

Sigurd fra Rør nevnes, og holder tale. (kapittel 7-8, side 620-621)

Slaget ved Hisingen starter. (kapittel 7, side 620)

Inges hær vinner og Håkon drar opp i landet. Inge drar nord i Viken med hæren. Han og Gregorius overvintrer der. (kapittel 11, side 624)

Sigurd er innimellom hjemme på Rør. (kapittel 11, side 624)

Gregorius Dagsson har fått Inge til å gi Sigurd (fra Rør) grid. (kapittel 11, side 624)

Gregorius sender bud til Erling Skakke fra Konghelle. (kapittel 11, side 624)

Våren 1160 drar Håkon til Viken når Inge og Gregorius drar derfra til Bergen. (kapittel 12, side 625)

Vikværinger skal ha banket opp huskarene til Bjørn Nikolasson Bukk. (kapittel 12, side 625)

Konflikt mellom Gregorius Dagsson og Erling Skakke. (kapittel 12, side 625)

Kong Inge og hæren får vite at Håkon er i Viken. Inge og Gregorius drar østover. (kapittel 12, side 625)

Håkon drar unna. Inge drar til Oslo og Gregorius blir i Konghelle. (kapittel 12, side 626)

Gregorius Dagsson angriper Håkon i Saurbø ved Marker (Sörbo i Krokstad sokn, Sörbygdens herred, Båhuslen). (kapittel 13, side 626)

Gregorius drar tilbake til Konghelle. Håkon angriper gården til Brynjolv Ulvaldes sønn Halldor BrynjolvssonVettaland. (kapittel 13, side 627)

Gregorius samler stor hær i Konghelle og drar mot Håkon og Sigurd fra Rør trettendags jul 1161. (kapittel 14, side 627)

Gregorius faller på elva (på isen) Bevja (Bäveån). Blir gravlagt i Gimsøy (ved Skien) etter å ha blitt ført til Hovund. Han hadde vært den største høvding av alle lendmenn i Norge frem til da. (kapittel 14, side 627)

To årmenn drar til Oslo for å fortelle det til Inge. (kapittel 15, side 628)

Kristin, datter av kong Sigurd (Jorsalfare) og kusine av kong Inge er også i Oslo. (kapittel 15, side 628)

Den 03.02.1161 får Inge bud om at Håkon er i nærheten (av Oslo). Inge fører hæren på ca. 4000 mann ut av byen. (kapittel 16, side 528)

Inge fylker hæren utenfor byen. (kapittel 16, side 629)

Inge rådes til å rømme til Romerike, men nekter. (kapittel 17, side 629)

Kong Inge faller 04.02.1161. Broren Orm kjemper videre, men må til slutt flykte. Inge gravlegges i Hallvardskatedralen. (kapittel 18, side 630)

Håkon legger hele landet under seg. Kristin sender bud til mannen Erling Skakke. (kapittel 19, side 631)


Magnus Erlingssons saga (kapittel 1-44, side 634-663).

Erling Skakke og Valdemar av Danmark allieres. Valdemar skal ha hele Viken nord til Rygjarbit (Gjærnestangen mellom Agder og Telemark) (16.04.1164). (kapittel 2, side 635)

Sigurd fra Rør blir gjort til jarl av Håkon Herdebrei. Håkon drar til Tønsberg og Sigurd til Konghelle. (kapittel 3, side 636)

Erling med hær drar til Agder og videre til Bergen. (kapittel 3, side 636)

Drar sørover mot Håkon. Sigurd jarl er øst ved Elv og Håkon i Tønsberg. Erling la seg til ved Rossanes (nordodden av Nøtterøy). Erling Skakke røyklegger Tønsberg. Håkon trekker seg ut av Tønsberg. (kapittel 3, side 636)

Erling tar alle Håkons skip i Tønsberg og legger hele Viken under Magnus. (kapittel 4, side 637)

Våren 1162 har Sigurd Jarl kommet til Håkon i Trondheim. De drar mot Erling. (kapittel 4, side 637)

Håkon dør i slag 07.07.1162. (kapittel 7, side 640)

Sigurd jarl og en del andre drar til Opplandene. (kapittel 8, side 641)

Magnus ble konge over hele landet. (kapittel 8, side 641)

MarkusSkog (i BrøttumRingsaker) var en opplending og slektning av Sigurd jarl. Han fostret en sønn av kong Sigurd (Slembe). Han het også Sigurd (Markusfostre) og ble tatt til konge av opplendingene. Hold til på Opplanda i Viken. (kapittel 9, side 641)

Erling, Magnus og hæren drar til Tønsberg i Viken. Tar skatter i Viken. (kapittel 9, side 641)

Sigurd jarl må ty til ulovlige metoder for å skaffe forskjellige forsyninger, blant annet ran. (kapittel 9, side 641)

Vikværingene er gode venner av Erling og Magnus. De hadde alltid gitt Inge støtte og hærstyrker. (kapittel 10, side 641)

Sigurd jarl og hans folk blir dømt fredløse (o. 02.02.1163). (kapittel 10, side 642)

Sigurd jarl herjer rundt Viken. (kapittel 11, side 642)

Erling får bud om at Sigurd vil gå mot ham. Erling samler hæren hver dag utenfor byen (Tønsberg). Erling får høre at Sigurd er på Re på en gård som het Ramnes (tidligere Ramnes kommune, nå Re kommune) og drar for å møte ham. (kapittel 12, side 642)

Hærene fylker seg mot hverandre. (kapittel 13, side 644)

Slaget på Re (27.02.1163). (kapittel 13-14, side 644-645)

Sigurd jarl faller. (kapittel 14, side 645)

Erling vender tilbake til Tønsberg og slår seg ned der. (kapittel 14, side 646)

Markus fra Skog og Sigurd Markusfostre drar til Viken og møter så Erling ved Hisingen / Konghelle. Flere småtreffninger. (kapittel 15, side 646)

Sigurd og Markus drar tilbake til Opplanda og videre til Trondheim der Sigurd tas til konge på Ørating. (kapittel 17, side 646)

Erling Skakke seilte nord til Viken og hadde en veldig hær der, samlet folk. Seilte utover i Viken og lå i havnene rundt fjorden. Sigurd og Markus tas til fange. Sigurd ble halshogd og Markus hengt (29.09.1163). (kapittel 18, side 647)

Erling seiler øst over Folden til Konghelle (14.10.1163). (kapittel 19, side 647)

Erling straffer bønder på Hisingen og drar tilbake til Konghelle. (kapitttel 19, side 647-648)

Våren 1164 drar Erling fra Konghelle og nord i Viken der tidligere følgesmenn av Markus herjet. Tar flere i en havn. (kapittel 20, side 648)

De få som slipper unna er både i Danmark, Götaland og Viken. (kapittel 20, side 649)

Erling drar til Tønsberg og blir der lenge om våren. (kapittel 21, side 649)

Magnus salves til konge av erkebiskop Øystein. (kapittel 22, side 650)

Valdemar av Danmark krever Viken som avtalt. Erling vil rådføre seg med menn i Viken. (kapittel 23, side 650-651)

Erling reiser om høsten øst i Viken til Tønsberg. Sender menn over til Borg og stevner fire fylkesting i Borg. (kapittel 24, side 651)

Bøndene der nekter å bli dansk område eller bli danekongens menn så lenge en vikværing er i live. (kapittel 24, side 651-652)

Vinteren 1165, 14 feburar til 4 april. (kapittel 25, side 652)

Kong Valdemar styrer nord i Viken med en stor hær. (kapittel 27, side 653)

Kommer til Tønsberg og stevner ting på Haugar (Møllebakken). Ingen møter opp. (kapittel 27, side 653)

Erling hører om den danske hæren i Viken og kaller ut leidang. (kapittel 28, side 653)

Hører på Lindesnes at danehæren har dratt hjem, men drevet ran i Viken. Sender hjem leidangshæren. (kapittel 28, side 653)

Erling og noen lendmenn med hær seiler etter danene. (kapittel 28, side 653-654)

Erling nevner jarlen Håkon Ivarsson. (kapittel 30, side 655)

Erling vil ha Viken for å bli Valdemars mann. Valdemar gir Erling jarls navn og Viken som len (dvs jarl av Viken). (kapittel 30, side 655)

Ny motstandsgruppe på Opplanda, ledet av Olav (sønn av Gudbrand Skavhoggsson). Denne reiser rundt på Opplanda og Viken, og Marker. Erling jarl drar da til Viken. Er på skipene om sommeren og i Oslo om høsten og i jula. (kapittel 31, side 656)

En messe i Rydjokul (Rjodokul) (02.02.1167), en forsvunnet gård på Romerike. En prest planlegger å ta Erling i en felle. (kapittel 32, side 656)

Erling drar til Viken og ble i Viken om sommeren. Olav og hans menn var på Opplanda og noen i Marker. (kapittel 33, side 657)

Om våren reiser Olav ut til Viken. Erling drar mot ham og de møtes i slag på Stanger (Våler i Østfold). Mange av Olavs menn faller. (kapittel 34, side 657).

Olav dør senere i Danmark. (kapittel 34, side 658)

Øystein, mulig sønn av Øystein Haraldsson, får hjelp av Birger Brosa (dvs Birger jarl) i Sverige og kommer til Viken (1174). Folk tar ham til konge. Øysteins menn blir kalt birkebeinere. Var i Viken i to år. (kapittel 36, side 658)

Magnus hadde vært konge i 13 år da birkebeinerne reise seg. (kapittel 37, side 658)

Det tredje året (1176) er de fremdeles i Viken, men drar nordover om sommeren. Har menn fra Marker, Elv og Telemark. (kapitttel 38, side 658-659)

Øystein Møyla tas til konge i Trondheim etter at birkebeinerne angriper byen. (kapittel 41, side 661)

Kong Magnus reiser øst til Viken om høsten. Orm kongsbror (bror av Inge Krokrygg) er med. De slår seg ned i Tønsberg. (kapittel 42, side 661)

Magnus hører at birkebeinerne er på Re. Magnus og Orm drar opp til Re. (kapittel 42, side 661

Slaget på Re (januar 1177) (kapittel 42-43, side 661-663)

Magnus holder til på gården Ramnes både før og etter slaget. (kapittel 42, side 661 og 662)

En bonde drar til gården Ramnes og forteller Magnus at han har drept kong Øystein. (kapittel 42, side 662)

Resterende birkebeinere drar til Telemark og Marker. (kapittel 43, side 663)

Magnus drar tilbake til Tønsberg og blir æret av alle. (kapittel 44, side 663)

Her slutter Snorre.

(Fortsettelse følger i Sverres saga og videre i Håkon Håkonssons saga)


Appendix II

Snorre og Viken

I dette vedlegget blir Vikenområdet i Snorre undersøkt for å belyse hvilke regioner som Snorre har sett på som sentrale deler av denne regionen. Østfold og Vestfold har allerede blitt gjennomgått og diskutert i kapittel 2 og 3 slik at det ikke tas opp igjen her. Først vil Snorres Båhuslen gås igjennom. For å undersøke om Agder kan ha vært en del av Snorres Viken vil deretter denne regionen belyses ut ifra Snorre. Til slutt vil bruken av Viken selv bli satt i søkelyset. For å få med betegnelsen Vingulmork tas også denne med her da hele Vingulmork selvfølgelig var en del av Viken, men bare Østfold ble behandlet i kapittel 2.


Båhuslen hos Snorre

Ut ifra Snorre var det ganske klart at han så på Båhuslen som en viktig del av Viken. Regionen het for øvrig som kjent Ranrike i vikingtid og middelalder. Båhuslen nevnes ikke i Ynglingesaga eller i Halvdan Svartes saga, men i Harald Hårfagres saga får vi vite at Harald Hårfagre var på hærferd i Götaland før han la under seg landet nord for Elv (Götaelv) og vest for Vänern, i tillegg til hele Värmland.[212] Senere får man vite at Guttorm, Haralds onkel, hadde fått styre over Ranrike, fra Göta elv til Svinesund.[213] Som man så i kapittel 2 var muligens ikke Guttorm Haralds onkel, men det skal det ikke spekuleres mer i her. I Håkon den Godes saga får man vite at Håkons nevøer Tryggve og Gudrød fikk kongsnavn og mens førstnevnte fikk Ranrike og Vingulmork fikk Gudrød Vestfold.[214] I Olav Tryggvassons saga kommer Olav helt øst i Viken sent på vinteren, noe som nok betyr Båhuslen.[215] En av Olavs stavnbuer i Ormen Lange var Vak Raumesson fra Elv.[216] Navnet Elv for Götaelv er forresten et av de hyppigst brukte stedsangivelsene til Snorre herfra. Etter slaget ved Svolder ble Svein Håkonsson gjort til jarl over Ranrike av Olof Skøtkonung.[217]

Olav den helliges saga forteller at Olav er i Ranrike og har møte med bønder der om blant annet grenser.[218] Storbonden Brynjolv Ulvalde får senere et gullinnlagt sverd og en stor høvdinggård kalt Vettaland (i Skee i Båhuslen). Han blir lendmann og kongens nære venn.[219] Øyvind Urarhorn drar i viking like etter dette og seiler sørover langs Viken til Båhuslen.[220] Ved en senere anledning ble det holdt et møte mellom Olav, Knut den Mektige og Anund Jakob i Konghelle.[221] Man kan kanskje her ane hvordan Konghelle skulle begynne å bli et stadig viktigere maktsenter for de norske kongene mot slutten av vikingtid og utover i middelalderen.

Konghelle i Båhuslen er også med når Snorre i Harald Hardrådes saga forteller at Skule kongsfostre får eiendommer i de byene Olav Kyrre sitter.[222] Dette viser at Konghelle som de andre byene har blitt de viktigste stedene for kongene og også for hans fremste menn. Olav Kyrres saga forteller at Olav Kyrre dør i 1093 under et besøk på gården sin i Ranrike, Haukebø (Tanum, nord i Båhuslen) og blir gravlagt i Nidaros.[223] Opplysningen er veldig interessant da man får kjennskap til en norsk kongsgård i Båhuslen. Gårdsnavnet blir for øvrig skrevet på mange forskjellige måter, som Håkeby, Hakeby, Hakebø, Haukbø, Haukebo og sikkert flere andre, uten at akkurat det har noe å si for gården som kongsgård. Magnus Berrføtts saga forteller om et kongestevne i Konghelle.[224]

Etter at Sigurd Jorsalfare har overtatt styret av sørdelen av Norge, slik man hører i Magnussønnenes saga, satt han en gang lenge i Konghelle og hjalp byen frem, og han skal ha bygd både en borg og en kirke der.[225] Sigurd Jorsalfare gjør deretter Konghelle til Norges mektigste by.[226] Disse opplysningene forteller i ganske klare ordelag hvor viktig Konghelle ble som by og maktsenter for de norske kongene. I Magnus Blindes saga fortelles det at Harald Gille er øst i fjorden på gården Fors.[227] Dette er Foss i Tunge herred i Båhuslen. Det kommer deretter til slag mellom Harald og Magnus Blinde i Fyrilev.[228] Fyrilev er Färlev i Stångenes herred i Båhuslen. Harald flykter øst i Viken til skipene sine og videre til Danmark.[229] Dette bør helst da være langt øst i Båhuslen, kanskje til gården sin Fors. Harald Gille kommer senere til Konghelle før han drar nordover og blant annet henretter lendmennene Asbjørn og Nereide i Borg.[230] Store ting skjer senere i Konghelle, mange jærtegn og andre hendelser (14.04.1135), som angrep fra vendene. Sysselmennene her da var Guttorm Haraldsson og Sæmund Husfrøy.[231]

Den nå startede borgerkrigen fortsetter i Inges saga. Jarlen Karl Sonesson i Götaland angriper Viken, så godt som på oppfordring fra Magnus Blinde. Kong Inge Krokryggs hær går mot ham og vinner. Slaget var øst i Krokaskogen i Sörbygden i Båhuslen.[232] Sigurd Slembe kommer vestfra over havet til Norge igjen. Han angriper Inges menn i Konghelle, men blir drevet bort og drar videre nord i Viken og herjer flere steder. Han herjer langs kysten her og dreper hirdmennene til kongsbrødrene Inge og Sigurd.[233] Sigurd Slembe seiler så øst til Kville, som er nord i Båhuslen, der han henger Finn Sauda-Ulvsson som samler landskyld for kong Inge.[234] Kong Øystein Haraldsson var en gang øst i Viken, ved langdegrensa forteller Snorre. Det var en konflikt med bøndene i Ranrike og Hisingen og Øystein herjer derfor på Hisingen og området rundt.[235] Det sto også et slag her på Hisingen. Senere når det er full strid mellom brødrene Inge og Øystein rømmer Øystein og tar landveien øst til Viken. Mens Inge tok sjøveien til Viken var Øystein øst for Folden. Inges menn fanger Øystein og dreper ham der. Vikværinger forteller senere om jærtegn ved Øysteins grav i Fors.[236] Siden Øystein ble gravlagt på farens gård Fors kan det ha vært i Båhuslen han ble drept, men det kan også som nevnt tidligere ha vært i Østfold.

Håkon Herdebreis saga forteller at kong Inge var i Viken mens Gregorius Dagssons var i Konghelle.[237] Håkon Herdebrei drar så mot Konghelle og Gregorius Dagssons trekker seg unna for å dra til Inge lenger inn i Viken. Dette var antakelig Borg eller Oslo. Underveis treffer han flere av Inges menn og returnerer med dem til Konghelle (1159 e. Kr.).[238] Det kommer til kamp mellom hæren til Gregorius og hæren til kong Håkon.[239] Gregorius Dagsson slår Håkons menn tilbake. Inge kommer like etter og de er i Viken om vinteren.[240] Konghelle er veldig sannsynlig når man ser hvor viktig denne byen er under dette stadiet av borgerkrigen, men de kan også ha trukket seg helt opp til Oslo. Håkon reiser senere øst i Viken og siden Inge drar etter dem møtes de i Göta elv.[241] Slaget ved Hisingen står og kong Inge vinner.[242] Gregorius sender så bud til Erling Skakke fra Konghelle.[243] Mens kong Inge drar til Oslo blir Gregorius værende i Konghelle.[244] Gregorius Dagsson angriper Håkon Herdebrei i Saurbø ved Marker, som er Sörbo i Krokstad sokn, Sörbygdens herred, Båhuslen.[245] Gregorius drar deretter tilbake til Konghelle. Håkon Herdebrei angriper så gården til Halldor Brynjolvsson på Vettaland (Vättland i Skee sokn i Båhuslen).[246] Dette er sønnen til Brynjolv Ulvalde som nå har tatt over gården etter faren. Som svar på angrepet samler Gregorius en stor hær i Konghelle og drar mot Håkon og Sigurd fra Rør trettendags jul 1161.[247] Gregorius faller på den islagte elva Bevja (Bäveån). Han hadde vært den største høvding av alle lendmenn i Norge til da sier Snorre.[248]

Magnus Erlingssons saga forteller at Sigurd fra Rør ble gjort til jarl av Håkon Herdebrei mens Håkon var konge alene i Norge. Mens Håkon dro til Tønsberg dro Sigurd jarl til Konghelle.[249] Erling Skakke drar senere sørover fra Bergen mot Håkon Herdebrei. Sigurd jarl er da øst ved Elv (Götaelv i Båhuslen) og Håkon i Tønsberg. Erling tar alle Håkons skip i Tønsberg og legger hele Viken under Magnus, så også Båhuslen.[250] Markus fra Skog og Sigurd Markusfostre drar senere, etter at Håkon Herdebrei har falt, til Viken og møter så Erling ved Hisingen / Konghelle. Det blir flere småtrefninger her.[251] Erling Skakke seilte nord til Viken og samlet en veldig hær. De seilte utover i Viken og lå i havnene rundt fjorden. Sigurd og Markus tas til fange og mens Sigurd blir halshogd blir Markus hengt (29.09.1163).[252] Det er umulig å si hvor dette fant sted, men Båhuslen er en god kandidat. Erling seiler siden øst over Folden til Konghelle (14.10.1163).[253] Han straffer bønder på Hisingen og drar tilbake til Konghelle.[254] Våren 1164 drar Erling fra Konghelle og nord i Viken der tidligere følgesmenn av Markus herjet. De få som slipper unna er både i Danmark, Götaland og Viken.[255]

Ut ifra Snorre fortellinger om hendelser i Båhuslen er det noen forhold som peker seg ut. Først og fremst er det Konghelle som viktig maktsenter og by og hvor viktig denne ble særlig i middelalderen og spesielt i løpet av borgerkrigen. I tillegg peker fire andre maktsentre seg ut, kanskje spesielt høvdinggården Vettaland siden man hører mest om den, men også de tre kongsgårdene Haukebø, Fors og Saurbø som man dessverre ikke får vite mer om i Snorre.


Agder hos Snorre – en del av Viken?

Det er egentlig usikkert hvor stort område Snorre selv regnet som Viken. Det synes klart at både Østfold og Vestfold var regioner av Viken, så også resten av Vingulmork eller da indre deler av Oslofjorden. Like klart virker Båhuslen å ha inngått i hans Viken, noe som kommer fram ved at han ofte forteller om konger og stormenn som drar helt øst i Viken og like etter nevner steder i Båhuslen. Det er derimot et mer åpent spørsmål om også Agder kanskje kan ha vært en region han tenkte på som del av Viken. Agder figurerer ikke så veldig mye i Snorre i det store og hele. I Ynglingesaga fortelles det at Olav Geirstadalv angrep og tok Agder.[256] Senere i dette kapittelet blir Halvdan kalt for Agderkongen når Snorre forteller at han var sønn av Gudrød og Åsta.[257] Agder bør ha vært med i fordelingen av riket etter Gudrød når Olav Geirstadalv og Halvdan arvet riket etter faren.[258]

I Halvdan Svartes saga blir Halvdan konge av Agder i tillegg til halve Vestfold (Olav Geirstadalv har den andre halvdelen), halve Vingulmork og Romerike.[259] Folk fra Agder nevnes i Harald Hårfagres saga i opptakten til slaget i Hafrsfjord når horder, ryger, egder og teler samlet seg mot Harald Hårfagre.[260] Dette var altså folk fra Hordaland, Rogaland, Agder og Telemark. Ifølge Snorre var en av lederne for Haralds motstandere i slaget ved Hafrsfjord kong Kjøtve den rike av Agder.[261] Senere når Harald Hårfagre har blitt overkonge over hele landet sender han sønnen Gudrød til Agder for å styre det området på sine vegne.[262] I Olav Tryggvassons saga fortelles det at kong Olav dro utover i Viken og dro der vest til Agder og fikk alle menneskene døpt.[263]

I Olav den helliges saga er det denne Olav sin tur til å seile vestover i Viken. På denne ferden ble han tatt til konge på tingene i området, og holdt fram med denne ferden helt til Lindesnes. Mens han er i Nord-Agder, som her betyr den vestlige delen av Agder, hører han at Erling Skjalgsson har samlet en stor hær mot ham og Olav seiler raskt derfra til Trondheim.[264] Det er også i Olav den helliges saga man blir kjent med stormannen Øyvind Urarhorn fra Agder. Snorre forteller at han hadde ætt på Aust-Agder, at han var en gjev mann og var av god ætt. Ut ifra dette kan man si at han var stormann og høvding på Agder, men hva hovedgården hans het får man ikke vite. Han skal ha dratt på hærferd hvert år og hjalp Olav ved slaget ved Nesjar. Han fikk kong Olavs vennskap og fikk gaver av ham under et gjestebud i Borg.[265] Øyvind Urarhorn nevnes noen flere ganger av Snorre i samme saga. Han drar først en gang i viking, og seiler sørover langs Viken til Båhuslen, senere drar han igjen i vesterviking før han til slutt blir drept av Einar jarl på Orknøyene.[266] Kong Olav sender en gang bud vest over Agder mens han selv ble i Viken om sommeren.[267] Knut den Mektiges flåte ankommer en annen gang Viken, men i stedet for å legge til land øst for fjorden seiler den over Folden til Agder.[268]

I det hele tatt fortelles det lite om Agder i Snorre og stedet virker mest å ha vært som en mellomstasjon mellom Viken og Vestlandet, selv om stedet har hatt sine småkonger. Ingen ting høres om Agder igjen før i Magnus Erlingssons saga da Snorre forteller at kong Valdemar av Danmark skal ha Viken nord til Rygjarbit når han inngår en allianse med Erling Skakke og dennes sønn Magnus Erlingsson.[269] Den avtalen skal ha blitt gjort 16. april 1164. Erling Skakke drar senere med en hær til Agder og videre til Bergen før han igjen drar sørover mot kong Håkon Herdebrei forteller Snorre.[270]

Det er særlig opplysningen om at Erling skal få landet helt til Rygjarbit som er interessant når det gjelder muligheten for Snorres forståelse av Viken. Siden Rygjarbit er Gjærmestangen mellom Agder og Telemark, i dagens Risør kommune i Aust-Agder, kan kanskje særlig dette tyde på at Snorre også regnet Agder som del av Viken. Erling Skakke ble jo jarl av Viken og dette kunne tyde på at også Agder var ment som en del av hans jarledømme Viken. I tillegg er opplysningene om at både Olav Tryggvasson og Olav den hellige seilte helholdsvis vest i Viken og kom til Agder interessant da også dette faktisk kan indikere at Agder regnes som del av Viken hos Snorre. Det kan faktisk også virke som om både budet Olav den hellige sendte til Agder og den danske flåten som seilte over Folden til Agder indikerer at Snorre regnet Agder som en del av Viken.


Viken hos Snorre

Viken blir først nevnt i Harald Hårfagres saga når Snorre forteller at Harald etter at han var blitt konge måtte dra til Viken for å gjenvinne kontrollen i Vingulmork, Vestfold og Romerike.[271] Senere i sagaen fortelles det at Bjørn Farmanns bror Olav var overkonge i Viken (begge altså sønner av Harald Hårfagre).[272] Haralds favorittsønn Eirik Blodøks legger etter farens død hele Viken under seg etter å ha slått brødrene sine.[273] En direkte benevnelse av Viken kommer også i Håkon den Godes saga når det sies at Håkon overvintrer i Viken.[274] En annen er når kong Tryggve Olavsson (far til Olav Tryggvasson og fungerende småkonge) kommer fra vikingferd til Viken der Håkon er. Snorre forteller videre at Håkon setter nevøen som konge over Viken.[275] Eirikssønnene herjer senere i Viken og Tryggve går mot dem.[276]

I Eirikssønnenes saga får man deretter vite at Tryggve Olavsson fortsatt styrer i sørøst med Eirik Blodøks´ sønn Harald Gråfell som konge.[277] Harald Hårfagre er altså overkonge mens Tryggve fungerer som en småkonge. Tryggve og Gudrød styrer nå Viken sammen.[278] Senere legger Harald Gråfell og Gudrød Eiriksson under seg hele Viken fortelles det i Håkon jarls saga.[279] Eirikssønnene byr så ut en stor hær i Viken.[280] I Olav Tryggvassons saga sender Gunnhild kongsmor (Eirik Blodøks´ enke og mor til sønnene hans) speidere til Opplandene og Viken for å lete etter Astrid og sønnen Olav (Tryggvasson).[281] Harald Gråfell seiler ved en senere anledning fra Viken til Danmark.[282] Harald Blåtan og Håkon jarl (Håkon jarl Sigurdsson av Lade) la Viken og resten av Norge under seg etter at de dreper Harald Gråfell.[283] Et kvad i Vellekla nevner at alt nord for Viken var Håkon jarls rike.[284] Ved slaget ved Hjørungavåg i 986 e. Kr. har Eirik jarl (Håkon jarls sønn) blant annet vikværingen Torkjell Leira i hæren.[285] Det er Torkjell Leira som prøver å hogge hodet av Vagn, men mislykkes når Vagn rykker hodet tilbake, noe som fører til at han som holder håret til Vagn i stedet mister hendene. Videre klarer Vagn å drepe Torkjell Leira og får grid av Eirik.[286] Høvdingene i Oppland og Viken sverger troskap til Olav Tryggvasson når han kommer til landet.[287]

Det var en vikværing ved navn Lodin som kjøpte fri, Olavs mor Astrid fra slaveri og giftet seg med henne. Lodin var av stor ætt og rik. De fikk sønnen Torkjell Nevja, og døtrene Ingerid og Ingjerd.[288] Sønnene til Eirik Bjodaskalle, brødrene til Astrid og dermed Olavs morfar, var Sigurd, Karlshode, Jostein og Torkjell Dyrdit. Alle fire var rike stormenn med gårder på Østlandet.[289] Dette kan være Viken, kanskje Østfold eller Vestfold, men det er så klart usikkert. Om Eirik Bjodaskalle, hans gård på Obrestad på Jæren og om hans barn og forfedre nevner Snorre også andre steder i samme saga og i Olav den helliges saga.[290] Her må det skytes inn at det i det nyere historieverket om Østfold er foreslått at Obrestad, eller Oprestad, faktisk kan ha vært Opstad eller Upstadir i Tune.[291] Her sies også at Snorre kan ha ment at Olav Tryggvassons morsætt kom fra Nordre Båhuslen eller Østfold og at det er størst sjanse for at det er her Eirik Bjodaskalles gård lå. Geografisk hadde plasseringen passet bedre siden Astrid flyktet via Skaun og Vitskar i Østfold, men forfatterne i Øst for Folden mener det passer hvis Opstad i Tune var neste stoppested etter Skaun.[292] Ifølge Snorre er det riktignok først på Obrestad Astrid og Olav skjuler seg, før de drar videre til Skaun og Vitskar før Sverige.[293] Siden dette er uvisst vil denne undersøkelsen gå ut ifra at det er Obrestad på Jæren siden det synes som om det er flertall for den meningen.[294] Likevel kan man selvfølgelig ikke avvise muligheten for at det likevel er Opstad i Tune. Plasseringen hadde så klart også passet best siden brødrene til Astrid var stormenn med gårder på Østlandet. Dette behøver som nevnt heller ikke bety noe. Et eksempel fra Snorre på hvordan stormannssønner kunne bli giftet bort til jenter i andre deler av landet er Tore Olvesson, sønn av Olve på Egge i Nord-Trøndelag og stesønn av Kalv Arnesson. Han fikk seg et godt gifte og store rikdommer på Hedmark.[295]

Mens Olavs onkel Sigurd er sentral i befrielsen av Olav fra slaveri i egenskap av sin høytstående stilling hos den russiske storfyrsten Vladimir den Store i Novgorod hører man først om de tre andre brødrene til Astrid når Olavs onkler nevnes.[296] Mens faren Eirik Bjodaskalle hadde gård på Jæren var altså alle disse fire sønnene stormenn på Østlandet ifølge Snorre. Dette kan antakelig ha skjedd gjennom giftemålsallianser. To brødre fra Viken, øst i Viken, Torgeir og Hyrning ble gift med Lodins døtre med Astrid.[297] Kanskje hadde de storgårder i Østfold, mens Lodin og sønnen Torkjell kanskje hadde det i Vestfold.

Harald Blåtann hadde klart å kristne Viken ved hjelp av to utsendte jarler forteller Snorre videre.[298] Etter at Olav Tryggvasson var blitt konge satt han lenge i Viken om sommeren.[299] Mange av frendene hans kom dit til ham, flere slektninger samt venner av faren.[300] Olav rådslår med onklene (morens brødre, i hvert fall Torkjell og Torstein), stefaren Lodin, og svogerne Torgeir og Hyrning (gift med halvsøstrene).[301] Alle mennesker i Viken blir døpt og kristnet.[302] Siden Harald Blåtann allerede hadde gjort dette så var nok ikke det veldig vanskelig selv om en god del mennesker ganske sikkert hadde falt tilbake til hedendom. Olav har senere stort følge fra østlige deler av landet.[303] Olav kommer så helt øst i Viken sent på vinteren.[304] Med helt øst i Viken menes nok egentlig Båhuslen. Gudrød Eiriksson angriper senere Viken og herjer der. Hyrning og Torgeir går mot ham og Gudrød blir drept.

Før og under slaget ved Svolder (år 1000 e. Kr.) styrte Olavs halvbror Torkjell Nevja Ormen stutte. Onklene hans Torkjell Dyrdit og Jostein hadde Tranen.[305] Begge disse onklene kan nok regnes for å ha falt i slaget. Mens Sigurd nok hadde fortsatt karrieren i Russland og ikke var med i slaget, og kan være død før dette også, nevnes ikke den siste onkelen Karlshode. Hvis han hadde vært med i slaget ville nok Snorre ha nevnt det og man kan kanskje regne ham for død før Svolder. Olavs svogere Hyrning og Torgeir er med i hæren og kommanderte hvert sitt store skip.[306] De kan nok også regnes med å ha falt i slaget. Torkjell Nevja hadde som nevnt Ormen Stutte.[307] Olavs svoger Hyrning trenger Eirik jarl tilbake fra Ormen Lange etter at jarlen hadde bordet skipet.[308] Torkjell Nevja er sistemann som hopper over bord etter at alle Sverres skip er ryddet. Kong Sven Tveskjegg av Danmark får Viken etter seieren.[309] I kvadet fortelles det også at både Ormen Lange, Ormen Stutte samt Tranen var tomme for folk, slik at Olavs onkler nok har falt. Torkjells skjebne sies det ikke noe om, men å hoppe i vannet med ringbrynje og annet stridsutstyr vil gjerne føre til at man synker rett til bunns. Hvis han derimot tok av seg denne og unngikk å bli tatt til fange og/eller drept kan han nok også ha kommet seg unna.

Olav den helliges saga forteller at Olav byr kristen lov og at det går lett igjennom da vikværingene var godt kjent med kristendommen.[310] Folk fra Viken var som nevnt godt kjent med kristendommen, som Snorre også sier og de fleste var nok kristne allerede lenge før Olav kom. Mange kjøpmenn var i Viken både vinter og sommer (antakelig bla. Borg og Oslo som nevnt i kapittel 2) og vikværingene er mye på handelsferder, til England, Saksland, Flandern og Danmark. Noen var i viking og overvintret i kristne land.[311] En av gangene Øyvind Urarhorn drar i viking seiler han først sørover langs Viken til Båhuslen.[312] Kong Olav seiler selv ut gjennom Viken til Hordaland.[313] Han drar inn i Viken, opp i Opplanda og tok veitsler der om vinteren.[314] Olav krever deretter leidang fra Viken.[315] Bøndene og andre unnlater dette da Knut den Mektige ryktes å komme med stor hær.[316] Knut den Mektiges flåte ankommer Viken, legger ikke til land øst for fjorden, men seiler over Folden til Agder. Knut kaller til ting og bøndene tar ham til konge over hele landet. Olav er i Tønsberg ifølge Snorre da Knut seilte forbi utenfor Folden.[317] Olav får skip til Viken, i Tønsberg og styrte ifølge Snorre inn i Oslofjorden opp i sjøen Dramn (innerste delen av Drammensfjorden).[318] Olav styrer ut til Tønsberg og ut etter Viken fortsetter Snorre.[319] Mens Olav er i strid med Erling Skjalgsson ble Sigvat skald igjen i Viken.[320] Svein Alfivasønn, Knut den Mektiges sønn, hadde kommet østfra til Viken da slaget ved Stiklestad sto.[321] En mann som kalte seg Tryggve og påsto han var sønn av Olav Tryggvasson ble ventet å ankomme Viken tre år etter Olav den helliges fall (1033 e. Kr).[322] Dette skjedde ikke, men han skal ha ankommet Vestlandet og ble slått i et slag der. Om han faktisk var sønn av Olav Tryggvasson er en annen sak og kanskje tvilsom.

I Magnus den Godes saga mangler den minste hentydning til Viken eller noen av regionene her og det samme gjelder det øvrige Østlandet. Dette er den eneste sagaen i Snorre som ikke nevner noen av regionene på Østlandet. I Harald Hardrådes saga er det bedre stilt for alle regionene på Østlandet. Harald drar til Viken, deretter nordover langs kysten og tas til konge.[323] Harald beholder bondehæren som bodde nærmest danene.[324] Denne bondehæren må ganske sikkert være menn fra Østfold og Båhuslen, eventuelt rundt hele Viken. Harald styrer senere sør i Viken.[325] Første betegnelse av Oslo, som altså lå i datidens Vingulmork og i Viken, er når Snorre påstår at Harald grunnla by i Oslo.[326] Oslo var allerede grunnlagt, antakelig av Harald Blåtann av strategiske årsaker for å kontrollere både vestsiden og østsiden av Oslofjorden (og dermed hele Viken). Det er belagt arkeologisk at et eldre Oslo enn Harald Hardrådes Oslo lå her alt rundt 1000 e. Kr.[327] Det som Harald Hardråde derimot sikkert har gjort har vært å revitalisert byen hvis den har kommet i bakevjen og/eller forsterket byens betydning. I tillegg var det bedre at en norsk konge heller enn en dansk skulle ha grunnlagt byen ut ifra den politiske situasjonen på Snorres tid.

Harald var ofte i Oslo forteller Snorre, godt plassert for å verge landet og utføre hærferder til Danmark. Dette viser jo også Oslos strategiske beliggenhet og hvordan byen begynte å bli et viktig og sentralt maktsenter. Haralds flåte drar senere øst mot Viken.[328] Harald Hardråde drar ved en anledning igjen til Oslo og sitter der vinteren etter Nissan-slaget.[329] Håkon Ivarsson jarl får beskjed av noen menn på vei til Oslo at Harald Hardråde har fått greie på at han hjalp kong Svein av Danmark å rømme under dette slaget og rømmer derfor selv. Harald drar da tilbake til Oslo, deretter Trondheim og senere tilbake til Viken.[330] På vinteren drar Håkon Ivarsson jarl til Romerike og tar inn skatter. Harald var imens i Oslo om vinteren, men mennene hans nektes skatt fra folk på Opplanda.[331] Harald var i Viken sommeren etter forliket med kong Svein.[332] Etter et slag med Håkon Ivarsson jarl drar Harald til Romerike og straffer bøndene fordi de nektet å gi ham skatt.[333] Som man ser var Harald Hardråde ganske mye i Viken og kanskje spesielt Oslo. Dette kan man kanskje regne med var på grunn av stridighetene med Danmark og setet i Oslo passer godt med at Snorre gir ham om enn feilaktig bygrunnleggerstatus der. Harald Hardårde synes å ha vært den første norske kongen som brukte Oslo som residensby og som gjorde at byen begynte å vokse i betydning og skulle bli den viktigste byen i Viken i middelalderen fra Håkon 5 (konge 1299-1219).

Skule kongsfostre ber som tidligere fortalt om eiendommer i de byene kong Olav Kyrre sitter. I tillegg til Sarpsborg og Tønsberg får han jordeiendommer i Oslo, Konghelle, Bergen og Nidaros. Eiendommene var av de beste som var, og gikk i arv til Skules etterkommere.[334] Man må så helt til Magnussønnenes saga for å finne neste nevning, om enn indirekte, av Viken som ikke kan knyttes til en spesifikk region. Det fortelles at Øystein fikk norddelen av landet og Sigurd (Jorsalfare) sørdelen etter faren Magnus Berrføtts død (i 1103 e. Kr).[335] Sigurd Jorsalfare skulle altså styre hele Vikenområdet så vel som resten av Østlandet. Oslo komme igjen inn i bildet i denne sagaen. Harald Gille har nå kommet til Norge, og Sigurds sønn Magnus Blinde krangler med ham i Oslo.[336] Magnus rir opp i gatene i Oslo (veien mellom Halvardskirken og Galgeberg). Harald kommer også dit. Sigurd er også i Oslo og han kjefter på Magnus for å presse Harald til utfordring.[337] Sigurd Jorsalfare dør i Oslo og blir gravlagt i Hallvardskatedralen.[338] Fra og med Sigurd Jorsalfare blir mange norske konger gravlagt i denne katedralen.

Magnus Blindes saga forteller at Magnus tas til konge i Oslo som konge for hele landet.[339] Inges saga (evnt. Haraldsønnenes saga) forteller hvordan Magnus Blinde får hær fra Danmark og kong Eirik Eimune av Danmark er med. Flåten kommer til Viken, først til Tønsberg, blir drevet bort derfra og drar til Oslo. En hær seiler mot Hovedøya.[340] Det blir slag inne i Oslo og skrinet til St. Hallvard flyttes til Romerike for å unngå ødeleggelse eller å bli stjålet. Hær mot Magnus og Eirik samles deretter på Romerike mens Eirik brenner Hallvardskatedralen og mye rundt der. Danehæren seiler bort når stormannen Tjostolv Ålesson kommer fra Romerike med stor hær. Det blir motstand mot Eirik over hele fjorden og han drar tilbake til Danmark.[341] Magnus Blinde gravlegges i Oslo ved Hallvardskatedralen etter å ha blitt drept i slaget ved Holmengrå.[342]

Kong Sigurd Munn Haraldsson rir en gang på veitsler øst i Viken. Der får han barn med en tjenestekvinne og sønnen får navnet Håkon.[343] I den stadig eskalerende konflikten mellom brødrene forteller Snorre at kong Sigurd har drept en av Øysteins hirdmenn, Harald den vikværske.[344] Etter Sigurds og Øysteins forliksstevne på Oppland møtes alle tre brødre i Bergen. Øystein kom til møtet øst fra Viken (ca. 1155).[345] Det utvikler seg til full konflikt mellom Inge og brødrene. Når Sigurd til slutt blir drept har han en eneste hirdmann med seg, Tord Husfrøya, en vikværsk mann, som blir drept sammen med ham.[346] Inge drar øst til Viken og var der. I Snorre leser man at han gjerne satt i Oslo og at Gregorius Dagsson ofte var i Konghelle så det er nok stor sjanse for at det var i en av disse byene han satt ved sluttstadiet av konflikten. Kong Øystein, Inges andre bror, var en gang i Oslo mens det var mye is i Viken og drar derfra mot Gregorius Dagssons gård Bratsberg i Telemark.[347] To år etter Sigurds fall (1155) møtes Inge og Øystein til slag (i 1157) og Inge fikk hær østfra.[348] Antakelig kalte han ut leidangen rundt hele Viken. Øystein tar landveien øst til Viken da han må rømme etter at mennene hans har forlatt ham. Inge tok sjøveien til Viken. Da var Øystein øst for Folden. Inges menn fanger Øystein og dreper ham. Vikværinger forteller senere om jærtegn ved Øysteins grav i Fors (Båhuslen).[349]

I Håkon Herdebreis saga fortelles det at kong Inge var i Viken mens Gregorius Dagssons var i Konghelle.[350] Håkon drar mot Konghelle, Gregorius Dagssons drar unna for å dra til Inge lenger inn i Viken (antakelig i Borg eller Oslo), men treffer flere av Inges menn og returnerer med dem til Konghelle (1159 e. Kr.).[351] De er i Viken om vinteren. Håkon Herdebrei reiser sørover om høsten og vikværingene i hæren hans er fortropp.[352] De reiser øst i Viken.[353] Inge drar etter dem. Etter slaget utenfor Hisingen (i Båhuslen, det var et sjøslag) som Inges hær vinner drar Inge drar nord i Viken med hæren. Han og Gregorius overvintrer der.[354] Kong Inge og hæren får senere vite at Håkon er i Viken og Inge og Gregorius drar derfor østover for å konfrontere ham.[355] Inge drar senere til Oslo mens Gregorius blir i Konghelle.[356] To årmenn drar til Oslo for å fortelle Inge at Gregorius har falt.[357] Kristin, datter av kong Sigurd Jorsalfare, gift med Erling Skakke og kusine av kong Inge er også i Oslo.[358] Den 03.02.1161 får Inge bud om at Håkon er i nærheten (av Oslo). Inge fører hæren ut av byen og fylker hæren utenfor byen. Inge rådes til å rømme til Romerike, men nekter.[359] Kong Inge faller 04.02.1161 og gravlegges i Hallvardskatedralen.[360]

Den første benevnelsen av Viken i Magnus Erlingssons saga er i forbindelse med alliansen mellom Erling Skakke og kong Valdemar av Danmark. I denne avtalen skal som nevnt Valdemar ha hele Viken nord til Rygjarbit.[361] Etter å ha slått Håkon Herdebrei i Tønsberg, trengt ham bort derfra og beslaglagt skipene hans legger Erling Skakke hele Viken under sønnen Magnus.[362] Erling, Magnus og hæren drar senere igjen til Tønsberg i Viken og tar skatter i hele Viken.[363] Vikværingene er gode venner av Erling og Magnus. De hadde alltid gitt Inge støtte og hærstyrker forteller Snorre.[364] Erling seiler øst over Folden til Konghelle.[365] Våren 1164 drar Erling fra Konghelle og nord i Viken der tidligere følgesmenn av Markus herjet.[366] De få som slipper unna er både i Danmark, Götaland og Viken.[367]

Valdemar av Danmark krever Viken som avtalt. Erling vil rådføre seg med menn i Viken.[368] Han reiser om høsten øst i Viken til Tønsberg og sender der menn over til Borg og stevner fire fylkesting der. Bøndene der nekter å bli dansk område eller bli danekongens menn så lenge en vikværing er i live.[369] Tidlig i 1165 styrer kong Valdemar av Danmark nord i Viken med en stor hær. Erling Skakke hører om den danske hæren i Viken og kaller ut leidang. Mens han er på Lindesnes får han vite at danehæren har dratt hjem, men at de har drevet ran i Viken. Han sender hjem leidangshæren mens han og noen lendmenn seiler etter danene med en hærstyrke.[370] Erling vil ha Viken for å bli Valdemars mann. Valdemar gir Erling jarls navn og Viken som len.[371] Det vil altså si at det er som jarl av Viken Erling Skakke blir jarl. Mens Erling dro til Viken og ble der om sommeren var Olav og hans menn på Opplanda og noen i Marker.[372] Om våren reiser tronpretendenten Olav ut til Viken, men blir slått i slaget på Stanger i Østfold og dør senere i Danmark.[373] Dette er Snorre siste betegnelse av Viken.


Snorres Viken

Alt i alt er Viken slik Snorre kjenner det et ganske stort område bestående av både Østfold, Vestfold, Båhuslen, deler av dagens Akershus og Oslo (eller innerste delen av Oslofjorden om man vil) samt muligens Agder. Ut ifra det Snorre skriver kan det altså godt hende at han med Viken også regnet sistnevnte, om enn dette fremdeles er noe usikkert.


Appendix III

Snorres benevnelser fra Opplandene og Telemark

Her skal de øvrige regionene på Østlandet og hva Snorre forteller fra disse gjennomgås. Som for Østfold og Vestfold i selve undersøkelsen har Snorre blitt dissekert og opplysninger om forskjellige regioner samt gårder og personer fra disse trukket frem. Hele hendelsesforløpet bli ikke gjengitt. Ofte må det for kontekstens skyld tas med andre regioner som eventuelt nevnes samtidig med den som egentlig skal vektlegges. For en mer kronologisk gjennomgang henledes oppmerksomheten på Appendix I, der alle benevnelsene og hvor de finnes i Snorre er oppført. Utenom det er Snorre selv fremdeles en enda bedre kilde til handlingen.


Opplandene hos Snorre

Fra Ynglingesaga fortelles det om en kong Åle den opplandske.[374] Hogne, sønn av Øystein den mektige, opplandskongen, la under seg hele Hedmark, Toten og Hadeland forteller Snorre.[375] Harald Hårfagres saga forteller at Harald Hårfagre vinner slag på Opplandene, og legger etter hvert under seg Ringerike, Hedmark, Gudbrandsdalen, Hadeland, Toten, Romerike og nordre del av Vingulmork.[376] I Håkon jarls saga drar Håkon jarl til Opplandene.[377] Gudrød Bjørnssons sønn Harald rømmer til Opplandene.[378] Snorre forteller deretter at Harald Grenske var til oppfostring hos Roe den Kvite, en lendmann. Sønnen hans het Rane og ble Haralds fosterbror. Rane ble med til Opplandene.[379] Olav Tryggvassons saga forteller at dronning Gunnhild sender speidere både til Opplandene og Viken for å lete etter Astrid og sønnen Olav Tryggvasson.[380] Et kvad i Vellekla nevner at alt nord for Viken var Håkon jarls rike.[381] Dette betyr selvfølgelig også Opplandene. Eirik Håkonsson sitter på Romerike, men drar over Opplanda til Trøndelag for å advare faren Håkon jarl om angrepet til jomsvikingene.[382] I hæren sin i slaget ved Hjørungavåg har Eirik også høvdingen Gudbrand Kvite fra Opplanda.[383] Eirik jarl drar tilbake til Opplanda etter slaget og videre øst i riket sitt.[384] Åsta, Harald Grenskes kone, drar til faren i Opplanda og føder sønnen Olav (Haraldsson, den hellige).[385] Olav Tryggvasson spør Håkons utsending Tore om Opplandskongene.[386] Høvdingene i Oppland og Viken sverger troskap til Olav.[387] Sønnene til Eirik Bjodaskalle var Sigurd, Karlshode, Jostein og Torkjell Dyrdit. Alle var rike stormenn med gårder på Østlandet.[388] Her står det altså Østlandet, men det passet best å ta det med her da det nok er størst sannsynlighet for at disse var på Opplandene da dette er det største området. Olav har senere stort følge fra østlige deler av landet får man også vite.[389]

Olav den helliges saga forteller første gang fra Opplandene om Sigur Syr som vil finne ut hva de andre opplandskongene tenker.[390] På denne tiden var det mange opplandskonger som styrte fylker og de fleste av dem var av Harald Hårfagres ætt, noe Snorre passer på å nevne. Dette var brødrene Rørek og Ring på Hedmark, Gudrød i Gudbrandsdalen, en i Toten og Hadeland og en i Valdres.[391] Olav blir tatt til konge på flere ting, blant annet Opplandstinget (Eidsivating).[392] Opplendingene nevnes i Sigvat Skalds kvad.[393] Olav sender menn for å kreve veitsler i Opplanda.[394] Kongen over Romerike blir bekymret og drar til Hedmark og kong Rørek. De sender bud på kong Gudrød i Gudbrandsdalen og kongen på Hadeland. Fem konger møttes på Hedmark, på Ringsaker. Ring var den femte kongen, bror av Rørek. Gudrød Dalekonge vil kjempe mot Olav. Kongene holder gjestebud på Ringsaker. Opplandskongene sender ut lendmenn for å samle hær.[395] Olav den hellige omringer og overvinner dem, noe som også omtales i kvad av Ottar Svarte og legger nå under seg disse kongenes riker.[396] I denne fortellingen nevnes hver av regionene på Opplandene, men det syntes riktig å ta med her da alle sammen var opplendingskonger og de samarbeidet med hverandre. Finn Lite, en opplending av mulig finsk ætt nevnes, han var kong Rørek av Hedmarks mann.[397]

Olav drar en annen gang til Opplanda.[398] Olav stevner til ting, Heidsævisting (Eidsivating), tinget opplendingene skulle sogne til. Eidsivatings lover skulle gjelde alle fylker på Opplanda.[399] Olav drar inn i Viken, opp i Opplanda og tok veitsler der om vinteren.[400] Olav sender Karl den håløygske gjennom Opplanda over fjellet til Nidaros.[401] Olav drar en annen gang igjen rundt på Opplanda på veitsler og samler hær. Lendmenn og mektige bønder ber ham hjem til seg.[402] Olav lar Tore, Kalv Arnessons stesønn, drepe og stort hat vokser mot Olav på Opplandene og Trondheimen. Olav merker hatet til opplendingene for drapet på Tore forteller Snorre videre.[403] Harald Sigurdsson (senere kong Harald Hardråde, og Olavs 15 år gamle halvbror) reiser fra Opplanda med en hær, øst over Eidskogen til Värmland og så til Svitjod der Olav har flyktet.[404] I opptakten til slaget på Stiklestad nevnes særlig opplendinger som krigere i Olavs hær og Olav lar styrken fra Opplanda stille opp sammen med hirden og gjestene under sitt merke.[405] Det må her kunne sies å være noe merkelig at Olav skulle få hærstyrker fra Opplandene når man nettopp har blitt fortalt at stort hat vokste mot Olav nettopp på Opplandene. Olav kommer til Stiklestad og setter opp fylkinger, deriblant opplendingene.[406] Knut den Mektiges biskop Sigurd nevner i sin tale til motstanderhæren hvordan Olav slo opplandskongene.[407] Fem år etter Olavs fall på Stiklestad sender trønderne bud på biskop Grimkjell som holdt til på Opplanda. Han hadde vært på Opplanda siden Olav dro til Gardarike.[408] Snorre minner om Olavs kongeperiode, fra han ble tatt til konge av opplendingene.[409]

Harald Hardrådes saga forteller at Harald og Magnus den Gode en gang er på veitsler og gjestebud på Opplanda.[410] Ivar Kvite var ifølge Snorre en gjev lendmann som bodde på Opplanda. Sønnen hans het Håkon (senere Håkon Ivarsson jarl) og skal ha stått over alle menn i Norge på den tid, både i styrke, mot og dyktighet.[411] Etter at kong Harald får Einar Tambarskjelve og dennes sønn Eindride drept vil Einars kone Bergljot at Håkon Ivarsson hevner Einar.[412] Håkon Ivarsson nevnes igjen i forbindelse med at han har vært på hærferd med slektninger av Harald Hardråde.[413] Harald Hardråde ”bekrefter” at det er Håkon Ivarsson fra Opplanda. Håkon er sentral i saken rundt drapet på Einar Tambarskjelve. Harald frykter at Håkon skal samle hær mot ham og får slektningen Finn Arnesson til å megle for seg.[414] Orm jarl, som var svigersønn av Finn, er første stoppested for Finn når han drar øst over Dovre på vei til Håkon Ivarsson.[415] Orm er med Finn til Håkon.[416] Når Orm jarl dør blir Håkon jarl.[417]

Håkon Ivarsson jarl er med i en stor hær til Danmark.[418] Det er her noe usikkert om etternavnet Ivarsson ble brukt av Snorre selv eller bare i oversettelsene av Snorre for å skille ham fra ladejarlen Håkon jarl. Harald kalles opplandsk konge i et kvad om et slaget ved Nissan mot danekongen Svein Ulvsson.[419] Håkon Ivarsson jarl og hans skip er løse og angriper danske skip i slaget ved Nissan.[420] Snorre forteller om Håkon Ivarsson jarl og Vandråde, sistnevnte er kong Svein av Danmark.[421] Håkon Ivarsson jarl får skryt etter slaget ved Nisså.[422] Håkon Ivarsson jarl er deretter i Opplanda i riket sitt.[423] Håkon Ivarsson jarl får beskjed av noen menn på vei til Oslo at Harald Hardråde har fått greie på at han hjalp kong Svein å rømme. Håkon rømmer unna Harald.[424] Håkon Ivarsson jarl drar tilbake til Opplanda mens Harald Hardråde er i Trondheim, for å dra til Värmland igjen da Harald kommer sørover igjen. På vinteren drar han til Romerike og tar inn skatter. Harald var i Oslo om vinteren, mennene hans nektes skatt fra folk på Opplanda.[425] Harald var i Viken sommeren ettter forliket med kong Svein og sender derfra menn til Opplanda. Håkon Ivarsson jarl er i Götaland, og Harald drar mot ham opp Göta elv. Et slag sto mellom Harald og Håkon Ivarsson jarl, men jarlen overlevde slaget og kom seg unna.[426]

Magnus Berrføtts saga forteller at opplendingene tar Håkon Toresfostre til konge i stedet for Magnus Berrføtt .[427] Håkon var sønn av Magnus, sønn av Harald Hardråde og dermed Magnus Berrføtts fetter. Fostret opp av Tore på Steig og dermed tilnavnet Toresfostre. Tore samler hær på Opplanda mot kong Magnus.[428] Senere i sagaen hører man om Torgrim Skinnlue som er Magnus sin lendmann på Opplanda og er med i hans siste slag. Han rømmer fra slaget.[429] I Magnussønnenes saga hører man at Øystein fikk norddelen av landet og Sigurd sørdelen etter faren Magnus sin død.[430] Øystein og Sigurd er ved en annen anledning begge på veitsler på Opplanda, der de hadde hver sin gård.[431] En annen gang er Sigurd igjen på veitsle på Opplanda.[432] Magnus Blindes saga forteller at Harald Gille drar over Opplanda til Viken.[433] Inges saga (evnt. Haraldsønnenes saga) forteller at etter at Sigurd Slembe har hentet Magnus Blinde ut av Munkholmen kloster drar Magnus Blinde til Opplanda og får stor hær der. Kong Inge drar med hær mot ham og de har slag på Minne.[434] Det fortelles om Ogmund, sønn av Orm jarl, jarlen på Opplanda under Harald Hardråde.[435] To brødre ved navn Einar og Andres, sønner av Guttorm Gråbarde og onkler til Sigurd Haraldsson, bodde på Opplanda og var ættestore og rike.[436] Kong Sigurd og kong Øystein Haraldssønner har et forliksstevne på Oppland og plotter mot broren kong Inge.[437]

Magnus Erlingssons saga forteller at etter kong Håkon Herdebreis nederlag og død drar Sigurd jarl og en del andre drar til Opplandene.[438] Markus på Skog var en opplending og slektning av Sigurd jarl. Han fostret en sønn av kong Sigurd, som også het Sigurd (derav tilnavnet Markusfostre), og ble tatt til konge av opplendingene. Han hold til på Opplanda i Viken.[439] Siden det står Opplanda i Viken kan man med stor sannsynlighet regne det for innerst i Oslofjorden og om kanskje ikke Oslo så kanskje et sted på Romerike. På den måten passer i alle fall betegnelsen Opplanda i Viken. Markus fra Skog og Sigurd Markusfostre drar til Viken og møter så Erling ved Hisingen / Konghelle. Det kommer til flere småtreffninger.[440] Sigurd og Markus drar tilbake til Opplanda og videre til Trondheim der Sigurd tas til konge på Ørating.[441] I forbindelse med konflikten med kong Valdemar av Danmark og hans angrep på Norge nevner Erling Skakke jarlen Håkon Ivarsson.[442] Ny motstandsgruppe på Opplanda, ledet av Olav (sønn av Gudbrand Skavhoggsson). Denne reiser rundt på Opplanda, Viken og Marker. Erling jarl drar da til Viken. Mens Erling dro til Viken og ble der om sommeren var Olav og hans menn på Opplanda og noen i Marker.[443]


Romerike hos Snorre

Ynglingesaga forteller omYnglingene som ankommer Norge og Romerike. Halvdan Kvitbein satt på Romerike.[444] Øystein, sønn av Halvdan Kvitbein, ble konge etter faren på Romerike og i Vestfold.[445] Halvdan Svartes saga har med at Halvdan Svarte blir konge av Romerike og i tillegg Agder, halve Vestfold og halve Vingulmork. Romerike blir senere erobret av kong Øystein. Halvdan vinner deretter slag mot Øystein og legger dermed hele Romerike under seg igjen.[446] I Harald Hårfagres saga vinner Harald Hårfagre slag på Opplandene og legger under seg Romerike, Ringerike, Hedmark, Gudbrandsdalen, Hadeland, Toten og nordre del av Vingulmork.[447] Harald Hårfagre må senere ta tilbake makten i Romerike, Vestfold og Vingulmork med områder lenger sørover. Harald tar deretter stevne med bøndene i Folden og i Romerike.[448] Vingulmork, Romerike, Vestfold og Telemark gikk senere til Olav, Bjørn, Sigtrygg, Frode og Torgils.[449] Olav Tryggvassons saga har med at Harald Blåtann gir Eirik jarlsnavn over Vingulmork og Romerike.[450] Eirik Håkonsson sitter på Romerike når han må dra for å advare faren om jomsvikingene.[451] Etter slaget ved Svolder i 1000 e. Kr. gir Sven Tveskjegg Romerike og Hedmark til Eirik jarl.[452]

I Olav den helliges saga kommer Olav til Romerike med en styrke på 300 mann.[453] Kongen over Romerike blir bekymret og drar til Hedmark og kong Rørek. De sender bud på kong Gudrød i Gudbrandsdalen og kongen på Hadeland. Fem konger møttes på Hedmark, på Ringsaker. Ring var den femte kongen, bror av Rørek. Mange mektige menn på Romerike hadde rømt fra odelen sin på grunn av Olav. Gudrød Dalekonge vil kjempe mot Olav. Olav Haraldsson fortsetter reisen gjennom Romerike og tar veitsler. Opplandskongene har lendmenn som sendes ut for å samle hær. Olav var da på Eid øverst på Romerike (Eidsvoll). Han omringer og overvinner opprørskongene. Olav legger nå under seg disse kongenes riker. Romerikskongen er en av kongene som landsforvises.[454] Olav kristner Romerike etter å ha kristnet Hedmark, Toten, Hadeland og Ringerike.[455] Bøndene går mot Olav på Romerike, men blir slått raskt. Olav kristner området på nytt.[456] Olav drar derfra østover til Solør og kristner der, deretter tilbake til Romerike og stevner til ting, Heidsævisting (Eidsivating), tinget opplendingene skulle sogne til. Eidsivatings lover skulle gjelde alle fylker på Opplanda.[457]

I Harald Hardrådes saga sitter Harald i Oslo vinteren etter Nissan-slaget.[458] Håkon Ivarsson jarl får beskjed av noen menn på vei til Oslo at Harald Hardråde har fått greie på at han hjalp kong Svein og må rømme.[459] På vinteren drar Håkon Ivarsson jarl til Romerike og tar inn skatter. Harald var i Oslo om vinteren, men mennene hans nektes skatt fra folk på Opplanda.[460] Harald drar derfor til Romerike og straffer bøndene for at de nekter ham skatt.[461] Romerike hører også med til Sigurd Jorsalfares landsdel når han får sørdelen av landet etter faren Magnus Berrføtts død.[462]

Inges saga (evnt. Haraldsønnenes saga) forteller om slaget inne i Oslo mellom kong Inges menn og hæren til kong Eirik Eimune av Danmark og kong Mangus Blinde. Skrinet til St. Hallvard flyttes til Romerike. Hær mot Magnus og Eirik samles på Romerike. Danehæren seiler bort når stormannen Tjostolv Ålesson kommer fra Romerike med stor hær. Det blir motstand mot kong Eirik over hele fjorden og han drar tilbake til Danmark.[463] Sistne nevning om Romerike hos Snorre er i Magnus Erlingssons saga der Snorre forteller om en gang det skal holdes messe i Rydjokul (02.02.1167), en nå forsvunnet gård på Romerike. En prest planlegger å ta Erling i en felle, men mislykkes.[464]


Ringerike og Hadeland hos Snorre

Fra Ynglingesaga får man vite at Halvdan tok mye av Hedmark, Toten, Hadeland og mye av Vestfold.[465] Hogne, sønn av Øystein den mektige, opplandskongen, la under seg hele Hadeland samt Toten og Hedmark.[466] Halvdan Svartes saga forteller at Halvdan har halve Hedmark, men erobrer Hadeland, Toten og Land og ble derfor en mektig konge.[467] Sigurd Hjort var konge på Ringerike.[468] Halvdan Svartes menn dreper Hake berserk på Hadeland og redder Sigurd Hjorts barn.[469] Halvdan Svarte gifter seg med Sigurd Hjorts datter Ragnhild.[470] De får sønnen Harald (den kommende Harald Hårfagre).[471] Halvdan Svarte drukner senere i Randsfjorden i Ringerike og hodet gravlegges på Stein i Ringerike.[472]

Fra Harald Hårfagres saga fortelles at mange kongssønner og andre slektninger av konger som Halvdan Svarte slo i kamp forsøker å ta tilbake fedrenes riker etter dennes død. Det skjedde i Ringerike, Hedmark og Vestfold.[473] Harald Hårfagre vinner slag på Opplandene og legger under seg Ringerike, Hadeland, Hedmark, Gudbrandsdalen, Toten, Romerike og nordre del av Vingulmork.[474] Harald Hårfagres sønner med Snøfrid sendes til Ringerike og Hadeland.[475] Snøfridsønnene fikk senere styre over Ringerike, Hadeland og Toten.[476] Ragnvald Rettilbeine er på Hadeland, men driver med seid og blir drept av broren Eirik (Blodøks).[477] Olav Tryggvassons saga forteller at Olav Tryggvasson spør Håkons utsendte, Tore, om Opplandskongene.[478] Høvdingene i Oppland og Viken sverger troskap til Olav.[479] Olav kristner Ringerike. Åsta har senere eller i mellomtiden giftet seg med Sigurd Syr (far til Harald Hardråde). Olav er fadder for Olav Haraldsson i dennes dåp.[480]

Det fortelles i Olav den helliges saga at Olav, sønn av Harald Grenske vokser opp hos stefaren Sigurd Syr og moren Åsta.[481] Harald Grenske hadde gård på Hadeland/Ringerike. Dette kan ha vært gården Stein. Olav vender mye senere tilbake til Norge fra vikingferd og drar til gården til stefaren Sigurd Syr og Mora Åsta.[482] Sigur Syr vil finne ut hva de andre opplandskongene tenker.[483] Det var på denne tiden mange opplandskonger forteller Snorre, som brødrene Rørek og Ring på Hedmark, Gudrød i Gudbrandsdalen, en i Toten og Hadeland og en i Valdres.[484] Sigurd Syr og Olav har stevne med dem på Hadeland.[485] Kanskje var dette på gården Stein. Kong Sigurd Syr, som Snorre kaller ham her, oppfordrer Olav til å angripe Svein jarl, men Olav vil vente. Olav ga gaver til Sigurd Syr og Kjetil Kalv fra Ringnes da de skiltes.[486] Olav sender menn for å kreve veitsler i Opplanda. Når han kommer til Romerike med en styrke på 300 mann og kristner også det riket blir kongen over Romerike bekymret. Han drar til kong Rørek av Hedmark. De sender deretter bud på Gudrød i Gudbrandsdalen og kongen på Hadeland. De fem kongene møttes på Hedmark, på Ringsaker. Ring var den femte kongen, bror av Rørek. Gudrød Dalekonge vil kjempe mot Olav. Kongene holder gjestebud på Ringsaker. Olav Haraldsson fortsetter reisen gjennom Romerike og tar veitsler mens opplandskongene sender ut lendmenn for å samle hær.[487] Kjetil fra Ringnes er på møtet og drar for å advare Olav.[488]

Olav omringer og overvinner opprørskongene, noe som også omtales i kvad av Ottar Svarte. Olav legger nå under seg disse kongenes riker, også Ringerike og Hadeland. Kongen på Hadeland er en av kongene som landsforvises av Olav.[489] Olav møter halvbroren Harald (Hardråde) da denne er tre år, dette skjer på Sigurd Syrs gård.[490] Olav drar senere til Hedmark og kristner det området, deretter Toten, Hadeland og så Ringerike.[491] Olav stevner til ting, Heidsævisting (Eidsivating), tinget opplendingene skulle sogne til. Eidsivatings lover skulle gjelde alle fylker på Opplanda.[492] Sigvat Skald kaller Olav for Ringerikskongen i et minnekvad etter slaget på Stiklestad.[493]

Harald Hardrådes saga forteller om Harald som drar til Romerike og straffer bøndene for at de nekter ham skatt og deretter herjer og brenner han også på Hadeland, Ringerike og Hedmark.[494] Herjingen nevnes i et kvad av Tjodolv og folk fra Ringerike (”ringerikinger”) og Hedmark (”heiner”) nevnes spesielt.[495] Magnussønnenes saga vitner om at også Ringerike og Hadeland ble styrt av Sigurd Jorsalfare da den forteller at Øystein fikk norddelen av landet og Sigurd sørdelen etter faren Magnus sin død.[496] I Magnus Blindes saga hører man om en lendmannen Ingemar Sveinsson fra Ask på Ringerike som blir drept i slaget ved Fyrilev i Båhuslen.[497] Magnus Blinde og Sigurd Slembe har nok hærfolk også fra Ringerike og Hadeland når det fortelles i Inges saga at Magnus Blinde drar til Opplanda og får stor hær der før slaget på Minne.[498] To brødre på Opplanda het Einar og Andres, de var ættestore og rike, sønner av Guttorm Gråbarde og onkler til Sigurd Haraldsson. De dreper en prest på stranda av Rond (Randsfjorden). En gård nevnes, Sæheimrud (visstnok Askjum i Brandbu).[499] Dette er en mirakelhistorie om Olav den hellige så sannhetsgehalten er diskutabel.


Hedmark og Toten hos Snorre

Fra Ynglingesaga fortelles det om en Øystein opplandskonge på Hedmark. Halvdan tok mye av Hedmark, Toten, Hadeland og mye av Vestfold.[500] Hogne, sønn av Øystein den mektige, opplandskongen, la under seg hele Hedmark, Toten og Hadeland.[501] I Halvdan Svartes saga angriper Halvdan Svarte Hedmark. Halvdan har halve Hedmark, tar Toten, Land og Hadeland og ble en mektig konge.[502] Fra Harald Hårfagres saga fortelles at mange kongssønner Halvdan Svarte slo i kamp forsøker å ta tilbake fedrenes riker etter dennes død. Dette gjaldt særlig Hedmark, Ringerike og Vestfold.[503] Et kongestevne mot Harald Hårfagre sto på Ringsaker i Hedmark.[504] Harald Hårfagre vinner slag på Opplandene og legger under seg Hedmark, Toten, Ringerike, Gudbrandsdalen, Hadeland, Romerike og nordre Vingulmork.[505] Hedmark og Gudbrandsdalen gikk senere til Haralds sønner Dag, Ring og Ragnar mens Snøfridsønnene fikk Ringerike, Hadeland og Toten.[506] I Håkon jarls saga møtes Tryggve og Gudrød til stevne i Hedmark.[507] Også kongen på Hedmark er med når Olav Tryggvasson i Olav Tryggvassons saga spør etter Opplandskongene.[508] Høvdingene i Oppland og Viken sverger troskap til Olav.[509] Dette betyr også de fra Hedmark. Etter slaget ved Svolder gir Sven Tveskjegg Romerike og Hedmark til Eirik jarl.[510]

I Olav den helliges saga vil fremdeles Sigurd Syr vil finne ut hva de andre opplandskongene tenker.[511] Blant de mange opplandskongene som fantes på denne tiden var det brødrene Rørek og Ring på Hedmark, Gudrød i Gudbrandsdalen, en konge i Toten og Hadeland og en i Valdres.[512] Olav drar sørover gjennom Gudbrandsdalen til Hedmark. Det blir samlet hær fra Hedmark, gitt til Olav av kongene. Mange lendmenn var med, blant annet Kjetil Kalv fra Ringnes. Sigurd Syr kom med stor styrke. Opplendingene og Hedmarks bønder nevnes i Sigvat skalds kvad. Olav ga gaver til Sigurd Syr og Kjetil Kalv da de skiltes. Kjetil fikk et skip, en femtenseters skute.[513] Kongen over Romerike blir bekymret over Olavs tvangskristing og drar til Hedmark og kong Rørek. De sender bud på kong Gudrød i Gudbrandsdalen, kongen på Hadeland og kong Ring, Røreks bror. De møttes og holdt seg samlet på Ringsaker i Hedmark. Gudrød Dalekonge vil kjempe mot Olav. Kongene holder gjestebud på Ringsaker.[514] Olav Haraldsson fortsetter reisen gjennom Romerike før han kommer til Mjøsa. Opplandskongenes lendmenn sendes ut for å samle hær.[515] Kjetil fra Ringnes er på møtet og drar for å advare Olav.[516] Olav var da på Eid øverst på Romerike (Eidsvoll). Han omringer og overvinner opprørskongene og dette omtales også i et kvad av Ottar Svarte.[517] Olav legger nå under seg disse kongenes riker, også Hedmark og Toten. Mens Rørek blir blindet og holdt i fangenskap av Olav blir Ring landsforvist.[518] Snorre gjentar at Olav har Rørek med seg i fangenskap. Rørek underkaster seg ikke frivillig og forsøker gjentatte ganger å drepe Olav. Til slutt må Olav sende Rørek ut av landet, først forsøker han å sende Rørek til Grønland, men han ender på Island og hos Gudmund den Mektige der han dør. Rørek er antakelig den eneste kongen som er gravlagt på Island.[519]

Olav drar til Hedmark og kristner området, deretter Toten, Hadeland og Ringerike.[520] Olav drar derfra østover til Solør og kristner der, deretter tilbake til Romerike og stevner til ting, Heidsævisting (Eidsivating), tinget opplendingene skulle sogne til. Eidsivatings lover skulle gjelde alle fylker på Opplanda.[521] Han drar deretter opp til Toten, deretter nordover til Gudbrandsdalen og helt til Dovre.[522] Olav drar senere sørover igjen over Toten og Hadeland, videre over Ringerike til Viken. Kjetil Kalv på Ringnes gifter seg med Olavs søster Gunnhild.[523] En mann, Bjørn, hadde fått årmannembete av dronning Astrid på Hedmark og hadde oppsyn med Østerdalen.[524] Tore, sønn av Olve på Egge og stesønn av Kalv Arnesson, samt søstersønn av Tore Hund, har fått bra gifte på Hedmark og store rikdommer. Olav får vite at Tore har fått gull av kong Knut den Mektige.[525] Olav lar Tore drepe og stort hat vokser mot Olav på Opplandene og Trondheimen.[526] Tores bror Gjotgard var også på Hedmark da dette skjedde. Han angriper kongens menn og eiendommer, men Olav får drept ham også.[527] Olav må senere rømme over land, til Gudbrandsdalen og så til Hedmark.[528]

Harald Hardrådes saga forteller at Harald om vinteren drar til Romerike og straffer bøndene der for at de nekter ham skatt og han herjer og brenner også på Hedmark, Hadeland og Ringerike.[529] Herjingen nevnes også i et kvad av Tjodolv, samt ”heiner” (hedmarkinger) og ”ringerikinger”.[530] Som resten av Østlandet er også Hedmark og Toten med i Sigurd Jorsalfares herskerområde etter Magnussønnenes saga.[531] Håkon Herdebreis saga forteller at da Håkon ble tatt til konge var en storbonde ved navn Sigurd på Rør (Ringsaker, Hedmark) en av hans støttespillere.[532] Sigurd fra Rør er holder tale før slaget på Hisingen.[533] Inges hær vinner og Håkon drar opp i landet. Mens Inge og Gregorius er nord i Viken med hæren er Sigurd hjemme på Rør. Gregorius Dagsson har fått Inge til å gi Sigurd grid.[534]

I Magnus Erlingssons saga blir Sigurd fra Rør gjort til jarl av Håkon Herdebrei. Sigurd jarl og en del andre drar til Opplandene etter at Håkon Herdebrei er drept.[535] Markus på Skog (i Brøttum på Ringsaker) var en opplending og slektning av Sigurd jarl. Han fostret en sønn av kong Sigurd. Han het også Sigurd (Markusfostre) og ble tatt til konge av opplendingene. Sigurd jarl må ty til ulovlige metoder for å skaffe forsyninger og lignende, blant annet ran.[536] Sigurd jarl og hans folk blir dømt fredløse (ca. 02.02.1163).[537] Sigurd jarl herjer rundt Viken.[538] Erling får bud om at Sigurd vil gå mot ham. Erling samler hæren hver dag utenfor byen (Tønsberg). Erling får høre at Sigurd er på Re og drar for å møte ham.[539] Hærene fylker seg mot hverandre og utkjemper det første slaget på Re (27.02.1163). Sigurd jarl faller der.[540] Markus fra Skog og Sigurd Markusfostre drar til Viken og møter så Erling ved Hisingen / Konghelle. Flere småtreffninger finner sted.[541] Sigurd og Markus drar tilbake til Opplanda og videre til Trondheim der Sigurd tas til konge på Ørating.[542] Sigurd og Markus tas til fange av Erling Skakke. Sigurd halshogges og Markus blir hengt.[543]


Gudbrandsdalen, Dovre og Hardanger hos Snorre

Gudbrandsdalen nevnes første gang i Snorre i Harald Hårfagres saga når han forteller at Harald vinner slag på Opplandene og legger under seg Gudbrandsdalen, Ringerike, Hedmark, Hadeland, Toten, Romerike og nordre del av Vingulmork.[544] Hedmark og Gudbrandsdalen gikk senere til sønnene Dag, Ring og Ragnar.[545] I Olav den helliges saga må det også her tas med at Sigurd Syr vil finne ut hva de andre opplandskongene tenker, noe som inkluderer Gudbrandsdalen.[546] På denne tiden var det mange opplandskonger, som styrte fylker og de fleste av dem var av Harald Hårfagres ætt. Dette var Gudrød i Gudbrandsdalen, Brødrene Rørek og Ring på Hedmark, en i Toten og Hadeland og en i Valdres.[547] Sigurd Syr og Olav har stevne med dem på Hadeland.[548] Olav blir tatt til konge på flere ting, blant annet på Opplandstinget (Eidsivating).[549] Olav drar sørover gjennom Gudbrandsdalen til Hedmark.[550] Kong Rørek av Hedmark og kongen på Romerike sender bud på kong Gudrød i Gudbrandsdalen og kongen på Hadeland.

Fem konger møttes på Ringsaker i Hedmark. Gudrød Dalekonge (det vil si konge over Gudbrandsdalen) vil kjempe mot Olav. Kongene holder gjestebud på Ringsaker.[551] Olav omringer og overvinner opprørskongene, noe som også fortelles i et kvad av Ottar Svarte. Olav legger nå under seg disse kongenes riker, og det inkluderer selvfølgelig Gudbrandsdalen. Gudrød Dalekonge får tunga skåret ut.[552] Olav drar til Opplanda og noen rømmer fra Olav ned i Gudbrandsdalen.[553] Deretter kommer den mest kjente fortellingen fra Gudbrandsdalen i Snorre, nemlig den om Dale-Gudbrand. Dale-Gudbrand bodde i Gudbrandsdalen og var nesten som en konge her, men var herse i navnet forteller Snorre. Sigvat skald sammenligner ham med Erling Skjalgsson i makt og landeiendommer.[554] Dale-Gudbrands samler folk på Hundorp[555] og 700 mann går mot Olav. De kommer til en gård kalt Hove.[556] Et slags slag står på Selsvollene, det vil si at man knapt kan kalle det et slag.[557] Olav og Gudbrand møtes på gården Listad, lengst sør i Sør-Fron.[558] Gudbrand blir døpt.[559] Olav drar senere til Voss der han holder ting med bøndene på Vang og drar gjennom Valdres. Valdresbygdene blir brent av Olav for å kristner bøndene her.[560] Olav drar deretter lenger opp i landet, til Toten, nordover til Gudbrandsdalen og over Dovre til Trondheim. Det var den tiende vinter Olav var konge i Norge.[561] Senere fortelles det om Tord Guttormsson på gården Steig (i Sør-Fron) og som nå var den mektigste mannen i nordre del av Gudbrandsdalen. Tord ber Olav om å få gifte seg med Olavs tante Isrid Gudbrandsdotter. Tord gifter seg med Isrid og blir Olavs fulltro venn. Mange av Tords frender ble derfor også Olavs menn.[562] En mann som het Bjørn hadde fått årmannembete av dronning Astrid på Hedmark og hadde oppsyn med Østerdalen.[563] En mann Raud bor i Østerdalen.[564] Olav rømmer over land, til Gudbrandsdalen og så til Hedmark.[565]

Harald Hardrådes saga forteller at Tore fra Steig, sønn av Tord fra Steig, er den som først utroper Harald til konge.[566] Vi får vite mer om Tore på Steig i Magnus Berrføtts saga, hovedsakelig i forbindelse med den konflikten han startet med kong Magnus. Snorre forteller at opplendingene tok Håkon Toresfostre (fostret opp av Tore på Steig) til konge i stedet for fetteren Magnus Berrføtt. Håkon Toresfostre tenker seg øst i Viken, men dør på ferd over Dovrefjell. Svein og Tore av Steig samler hær på Opplanda mot kong Magnus. Opprøret til Svein og Tore mislykkes og mens Svein flykter til Danmark blir Tore tatt til fange og hengt. Skalden Bjørn Krepphendt gjorde et kvad om dette.[567] Magnussønnenes sagas fortelling om delingen av landet mellom Sigurd Jorsalfare, Øystein og Olav må med her også. Sigurd Jorsalfare skulle som nevnt flere ganger ovenfor styre hele Østlandet.[568] Sigurd Jorsalfare kalles dølenes konge (det vil si folk fra Gudbrandsdalen) i et kvad.[569] Øystein og Sigurd er begge på veitsler på Opplanda og hadde hver sin gård her.[570] Skåle og Tofte skal ha vært kongsgårder og det er en mulighet for at det kan være snakk om disse to gårdene. De andre storgårdene man kjenner navnene på fra fra Opplandene tilhørte stort sett navngitte stormenn så det kan godt ha vært disse to gårdene Snorre sikter til.


Telemark hos Snorre

Harald Hårfagres saga og opptakten til slaget i Hafsfjord gir det første vitnemål om Telemark og dets innbyggere. Snorre forteller at horder, ryger, egder og teler samlet seg mot Harald Hårfagre. Dette var folk fra henholdsvis Hordaland, Rogaland, Agder og Telemark. Blant de navngitte mennene herfra var brødrene Roald Rygg og Hadd den Harde fra Telemark.[571] De to brødrene fra Telemark kan nok ganske sikkert regnes til høvdingsjiktet siden de nevnes ved navn. Vingulmork, Romerike, Vestfold og Telemark gikk senere til Hårfagresønnene Olav, Bjørn, Sigtrygg, Frode og Torgils.[572] To nye person fra Telemark har man vitne om i Olav Tryggvassons saga. Her fortelles at det i slaget ved Svolder var to stavnbuer i Ormen Lange ved navn Trond Ramme og Utyrme fra Telemark.[573] Siden stavnbuene var plassen til de dyktigste krigerne kan man nok regne dem for to av Olav Tryggvassons beste krigere, spesielt siden det var i selveste Ormen Lange de var i.

Den eneste benevnelsen fra Telemark i Olav den helliges saga er når Erling Skjalgsson igjen ble Knuts den Mektiges mann i Norge. Han skal styre landet mellom Stad og Rygjarbit for Knut.[574] Det er Gjermestangen ved Risør, mellom Agder og Telemark og på den måten nevnes Telemark bare indirekte. I Magnus Berrføtts saga kalles Magnus for grenlandskongen i to kvad.[575] Grenland ligger jo som kjent i Telemark og skalden bevitner altså at Magnus Berrføtt også var konge over Telemark. I Magnussønnenes saga skal Sigurd Jorsalfare også styre Telemark som resten av sørdelen av landet, mens broren Øystein Magnusson styrer norddelen.[576] Mest aktuell blir Telemark faktisk fra Inges saga med stormannen Gregorius Dagsson som blir kong Inges nærmeste rådgiver.[577] Gregorius Dagsson var en gang på gården sin Bratsberg på Hovund (nå Gjerpen). Kong Øystein Haraldsson var i Oslo mens det var mye is i Viken og drar mot Hovund. Gregorius trekker seg tilbake til Telemark, deretter over fjellet til Etne via Hardanger og så til Bergen. Kong Øystein brenner Gregorius Dagssons gård etter at denne har rømt og dreper buskapen hans.[578]

Fortellingen om Gregorius fortsetter i Håkon Herdebreis saga. Her fortelles først at kong Inge var i Viken og Gregorius Dagssons i Konghelle.[579] Håkon Herdebrei drar mot Konghelle og Gregorius Dagsson trekker seg tilbake til Inge lenger inn i Viken (antakelig i Borg eller Oslo). På veien treffer han flere av Inges menn (i skip) og returnerer med dem til Konghelle (1159 e. Kr.). Det kommer til kamp mellom disse to hærene.[580] Gregorius Dagsson slår Håkons menn tilbake. Inge kommer like etter og de er i Viken om vinteren. Slaget ved Hisingen starter.[581] Inges hær vinner og Håkon drar opp i landet. Inge og Gregorius overvintrer i Viken sammen med hæren.[582] Gregorius sender bud til Erling Skakke fra Konghelle.[583] Våren 1160 drar Håkon Herdebrei til Viken når Inge og Gregorius drar derfra til Bergen. Håkon drar unna Inge og hans menn. Inge drar til Oslo og Gregorius blir i Konghelle.[584] Gregorius angriper Håkon i Saurbø ved Marker.[585] Gregorius faller på på isen elva Bevja (Bäveån). Han blir gravlagt i Gimsøy (ved Skien i Telemark) etter å ha blitt ført til Hovund. Han hadde vært den største høvding av alle lendmenn i Norge frem til da sier Snorre.[586]

I Magnus Erlingssons saga allieres Erling Skakke og Valdemar av Danmark (16.04.1164). Valdemar skal ha hele Viken nord til Rygjarbit (altså Gjærmestangen mellom Agder og Telemark).[587] Det tredje året etter at birkebeinerne først dukket opp (1176) er de fremdeles i Viken, men drar nordover om sommeren. De ledes av Øystein Møyla og har menn fra blant annet Telemark.[588] Etter det andre slaget på Re i 1177 rømmer noen av de tapende birkebeinerne til Telemark.[589]


Appendix IV

Ryttergraver fra Østlandet i Norge

Engelaug Østre, Løten k., Hedmark (C 38620)
Braathens nr. 1, Skjerven, Lardal k., Vestfold (C 1415, 1420-1430)
Braathens nr. 3, Kaupang S., Tjølling (Larvik) k., Vestfold (C 4293-4315)
Braathens nr. 4, Fevang N., Sandar (Sandefjord) k., Vestfold (C 6461-6493)
Braathens nr. 5, Allum, Hedrum (Larvik) k., Vestfold (C 13458-13478)
Braathens nr. 6, Odberg, Hedrum (Larvik) k., Vestfold (C 13698-13715)
Braathens nr. 7, Grevet, Hedrum (Larvik) k., Vestfold (C 20955)
Braathens nr. 9, Nannestad prestegård, Nannestad k., Akershus (C 1196-1202)
Braathens nr. 10, Sørum S., Gjerdrum k., Akershus (C 2102-2105)
Braathens nr. 11, Asak, Skedsmo k., Akershus (C 3786-3802, 7049, 8797)
Braathens nr. 12, Drognes, Nes k., Akershus (C 6861-6876)
Braathens nr. 14, Arnestad, Nes k., Akershus (C 15835-15846)
Braathens nr. 15, Garder, Ullensaker k., Akershus (C 15916-15920)
Braathens nr. 16, Gystad, Ullensaker k., Akershus (C 15935-15958)
Braathens nr. 17, Fonbekk, Ullensaker k., Akershus (C 15973-15979)
Braathens nr. 18, Horgen, Nes k., Akershus (C 24071)
Braathens nr. 19, Holkeby, Nannestad k., Akershus (C 34251)
Braathens nr. 20, Gardermoen (Garder), Ullensaker k., Akershus (C 1361-1393)
Braathens nr. 21, Hershaug, Ringsaker k., Hedmark (C 657-663)
Braathens nr. 22, Ophus, Vang (Hamar) k., Hedmark (C 1977-1994)
Braathens nr. 23, Alm Ø., Stange k., Hedmark (C 3866-3875, 3933)
Braathens nr. 24, Åker, Vang (Hamar) k., Hedmark (C 4690-4723)
Braathens nr. 25, Homerstad, Stange k., Hedmark (C 4979-4999)
Braathens nr. 26, Hammerstad, Stange k., Hedmark (C 5593-5599)
Braathens nr. 27, By, Løten k., Hedmark (C 9527-9600)
Braathens nr. 28, Finstad S., Romedal (Stange) k., Hedmark (C 11318-11324, 13219)
Braathens nr. 29, Galgum N., Romedal (Stange) k., Hedmark (C 13906-13911)
Braathens nr. 30, Farmen, Vang (Hamar) k., Hedmark (C 16023-16030)
Braathens nr. 31, Sterud Ø., Nes k., Hedmark (C 21398)
Braathens nr. 32, Bryni Mellom, Romedal (Stange) k., Hedmark (C 21812)
Braathens nr. 33, Vesterhaug, Løten k., Hedmark (C 22138)
Braathens nr. 34, Viker, Furnes (Ringsaker) k., Hedmark (SHM 1955-1962)
Braathens nr. 37, Koll, Vardal (Gjøvik) k., Oppdal (C 21662)
Braathens nr. 38, Hennum, Lier k., Buskerud (C 4620-4631)
Braathens nr. 39, Hundstad, Hole k., Buskerud (C 16699-16700)
Braathens nr. 40, Gjermundbu, Norderhov (Ringerike) k., Buskerud (C 27317)
Braathens nr. 48, Hunn, Borge (Fredrikstad) k., Østfold (C 28969)
Braathens nr. 49, Mysen, Eidsberg k., Østfold (C 34980)
Torshaug, Vang (Hamar) k., Hedmark: (Nationalmuseet i København; 780, 809, 811, 813, 829, 830)
Fløgstad, Frogner (Frogn) k., Akershus: (Nat. Mus.; 589, 763, 766, 798, 803, 804, 806, 809, 821,829)
Asak, Skedsmo k., Akershus: (Nat. Mus.; 764, 805, 820, 826, 829, 830, 863 b+c, 772, 774, 775, 780, 796, 797, 809, 813

Denne tabellen ble laget i forbindelse med en studie av vikingtidens sverdtyper (Andersen, E. B. 2004a) og viser alle ryttergravene som er funnet på Østlandet i Norge. Den øverste ryttergraven i tabellen er fra Engelaug Østre (Risbøl 1997) og ble altså funnet etter Braathens undersøkelse (Braathen 1989, nummereringene av disse i tabellen er Braathens egne) og de tre siste ble det skaffet informasjon om gjennom Nationalmuseet i København. Kodene i parentes, hovedsakelig de såkalte C-numrene, er Kulturhistorisk Museums koder for funnene.


Appendix V

Maktsentre, gårder og stormenn i Snorre

Nedenfor følger først en kronologisk liste over maktsentre og gårder som Snorre navngir fra Østlandet. Deretter følger en lignende kronologisk liste over de stormennene som navngis fra den samme landsdelen. Noen ganger vil deres gårder ha blitt nevn i listen over, men ikke alltid. I listen over stormenn er det heller ikke tatt med Ynglingekonger, rikskonger fra Østlandet (Harald Hårfagre, Olav Haraldsson og Harald Hardråde) og heller ikke tronpretendenter verken før eller under borgerkrigstiden fra Østlandet. Dette for å gi et klarere bilde av stormennene alene. De er derimot med i Appendix I, II og III slik at man får sett hvilke regioner de hersket i og hadde som støtteområder. I tillegg er småkongene fra Østlandet med i oversikten.


Maktsentrene og gårdene som Snorre nevner fra Østlandet

  • Holtan og Borre[590] i Vestfold
  • Geirstad i Vestfold[591]
  • Stein[592] i Ringerike
  • Alvheim[593] i Tune, Østfold
  • Londe[594] Lande i Tune, Østfold
  • Tønsberg[595] i Vestfold
  • Sem[596] i Vestfold
  • Skaun[597] i Østfold
  • Vitskar[598] i Østfold
  • Borre[599] i Vestfold
  • Ringnes[600] i Hedmark
  • Borg[601] (Sarpsborg) i Østfold
  • Vettaland[602] i Båhuslen
  • Hundorp og Hove[603] i Gudbrandsdalen
  • Listad[604] i Sør-Fron, Gudbrandsdalen
  • Vang[605] i Hedmark
  • Steig[606] i Gudbrandsdalen
  • Haukebø[607] i Tanum, Båhuslen
  • Dal[608] (Store-Dal) i Østfold
  • Ask[609] i Ringerike, Buskerud
  • Linnestad[610] i Ramnes, Vestfold
  • To kongsgårder på Opplanda[611]
  • Fors[612], Foss i Tunge Herred, Båhuslen
  • Sæheimrud[613], Askjum i Brandbu, Buskerud
  • Bratsberg[614] på Hovund, nå Gjerpen, i Telemark
  • Rør[615] i Hedmark
  • Saurbø[616] ved Marker, i Sörbo, Krokstad sokn, Sörbygdens herred, Båhuslen
  • Skog[617] i Brottum i Ringsaker
  • Rydjokul[618], en ukjent gård på Romerike
  • Ramnes[619] i Vestfold


Stormenn fra Østlandet som Snorre nevner

  • Kong Sigurd Hjort, en konge på Ringerike. Ifølge Snorre morfar til Harald Hårfagre.[620]
  • Kong Alvgeir og kong Gandalv på Alvheim, konger av Vingulmork.[621]
  • Lodin, en rik vikværing av god ætt, blir Olav Tryggvassons stefar.[622]
  • Torkjell Nevja, Olav Tryggvassons halvbror, sønn av Lodin og Olavs mor Astrid.[623]
  • Sigurd, Karlshode, Jostein og Torkjell Dyrdit, Østlandet, Olav Tryggvassons onkler.[624]
  • Torgeir og Hyrning, to brødre øst i Viken, svogere av Olav Tryggvasson.[625]
  • Kjetil KalvRingnes, en stormann i Hedmark[626]
  • Øyvind Urarhorn, stormann og venn av Olav den hellige med gård i Aust-Agder.[627]
  • Brynjolv Ulvalde, lendmann og hovedgård i Vettaland i Båhuslen.[628]
  • Kong Rørek på Hedmark (Ringsaker), kong Gudrød i Gudbrandsdalen, kongen på Romerike, kongen i Hadeland og kong Ring, bror av Rørek.[629]
  • Dale-GudbrandHundorp og Hove, Gudbrandsdalen.[630]
  • Tord GuttormssonSteig i Gudbrandsdalen.[631]
  • Tore Tordsson, også kalt Tore på Steig eller Steigar-Tore, Tords sønn.[632]
  • Tore, bror av Magnus den Gode.[633]
  • Ivar Kvite, lendmann på Opplandene. Sønnen Håkon er også stormann.[634]
  • Orm jarl på Opplandene[635]
  • Håkon Ivarsson jarl på Opplandene[636]
  • Guttorm Kjetilsson, sønn av Kjetil Kalv på Ringnes.[637]
  • Torgrim Skinnlue, lendmann for Magnus Berrføtt på Opplanda.[638]
  • Olav på Dal, en rik storbonde på Store-Dal i Østfold. Blir morfar til Magnus Blinde.[639]
  • Ingemar Svensson fra Ask på Ringerike, lendmann hos Harald Gille.[640]
  • Asbjørn og Nereid, to brødre og lendmenn i Sarpsborg for Magnus Blinde.[641]
  • Lodin Saupprud fra Linnestad, Ramnes i Vestfold.[642]
  • Einar og Andres, to ættestore og rike brødre fra Opplanda, rundt Randsfjorden et sted.[643]
  • Gregorius Dagsson på Bratsberg i Telemark.[644]
  • Halldor Brynjolvsson, arvet Vettaland i Båhuslen etter faren Brynjolv Ulvalde.[645]
  • Sigurd fra Rør, senere Sigurd jarl, storbonde og høvding på Ringsaker i Hedmark.[646]
  • Markus på Skog, i Brøttum på Ringsaker, opplending og slektning av Sigurd jarl.[647]


Fotnoter

  1. Kartet er hentet fra Kleivane (1981:129) og hans oversikt over lendmannsgårder i Norge.
  2. Andersen 1977:57; Sigurdsson 1999:68, 2008:13; Tsigaridas Glørstad 2010:212
  3. Sigurdsson 2008:13; Tsigaridas Glørstad 2010:241
  4. Fantes det ingen smådronninger? Begrepet småkonger er godt kjent om menn som var konger over mindre regioner, men dronninger er alltid bare dronninger, aldri smådronninger. For ordens skyld, i skriflige kilder kalles også kongene bare for konger. Det er kun i publikasjoner om perioden de synes å bli kalt småkonger og det bør derfor helst være et moderne begrep.
  5. Definisjonen som blir brukt om Opplandene her er Knut Dørums (2004:12) definisjon. Gjennom egen og andre forskeres undersøkelse kommer han fram til en definisjon der Opplandene består av Romerike med Odalen og Solør, Hedmark med Værdal og Biri, Hadeland med Toten og Land, Ringerike og i tillegg Gudbrandsdalen. To arkeologer som definerer Opplandene som Romerike, Hadeland, Ringerike, Hedmark og Gudbrandsdalen er Bergljot Solberg (2000:280) og Tsigaridas Glørstad (2010:265).
  6. Norseng et al 2003:399
  7. Norseng et al 2003:399
  8. Halsall 2003:10-12, 19
  9. Hodder 1986:120, 128-134, 139
  10. Carman 1997; Gurevich 1995:159; Hodder 1987b:7-8; Jakobsson 1992:21; Sjøberg 2005:31
  11. Iversen 2008:60
  12. Bintliff 1991; Bloch 1966; Braudel 1972-73:8; Clark 1999; Hodder 1987b:2; 1987c:2; Iversen 2008:50-60; Kjeldstadli 1992:202-203, 207, 215; 1994:95; Knapp 1992; Kristiansen 1999:176; Price 2002
  13. Bintliff 1991, Hodder 1987a, Knapp 1992, Price 2002:35-36; Spriggs 1984a
  14. Price 2002:34, 396
  15. Gräslund 2008:249
  16. Hodder 1987b:4-5
  17. Hodder 1982a:185, 1982b:9, 1987b:7-8; Jakobsson 1992:18; Kristiansen 1984:76, 1999:176; Parker-Pearson 1984:60; Spriggs 1984b:4-6
  18. Andersen 1977:31
  19. Andersen 1977:56
  20. Andersen 1977:61
  21. Helle 1996:20; Kjeldstadli 1994:205
  22. Kjeldstadli 1994:202-207, 216
  23. Kjeldstadli 1994:207
  24. Kjeldstadli 1994:255
  25. Andersen 1977:13-39, se særlig oversikten over berettende kilder og kilder av levningskarakter side 31-37; Kjeldstadli 1992:148
  26. Se for eksempel Skre 2007a
  27. Steinnes 1955
  28. Gårdene som kongene eide og som var deres oppholdssted når de dro rundt til gårdene sine og konsumerte den innsamlede skatten som hadde kommet som naturalier, også kalt veitsle, derav veitslegård.
  29. Braathen 1989
  30. Westerdahl og Stylegar 2004
  31. Fyllingsnes 1999; Hatleskog 1999; Iversen 1999a og b, 2002a og b, 2004, 2008; Myhre 1987a, 1991, 1993; Ringstad 1992
  32. Myhre 1987a
  33. Opedal 1998, 1999, 2005. Sommeren 2011 begynte et nytt utgravningsprosjekt på Avaldsnes under ledelse av professor Dagfinn Skre der man skal undersøke kongsgården.
  34. Røskaft 2003
  35. Andersen 1977:65
  36. Andersen 1977:65
  37. Andersen 1977:218
  38. Skre 1996b, 1998
  39. Dørum 2004
  40. Dørum 2004:18-21; Steinnes 1955
  41. Braathen 1989; Dørum 2004:15-30; Skre 1998:328-332
  42. Braathen 1989:141; Skre 1998:330
  43. Iversen 2008:6; Krag 2000:46; Norseng et al 2003:393; Sigurdsson 1999:67, 2008:13; Tsigaridas Glørstad 2010:255; Tøtlandsmo 1996:64-65
  44. Snorre beskriver dette slik; Halvdan Svarte ble konge av Agder, halve Vestfold (Olav Geirstadalv hadde den andre halvdelen), halve Vingulmork og Romerike. Romerike ble erobret av kong Øystein senere, men Halvdan vant det tilbake i et slag mot Øystein. Angriper Hedmark og tok halvparten av dette landskapet, og Toten, Land og Hadeland. Halvdan ble også konge av Sogn på Vestlandet da morfaren Harald Gullskjegg og dennes sønn Harald dør.Etter et slag i Askim/Trøgstad la Halvdan hele Vingulmork under seg. Halvdan fikk Ringerike etter å ha drept Hake berserk som drept kongen på Ringerike, Sigurd Hjort, og giftet seg senere med dennes datter Ragnhild. De fikk sønnen Harald som senere fikk kallenavnet Hårfagre. Halvdan Svarte druknet i Randsfjorden i Ringerike og hodet ble ifølge Snorre lagt i Halvdanshaugen på gården Stein i Ringerike. Stein kan ha vært Halvdan Svartes egen kongsgård og Harald Hårfagre kan kanskje ha vokst opp her og andre steder på Østlandet. (Halvdan Svartes saga (Snorre 2005:41-46)).
  45. Bugge 1909
  46. Bull d. e. 1920
  47. Krag 1990, 1991a og b, 2004
  48. Brøgger 1916
  49. Marstrander 1976
  50. Myhre 1992, 1994, 2003; Myhre og Gansum 2003. I tillegg flere kapitler i Christensen et al 1992
  51. Gansum 1995, 1996, 1997
  52. Skre 2007g
  53. Hobæk 2008
  54. Brendalsmo 1994
  55. Forseth 1993, 2003
  56. Norseng et al 2003:335-445
  57. Brøgger 1922
  58. Steinnes 1951, Alvim er også med som et kongerike i vikingtid i Steinnes 1955
  59. Gustafsson 2004; Harsson 2002, 2004; Krag 2004; Rolfsen og Larsen 2004; Stylegar 2004
  60. Grieg 1947. Gjermundbu innehold den eneste vikinghjelmen og ringbrynja fra vikingtid funnet noe sted.
  61. Martens 1969, 2003; Risbøl 1997
  62. Fjeld 1992; Hagen 1992; Nybruget 1992; Rolfsen 1992
  63. I undersøkelsen av Snorre er det hovedsakelig brukt den såkalte Stormutgaven ([2005]). Ved en undersøkelse i en annen utgave (Snorre 1994) ble det oppdaget at noen av sagaene hadde fått andre navn. I Stormutgaven heter det ” Inges saga”, mens i Snorre (1994) heter samme saga ”Haraldsønnenes saga”. Magnus Blindes saga som den heter i Stormutgaven heter i Snorre (1994) ”Magnus Blindes og Harald Gilles saga”. I den eldste utgaven av Snorres kongesagaer som finnes, som også inneholder Håkon Håkonssons saga, Codex Frisianus, heter de oversatt Magnus Blindes og Harald Gilles saga (”Magnúss saga blinda ok Haralds gilla”) og Inges og hans brødres saga (Inga sag ok brœðra hans). Det tilsier at det er dette som egentlig er de riktigste navnene å bruke.
  64. Holm-Olsen og Heggelund 1982:178; Hødnebø 2005:XXI
  65. Holm-Olsen og Heggelund 1982:180; Hødnebø 2005:XXIX
  66. Andersen 1977:25-27; Helle 1996:15-16; Holm-Olsen og Heggelund 1982:180-182; Hødnebø 2005:XXII-XXIV, XXIX
  67. Andersen 1977:25-27; Holm-Olsen og Heggelund 1982:183
  68. Andersen 1977:25-27; Holm-Olsen og Heggelund 1982:193; Hødnebø 2005:XXII-XXIV
  69. Holm-Olsen og Heggelund 1982:193-194; Hødnebø 2005:XXVII-XXXIV
  70. Holm-Olsen og Heggelund 1982:83
  71. Holm-Olsen og Heggelund 1982:87
  72. Holm-Olsen og Heggelund 1982:83
  73. Holm-Olsen og Heggelund 1982:83-86
  74. Holm-Olsen og Heggelund 1982:87-88; Hødnebø 2005:XXII, XXIV
  75. Holm-Olsen og Heggelund 1982:108, 109; Hødnebø 2005:XXIV
  76. Holm-Olsen og Heggelund 1982:109, 111
  77. Holm-Olsen og Heggelund 1982:113
  78. Holm-Olsen og Heggelund 1982:123; Hødnebø 2005:XXII
  79. Eikill 2007:23-25; Hagland 2007:15-22; Helle 1996:15-16; Holm-Olsen og Heggelund 1982:128-130; Hødnebø 2005:XXIV; Titlestad 2007:7-13. For videre studier av Fagerskinna finner man noen referanser til publikasjoner og oversettelser hos Eikill 2007, Hageland 2007 og Titlestad 2007.
  80. Helle 1996:78-79; Holm-Olsen og Heggelund 1982:94-95; Krag 2005
  81. Helle 1996:79; Holm-Olsen og Heggelund 1982:95
  82. Helle 1996:78-79; Holm-Olsen og Heggelund 1982:95; Hødnebø 2005:2XXIII-XXIV; Krag 2005:46-49
  83. Holm-Olsen og Heggelund 1982:96-99; Koht 1995 [1968]:6-8; Krag 2005
  84. Helle 1996:79; Holm-Olsen og Heggelund 1982:101; Hødnebø 2005:2XXIII-XXIV; Koht 1995 [1968]:6-8; Krag 2005:46-49. For et studie av Sverre selv og samtidig av Sverres saga er Krags bok om Sverre å anbefale.
  85. Av Magnus Lagabøtes saga finnes bare noen få sider. Kong Inge Bårdsson skal ha hatt en egen saga ifølge Sturla Tordsson i Håkon Håkonssons saga (kapittel 10, Soga om Håkon Håkonsson 1963:31) der blant annet en strid kong Inge hadde med trønderne om deres betaling av leidangsskatt og andre skatter, og et påfølgende slag han hadde med dem på Raumatinget, skal ha vært beskrevet. Denne sagaen er forsvunnet.
  86. Helle 1963:7-9, 1996:16-17, 108-109 Holm-Olsen og Heggelund 1982:194
  87. Helle 1963:9-13; Holm-Olsen og Heggelund 1982:195
  88. Helle 1963:9-13; Holm-Olsen og Heggelund 1982:195-196
  89. Helle 1996:108-109; Holm-Olsen og Heggelund 1981:195
  90. Helle 1963:7-14, Helle 1996:16
  91. Helle 1963:9-13, 1996:108; Holm-Olsen og Heggelund 1982:198
  92. Siden betegnelsen skriftlige kilder ble benyttet over burde strengt tatt begrepet materielle kilder bli brukt her, eventuelt benytte historiske kilder i stedet for skriftlige kilder som begrep. Dette for å få en mest mulig lik begrepsbruk. Arkeologiske kilder brukes likevel her fordi det nok er mer kjent enn materielle kilder, samt at arkeologiske kilder i bunn og grunn også er en type historisk kilde, hvis man vil skape enda mer forvirring.
  93. Braathen 1989
  94. Forseth 1993, 2003; Hernæs 1985; Solberg 2000:216
  95. Solberg 2000:216
  96. Braathen 1989; Christensen et al 1993; Frost 1997; Gansum 1996, 1997, 2004; Marstrander 1986, 1999; Myhre 1992, 1994; Myhre og Gansum 2003; Nicolaysen 1882; Opedal 1998, 2005; Paasche 2010; Ringstad 1992:107, 108-117; Stenvik 1996
  97. Stenvik 1996:79, se også note 226
  98. Fuglesang og Wilson 2006; Solberg 2000:223-225. Sølvfunn er mye vanligere enn gull og har blitt funnet i mange former, som mynter, deler av mynter, barrer, stenger, spiralringer, halsringer, armringer og alle slags biter av sølv (såkalt hakkesølv) (Solberg 2000:223-225). Det mest kjente og rikeste skaffefunnet er likevel det store gullfunnet fra Hoen i Øvre Eiker, Buskerud (Fuglesang og Wilson 2006).
  99. Andersen, E. B. 2004a:37; Fabech og Ringtvedt 1995:19; Hatleskog 1997:11; Ringstad 1992:107, 118-122; Opedal 1998:44-73; Solberg 2000:225, 225-234
  100. Fabech og Ringtvedt 1995:14; Opedal 1998:51-73; Pedersen 2000 og 2001a og b; Solberg 2000:225-234; Tsigaridas Glørstad 2010. Eksempler på importgjenstander er gjenstander av gull, sølv, bronse, glass, keramikk, vektlodd, vekter, voks, rav, jet, bronse- og sølvkjeder, ringnåler og -spenner, finere tekstiler og dundyner/-puter
  101. Andersen, E. B. 2004a og b, 2006; Fabech og Ringtvedt 1995:19; Hatleskog 1997:11; Opedal 1998:44-51; Solberg 2000:228-229. Praktsverdtypene ble laget som begrep i Andersen, E. B. 2004a og er typene D, E, K, L, O, R, S, T, V og Z (etter Petersen 1919). Se også Tsigaridas Glørstad 2010:131 som henviser til disse sverdtypene i sin avhandling gjennom (Ballangrud) Andersen 2006.
  102. Solberg 2000:269, se også spesielt Hofseth 1982 og Solberg 1985, 1991, 1994a og b, 1997. Både flere av disse samt Andersen, E. B. 2004a:32-36 tar for seg sverdsammensetningene og våpentingsloven fra Hirdskråen.
  103. Solberg 2000:262-263.
  104. Dette var spesielt store treskipete langhus, hustypen som var den vanligste i vikingtid. Det hittil største funnet i Norge er Borg i Lofoten og er 83 meter langt. Huseby ved Kaupang er et annet eksempel på et maktsenter som har hatt en hallbygning. Det beste eksempelet på at de også var viktige i middelalderen er Håkon 4 Håkonssons steinhall i Bergen, Håkonshallen. Tønsberg, Oslo og Trondheim har også hatt sine kongsgårder og haller i stein.
  105. Grimm 2002; Myhre 1985, 1987b, 1997; Rolfsen 1992:63
  106. Fabech og Ringtvedt 1995:19
  107. Eriksen 2010:18
  108. Bagge 2002; Eriksen 2010:18-19
  109. Kjeldstadli 1994:61, Kjeldstadli bruker ordet klassestandpunkt, men siden vikingtiden og middelalderen ikke hadde noen rene klasser slik man i dag kjenner det passer sosiale sjikt bedre å bruke i denne sammenheng.
  110. Solberg 2000:216; Hødnebø 2005:XXII
  111. Andersen 1977:26-27; Solberg 2000:217
  112. Eriksen 2010:19
  113. Eriksen 2010:20; Orning 2004:17
  114. Orning 2004:17
  115. Orning 2004:17
  116. Bagge 1991:58-59, 239; Eriksen 2010:19; Orning 2004:17
  117. Eriksen 2010:20
  118. Norseng et al 2003:400; Steinnes 1952:375
  119. Tsigaridas Glørstad 2010:14; Price 2002:4
  120. Tsigaridas Glørstad 2010:115
  121. Tsigaridas Glørstad 2010:115
  122. Tsigaridas Glørstad 2010:115
  123. Helle 1996
  124. Harrison 1997:27
  125. Harrison 1997:28
  126. Tsigaridas Glørstad 2010:14
  127. Tsigaridas Glørstad 2010:14; Price 2002:35
  128. Andrèn 1997:155-158; Tsigaridas Glørstad 2010:14; Price 2002:33-34
  129. Kartene er tegnet av Ivar Refsdal (1866-1939) i 1910, først publisert i Bugge 1910.
  130. Norseng et al 2003:403-410
  131. Norseng et al 2003:410
  132. Ynglingesaga kapittel 46 (Snorre 2005:37).
  133. Ynglingesaga, kapittel 48 (Snorre 2005:38)
  134. Nilsen 2008:127-128, 121-133; Smyth 1977:111-112; Steinnes 1952:296, 399
  135. Ynglingesaga, kapittel 48 (Snorre 2005:38)
  136. Ynglingesaga, kapittel 48 (Snorre 2005:39)
  137. Ynglingesaga, kapittel 49 (Snorre 2005:39)
  138. Ynglingesaga, kapittel 49 (Snorre 2005:39)
  139. Halvdan Svartes saga, kapittel 4 (Snorre 2005:42)
  140. Harald Hårfagres saga, kapittel 1 (Snorre 2005:47)
  141. Norseng et al 2003:420-421, 437; Steinnes 1950:390, 1955:218-220
  142. Harald Hårfagres saga, kapittel 2 (Snorre 2005:48)
  143. Harald Hårfagres saga, kapittel 13 (Snorre 2005:54)
  144. Harald Hårfagres saga, kapittel 13 (Snorre 2005:54)
  145. Harald Hårfagres saga, kapittel 15 (Snorre 2005:56)
  146. Håkon den Godes saga, kapittel 2 (Snorre 2005:77)
  147. Håkon den Godes saga, kapittel 6 (Snorre 2005:80)
  148. Håkon jarls saga, kapittel 4 (Snorre 2005:105-106)
  149. Olav Tryggvassons saga, kapittel 3 (Snorre 2005:111)
  150. Olav Tryggvassons saga, kapittel 3 (Snorre 2005:111)
  151. Olav Tryggvassons saga, kapittel 15 (Snorre 2005:119)
  152. Olav Tryggvassons saga, kapittel 20 (Snorre 2005:123). Eirik jarl var som nevnt sønn av Håkon ladejarl.
  153. Olav Tryggvassons saga, kapittel 42 (Snorre 2005:141)
  154. Olav Tryggvassons saga, kapittel 45 (Snorre 2005:144)
  155. Olav den helliges saga, kapittel 51 (Snorre 2005:220)
  156. Olav den helliges saga, kapittel 61 (Snorre 2005:226) Snorre sier Tønsberg, og da antakelig Tønsberg som kongsgård selv om det kan ha begynt å utvikle seg en by her nå (se kapittel 3 for mer og Brendalsmo 1994).
  157. Olav den helliges saga, kapittel 61 (Snorre, 2005:228)
  158. Norseng et al 2003:433, Sarpsborgs grunnleggelse står i Fagerskinnas kapittel 29 (Fagerskinna 2007:171)
  159. Norseng et al 2003:433
  160. Olav den helliges saga, kapittel 61(Snorre 2005:228)
  161. Norseng og Eliassen 2005:162
  162. Olav den helliges saga, kapittel 64 (Snorre 2005:229)
  163. Olav den helliges saga, kapittel 64 (Snorre 2005:229)
  164. Olav den helliges saga, kapittel 90 (Snorre 2005:262)
  165. Olav den helliges saga, kapittel 91 (Snorre 2005:263)
  166. Olav den helliges saga, kapittel 91 (Snorre 2005:265)
  167. Olav den helliges saga, kapittel 91 (Snorre 2005:266) I Stormutgaven av Snorre brukes faktisk navnet Sarpsborg her av en eller annen grunn, ikke bare det tidligste navnet Borg.
  168. Olav den helliges saga, kapittel 92 (Snorre 2005:266-267)
  169. Olav den helliges saga, kapittel 115 (Snorre 2005:296)
  170. Olav den helliges saga, kapittel 133-134 (Snorre 2005:319)
  171. Olav den helliges saga, kapittel 159 (Snorre 2005:361)
  172. Olav den helliges saga, kapittel 160 (Snorre 2005:361)
  173. Olav den helliges saga, kapittel 162 (Snorre 2005:362-363)
  174. Olav den helliges saga, kapittel 173 (Snorre 2005:370)
  175. Harald Hardrådes saga, kapittel 29 (Snorre 2005:478)
  176. Harald Hardrådes saga, kapittel 34 (Snorre 2005:481)
  177. Harald Hardrådes saga, kapittel 35 (Snorre 2005:483)
  178. Slaget sto 25.09.1066, mens det forutgående slaget ved Fulford sto 20.09.1066. Slaget ved Hastings der hertug Wilhelm av Nordmandie slo kong Harald Godwinsson av England og ble konge av England som Wilhelm Erobreren sto 14.10.1066.
  179. Harald Hardrådes saga, kapittel 98 (Snorre 2005:525)
  180. Magnus Berrføtts saga, kapittel 3 (Snorre 2005:534)
  181. Magnus Berrføtts saga, kapittel 12 (Snorre 2005:540)
  182. Magnus Berrføtts saga, kapittel 14 (Snorre 2005:541)
  183. Magnussønnenes saga, kapittel 1 (Snorre 2005:547)
  184. Magnussønnenes saga, kapittel 18 (Snorre 2005:557). Olav Magnusson døde 22.05.1115.
  185. Norseng og Eliassen 2005:12
  186. Sverres saga, kapittel 169 (Sverres saga 1995:210). Om det eldre jernalders gravfeltet se Petersen 1916
  187. Magnussønnenes saga, kapittel 19 (Snorre 2005:557)
  188. Magnus Blindes saga, kapittel 3 (Snorre 2005:573)
  189. Magnus Blindes saga, kapittel 4 (Snorre 2005:573). Dette nevnes også i et kvad her. Se figur 4.
  190. Bugge 1916:33; Norseng og Eliassen 2005:16
  191. Kilde: Maleri av Sarpsfossen fra 1789, malt av Erik Pauelsen, her etter et fotografi i C. W. Schnitler (1920) via http://www.digitaltmuseum.no/things/sarpsfossen-sarpsborg-stfold-fotografi-etter/NF/NF.02678-003
  192. Inges saga, kapittel 1 (Snorre 2005:588)
  193. Inges saga, kapittel 8 (Snorre 2005:595)
  194. Inges saga, kapittel 9 (Snorre 2005:596)
  195. Inges saga, kapittel 10 (Snorre 2005:596). Sjøslaget ved Holmengrå ved Hvaler sto 12.11.1139.
  196. Inges saga, kapittel 18 (Snorre 2005:602)
  197. Inges saga, kapittel 32 (Snorre 2005:614-615)
  198. Håkon Herdebreis saga, kapittel 1 (Snorre 2005:616)
  199. Håkon Herdebreis saga, kapittel 2 (Snorre 2005:616)
  200. Håkon Herdebreis saga, kapittel 11 (Snorre 2005:624)
  201. Magnus Erlingssons saga, kapittel 19 (Snorre 2005:647)
  202. Magnus Erlingssons saga,, kapittel 24 (Snorre 2005:651-652)
  203. Magnus Erlingssons saga, kapittel 30 (Snorre 2005:655)
  204. Magnus Erlingssons saga, kapittel 33 (Snorre 2005:657)
  205. Magnus Erlingssons saga, kapittel 34 (Snorre 2005:657
  206. Magnus Erlingssons saga, kapittel 43 (Snorre 2005:663)
  207. Nilsen 2008:92-137; Norseng et al 2003:314, 331-333, 335, 339, 340; Stylegar 1998
  208. Andersen 1977:67; Nilsen 2008; Norseng et al 2003:325, 399; 410-417; Schou 1993:229-233; Steinnes 1950, 1952, 1955; Stylegar 1998
  209. Norseng et al 2003:320; Stylegar 1998 (Norseng og Stylegar som tar for seg vikingtidens Østfold, antakelig hovedsakelig Stylegar, baserer det meste av sin utredning om Tune-komplekset i denne boken på Stylegar 1998. Dette er tydelig ved lesing av denne artikkelen, selv om det ikke refereres til denne i Norseng et al 2003)
  210. Nilsen 2008:4-9; Norseng et al 2003:323; Stylegar 1998:200
  211. Opedal 1998:126
  212. Harald Hårfagres saga, kapittel 16-17 (Snorre 2005:56-57)
  213. Harald Hårfagres saga, kapittel 34 (Snorre 2005:68)
  214. Håkon den Godes saga, kapittel 2 (Snorre 2005:77)
  215. Olav Tryggvassons saga, kapittel 59 (Snorre 2005:155)
  216. Olav Tryggvassons saga, kapittel 94 (Snorre 2005:176)
  217. Olav Tryggvassons saga, kapittel 113 (Snorre 2005:188)
  218. Olav den helliges saga, kapittel 61 (Snorre 2005:227)
  219. Olav den helliges saga, kapittel 62 (Snorre 2005:229). Brynjolv Ulvalde nevnes også i kapittel 61.
  220. Olav den helliges saga, kapittel 65 (Snorre 2005:229)
  221. Olav den helliges saga, kapittel 134 (Snorre 2005:324-325)
  222. Harald Hardrådes saga, kapittel 98 (Snorre 2005:525)
  223. Olav Kyrres saga, kapittel 8 (Snorre 2005:531).
  224. Magnus Berrføtts saga, kapittel 15 (Snorre 2005:541)
  225. Magnussønnenes saga, kapittel 1, 19 (Snorre 2005:547, 557)
  226. Magnussønnenes saga, kapittel 32 (Snorre 2005:569)
  227. Magnus Blindes saga, kapittel 2 (Snorre 2005:571)
  228. Magnus Blindes saga, kapittel 2-3 (Snorre 2005:571-572)
  229. Magnus Blindes saga, kapittel 3 (Snorre 2005:573)
  230. Magnus Blindes saga, kapittel 4 (Snorre 2005:573)
  231. Magnus Blindes saga, kapittel 5-11 (Snorre 2005:578-583)
  232. Inges saga, kapitttel 2 (Snorre 2005:590)
  233. Inges saga, kapittel 7 (Snorre 2005:594-595)
  234. Inges saga, kapittel 7 (Snorre 2005:595)
  235. Inges saga, kapittel 19 (Snorre 2005:602)
  236. Inges saga, kapittel 32 (Snorre 2005:614-615)
  237. Håkon Herdebreis saga, kapittel 1 (Snorre 2005:616)
  238. Håkon Herdebreis saga, kapittel 2 (Snorre 2005:616)
  239. Håkon Herdebreis saga, kapittel 2-3 (Snorre 2005:617)
  240. Håkon Herdebreis saga, kapittel 3 (Snorre 2005:617)
  241. Håkon Herdebreis saga, kapittel 5 (Snorre 2005:618)
  242. Håkon Herdebreis saga, kapittel 7-8 (Snorre 2005:620-621)
  243. Håkon Herdebreis saga, kapittel 11 (Snorre 2005:624)
  244. Håkon Herdebreis saga, kapittel 12 (Snorre 2005:626)
  245. Håkon Herdebreis saga, kapittel 13 (Snorre 2005:616). Her ser man at noe av Marker også er i Sverige.
  246. Håkon Herdebreis saga, kapittel 13 (Snorre 2005:627)
  247. Håkon Herdebreis saga, kapittel 14 (Snorre 2005:627)
  248. Håkon Herdebreis saga, kapittel 14 (Snorre 2005:627)
  249. Magnus Erlingssons saga, kapittel 3 (Snorre 2005:636)
  250. Magnus Erlingssons saga, kapittel 4 (Snorre 2005:637)
  251. Magnus Erlingssons saga, kapittel 15 (Snorre 2005:646)
  252. Magnus Erlingssons saga, kapittel 18 (Snorre 2005:647)
  253. Magnus Erlingssons saga, kapittel 19 (Snorre 2005:647)
  254. Magnus Erlingssons saga, kapitttel 19 (Snorre 2005:647-648)
  255. Magnus Erlingssons saga, kapittel 20 (Snorre 2005:649)
  256. Ynglingesaga, kapittel 48 (Snorre 2005:38-39)
  257. Ynglingesaga, kapittel 48 (Snorre 2005:39)
  258. Ynglingesaga, kapittel 49 (Snorre 2005:39)
  259. Halvdan Svartes saga, kapittel 1 og 2 (Snorre 2005:41)
  260. Harald Hårfagres saga, kapittel 18 (Snorre 2005:57)
  261. Harald Hårfagres saga, kapittel 18 (Snorre 2005:57)
  262. Harald Hårfagres saga, kapittel 30 (Snorre 2005:65)
  263. Olav Tryggvassons saga, kapittel 54 (Snorre 2005:152)
  264. Olav den helliges saga, kapittel 53 (Snorre 2005:221)
  265. Olav den helliges saga, kapittel 62 (Snorre 2005:228)
  266. Olav den helliges saga, kapittel 65, 86, 98 (Snorre 2005:229, 259, 278)
  267. Olav den helliges saga, kapittel 115 (Snorre 2005:296)
  268. Olav den helliges saga, kapittel 170 (Snorre 2005:368)
  269. Magnus Erlingssons saga, kapittel 2 (Snorre 2005:635)
  270. Magnus Erlingssons saga, kapittel 3 (Snorre 2005:636)
  271. Harald Hårfagres saga, kapittel 13 (Snorre 2005:54)
  272. Harald Hårfagres saga, kapittel 42 (Snorre 2005:74-75)
  273. Harald Hårfagres saga, kapittel 44 (Snorre 2005:75)
  274. Håkon den Godes saga, kapittel 8 (Snorre 2005:81)
  275. Håkon den Godes saga, kapittel 9 (Snorre 2005:81)
  276. Håkon den Godes saga, kapittel 11 (Snorre 2005:82)
  277. Eirikssønnenes saga, kapittel 1 (Snorre 2005:98)
  278. Eirikssønnenes saga, kapittel 3 (Snorre 2005:100)
  279. Håkon jarls saga, kapittel 5 (Snorre 2005:106)
  280. Håkon jarls saga, kapittel 6 (Snorre 2005:106)
  281. Olav Tryggvassons saga, kapittel 3 (Snorre 2005:111)
  282. Olav Tryggvassons saga, kapittel 12 (Snorre 2005:117)
  283. Olav Tryggvassons saga, kapittel 13 og 15 (Snorre 2005:118, 119)
  284. Olav Tryggvassons saga, kapittel 16 (Snorre 2005:120)
  285. Olav Tryggvassons saga, kapittel 40 (Snorre 2005:138)
  286. Olav Tryggvassons saga, kapittel 41 (Snorre 2005:140-141)
  287. Olav Tryggvassons saga, kapittel 51 (Snorre 2005:50)
  288. Olav Tryggvassons saga, kapittel 51-52 (Snorre 2005:50-51)
  289. Olav Tryggvassons saga, kapittel 52 (Snorre 2005:151).
  290. Olav Tryggvassons saga, kapittel 1-4, 81; Olav den helliges saga, kapittel 69 (Snorre 2005:110-112, 167, 233)
  291. Norseng et al 2003:428
  292. Norseng et al 2004:428
  293. Olav Tryggvassons saga, kapittel 1-3 (Snorre 2005:110-111)
  294. Se for eksempel Andersen 1977:103, 368; Krag 1995:102, Snorre 2005:677. Gjennom den moderne nettsøkemotoren Google finner man også mange resultater som sier at Obrestad var på Jæren og at det var gården til Eirik Bjodaskalle. Her trengs det ikke gå inn på noen nettsteders mindre troverdighet som kilde.
  295. Olav den helliges saga, kapittel 165 (Snorre 2005:365). Se også appendix I og II.
  296. Olav Tryggvassons saga, kapittel 6-8 (Snorre 2005:113-114)
  297. Olav Tryggvassons saga, kapittel 52 (Snorre 2005:151)
  298. Olav Tryggvassons saga, kapittel 53 (Snorre 2005:151)
  299. Olav Tryggvassons saga, kapittel 53 (Snorre 2005:152)
  300. Olav Tryggvassons saga, kapittel 53 (Snorre 2005:152)
  301. Olav Tryggvassons saga, kapittel 53 (Snorre 2005:152)
  302. Olav Tryggvassons saga, kapittel 53 (Snorre 2005:152)
  303. Olav Tryggvassons saga, kapittel 59 (Snorre 2005:155)
  304. Olav Tryggvassons saga, kapittel 59, (Snorre 2005:155).
  305. Olav Tryggvassons saga, kapittel 94 (Snorre 2005:176).
  306. Olav Tryggvassons saga, kapittel 97 (Snorre 2005:177).
  307. Olav Tryggvassons saga, kapittel 102 (Snorre 2005:181)
  308. Olav Tryggvassons saga, kapitte 110 (Snorre 2005:184). Nevnes også i et kvad samme sted.
  309. Olav Tryggvassons saga, kapittel 111 (Snorre 2005:185). Dette nevnes også i et kvad her.
  310. Olav den helliges saga, kapittel 64 (Snorre 2005:229)
  311. Olav den helliges saga, kapittel 64 (Snorre 2005:229)
  312. Olav den helliges saga, kapittel 65 (Snorre 2005:229)
  313. Olav den helliges saga, kapittel 81 (Snorre 2005:251)
  314. Olav den helliges saga, kapittel 128 (Snorre 2005:314)
  315. Olav den helliges saga, kapittel 167 (Snorre 2005:367)
  316. Olav den helliges saga, kapittel 168 (Snorre 2005:367)
  317. Olav den helliges saga, kapittel 170 (Snorre 2005:368)
  318. Olav den helliges saga, kapittel 173 (Snorre 2005:370)
  319. Olav den helliges saga, kapittel 174 (Snorre 2005:371)
  320. Olav den helliges saga, kapittel 176 (Snorre 2005:372). Slaget der Erling Skjalgsson falt sto 21.12.1028.
  321. Olav den helliges saga, kapittel 239 (Snorre 2005:421)
  322. Olav den helliges saga, kapittel 248 (Snorre 2005:428). Kom i stedet til Vestlandet og ble drept der.
  323. Harald Hardrådes saga, kapittel 29 (Snorre 2005:478)
  324. Harald Hardrådes saga, kapittel 34 (Snorre 2005:481)
  325. Harald Hardrådes saga, kapittel 58 (Snorre 2005:495)
  326. Harald Hardrådes saga, kapittel 58 (Snorre 2005:495)
  327. Schia 1991, for mer om Oslo se Fischer 1950; Norseng og Nedkvitne 2000
  328. Harald Hardrådes saga, kapittel 60 (Snorre 2005:497)
  329. Harald Hardrådes saga, kapittel 66 og 68 (Snorre 2005:503)
  330. Harald Hardrådes saga, kapittel 69 (Snorre 2005:505)
  331. Harald Hardrådes saga, kapittel 70 (Snorre 2005:505)
  332. Harald Hardrådes saga, kapittel 72 (Snorre 2005:506)
  333. Harald Hardrådes saga, kapittel 73 (Snorre 2005:509)
  334. Harald Hardrådes saga, kapittel 98 (Snorre 2005:525)
  335. Magnussønnenes saga, kapittel 1 (Snorre 2005:547)
  336. Magnussønnenes saga, kapittel 27 (Snorre 2005:563). Magnus Blinde fikk først tilnavnet Blinde etter at han ble blindet og gjellet av Harald Gilles menn når borgerkrigen har begynt for fullt etter kong Sigurds død.
  337. Magnussønnenes saga, kapittel 27 (Snorre 2005:264)
  338. Magnussønnenes saga, kapittel 33 (Snorre 2005:569). Sigurd Jorsalfare døde 26.03.1130 Hodeskallen ligger i dag innmurt i Akershus festning, sammen med kong Håkon V`s og dronning Eufemias hodeskaller.
  339. Magnus Blindes saga, kapittel 1 (Snorre 2005: 570)
  340. Inges saga, kapittel 3 (Snorre 2005:591)
  341. Inges saga, kapittel 4 (Snorre 2005:591)
  342. Inges saga, kapittel 12 (Snorre 2005:599)
  343. Inges saga, kapittel 18 (Snorre 2005:602)
  344. Inges saga, kapittel 26 (Snorre 2005:609)
  345. Inges saga, kapittel 26 (Snorre 2005:609)
  346. Inges saga, kapittel 27-28 (Snorre 2005:610-611)
  347. Inges saga, kapittel 29 (Snorre 2005:612)
  348. Inges saga, kapittel 31 (Snorre 2005:613)
  349. Inges saga, kapittel 32 (Snorre 2005:614-615)
  350. Håkon Herdebreis saga, kapittel 1 (Snorre 2005:616)
  351. Håkon Herdebreis saga, kapittel 2 (Snorre 2005:616)
  352. Håkon Herdebreis saga, kapittel 4 (Snorre 2005:617)
  353. Håkon Herdebreis saga, kapittel 4 (Snorre 2005:618)
  354. Håkon Herdebreis saga, kapittel 11 (Snorre 2005:624)
  355. Håkon Herdebreis saga, kapittel 12 (Snorre 2005:625)
  356. Håkon Herdebreis saga, kapittel 12 (Snorre 2005:626)
  357. Håkon Herdebreis saga, kapittel 15 (Snorre 2005:628)
  358. Håkon Herdebreis saga, kapittel 15 (Snorre 2005:628)
  359. Håkon Herdebreis saga, kapittel 16, 17 (Snorre 2005:628, 629)
  360. Håkon Herdebreis saga, kapittel 18 (Snorre 2005:630)
  361. Magnus Erlingssons saga, kapittel 2 (Snorre 2005:635). Avtalen skal ha blitt gjort 16.04.1164.
  362. Magnus Erlingssons saga, kapittel 4 (Snorre 2005:637)
  363. Magnus Erlingssons saga, kapittel 9 (Snorre 2005:641)
  364. Magnus Erlingssons saga, kapittel 10 (Snorre 2005:641)
  365. Magnus Erlingssons saga, kapittel 19 (Snorre 2005:647). Det minnes om at Folden er Oslofjorden.
  366. Magnus Erlingssons saga, kapittel 20 (Snorre 2005:648)
  367. Magnus Erlingssons saga, kapittel 20 (Snorre 2005:649)
  368. Magnus Erlingssons saga, kapittel 23 (Snorre 2005:650-651)
  369. Magnus Erlingssons saga, kapittel 24 (Snorre 2005:651)
  370. Magnus Erlingssons saga, kapittel 27- 28 (Snorre 2005:653-654)
  371. Magnus Erlingssons saga, kapittel 30 (Snorre 2005:655)
  372. Magnus Erlingssons saga, kapittel 33 (Snorre 2005:657)
  373. Magnus Erlingssons saga, kapittel 34 (Snorre 2005:657-658)
  374. Ynglingesaga, kapittel 29 (Snorre 2005:27)
  375. Ynglingesaga, kapittel 49 (Snorre 2005:39)
  376. Harald Hårfagres saga, kapittel 2 (Snorre 2005:48)
  377. Håkon jarls saga, kapittel 4 (Snorre 2005:105)
  378. Håkon jarls saga, kapittel 6 (Snorre 2005:106)
  379. Håkon jarls saga, kapittel 6 (Snorre 2005:106)
  380. Olav Tryggvassons saga, kapittel 3 (Snorre 2005:111)
  381. Olav Tryggvassons saga, kapittel 16 (Snorre 2005:120)
  382. Olav Tryggvassons saga, kapittel 36 (Snorre 2005:136)
  383. Olav Tryggvassons saga, kapittel 40 (Snorre 2005:138)
  384. Olav Tryggvassons saga, kapittel 42 (Snorre 2005:141)
  385. Olav Tryggvassons saga, kapittel 44 (Snorre 2005:144). Dette er Olav ”den hellige”, født ca 987 e. Kr.
  386. Olav Tryggvassons saga, kapittel 47 (Snorre 2005:145)
  387. Olav Tryggvassons saga, kapittel 51 (Snorre 2005:150)
  388. Olav Tryggvassons saga, kapittel 52 (Snorre 2005:151)
  389. Olav Tryggvassons saga, kapittel 59 (Snorre 2005:155)
  390. Olav den helliges saga, kapittel 35 (Snorre 2005:209)
  391. Olav den helliges saga, kapittel 36 (Snorre 2005:209). Kongen av Valdres blir ikke nevnt senere av Snorre, bare de fem andre kongene blir deretter nevnt som (notat av Gustav Storm i Snorre 2005:209).
  392. Olav den helliges saga, kapittel 37-38 (Snorre 2005:211)
  393. Olav den helliges saga, kapittel 52 (Snorre 2005:220-221)
  394. Olav den helliges saga, kapittel 73 (Snorre 2005:240)
  395. Olav den helliges saga, kapittel 74 (Snorre 2005:240-242)
  396. Olav den helliges saga, kapittel 75 (Snorre 2005:243-244)
  397. Olav den helliges saga, kapittel 82 (Snorre 2005:253)
  398. Olav den helliges saga, kapittel 111 (Snorre 2005:290)
  399. Olav den helliges saga, kapittel 114 (Snorre 2005:296)
  400. Olav den helliges saga, kapittel 128 (Snorre 2005:314)
  401. Olav den helliges saga, kapittel 133 (Snorre 2005:319)
  402. Olav den helliges saga, kapittel 162 (Snorre 2005:363)
  403. Olav den helliges saga, kapittel 165 (Snorre 2005:366)
  404. Olav den helliges saga, kapittel 196 (Snorre 2005:391)
  405. Olav den helliges saga, kapittel 205 (Snorre 2005:396)
  406. Olav den helliges saga, kapittel 209 (Snorre 2005:401). For en full fortelling om slaget ved Siklestad i Snorre, se Olav den helliges saga, kapittel 209-238 (Snorre 2005:401-420).
  407. Olav den helliges saga, kapittel 218 (Snorre 2005:405)
  408. Olav den helliges saga, kapittel 243 (Snorre 2005:423)
  409. Olav den helliges saga. kapittel 246 (Snorre 2005:427)
  410. Harald Hardrådes saga, kapittel 25 (Snorre 2005:476)
  411. Harald Hardrådes saga, kapittel 39 (Snorre 2005:485)
  412. Harald Hardrådes saga, kapittel 44 (Snorre 2005:487)
  413. Harald Hardrådes saga, kapittel 45 (Snorre 2005:488)
  414. Harald Hardrådes saga, kapittel 45-50 (Snorre 2005:488-491)
  415. Harald Hardrådes saga, kapittel 46 (Snorre 2005:488)
  416. Harald Hardrådes saga, kapittel 47 (Snorre 2005:489)
  417. Harald Hardrådes saga, kapittel 47 (Snorre 2005:490)
  418. Harald Hardrådes saga, kapittel 61 (Snorre 2005:499)
  419. Harald Hardrådes saga, kapittel 61 (Snorre 2005:500)
  420. Harald Hardrådes saga, kapittel 63 (Snorre 2005:500)
  421. Harald Hardrådes saga, kapittel 64-68 (Snorre 2005:501-503)
  422. Harald Hardrådes saga, kapittel 68 (Snorre 2005:504)
  423. Harald Hardrådes saga, kapittel 69 (Snorre 2005:504)
  424. Harald Hardrådes saga, kapittel 69 (Snorre 2005:505)
  425. Harald Hardrådes saga, kapittel 70 (Snorre 2005:505)
  426. Harald Hardrådes saga, kapittel 72 (Snorre 2005:506-508)
  427. Magnus Berrføtts saga, kapittel 1 (Snorre 2005;532)
  428. Magnus Berrføtts saga, kapittel 4 (Snorre 2005:535)
  429. Magnus Berrføtts saga, kapittel 25 (Snorre 2005:545)
  430. Magnussønnenes saga, kapittel 1 (Snorre 2005:547)
  431. Magnussønnenes saga, kapittel 21 (Snorre 2005:558)
  432. Magnussønnenes saga, kapittel 22 (Snorre 2005:560)
  433. Magnus Blindes saga, kapittel 2 (Snorre 2005:571)
  434. Inges saga, kapittel 2 (Snorre 2005:589)
  435. Inges saga, kapittel 2 (Snorre 2005:590)
  436. Inges saga, kapittel 25 (Snorre 2005:607)
  437. Inges saga, kapittel 26 (Snorre 2005:609)
  438. Magnus Erlingssons saga, kapittel 8 (Snorre 2005:641). Håkon Herdebrei falt i slag 07.07.1162 e. Kr..
  439. Magnus Erlingssons saga, kapittel 9 (Snorre 2005:641)
  440. Magnus Erlingssons saga, kapittel 15 (Snorre 2005:646)
  441. Magnus Erlingssons saga, kapittel 17 (Snorre 2005:646)
  442. Magnus Erlingssons saga, kapittel 30 (Snorre 2005:655)
  443. Magnus Erlingssons saga, kapittel 33 (Snorre 2005:657)
  444. Ynglingesaga, kapittel 43 (Snorre 2005:36)
  445. Ynglingesaga kapittel 46 (Snorre 2005:37)
  446. Halvdan Svartes saga, kapittel 1-2 (2005:41)
  447. Harald Hårfagres saga, kapittel 2 (Snorre 2005:48)
  448. Harald Hårfagres saga, kapittel 13 (Snorre 2005:54)
  449. Harald Hårfagres saga, kapittel 34 (Snorre 2005:68)
  450. Olav Tryggvassons saga, kapittel 20 (Snorre 2005:123)
  451. Olav Tryggvassons saga, kapittel 36 (Snorre 2005:136)
  452. Olav Tryggvassons saga, kapittel 113 (Snorre 2005:188)
  453. Olav den helliges saga, kapittel 73 (Snorre 2005:240)
  454. Olav den helliges saga, kapittel 74-75 (Snorre 2005:240-243)
  455. Olav den helliges saga, kapittel 114 (Snorre 2005:295)
  456. Olav den helliges saga, kapittel 114 (Snorre 2005:296)
  457. Olav den helliges saga, kapittel 114 (Snorre 2005:296)
  458. Harald Hardrådes saga, kapittel 68 (Snorre 2005:503)
  459. Harald Hardrådes saga, kapittel 69 (Snorre 2005:505)
  460. Harald Hardrådes saga, kapittel 70 (Snorre 2005:505)
  461. Harald Hardrådes saga, kapittel 73 (Snorre 2005:509)
  462. Magnussønnenes saga, kapittel 1 (Snorre 2005:547)
  463. Inges saga, kapittel 4 (Snorre 2005:591)
  464. Magnus Erlingssons saga, kapittel 32 (Snorre 2005:656)
  465. Ynglingesaga, kapittel 44 (Snorre 2005:37)
  466. Ynglingesaga, kapittel 49 (Snorre 2005:39)
  467. Havldan Svartes saga, kapittel 2 (Snorre 2005:41)
  468. Halvdan Svartes saga, kapittel 5 (Snorre 2005:42-43)
  469. Halvdan Svartes saga, kapittel 5 (Snorre 2005:43-44)
  470. Halvdan Svartes saga, kapittel 5 (Snorre 2005:44). Ifølge Per Sveaas Andersen 1977 var det gården Tingelstad Ragnhild kom fra og det vil i så fall si at dette var Sigurd Hjorts kongsgård. Navnet på gården står ikke i Snorre, som allerede nevnt flere ganger, men står som nevnt i hvert fall i et av de nyere tilleggene til Fagerskinna (2007:421), om enn med andre navn både på far og datter.
  471. Halvdan Svartes saga, kapittel 7 (Snorre 2005:45)
  472. Halvdan Svartes saga, kapittel 9 (Snorre 2005:46)
  473. Harald Hårfagres saga, kapittel 1 (Snorre 2005:47)
  474. Harald Hårfagres saga, kapittel 2 (Snorre 2005:48)
  475. Harald Hårfagres saga, kapittel 26 (Snorre 2005:64)
  476. Harald Hårfagres saga, kapittel 34 (Snorre 2005:68)
  477. Harald Hårfagres saga, kapittel 35 (Snorre 2005:69)
  478. Olav Tryggvassons saga, kapittel 47 (Snorre 2005:145)
  479. Olav Tryggvassons saga, kapittel 51 (Snorre 2005:150)
  480. Olav Tryggvassons saga, kapittel 60 (Snorre 2005:156)
  481. Olav den helliges saga, kapittel 1 (Snorre 2005:189)
  482. Olav den helliges saga, kapittel 32 (Snorre 2005: 205)
  483. Olav den helliges saga, kapittel 35 (Snorre 2005:209)
  484. Olav den helliges saga, kapittel 36 (Snorre 2005:209)
  485. Olav den helliges saga, kapittel 36 (Snorre 2005:209)
  486. Olav den helliges saga, kapittel 52 (Snorre 2005:220-221). Svein Jarl var som nevnt Håkon Ladejarl sønn.
  487. Olav den helliges saga, kapittel 73-74 (Snorre 2005:240-242)
  488. Olav den helliges saga, kapittel 75 (Snorre 2005:242)
  489. Olav den helliges saga, kapittel 75 (Snorre 2005:243)
  490. Olav den helliges saga kapittel 76 (Snorre 2005:244)
  491. Olav den helliges saga, kapittel 114 (Snorre 2005:295)
  492. Olav den helliges saga, kapittel 114 (Snorre 2005:296)
  493. Olav den helliges saga, kapittel 212 (Snorre 2005:403). Kvadet er altså gjort etter Olavs død, men Snorre har plassert det der det gjorde mest nytte som del av fortellingen opp mot slaget på Stiklestad.
  494. Harald Hardrådes saga, kapittel 73 (Snorre 2005:509)
  495. Harald Hardrådes saga, kapittel 73 (Snorre 2005:510)
  496. Magnussønnenes saga, kapittel 1 (Snorre 2005:547)
  497. Magnus Blindes saga, kapittel 3 (Snorre 2005:572-573)
  498. Inges saga kapittel 2 (Snorre 2005:589)
  499. Inges saga kapittel 25 (Snorre 2005:607-609)
  500. Ynglingesaga, kapittel 44 (Snorre 2005:37)
  501. Ynglingesaga, kapittel 49 (Snorre 2005:39)
  502. Halvdan Svartes saga, kapittel 1-2 (Snorre 2005:41)
  503. Harald Hårfagres saga, kapittel 1 (Snorre 2005:47)
  504. Harald Hårfagres saga, kapittel 1 (Snorre 2005:47)
  505. Harald Hårfagres saga, kapittel 2 (Snorre 2005:48)
  506. Harald Hårfagres saga, kapittel 34 (Snorre 2005:68)
  507. Håkon jarls saga, kapittel 4 (Snorre 2005:105)
  508. Olav Tryggvassons saga, kapittel 47 (Snorre 2005:145)
  509. Olav Tryggvassons saga, kapittel 51 (Snorre 2005:150)
  510. Olav Tryggvassons saga, kapittel 113 (Snorre 2005:188)
  511. Olav den helliges saga, kapittel 35 (Snorre 2005:209)
  512. Olav den helliges saga, kapittel 36 (Snorre 2005:209)
  513. Olav den helliges saga, kapittel 52 (Snorre 2005:220-221)
  514. Olav den helliges saga, kapittel 74 (Snorre 2005:240-242)
  515. Olav den helliges saga, kapittel 74 (Snorre 2005:242)
  516. Olav den helliges saga, kapittel 75 (Snorre 2005:242)
  517. Olav den helliges saga, kapittel 75 (Snorre 2005:243)
  518. Olav den helliges saga, kapittel 75 (Snorre 2005:244)
  519. Olav den helliges saga, kapittel 81-85 (Snorre 2005:251-258)
  520. Olav den helliges saga, kapittel 114 (Snorre 2005:295)
  521. Olav den helliges saga, kapittel 114 (Snorre 2005:296)
  522. Olav den helliges saga, kapittel 121 (Snorre 2005:308)
  523. Olav den helliges saga, kapittel 128 (Snorre 2005:314-315)
  524. Olav den helliges saga, kapittel 163 (Snorre 2005:364)
  525. Olav den helliges saga, kapittel 165 (Snorre 2005:365)
  526. Olav den helliges saga, kapittel 165 (Snorre 2005:365)
  527. Olav den helliges saga, kapittel 155 (Snorre 2005:366-367)
  528. Olav den helliges saga kapittel, 180 (Snorre 2005:378)
  529. Harald Hardrådes saga, kapittel 73 (Snorre 2005:509)
  530. Harald Hardrådes saga, kapittel 73 (Snorre 2005:510)
  531. Magnussønnenes saga, kapittel 1 (Snorre 2005:547)
  532. Håkon Herdebreis saga, kapittel 1 (Snorre 2005:616)
  533. Håkon Herdebreis saga, kapittel 7-8 (Snorre 2005:620-621)
  534. Håkon Herdebreis saga, kapittel 11 (Snorre 2005:624)
  535. Magnus Erlingssons saga, kapittel 8 (Snorre 2005:641)
  536. Magnus Erlingssons saga, kapittel 9 (Snorre 2005:641)
  537. Magnus Erlingssons saga, kapittel 10 (Snorre 2005:642)
  538. Magnus Erlingssons saga, kapittel 11 (Snorre 2005:642)
  539. Magnus Erlingssons saga, kapittel 12 (Snorre 2005:642)
  540. Magnus Erlingssons saga, kapittel 13-14 (Snorre 2005:644-645)
  541. Magnus Erlingssons saga, kapittel 15 (Snorre 2005:646)
  542. Magnus Erlingssons saga, kapittel 17 (Snorre 2005:646)
  543. Magnus Erlingssons saga, kapittel 18 (Snorre 2005:647)
  544. Harald Hårfagres saga, kapittel 2 (Snorre 2005:48)
  545. Harald Hårfagres saga, kapittel 34 (Snorre 2005:68)
  546. Olav den helliges saga, kapittel 35 (Snorre 2005:209)
  547. Olav den helliges saga, kapittel 36 (Snorre 2005:209). Kongen av Valdres nevnes som sagt ikke igjen senere.
  548. Olav den helliges saga, kapittel 36 (Snorre 2005:209)
  549. Olav den helliges saga, kapittel 37-38 (Snorre 2005:211)
  550. Olav den helliges saga, kapittel 52 (Snorre 2005:220-221)
  551. Olav den helliges saga, kapittel 74 (Snorre 2005:242)
  552. Olav den helliges saga, kapittel 75 (Snorre 2005:243)
  553. Olav den helliges saga, kapittel 111 (Snorre 2005:290-291)
  554. Olav den helliges saga, kapittel 112 (Snorre 2005:291)
  555. Det er gården Hundorp det menes, men det står ikke direkte i Snorre at det faktisk er det.
  556. Olav den helliges saga, kapittel 112 (Snorre 2005:291)
  557. Olav den helliges saga, kapittel 112 (Snorre 2005:291). Hvis det foregikk slik Snorre beskriver det kan det knapt kalles et egentlig slag.
  558. Olav den helliges saga, kapittel 112 (Snorre 2005:293)
  559. Olav den helliges saga, kapittel 113 (Snorre 2005:295)
  560. Olav den helliges saga, kapittel 121 (Snorre 2005:307-308)
  561. Olav den helliges saga, kapittel 121 (Snorre 2005:308)
  562. Olav den helliges saga, kapittel 128 (Snorre 2005:315)
  563. Olav den helliges saga, kapittel 163 (Snorre 2005:364)
  564. Olav den helliges saga, kapittel 164 (Snorre 2005:364)
  565. Olav den helliges saga, kapittel 180 (Snorre 2005:378)
  566. Harald Hardrådes saga, kapittel 24 (Snorre 2005:474-475)
  567. Magnus Berrføtts saga, kapittel 1-7 (Snorre 2005:532-537)
  568. Magnussønnenes saga, kapittel 1 (Snorre 2005:547)
  569. Magnussønnenes saga, kapittel 11 (Snorre 2005:553)
  570. Magnussønnenes saga, kapittel 21 (Snorre 2005:558)
  571. Harald Hårfagres saga, kapittel 18 (Snorre 2005:57)
  572. Harald Hårfagres saga, kapittel 34 (Snorre 2005:68)
  573. Olav Tryggvassons saga, kapittel 94 (Snorre 2005:176)
  574. Olav den helliges saga, kapittel 170 (Snorre 2005:368)
  575. Magnus Berrføtts saga, kapittel 8 og 10 (Snorre 2005:537, 539)
  576. Magnussønnenes saga, kapittel 1 (Snorre 2005:547)
  577. Inges saga, kapittel 21 (Snorre 2005:605)
  578. Inges saga, kapittel 29-30 (Snorre 2005:612)
  579. Håkon Herdebreis saga, kapittel 1 (Snorre 2005:616)
  580. Håkon Herdebreis saga, kapittel 2-3 (Snorre 2005:617)
  581. Håkon Herdebreis saga, kapittel 7 (Snorre 2005:620)
  582. Håkon Herdebreis saga, kapittel 11 (Snorre 2005:624)
  583. Håkon Herdebreis saga, kapittel 11 (Snorre 2005:624)
  584. Håkon Herdebreis saga, kapittel 12 (Snorre 2005:625)
  585. Håkon Herdebreis saga, kapittel 13 (Snorre 2005:626)
  586. Håkon Herdebreis saga, kapittel 14 (Snorre 2005:627)
  587. Magnus Erlingssons saga, kapittel 2 (Snorre 2005:635)
  588. Magnus Erlingssons saga, kapitttel 38 (Snorre 2005:658-659)
  589. Magnus Erlingssons saga, kapittel 43 (Snorre 2005:663)
  590. Ynglingasaga, kapittel 47 (Snorre 2005:38)
  591. Ynglingasaga, kapittel 49 (Snorre 2005: 39
  592. Halvdan Svartes saga, kapittel 9 (Snorre 2005:46)
  593. Ynglingesaga, kapittel 48, 49 (Snorre 2005:39, 48), Halvdan Svartes saga, kapittel 4 (Snorre 2005:42), Harald Hårfagres saga, kapittel 2, 13 (Snorre 2005:48, 55)
  594. Harald Hårfagres saga, kapittel 1 (Snorre 2005:47)
  595. Harald Hårfagres saga, kapittel 13, 15, mfl (Snorre 2005:56, 56, med mer)
  596. Harald Hårfagres saga, kapittel 36 (Snorre 2005:70-71)
  597. Olav Tryggvassons saga kapittel 3 (Snorre 2005:111)
  598. Olav Tryggvassons saga kapittel 3 (Snorre 2005:111)
  599. Olav Tryggvasson gjesten storgårdene sine, kanskje Borre, Sem og Tønsberg (sistnevnte da bare en storgård)
  600. Olav den Helliges saga, kapittel 45, 75, 128 (Snorre 2005:216, 242, 314-315) og Harald Hardrådes saga, kapittel 54 og 55 (Snorre 2005:494-495)
  601. Olav den Helliges saga, kapittel 61, 91-92, 115, 132-134, 159-160 (Snorre 2005:228, 262-267, 296, 319, 324, 361). Er også med i andre senere sagaer i Snorre.
  602. Olav den H. saga, kapittel 61-62 (Snorre 2005:229), Håkon Herdebreis saga, kapittel 12 (Snorre 2005:627)
  603. Olav den Helliges saga, kapittel 112 (Snorre 2005:291)
  604. Olav den Helliges saga, kapittel 112 (Snorre 2005: 293)
  605. Olav den Helliges saga, kapittel 121 (Snorre 2005:307)
  606. Olav den Helliges saga, kapittel 128 (Snorre 2005:315), Harald Hardrådes saga, kapittel 24 (Snorre 2005:474-475)
  607. Olav Kyrres saga, kapittel 8 (Snorre 2005: 531)
  608. Magnussønnenes saga, kapittel 19 (Snorre 2005:557)
  609. Magnus Blindes saga, kap 3 (Snorre 2005:572-573)
  610. Inges saga kapittel 10 (Snorre 2005:596)
  611. Magnussønnenes saga, kapittel 21, side 558. To kongsgårder i kongene Øystein og Sigurd Magnussons eie.
  612. Magnus Blindes saga, kapittel 2 (Snorre 2005:571)
  613. Inges saga, kapittel 25 (Snorre 2005:608-609)
  614. Inges saga kapittel 29 (Snorre 2005:612) og Håkon Herdebreis saga kapittel 13 (Snorre 2005:626)
  615. Håkon Herdebreis saga, kapittel 1, 7-8, 11, mfl (Snorre 2005:616, 620-621, 624, mfl)
  616. Håkon Herdebreis saga, kapittel 13 (Snorre 2005:626)
  617. Magnus Erlingssons saga, kapittel 9 (Snorre 2005:641)
  618. Magnus Erlingssons saga, kapittel 32 (Snorre 2005:656)
  619. Magnus Erlingssons saga, kapittel 42 (Snorre 2005:661-662)
  620. Halvdan Svartes saga, kapittel 5-6 (Snorre 2005:42-44)
  621. Ynglingesaga, kapittel 48, 49 (Snorre 2005:39, 48), Halvdan Svartes saga, kapittel 4 (Snorre 2005:42), Harald Hårfagres saga, kapittel 2, 13 (Snorre 2005:48, 55)
  622. Olav Tryggvassons saga, kapittel 52-53 (Snorre 2005:150-152)
  623. Olav Tryggvassons saga, kapittel 51, 94, 111 (Snorre 2005:171, 181, 185)
  624. Olav Tryggvassons saga, kapittel 6-8, 52, 53, 87, 94 (Snorre 2005:151-152, 170, 176). Hvis Obrestad faktisk er Opstad i Tune i Østfold skulle også Erik Bjodaskalle vært med på denne listen, men siden det kan være på Jæren tas han ikke med her.
  625. Olav Tryggvassons saga, kapittel 52-53, 87, 197 (Snorre 2005:150-152, 170, 197)
  626. Olav den helliges saga, kapittel 45, 75 og 128 (Snorre 2005:216, 242-243, 314-315)
  627. Olav den helliges saga, kapittel 62, 65 og 259 (Snorre 2005:228-229, 259)
  628. Olav den helliges saga, kapittel 61-62 (Snorre 2005:229)
  629. Olav den helliges saga, kapittel 74 (Snorre 2005:240-241). Noen av dem blir også nevnt noe senere i sagaen.
  630. Olav den helliges saga, kapittel 112-113 (Snorre 2005:291-295)
  631. Olav den helliges saga, kapittel 128 (Snorre 2005:315)
  632. Harald Hardrådes saga, kapittel 24 og Magnus Berrføtts saga kapittel 1-6 (Snorre 2005:532-537, 474-475)
  633. Harald Hardrådes saga, kapittel 28 (Snorre 2005:477). Tore nevnes verken før eller senere av Snorre.
  634. Harald Hardrådes saga, kapittel 39 (Snorre 2005:485)
  635. Harald Hardrådes saga, kapittel 41, 46 og 47 (Snorre 2005:484, 488-489)
  636. Harald Hardrådes saga, kapittel 44-47, 50, 61-64, 69-72 (Snorre 2005:487-508)
  637. Harald Hardrådes saga, kapittel 54 (Snorre 2005:493). Søstersønn av Olav den hellige og Harald Hardråde.
  638. Magnus Berrføtts saga kapittel 25 (Snorre 2005:545)
  639. Magnussønnenes saga, kapittel 19 (Snorre 2005:side 557)
  640. Magnus Blindes saga, kapittel 3 (Snorre 2005:572-573)
  641. Magnus Blindes saga, kapittel 4 (Snorre 2005:575)
  642. Inges saga, kapittel 10 (Snorre 2005:596)
  643. Inges saga kapittel 25 (Snorre 2005:607-609). Nevnes i et Olavsmirakel og har nok ikke eksistert.
  644. Inges saga kapittel 29 (Snorre 2005:612). Figurerer i resten av Inges saga og mye Håkon Herdebreis saga.
  645. Håkon Herdebreis saga kapittel 13 (Snorre 2005:627). Hans sønn het også Brynjolv Ulvalde, ble lendmann og giftet seg med Magnus Berrføtts mor (Krag 1995:184).
  646. Magnus Erlingssons saga, kapittel 3 (Snorre 2005:636). Er med i hele hele Håkon Herdebreis saga og det meste av Magnus Erlingssons saga.
  647. Magnus Erlingssons saga kapittel 9 (Snorre 2005:641)